Media fokuserte fra første stund på verkets «avsløringer» fra privatsfæren, på forfatterens utlevering av seg selv og familien, av venner og forfatterkolleger. Særlig familien reagerte sterkt, og truet med søksmål. Et leserinnlegg i Klassekampen, signert «14 berørte familiemedlemmer», fastslo:

«Det er bekjennelseslitteratur og sakprosa vi snakker om, usannheter, feilaktige personkarakteristikker og utleveringer, som helt klart bryter med norsk lov.» (Klassekampen, 3.10.2009)

At det var nettopp Min kamp som gjorde Knausgård vidkjent, og ikke hans tidligere og kritikerroste romaner Ute av verden og En tid for alt, er trolig symptomatisk for tidens oppmerksomhetsøkonomi, der evnen og viljen til å «by på seg selv» er den høyeste valuta. Som Per Thomas Andersen (2012, s. 677) har påpekt: «I og med at romanserien hadde et føljetongpreg, ble det også i mediene skapt forventninger om nye utleveringer og skandaler i neste roman».

Og, kan vi legge til, i etterkant av utgivelsen av et nytt bind oppsøkte mediene omtalte personer for å få deres reaksjoner på Knausgårds framstilling av dem. I Dagbladet-oppslaget «Mitt liv som romanfigur», for eksempel, karakteriserte forfatterens tidligere norsklærer det som «noe i retning av en offentlig henrettelse» å bli beskrevet i negative ordelag i det første bindet.

Foto: editrrix cba

INTERNASJONAL SUKSESS: Karl Ove Knausgårds selvutleverende romanserie Min kamp har fått mye oppmerksomhet også internasjonalt. Her leser han fra den engelske oversettelsen ved Brooklyn Book Festival i 2012.

Debatten om virkelighetslitteratur blusset også opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø fra 2016. Romanen fiksjonaliserer navn og yrker, men i den påfølgende diskusjonen av boka framgikk det at karakterer og handling hadde tydelige paralleller til forfatterens biografi.

Ingunn Økland, kommentator og anmelder i Aftenposten, stilte spørsmål ved forfatterens litterære metode, og fant det særlig betenkelig at bokas hovedperson, gjennom psykoanalyse, kommer fram til at hun ble utsatt for incest i barndommen. Det mente Økland kastet «et mistankens lys» over Hjorths egen avdøde far.

Diskusjonen om virkelighetslitteratur har kretset rundt forholdet mellom etikk og estetikk, mellom kunst og liv, og for kritikerne hefter det noe opportunistisk ved den. På den ene siden søker virkelighetslitteraturen å vekke medias og publikums interesse ved åpent å annonsere eller mer subtilt antyde at karakterer og hendelser er «ekte»; på den andre siden holder den opp dikterisk frihet som skjold når fortellingens sannhetsgehalt eller etikk settes på prøve.

Dokumentar og skjønnlitteratur

Mens skjønnlitteraturen mer eksplisitt ser ut til å hente råstoff fra virkeligheten, har det også vært en tendens til at sakprosaen har latt seg inspirere av skjønnlitteraturen. Det oppsto en intens diskusjon om metode og etikk etter utgivelsen av Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul i 2002. Debatten har blusset opp med jevne mellomrom siden.

I Den nye litterære bølgen: Litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013 tar Jo Bech-Karlsen for seg ti norske dokumentarbøker, og mener å se at «de nye forfatterne har et mer bevisst, men også mer problematiserende, forhold til skillet mellom dokumentar og skjønnlitteratur» (Bech-Karlsen 2014: 16).

Interessen for virkelighetsframstillinger viser seg også i den digitale æraens egne formater. True crime-podcasten «Serial» ble en stor internasjonal suksess, likesom den dokumentariske Netflix-serien «Making a Murderer».

«Se og Hør for intellektuelle»

Tradisjonelle biografier og selvbiografier har også fått et oppsving, og det er liten tvil om at det er sensasjonspregede avsløringer som er best egnet til å skille seg ut i mediestøyen. Trond Kirkvaag og Ingebrigt Steen Jensen har for eksempel begge beskrevet en oppvekst med berømte og voldelige fedre; resepsjonen av Ingar Sletten Kolloens Svermeren (2003) var dominert av opplysningen om at Knut Hamsun lot seg sterilisere; medieomtalen av biografier om Alf Prøysen, Jan Werner Danielsen, Halldis Moren og Einar Førde har i stor grad handlet om temaer som seksuell legning og utroskap.

Frode Grytten karakteriserte i 2008 biografisjangeren som «Se og Hør for intellektuelle», og samme år skrev Arnhild Skre at en rekke nye biografier var blitt «mediemishandlet». Hun påpekte at bøker om sentrale skikkelser i norsk historie, som Thor Heyerdahl og Jens Chr. Hauge, gir omfattende og nyanserte beskrivelser av hovedpersonens liv og virke, samtidig som de plasseres i en større historisk sammenheng. Likevel er det sensasjonspregede opplysninger – mindre detaljer i mer mangefasetterte portretter – som blir hovedsaken i medias oppslag.

Det kan også tenkes at de selvbiografiske og selvutleverende trekkene i norsk skjønnlitteratur settes i sterkere relieff på 2000-tallet fordi det er så enkelt og fristende å relatere dem til en mer generell intimisering av offentligheten. Det er ikke bare bloggosfæren og sosiale medier som har stilt privatsfæren til skue; avisenes kronikksider er for eksempel klart mer preget av privatpersoner som deler sine tanker om egenopplevde utfordringer med slikt som foreldreskap, psykiske vansker, rusmisbruk, mobbing og voldtekt.

«Dagbokifisering» av offentligheten

Et annet nærliggende referansepunkt er reality-tv, ofte forstått som selve kroneksemplet på samtidens umåteholdne ekshibisjonisme og narsissisme. Sjangeren fikk sitt gjennombrudd i Norge i 2001 med TV Norges «Big Brother», og har siden avfødt en lang rekke svært populære konsepter der «virkelige» personer deltar som «seg selv» i mer eller mindre iscenesatte sammenhenger.

Det er ikke til å undres over at kommentatorer har sett virkelighetslitteraturen i sammenheng med slike mulige tegn på en omseggripende «dagbokifisering» av offentligheten. I Knausgård-koden kobler Eivind Tjønneland (2010:87) fascinasjonen for Min kamp til sosiologen Richard Sennetts forestilling om at vi befinner oss i et intimitetstyranni, der det ektefølte har fått forrang framfor det klartenkte.

Per Thomas Andersen trekker på sin side parallellen mellom Knausgårds seksbindsverk og reality-tv og sosiale medier:

«Prosjektet er i en viss utstrekning i slekt med nye privatiserende offentlighetsformer som tv-programmer à la «Big Brother», «Paradise Hotel» o.l., med internettsjangre som Facebook, blogg og Twitter.» (Andersen 2012: 677).

Ingunn Økland hevder at likhetstrekkene mellom litteraturen og det virkelige liv som vi møter til daglig i sosiale medier, snart vil gjøre virkelighetslitteraturen uinteressant: «Virkelighetslitteraturen truer med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater og selvopptatte bekjennelser», skriver hun i en kommentar i Aftenposten.

Klikkvennlig kulturjournalistikk

Det er lett nok å påvise at bruken av levende modeller på ingen måte er noe nytt litterært fenomen. Hvorvidt det er mer framtredende i dag, er vanskelig å vurdere. Ingunn Økland skriver at det er litteraturen som er «på villspor», og at «det er gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer».

Det kan også tenkes at den sensasjonspregede klikkjournalistikken har bidratt til å øke oppmerksomheten om nettopp de aspektene ved en litterær utgivelse som spontant kan tirre og pirre, slik som pikante betroelser og skarpe karakteristikker av gjenkjennelige personer.

Kulturjournalistikkens interesse for sensasjonspregede opplysninger om kjente personer kan se ut til å henge sammen med hardere konkurranse om publikums oppmerksomhet. På avisenes nettsider konkurrer alle oppslag innbyrdes, og må hver for seg vekke leserens interesse.

Taper i kampen om publikums oppmerksomhet

I konkurransen om publikums oppmerksomhet har kulturkritikken vært taperen. Den er et eksempel på en journalistisk sjanger som har vist seg å generere lite trafikk for avisene:

«Jeg har jobba på nett i over ti år i Nordlys, og uansett hvor mye man satser på kultur og kritikk, så har det lavere oppslutning blant lesere», uttalte sjefsredaktør Helge Nitteberg i 2016 (sitert i Dagsavisen 2016). Senere samme år skrev kulturlederen i Romsdals Budstikke:

«Kulturstoff er taperen på nett. Skal jeg forsøke meg på en rangering, skårer lettbeint, folkelig og kjendispreget kulturstoff minst dårlig, deretter kulturnyheter/generelt kulturstoff, så forhåndsomtaler og etterhåndsstoff og aller dårligst: Kulturkritikk. Jeg vil anslå at anmeldelsene blir lest av mellom femti og hundre brukere i snitt på nett hos oss.» (sitert i Journalisten 2016)

Tallet på både anmeldelser og ansatte har da også falt. Størst oppmerksomhet fikk det da Verdens Gang høsten 2014 kunngjorde at man ville kutte drastisk i bokanmeldelsene. Avisen ville også redusere film- og musikkanmelderiet noe, mens kunstkritikken allerede hadde forvitret gradvis over flere år.

Konsekvensen er at avisene i enda større grad vier oppmerksomhet til den kulturen som allerede i utgangspunktet kan antas å treffe bredt, og at kritikken i større grad styres av forventet omsetning og publikumsinteresse, og i mindre grad av journalistiske vurderinger av kvalitet og relevans.

En arena for opplysning forsvinner

På kort sikt går det ut over synligheten og gjennomslagskraften til smalere verk og ukjente navn, slik som debutanter. De stemmene og perspektivene som ikke blir omtalt i de største fellesforaene, kan riktignok bli gjenstand for mer inngående debatt og analyse i ulike nisjemedier, men de tilskrives da en mer marginal posisjon i det nasjonale ordskiftet.

