“Publikum haanlo, trampet og ropte til hende”

Aasta Hansteen (1824–1908) er en av disse pionerene som brøyta vei i den mannsdominerte vellinga ved å ha en oppførsel som til de grader overskred det aksepterte for en kvinne i datidens Norge.

I tillegg til å være første norske kvinne til å tale borgerlig kvinnesak i offentligheten, var hun også Norges første kvinne som blei utdanna til profesjonell billedkunstner. Problemet her var at hun ikke bare var malerinne, men en ambisiøs sådan. Dette gjorde at karrieren ikke varte så lenge, da en kvinne til nøds burde holde seg til portrettmalerier, noe som føltes altfor begrensende for Hansteen. Malerperioden ble likevel veldig viktig for henne; hun ble anerkjent som portrettmaler, og kunsten gav henne selvtillit til å fortsette sine andre kamper gjennom resten av livet.

Hansteen var også en av de aller første brukerne av den nye målformen landsmål, den første blant borgerskapets kvinner som gikk aleine på gata (også på kvelden), og som frekventerte kafeer alene (Uten anstand! Skandale!) — hun var rett og slett en pioner på flere arenaer.

Aasta Hansteen, 1863 av A. Moestue

Men tilbake til den talende Aasta Hansteen. Virksomme ord-databasen inneholder foreløpig fire av Hansteens taler og foredrag, og hennes mest kjente er foredraget (og boka): «Kvinden skabt i Guds billede». Dette reiste hun rundt med, og høstet, vel, ikke akkurat applaus, men i hvert fall nysgjerrige tilskuere. De kunne få se noe så eksotisk (og latterlig) som en kvinnelig foredragsholder! Overalt hvor hun kom, ble hun latterliggjort og trakassert av salen og kritikerne. Anders Johansen skriver i sin ennå ikke utgitte “Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre”:

En ung mann som var til stede da Hansteen opptrådte i Trondhjem, husket det seinere som noe av det pinligste han hadde opplevd. «Publikum haanlo, trampet og ropte til hende. Bare det at hun var kvinde og stod paa talerstolen – noget sligt var aldrig den gang set – det var saa uhyre komisk. Naar dertil kom at hun var en liten, uanselig skikkelse, som med heftighet utkastet sine originale idéer, da blev komiken for grandios – for mængden.»

Talen i seg selv er i grunn ikke det spor morsom, men heller et kampskrift mot den patriarkalske kirkens «hankjønnstyranni» som ikke ville tilkjenne kvinner det samme verd eller de samme rettigheter som menn. Når kvinnen i likhet med mannen var skapt i Guds bilde, måtte hun være likestilt med ham, mente hun, slik at de sammen kunne få gi stemme til alle tonene i orgelet:

Naar Kvindeligheden bliver erkendt som aandelig Størrelse, da vil endelig Menneskehedens Orgel kunne tone med “fuldt Spil”, (Aasmund Olafsson Vinje), efterat hidtil, gennem Aartusinder, den mandlige Røst har lydt, altoverdøvende og “alene, med Styrkens Haardhed.”

Hun innrømmer lett at motstanden mot kvinnesaken finnes hos både menn og kvinner, men at hun nå retter seg mot de mannlige motstanderne:

Den Sag som kaldes Kvindesagen, dette Arbeide som drives over hele den civiliserede Verden for at forbedre Kvindernes Stilling og indsætte dem i deres naturlige Rettigheder, denne Sag har sine Modstandere, som fremstille den paa en saa forvendt og karikaturagtig Maade, at man har ondt for at tro, at det virkeligt er deres Opfatning de kommer frem med, man nødes næsten til at tro, at der er ond Vilje med i Spillet; det vil da sige, at de slaa sig dumme, som man siger, for ikke at indrømme det berettigede, det uendeligt berettigede, i dette Arbeide, for at frigøre Kvinderne fra Fordommenes Tryk. Denne Sag har mandlige Modstandere og kvindelige Modstandere. Jeg ved ikke hvem af disse som er værst. De mandlige Modstandere er mere tykhudede, men de kvindelige Modstandere er over al Maade stivnakkede og aldeles umodtagelige for Fornuft. Alligevel er disse Strøtanker, som jeg nu vil fremføre hovedsageligt rettede mod de mandlige Modstandere, af den Grund, at jeg synes at der nu er, og altid har været, hakket altfor meget paa Kvinderne og altfor lidet paa Mændene. Jeg vil derfor lade de kvindelige Modstandere sejle deres egen Sø. Jeg vil blot se hen til, at man ikke kan vente stort af Kvinderne, da de lever i saa trykkede og indskrænkede Forhold, og er blevet vetskræmte af altfor megen Hovmesterering fra alle Kanter, baade fra den verdslige og fra den geistlige Side. Med Magthavere behøver man derimod ingen Medlidenhed at have.

“En Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen”

Et annet foredrag, holdt på Sagatun Folkehøgskole i 1879, har tittelen «Kvindesagen set fra Folkehøjskolens Standpunkt», og her får vi glimt av de sosialt snevre rammene kvinnene opererte i:

- Hvor nøje man imidlertid tog det med Hensyn til «Overgreb» fra Kvindekønnets Side, faar man Besked om i Vergelands Brevveksling. Vi ser der, at Fredrika Bremer i 1840 havde skrevet til Henrik Vergeland for at forhøre sig om norske Forhold, da hun vilde digte en Fortælling som skulde foregaa i Norge. Hun spørger, om det kan gaa an at skildre en ung norsk Pige som interesserer sig for noget mer end Silkebaand og Smørrebrød. Hertil svarer Vergeland: Nei det kan ikke gaa an. Han havde selv været tilstede, i et Selskab, hvor en Dame havde gjort en Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen, og da havde Herrerne tydelig vist at de havde en pinlig Fornemmelse, man kunde mærke at de heller havde ønsket at høre en Ytring af en anden Slags, f. Ex. «Søde Lina, hvor har du købt det Kjoletøjet?» Og Damerne havde faaet en ren Skræk, de saa du som en Flok Høns som Høgen netop har fløjet over.

Her var det sket et Overgreb, et af disse frygtelige, hvor «Naturens Lov» og «Guds Anordninger» er krænket, det var tydeligt for Alle!

Hun ser likevel noen lyspunkt, blant annet en omdreining hos samtidens diktere, med for eksempel Ibsens kvinneskikkelser:

Vi føler som en Luftning af den gamle frie norske Folkeaand komme os imøde, vi ser vore Digtere som Ledere i Spidsen for det folkelige Fremskridt. Vi føler en Forvisning om at naar Folkeaanden engang bliver rigtig vaagen og reiser Hovedet, da vil dens første Gerning være at føre Frøya, Husfruen, Kvinden igen op i Højsædet, hvor i Norden fra gammel Tid, hendes Plads altid har været. Og naar det er sket, da maa Forkuelsen forsvinde og det nordiske Folkeliv vil opblomstre i fuld Kraft og Skønhed.

Som nevnt emigrerte Hansteen til USA i nesten ti år på grunn av alt trykket rundt henne, men da hun returnerte, kom hun til et Norge som både var politisk og kulturelt endret siden hun dro. Nå ble hun mottatt som den kvinnesakspioneren hun virkelig var, til stor inspirasjon for datidens ferske og den senere etablerte kvinnebevegelsen. I 1904 ble hun æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, og hun fortsatte selv sitt eget kvinnesaksarbeid helt til sin død, både gjennom foredrag og kronikker.

Kilder:

Anders Johansen: «Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre» (under utgivelse)
Norsk biografisk leksikon
Store norske leksikon
Wikipedia

Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinnebevegelsen har røtter i 1950-tallets nye fokus på kjønnsroller og likestilling. Institutt for Samfunnsvitenskap (ISF) ble få år etter etableringen i 1950 et sentrum for forskning på kjønnsroller, og det ledende navnet her var Harriet Holter. Hun markerte seg i norsk offentlighet og bidro til at begrepet “kjønnsrolle” ble introdusert for et skandinavisk publikum (Leira 2002). I artikkelsamlingen Kvinnors liv och arbete, utgitt i 1962, hadde Holter det sentrale teoretiske bidraget, artikkelen “Kjønn og sosial struktur”, der hovedpoenget var å trekke et skille mellom biologisk og sosialt kjønn – en forståelse som var i tråd med Simone de Beauvoirs berømte formulering fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvinne ikke er noe man er, det er noe man blir.

ISF var fra starten nært knyttet til det politiske feltet, og det er en klar forbindelse mellom kjønnsrolleforskningen og den “feministiske vending” som Arbeiderpartiet foretok på 1960-tallet: Den gamle husmorpolitikken, som fremmet streng arbeidsdeling mellom kjønnene og oppfordret kvinner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeidsmarkedsrettet og likestillingsorientert politikk. En sentral rolle i politikkutformingen fikk nettopp forskere som Holter og Åsa Gruda Skard. De to satt i en komité nedsatt av partiet i 1963, som skulle utrede kvinnens stilling i det norske samfunnet. Begge bidro til debattboken Kvinnens plass er – hvor?, som var et programutkast fra komiteen i 1965 (Hagemann 2004). Likestilling mellom kjønnene var rykket inn og opp på agendaen. Noe lignende skjedde også i andre partier – Gro Hagemann har, gjennom en analyse av bokutgivelser i Norge før 1970, vist at likestilling var et høyt prioritert prosjekt blant politikere og samfunnsvitere i Norge fra 1965.

Samtidig kom sterke impulser fra USA. Betty Friedans The Feminine Mystique (1963), som ble en bestselger i en rekke vestlige land, kom i 1967 ut på norsk under tittelen Myten om kvinnen. Friedan angrep forestillingene om at hjemmetilværelsen var i overensstemmelse med en kvinnelig natur og argumenterte for at den tradisjonelle husmorrollen var opphav til at psykiske problemer hadde økt sterkt blant husmødre i USA i løpet av 1950-tallet. En ny internasjonal kvinnebevegelse var i emning, og blant de stadig flere kvinnene med høyere utdanning var dette godt kjent.

En eksistensiell og individorientert feminisme ble imidlertid ikke ganske enkelt importert til Norge fra USA ved inngangen til 1970-tallet. Holter foregrep for eksempel mange av Friedans tanker om hvordan etterkrigstidens kvinner opplevde en rollekonflikt, der de både ble oppdratt som frie individer med rett til å følge egne ønsker om selvrealisering, og møtt med forventninger om å leve opp til husmorsamfunnets krav, som var “å ofre seg” for barn, mann og familie. I 1950-årene hadde bøker og filmkomedier som Støv på hjernen og et ukeblad som Alle kvinners blad – da det mest leste ukebladet i Norge – løftet fram spørsmålet om husmødres misnøye og mangel på selvrealisering, og debatten fant også sted i Dagbladet (Larsen 1999). Pax forlag hadde satt spørsmål om kvinners rett til fri seksualitet på agendaen gjennom hele 1960-tallet og den folkekjære programlederen Rolf Kirkvaag introduserte i 1970 underholdningsprogrammet Kvinner, av, fra, om og til som et program som skulle diskutere “kvinnemyten” (Lindtner 2014).

Pax forlag gav i 1966 ut boken Kvinners seksualitet av legene Phyllis og Eberhard Kronhausen, med forord av Simone de Beauvoir

Ukepressen hadde også fanget opp den nye kvinnefrigjøringsbevegelsen på 1960-tallet. Ukebladet Illustrert gikk på midten av tiåret ganske langt i å signalisere interesse for disse tendensene i tiden. I nr. 28, 1965, forkynte bladet på forsiden at en ny serie startet, med tittelen “Kvinne, hvor går du?”. Forfatterne John Andrew Koht og Ella Griffiths trakk på antropologi og kulturhistorie i artikkelen “Fra gudinne til moderne kvinne”, der de la vekt på etableringen av “patriarkatet”. Redaksjonen introduserte artikkelen slik:

I dette nummeret begynner en ny, stor artikkelserie om den moderne kvinnen og om hennes vansker med å innrette seg i verden av i dag. For det lar seg vel ikke nekte at det byr på problemer! Hvis noen av våre lesere synes at de har fått litt mer orden på begrepene og på problemene etter å ha lest denne artikkelserien, er vår hensikt oppnådd! (Gripsrud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarnsmor Elisabeth Almaas (senere Helsing) intervjuet i ukebladet Alle kvinner etter at hun hadde laget en brosjyre om amming for Helsedirektoratet. Anledningen var en bekymring knyttet til at antallet kvinner som ammet var nedadgående, og en antakelse om at både helsevesen og morsmelkprodusenter bidro til dette med villedende reklame for kunstig ernæring. Almaas ønsket å opprette klubber der kvinner kunne hjelpe hverandre i tiden etter fødselen, og ba i intervjuet kvinner som kunne tenke seg å hjelpe sine “medsøstre” med råd og ammehjelp, om å ta kontakt (Alle Kvinners Blad 38/1968: 44–45). Intervjuet resulterte i en flom av post fra unge, fortvilte mødre, og ble oppstarten for organisasjonen Ammehjelpen, som raskt spredte seg fra Almaas’ kjøkken til resten av landet. Organisasjonen regnes som en av de første indikasjonene på at en ny feministisk bevegelse var på trappene i Norge.

Elisabeth Almaas startet i 1968 Ammehjelpen, etter først å ha utarbeidet en brosjyre om amming for Helsedirektoratet.

