“On peut sauter sur sa chaise comme un cabri en disant, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, mais cela n’aboutit à rien et cela ne signifie rien.” («Man kan hoppe opp og ned, og rope Europa! Europa! Europa! så mye man vil, men det bidrar ikke til noe og har ingen betydning»).

Ordene kom fra Charles de Gaulle for 52 år siden, under et tv-intervju 14. desember 1965, men er ikke desto mindre skrikende aktuelle. For i tillegg til spørsmålene omkring sikkerhet og økonomi, utgjør Den europeiske unionens styringsform én av de store sakene i det franske presidentvalget.

Macrons Europa-løfter – mest klipp og lim?

Kvelden 23. april tok den unge lederen av den politiske bevegelsen En Marche!, Emmanuel Macron, ledelsen i presidentvalget med 24,01 prosent av stemmene i første valgomgang. Og helt siden starten av valgkampen, ser han ut til å være den av kandidatene som har tatt på seg rollen som det europeiske tempelets vokter. Enkelte av forslagene hans kan virke nyskapende, men de er bare en videreføring av den politikken som er blitt ført i løpet av både Nicolas Sarkozy og François Hollandes femårsperioder.

Foto: Mutualité Française/FNMF/N. MERGUI cbn

Emmanuel Macron: Den proeuropeiske sentrumskandidaten møter høyreradikale Marine Le Pen i andre valgomgang i det franske presidentvalget.

Den sosialistiske presidentens tidligere økonomiminister lover, blant annet, en utvidelse av det indre markedet innen energi og digitale tjenester. Han fremstiller seg selv som den fremste forkjemperen for ideen om en “Buy European Act” – et forslag til en ny handelslov som i sin tid fikk støtte av tidligere president Sarkozy, der offentlige kontrakter bare skal gå til selskaper med minst halvparten av sin virksomhet i Europa. Macron går også inn for et europeisk forsvarsfond som skal finansiere felles militært utstyr, en idé fremmet under krigen i Mali i 2012 da Frankrike ble klar over i hvilken grad de lå på etterskudd når det gjaldt droner. Emmanuel Macron stiller seg dessuten positiv til opprettelsen av et eget budsjett for eurosonen, vedtatt av et parlament og iverksatt av en egen finansminister for eurolandene.

Men for å gi en helt konkret ny giv til det europeiske prosjektet, støtter han seg til det han kaller demokratiske kongresser (conventions citoyennes) som skal lanseres innen utgangen av 2017.

Kort sagt, de ulike sparepolitikkene som har blitt ført i Europa siden finanskrisen i 2008, Den europeiske sentralbankens uavhengighet, budsjettreglene i de europeiske traktatene og spørsmålet om Frankrikes integrasjon i en stor overnasjonal sammenslutning, tas ikke opp. Dette er imidlertid temaer som gir næring til heftige debatter rundt om i landet. I en artikkel 10. mars kunne nettstedet Mediapart (som driver undersøkende journalistikk) vise til noe mer når det gjaldt Emmanuel Macrons “europeiske linje”. For ifølge nettavisen er presidentkandidatens forslag et tilfelle av “klipp og lim”, ord for ord, av “alle strukturreformer som Det europeiske råd i flere år har bedt Frankrike om å iverksette».

Fra Rothschild til Elysée-palasset

Foruten hans personlige engasjement, er kanskje én av forklaringene på Emmanuel Macrons forkjærlighet for Europa å finne i bakgrunnen hans. Han ble født i 1977 i byen Amiens, i Picardie, og ble uteksaminert i 2004 ved ENA (red.anm.: Ecole Nationale d’Administration, en skole grunnlagt i 1945 som utdanner en stor del av Frankrikes politiske elite og høyere embetsmenn) med tittelen finansinspektør, for så å bli ansatt av banken Rothschild i 2008.

Fra 2006 til 2009 er han medlem av det franske sosialistpartiet (PS — Parti socialiste). Han blir lagt merke til av Jacques Attali, tidligere rådgiver for den sosialistiske presidenten François Mitterrand, og blir i 2012 assisterende regjeringsråd under François Hollande, deretter økonomiminister i samme regjering i 2014. Emmanuel Macron har dermed blitt skolert i de økonomiske og politiske maktkorridorer, og kjenner den europeiske programvaren til punkt og prikke.

En Marche!-lederens europeiske ståsted, som på mange måter minner om det til François Hollande, dekker imidlertid ikke over det som er en særegen fransk realitet. For om Marine Le Pen og Nasjonal Front riktignok er fiendtlig innstilt til alt som handler om EU, så er de tradisjonelle partiene på sin side dypt splittet når det gjelder EUs styringsform og hva slags forhold Frankrike skal ha til unionen. Her er det bare å lese valgprogrammene til presidentkandidatene som har en eller annen form for tilknytning til de to partiene som har styrt landet siden innføringen av den Den femte republikk i 1958. Det vil si sosialistene, Parti socialiste, på venstresiden, og de konservative, Les Républicains, på høyresiden.

Mellom stram finanspolitikk og nasjonal selvråderett

Venstresiden kritiserer de europeiske traktatene for å gå for langt i å tekkes finanspolitikkens stramme regler og for blindt å akseptere den frie markedskonkurransen. Mens president Hollande gjorde overholdelse av unionens budsjettkrav til et mål (underskudd på statsbudsjettet under 3 prosent av BNP og statsgjeld under 60 prosent av BNP), foreslo sosialistpartiets offisielle presidentkandidat, Benoît Hamon, å trekke Frankrikes forsvarsutgifter ut av underskuddsberegningen, og gikk inn for å bekjempe sparepolitikkene ved hjelp av en demokratisk debatt i nytt parlament innen eurosonen (hvorpå han nærmer seg Emmanuel Macron, med mindre det er Macron som nærmer seg Hamon). I første valgomgang fikk Hamon kun 6,36 prosent av stemmene.

