Lokalaviser i krise verden over

Koronavirusets innvirkning på annonsemarkedet gjør store utslag for aviser og lokale mediehus verden over. I Australia har News Corp Australia besluttet å stoppe trykkingen av 60 av sine lokalaviser. Flere av disse vil opprettholde publiseringen på nett, men det innebærer likevel at en rekke ansatte mister jobbene sine. I USA gjør også koronaviruset stor skade på en allerede utfordret avisbransje, og journalister og annonseselgere permitteres dag for dag. I Storbritannia blir de digitale annonseinntektene særlig påvirket av en såkalt svarteliste-teknologi, som forhindrer at annonser vises i nærheten av redaksjonelle saker om koronaepidemien. Det koster avisene mer enn 50 millioner pund. Samtidig har salget av papiraviser sunket med 30 prosent, og en rekke aviskiosker har sett seg nødt til å stenge.

LES MER HOS THE GUARDIAN (02/04/2020)

Stavanger vil samle mediebedrifter i en medieby

I Bergen er de største mediebedriftene samlet i medieklyngen Media City Bergen. Nå ønsker Stavanger å gjøre det samme. Stavanger Aftenblad, NRK Rogaland, Mediability, Mediafarm og Screen Story er de første aktørene som har skrevet under en intensjonsavtale om å samles i en såkalt «medieby». Målet er at flere bedrifter blir med etter hvert. Lars Halle i Stavanger Aftenblad håper den nye mediebyen vil bidra til å tiltrekke seg både studenter og ny arbeidskraft til vestlandsbyen.

LES MER HOS JOURNALISTEN (01/04/2020)

Medieledere om avisenes korona-krise

Medieforsker Erik Wilberg har gjennomført en undersøkelse blant medieledere om korona-epidemiens innvirkning på norske aviser, og mener situasjonen er unik. Ingen tidligere økonomiske kriser har hatt så store konsekvenser. To tredjedeler av lederne sier det er aktuelt med permitteringer. 84 prosent svarer at situasjonen er «meget negativ» for annonser i papiravisa, som for de fleste aviser fortsatt er den viktigste inntektskilden. 62 prosent sier den økonomiske situasjonen er «meget negativ». Men avislesingen peker samtidig oppover.

LES MER HOS JOURNALISTEN (31/03/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Tidal taper penger i Europa

Musikkstrømmetjenesten Tidal, som fram til 2015 het Wimp og var eid av Schibsted, tapte 28 millioner kroner i Europa i fjor. Tapet i Norge var på 10,5 millioner. Egenkapitalen i selskapet er tapt, men styret mener likevel det er grunnlag for videre drift, siden eierne sprøyter inn nye penger. Tidal har i 2018 etablert seg i Afrika, i samarbeid med teleselskapet MTN. Strømmetjenesten har etter avsløringer i Dagens Næringsliv blitt beskyldt for omfattende juks med registrering av avspillinger, slik at enkelte artister har fått mer betalt enn de skulle, på bekostning av andre.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES OM SATSINGEN I AFRIKA HER
LES OM TIDALS TOTALRESULTAT HER (19/09/2018)

Amedia kjøper håndballrettigheter

Amedia har inngått en ny avtale med Norges Håndballforbund og Norsk Topphåndball om strømming av håndball. Amedias aviser skal sende 260 kamper på øverste nivå – i tillegg til kamper fra nivå to og tre. Amedias sportstilbud på nett samles nå i portalen Norgessporten.

LES MER HOS JOURNALISTEN (19/09/2018)

Oslo byråd innfører pressestøtte til lokalaviser

Byrådet i Oslo ønsker å opprette en ny tilskuddsordning for lokalaviser i Oslo fra og med 2019, og har satt av tre millioner kroner til den nye pressestøtteordningen i sitt budsjettforslag for kommende år. Støtteordningen er beregnet for medier som dekker Oslo redaksjonelt, og vil også gjelde for gratis nettaviser. Støtten skal oppfordre til mer kritisk lokaljournalistikk og bidra til å dekke de hvite flekkene på mediekartet i Oslo-området.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (19/09/2018)

Store kutt i Danmarks Radio

Allmennkringkasteren Danmarks Radio – Danmarks NRK – må kutte stort både i TV- og radiovirksomheten. Medieforliket mellom regjeringen og Dansk Folkeparti innebærer at selskapet må spare 20 prosent de neste fem årene – en innsparing på nesten en milliard norske kroner. Mellom 375 og 400 stillinger skal vekk, tre radiokanaler blir lagt ned og to TV-kanaler slått sammen.