Almaas ble da også i 1970 en av initiativtakerne til organisasjonen Nyfeministene, som ble etablert i kjølvannet av et møte på Blindern der den amerikanske feministen Jo Freeman hadde snakket til et fullsatt auditorium. Den nylig hjemvendte USA-studenten Siri Nylander Mælands kronikk “Ny-feminister foren dere!”, i Dagbladet 31. januar 1970, var et annet tidlig uttrykk for at kvinneopprøret også hadde nådd Norge. Her angrep Mæland de gamle feministene som hadde kjempet fram stemmerett for kvinner og større grad av juridisk likestilling, og hevdet at det ikke var mulig å oppnå reell likestilling innenfor det nåværende samfunnet. For å oppnå dette måtte både kvinner, menn og barn frigjøres, og kvinnene, som var de mest misfornøyde, måtte føre an i kampen.

Likestillingsfeminismens begrensninger var nærmest et felles utgangspunkt for det brede spekteret av kvinneaksjoner og ‑organisasjoner som nå utviklet seg. Der 1950-tallets liberale kvinnesakskvinner hadde tatt til orde for “frihet”, “likestilling” og “menneskesak”, talte nyfeministene om “kvinnekamp”, “kvinneundertrykking” og “kvinnefrigjøring” (Lindtner 2014). Den eldre Kvinnesaksforeningens prioritering av myndighetskontakt og lobbyarbeid ble sett som mindre viktig. Nyfeministene konsentrerte seg om kvinnekontakt og kvinneorganisering, og de henvendte seg primært til den nye kvinneoffentligheten (Slagstad 2001).

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinneorganisering var det sentrale motivet for en rekke publikasjoner som nå ble etablert. Først ut var bladet Sirene – Tidssignal for kvinner og menn – som kom ut på Cappelen forlag fra 1973. Bladet ville vise frem et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man fant i vanlige ukeblader. Bladet knyttet kvinneundertrykkingen til kvinners mulighet for å ta personlige valg og realisere seg selv i et samfunn der “århundrers undertrykkelse” hadde gjort dem ute av stand til å hevde seg (Sirene 2/1973: 2). Målet var bevisstgjøring av kvinner, ikke reformer. Bladet ville vise kvinnene at problemene de trodde de gikk alene med, i realiteten var en del av en maktform som undertrykket dem som gruppe. Liv Ullmann var avbildet på forsiden under overskriften “Den undertrykte Liv Ullmann”, og i bladet fortalte hun at hun lenge hadde hatt problemer med å identifisere seg med den nye kvinnebevegelsen fordi den framsto som militant og skremmende. Men nå hadde hun innsett at mange av hennes problemer var knyttet til at hun var kvinne. Til bladet hevdet hun at:

Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen (Ullmann i Sirene 1/1973: 20).

Det feministiske bladet Sirene kom ut i 1973 og hadde opplag på 35 000 på midten av 1970-tallet-

Sirene ble en umiddelbar suksess. I 1974 solgte bladet opp mot 35 000 eksemplarer per nummer, og opplagene var langt høyere enn medlemstallene i kvinneorganisasjonene langt utover 1970-tallet (Lindtner 2014). En gjennomgang av norske dagsaviser i måneden rundt lanseringen viser at bladet ble hyppig omtalt og bejublet fra venstre til høyre. Dagbladet trykket for eksempel et intervju med noen ekspeditører hos Narvesen som jublet over “endelig” å ha “noe annet enn dameromaner” å selge, og den bergenske høyreavisen Morgenavisen ønsket bladets “konkrete” og “ærlige” “form for likestillingsdebatt” velkommen:

Det kvinnene roper på i dag er personlig integritet. Det er i valgkampen fremlagt en plan som går på beskyttelse av enkeltmennesket. Verre er det ikke – at kvinnen også skal ha den frihet som flere menn har i dag enn kvinner (Lindtner 2014:146).

Den nye kvinnebevegelsen fikk mye spalteplass i mediene, og bevegelsen spredte seg med voldsom kraft tidlig på 1970-tallet (Hagemann 2004). Over 7000 kvinner organisert i ulike nye og gamle feministiske kvinneorganisasjoner og kvinnespørsmål stod høyt på den offentlige agendaen. En av de store mobiliseringssakene ved SVs suksessvalg i 1973 var kvinnekampen, og i 1974 valgte partiet Venstre kvinnesakskvinnen Eva Kolstad til partileder – Norges første av det kvinnelige slaget. Selv Høyre fikk sin feministgruppe, med yngre kvinner som gikk inn for likestilling og selvbestemt abort (ibid: 277). Samtidig mobiliserte bevegelsen en rekke nye former for aksjoner og aktiviteter. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars fikk ny oppmerksomhet i 1972, og nyfeministene vakte oppmerksomhet da de møtte opp i demonstrasjonstog med parolene “Nei til tvangspuling” og “Vi vil ligge øverst” (ibid).

I flere byer ble det startet kvinnehus, man fikk kvinnemusikk, kvinnefilm og kvinnetater. Samtidig konkurrerte forlagene om å oversette internasjonale feministiske bestselgere, særlig fra USA, men også fra Storbritannia, Frankrike, Sverige og Danmark. Norge fikk også en egen feministisk kvinnelitteratur, med forfattere som Bjørg Vik, Gerd Brantenberg og Tove Nilsen – og med nyutgivelser av blant andre Camilla Collett og Amalie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hilde Danielsen (2013) har beskrevet hvordan nye problemstillinger og analyser av kvinneundertrykkingen og ‑frigjøringen på kort tid fikk gjennomslag i offentligheten. Nye begreper ble introdusert, så som patriarkat, sexisme, og søsterskap, og nye analyser av hvordan undertrykkingen foregikk og kunne utfordres vant frem.

Sirene og de første nyfeministene presenterte primært en eksistensiell og kulturell frigjøringskamp. Kvinneaktivistene, som var en gruppe nyfeminister, ga i 1973 ut sitt eget manifest, der de oppfordret kvinner til å begynne med å endre sine egne private liv: “Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet”, het det i Kvinneaktivistmanifestet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønnsrollene måtte endres: “Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg”. “La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, onaner ham heller ikke”. “Bad ikke selv, hvis han ikke vasker badekaret etter seg”. Manifestet forklarte også hvordan kvinner burde aksjonere i møtelokalet, fabrikken og på Stortinget: “Forlang å bli statsminister” (Strand 2017).

Utover 1970-tallet ble deler av bevegelsen orientert mot en mer marxistisk forståelse av kvinnepolitikk. Nye kvinneorganisasjoner og ‑institusjoner som jobbet mer direkte opp mot bedre lovverk og politikk, oppsto. Kvinnefronten, som ble startet i 1972, og samlet kvinner fra den politiske venstresiden, ble det fremste organisatoriske uttrykket for dette. Kvinnebevegelsen ble nå mer splittet, mellom de som mente at hovedoppgaven i kvinnekampen var å frigjøre kvinner fra mannssamfunnets strukturer og symboler, og de som holdt på nødvendigheten av hierarkisk organisering – selv om de fleste aktive feministene hadde en sosialistisk orientering. På 1970-tallet var klasseperspektiver og ulike marxistisk-inspirerte analyser av kvinnekampen tema i mange bokutgivelser, fra både Pax og andre radikale forlag. Nyfeministenes kamp for frihet og personlig autonomi ble i disse årene, av stadig flere, sett på som noe som bare gjaldt privilegerte og intellektuelle kvinner. I lederartikkelen til Pax-tidsskriftet Kontrasts nummer “Kvinner til kamp!” i 1972, het det at:

Studentjenter kan ikke kjempe på vegne av arbeiderkvinner, bare de som selv rammes av undertrykkinga kan bekjempe den (Lindtner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Ifølge historiker Kim Helsvig kom det radikale forlaget Pax til å spille en viktig rolle som publikasjons- og debattarena for en allianse som nå ble utviklet mellom staten og kvinnebevegelsen. Det statsviteren Helga Hernes kom til å betegne som “statsfeminismen”, var karakterisert av et samspill mellom kvinnemobilisering nedenfra, og politisk integrasjon ovenfra, gjennom partipolitikken og staten (Helsvig 2014:181). Analysen ble utviklet på bakgrunn av de politiske resultatene som kvinnebevegelsen oppnådde i løpet av 1970-tallet, med likestillingsloven og loven om selvbestemt abort, begge i 1978, som betydelige. Unge kvinner og nye organisasjonsformer vakte oppsikt med utradisjonelle aksjoner i offentligheten. Men Hagemann (2004) viser at resultatene også var uttrykk for likestillingspolitikken på 1960-tallet, og hvordan de eldre, etablerte kvinneorganisasjonene hadde et oppsving — i medlemstall så vel som i sympati for feministiske krav som lenge hadde hatt lav oppslutning hos folk.

Endringene for kvinner i idretten sier sitt om utviklingen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvinners rett til deltakelse i organisert idrett gjennom hele etterkrigstiden. Norge var det eneste landet som stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde da innført grenen “stillangrenn” for kvinner, der stilen skulle telle like mye som hvor fort man gikk. Et gjennombrudd for kvinnelangrenn som publikumsidrett kom ikke før det norske kvinnelangrennslaget tok sølvmedalje under VM i Oslo i 1966.

Sentralt stod striden for kvinners rett til å delta i Holmenkollstafetten. Der hadde kvinnene i 1965 fått løpe stafett inne på Bislett stadion, mens mannlige løpere slet seg oppover mot Holmenkollen. To år senere ble kvinnestafetten skiftet ut med kvinnelige turnere, som ifølge arrangøren hadde “større underholdningsverdi”. I 1972 stilte så to kvinner – Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen – opp som deltakere, påmeldt som henholdsvis Øyvind Foss og I. Ellingsen. De løp med slagord mot kvinnediskriminering i idretten på draktene. Dette skapte massiv debatt i avisene, og de to ble innkalt til ledelsen i Norges Idrettsforbund, der de fikk en skrape og dessuten midlertidig startforbud. Først i 1975 fikk kvinner starte som kvinner. I Birkebeinerrennet fikk kvinnene delta fra 1976. Samme år ble kvinnefotball en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde kvinnene lenge hatt egne, uoffisielle serier og norgesmesterskap.¹

Pornokamp og ytringsfrihet

Fokuset på ideologikritikk, bred deltakelse og offentlig debatt forsvant mer og mer i kvinnebevegelsen sent på 1970-tallet. Et viktig unntak var de store aksjonene mot porno og prostitusjon på slutten av 1970-tallet. Avdekkingen av kvinners forhold i privatsfæren som en rekke kvinneaktivister hadde utført, hadde avslørt alvorlige overgrep mot kvinner, som før var lite omtalt. Vold i hjemmet, sexpress på arbeidet, incest og voldtekt var former for seksualisert undertrykkelse som nå ble knyttet til menns dominans og tanken om at samfunnet var et patriarkat. Dette ble bakgrunn for parolen “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. I 1977 lagde Nyfeministene en vandreutstilling om pornografi, og medlemmer av Kvinnefronten laget pornobål og stormet pornoforhandlere. Som et resultat av disse aktivitetene tok kvinner fra Senterpartiet initiativ til paraplyorganisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi, der både feminister, konservative og kristne kvinneorganisasjoner ble med (Hellesund 2013: 94).

Som en relativt ensom svale i denne debatten forsvarte Sirene den kulturliberale tanken om at det å legge bånd på seksualiteten, handlet om å legge bånd på kvinners (og menns) trang til å realisere seg som hele mennesker. Anti-pornokampanjen så de som en videreføring av den kristne puritanismens undertrykking av seksualiteten og en trussel mot ytringsfriheten. Pornomarkedet var for variert til å innføre et generelt forbud, mente de. I verste fall ville det medføre at Sirene og undergrunnsblader som Supergutt eller Gateavisa ble rammet av det de beskrev som “borgerskapets bluferdighet”. Man måtte heller undersøke pornokulturen, ikke minst pornoens frigjørende potensial. Bladet var opptatt av å skape alternative rom for å diskutere seksualiteten, ettersom det var dette kvinner ville lese om (Lindtner 2014:366). Denne holdningen delte bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da pornodebatten var på sitt mest intense, ga ut Den sadiske kvinnen, der den provoserende og kritikerroste forfatteren Angela Carter utfordret feministenes pornomotstand gjennom det Helsvig betegner som en kjettersk nylesning av Marquis de Sades kvinneskikkelser (Helsvig 2014:184). Coveret framstilte en tegning av to nakne kvinner som hadde SM-sex.

Kvinner kan!

Det feministiske myndiggjørings- og selvrealiseringsprosjektet ytret seg altså på flere og ofte motstridende vis i 1970-tallets kvinnebevegelse. Pax hadde flere bestselgersuksesser som kan knyttes til prosjektet, og det samme gjelder helt eller delvis publikasjoner som kom til i Kvinneåret 1975: Kvinnefront, KjerringRåd og Kvinnens Årbok. I 1976 skapte Lesbisk Bevegelse bladet Lavendelekspressen som ble trykt av det lesbiske trykkeriet Sfinxa. Både organisatorisk og ideologisk framsto den nye kvinnebevegelsen imidlertid som mindre samlet mot slutten av tiåret. Mens organisasjonene mistet medlemmer, gikk mange feminister inn i politiske institusjoner og organisasjoner som arbeidet aktivt for lovendringer og reformer. Andre begynte å jobbe mer spesialisert, praktisk og profesjonelt med kvinneundertrykking, for eksempel ved å etablere krisesentre. I 1978 ble Nordens første krisesenter for mishandlede kvinner opprettet i Oslo. Atter andre viet seg til kvinneforskningen, som for alvor ble det Slagstad (2009: 412) kaller en styringsvitenskap i perioden.