En rekke kjente forfattere gjorde opprør da VG annonserte at de skulle kutte ned på bokanmeldelsene til én i uken. Faksimile: Klassekampen, 23. oktober 2014.

På lengre sikt, derimot, er det mer som står på spill enn at utviklingen griper inn i virkningshistorien til enkeltverk. Når riksmedier konsentrerer seg om bøker, musikk og filmer med umiddelbar appell og stort salgspotensial, indikerer det implisitt at den øvrige kulturen er for spesielt interesserte.

Og omvendt: En mangfoldig kulturdekning i de største mediene signaliserer at et bredt spekter av kunstneriske og populærkulturelle uttrykk har, eller bør ha, mer allmenn interesse og betydning. Det er en motvekt mot tanken om at kritikken er et eget, avsidesliggende rom forbeholdt en engere krets, og inviterer inn de som ikke på egen hånd oppsøker diskusjoner om kunst og kultur.

Medienes dagsorden er med andre ord samferdselspolitikk for ideer og oppmerksomhet, idet den både kan opprette og oppheve forbindelser mellom større og mindre deloffentligheter.

Etter at VG annonserte planene om å nedskalere litteraturkritikken, uttalte nestleder i Kritikerlaget:

«Dette har også et demokratisk perspektiv. En arena for opplysning forsvinner. Når den tilgjengelige, folkelige kritikken blir borte blir den offentlige samtalen fattigere. Et kulturliv uten kritikk er bokstavelig talt et meningsløst kulturliv».

Det generelle poenget er altså at det ligger en risiko for at særlig nettjournalistikken setter seg fore å tilfredsstille publikums preferanser, og at ansvaret den har for også aktivt å forme den kollektive oppmerksomheten trer i bakgrunnen. Det gjelder ikke minst på nettsteder som oppdateres fortløpende, der det kan være vanskelig å se hvordan sakene er veid mot hverandre. Innstramminger og hard konkurranse er nærliggende forklaringer.

Klikkjakten blottstiller motsetningene mellom børs og katedral, mellom journalistisk praksis og journalistiske idealer. Det er likevel ingen grunn til å svartmale situasjonen.

Samtidig som det overveldende har sett opplagstallene stupe, har kvalitetsaviser som vektlegger politikk og kultur snarere enn kjendiseri og sensasjonspregede avsløringer – Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid – opplevd en sterk vekst på begynnelsen av 2000-tallet.

Utviklingen er symptomatisk for den norske offentligheten mer generelt i perioden fra år 2000 til i dag, hvor forestillinger om en demokratisk blomstringstid og oppløftende muligheter paradoksalt nok lever side om side med forestillinger om forfall og endetidstegn.

Litteratur

Andersen, Per Thomas (2012 [2001]), Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Bech-Karlsen, Jo (2014), Den nye litterære bølgen: Litteraritetog transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hestman, Ida Madsen (2016), Slår ring om kulturkritikken, Dagsavisen, 12. juli.
Journalisten (2014), Kutter i all kritikk, usignert artikkel, 11. november.
Journalisten (2016), Motløs eller motivert. Innlegg på Mediedebatt, udatert.
Klassekampen(2009), «Klassekampen, Schøitz og Knausgård», usignert leserinnlegg, 3. oktober.
Ramnefjell, Geir (2010), Mitt liv som romanfigur, Dagbladet, 21. januar.
Skre, Arnhild (2008), Medieløgner, Aftenposten, 20. november 2008.
Tjønneland, Eivind (2010), Knausgårdkoden. Et ideologikritisk essay. Oslo: Spartacus.
Wold, Bendik (2008), - Misforstått biografi-kritikk, Klassekampen, 14. januar.
Økland, Ingunn (2016), Vigdis Hjorth med feberhet incesthistorie, Aftenposten 10. september.
Økland, Ingunn (2016), Litteraturen er på villspor. Aftenposten, 24. september.

Noen forfattere finner en spesiell glede i utfordringen ved dette korte formatet. De tiltrekkes også av de enorme spredningsmulighetene – for det å gå rundt med vår egen telefon-datamaskin er snart like selvfølgelig som å gå med buksene på.

De amerikanske studentene Alexander Aciman og Emmett Rensin ga allerede i 2009 ut boka Twitterature: The World’s Greatest Books Retold Through Twitter. Her blir 80 litterære klassikere «gjenfortalt», kuttet opp i twittermeldinger og tilsatt en stor dose humor. Dantes Guddommelige komedie begynner som kjent med at vandreren midtveis i livet har gått seg vill i en skog, som i Twitterature gjengis med meldingen «I am having a midlife crisis. Lost in the woods. Should have brought my iPhone.»

Foto: Uncalno Tecno (remix fra Greyerbaby) cb

På Twitter blir haiku til twaiku, skriver artikkelforfatteren.

Hvert verk, enten det er Kong Oidipus eller Harry Potter-bøkene, får tildelt opptil 20 meldinger. Noen oppfattet studentenes kort-kort-versjoner som majestetsfornærmelser mot kanonlitteraturen, men verkene ble aktualisert for homo zappiens-generasjonen. I Twitterature hagler det med akronymer, slang og typiske twitterforkortelser, og anmeldere klaget dessuten over vulgært språk. Dette minner om newzealenderen Richard Curtis’ nedkortede Hamlet-versjon, kalt The Skinhead Hamlet (gjenferdet: «He poured fucking poison in my fucking ear!»).

Twitter egner seg godt til haikudikt, som i dette digitale formatet kalles twaiku. Aforismer er også velegnet, av typen «In the absence of predators, the species invented marriage, which its members could then pride themselves on surviving, year after year» (Dawn Corrigan). Den New York-baserte litteraturkritikeren Sam Anderson har brukt Twitter til å dele den beste setningen han leser hver dag, uavhengig av hvor han har lest den (i ett tilfelle fra emballasjen til en spade). Noen ekstra slående aforismer ble samlet i Nick Douglas’ Twitter Wit: Brilliance in 140 Characters or Less.

Formidling er også en mulighet: I 2015 ga amerikanerne Mitch Benn og John Holmes ut The Twitter History of the World, med twittermeldinger om 75 historiske øyeblikk. For det ligger en spesiell fascinasjon i å destillere fram det super-korte som uttrykker det mega-store.

I likhet med forfatterne i det kjente Oulipo-kollektivet, blir twitterdikternes evne til å takle formelle begrensninger og skranker oppfattet som forutsetninger for å skape mesterverk. Nå kan dikterne skape for eksempel en 140-tegn-historie som blir stående i litteraturhistorien, og twaikus som går viralt. Det åpner seg rom for eksperimentering og nye sjangrer. Selve mediet innbyr til rask takt og instant-publisering av tekster som kan leses mellom to buss-stopp.

Lengre tekster kan deles opp og dermed få et økt spenningselement med sine cliffhangere, en kjent strategi i føljetonger på Dickens’ og Dumas’ tid.

Den britiske forfatteren David Mitchell, kjent for romanen Cloud Atlas, delte historien The Right Sort (2014) opp for distribusjon på Twitter. Leserne ble advart om teksten: «Alert the metafictional authorities».

Den amerikanske forfatteren Jennifer Egan sendte i løpet av ti kvelder i 2012 ut twitterhistorien Black Box. I løpet av en sen kveldstime hver av de ti dagene ble det sendt ut én melding i minuttet, med det som til sammen ble en lang science fiction-historie. Egan hadde ferdigskrevet historien i løpet av et år i forveien, og innholdet i hver melding var svært nøye planlagt. Så nøye at det ikke helt føyde seg etter det spontane og hurtige som de fleste forbinder med twittermeldinger. Men litteratur skapes sjelden for å leses skjødesløst. Det er noe latterlig ved ønsket om å ta snarveier med kunst. Woody Allen fleipet en gang med det: «I took a speed reading course and was able to read War and Peace in twenty minutes. It involves Russia.»

Å oppdage en fortelling via Twitter, kan gi lyst til å kjøpe fortellingen når den publiseres som (e-)bok. Mye forfatter-tvitring fungerer først og fremst som promotering. Meldingene blir paratekster som omgir forfatterens verk, som små porter inn i forfatterskapet. En ukjent skribent kan drømme om mikrobloggen som en katapult til berømmelse. Og etablerte forfattere som kjeder seg på toget, sender gjerne ut noe til sine fans. Stephen King og andre kjendisforfattere har prøvd tvitring for å «henge med i sin tid». Paulo Coelho har sendt tusenvis av twittermeldinger og hatt over 8 millioner følgere. Det spesielle her er at forfatteren kan få kontakt med sine lesere på en ny måte. Det er lett å gi respons for oss lesere, tilbake og til hverandre. Historiene som fortelles kan dessuten løpe gjennom ulike medier og bli til det den amerikanske medieforskeren Henry Jenkins kaller transmediale historier, som fortsetter gjennom ulike plattformer (f.eks. på tvers av bok, nettsider, twittermeldinger og youtube-videoer). Verkene ekspanderer. Fan fiction har blitt vanlig på Twitter også, slik at verkene får forlengede liv.

Den danske journalisten Knud Brix ga i år ut diktsamlingen Natfolden. Han skriver om danske politikeres maktbegjær og eskapader. Statsminister Lars Løkke Rasmussen leste den – uten å bli sjokkert slik mange andre i det politiske miljøet ble – og svarte med å skrive et dikt som han sendte som et par twittermeldinger:

Tillykke @KnudBrixTV2. Tillykke med digtsamlingen og tak for daglig inspiration. #dkpol pic.twitter.com/z2tdE244E6

— Lars Løkke Rasmussen (@larsloekke) May 10, 2017

Nye vrier på tekster florerer, som når hovedpersonen i en fortelling får sin egen konto. Det har blitt ført twitterkonversasjoner mellom forfatter, fiktiv hovedperson og lesere. David Mitchell takket på vegne av hovedpersonen i sin historie fordi hans «quest for a warm sweater was aided by useful links supplied by helpful readers». Og det er gjennomført skriveprosjekter der lesere får dikte med. Neil Gaiman ledet an med den BBC-initierte historien Hearts, Keys and Puppetry, der 129 tvitrere bidro. Her ble historien til med stor spontanitet, i en sekvens av nå-øyeblikk. Meldingene kan ha linker til avissider, videoer og annet i verden der utenfor fortellingen, og overskride de tradisjonelle bøkenes grenser.