LES MER HOS JOURNALISTEN (18/09/2018)

Lederskifte i Nordic Entertainment Group

Vegard Drogseth overtar for Morten Aass som norgessjef for Nordic Entertainment Group (NENT), som består av blant annet TV 3, P4 og Viaplay. NENT-gruppen ble til da MTG tidligere i år skilte ut TV- og radiokanalene samt strømmetjenester og produksjonsselskaper i et eget selskap. Det som i dag heter MTG fokuserer på e‑sport og spill. Morten Aass tar jobben som innholdsrådgiver for NENT Groups konsernsjef, Anders Jensen.

LES MER HOS KAMPANJE (18/09/2018)

Schibsted deles i to

Schibsted melder at konsernet skal deles i to, ved at den internasjonale rubrikkvirksomheten skilles ut som eget selskap og børsnoteres. Rolv Erik Ryssdal skal lede det nye selskapet. De nordiske rubrikkselskapene – Finn.no, Blocket.no og Tori.fi – blir beholdt i Schibsted sammen med mediehusene. Ny sjef for Schibsted blir Kristin Skogen Lund, som dermed forlater stillingen som direktør for NHO. Skogen Lund har tidligere hatt flere lederstillinger i konsernet. Mens mediehusene står for den største omsetningen, har Schibsteds overskudd de siste årene i stor grad kommet fra rubrikkvirksomheten. Delingen kan bety at mediehusene får et sterkere lederfokus.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES SCHIBSTEDS ORIENTERING HER (18/09/2018)

Frykter postomlegging fører til nedlegging av 60 aviser

Dersom Stortinget åpner for postlevering annenhver dag, risikerer nærmere en halv million nordmenn å miste tilgangen til papiravisen. Rundt 15 prosent av landets abonnementsaviser leveres av Postens bud. I en utredning har konsulentselskapet Copenhagen Economics analysert det norske medie­markedet, men utredningen kritiseres for å være svært mangelfull. Ifølge sjefredaktør Irene Halvorsen i Nationen burde konsekvensene for blant annet mediemangfold og konkurransevridninger vært analysert i langt større grad. Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser hevder utredningen underspiller konsekvensene en eventuell postomlegging vil få for avisbransjen og abonnentene.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (18/09/2018)

TVNorge mener TV 2 ikke er berettiget til støtte

TVNorge (Discovery) har tidligere kritisert regnestykket TV 2 la til grunn for søknaden om støtte som allmennkringkaster. Den gang handlet det om at TV 2 kun opererte med inntekter knyttet til seere i aldersgruppen 20–49 år, en seergruppe som ikke er i flertall under nyhetssendingene. Nå har TV 2 regnet på nytt og tatt med flere aldersgrupper inn i annonseinntektene rundt nyhetssendingene, men TVNorge mener fortsatt inntektene er beregnet for lavt. Ifølge TVNorge går regnestykket i pluss i stedet for minus, noe som betyr at TV 2 ikke er berettiget til støtte.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (18/09/2018)

Mindre utvalg i norske Netflix

En undersøkelse det britiske selskapet Comparitech har gjort, viser at Netflix’ tilbud til norske brukere er dårligere enn i mange andre land. I Norge er antall tilgjengelige titler for eksempel halvparten av tilbudet i Japan. Sett ut fra abonnementskostnader fordelt på antall tilbudte titler, kommer Norge dårligst ut. Netflix har svart på Digis omtale av undersøkelsen, uten at det er lett å bli noe klokere av det.

LES MER HOS DIGI (17/09/2018)

Time Magazine solgt – igjen

Det kjente nyhetsmagasinet Time Magazine er igjen solgt, åtte måneder etter at siste eier overtok magasinet. Utgiverselskapet Time Inc, som ble overtatt av Meredith Corp i fjor, utgir i tillegg kjente titler som Fortune, People og Sports Illustrated. Alle magasinene er lagt ut for salg, men bare Time har fått ny eier ennå. Kjøpet føyer seg inn i rekken av salg av kjente aviser og magasiner i USA – gjerne til milliardærer uten bakgrunn fra bransjen. Kjøper av Time Magazine er et ektepar med bakgrunn fra Silicon Valley.

