Essayføljetong i ni delar

Nærlesing av The Imperative of Responsibility (1984)

Hans Jonas er bekymra for framtida, og allereie i 1984 gav han ut ei bok om problema med moderne teknologi og korleis dei berre vil vekse seg sterkare viss vi ikkje gjer noko straks. Eg leste The Imperative of Responsibility i sommar, og vart slått av kor relevant denne kritikken er for medier og kommunikasjon også i vår tid.

            I denne essayføljetongen vil eg difor undersøke hans fundamentalkritikk av det moderne samfunnet. Jonas meiner at moderne teknologiar har gitt oss ein særskilt type makt over naturen som gjer dei svært farlege for oss sjølve. Han skriv:

            “Moderne teknologi, som vert utvikla med grunnlag i ei stadig djupare gjennomtrenging av naturen og driven framover av marknadskrefter og politikk, har auka menneskas makt utover alt nokon har høyrt om eller drøymt om før. Det er ei makt over materielle ting, livet på jorda, og mennesket sjølv, og den veks med akselererande fart” (s. ix).

            The Imperative of Responsibility er ei storfelt kritisk analyse av menneskas jakt på teknologisk betring og vidareutvikling. Her argumenterer Jonas for at menneska må lage alternativ til dei mest skadelege trekka ved teknologiutviklinga, og han peikar ut nokon store hinder for at dette vil kunne skje.

Det teknologiske imperativet

“Ingen stiller spørsmål ved det “teknologiske imperativet”, og det let seg ikkje stille spørsmål ved fordi det er antropologisk grunnleggande og integrert i den menneskelege tilstanden. Det treng ingen talspersonar i den vestlege verda i det 20. århundret fordi begeistringsrusen har overteke fullstendig. Slik vi oppfører oss no tek den teknologiske drivkrafta hand om seg sjølv på grunn av trykket frå dei nødvendigheitene den har skapt, dens besnærande lovnader, dei kortsiktige belønningane for kvart steg som vert tatt, og ikkje minst gjennom si sjølvforsterkande kopling med framskrittet i vitskapen” (s. 203).

            Koplinga mellom teknologi, vitskap og menneskeleg åtferd vert framstilt som ei nesten ustoppeleg kraft for vidare framskritt og vekst, og denne utviklinga er skadeleg for naturen og dermed også for mennesket sidan vi sjølv er ein del av den. Det teknologiske imperativet treng å verte balansert med eit imperativ om menneskeleg ansvar; eit prinsipp om at vi som lever no har ansvar for livsvilkåra for menneske og dyr så langt innover i framtida som teknologiane våre strekkjer seg (og det er langt!).

            Jonas peikar ut ei rekkje dilemma med den vekstautomatikken han meiner utspelar seg i moderne teknologi, og hevdar at utviklinga må motverkast meir aktivt i politikk og næringsliv. Det er viktig at borgarane vert meir medvitne om kva dei bidreg til, og difor må teknologiutviklinga verte meir synleg i den offentlege debatten. Det har heldigvis vore ei god utvikling på dette området sidan boka kom ut i 1984. Andre forfattarar og skribentar har kjempa for same sak som Jonas gjorde, og folk er meir medvitne om problema.

Ansvarleg teknologiutvikling

Boka har inspirert økologar, moralfilosofar, klimaforskarar og miljøaktivistar i fleire tiår. The Imperative of Responsibility har vorte ein av dei teoretiske grunnsteinane for miljørørsla saman med økosofien frå Arne Næss og Gaia-hypotesen til James Lovelock.

            Tankane til Hans Jonas har vore eit viktig grunnlag for den tradisjonen som vert kalla Responsible Research and Innovation (RRI). Denne er særleg knytt til å gje ei framtidsansvarleg grunngjeving for målsetjingane til forsking og utvikling i Europa.

            RRI er eit forsøk på “å utvikle nye former for styring som bedre kan håndtere modernitetens skyggesider og problemer” seier professor i vitskapsteori Roger Strand ved UiB i nettartikkelen “Ansvarlig forskning og innovasjon — et politisk begrep i støpeskjeen” (2015). Han kallar RRI “en prosess der samfunnsaktører og innovatører har ansvar for å forholde seg aktivt til hverandre og arbeide for at forskningsresultater og teknologi blir etisk akseptable, bærekraftige og ønsket av samfunnet”.            