En rekke kvinner trakk seg dessuten ut av bevegelsen og fokuserte mer på egne kulturelle, litterære og kunstneriske aktiviteter. Dette henger også sammen med hvordan det mot slutten av 1970-årene vokste fram en ny, positiv holdning til hva kvinner som aktører kan få til i samfunnet – noe som henger sammen med feminismens innlemming i media, kulturoffentlighet og populærkultur. I ukebladet Kvinner og klær ble kvinneidealet knyttet til det å være økonomisk selvstendig, ha “tæl” og være yrkesaktiv, samtidig som de ulike farene med husmorlivet ble tematisert: Å ha for mye tid alene når husstellet var unnagjort kunne føre til ensomhet, kjedsomhet, depresjon og alkoholisme (Måseide 2005). I 1979 samarbeidet en rekke ulike miljøer og organisasjoner tilknyttet kvinnebevegelsen om å lage en Kvinnekulturfestival i Oslo. Festivalen varte i en uke. Overskuddet fra festivalen, 80.000 kroner, gikk til opprettelsen av AKKS – “Aktive kvinners kultursenter” – som nå er en landsomfattende organisasjon som arbeider for kvinners posisjon i musikklivet, særlig den populærmusikalske delen. Utstillingen «Kvinner kan» ble vist i Bergenshallen i 1980 – et tidstypisk slagord som beskrev en ny mentalitet, der kvinneaktivister ble opptatt av å synliggjøre kvinners positive bidrag til samfunnet generelt, men ikke minst gjennom kultur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tallet kom flere feminister til å prege media og kulturoffentligheten. Rita Westvik, som på 1970-tallet var sanger og gitarist i den marxist-leninistisk orienterte folkrockgruppa Isenkram, ble redaktør i den feministiske nærradiokanalen RadiOrakel, opprettet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble programleder for underholdningsprogrammet Lørdagssirkus i 1984. Den tidligere nyfeministiske legen Åsa Rytter Evensen fikk sin egen sex- og samlivsspalte i damebladet Kvinner og klær, mens flere av redaksjonsmedlemmene i Sirene fikk utfoldet sitt feministiske engasjement i andre deler av media. For eksempel var Astrid Brekken hørbar utover 1980- og 90-tallet i NRK radio, der hun som programleder for den populære programposten Sånn er livet, stod sentralt i etableringen av en ny type personlig og nær reportasjejournalistikk. Sissel Benneche Osvold gav en markant stemme til marginaliserte gjennom spalten Sidesprang i Dagbladet. Også mange kvinnelige forfattere, så som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen og Bjørg Vik, hadde den feministiske kvinneoffentligheten som tumleplass før de fikk sine gjennombrudd i den litterære offentligheten – og løftet frem temaer som tidligere verken hadde vært regnet som litterært interessante eller politisk relevante: Seksuelle overgrep, incest og tradisjoner og strukturer som hemmet kvinners selvrealisering.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet var et bredt politisk og kulturelt prosjekt. Målet var primært å skape nye former for bevissthet knyttet til kvinners sosiale og kulturelle situasjon og rolle i samfunnet. Ved å henvende seg til en bred offentlighet, snarere enn en dresskledd politisk forsamling — om saker som engasjerte kvinner (og menn!) på et personlig, individuelt og eksistensielt plan, og ofte gikk på tvers av partipolitiske og organisatoriske organer — har den ikke bare satt konkrete politiske spor etter seg. Den har også endret hva vi forstår som politisk relevante spørsmål, ytringsformer og ‑arenaer. Den nylige metoo-kampanjen er ikke minst et eksempel på dette.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Litteratur:

Bjørnsen, Bjørn (1966): Abort i Norge, Oslo: Pax forlag AS
Blomquist, Clarence (1966): Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk, Oslo: Pax forlag AS
Danielsen, Hilde (2013): Da det personlige ble politisk. De nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Gripsrud, Jostein (1999): Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning: En utredning. Oslo: Forenngen Norsk Ukepresse
Hagemann, Gro (2004): “Norsk nyfeminisme – amerikansk import?” Nytt norsk tidsskrift 21, no. 03–04 (2004)
Hellesund, Tone (2013): “Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen”, i Danielsen (red.): Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gunnar (2014): Pax Forlag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro : romantiske komedier i norsk film 1950–1965 : sjangeren, publikum, sosialhistorien. Dr.art. — Rapport. 42. Institutt for medievitenskap.
Leira, Arnlaug (2000): “Kjønn – et sosialt kjennetegn?”, i: Fredrik Engelstad (red.): Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lindtner, Synnøve (2014): “Som en frisk vind gjennom stuen” – Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet. PhD thesis, University of Bergen
Müftüoglu, Ingrid (2013): Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse. PhD thesis, University of Bergen, 2013: 178
Måseide, Ingvild Aursøy (2005): Kvinner og klær – men kva med yrkeslivet? Ei historisk-tematisk gransking av kvinner og yrkesliv i KK, masteroppgave I visuell kommunikasjon, Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU
Slagstad, Rune (2001): De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag AS
Slagstad, Rune (2009): “Styringsvitenskap — ånden som går”, i Nytt norsk tidsskrift 03–04/2009
Strand, Hilde Kristin (2017): “Da kvinnene aksjonerte hjemme”. Intervju med Ingrid Müftüoglu som har skrevet avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse i På høyden:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: “Startforbud for kvinner” ; besøkt 20.10.2016

En sentral tanke var at kvinner måtte bli representert av andre kvinner, ikke av menn, fordi kvinner hadde større omsorgsevne, empati og forståelse for sosiale og humanitære spørsmål enn menn. Kvinner fikk ord på seg for å ha en nødvendig moralsk dømmekraft, og som vi skal se i denne artikkelen kan det dermed hevdes at kvinnene rykket fram i offentligheten i forlengelsen av sin husmorrolle.

Var kvinner skikket til å stemme? Stemmerettsdebatten i korte trekk

Perioden mellom 1870 og 1913 var preget av debatten om kvinner skulle få full deltakelse i offentligheten gjennom stemmerett. Summen av innholdet i stortingsdebattene etter 1890 gav god argumentasjon for at kvinner burde ha stemmerett ut fra særartsargumentasjonen. Vi finner ikke et syn som avgjørende omdefinerte kvinnerollen, som husmora i hjemmet. Brit C. Stuksrud viser i sin doktoravhandling hvor effektive og kraftfulle de lokale byforeningene ble i Vestfold i årene mellom 1895 og 1901 gjennom medlemsmasse, nettverk, møter, avisinnlegg, petisjoner og valgsamarbeid. Hun argumenterer for at stemmerettskampen også ble vunnet nedenfra-og-opp. Men for å legitimere bevegelsen var det viktig å gi det en «husmoderlig» tilnærming. Stemmerettskvinnene var først og fremst husmødre, voktere av familien og hjemmet.[1]

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum cba

Kvinnelige arbeidere i spisesalen på Christiania Seildugsfabrik i Oslo, 1906.

Når kvinnene i 1894 fikk lov til å stemme ved folkeavstemninger om alkoholsalg i byene, var det ut fra at fyll og alkoholisme blant mennene berørte eller rammet kvinnene og deres barn og hjem. Kvinners engasjement og deltakelse i Totalavholdsforeningen og i en rekke humanitære foreninger demonstrerte at kvinnene hadde stor moralsk dømmekraft og sosial ansvarsfølelse. Men mest dreide det seg om at dette spørsmålet fikk store konsekvenser for den feminine sfære, hjemmene, der kvinnene hadde ansvaret.[2]

Forestillingen om at kvinner hadde mindre intelligens og var mindre evnerike enn menn, var ofte en hovedinnvending i avisspaltene mot at kvinner skulle ha stemmerett, ha utdannelse, være næringsdrivende eller opptre i offentligheter. Dette fikk næring av nyvinningene fra naturvitenskapen. Et leserinnlegg fra 1878, trolig fra en kvinne som talte varmt for opprettelsen av leseforening for kvinner i Bergen, oppsummerte debatten om kvinners og menns intelligens. Her lå argumentasjonen som hadde betydning for om kvinner burde spille aktive roller i offentligheter og politikk eller ikke. Innsenderen avviste den utbredte oppfatningen at:

«… mænderne skulde være født med større forstand, kvinderne med større livlighed, kvinderne have større medfødt kombinationsevne, mænderne skarpere tænkekraft.»

For innsenderen var det «opdragelsessystemer» som skapte forskjellene, for jentene og guttene som løp i gata var i utgangspunktet «ens». Veien til likestilling lå i at kvinner fikk samme tilgang til opplysning og dannelse.[3]

Innsenderen Erik Bøgh argumenterte to år senere sterkt mot kvinnesaken i den kvinnelige leseforeningen i Bergen, og hevdet at hjemmet var «kvindens virkekreds» og at kvinner og menn hadde ulike evner. Og Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling.[4]

For Det medisinske fakultet i Kristiania i 1882 ble hovedbegrunnelsen for å avvise at kvinner skulle kunne utdanne seg som leger, at de ikke hadde nervesystem og helbredelse til omfattende studier og åndsarbeid. De manglet ro og likevekt i tanken, og likeså fasthet i karakter og vilje. Kvinner var fra naturen av ikke skikket til å være leger.[5]

Gro Hagemann hevder at moderniseringen av det norske samfunnet på 1800-tallet var kjønnsspesifikk. Det var i første omgang menn som ble moderne, mens kvinnene i stor grad ble igjen i familien og husholdet, som gifte husmødre, hjemmeværende døtre eller som tjenestepiker. Hagemann gjør imidlertid et unntak for yrkeskvinnene i industri og moderne tjenesteyting som hadde fått større handlingsrom og frihet. Noen fikk også høyere sosial status. For kvinner fra borgerskapet og embetsstanden kunne et liv som yrkesaktiv bety statusfall, men for mange gav yrkeslivet ny selvbevissthet og nye fellesskap.[6] I 1875 var en tredjedel av kvinnene i yrkeslivet, og denne andelen holdt seg ut 1800-tallet, før den utover på 1900-tallet begynte å gå sakte tilbake.[7]

Eirinn Larsen har dokumentert at antall gifte kvinnelige entreprenører økte sterkt i årene mellom 1870 og 1900. De etablerte seg med matforretninger, frisørsalonger, klesbutikker, kafeer, vertshus og hoteller. På slutten av 1800-tallet var det næringslivet som gav de beste mulighetene for både ugifte og gifte kvinner som søkte egen inntekt, økt fortjeneste og et bedre liv for seg selv og sine. Larsen får fram at kvinnelige entreprenører både utnyttet og overskred de etablerte forestillingene om det å være kvinne. En viktig forutsetning for kvinners inntreden var liberaliseringen av handel og håndverk som hadde foregått på 1800-tallet. De selvrealiserte yrkeskvinnene i hovedstaden rundt 1900 utgjorde imidlertid aldri en enhetlig gruppe kvinner, verken sosialt eller aldersmessig. Noen var enslige og ugifte, andre gifte eller enker. Kvinnene som slo seg opp som selvstendige næringsdrivende, kom til å utfordre det borgerlige husmoridealet, og mange av de mannlige grossistene reagerte negativt på sine kvinnelige konkurrenter.[8]

I 1883 skrev Bodø bys formannskap at

«kvinner i arbeide havde en sterkere selvbevidsthed end de der vier sig helt og holdent til hjemmet og familien».[9]

Pikeskolen i 1870-årene og middelskolen i 1880-årene bidro til økt utdanningsnivå for borgerskapets kvinner i Bodø, og med større kunnskap og kompetanse som kunne omsettes som ansatte eller eiere i bedrifter.[10]

Det store prinsipielle spørsmålet i Misvær samtaleforening utenfor Bodø vinteren 1885–1886 gjaldt «kvindesagen». Særlig på ett møte gikk diskusjonen høylytt. I denne bygda hadde både liberale og konservative menn gått sammen om å danne en diskusjonsforening. I 1882 hadde kvinnene fått adgang til å ta examen artium og kort tid også rett til å studere ved Universitetet i Kristiania, og dette tok forsamlingen stilling til. Én taler tok til orde for at kvinner burde være likestilt med mannen i «mange henseende». Han fikk tilslutning fra en annen taler, som hevdet at kvinnen var blitt forurettet i mange tilfeller. Han syntes det var synd at enker med gårdsbruk «ikke fikk være og ordne kommune- og skolesager».

En tredje taler sluttet seg også til dette og viste til den gamle og urettferdige arveloven som hadde gitt kvinnen halv arverett i forhold til mannen. Han mente det også var urettferdig at kvinner skulle ha lavere lønn enn menn. Ett innlegg skilte seg skarpt ut fra det liberale flertallet som talte om likestilling. Debattanten la vekt på Guds egne ord til den første kvinne i Mosebok 3, og han konkluderte: «Kvindens plads er i hjemmet.» Kvinnene burde riktignok ikke være uten opplysning, men han ville fraråde enhver fra de mandige kvinner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har fremtraadt for offentligheden.»[11]

Her møter vi spenningen mellom to ulike forståelser av kvinnerollen, den som de liberale og den som de konservative målbar. Men det fantes ingen kvinnesaksforening i Salten, og kvinnene var nokså fraværende i både foreningsliv og i det politiske liv. Vi finner i 1880- og 1890-årene ingen avisinnlegg fra kvinner. Men de ytret seg likevel, og såpass høyt at det nådde både embetsmenn og politisk ledelse. Flere mer eller mindre anonyme brev har havnet i de offentlige arkivene.

