Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

Utvalet var stort sett samansett av leiarar frå bransjen ein skulle greie ut støtteordningar for. Dét bukk-til-havresekk-prinsippet kan knapt overførast til andre bransjar og felt. Nokre vil meine at ein her finn forklaringa på at utvalet ikkje kjem med framlegg om innsparingar, men tvert om går inn for å plusse på omkring 800 millionar skattekroner. Samansetjinga har nok også sitt å seie for korleis utvalet diskuterer nøkkelomgrep som «samfunnsnyttig» og «kvalitet».

Demokratiet

Men om ein aksepterer den skildringa av stoda på feltet som låg i mandatet utvalet har arbeidd ut frå, og som utvalet sjølv har utpensla i til dels stor detaljrikdom, er ikkje talet på innsparte eller ekstra kroner eigentleg så viktig. Spørsmåla utvalet skulle svare på, kan i kortform gjerne formulerast slik: Korleis kan vi redde demokratiet slik vi kjenner det, og kva vil det koste?

Alt prinsipielt kultur- og mediepolitisk arbeid i Noreg har nemleg sidan tusenårsskiftet hatt grunnlag i utgreiinga av ytrings- og informasjonsfridomen som Francis Sejersted og utvalet hans laga. Det enda i 1999 med ei vellukka nyformulering av paragraf 100 i Grunnloven, endeleg vedteken i 2004. Her blei eigentleg eitt av fleire mogelege syn på demokratiet spikra fast: eit normativt syn som seier at det offentlege ordskiftet i ei «open» og «opplyst» ålmente er ein avgjerande viktig del av det. Og staten blir gitt ansvaret for at dette idealet er realisert.

Utvalet viser til den viktigaste teoretikaren på området «ålmenta og rolla ho spelar i demokratiet», Jürgen Habermas. I Süddeutsche Zeitung kommenterte han i mai 2007 spørsmålet om subsidiering av privateigde medium. Han vedgjekk at det var noko kontraintuitivt i det å skulle gripe inn overfor marknadskreftene i mediefeltet, ettersom det historisk nettopp var marknaden som skapte den kritiske pressa som kjenneteiknar demokratiske samfunn, lausriven frå og kritisk overfor staten.

Men på den andre sida, sa Habermas, er det også slik at marknadens økonomiske krefter kan kome til å øydelegge det samfunnsmessig verdfulle dei sjølv skapte: kritisk, solid informasjon til publikum. Om marknaden fører til tap av denne kvaliteten, er det snakk om det ein kallar marknadssvikt. Ein må «observere utviklinga på mistenksamt vis» og hugse at «ein marknadssvikt i denne sektoren har ikkje noko demokrati råd til».

Mangfald utan grenser

Mediesystemet er no prega av ei krise skapt av alle digitaliseringas trugsmål mot gamle forretningsmodellar. Oppgåva er å gjere systemet meir robust, betre tilpassa nye vilkår. Men alt i mandatet for utvalet merker ein at «mediemangfald» knapt er det største problemet: «Digitaliseringen av mediene har bl.a. ledet til at publikums tilgang til informasjon og ulike medier er større enn noen gang», heiter det der. «Publikum har større muligheter enn noen gang til å velge hvordan, hvor og når de vil ta i bruk ulike medier», blir det også sagt, om nokon skulle vere i tvil. Dette er i tråd med den erfaringa kvar og ein med smart mobiltelefon, nettbrett eller andre typar datamaskin har gjort: Her er mangfaldet så å seie utan grenser; alle tenkelege og utenkelege posisjonar i politikk, kultur og samfunnsliv er representerte.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland omgitt av medlemmene i Mediemangfaldsutvalet ved overleveringa av utgreiinga. (foto: Kulturdepartementet).

Det største problemet er, med eit visst unntak som eg snart kjem til, ikkje mangfaldet, det er kvaliteten. Ålmenta er som heilskap utan tvil «open», spørsmålet er om ho er «opplyst». Utvalet snakkar då også heile tida om «kvalitetsjournalistikk» og «samfunnsviktig journalistikk» og lar oss slik forstå at det også finst journalistikk som verken er samfunnsviktig eller av kvalitet.

Trugsmålet

Spørsmålet om diversitet er via eit eige kapittel, det tredje i utgreiinga. Det er velskrive og informativt og skil i tråd med aktuell medievitskapleg tenking på feltet mellom avsendar‑, innhalds- og bruksmangfald. Det første handlar om mangfald på eigarsida, det andre om eit mangfald av sjangrar og idéar, det tredje om i kor stor grad publikum faktisk gjer bruk av og slik realiserer mangfaldet dei står overfor.

Her ligg det eine reelle trugsmålet mot mangfaldet: At mediebrukarane sine frie val ender med at dei meir eller mindre isolerer seg frå kvarandre i mediemiljø der bodskapen og perspektiva i hovudsak er dei same frå alle kantar. Ekkokammer, kallast det. Gjer brukarane dette på kvar sin kant av meiningsspekteret, får ein ei ålmente som er sterkt polarisert, utan reell, «sanningssøkande» dialog på tvers. Nettet gjer dette til eit tenkjeleg scenario.

Men for det første er det over eit halvt hundreår sidan Paul Lazarsfeld og Elihu Katz viste at folk bur i nabolag og har familiar og vener som dei faktisk snakkar med, og at den einskilde følgeleg ikkje er heilt utlevert til kva media fortel om verda. For det andre er det i Norge gjort empirisk forsking ved Institutt for samfunnsforsking som konkluderer med at «ekkokammer» knapt finst her i landet.

Problemet er med andre ord igjen kvaliteten meir enn mangfaldet. Og gjer ein som dette utvalet, og ser det reelle «bruksmangfaldet» som det avgjerande, må tilsvarande «brukskvaliteten» vere avgjerande her. Med andre ord: Korleis skal staten bidra til at alle brukarane, heile publikum, faktisk får del i det kvalitativt beste av journalistisk og annan viktig, kunnskapsbasert informasjon som mediesystemet har å by på?

Det overordna

Utvalet formulerer i kapittel 3, på side 23, eit overordna mål: «Med sikte på å fremme en felles, åpen og opplyst offentlig samtale, bør staten legge til rette for at alle borgere kan bruke et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier.» Ein seier så det er viktig å inkludere brukarar på tvers av sosioøkonomiske skilje, at målet føreset avsendar- og særleg innhaldsmangfald, at det er plattformsnøytralt og at det peiker mot det viktige i tiltak som skal motvirke fragmentering og polarisering.

Alt dette er vel og bra. Men definisjonen av «kvalitet» og «samfunnsnytte» manglar, trass i at dei altså er nøkkelomgrep både i mandatet og i utgreiinga. På side 24 blir det direkte sagt at «kvalitet» – det som svarar til «opplyst» i paragraf 100 – ikkje er tatt med i målformuleringa «fordi det ikke bør være myndighetenes oppgave å avgjøre hva som utgjør kvalitet, men at dette i stedet bør overlates til den enkelte redaktør, og publikums eksplisitte vurderinger av innholdet og mer implisitte kvalitetsvurderinger gjennom faktisk bruk».

Folk som er vel kjende med til dømes Pressas faglege utval, snakkar altså som om «myndighetene», staten, var einaste tenkelege plassering av ei slik oppgåve. Alt som kjem ut av journalistikk frå «uavhengige» medium som har ein redaktør og som i prinsippet tar Ver Varsam-plakaten alvorleg, er etter utvalet si meining å rekne som kvalitetsjournalistikk.

Det er ikkje sikkert at alle brukarar vil vere samde med dette avsendarsynspunktet.

Det nyttar ikkje å kasta om seg med språkpolitiske mål og ønskjer om å styrka nynorsk. Om media ikkje vil sjå sitt språklege ansvar sjølv, må staten komma med tiltak.

Nyting utan yting

I 2009 fekk dåverande styremedlem i Språkrådet, Tor Fuglevik, publisert debattinnlegget Statsstøttet diskriminering i Dagens Næringsliv, ei av riksavisene som steng ute nynorsken. Han ville at Stortinget skulle nytta handsaminga av stortingsmeldinga Mål og meining til å ta eit oppgjer med diskrimineringa som Sylfest Lomheim har omtalt som ei “institusjonalisert diskriminering av eit språk som allereie står svakt.”

Nynorskfri sone. Skjermbilde av forsida på vg.no 10. mai 2016.

Diskrimineringa i riksmedia er særleg problematisk, likevel er det riksavisene VG, Aftenposten, Dagbladet og Dagens Næringsliv som tener mest på momsfritaket. Alle forbyr nynorsk på redaksjonell plass, og vel slik å nyta utan å yta. VG har i tillegg fått merksemd for å gje att eit Frode Grytten-dikt på bokmål, og Aftenposten har fått merksemd for å omsetja nynorsk-tekstar frå sine samarbeidsaviser til bokmål, til dømes intervju med Jon Fosse.

Desse avisene driv altså eit aktivt arbeid mot nynorsk, til trass for at ein burde venta det motsette så lenge dei nyt godt av momsfritaket. At ei støtte som er til for å styrkja ytringsfridomen og skriftspråka våre finansierer omsetjing frå nynorsk til bokmål, gjer det tydeleg at momsfritaket òg kan gå mot si hensikt.

Handling må til

I Soria Moria-erklæringa frå 2005 blei dei raudgrøne regjeringspartia samde om at staten måtte ta ansvar for å leggja til rette for meir likeverdige vilkår mellom dei norske skriftspråka. Ein blei òg samd om at ein politikk som er tufta på eit oppriktig ønskje om å sikra levande norsk skriftkultur, må omfatta tiltak som er særleg innretta på å støtta nynorsk språk.

I Språkrådet sin rapport Norsk i hundre! er det skrive at staten ved å støtta media, òg må kunna stilla språklege krav om bruk av nynorsk. Men i Mål og meining, som byggjer på Soria Moria-erklæringa og Språkrådet sin rapport, la departementet berre fram at dei «ventar at riksdekkjande aviser i større grad gjev høve til å nytta nynorsk på redaksjonell plass». I den same meldinga er det fastsett eit behov for eit meir heilhjarta og systematisk arbeid for å styrkja nynorsk. Men viljen til å gjera noko for å følgja opp dette behovet, er fråverande. Det er ikkje nok å venta, det har òg regjeringa fastsett, og ein kan spørja seg kor det blir av tiltaka.

Staten støttar vond sirkel

Staten greier ikkje eingong å følgja opp Grunnlova slik støtteordningane er i dag. I § 100 står det at «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte». Men ved å støtta riksaviser som nektar journalistane sine å nytta nynorsk, støttar staten snarare ein vond sirkel som bidrar til dårlege haldningar til nynorsk, og til usikkerheit kring eige språk. Det sistnemnte gjeld særleg unge nynorskbrukarar som gjerne går over til bokmål etter kvart som dei blir eldre, men òg andre målfolk har behov for å møta eige språk. Språkrådet skriv i sin rapport at ein ikkje må undervurdera massemedia si betyding som arena for framvising av språk og språk sin status. Her blir det òg peika på at språkbruken i media påverkar folk sine språkvaner, og at utestenging av nynorsk frå riksaviser har negative verknadar på den offentlege samtala på norsk.