Det finst spor etter Jonas sin tankegang i ei rekkje etiske analysar av utfordringane med moderne teknologi, ofte utan at det er direkte sitat. Dette gjeld til dømes Spiekermanns Ethical IT Innovation (2015), Jasanoffs Ethics of Invention (2016), Bowles Future Ethics (2018) og Cockelberghs AI Ethics (2020).

Det problematiske ved moderne medier

Jonas er mest opptatt av utfordringane for miljøet, men resonnementet hans er i stor grad allmenngyldig. Då eg leste boka tenkte eg heile tida at dette gjeld jo også for mediebruken og mediesamfunnet i vår eiga tid. Dette essayet er difor ikkje berre meint å forklare kva Jonas meiner, men er også meint å aktualisere hans kritikk i samanheng med medieutviklinga.

            Eg gjev ei rekkje døme på uheldige, negative og skadelege trekk ved mediene i samtida, og ynskjer å skremme både meg sjølv og lesaren til å tenkje gjennom kor fastlåste vi er i dei rådande teknologiane. Kritikken er “fundamental”, og det betyr at at den gjeld heile samfunnet, og ikkje enkeltpersonar, grupper eller institusjonar.

            I andre samanhengar arbeider eg med positive tilnærmingar. Mediedesign og innovasjonspedagogikk er løysingsorienterte og konstruktive faglege tilnærmingar som involverer kollegaer og studentar i tverrfaglege samarbeid.

            Det er svært viktig å arbeide for ansvarlege medieløysingar. Dette essayet kan lesast som ein moralfilosofisk bakteppe for det store arbeidet som skal gjerast i det nye senteret for forskingsdriven innovasjon, MediaFutures, som vert etablert ved Universitetet i Bergen hausten 2020. Jo betre forståing vi har av fare og risiko, jo betre stilt er vi til å gjere noko med dei.

Om Hans Jonas

Hans Jonas (1903–1993) var ein tysk-jødisk filosof som opplevde 2. verdskrig på kroppen og vart prega av det i si tenkjing. Jonas rømte frå det nazistiske regimet i Tyskland og vart soldat for dei allierte i Midt-Austen. Han kjempa også for Israel i den arabisk-israelske krigen i 1948. Erfaringane frå krigen og jødeutryddinga gav arbeidet hans eit eksistensielt alvor, og eit nøkternt for ikkje å seie negativt syn på menneska.

            På midten av 1950-talet emigrerte Jonas til New York der han budde resten av livet. Han vart professor i filosofi ved New School for Social Research, og arbeidde med biologisk etikk, livsfilosofi og naturfilosofi. Ei anna av hans kjente bøker er The Phenomenon of Life (1966). Stipendiat ved NTNU Sigurd Hverven har skrive om denne boka i artikkelen “Hans Jonas og fenomenet liv” i Filosofisk supplement (udatert).

            Boka som eg tek for meg; The Imperative of Responsibility (1984), er prega av at Hans Jonas hadde Martin Heidegger som rettleiar på doktorgraden sin. Jonas hadde eit komplisert forhold til denne innflytelsesrike filosofen gjennom heile sin karriere, og på 1960-talet tok han eit generaloppgjer med Heideggers nazisme.

            Samtidig finst det tydelege element av Heideggers teori om moderne teknologi i resonnementa til Jonas. Der Heidegger i stor grad er beskrivande er Jonas normativ. Han peikar ut dei moralske implikasjonane av at teknologi har fått så enorm kraft i samfunnet, og her ligg det ein spennande dialog med Heideggers filosofi.

            Det har vorte skrive ein del om Hans Jonas på norsk. Alfred Fidjestøl utgav i 2004 boka Hans Jonas. Ein introduksjon på Universitetsforlaget, men den er diverre utselt frå forlaget. Klassekampen gjorde eit intervju Fidjestøl med tittelen “Etikk for en ny tid” då boka kom ut. Utover dette har eg funne to korte pedagogiske framstillingar som er verdt å lese; Hein Berdinesen (2017) “Hans Jonas og ansvaret for fremtiden” på nettstaden Klimaaksjonen og Morten Fastvold (udatert) “Ansvarsetikk” på nettstaden Filosofi i skolen. Engelsk Wikipedia har eit grundig og leseverdig oppslag om Hans Jonas.

