Lokalaviser i krise verden over

Koronavirusets innvirkning på annonsemarkedet gjør store utslag for aviser og lokale mediehus verden over. I Australia har News Corp Australia besluttet å stoppe trykkingen av 60 av sine lokalaviser. Flere av disse vil opprettholde publiseringen på nett, men det innebærer likevel at en rekke ansatte mister jobbene sine. I USA gjør også koronaviruset stor skade på en allerede utfordret avisbransje, og journalister og annonseselgere permitteres dag for dag. I Storbritannia blir de digitale annonseinntektene særlig påvirket av en såkalt svarteliste-teknologi, som forhindrer at annonser vises i nærheten av redaksjonelle saker om koronaepidemien. Det koster avisene mer enn 50 millioner pund. Samtidig har salget av papiraviser sunket med 30 prosent, og en rekke aviskiosker har sett seg nødt til å stenge.

LES MER HOS THE GUARDIAN (02/04/2020)

Stavanger vil samle mediebedrifter i en medieby

I Bergen er de største mediebedriftene samlet i medieklyngen Media City Bergen. Nå ønsker Stavanger å gjøre det samme. Stavanger Aftenblad, NRK Rogaland, Mediability, Mediafarm og Screen Story er de første aktørene som har skrevet under en intensjonsavtale om å samles i en såkalt «medieby». Målet er at flere bedrifter blir med etter hvert. Lars Halle i Stavanger Aftenblad håper den nye mediebyen vil bidra til å tiltrekke seg både studenter og ny arbeidskraft til vestlandsbyen.

LES MER HOS JOURNALISTEN (01/04/2020)

Medieledere om avisenes korona-krise

Medieforsker Erik Wilberg har gjennomført en undersøkelse blant medieledere om korona-epidemiens innvirkning på norske aviser, og mener situasjonen er unik. Ingen tidligere økonomiske kriser har hatt så store konsekvenser. To tredjedeler av lederne sier det er aktuelt med permitteringer. 84 prosent svarer at situasjonen er «meget negativ» for annonser i papiravisa, som for de fleste aviser fortsatt er den viktigste inntektskilden. 62 prosent sier den økonomiske situasjonen er «meget negativ». Men avislesingen peker samtidig oppover.

LES MER HOS JOURNALISTEN (31/03/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Assanges rettshøring på pause til mai

Julian Assange utleveringssak er satt på pause, og den fulle høringen vil gjenopptas i mai. Advokatene til australieneren argumenterer nå for at anklagene er politiske, for da vil en eventuell utlevering til USA være et brudd på en rekke internasjonale lover og traktater. Assange, som sitter bak glass på tiltalebenken, har under flere rettsmøter uttalt at han ikke kan høre hva advokatene hans sier, ei heller ha fortrolige samtaler med dem. Dommeren vil derimot ikke la ham sitte ved siden av forsvarerne.

LES MER HOS JOURNALISTEN (02/03/2020)

Skroter mediestøtten

Regjeringens forslag om å opprette et eget mediestøtteråd med ansvar for støtteordningene på mediefeltet, har møtt mye motstand. Nå varsler kulturminister Abid Raja at forslaget ikke ikke blir noe av. Årsaken er negative tilbakemeldinger fra både mediebransje, forskere og Medietilsynet. De andre forslagene om endringer i mediestøtten blir opprettholdt.

LES MER HOS KAMPANJE (02/03/2020)

Norske medier lurt av russiske trollkontoer

Ifølge undersøkelser gjort av NRKbeta har store norske mediehus som Aftenposten, NRK og VG vist til Twitter-innhold fra den russiske trollfabrikken Internet Research Agency i artikler, uten å vite at innholdet var falsk. Dette gjelder i saker som blant annet omhandler amerikansk og fransk politikk, og en del kjendisstoff. I et av tilfellene hos Dagbladet var det desken, og ikke journalisten, som la til Twitter-meldingen som i etterkant viste seg å være fra trollfabrikken. Ifølge Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund viser dette at mediene må være enda mer kildekritiske enn tidligere.

LES MER HOS NRKBETA (03/03/2020)

Er New York Times en trussel mot andre mediehus?

Er New York Times blitt så store at det ikke er plass til andre større mediehus? Det spørsmålet stiller tidligere leder for BuzzFeed News, Ben Smith, som har fått sin egen mediespalte i nettopp New York Times. Han viser til at avisa nå har flere digitale abonnenter enn Wall Street Journal, Washington Post og USAs største aviskjede Gannett har til sammen. I likhet med Facebook og Google vokser New York Times stadig, samtidig som mange andre mediehus har store problemer, og faren er at de eneste som overlever utenom er nisjemedier.

LES MER HOS JOURNALISTEN (03/03/2020)

Fire millioner kroner til medieforskning

Medietilsynet deler årlig ut rundt fire millioner kroner til prosjekter innen medieforskning. I år ble summen fordelt på 12 forskningsprosjekter og seks masteroppgaver. Blant årets forskningstema finner vi dataspill og maskulinitet, personaliserte nyheter og sårbare bilder på sosiale medier. Det er rådet for anvendt medieforskning (RAM) som vurderer søknadene. Medietilsynet mottok totalt 42 søknader.