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER HOS NEW YORK TIMES (17/09/2018)

Google-ansatte sier opp i protest

En rekke Google-ansatte har sagt opp i protest mot selskapets manglende åpenhet om prosjektet «Dragonfly» – søkemotoren som skal være tilpasset Kinas ønske om sensur. Ifølge Tech Times skal den nye søkemotoren styre unna temaer som den kinesiske regjeringen anser som sensitive; deriblant demokrati, talefrihet og menneskerettigheter.

LES MER HOS KAMPANJE (17/09/2018)

Vil stanse salget av filmparken på Jar

Produksjonen av norske TV-serier kan redde filmparken på Jar. Staten har i flere år prøvd å selge filmparken, men uten å få kjøpere. Begrunnelsen for salget har vært at filmparken er lite brukt, men nå er det full aktivitet på grunn av innspillingen av norske TV-serier. Filmparken ber derfor om at salget stanses.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN
LES OM FILMPARKEN HER (14/09/2018)

BBC med løsning for strømmeforsinkelser

Sportssendinger som sendes live via strømmetjenester har ofte problemer med forsinkelser, og nettseerne har eksempelvis opplevd at live-oppdateringer fra Twitter ligger foran det de selv ser på skjermen. BBC har nå funnet en måte å dele overføringene i mindre segmenter som går raskere gjennom sendesystemet, slik at hendelsene vises like raskt som på vanlig TV. Den spanske fotballligaen La Liga blir kun tilgjengelig via strømmetjeneste i Norge.

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/09/2018)

Influencer Camilla Pihl starter nettmagasin

Blogger Camilla Pihl skal i samarbeid med Venture Factory starte nytt livsstilsmagasin på nett. Pihl tar rollen som redaktør og får med seg to innholdsprodusenter. Magasinet skal publiseres på bloggen camillapihl.no, og vil ta form som en slags hybrid mellom bloggen og et tradisjonelt nettmagasin.

LES MER HOS KAMPANJE (13/09/2018)

Fagpressen inngår avtale med Amedia om aID

De 214 medlemsbedriftene i Fagpressen kan nå velge å slutte seg til Amedias innloggingssystem aID etter at Fagpressen og aviskonsernet har inngått en ny avtale. Fagpressens administrerende direktør, Per Brikt Olsen, mener avtalen er et viktig steg i prosessen fra papirbaserte bladrelasjoner til den digitale mediehverdagen.

LES MER HOS KAMPANJE (13/09/2018)

Salangen nyheter er ikkje åleine

Salangen nyheter fekk eige tv-program. Dei og «Alvdal midt i væla», superlokal avis for Alvdal, magasinet «The Tyler Loop» i Texas, hardpolitiske «Tucson Sentinel» i Arizona, lokalavisa porten.no i Indre Sogn og «Great Lakes Den», ein publikasjon for homofile i Chicago og Illinois, har faktisk noko felles – dei er alle del av ei aldri så lita bølgje – uavhengige digitale lokale nettstader. Og alle greier seg fint.

Eit anna fellestrekk er at dei er små, somme bittesmå. Sjølv om lesartalet kan variere frå 700 til 70 000, er det eit særsyn med redaksjonar med meir enn to faste medarbeidarar. Frilansarar, fotballmødrer, frivillige og studentar tar seg av resten.

LION (local independent online news) Publishers, organisasjonen for denne typen media i USA, veks jamt og trutt, og nærmar seg 200 medlemmer. Det er førebels ikkje noko svært imponerande tal i dette landet, framleis er det langt fleire tradisjonelle lokalaviser, men trenden er tydeleg.

På den årlege konferansen til LION i Chicago i oktober var det nær dobbelt så mange publikasjonar representerte som for eit par år sidan. På sitt vis er LION ein amerikansk parallell til norske LLA (Landslaget for lokalaviser), men med ein viktig forskjell – ingen av publikasjonane kjem ut på papir.

Butikkopningar og High School-fotball

Medan dei norske digitale lokalavisene på alle vis liknar på tradisjonelle lokalaviser, er det massive forskjellar på dei amerikanske. The Tyler Loop presenterer få, men grundige, artiklar om ting som rører seg i Tyler, Texas. Dei har for eksempel gjennomført ein grundig demografisk analyse av Tyler-samfunnet, basert på alle tilgjengelege data. Den viste at Tyler slett ikkje er den byen folk går rundt og trur det er, og at 100 stemmer er nok til å snu eit val.

