Jurij Andrukhovytsj ble født i Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina i 1959 og er en av landets mest profilerte forfattere. Han er en opprørets mann som har vært aktiv og skrevet lyrikk, prosa og essayistikk allerede i tre tiår. På 80-tallet var han en av grunnleggerne av den eksperimentelle, litterære aksjons- og performancegruppen Bu-Ba-Bu. På 90-tallet skrev han postmoderne romaner som sjokkerte leserne og revolusjonerte ukrainsk litteratur, derunder trilogien Rekreasjoner, Moskoviaden og Perversjon, som er oversatt til en rekke språk, men ikke norsk. I 2004 var han aktiv under Oransjerevolusjonen, og under Majdan-opprøret vinteren 2013–14 var han en markant internasjonal stemme.

– Politisk sett ser vi et tydelig skille i 2013 med Majdan-opprøret som førte til revolusjonen. Opprøret fortsetter i dag, men har nå tatt nye former, sier Andrukhovytsj når vi møtes til en samtale under bokmessen.

Andrukhovytsj liker ikke krigsretorikken, at det alltid hamres inn at det er krig. Det skjerper i seg selv konflikten.

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter revolusjonen og borgerkrigen. Kamphandlingene i landet pågår fortsatt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi lever i en turbulent tid. Men når det gjentas til stadighet “Vi er i krig, vi er i krig”, så er jeg ikke enig. Krigen er nå over i en fase av lokal konflikt. Det betyr ikke at ikke folk dør, at det ikke er sårede eller ofre, men jeg ville ikke kalle det krig. Bombene faller ikke over oss, og her i Kiev har vi et ganske fredelig liv. På mange måter skiller ikke dette seg fra tidligere tider.

Kievs gatebilde gir unektelig et fredelig inntrykk. Majdanplassen er nå velholdt og ren, en utbrent fasade skjult bak en oppussingsduk og noen plakater er alt som minner om opprøret for to år siden. Men man kan likevel merke en viss myk mobilisering. Som det gigantiske veggmaleriet på 5x10 meter jeg passerer på vei til bokmessen: en smilende, ferm bondejente med skaut på hodet og kornaks i favnen dekker hele endeveggen av en leiegård. Eller små tegn i motebildet: Nasjonaldrakter er blitt moderne. Broderte, hvite skjorter med belte i livet er in. Selv hipsternes hårmote på bokmessen har en klar nasjonal touch: Man ser påfallende mange kunstferdige flettefrisyrer for kvinner og kosakk-inspirert klipp med dempet, diskret hårpisk på toppen for menn.

Alle opprør har en myk side. Kulturen og kunstens rolle i et opprør er viktig, og litteraturen var med på Majdan helt fra begynnelsen av.

– Allerede en av de første nettene var det en gruppe poeter som skaffet litt utstyr, noen mikrofoner og enkel teknikk, og begynte å invitere sine venner og bekjente gjennom Facebook til å komme til Majdan og lese høyt.

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovytsj leser poesi på Majdan-plassen i februar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Teknikken sviktet ofte, forteller Andrukhovytsj, og mikrofonen måtte stadig erstattes med megafon. Men det ble bare en stilig effekt. En megafon fordreier stemmen og gjør opplesningen mer dramatisk.

Vi har sett bildene også i norske aviser. Majdan var et helt samfunn med infrastrukturen på plass: alt fra suppekjøkken til sykehus. Og til og med et universitet. For det var det scenen der kunstnere og litterater opptrådte ble kalt: Majdans frie universitet. Dit strømmet det til mennesker for å høre forelesninger om alt fra nyere japansk kriminallitteratur til klassisk ballett eller strukturen i det sivile samfunn. Alt var basert på frivillighet, forfatterne som leste og foreleserne som kom gjorde det frivillig, det var aldri snakk om å tjene penger på det.

– Kontakten med publikum var nær og direkte. Du kunne lese dikt der for mennesker som ellers aldri leser poesi og som knapt kjente navnet ditt, men som nå gjerne ville diskutere poesi.

Forfatterne fikk tilbake troen på at de betyr noe. At de er viktige, og at det å lese sine dikt offentlig er en politisk handling.

– Før var det vanlig å smile litt av poetene, tenke at diktopplesning var noe gammeldags, noe som tilhørte en annen tid, at patosens tid var forbi. Men her våknet patos! Vi fikk en veldig interessant blanding av patos og ironi.

Aktivistene fra Barbakan

De kunstnerne og forfatterne som var mest aktive på Majdan har i ettertid stiftet forlaget “Ljuta sprava” som betyr noe slikt som “den rasende aksjon”. Forlaget har rukket å utgi en rekke antologier og bøker allerede, og Andrukhovytsj sender meg til standen deres. Her råder fortsatt kampånden.