Kvinnene kom til å tilkjennegi sine kritiske synsmåter. Et brev fra 1879 fra en anonym kvinne, som havnet hos fogden, forteller sitt. Brevet var nok ment for en god venninne i Bodø landsogn. Kvinnen hadde skrevet under med navnet Mari, og hun skrev til Karen:

«Tenk om vi havde veret mænd. Tænk hvad vi to kunne ha udrettet. Det er ikke vore evner det står på, men de mange stengsler vi møder. Tenk om nogle flere av disse hadde veret revet vækk.»[12]

En bykvinne i Bodø skriver noe lignende i 1885. Brevet hun skrev, var trolig ment som et rundskriv, og lensmann og fogd fikk til slutt fatt i det:

«Om jeg havde veret mand, vilde flere ha lyttet til mig, set mig og taget mig på en alvorlig maade. Og mange dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvinde er megen arbeide og slid, og lidet af ære og berømmelse.»[13]

Kvinnenes ord nådde også mennene. I 1875 konkluderte Bodø bys formannskap med at en også måtte høre hva kvinnene mente om ulike saker som angikk byen. Det fantes mange kloke husmødre i byen, het det. En hadde merket seg klager fra flere kvinner om at kvinner ble neglisjert, og møtt påstanden om at kvinner var like kloke og fornuftige som menn.[14] I 1876 hadde en kvinne fra Skjerstad skrevet:

«Nu maa snart kvinnene faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og husholdningen trænger. Manden ville ikke have magtet at leve uden os særlig lenge. Men vi leve stadig vækk uden en mand, og det med stort hell.»[15]

Kvinneforeningenes kvinneroller

Det må være riktig å si at kvinneforeningene på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, og da særlig sanitetsforeningene, ytet samfunnsnyttig arbeid som framsto som en forlengelse av kvinners omsorgsfunksjoner i hjemmene. Ut i det offentlige liv tok de med seg oppgaver fra hjemmet som var knyttet til morsrollen og husmorrollen. Misjonsforeningene sendte penger til misjonen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og husflid som kvinnene hadde tilvirket selv. Arbeidet som ble mest lagt merke til, utførte sanitetsforeningene. La oss se på sanitetsforeningen i Ås i Follo som ble stiftet i 1913.[16]

Kvinnenes Sanitetsforening. Bildet er tatt 30. september 1905 (foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)

Sanitetskvinnene begynte tidlig å dele ut mat og klær til fattige, både voksne og barn, og særlig var hjelpen rettet inn mot fattige tuberkuløse. De ansatte en sykepleierske på egen regning. Sykepleiersken til sanitetsforeningen gikk ikke bare på sykebesøk, hun gav også gode råd og informerte unge kvinner og husmødre. I den forbindelse ble det opprettet en hjelpestasjon hvor det ble delt ut mat og klær til vanskeligstilte og hvor folk kunne klage sin nød. Etter hvert skaffet sanitetsforeningene i Follo seg en sykebil på deling. Videre fikk sanitetskvinnene bedret helsetilbudet for barn i skolen med utdeling av tannbørster og innføring av gratis legeundersøkelser. Det ble også diskutert om sanitetsforeningene skulle ta over ansvaret for tannpleien for barna. Det sa sanitetskvinnene nei til, fordi oppgaven ble for stor. Innføringen av spedbarnskontrollen like før utbruddet av den annen verdenskrig ble oppfattet som en stor bragd og et stort løft for sanitetskvinnene. Dette betydde mye for mange mødre. Ved å satse på tradisjonelle kvinneoppgaver og å opptre i kjente kvinneroller vant kvinnene innpass i offentligheten, og kanskje like mye halvoffentligheter der den private sfæren var vanskelig å skjelne fra den rent offentlige. Dette gav deres virksomhet stor legitimitet i bygdesamfunnet.

Kari Melby har tegnet opp tre ulike strategier som kvinneforeningene fulgte i første del av 1900-tallet, eksemplifisert i Norges Husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940.[17] Den ene strategien eksponerte kjønnsforskjellene. Den andre la kjønnsforskjellene til grunn mentalt, men brukte den ikke strategisk. Den tredje strategien kom isteden til å aksentuere kjønnsnøytralitet. Lærerinneforbundet ble stilt overfor dilemmaer og kom i spennet mellom to ulike kvinnepolitiske linjer. Hovedtyngden av lærerinnene gjorde kvinners forskjellighet til sitt viktigste våpen. Kvinner skulle ha likestilte posisjoner fordi de representerte en annen type arbeidskraft og andre kvaliteter enn menn. Ikke minst hadde kvinnelige lærere større omsorgsevne som «samfunnsmor». Det utløste krav om at kvinne skulle ha undervisningsmonopol på lavere trinn, og vinne innpass på høyere klassetrinn og ikke minst i lederposisjoner. Lærerinnene kom også til å kreve lik lønn, lik pensjonsalder og lik rett til ved inntak til høyere skoler og ved ansettelse. Husmorforbundet valgte systematisk å argumentere for å heve status og rettighetene til husmødrene gjennom å hevde kvinnenes komplementære rolle innenfor en tradisjonell kjønnsorden. Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen.

Og for forbundet dreide seg først og fremst å få politikk og samfunn til å verdsette husmødrene høyere enn det som hadde vært tilfellet. Kvinneforeningene måtte virke innenfor snevre rammer for hva en kvinne kunne forventes å være.

Hva var vunnet?

Kvinner fikk begrenset stemmerett i 1901 og 1907 ut fra egen inntekt og felles formue med mann, og allmenn stemmerett i 1913. Mye av begrunnelsen lå i hva selvgjorte kvinner hadde prestert og lykkes med. Kvinnelig entreprenørskap fra 1870-årene og utover markerte til en viss grad en ny kvinnerolle. Det var kvinner som var økonomisk uavhengige, men deres forretningsvirksomhet var i mange tilfeller en forlengelse av husmorens plikter. De selvhjulpne kvinnene lagde mat, stelte, ryddet, satte opp blomster, klippet hår, sydde og la opp klær og viste omsorg for gjester. Kvinneforeningene besto av hjelpsomme husmødre, som overførte sine funksjoner fra hjem til en offentlighet, eller halvoffentligheter, på fattigbesøk eller på helsestasjonen. Med stemmerettskampen og fullstendig stemmerett for kvinner i 1913 ble likhetsprinsippene kronet med seier. Og kvinnene var ikke lenger fra naturens side politisk uskikket.

Imidlertid betydde heller ikke denne framrykkingen noen avgjørende endring av kvinnerollen. Stemmerettskvinnene markerte ofte at deres ståsted og deres framtid var som husmødre, men det rådde misnøye om at man hadde tatt for få skritt. I 1903 skriver en kvinne i Råde i Østfold. «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle.»[18] En annen kvinne fra samme bygd skrev i 1919: «Vi faar stemme, men ikke bestemme.»[19] I 1920 skriver en kvinne i Ås at

«stemmeretten har gitt kvinder en stemme, men ikke en ny samfundsrolle. Vi skal fremdeles tjene mand og børn.»[20]

I 1920 sto husmorrollen sterkere enn noen gang i Norge, og bygdekvinnens tradisjonelle all-kompetanse var i ferd med å bli mer innskrenket. Var lite vunnet?

Svaret er både ja og nei. Ja, for dem som ønsket at kvinner fikk en helt ny, definert samfunnsrolle, som også ville endre forventningene til mannens oppgaver og kompetanse. Nei, for mange andre. For flertallet av kvinneaktivistene i foreninger, litteraturen og avisspaltene var nemlig ikke målet å omdefinere helt kvinnens samfunnsrolle. Hjem og familie skulle fremdeles være en viktig arena for kvinner. Men kvinners innsats burde verdsettes mer, og kvinners særart løftes fram som et samfunnsgode. De burde også få lov til å bestemme mer over seg selv, og få større samfunnsinnflytelse. For mange hadde nettopp kvinner med sine særskilte egenskaper, som høy moral, store omsorgsevner og andre psykososiale kvaliteter, gode forutsetninger for å fylle roller i politikk og offentlighet. Erfaringen som husmor gjorde kvinner egnet som bedriftseiere, foreningsmedlemmer og kommunepolitikere, var konsekvensen av den kvinnelige særartsargumentasjonen.

«At være husmoder, er den beste samfunnspligt og det største samfundsansvar, og kvinnen den beste statsmand,»

skrev en fattig kvinne som søkte om pengeunderstøttelse i Ås i 1878. Hun var indignert om hvor lite «politisk evne og samfundsforståelse» som bygdas «herrestyre» viste, etter at hun og andre kvinner hadde fått avslag på fattigstøtte som enker.[21]

Litteratur

Berget, Bjørg Ida 2011: «Det første skridt paa offentlighedens bane». Innføring av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Dørum, Knut 2007: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås 1850–1940. Ås bygdebokverk, bd. 1. Elverum.

Dørum, Knut 2013: Byen blir sentrum. Bodøs historie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.

Gahre, Stine 2012: Allmenn stemmerett for kvinner i lys av stortingsdebattene fra 1890 til 1913. Rettshistoriske studier nr. 24. Institutt for offentlig retts skriftsserie, nr. 1/2013. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hagemann, Gro 2005: «De stummes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo, s.157–253.

Larsen, Eirinn 2012: «Selvgjorte kvinner. Kjønn, entreprenørskap og næringsliv rundt 1900», Heimen 2012/2, s. 127?144.

Larsen, Eirinn 2014: «Forretningskvinnene inntar næringslivet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Oslo, s.139–161.

Melby, Kari 1995: Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i historie. Senter for kvinneforskning, NTNU. Trondheim.

Moksnes, Aslaug 1984: Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo.

Stuksrud, Brit Connie 2009: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldsbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Avhandling for graden dr.philos. Universitetet i Bergen.

Fotnoter

[1] Stuksrud 2009.

[2] Gahre 2012, Berget 2011.

[3] Bergens Tidende, 8. nov. 1878. «En kvindelig læseforening i Bergen».

[4] Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».

[5] Bergens Tidende, 27. nov. 1882.

[6] Hagemann 2005: 251.

[7] SSB, Historisk statistikk 1994, Arbeidskraft tabell 9.4.

[8] Larsen 2012 og 2014.

[9] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1883. Brev fra Bodø bys formannskap, 2. aug. 1883.

[10] Dørum 2013: 384.

[11] Arkiv i Nordland, Misvær samtaleforening, møteprotokoll 1885–1887.

[12] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1879. Brev fra kvinne, som kaller seg «Mari», til en annen, som hun kaller «Karen», datert august 1879.

[13] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1885. Anonymt brev fra «en bykvinde» til «en anden bykvinde», 4. des. 1885.

[14] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1875. Brev fra Bodø bys formannskap. 12. juli 1875.

[15] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1876. Brev fra «en kvinde i Skjerstad», 1. mai 1875.

[16] Dørum 2007, s. 433–458.

[17] Melby 1995.

[18] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra mars 1903.

[19] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra april 1919.

[20] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfatter av en kvinne fra 1. april 1920.

[21] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Brev fra Olga Andersen Nordby, 12. okt. 1878.

Nissen var knyttet til den kulturelle offentligheten på flere måter, til kvinnebevegelsen og til arbeiderbevegelsen – og hun ble populær: Ved kommunevalget i Kristiania i 1916 ble hun innvalgt i bystyret med flest stemmer av samtlige representanter.

Hun vokste opp i et ekstremt ressurssterkt hjem i Kragerø, som datter av verftseier, skipsreder, engelsk konsul, ordfører og stortingsrepresentant Thomas Thomesen og hans kulturinteresserte hustru Bertha Marthine Olea Debes. Faren abonnerte på flere utenlandske aviser og var som stortingsrepresentant i 1863 med på å gi ugifte kvinner økonomisk myndighet. Fernanda hadde guvernante før hun gikk over til byens pikeskole og fortsatte utdannelsen i Kristiania som tenåring, først på Frøken Falsens pikeskole og deretter på Hartvig Nissens såkalte “guvernanteskole”. Men hun ble aldri lærer. I stedet søkte hun tidlig mot det aktive offentlige livet i hovedstaden, på kaféene, i Arbeidersamfundet og etter hvert i pressen og politikken. Hun var først gift med Lars Holst, radikal redaktør i Bergens Tidende og deretter i Dagbladet, der hun mest bidro med å oversette utenlandske artikler. Siden ble hun journalist, litteratur- og teaterkritiker i Social-Demokraten (Arbeiderbladet, nå Dagsavisen).

Foto: Ukjentcb

Fotograf ukjent, eies av Nasjonalbiblioteket

Hun kom tidlig med i kvinnebevegelsen som vokste fram på 1880-tallet, først i diskusjonsklubben Skuld og deretter i Norsk Kvinnesaksforening fra 1884. Men gjennombruddet for henne som offentlig person kom med fyrstikkarbeiderstreiken der hun kom med i streikekomiteen. Engasjementet i den saken fikk henne til å melde seg inn i det ferske Arbeiderpartiet. Etter en opprivende og skandaløs skilsmisse flyttet hun etter hvert sammen med gynekologen Oscar Egede Nissen, som hun så giftet seg med. Nissen redigerte det meste av 1890-tallet Social-Demokraten og Fernanda ble fast tilknyttet avisen.