Omsetjinga

Eg har omsett alle sitata til nynorsk. Hans Jonas skriv godt, og han formulerer tankar med eit slikt alvor at eg får frysningar på ryggen. Han brukar slåande metaforar, har slagferdige poeng og fører innsiktsfulle resonnement. Men samtidig er det ingen tvil om at han skriv vanskeleg. Han skriv til eit fagfilosofisk og akademisk publikum og smykkar seg med grundige drøftingar av alt frå dydsetikken til filosofen Immanuel Kant til marxistisk utopisk teori frå Ernst Bloch.

            Jonas skriv resonnement på mange titals sider som går så djupt inn i det filosofiske grunnlaget for framtidsetikken at det nesten vert uleseleg. Han har sjølv omsett sin tysk til eit engelsk, og dette gjer ikkje saka betre. Det er innskotne setningar i dei innskotne setningane, liksom.

            Difor har eg utført ei semantisk omsetjing. Eg har lagt større vekt på kva som er poenget med setninga enn å omsetje den nøyaktig med dei norske orda som ville tilsvara dei engelske, eller med tilsvarande setningsoppbygnad. Nynorsk er eit aktivt språk, og eg har i mange tilfelle “aktivert” Hans Jonas sine setningar.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni delar. Neste del heiter “Framtida er viktigare enn notida”. Her presenterer eg det aller viktigaste moralske poenget til Hans Jonas. Fordi moderne teknologi har gitt menneska så stor makt over naturen har vi også eit stort ansvar for at livet klarar seg i framtida. Vi må dyrke ei ansvarskjensle parallell til den foreldre har til sitt nyfødte barn, men ansvaret må dreie seg om å skjøtte miljøet, teknologiutviklinga og menneskas vilkår.

Det mest bemerkelsesverdige med videoklippet er imidlertid ikke det at Obama kom med slike uttalelser, men det at han faktisk ikke gjorde det. I stedet hadde stemmen til skuespiller Jordan Peele der han gir seg ut for å være Obama, gjennomgått en mediesyntesealgoritme som genererte videoen. Resultatet er forbløffende autentisk.

På nett er ingenting helt som det gir seg ut for å være, og nå enda mindre enn før. Takket være en ny type nevrale nettverk av maskinlæringsalgoritmer, kan overbevisende, men fiktive videoer, bilder, stemmer og tekst, syntetiseres fra bunnen av.

Datamaskiner kan lage virkelighetstro bilder av fiktive ansikter — med følelser, hud, alder og kjønn plottet inn via tastaturet. Stiloverføring kan endre et bildes omgivelser, og få vinter til å bli sommer, solfylt til regnfylt. Videoklipp av politikere kan lages på samme måte som en dukkefilm. Og ansikter kan byttes ut fra en kropp til en annen, kjent som “deepfakes”, noe som åpner opp for en rekke farer for rykte, sikkerhet og personvern. Ganske rystende greier.

Men på en måte kan dette teknologiske spranget faktisk være gode nyheter for journalister — og kan også være en anledning for teknologiplattformer til å vise velvilje overfor et mistenksomt publikum.

Teknologisk undergraving av sannhet

Joda, bilder har blitt manipulert mer eller mindre siden bildeteknologien ble oppfunnet. Og mediene selv er kun et bilde av en virkelighet, hvor alle utvalg, redigeringer, fremhevinger og formuleringer former publikums tolkning av hendelser og begivenheter.

Det nye her er at mediesyntesealgoritmer bryter enda mer ned vår forventning om autentisiteten til innspilt media som foto, video og lyd, og samtidig muliggjør en ny og mer omfattende inngripen, personliggjøring og enklere bruk for alle — fra skuespillere til spioner. Konstruerte videoer kan rokke ved og endre menneskers dannelse av faktiske minner av hendelser. Og visuelle bevis kan i stor grad miste sin rolle når strategiske desinformatører bruker hele det teknologiske spekteret til å undergrave enhver sannhet.

Så hva skjer når folk ikke lenger kan stole på nettmedier? Hvordan kan et samfunn ha en opplyst forståelse av det som skjer i verden når mediene såpass enkelt kan bli infiltrert av mediesyntesealgoritmer?