– Er du fra Norge? Vi har sett Okkupert på TV! Den var naiv! Altfor snill med russerne!

Andrukhovytsj vil vise meg et tykt album. Omslaget er i imitert sponplate med påtrykt tittel: Trekant 92. Kunstens Barbakan – et prosjekt Andrukhovytsj var aktivt involvert i.

– Ikke langt fra rådhuset, ved Majdan, ble det satt opp en kunststasjon, en liten festning av sponplater som man på middelaldersk maner kalte for “barbakan”, eller “festning”, forteller Andrukhovytsj.

Her ble det vist kunstutstillinger og holdt poesiopplesninger og arrangert performancer. Det er som regel ungdommen som gjør revolusjon, og det var en ny generasjon forfattere som gjorde seg gjeldende på Majdan. De fleste hadde allerede et navn i sosiale medier, men nå trådte de over fra den virtuelle verden, og ut i den fysiske.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Patos og ironi i en variasjon over Delacroix: Eksempel på aktivistkunst fra Majdan laget av Andrij Ermolenko. Tittelen “Svoboda” betyr “Frihet”. Illustrasjonen er hentet fra boken Trekant 92, utgitt på Ljuta Sprava forlag.

– De fleste var unge, rundt 30, de som er mest aktive på Facebook. Den første kvelden husker jeg at jeg var den eldste, og jeg ble satt til å lese helt sist. De fleste leste poesi. Det er poesien som reagerer først.

Kunsten og opprøret var tett sammenvevd på Majdan. Utover i februar 2014 da det spisset seg til, ble Barbakan til en festning på ordentlig der man kunne søke tilflukt og gjemme seg for politiet. Barbakan var sitt eget territorium med eget vakthold.

Da president Janukovytsj flyktet og residensen hans ble stormet, fant man en haug med dokumenter, blant annet et skisseaktig kart for spesialstyrkene der den planlagte offensiven på Majdan-plassen er tegnet inn. Av kartet fremgikk hvilke punkter politiet skulle ta kontroll over først, og på denne skissen er Barbakan tegnet inn som en trekant nummerert med 92. Derav navnet på kunstalbumet.

Forfattere ved fronten

Det var mange av aktivistene fra Majdan som vervet seg som frivillige og dro til fronten. Det var også poeter blant dem som vervet seg.

– De fikk direkte kamperfaring, både skjøt selv og ble skutt på. Det hender jeg snakker med bekjente som har vært i kamp. Mange vet ikke egentlig om de har drept noen eller ikke.

De fleste av kunstnerne støttet opp om kampene som sivile. De kunne jobbe som frivillige med å opptre for soldatene, eller de kunne bidra ved å organisere poesikvelder til inntekt for de sårede. Men noen få vervet seg frivillig som soldater, andre igjen ble innkalt som vernepliktige, og skrev fra fronten.

– Det er interessant lesning. Men en roman i det store formatet vil først komme om en god stund.

At skjønnlitteraturen trenger tid for å bearbeide de mest dramatiske begivenhetene, er en erfaring vi har gjort i norsk litteratur også de siste årene. Det er sakprosaen man griper til når det stormer rundt en. Og på bokmessen rapporterer alle jeg snakker med om at det er sakprosafeltet som vokser i ukrainsk litteratur. Reportasjebøker og debattbøker selger svært godt, mens skjønnlitteraturen trenger tid til å ta opp i seg begivenhetene. Hvordan har turbulensen påvirket det Andrukhovytsj skriver?

– Jeg skriver nok litt annerledes enn før. Jeg tror jeg nå er mer forsiktig. At jeg velger ordene annerledes. At jeg ikke lenger provoserer like bevisst og hardt som jeg gjorde før. Vi er fortsatt traumatisert, samfunnet er traumatisert. Og jeg vil ikke tilføre en traumatisert organisme enda mer smerte. Men kanskje er dette allerede i ferd med å endre seg. For et år siden følte jeg det i alle fall slik. Da valgte jeg en mildere form enn før.

At begivenhetene har påvirket skrivingen, er ikke Andrukhovytsj alene om. Andrej Kurkov, en annen profilert ukrainsk forfatter, har fortalt at han etter hendelsene i 2014 ikke lenger er i stand til å skrive skjønnlitterært, men har gått over til kun å skrive sakprosa.

Barbakan — kunstfestningen under Majdan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

– Det kjenner jeg meg igjen i. Ingen hadde ventet seg krig og intervensjon. Det var vanskelig å finne likevekten for å sette seg ned og skrive prosa. Men i en slik situasjon kan man skrive gode dikt. Eller et åpent brev – en henvendelse til sine venner eller til politikerne. Men romanformen krever likevekt og distanse. Og indre ro.