LES MER HOS MEDIETILSYNET (06/03/2020)

Innafor forsking og utvikling er den biometriske ansiktslesaren eit presist verktøy som vert stadig meir tilgjengeleg. Store menger data kan lagrast og brukast vidare.

Her vil me fyrst fortelja litt om den industrien som ansiktslesaren er ein del av. Kan slik teknologi spela ei verdifull rolle for akademisk resepsjons- og publikumsforsking også? Kva er fordelane og ulempene med dette nye verktøyet for utvikling og forsking?

Fagreise til Nederland

Me drog på vitjing til Noldus Information Technology i Nederland i haust for å læra meir om temaet. Me testa eyetracking og Facereader, og me fekk forklaringar frå Patrick H. Zimmerman. Han har doktorgrad i åtferdsbiologi med fokus på dyrevelferd og dyrepsykologi, så utgangspunktet er mildt sagt forskjellig frå medievitskapen!

Slik fungerer Facereader

Facereader er ei programvare basert på maskinlæring. Den utfører automatiske analysar av ansiktsuttrykk ved hjelp av 500 nøkkelpunkt. Verktøyet kan ta imot alle video- og biletformat, og er meint å gje innsikt i den kortsiktige effekten av ulike stimuli som ein brukar vert utsett for.

Facereader analyserer muskelbevegelser i ansiktet. Analysen viser utslaget for dei seks ansiktsuttrykka glad, trist, sint, overraska, redd og ubehageleg. Programmet registrerer også meir dempa følelsar som interessert, nøytral, foraktfull, keisemd og forvirring.

Noldus har brukt 10.000 manuelt koda foto for å trena opp programvaren. Dei har testa systemet ved hjelp av ei ekspertgruppe som kjørte parallelle analyser. Facereader treffer i rundt 95 prosent av tilfella.

Programvaren har tatt høgde for menneskelege forskjellar knytt til alder og etnisitet, og det finst eigne innstillingar for asiatar, born og eldre. I tillegg går det an å kalibrere Facereader på individnivå. Nullnivået kan justerast etter kor store muskelrørsler det enkelte individet har når det viser emosjonar.

Fangar det intuitive

Me ser nokre positive sider ved Facereader som gjer at den kan brukast i humanistisk og samfunnsvitskapleg resepsjonsforsking.

Sanningsgehalt, løgndetektor. Ansiktet seier meir enn tusen ord. Dersom orda ikkje samsvarer med ansiktsuttrykket er det ansiktet som vinn kvar gong, og difor ligg det viktig informasjon i folk sine ansiktsuttrykk.

Biometrien kan fanga det intuitive, berre halvt bevisste ved menneskeleg åtferd. Det intuitive, halvmedvitne, rutinemessige.

Truverdige data

Noldus IT har ein programvare kalla Explorer der alle typar biometriske data vert registrert. Programvaren taggar emosjonar fortløpande og gir ei grafisk fremstilling fordelt på dei emosjonene forskaren vil sjå nærare på.

Desse data vil vera kobla opp mot eyetracking og biometriske data som puls og svette, og verktøya kan samanlagt gje veldig truverdige data om ein persons emosjonelle tilstandar.

Grenser for tolking

Ein ansiktslesar kan vise korleis ansiktet oppfører seg, men ikkje kva folk tenkjer. Nokon smiler når dei er nervøse, andre når dei er sinte.

Facereader viser ikkje nødvendigvis ein persons eigentlege sinnsstemning, og sjølv om ansiktslesaren kan bekrefta at informanten smiler, kan den ikkje seia kvifor ho smiler. Dette er kvalitative intervju meir eigna til å finna ut av.

Innbyr til tverrfagleg forsking

Nettopp fordi biometriske data ikkje er nok i seg sjølv, er det godt potensial for tverrfagleg forsking der også medieforskarar er involvert. Metodane til Noldus IT kan kombinerast med intervju og andre kvalitative metodar som for eksempel Institutt for informasjons- og medievitskap ved UiB har kompetanse på.

Ei slik tverrfagleg oppkobling ville vore bra. Då ville dei hermeneutisk orienterte forskarane måtta forholda seg til objektive forhold i kroppen til folk, medan behavioristiske forskarar vil måtta forholda seg til folk sine tolkingar av kva dei opplevde.

Bør utforskast på universitetet

Ansiktslesaren er ein potensielt farleg teknologi fordi den kan brukast som ein løgndetektor – og ikkje minst kan den opplevast slik av informantar. Ein slik bruk reiser mange etiske dilemma.

Vi meiner difor det er viktig at slik teknologi vert testa på universitetet, både i undervisning og forsking. Facereader bør utforskast på universitetet både fordi den har stort positivt potensial, og fordi den kan misbrukast av kommersielle, statlege og millitære krefter. Media City Bergen bør driva med design og innovasjon for å sikra at gode ansvarlege krefter også prøver ut det kraftfulle og farlege. Dette er for øvrig i pakt med teorien om transgressiv mediedesign.

Kva er mediedesign?