Dystert som det kan se ut, kan dette være en gyllen mulighet for de etablerte medienes comeback. Når publikum lærer at man ikke lenger kan stole på det de serveres på nett, er det få andre enn profesjonelt opplærte journalister med tilgang til avanserte undersøkelsesverktøy som kan innta rollen som kvalitetssikrere og faktasjekkere. Skal de gripe sjansen, bør journalister og nyhetsorganisasjoner satse på strategier som opplæring i undersøkende journalistikk, utvikling av tekniske verktøy, samt standardiserte og transparente prosesser.

Avansert faktasjekk: FaceForensics bruker maskinlæring for å avgjøre om en video av et ansikt er ekte. (Foto: Skjermbilde FaceForensics/Youtube).

Nyhetsorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner må komme i gang med opplæring i teknikker innen medieundersøkelse (media forensics). Det er avslørende tegn ved endret og syntetisert media som et trent øye kan legge merke til — noe Hany Farids bok om bildeundersøkelser gir et par eksempler på. Statistisk analyse av fargepiksler, intensitet og deres regelmessighet kan vise tegn på bilderedigering eller bildesplicing; refleksjoner og flytpunkter kan vise geometriske avvik; og både sensorstøv og kompresjonsartefakter kan også være avslørende. I videoklipp kan munnen til syntetiserte ansikter noen ganger flimre eller se unaturlig ut; øynene kan ha et drag over seg som hos zombier. Algoritmene er ikke perfekte, men journalister, i likhet med andre etterforskere, må ha trente øyne for å oppdage feilene.

Utviklingen og integrasjonen av datastøttete undersøkelsesverktøy vil være like viktig som opplæring i medieundersøkelse. Selv om syntetisert innhold av og til kan lure det menneskelige øyet, kan det statistiske øyet til en undersøkende algoritme vite at det er forfalsket.

Verktøy for medieverifisering

Et nylig forskningsprosjekt kalt FaceForensics bruker maskinlæring til å se om en video av et ansikt er ekte, med 98,1 prosent nøyaktighet. En annen metode ser etter blodstrømmen i videoklipp av en persons ansikt for å se om pikslene blir regelmessig rødere når hjertet pumper blod.

Det amerikanske forvaltningsorganet National Institute of Standards and Technology (NIST) oppfordrer til mer forskning på området med deres Media Forensics Challenge, og det publiseres faktisk årlig hundrevis av forskningsartikler om digitale undersøkelser.

Det er imidlertid et stykke igjen før denne teknologien er billig nok til allmenn bruk og dermed praktisk i journalistikken. Selv om det finnes noen få integrerte verktøy, som InVid som bidrar til medieverifisering, er de fleste datastøttete undersøkelsesmetoder fremdeles prototyper i forskning og langt fra tilgjengelig i den daglige journalistiske arbeidshverdagen. Her trengs det mer utprøving i praksis.

Det er dessuten viktig at andre enn bare nyhetsorganisasjoner holder et øye med falskt videomateriale. Noen av de andre berørte har egne forskningsmidler, for ikke å glemme dype lommer: Informasjonsplattformer som ofte ender opp med å være vert for syntetisert media kan bidra til denne nødvendige utprøvingen. Hvis Facebook og YouTube for eksempel integrerte FaceForensics-algoritmen, ville de kunne flagge og tydelig merke videoer mistenkt for å være falske. Det ville være nok et signal til brukerne og mediene om å være oppmerksom på videoens autentisitet, og det ville kunne være en måte for teknologiplattformer å vise vilje til å handle til samfunnets beste, i stedet for kun å gå etter kortsiktig økonomisk vinning.

For å bygge opp denne sårt trengte tilliten, ville plattformene også måtte være åpne om hva denne slags “autentisering” innebar. Hvis denne prosessen var integrert i for eksempel YouTubes filter for begrenset innhold, ville sluttbrukerne kunne kontrollere hvorvidt flaggete videoer skal automatisk skjules eller ei. Og hvis teknologiske selskaper gjorde algoritmer for medieverifisering gratis tilgjengelig via API-er, kunne datajournalister integrere verifiseringssignaler i arbeidsflyten slik de selv ønsket, mye av det samme som gjøres i dag for trivielle oppgaver som geokoding av gateadresser i breddegrader og lengdegrader.