Teksttyper oppstår og transformeres, og tilhører sosiale fellesskap på særegne måter. Twitter er skapt som et sosialt medium, og inngår dermed i interaksjons- og delekulturen på nettet. Kanskje hadde Jonathan Franzen litt rett da han kalte Twitter «the ultimate irresponsible medium». Eller kanskje nettopp ikke. Det ligner snarere hverdagens umiddelbare, sosiale replikkveksling, som vel ingen vil si at vi kan klare oss uten.

Gjennom tilgangen til nye utenlandske, ofte nålevende, tenkeres skrifter, gav serien nordmenn innblikk i europeisk intellektuell debatt på en annen måte enn tidligere. Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. Dette appellerte til landets gryende intellektuelle og kulturelle elite, ikke minst til den voksende studentgruppen som strømmet til universitetene for å studere humaniora og samfunnsvitenskap på 1950- og 60-tallet.

Riktignok ble serien nedlagt i 1972, men den gjenoppsto i 1991 og har siden levd et stille liv i de akademiske bokhandlene. Serien synes fortsatt å ha et godt rykte blant lesere som er opptatt av utenlandsk sakprosa, og bøkene har opparbeidet seg et godt merkenavn og har et format som tiltaler mange.

Med Cappelens upopulære skrifter ble tekster skrevet av betydningsfulle tenkere fra Europa gjort tilgjengelig for norske lesere. (Foto: Cappelen)

Seriekonseptet

Groths idé var smart på flere måter. Det var ikke bare navnet på serien, formatet, eller innholdet som passet i tiden, det var også selve seriekonseptet. Innen skjønnlitterært forleggeri var det populært med bokserier. Den mest berømte er kanskje Gyldendals Den gule serie som eksiterte fra 1929–1959. En bokserie kjennetegnes av å være «et konstruert fellesskap som gjør at utgivelser som ikke står støtt på egne ben- dvs. forfatterens- holdes oppe av seriekonseptet»[1]. Den har som formål å skape lojalitet hos leseren; har du kjøpt og lest en bok, ønsker du flere i serien og bøkene blir garantister for hverandre. Dessuten appellerer bokseriekonseptet til samlere, de er ofte nummererte, har vakre og enkle omslag og ser pene ut i bokhylla. Men innholdet er nok det viktigste. Ingunn Økland skrev i Aftenposten for noen år siden at enkelte av hennes eldre kolleger hadde opplevd de gule bøkene som et intellektuelt kraftfelt i studiedagene på 60-tallet.

Bokserier generelt, og i dette tilfelle Cappelens upopulære skrifter, selger ikke spesielt godt. Og det var ikke heller aldri meningen. Viktigere var det å skaffe forlaget kulturell kapital. Likevel, i 1972 var det de økonomiske argumentene som vant over de kulturelle og serien ble lagt ned. Per Glad, som var den gamle seriens siste redaktør, har fortalt at utgivelsen av den aller siste boken, Horkheimer og Adornos: Kulturindustri ble gjort i protest mot nedleggelsen.

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museumcba

Forleggerlegenden: Cappelen-sjef Henrik Groth på talerstolen.

Gjennom det meste av 1970-tallet og hele 80-tallet var serien ute av produksjon, men de 91 gule bøkene i den gamle serien ble populære samleobjekter og ble revet vekk fra landets antikvariater.

Relansering

I 1991 ble serien relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. Humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene hadde oppsving og forlaget innså at serien var en vanvittig sterk merkevare. Den nye serien ble tilført et innlednings- eller avslutningsessay av en norsk fagperson som introduserte teksten og forfatteren for leseren. I tillegg fikk den et eksternt redaksjonsråd bestående av Trond Berg Eriksen, Eivind Tjønneland og Håkon Harket.

Den aller første boken i den nye rekken var den finlandssvenske filosofen Georg Henrik von Wrights Vitenskapen og fornuften. Dessuten ble Baudrillards: I skyggen av de tause majoriteter utgitt og Horkheimer og Adornos Kulturindustri ble utgitt på nytt. Planen var å utgi seks bøker i året, fire nye og to nyutgivelser fra den gamle serien. Relanseringen skjedde med brask og bram. Forlaget hadde invitert von Wright til Norge og lanserte boken hans og den nye serien med en stor pressekonferanse i Vitenskapsakademiet. Det var visstnok stappfullt og Dagsrevyen sendte fra begivenheten samme kveld.

Slagordet for den nye serien var: «Sentrale tenkere innenfor den vestlige kulturkrets, med enkelte innslag av gamle klassikere». Redaksjonsrådet forklarte at serien skulle bidra med mer debattorientert essayistikk i Norge og sikre mangfoldet i norsk litteratur. Bøkene hadde som mål å utvide den offentlige samtalen: «Vi mangler en prinsipiell og langsiktig diskusjon i den norske offentligheten, og tidens viktigste debatter må ikke overlates til ekspertene». Og «dette skal være en serie med «snob appeal», vi skal gi ut bøker som både er vanskelige og irriterende».

Den nye serien fikk en varm mottakelse. Det ble sagt i pressen at «et pustehull blir åpnet igjen» og at serien var «et litterært hån mot den norske folkeligheten».

Pensumlitteratur

Men det er dyrt å oversette bøker. Til tross for at serien skulle være smal og tilføre forlaget kulturell kapital ble den i en periode på 90-tallet sponset av oljeselskapet Mobil, noe som ville vært utenkelig i dag. Redaksjonsrådet fikk imidlertid frie tøyler fra forlaget og sto selv for utvalget av titler gjennom det meste av 1990-tallet. I alt utkom det et par og tretti gode og noen litt mindre gode bøker før redaksjonsrådet mot tusenårsskiftet trakk seg ut og overlot ansvaret for utvelgelsen til forlaget.

Serien ble flyttet fra Cappelens fakta-avdeling til Cappelen Akademisk Forlag og vekten ble lagt på bøker som kunne passe inn på pensumlistene på humaniora og samfunnsvitenskap ved universitetene. Likevel har serien også alltid hatt en bredere leserskare enn studenter. Mange intellektuelle, studerte som halvstuderte, liker serien og trykker den fortsatt til sitt bryst. Det er ikke sjelden at vi hører av forfattere og potensielle forfattere at de har et spesielt forhold til upopserien, noen sier til og med at de velger oss som forlag på grunn av serien.

En av de viktigste utgivelsene på begynnelsen på 2000-tallet var Zygmunt Baumans Savnet fellesskap. Teksten ble spesialskrevet for upopserien.

Flere pragmatiske grep er blitt gjort i nyere tid. Vi fikk overført noen gamle klassikere fra forlaget Grøndahl Dreyer, som Aristoteles Om dikterkunsten, Machiavellis Fyrsten og Aurelius Til meg selv.

I 1991 ble Cappelens upopulære relansert, med nytt sobert utseende designet av Aud Gloppen. (Foto: Cappelen)

I 2005 fikk vi et nytt eksternt redaksjonsråd, da vi trengte nytt blod utenifra som hadde teft for hva som rørte seg av teoretiske debatter i akademia. Unn Falkeid, Helge Jordheim, Iver B. Neumann, Janike Kampevold Larsen, Anne Beate Maurseth og Erling Sandmo har alle vært innom redaksjonsrådet. På denne tiden fikk vi støtte til to til tre utgivelser årlig fra Fritt Ord, en støtte vi fortsatt har og er glade for.

I dag er det en intern redaksjonsgruppe som står for utvelgelsen. Fagfolk introduserer tekstene på norsk og oversetter komplisert teori og språk. Det vanskeligste arbeidet er ofte å skaffe rettighetene til tekstene. Smale tekster prioriteres ned også i utenlandske forlag og det er ofte krevende å nå frem til riktig person i store forlagshus som skjønner hva vi ber om.

Har serien en tydelig profil?

Overordnet har serien alltid bestått av oversatte kulturfilosofiske essay, og de fleste av disse har vært europeiske eller fra den vestlige kulturkrets. Et kriterium har alltid vært at bøkene skal formidle teorier av et visst format innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelig tradisjon. I den gamle serien var imidlertid innslaget av aktuell debatt større enn i den nye serien, og der forekom det også rene skjønnlitterære tekster. Målet for alle tekstene har vært at de skulle bli stående lenge, men ikke alle har overlevd.

Lars Roar Langslet skrev i en artikkel om den gamle serien på 1990-tallet at den vidåpne redaksjonspolitikken var både en styrke og en svakhet. “Alt hadde interesse, bare det kom fra et interessant navn. Dermed ble allslags strømninger representert”. Langslet nevnte også at et av seriens problemer var formatet. Det var vanskelig å finne betydningsfulle men korte tekster. Dette er gjenkjennelig for oss som arbeider med serien i dag også.

Det er lett å se at mange av utgivelsene er preget av den tiden de er skrevet i og kanskje aldri oppnådde statusen som moderne klassiker. Ikke så mange i dag leser for eksempel John Kenneth Galbraith: Kontroll med det militære, som ble utgitt i den gamle serien i 1969. Carsten Jensens Fremtidsmuseum utgitt i den nye serien i 1996 er heller ikke mye lest. Andre igjen har hatt et større gjennomslag enn forventet. Langslet hevdet at Sartres Eksistensialisme er humanisme, som kom i 6. opplag i den gamle serien, neppe ville bli trykket opp igjen, fordi Sartre var kommunist. Men så feil kan man ta: per i dag har Eksistensialisme er humanisme solgt i hele 9, riktignok små, opplag i den nye serien. Boken er en moderne klassiker, og er på ingen måte er utdatert til tross for forfatterens politiske ståsted.