Vi har jobba med ei tilnærming kalla “mediedesign” i mange år. Her vert metodar frå informasjonsvitskap kombinert med teoriar frå samfunnsvitskapane og humaniora.

Forskarar og studentar utgjer eit team eller ein redaksjon som utviklar dataprogram, lagar interaksjonsdesign og skriv journalistisk innhald. Dette utgjer eit provisorisk medium som vi testar saman med relevante målgrupper, til dømes avislesarar. Vi forsøker å forstå teknologiske og perseptuelle prosessar ved å prøva dei ut sjølve og kjenna på dei teknologiske kreftene gjennom programutvikling, eksperimentering og evaluering med vanlege brukarar.

Vi har gjennomført prosjekta Lokanytt (Nyre et.al. 2012) om lokativ lokaljournalistikk, PediaCloud om geo-lokaliserte Wikipedia-oppslag (Tessem et.al. 2015) og NewsCloud (Tessem og Nyre 2016) om mikrolokaliserte nyheiter i Bergen. Føremålet med våre studier er å undersøka stadig nye kvalitetar ved dei teknologiske muligheitane, i dette tilfellet lokasjonsteknologi, og gjera eksperiment for å sjå kva som kan komma til nytte for samfunnet.

Dette er ei teknologibasert og framtidsretta medieforsking, og den trengst som eit supplement til den analytiske og historiske medieforskinga som er vanleg ved norske universitet. Vi meiner at særleg akademiske utviklingsteam må kunna akseptera ein viss risiko når det gjeld farlege eigenskapar ved teknologiane som vert utprøvd. Dette er noko vi ynskjer å satsa meir på i åra som kjem, både i forskinga og undervisninga.

Omgrepet “transgressiv”

Forskarar ved Infomedia i Bergen har allereie lenge vore opptekne av dette omgrepet. Asbjørn Grønstad forskar på “the cinema of transgression”. Dette er ei filmrørsle som brukar vald, sjokk og humor som verkemiddel for å overskrida dei etablerte grensene for kva du kan gjera i kunst og design (Grønstad 2016). Omgrepet er også knytt til dataspelkulturen. I prosjektet Games and Transgressive Aesthetics forskar Kristine Jørgensen på korleis spelaren opplever kontroversielt innhald i digitale spel (Jørgensen, 2018).

Dei gamle romarane snakka om to delar av Gallia: det cisalpine og transalpine Gallia. Det var stor forskjell på dei menneska som budde på kvar si side av Alpane. Dei cisalpine gallarane var på same side som Romarriket og utgjorde ingen fare, men dei transalpine gallarane var på andre sida av Alpane og lot seg ikkje så lett kontrollera eller forstå. Å dra til den andre sida betyr at du står overfor fare. Det er risikabelt å kryssa fjellet.

Cisgressiv design

Overført til design kan poenget leggast ut slik: Cisgressiv design er på same sida av normverket som brukarane, og fører til ei styrking og vidareføring av status quo. Cisgressiv design skal konservera eksisterande funksjonar og verdiar, til dømes at ein avisredaksjon skaffar seg nye tekniske løysingar som understøtter deira noverande mål om 8.000 betalande abonnentar.

Sustaining/konserverande teknologi skapar effektivisering ved å fjerna nokre ledd og prosessar, men det skjer ikkje nemneverdige endringar i kommunikasjonsnormene. Innføringa av DAB-radio i Noreg er eit eksempel på dette.

Transgressiv design

Transgressiv design derimot er på veg over fjellet, og der finst det disruptive krefter som undergrev dei noverande funksjonane og normene. Vi vil bruke ansiktsgjenkjenning som gjennomgåande eksempel. Denne typen maskin- eller datasyn er basert på kunstig intelligens og er ein viktig ny teknologi i vår samtid. Det er lett å registrera ansikta til folk, det er lett å laga falske eller manipulerte bilete av folk, og vanskeleg for den enkelte å halda kontrollen.

Slik teknologi går rett i strupen på Vær varsom-plakaten i norsk journalistikk. Vær varsom-plakaten tillet ikkje manipulasjon av foto. “Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk,” åtvarar paragraf 4.11. Dermed følgjer det at datasyn og manipulasjon er problematisk i seriøs norsk journalistikk.

Datasyn i journalistikken

Prosopo er det fyrste prosjektet som aktivt brukar ei transgressiv tilnærming til design og evaluering. Prototypen dreier seg om biletbruk i kriminaljournalistikk, og forsøker å reformulera den journalistiske verdien identitet ved hjelp av manipulerte portrettbilete. Prosopo er eit mediedesign i forskingsprosjektet Vismedia ved Universitetet i Bergen (Midtun, 2017; Lien 2017a; 2017b).

Ein Android-app lagar «gjennomsnittsbilete» av eit ansikt basert på kunstig intelligens-teknologiar. Vår hypotese var at aviser kan bruka slike bilete for å skapa sterkare identifikasjon. Dei kan visa realistiske, men referanselause bilete av interessante personar i ei sak. Det kan vera ei ung jente som er offer for seksuell mishandling, eller ein voldsforbrytar som har rømt frå fengselet.