Fernanda Nissen hadde nær kontakt med en rekke av tidens store bildekunstnere og forfattere, som Garborg og Bjørnson. Men et hovedprosjekt for henne ble å utbre kjennskapet til og kjærligheten til teatret i arbeiderklassen. Teateranmeldelsene hennes ble satt stor pris på av mange lesere, og etter opprettelsen av Nationaltheatret i 1899 arbeidet hun fram en ordning med arbeiderforestillinger i samarbeid med teateret og De samvirkende fagforeninger i Kristiania. Dette initiativet ble senere utgangspunkt for Folketeaterselskapet og Folketeaterforeningen, som fortsatte teaterformidlingen og arbeidet for et eget Folketeater ved siden av Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Nissen var også tidlig interessert i film, og ble etter kinoloven av 1913 en av de to første filmsensorene, trass i at hun hadde vært motstander av forhåndssensur.

Som kommunalpolitiker i Kristiania var hun ikke minst, som leder av parkutvalget, en drivkraft bak utbyggingen av flere offentlige parker – Vigelandsparken så vel som to parker på østkanten, Sofienbergparken og Torshovparken – og skrev en rekke artikler om parkenes funksjoner som åpne fellesrom i bysamfunnet.  Hun engasjerte seg ellers for biblioteksutbygging, ikke minst på østkanten, og initierte opprettelsen av fødehjem, jordmorskoler og husmorskoler.

Fernanda Nissen døde av lungebetennelse under en reise i Tyskland, der hun skaffet seg kunnskap om teater og den dramatiske politiske situasjonen sammen med Hulda Garborg. Det norske arbeiderparti arrangerte et stort minnemøte da urnen var brakt til Kristiania, hvor en rekke veteraner i bevegelsen hyllet henne. I 1931 ble det reist et minnesmerke over henne i Torshovparken.

Kilder:

Irene Iversen: “Fernanda Nissen. Journalist, kritiker og politiker”, artikkel i Norsk biografisk leksikon, nettutgave, https://nbl.snl.no/Fernanda_Nissen besøkt februar 2015

Mari Jonassen (2013): Fernanda Nissen – Kjærlighet og arbeid Oslo: Aschehoug

Jostein Gripsrud (1981): La denne vår scene bli flammen… Perspektiver og praksis i og omkring sosialdemokratiets teatervirksomhet ca 1890–1940. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget

De to geistlige var radikalt uenige seg i mellom, ikke bare alminnelig uenige. Og Malm, som tar rollen som folkefienden Dr. Stockmann er radikalt uenig i det som var blitt den nye norske doxa, altså holdningen som det helt overveiende flertall av menn og kvinner stod sammen om i 1907, to år etter at kvinnene for alvor hadde vist at de kunne, i den store underskriftsaksjonen for unionsoppløsning i 1905.

Uenigheten går til rota, til radis, eller skal vi si til de to røttene. Kvinner og menn har like store oppgaver å utføre både i det offentlige og i det private, hevder Wexelsen, og åpner til og med for kvinnelige prester i Den norske kirke, 71 år før Ingrid Bjerkås skulle bli ordinert. Kvinner bør holde seg unna det offentlige liv, hevder Heuch, og minner om hva en offentlig kvinne var for noe på denne tida, det var en kvinne uten ærbarhet. 17 år seinere er Malm enig med Heuch, i alle fall i konklusjonen, men mens Wexelsen bygde på liberal teologi og venstretenkning og Heuch på ortodoks bibeltro, hjemlet Malm sine argumenter i biologi og statsvitenskap. Statsvitenskap fordi han insisterte på at stemmerett ikke er et rettferdighetsspørsmål, men et spørsmål om hvilket system for representativitet som er hensiktsmessig for staten. Å slippe kvinnene inn i statsstyret vil være å ødelegge hjemmene, og det er ikke hensiktsmessig for staten. Dermed har vi allerede logos noenlunde på plass, hva saken gjaldt. Da er det vel bare å sette i gang en retorisk argumentasjonsanalyse? Nei, disse innleggene lar seg ikke forstå som kjølig avveiende argumentasjon, såkalt deliberasjon, en diskusjon hvor det med Habermas’ ord er kraften i de bedre argumenter som gjelder. Talerne forhandler ikke med motparten, de kjemper.

Logos er, som noen av dere vil vite, et av retorikkens tre klassiske bevismidler, eller overbevisningsmidler. Det andre er etos, selve grunnlaget for talerens troverdighet og for publikums tillit. Det hjelper ikke med en god sak hvis man ikke fester tillit til taleren. Hvordan kan de tre talernes etos ha vært, før og etter at de hadde holdt sine innlegg?

Skuespillerne Anders Rummelhoff, Kai Remlov og Bernhard Arnø levendegjør de historiske talene i Stortinget, 11. juni 2013 (foto: Stortinget. CC:by-nd).

Biskop Heuch var utvilsomt reaksjonær, politisk og teologisk, men han var respektert blant mange da han besteg talerstolen, og rent historisk gikk det faktisk ikke så verst med hans etos etterpå heller. I de stortingsinnleggene vi har lagt under lupen starter han med å erklære at han egentlig ikke ville ta ordet, han lar oss ane at han synes hele kvinnestemmerettsspørsmålet er uverdig. En ganske arrogant måte å markere sin etos på. Men så fortsetter han på kjærlig vis med å lovprise kvinnen, han viser henne ikke bare respekt, men dyp beundring. Sånn i alminnelighet, altså. Men Gud har talt gjennom Bibelen og gitt klar beskjed i det spørsmålet som diskuteres. Heuch gjør seg altså til talerør for den allmektige Gud, og det er jo ikke noen dårlig måte å bygge egen etos på. Men er han sikker på seier, med Gud på sin side? Slett ikke. Mot slutten av siste innlegg erklærer han, som vi har hørt, temmelig spakt og resignert om kvinnestemmeretten at syndfloden nok vil komme, men han håper at den ikke vil komme i “vor”, altså hans tid. Da har han også rukket å fnyse ved tanken på at hans gamle mor med sin fistelstemme skulle kunne ytre seg i politikken, og han advarer mot kvinnelige intetkjønn eller neutra. Ikke nødvendigvis tillitbyggende manøvrer overfor dem som måtte være i tvil om saken.

Patos, det tredje retoriske bevismidlet, finnes i større og mindre porsjoner i enhver ytring, selvsagt i veldig små porsjoner i riktig tørr tale. Hos Heuch finnes patos i rikt monn, særlig realisert gjennom trusselretorikk av beste aristoteliske merke. Han truer med at motstanderne handler i strid med Guds lære, han vil skape frykt for at man får Fruentimmer istedenfor kvinner. Han truer med både familiens og statens oppløsning, og her bruker han en skremmende, medisinsk analogi om innvollsmark, trikiner som spiser opp statens kropp. Endelig truer han med selve syndfloden.

Venstremannen Wexelsen er høyremannen Heuchs teologiske og politiske motpol, og hans standing eller hva vi kaller innledende etos var neppe mye å skryte av i Heuchs miljø, men desto større på den motsatte siden. Han skulle bli Venstres kirkeminister allerede året etter, og var altså ingen outsider. Hans innlegg gir inntrykk av selvsikkerhet uten arroganse, og han framstår som en lun og ganske romslig humorist når han beroliger Heuch med at han nok fortsatt vil møte helt kvinnelige kvinner hvis han skulle redde seg i land under den syndfloden som ga kvinnene stemme- og valgrett. Men Wexelsen har også en sterk overbevisning som han framfører med stor patos: Kvinderne tier ikke længere i forsamlingen, de gjør det ikke!

Men Wexelsen virker mindre bastant og malmfull i sin tale enn Heuch, han truer ikke, og hans patos preges av mild ironi, som vi nettopp har sett i ertingen med syndfloden. Han appellerer til liberalt innstilte menns beste følelser når han oppfordrer dem til å stå sammen med kvinnene både hjemme og i “det store fælles Hjem, Samfundet”. Og han oppfordrer publikum, nesten litt oppgitt, til å bli ferdige med bokstavtro kristendom. Vi må slutte, også her i landet, med å mene at alt Paulus eller Peter skrev er “evig og gyldig Sandhed”. I Norge hadde man nettopp lagt bak seg et tiår med ganske heftig kristendomsdebatt, som nettopp Heuch hadde stimulert kraftig til, og blant mange må Wexelsens mildt irettesettende patos på dette punkt ha virket krenkende.

Hva så med Malms etos? Han var ganske fersk i politikken og skulle ikke bli der lenge, men hans ry som naturviter og embetsmann var det visst ingen ting i veien med. I det nevnte statsvitenskapelige resonnementet stiller han seg på skuldrene til atskillig internasjonal ekspertise. Han fører også en del store diktere og tenkere som sine vitner, også dette selvsagt for å styrke sin egen etos. Men så kommer han på faglig hjemmebane og framfører en biologisk begrunnelse som på samme tid er så avvikende og så selvsikker – at hans etos trolig svekkes:

Med hensyn til kvindens hjerne og mandens hjerne er de absolut forskjællige […], hvilket bevises deraf, at aldrig nogensinde hidtil er der født nogen kvinde […] som har vist mandlige anlæg eller mandlige egenskaber, der kommer op mot mandens. Det er en naturlov, som enhver, som forstaar at iagttage naturen, maa erkjende, og hvis ikke, bør han lære det.

Og vi har nettopp hørt hans rapport fra fremragende fransk forskning om kvinnens talestrøm.

Innlegget druknet i latter, hevdet motstanderen Castberg, og man kan trygt slå fast at Malms etos ikke gikk styrket ut av debatten.

I pakt med sitt navn er også han malmfull, men med en variert bruk av patos. Han erter Castberg og beklager samtidig at motstanderen er så gudsjammerlig kjedelig å høre på. Han svinger svøpen over kvinneunderskriftskampanjen i 1905 og mot de underskriftslistene som er sendt inn til Stortinget i 1907: Kampanjene er temmelig mislykte, hevder han, med atskillig dokumentasjon som støtte. På en måte som er forbausende lik Heuch avslutter han imidlertid resignert. Men han er noe mer tvetydig enn teologen. Han viser til den gamle romer Marcus Porcius Cato som sterkt motsatte seg et kvinnevennlig politisk forslag.

Han tabte naturligvis, reiste sin vei og erobrede halve Spanien. Jeg antager, at noget lignende vil ske her i dag. Det vil ikke afholde mig fra at fremholde for herrerne, at hvis De idag giver kvinderne statsborgerlig stemmeret, da gaar De over Rubicon — ikke for at vinde, men for at tabe et rige!

Så kan vi i 2013 slå fast at den gode sak, Wexelsens, har seiret og at Heuch og Malm ligger knust på historiens skraphaug. Da gjør vi det litt for enkelt for oss selv. Tenk dere en Abdullah Wexelsen i en ortodoks muslimsk menighet av i dag, nå må vi slutte å være så bokstavtro, dere, og slippe kvinnene til som imamer! Og debatten rundt en mye omtalt norsk TV-serie for etpar år siden viste at interessen for naturbestemte kjønnsforskjeller ikke er helt gått av moten, kanskje er den inne i en renessanse. Og fellestrekkene mellom dagens nye antifeminisme og særlig Malms synspunkter er mange.

***

Tre mannsstemmer: Utdrag fra taler av Heuch, Wexelsen og Malm

Johan Christian Heuch, 1890 (les hele talen)
Forslag til Stemmerettens Udvidelse, der tidligere er blevne behandlede, har fundet i denne Session, er der vel ingen Mand her i Salen, som for Alvor tænker, at iaar Forslaget om Stemmerettens Udvidelse til Kvinder skulde have nogensomhelst Udsigt til at opnaa den grundlovmæssige Majoritet. Det er jo nemlig noget, vi dog alle maatte kunne være enige om, at dette Forslag til Stemmerettens Udvidelse gaar langt videre og har ganske anderledes indgribende Følger for hele vort Folks politiske, sociale og religiøse Liv end noget af de andre Stemmeretsforslag, som allerede er blevne forkastede. Under disse Omstændigheder havde jeg tænkt mig, at de Herrer, som har bragt dette Forslag ind, vilde have nøiet sig med uden Debat at lade det gaa til Votering for at konstatere, hvor mange der her i Salen var, som vilde følge dem. Jeg havde tænkt, at man af Hensyn til Storthingets kostbare Tid skulde have været befriet fra en — jeg kunde være fristet til at kalde den akademisk — Debat, i den Forstand nemlig, at den ingen anden Betydning har end netop den at udrede de forskjellige Meninger ligeoverfor hinanden, medens man alligevel ved, hvad Voteringens Udfald vil blive. Dette er imidlertid ikke skeet.

Storthinget har fundet for godt at anvende en Dags Tid til et Vidnemøde i Kvindesagen, og naar saa er skeet, da maa ogsaa jeg bede om Lov til at faa udtale den Anskuelse, som en Mand nærer, der konsekvent nægter den saakaldte Kvindeemancipations Berettigelse helt igjennem.

Min dybeste Grund til at stemme mod dette Forslag og alle dermed ligeartede er en religiøs, den Grund nemlig, at jeg er overbevist om, at den hellige Skrift, som for mig staar som den ufeilbare Regel og Rettesnor for den enkeltes som for Samfundets Liv, i sin Lære om Kvindens Forhold til Manden fra sit første Blad til det sidste slaar dette fast, at Kvinden skal være undtagen fra Offentligheden og Livet i den.