– Jeg har skrevet ting i denne perioden som vil inngå i en fremtidig bok. Men denne ble påbegynt lenge før Majdan, og jeg skriver på den ennå. Her vil man merke gjenklang av den turbulente perioden. Jeg lærte mye, forsto mye om livet i løpet av nettene på Majdan. Men boken vil ikke handle direkte om begivenhetene på Majdan. Jeg er mer interessert i hvordan denne eksistensielle erfaringen nedfeller seg.

På bokmessen dagen før jeg møter ham har Andrukhovytsj lansert en ny bok. Dette er et samarbeidsprosjekt med den tyske fotografen Johanna Diehl. Diehl har reist rundt i Ukraina og fotografert synagoger som enten står og forfaller, eller som er ombygget og tatt i bruk for andre formål, som kinosaler eller sportshaller. Andrukhovytsj har skrevet korte, essayistiske betraktninger og dikt til fotografiene. Det er svært mange slike samtidsruiner i Ukraina, som på en lavmælt måte i dag minner oss om et rystende kapittel av europeisk historie.

Den indre sensor

Det er rimelig å anta at et høyt konfliktnivå i et samfunn påvirker den offentlige samtalen på mange måter. Merker Andrukhovytsj at ytringsklimaet har endret seg de siste to årene?

– I går leste jeg i nyhetene at Ukraina hadde forbedret sin ranking på indeksen til Freedom House. Jeg har aldri følt noen begrensninger for hva jeg kan si, heller ikke under det tidligere regimet følte jeg at jeg måtte holde munn. Men det var begrensninger for tv-stasjoner, og den trykte pressen sluttet å spille noen rolle. Faktisk var internett det viktigste mediet.

Etermediene var kontrollert av oligarker, og tv-journalister kunne få problemer om de gikk mot eierne. Også i dag er situasjonen vanskelig i etermediene. Mange tv-kanaler benytter seg av at man nesten gratis kan kjøpe tv-serier, show og andre typer underholdningsprogrammer som er laget i Russland. Dette fører til konflikter.

– Det hender vi ser heksejakter. Staten prøver å bekjempe det russiskproduserte innholdet, men de gjør det som stat, det vil si lite vellykket, altfor byråkratisk. De stimulerer ikke alternativet, men forbyr bare det som kommer fra Russland. Men dette bør du spørre dem som jobber i media om. Så kan de si hva de føler, frihet eller ufrihet.

Andrukhovytsj mener det foregår en polarisering, og situasjonen har ført til alvorlige hendelser.

– Det mest tragiske tilfellet var drapet på journalisten Oles Buzyna fra Kiev. Du har kanskje hørt om det?

Dette drapet ble mye omtalt også i norske medier. Buzyna var en kontroversiell person med sterkt pro-russiske meninger. Han ble skutt rett ved oppgangen til sin leilighet i Kiev 16. april 2015.

– Forbrytelsen er ikke oppklart. Jeg likte overhodet ikke skriveriene hans, de holdt ikke mål, men var fullt og helt styrt av et visst ideologisk mål som var satt av Moskva. Likevel er dette selvsagt en grusom realitet. Drapet var nok begått uten annet motiv enn hans ord. Det han skrev. Og sa. Det er veldig vanskelig å forsone seg med dette. Det er helt uakseptabelt.

Buzyna hadde ytterliggående meninger, men er det likevel de moderate utsagnene som har smalest kår når samfunnet polariseres? Er det “gråsonen”, som det har blitt omtalt som i den norske debatten, som ryker først?

– Ja, det tror jeg er litt riktig. De ekstreme utsagnene legges mer merke til, dem reagerer alle på. Mens det som er mindre oppsiktsvekkende er lettere å presse ut, avfeie med at det kan man ikke si, dette har man forbudt å si og så videre. Jeg tror det stemmer. Men jeg vil ikke si at dette gjelder for litteraturen, den litterære prosessen. Jeg kjenner ingen forfattere eller forleggere som av hensyn til sensurregler ville ødelegge en tekst eller stryke ut ting.

For det finnes ikke lenger noen formell instans som regulerer innhold i litteraturen. Andrukhovytsj forteller at det fantes under det tidligere regimet: Den nasjonale kommisjon for oppsyn med samfunnsmoralen kunne utøve press, ikke på forfatterne, men på forleggerne. Hvis kommisjonen vurderte det som at en roman inneholdt for eksempel pornografi, kunne de reise sak og få hele opplaget inndratt.

– Forfatteren kjente det ikke selv på kroppen, men bøkene ble ikke solgt. Det var ubehagelig, skjønt for mange forfattere var det også reklame.

Men for forleggerne var det vanskelig, de hadde lagt pengene sine i prosjektet, og var redde. Dette var en form for skjult sensur som grep direkte inn i de litterære tekstene. Kommisjonen ble nedlagt etter Majdan-revolusjonen.