Gjennomsnittsbiletet viser det etniske opphavet til personen, og naturlegvis også kjønn, alder og eventuelt andre særpreg. Desse kvalitetane vil gjera at lesaren får sterkare identifikasjon med nyheitssaka, er vår hypotese.

Ikkje overraskande framstår dette som djupt problematisk for journalistar. Vi snakka med journalistar i Bergens Tidende, TV 2 og NRK, og deira respons på bruk av datasyn i journalistikk var eintydig negativ. Å bruka slike bilete i nyheitsformidling bryt med normene i Vær varsom-plakaten, og kjem ikkje til å bli aktivt utforska av avisene sjølve.

Kva om endringane skjer uansett?

Prosopo lærte oss at etablerte nyheitsmedier ikkje utan vidare er interesserte i å eksperimentera med transgressive former. Men datasyn er i ferd med å verta vanleg i mange mediesamanhengar, og vil kunna påverka folks måte å forstå verda på uavhengig av kva journalistikken gjer.

Snapchat, Musicly og andre sosiale medier brukar ansiktsgjenkjenning og ‑manipulasjon som overskrider alle tidlegare former for biletpresentasjon. Brukarane kan tulla med biletet, og skifta ut andletet, setja kaninøyrer på, eller skifta kjønn. Ofte er det ikkje så nøye kva biletet representerte i utgangspunket, eller om det i det heile tatt har ein verkelegheitsreferanse.

Transgressiv design tek ikkje omsyn til eksisterande kommunikasjonsformer. Nokre nye teknologiar er så kraftfulle at dei undergrev eksisterande normer og tvinger oss til å etablera nye normsett. Desto meir prekært er det difor at akademia satsar på transgressiv mediedesign som ein del av forsking og utdanning. Til dømes bør utdanningane i Media City Bergen i særleg grad verta involvert i denne typen framtidsorientert, risikovillig design.

Kjelder

Grønstad Asbjørn (2016). From an Ethics of Transgression to a General Ethics of Form. In: Film and the Ethical Imagination. Palgrave Macmillan, London

Jørgensen, Kristine (2018). Games and Transgressive Aesthetics. About the GTA Project.

Lien, Camilla (2017a) “– Jeg kan ikke se noen stor nytteverdi”. I TekLab 7. august 2017.

Lien, Camilla (2017b) “Kunstig intelligens utfordrer presseetikkens normer”. I TekLab 16. august 2017.

Lien, Camilla (2017c) “Gambling med skjør troverdighet”. I TekLab 2. oktober 2017.

Midtun, Joar (2017) Automatic Facial Anonymisation Using Average Face Morphing. Masteroppgåve ved Universitetet i Bergen.

Midtun, Joar, Bjørnar Tessem, Simen Karlsen & Lars Nyre (2017) “Realistic face manipulation by morphing with average faces”. Norsk Informatikkonferanse 2017.

Nyre, Lars; Bjørnestad, Solveig; Tessem, Bjørnar; Øie, Kjetil Vaage (2012). “Locative journalism: Designing a location-dependent news medium for smartphones”. In Convergence 18(3) s. 297–314.

Tessem, Bjørnar, Solveig Bjørnestad, Weiqin Chen, Lars Nyre (2015). “Word Clouds for Locative Information”. In Journal of Location-based Services. 9(4):254–272.

Tessem, Bjørnar; Karlsen, Simen Skaret; Nyre, Lars. 2016. Mobilen som distribusjonskanal for hyperlokal journalistikk. NOKOBIT — Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi. 24. 16 sider.

Slike redaksjoner kjennetegnes ofte av en ståltro på at de avslører de virkelige fakta som «mainstream media» tilbakeholder. Disse fenomenene har ført til at spørsmålet om tillit til mediene, og hva folk faktisk legger i dette begrepet, har blitt brennende aktuelt.

Det skrives og menes mye om folks tillit til mediene om dagen. Både forskere og journalister er enige om at temaet er viktig. Men på ett viktig punkt har det hersket full forvirring: Hva betyr egentlig «tillit» for folk flest?

Vår nye undersøkelse fra Norsk medborgerpanel viser at folk forstår tillit ganske likt som forskere, med et viktig unntak: en følelse av utenforskap, som kommer av at noen opplever at mediene ikke representerer deres syn. Denne ideologiske dimensjonen kan være viktigere enn tidligere antatt.

“Tillit”: Hva er det folk svarer på?

Men først en innrømmelse: noe av skylden for forvirringen må faktisk vi som lager spørreundersøkelser ta på vår kappe. Å spørre folk om hvor mye tillit folk generelt har til mediene, på en skala fra svært høy mistillit til svært høy tillit, er nemlig en vanlig øvelse verden over.

Men hvis en tenker seg om – hva betyr egentlig «mediene»? Hva tenker du på når du leser det ordet? Favorittavisen, eller en blekke du synes er noe skikkelig herk? Tenker du på den ulne massen «journaliststanden»? Dagsrevyen? Eller Se og Hør? Eller kanskje noe helt annet?

Resultatene fra slike spørreundersøkelser har ført til bekymringer for at folks tillit til pressen er i fritt fall. Men disse undersøkelsene klarer ikke si noe om hva folk faktisk legger i det å ha tillit til mediene.