Jean-Luc Mélenchon, lederen av bevegelsen La France insoumise og alliert med kommunistene, var på sin side medlem av sosialistpartiet fra 1976 til 2008. I valgprogrammet gikk han inn for å frita Frankrike fra de europeiske budsjettkravene, stoppe privatiseringen av offentlige tjenester og å regulere bevegelsen av kapital. Det handlet særlig om én avtale: Traktaten om stabilitet, samordning og styring i Den økonomiske og monetære unionen (fiskalpakten) som ble undertegnet i 2012 av François Hollande og alle andre medlemsstater med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Denne traktaten innbefatter kravene til medlemsstaters budsjettunderskudd og gjeld (de berømte 3 prosent og 60 prosent av BNP), men legger til en kontroll av overholdelsen av disse som EU-kommisjonen og EU-domstolen skal stå for. Jean-Luc Mélenchons uttalte mål var å endre de europeiske traktatene og økonomiske regler fra innsiden – regler ansett som å favorisere tyske interesser. Han utelukket imidlertid ikke en fransk utmelding av EU hvis dette skulle mislykkes, og derved unionens endelikt. I og med at Mélenchon fikk 19,58 prosent av stemmene, slår den slags uttalelser slår tydeligvis an i Frankrike. Og dette på tross av at landet er én av EUs grunnleggere… Et tydelig tegn på en dyp krise…

På høyresiden er det delte meninger når det gjelder økonomi og europeiske budsjettregler, men det mest sentrale dreier seg om noe annet, nemlig prinsippet om nasjonal selvråderett. Så selv om François Fillon – Les Républicains’ fanebærer og tidligere statsminister under Nicolas Sarkozy – gikk inn for å opprettholde eurosonens nåværende grenser, ønsket han samtidig å gi den en noe mer forbundsliknende karakter ved å utstyre den med et politisk råd bestående av regjeringsledere som møttes hver tredje måned.

Motstanden var mye tydeligere hos Nicolas Dupont-Aignan, presidentkandidaten for partiet Debout la France og tidligere medlem i partiene som Les Républicains springer ut fra (Union pour le Mouvement Populaire (UMP) og Rassemblement pour la République (RPR) før det) fra 1979 til 2007. Han ønsket helt enkelt å fjerne både euroen og unionen slik de fremstår i dag, og erstatte dem med et forbund av nasjonalstater.

Fillon gikk på et stort nederlag i første runde med 20,01 prosent stemmer. Nicolas Dupont-Aignan overbeviste på sin side kun 4,7 prosent av franskmennene. Marine Le Pen annonserte sist helg at Dupont-Aignan vil bli hennes statsminister hvis hun vinner valget 7. mai.

Innstrammingens vendepunkt i 1983

De «europeiske splittelsene» mellom de ulike kandidatene, også dem fra samme politiske familie, er kun en liten del av sprekkdannelsene som har dannet seg i de to store tradisjonelle partiene, Sosialistpartiet og Republikanerne.

Når det gjelder sosialistene, må man gå tilbake til 1960-tallet for å finne utgangspunktet for splittelsen. Som Georges Saunier, førsteamanuensis ved Universitetet i Cergy-Pontoise, skriver i en artikkel fra 2011 (“De la Communauté à l’Union européenne. L’action européenne de François Mitterrand (1981–1995)”) var det fra den tiden av slik at “det tidligere SFIO (Section française de l’Internationale ouvrière) faktisk inkluderte en nokså sterk proeuropeisk retning som følge av en mindre marxistisk samfunnsvisjon og en mer reformistisk tilnærming til maktapparatet. Denne tendensen vedvarte i partiet gjennom 1970-tallet. Men fra slutten av 1960-årene fikk en politisk mer radikal, og tredje verden-ideologisk retning, større plass. Dette politiske synet motsatte seg direkte en fellesskapsprosess som ble ansett som for liberal og for USA-vennlig.”

Men det var i 1983 at kløften innad i sosialistpartiet virkelig oppstod. Etter to år i presidentvervet, innser François Mitterrand snart at venstresidens politikk vanskelig lar seg gjennomføre i en stadig mer liberal verden.

“I 1983 blir denne sosialismen «à la française» konfrontert med og bryter sammen av de harde kravene om realisme når det gjaldt det å være en del av den europeiske økonomien,” forklarer Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og spesialisert innen europastudier. “Den indre splittelsen som da oppstår i PS, deler medlemmene inn i de som er for fokus på nasjonale anliggender for ikke å bryte med løftene fra 1981, med utmelding av det europeiske monetære samarbeidet som resultat, og de som mener at å forlate samarbeidet vil være galskap og det samme som å skrive under på en uopprettelig økonomisk nedgang for Frankrike.”

Mitterrand legger en stor del av sine sosiale valgløfter på hyllen (økonomisk vekst via økt forbruk, lønnsøkninger,…) og vier seg til bekjempelsen av inflasjon og til å fortsette det europeiske monetære samarbeidet. “I PS oppstår det et særdeles spent forhold mellom tilhengerne av drømmen og tilhengerne av realismen, vel vitende om at det ene nødvendigvis ekskluderer det andre. Tretti år senere står man på akkurat samme sted. Det er en sterk motsigelse mellom det å velge et liberalt Europa og det å gå for en velferdsstat i fransk drakt,” sier Orban.

