TVNorge-eier vurderer å flytte kanalene til Tyskland

På grunn av usikkerheten i Storbritannia vurderer Discovery å flytte sine TV-kanaler til Tyskland. Konsernet har søkt om lisenser for 19 kanaler, inkludert Fem, Max og Vox. Inntektene fra reklame for spillselskapene er viktige for å kunne opprettholde produksjonen av TV-serier og underholdningsprogrammer, ifølge kommunikasjonsdirektør Espen Skoland. Dersom Discovery og Nent Group mister inntektene fra spillreklamen, vil om lag 180 millioner kroner gå tapt.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (06/02/2019)

Hard brexit kan gi spillreklameforbud

Dersom Storbritannia står uten en avtale med EU om brexit i slutten av mars, kan det bli slutt på all pengespillreklame på TV3 og de andre kanalene som sender fra London. Uansett brexit-utfall skal Kulturdepartementet lansere et nytt forslag om lovforbud mot spillreklame fra kanaler utenfor Norge. Ifølge departementet gir nemlig det reviderte AMT-direktivet et handlingsrom til å sette i gang tiltak mot spillreklame – selv om sendingene kommer fra et annet EØS-land. Selv om resten av mediefeltet trolig blir lite berørt av brexit, kan det hende at strømmetjenestene Viaplay og HBO Nordic ikke lenger blir tilgjengelige fra England. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (06/02/2019)

Svikt i troverdighet når nyhetsvideoer presenteres på Facebook

NRK Hordaland-journalist Stine Mari Velsvik har i en masteroppgave ved Høgskulen i Volda forsket på hva som skjer med nyhetsvideoer når de tilpasses publisering på sosiale medier. Hun fant blant annet at flere TV-reportasjer fra Dagsrevyen hadde både slurvefeil og unøyaktigheter etter at de ble klippet om for Facebook. Ønsket om flest mulig likes, delinger og kommentarer kan gå på bekostning av mediehusets troverdighet og pålitelighet. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (06/02/2019)

Youtube Kids lansert i Norge

Youtube er svært populært blant norske barn og tenåringer. Nå er appen Youtube Kids lansert i 53 land, inkludert Norge. Appen er beregnet på barn mellom tre og tolv år, og skal tilby en tryggere strømmetjeneste for barn. Den vanlige versjonen av Youtube har aldersgrense på 13 år, men har likevel vært brukt av yngre barn.

LES MER HOS KAMPANJE (05/02/2019)

Facebook innrømmer svindel av barn

I perioden 2010 til 2014 lurte Facebook barn til å kjøpe tjenester inni gratisspill uten å trenge foreldrenes samtykke. Det kommer frem av frigitte rettsdokumenter. Internt omtalte Facebook praksisen som ‘friendly fraud’. Eksterne spillutviklere og Facebook-ansatte slo alarm i 2011, men retningslinjene ble først endret i 2016. Amerikanske politikere krever nå svar fra Mark Zuckerberg. 

LES MER HOS HELT DIGITAL (01/02/2019)

Jevn kjønnsbalanse i norsk filmbransje i 2018

I fjor var det like mange kvinner som menn som fikk tilskudd av Norsk filminstitutt (NFI) til å lage film. Kvinner utgjorde 52,5 prosent av hovedrollene i spillefilmer, en klar økning fra 2017. Kvinneandelen i nøkkelposisjoner innen dokumentarfilm sank derimot fra 35 prosent i 2017 til 22 prosent i fjor. NFI har som mål å oppnå en lik fordeling mellom kvinner og menn som mottar tilskudd innen 2020.

LES MER HOS RUSHPRINT
SE TALLENE HOS NFI (01/02/2019)

Disse ordene er fritt oversatt fra den egyptiske feministen Mona Eltahawy sin bok Jomfruhinner og hijab: Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon. Hun oppsummerer på en god måte hvordan det å bruke stemmen sin, og kreve å bli tatt på alvor, kan oppfattes som en opprørsk handling, når det burde vært en selvfølge.

Hun forklarer hvordan det å bruke en av våre mest grunnleggende menneskerettigheter: retten til å ytre seg, kan oppleves som vulgært eller at man krever for mye.

Da jeg for to år siden skrev kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» som stod på trykk i Aftenposten 26. april 2016, turte jeg å mene at mine opplevelser, min historie og min sannhet, som har likhetstrekk med historiene til mange andre jenter jeg kjenner, betyr noe.

Jeg turte å mene at jeg betyr noe. At vi betyr noe. Og at historiene fra våre liv er like sanne som alle andre sine historier. Og at vi har like mye rett som alle andre til å bruke stemmene våre, og ytre oss om de sakene som engasjerer oss.

Og det har jeg lært at er den mest opprørske handlingen en kvinne kan begå.

For selv her i Norge har ytringsfriheten en pris, og tidligere denne høsten kunne vi lese Amnesty International Norge sine funn i undersøkelsen “Kvinnelige politikeres erfaringer med netthets”, som blant annet viste at syv av ti kvinnelige rikspolitikere sier hets har gjort dem mer forsiktige. Én av tre har sluttet å ytre meningene sine på nett, og ni av ti mener hetsen fremprovoseres av enkeltsaker som de har frontet i offentligheten.

Tall fra Medieundersøkelsen 2018 viser at det er langt færre blant de unge som ytrer seg i nettdebatter nå enn for fire år siden, og én av hovedgrunnene til dette er frykten for å oppleve hets eller trusler.

Da jeg begynte å ytre meg for noen år siden, pleide jeg å bli satt ut av hatmeldingene jeg fikk under innlegg jeg selv hadde skrevet eller som var skrevet om meg. Jeg møtte disse med å skrive om dem i sosiale medier, og dermed prøve å “ufarliggjøre” hetsen og de ekle kommentarene.

Etter hvert har jeg sluttet å lese kommentarfelt, men både jeg og andre samfunnsdebattanter vet hva det vil koste oss hvis vi lar oss friste til å sjekke hva som skrives. Dessuten er det ikke alle som kan unngå hetsen ved å la være å lese kommentarfelt.

Netthets og diskriminering rammer ulikt, både i form og i omfang. Jeg som snakker rogalandsdialekt, kler meg som jeg gjør og har et navn som ikke forteller hvor foreldrene mine er fra, opplever for eksempel mindre hets og en annen type hets enn debattanter som er mørkere i huden eller som bruker hijab. Som kvinnelig samfunnsdebattant opplever jeg hets på en annen måte enn mannlige debattanter, og hetsen er ofte mer seksualisert.

Hets og trusler på sosiale medier er en av de største truslene mot ytringsfrihet i Norge. Jo færre det er som bruker stemmen sin i samfunnsdebatten, jo større plass får de ekstreme stemmene og ytterpunktene, og jo færre blir nyansene i debatten.