Kart over Texas med Smith County. Byen Tyler markert med rødt. (Illustrasjon: Wikimedia Commons — Offentlig eiendom).

I «Saucon Source» I Pennsylvania kan du teikne abonnement på dekninga av High School-fotball, med mottoet «be first with the final score», Great Lakes Den dekkjer «the bear, leather and fetish communities of the Midwest», Charlottesville Tomorrow har blinka seg ut fire område dei skriv om, og berre dei, medan andre er mest opptekne av butikkopningar, restaurantar og interiør.

Betalt innhald

Dette siste har mest med forretningsmodellar å gjere. Dei kan i og for seg vere like forvirrande som mangfaldet i typen publikasjonar. Men eitt trekk går igjen. Ettersom tradisjonelle bannerannonsar ikkje kan bere nokon av dei økonomisk, er såkalla «native content» ofte berebjelken. Det er altså heilt tradisjonell innhaldsmarknadsføring, ein plass i publikasjonen som er sett av til dette.

Den økonomiske logikken blir då slik: Dersom vi skriv om butikkar, restaurantar og interiør, får vi fatt i dei lesarane som er interesserte i den slags. Dermed blir det også interessant for butikkar og restaurantar å kjøpe innhald på nettstaden. Dei fleste stader står dei heilt fritt til å skrive sitt eige innhald, men mange får råd frå redaksjonen om korleis det best skal gjerast. Redaksjonane hevdar at dette går greit, og at det sjeldan er overtramp i det betalte innhaldet. Dei fleste merker det dessutan godt.

Strengt tatt finst det retningslinjer for innhaldsmarknadsføring; The Federal Communications Commission (FCC) har laga eit regelsett som media helst skal halde seg til. Du kan for eksempel godt ha betalt innhald der ein madrassbutikk fortel at du bør skifte madrass kvart tiande år, men du har ikkje lov til å seie at din butikk har dei billegaste madrassene. Det er vanskeleg å seie om retninglinjene alltid blir følgde.

Betalingsmurar

Betalingsmurar er ukjent terreng for dei fleste i dette medielandskapet, dei er berre så vidt i gang med diskusjonen om dette kan vere noko for dei. Men det finst likevel variantar. Charlotte Agenda satsar så å seie utelukkande på sitt daglege nyheitsbrev, som du altså må abonnere på. Der møter du også annonsørane, 25 i talet, og dei betaler mellom 25 000 og 75 000 dollar årleg for å vere der. Det er meir enn nok til å halde skuta flytande.

Rop om hjelp

Mange av publikasjonane ber lesarane om direkte støtte, og det til dels ganske høglytt. Dei prøver gjerne å få folk til å gi ein fast sum, for eksempel kvar månad, og somme får det til. I andre tilfelle startar dei kronerulling for å kunne dekkje eit bestemt tema. Andre søkjer om  pengar frå fond og legat, som det jo finst ein heil del av i USA. Meir fikst er det å ta betaling for lesarinnlegg (!), arrangere events eller ta pengar for å omtale ulike arrangement. Alt blir prøvd.

For profit – non profit

Eit litt sært skilje i amerikanske digitale media går mellom dei som er registrerte som non profit-tiltak og dei som ikkje er det. Det er spesielle reglar for å bli registrert som non profit-tiltak, og mediedrift er ikkje blant dei utvalde formåla. Likevel har mange greidd å bli registrerte, og sjølv om det ikkje har noko å seie for innhaldet i media, har det ein heil del å seie økonomisk, ettersom non profit-tiltak har skattefritak.

Samarbeid

Ulike former for samarbeid, særleg med andre media, er ein annan trend blant dei små, lokale. Gjennom blant andre Center for Cooperative Media ved Montclair State University er dette til dels godt organisert. Heile New Jersey vart i ein periode pepra av saker om gamle søppelplassar og andre giftkjelder gjennom dette samarbeidet. Elles er samarbeid med lokale radio- og tv-stasjonar også vanleg, gjerne slik at det lokale digitale mediet gir bort saker for å få omtale som kjelde.

Alvdal midt i væla og andre

Den norske lokalavismarknaden kan sjå ut til å vere noko av det mest stabile i heile medieverda. Her i landet har veksten i underskogen av lokale digitale media gått temmeleg stille for seg.