Vi vet rett og slett ikke helt hva det er folk har svart på. Dersom en person svarer at de har svært lite tillit til mediene – mener de da at de har svært liten tillit til at det mediene skriver er sant? Eller betyr det at de har svært lite tillit til at mediene er objektive?

Nettopp på grunn av denne forvirringen har slike målinger, som spør om «generell tillit til mediene» mottatt mye kritikk. Representanter for journaliststanden har etterlyst målinger som i større grad skiller mellom «mediene» som samlesekk, og enkeltpublikasjoner og mediehus.

Medieforskere har stilt spørsmålet: «hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?».

Forskere har skrevet haugevis av bøker og artikler om hva tillit er, og undersøkt hvordan tillit til mediene består av ulike dimensjoner. Disse dimensjonene er imidlertid teoretisk konstruerte, og basert på forskernes forhåndsantakelser om hva tillit er.

Men hvis man lurer på hva folk mener med tillit, kan man også begynne med å spørre folk hva de faktisk mener.

Vi gjorde nettopp det, og spurte omtrent 2000 nordmenn om hva de legger i begrepet «tillit til mediene».

Det viser seg at forskere og andre kanskje har oversett en viktig dimensjon: opplevelsen av at et nyhetsmedium deler ens eget verdensbilde, eller ideologi.

Hva betyr «tillit til medier» for folk?

I faglitteraturen er det vanlig å hevde at tillit til nyhetsmediene innebærer at man kan stole på at de belyser flere sider av en sak, at de ikke dekker hendelser skjevt, at faktaene som velges ut er relevante, at journalistene utviser grundighet i arbeidet, og uavhengighet av økonomiske og politiske interesser.

Resultatene våre viser at mange nordmenn trekker frem mange av de samme dimensjonene som forskerne i sine beskrivelser av tillit.

Én person skriver for eksempel at tillit betyr:

«Å kunne være sikker på at media opptrer uten politiske, økonomiske, eller andre føringer. At mediene ikke har en agenda, og at de gjengir fakta og ikke spekulasjoner eller antagelser»

En annen svarte:

«Trygghet på at fakta er fakta – meninger og vurderinger skal komme klart fram. Samme etiske grunnholdning og oppførsel som en lærer sine barn: en farer ikke med sladder»

En tredje skrev:

«At det som blir tatt opp er korrekt og grundig journalistikk med flere synspunkt på samme sak»

Disse svarene tyder på at tillitsoppfatningen til mange av våre respondenter stemmer godt overens med det tidligere undersøkelser har vist.

En følelse av utenforskap

Men ikke alle. Noen svarte helt annerledes på spørsmålet. Gjennom nye, semi-automatiserte metoder for tekstanalyse ble vi klar over mønstre som kan være vanskelige å få øye på hvis en undersøker stoffet med teoretiske forhåndsantakelser. Analysen viste at noen svar passet inn under kategorien «ideologi». Dette er en dimensjon ved tillit til mediene som ikke er inkludert i tidligere studier på feltet. Flere studier har tatt hensyn til hvordan ideologi påvirker tillit, men har oversett at enkelte folk forstår tillit som ideologisk representasjon.

Svarene i ideologi-gruppen peker mot at noen opplever en ideologisk distanse mellom mediene og dem selv. Det kan sammenlignes med en følelse av utenforskap. Selv om mediene ofte «tar hensyn til ulike synspunkt», så opplever enkelte at mediene ikke dekker deres synspunkt.

En person skrev:

«Tilliten er avhengig av hvilke media det dreier seg om. Generelt sett er norske aviser kunnskapsløse og konforme»

En annen svarte:

«Partiavisene døde naturligvis aldri ut, slik soga av og til seier – helt avhengig av hvem du spør. De mer oppmerksomme vet selvfølgelig at journalistene, i stadig større omfang, inkluderes i et ubestemmelig sjikt som aktivt lever for å fornekte ideologiske skillelinjer – og i stedet pøser all sin journalistiske energi inn i å «rapportere», og i stadig større grad passe sine meninger (…)»

En tredje svarte:

«Har ikke mye tillit til media. Det er bare ett sett av holdninger og meninger som er godkjent»

Det er ikke nytt at deler av befolkningen mener at pressen er venstrevridd eller bærer i seg spor av partipressen. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting) helt siden 1980-tallet.

Det er likevel interessant at enkelte trekker frem akkurat ideologi når de forklarer hva de selv mener med å ha tillit til mediene. Våre analyser peker nemlig på at flere føler at deres holdninger og synspunkter ikke er representert.

Minervaredaktør Nils August Andresen var innom denne tankegangen da han i fjor hevdet at enkelte ikke opplever seg representert i norske nyhetsmedier. Han trakk frem at særlig velgere på høyresiden kan føle at deres syn på innvandring ikke kommer frem i mediene, som skriver «om dem, men ikke med dem».

Vår undersøkelse tyder imidlertid på at Andresen både har rett og feil.

Vi finner nemlig støtte for antakelsen om en opplevelse av utenforskap og manglende representasjon i vår undersøkelse, men den har ikke noe med høyresiden eller et bestemt politisk parti å gjøre.