– I dag er det ingen begrensninger på litteraturen. Hvis jeg eller en annen forfatter mener at noe bør utgis, så utgis det. Det finnes ingen ytre mekanismer som kan stoppe det.

Men det er ikke bare institusjonalisert sensur som innsnevrer ytringsrommet. Også indre forhold spiller inn.

– Den indre sensor, som det heter, finnes. Han kommer med frykten. Hvis for eksempel det mordet som jeg omtalte skulle bli et vanlig fenomen, at én til og så enda én ble drept. Da ville den indre sensoren ha dukket opp hos mange, og mange ville sluttet å si ting offentlig. Jeg håper at vi aldri kommer dit.

Ukraina på Europas kunstscener

Hva kan Europa gjøre for at utviklingen i Ukraina går i riktig retning?

– Den beste måten Europa kan bidra på, er gjennom et aktivt kulturdiplomati, gjennom land-til-land-samarbeid. Fellesprosjekter mellom ukrainske og europeiske kunstnere er viktig.

Det nevnte samarbeidsprosjektet mellom Andrukhovytsj og Diehl om ukrainske synagoger ble finansiert av Goethe-instituttet. I dag er både Polish Book Institute, British Council og Goethe-instituttet meget aktive i Ukraina, og alle er representert på bokmessen. Også Norge deltar, Vigdis Hjorth og Lars Svendsen er invitert for å lansere bøker i oversettelse.

I Norge er ukrainsk kunst mer synlig enn før. Det hender ukrainske filmer går på norske kinoer – som Slabosjpytskyjs Stammen i fjor. Og Serhij Zjadans roman Anarchy in the UKR kommer ut på Pax forlag til neste år.

– Det er også viktig at Ukraina blir synlig på Europas kulturscene. At vi blir invitert med til festivaler og liknende. Ikke bare litteratur, men også film. Vi har veldig interessant dokumentarfilm. Og vår billedkunst holder et høyt nivå. Ukraina inviteres nå jevnlig til kulturhappenings i Europa. Det er et fremskritt. For ti år siden var det nesten umulig å vekke interesse noen steder, sier Jurij Andrukhovytsj.

Etter 18 måneder med feltarbeid i Ukraina leverte Hansen nylig sin masteroppgave i Russlandstudier ved UiT Norges arktiske universitet.

Den ukrainske revolusjonen vinteren 2013–14 varte i tre måneder, tok med seg nesten hundre menneskeliv, og var på mange måter starten på de turbulente tidene Ukraina befinner seg i nå. Hendelsene på Majdan, Uavhengighetsplassen i Kiev, skapte stor debatt i verdenspressen. Hvordan skulle den ukrainske virkeligheten forstås og fortolkes? Et av de store spørsmålene var i hvilken grad høyreekstreme elementer var til stede og preget opprøret.

Det er et spørsmål som har vært debattert mye også i tiden etter revolusjonen. Russiske medier beskriver rutinemessig revolusjonen som et fascistisk kupp, ikke som en revolusjon utført av vanlige ukrainere.

Nå har Arve Hansen levert et forskningsbasert bidrag til nettopp denne debatten.

Den unge appellen

Masteroppgaven “Majdan 2013–2014: Plassen, protestene, drivkreftene” fikk svært god mottakelse da UiT publiserte den i mai (se tekstboks).

– Oppgaven utfordrer den vanlige fremstillingen av protestene på Majdanplassen som et ukrainsk valg mellom EU og Russland. Oppgaven er skrevet tett på handlingene i tid og rom av en forfatter som snakker både russisk og ukrainsk. Den gir viktig og troverdig informasjon, sier Siri Lill Mannes, tidligere utenrikskorrespondent i TV 2.

– Min oppgave var ikke å kaste stein eller beskytte politiet, sier Arve Hansen om sin tid med feltarbeid under den ukrainske revolusjonen. Her i Grusjevskygaten i Kiev i juli 2015, en gate som i 2014 var et av åstedene for slag mellom politi og demonstranter (foto: Håkon Benjaminsen).

Etter halvannet år med feltdagbok, intervjuer og samtaler har Hansen trukket sine konklusjoner. Han mener revolusjonen kom fra grasroten, var vanskelig å kontrollere for politikere, og at den ikke var drevet av de mørkebrune holdningene mange fryktet i Vest-Europa og Russland.

– Jeg mener at de høyreradikale tilbød en organisert radikalisme som mange hadde behov for. Det var svært mye vold mot protestantene, og det var mange som ønsket å bruke vold mot myndighetene. Volden og den radikale symbolikken appellerte til ungdom. Men å kalle revolusjonen ultranasjonalistisk av den grunn, blir en forenkling, sier Hansen.