Kontekstens betydning for autentisitet

Men teknikker innen medieundersøkelse kan likevel kun hjelpe oss et stykke på vei. De kan være vanskelige å bruke, kreve mye opplæring for å kunne tolke, er ofte heller ikke absolutte, og — som enhver form for informasjonssikkerhet — vil trenge konstant og vedvarende teknisk støtte og oppsyn.

En annen gren innen undersøkelsesmetoder ser på mediekontekst for å avgjøre autentisitet: Hvis et bilde lett kan syntetiseres, vil metadata om tidspunkt, sted, sosial setting eller annen kontekst bli desto viktigere for en reell verifisering. Hvis et mistenkelig interessant bilde er lastet opp av en konto opprettet dagen før og har det som ser ut til å være en horde av bot-følgere, er dette nok en faktor å ta med i beregningen. Å tolke kontekst for å støtte verifisering er en ny form for kompetanse innen medieforståelse der journalister, nok en gang, vil trenge opplæring, ekspertise og verktøy som bidrar til å få noe ut av den store skyen av kontekst.

På samme måte som verifiseringsprosedyrer for sosiale medier er systematisert og tatt i bruk av organisasjoner som Storyful og Bellingcat — som følger rigide prosedyrer for å triangulere, bekrefte og underbygge innhold og dets opphavssted -, må journalister utvide og kode arbeidsflyten for å vurdere hvorvidt et bilde, en video eller tekst er resultatet fra en eller annen mediesyntesealgoritme. Nyhetsorganisasjoner burde gå hardere inn for transparente metoder. Robuste og standardiserte prosesser for verifisering og utrensking av syntetisert media må utvikles og publiseres åpent. Deretter må nyhetsorganisasjoner offentlig forplikte seg til å følge disse standardene. Det handler om tillit. Folk vil kanskje strømme til de mediene de vet følger nøyaktige og omfattende prosedyrer.

Hvis vi ikke kan stole på det vi ser på nett, kan vi kanskje ha tillit til at et mediehus følger en rigid prosess for å sikre at det de publiserer er autentisk. Syntetisert media kan da være akkurat det som fører publikum tilbake i armene til de etablerte nyhetsorganisasjonene.

Kva er mediedesign?

Vi har jobba med ei tilnærming kalla “mediedesign” i mange år. Her vert metodar frå informasjonsvitskap kombinert med teoriar frå samfunnsvitskapane og humaniora.

Forskarar og studentar utgjer eit team eller ein redaksjon som utviklar dataprogram, lagar interaksjonsdesign og skriv journalistisk innhald. Dette utgjer eit provisorisk medium som vi testar saman med relevante målgrupper, til dømes avislesarar. Vi forsøker å forstå teknologiske og perseptuelle prosessar ved å prøva dei ut sjølve og kjenna på dei teknologiske kreftene gjennom programutvikling, eksperimentering og evaluering med vanlege brukarar.

Vi har gjennomført prosjekta Lokanytt (Nyre et.al. 2012) om lokativ lokaljournalistikk, PediaCloud om geo-lokaliserte Wikipedia-oppslag (Tessem et.al. 2015) og NewsCloud (Tessem og Nyre 2016) om mikrolokaliserte nyheiter i Bergen. Føremålet med våre studier er å undersøka stadig nye kvalitetar ved dei teknologiske muligheitane, i dette tilfellet lokasjonsteknologi, og gjera eksperiment for å sjå kva som kan komma til nytte for samfunnet.

Dette er ei teknologibasert og framtidsretta medieforsking, og den trengst som eit supplement til den analytiske og historiske medieforskinga som er vanleg ved norske universitet. Vi meiner at særleg akademiske utviklingsteam må kunna akseptera ein viss risiko når det gjeld farlege eigenskapar ved teknologiane som vert utprøvd. Dette er noko vi ynskjer å satsa meir på i åra som kjem, både i forskinga og undervisninga.