Philippe Séguin og Maastricht

I 1992, mens sosialistene allerede er gjort sårbare, strides høyresiden (da kalt Rassemblement pour la France, RPR) om godkjenningen av Maastricht-traktaten. I 1986 hadde Enhetsakten blitt inngått med målet om å forberede overgangen til det europeiske indre markedet innen utgangen av 1993.

Maastricht-traktaten går imidlertid mye lenger. Mens hensikten var å skulle kunne håndtere den tyske gjenforeningen og å gi Europa større tyngde i møte med USA og Japan, blir nå Det europeiske fellesskapets kompetanser utvidet (til miljøspørsmål, energi og forskning), unionsborgerskapet innføres og Den økonomiske og monetære unionen planlegges. Fellesvalutaen, euro, ser dagens lys i 1999, fri bevegelse av kapital sikres, Den europeiske sentralbanken opprettes og garanteres uavhengighet (en konsesjon til Tyskland), og “konvergenskriteriene” mellom medlemsstatene innføres (de nevnte kravene til statsbudsjett og ‑gjeld).

Jacques Chirac, den fremtidige franske presidenten (fra 1995 til 2007), er på denne tiden partileder for RPR og gir sin støtte til traktaten. Men en stor del av aktivistene og nesten halvparten av de folkevalgte fra høyresiden er mot, med den karismatiske representanten fra Vosges, Philippe Séguin, i spissen. I omgangskretsen til Séguin finner man den unge parlamentarikeren François Fillon som tar avstand fra Frankrikes overføring av selvråderett til det som skal bli Den europeiske union. De gaullistiske idéene står ennå sterkt, og det er ikke snakk om å kompromisse med landets selvstendighet. For Frankrike er i ferd med å overføre en god del av sin økonomiske og monetære selvråderett til det som fremdeles er Det europeiske fellesskapet.

Den 5. mai 1992 holder Philippe Séguin en tale i nasjonalforsamlingen, “Discours pour la France” («Tale for Frankrike») som skal etterlate et varig inntrykk. I en artikkel fra 2014 («Le RPR face au traité de Maastricht : divisions, recompositions et réminiscences autour de la dialectique souverainiste»), byr historikeren Jérôme Pozzi på et utdrag som oppsummerer hovedtanken i deler av den franske høyresiden i 1992:

“Logikken om en økonomisk og politisk gjensidig avhengighet som ble utarbeidet i Maastricht, er en billigkjøpt logikk som er grunnleggende antidemokratisk, liberal kun i skinnet og fullstendig teknokratisk.”

I kampanjen før folkeavstemmingen om traktatens godkjenning, blir Philippe Séguin lederen for nei-siden og står dermed mot president François Mitterrand. Den 20. september 1992 seirer ja-siden, men kun med 51,04 prosent av stemmene.

Har høyresiden egentlig kommet seg helt etter dette dilemmaet mellom det å styrke nasjonal selvråderett og det å bidra til en videre europeisk utvikling? Nicolas Sarkozy foretrakk det sistnevnte mellom 2007 og 2012, mens François Fillon lot til å helle mot førstnevnte i valgkampen nå sist.

“Det vil være vanskelig for høyresiden å forsvare tilhørighet til Europa og samtidig en styrking av nasjonal selvstendighet,” mener Franck Orban. “Men jeg anser i bunn og grunn Fillons høyrestandpunkt som suverenistisk, med en mellomstatlig forbundsmodell av EU. Mens Nasjonal front ikke er suverenistisk, men nasjonalistisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet.”

2005 og den endelige splittelsen – og dommen i 2017

Den endelige splittelsen om Europa har de ennå i vente. Den kommer i 2005 og treffer sosialistene hardt.

Dette året ønsker daværende president Jacques Chirac å få godkjent traktaten om en europeisk grunnlov ved folkeavstemming. Grunnloven er ment å ivareta og dermed erstatte alle tidligere traktater, og støttes av deler av PS med partileder François Hollande i spissen, mens andre er imot fordi den oppfattes som for liberal. Jean-Luc Mélenchon, som på den tiden fremdeles er medlem av partiet, støtter nei-siden. Det er også den som går seirende ut av folkeavstemmingen 29. mai 2005 med 54,68 prosent av stemmene. Mye av innholdet i traktaten blir imidlertid likevel godkjent, via en liten omvei. For i 2007 godkjennes Lisboa-traktaten – en avtale som Nicolas Sarkozy gikk inn for og som innbefatter størsteparten av bestemmelsene fra grunnlovstrakaten fra 2005 – i en parlamentarisk beslutningsprosess.

Figur: Wikimedia Commonscba

Meningsmålinger før det franske presidentvalget, Macron mot Le Pen. Grafikken viser gjennomsnitt over en 14-dagersperiode.

23. april ga 24,01 prosent av velgerne sin støtte til Emmanuel Macron. De andre kandidatene med tilknytning til de to tradisjonelle partiene og som tapte i første valgrunde (Benoît Hamon og Jean-Luc Mélenchon knyttet til PS, François Fillon og Nicolas Dupont-Aignan knyttet til LR), fikk til sammen 50,65 prosent av stemmene. De har alle en oppgave foran seg: Å få slutt på 30 års vaghet rundt EU-spørsmål, klarlegge og oppdatere både unionens styringsstruktur og hvordan Frankrike skal forholde seg til denne i forhold til dagens behov.