Ettersom samfunnsutviklinga tenderer til å redusera oppslutninga kring det minst brukte språket, er eit høgt tal på nynorskbrukarar eit viktig grunnlag for å styrkja posisjonen til nynorsk. Det er difor viktig med tiltak som kan leggja til rette for at så mange som råd kan og vil nytta nynorsk. Eit tiltak som går ut på å stoppa støtta til nynorskdiskriminerande riksaviser ville verka positivt med tanke på rekruttering av nynorskbrukarar. Samstundes ville tiltaket verka proaktivt med tanke på å motverke usikkerheit kring eige språk, og utviklinga av dårlege haldningar til nynorsk, som bidrar til det førstnemnte. Slik ville tiltaket igjen gjort det offentlege ordskiftet både meir ope og opplyst.

Eit språk som riksavisene skjøner

Det står mykje fornuftig i Norsk i hundre! og Mål og meining, men i sistnemnte er det ikkje lagt fram forslag om kutt av støtte til nynorskdiskriminerande riksaviser. No må staten visa at det meinast alvor med språkpolitikken. Ein kan ikkje ausa ut fleire hundretals millionar kroner til riksaviser som kneblar journalistane sine, og som ikkje bidrar til å styrkja norsk språk, forstått som både bokmål og nynorsk. Noko av det som ligg til grunn for momsfritaket er trass alt at media skal bidra til å styrkja desse skriftspråka.

Det å stoppa støtta til riksaviser som steng ute nynorsk vil heller ikkje vera eit inngrep i den redaksjonelle fridomen til pressa, som enkelte hevdar. Om det ikkje hadde vore for ønsket om å styrka ytringsfridomen og det norske språk, så ville ikkje aviser hatt momsfritak, så eit krav om motyting bør ikkje vera så kontroversielt. Tiltaket vil såleis berre vera eit inngrep i støtteordningane til pressa, ikkje i deira redaksjonelle fridom. Eg meiner ikkje at staten skal tvinga momsfritaket på riksavisene. Tiltaket vil verka oppmodande, det handlar berre om å nytta eit språk som riksavisene skjøner.

Langslets bibliografi viser tydeligere enn noe annet norsk forfatterskap hvordan han var opptatt av å utvikle konservatismen som ideologisk plattform, men han ville samtidig tilpasse den til samtiden han levde i. Han ville – kan vi si – fornye og oppdatere konservatismen slik at den ikke stivnet. Tanken om å forandre for å bevare kan derfor sees som særlig viktig i hans forestillingsverden. Vi lever daglig med virkningene av det han gjennomførte i sin fremskutte posisjon som kulturminister i Kåre Willochs Høyre-regjering fra 1981 til 1986.

Mediekritikk fra høyre

Langslets parti, Høyre, likte seg slett ikke da Stortinget vedtok å opprette NRK i 1933. I voteringen om kringkasting med statsdrift stemte 36 av Høyres representanter imot, kun to stemte for. Men Arbeiderpartiet, Venstre og Bondepartiet sikret flertall for å opprette et statsdrevet NRK, slik vi kjenner det.

Motstanden mot NRK var altså stor i Høyre helt fra starten. Og Høyre fortsatte som et NRK-skeptisk parti i hele monopolets levetid. Vi ser det i 1950- og 60-årene: Høyres presse var ofte toneangivende i kritikken mot NRK. Høyrepressen var landets største partipolitiske avisgruppe, med over 40 aviser. Mange av dem var blant landets største, slik som Aftenposten og Adresseavisen. De fulgte NRK med argusøyne og kritikken satt ofte løst.

Oslo 16. desember 1981: Kulturminister Lars Roar Langslet offentliggjør hvem som skal få drive forsøksvirksomhet med nærradio. Dokumentbunken foran ham er alle søknadene om nærradiodrift. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

I 1960-årenes NRK-debatter ble det enda tydeligere at kritikken mot NRK alltid kom fra de borgerlige partiene, mens NRK ble forsvart av Arbeiderpartiet og SF. Partipressen delte seg tilsvarende: Borgerlig presse gikk hardt ut mot kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt, som ledet NRK i tiden 1962–72, mens arbeiderpressen og SF-avisen Orientering forsvarte NRK.

Det var i denne situasjonen at Lars Roar Langslet entret scenen, som ung akademiker med ambisjoner om å fornye og oppdatere konservatismen som ideologi. Han fikk tidlig synlige posisjoner. Han var formann i Det norske Studentersamfund i 1960. Han deltok også i de såkalte isme-debattene i NRK-fjernsynet i 1963–64. Dette var fire store TV-debatter om konservatismen, sosialismen, liberalismen og kommunismen som politiske ideologier. Hvor stod de egentlig etter at Kings Bay-saken hadde rystet Norge som landet største politiske krise etter krigen? Disse TV-debattene ble ledet av den lett arrogante Kjell Arnljot Wig, og er siden blitt legendariske i norsk TV-historie. Langslet deltok og fremstod her som en autoritet.

En annen plattform han bygget opp var Minervas kvartalsskrift, der han var redaktør i en årrekke. Dette tidsskriftet brukte han bevisst for å legge grunnlaget for en tidsmessig og fornyet konservatisme. I 1966 kom Minerva med et spesialnummer om NRK. I dette nummeret ble kritikken mot NRK mer prinsipiell enn før. En rekke artikler gikk dypt inn på radio og TV som medieformer. Per Lønning skrev om NRKs kirkelige programmer, Anita Werner om barn og TV. Tore Lindbekk skrev om “den radikale idyll” på Marienlyst, mens Halvor Stenstadvold skrev så inngående om TV-mediets estetikk at det fortsatt er interessant lesning.

På dette tidspunktet i 1966 fantes det knapt noen medieforskning i Norge. Det lille som eksisterte var den aller tidligste utgave av norsk presseforskning. Om radio og TV som medier fantes det rett og slett intet. Derfor kom denne utgaven av Minervas kvartalsskrift til å vekke oppsikt. Utgaven satte dagsorden for NRK-debatten. Det vil si: tidsskriftet gjorde kritikken av NRK mer prinsipiell og seriøs enn før.

For en oppmykning av monopolet

Slik begynte Lars Roar Langslet å gripe inn i samfunnsdebatten: begrunnet og motivert ut fra et bevisst konservativt utgangspunkt. I en rekke innlegg i pressen i de følgende år, viste han seg igjen svært opptatt av tidens nye strømninger, ikke minst i radio og TV – altså NRK. I 1969 ble han stortingsrepresentant og denne posisjonen ga ham større tyngde når han deltok i disse debattene. Tidlig i 1970-årene var han blitt en av Høyres viktigste stemmer i de løpende debattene som alltid raste om NRK på denne tiden.

Parallelt med Høyrebølgen som vokste frem i siste del av 1970-årene, økte partiets skepsis til NRKs monopol. I Høyres kringkastingsutvalg våren 1980 foreslo partiet å myke opp monopolordningen. Dokumentet het “Kringkasting i Norge – perspektiver og muligheter” – og det var Lars Roar Langslet som ledet arbeidet. Utvalget gikk inn for fri etablering av nærradioer, fri rett for lokale kabel-TV-anlegg til å sende over fellesantenneanlegg og rett for andre enn NRK til å bruke P2-nettet.

Denne utredningen satte i 1980 straks ny fart i NRK-debatten. Plutselig var NRKs monopolstilling ikke lenger noen selvfølge. Før stortingsvalget i 1981 gikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen om en “oppmykning” av NRK-monopolet i neste stortingsperiode. Andre enn NRK burde også lage radio og fjernsyn, mente de, og tenkte særlig på frivillige organisasjoner.

Ved valget i 1981 fikk de tre borgerlige partiene flertall i Stortinget. Høyre dannet likevel regjering alene, men med de to andre som støttepartier. Kåre Willoch ble statsminister og gjorde Lars Roar Langslet til landets første kulturminister. Kultur og vitenskap ble samtidig skilt ut fra Kirke- og undervisningsdepartementet som eget saksfelt. Da Willochs regjering la frem sin tiltredelseserklæring for Stortinget den 15. oktober, lovet den å myke opp NRK-monopolet.

Utnyttet lovens unntaksbestemmelser

I ettertid er det ofte blitt sagt at det første denne regjeringen gjorde, var å oppløse NRKs monopol. Og det er mye rett i dette, fordi beslutningen gikk så fort og var så synlig. Tiden var kort fra 15. oktober til 16. desember 1981. Men i løpet av disse ukene utførte Lars Roar Langslet og hans stab det som skulle til for å oppløse NRK-monopolet. I et festskrift som ble utgitt til Hans Fredrik Dahls 70-årsdag i 2009 ga Lars Roar Langslet sin egen versjon av dette arbeidet. Det fremgår tydelig av hans fremstilling at målet om oppløsning av NRK-monopolet var klart helt fra begynnelsen. Det gjaldt bare å finne ut på hvilken måte det rent formelt kunne utføres. Han innrømmer at de hele veien opptrådte strategisk både innad og utad for å få det til.

Årsakene til at Høyre og dets støttepartier ønsket slutt på NRK-monopolet var flere. Kristelig Folkeparti ønsket sendemuligheter for menigheter og kristne organisasjoner. Senterpartiet så for seg grasrotinitiativer og lokalradio. Lokale krav om at NRK måtte desentraliseres hadde da også fått økt tyngde utover i 1970-årene. Ny teknologi gjorde dette mulig. Satellitt-TV og video ville også snart komme.

Men også NRKs måte å forvalte monopolordningen på spilte inn. I 1960- og 1970-årene hadde NRK vært mer kontroversiell enn noensinne. Kritikerne snakket om “fyrstehoffet på Marienlyst” og fryktet at en liten gruppe programskapere kunne manipulere hele folket og dirigere opinionen via NRK. Påstander om at radikalere på Marienlyst misbrukte NRK-monopolet til misjonering for sine egne politiske synspunkter – langt ute på venstresiden – undergravde mye av tilliten til NRK. Kritikken hadde toppet seg under den såkalte “hustuktsdebatten” i Stortinget i 1975. Da truet et flertall med skrevne retningslinjer hvis ikke NRK holdt bedre orden i sitt hus. Debatten er en av de mest dramatiske NRK-debatter som noengang er blitt holdt i dette land. Og den rystet NRK langt ned i dets grunnvoller. Selv fem år etter, i 1980, henviste Høyres kringkastingsutvalg til det radikale “misbruket” av NRK-monopolet da det skulle begrunne hvorfor det var nødvendig å myke det opp. Programskaperen Bjørn Nilsen var en av dem som VG og Høyrepressen hadde kritisert aller mest for dette.

Alt dette lå i bakgrunnen da Lars Roar Langslet ledet arbeidet med å avvikle NRKs monopol i ukene fra oktober til desember 1981. Den 16. desember var alt klart. Han inviterte til pressekonferanse i Regjeringsbygningen. Å endre kringkastingsloven for å oppløse monopolet hadde vist seg umulig på så kort tid. Isteden utnyttet han lovens unntaksbestemmelser. Derfor kunngjorde han nå at en rekke aktører hadde fått tillatelse til å drive nærradio, lokalt kabel-TV og motta overføringer fra den nye OTS-satellitten. Tilatelsene ble gitt til 19 foreninger og andre sammenslutninger, menigheter og utdanningsinstitusjoner for nærradio, til syv kabelselskaper og tre kabel-TV-konsesjonærer. De kom fra hele landet. Konsesjonsdokumentene var allerede utsendt fra departementet – og tillatelsene skulle gjelde fra 1. januar 1982 og to år fremover.