Omgrepet “transgressiv”

Forskarar ved Infomedia i Bergen har allereie lenge vore opptekne av dette omgrepet. Asbjørn Grønstad forskar på “the cinema of transgression”. Dette er ei filmrørsle som brukar vald, sjokk og humor som verkemiddel for å overskrida dei etablerte grensene for kva du kan gjera i kunst og design (Grønstad 2016). Omgrepet er også knytt til dataspelkulturen. I prosjektet Games and Transgressive Aesthetics forskar Kristine Jørgensen på korleis spelaren opplever kontroversielt innhald i digitale spel (Jørgensen, 2018).

Dei gamle romarane snakka om to delar av Gallia: det cisalpine og transalpine Gallia. Det var stor forskjell på dei menneska som budde på kvar si side av Alpane. Dei cisalpine gallarane var på same side som Romarriket og utgjorde ingen fare, men dei transalpine gallarane var på andre sida av Alpane og lot seg ikkje så lett kontrollera eller forstå. Å dra til den andre sida betyr at du står overfor fare. Det er risikabelt å kryssa fjellet.

Cisgressiv design

Overført til design kan poenget leggast ut slik: Cisgressiv design er på same sida av normverket som brukarane, og fører til ei styrking og vidareføring av status quo. Cisgressiv design skal konservera eksisterande funksjonar og verdiar, til dømes at ein avisredaksjon skaffar seg nye tekniske løysingar som understøtter deira noverande mål om 8.000 betalande abonnentar.

Sustaining/konserverande teknologi skapar effektivisering ved å fjerna nokre ledd og prosessar, men det skjer ikkje nemneverdige endringar i kommunikasjonsnormene. Innføringa av DAB-radio i Noreg er eit eksempel på dette.

Transgressiv design

Transgressiv design derimot er på veg over fjellet, og der finst det disruptive krefter som undergrev dei noverande funksjonane og normene. Vi vil bruke ansiktsgjenkjenning som gjennomgåande eksempel. Denne typen maskin- eller datasyn er basert på kunstig intelligens og er ein viktig ny teknologi i vår samtid. Det er lett å registrera ansikta til folk, det er lett å laga falske eller manipulerte bilete av folk, og vanskeleg for den enkelte å halda kontrollen.

Slik teknologi går rett i strupen på Vær varsom-plakaten i norsk journalistikk. Vær varsom-plakaten tillet ikkje manipulasjon av foto. “Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk,” åtvarar paragraf 4.11. Dermed følgjer det at datasyn og manipulasjon er problematisk i seriøs norsk journalistikk.

Datasyn i journalistikken

Prosopo er det fyrste prosjektet som aktivt brukar ei transgressiv tilnærming til design og evaluering. Prototypen dreier seg om biletbruk i kriminaljournalistikk, og forsøker å reformulera den journalistiske verdien identitet ved hjelp av manipulerte portrettbilete. Prosopo er eit mediedesign i forskingsprosjektet Vismedia ved Universitetet i Bergen (Midtun, 2017; Lien 2017a; 2017b).

Ein Android-app lagar «gjennomsnittsbilete» av eit ansikt basert på kunstig intelligens-teknologiar. Vår hypotese var at aviser kan bruka slike bilete for å skapa sterkare identifikasjon. Dei kan visa realistiske, men referanselause bilete av interessante personar i ei sak. Det kan vera ei ung jente som er offer for seksuell mishandling, eller ein voldsforbrytar som har rømt frå fengselet.

Gjennomsnittsbiletet viser det etniske opphavet til personen, og naturlegvis også kjønn, alder og eventuelt andre særpreg. Desse kvalitetane vil gjera at lesaren får sterkare identifikasjon med nyheitssaka, er vår hypotese.

Ikkje overraskande framstår dette som djupt problematisk for journalistar. Vi snakka med journalistar i Bergens Tidende, TV 2 og NRK, og deira respons på bruk av datasyn i journalistikk var eintydig negativ. Å bruka slike bilete i nyheitsformidling bryt med normene i Vær varsom-plakaten, og kjem ikkje til å bli aktivt utforska av avisene sjølve.

Kva om endringane skjer uansett?

Prosopo lærte oss at etablerte nyheitsmedier ikkje utan vidare er interesserte i å eksperimentera med transgressive former. Men datasyn er i ferd med å verta vanleg i mange mediesamanhengar, og vil kunna påverka folks måte å forstå verda på uavhengig av kva journalistikken gjer.