Å hoppe opp og ned og rope “Europa!” har aldri ført til noe. Kanskje bortsett fra å bidra til Nasjonal Fronts ve og vel. Marine Le Pen fikk 21,3 prosent av stemmene 23. april. Hvor mange blir det i siste runde?

Klokken er litt over 21.30 på Zénith i La Villette, nordøst i Paris 17. april. Denne mandagskvelden det ingen rockekonsert her, men klokken 20.20 startet et heidundrende møte med Front nationals president. Salen er nesten fylt til randen. Nesten 6000 Marine Le Pen-sympatisører har kommet hit for å bejuble henne, politikeren som enkelte tilhengere betrakter som en «ny Jeanne d’Arc som ikke vet det selv».

«Nasjonalisme er ikke aggressiv, den vokser utover seg selv. Men man må ikke glemme at i 1939 var det Léon Blum som erklærte krig mot Tyskland», sier Charles Delaporto rolig, en 80-åring som har vært Front national-medlem siden 1988.

Ivrig flaggvifting på Front nationals valgkampmøte (foto: Simon Fontvieille).

På tribunene som er satt opp av røde plastikkstoler, er det ikke bare snakk om blinkende pins, bannere med «Marine som president» og franske flagg som svinges hver gang kandidaten setter inn et støt eller et ekstra engasjerende utrop. Folkemassen stamper, klapper, tramper i halvmørket. Mot en av veggene kaster en prosjektor de lysende bokstavene i Marine Le Pens kampanje-slagord: «I folkets navn». Det visuelle rommet er fylt av blått-hvitt-rødt.

Det må sies at det franske flaggets farger er vesentlige for Front nationals kandidat ved presidentvalget. For skal vi tro henne er det ved valget i 2017 intet mindre enn «sivilisasjonen som står på spill».

«Våre motstandere tror at Frankrikes tid er forbi, at vi må gå videre til andre ting, selge alt på billigsalg og velte oss i en gjørme av utemmet globalisering. Men så har du patriotene som vet, eller snarere føler, at Frankrikes tid ligger foran oss, at det er ved å være seg selv at Frankrike best kan beskytte sine barn…» roper Marine Le Pen.

Antonio Darrisseau (18), medlem av ungdomsorganisasjonen FNJ (Front National Jeunesse). (foto: Simon Fontvieille).

«Vi er hjemme hos oss selv! Vi er hjemme hos oss selv!» lyder tilhengernes taktfaste svar.

Hva som skal til for at Frankrike skal være «seg selv», vet Marine Le Pen svaret på: Sett opp grensene.

«Med meg ville det ikke ha vært noen Mohamed Merah!»

Nasjonal preferanse ved ansettelser, et fransk samfunn «plaget» av skikker innført av den utenlandske befolkningen og «bandelovene» i forstedene. For ikke å glemme de mange anklagene mot «systemet» bestående av elitene i politikk og medier. «Gi oss Frankrike tilbake, for pokker!», utbryter FN-lederen.

Alle Front nationals klassikere er med, men noen presiseringer må tilføyes. Marine Le Pen anser seg som den nasjonale uavhengighets eneste vokter, og hun erklærer at hun med det samme hun får makten vil «organisere et møte mellom statslederne (i EU-landene, red.anm), men uten de europeiske institusjonene.”

For å stoppe den «enorme innvandringen», «som er dramatisk for Frankrike», og som medfører, hvis man skal tro Marine Le Pen, en «tredje-verden-gjøring» av landet, forlanger den blå rosens kandidat «en øyeblikkelig utsettelse av den lovlige innvandringen, for å utrede situasjonen», og innføre en mer «drastisk» innvandringspolitikk.

Som et sikkerhetstiltak vil Marine Le Pen, foruten de 15 000 stillingene hun vil skape i ordensstyrkene og de 40 000 fengselsplassene, ta seg av de såkalte S‑merkede (personer som sikkerhetstjenesten gir den hemmelige betegnelsen ‘klasse S’ som «trussel mot landets sikkerhet”) på sin egen måte: «Hvis en S‑merket er utlending, blir vedkommende utvist til hjemlandet». Hvis han har dobbelt statsborgerskap blir han «utvist fra landet», og hvis han er fransk blir han «fratatt sine rettigheter».

Og man kan i det minste si at Marine Le Pen er overbevist om de gode følgene hennes tiltak vil få for Frankrike. Etter å ha hevdet at mediene og politikerne prøver å «få oss til å glemme navnene» på ofrene fra de siste terrorangrepene og «gå videre til andre saker», fortsetter hun uten blygsel: «Med meg ville det ikke vært noen Mohamed Merah (S‑merket fransk-algerier som sto bak angrepene i mars 2012. red.anm)». «Og drapsmennene på Bataclan som spredte blod over Paris i november 2015, hadde ikke engang kommet inn i landet vårt!»

Med mindre Frankrike omringes av en hermetisk mur, er et slikt utsagn i det minste dristig. Men det er ikke så viktig, for Front nationals medlemmer og tilhengere jubler. «Islam ut av Frankrike!» roper noen bakerst i salen. Marine Le Pen vet å spille på kollektive følelser og har tydeligvis bestemt seg for å gjøre talen sin enda litt mer radikal. Bare dager unna første runde ligger alle de fire tet-kandidatene på rundt 20 prosent oppslutning på meningsmålingene. Man må skille seg ut.