Våre undersøkelser viser at opplevelsen av å ikke få sine holdninger og synspunkt representert i mediene henger sammen med et lavere utdanningsnivå, mindre tilfredshet med demokratiet og at etablerte medier (i motsetning til sosiale medier) er mindre viktig.

En oppfordring til fremtidens tillitsmålinger

Undersøkelsen vår viser at folk legger ulike kriterier til grunn i sine beskrivelser av hva tillit til medier faktisk innebærer. Når journalister og forskere i tiden fremover skal finne ut av hvorfor noen har mer eller mindre tillit til mediene enn andre, må de ta høyde for at ideologi-aspektet kan være viktig for mange.

Et naturlig første steg er å lage undersøkelser som sjekker hvor mange som er enige eller uenige i påstander som «Norske nyhetsmedier tar hensyn til og representerer holdninger og meninger til folk som meg». Aftenpostens måling av hvem som føler at deres meninger og verdier kommer frem i mediene er et eksempel til inspirasjon.

Forskere bør ta inn over seg viktigheten av ideologi. Skal en få et troverdig bilde av folks tillit til mediene, må slike nyanser inn i fremtidige målinger.

Journalister bør ta inn over seg at det finnes et publikum som ikke føler seg inkludert, og vurdere å åpne døren for en gruppe som kjennetegnes av lav utdanning, manglende tilfredshet med demokratiet, og en opplevelse av at mediene ikke tar inn over seg virkeligheten til «sånne som dem».

Tittelspørsmålet produserer en umiddelbar følelse av avmakt hos meg, en følelse jeg deler med folk flest i Norge. Kari Marie Nordgaard (2011) fant ut at samtaler om global oppvarming med folk flest, normalt er over på under et minutt. I Nordgaards “Bygdaby” på Vestlandet, ristet folk på hodet, ga uttrykk for sin oppriktige bekymring, og så døde samtalen hen. Det var ikke mer å si. Folk flest er ikke klimaskeptikere (det er i regjeringen vi finner slike i dag). De er, med Nordgaards begrep, konsekvensfornektere. De ser ikke hvordan klimakrisen henger sammen med deres liv. Selv om vi resirkulerer, eller tar individuelle valg om å spise mindre kjøtt, så forstår de fleste som forstår klimakrisens ABC, at dette ikke er nok.

Alternative fakta: Donald Trumps berømte tweet fra 2012 hvor han hevder at global oppvarming ble “funnet opp” av kineserne for å skade USAs næringsliv. (foto: Twitter)

Jeg har heldigvis roller der jeg ikke føler meg like maktesløs. Jeg har satt i gang kurs i Climate Change Journalism – Ideas and Transformations på Høgskolen i Oslo og Akershus. Der prøver vi å utdanne journalister som kan bidra som gode generalister for den offentlige samtalen, og der berører vi også “konstruktiv journalistikk” som er litt i vinden om dagen. Jeg er dessuten nestleder i Concerned Scientists Norway, sitter i fellesutvalget for Klimavalgalliansen og har skrevet og redigert bøker som tar til orde for 100 000 klimajobber som forutsetning for å bremse norsk oljeutvinning (Ytterstad 2013, 2015). Jeg er stolt over å ha bidratt til Broen til framtiden, folkets klimakonferanse som utvikler “klimaløsninger nedenfra”.

Men som medieforsker, i mitt daglige liv, og her jeg sitter og skriver denne artikkelen, er det likevel avmaktsfølelsen som dominerer. Jeg befinner meg i Otavalo, en by i Ecuador. I en uke skal jeg undervise masterstudenter i kommunikasjon fra tre urbefolkningsuniversiteter om “den skriftlige presse”. Jeg bor på hostell Curinan, som betyr “gullveien”, ifølge hotelleier Jose. Her måtte man forbi hvis man skulle jakte gull på inkaenes tid. Ikke så langt herfra, i regnskogen, jaktes det på mer olje. Den mest leste artikkelen på nett i 2013 i Norge var skrevet av Aftenposten Ole Mathismoen. Med den usexy tittelen “En fryktelig trist nyhet” fortalte han historien om hvordan nasjonalparken Yasuni ødelegges av nåtidens conquistadores. Bestefaren til Jose ble 95 år, uten noensinne å ha vært på sykehus, takket være bladene fra skogen i Ecuador.

På VG nett i morges leser jeg at “klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes”. “Jeg er pessimist. Jeg tror ikke vi kommer til å stanse global oppvarming før utviklingen blir stygg og fæl, sier norsk klimaforsknings grand old man Knut Halvor Alfsen (64).”

Med et slikt dystert bakteppe: Hva i all verden har medieforskningen, som fagfelt og “laug”, å komme med av konstruktive innspill?

Forståelse gjennom metaforer, diskurser og normer

Det primære forskningsobjektet for medieforskere, er mediene selv. Selv om vi utvider feltet til å forske på kommunikasjon eller innsnevrer til journalistikk er det ikke kartleggingen av naturens tålegrenser som står i sentrum for vår disiplinære erkjennelsesinteresse. Vi er mer opptatt av tilstedeværelsen eller fraværet av menneskelig eller samfunnsmessig forståelse av den globale oppvarmingen, og sender derfor studentene våre ut på jakt etter fortolkningsrammer og diskurser, eller begge deler.

