For: Hvordan kan et selskap som har som idé å tilby arbeid til mennesker og arbeidskraft til et regulert og krevende arbeidsliv overleve med å behandle sine ansatte som kjøtere og sine kunder som idioter? Forklaringen på holdningene som har ledet selskapet ut i skandalen fikk vi fra Adeccos informasjonsjef Anne-Stine Talseth i Adecco til Dagbladet 26.februar 2011:

Hvis vi skulle fulgt det tariffbeløpet (for de ansatte, red.anm.) ville det i dette tilfellet innebære at vi videreformidler arbeidskraft til kostpris, altså uten fortjeneste for Adecco. Samtidig erkjenner vi at vi svært gjerne skulle tilbudt bedre vilkår for mange av våre lavest lønnede vikarer, og vi vil intensivere vårt arbeid for å sikre dette.

“Intensivere vårt arbeid” for å sikre ansatte tarifflønn, altså. Oversatt: Absolutte lovlige minstelønn. Grådighet, altså. Men konsernsjef i Adecco, Anders Øwre-Johnsen, valgte i forrige uke å omtale Adecco-kulturen som “preget av entreprenørskap og gründermentalitet”. Han avviste at det var snakk om grådighet:

Vi vil påpeke at dette ikke har gitt noen økonomiske fordeler for Adecco. Kostnaden er lik om en person går to vakter eller om to personer går én vakt hver.

Siden konsernsjefens bortforklaring har stadig nye avsløringer om selskapet juks og utbytting eksplodert i samtlige medier. Adecco betaler sine ansatte knapper og glansbilder, lar dem arbeide doble og tredoble skift, 100 timers uker og nekter dem overtidsbetaling av hensyn til selskapets lønnsomhet. Jeg er ikke alene om å undre hvordan dette har vært mulig å holde skjult i så lang tid. Svaret er antakelig redsel.

For, i skyggen av den formidable arbeidslivsskandalen som nå rulles opp i stadig større dimensjoner hver eneste dag, sitter det noen engstelige varslere. Noen modige få som har fortalt, overlevert timelister og som har sluppet journalister og Arbeidstilsynets kontrollører inn i de aller mørkeste hemmelighetene. De få som til slutt fikk nok og sa ifra om forholdene og omsider fikk medienes, og nå også myndighetenes og regjeringens, søkelys på de ulovlige og uverdige arbeidsforholdene. Det eneste vi vet med sikkerhet, i tillegg til at Adeccos halter av gårde mot selskapsoppbud og navneendring, er at varslerne neppe har det lett. Det er sjelden noen ære, trygghet eller anerkjennelse for de som velger å varsle. Og vi kan mer enn anta at Adecco-ledelsen ikke akkurat fremhever disse varslerne som eksempel til etterfølgelse. Mest trolig møter de hele virksomhetens arsenal og kultur i form av motbør, isolasjon, trakassering og sanksjoner.

Er dette eksemplet vi i framtiden skal kalle Adeccoligaen? I mellomtiden foreslår jeg at de som kan slår ring om varslerne!

Relaterte artikler
Arbeidstilsynet avhengig av varslere
Stockmanns Hammer utdelt
Adecco Airport Security mobbet ut verneombud

Lovbestemmelsene om varsling kan fungere som et ris bak speilet, men gir ingen beskyttelse i forkant. Varsleren er ofte usikker på hvordan varsle forsvarlig, om forholdet er kritikkverdig. Først ved en etterfølgende rettssak får man svar.

Breirem viser til at storsamfunnet gjerne oppfordrer til varsling i kjølvannet av saker der varslere har vært involvert i å avdekke ulovligheter og kritikkverdige forhold — som den siste tidens Adecco-sak. Hun understreker at verken samfunnet eller domstolene tilstrekkelig har forstått belastningene mange varslere står overfor, særlig i saker som gjelder maktpersoner og i saker hvor viktige samfunnsinteresser og økonomiske verdier står på spill.

Siden 2004 har jeg i ulike fora tatt til orde for behovet for en «varslingsenhet». Et lite sekretariat i offentlig regi, der man kan henvende seg for å få råd og bistand. Dette vil bidra til å verne om sentrale verdier i det norske samfunn og samtidig ivareta rettssikkerheten for alle parter, både den virksomhet/personen det varsles mot og varsleren.

Relaterte artikler

Varslere trenger bedre beskyttelse

Breirem: Bedre vern av varslere

Breirems varslerhistorie mellom permer

Kari Breirem slakter regjeringens varslervern

Vi ser idag allt fler exempel på hur en tystnadens och rädslans kultur breder ut sig på svenska arbetsplatser. En orsak till detta är de många otrygga anställningarna och den höga arbetslösheten. (…) Det får aldrig vara en företagshemlighet hur våra gamla tas om hand på äldreboenden och hur våra barn har det i förskolor och skolor. Därför måste meddelarfrihet gälla även i skattefinansierad privat verksamhet.

Ifølge Lundby-Wedin er mange ansatte redde for å miste jobben dersom de varsler om eller kritiserer kritikkverdige forhold i virksomheten. En privatansatt mangler det varslervernet offentlig ansatte har, og risikerer å bli betraktet som illojal og miste jobben dersom man uttaler seg til mediene om forholdene. Det svenske meddelarskyddet er grunnlovsfestet, og gir enhver offentlig ansatt rett til å uttale seg kritisk og om kritikkverdige forhold som vedrører arbeidsplassen i offentligheten. Det er straffbart å undersøke eller sanksjonere mot offentlig ansattes ytringer.

I oktober 2010 la Yttrandefrihetskomittéen fram ulike forslag og modeller til endringer i den svenske grunnloven, hvor blant annet styrking av meddelarfriheten er ett av forslagene. Det er i forbindelse med høring om disse forslagene LO har foreslått å styrke varslervernet. Forslaget denne gangen begrenser seg til ansatte i privat virksomhet som produserer tjenester finansiert av offentlige midler.

Les tidligere saker

Kamp mot et tausere arbeidsliv

Nei til “meddelarskydd” for privatansatte

Foreslår “meddelarskydd” for privat sektor

Svensk varslervern trues av privatisering