Det er ikke i det Offentlige, at Menneskelivet ret faar udfolde sig efter sit indre Værd og Betydning; det intense, inderlige, personlige Liv føres indenfor Hjemmet. Saa længe Hjemmene er gode, saa længe Livet der flyder sundt, rent og friskt, saa længe kan der være meget daarligt baade i Stat og Kirke, — der er Haab for det Folk. Men lad Livet i Hjemmene være fordærvet, lad Familien være opløst, saa vil snart den Stat gaa til Grunde, om den end var saa mægtig som den romerske Keiserstat, som netop giver Exempel paa en saadan Kolos, som er indvortes raadden, fordi der ikke er Hjem længer.

Kvinden er de tusind Hjems Velsignelse; den, som tager hende bort fra Hjemmene, berøver de tusind Hjem deres Velsignelse, og dette at være det, det er hendes eget Livs Velsignelse.

Selve Sproget oprører sig mod Kvindeemancipationens Tanke. Hr. Ullmann talte flere Gange igaar om Kjøbmand Wilhelmine Hansen, Manden Wilhelmine Hansen! Må jeg, Hr. Præsident, faa Lov til at præsentere Dem Manden Wilhelmine Hansen? Er det ikke et Monstrum? Og dog læser vi allerede hver eneste Dag om Wilhelmine Hansen, Formand, og idag fordrer man af os, at vi skal frembringe Wilhelmine Hansen som Storthingsmand.

Men selve Ordet “offentlig” — ja hvor fint og ironisk Sproget ofte er — der er ikke noget iveien for, at vi kan sige om alle os, at vi er offentlige Mænd; men vi ved jo, at vilde vi bringe Ordet offentlig i Forbindelse med en Kvindes Navn, vilde det være den største Beskjæmmelse. Drager man Kvinden ind i Offentligheden, drager man hende ikke blot bort fra hjemmet, som man undergraver, men man drager hende bort fra sig selv, man hindrer hende fra at komme til sig selv.

Jeg vil til det yderste modsætte mig ethvert Forslag om Kvindernes Stemmeret, fordi jeg vil gjøre mit for, at Kvinden ikke skal forvandles til en Ting, for at vi ikke istedetfor Kvinder skal faa Fruentimmer. Mod dette Maal har vi forlængst efter min Mening begyndt at vandre.
For mig er dette en saa stor Sag, for mig strider dette, at lade Kvinden deltage i det offentlige Liv, saaledes mod Guds Skaberanordning, at intetsomhelst Bihensyn, intetsomhelst Nyttehensyn vil kunne gjøre, at jeg vil gaa med paa det.

Jeg tror ikke, at man, efterat saa mange Dæmninger er borttagne og saa mange Indrømmelser er gjort, i Længden vil kunne hindre Floden. Men om jeg end mener, Syndfloden vil komme, kan dog dette ikke hindre mig fra at ønske, at den ialfald ikke kommer i vore Dage.

***

Vilhelm Andreas Wexelsen, 1890: (les hele talen)
Hr. Heuch gik ikke nærmere ind paa, hvad det var i den hellige Skrifts Lære, som slog fast, at Kvinderne maa ikke virke i Offentligheden, men at de skal være i Stilhed. Men forsaavidt som han sigter til de tidt anførte og ofte fremdragne Udtalelser fra de første kristne Tiders Mænd, som vi har skriftlige Efterladenskaber fra, saa vil jeg sige, at vi engang maa begynde ogsaa her i Landet at hævde, at ikke alt, som Paulus eller Petrus eller nogen anden af de hellige Skribenter har skrevet ud af sin Følelse, sin Overbevisning, sin Tids Opfatning, er evig og gyldig Sandhed. Det er det ikke. Ikke alene vilde man, dersom man vilde slaa fast alle Punkter f. Ex. i Paulus’s Ethik eller i alle Henseender holde sig til Paulus’s Samfundsopfatning, støde paa uoverkommelige Vanskeligheder baade med Hensyn til Hovedbedækning og ikke Hovedbedækning, Offerkjød og ikke Offerkjød og mange saadanne Ting, som ikke længere har nogensomhelst Betydning.

Like så lite som det går an i våre dager, hva det jo er forsøkt på fra theologisk Side, å forsvare Slaveriet, fordi det var Slaver på Paulus’s Tid, og fordi han mente, at en Trell ikke burde bryte Forholdet, men reise hjem til sin Husbond, således går det heller ikke an f. Ex. Å ta det Ord om, at Kvinder skal tie i Forsamlingen, og gjøre det gjeldende på den Måte, at de ikke skal ha Lov til å være utenfor de Rom, hvor der virkes i Stillhet. Man kan lenge nok si, at dette er en religiøs Sannhet, «her ligger min religiøse Overbevisning» ? Livet bryr sig ikke det mindste om det, Kvinderne tier ikke lenger i Forsamlingen, de gjør det ikke!

Dernest forekommer det meg, at han skildret så sterkt disse Egenskaper hos Kvindene, at det sannelig nesten ikke ble Rom for Mannen; det skal dog to til for å danne et Hjem. Jeg tenker, at det lite nytter å disputere om hvem som kan uttale seg smukkest om Hjemmene; vi får vel si, at liksom både Mannens og Kvinnens Bestrebelser, når de får Adgang til det, bør gå ud på sammen å bygge det lille Hjem og sammen å utvikle de eiendommelige Egenskaper, de har, til det felles beste, således står bade Mand og Kvinde like overfor det store felles Hjem, Samfundet. ?

Jeg tenker, at hvis Hr. Biskop Heuch får overleve Syndfloden, hvis det blir en Topp, hvorpå han kan berge sig, så vil han se, at de Kvinder, som har fått Stemmeret, vil nok vedbli å være Kvinner på alle de områder og i alle de Retninger, hvor Kvinden har sin særlige Opgave. Jeg skal ikke gå videre inn på dette. Jeg vil bare slutte med å si, at jeg har så meget tilovers for Hr. Heuch, at jeg ikke ville ønske ham en så sørgelig Utgang, som han spådde seg selv og dem, som delte Livssyn med ham. Skulle jeg ønske ham noe, som det kanske er litt ondskapsfullt i, så ville jeg ønske, at han måtte opleve den Dag, da han dro avsted med «Morgenbladet»s Stemmeseddel og hans Datter med «Dagbladet»s.

Det, som Hr. Heuch og også Hr. Hertzberg legger slik Vekt på, er, at det eiendommelige hos Kvindene, deres særegne Evner og Gaver skal være det normerende, det bestemmende; deri er jeg enig; men ikke i, at en diktatorisk Grense skal trekkes opp av oss; iallefall vil jeg ikke være med på å trekke den Grensen, Hr. Hertzberg trakk opp. Når han f. Ex. lot til å vente et sterkt Bifall til Uttalelsen om, at man ikke kunde tænke sig en Kvinde på Prekestolen, så vil jeg si, at jeg meget godt kan tenke mig det, og at jeg ønsker, at de må få Adgang til den; jeg tror, at om det kom kristne Kvinner på Prekestolen, ville de passe den meget bedre enn mange av oss Mænd.

***

Ole Olsen Malm, 1907: (les hele talen)
Når staten i sitt krav til velgerne har funnet å burde bygge en begrensning på kjønnet, så skjer dette dels av hensyn til, at det kvinnelige kjønns vesen og anlegg ikke egner seg for utførelse av statsmessige oppgaver, dels av hensyn til det for statens beståen uunnværlige organ som benevnes familie.

En grunnlovsbestemmelse om valgrett for kvinner er en underminering av familiens grunnvold, et inngrep i mannens rett til å kreve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mot børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte.

Kvinnespørsmålets sosiale løsning ligger ikke i stemmeretten, ikke i samme lønn for kvinnen som for mannen, ikke i å skaffe henne adgang til poster og embeder, men det ligger i å skaffe de flest mulige kvinner adgang til et i hygienisk og økonomisk henseende sorgfrit ekteskab ? med andre ord i å forbedre livsvilkårene for mannen. Men den moderne kulturstat synes tvertimot å motarbeide denne løsning. Og i denne henseende virker det ikke lite avskrekkende for den unge mann, at så mange moderne kvinner taler så ofte og så høyt om sine rettigheter, men så sjelden om sine plikter. Men for kvinnen avhenger hennes livslykke ikke av, at hun er fri, men av at hun er bundet til mannen. Hennes avhengighet er en naturlov, en trang for henne selv og en betingelse for hennes velvære. Naturen og staten krever av kvinnen moderkjærlighet, modertroskap og moderoffervillighe i alle denne oppgavens forskjellige utstrålinger.

Og hva ville vi ikke begå for en urett mot kvinnen selv, om vi tvang henne til å styrte seg inn i det offentlige livs malstrøm? Det kreves for deltagelse i det offentlige liv så meget tidsspilde, så megen anstrengelse for å sette seg inn i spørsmålene og å treffe sitt valg, så meget arbeide og så megen fysisk kraft, at ingen kvinde i lengden tilfredsstillende kan ivareta dette arbeide. Sterkt hjernearbeid forårsager hos kvinnen ikke alene ildebefindende, men gjør henne direkte syk. Den moderne kvinne setter folkets sunnhet i fare.

Hvad vil vi ikke kunne vente os af talestrøm her i Stortinget, hvis kvinnerne kommer med? Tungen er som bekjendt kvinnens sverd, og det koster henne langt mindre møie å tale enn mendene. I denne henseende må jeg få lov til å oplyse, hvad der nylig er fremlagt i en videnskabelig undersøgelse i det franske «Académie des sciences». Der har en forsker givet sig til å undersøge, hvilken, kraftanvendelse der skal til for en voksen mand for å tale i en større forsamling i en time. Jeg maa henlede opmerksomheden paa, at en almindelig voksen mands dagsverk regnes til 200 000 kilogrammeter, hvilket vil sige, at han skal løfte et kilogram en meter høit 200 000 gange. Det er det, man kalder for en voksen mands dagsverk. Denne videnskabsmand undersøgte nu altsaa, hvilken anstrengelse det koster å tale en time i en offentlig forsamling. Der medgik for en mand hertil 200 kilogrammeter. Men en kvinde brugte paa grund af sine taleorganers bygning ikke mere end 50 kilogrammeter. Altsaa ? med den samme anstrengelse kunde hun tale i 4 timer, som en mand kunde tale i 1 time. Nu ? denne undersøgelse er i høi grad interessant, fordi den viser, hvilken ringe værdi der er i dette timelange snak, naar det ikke er støttet af aandelig tyngde. Jeg bare henleder opmerksomheden paa dette forhold.

Et kvindesagsfolk vil uvegerlig synke i folketall, tape i nasjonal kraft og miste sin anseelse blandt nasjonene. Å gi kvinnene stemmerett og valgbarhet og gjennemføre dette system i praksis efter dets konsekvenser vil simpelthen være å begaa nationalt selvmord. (Lav latter. Noen gjentar lavt “nationalt selvmord”.)

Så hvordan dekket norske medier en så viktig begivenhet som innføringen av stemmerett for kvinner? Hvis man leste avisen for å følge med i samfunnet, hvilket bilde av kvinnestemmerett fikk man da servert? Jeg har gjennomført et forskningsprosjekt der jeg har studert hvordan utvalgte aviser og tidsskrift dekket kvinnestemmerett i perioden 1890 til 1913. Jeg har tatt utgangspunkt i Stortingets behandling av saken, og sett på dekningen av noen av de viktige avstemningene og debattene om kvinnestemmerett.

Referatjournalistikkens tidsalder

1890 var et viktig årstall i stemmerettskampen. For første gang avholdt Stortinget en bredt anlagt debatt om kvinnestemmerett. Flere forslag om kvinnestemmerett i ulik form var framlagt. Det konkrete resultatet var nedslående for kvinnesakens forkjempere – forslagene ble nedstemt. Likevel var debatten svært viktig fordi den bidro til å sette saken på dagsorden. Ett uttrykk for det er at Nylænde, Norsk kvinnesaksforenings eget blad, brukte store mengder spalteplass på å gjengi alt som ble sagt i Stortinget om kvinnestemmerett.

Også i avisene var dekningen preget av referatjournalistikk. Referat fra foreninger, møter og altså fra Stortinget var en viktig sjanger på denne tiden. Når tidsskrift og aviser refererte fra debatten ble den politiske diskusjonen i Stortinget formidlet til medienes publikum. Ofte var denne direkte gjengivelsen den eneste informasjonen publikum fikk fra mediene – journalistiske fortolkninger var gjerne fraværende.

Et vesentlig unntak fra dette var Dagbladet, en avis som markerte seg ved å ta et sterkt og tydelig standpunkt for kvinnestemmerett. Dagbladet ga plass til meningsstoff i tillegg til referat. Før debattens begynnelse publiserte avisen et debattinlegg signert “Flere Kvinder”, og der ble konstitusjonskomiteens innstilling kritisert for å mangle kontakt med virkeligheten. De anonyme kvinnene tok tak i en formulering i innstillingen om «hvorvidt det principielt kan ansees for riktig overhovedet at drage Kvinderne ind i det offentlige Liv». Innsenderne mente at de kvinnene som søkte stemmerett allerede var der:

Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv, ingen lun Arne skjærmer os – uden den vi selv skaber – , vi maa sørge for os selv, selv være vort Værn, selv handle under fuldt Ansvar ligeoverfor Offentligheden. Mon der ikke havde været heldig, mine Herrer, om et saadant lidet Stykke Virkelighed var kommet ind i Deres Premisser (Dagbladet 3.6.1890).