Tilhengernes sang, molotov-cocktail og Femen

Uansett, hvis det er én grense som er hermetisk, er det grensen mellom Front nationals medlemmer og dem som regner seg som anti-fascister. Allerede fra klokken 18.20 har rundt 60 av de sistnevnte flokket seg rundt metrostasjonen på Porte de Pantin. Politifolk og sikkerhetsstyrker med hjelmer og skjold sperrer veien for dem ved Zénith de la Villette. Åtte lastebiler står parkert langs veien som leder til Marine Le Pens møte. Ved siden av selve Zénith står det tretten til, sammen med en anti-opprørsbil.

Dagen før i Aubervillier, under en antifascistisk demonstrasjon mot FN-lederens ankomst, kastet et femtitalls personer prosjektiler mot politiet, som svarte med å skyte tåregass. «Hvis Marine Le Pen kommer forbi utløser hun en tredje verdenskrig!» sier Thiago Alves Da Silva, medlem av Anonymous’ parisiske fellesskap, og viser fram en Guy Fawkes-maske. Litt lenger unna stemmer en annen «antifa»-forkjemper, Kamel, i med le Chant de Partisans (Partisanersangen, den franske motstandsbevegelsens sang under andre verdenskrig, red. anm).

«Det er hyggelig, når man har med slike vichyister å gjøre (tilhengere av Vichy-regimet, red.anm)», sier den unge mannen i en fortrolig tone, han snakker om Front nationals medlemmer.

Parlamentsmedlemmet Gilbert Collard eskorteres av politiet til Front nationals valgmøte mens fornærmelsene hagler fra motdemonstranter. (foto: Simon Fontvieille).

I 19-tiden kommer Gilbert Collard, parlamentsmedlem for Gard og FN-tilknyttet, for å delta på møtet. En molotov-cocktail kommer susende og knuser i en gul flamme ikke langt fra parlamentsmedlemmet. Fornærmelsene hagler idet politiet går imellom: «Stikk! Pell deg vekk! Dust, fascist!»

«Pøh, det er de som er fascistene, dette er knebling av ytringsfriheten!» sier representanten til Vox Publica idet politiet og FNs ordensvakter eskorterer ham inn til møtet.

Hvis sammenstøtene mellom politiet og militante antifascister fortsetter frem til klokken 20.30, vil ingen klare å bryte barrieren som ordensstyrkene har satt opp. Bortsett fra tre medlemmer av den feministiske bevegelsen Femen, faste uroelementer på FNs samlinger, som klarer å komme seg helt fram til Zénith. Den første av dem fanges og bringes ut av vaktene klokken 19.15. Rundt 20.35, akkurat idet Marine Le Pen sier alt ondt hun kan komme på om muslimske slør, klarer en annen å komme seg opp på scenen i et brøkdelssekund, før hun slenges i bakken og føres ut av sikkerhetsvaktene. «Der ser man hvordan de forstyrrer møtet til den eneste kvinnen som forsvarer kvinner!» sier Front nationals president hånlig. En halvtime senere blir en tredje Femen-aktivist plukket opp i nærheten av flokken av TV-kameraer. «Hurpe! Forbannede hore!», roper en ung tilhenger med briller.

Klokken 22.30, etter en siste oppfordring til å «slåss for seier», begynner tilhengerskaren å forlate Zènith de la Villette. For Hervé, en 42 år gammel høyere funksjonær fra Paris og tjueårig medlem av FN, var møtet «prikkfritt, Marine var i kjempeslag.»

Avslutningen av Front nationals valgkamparrangement: Tilhengere flokker seg om Marine Le Pen (i rødt i midten). (foto: Simon Fontvieille).

Men ikke kom her og si at forslagene Front national fremmer tilhører det ekstreme høyre. «Jeg mener at det er det egentlige høyre», svarer Aude, en student på 22 år.

Utenfor selger noen ungdommer eksemplarer av l’Action francaise for 4,50 euro. TV-kanalen La Une har hengt seg opp i ordet «Frexit». På Porte de Pantin har et togsett på metroens linje fem sluppet ut en skokk med tilhengere på vei hjem fra møtet. En uteligger med flekkete bukser, ledsaget av en forkommen hund, tigger blant de reisende. Ett av FNs fremste argumenter for ikke å ta imot innvandrere er at man må prioritere å hjelpe Frankrikes egne hjemløse. Men i linje 5s togsett er det ingen som gir så mye som en mynt til den ulykkelige. Kanskje Marine Le Pens trofaste tilhengere har en grense rundt hjertet?

Vox Publica har snakket med tegneseriens manusforfatter, François Durpaire, historiker og førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Cergy-Pontoise. Durpaire har kulturelt mangfold i Frankrike og i USA som spesiale, og skrev den første franskspråklige biografien om Barack Obama.

Vox Publica: Hvorfor tok dere for dere denne ukronien, i form av to album i serien La Présidente, og hypotesen om at Marine Le Pen vinner det franske presidentvalget i 2017?

Det andre albumet av tegneserien La Présidente. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Durpaire: Da vi bestemte oss for å lage denne tegneserien, var det fordi det i 2014 hadde vært to valg der Front National ledet etter første valgrunde: Kommunevalget, og valget til Europaparlamentet der de fikk mer enn 24 prosent av stemmene. Det samme skjedde ved regionalvalget i 2015. Det var kun på grunn av en overføring av stemmer (taktisk stemmegivning, red.anm), og en “alt unntatt Le Pen”-holdning, at de ikke gikk av med seieren i andre runde. Hadde vi hatt et amerikansk system med kun én valgrunde, ville Front National vært det klart største partiet i Frankrike.

Selv om vi ikke mener at en Le Pen-seier i valget i 2017 er uunngåelig, ser vi det som høyst mulig. Det som skjer i disse dager ser jo ut til å bekrefte dette.