Snapchat, Musicly og andre sosiale medier brukar ansiktsgjenkjenning og ‑manipulasjon som overskrider alle tidlegare former for biletpresentasjon. Brukarane kan tulla med biletet, og skifta ut andletet, setja kaninøyrer på, eller skifta kjønn. Ofte er det ikkje så nøye kva biletet representerte i utgangspunket, eller om det i det heile tatt har ein verkelegheitsreferanse.

Transgressiv design tek ikkje omsyn til eksisterande kommunikasjonsformer. Nokre nye teknologiar er så kraftfulle at dei undergrev eksisterande normer og tvinger oss til å etablera nye normsett. Desto meir prekært er det difor at akademia satsar på transgressiv mediedesign som ein del av forsking og utdanning. Til dømes bør utdanningane i Media City Bergen i særleg grad verta involvert i denne typen framtidsorientert, risikovillig design.

Kjelder

Grønstad Asbjørn (2016). From an Ethics of Transgression to a General Ethics of Form. In: Film and the Ethical Imagination. Palgrave Macmillan, London

Jørgensen, Kristine (2018). Games and Transgressive Aesthetics. About the GTA Project.

Lien, Camilla (2017a) “– Jeg kan ikke se noen stor nytteverdi”. I TekLab 7. august 2017.

Lien, Camilla (2017b) “Kunstig intelligens utfordrer presseetikkens normer”. I TekLab 16. august 2017.

Lien, Camilla (2017c) “Gambling med skjør troverdighet”. I TekLab 2. oktober 2017.

Midtun, Joar (2017) Automatic Facial Anonymisation Using Average Face Morphing. Masteroppgåve ved Universitetet i Bergen.

Midtun, Joar, Bjørnar Tessem, Simen Karlsen & Lars Nyre (2017) “Realistic face manipulation by morphing with average faces”. Norsk Informatikkonferanse 2017.

Nyre, Lars; Bjørnestad, Solveig; Tessem, Bjørnar; Øie, Kjetil Vaage (2012). “Locative journalism: Designing a location-dependent news medium for smartphones”. In Convergence 18(3) s. 297–314.

Tessem, Bjørnar, Solveig Bjørnestad, Weiqin Chen, Lars Nyre (2015). “Word Clouds for Locative Information”. In Journal of Location-based Services. 9(4):254–272.

Tessem, Bjørnar; Karlsen, Simen Skaret; Nyre, Lars. 2016. Mobilen som distribusjonskanal for hyperlokal journalistikk. NOKOBIT — Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi. 24. 16 sider.

Kunstig intelligens og offentligheten

Innleggene i denne nye bloggen vil tolke teknologiens betydning for mediene ut fra fagfelt som medievitenskap, designvitenskap, programutvikling, kunstig intelligens, teknologifilosofi og innovasjonsteori. Skribentene vil granske hvordan konkrete teknologier setter medienes etablerte arbeidsmåter under press. De vil også analysere hvilke begreper og forståelsesrammer vi tar i bruk når vi snakker om teknologien.

Bloggen startes i samarbeid med TekLab ved Universitetet i Bergen. TekLab er et initiativ for å fremme akademisk forskning som sikrer at kunstig intelligens og andre avanserte teknologier brukes på en best mulig måte for offentligheten. Innleggene blir også publisert på TekLabs nettsider.

Farlige og spennende teknologier

Det første innlegget “Transgressiv mediedesign” er skrevet av forskerne Lars Nyre og Bjørnar Tessem, begge ved Infomedia på UiB og TekLab, og illustrerer godt hva bloggen vil by på. De to peker på at flere nye teknologier oppleves som “farlige”: Droner, ansiktsgjenkjenning, syntetisk tale. I mediesammenheng er det farlige at de truer for eksempel innarbeidede presseetiske regler og praksiser. Men de er også farlige i betydningen “spennende” – teknologiene kan brukes av mediene for å løse samfunnsoppdraget på nye måter. Ved hjelp av transgressiv mediedesign kan forskere ta for seg farlige teknologier på en ansvarlig og nytteorientert måte, hevder Nyre og Tessem.