Dagbladet fulgte debatten dag for dag, og til slutt ble det hele oppsummert i en lang lederartikkel med tittel “Den første gang”. Dagbladet protesterte for eksempel mot et av de viktigste argumentene i debatten, nemlig at deltagelse i politikken ville skade kvinneligheten:

Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa sterk er Kvindeligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig (Dagbladet 7.6.1890).

Dette vakre sitatet betegner en vesentlig dimensjon ved stemmerettsdebatten – diskusjonen om kvinnelighetens skjebne i møte med politikken. Men det betegner også det synet på stemmerett som framheves under jubileet nå i 2013: Stemmerett åpner nye veier i livet og gir flere mulighet til å blomstre.

En politisk nyhetsjournalistikk vokser fram

I 1907 behandlet Stortinget igjen forslag om å gi kvinner stemmerett ved stortingsvalg. Denne gangen ble begrenset kvinnestemmerett innført. Saken var kontroversiell, og mer radikale forslag om alminnelig kvinnestemmerett ble nedstemt.

Siden 1890 hadde det skjedd mye med journalistikken. Dekningen var mer omfattende, og flere sjangere ble tatt i bruk. Den samlede effekten var at journalistiske vurderinger i større grad kom til syne.

Referatjournalistikken hadde fått en annen form. I stedet for å referere hele debatter valgte avisene ut noen få innlegg, og begrunnet overfor leserne hvorfor nettopp disse var utvalgt. Aftenposten valgte å gjengi et innlegg fra kvinnesaksmotstanderen Ole Malm, som i Stortinget omtalte kvinnestemmerett som «en voldshandling mot børnene» og en vei til “nasjonalt selvmord”. Aftenposten roste «Argumentationens Vægt og Foredragets værdifule Tankeinhold» (Aftenposten Aften 14.6.1907). Social-Demokraten prioriterte derimot et motinnlegg mot Malm, fordi dette «dannet en værdig og alvorlig modsætning til den foregaaende talers bindegale flaaserier» (Social-Demokraten 14.6.1907).

Det var også mer meningsstoff, og Aftenposten erklærte nå sin motstand mot kvinnestemmerett. Dagbladet og Social-Demokratens lederartikler fokuserte på konfliktlinjer i stemmerettsaken. Analyser av det politiske spillet var i mye større grad kommet inn i avisspaltene.

Aftenposten 12. juni 1913: Kvinnestemmerett kun notisstoff.

Den korte nyhetsreportasjen framsto som en viktig sjanger. Avisens utsendte reporter serverte stemningsrapporter med noen kjappe politiske analyser på kjøpet. Aftenposten sendte en kvinnelig og en mannlig medarbeider for å beskrive stemningen i og utenfor Stortinget, mens Social-Demokraten serverte malende skildringer av synet av kvinner i hvitt sommertøy på Stortingets galleri.

Sist men ikke minst tok Aftenposten i bruk et formidlingsgrep som er vanlig i dagens aviser, men som var sjeldent den gang: en illustrasjon. Avisen publiserte et bilde av kvinnelige representanter i Finlands lovgivende forsamling, med undertittel “Hvad også vi kan vente os”. Avisen konstaterte at bildet av «det smukke Kjøns Representanter i Finland, har da ogsaa netop hos os Aktualitetens Interesse» (Aftenposten Aften 15.6.1907). Man kan lure på om bildet var ment som en advarsel, som en kuriositet eller som folkeopplysning om hva framtiden vil bringe. Det viser i hvert fall at synet av kvinner i politikken hadde nyhetsverdi.

Stillhet og seier

I 1907 var det altså bred dekning av innføringen av begrenset stemmerett for kvinner. Bare noen få år senere, i 1913, hadde dette forandret seg fullstendig. Den 11. juni 1913 ble alminnelig stemmerett for kvinner innvilget. Vedtaket var enstemmig og ble fattet uten debatt. Alle de politiske partiene hadde tidligere programfestet alminnelig kvinnestemmerett, og det var liten tvil om seier.

For avisene var dette en sak med liten nyhetsverdi. Avisene nøyde seg med å publisere korte notiser som slo fast at kvinner hadde fått stemmerett. Noen fant også plass til spredte gratulasjonstelegram fra internasjonale kvinnesakskvinner, og korte rapporter fra kvinnesaksorganisasjonenes seiersfester.

Forskjellene mellom mediedekningen i 1907 og 1913 illustrerer betydningen av konflikt som nyhetskriterium. Kvinnestemmeretten oppfylte ikke lenger dette kravet. Men selv om vedtaket ikke var kontroversielt kunne man tenke seg at avisene ville dekke det som et historisk punktum i stemmerettskampen, eller i lys av at Norge var en pioner på verdensbasis. Heller ikke dette ble synliggjort i avisene.

Kvinnesakstidsskriftet Nylænde markerer stemmerettsseieren i juli 1913.

Den endelige seieren i en lang kamp ble derimot behørig markert i en annen type medier – kvinnetidsskriftene. På denne tiden fantes det et variert utvalg blader og tidsskrifter for kvinner, og i flere av disse var stemmeretten en helt sentral sak. Nylænde, bladet til Norsk kvinnesaksforening, ble redigert av stemmerettspioneren Gina Krog. Bladet formidlet Krogs opplevelse av seieren, og forsiden var prydet av et bilde av Stortinget. Dette var ifølge Gina Krog «efter gammel avtale. Den plassen skulde forbeholdes til den store begivenhet, da de mange aars kamp og arbeide for stemmeret for kvinder endte med fuldkommen seir» (Nylænde 13: 235). Seieren ble også markert i Urd, som var en annen type kvinneblad med mye kulturstoff og praktiske råd om hus og hjem. Mellom dette mer tradisjonelle kvinnebladstoffet hadde Urd fulgt den norske og internasjonale stemmerettskampen tett gjennom flere år. Da vedtaket endelig kom skyndte Urd seg å få nyheten ut til leserne, på en måte som var mer humørfylt enn avisenes notiser. En anonym skribent, kanskje redaktør Anna Bøe, skrev at en medarbeider kom stormende inn på kontoret like før bladet skulle i trykken. Vedkommende annonserte at alminnelig stemmerett var i ferd med å bli vedtatt på Stortinget, og at det var like sikkert som at jorden står. Urd skrev da: «Og saa har vi blot at tilføie, at vi haaber baade at jorden staar og at vi kvinder har almindelig stemmeret naar dette nr. av vaart blad er i vaares læseres hænder» (Urd 24: 281).

Om forskningsprosjektet

Forskningsarbeidet artikkelen bygger på presenteres nærmere i en artikkel som vil bli utgitt senere i år:
Brita Ytre-Arne: “’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv.’ Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913”, Tidsskrift for kjønnsforskning.

Tønnesson belyste mannlige politikeres synspunkter på kvinnestemmerett for hundre år siden. Skuespillerne Anders Rommelhoff, Bernhard Arnø og Kai Remlow sørget for at både tilhengere (Wexelsen) og motstandere (Heuch, Malm) fikk komme til orde.

Anders Johan­sen, fra Virk­somme ord-prosjektet ved Info­me­dia, talte om poli­tiske ret­tig­he­ter og reto­risk medborgerskap. Han tok utgangs­punkt i Camilla Col­letts tale til den norske kunst­ner­kret­sen i München, 17. mai 1877, “Hvad rager det os?”, som for anled­nin­gen ble levende­gjort av Laila Goody.

Skuespillerne Laila Goody, Cecilie Lundsholt, Petronella Barker og Elisabet Topp i lagtingssalen under arrangementet om stemmerettsjubileet 11. juni 2013 (foto: Stortinget. CC:by-nd)

(Innlegget ble oppdatert 8. juli 2013).

Da det første store slaget sto her i Stortinget i juni 1890, var stridens kjerne spørsmålet om kvinneligheten, forstått som moderlighet, var forenlig med offentlighet, og kanskje nyttig og berikende til og med – eller om den hørte til i hjemmet, og bare der. I Dagbladets dekning av debatten ble den konservative biskop Heuchs standpunkt framstilt som «en dyb Fornærmelse» mot kvinnene. «Ti han gik ud fra», skrev avisen, «at saa svag var deres Kvindelighed, at den ved Berørelsen med det offentlige Liv vilde gaa tabt og Kvinderne blive til ‘vandkabte Misfostre’, til intetkjønnede Væsener. Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa stærk er Kvideligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig.»²

Slik sto saken. Hver gang en kvinne tok ordet offentlig, ble dette spørsmålet aktualisert. Det må ha vært en formidabel oppgave å møte denne fornærmelsen, og avkrefte fordommen om å være et slikt svakt og vanskapt misfoster, – og så bevise, stadig på ny, i ord og personlig fremtreden, sin kvinnelighets styrke.

Vedtaket i 1913 var en milepæl på veien mot inkludering av kvinnene i det politiske fellesskap. Men statsborgerskapet gir ikke fullverdig deltakelse uten at også det retoriske medborgerskap er utviklet. Formelle rettigheter er ikke nok; i tillegg trengs noen kommunikative ferdigheter bygd på selvtillit og anerkjennelse. Å heve sin stemme i en større forsamling, og utbre seg i det vide og brede, helst med styrke og bestemthet, for å øve innflytelse, dét krevde øvelse i praktisk talekunst, og dessuten en personlig tyngde og trygghet som i det store og hele var forbeholdt mannlige autoritetspersoner. I likestillingskampen var dette skanser som måtte erobres. At noen modige pionérer hadde insistert på å tale høyt og med egen stemme, var selvfølgelig en forutsetning for at stemmeretten endelig skulle bli allmenngjort. Men dermed var ikke kvinnene i mål som fullverdige medlemmer av det politiske fellesskap. At man hadde besluttet å begynne å telle deres stemmer, betyr ikke at man var innstilt på å lytte til deres synspunkter. Fram til siste krig var det i alt seks kvinner på Stortinget, ingen i regjeringen. I offentlig ordskifte ble eventuelle kvinnelige deltakere lenge nøytralisert på en selvfølgelig måte og helt rutinemessig. Man overså dem, eller smilte overbærende. På en eller annen måte fikk de merke det alle sammen, om de prøvde å gjøre seg gjeldende, at ordene deres hadde ikke samme saklige tyngde og politiske gjennomslag som andres. Mange tok det vel også til seg, som bekreftelse på eget mindreverd; mange var tilfreds med å gå til hånde, som ansvarlig for kaffekokingen og sekretærfunksjonene. Langt inn i siste etterkrigstid gjaldt det, som Collett sa, at noen måtte brodere fanen – uten å mene noe særlig om hva som sto på den. Først nå, hundre år etter det avgjørende vedtaket, kan vi begynne å diskutere om det er i ferd med å bli realisert, omsider, som et tiltak med sikte på full og reell politisk likestilling.

Ifølge Grunnloven av 1814 var det bare en liten del av befolkningen som kunne ha stemmerett. Ansvar for å gjøre fornuftige og selvstendige valg kunne bare betros de helt ut myndige. Det måtte være opplyste mennesker, med både utdannelse og allmenn dannelse. Dessuten måtte de ha et trygt og selvstendig økonomisk livsgrunnlag. Uten dét ville de ikke kunne tenke fritt og gjøre seg opp en egen mening. De avhengige – husmenn, arbeidere, lærere, tjenestefolk, og kvinner – kunne ikke forventes å mene noe annet enn sine foresatte. I alle fall kunne man ikke regne med at de ville risikere noe ved å si imot og stå på sitt. De var umyndige, likesom mindreårige. Derfor kunne de ikke ha stemmerett. Derfor kunne man heller ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Om de skulle finne på å hevde et synspunkt for egen regning, var det en oppsetsighet som måtte forekomme både latterlig og frekk.

De som sto utenfor det politiske liv, hadde mer til felles enn økonomisk avhengighet. Det jevne folket – altså Allmuen, som det het en gang, eller Massen, for å bruke et mer moderne uttrykk – ble nesten bestandig karakterisert som passiv, emosjonell, uvitende, uselvstendig – altså umoden, irrasjonell, omtrent som Kvinnen. Fornuft og offentlig stemme tilhørte voksne menn med eiendom eller høyere embetsstilling. Alle andre hadde noe visst kvinnelig ved seg, som måtte holdes utenfor og læres lydighet og respektfull taushet.

Bøndene var i en mellomstilling. De hadde eiendom, men ikke dannelse. De kunne stemme ved valg, men helst ikke tale med egen stemme. Lovgiverne gikk ut fra at de hadde så mye respekt for den gamle øvrighet at de ikke ville finne på å velge noe flertall av sine egne. Da det likevel skjedde, med «bondestortinget» i 1833, ble det stor forskrekkelse. I den ministerielle presse ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumf», et katastrofalt nederlag for alt som het «Intelligents og Dannelse.»³

Den slags forakt kunne bøndene bare møte med taushet. På Stortinget hadde embetsmennene tilnærmet monopol på å føre ordet. For dem var det i beste fall noe komisk ved slik tale i en bondemanns munn. Det følte bøndene også, de fleste hadde vett til å tie. De kunne samordne seg gjennom samtale på hybelen, men de tok ikke gjerne ordet i salen. Det var politisk begavede menn som møtte mer eller mindre fast på tinget gjennom flere tiår, uten noen gang å bryte denne barrieren. Når de universitetsutdannede embetsmenn kunne dominere det politiske livet så suverent som de gjorde, var det blant annet på grunn av dette kulturelle overtaket. Deres språkform var den eneste som kunne tas alvorlig, de retoriske ferdighetene som de var fortrolig med, var de eneste som gjaldt. Overfor denne eliten måtte alle andre føle seg ubehjelpelige og små.