Denne pressekonferansen 16. desember 1981 ble et høydepunkt i Lars Roar Langslets politiske karriere. Fotografene foreviget ham mens han der satt mellom papirbunkene og delte ut konsesjonene. Bildet er blitt stående i historiebøkene. I dette øyeblikket var NRK-monopolets tid i realiteten over – selv om det formelle drøyde enda noen år.

Konservativ mediepolitikk

Beslutningen om å avvikle NRK-monopolet var slett ingen selvfølge på dette tidspunktet. Tiltaket var omstridt og hadde for eksempel ingen støtte fra Arbeiderpartiet. Men i etterkant fant motstanderne ut at det var umulig å skru tiden tilbake – akkurat slik Langslet hadde forutsett. For i mellomtiden hadde Norge fått nye nærradioer med et mangfold som landet tidligere ikke hadde hatt. Nye navn som radiOrakel, Radio Nova, Radio Oslo dukket opp. Forsøk med lokal-TV var kommet i gang, blant annet på Elverum. Snart kalte man det rett og slett for “den nye mediealderen.”

Samtidig med liberaliseringen av eteren fikk videospilleren sitt gjennombrudd i Norge, og fra himmelen kom signalene ned fra nye TV-satellitter. Denne “nye mediealderen” ble av mange opplevd som en brå forandring og skapte straks avstand tilbake til NRK-monopolets dager. I sin tale på pressekonferansen fremstilte Langslet sin politikk som et forsvarstiltak: “Vi må frigjøre de krefter vi har, for å skape en større bredde i det som lages av kringkasting i Norge, så vi ikke blir passive mottakere av det som kommer utenfra.”

Hans brudd med NRK-monopolet er siden blitt stående som et av de mest avgjørende øyeblikk i norsk mediehistorie. Monopoloppløsningen er faktisk ett av nokså få eksempler på at konservativ ideologi også har skapt mediepolitikk i Norge. Mange andre mediepolitiske tiltak har utgått fra en sentrum-venstreallianse i norsk politikk, slik som opprettelsen av NRK i 1933, det kommunale kinosystemet etter 1913 og ordningen med statlig pressestøtte i 1969. Høyre-regjeringens oppløsning av NRK-monopolet i 1981 skiller seg ut i dette bildet. For å forstå bakgrunnen for dette må vi kjenne til Høyres skepsis mot NRK helt siden 1933. Men vi må også kjenne til hvordan Lars Roar Langslet moderniserte norsk konservativ ideologi fra 1960-årene og fremover. Etter hvert trakk han også radio og TV inn i denne moderniseringen, inntil han i 1981 trakk konsekvensene og gjorde slutt på hele NRK-monopolet – etter nesten 50 år.

I all ettertid vil Lars Roar Langslet bli husket for dette. Et helt annet spørsmål er om det finnes noe rimelig samsvar mellom hans intensjoner om avviklingen av NRK-monopolet og det faktiske kanaltilbudet Norge fikk i årene som fulgte. Hva han selv mente om det radio- og TV-tilbudet han hadde åpnet opp for, bør kartlegges av hans fremtidige biografer.

Kilder

De to viktigste kildene som er brukt i artikkelen:

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, Oslo: Cappelen 1999

Lars Roar Langslet: “Da NRK-monopolet sprakk”, i Henrik G. Bastiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lundby og Helge Rønning (red.): Det elegante uromoment. Hans Fredrik Dahl og offentligheten, Oslo: Pax 2009

NRK-lisensen har fast plass på første rad i den offentlige debatt. Kulturdepartementet, med Thorhild Widvey i spissen, la i fjor NRK-plakaten ut på høring. Bedrifter og privatpersoner ble invitert til å bidra med forslag til endring, samt å gjøre rede for egne meninger rundt dagens NRK. NRK-plakaten er nedfelt i NRKs vedtekter, og er sammen med en rekke andre lover og vedtekter med på å sette rammene som NRK arbeider innenfor. Det ble spesielt lagt vekt på innspill rundt NRKs brede mandat og nåværende finansieringsmodell. Selv antok jeg at flere ville benytte sjansen til å fremme alternative finansieringsmodeller til NRK-lisensen. Dette skulle derimot vise seg å være feil.

Bred støtte

I masteravhandlingen min fant jeg at kun et fåtall av høringssvarene som ble tilsendt Kulturdepartementet faktisk fremmer forslag om å gå bort fra en offentlig finansieringsmodell – enten ved en lisensavgift, husholdningslisens eller medielisens/skatt. De aller fleste nevner ikke noe som helst om finansieringsmodellen til NRK. Dette gjelder både høringssvarene tilsendt fra bedrifter, interesseorganisasjoner og privatpersoner.

Blant de kommersielle bedriftene som nevner noe om finansieringsmodellen til NRK, stiller over halvparten seg positiv til en offentlig finansiering. Det samme gjelder for høringssvarene som ble tilsendt Kulturdepartementet fra privatpersoner. Dette indikerer altså at debatten om selve finansieringsmodellen ikke er så stor som først antatt.

Radiohuset på Marienlyst (foto: Mahlum/Wikimedia Commons)

Inntrykket støttes av NRKs profilundersøkelse (pdf) fra 2015, som viser at 73 prosent av befolkningen mener at de i ganske stor grad eller i meget stor grad får valuta for lisenspengene.

Er det da slik at vi alle er fornøyd med hvordan NRK finansieres?

Frp mot strømmen

Fremskrittspartiet (Frp) er det eneste av stortingspartiene som har programfestet kommersialisering av NRK. Ib Thomsen, som sitter i familie- og kulturkomiteen for Frp, er en av dem som har gått hardest ut mot NRK-lisensen. Da jeg intervjuet Thomsen i forbindelse med min masteroppgave, uttalte han at det er ønskelig – men umulig – å kommersialisere hele NRK ved bruk av reklameinntekter: «Jeg kunne godt sett for meg at vi hadde en annen løsning, en kombinasjon av betal-TV og reklame. Men jeg ser jo at å overføre NRK til en ren reklamekanal vil være umulig».

Også TV 2, som er en sterk kommersiell konkurrent til NRK, ser at det å kommersialisere NRK ikke vil være lønnsomt. I et intervju med undertegnede, uttalte daværende kommunikasjonsdirektør Rune Indrøy dette:

Vi har fra TV 2s side støttet opp om lisensfinansieringen av NRK. Vi har i mange sammenhenger påpekt at Norge er et lite land, det er egentlig et lite mediemarked, og vi tror ikke for eksempel at NRK kan finansieres delvis med reklame. Det ville vært mulig å gjennomføre det, men da ville staten samtidig redusert innholdsproduksjonen i de private mediehusene på en sånn måte at det ville fått dramatiske konsekvenser for det totale medietilbudet i Norge.

TV 2 argumenterer mot en kommersialisering av NRK, men støtter en innskrenkelse av allmennkringkastingsoppdraget, på lik linje med de fleste av de øvrige kommersielle mediebedriftene som sendte inn høringssvar til Kulturdepartementet. De kommersielle bedriftene argumenterer for at NRK opererer på et større kommersielt område som de private mediebedriftene selv kan dekke. Flere uttrykker også at NRK i hovedsak burde konsentrere seg om å produsere innhold som de kommersielle mediebedriftene ikke kan dekke, fordi det ikke er lønnsomt. Slik ville de ha sluppet å måtte konkurrere med NRK om innhold som er lønnsomt for de kommersielle mediebedriftene.

Går mot egen politikk

Det er interessant å se hvor dempet Frp har vært rundt lisenstemaet den siste tiden. Er dette fordi velgerne ikke er så kritisk til lisensen, eller fordi de ser at en kommersialisering av NRK vil være et attentat på den kommersielle norske medieindustrien?

«Vi gjør mye for mediemangfoldet i Norge med denne meldinga. Vi sikrer et sterkt NRK, som var veldig viktig for oss, samtidig så tar vi nå noen grep for å avgrense NRK noe, og gi noen signaler om hva NRK skal drive med i årene som kommer». Slik oppsummerte kulturminister Widvey stortingsmeldingen om NRK og allmennkringkasting da hun la den fram i juni.

Fremskrittspartiet går med dette mot sin egen allmennkringkastingspolitikk. Når de endelig fikk sjansen til å gjøre noe med NRK-lisensen, så blir sluttresultatet en økning i den årlige lisensen i stedet for avskaffelse. Kanskje har også Frp innsett at vi trenger en sterk offentlig allmennkringkaster?

Diskusjonen er viktigere enn noensinne

Debatten om NRK og finansieringen av vår allmennkringkaster er en viktig bit av den åpne og opplyste offentlige samtalen. Det blir sagt at mediene er i en særskilt posisjon på grunn av endringene som preger mediebildet, både med tanke på medieteknologien og bruken av mediene. Når mediene endrer seg, må også reguleringen av mediene inn i en utrednings- og endringsprosess. Det er kanskje derfor enda viktigere å diskutere hva vi ønsker at den offentlige allmennkringkasteren skal være i fremtiden.

NRK er viktig. Ikke bare fordi den er Norges største kulturinstitusjon, som sender innhold uten å bryte av med reklamepauser, men også fordi det er en medieinstitusjon som finansieres av folket, og som vi derfor også kan stille krav til. Nå som Kulturdepartementet har bestemt seg for ikke å gjøre noe med lisensen før 2017, har vi sikret oss en sterk allmennkringkaster i et par år til.

Et viktig undertema er konkurransen mellom nettavisen på NRK.no og de kommersielle nettavisene. Den er blitt spesielt aktuell av flere grunner. Før var det en soleklar arbeidsdeling på dette punktet: Avisene laget papiraviser, NRK laget TV og radio. Nå konvergerer mediene, og plutselig lager både VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK nettavis, samtidig som NRK også er gått inn på domenet til alle regionale og lokale aviser i Norge.

Avisene har dessuten en problemstilling som de kommersielle TV- og radiokanalene ikke har på samme måte: De er nødt til å bygge opp et betydelig betalende publikum på nett. Når NRK.no tilbyr et lignende innhold gratis og bruker mye ressurser på å satse digitalt, rapporterer mange av de kommersielle mediene at de har mindre tro på at omstillingen vil gå bra.

Uenighet om konkurransen

Det ville være lettere å avgrense NRKs virksomhet dersom det var enighet om effektene av konkurransen mellom NRK.no og andre nettaviser. Men det er det ikke.

Mediebedriftenes Landsforbund (MBL) har laget en rapport som slår fast at konkurransen fra NRK truer mediemangfoldet. Problemstillingen er kjent flere europeiske land, og lignende argumenter gjenfinnes i en rapport fra Tidningsutgiverna i Sverige og i en fersk rapport fra European Newspaper Publishers’ Association, der MBL er medlem.

Flere forskere nyanserer bildet. En rapport fra SNF-miljøet ved Norges Handelshøyskole slår fast at NRK.no ikke konkurrerer veldig nært med andre nettaviser, og at det er liten grunn til å tro at kringkasteren gjør det vanskeligere for andre å ta betalt på nett.

En gruppe medieforskere ved Universitetet i Bergen knyttet til MONC-prosjektet skriver likevel i en artikkel fra 2011 at det er grunn til å tro at NRK.no konkurrerer direkte med kommersielle nettaviser. I en fersk studie finner MONC at de fleste nettaviser i Norge, også NRK.no, ligner på hverandre, selv om det også er noen forskjeller.