Alvdal midt i væla — norsk lokal nettavis.

«Alvdal midt i væla» har ei fortid som papiravis, rett nok berre fire gonger i året, men tok i 2011 steget over i den digitale verda, og frå 2015 som betalavis på nettet. Dei har også starta tynsetingen.no, og til saman har dei to godt over 1100 digitale abonnentar i to kommunar som kvar har om lag 2 500 innbyggjarar.

I motsetning til «Alvdal midt i væla» er porten.no ei open lokalavis. Dekningsområdet er primært Lærdal, Årdal og Sogndal, og dei konkurrerer direkte med Sogn Avis i dekningsområdet. På Frøya er Tore Strømøy redaktør for Frøya.no, ei nettavis som har eksistert sidan 2010 i skarp konkurranse med Hitra-Frøya, på Tromøya ved Arendal dukka det ved nyttår opp ei ny digital lokalavis, «Geita», og det er rom for fleire.

Dette er ikke sant. Dessverre. Realiteten er at lokalavisene står på langt mer utrygg grunn enn hva det kan se ut til.

Det er sant at lokalavisene ikke har like skremmende opplagsfall som riksaviser, regionsaviser og tabloidene, men det betyr bare at de har sluppet billig unna hittil. Det skjer allerede mye som opplagt vil påvirke lokalavisenes posisjon i veldig nær fremtid, og tegnene er tydelige for alle som er nysgjerrige nok til å følge med og se etter.

Lokalavisen Facebook

Jeg får nå alle mine lokale nyheter gjennom Facebook. Det er alt fra kommunens egen Facebook-side, og lokale politikere fra forskjellige partier som forteller om sine standpunkt og sine innspill, til det lokale kjøpesenteret, fotballaget, svømmeklubben og de mange aktivitetene ungene til familie og venner holder på med. De informerer alle om hva som skjer både i lokalsamfunnet der jeg bor, og også om lokalsamfunn jeg tidligere har tilhørt.

Dette er riktignok ikke journalistikk slik vi er vant med fra den ekte lokalavisen, men jeg kan love deg at de kritiske spørsmålene er skarpere, og at innleggene som regel er bedre enn det meste jeg noensinne har lest i en vanlig lokalavis.

Når det er sagt, så må jeg påpeke at jeg ikke mener at Facebook er en bedre lokalavis. Det er den ikke, men den er et godt alternativ – og den er gratis.

Annonsørenes lokalavis

Lokalavisen er i dag annonsørenes foretrukne annonsekanal. Det er den fordi ingen andre kanaler egner seg like godt for å nå lokalsamfunnets innbyggere, og fordi det er den mest kostnadseffektive annonsekanalen for det lokale næringslivet.

Disse annonsene er bærebjelken i alle norske lokalaviser, med noen ekstremt sjeldne unntak, er disse annonseinntektene markant større enn inntektene lokalavisene tar inn på løssalg og abonnement.

For å mate det inn med teskje: Lokalavisene tjener mer penger på annonser enn på brukerbetaling i sine papiraviser.

Hengelåser i vranglås

Norske nettaviser fylles nå opp med ikoner som viser en hengelås som enten er åpen eller lukket. Signalet er ikke til å ta feil av. Dette er vårt innhold, og her slipper du ikke inn med mindre du betaler for deg.

Hengelåser på Fædrelandsvennens nettutgave (skjermbilde fra 30. april 2013).

Dette står i kontrast til måten Facebook utnytter internett. De er på mange måter et lukket system som blant annet holder Google utenfor, men de fremstår som åpne. Her det ingen hengelås som signaliserer at innholdet er låst inne. Tvert imot. Noe av innholdet er åpent for alle, og når du prøver å se noe du ikke har tilgang til, blir du ikke møtt med en hengelås, men med en invitasjon til å logge inn eller å bli venn med personen du ønsker å vite mer om.

Katastrofal timing

Det finnes ikke et verre tidspunkt å innføre en betalingsmur på nettaviser enn akkurat nå.

2012 var året annonsørene for alvor begynte å flytte pengene fra papiraviser og over på digitale kanaler (se figur). Det skjedde først og fremst i mediebyråene, men det er en utvikling som går på tvers av hele markedet. Snøballen har ikke bare begynt å rulle, den har nå få fått fart og oppnådd kritisk masse. Det er ikke lengre et spørsmål om å stoppe den eller bremse den, det er et spørsmål om hvor lenge papiravisene kan beholde nok annonser til at det går rundt.