Noe av den kritikken jeg fikk da jeg begynte å snakke om skam og æreskultur for noen år tilbake, var at jeg ved å snakke om det helte bensin på bålet til de som i utgangspunktet hatet det mangfoldige og flerkulturelle Norge, og som ville bruke våre historier til å spre mer hat og fordommer. At ved å snakke om uretten som vi opplevde ville vi bidra til å stigmatisere våre egne miljøer ytterligere. At det beste vi kunne gjøre var å la være å snakke høyt om disse utfordringene slik at de ikke blir kuppet, og misbrukt i en agenda vi ikke stiller oss bak.

Det er mange som har prøvd å kuppe våre historier og score billige poeng ved å misbruke våre stemmer, og de befinner seg på ulike steder i det politiske spekteret.

Men alternativet er ikke å slutte å snakke høyt om urett. Alternativet er at flere snakker om det. Alternativet er at de av oss som ikke hater fellesskapet, mangfoldet og det flerkulturelle Norge, snakker høyt og tydelig om de utfordringene vi ser. At vi gjør det med et språk og en holdning som ikke stigmatiserer allerede stigmatiserte grupper ytterligere, eller prøver å bygge opp under skillet mellom “oss og dem”. Alternativet er at vi som kan bruke stemmen vår gjør det, både for oss selv og for de som av en eller annen grunn ikke har mulighet til det akkurat nå. Og at vi gjør det med omhu og ettertanke.

Til tross for den store påkjenningen det er å bruke stemmen sin i den offentlige debatten i Norge, så er vi i en særstilling. For det meste så er det trygt å ytre seg. Man risikerer verken fengselsstraff eller å bøte med livet når man bruker stemmen sin, slik mange debattanter rundt omkring i verden gjør.

Likevel kommer verden stadig nærmere oss, og 23. november ble den syriske aktivisten Raed Fares, som jeg fikk æren av å møte på Oslo Freedom Forum i 2017, drept på åpen gate i Syria på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. Tidligere i høst ble den saudiarabiske journalisten og aktivisten Jamal Khashoggi, som også var på Oslo Freedom Forum før sommeren, drept på et saudiarabisk konsulat i Tyrkia.

Samtidig som modige enkeltmennesker blir drept for å forsvare rettighetene våre, ser vi verdensledere, politikere og andre som bruker ordene sine til å undergrave menneskerettighetene, friheten til å være den man er og det fellesskapet vi ønsker å være en del av og styrke. Dette skjer i Norge også. Hvordan skamløs-bevegelsen blir misbrukt er bare ett eksempel.

Språket kan brukes til å ekskludere og fremmedgjøre, rive ned det vi har bygget opp som samfunn, og skape holdninger som gjør det enklere å stenge andre mennesker ute. Språket brukes også av noen til å undertrykke mennesker som er uenige med dem.

Vi har et ansvar på dette området også. Vi må verne om språket vårt, og være bevisst på hvem det er som definerer ordene vi bruker, og som ved å gjøre dette er med på å definere oss. Både som enkeltindivider og som samfunn. Vi må være bevisst på hvilke ord det er vi produserer og reproduserer. Det kan ha store konsekvenser hvis de som ikke unner menneskeheten godt er de som får lov til å definere vår menneskelighet.

Vi kan og skal ikke forby ytringer vi ikke liker, men vi kan skape nye holdninger og endre diskurser.

Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinnebevegelsen har røtter i 1950-tallets nye fokus på kjønnsroller og likestilling. Institutt for Samfunnsvitenskap (ISF) ble få år etter etableringen i 1950 et sentrum for forskning på kjønnsroller, og det ledende navnet her var Harriet Holter. Hun markerte seg i norsk offentlighet og bidro til at begrepet “kjønnsrolle” ble introdusert for et skandinavisk publikum (Leira 2002). I artikkelsamlingen Kvinnors liv och arbete, utgitt i 1962, hadde Holter det sentrale teoretiske bidraget, artikkelen “Kjønn og sosial struktur”, der hovedpoenget var å trekke et skille mellom biologisk og sosialt kjønn – en forståelse som var i tråd med Simone de Beauvoirs berømte formulering fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvinne ikke er noe man er, det er noe man blir.

ISF var fra starten nært knyttet til det politiske feltet, og det er en klar forbindelse mellom kjønnsrolleforskningen og den “feministiske vending” som Arbeiderpartiet foretok på 1960-tallet: Den gamle husmorpolitikken, som fremmet streng arbeidsdeling mellom kjønnene og oppfordret kvinner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeidsmarkedsrettet og likestillingsorientert politikk. En sentral rolle i politikkutformingen fikk nettopp forskere som Holter og Åsa Gruda Skard. De to satt i en komité nedsatt av partiet i 1963, som skulle utrede kvinnens stilling i det norske samfunnet. Begge bidro til debattboken Kvinnens plass er – hvor?, som var et programutkast fra komiteen i 1965 (Hagemann 2004). Likestilling mellom kjønnene var rykket inn og opp på agendaen. Noe lignende skjedde også i andre partier – Gro Hagemann har, gjennom en analyse av bokutgivelser i Norge før 1970, vist at likestilling var et høyt prioritert prosjekt blant politikere og samfunnsvitere i Norge fra 1965.

Samtidig kom sterke impulser fra USA. Betty Friedans The Feminine Mystique (1963), som ble en bestselger i en rekke vestlige land, kom i 1967 ut på norsk under tittelen Myten om kvinnen. Friedan angrep forestillingene om at hjemmetilværelsen var i overensstemmelse med en kvinnelig natur og argumenterte for at den tradisjonelle husmorrollen var opphav til at psykiske problemer hadde økt sterkt blant husmødre i USA i løpet av 1950-tallet. En ny internasjonal kvinnebevegelse var i emning, og blant de stadig flere kvinnene med høyere utdanning var dette godt kjent.

En eksistensiell og individorientert feminisme ble imidlertid ikke ganske enkelt importert til Norge fra USA ved inngangen til 1970-tallet. Holter foregrep for eksempel mange av Friedans tanker om hvordan etterkrigstidens kvinner opplevde en rollekonflikt, der de både ble oppdratt som frie individer med rett til å følge egne ønsker om selvrealisering, og møtt med forventninger om å leve opp til husmorsamfunnets krav, som var “å ofre seg” for barn, mann og familie. I 1950-årene hadde bøker og filmkomedier som Støv på hjernen og et ukeblad som Alle kvinners blad – da det mest leste ukebladet i Norge – løftet fram spørsmålet om husmødres misnøye og mangel på selvrealisering, og debatten fant også sted i Dagbladet (Larsen 1999). Pax forlag hadde satt spørsmål om kvinners rett til fri seksualitet på agendaen gjennom hele 1960-tallet og den folkekjære programlederen Rolf Kirkvaag introduserte i 1970 underholdningsprogrammet Kvinner, av, fra, om og til som et program som skulle diskutere “kvinnemyten” (Lindtner 2014).