Da den nye serien ble lansert på begynnelsen av 1990-tallet, rett etter berlinmurens fall, var også interessen for det nye Europa og europeisk kultur sterk. Håkon Harket forteller i et intervju at de særlig hadde fokus på å utgi tekster av sentraleuropeiske tenkerne som for eksempel den ungarske forfatteren György Konrad med boken Drømmen om Mellom-Europa. De var også opptatt av å utgi tenkere fra andre språk enn engelsk.

I dag er vi mer opptatt av å utgi bøker fra hele verden, og vi ønsker også å utgi flere tekster av kvinnelige tenkere. En bok som gjør begge deler er Seyla Benhabibs Et annet verdensborgerskap som kom i 2010.

Konkurransen fra andre serier og andre forlags utgivelser av humaniora og samfunnsvitenskapelig essayistikk er mye større i dag enn da serien ble lansert for 68 år siden. Men serien har en fremtid nettopp fordi den har en lang historie og høy status i intellektuelle kretser. Målet er fortsatt å oversette kulturfilosofiske og kulturpolitiske essay som treffer og bidrar til debatt og refleksjon her hjemme.

Referanse

[1] Sitatet er hentet fra Kaja Østgaard Pettersen: Seriens forestilte fellesskap. En bokhistorisk, litteratursosiologisk og tekstfortolkende studie av bokserien Marg (2000–2008). Masteroppgave i litteraturformidling. Institutt for områdestudier og europeiske språk. Universitetet i Oslo, 2010.

Jurij Andrukhovytsj ble født i Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina i 1959 og er en av landets mest profilerte forfattere. Han er en opprørets mann som har vært aktiv og skrevet lyrikk, prosa og essayistikk allerede i tre tiår. På 80-tallet var han en av grunnleggerne av den eksperimentelle, litterære aksjons- og performancegruppen Bu-Ba-Bu. På 90-tallet skrev han postmoderne romaner som sjokkerte leserne og revolusjonerte ukrainsk litteratur, derunder trilogien Rekreasjoner, Moskoviaden og Perversjon, som er oversatt til en rekke språk, men ikke norsk. I 2004 var han aktiv under Oransjerevolusjonen, og under Majdan-opprøret vinteren 2013–14 var han en markant internasjonal stemme.

– Politisk sett ser vi et tydelig skille i 2013 med Majdan-opprøret som førte til revolusjonen. Opprøret fortsetter i dag, men har nå tatt nye former, sier Andrukhovytsj når vi møtes til en samtale under bokmessen.

Andrukhovytsj liker ikke krigsretorikken, at det alltid hamres inn at det er krig. Det skjerper i seg selv konflikten.

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter revolusjonen og borgerkrigen. Kamphandlingene i landet pågår fortsatt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi lever i en turbulent tid. Men når det gjentas til stadighet “Vi er i krig, vi er i krig”, så er jeg ikke enig. Krigen er nå over i en fase av lokal konflikt. Det betyr ikke at ikke folk dør, at det ikke er sårede eller ofre, men jeg ville ikke kalle det krig. Bombene faller ikke over oss, og her i Kiev har vi et ganske fredelig liv. På mange måter skiller ikke dette seg fra tidligere tider.

Kievs gatebilde gir unektelig et fredelig inntrykk. Majdanplassen er nå velholdt og ren, en utbrent fasade skjult bak en oppussingsduk og noen plakater er alt som minner om opprøret for to år siden. Men man kan likevel merke en viss myk mobilisering. Som det gigantiske veggmaleriet på 5x10 meter jeg passerer på vei til bokmessen: en smilende, ferm bondejente med skaut på hodet og kornaks i favnen dekker hele endeveggen av en leiegård. Eller små tegn i motebildet: Nasjonaldrakter er blitt moderne. Broderte, hvite skjorter med belte i livet er in. Selv hipsternes hårmote på bokmessen har en klar nasjonal touch: Man ser påfallende mange kunstferdige flettefrisyrer for kvinner og kosakk-inspirert klipp med dempet, diskret hårpisk på toppen for menn.

Alle opprør har en myk side. Kulturen og kunstens rolle i et opprør er viktig, og litteraturen var med på Majdan helt fra begynnelsen av.

– Allerede en av de første nettene var det en gruppe poeter som skaffet litt utstyr, noen mikrofoner og enkel teknikk, og begynte å invitere sine venner og bekjente gjennom Facebook til å komme til Majdan og lese høyt.

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovytsj leser poesi på Majdan-plassen i februar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Teknikken sviktet ofte, forteller Andrukhovytsj, og mikrofonen måtte stadig erstattes med megafon. Men det ble bare en stilig effekt. En megafon fordreier stemmen og gjør opplesningen mer dramatisk.

Vi har sett bildene også i norske aviser. Majdan var et helt samfunn med infrastrukturen på plass: alt fra suppekjøkken til sykehus. Og til og med et universitet. For det var det scenen der kunstnere og litterater opptrådte ble kalt: Majdans frie universitet. Dit strømmet det til mennesker for å høre forelesninger om alt fra nyere japansk kriminallitteratur til klassisk ballett eller strukturen i det sivile samfunn. Alt var basert på frivillighet, forfatterne som leste og foreleserne som kom gjorde det frivillig, det var aldri snakk om å tjene penger på det.

– Kontakten med publikum var nær og direkte. Du kunne lese dikt der for mennesker som ellers aldri leser poesi og som knapt kjente navnet ditt, men som nå gjerne ville diskutere poesi.

Forfatterne fikk tilbake troen på at de betyr noe. At de er viktige, og at det å lese sine dikt offentlig er en politisk handling.

– Før var det vanlig å smile litt av poetene, tenke at diktopplesning var noe gammeldags, noe som tilhørte en annen tid, at patosens tid var forbi. Men her våknet patos! Vi fikk en veldig interessant blanding av patos og ironi.

Aktivistene fra Barbakan

De kunstnerne og forfatterne som var mest aktive på Majdan har i ettertid stiftet forlaget “Ljuta sprava” som betyr noe slikt som “den rasende aksjon”. Forlaget har rukket å utgi en rekke antologier og bøker allerede, og Andrukhovytsj sender meg til standen deres. Her råder fortsatt kampånden.

– Er du fra Norge? Vi har sett Okkupert på TV! Den var naiv! Altfor snill med russerne!

Andrukhovytsj vil vise meg et tykt album. Omslaget er i imitert sponplate med påtrykt tittel: Trekant 92. Kunstens Barbakan – et prosjekt Andrukhovytsj var aktivt involvert i.

– Ikke langt fra rådhuset, ved Majdan, ble det satt opp en kunststasjon, en liten festning av sponplater som man på middelaldersk maner kalte for “barbakan”, eller “festning”, forteller Andrukhovytsj.

Her ble det vist kunstutstillinger og holdt poesiopplesninger og arrangert performancer. Det er som regel ungdommen som gjør revolusjon, og det var en ny generasjon forfattere som gjorde seg gjeldende på Majdan. De fleste hadde allerede et navn i sosiale medier, men nå trådte de over fra den virtuelle verden, og ut i den fysiske.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Patos og ironi i en variasjon over Delacroix: Eksempel på aktivistkunst fra Majdan laget av Andrij Ermolenko. Tittelen “Svoboda” betyr “Frihet”. Illustrasjonen er hentet fra boken Trekant 92, utgitt på Ljuta Sprava forlag.

– De fleste var unge, rundt 30, de som er mest aktive på Facebook. Den første kvelden husker jeg at jeg var den eldste, og jeg ble satt til å lese helt sist. De fleste leste poesi. Det er poesien som reagerer først.

Kunsten og opprøret var tett sammenvevd på Majdan. Utover i februar 2014 da det spisset seg til, ble Barbakan til en festning på ordentlig der man kunne søke tilflukt og gjemme seg for politiet. Barbakan var sitt eget territorium med eget vakthold.

Da president Janukovytsj flyktet og residensen hans ble stormet, fant man en haug med dokumenter, blant annet et skisseaktig kart for spesialstyrkene der den planlagte offensiven på Majdan-plassen er tegnet inn. Av kartet fremgikk hvilke punkter politiet skulle ta kontroll over først, og på denne skissen er Barbakan tegnet inn som en trekant nummerert med 92. Derav navnet på kunstalbumet.

Forfattere ved fronten

Det var mange av aktivistene fra Majdan som vervet seg som frivillige og dro til fronten. Det var også poeter blant dem som vervet seg.

– De fikk direkte kamperfaring, både skjøt selv og ble skutt på. Det hender jeg snakker med bekjente som har vært i kamp. Mange vet ikke egentlig om de har drept noen eller ikke.

De fleste av kunstnerne støttet opp om kampene som sivile. De kunne jobbe som frivillige med å opptre for soldatene, eller de kunne bidra ved å organisere poesikvelder til inntekt for de sårede. Men noen få vervet seg frivillig som soldater, andre igjen ble innkalt som vernepliktige, og skrev fra fronten.

– Det er interessant lesning. Men en roman i det store formatet vil først komme om en god stund.

At skjønnlitteraturen trenger tid for å bearbeide de mest dramatiske begivenhetene, er en erfaring vi har gjort i norsk litteratur også de siste årene. Det er sakprosaen man griper til når det stormer rundt en. Og på bokmessen rapporterer alle jeg snakker med om at det er sakprosafeltet som vokser i ukrainsk litteratur. Reportasjebøker og debattbøker selger svært godt, mens skjønnlitteraturen trenger tid til å ta opp i seg begivenhetene. Hvordan har turbulensen påvirket det Andrukhovytsj skriver?

– Jeg skriver nok litt annerledes enn før. Jeg tror jeg nå er mer forsiktig. At jeg velger ordene annerledes. At jeg ikke lenger provoserer like bevisst og hardt som jeg gjorde før. Vi er fortsatt traumatisert, samfunnet er traumatisert. Og jeg vil ikke tilføre en traumatisert organisme enda mer smerte. Men kanskje er dette allerede i ferd med å endre seg. For et år siden følte jeg det i alle fall slik. Da valgte jeg en mildere form enn før.