I denne kritiske fasen velger norsk presse å innføre betalingsmurer rundt sine nettaviser. Den ene etter den andre betalingsmuren settes opp i hui og hast, mens hele pressen heier frem og jubler over hvor godt det går. Det rapporteres om nedganger i lesertallene på mellom 10 til 30 prosent, noe som isolert sett kan se ut som gode tall. Det er det ikke!

I fasen vi er i nå, flyttes pengene over fra papiravisene til digitale annonser. Noen av dem flyttes til nettavisene, men langt fra alle. Her må lokalavisene kjempe hardt for å karre til seg så mye som mulig av de digitale annonsekronene.

Men hva gjør lokalavisene? De setter opp betalingsmurer!?! De velger altså bevisst å prioritere papiravisens nest største inntektskilde på bekostning av den siste, og de gjør det på det absolutt verst tenkelige tidspunkt.

Nummer to sliter alltid

Mange pressefolk tror at det er greit å miste noen lesere så lenge man får noen til å betale. De tenker at det bare er snakk om å finne en passende balansegang der tapt lesermasse veies opp av inntekter fra betalende brukere. Så enkelt er det ikke.

Annonseinntektene henger ikke bare sammen med antall lesere, de påvirkes også av markedsposisjonen. Så lenge annonsørene kan nå sin målgruppe gjennom aktøren med størst markedsandel, er det liten grunn til å også ta seg bryet med å bruke tid og penger på den nest største. Det betyr at det blir full krise den dagen lokalavisen ikke lengre er lokalsamfunnets viktigste annonsekanal.

Nummer to-aviser har alltid slitt med dette problemet, så dette burde ikke være noe nytt for pressen. Forskjellen denne gangen er at det kanskje blir Facebook som inntar nummer én-posisjonen, og at lokalavisen dermed blir nummer to.

Facebook er gratis

Facebook tar ikke betalt for tilgangen, men med denne tilnærmingen står de bedre rustet til å gjøre det dersom de en gang skulle finne på å gå den veien. Det tviler jeg imidlertid på at de gjør, ettersom de har smarte folk som skjønner både internett og forretningsutvikling.

Annonser og tilleggstjenester er Facebooks oppskrift. De har skjønt hvor viktig det er å være størst, og de har tålmodighet nok til å vente til markedet modner. I mellomtiden sitter de heller ikke stille og venter. De investerer i ny teknologi, nye løsninger, og ikke minst nye annonsemuligheter.

Så lenge lokalavisene ikke gjør det samme, er det bare et spørsmål om tid før Facebook går forbi på det lokale annonsemarkedet. Og med lokalavisenes betalingsmur vil det gå raskere enn Facebook noensinne kunne se for seg.

Skremmende fremtid

Lokalavisen er i dag lokalsamfunnets viktigste annonsekanal. Denne posisjonen er nøkkelen til lokalavisens fremtid, både på papir og nett. Dessverre ser vi konturene av en fremtid der lokalavisene mister denne posisjonen, og det skremmende er at det skjer som følge av en bevisst valgt strategi.

Et oppslag (pdf) avisen brakte i mai i fjor viser at datajournalistikk ikke behøver å være forbeholdt de store og ressurssterke redaksjonene. Journalist Willy Haram ønsket å se nærmere på partienes aktivitet og gjennomslag i kommunestyret i Haram. Han gjorde hele jobben med datainnsamling og analyse selv. Her er hans egen beskrivelse:

“Det første eg gjorde var å kontakte kommunen for å få tilgang til vedtaka i kommunestyret dei tre siste åra. Det gjekk fint. Deretter starta arbeidet med registrering av vedtaka. Eg starta med 2007, og for kvart vedtak noterte eg kva parti som hadde kome med framlegg, og fellesframlegg. Deretter undersøkte eg kva vedtak som fekk fleirtal og dermed gjennomslag i kommunestyret. Registreringa skjedde med penn og papir. Då eg var ferdig med alle tre åra, tasta eg tala inn i fleire regneark, fordelt på framlegg, fellesframlegg, gjennomslag, år og politisk parti.

Datajournalistikk i Haramsnytt.