Brune argumenter

Ifølge Hansen verserer det flere tilsynelatende gode argumenter for at høyreekstremismen ledet an i fjorårets revolusjon. Han trekker frem tre hovedargumenter.

Det første bygger på at det høyreekstreme partiet Svoboda var et av de fremtredende opposisjonspartiene fra det ukrainske parlamentet som prøvde å kontrollere revolusjonens krefter. Men Hansen peker på at selv om partiet tok mye plass under revolusjonsdagene, har resultatene i tiden etter vist at partiet hadde ingen eller liten reell oppslutning og kontroll under revolusjonen.

Det andre argumentet er at det ble brukt mye symbolikk som minnet om høyreekstremisme. Det siste argumentet er at det var flere aktive grupper med klare høyreekstreme trekk som vokste seg svært populære på revolusjonsplassen.

– Problemet med disse argumentene er at disse gruppene ikke var de eneste som var der. Andre grupper var også villige til å bruke vold, men de gjorde seg mye dårligere på TV og fikk mindre medieoppmerksomhet, sier Hansen.

Eksperter over natta

Mediesirkuset rundt revolusjonen strakte seg fra Uavhengighetsplassen i Kiev og ut til alle verdenshjørner. Oppmerksomheten var stor, noe av mediedekningen var god, men Hansen så mange mangler og sier han savnet nyanser.

– For meg var det veldig vanskelig når det ble skrevet mye om Majdan-revolusjonen i media hjemme. Det ble rapportert om grupper som jeg ikke så mye til og politikere som jeg heller ikke følte at hadde stor innflytelse på det som skjedde.

– Problemet er at det var mange eksperter på Russland som over natta ble eksperter på Ukraina, siden folk regner med at det er omtrent det samme landet.

Hansen mener det likevel er forståelig at det kan bli kluss, siden Ukraina var en viktig del av Sovjetunionen og mange snakker russisk i landet. Han mener folk fort glemmer hvordan Ukraina har mye felles historie med andre naboland også, som Polen, Litauen og Østerrike. Ukraina er også et land med mange religioner, språk og etnisiteter.

– En feil mange gjør i media, er å forenkle Ukraina til et land delt i to. Dette er ikke et land i kamp mellom et russisk øst og et ukrainsk vest. Ukraina er mer allsidig enn det, sier Hansen.

Høyreekstreme på lang liste med problemer

Anton Shekhovtsov er verdensledende ekspert på temaet høyreekstremisme i Ukraina, og han stiller seg bak Hansen.

17. januar 2014: En gruppe tilhengere av en av Ukrainas høyreorienterte grupper fotografert rett utenfor barrikadene på Majdanplassen. (foto: Harald Hoff)

– Nei, revolusjonen var ikke høyreekstrem. Den var heller en revolusjon sammensatt av politiske krefter kritiske til Viktor Janukovitsjs korrupte og kriminelle regime, enten de var høyreekstreme, konservative, nøytrale, sentrumsorienterte eller venstreorienterte. Jeg vil estimere at de høyreekstreme utgjorde omtrent 10 prosent av de revolusjonære, sier Shekhovtsov.

Nå, mens krigshandlingene mellom ukrainske styrker og russiskstøttede opprørere fortsetter i Øst-Ukraina, har mange høyreekstreme elementer nådd overflaten. På den ukrainske siden av krigen finner en flere frivillige bataljoner hvor mange av soldatene følger en høyreekstrem ideologi. Shekhovtsov er klar på at det vil bli problemer med høyreekstreme i tiden etter krigen også, og at soldatene på fronten ikke er et unntak.

– Ukraina har heller ikke kapasitet til å reintegrere soldater til et fredelig samfunn, sier han.

Men han mener også at freden ligger for langt unna til at en kan spekulere for mye i hva en kan vente i tiden etter krigen. Han presiserer at på dette tidspunktet er de høyreekstreme bare ett moment i Ukrainas lange rekke med problemer.

Symbolet Majdan

Arve Hansen mener også at det er problematisk med de høyreekstremes stilling i Ukraina i dag.

I juli 2015 demonstrerte medlemmer av gruppen Høyre Sektor utenfor presidentadministrasjonen (foto: Håkon Benjaminsen).

– Det er fortsatt viktig å kritisere de ytterliggående høyregruppene som kan bli farlige nå som de er aktive i en krig og har våpen. Men revolusjonen jeg forsket på vil jeg si ikke kom fra disse menneskene. Det var en revolusjon drevet frem av 30 år med økonomisk misnøye og 22 år med politisk frustrasjon. Et sinne som igjen manet frem ønsket om å kvitte seg med det dysfunksjonelle og korrupte systemet.

– Jeg vet ikke om ukrainerne føler de har oppnådd det de ønsker ennå. Men jeg vil si at de ekstreme hendelsene vi har sett etter revolusjonen forsterket Majdans symbolske verdi, sier Hansen.