At begivenhetene har påvirket skrivingen, er ikke Andrukhovytsj alene om. Andrej Kurkov, en annen profilert ukrainsk forfatter, har fortalt at han etter hendelsene i 2014 ikke lenger er i stand til å skrive skjønnlitterært, men har gått over til kun å skrive sakprosa.

Barbakan — kunstfestningen under Majdan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

– Det kjenner jeg meg igjen i. Ingen hadde ventet seg krig og intervensjon. Det var vanskelig å finne likevekten for å sette seg ned og skrive prosa. Men i en slik situasjon kan man skrive gode dikt. Eller et åpent brev – en henvendelse til sine venner eller til politikerne. Men romanformen krever likevekt og distanse. Og indre ro.

– Jeg har skrevet ting i denne perioden som vil inngå i en fremtidig bok. Men denne ble påbegynt lenge før Majdan, og jeg skriver på den ennå. Her vil man merke gjenklang av den turbulente perioden. Jeg lærte mye, forsto mye om livet i løpet av nettene på Majdan. Men boken vil ikke handle direkte om begivenhetene på Majdan. Jeg er mer interessert i hvordan denne eksistensielle erfaringen nedfeller seg.

På bokmessen dagen før jeg møter ham har Andrukhovytsj lansert en ny bok. Dette er et samarbeidsprosjekt med den tyske fotografen Johanna Diehl. Diehl har reist rundt i Ukraina og fotografert synagoger som enten står og forfaller, eller som er ombygget og tatt i bruk for andre formål, som kinosaler eller sportshaller. Andrukhovytsj har skrevet korte, essayistiske betraktninger og dikt til fotografiene. Det er svært mange slike samtidsruiner i Ukraina, som på en lavmælt måte i dag minner oss om et rystende kapittel av europeisk historie.

Den indre sensor

Det er rimelig å anta at et høyt konfliktnivå i et samfunn påvirker den offentlige samtalen på mange måter. Merker Andrukhovytsj at ytringsklimaet har endret seg de siste to årene?

– I går leste jeg i nyhetene at Ukraina hadde forbedret sin ranking på indeksen til Freedom House. Jeg har aldri følt noen begrensninger for hva jeg kan si, heller ikke under det tidligere regimet følte jeg at jeg måtte holde munn. Men det var begrensninger for tv-stasjoner, og den trykte pressen sluttet å spille noen rolle. Faktisk var internett det viktigste mediet.

Etermediene var kontrollert av oligarker, og tv-journalister kunne få problemer om de gikk mot eierne. Også i dag er situasjonen vanskelig i etermediene. Mange tv-kanaler benytter seg av at man nesten gratis kan kjøpe tv-serier, show og andre typer underholdningsprogrammer som er laget i Russland. Dette fører til konflikter.

– Det hender vi ser heksejakter. Staten prøver å bekjempe det russiskproduserte innholdet, men de gjør det som stat, det vil si lite vellykket, altfor byråkratisk. De stimulerer ikke alternativet, men forbyr bare det som kommer fra Russland. Men dette bør du spørre dem som jobber i media om. Så kan de si hva de føler, frihet eller ufrihet.

Andrukhovytsj mener det foregår en polarisering, og situasjonen har ført til alvorlige hendelser.

– Det mest tragiske tilfellet var drapet på journalisten Oles Buzyna fra Kiev. Du har kanskje hørt om det?

Dette drapet ble mye omtalt også i norske medier. Buzyna var en kontroversiell person med sterkt pro-russiske meninger. Han ble skutt rett ved oppgangen til sin leilighet i Kiev 16. april 2015.

– Forbrytelsen er ikke oppklart. Jeg likte overhodet ikke skriveriene hans, de holdt ikke mål, men var fullt og helt styrt av et visst ideologisk mål som var satt av Moskva. Likevel er dette selvsagt en grusom realitet. Drapet var nok begått uten annet motiv enn hans ord. Det han skrev. Og sa. Det er veldig vanskelig å forsone seg med dette. Det er helt uakseptabelt.

Buzyna hadde ytterliggående meninger, men er det likevel de moderate utsagnene som har smalest kår når samfunnet polariseres? Er det “gråsonen”, som det har blitt omtalt som i den norske debatten, som ryker først?

– Ja, det tror jeg er litt riktig. De ekstreme utsagnene legges mer merke til, dem reagerer alle på. Mens det som er mindre oppsiktsvekkende er lettere å presse ut, avfeie med at det kan man ikke si, dette har man forbudt å si og så videre. Jeg tror det stemmer. Men jeg vil ikke si at dette gjelder for litteraturen, den litterære prosessen. Jeg kjenner ingen forfattere eller forleggere som av hensyn til sensurregler ville ødelegge en tekst eller stryke ut ting.

For det finnes ikke lenger noen formell instans som regulerer innhold i litteraturen. Andrukhovytsj forteller at det fantes under det tidligere regimet: Den nasjonale kommisjon for oppsyn med samfunnsmoralen kunne utøve press, ikke på forfatterne, men på forleggerne. Hvis kommisjonen vurderte det som at en roman inneholdt for eksempel pornografi, kunne de reise sak og få hele opplaget inndratt.

– Forfatteren kjente det ikke selv på kroppen, men bøkene ble ikke solgt. Det var ubehagelig, skjønt for mange forfattere var det også reklame.

Men for forleggerne var det vanskelig, de hadde lagt pengene sine i prosjektet, og var redde. Dette var en form for skjult sensur som grep direkte inn i de litterære tekstene. Kommisjonen ble nedlagt etter Majdan-revolusjonen.

– I dag er det ingen begrensninger på litteraturen. Hvis jeg eller en annen forfatter mener at noe bør utgis, så utgis det. Det finnes ingen ytre mekanismer som kan stoppe det.

Men det er ikke bare institusjonalisert sensur som innsnevrer ytringsrommet. Også indre forhold spiller inn.

– Den indre sensor, som det heter, finnes. Han kommer med frykten. Hvis for eksempel det mordet som jeg omtalte skulle bli et vanlig fenomen, at én til og så enda én ble drept. Da ville den indre sensoren ha dukket opp hos mange, og mange ville sluttet å si ting offentlig. Jeg håper at vi aldri kommer dit.

Ukraina på Europas kunstscener

Hva kan Europa gjøre for at utviklingen i Ukraina går i riktig retning?

– Den beste måten Europa kan bidra på, er gjennom et aktivt kulturdiplomati, gjennom land-til-land-samarbeid. Fellesprosjekter mellom ukrainske og europeiske kunstnere er viktig.

Det nevnte samarbeidsprosjektet mellom Andrukhovytsj og Diehl om ukrainske synagoger ble finansiert av Goethe-instituttet. I dag er både Polish Book Institute, British Council og Goethe-instituttet meget aktive i Ukraina, og alle er representert på bokmessen. Også Norge deltar, Vigdis Hjorth og Lars Svendsen er invitert for å lansere bøker i oversettelse.

I Norge er ukrainsk kunst mer synlig enn før. Det hender ukrainske filmer går på norske kinoer – som Slabosjpytskyjs Stammen i fjor. Og Serhij Zjadans roman Anarchy in the UKR kommer ut på Pax forlag til neste år.

– Det er også viktig at Ukraina blir synlig på Europas kulturscene. At vi blir invitert med til festivaler og liknende. Ikke bare litteratur, men også film. Vi har veldig interessant dokumentarfilm. Og vår billedkunst holder et høyt nivå. Ukraina inviteres nå jevnlig til kulturhappenings i Europa. Det er et fremskritt. For ti år siden var det nesten umulig å vekke interesse noen steder, sier Jurij Andrukhovytsj.

Nå er hun fylt 19 år, og romanen om et kjærlighetsforhold mellom et barn og en voksen nådde bokhandlenes hyller i august i år.

«19-årig debutant skildrer forbudt kjærlighet med kløkt og presisjon,” skrev Dagsavisen. Boken har høstet svært gode anmeldelser også i Morgenbladet, Dagbladet og Bergens Tidende.

Unge skrivetalent som livsnerve

– Jeg er ganske sikker på at vi har den yngste forfatterstallen i Norge, sier forlagssjef i Flamme Forlag, Bendik Wold.

Han estimerer at de jobber med mellom 15 og 20 unge forfatterspirer, som utgjør et viktig satsingsområde for forlaget.

– Vi har fostret opp nesten alle forfatterne våre selv, så unge skrivetalenter er kort og godt vår livsnerve, sier Wold.

Positiv til nye stemmer

Eline Lund Fjæren tror nåtidens skrivelystne ungdommer er mer bevisste på hvilke muligheter som finnes i forlagsbransjen.

Eline Lund Fjæren, romandebutant. (Foto: Finn Ståle Felberg).

– Det er mange veier å gå, og jeg tror flere kanskje tør å sende inn noveller til forlag slik jeg gjorde.

Selv om hun ikke har mange forfattere i sin omgangskrets, tror hun det er et yrke som kan friste hennes jevnaldrende.

– Vi ble oppmuntret til å lese mye på ungdomsskolen, så jeg tror det var derfor min interesse for litteratur og skriving utviklet seg. Det virker også som om forlagene er tidlig ute med å kontakte folk som for eksempel har blogger, og det resulterer i at det kommer nye, spennende stemmer til.

Wold tror det finnes trekk ved dagens samfunnsutvikling som forsterker unges skrivelyst.

– E‑post, sms og sosiale medier har bidratt til at folk uttrykker seg langt oftere i tekst enn for 15–20 år siden. Noen fryktet at internett skulle distrahere oss fra alminnelig lesing og skriving, men det er kanskje omvendt, sier Wold.

Økning i alle aldersgrupper

Flamme Forlag opplever en jevn strøm med skriveglade nordmenn i alle aldersgrupper som skriver og sender inn til forlaget.

Bendik Wold er imponert over hvor mange nordmenn, i vidt forskjellige livssituasjoner og med ulike forutsetninger, som jobber med skriving på fritiden.

