“Noen har en veldig klar mening om hvilket parti de kommer til å stemme på ved lokalvalget til høsten. Andre har ikke gjort seg opp noen mening enda. I hvilken grad er du sikker på hvilket parti du kommer til å ende opp med å stemme på?”

Svarskalaen gikk fra 0–10, der null var “helt sikker” og 10 var “helt usikker”. Så mange som 28 prosent — flere enn en av fire — var helt sikker på hva de skulle stemme i kommunevalget. Denne andelen av velgerne er bedre kjent som “grunnfjellet”; de som ikke lar noe rokke ved sitt partivalg.

I den andre enden av skalaen finner vi at nesten en av 10 er helt usikre på hvilket parti de skal stemme på. I størrelse er de vesentlig mindre enn grunnfjellet, men det er likevel mange nok velgere til å kunne spille en avgjørende rolle i sammensetningen av kommunestyrene rundt om i landet. Om vi tar med alle som er mer usikre enn sikre (altså som har svart en av verdiene fra 6–10), ser vi at en tredjedel av panelets respondenter er mer usikre enn sikre på hvilket parti de skal stemme på.

Det kan altså virke som at det er mange velgere å vinne underveis i valgkampen, og mye å kjempe for for partiene.

Studerer velgere under og etter valgkampen

Norsk medborgerpanel samarbeider med ledende valgforskere ved Institutt for samfunnsforskning og UNI Research Rokkansenteret med formål å kartlegge om og hvordan valgkampperioden påvirker velgernes holdninger og partipreferanser. Et utvalg av panelets deltakere skal svare på tre undersøkelser: Den første går nå i starten av valgkampen, den andre midt i valgkampen, og den tredje like etter valget. Ved å spørre de samme personene om igjen på flere ulike tidspunkt, får vi forhåpentlig verdifull innsikt i hvilke prosesser velgerne gjennomgår når de bestemmer seg for om de skal stemme, og i så fall for hvilket parti.

Ett av temaene vi ønsker å studere, er hvor mye den uttrykte usikkerheten hos velgerne lar seg redusere dersom vi legger til bakgrunnsinformasjon som tidligere partivalg og sosiale bakgrunnsvariabler. Ved å følge respondentene i valgkampen, kan vi også identifisere når de “tuner inn” på valget og tilegner seg relevant informasjon gjennom politiske debattprogrammer, meningsmålinger og liknende.

I dag er det utviklingsredaktør Pelle Sten i Svenska Dagbladets tur, og han framhever “databasjournalistik” — journalistikk via programmering, datastøttet journalistikk — som en av trendene som vil skimtes tydeligere neste år. I Sverige er det valgår, og det bør inspirere redaksjonene, mener han:

Läsarna vill veta hur deras lokalpolitiker röstar, både i kommunen och i riksdagen. De vill veta hur politikerna röstar i frågorna som berör deras kvarter och städer. De vill veta hur voteringarna stämmer överens med vallöftena.

Sten peker på TV4s Kalla fakta om de folkvalda som et lovende forsøk. Her kan velgerne sjekke riksdagsrepresentantenes inntekter og fravær. Men Sten føler seg ikke sikker på at vi vil få se flere gode prosjekter i denne retning: Han frykter at mediehusene igjen vil “tappa bollen” og se seg forbiløpt av “pigga entusiaster och nördar”.

Her på bloggen skrev jeg tidligere i høst om behovet for presis og oppdatert informasjon om hva kommunepolitikere stemmer i enkeltsaker. Journalist Tom Erik Thorsen plukket opp poenget og fortalte om egne erfaringer fra Skien:

For noen dager siden jobbet jeg med en sak om en mulig storhavn på Auenlandet i Porsgrunn. Bystyret i Skien har sagt nei til å utrede dette, mens Porsgrunn og Bamble kommuner har sagt ja. I protokollen i Skien står det bare at vedtaket ble fattet med 34 mot 21 stemmer. Javel, men hvem stemte hva? En telefon til formannskapskontoret gjorde meg ikke særlig klokere, og det er ikke formannskapskontorets skyld. For protokollen sier ikke noe om hvilke representanter som stemte hva. Dersom hver representants stemme blir registrert kan man gå tilbake og lett bringe dette på det rene. Vi slipper å gjette oss til hvem som stemte hva. Dette ville være en styrke for demokratiet. Sindre Skiensborger vil kunne sjekke hvilke politikere som stemmer etter hans smak. Og vi i pressen vil slippe å gjette.