Pax forlag gav i 1966 ut boken Kvinners seksualitet av legene Phyllis og Eberhard Kronhausen, med forord av Simone de Beauvoir

Ukepressen hadde også fanget opp den nye kvinnefrigjøringsbevegelsen på 1960-tallet. Ukebladet Illustrert gikk på midten av tiåret ganske langt i å signalisere interesse for disse tendensene i tiden. I nr. 28, 1965, forkynte bladet på forsiden at en ny serie startet, med tittelen “Kvinne, hvor går du?”. Forfatterne John Andrew Koht og Ella Griffiths trakk på antropologi og kulturhistorie i artikkelen “Fra gudinne til moderne kvinne”, der de la vekt på etableringen av “patriarkatet”. Redaksjonen introduserte artikkelen slik:

I dette nummeret begynner en ny, stor artikkelserie om den moderne kvinnen og om hennes vansker med å innrette seg i verden av i dag. For det lar seg vel ikke nekte at det byr på problemer! Hvis noen av våre lesere synes at de har fått litt mer orden på begrepene og på problemene etter å ha lest denne artikkelserien, er vår hensikt oppnådd! (Gripsrud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarnsmor Elisabeth Almaas (senere Helsing) intervjuet i ukebladet Alle kvinner etter at hun hadde laget en brosjyre om amming for Helsedirektoratet. Anledningen var en bekymring knyttet til at antallet kvinner som ammet var nedadgående, og en antakelse om at både helsevesen og morsmelkprodusenter bidro til dette med villedende reklame for kunstig ernæring. Almaas ønsket å opprette klubber der kvinner kunne hjelpe hverandre i tiden etter fødselen, og ba i intervjuet kvinner som kunne tenke seg å hjelpe sine “medsøstre” med råd og ammehjelp, om å ta kontakt (Alle Kvinners Blad 38/1968: 44–45). Intervjuet resulterte i en flom av post fra unge, fortvilte mødre, og ble oppstarten for organisasjonen Ammehjelpen, som raskt spredte seg fra Almaas’ kjøkken til resten av landet. Organisasjonen regnes som en av de første indikasjonene på at en ny feministisk bevegelse var på trappene i Norge.

Elisabeth Almaas startet i 1968 Ammehjelpen, etter først å ha utarbeidet en brosjyre om amming for Helsedirektoratet.

Almaas ble da også i 1970 en av initiativtakerne til organisasjonen Nyfeministene, som ble etablert i kjølvannet av et møte på Blindern der den amerikanske feministen Jo Freeman hadde snakket til et fullsatt auditorium. Den nylig hjemvendte USA-studenten Siri Nylander Mælands kronikk “Ny-feminister foren dere!”, i Dagbladet 31. januar 1970, var et annet tidlig uttrykk for at kvinneopprøret også hadde nådd Norge. Her angrep Mæland de gamle feministene som hadde kjempet fram stemmerett for kvinner og større grad av juridisk likestilling, og hevdet at det ikke var mulig å oppnå reell likestilling innenfor det nåværende samfunnet. For å oppnå dette måtte både kvinner, menn og barn frigjøres, og kvinnene, som var de mest misfornøyde, måtte føre an i kampen.

Likestillingsfeminismens begrensninger var nærmest et felles utgangspunkt for det brede spekteret av kvinneaksjoner og ‑organisasjoner som nå utviklet seg. Der 1950-tallets liberale kvinnesakskvinner hadde tatt til orde for “frihet”, “likestilling” og “menneskesak”, talte nyfeministene om “kvinnekamp”, “kvinneundertrykking” og “kvinnefrigjøring” (Lindtner 2014). Den eldre Kvinnesaksforeningens prioritering av myndighetskontakt og lobbyarbeid ble sett som mindre viktig. Nyfeministene konsentrerte seg om kvinnekontakt og kvinneorganisering, og de henvendte seg primært til den nye kvinneoffentligheten (Slagstad 2001).

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinneorganisering var det sentrale motivet for en rekke publikasjoner som nå ble etablert. Først ut var bladet Sirene – Tidssignal for kvinner og menn – som kom ut på Cappelen forlag fra 1973. Bladet ville vise frem et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man fant i vanlige ukeblader. Bladet knyttet kvinneundertrykkingen til kvinners mulighet for å ta personlige valg og realisere seg selv i et samfunn der “århundrers undertrykkelse” hadde gjort dem ute av stand til å hevde seg (Sirene 2/1973: 2). Målet var bevisstgjøring av kvinner, ikke reformer. Bladet ville vise kvinnene at problemene de trodde de gikk alene med, i realiteten var en del av en maktform som undertrykket dem som gruppe. Liv Ullmann var avbildet på forsiden under overskriften “Den undertrykte Liv Ullmann”, og i bladet fortalte hun at hun lenge hadde hatt problemer med å identifisere seg med den nye kvinnebevegelsen fordi den framsto som militant og skremmende. Men nå hadde hun innsett at mange av hennes problemer var knyttet til at hun var kvinne. Til bladet hevdet hun at:

Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen (Ullmann i Sirene 1/1973: 20).

Det feministiske bladet Sirene kom ut i 1973 og hadde opplag på 35 000 på midten av 1970-tallet-

Sirene ble en umiddelbar suksess. I 1974 solgte bladet opp mot 35 000 eksemplarer per nummer, og opplagene var langt høyere enn medlemstallene i kvinneorganisasjonene langt utover 1970-tallet (Lindtner 2014). En gjennomgang av norske dagsaviser i måneden rundt lanseringen viser at bladet ble hyppig omtalt og bejublet fra venstre til høyre. Dagbladet trykket for eksempel et intervju med noen ekspeditører hos Narvesen som jublet over “endelig” å ha “noe annet enn dameromaner” å selge, og den bergenske høyreavisen Morgenavisen ønsket bladets “konkrete” og “ærlige” “form for likestillingsdebatt” velkommen:

Det kvinnene roper på i dag er personlig integritet. Det er i valgkampen fremlagt en plan som går på beskyttelse av enkeltmennesket. Verre er det ikke – at kvinnen også skal ha den frihet som flere menn har i dag enn kvinner (Lindtner 2014:146).

Den nye kvinnebevegelsen fikk mye spalteplass i mediene, og bevegelsen spredte seg med voldsom kraft tidlig på 1970-tallet (Hagemann 2004). Over 7000 kvinner organisert i ulike nye og gamle feministiske kvinneorganisasjoner og kvinnespørsmål stod høyt på den offentlige agendaen. En av de store mobiliseringssakene ved SVs suksessvalg i 1973 var kvinnekampen, og i 1974 valgte partiet Venstre kvinnesakskvinnen Eva Kolstad til partileder – Norges første av det kvinnelige slaget. Selv Høyre fikk sin feministgruppe, med yngre kvinner som gikk inn for likestilling og selvbestemt abort (ibid: 277). Samtidig mobiliserte bevegelsen en rekke nye former for aksjoner og aktiviteter. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars fikk ny oppmerksomhet i 1972, og nyfeministene vakte oppmerksomhet da de møtte opp i demonstrasjonstog med parolene “Nei til tvangspuling” og “Vi vil ligge øverst” (ibid).