– Det mest overraskende er ikke hvor mange ungdommer og studenter som skriver, men hvor mange husmødre, pensjonister, bedriftsledere og industriarbeidere som gjør det, sier han.

Med tanke på alt Kåre Valebrokk gjorde og skrev, er det klart at Rossavik har hatt et svært materiale å håndtere. Teksten glir likevel temmelig uanstrengt framover, uten mange unødige detaljer og uten et svært noteapparat. Hovedprinsippet for disposisjonen er kronologisk, men de fleste kapitlene har titler som viser til yrker og roller Valebrokk hadde (“Gravemaskinselger”, “Næringslivsjournalist”, “Sjefredaktør” etc.) eller aspekter ved ham som person (“Liberalist”, “Kriger”, “Maktmenneske?”). Her er det naturligvis tidsmessig overlapping, og leseren kan i blant ønske seg en tidstavle for å holde styr på hva som foregikk samtidig med hva. Stort sett går det imidlertid greit å følge med på hoppene og henvisningene.

Hovedsaken er uansett bildet av Kåre Valebrokk som blir dannet gjennom fortellingen. Det er fint nyansert, uten å bli veldig komplisert. Valebrokk var som de fleste mangfoldig og til dels preget av indre motsetninger, men han var også en person hvis historie hang sammen på grunnleggende vis. Oppveksten i et kristelig sørlandsk hjem og et problematisk forhold til en autoritær far var han ikke alene om. Likevel gir denne bakgrunnen en grad av mening og sammenheng til de ulike aspektene ved personen Valebrokk. Det mest interessante ved ham var kanskje hvordan det tidstypiske opprøret mot autoriteter og kristelig trangsyn ble koplet med en liberalistisk overbevisning på den ene siden og personlig snillhet på den andre, i en skikkelse ellers preget av voldsom arbeidskraft, betydelig evne til begeistring og stor sans for store planer. Alt dette, samt en sjelden begavelse for treffende formuleringer og humoristisk sans, spilte med i det mangslungne livet han levde.

Rossavik legger vekt på at Valebrokk var opptatt av sitt image og at han brukte både sanne og halvsanne anekdoter for å bygge legenden om den hardtrøykende og hardtdrikkende barskingen og buddy-sjefen. Som han faktisk også var. Mange medarbeidere så på ham med både stor respekt og stor sympati, ja, varme følelser. Dette henger ikke primært sammen med at han kunne vise seg snill på et personlig plan. Viktigere var det at han både ga medarbeidere han stolte på svært stor tillit og frihet, og forsvarte dem hardt og konsekvent om de kom opp i trøbbel med det de produserte. “Fakta på bordet og til helvete med konsekvensene” er blitt stående som Valebrokks definisjon av journalistikkens ethos, og den sto han fast på. Også når det gikk ut over venner og forbindelser og sentrale medieeiere. Han insisterte på journalistikkens uavhengighet og maktkritiske oppgaver, samtidig som han krevde ordentlig arbeid av fagets utøvere. Det var ikke bare av lure strategiske grunner han kom til TV 2 med store ambisjoner om å styrke kanalens nyhetsprofil og dens journalistiske ambisjonsnivå. Det handlet om grunnleggende verdier for ham. Rossavik får fint fram at Valebrokk aldri ble noe særlig tess som forretningsmann, enten det nå var gravemaskinsalg eller diverse investeringer det handlet om. Men det han skapte som mediemann – i Dagens Næringsliv, bransjeavisene Trade Winds og Upstream, TV 2 Nyhetskanalen med mer – vitner om sjelden gründerbegavelse og journalistisk kraft.

Det mest tankevekkende ved boka om Thatcher-beundreren som hyret inn buntevis med medarbeidere fra Klassekampen, er kanskje likevel glimtene som gis av to underbelyste sider ved norsk offentlighet: Eiernes forhold til innholdet i mediebedriftenes produkter og den politiske høyresidens mangfold og motsetninger. Rossavik kan ikke behandle dette i særlig omfang innenfor rammen av en biografi. Men boka har altså nok med til at en får lyst å få vite mer. Valebrokks liberalisme hadde en antiautoritær karakter som bidro til den journalistiske profilen han sto for. Han var genuint kulturinteressert og mot både Frp og renheklet mediekommersialisme. Manøvrene hans mellom sterke kapitalinteresser i et sammensatt høyrepolitisk landskap påkaller respekt og inviterer til videre granskning og tenkning.

Det var ein radikal fritenkjar som drog frå Voss landsgymnas til Oslo hausten 1920 for å studera, 22 år gamal.

Dalgard gjorde seg raskt gjeldande i organisasjonane til dei to rørslene han var knytt til heile livet — arbeidarrørsla og målrørsla. Truleg såg han dette som to sider ved same sak — eitt levande, folkeleg norsk skriftspråk som føresetnad for ein demokratisk kultur.

Omslaget til biografien om Olav Dalgard, gitt ut på Samlaget 2013.

Kultur- og språkpolitikk var klassekamp. I DNA såg ein positivt på nynorsk fordi det var eit folkemål, men i 1929 slo Ap sin Språk- og kulturkomité fast at nynorsken ikkje var så samlande som målrørsla hevda: Arbeidarane sitt språk var dårleg representert, konsolideringslina til Noregs Mållag vart stempla som politisk reaksjonær. Dalgard stod her på Koht si line i språkpolitikken, og han inkluderte austnorsk og bytalemål i teateroppsetjingane sine.

Om og for folket

Det var “kunst um og for folket” som galdt. På teaterfeltet balanserte Dalgard krava til “sosialt teater” med eit kulturpedagogisk program. Eit mål om å gjera arbeidarar mottakelege for kulturgodene “overklassen” hadde hatt monopol på, utan spørsmål ved om det var klassebestemte trekk ved “kulturarven”, var neppe uomtvista — verken på 1920- eller 1930-talet.

Heller ikkje kravet til profesjonalisering av teatret, som kunne oppfattast som ei form for integrering i den borgarlege kulturoffentligheten, var til hinder for at Dalgard parallelt engasjerte seg i den organiserte teaterrørsla der målet var å frigjera arbeidarklassen frå borgarkulturen og bruka teatret som propagandamiddel i den politiske kampen.

Pionér

Dalgard ser ut til å ha unngått øydande ideologiske stridar om slike spørsmål, og vi kunne gjerne fått vita meir om korleis, men det er lett å tenkja seg at den pragmatiske og kunnige Dalgard har late arbeidet tala for seg. Hans teaterpolitiske og dramaturgiske grunnsyn nedfeller seg i arbeidet. Biografien gjev innsyn i korleis Dalgard arbeidde, som dramaturg og litterær konsulent. Ikkje minst arbeidet som rådgjevar for kjente og ukjente forfattarar teiknar eit fint bilde av Dalgard, som fagmann og ven. Gatland har fine framstillingar av samspelet og samarbeidet mellom Dalgard og forfattarar som Uppdal, Ørjasæter og Vesaas. Dette er noko av det mest verdfulle ved denne biografien.

Det er lett å bli imponert over alt Olav Dalgard fekk utretta, innan teater, film, litteratur. Aktiv litteraturkritikar var han heile livet, han var den første som tala nynorsk i radio og dreiv aktiv kulturformidling i programposten “Sett og hørt”. Han var ein av dei store norske filmpionérane, og ei organisatorisk drivkraft der han engasjerte seg. Han skreiv lærebøker om teater og filmskodespel.

Føregripande politikk

Opplysningsmannen Dalgard var også ein framsynt kulturpolitikar. Tidleg var han ute med framlegg om teaterutdanning — ikkje berre om teaterskule, han ville etablera teatervitskap og ‑historie som universitetsfag. Han ville ha estetisk opplæring i skulen. Han ville skulera utøvarar av folkelege kunstformer, oppøva deira kritiske kunstsans og fornya folkekunsten. Dalgard føregreip med sine framlegg og kulturpolitiske tenking mykje av det som seinare er blitt offentleg kulturpolitikk.

Gatland legg alt dette fram for oss, men vi saknar at han samanfattar det i ein sterkare historisk og kulturpolitisk samanheng. Vi skulle t.d. gjerne fått vita meir om det vonbrotet Dalgard seint i livet gav uttrykk for, over folk si lunkne haldning til kunst og kultur — for “ein som trudde på arbeidarklassen som det nye kulturberande element i samfunnet”. Den gradvise avpolitiseringa av kunsten utover på 1930-talet er truleg ein del av vonbrotet. Kunsten og særleg filmmediet vart delvis tenkt som ledd i ein propagandaoffensiv, og delvis som eit ledd i å utvikla ein arbeidarkultur — men parallelt var det den kulturpedagogiske tenkinga som vann fram, i takt med sosialdemokratiet si erobring av samfunnsinstitusjonane. Etter 1945 vart kulturpedagogikken nær einerådande. Korleis handterte Dalgard dette?

“Utopisk rest”

Så har somme etterlyst Dalgard sitt “oppgjer” med Stalin sitt terrorvelde. Dalgard kom aldri med open kritikk av undertrykkinga i Sovjet, sjølv om han “beklaga” mangelen på ytringsfridom og påpeikte avstanden mellom “ideal og realitet” i Sovjetunionen. Mi tese er at Dalgards “manglande oppgjer” heng saman med det omtalte vonbrotet, og at han ville beholda ein “utopisk rest” — både ei tru på kunstens samfunnsomformande potensial og at Sovjet kunne utvikla ein demokratisk sosialisme. Éi side ved dette er at Dalgard i stor grad var forma og inspirert av sovjetisk og tysk avantgardistisk film- og teaterkunst, ei anna beundringa av Sovjetunionen etter 1917-revolusjonen, som prega alle delar av arbeidarrørsla utover 1920- og 1930-talet. Hendingane under krigen, og Dalgard sine opplevingar som krigsfange i Sachsenhausen, skapte neppe noko stort behov for eit “oppgjer” frå hans side. Om dette er ei rimeleg tese, får vi ikkje noko godt svar på hjå Gatland.