Thorsen konkluderer med at “kalenderen sier 2009”, mens voteringssystemene er på steinaldernivå (la oss i hvert fall være enig om at de bare så vidt er på Gutenberg-nivå!). Det er merkelig hvordan deler av samfunnet er teknologisk hyper-oppdatert, side om side med at vi finner slike åpenbart utilstrekkelige løsninger på et så viktig felt som lokalpolitikken. Dette må det gjøres noe med, og økt interesse fra mediene kan bidra.

Hva kan gjøres for å øke interessen for lokalpolitikken? Til tross for alle statlige pålegg og øremerkinger, er det fortsatt mye viktig som bestemmes lokalt. Lokale beslutninger påvirker oss på en ofte mer direkte merkbar måte enn de nasjonale. Så hvorfor er det så vanskelig å finne ut hva de enkelte folkevalgte faktisk har stemt i ulike saker?

For nedadgående (ill: SSB)

Én grunn til laber interesse kan altså rett og slett være at en skal ha godt med både ressurser og tålmodighet for å orientere seg i det lokalpolitiske systemet. Lokalt engasjerer ofte enkeltsaker mer enn partier, derfor er ikke nødvendigvis partienes lokallag første stopp for den som vil orientere seg grundigere enn det de kan gjennom de lokale mediene.

Dette kan vi i dag gjøre mye enklere. Prosjektene TheyWorkForYou og Hvem Stemmer Hvad viser hvordan. Det britiske prosjektet er spesielt fint, her kan den interesserte se hele stemmegivningshistorien til enkeltrepresentanter og abonnere på nytt om dem.

Begge disse eksemplene gir oversikt over representanter på nasjonalt nivå, men hvorfor skal ikke det samme kunne gjøres lokalt? For meg som velger er det viktig å ha god informasjon både om de løpende sakene kommunestyret behandler (kanskje jeg er berørt!) og for å kunne gjøre meg opp en veloverveid mening om hvem jeg skal stemme på ved neste valg. Hva kan være bedre enn å undersøke hva enkeltrepresentanter, og partigruppene samlet, stemmer i saker jeg bryr meg om?

Nå finnes det faktisk minst ett eksempel på dette (jeg har ikke her kunnet gå gjennom alle kommunene, og har nøyd meg med de fem største bykommunene). Kristiansand kommune har en søkeside som gir den interesserte muligheten til å sjekke stemmegivning i enkeltsaker. Langt fra perfekt, men også veldig mye bedre enn ingenting. Man kan sette opp en lang ønskeliste for forbedringer: Brukeren kan lage en side for en enkeltrepresentant via søket, men siden har ingen permanent nettadresse. Siden er ikke koblet til annen informasjon om politikeren, og det er selvsagt ikke mulig å abonnere på nytt om representantens stemme-atferd via e‑post eller RSS.

Slik stemmer Vidar Kleppe (skjermbilde).

Kristiansand kan tilby denne informasjonen fordi kommunen har et elektronisk voteringssystem. Alle politikere i bystyresalen er utstyrt med en datamaskin, og stemmer via denne. Bystyrets sekretariat legger ut resultatene dagen etter møtet. Systemet var etterspurt av både publikum og politikere, forteller utvalgssekretær Anne-Lise Holand Aabø.

Hverken i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger har jeg klart å finne informasjon om stemmegivning fordelt på den enkelte representant (et lite forbehold: kommunale nettsider er ikke alltid like oversiktlige…).

En årsak til at få kommuner har slik informasjon, er at det er høyst ulik praksis nettopp i registreringen av stemmegivning.

— Det er ikke alle som registrerer hvem som stemte for hva, sier rådgiver Thomas Scheen i KS.

Hovedregelen er at alle møter i kommunale folkevalgte organer skal gå for åpne dører. Møteoffentlighet er et viktig prinsipp. Da virker det lite tilfredsstillende at resultatene av de åpne møtene støver ned i protokoller. Sånn sett er de utilgjengelige voteringsdataene et perfekt eksempel på potensialet i å åpne offentlig sektors data for viderebruk.

Voteringsdataene burde enkelt og greit blitt gjort tilgjengelig for nedlasting, så ville det nok ikke vare lenge før vi hadde både lokale og nasjonale “De arbeider for deg”-tjenester i Norge også. Vi hjelper gjerne med bruksanvisning.

Årsakene til lav deltakelse ved lokalvalg er selvfølgelig sammensatte. Ett tiltak alene vil ikke snu trenden, men den politisk interesserte borger fortjener et bedre informasjonsgrunnlag enn hun tilbys i dag.