I flere byer ble det startet kvinnehus, man fikk kvinnemusikk, kvinnefilm og kvinnetater. Samtidig konkurrerte forlagene om å oversette internasjonale feministiske bestselgere, særlig fra USA, men også fra Storbritannia, Frankrike, Sverige og Danmark. Norge fikk også en egen feministisk kvinnelitteratur, med forfattere som Bjørg Vik, Gerd Brantenberg og Tove Nilsen – og med nyutgivelser av blant andre Camilla Collett og Amalie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hilde Danielsen (2013) har beskrevet hvordan nye problemstillinger og analyser av kvinneundertrykkingen og ‑frigjøringen på kort tid fikk gjennomslag i offentligheten. Nye begreper ble introdusert, så som patriarkat, sexisme, og søsterskap, og nye analyser av hvordan undertrykkingen foregikk og kunne utfordres vant frem.

Sirene og de første nyfeministene presenterte primært en eksistensiell og kulturell frigjøringskamp. Kvinneaktivistene, som var en gruppe nyfeminister, ga i 1973 ut sitt eget manifest, der de oppfordret kvinner til å begynne med å endre sine egne private liv: “Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet”, het det i Kvinneaktivistmanifestet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønnsrollene måtte endres: “Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg”. “La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, onaner ham heller ikke”. “Bad ikke selv, hvis han ikke vasker badekaret etter seg”. Manifestet forklarte også hvordan kvinner burde aksjonere i møtelokalet, fabrikken og på Stortinget: “Forlang å bli statsminister” (Strand 2017).

Utover 1970-tallet ble deler av bevegelsen orientert mot en mer marxistisk forståelse av kvinnepolitikk. Nye kvinneorganisasjoner og ‑institusjoner som jobbet mer direkte opp mot bedre lovverk og politikk, oppsto. Kvinnefronten, som ble startet i 1972, og samlet kvinner fra den politiske venstresiden, ble det fremste organisatoriske uttrykket for dette. Kvinnebevegelsen ble nå mer splittet, mellom de som mente at hovedoppgaven i kvinnekampen var å frigjøre kvinner fra mannssamfunnets strukturer og symboler, og de som holdt på nødvendigheten av hierarkisk organisering – selv om de fleste aktive feministene hadde en sosialistisk orientering. På 1970-tallet var klasseperspektiver og ulike marxistisk-inspirerte analyser av kvinnekampen tema i mange bokutgivelser, fra både Pax og andre radikale forlag. Nyfeministenes kamp for frihet og personlig autonomi ble i disse årene, av stadig flere, sett på som noe som bare gjaldt privilegerte og intellektuelle kvinner. I lederartikkelen til Pax-tidsskriftet Kontrasts nummer “Kvinner til kamp!” i 1972, het det at:

Studentjenter kan ikke kjempe på vegne av arbeiderkvinner, bare de som selv rammes av undertrykkinga kan bekjempe den (Lindtner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Ifølge historiker Kim Helsvig kom det radikale forlaget Pax til å spille en viktig rolle som publikasjons- og debattarena for en allianse som nå ble utviklet mellom staten og kvinnebevegelsen. Det statsviteren Helga Hernes kom til å betegne som “statsfeminismen”, var karakterisert av et samspill mellom kvinnemobilisering nedenfra, og politisk integrasjon ovenfra, gjennom partipolitikken og staten (Helsvig 2014:181). Analysen ble utviklet på bakgrunn av de politiske resultatene som kvinnebevegelsen oppnådde i løpet av 1970-tallet, med likestillingsloven og loven om selvbestemt abort, begge i 1978, som betydelige. Unge kvinner og nye organisasjonsformer vakte oppsikt med utradisjonelle aksjoner i offentligheten. Men Hagemann (2004) viser at resultatene også var uttrykk for likestillingspolitikken på 1960-tallet, og hvordan de eldre, etablerte kvinneorganisasjonene hadde et oppsving — i medlemstall så vel som i sympati for feministiske krav som lenge hadde hatt lav oppslutning hos folk.

Endringene for kvinner i idretten sier sitt om utviklingen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvinners rett til deltakelse i organisert idrett gjennom hele etterkrigstiden. Norge var det eneste landet som stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde da innført grenen “stillangrenn” for kvinner, der stilen skulle telle like mye som hvor fort man gikk. Et gjennombrudd for kvinnelangrenn som publikumsidrett kom ikke før det norske kvinnelangrennslaget tok sølvmedalje under VM i Oslo i 1966.

Sentralt stod striden for kvinners rett til å delta i Holmenkollstafetten. Der hadde kvinnene i 1965 fått løpe stafett inne på Bislett stadion, mens mannlige løpere slet seg oppover mot Holmenkollen. To år senere ble kvinnestafetten skiftet ut med kvinnelige turnere, som ifølge arrangøren hadde “større underholdningsverdi”. I 1972 stilte så to kvinner – Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen – opp som deltakere, påmeldt som henholdsvis Øyvind Foss og I. Ellingsen. De løp med slagord mot kvinnediskriminering i idretten på draktene. Dette skapte massiv debatt i avisene, og de to ble innkalt til ledelsen i Norges Idrettsforbund, der de fikk en skrape og dessuten midlertidig startforbud. Først i 1975 fikk kvinner starte som kvinner. I Birkebeinerrennet fikk kvinnene delta fra 1976. Samme år ble kvinnefotball en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde kvinnene lenge hatt egne, uoffisielle serier og norgesmesterskap.¹

Pornokamp og ytringsfrihet

Fokuset på ideologikritikk, bred deltakelse og offentlig debatt forsvant mer og mer i kvinnebevegelsen sent på 1970-tallet. Et viktig unntak var de store aksjonene mot porno og prostitusjon på slutten av 1970-tallet. Avdekkingen av kvinners forhold i privatsfæren som en rekke kvinneaktivister hadde utført, hadde avslørt alvorlige overgrep mot kvinner, som før var lite omtalt. Vold i hjemmet, sexpress på arbeidet, incest og voldtekt var former for seksualisert undertrykkelse som nå ble knyttet til menns dominans og tanken om at samfunnet var et patriarkat. Dette ble bakgrunn for parolen “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. I 1977 lagde Nyfeministene en vandreutstilling om pornografi, og medlemmer av Kvinnefronten laget pornobål og stormet pornoforhandlere. Som et resultat av disse aktivitetene tok kvinner fra Senterpartiet initiativ til paraplyorganisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi, der både feminister, konservative og kristne kvinneorganisasjoner ble med (Hellesund 2013: 94).