VP: Hvorfor?

Durpaire: Vel, på grunn av to aktuelle nyhetssaker. For det første har vi, i internasjonal sammenheng, kombinasjonen av Brexit og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. Valget av milliardæren har overrumplet det internasjonale samfunnet og gir Marine Le Pen bekreftelse. Nå kan hun si: “Bare se der, amerikanerne gjorde det! Og i møte med Trump, trengs det en fransk Trump!”. Det andre er Fillon-faktoren. Hadde ikke høyresidens presidentkandidat, François Fillon, vært innblandet i saken om konen Penelopes fiktive stilling som parlamentarisk assistent, hadde han utvilsomt vært favoritt i presidentvalget. Men det er han ikke lenger, og siden naturen frykter vakuum, utnytter Marine Le Pen denne situasjonen.

Identitetsbasert nasjonalisme

VP: Hvordan forklarer du den økte oppslutningen som Marine Le Pen og Front National nå opplever?

Durpaire: Det er en slags internasjonal bølge av identitetsbasert nasjonalisme som Marine Le Pen surfer på. Bare se på det som skjedde 21. januar i Koblenz i Tyskland, der flere europeiske høyreekstreme partier frydet seg over Brexit og Donald Trumps valgseier. Når det gjelder Frankrike, kan Marine Le Pens suksess forklares med det sinnet som mange franskmenn kjenner på. Det er et ønske om å rokke ved hele systemet, å stikke hånden inn i vepsebolet, om det så er ved å gi en stemme til Marine Le Pen, eller ved å unnlate å stemme. I Frankrike er det et vedvarende sinne som på én side kan forklares av korrupsjonssakene og frykten for sosial degradering, men også av det gradvise sammenbruddet til de politiske ideologiene siden Berlinmurens fall. Denne kollapsen har ført med seg en mistro til politikken, og skapt avstand mellom folket og de folkevalgte.

Vi har kanskje også et problem i Frankrike med politisk dannelse. Vi klarer ikke helt å ta inn over oss at en politiker ikke klarer alt! Vi er i en dyp politisk krise, og der kommer Marine Le Pen og sier: “Er du sint, stem på meg!”, men det er jo kun for å lokke til seg flest mulig velgere. Ta for eksempel det økonomiske programmet til Front National som trekkes mellom Florian Philippots (red. anm.: Marine Le Pens hovedrådgiver) orientering mot statsstyre på den ene siden og ultraliberalismen til Marion Maréchal-Le Pen (red.anm.: niesen til Marine Le Pen) på den andre. Det er på en måte som Trump, som får stemmer fra Michigans arbeiderklasse samtidig som han lover lavere skatter til de aller rikeste. Uten sammenheng og amatørmessig. I tillegg hverken forbereder eller behersker Marine Le Pen alle sakene sine. Dette så vi nok en gang i det politiske tv-programmet på France 2 den 9. februar, da hun ble fullstendig satt ut av spill av utdanningsminister Najat Vallaud-Belkacems spørsmål om utdanning. Denne amatørmessigheten hindrer likevel ikke mange franskmenn fra å stemme på det ekstreme høyre.

Utsnitt fra tegneserien: en verden der nasjonalistene vinner valg. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Le Pen ved makten

VP: Hvis Marine Le Pen vinner presidentvalget 2017, hva mener dere hennes første tiltak vil være?

Durpaire: Dette beskriver vi i første utgave av La Présidente. Det første hun vil gjøre, er å prøve å skaffe seg flertall i parlamentet. Hun kommer derfor til å velge en statsminister fra det klassiske høyrepartiet Les Républicains. I tegneserien ser vi for oss at hun velger Gérard Longuet, som var forsvarsminister under Nicolas Sarkozy fra 2011 til 2012. Mange mente vi var “helt på viddene», og at “han er jo heller en sentrumsmann”. Men Gérard Longuet har en politisk bakgrunn med forgreininger til det ekstreme høyre, som han fortsatt har sterke bånd til. Han var ikke minst en av grunnleggerne av den høyreekstreme bevegelsen Occident i 1964, og ble i 1967 dømt for medvirkning til overlagt vold og væpnet overfall. Men det er jo også andre mulige kandidater. I partiet Les Républicains skorter det ikke på personer som er sterkt høyreorienterte, og med en seier vil Le Pen kunne sanke inn oppslutning.  Det andre hun vil gjøre, og da i løpet av sommerferien som kommer rett etter valget, er å iverksette en massiv uttransportering av papirløse utlendinger. Hvorfor? Fordi det ikke lenger vil være behov for tilleggslover og fordi det kommer til å gi sterke og umiddelbare signaler. Se på Trump. Det er akkurat det han gjør: Han sender sterke signaler når det gjelder innvandring.

François Durpaire, manusforfatter til tegneserien der Marine Le Pen er president. (foto: Bruno Fert)

VP: Men dere går lenger i tegneserien, i og med at dere ser for dere at Marine Le Pen innfører et totalitært regime i Frankrike, der franskmenn overvåkes på nett, politiske motstandere fengsles, og den muslimske befolkningen spores ved hjelp av mobiltelefoner, offisielt for å beskytte dem. Blir dette resultatet med Front National ved makten?

