Slike forestillinger motiverer et stigende antall prosjekter i Norge og internasjonalt. Den ligger også delvis til grunn for prosjektet denne bloggen rapporterer fra — om frigivelse av offentlig sektors data.

I veldig mange tilfeller er det også vanskelig å se noe problematisk ved å gjøre datasett tilgjengelig for viderebruk. Eksempler: Meteorologisk institutt gjør værdataene sine tilgjengelig så alle kan få mer presise værvarsler. SSB gir enhver sjansen til å bli klokere på samfunnet ved å pusle sammen tabeller i Statistikkbanken.

Men så var det motforestillingene. Den siste uken har det rast en debatt i amerikanske New Republic, etter at jussprofessor Lawrence Lessig publiserte et essay med den provoserende tittelen “Against transparency.” Her går Lessig ut mot det han kaller den “nakne transparensbevegelsen”:

How could anyone be against transparency? Its virtues and its utilities seem so crushingly obvious. But I have increasingly come to worry that there is an error at the core of this unquestioned goodness. We are not thinking critically enough about where and when transparency works, and where and when it may lead to confusion, or to worse. And I fear that the inevitable success of this movement–if pursued alone, without any sensitivity to the full complexity of the idea of perfect openness–will inspire not reform, but disgust. The “naked transparency movement,” as I will call it here, is not going to inspire change. It will simply push any faith in our political system over the cliff.

Lessig er redd for at en ukritisk åpenhetsideologi vil øke politikerforakt, ikke minske den. Han henter eksempler fra listene over økonomiske bidragsytere til amerikanske politikere og partier. Problemet er at dette er en type data som er som skapt for forenkling av komplekse sammenhenger. Enkle sammenstillinger av data kan fort bety at politiker X urettmessig mistenkeliggjøres for å ha mottatt kampanjebidrag fra firma Y. Ja, dette vil definitivt skje, mener Lessig. Derfor:

We need to see what comparisons the data will enable, and whether those comparisons reveal something real. And it is this that the naked transparency movement has not done. For there are overwhelming reasons why the data about influence that this movement would produce will not enable comparisons that are meaningful.

Her kan du lese Lessigs tilsvar til sine kritikere, og kritikernes innlegg.

Slike debatter som dette er vi — journalister, forskere, utviklere og alle som er opptatt av åpenhet og offentlige data — nødt til å ta parallelt med arbeidet for mer åpenhet. Datatilsynet vil åpenbart ha noe å si, og bra er det, men produksjonen av motforestillinger kan ikke overlates tilsynet alene.

Da vi startet, hadde ingen av oss noen god forståelse av hva internett ville utvikle seg til. Men vi hadde drømmer. Min var at internett ville stå for noe annet enn den analoge kulturen. Mens mange var voldsomt opptatt av hvordan nye teknologier ville føre til radikale forandringer i etablerte bransjer, var jeg spent på hva vi ville oppleve av nye måter å skape og kommunisere på. Apples musikktjeneste iTunes innebærer en forbedring av det fysiske platebutikker som Tower Records allerede gjorde temmelig bra. Men hva ville internett ha skapt i 2010 som ikke eksisterte i det hele tatt i 1990?

Foto: Simon Bierwald cbna

Lessig på talerstolen i Berlin 14. september 2006.

Én drøm var det Andy Raskin kalte “en økonomi basert på deling” (“sharing economy”) i en artikkel om Creative Commons i magasinet Business 2.0 i 2004. En økonomi basert på deling er ulik den tradisjonelle kommersielle økonomien. Det dreier seg ikke bare om at folk jobber med noe uten å få betalt for det. Nei, dette er økonomien som holder Wikipedia gående (og som har gjort det samme for fri programvare og programvare med åpen kildekode). Dette er økonomien som driver mye av kreativiteten i YouTube og blip.tv. Dette er de skapende “amatørenes” verden, men ikke på den måten at verkene deres er amatørmessige. Amatør betyr her er at de er motivert av kjærlighet til det de gjør, ikke av penger.

Denne økonomien basert på deling er ikke ment å erstatte den kommersielle økonomien. Formålet er ikke å tvinge Madonna til å synge uten betaling. Målet er isteden å legge forholdene til rette for millioner av andre mennesker verden over som ønsker å drive skapende virksomhet innenfor en annen type fellesskap. Redaktørene som skaper Wikipedia driver ikke med det fordi de ikke fikk jobb i Encyclopedia Britannica. De handler av en annen grunn, innenfor et helt annerledes skapende fellesskap.

Kjernen i Creative Commons er å støtte denne økonomien basert på deling. Verktøyene vi har stilt til rådighet gir skapende mennesker en enkel måte å signalisere hvilke regler som skal gjelde for videre bruk av verkene deres. Og kanskje viktigere, ved at folk på en klar og pålitelig måte kan opplyse om disse reglene, oppmuntrer de andre som ellers kunne ha nølt til å dele og bygge videre på verkene deres. Eksempelvis publiserer Public Library of Science alle sine artikler under en CC-lisens som gir brukere stor frihet til videre anvendelse. Biblioteker og institusjoner verden over kan nå arkivere disse verkene og gjøre dem tilgjengelig lokalt. Uten å kunne støtte seg på CC-lisensene ville utvilsomt disse institusjonenes jurister fått panikk. CC-lisensene gjør at slike panikkreaksjoner unngås, og inviterer mange som ellers ikke ville blitt med til å dele og bygge videre på andres verk.

Foto: creativecommons.orgcb

Fra tegneserie som forklarer hvordan Creative Commons fungerer.

Den neste utfordringen er å finne ut av hvordan denne delende økonomien virker sammen med en tradisjonell kommersiell økonomi. Hva skjer hvis Time ønsker å bruke et fantastisk CC-lisensiert bilde publisert på Flickr? Eller hvordan finner en hit på ccMixter veien inn i den kommersielle musikkverdenen?

CC vil aldri bli en del av den kommersielle økonomien. Men jeg mener det er viktig at vi gjør en innsats for å bygge broer mellom de to økonomiene. Alternativet er en verden vi allerede ser for mye av i dag: store virksomheter som lager sandkasser for “deling”, men så i praksis krever eierskap til alt som bygges i den sandkassen. Dette er etter min mening ingen økonomi basert på deling. Det er isteden rett og slett forpaktervirksomhet. (Lessig bruker her det amerikanske begrepet sharecropping, red. anm.)

Nøkkelen er å bygge alternativer som skapende mennesker på internett kan bruke både til å utfolde seg på den måten de ønsker og å beholde kontrollen over egen kreativitet. Det er utfordringen jeg ser for meg de neste fire årene. I de neste ukene vil vi vise frem noe av det beste fra CC verden rundt, og da vil du kunne se hvordan vi vil kunne møte denne utfordringen.

(Red. anm.: Den siste setningen henviser til eksempler på CC-lisensierte verk og prosjekter på nettstedet Creativecommons.org.)

Om forfatteren og “den kreative allmenningen” i praksis
Artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk 25. oktober 2006 på Creativecommons.org under en såkalt Creative Commons Attribution 2.5 License. Den tillater både ikke-kommersiell og kommersiell viderebruk, blant annet i form av en oversettelse slik vi har gjort her. Også illustrasjonene er publisert under CC-lisenser, se bildetekstene.

Creative Commons eller “den kreative allmenningen” på norsk, er også i ferd med å få en norsk avlegger . Arbeidet med å tilpasse lisensene til norsk lovgivning pågår.