Som en relativt ensom svale i denne debatten forsvarte Sirene den kulturliberale tanken om at det å legge bånd på seksualiteten, handlet om å legge bånd på kvinners (og menns) trang til å realisere seg som hele mennesker. Anti-pornokampanjen så de som en videreføring av den kristne puritanismens undertrykking av seksualiteten og en trussel mot ytringsfriheten. Pornomarkedet var for variert til å innføre et generelt forbud, mente de. I verste fall ville det medføre at Sirene og undergrunnsblader som Supergutt eller Gateavisa ble rammet av det de beskrev som “borgerskapets bluferdighet”. Man måtte heller undersøke pornokulturen, ikke minst pornoens frigjørende potensial. Bladet var opptatt av å skape alternative rom for å diskutere seksualiteten, ettersom det var dette kvinner ville lese om (Lindtner 2014:366). Denne holdningen delte bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da pornodebatten var på sitt mest intense, ga ut Den sadiske kvinnen, der den provoserende og kritikerroste forfatteren Angela Carter utfordret feministenes pornomotstand gjennom det Helsvig betegner som en kjettersk nylesning av Marquis de Sades kvinneskikkelser (Helsvig 2014:184). Coveret framstilte en tegning av to nakne kvinner som hadde SM-sex.

Kvinner kan!

Det feministiske myndiggjørings- og selvrealiseringsprosjektet ytret seg altså på flere og ofte motstridende vis i 1970-tallets kvinnebevegelse. Pax hadde flere bestselgersuksesser som kan knyttes til prosjektet, og det samme gjelder helt eller delvis publikasjoner som kom til i Kvinneåret 1975: Kvinnefront, KjerringRåd og Kvinnens Årbok. I 1976 skapte Lesbisk Bevegelse bladet Lavendelekspressen som ble trykt av det lesbiske trykkeriet Sfinxa. Både organisatorisk og ideologisk framsto den nye kvinnebevegelsen imidlertid som mindre samlet mot slutten av tiåret. Mens organisasjonene mistet medlemmer, gikk mange feminister inn i politiske institusjoner og organisasjoner som arbeidet aktivt for lovendringer og reformer. Andre begynte å jobbe mer spesialisert, praktisk og profesjonelt med kvinneundertrykking, for eksempel ved å etablere krisesentre. I 1978 ble Nordens første krisesenter for mishandlede kvinner opprettet i Oslo. Atter andre viet seg til kvinneforskningen, som for alvor ble det Slagstad (2009: 412) kaller en styringsvitenskap i perioden.

En rekke kvinner trakk seg dessuten ut av bevegelsen og fokuserte mer på egne kulturelle, litterære og kunstneriske aktiviteter. Dette henger også sammen med hvordan det mot slutten av 1970-årene vokste fram en ny, positiv holdning til hva kvinner som aktører kan få til i samfunnet – noe som henger sammen med feminismens innlemming i media, kulturoffentlighet og populærkultur. I ukebladet Kvinner og klær ble kvinneidealet knyttet til det å være økonomisk selvstendig, ha “tæl” og være yrkesaktiv, samtidig som de ulike farene med husmorlivet ble tematisert: Å ha for mye tid alene når husstellet var unnagjort kunne føre til ensomhet, kjedsomhet, depresjon og alkoholisme (Måseide 2005). I 1979 samarbeidet en rekke ulike miljøer og organisasjoner tilknyttet kvinnebevegelsen om å lage en Kvinnekulturfestival i Oslo. Festivalen varte i en uke. Overskuddet fra festivalen, 80.000 kroner, gikk til opprettelsen av AKKS – “Aktive kvinners kultursenter” – som nå er en landsomfattende organisasjon som arbeider for kvinners posisjon i musikklivet, særlig den populærmusikalske delen. Utstillingen «Kvinner kan» ble vist i Bergenshallen i 1980 – et tidstypisk slagord som beskrev en ny mentalitet, der kvinneaktivister ble opptatt av å synliggjøre kvinners positive bidrag til samfunnet generelt, men ikke minst gjennom kultur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tallet kom flere feminister til å prege media og kulturoffentligheten. Rita Westvik, som på 1970-tallet var sanger og gitarist i den marxist-leninistisk orienterte folkrockgruppa Isenkram, ble redaktør i den feministiske nærradiokanalen RadiOrakel, opprettet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble programleder for underholdningsprogrammet Lørdagssirkus i 1984. Den tidligere nyfeministiske legen Åsa Rytter Evensen fikk sin egen sex- og samlivsspalte i damebladet Kvinner og klær, mens flere av redaksjonsmedlemmene i Sirene fikk utfoldet sitt feministiske engasjement i andre deler av media. For eksempel var Astrid Brekken hørbar utover 1980- og 90-tallet i NRK radio, der hun som programleder for den populære programposten Sånn er livet, stod sentralt i etableringen av en ny type personlig og nær reportasjejournalistikk. Sissel Benneche Osvold gav en markant stemme til marginaliserte gjennom spalten Sidesprang i Dagbladet. Også mange kvinnelige forfattere, så som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen og Bjørg Vik, hadde den feministiske kvinneoffentligheten som tumleplass før de fikk sine gjennombrudd i den litterære offentligheten – og løftet frem temaer som tidligere verken hadde vært regnet som litterært interessante eller politisk relevante: Seksuelle overgrep, incest og tradisjoner og strukturer som hemmet kvinners selvrealisering.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet var et bredt politisk og kulturelt prosjekt. Målet var primært å skape nye former for bevissthet knyttet til kvinners sosiale og kulturelle situasjon og rolle i samfunnet. Ved å henvende seg til en bred offentlighet, snarere enn en dresskledd politisk forsamling — om saker som engasjerte kvinner (og menn!) på et personlig, individuelt og eksistensielt plan, og ofte gikk på tvers av partipolitiske og organisatoriske organer — har den ikke bare satt konkrete politiske spor etter seg. Den har også endret hva vi forstår som politisk relevante spørsmål, ytringsformer og ‑arenaer. Den nylige metoo-kampanjen er ikke minst et eksempel på dette.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Litteratur:

Bjørnsen, Bjørn (1966): Abort i Norge, Oslo: Pax forlag AS
Blomquist, Clarence (1966): Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk, Oslo: Pax forlag AS
Danielsen, Hilde (2013): Da det personlige ble politisk. De nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Gripsrud, Jostein (1999): Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning: En utredning. Oslo: Forenngen Norsk Ukepresse
Hagemann, Gro (2004): “Norsk nyfeminisme – amerikansk import?” Nytt norsk tidsskrift 21, no. 03–04 (2004)
Hellesund, Tone (2013): “Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen”, i Danielsen (red.): Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gunnar (2014): Pax Forlag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro : romantiske komedier i norsk film 1950–1965 : sjangeren, publikum, sosialhistorien. Dr.art. — Rapport. 42. Institutt for medievitenskap.
Leira, Arnlaug (2000): “Kjønn – et sosialt kjennetegn?”, i: Fredrik Engelstad (red.): Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lindtner, Synnøve (2014): “Som en frisk vind gjennom stuen” – Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet. PhD thesis, University of Bergen
Müftüoglu, Ingrid (2013): Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse. PhD thesis, University of Bergen, 2013: 178
Måseide, Ingvild Aursøy (2005): Kvinner og klær – men kva med yrkeslivet? Ei historisk-tematisk gransking av kvinner og yrkesliv i KK, masteroppgave I visuell kommunikasjon, Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU
Slagstad, Rune (2001): De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag AS
Slagstad, Rune (2009): “Styringsvitenskap — ånden som går”, i Nytt norsk tidsskrift 03–04/2009
Strand, Hilde Kristin (2017): “Da kvinnene aksjonerte hjemme”. Intervju med Ingrid Müftüoglu som har skrevet avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse i På høyden:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: “Startforbud for kvinner” ; besøkt 20.10.2016

Med dette spørsmålet gir Welhaven uttrykk for at han ikke ønsker seg en sportsjournalistikk som utelukkende baserer seg på kampreferat og «hva føler du nå»-retorikk. Selv om dette også hører med når store begivenheter skal dekkes, bør norske redaksjoner ta Welhavens utfordring på alvor og tenke over hva de kan gjøre for å løfte sportsstoffet opp til noe mer enn ren følelse- og referatjournalistikk.