***

Merknad fra redaksjonen

Artikkelforfatteren, frilansjournalist Harald Hoff, har de siste årene vært på flere reportasjeturer til Ukraina, og var også til stede mens revolusjonen pågikk i Kiev. Under disse reportasjeturene har Arve Hansen, som er intervjuet i denne artikkelen, vært Hoffs tolk og medhjelper.

Den nye staten godtok ikke vold og rabulisme, utpressing og løgn. I de tre månedene siden den dukket opp har Majdan, som denne staten kalles, trukket opp sine grenser, markert dem med barrikader og satt opp egne kontrollposter. Den har også etablert sitt eget forsvar (i praksis sin egen hær), sanitetstjeneste og forsyningslinjer.

Foto: Ivan Bandura cb

Majdan dukket opp på kartet som en ny ministat i Europa.

“Majdan har vist at vi, ukrainerne, kan løse problemene våre på grunnplanet uten sterke makthavere, ved å etablere våre egne alternative strukturer,” sier den kjente ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko. Majdan har ikke bare vært selvberget, men har bannlyst alle politikere og utnevnt sine egne ledere. De eneste uskrevne reglene som gjelder her, er rettferdighet, ærlighet, samvittighet og sannhet.

Utfordre politikerne

Etter at nær hundre majdanister ble drept av snikskyttere 21. februar, reiste innbyggere i dette lille, men stolte landet seg i protest mot avtalen som ble inngått mellom opposisjonen og president Viktor Janukovitsj. Denne avtalen gikk ut på at den ukrainske nasjonalforsamlingen, Verkhovna Rada, skulle stemme over et forslag om å gå tilbake til konstitusjonen av 2004 (som ga forsamlingen stor makt), og at presidentvalget i februar 2015 skulle flyttes frem til en gang mellom september og desember 2014. Avtalen ble bekreftet ved at utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen – Laurent Fabius, Frank-Walter Steinmeier og Radek Sikorski – var til stede under samtalene.

Men majdanistene betraktet avtalen som forræderi. Etter tre måneder med motstand, etter at flere av kameratene deres var døde og den politiske ledelsen hadde neglisjert kravene deres, kunne ikke demonstrantene godta at en tyrann med blod på hendene, som de nå anså Janukovitsj for å være, skulle bli sittende ved makten i enda ni måneder. Det var et slag i ansiktet på de døde og alvorlig sårede, og opposisjonslederne som kom ned på Majdan-plassen for å informere om avtalen, ble møtt med pipekonsert. Volodymyr Parasiuk, en 26 år gammel tidligere kadett i hæren fra Lviv, gikk opp på scenen, grep mikrofonen og erklærte at Majdans krav – at presidenten måtte trekke seg umiddelbart – fortsatt sto ved lag.

Foto:Ivan Bandura cb

Røykepause på Majdan, 9. desember 2013.

Slik den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov så det, befinner “det ukrainske folk seg på et høyere nivå i politisk utvikling enn selv opposisjonspartiene, som tror de har vunnet en seier”. Talen hans gikk over i unisone rop fra folkemengden: “Zek get!” – Ut med Janukovitsj! (Zek er slang for straffedømt. Presidenten ble to ganger fengslet for voldsforbrytelser da han var ung.) Dette slagordet var blitt en slags mininasjonalsang for den nye staten. Parasiuk viste at Maidan ville tvinge politikerne til å lytte og ikke la seieren bli skuslet bort slik det skjedde i 2004 da oransjerevolusjonens ledere havnet i innbyrdes krangel og mistet energien til å gjennomføre store forandringer.

Majdans første offer

Etter Volodymyr Parasiuks oppildnende tale var Viktor Janukovitsjs skjebne beseglet. Han forlot Kiev allerede samme kveld, og i mange dager var det ukjent hvor han befant seg. Det ga Verkhovna Rada anledning til å vedta (med et flertall på 328) å frata ham makten med den begrunnelse at han hadde forlatt sin post. Janukovitsj ble kalt desertør og forræder, ikke bare av sine motstandere, men også av sine tidligere partikamerater. Avsettelsen av presidenten var Majdans første og viktigste seier, men det var bare et første skritt.

“Majdans oppgave er å forandre vårt land, omgjøre det fra et totalitært sovjetsystem til et demokratisk system som styres etter rettsstatens rettferdige lover. For i dag vedtar Verkhovna Rada til min store beklagelse lover som tjener og beriker dem som sitter der og ikke til beste for det ukrainske folk,” har patriarken Filaret uttalt, overhodet for Kiev-patriarkatet under den ukrainske ortodokse kirke, den grenen av den ortodokse kirken med størst tilslutning i Ukraina.