Det var på tide at det kom ein skikkeleg biografi om Olav Dalgard. Gatland har no rudd grunnen for oppfølgjande studier der organisasjonshistoriske forhold, sosialhistorie og skiftande kulturpolitiske tenkemåtar i arbeidarrørsla i sterkare grad vert trukke inn for å kasta lys over virket til Dalgard og andre sosialistiske kulturarbeidarar.

Etter å ha fordøyd modernismen i vel et århundre, er vi fortsatt ikke ferdige med å diskutere forfatterens forhold til samfunnet. 68-generasjonen ga oss en ny bølge av politisk motivert litteratur i Norge, men siden det har litteraturen tilsynelatende blitt stadig mer introvert. Er forholdet mellom forfatteren og samfunnet for alvor på hell?

Hans Fredrik Dahl startet i høst en debatt om hvorvidt norske forfattere fremdeles har en viktig samfunnsrolle. I sin faste søndagskommentar i Dagbladet la han frem det han ser som et paradoks; at norsk skjønnlitteratur er en vekstnæring, men at forfatterne ikke har noen innvirkning på det norske samfunn. Hovedsakelig fordi disse, med unntak av Fløgstad, Solstad og Kjærstad, ikke skriver om noe vesentlig.

Dahl fikk Aftenpostens Knut Olav Åmås på nakken, som har en ganske annen oppfatning av hvilken rolle forfatterne faktisk spiller, og hvilken rolle de bør spille. Åmås hevder at det ofte går galt når forfattere velger en litterær form i samfunnsdebatten, fordi de ikke nødvendigvis har innsiktsevne, selv om de har uttrykksvilje. Han er derfor mer tilfreds med litteraturens introverte vending, og understreker at denne litteraturen fortsatt kan regnes som viktig. Forskjellen er at den påvirker enkeltmennesker fremfor kollektiver.

Det er ikke bare Dahl som drømmer om forfattere som ryster i samfunnets grunnvoll. De siste årene har debattene om «skriveskoleforfatteren» og «forfatterfabrikker» dukket opp med jevne mellomrom. Kaj Skagen, såkalt enfant terrible i norsk litteratur, mener at skriveskoleforfatteren har tatt plassen til den samfunnsengasjerte forfatteren. Ifølge Skagen fanges de skolerte forfatterne av moteriktige trender innenfor det litterære miljøet, og mister sin opprinnelige frihet som samfunnsdebattanter. I et intervju i Klassekampen i 2010 tok han til orde for en strukturrevolusjon i det litterære systemet, for å unngå at den norske litteraturen skal bli ensporet, kjedelig og uvesentlig.

Karl Ove Knausgård — problematisk introvert vending? (foto: Robin Linderborg/Wikimedia Commons. CC: by)

Den litterære offentligheten i Norge har gjennom historien vært preget av markante forfattere som Holberg, Bjørnson og Bjørneboe. Forfatterne har vært samfunnsdebattanter både i og utenfor litteraturen. Når Åmås proklamerer at forfattere ikke nødvendigvis er gode tenkere, kan det føles som om noe har gått tapt på veien. Er det noe å tjene på at forfatterne har blitt mer egosentriske og mindre samfunnsorienterte? Forfatterrollen har utvilsomt endret seg. Forfatteren er ikke lenger en naturlig autoritet i samfunnet, men dyrkes likevel som forbilde som aldri før, av medier og lesere. Debatten om ølpriser og andre uvesentligheter i anledning åpningen av Litteraturhuset i Bergen, var ledet av forfattere. Kan dette banale engasjementet sees som et symptom på den litterære situasjonen i landet? I så fall er det selvfølgelig fristende å tenke at alt var bedre før. Når en nesten er født på 90-tallet føles det likevel noe påtatt å hengi seg til nostalgien.

Det vesentlige og viktige i et verk kan treffe oss på nye og uante måter. Det betyr ikke at vi skal slutte å ha forventninger til forfatterne, tvert imot. At diskusjoner som dette kommer opp med jevne mellomrom vitner om et engasjement for litteraturen som er vel så viktig som det engasjementet som finner sted i selve litteraturen. Det er leserne og kritikerne som til syvende og sist bestemmer om et verk er vesentlig eller ikke.

Den introverte vendingen i litteraturen har imidlertid budt på utfordringer for kritikeren, noe mottakelsen av Knausgårds Min kamp-bøker er et eksempel på. Flere litteraturvitere har uttalt at de ikke har ord for å forklare verket. En skulle tro at Knausgård var den første som utfordret oss hva angår det uklare skillet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen, samt det påfølgende moralspørsmålet. Men som vi vet er han langt fra den første. Mykle utfordret på lignende vis for et halvt århundre siden. Mens Sangen om den røde rubin førte til rettssak, har Min kamp heldigvis bare ført til mediehysteri. Fortsatt vet vi ikke helt hvordan vi skal gripe denne litteraturen an i kritikken. Samtidig som vi aldri må slutte å ha forventninger til forfatterne, må vi heller ikke glemme kritikerens ansvar. Kritikeren må evne å sette samtidslitteraturen inn i en større kontekst. Med mindre litteraturen som skrives faktisk er så triviell at det blir en umulig oppgave for kritikeren. Da kan den heller avskrives som kjedelig og uvesentlig.

Det hele begynte idet Tomas Espedal for ganske nøyaktig to år siden gikk til frontalangrep på Litteraturhuset, som den gang såvidt var unnfanget. Han gikk ut fra at Litteraturhuset ville bli «for dårlig», i og med at lederen var «inkompetent». Sett bort fra den ufine tonen, hadde Espedal mange gode innspill om hva Litteraturhuset burde romme. At en har høye ambisjoner for en etterlengtet institusjon i byen er positivt. Espedal satte likevel standarden for en usaklighet som siden har preget debatten.

Sist ute var forfatter Henning Bergsvåg, som i en kronikk i Bergens Tidende tok til orde for billigere øl på Colonialen. Ikke lenge etter gikk Litteraturhuset ut og sa at de ville senke noen av prisene i kafeen, samt at de arbeidet med å finne en god løsning for salg av drikke til arrangementer. At det er mulig å påvirke driften av Litteraturhuset i oppstartsfasen, er både bra og nødvendig. Den høye temperaturen i innleggene er også noe positivt.

Etter Bergsvågs innspill tok BT seg bryet med å teste Litteraturhusets ølpriser opp mot andre barer i byen, et lavmål i en lang rekke usakligheter som er blitt skrevet om huset både før og etter åpningen. Det er nærmest fornærmende at mediene går ut fra at det folk er mest opptatt av hva Litteraturhuset angår, er hvor en finner toalettene og hva det koster for en halvliter. Hvor er tilbakemeldingen på selve programmet og møtene? Det burde vært knyttet større forventninger til disse enn til huset som sådan. At de bergenske mediene har unndratt seg det mest vesentlige ved åpningen av et litteraturhus, er intet mindre enn en indikasjon på kulturjournalistikkens kollaps.

Det kan virke som det bak all roping om for høye alkoholpriser ligger en mer grunnleggende uenighet om hva Litteraturhuset skal romme og hvem det skal være for. De to nevnte forfatterne synes å mene at det bør være et mer rendyrket litteraturhus, hvor en utelukkende snakker om litteratur, og omgås mennesker som driver med litteratur. Mange andre mener at Litteraturhuset skal være en plass der folk møtes på tvers av vedtatte skillelinjer, hvor litteraturmennesker møter folk som omgås helt andre ting enn litteratur til vanlig. I media blir denne uenigheten overskygget av banaliteter.

Det er liten tvil om at ledelsen av Litteraturhuset går for den siste strategien, å samle folk fra ulike områder og samfunnslag. Men den har de lyktes med, de ulike arrangementene jeg har besøkt har vært fylt til randen med alt fra krimlesere, studenter og forfattere til arkitekter, advokater og mediefolk. Nå er det på tide å ta debatten om kvaliteten på innholdet. For så lenge det som formidles på huset er interessant, bør noen kroner fra eller til for vinglasset spille mindre rolle.

Ung og opposisjonell

Haakon Nyhuus (1866–1913) kom opprinnelig fra Trysil, der faren var bestyrer for et svensk skogselskap og stortingsmann. Begge foreldrene døde tidlig, og han tilbrakte mye av oppveksten hos en onkel i Sverige. Han vendte tilbake til hjemlandet for å ta artium i 1883 og ble student ved universitetet i Kristiania. Der kom han i kontakt med Hans Jæger, lederskikkelsen i den såkalte Kristianiabohemen. Den harde kjernen i bohemkretsen besto av Jæger, kunstnerparet Oda og Christian Krohg, Haakon Nyhuus og et titalls andre unge som var i opposisjon til det rådende, borgerlige samfunnet. Kunstnerne Edvard Munch og Frits Thaulow befant seg i ytterkanten av miljøet, sammen med blant andre Oda Krohgs søster Bokken Lasson, som senere startet revyscenen Chat Noir.

Haakon Nyhuus (1866–1913). Fotograf ukjent.

Uttrykket Kristianiabohemen festet seg ettertrykkelig da Hans Jæger i 1885 utga romanen Fra Kristiania-Bohêmen. Den handlet om lett gjenkjennelige personer i bohemmiljøet. Også Haakon Nyhuus figurerte, under navnet Gaarder eller “lille, tykke Gaarder” som han gjerne ble kalt. Både de erotiske scenene og den inngående beskrivelsen av selvmordet til en ung mann i bohemkretsen gjorde at boka slo ned som en bombe. Boka ble beslaglagt av politiet etter bare noen timer i salg. Hans Jæger ble dømt til 80 dagers fengsel. Den skandaliserte forfatteren ble ifølge Arne Garborg “Kristiania Bys store Monstrum og Spetakel”. Jæger hadde gjort alvor av sitt litterære program, som var inspirert av den franske naturalisten Émile Zola. Et av Kristianiabohemens berømte ni bud var: “Du skal skrive dit eget liv.”