Og la det være sagt med en gang: det fins mye god og betydningsfull medieforskning om klima. Lakoff og Johnsons Metaphors we live by (1974), er en av medievitenskapens kanoner som fortsatt er i bruk. De som får “badekarsmetaforen” forklart (at det ikke må renne mer vann inn i badekaret enn det som går ut i sluket), har visstnok lettere for å forstå faren ved å øke konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren enn de som ikke har fått badekarsmetaforen forklart.

Begreper og innsikter fra medieforskningen har endog tilbakevirkende kraft på den offentlige samtalen. Rammebegrepet er et åpenbart eksempel her. George Lakoffs artikkel Why it matters how we frame the enviroment er den mest leste artikkelen i Environmental Communication. Men også Jonas Gahr Støre sa det da han tilrådte som leder i Arbeiderpartiet: Klima er ikke en sak, men en “ramme rundt alt”. Og Anders Bjartnes, opphavsmannen til begrepet “Det grønne skiftet”, viser stadig til “framing” i sine artikler på Energi og Klima, et viktig nettsted for journalister, politikere og aktivister.

Et annet eksempel på medieforskning med gjennomslag, er Max Boykoffs (2004) innsikter i hvordan journalistikkens egne normer om balanse gir klimaskeptikere større plass enn det som rimelig er i mediene. Jeg behøver bare å vise John Olivers fantastiske “A statistical representative debate on climate change” for å få frem poenget til studentene mine.

Etterlysning: mer direkte tale om klimaalvoret

Oliver gjør narr av meningsmålinger som sier at 1 av 4 amerikanere ikke tror på global oppvarming. Det har like stor verdi som å si at 1 av 4 tar feil om noe, for eksempel “Hvilket tall er størst, 5 eller 15?” Du trenger ikke meningsmålinger om fakta. La gå at usikkerheten i klimaforskningen er større enn akkurat de eksemplene Oliver bruker. Mitt poeng, som jeg også har skrevet en vitenskapelig artikkel om, er at begreper som “fakta”, for ikke å snakke om “rett og galt”, føles som fremmedelementer i dagens medieforskning. En sentral strategi for dagens kritiske medieforskning har vært å dekonstruere (eller “pakke ut”) de dominerende rammene eller diskursene, for å avsløre makten bak ordene. Kanskje løftes også andre (og marginaliserte) rammer eller diskurser fram som alternativer.

Foto: Statsministerens kontor cbd

Klimaendringer vil føre til flere episoder med intens nedbør. Her besøker statsminister Erna Solberg flomrammede områder på Vestlandet i november 2014.

Mye god forskning har kommet ut av denne forskningsstrategien. Men kombinasjonen av en eskalerende global oppvarming og Donald Trumps “alternative fakta” bør gjøre noe med oss medieforskere. Når Det hvite hus legger ned sine infosider om klimaendringer bør medieforskere sammen med naturvitere og alle andre forsvare vitenskapens integritet. “Forskere i alle land, foren eder” skrev leder i Concerned Scientists Norway. Den appellen sender jeg gjerne videre til medievitere. Men jeg tror vi kunne skjerpet den offentlige samtalen om klima mer, hvis vi klarte å la ord som “fakta” eller “virkeligheten” stå uten gåsetegn.

La meg illustrere poenget mitt med et aktuelt eksempel, det mest kjente av dem alle i norsk klimapolitisk sammenheng: bore eller ikke bore etter olje utenfor Lofoten, Vesterålen eller Senja. Jonas Gahr Støre, mannen som ville ha klima som en ramme rundt alt, skrev en kronikk på NRK Ytring som satte dagsorden foran både Aps landsmøte, LO-kongressen, og mediedebatten generelt foran stortingsvalget 2017. Der skrev han at Norge skulle nå sine klimamål, men at:

Spørsmålet om aktivitet i havområdene utenfor Lofoten handler i liten grad om hvordan vi skal nå disse klimamålene. Industrien, også olje og gass, må forholde seg til de målene. I vårt partiprogram vil vi stille strenge krav til at norsk olje- og gassvirksomhet ytterligere reduserer sine utslipp fra egen virksomhet.

Det er skrevet flere analyser av mediedekningen av Lofoten allerede, som sporer kombinasjonen av Lofoten som et lokalt naturspørsmål (“vekst eller vern”- rammen), og Lofoten som en test på Norges villighet til å redusere klimagassutslipp. Det er viktig å vekte hvilke rammer som er mest fremtredende. Men uansett funn og vurderinger i disse analysene, etterlyser jeg mer direkte tale fra medieforskere (tør jeg bruke metaforen kalle en spade for en spade?): I virkeligheten handler Lofoten både om natur og klima. Det er hentet inn nok kunnskap, både globalt og lokalt, til å kunne si at Dagbladet har rett, når de på lederplass gikk i rette med Aps kompromiss om Lofoten. “At vi i dagens situasjon, med allerede påviste klimaendringer og stødig kurs mot tre til fem graders oppvarming skulle åpne for leting i de mest sårbare og naturskjønne områdene i landet, er hinsides hver logikk.”