Det er grunnen til at Oksana Zabuzjko mener at Majdan så langt bare har vunnet slaget om Kiev – som et første skritt mot en omstart av hele styringssystemet som til nå har vist seg å være fullstendig inkompetent. Slik beskriver hun Majdans neste oppdrag: “Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.”

Foto:Østerriksk UD cb

Blomsterhav til minne om de drepte på Majdan (bilde tatt 9. mars 2014).

Demonstrantene på plassen vet dette. Det er grunnen til at de fremdeles forsvarer sin lille stats suverenitet, til tross for at de er kvitt Janukovitsj og har begynt å reformere både den lovgivende forsamling (det er nå en ny koalisjon der) og den utøvende makt (Verkhovna Rada har bekreftet den nye regjeringen ledet av Arsenyj Jatsenjuk). “Vårt samfunn endrer seg ikke,” sier Andrej Kurkov når han oppsummerer situasjonen. “Og dessuten kommer de nye politikerne allerede med uttalelser som bare lefler med folkemeningen. Jo mer de henfaller til demagogi, jo mindre mulighet har vi til å gjøre forandringer.”

Noen demonstranter har fått makt

En stor del av Majdans befolkning kamperer fremdeles ute på den sentrale plassen i det lille landet sitt, og folk sier de vil bli værende til 25. mai, den nye datoen for presidentvalget. Det er allerede klart at den som blir valgt til nytt statsoverhode, vil måtte inspiseres og godkjennes av Majdan og komme dit og motta folkets velsignelse.

Dette er allerede skjedd med den nye regjeringen. For første gang i det selvstendige Ukraina har folk fått vite navnene på kommende ministre før de ble stemt inn av parlamentarikerne, ikke etter. Dagen før nasjonalforsamlingen skulle stemme over den nye regjeringens sammensetning, sto alle kandidatene frem på scenen på Majdan-plassen, og hver enkelt ble presentert og godkjent. Tre av de nye ministrene er faktisk tidligere demonstranter. Kulturminister Evhen Nisjtsjuk er skuespiller og godt kjent som stemmen fra Majdan. Han har de siste tre månedene vært demonstrantenes konferansier og holdt moralen oppe fra scenen. Førstehjelperen Oleh Musyj, som har koordinert Majdans sanitetstjeneste, er blitt helseminister, og Dmytro Bulatov er ungdoms- og idrettsminister. Bulatov var en av dem som organiserte bildemonstrasjonen Automajdan og som var bortført i åtte dager og ble alvorlig skadet.

Journalisten Tetjana Tsjernovol ble banket opp av voldsmenn i desember. Hun leder nå den statlige antikorrupsjonsetaten. (foto: Iryna Solomko)

Majdanistene vil også få andre embeter. Tetjana Tsjernovol, en gravejournalist som ble brutalt banket opp av ikke identifiserte overfallsmenn i desember, skal lede antikorrupsjonsetaten. Aktivisten Yehor Soboljev skal lede renselseskommisjonen som har som oppgave å fjerne restene etter det korrupte styret og muligens stille tidligere tjenestemenn for retten. Viktoria Siumar, også journalist og uoffisiell Majdan-leder, er utnevnt til nestleder for nasjonalrådet for sikkerhet og forsvar under Andrij Parubij, sjefen for Majdans “selvforsvars”- styrker som nyter stor autoritet og respekt blant demonstrantene. Hans nestkommanderende Andrej Levus er blitt nestsjef for den ukrainske sikkerhetstjenesten. Dermed har Majdan bidratt med nytt blod til det nye statsstyret.

Men Ukrainas nye herskere har ikke villet gi lederen for Pravyj sektor (høyre sektor), en samling ultranasjonalistiske grupperinger, Dmitro Jarosj, en jobb i sikkerhetstjenesten. Denne bevegelsens innflytelse på Majdan er en kilde til stor uro og engstelse for europeiske politikere og folk fra den sørøstlige delen av Ukraina, og den blir brukt i russernes antiukrainske propaganda som bekreftelse på radikaliseringen i landet. Det var denne “spredningen av den brune pesten” som ga Vladimir Putin påskudd til å sende soldater inn på ukrainsk territorium.

Politiske eksperter er imidlertid tilbøyelig til å mene at Pravyj sektors rolle er overdrevet, og at det ville bremse radikaliseringen dersom bevegelsen ble tatt inn i varmen. Andrej Kurov deler dette synet: “Den radikale sektor har ennå ikke samlet seg i et politisk parti. Når det skjer, vil dens status bli endret og dermed også dens adferd og retorikk. En ekstremistgruppe som kommer inn i nasjonalforsamlingen eller får innpass i det offentlige, opphører å være radikal. Folk slutter å være redd for dem.”