Debuterte sammen med Jæger

Haakon Nyhuus fulgte også et stykke på vei dette budet. I 1888 ga han sammen med Hans Jæger ut novellesamlingen Kristiania-billeder. Nyhuus’ novelle hadde tittelen “Sonja”. Bokken Lasson var modell for den kvinnelige hovedpersonen. Bohemen fra Trysil skal ha vært ulykkelig forelsket i den livlige embetsmannsdatteren fra Homansbyen.

Kristiania-billeder ble stort sett møtt med taushet. Men både Arne Garborg og forfatterkollegaen Hans Aanrud var positive til Nyhuus’ novelle. Lovordene fra disse to gjør at man kan lure på hva Nyhuus kunne ha drevet det til hvis han hadde fortsatt sin forfattergjerning, mener Halvor Fosli, Kristianiabohemens biograf. Nyhuus skal også ha vært opphavsmann til to av tekstene i Hans Jægers Novelletter, som kom året etter.

Samværet med Jæger var ikke uten dramatikk. På denne tida innledet Hans Jæger et forhold til Oda Krohg. Dette forholdet, med seksuelle skildringer langt forut for sin tid, var gjennomgangstemaet i trilogien Syk kjærlihet som Jæger ga ut i årene 1893–1902. Trilogien ble forbudt i hele Norden. Mens forholdet var på det mest turbulente delte Nyhuus og Jæger hus. En dag var Jæger forsvunnet. Han hadde bestemt seg for å ta livet av seg. Men det ble med planene. I Syk kjærlihet skriver Jæger at han synes synd på Gaarder (Nyhuus), som må bo sammen “me mei gale mann”.

Etter noen år tok Haakon Nyhuus avskjed med bohemmiljøet. Ryktene ville ha det til at slekta i Trysil hentet ham hjem igjen. De ville få ham bort fra det tvilsomme selskapet han hadde havnet i og kanskje pense ham inn på mer nyttige sysler. Nyhuus var en festløve, i den grad at han fikk passet sitt påskrevet i Kristianiabohemens tidsskrift Impressionisten under vignetten “Fyll!”. Han gjorde seg også bemerket som skuespiller i flere av Studentersamfunnets oppsetninger. Særlig ble han husket som ballerina i stykket “Kjærlighedens seier eller Det forheksede pulver.” Mot slutten ramlet kjolen hans helt utilsiktet av, fortelles det i Studentersamfunnets historie. “Som en liden kulerund amorin, skjulende sine yndigheder… triller lille Haakon under den overfyldte sals frenetiske bifald ud mellom kulisserne. Det var nydelig!”

Reiser til Chicago

Det var trolig i året 1890 Haakon Nyhuus gikk om bord på Amerikabåten, med billetten betalt av onkelen. Han endte opp i Chicago hvor han etter hvert fikk seg en assistentjobb ved fagbiblioteket Newberry Library. Han ble lagt merke til av sin sjef, den anerkjente amerikanske bibliotekaren William Frederic Poole, og avanserte raskt. Etter et par år ble han ansatt som leder for katalogavdelingen ved Chicago Public Library. Dette var en tid med en rivende utvikling i det amerikanske bibliotekvesenet. Drøyt tyve år tidligere hadde Melvil Dewey lansert sin banebrytende desimalklassifikasjon. Samme Dewey hadde også opprettet verdens første bibliotekskole i New York. En sterk demokrati- og folkeopplysningsånd gjennomsyret bibliotekene. Disse idealene satte ifølge Arne Kildal varige spor hos Nyhuus.

Chicago Public Library, bildet tatt mellom 1890 og 1901 (foto: Library of Congress)

Syv år senere var han tilbake igjen i Kristiania. Han hadde fått høre at det var planer om å reorganisere Deichman. 31-åringen som vendte hjem var en annen enn den som reiste ut. Han smakte ikke lenger alkohol. Og han hadde giftet seg med Kathinka (“Kinka”) Korsvig fra Kristiansand som han hadde møtt i Chicago. I 1898 ble han sjef for Deichmanske bibliotek.

Moderniserer Deichman

Det var en formidabel oppgave som ventet. Deichman hadde ennå ikke fått sin egen bygning på Hammersborg, og lokalene i Kristian IVs gate var trange og dårlige. Bokmassen var elendig, personalet uøvd og publikum savnet det Nyhuus kalte “bibliotekkultur”. “Det var med ligefrem forfærdelse at jeg saa hvorledes bøgerne haandteredes”, skrev han i sin første årsmelding.

Han forsto at han måtte omforme biblioteket fra grunnen av. Noen forbilder fantes verken i Norge eller Norden. Han kunne heller ikke uten videre overføre alt han hadde lært i USA, fordi budsjettet han fikk tildelt fra Oslo kommune ikke kunne sammenliknes med det de amerikanske bibliotekene hadde å rutte med. 4000 kroner var satt av til bokkjøp til Deichmans sentralbibliotek. De nye filialene som var planlagt på Grønland-Kampen, Grünerløkka, Sagene og Hegdehaugen fikk 2400 kroner hver.

Deichmanske under Nyhuus’ ledelse åpnet i 1900 en egen ungdomsavdeling i Kristian IVs gate. (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Noe av det første han gjorde var å lage et nytt utlånsreglement. Biblioteket skulle være åpent for alle, med en nedre aldersgrense på 14 år. Riktignok ble enkelte bøker utstyrt med en stjerne. De kunne bare lånes med spesiell tillatelse fra bibliotekaren. Som Arne Kildal skriver: “Man kan fundere over om Hans Jægers og Haakon Nyhuus’ Novelletter ble forsynt med stjerne!”

Han innførte lesesaler og åpne hyller, som nylig hadde bredt om seg både i USA og England. Dessuten trykte han kataloger over boksamlingen og laget et tidsskriftregister. Det sistnevnte var inspirert av hans gamle sjef William Poole, som hadde utformet det første slike registeret. Og ikke minst tok han i bruk Deweys klassifikasjonssystem. I løpet av tre år var hele bokmassen klassifisert. Boksamlingen ved Deichman ble i Nyhuus’ sjefstid tredoblet, fra 40.000 til 120.000 bind.

Parkbibliotek

Nyhuus mente de nye filialene på langt nær dekket behovet. For å nå enda flere opprettet han utlånsstasjoner rundt om i byen. Han etablerte også såkalte parkbibliotek, hvor bøker ble plassert ut i byens parker og kunne lånes mot en avgift på fem øre per bok. Parkbibliotekene var imidlertid ingen suksess og ble snart lagt ned. Nyhuus skal dessuten ha lekt med tanken om å utstyre sporvognene med bøker.

Han engasjerte seg også i bibliotekstellet ellers i landet. Tilstanden var sørgelig, oppdaget han. Lite penger, tilfeldige bokinnkjøp og ukyndig ledelse var noe av det han bet seg merke i. Den energiske sjefsbibliotekaren lyktes i få kirke- og undervisningsministeren til å nedsette en komité for å utarbeide retningslinjer for folkebibliotekene. Nyhuus ble bedt om å sitte i tremannskomitéen som i 1901 leverte innstillingen Folkebogsamlinger i Norge. Den ble vedtatt av Stortinget året etter og fikk stor betydning, også i de andre nordiske landene. Blant de mange tiltakene var å utarbeide en fortegnelse over bøker som passet for folkebibliotekene og å ansette en bibliotekkyndig person som blant annet skulle stå for opplæring av bibliotekarer og føre tilsyn med samlingene. Denne personen ble Haakon Nyhuus, som skjøttet denne bistillingen ved siden av arbeidet ved Deichman. Slik kom han i én person til å bli forløper for det senere Statens bibliotektilsyn.

“Lag ein pjolter!”

Snart måtte han trekke seg fra stillingen som biblioteksakkyndig for å vie seg til en annen oppgave, redaktørjobben for det som skulle bli hetende Aschehougs konversasjonsleksikon. Det utkom i seks bind i årene 1906–13 og var det første selvstendige, norske oppslagsverket. Barndomsvennen, forfatteren Sven Moren, syntes Nyhuus slet seg helt ut med dette dobbeltarbeidet. Han kunne vel unne seg å slappe av litt innimellom. “Men nei. Han køyrde med strame taumar stødt, anten det var han sjølv eller andre som skulle dra lasset.” Selv om han var blitt avholdsmann, var han like gjestfri. Vennene kom og gikk som før, forteller Moren. “Berre sit, sa han, berre driv på de! Lag ein pjolter! Han lo når vi andre lo – enda han hadde tankane sine i arbeidet.”

Deichmanske bibliotek — dagens hovedbygning som ble innviet i 1933, 20 år etter Nyhuus’ død. Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum, 1936. CC: by-sa)

I årene som kom lanserte Nyhuus flere forslag på bibliotekfeltet. I 1907 tok han til orde for å opprette en norsk bibliotekskole. Denne utdanningen kom ikke i gang før lenge etter hans død, i 1940. Ras­kere gikk det med idéen om å etab­lere en interesseorga­ni­sa­sjon for å fremme biblioteksaken. Norsk Bibliotekforening ble stiftet i 1913. Haakon Nyhuus ble enstemmig valgt til første formann.

Men han rakk bare å ha vervet i et par måneder. Første juledag 1913 døde Haakon Nyhuus, etter å ha blitt rammet av sykdommen pernisiøs anemi. Aviser uansett partifarge hyllet ham. Også i USA og Sverige ble han minnet for sin innsats. Sven Moren besøkte ham like før han døde. Da satt han i rullestol på balkongen og det var ikke mye igjen av ham, husket Moren. Men han klaget ikke over noe. “Eg er nøgd med det som livet gav meg. Det var morosamt å vera til.”

Kilder:

Arne Kildal: Haakon Nyhuus. Minneskrift utgitt til hundreårsdagen for hans fødsel. Oslo 1966.
Sven Moren: Møte og minne. Oslo 1971.
Halvor Fosli: Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska. Oslo 1997.

(Red.anm: Artikkelen er oppdatert 22. mars 2013 med to faktapresiseringer, se kommentarfeltet).