Durpaire: Selvfølgelig. Særlig fordi det i Frankrike nå er en helt spesiell situasjon: terrortrussel, spenninger i forstedene. Det er et ønske om å gjenopprette orden. Front National kan bare ta i bruk den nye teknologien og innføre en fascisme versjon 2.0 som er mye mer effektiv enn den gamle. For å kunne holde på makten og for å implementere sitt politiske program som har fokus på sikkerhet, ved å si at det er for å beskytte nasjonale interesser. Det er teknisk mulig for de politiske styresmaktene å overvåke alle innbyggerne via mobiltelefoner og Internett. Alt som trengs er at de store internettoperatørene og politikerne går sammen. Som Pasolini sa det: Vi kan ha et totaliserende, ikke totalitært, system. Det vil si et system der individet ikke lenger kan skjule hemmeligheter for staten, der hele livsførselen er kjent, og identiteten er forutbestemt utenfra. Da ville staten kunne ha en fullstendig innsikt i hver og ens liv, om det så gjaldt forbruk eller kjørevaner. Bare se på hvor mye informasjon vi gir fra oss til maskiner og til teknologien. Hvis vi på et eller annet tidspunkt går over grensen, hva skjer da? Selv de teknologiske mulighetene som George Orwell så for seg i 1984 er ikke i nærheten av mulighetene vi har i dag. Hans teleskjermer er dagens webkamera. Vi betrakter, vi kan bli betraktet, man kan ta over datamaskiner og betrakte andre. Det er allerede teknologisk mulig. Så må man spørre seg hvordan man unngår at dette skjer. Men, nå skjer jo dette allerede.

En visjon av Frankrike under Le Pen. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Bort fra Republikken

VP: På tross av Marine Le Pens store innsats med å avdemonisere Front National, for å gjøre partiet mer presentabelt, er det ikke snakk om et “republikansk” parti i ordets rette forstand?

Durpaire: Nei, Marine Le Pen pynter på fasaden og ordbruken (red.anm.: Marine Le Pen overtok som leder av Front National januar 2011 etter sin far Jean-Marie Le Pen som hadde ledet partiet siden 1973). Men det ideologiske fundamentet til Front National har ikke endret seg. Det høyreekstreme grunnlaget er fortsatt det samme. I tegneserien ser jeg tilbake på Front Nationals røtter. Partiet ble opprettet i 1972, ut ifra den nyfascistiske grupperingen Ordre Nouveau, for å samle de tidligere poujadistene (red.anm.: tilhengere av Pierre Poujade, antiparlamentarisk politisk figur på 1950-tallet), Petain-tilhengere og nynazister. Med trikoloren som logo kopierte Front National den italienske bevegelsen Movimento Sociale Italiano, MSI, opprettet av Mussolinis støttespillere i 1946.

Foruten selve opprettelsen av partiet er det mange andre eksempler som viser at Front National ikke hører hjemme i den franske republikken. Under valgkampen til regionalvalget i 2015 var Marine Le Pen kandidat for Nord-Pas-Calais, og var den eneste kandidaten som sa at hun ville kutte støtten til kultur. I tillegg, i løpet av det samme tv-programmet, sa hun at utlendinger med lovlig opphold burde betale for å gå på offentlig skole. Hun antydet dessuten at hun ikke ville ha ventet på en juridisk bestemmelse for å ta en administrativ avgjørelse. Hva mer trengs det for å se at man befinner seg utenfor de franske republikanske prinsippene? Front National forfekter dessuten et identitetsbegrep som er etnisk fundert, og som sier at for å være fransk, må man være hvit og kristen. Det som er sikkert, er at identitetsaspektet er helt sentralt for dem, mens det sosioøkonomiske er en justerbar variabel som kommer i andre rekke. Det siste eksempelet vi har sett, er Marine Le Pen som sier, i det samme tv-programmet, at en russer kan ha dobbelt statsborgerskap med Frankrike, men ikke en person fra Senegal. Men det er jo Senegal og Frankrike som har tette historiske bånd! Hvis ikke dette handler om rase, så vet ikke jeg. En slik etnisk forståelse er dessuten veldig ikke-fransk. Allerede på 1800-tallet skilte Ernest Renan mellom Frankrikes “ønske om å leve sammen” og Tysklands mer etniske visjon. På denne tiden gjaldt det selvfølgelig konflikten om Alsace-Lorraine, men det som Renan skriver er viktig: Innbyggerne i Alsace-Lorraine kunne komme fra en tysk kultur men ha et fransk kall, fordi de ville bli franske!

VP: Dere understreker likevel i tegneserien at diktaturet som Marine Le Pens Front National innfører, er mulig helt enkelt ved at de tar i bruk lovene som er vedtatt i løpet av de siste årene i kampen mot terror, og på grunn av forfatningen fra 1958. Legger de franske institusjonene til rette for et høyreekstremt diktatur?

Durpaire: For det første må det sies at hver gang et samfunn går over til å bli diktatorisk, skjer det ganske så umerkelig. På 1930-tallet sa man “ikke bekymre dere, Hitler er en tulling!”, slik som man sier i disse dager: “Trump er en tulling!”. Det er lærdommen fra Ionescos teaterstykke Neshornet: Vi legger ikke merke til endringene som er i ferd med å skje. Når det gjelder antiterrorlovene trekker vi særlig frem loven av 23. januar 2006 som sier at man kan holdes i varetekt uten advokat i 72 timer, loven om unntakstilstand av 3. april 1955 som tillater nattlige husransakelser, og dessuten etterretningsloven vedtatt i april 2015, i kjølvannet av Charlie Hebdo-attentatet, som tillater installering av “svarte bokser” hos internettleverandører og som gir sikkerhetstjenesten rett til å foreta telefonavlyttinger. Etter attentatene ville myndighetene beskytte det franske folk og vise folk at de gjorde det. Men jeg tror ikke vi har tatt debatten og sett godt nok på hva som har ført til dette og hvilke følger det kan få. Så spørsmålet vi stiller er: “Hva skjer hvis disse lovene ender i fanget til Marine Le Pen?”. Særlig fordi hun vil kunne si “jeg hadde ikke noe med det å gjøre, jeg tar bare i bruk det eksisterende lovverket!». Lovene som er ment til å ta terrorister, kan benyttes til å skape vanskeligheter for både journalister og innbyggere. Dette er noe som burde vekke bekymring.