Undersøkende sportsjournalistikk

Kanskje er svaret så enkelt som at flere mediehus og redaktører må tørre å prioritere og sette av ressurser til kritiske graveprosjekter som setter idretten under lupen?

At det kun var drøye 10 sportsjournalister fra landets riksmedier som deltok på fjorårets SKUP-konferanse (Saue, 2016) tyder i alle fall på at gravejournalistikken ikke står like høyt i kurs som den burde i sportsredaksjonene.

Foto: Geir Owe Fredheim cbn

President i Norges Idrettsforbund, Tom Tvedt, sammen med kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit i Gjøvik Fjellhall under Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016.

Det er flere gode grunner til at det trengs mer undersøkende og kritisk journalistikk på sportsfeltet. Eksempelvis mottar Norges Idrettsforbund alene 87 prosent av sin økonomiske støtte gjennom offentlige midler (Welhaven, 2017). Det er derfor ikke en privatsak hvordan idrettsorganisasjonene forvalter tippemidlene på vegne av fellesskapet.

En annen grunn er at frivilligheten i Norge, og dermed også idretten, ikke er underlagt offentlighetsloven på samme måte som forvaltningen. Mediene mangler da det som ofte er deres beste og viktigste maktmiddel for å kreve innsyn i vitale dokumenter.

VGs metode

Dette åpner igjen for en diskusjon rundt hvilke alternative metoder som kan tas i bruk. En interessant del av VGs tilnærming, var måten avisen flyttet innsynsbegjæringene ut i det offentlige rom gjennom å omtale avslagene på lederplass før idrettstoppene valgte å snu.

Det er nærliggende å tro at «kommentarmetoden» skapte et ekstra press, som kan ha bidratt til at organisasjonene gikk fra først å blånekte til langt på vei å erkjenne en manglende åpenhetskultur på relativt kort tid.

«Vi ser at åpenhet og dialog med publikum markerer seg som nye journalistiske ledestjerner. Brukerorientering og tilgjengelighet blir stadig viktigere i kampen om det informasjonsblaserte publikumets gunst»,

skriver tidligere analysesjef i Amedia, Ragnhild Kristine Olsen, i rapporten «Journalistikk og demokrati» som ble utgitt av Fritt Ord i 2013.

Trekker man en parallell til VGs metode, var det trolig den direkte dialogen med leserne som gjorde at avisa lyktes i å skape stort engasjement rundt en sak som i utgangspunktet kan være både abstrakt, komplisert og ikke spesielt klikkvennlig.

Selv om en slik metode reiser noen etiske spørsmål, kan den også være til inspirasjon for redaksjoner i saker der man står uten et formelt maktmiddel, men samtidig har gode prinsipielle og demokratiske grunner til å forlange innsyn.

Datastøttet journalistikk

Det ser videre ut til at bruk av visuelle virkemidler og digitale spesialgrep blir et stadig viktigere hjelpemiddel for å få leserne på kroken i publiseringen av større gravesaker.

En oppfølging som hadde vært interessant å se nærmere på i kjølvannet av VG-sakene, er hvilke summer de enkelte idrettslagene i Norge faktisk sitter igjen med målt opp mot den store potten som havner sentralt.

Dette finnes det konkrete tall på som gjennom en kartlegging og bruk av datastøttet journalistikk, kunne vært med på å få fram den absurde avstanden mellom vaffelstekerne på grasrota og de sjampanjetørste makthaverne på toppen av rangstigen. Når alt kommer til alt er det tross alt idrettslagene som er dynamoen i den norske idrettsbevegelsen.

Kjønnsforskjeller under lupen

Et annet tema man med fordel kunne gått mer i dybden på, er det skjeve forholdet mellom norsk herre- og kvinnefotball. Det er ikke før de siste fem-seks årene at kvinnefotballen i Norge virkelig har begynt å få den respekten den fortjener, med de ferske cupmesterne i Avaldsnes IL som suverene eksempler på hva det er mulig å få til med små ressurser.

Det ville nærmest være en unnlatelsessynd om ingen norske redaksjoner tar tak i dette ved roten, og utfordrer fotballforbundet og andre organer på hva de har tenkt å gjøre for å gi kvinnefotballen de samme vilkårene som på herresiden.

Igjen finnes det mer enn nok datamateriale, kilder og historikk som kunne åpnet for gode graveprosjekter med kjønnsperspektivet som bakteppe. Her har allerede NRK banet vei med sitt ferske oppslag om de enorme kjønnsforskjellene hva gjelder lønn i toppidretten.

Økende interesse for kvalitetsjournalistikk

Det er imidlertid langt fra alt sportsstoff som kan sies å leve opp til kravet om vesentlighet. Når så godt som samtlige av riksmediene slår opp Petter Northugs Instagram-blemme som «breaking news», er det fristende å spørre om de samme ressursene ikke heller kunne blitt brukt på journalistikk som faktisk betyr noe.

Senest i sommer slo Norsk Redaktørforening fast at nordmenn viser en økende betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk i sin høringsuttalelse om det norske mediemangfoldet (Jensen, 2017). Da er det trolig rom for å droppe noen av klikksakene til fordel for en mer dyptpløyende journalistikk – også i sportsuniverset.

Referanser:

Christiansen, Anders K, Welhaven, Leif, Øgar, Sindre, Stokstad, Morten og Hernes, Øystein (2016). Metoderapport Skup 2016: Nådeløs åpenhet. Oslo: Verdens Gang.

Jensen, Arne (2017). Høringsuttalelse til NOU 2017:7 — Det norske mediemangfoldet. Tilgjengelig fra: Regjeringen.no [Lest: 21. november 2017].

Olsen, Ragnhild Kristine (2013). Journalistikk og demokrati – Hvor går mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord. [Lest: 21. november 2017].

Saue, Ole Alexander (2016). Hvor ble det av sportsjournalistene? Tilgjengelig fra: Mediedebatt.no [Lest: 22. november 2017].

VG, 21.03.16. Idretten holder pengebruken hemmelig. Leder. Tilgjengelig fra: VG.no. [Lest: 21. november 2017].