De tyngste realitetene har også normativ kraft i seg

Begrunnelsen for den kategoriske konklusjonen til Dagbladet er interessant, og relevant for den oppfordringen jeg vil avslutte denne artikkelen med. Avisen viser til et begrenset globalt karbonbudsjett, og de lar naturens tålegrenser veie tyngst: “Det er ikke Støre som ’tuller med oljenæringens langsiktige rammebetingelser’, men jordkloden og klimaendringene. Det eneste tullete er å ikke ta hensyn til utviklingen.”

Med Trumps ønske om å bringe tilbake arbeidsplassene i kull i det amerikanske rustbeltet, må vi dessverre konstatere at den verden medieforskere nå skal forholde seg til åpenbart er tullete. Og den norske forestillingen om ren norsk olje fra Lofoten bør, etter Brennpunkts dokumentar om “Oljelobbyisten” sist høst, også begynne å fremstå som tullete.

Men hvis det jeg skriver her er sant om hvordan verden er, hvilke normative konsekvenser får det for medieforskningen?

Før jeg svarer på det, en anekdote fra et rådsmøte i Besteforeldrenes klimaaksjon i 2011. Knut Alfsen var hovedinnleder, og han viste en grafisk fremstilling av hvor raskt temperaturen på jorda stiger, som mange nok etter hvert har fått med seg. Hvorpå en bestemor reiste seg og spurte Alfsen om hva vi kan gjøre for å stanse denne oppvarmingen. Alfsen svar var at “Da må jeg ta av meg hatten som forsker og ta på meg rollen som bestefar.” I artikkelen fra VG jeg nevnte over, ser vi igjen at Alfsen viser til sine barnebarn.

Jeg er ikke uenig i at barnebarna våre kan være en årsak til engasjement. Her i Ecuador hadde vi en seremoni der vi takket våre forfedre, og kjente på de fire elementene ild, vann, jord og vind. “Moder jord” og “bestefar vind” heter det til og med i deres kosmologi. Alt dette er også gode grunner til å bry seg om det som nå skjer. Men de beste grunnene til å handle er det forskningen selv som gir oss – den naturvitenskapelig klimaforskningen, samfunnsforskningen, og ja, også vår forskning på rammer og “falsk balanse”. Det ville være perverst om den største kilden til klimaengasjement fra forskere bare skulle komme fra de forskere som er villige til å ta på seg en annen “hatt”.

Så derfor avslutter jeg med å parafrasere to slagord fra bevegelsene og barrikadene, når jeg kommer med to bud til medieforskere som ønsker å bidra mer. Sett deg inn i realitetene bak alt snakket om klima som vår største utfordring, og tør å snakk sannheten til makten. Og vær realistisk, forsk på det umulige: hvordan mennesker, samfunn og medier kan utvikle motkrefter som er sterke nok til å få ned utslippskurvene raskt nok.

Referanser

Broen til framtiden (2017). Broen til framtiden. [Online.] Available at <http://broentilframtiden.com>. [Accessed 17 March 2017.]

Kalsnes, Bente (2017). “Gode nyheter om falske nyheter.” [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/gode-nyheter-om-falske-nyheter‑1.13366369>. [Accessed 17 March 2017.]

LastWeekTonight (2014). Climate Change Debate: Last Week Tonight with John Oliver. [Online.] Available at <https://www.youtube.com/watch?v=cjuGCJJUGsg> [Accessed 15 August 2017.]

Mathismoen, Ole (2013). En fryktelig trist nyhet. Aftenposten 23 August 2013.[Online.] Available at <http://www.aftenposten.no/norge/politikk/En-fryktelig-trist-nyhet-111327b.html>. [Accessed 17 March 2017.]

Oslo and Akershus University College of Applied Sciences (2016). Climate Change Journalism: Aims and Contents. [Online.] Available at <http://www.hioa.no/eng/Studies/SAM/EVU/Journalistikk-og-mediefag/Climate-Change-Journalism-Ideas-and-Transformations>. [Accessed 17 March 2017.]

Samenow, Jason (2016). Unraveling Spiral: The Most Compelling Global Warming Visualization Ever Made. The Washington Post May 10 2016. [Online.] Available at <https://www.washingtonpost.com/news/capital-weather-gang/wp/2016/05/10/the-most-compelling-visual-of-global-warming-ever-made/>. [Accessed 17 March 2017.]

Støre, Jonas Gahr (2017). Skrittvis og kunnskapsbasert. NRK 9 January 2017. [Online.] Available at <https://www.nrk.no/ytring/konsekvensutredning-lofoten-og-senja‑1.13313394>. [Accessed 17 March 2017.]

Vikøyr, Harald & Kristiansen, Tore (2017). Klimaforsker tror ikke lenger verden kan reddes. VG 26 February 2017. [Online.] Available at <http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/klimaforsker-tror-ikke-lenger-verden-kan-reddes/a/23926305>. [Accessed 17 March 2017.]

Ytterstad, Andreas (2015). Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research. Environmental Communication, 9:1, 1–19.