Det virker imidlertid som om det er enighet om at nettavisen på NRK.no bare er en destruktiv konkurrent for de kommersielle nettavisene hvis de er nære konkurrenter og likner mye på de andre. SNF og MONC mener at NRK ikke ligner for mye på andre, mens MBL og andre mener at NRK ligger for tett opptil de kommersielle aktørenes tilbud.

I den grad NRK.no ligner for mye og gjør det samme som de andre, og i den grad NRK.no utvikler tilbud som overlapper med kommersielle tilbud, kan det altså kritiseres. MONC skriver at NRK.no de siste årene har beveget seg noe «vekk fra en generell nyhetsnettsted-profil og mer i retning en allmennkringkasterprofil», noe som kan oppmuntres.

Dette blir imidlertid litt smått. Kanskje vi bør ta et skritt tilbake og stille de overordnede spørsmålene: Hvis NRK.no ikke skal være en relativt alminnelig nettavis, slik det er i dag, og hvis målet til NRK.no ikke skal være å presentere aktuelle nyheter raskest mulig, på samme måte som og i konkurranse med de andre nettavisene, hva skal NRK.no være da? Hva bør visjonen for NRKs virksomhet på digitale plattformer være?

Alle burde tas med på råd

Først og fremst er dette et stort spørsmål som det er vanskelig å svare på. Foreløpig kan man vel si at beslutningen om visjonen er tatt på møterommene på Marienlyst. MBL-notatet beskriver for eksempel hvordan den digitale utviklingen av NRK på nett har gått raskere og blitt mer omfattende enn hva Stortinget noen gang har signalisert.

Medie-Norge for øvrig har aldri blitt tatt med på råd, noe den utbredte frustrasjonen gjenspeiler. Den ferske ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester, som skal avveie de positive sidene ved nye tjenester mot eventuelle konkurransemessige ulemper, har bare blitt testet én gang. Da fikk NRK mot både Medietilsynets og Konkurransetilsynets anbefalinger grønt lys fra departementet og kulturministeren til å være med på å lansere trafikktjenesten Dit.no, en tjeneste som NRK likevel trakk seg ut av ganske raskt.

En slik felles brainstorming burde gjennomføres. Akkurat hvordan det skal skje, er ikke godt å si. I forbindelse med de tiårige «The Royal Charter» som styrer BBC i Storbritannia, gjennomføres det brede høringer og debatter om alle sider ved BBCs virksomhet, og en ny slik runde er på trappene nå fordi det nåværende charteret utløper i 2016. I et diskusjonsnotat fra House of Commons (pdf) reises for eksempel de store spørsmålene, og parlamentet har etter grundige høringsrunder også forsøkt å antyde svar på noen av dem.

Prosessen rundt behandlingene av charteret for BBC kunne være forbilde for noe lignende i Norge. Egentlig burde publikum, relevante aktører og forskere vært tatt med på en ambisiøs diskusjonsrunde nå i forkant av lanseringen av stortingsmeldingen.

Heve blikket og la seg inspirere

Hvordan kunne en visjon for NRKs virksomhet på digitale plattformer se ut? For det første må man må heve blikket. Man må se ut over hva NRK tradisjonelt har gjort på TV og radio og ut over hva andre nyhetsaktører gjør på nett. NRKs digitale virksomhet skal verken bare reflektere det kringkasteren gjør i etermediene, eller ligne på kommersielle nettaviser. Kanskje er også ideen om at NRK bare skal understøtte mediemangfoldet for snever.

I stedet kan man la seg inspirere av andre kulturinstitusjoner som opererer i opplysningens og kulturens tjeneste og i spennet mellom lyd, bilde, video og tekst. Kan NRK.no være en digital institusjon som støtter opp under teatrene og orkesterinstitusjonenes virksomhet? Kan NRK.no opptre i forlengelsen av bibliotekene, som arbeider for å tilgjengeliggjøre kunnskap uavhengig av plattform? Kan NRK gå offensivt inn i aktuelle utfordringer vi sliter med i fellesskapet vårt, som behovet for integrerende og inkluderende fellesarenaer i lokalsamfunn rundt i hele Norge?

Poenget er at NRKs viktigste kjerneverdier, som er knyttet til informasjon og opplysning, og som handler om å skape arenaer for fellesskapet, kan innfris på andre og mer kreative måter i fremtiden enn noen gang før. Det finnes et enormt mangfold av mulige aktiviteter som ikke vil stå i fare for å overlappe med kommersielle aktørers virksomhet, men det synes ikke som om NRK i dag bruker nok kreative krefter på å utforske disse mulighetene.

Fem forslag til et digitalt NRK

Diskusjonen må også svare på hva avgrensningen mellom NRK.no og kommersielle nettaviser skal være. Her anbefales drøftingen i notatet fra House of Commons, som går særlig inn i forholdet mellom BBC og andre lokale og regionale medier.

Hvis et mulig felles premiss kan være at NRK.no ikke skal ligne for mye på kommersielle nettaviser, så er det selvfølgelig et begrensende premiss, men det åpner også for nytenkning. Hvordan kan NRK.no styrke avisfloraen og den kritiske journalistikken uten selv å være en nettavis? Det finnes mange mulige offensive svar, og jeg skal forsøke å antyde et par.

NRK.no bør være en kunnskapsbank. Alt som finnes av digitalisert materiale, om det er tekster, videoer, radioinnslag eller hva som helst, om det er produsert i dag eller for ti år siden, bør være tilgjengelig slik at andre medier kan ta det fra NRK og publisere det på egne sider, selvfølgelig såfremt innholdet krediteres. Det betyr også at NRK kan gjennomføre større journalistiske prosjekter lokalt, for eksempel lokalvalgdebatter eller filming av aktuelle hendelser, og gi alle interesserte medier mulighet til å publisere innholdet.

NRK.no bør være en journalistisk tenketank som ikke alltid tar publiseringsansvar. I både lokale, regionale og nasjonale sammenhenger kan NRK bruke ressurser på å utvikle verktøy til for eksempel behandling av «big data» og gjøre resultatene tilgjengelig for alle medier. Det vil være å fungere litt mer som en forskningsinstitusjon: NRK gjør forskningen, andre gjør formidlingen.

NRK.no bør være et kart over medielandskapet. I stedet for selv å produsere løpende nyhetsoppdatering, kan NRK særlig lokalt og regionalt gjengi nyheter fra andre medier, med direkte lenker til de andre. House of Commons uttrykker en misfornøyd forundring over at kun en liten andel av lokale og regionale mediers trafikk kommer fra BBC; en lignende misnøye bør vi ha i Norge. Det samme gjelder for eksempel nasjonal kommentar- og debattvirksomhet på NRK.no. I stedet for å produsere alt innholdet selv, kan NRK.no samordne og lenke til andre medier, både store aviser og mindre blogger, som produserer slikt stoff.

NRK.no bør være Gandalf eller Albus Humlesnurr, den gamle, vise mannen man går til når man trenger kloke perspektiver. I stedet for å fokusere på løpende og raske øyeblikksnyheter, slik man for eksempel gjør på forsiden av NRK.no og i utviklingen av nrk.no/nyheter, bør NRK.no fokusere mer på opplysning. NRK.no bør forholde seg til aktuelle nyheter, men bygge kontekst, bakgrunn og dybde rundt nyhetene ved bruk av videoer, radioinnslag og henvisninger til mange ulike kunnskapskilder, både interne og eksterne. En god inspirasjon kan være allmennkringkasteren ZDF i Tyskland. I hovednyhetssendingen om kvelden henviser de alltid til en nettsak som gir omfattende bakgrunnskunnskap om en av dagens viktigste nyhetssaker. I NRKs Dagsrevyen henviser man derimot som regel til heller perifere saker på NRK.no.

NRK.no bør være en kunde. Notatet fra House of Commons diskuterer muligheten for at BBC kan bruke deler av sitt budsjett, særlig lokalt og regionalt, til å kjøpe stoff fra andre medier. Det bør skje rent kommersielt, slik at man behandler de andre avisene som kommersielle nyhetsbyråer. Spørsmålet om hvordan NRK skal kunne gjengi eller referere til stoff som ligger bak betalingsmur vil også kunne løses på den måten, fordi NRK da vil betale for å bruke materialet.

Alle forslagene over har det til felles at de ikke svekker, men styrker NRKs digitale bidrag til å gi publikum en forståelse av hva som skjer i samfunnet og verden hver dag. Dessuten forsøker forslagene å gjøre NRK.no mindre lik de kommersielle nettavisene. Så må det gjentas at en konkretisering av faktiske tiltak må skje i en grundig dialog mellom NRK og relevante aktører.

Forslagene vil føre til en radikal endring i NRKs digitale modus operandi. NRK skal ikke være en nettavis som hvert minutt kjemper fletta av seg for å konkurrere om klikks. Det betyr for eksempel at NRK ikke bør utvikle en applikasjon for mobil og nettbrett som kjapt og kort beskriver nyhetene akkurat nå. I stedet skal NRK være en opplysningsaktør som jobber for kontekst, dybde og bakgrunn i partnerskap med medie-Norge for øvrig. Det er mer ydmykt, og det vil bidra til å styrke mangfoldet i den norske avisfloraen.

NRK-plakat og forhåndsgodkjenning

Spørsmålet er i hvilken grad endringene skal komme som resultat av politisk regulering eller som følge av vedtak NRK gjør selv. Antakelig bør det være et samspill.

NRK-plakaten bør endres. Plakaten pålegger NRK i dag å «være til stede på og utvikle nye tjenester» på alle viktige medieplattformer, de skal gi et «attraktivt innholdstilbud» på alle plattformer, og det sies eksplisitt at NRK på internett skal ha et tilbud av «nasjonale og internasjonale nyheter» og «et eget regionalt nyhets- og innholdstilbud». Slike bestemmelser kan enten tas bort eller justeres i tråd med forslagene over. Det bør også komme inn klarere formuleringer om at nettavisen på NRK.no ikke skal være nær konkurrent til eller ligne på kommersielle nettaviser, og om NRKs ansvar for å bidra til mediemangfoldet.

Ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester må brukes aktivt. Den må imidlertid endres: Den må kunne aktiveres på bakgrunn av henvendelser fra NRKs konkurrenter, og den må styres av en aktør som er uavhengig av både NRK og departementet. I tillegg bør eksisterende tjenester, i hvert fall de som er etablert digitalt, utsettes for en vurdering. Oppgaven må være å veie positive effekter for publikum opp mot konkurransemessige effekter. Ordningen er for øvrig kommet som et resultat av krav fra EU, og mange land sliter med dårlig implementering. I Sverige har for eksempel ikke noen tjenester blitt testet ennå. I England har fire tjenester blitt behandlet, og én ble faktisk stoppet. Det gjaldt en lokal videotjeneste.

De viktigste endringene må derimot komme som resultat av offentlig samtale og selvregulering fra NRKs side. Det er i tråd med prinsippet om redaksjonell frihet, og det er i tråd med en tanke om at det viktigste ikke er å begrense NRK eller å gjøre NRK mindre, men at NRK skal bli enda viktigere for opplysning til publikum og for mediemangfoldet i Norge.

MBL (Mediebedriftenes Landsforening) kom i oktober 2014 med rapporten Hva nå NRK?, hvor de drøftet mulige uheldige virkninger av NRKs sterke rolle i mediemarkedet. De hevdet der at NRK er for lik andre, kommersielle aktører og etterlyste en avklaring av NRKs rolle:

Dersom en slik avklaring ikke kommer, er det en reell fare for at gratistjenester kan utkonkurrere de betalte lokale og regionale nyhetstjenestene, som må finansieres av annonsører og brukere (side 4).