Marine Le Pens seiersmarsj i tegneserien La Présidente (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

VP: Og når det gjelder forfatningen fra 1958?

Durpaire: I Frankrike inkluderte ikke den femte republikkens institusjoner et maktfordelingssystem slik man har i USA. Den franske presidenten har mange flere fullmakter og parlamentet fungerer nesten som et sandpåstrøingsorgan. Det er en stor forskjell fra det amerikanske systemet der presidenten befinner seg i en helt låst situasjon hvis han ikke har flertall i Kongressen, for ikke å glemme makten som domstolene og etterretningstjenesten besitter. I Frankrike ville det være mye enklere å få i stand et autoritært regime.

Hva med motstanden?

VP: Men i løpet av de fem årene et presidentmandat varer, ville det ikke dannes opprørsbevegelser, motstand, i befolkningen, i statsapparatet og i media?

Durpaire: Angående statsapparatet tilsier historien at man ikke kan ha full tillit til dets motstandsevne. Det vil være mange tilhengere og noen få motstandere. Dette kjenner vi godt fra Primo Levis bøker. Man må heller ikke tro at politiet ikke vil følge instrukser fra et Front National ved makten. Mange politifolk gjør en utrolig flott jobb, men blant dem finner man i dag medlemmer av Bloc Identitaire (red.anm.: en regional høyreekstrem bevegelse opprettet i 2003) og Front National, som går bevisst inn i polititjeneste i ondsinnet hensikt. Det er en rasistisk og fascistisk åre som er i ferd med å forplante seg i de statlige institusjonene. Noe som man er nødt til å ta på alvor og innse at er i ferd med å utfolde seg rett foran øynene på oss, før det er for sent. Med tanke på befolkningen, så er opprør og motstand to viktige franske tradisjoner. Det har vi sett ved flere anledninger. Men demonstrasjonene som vil komme like etter Marine Le Pens valgseier vil oppfattes som antidemokratiske. Og det å gå ut i gatene for å si sin mening vil bli stadig mer vanskelig med en regjering som styrer politi og militærstyrker. Den femte republikken har dessuten et styresett som gjør det mulig for den politiske styresmakten å holde seg ved makten, å motstå kriser. Det var også slik de Gaulle hadde tiltenkt den. Institusjonene han innførte var et resultat av de to store krisene som Den andre verdenskrig og Algerie-krigen utgjorde.

VP: Hvilken betydning vil Marine Le Pens presidentskap ha i internasjonal sammenheng?

Durpaire: Når det gjelder EU, vil unionen rakne hvis Marine Le Pen går inn for å trekke seg ut av eurosamarbeidet. Men ikke minst også fordi hennes seier i det franske presidentvalget vil ha en dominoeffekt der alle europeiske land vil vende blikket innover mot nasjonale anliggender og skaffe seg en mini-Trump ved makten. I resten av verden vil vi kunne oppleve det som Samuel Huntington beskriver i boken The Clash of Civilizations. Hver sivilisasjon vil bry seg om seg selv i stedet for å blande seg med andre. Jeg er likevel heller optimistisk med tanke på dette siste. Det er som om dette identitetsorienterte synet synger på siste verset, for de flerkulturelle samfunnene kommer til ikke å la seg stoppe så lett, om enn bare på grunn av de mange personlige båndene som er knyttet på kryss og tvers av kontinentene.

VP: Mye av det du har skrevet i denne tegneserien, som Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, har blitt et faktum. Er det noe som gjenstår å gjøre for å unngå at Marine Le Pen blir Frankrikes president?

Durpaire: En rent politisk faktor som vil kunne være et mulig hinder for seier til Le Pen, er Emmanuel Macron (red.anm.: tidligere økonomiminister i Hollande-regjeringen og nå presidentkandidat fra sentrum-venstre). Macron kan få halvparten av stemmene fra høyresiden og fra venstresiden i første runde, og deretter sikre seg en stor nok overføring av stemmer fra høyre- og venstresiden i andre runde. Dette kan utgjøre det siste hinderet for Front National. Også har jeg i bunn og grunn stor tro på en humanistisk folkebevegelse som vil kunne overgå den nasjonale. For å komme dit, må vi skape en sivilisasjon som er tuftet på relasjoner mellom mennesker på tvers av kontinenter, og som helt konkret kan fungere som en demokratisk oppdragelse. Jeg er tilhenger av en sterk stat som satser tungt på utdanning på alle nivåer. Frankrike er en nasjon som i stor grad la det intellektuelle grunnlaget for humanismen og universalismen. Mens opplysningstidens humanisme var av den mer overbærende typen som ikke forhindret kolonitiden, kan Frankrike i dag støtte seg til forfattere som Edouard Glissant fra Martinique, en av de store tenkerne om mellomfolkelige relasjoner, som han kalte “mondialité”, og det franskspråklige fellesskapet, frankofonien. Frankrike har alt som trengs for å gjenskape en slik moderne og relasjonell humanisme.