Men kanskje vel så viktig som å vise kva parti som fekk mest eller minst gjennomslag, var å avsløre at fleire av partia var sløve med å kome med framlegg, og på den måten var lite aktive i den praktiske politikken. Når alle data var på plass var det berre å skrive ut saka, og presentere tala. Vedtak i samband med konstitueringa var ikkje med i statistikken eg laga.”

Ikke uventet vanket det mest ros fra de politikerne som kom best ut av datagrunnlaget, forteller Haram.

Man kunne godt tenke seg at kommunen gjorde tilgjengelig datagrunnlaget Willy Haram har gravd fram, slik at han kunne gå rett på analysen. Han har imidlertid ikke fått noen signaler om at noe slikt er på gang ennå.

En kikk på Haram kommunes nettsted viser for øvrig at innbyggerne kan finne fram til saksdokumenter fra kommunestyret og andre organer. Kommunen har også postjournal liggende ute på nettstedet, men ellers savnes informasjon om og tilgang til datakilder.

Kilder
Oppslaget fra Haramsnytt er presentert i LLAs ide- og kunnskapsbank. Willy Harams prosjektbeskrivelse sto først i et blogginnlegg om åpne data og datastøttet journalistikk på Origo-bloggen.

I befolkningen som helhet sier 55 prosent at de foretrekker å skrive leserbrev/innlegg i sin lokal- eller regionavis hvis de vil si sin mening offentlig om en sak de er opptatt av. 37 prosent har krysset av for alternativet “debattsider/forum i en nettavis”, 26 prosent “leserbrev/innlegg i riksavis”. 15 prosent velger “innlegg på debattsider/forum som ikke tilhører en nettavis” og 10 prosent “innlegg på min egen blogg”. De spurte har hatt mulighet til å krysse av for flere alternativer. Undersøkelsen er utført av analyseinstituttet Zapera.

Menn mer debattglade?
Undersøkelsen viser interessante forskjeller mellom kjønnene og mellom aldersgrupper. Menn virker mer opptatt av de ulike nettbaserte ytringskanalene enn kvinner (se figur).

Særlig tydelig er forskjellen på menn og kvinner når det gjelder interessen for å ytre seg på nettavisenes debattsider eller fora. Bare 30 prosent av kvinnene har krysset av for dette, mot 43 prosent blant mennene.

Hvis antall alternativer man velger er en indikasjon på generell interesse for å ytre seg offentlig, tyder undersøkelsen på at menn er mer debattglade. Det eneste alternativet en større andel av kvinner enn menn har valgt, er lokal- og regionavisen.

Forskerne Eli Skogerbø og Marte Winswold har undersøkt deltakelse og innhold i debatter i nettaviser som en del av prosjektet IKT og lokaldemokratiet. De fant at yngre menn er de som er mest ivrige til å delta i nettdebattene. — Tidligere undersøkelser har vist at middelaldrende menn er i overvekt blant dem som skriver leserbrev i avisen, sier Skogerbø, som er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Unges nettytringer — varig endring?
Ikke overraskende viser Vox Publicas undersøkelse at 18–29-åringene er mer interessert enn de andre aldersgruppene i å ytre seg på nettet. Halvparten av denne gruppen klikker seg inn på debattsidene i en nettavis hvis de vil si sin mening om en sak de er opptatt av (se figur). Samtidig er det verdt å merke seg at lokal- og regionavisen står sterkt i denne aldersgruppen også.

For de etablerte massemediene er det nok også interessant at såpass mange blant 18–29-åringene gjerne ytrer seg på egne blogger og debattsider som ikke tilhører en nettavis, altså helt utenom medienes tilbud.

Et sentralt spørsmål er om vi er vitne til en varig endring i mediebruken, eller om de som er i den yngste gruppen får mer tradisjonelle vaner når de kommer inn i en annen livsfase.

– Er det sånn at de som er unge nå vil gjøre det samme når de er 39 og 49? Det er noe av det jeg er mest nysgjerrig på, sier Eli Skogerbø. Hun peker på at det er mer krevende mediebruk å skrive innlegg selv enn å nøye seg med å lese, og at det å delta i nettdebatter og oppdatere en egen blogg tar mye tid.

I Skogerbø og Winswolds undersøkelse var det tydelig at de som hadde ambisjoner om å påvirke politiske prosesser i kommunen, valgte å skrive leserinnlegg i lokalavisen fremfor å debattere på nettet. Dette kom fram i kvalitative intervjuer forskerne utførte. — Og når politikerne skulle følge med på den offentlige debatten, var det leserbrevspalten de oppsøkte, sier Skogerbø.