Da Kulturdepartementet rett før jul satte ut på oppdrag et prosjekt om de konkurransemessige virkningene av NRK, ble det særlig etterlyst kunnskap om mulige virkninger av NRKs nettvirksomhet for lokale og regionale nettaviser. SNF fikk dette oppdraget. Jeg var prosjektleder, og vi la frem vår rapport i slutten av mars i år. Rapporten er et innspill til departementets arbeid med stortingsmeldingen.

SNFs prosjektgruppe har bestått av fagpersoner i Bergens-miljøet som inkluderte adferdsforskere, økonomer og medieviter. Det var fokus på virkningene av NRKs regionale nettsider for lokale og regionale nettaviser, og da i særdeleshet i Sogn og Fjordane hvor NRK hadde en særlig sterk stilling målt i nett-trafikk. NRKs stilling i det fylket er illustrert i figur 1.

Figur 1: Nettrafikk på NRKs regionale nettside sammenlignet med sin største lokale konkurrent (målt i antallet unike brukere). Se figur 3.20 i SNF-rapport.

Det ble imidlertid også foretatt en analyse av det nasjonale markedet for nyhetstjenester på nettet, samt en kort omtale av NRK-tjenestene Yr, Ut og Ytring. I det følgende vil jeg beskrive vår metode og våre funn, samt kommentere debatten i etterkant av at rapporten ble fremlagt.

Metode: Tre empiriske analyser

Vi foretok tre ulike typer empiriske analyser. For det første betraktet vi variasjoner i nett-trafikk mellom ulike medieaktører. Ideen bak dette er at dersom to nettsteder har stor positiv samvariasjon i nett-trafikk fra uke til uke, kan dette indikere at nettavisene i stor grad skriver om de samme nyhetene. Stor samvariasjon i trafikk (målt ved hjelp av korrelasjonskoeffisient) kan i så fall også indikere at de to nettavisene er alternativer for leserne. Vi gjorde en slik analyse for både nasjonale og regionale nettaviser, og sammenlignet utviklingen i nett-trafikk på private medieaktørers nettaviser med tilsvarende trafikk på NRKs nettsider.

For det andre gjennomførte vi spesifikke spørreundersøkelser i både Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Hensikten var å avdekke hva som er lesernes andrevalg når det gjelder nettsteder for å oppdatere seg på nyheter. Dette gjorde vi ved å spørre leserne om hva de ville valgt hvis den nettavisen de faktisk leser ikke er tilgjengelig.

For det tredje gjennomførte vi en innholdsanalyse i Sogn og Fjordane. Hensikten med denne var å avdekke i hvor stor grad NRKs regionale nettside dekker de samme sakene som lokale medier. Det kan i neste omgang indikere om NRKs regionale nettside er en nær konkurrent til lokale nettsider.

Våre funn

La oss først betrakte de nasjonale aktørene, slik som vg.no, dagbladet.no og aftenposten.no. Sammenlignet med dem er nrk.no (selv uten yr.no) en relativt stor aktør. Første spørsmål er om nrk.no er den nærmeste konkurrenten til disse nasjonale aktørene. Vi finner klare indikasjoner på at NRK neppe er den nærmeste konkurrenten til verken vg.no. dagbladet.no eller aftenposten.no. Hvis en ser på samvariasjon i nett-trafikk, indikerer det at vg.no og dagbladet.no er de nærmeste konkurrentene til hverandre. Tall for endring i nett-trafikk etter aftenposten.no sin innføring av leserbetaling (hvis en leser mer enn syv artikler ukentlig) indikerer at vg.no og dagbladet.no er nærere konkurrenter til aftenposten.no enn hva nrk.no er til aftenposten.no.

Vårt hovedfokus var imidlertid på de regionale/lokale markedene. Spørsmålet der var hvorvidt NRK gjennom sine regionale nettsider har en konkurransemessig effekt på lokale medier og det i neste omgang er ugunstig for leserne. For det første foretok vi en innholdsanalyse i Sogn og Fjordane. Det er en rekke lokale aviser i Sogn og Fjordane med egne nettsider, og hver av dem dekker kun en del, for eksempel en eller et fåtall kommuner, i fylket Sogn og Fjordane. NRKs regionale nettside, derimot, dekker hele fylket. Det er illustrert i figur 4, hvor vi gjengir nedslagsfeltet for fire av lokalavisene i Sogn og Fjordane.

Figur 2: Ulike lokale avisers nedslagsfelt i Sogn og Fjordane (ulike farger for ulike aviser). Se figur 3.8 i SNF-rapport.

Vi har for en periode i januar 2015 sett på antallet saker som dekkes av nrk.no/sognogfjordane, og finner at det er et relativt lite antall hver dag (6–8 saker). Det er svært få av disse sakene som “stjeles” fra et oppslag i en lokalavis. Når en tar høyde for at NRKs saker er spredt ut over hele fylket, er det svært få saker som en vil forvente skal overlappe med den enkelte lokale avis. I snitt er det slik at mindre enn 10 prosent av stoffet i en lokalavis overlapper med stoff på NRKs regionale nettside. Dette er en indikasjon på at NRKs nettside for Sogn og Fjordane ikke synes å være en nær konkurrent til den enkelte lokale avis sin nettside.

For det andre betraktet vi samvariasjon i nett-trafikk fra uke til uke for ulike nettaviser. Vi fant at vg.no og dagbladet.no har en høy samvariasjon i trafikk i det nasjonale markedet, hvilket er forenlig med at de to skriver om lignende nyheter og da ventelig er gode alternativer for leserne.

Når vi betraktet NRKs regionale nettsider i Sogn og Fjordane, fant vi at NRKs trafikk i liten grad samvarierer med trafikken på lokale nettaviser. Derimot fant vi at henholdsvis nettsidene for Firda og Firdaposten og nettsidene for Fjordenes Tidende og Fjordingen samvarierer betraktelig mer. Dette kan også oppfattes som en indikasjon på at NRKs nettside i Sogn og Fjordane ikke er en nær konkurrent til lokale avisers nettsider, mens de to nevnte par av aviser – der hvert par dekker mye det samme område – er nærmere konkurrenter. Resultatene våre er gjengitt i figur 3.

Figur 3: Samvariasjon (målt med korrelasjonskoeffisienter) mellom nettaviser i Sogn og Fjordane. Se Tabell 3.9 i SNF-rapporten.

Når vi gjorde en lignende analyse for de andre regionene, fant vi lignende resultater hva angår NRKs regionale nettsides samvariasjon, eller rettere sagt mangel på samvariasjon, med lokale avisers nettsider. Dette er illustrert i figur 4. Vi ser i figuren at samvariasjonen mellom NRKs nettside og lokale nettaviser i Sogn og Fjordane ikke er høyere i den regionen enn tilsvarende tall for andre regioner. Det er relativt lav samvariasjon i alle regioner. Dette antyder at NRKs regionale nettsider heller ikke i andre regioner er særlig nære konkurrenter til lokale nettaviser.

Figur 4: Samvariasjon mellom NRKs regionale nettsider og lokale nettaviser i alle regioner. Se figur 3.23 i SNF-rapporten.

For det tredje foretok vi en spørreundersøkelse i Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Formålet var å avdekke hvem som er den nærmeste konkurrenten til lokale nettaviser. For å finne ut det, er det ikke tilstrekkelig å se på hvem som er store i en region, for eksempel hvem som har stor andel av nett-trafikken i en region. Vi er opptatt av hva som er alternativet for leserne, for eksempel hvor leserne av Sogn Avis ville gått dersom Sogn Avis ikke var tilgjengelig. Det synes som at NRK fremstår som det foretrukne alternativ for en stor andel av leserne i Sogn og Fjordane, hvilket underbygger at NRK har en viktig rolle i den regionen. Isolert sett skulle dette tilsi at NRK er en nær konkurrent til lokale nettaviser i Sogn og Fjordane. På den annen side kan det tenkes at leserne leser både NRKs nettside i Sogn og Fjordane og sin lokale nettavis. I så fall kan det tenkes at lokale nettaviser og NRKs sider utfyller hverandre, og at en reduksjon i NRKs regionale tilbud ikke vil ha vesentlig betydning for lokale nettaviser. Innholdsanalysen understøtter en slik tolkning. Når en sammenligner situasjonen i Sogn og Fjordane med Sør-Trøndelag, ser en at NRK der ikke er førstevalget for en så stor andel av leserne. En annen tydelig forskjell fra Sogn og Fjordane er eksistensen av en aktør med regional dekning, nemlig Adresseavisen.

Samlet sett kan det synes som at NRKs regionale nettsider ikke er svært nære konkurrenter til lokale avisers nettsider, verken i Sogn og Fjordane eller i andre regioner. Det har sin naturlige forklaring i at de lokale avisene og NRK typisk ikke overlapper fullt ut i geografisk dekning. Samtidig ser vi at det synes å være stor variasjon i hvorvidt NRK betraktes som det foretrukne alternativ for leserne, der Sogn og Fjordane fremstår som den regionen hvor NRK i størst grad er et alternativ til lokale avisers nettsider. En mulig forklaring på det bildet vi ser er at i Sogn og Fjordane er det, i motsetning til de fleste andre regioner, ikke noen klar regional aktør utenom NRK. I så fall er NRKs store oppslutning nettopp i den regionen et signal om at de der dekker et behov som få andre dekker, og dermed ikke nødvendigvis et tegn på at de konkurrerer sterkt med lokale nettaviser.

Debatten i etterkant

Vår rapport ble presentert på et innspillseminar for kulturministeren 23. mars, og fikk betydelig omtale i media på samme tid. MBL, som langt på vei hadde gitt premissene for fokuset mot lokale og regionale nyheter, uttalte på sin hjemmeside at rapporten ga “et nyttig nåtidsbilde”. Men de var bekymret for mediemangfoldet fremover. Debatten blusset opp på nytt da Høyres mediepolitiske talsmann (og stortingsrepresentant) Kårstein Eidem Løvaas den 8. april i Aftenposten foreslo at NRK skulle innføre brukerbetaling på nett. Han uttalte følgende til Aftenposten om rapporten:

– Det der er med respekt å melde bare tull. Om noen leverer gratis det som andre må ta betalt for, så trenger man ikke være økonomisk utdannet for å forstå hva som skjer. 70 prosent av mediehusene opplever NRK som en konkurrent. 9 av 10 mener NRK vanskeliggjør nettsatsingen deres.

I likhet med MBL var han bekymret for fremtiden, nærmere bestemt nær fremtid der de fleste medier må ta seg betalt. Det samme var Didrik Munch fra Schibsted, som i sin kommentar på NRK Ytring mener det er for stort fokus på nåtid og for lite på fremtiden i blant annet SNFs rapport. Han skriver følgende:

Konkurransen mellom allmenkringkasterne og de private aktørene er ikke noe stort problem i dag. Størrelsen på dette problemet avhenger av kringkastingssjefens veivalg fra nå og fremover. Velger NRK å bygge opp produkter som til forveksling er like det de private aktørene forsøker å ta seg betalt for, trenger man ingen doktorgrad for å forstå at mediemangfoldet vil bli utfordret.