Welhaven, Leif, Nådeløs åpenhet. Forelesningsnotat fra Media City Bergen, 21. september 2017.

Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.

Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.

Foto: Monica Strømdahl/BLD cbd

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.

Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.

§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.

Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:

«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»

– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.

– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.

– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.

– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.

Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:

«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»

LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.

Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.

– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?

– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.

– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.

Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.

– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?

– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.

Gjennom en ny og bred feministisk offentlighet prøvde nye og unge feminister å sette ord på noe som var vanskelig å beskrive med etablerte kvinnepolitiske formuleringer eller politiske kategorier. For hvordan skulle man forklare at kvinner, til tross for at de formelt sett var likestilte, også var lønnstapere, dobbeltarbeidende eller måtte gå hjemme straks de fikk barn til tross for årevis på universitetet? Var det resultater av tilfeldigheter, individuelle svakheter, kvinnelige omsorgsgener eller en typisk kvinnelig passivitet – eller noe ganske annet som det ikke fantes ord for?

I fronten for denne nye offentligheten gikk bladet Sirene – Tidssignal for kvinne og menn. Sirene kom ut på Cappelen forlag, og ble drevet av en redaksjon på seks kvinner etter allmøteprinsippet. Bladet ble en umiddelbar suksess. Det første nummeret, som i utgangspunktet var trykket i et opplag på 5000, måtte trykkes opp igjen hele sju ganger. Bladet ble utgitt regulært, med mellom åtte og tolv nummer i året frem til 1983, og opplaget var på 35 000 på sitt høyeste.

Sirenes popularitet må ses på bakgrunn av det gjennomslaget kvinnebevegelsen hadde i det norske samfunnet i 1973. På dette tidspunktet var bevegelsen i ferd med å slå ut i full blomst, med over 7000 organiserte kvinner i ulike nye og gamle feministiske organisasjoner. Samtidig speiler Sirenes store opplag at kvinnebevegelsen var et mye breiere fenomen enn kvinneorganisasjonene. Dette hang sammen med at den tematiserte kvinneundertrykking som noe som foregikk hinsides politikken, i kvinners privatliv og personlige relasjoner. Dessuten postulerte bevegelsen en ide om at politikk var noe som kvinner måtte forholde seg til på en personlig måte. Målet med Sirene var å reaktualisere spørsmålet om hvorfor norske kvinner var undertrykket gjennom å politisere privatiserte problemer og erfaringer. Både tematisk og sjangermessig minnet Sirene om et ukeblad, men i den første lederartikkelen gjorde redaksjonen det til et uttalt mål å tilby kvinner et alternativ til tradisjonelle damebladers påståtte falske fremstilling av kvinner:

… Vi (…) vil lage et blad som angår oss – som handler om vår hverdag og hvordan vi kan forandre den. Vi var lei av å lese i ukebladene at en ny hårfarge, kjole eller oppskrift er svar på våre problemer. (…)

«Er det sant at kvinner er undertrykte?», spurte Bjørg Vik i første nummer av Sirene, i en tekst som langt på vei beskrives som en programtekst. I artikkelen, som i Manifest Tidsskrift nylig ble kåret til en av Norges ti viktigste sakprosatekster, introduserte Vik en rekke nye verktøy som skulle brukes for å problematisere muligheten kvinner hadde til å velge sine liv i Norge i 1973: «Mannssamfunn», «manipulering», «indoktrinering», «rollemønster», «kjønnsdiskriminering» og «kvinneundertrykking». Kvinner var undertrykte, hevdet Vik, men ikke på et formelt nivå:

Har ikke vi oppnådd det mannen ikke har, nemlig å slippe fast arbeid, slippe samfunnsansvar eller påta oss det hvis vi virkelig vil? Står ikke «alle veiene åpne»? Er det ikke for vår skyld at menn sliter seg ihjel?

Derimot var kvinnenes valg styrt av et underliggende mønster som oppdro dem til passivitet og dårlig selvtillit, det var overflaten som narret dem, «en tungtflytende deig av gamle tanker, vaneforestillinger og overleverte holdninger». Heller enn å endre de formelle lovene og reglene i samfunnet, måtte kvinners valg og personlige preferanser gjøres til gjenstand for kritikk og politikk.

Denne nye og personlige holdningen til politikken ble et viktig premiss for fenomenet Sirene, og det er særlig to aspekter som nærmere kan belyse denne mentaliteten.

Mediefeminismen

I en diskusjon mellom fire av kvinnebevegelsens veteraner i Kvinnejournalen i 1983, hevdet filosofen og den tidligere nyfeministen Nina Karin Monsen at det var media – ikke feministene selv – som skapte den nye kvinnebevegelsen i Norge. I kjent polemisk stil trosset Monsen den mer etablerte oppfatningen om at kvinnebevegelsen oppnådde medieoppslutning fordi aktivistene, gjennom sine fargerike aksjoner på grasrotnivå, hadde maktet å fange medias oppmerksomhet.

Selv om bildet nok er mer komplisert enn at kvinnebevegelsen var et produkt av medias makt til å forme sitt virkelighetsbilde, var det også noe riktig i Monsens beskrivelse. Den nye feminismen på 1970-tallet var et uttrykk for hvordan en voksende medieoffentlighet fikk stadig mer betydning for hvor og hvordan politikken skulle foregå. En ny politikkforståelse vektla kommunikasjon og språk fremfor organisering og møtevirksomhet. Samspillet mellom det personlige og det politiske, det individuelle og det allmenne ble også viktigere. En rekke nye medier banet veien for at personlige og private livserfaringer fikk stadig større plass i det offentlige rom, og Sirene gikk i fronten. Bladet ble en arena som synliggjorde det personlige, hverdagslige og intime på nyskapende og overraskende måter.

En bred feministisk tidsskriftflora vokste frem i Norge på 1970-tallet.

En viktig forutsetning for bladet var den nye medieoffentligheten som vokste frem i Norge i høy hastighet på 1960-tallet. Mediebransjen var preget av stor vekst som førte til nyrekrutteringer til flere mediehus. Redaksjonene bestod av relativt unge staber som på flere måter var sympatiske til Det nye venstre og kvinnesaken. Det å skrive om kvinner i media, ble av mange forstått som et uttrykk for den feministiske ideen om å skulle synliggjøre kvinner i samfunn og historie. Det var en måte for å nå ut av «det lukkede rommet».

De seks kvinnene som stod bak Sirene hadde alle bakgrunn fra media og kulturliv. Disse hadde riktignok også deltatt i nyfeministiske bevisstgjøringsgrupper – men samtlige hadde flerfoldig bakgrunn fra media. Flere hadde journalistisk og layoutmessig bakgrunn fra bl.a. Arbeiderbladet, NRK, Dagbladet og Alle kvinners blad. IdaLou Larsen, som ble ansatt som bladets første redaksjonssekretær i 1974, kom fra Pax Forlag som hadde herjet i norsk offentlighet siden 1964. Bjørg Vik var, i tillegg til at hun var journalist, en anerkjent forfatter.