Men vil nettdebattene etter hvert også bli viktigere for dem med påvirkningsambisjoner? Ansvarlig redaktør i VG Nett Torry Pedersen tror debattformen på nettet tiltaler andre typer debattanter enn de som skriver i avisen. Han mener dette har med generasjoner å gjøre: de som sitter med makt og innflytelse i dag har vokst opp med avis og TV som medier de forholder seg til. Dette gjenspeiles i hvor de som vil påvirke ytrer seg. — Noen er så utvalgt at de får delta i debatter på TV, andre skriver i avisene, sier Pedersen.

Han tror nettdebatten vil få større betydning, av to årsaker. For det første vil den utvikles kvalitetsmessig. — For det andre vil vi få folk i posisjoner som er vokst opp som digital urbefolkning, sier han.

Flere aviser har i det siste meldt at de vil legge mer ressurser i å følge opp sine debatt-tilbud på nettet. Både Nordlys og Bergens Tidende vil innføre pliktig registrering for nett-debattantene. Eli Skogerbø ser det som sannsynlig at nettdebatten vil få større betydning også i den seriøse politiske diskusjonen.

– Jeg tror at nettdebattene har potensial i seg til å bli viktigere. Det krever redigering, som vi er i ferd med å få nå, sier hun.

Nettdebattene — bedre enn sitt rykte?
Debattene i nettavisenes kommentarfelt og fora forbindes gjerne med personangrep, usakligheter og til og med rasistiske utfall. Men Skogerbø og Winswolds undersøkelse tyder på at dette er altfor negativt. — Problemet med nettdebatten er at den har fått et ufortjent dårlig rykte, sier Skogerbø.

I en innholdsanalyse av til sammen 864 innlegg i nettavisene til Stavanger Aftenblad og Drammens Tidende, fant forskerne at kun 9 prosent av innleggene kunne betegnes som udemokratiske. Dette er blant annet innlegg der debattanten viser manglende respekt for andre eller kommer med irrelevante utspill som sporer av diskusjonen (denne undersøkelsen ble foretatt i 2005).

Saklighet og begrunnede påstander var langt vanligere enn verbale sleivspark. Mange av nettdebattantene var opptatt av at det har egenverdi å delta i det offentlige ordskiftet. En innstilling preget av deltakerdemokratiske idealer viser seg blant annet i at man er opptatt av argumentenes gyldighet og debattens og demokratiets regler og prosedyrer (se figur). Mange deltakere problematiserer faktafeil, logiske brister eller på annen måte ugyldig argumentasjon hos med-debattantene.

Bergens Tidende er blant avisene som vil arbeide med å høyne nivået på nettdebattene. Avisens debattredaktør Hilde Sandvik trekker fram at journalister og skribenter til nå i liten grad har involvert seg i nettdebatten. Den lever gjerne sitt eget liv i kommentarfeltet. Det må endres, mener hun. — Både journalister og kommentatorer oppfordres til å svare på kritikk. Man kan også få nyttige tilbakemeldinger på ting som er feil eller kan misforstås, sier Sandvik.

Blant andre grep hun sier kan tas for å bedre debatten, er å tiltrekke seg gode debattanter aktivt, jobbe mer med den redaksjonelle tilretteleggingen og profilere de gode innleggene tydeligere.

I en artikkel publisert i Vox Publica i fjor, skrev journalist Mina Hauge Nærland i Dagbladet.no at “sakene som ser ut til å gi de beste diskusjonene er drøftende saker, saker som tar opp fenomener, ikke personer, og som evner å vise fram flere sider av et sakskompleks.”

At avisene blir flinkere til å tilrettelegge og følge med på nettdebatten, er noe mange har etterlyst. Spørsmålet er om mediene klarer å høyne nivået uten å miste noe vesentlig — det frirommet nettdebattene utgjør. Selv om det til tider går hardt for seg i nettdebattene, er det ingen tvil om at ytringsfriheten rår ganske uinnskrenket der. Dette aspektet står i fare for å mistes litt av syne når avisene nå vil stramme inn på den frie flyten av meninger i nettdebattene, mener Eli Skogerbø.

– De vil få en debatt som er mer stueren. Hva går det på bekostning av, og gjør det noe om vi mister de råeste innleggene, spør hun.