Den mest direkte kritikk mot selve analysen kom fra Kristian Meisingset (fungerende redaktør i Minerva), gjennom en artikkel i Minerva og en i Dagbladet. I det følgende drøfter jeg de kritiske merknadene, både fra Meisingset og andre. Jeg følger Meisingsets inndeling av problemstillingen i to spørsmål.

Er NRKs nettavis en nær konkurrent til andre nettaviser?

Det er flere som har vist til at MBLs spørreundersøkelse blant medieledere, gjengitt i deres rapport fra oktober, gir et helt annet bilde enn SNF-rapporten av konkurransen mellom NRK og private medier på nett. Det vises blant annet til at 100 prosent av medielederne er av den oppfatning at NRK er en konkurrent, og at 9 av 10 medieledere mener at NRK på nett gjør det vanskelig å ta betalt på nett for private medieaktører.

Når en ser på selve utformingen av spørreundersøkelsen, blir en imidlertid bekymret for den faglige kvaliteten. De har spurt 67 medieledere, hvilket utgjør under 20 prosent av medlemsmassen, og vi aner ikke noe om hvor representative de er. Vi vet heller ikke hvem som har svart på spørsmålene. Er de sendt direkte til mediehuset, for eksempel Schibsted? Medielederne blir blant annet spurt om “på hvilken publiseringsplattform er NRK en konkurrent/utfordring”, og de blir gitt mulighet til å krysse av på så mange alternativer de ønsker. 100 prosent krysser da av på “digital (mobil, brett og nett)”. Dette blir av MBL tolket som at “det er liten tvil om at NRK oppleves som en sterk konkurrent”. Men dette er en tvilsom tolkning. En ting er at det å gi en mulighet til å krysse av på alle alternativer en ønsker betyr at terskelen for å støtte ett av utsagnene er svært lav. Gitt at terskelen er så lav for å hake av et alternativ, er det ikke så overraskende at alle medielederne ser på NRK som en konkurrent. Kanskje svarene rett og slett kan tolkes som at alle mediene er på nett, og der er også NRK en aktiv tilbyder? Men det er noe helt annet enn at NRK er en hard konkurrent.

Forsiden til NRK Sogn og Fjordanes nettside 28. april 2015.

Videre blir medielederne for eksempel spurt om på hvilken måte NRK er en konkurrent/utfordrer, og får forhåndsvalgte alternativer. Ett av alternativene er følgende: “NRK bidrar til at det er vanskeligere å ta betalt for digitalt innhold gjennom å levere samme type innhold uten å ta betalt på annen måte enn gjennom lisensen”. Spørsmålet er i beste fall ledende, for eksempel ved at det er lagt inn en premiss om at innholdet på NRK er av samme type. Nesten overraskende at ikke alle, kun 84 prosent, krysset av på dette alternativet.

Det er en rekke fallgruver når en skal utforme spørreundersøkelser, og dersom en ikke tar høyde for dem kan svarene en får være svært feilaktige. I MBL-rapporten er det ikke skrevet noe som tyder på at de har tatt høyde for noen av disse utfordringene, utover at de skriver at “dette er en enkel undersøkelse”. MBL har i etterkant uttalt i Dagens Næringsliv at deres egen studie “ikke er et tungt vitenskapelig arbeid”. De metodiske svakhetene betyr etter min mening at resultatene fra MBLs spørreundersøkelse ikke bør tillegges vekt. Selv om den hadde blitt utført på en metodisk riktig måte, ville den vært problematisk. Utgangspunktet er at medielederne i lang tid har uttalt at NRK er en konkurrent. En spørreundersøkelse blant de samme medielederne vil ikke bringe oss videre, men kan kun bekrefte (eller avkrefte) at medielederne faktisk mener det som noen av dem har uttalt. Det hjelper lite som bevis på hvorvidt NRK faktisk er en nær konkurrent til NRK. Vår studie er nettopp et forsøk på å finne fakta som kan belyse det spørsmålet. Våre funn gir ikke støtte til medieledernes påstand om at NRK er en nær konkurrent til de private medieaktørene på nett.

Enkelte har hevdet at andre studier kan tyde på at NRK på nett er en sterk konkurrent til private medieaktører på nett. Meisingset skriver for eksempel i Dagbladet at Helle Sjøvaag “nylig slo fast at de fleste norske nettaviser er ganske like”. Dette stemmer dårlig med det Sjøvaag selv skriver i sin artikkel som ble publisert 25. mars:

Påstanden om at NRK til forveksling «ligner på» de ledende kommersielle nettavisene, må altså sies å ha begrenset empirisk holdbarhet. NRKs nettside er ingen knallhard aktualitetsportal, ei heller er den en sensasjonell populæravis. Den kan bedre beskrives som en stabil og variert nyhetsformidler med allmenn henvendelsesform, som har et økende fokus på sin kringkastingsprofil.

Rett nok gir Sjøvaags studie et noe blandet bilde, men uansett synes det ikke å være grunnlag for Meisingsets entydige tolkning av funnene.

Videre hevder Meisingset i Dagbladet at et sterkt NRK er særlig problematisk i lokale og regionale markeder med færre konkurrenter. Men vår studie har fokusert særskilt på det, og gir ikke støtte til Meisingsets bekymring. Vi har sett særskilt på Sogn og Fjordane, der NRK er den eneste regionale aktøren som konkurrerer med lokale nettaviser. Vi finner som nevnt over at NRKs regionale nettside og de lokale nettavisene i liten grad overlapper, og dermed i stor grad fyller ulike behov. Dette illustrerer at det å fokusere på områder der NRK har en sterk stilling, som i Sogn og Fjordane, er et dårlig utgangspunkt for å svare på spørsmålet om hvor en eventuelt bør begrense NRKs innsats.

Hindrer NRKs nettavis andre nettaviser i å ta betalt fra brukerne?

I debatten kan en få det inntrykk at dette er et helt annet spørsmål enn det foregående, det vil si om NRK er en nær konkurrent til andre nettaviser. Det er, for eksempel av stortingsrepresentant Løvaas, hevdet at våre funn ikke sier noe om hva som skjer i nær fremtid dersom andre nettaviser prøver å ta betalt. Det er imidlertid ikke riktig.

Vi konkluderte med at NRKs tilstedeværelse kun i begrenset grad har betydning for om andre nettaviser kan ta brukerbetaling. Dette er selvsagt også like gyldig om de prøver på dette i nær fremtid. Det er to grunner til at vi kommer til en slik konklusjon. For det første er NRK på nett ikke den nærmeste konkurrenten til noen av de nasjonale nettavisene, og er heller ikke noen nær konkurrent til lokale nettaviser. Det betyr at når andre nettaviser tar brukerbetaling, flykter leserne først og fremst til andre nettsteder enn NRKs nettsider.

For det andre er det spesielle egenskaper med dette markedet, uavhengig av hvor nær konkurrent NRK er, som gjør det vanskelig å lykkes med brukerbetaling. Dette er et tosidig marked, hvor nettmediene finansieres (potensielt) både av reklame- og brukerbetaling. Det kan være fristende å sette en lav pris til leserne, og dermed få mange lesere og et godt grunnlag for inntekter fra annonsører. I dette markedet vil en annen nettavis kun være et klikk unna. Det betyr at det blir veldig fristende for en annen nettavis å være gratis hvis andre tar brukerbetaling. Ved å gjøre det, vil de kapre lesere fra de nettavisene som har brukerbetaling, og på den måten oppnå reklameinntekter.

I de fleste land opplever nettavisene store utfordringer med å implementere en forretningsmodell med brukerbetaling. Det er for eksempel vanskelig å unngå at noen nettaviser tilbyr gratis løpende nyheter, selv i land uten en så sterk allmennkringkaster gratis på nett og uten reklame som NRK i Norge. Dette illustrerer utfordringen i et slikt tosidig marked, en utfordring som vil være til stede selv i et marked med kun kommersielle aktører som ønsker å ta betalt både fra annonsører og lesere.

Slovakia kan illustrere utfordringene de private medieaktørene står overfor. De største nettavisene gikk sammen om en felles betalingsmur, hvilket reduserte muligheten for “lekkasje” av lesere til andre, store eksisterende nettaviser. Men etter det vi forstår sliter de selv i det tilfellet med å lykkes (se SNF-rapporten s. 15–16). Det kan tenkes at forklaringen er at det vil alltid være et potensial for en gratis nettavis, ikke minst for løpende nyheter, og en ny, gratis nettavis vil raskt kunne få stor oppslutning dersom en inkluderer i ordningen med en betalingsmur alle de som allerede er store nettaviser. Overført til Norge kan det indikere at selv om for eksempel Dagbladet og VG blir enige om samtidig å innføre en betalingsmur, slik Meisingset drøfter som et alternativ, så kan lekkasjen til andre gratis nettaviser undergrave lønnsomheten av en slik betalingsmur som omfatter flere allerede store nettaviser. Dette kan skje selv om en betrakter det hypotetiske tilfellet at NRK ikke er til stede på nett.

Vi er fullt klar over at mediebransjen i Norge har tøffe tider. Utfordringen er imidlertid at overgangen fra papir- til nettaviser har underminert inntektsgrunnlaget for mange mediehus, både på annonse- og brukersiden. En viktig forklaring på dette er den økte konkurransen fra store aktører på nettet som Google og Facebook på reklamesiden, aktører som var fraværende på papir. Samtidig er det som nevnt over vanskelig for bransjen å innføre betalingsmur uten at mange lesere forsvinner til de nettavisene som fortsatt vil finne det lønnsomt å være gratis og satser på finansiering kun gjennom reklame. Men igjen, dette er noe som kun i begrenset grad – i beste fall – kan løses ved å strupe NRK på nett.

Bør NRK være på nett?

Et grunnleggende spørsmål er om NRK bør være til stede på nett. Vanligvis vil vi forvente at markedet i form av konkurranse mellom kommersielle aktører frembringer det tilbudet som kundene ønsker. En ren markedsløsning er imidlertid ingen garanti for at kvaliteten på tilbudet blir tilfredsstillende og mangfoldet i betydning bredde i tilbudet blir stort nok. Særlig i mediemarkedet kan det være grunn til å være opptatt av både kvalitet og mangfold.

Kvalitet og innhold kan påvirkes gjennom regulering. Å tildele medieaktører rollen som allmennkringkaster kan gi mulighet for å sette krav til kvalitet og innhold. Men regulering er ikke noe perfekt virkemiddel, da aktørene vil kunne forsøke å omgå reguleringer som de mener er en hemsko for deres virksomhet. Ett eksempel er allmennkringkasteren Radio Norge. Medietilsynet truet i 2009 selskapet med mulkt på 500.000 kroner fordi de valgte å oppfylle kravet om sende samiske nyheter ved å sende dem på natten.

Det spesielle ved NRK er ikke bare at det er en allmennkringkaster underlagt krav og regulering, men også at det er pålagt en helt bestemt finansiering. De har verken reklame- eller brukerfinansiering, men i stedet lisensfinansiering. Det å ha en slik aktør side om side med kommersielle aktører som er finansiert i markedet, kan i seg selv bidra til et mangfold. En medieaktør primært finansiert av reklame vil tilpasse sitt tilbud mot det publikum som annonsørene er mest opptatt av. Det er typisk ikke eldre mennesker, men for eksempel kvinner mellom 30 og 40 år. NRK vil ikke være opptatt av dette, og vil for eksempel av den grunn forventes å ha et bedre tilbud til den eldre delen av befolkningen enn en tilsvarende kommersiell aktør. I tillegg vil en kommersiell aktør prøve å innrette sitt tilbud slik at i det minste noe av det – dog ikke løpende nyheter – er bak en betalingsmur. Igjen vil ikke NRK, som verken har reklame- eller brukerbetaling, gå primært etter det samme publikumet.