Først mot slutten av århundret kom det menn fra bygdene som hadde det levende ordet i sin makt. Venstrebevegelsen hadde skapt en ny politisk kultur. Et rikt foreningsliv, med samtalelag og skytterlag og folkehøyskoler og frilynte ungdomslag, hadde gitt innsikt i debattkultur og taleteknikk for store nye grupper. For vanlige mennesker var deltakelse i det nye organisasjonssamfunnet nettopp oppdragelse til bruk av ordet i offentlig sammenheng. Her fikk de se og høre, her fant de forbilder, her fikk de prøve seg. Gjennombruddet for det moderne massedemokratiet er ikke tenkelig uten denne folkelige mobiliseringen og denne utbyggingen av sivilsamfunnet: Det var her de umyndige satte seg i stand til å opptre med myndighet etter hvert som de slapp til i formelle politiske organer.

Den politiske talens historie i Norge er blant annet en historie om hvordan befolkningslag som en gang var utdefinert og umyndiggjort – bønder, arbeidere, kvinner, etniske minoriterer – har kjempet seg til en plass i det politiske fellesskap ved å sette seg i stand til å tale med egen stemme. Sist gjaldt det samene, nå gjelder det nye store innvandrergrupper. Hver gang har det vært nødvendig å reise en front og avskjerme et eget rom – for å kreve sin rett, selvfølgelig, men like mye for å bygge selvtillit og finne bekreftelse på sitt eget verd. Disse bølgene av opposisjonell mobilisering har vært selve mekanismen for demokratisk inkludering – venstrebevegelsen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, den samiske bevegelsen: Hver av dem har vært et krav om anerkjennelse, hver av dem har vært en politisk skole.

De som gikk foran, måtte kunne mønstre et moralsk mot og en retorisk klokskap av uvanlig format. Hvordan kan den umyndige gi seg til å tale med myndighet – og bli hørt som noe mer enn bare frekk? Hvordan er det mulig å tale med styrke som representant for det svake kjønn – uten å bli redusert til et ukvinnelig misfoster? Hvordan møte fornærmelsen, hvordan avkrefte fordommen?

Vi har hørt noen eksempler på hvordan det gikk an å ordlegge seg. Men jeg ser for meg en skikkelse. Historikeren Wilhelm Keilhau har gitt en liten beskrivelse av Gina Krog, som altså reiste stemmeretts-kravet i første omgang. Det var en «statelig dame», skriver han, «med rolige trekk og selvbevisst optreden; der var en viss fornem fjernhet i hennes vesen, noe kjølig avmålt, noe i høi grad offisielt. Stod hun på talerstolen, var hennes foredrag nøkternt og saklig, uten forsøk på å overvelde eller glimre; men der var myndighet i hennes ord, og derfor gjorde hun virkning.»⁴

Nettopp en slik skikkelse er det som kan stå imot hånlatter, nesten helt alene. Dét er en god begynnelse.

Fotnoter

1. Camilla Collett: Mod Strømmen, Anden Række, i: Skrifter, bd. 10. Kristiania 1899, s. 9. (Se også fulltekstversjon av talen i Virksomme ord-databasen).
2. Dagbladet, 07.06 1890. Jf Brita Ytre-Arne: «’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv’. Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913», i: Tidsskrift for kjønnsforskning, 2013 (under utgivelse).
3. Ernst Sars: Norges politiske Historie 1815–1885. Kristiania 1904, s. 210.
4. Wilhelm Keilhau: Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Oslo 1935, s. 24.

***

Camilla Collett: Hvad rager det os?, 1877

(les hele talen).
Der [er] intet Tema af de for mig mere uvante, der vil falde mig vanskeligere at tale om end 17de Mai. Det er ikke ganske alene af den Grund, som ligger saa nær, at det er en politisk Merkedag. Jeg skal heller ikke gaa den Anskuelse, der modsætter sig en saa usedvanlig Optræden, i mindste Maade for nær. Nei, kjære Venner, frygter ikke. Disse nogle Betragtninger, som jeg finder det nødvendigt at forudskikke, har netop til Hensigt at berolige. De skal ikke være nogen Protest mod en Anskuelse, som er bleven til et Nationaldogme, der, som en hellig, uryggelig Arv, er gaaet fra Slegt til Slegt, den nemlig: “at det er upassende for et Fruentimmer at blande sig i og have nogen Mening om Politik og slige Sager”. […]

Laila Goody som Camilla Collett ved markeringen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)

Hvad rager det os, Landets Døtre, om Landet er frit eller ikke? Om vi tør i Ro glæde os over denne Frihed, eller om Russerne finder det nødvendigt for den europæiske Ligevegts Skyld at okkupere hele Halvøen […]? Hvad rager det os, om Ufreden kom indenfra, om Kampen staar, Borger mod Borger, Sønner mod Fædre, Brødre mod Brødre, hvad gjør det i Grunden os, om vore kjære Naboer og Forbundsfæller mod Øst, i det Hurlumhei, der da vilde opstaa, greb Anledningen til at blive os kvit med det samme, hvad angaar det os? Det angaar jo kun vore Sønner, vore Egtemænd, vore Brødre, vore Kjærester! Er det disse og alene disse, der sætter sit Liv i Vove for Fædrelandet, saa har de ogsaa kjøbt Retten til uindskrænket at raade i alt, hvad der angaar dets indre Anliggender. En viss excentrisk Forfatterinde — jeg skylder straks at oplyse, at hun ikke er norsk — kom imidlertid til den dristige Slutning, at et Lands Kvinder, ikke mindre end dets Mænd, satte Livet ind for dette sit Land, og det i ligesaa farlige Kampagner, naar de føder alle disse Helte til Verden, at naar Manden i sit drabelige Krigsmod maaske kan opnaa at bringe ni Individer ud af Verden, kan hun, naar hun er heldig, sætte ti Stykker ind i den, følgelig har hun ogsaa kjøbt sig Ret til at ha en Stemme i Fædrelandets Anliggender. Det er, som sagt en Fremmed, der ræsonnerer saa. Ingen norsk Dame, havde hun endogsaa skjænket Landet elleve Stykker, vilde faldt paa det.

Det samme kan visselig siges om alle andre Samfundsanliggender. Egteskab, Formuer og Lønningsspørgsmaal, offentlige Anerkjendelser etc., er Sager, der vistnok paa en Maade angaar os, men skulde vi ikke være taknemmelige for, at vi unddrages den Uleilighed at grunde over sligt! … ikke heller overlade det til ham, vor naturlige Verge og Beskytter, ikke med Glæde overlade dette til hans Retsind, hans Upartiskhed, som vi nu, gjennem saa mange Træk har lært at kjende! […]

Man kunde indvende, at vi norske Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt større offentlige Øiemed. Vi har broderet Faner, organiseret Basarer […] Men jeg kan, særlig hvad Fanedeltagelsen anbelanger, paa mine Landsmandinders Vegne forsikre om vor fuldkomne Uskyldighed; forsikre, at der aldrig forudsættes nogen Mening dermed, uden at de skal syes. Lad os sætte den Mulighed, at det faldt et uroligt Hoved i denne baldyrende Kreds ind at ville have nogen Formening om en saadan Fanes Betydning, og jeg gad se den Mine, de egentlige Korporationsmedlemmer vilde sætte op, en Mine, der ikke vilde være vanskelig at omsætte i Ord: “Hvad Fanden rager det dem, mine ærede Damer, hvad Fanen betyder? Skyd I blot sammen og sy den, I, mere forlanger vi ikke […]

Jeg tror nu, ærede Tilhørere, at jeg, Sandheden tro, har forsvaret mit Kjøn mod enhver Beskyldning for Deltagelse i noget, der ligger udenfor Grænserne af vor “sande Bestemmelse”. Jeg har med flere Træk søgt at paavise det fuldkomne kvindelige Standpunkt, vi indtager i vor elskede Nation. Derfor overflødigt mere at berøre, hvad Betydning en Dag som den syttende Mai kan have for os.

I talen går hun blant annet gjennom ulike lover som ble innført og som forbedret kvinnens stilling, og hun nevner kvinnenes talende inntog:

I november 1884 blev det holdt et stort offentlig møte i Studentersamfundet, hvor formannen, cand. jur. Francis Hagerup, senere statsminister, talte varmt for kvinnesaken. Som ivrige motstandere optrådte to professorer, Lochmann og Monrad. Deres uttalelser var så oprørende og krenkende mot kvinnene at Gina Krog og den unge student Laura Rømcke fra Drammen, senere fru advokat Annæus Schjødt, måtte ta til gjenmæle. Og så hendte det forferdelige at «Kvinnen talte i forsamlingen». Hun skulde jo tie i forsamlinger. Det var første gang og senere har vi nok måttet tale både tidlig og sent, for å kreve vår rett.

Betzy Kjelsberg (1866–1950)

Hun snakker også om kamper som fortsatt står igjen, og viktigheten av at kvinnen er sin egen stilling bevisst:

Hvad der nu trenges er fortsatt oplysning rundt i landet om de rettigheter kvinnene har fått og hvad der ennu står igjen før likhetskravet er gjennemført.

Deler av de ulike stortingsdebattene omkring stemmerett for kvinner kan man også finne i databasen. Der er mange gullkorn, for eksempel spår Ole Olsen Malm i 1909 det nasjonale selvmord ved en innføring av politisk stemmerett for kvinner:

Hvor skadelig en lov om kvindernes overflytning fra hjemmet til det offentlige liv vilde være — og stemmeret og valgbarhed med ombudspligt for kvinder er jo i virkeligheden intet andet — trænger ingen nærmere paavisning. Hvorledes man end anskuer kvindens stilling og rettigheder, saa kan det dog ikke negtes, at en adgang og forpligtelse for hende til at deltage i det offentlige liv maa være en sprængkile i familietræet. En grundlovsbestemmelse om valgret for kvinder er en underminering af familiens grundvold, et indgreb i mandens ret til at kræve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mod børnene, hvem familien i første linje skal tjene og støtte. Og det er en underlig skjæbnens ironi, at den efter opfyldelse af sin modertrang higende kvinde ved deltagelse i kvindesagsbevægelsen retter sin skarpeste brod mod barnet, ligeoverfor hvem jo familiens trivsel og bestaaen har sin hovedopgave.

Men det var ikke bare motstanderne som serverte gullkorn, vi finner snerten og god argumentasjon hos forkjemperne, som i Ole Beyer Høstmarks innlegg fra 1911:

Hr. Hagerup Bull talte om politisk indsigt. Det gaar ikke an, mente han, at gi politisk stemmeret til alle disse, som ikke har politisk indsigt, før de har vundet den indsigt. Ræsonnementet synes mig litt underlig. Det minder mig virkelig om gutten, som sa, han ikke vilde bade, før han hadde lært at svømme. Netop ved at faa stemmeret og utøve stemmeret er det vel, de skal vinde politisk indsigt.

Mer om stemmerettsjubileet og arrangementer finnes på jubileets nettsider.

Ragna Nielsen (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Stemmerettssaken var likevel en vanskelig sak; Nielsen skiftet mening fra å kjempe for allmenn stemmerett for kvinner, til en mer begrenset kvinnelig stemmerett, fordi hun mente kvinnene (særlig arbeiderkvinnene) ennå manglet den nødvendige modenheten for stemmerett på samme betingelser som menn. Stemmerett kunne ikke sees på som en menneskerett, men en borgerrettighet som uengasjerte kvinner ikke fortjente. I 1898 ble hun referert i kvinnesakstidsskriftet Nylænde: “Hvis alle kvinder naaede stemmeret om to hundrede aar, var det saa fort, som de kune vente det; hun ønskede ikke, de maatte faa det før.” En allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg lå ifølge Nielsen altså langt frem i tid!

Ragna Nielsen var en stor taler, kanskje i enda større grad enn for eksempel Gina Krogh — men navnet er ikke like kjent i dag. Vi skulle gjerne hatt flere taler av henne representert i Virksomme ord-databasen, enn så lenge kan man finne seks av hennes taler.

Der er saa mange kvinder, som tror, at de enten staar som modstandere eller ialfald neutrale ligeoverfor kvindesagen. Og dog er der ikke en eneste kvinde, som ikke bevidst eller ubevidst hindrer eller fremmer arbeidet for kvindernes sag. Enhver kvinde, der ved sit væsen og hele sit liv vinder respekt for sig selv, hun fremmer sagen. Og saadanne unge piger, paa hvem man ser, at det, de tænker paa og er opfyldt af, det er, hvorledes de tar sig ud, især hvorledes de tar sig ud ligeoverfor mænd, som tror, det er yndigt at ha et jaalet væsen, koketterer med at drive paa sport f. eks. og hviner, hver gang de fal­der af skiene, især hvis der er mænd i nærheden — den slags unge piger, de gjør hvad de kan for at hindre vor sags fremgang. Og saa er der igjen dem, som tror, at det er kvindesag, at kvinder lægger an paa at være saa utækkelige som muligt og efterabe mændene — men det skal de kvinder vide, at det er ikke ved saadanne ting, at kvindesagen fremmes, som at kvinder f. eks. lærer sig til at drikke drammer og røge tobak. (Fra Nielsens innledningsforedrag ved møtet i Norsk Kvindesagsforening i 1891)

(Mye av informasjonen her er hentet fra Mari Jonassens bok: “Livet er et pust. Ragna Nielsen — en biografi”)