Kvinnebevegelsens forhold til media har blitt beskrevet som dobbelt: Mediene ble kritisert for å være kvinneundertrykkende, og mange feminister mente massemediene hadde uheldig og farlig påvirkningskraft på kvinner. En viktig motivasjon bak prosjekter som Sirene var å motvirke mediemakten, men slik ble mediene også en viktig aksjonsflate for dem.

Bruken av blad som aksjonsflate var knyttet til en stor tro på medienes samlende kraft. I en lederartikkel het det at Sirene skulle samle kvinner som gikk ensomme i sitt opprør – «fra Arendal til Karasjok». Etter lanseringen uttalte Bjørg Vik at Sirene ikke skulle være et menighetsblad for nyfeministene. «Det vi vil er å nå ut til så mange kvinner som mulig». Denne tankegangen handlet ikke bare om å nå ut til en masse, men å kunne skape et deltakende offentlig rom der kvinner kunne møtes for å gjøre sine private problemer og erfaringer allmenne.

Opplysning nedenfra

I likhet med flere av 1970-tallets nye feminister var Sirene langt på vei organisert som en bevisstgjøringsgruppe. Bladet skulle samle kvinner til ren samtale og samle informasjon om kvinneundertrykkingen i sin aktuelle form. Slik skulle Sirene avsløre hvordan kvinnene var ofre for en falsk ideologisk bevissthet, og videre skape nye forestillinger om hva det ville si å være kvinne. En forestilling som kvinner inntil nå hadde fortrengt.

«Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det». Fra Sirenes første utgave i 1973.

Dette opplysningsprosjektet videreførte på mange måter en elitær idé om at folkeviljen konstitueres gjennom opplysning fra en liten politisk elite. Slagordet til bladet de første årene var følgelig: «Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre». På en annen side kan det hevdes at Sirene var svært opptatt av åpen dialog og pluralisme. De tok i stor grad til orde for at politiseringen av kvinners liv og erfaringer skulle skje nedenfra, gjennom at kvinner ble oppfordret til selv å delta i bevisstgjøringsprosessen. Fra første stund inviterte Sirene leserne til å delta med sine egne fortellinger om sitt liv og hverdag. Fortellingene ble formulert som spørsmål til en lege, som leserbrev, som dikt eller som noveller. Her hentet bladet inspirasjon ikke minst fra 1960-tallets antiautoritære bevegelser: Folk skulle lære seg å tenke selv.

Den type feminisme som Sirene videreførte er først og fremst knyttet til eksistensialistiske tenkere, så som Simone de Beauvoir. Fra å ha vært et krav om formelle rettigheter, ble politikk med henne formulert som et eksistensielt og moralsk anliggende som enhver må forholde seg til og evaluere seg selv i lys av – gjennom å undersøke hvordan tradisjoner, ideologiske matriser eller økonomiske strukturer hindret dem fra å utvikle autonome personligheter og ta ekte valg.

Den som tydeligst uttrykte en slik eksistensialisme i Sirene var Bjørg Vik. Hos henne var det ikke bare mannssamfunnet som fikk gjennomgå, men også kvinnene som fant seg til rette i det. «Du er en forvridd skyggeplante», proklamerte hun til sine lesere. Selv om husmortilværelsen var undertrykkende, så de undertrykte selv ofte på den som et privilegium fordi de slapp unna både å ta lønnsarbeid og samfunnsansvar. At kvinnene kjente seg så tilfredse handlet imidlertid om at de verken hadde tro på seg selv eller ambisjoner på egne vegne, mente Vik. Feminisme måtte derfor dreie seg om frigjøring fremfor likestilling. Kvinner måtte erkjenne at de var undertrykte. Dette kunne være svært vanskelig, for kvinner flest var ikke i stand til å avsløre at deres tilsynelatende lykke var basert på selvbedrag. For å kunne avsløre bløffen var hver enkelt kvinne avhengig av mange andre kvinner. Sammen skulle de dele erfaringer og utvikle et nytt språk og en ny politikk sammen – og dermed forandre samfunnet nedenfra.

Sirene-prosjektets vekst og fall

Som et opplysningsprosjekt, som skulle løfte frem og avsløre kvinneundertrykkingens mange tilslørte former, fremstår Sirene-feminismen som et svært mangfoldig, fantasifullt, kreativt, åpent og uferdig prosjekt – der det informative, det nyskapende og det utforskende stod i sentrum. Et beskrivende slagord som nyfeministene brukte i denne perioden var «Det finnes ingen fasit for kvinnefrigjøring». Med dette mente de at frigjøring var en uavsluttet prosess, der bevisstgjøring og ny erkjennelse stadig ville endre forutsetningene for politikken.

«Kvinner i puberteten — seksuelt underutviklet eller seksuelt undertrykket?» Sirene-forside, 1975.

Prosjektet står i kontrast til flere av de feministiske prosjektene som vokste frem i Norge utover på 1970-tallet, for eksempel innenfor Kvinnefronten. Mens Sirene-redaksjonen syntes å mene at feminismen aldri kunne ferdig-tenkes – og alltid måtte holdes åpen for kritikk – ble flere i kvinnebevegelsen i disse årene mer og mer opptatt av å fremstå som en enhetlig front. Utover på 1970-tallet utviklet Sirene en svært kritisk røst både mot samfunnets individualisme og mot den nye politiske linjen i kvinnebevegelsen. Bevegelsen ble i disse årene også mer og mer opptatt av politikk i tradisjonell forstand. Politikk ble atter forvist til statlige institusjoner – noe som kan ses i lys av at både abortloven og likestillingsloven ble vedtatt i 1978, og at den såkalte statsfeministiske ide vokste frem utover 1980-tallet. Sirene-prosjektet mistet mer og mer gehør i både kvinnebevegelsen og i samfunnet for øvrig. Fra slutten av 1970-tallet og frem til bladet ble lagt ned i 1983 sank opplagene gradvis. Dette skjedde parallelt med at de fremste kvinneorganisasjonene erklærte offentlig at Sirene ikke tjente kvinners interesser.

Historien om Sirene kan kaste nytt lys over en del av nyere norsk kultur- og offentlighetshistorie som både virker kjent og fremmed. Sirene satte seksualitet og intimitet på den offentlige dagsorden på en grensesprengende måte i 1973. Samtidig kan det hevdes at målet med Sirene ikke bare var å synliggjøre marginaliserte stemmer, eller å bryte intimgrenser, men å belyse hvorvidt, hvordan og hvorfor kvinnene måtte endre seg selv for at et nytt samfunn kunne skaps nedenfra gjennom en bredt anlagt debatt som belyste disse spørsmålene. Med sine mange og tidvis både svært gode og underholdende tekster og illustrasjoner er Sirene et sterkt og fargerikt dokument over mangfoldigheten i den radikale offentligheten og i kvinnebevegelsen før likestillingspolitikken vant gjennom fra midten av 1980-tallet.