Mangfold i finansiering kan følgelig lede til mangfold i tilbudet, uten at en trenger å følge dette opp med detaljert regulering for å sikre at en nettopp får den tilpasningen i markedet. De vil rett og slett ha incentiver til å innrette seg mot ulike segmenter. Dette er like aktuelt på nett som på TV og som på radio. Følgelig kan dette begrunne eksistensen av NRK på nett, uten reklame- og brukerbetaling. Det er således vanskelig å se hvorfor teknologien som benyttes, om det kringkastes på TV eller på nett, skal begrunne en forskjellsbehandling av NRKs rolle. Slik sett er det vanskelig å følge Meisingset når han foreslår at NRK bør nektes å lage nettavis, men bør fortsatt tillates å ha en sterk rolle på TV og radio.

Som nevnt er de private medieaktørene bekymret for fremtiden, nærmere bestemt for at NRK på nett i fremtiden blir en sterkere konkurrent. Det å holde fast ved dagens finansieringsordning, eventuelt gå over til husstandsfinansiering, vil bidra til at NRK ikke beveger seg for tett innpå de kommersielle aktørene. Det skyldes, som forklart over, at mangfold i finansiering bidrag til mangfold i tilbudet. Av den grunn bør de private medieaktørene være bekymret for forslaget fra Kårstein Eidem Løvaas i Høyre om å innføre brukerbetaling for NRK på nett, og forslaget fra Fremskrittspartiet om å omgjøre NRK til en kringkaster på lik linje med kommersielle kringkastere som er finansiert ved reklame- og brukerbetaling. Hvis disse forslagene gjennomføres, vil det kunne bidra til at NRKs innhold på nett i større grad innrettes mot de segmentene i markedet som de private medieaktørene primært retter seg mot.

Sist, men ikke minst, er det grunn til å minne om at vi kun har sett på noen av alle de tjenester NRK tilbyr – med særlig fokus på nyheter på nett. Da vår prinsipielle analyse har vist at NRKs tilstedeværelse kan ha både positive og negative effekter for publikum, kan vi ikke utelukke at for andre tjenester som NRK tilbyr kan det være gunstig for publikum om det legges restriksjoner på NRKs aktivitet. Det er også grunn til å minne om at NRK er blitt kritisert for at de ikke blir underlagt de samme ytre krav til effektiv drift som de kommersielle aktørene nå utsettes for fra markedet. Trond Bjørnenak har for eksempel i sin rapport om kostnadene ved å drive en allmennkringkaster (pdf) påpekt at NRK i stor grad får dekning for sine økte utgifter over tid, og dermed i liten grad presses til å drive mer effektivt. Det er i seg selv et argument for å stramme inn på lisensinntektene til NRK, og derigjennom presse frem at det mangfold NRK bidrar til tilbys til en lavere kostnad. Men dette er en helt annen begrunnelse for å legge begrensninger på NRKs virksomhet enn hensynet til andre private medieaktører, som syntes å være den uttalte bekymringen i Solberg-regjeringens plattform fra oktober 2013.

I juni kommer regjeringens stortingsmelding om NRK, og den tradisjonelle lisensmodellen bør absolutt diskuteres og vurderes i den digitale tidsalder. Bordet er dekket for debatt. Men når ubehagelige fakta gjemmes under duken, og en kun vil snakke om empiri som til enhver tid støtter opp om eget grunnsyn, preges samtalen av ideologiske fronter framfor tilgjengelig kunnskap.

Foto: NRK beta cba

Hva nå for nrk.no?

Hovedproblemet er dette: Løvaas avfeier to nye, grundige og bevisbaserte undersøkelser, og kaller dem for «bare tull». Hvorfor? Jo, rapportene «gjenspeiler ikke virkeligheten». Derimot fester Løvaas sin fulle tillit til en bransjeintern spørreundersøkelse fra Mediebedriftenes Landsforening (MBL). Denne spørreundersøkelsen har tydeligvis gjenklang i Løvaas’ virkelighetsforståelse. Journalistene burde stilt det ekstra lille oppfølgingsspørsmålet: «hva er det som gjør at han stoler så mye på den ene undersøkelsen, og ikke de andre?»

Han er ikke alene. Fra tidsskriftet Minerva svarer redaktør Kristian Meisingset lynraskt på Løvaas’ utspill, og går enda et hakk lenger: NRK bør legge ned hele sin nettavis. Dette har Meisingset argumentert for før. Da kalte han rapporten fra forskningsmiljøet SNF ved Norges Handelshøyskole «skuffende svak» – uten å spesifisere dette ytterligere. I sitt nye utspill nevner han at en mulig grunn til at SNF-rapporten kommer fram til motsatt konklusjon av han selv, kan skyldes metode. MBLs rapport derimot, ser Meisingset ingen grunn til å problematisere. Det er sikkert ikke med vilje, men en slik oppstilling er en slapp håndtering av kilder, på grensen til det uredelige.

Selv er nemlig både Meisingset og Løvaas helt blinde for metodebruken i MBL-undersøkelsen de begge stoler på. Det er her argumentene og bevisene strekkes så langt at det ikke bare knaker i sammenføyningene, men virkelig spruter i skruer og metall. Utvalget bak undersøkelsen, under ledelse av Polaris-styreleder Bernt Olufsen, konkluder bastant: Rikskringkasteren er i ferd med å bli for dominerende i den norske mediebransjen.

Denne påstanden baserer utvalget på en gjennomgang av NRKs posisjon i mediemarkedet, som viser det vi alle vet: NRK er – som seg hør og bør – store, også på nett. Dette er helt i tråd med NRK-plakaten, sist revidert i 2007, som nettopp pålegger NRK å «utvikle et attraktivt, lisensfinansiert tilbud på nye medieplattformer». Men hva som menes med for dominerende, og hvordan NRKs tilstedeværelse på nett har skapt en usunn konkurranse med de private aktørene, står ubesvart. En surveyundersøkelse som blant annet viser at 7 av 10 i norske mediehus ser på NRK som en konkurrent eller en utfordring, står fram som utvalgets eneste nye empiriske bidrag. I kvalitet og grundighet kan den ikke sammenliknes med de to andre, som Meisingset og Løvaas er raske til å avfeie.

At flertallet i norske mediehus (undersøkelsen forteller ikke noe om hvem som har svart, om det er journalister, redaktører, eller direktører) oppgir at de opplever NRK som en konkurrent er data man bare kan strekke til et visst punkt. Det er en forskjell på noens egenrapporterte oppfatning av virkeligheten som man får gjennom spørreskjema, og en observert virkelighet. Det at noen mener at NRK har en uheldig effekt, eller er konkurransevridende, betyr ikke at NRK faktisk har slike effekter.

Dessuten burde det ikke være oppsiktsvekkende at en slik undersøkelse nettopp finner ut at NRK oppfattes som en konkurrent. Det viktige spørsmålet her har alltid vært om hvorvidt denne konkurransen er skadelig – og det har man ikke grunnlag for å påstå med de bevisene man har. Det er trist å se slik selektiv virkelighetsoppfatning. Men tristere er det at to grundige, evidensbaserte rapporter avfeies som tøv. Løvaas spør filosofisk på Twitter: «Hva når forskningen ikke er entydig, og virkeligheten er annerledes?» Tristest er den implisitte påstanden i utsagnet — at forskere ikke forholder seg til virkeligheten.

Løvaas og Meisingset minner stadig mer om Harald Heide-Steen Jr. sin udødelige figur, ubåtkapteinen, som hardnakket ror, nekter og forsøker å bortforklare det åpenbare faktum at han har gjort noe galt: parkert ubåten i norsk farvann. «Vi kan jo ikke se den grense under vann!» I dagens situasjon er det ikke et overtramp, men en enkel observasjon som ligger til grunn: Man har ikke belegg for å påstå at NRK truer mediemangfoldet, eller at NRK har en uheldig konkurransevridende effekt. Men man kan tydeligvis ikke så lett se fakta hvis man er for opptatt av å få den til å passe med en konklusjon man har gjort seg opp om på forhånd.

Høyre har rett i at nye medievaner må føre til en ny og moderne mediepolitikk. Men en moderne, plattformtilpasset mediepolitikk må ta NRK med på lasset. At rikskringkasteren ikke har noe å gjøre på internett – som Løvaas går langt i å indikere, og som Meisingset uttrykker eksplisitt – er omtrent en like konservativ idé som at norske aviser bare skal eksistere på papir.

NRKs mandat er å fremme den offentlige samtalen, slik at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser. Nettopp derfor må ikke NRK vingeklippes, men tillates å være til stede – bredt, flermedialt og stadig i forandring.

De omtalte rapportene kan leses her:

Hva nå NRK?, MBLs utvalgsrapport.
Konkurransemessige virkninger av noen utvalgte NRK-tjenester, SNF-rapport 2/15
Analyse av modeller for finansiering av NRK AS, Menon-publikasjon 33 2014

Det vakte difor ei viss oppsikt då Framstegspartiets Ib Thomsen i fjor haust varsla kutt i pressestøtta, og deretter kom med ei trugsmålsliknande spådom om Dagsavisens dystre framtid: Dei “bør skjelve i buksene”.

Sannsynlegvis ville Thomsens utspel passa betre inn i 1800-talets medieoffentlegheit og i debattane om portomoderasjonen. Pressestøttas tidlegaste forløpar utvikla seg nemleg til å verte eit treffsikkert politisk vapen, og dei norske avismakarane skalv utvilsamt i buksene.

«Uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae»

Karl Johan som kronprins. Malt i 1811 av Francois Gerard.

Sjølv om 1969 vanlegvis blir rekna som startpunktet for den norske pressestøtta, har norske aviser og tidsskrift i realiteten motteke særeigen og livsviktig statsstøtte heilt sidan den såkalla portomoderasjonen oppsto ved lov i 1796.

Med denne nye ordninga kunne ein sende aviser og tidsskrift med kraftig reduserte eller ingen portokostnadar, framfor å sende dei i posten som brev. Rabattordninga blei utover 1820-åra nytta særleg aktivt av kong Carl Johan, som delte den ut til kvar enkelt redaksjon «inntil vidare». Såleis verka den både som eit førebyggjande og eit sanksjonerande middel: For å oppnå portomoderasjon måtte utgjevarane opparbeide ei viss grad av tillit og velvilje hos kongen, og dersom tilliten forsvann, vart den økonomiske straffa hard å overleve.

Klikk for å lese resten av Vox Publicas analysesak om pressestøttas forhistorie.

Det vakte difor ei viss oppsikt då Framstegspartiets Ib Thomsen i fjor haust varsla kutt i pressestøtta, og deretter kom med ei trugsmålsliknande spådom om Dagsavisens dystre framtid: Dei “bør skjelve i buksene”.

Sannsynlegvis ville Thomsens utspel passa betre inn i 1800-talets medieoffentlegheit og i debattane om portomoderasjonen. Pressestøttas tidlegaste forløpar utvikla seg nemleg til å verte eit treffsikkert politisk vapen, og dei norske avismakarane skalv utvilsamt i buksene.

«Uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae»

Sjølv om 1969 vanlegvis blir rekna som startpunktet for den norske pressestøtta, har norske aviser og tidsskrift i realiteten motteke særeigen og livsviktig statsstøtte heilt sidan den såkalla portomoderasjonen oppsto ved lov i 1796.

Karl Johan som kronprins. Malt i 1811 av Francois Gerard.

Med denne nye ordninga kunne ein sende aviser og tidsskrift med kraftig reduserte eller ingen portokostnadar, framfor å sende dei i posten som brev. Rabattordninga blei utover 1820-åra nytta særleg aktivt av kong Carl Johan, som delte den ut til kvar enkelt redaksjon «inntil vidare». Såleis verka den både som eit førebyggjande og eit sanksjonerande middel: For å oppnå portomoderasjon måtte utgjevarane opparbeide ei viss grad av tillit og velvilje hos kongen, og dersom tilliten forsvann, vart den økonomiske straffa hard å overleve.

«Thi uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae.» Det var konklusjonen til redaktør Soelvold i opposisjonsavisa Statsborgeren etter at den blei fråteken sin portomoderasjon i 1834. Årsaka var enkel: Statsborgeren hadde gjort seg skuldig i å prente «løgnaktige» og «fornærmelige» påstandar i to smededikt om finansminister Jonas Collett. Om påstandane ikkje var fornærmelege, var dei utvilsamt konfronterande: Diktets hovudperson blei skulda i å «råde undergang», og demoralisere folket ved «skjendig pral». Før han «skal vor frihet sønderknuge», oppmoda forfattaren til å jage hans slekt ut av landet («Af Landet jage vi hans Æt»). I avslutninga blir det stilt eit høgst retorisk spørsmål: «Hvad Nytte har vel C‑let gjort For Staten i det hele? Mon andet ædelt, Godt og Stort, End egen Kage mælet.»

Avisen Statsborgeren med Collett-diktet på førstesiden. Klikk på bildet for å laste ned hele avisutgaven i pdf.

Statsborgeren, som var blant landets mest opposisjonelle røyster, mista ikkje portomoderasjonen utan kamp. Avisa trykka fleire innsendte brev (som sannsynlegvis var forfatta av redaktør Soelvold sjølv), kor den såkalla despotiske regjeringa vart skulda i å spøke med konstitusjonens hovudprinsipp: «Saavel den norske, som svenske Regjering have i den senere Tid taget saa alvorlige Forholdsregler mod Trykefriheden, at man næsten kunde fristes til at troe, de have svoret den Undergang».

Systemkritikk under press

I det famøse diktet (pdf) blei Jonas Collett rett nok ikkje namngitt, men vart derimot omtala ved den lite kryptiske omskrivinga «C‑let». Slike grep var ikkje uvanlege i dåtidas aviser og nyheitsblad, og skulle nok verke som ei sikring mot kongeleg unåde og rettsleg tiltale. Statsborgeren gjekk langt i å nekte for at denne C‑let var identisk med statsråd Collett. På trykk hevda ein at «Ingen, uden den meest vilkaarlige Fortolkning» kan forklare at finansministeren var diktets hovudperson.

Kongens aksjon mot Statsborgeren viste likevel at satiren og den indirekte systemkritikken var under sterkt press. Når kritikaren ikkje lenger kunne gøyme seg bak omskrivingar, allegoriar og ironi, blei det umogleg å legge sine ord på vektskåla utan at rabulisten ga dei ei ny meining, hevda Soelvold: «…naar det til Exempel skulde falde Nogen ind at tale om Regjeringens dybe Indsigter og mageløse Viisdom, med mere Godt, som en Regjering bør være i Besiddelse af, saa kunde det jo blive udtydet til Spot». Til og med ros og smiger kunne føre til politisk forfølging!

1821: Trykkefridomens «nesten-død»

Fire år etter unionsavtalen med Sverige i 1814, foreslo kong Carl Johan eit tillegg til riksakta som i praksis ville innskrenke trykkefridomen: Alle prenta ytringar som enten direkte eller indirekte fornærma unionen og broderfolket, skulle kunne straffast med fengsel. Dette uavhengig av om fornærminga var «iklædte i Fortællinger, Fabler og overhovedet i Allegorier». Forfattaren eller utgivaren av slike verk skulle også for all tid tape retten til å utgje offentlege publikasjonar.

Først i 1821 blei saka tatt opp i Stortinget, og ein gjekk einstemmig mot proposisjonen. Frå talarstolen blei det hevda at formuleringa «indirekte» ville gi anledning til svært vage og vilkårlige fortolkingar, og at forslaget ville «tilintetgjøre det i Grundlovens §. 100 givne Bud, “at Trykkefrihet bør finde sted”, og saaledes gjøre en Forandring i Grundloven, der stod i Strid med et af dens Principer».

Carl Johan opererte utvilsamt i ei gråsone. Sjølv om Stortinget verna om trykkefridomens opphavlege form, kunne paragrafen juridisk sett ikkje hindre Carl Johans makt over avisenes levevilkår. I prinsippet var moderasjonsordninga ei økonomisk godtgjersle, og utgjorde i seg sjølv ikkje noko eksplisitt forbod av maktkritiske og andre skadelege ytringar.

På veg mot ein stortingsregulert portomoderasjon

At portomoderasjonen likevel utgjorde eit brot på trykkefridomen i praksis, var derimot konsensus i dei opposisjonelle pressekretsane. Redaktør for avisa Patroullen, Ludvig Mariboe, var blant dei mest markante stemmene i saka. Sjølv fekk han avslag på sin søknad om moderasjon i 1824, og karakteriserte ordninga som eit reint sensurmiddel.

Ludvig Mariboe (1781–1841), avisredaktør.

Patroullen har i ettertid blitt omtala som det grundigaste opposisjonsorganet i Noreg før 1830, og det er enkelt å skjøne at avisa kunne vurderast som ei fare for statsapparatet. Bladets tittel spelte nettopp på avisas rolle som eit patruljerande og granskande organ, og gjorde seg anerkjend gjennom sine detaljerte og kritiske referat frå stortingsforhandlingane. Finansdepartementet, som handsama Mariboes søknad om portomoderasjon, grunna avslaget i avisas «upassende Ytringer og Personaliteter».

I 1827 foreslo Mariboe ein lovbestemt og stortingsregulert avisporto som skulle likestille alle aviser og blad, framfor at den utøvande makt delte ut moderasjonen enkeltvis. Først i 1837 blei lova om stortingsregulert porto vedtatt, og kongen mista sitt høve til å indirekte drive sensur av opposisjonelle og kritiske ytringar. Den norske grunnlova av 1814 stadfesta i sin opphavlege hundrede paragraf at «trykkefridom bør finde sted» og at «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Det tok dermed lang tid før slike ideal blei handsama i praksis.

Opportunisten Niels Wulfsberg

Forholdet mellom kongemakt og presse var ikkje berre prega av opposisjon og fiendskap. Niels Wulfsberg, som i ettertida står fram som vår første store avispioner, bygde langt på veg sin karriere på kongelege alliansar og tenestebyter.

I førsteutgåve av avisa Tiden 28. januar 1808 (pdf) prenta Wulfsberg det første av mange hyllingsvers til danskeprinsen og stattholdaren Christian Frederik. Tiden, som var landets første eigentlege nyheitsavis, lova i si programerklæring «At drage frem for Lyset mangen nyttig Idee, der elles blev skjult i Mørket; at forøge den indenlandske Communication til Landsmænds Nytte». Slik skulle ein også handle overeins med «deres Kongl. Høiheds Ønsker, Deres gode Villie». Den svært så audmjuke og underdanige støtteerklæringa hadde sannsynlegvis samanheng med prinsens økonomiske ytingar, som etter kvart viste seg å bli ein viktig føresetnad for at avisa i det heile kunne overleve.

Førsteutgaven av avisen Tiden fra 28. januar 1808. Klikk på bildet for å laste ned hele utgaven som pdf.

Christian Frederik fekk sjølvsagt valuta for pengane, og Tiden utvikla seg til å bli hans offisielle organ. Den nære koplinga mellom Wulfsberg og det danske kongehuset er kanskje på sitt mest påfallande i det sterkt politisk farga ekstranummeret etter Kiel-traktaten i 1814. Utgåva var tinga av kronprinsen sjølv, og Tiden kunne som første offentlege organ melde om fred i Norden. «Om Fredsvilkaarene kan Udgiveren Intet tilføie, da han ikke kjender dem», skreiv Wulfsberg. Det gjorde derimot Christian Frederik, som bevisst hadde heldt tilbake informasjonen om at Noreg var avstått til Sverige. I tillegg redigerte han bort Wulfsbergs aller mest entusiastiske formuleringar om (den påståtte) freden, truleg i eit forsøk på å dempe folkets forventningar.

1814 blei eit merkeår i Wulfsbergs fleksible karriere som avisentreprenør. Frå først å føre eit hyllande forsvar av norsk sjølvstende og grunnlovskongen Christian Frederik i Tiden, snudde han raskt kappa etter vinden då unionsavtalen med Sverige vart underteikna. Dette kom til syne ved etableringa av Den Norske Rigstidende (namneendringa kom på initiativ frå dåverande kronprins Carl Johan, då namnet visstnok var meir svenskvenleg enn Tiden). Etter kort tid fekk Wulfsberg einerett til å publisere regjeringas kunngjeringar, og bladet blei raskt eit informasjonsorgan med ein endå meir offisiell stil enn forgjengaren. I tida etter unionsavtalen var Rigstidende faktisk landets einaste ikkje-opposisjonelle avis – og Wulfsberg mottok «Naadesbeviisninger og Gratificationer» frå Carl Johan gjennom heile sitt verke i bladet.

Skjebnene

Stortingets vedtak om ein lovbestemt portomoderasjon var ikkje til hjelp for Statsborgeren og avisas aktørar. Utgjevar Peder Soelvold gav seg i avisa året etter prentinga av Collett-dikta, og sat seinare ein kort periode i fengsel. Ti år etter, i 1845, vart han observert i Christianias gater; fattig, huslaus og forkommen. Han vart overlaten til Akershus fattigvesen, og døydde av koldbrann to år seinare.

Stort betre gjekk det ikkje med forfattaren bak smedediktet. Jens Johan Vangensteen, som raskt tok på seg ansvaret, blei stilt for retten og dømt til tukthus for ytringane. I ettertid omgjorde stiftoverretta vedtaket, då det viste seg at forfattaren i realiteten var løytnant Jens Henrik von Hadeln. Då Vangensteen blei frifunnen, var han allereie død.

Trass i ei forhistorie fylt med statleg kontroll og sensur – ofte i sterk kontrast til konstitusjonens ideal om trykkefridom – kan forteljinga om unionstidas pressepolitikk tilby ei viktig påminning: Pressestøtta har eksistert heilt sidan avisenes barndomsår, og vår presse har til alle tider vore avhengig av statlege subsidiar for å overleve.

Kjelder

De Norske Rigstidende, årgang 1814.
Eide, Martin (red) (2010): Norsk presses historie 1660–2010, bind 1
Johannessen, Finn Erhard (1997): Alltid underveis: Postverkets historie gjennom 350 år
Patroullen, årgang 1825.
Statsborgeren, årgang 1834.
Store Norske Leksikon (nettutgåve)
Stortingsforhandlinger, 1818
Stortingsforhandlinger, 1969
Tiden, årgang 1813 og 1814