Men det er andre der ute …

Samtidig er demonstrantene på Majdan fullt klar over at det å innsette aktivister i offisielle stillinger ikke er noen garanti for systemskifte. Det er grunnen til at de fremdeles er der og fremdeles har så stor innflytelse. Patriark Filaret tror Majdan vil bli oppløst så snart ukrainerne er tilfreds med sitt nye styre. Hvis opposisjonspolitikerne som nå sitter ved makten, skulle glemme at de er der for å tjene folket og gjennomføre reformer, og henfaller til gamle synder med korrupsjon og intern maktkamp, vil Majdan være der og minne dem om at de står i gjeld til sine landsmenn.

Foto:oxlaey.com cb

Vitalij Klitsjko snakker med demonstrerende studenter i Kiev i november 2013.

Vitalij Klitsjko, som er leder for UDAR-partiet og vil stille som kandidat ved presidentvalget i mai, erkjenner også at Majdan har en rolle å spille i utformingen av det nye styrets politikk i tiden etter Majdan. “Folket på Majdan er våre viktigste allierte, våre partnere, og det de sier er av største betydning. Det ville være ille dersom våre interesser kommer i konflikt med publikums interesser.”

Andrej Kurkov anser også at Majdan har en ny rolle å spille i fremtiden. Han mener at demonstrantene, og særlig de yngre, bør bli en drivkraft i lokalpolitikken når de vender tilbake til hjemstedet. Det er de også innstilt på å gjøre. Etter tre måneder på barrikadene vil de ikke tillate at politikerne kaster vrak på det de har oppnådd. Fra nå av vil alle med høye politiske verv måtte regne med Majdan.

Ukrainske myndigheter har gjort mange forsøk på å slå ned ukrainernes protester, som begynte som fredelige demonstrasjoner til støtte for europeisk integrasjon for Ukraina. Om kvelden den 30. november 2013 satte myndighetene for første gang inn spesialstyrker fra politiet som på ekstremt voldelig vis banket opp protesterende studenter. 16. januar godkjente myndighetene en pakke med sensurlover som utløste nye protester i gatene. Og nå avviser myndighetene i praksis enhver dialog eller konsensus, til tross for internasjonale forhandleres forsøk på megling.

I tre måneder har myndighetene unnveket alle demonstrantenes krav: Å begrense presidentens makt ved å tilbakeføre grunnloven til ordlyden fra 2004; avsettelse av innenriksminister Zakhartsjenko; straffeforfølgelse av dem som er ansvarlig for vold mot studenter; og signering av assosieringsavtalen med EU. Dette fører til en eskalering av vold og konfrontasjon.

Hendelsene på “Den svarte tirsdagen” 18. februar viste at myndighetene er rede til å drukne Ukraina i blod ved å ta i bruk skytevåpen og militært utstyr.

Dette bildet ble 20. februar 2014 lagt ut av Twitter-brukeren Euromajdan med kommentaren: “I really don’t know what to say.”

Vi ber dere om å tilstrebe en balansert dekning av hendelsene i Ukraina og være på vakt mot den russiske propagandakrigen, som har vært ført konstant siden protestene begynte. På Majdan-plassen har dusinvis av demonstranter fra hele Ukraina blitt drept. Derfor svarer det ikke til realitetene at alle er “ekstremister fra Vest-Ukraina”. Å si dette bidrar til det inntrykket Janukovitsjs diktatoriske regime ønsker å skape: At dette bare er en “lokal konflikt mellom radikale elementer”.

Vi ber dere også om å ta opp introduksjonen av sanksjoner mot ukrainske politikere og tjenestemenn, siden menneskeliv avhenger av det — bokstavelig talt. Dessverre har Europas nøling med praktiske tiltak ført til dusinvis døde og hundrevis skadde.

Vi ber dere om å informere publikumet deres om bankkontoer i utlandet og korrupte ukrainske tjenestemenns selskaper. Disse kan brukes som pressmiddel mot Janukovitsjs militante regime, som terroriserer folket han har avlagt ed om å tjene.

Bakgrunnsinformasjon

Borgerbevegelsen “Stop Censorship” ble grunnlagt 21. mai 2010. Dette er en uformell gruppe av journalister som er blitt opprettet som svar på undertrykkelsen av ytringsfrihet i Ukraina.

“Stop Censorship” er et initiativ fra ukrainske journalister og medieorganisasjoner som tar sikte på å forsvare ytringsfrihet, hindre sensur i Ukraina, så vel som kjempe mot innblanding i journalistisk virksomhet og brudd på profesjonelle standarder i dekningen av sosiale og politiske forhold.

Borgerbevegelsen “Stop Censorship” støtter ikke noe politisk parti og mottar heller ikke økonomisk støtte fra noe politisk parti.

Stop Censorship på Twitter: @Stopcensorship.

Kontaktperson: Artem Sokolenko, organisasjonens koordinator. E‑post: censor.stop@gmail.com