Bloggen vil vie kunstig intelligens (AI) spesiell oppmerksomhet. Den offentlige samtalen om AI er det kanskje beste eksemplet på hvordan heseblesende hyllest kombineres med bange anelser om konsekvensene av ny teknologi. Men hva er egentlig kunstig intelligens, og hva er de viktigste problemstillingene for medier som vil utnytte det smarte, men styre unna det skumle?

Bidragsytere på bloggen vil være forskere ved UiB og andre forskningsmiljøer i inn- og utland, medarbeidere i medie- og teknologivirksomheter samt uavhengige skribenter. Bloggen vil også publisere bearbeidede innlegg fra seminarserien AI Agora, der eksperter på kunstig intelligens tar for seg viktige tema og tilnærmingsmåter. Vi tar sikte på å publisere et nytt innlegg hver måned det første halvåret.

Ta kontakt dersom du har innspill til bloggen eller kunne tenke deg å bidra med eget innlegg.

«It’s complicated»

Facebooks kjente status for et komplisert forhold er dekkende for Donald Trump og media. De er både positive og negative for hverandre. For enhver presidentspire er det å ha et kjent navn – et image i velgernes øyne – alfa og omega. Gjennom nesten 40 år i New Yorks tabloidpresse og som reality-stjerne jobbet Trump seg inn i den amerikanske folkepsyken som en gatesmart og suksessrik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et intervju med Playboy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsolgt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som presidentkandidat, ble media nyttig på enda en måte: som politisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er populist. Cas Mudde (2007) definerer populisme som en ideologi der samfunnet deles inn i to grupper: det rene folket og den korrupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i henhold til dette perspektivet hardtarbeidende og skikkelige, men de ignoreres og utnyttes av selvopptatte og moralsk forfalne eliter.

Trumps utfall mot media er altså i god populistisk ånd, og en garantert publikumshit. Han hektet seg på en lang tradisjon for populisme i amerikansk politisk kultur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jennings Bryan helt tilbake til president Andrew Jackson (som for øvrig er Trumps forbilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kontor). Han utnyttet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spesielt blant republikanere (Gallup 2016). En må tilbake til Walter Cronkite-æraen i amerikansk nyhetsdekning for å finne høy tillit til det media rapporterer. Trump-velgerne så dermed media som en del av det etablissementet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skidmore cba

Forholdet mellom Trump og nyhetsmedia er sammensatt – de er både naturlige motstandere og veldig verdifulle for hverandre, mener artikkelforfatter.

Media i veien for Trump

Samtidig frustrerer media Trump og alle amerikanske presidenter, som vil ha sitt verdensbilde og sin versjon av det som skjer servert til velgerne. Kennedy, Nixon, Reagan, Clinton, Bush Jr. og Obama klaget også over negativ mediedekning.

Den stadige kjeklingen mellom president Trump og Jim Acosta er som et ekko fra konfrontasjonene mellom ABC News-journalist Sam Donaldson og president Reagan. Etter ett år mente Bill Clinton at ingen president hadde fått så mye kritisk dekning som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kommentator William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Obama hevdet Fox News hadde dedikert seg til å angripe hans administrasjon (The Washington Post 2009).

Forskning viser imidlertid at medias dekning av alle presidenter, og trolig Trump spesielt, er overveiende negativ i tonen (Patterson 2017; CNBC 2017). Media skal holde toppolitikerne ansvarlig, og rammer inn nyhetene med egne temaer og vinklinger (se f.eks. Chong og Druckman 2007). Negative saker har større nyhetsverdi enn gladsaker, dels fordi leserne foretrekker dem (Trussler og Soroka 2014). Dragning mot konflikt, ønsket om å holde publikum interessert og vridning i hva som rapporteres som følge av journalistiske prioriteringer og menneskelige feil (Entmann 2007), skaper en naturlig spenning mellom media og enhver president.

Trumps mange og veldokumenterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ideal er å rapportere fakta. Mange presidenter har løyet for folket og media (Pfiffner 1999), men Trumps kombinerte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig historisk i antallet. Han slåss også med media og andre motstandere mer direkte og aggressivt i det offentlige, mens tidligere presidenter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og subtilt. For eksempel prøvde Reagan og Bush Jr. å nå direkte ut til folket via presumptivt mer vennlig innstilt lokalmedia heller enn mer kritiske nasjonale medier (Patterson 2017).

Kort sagt bryter Trump både i innhold og stil medias normer. Derfor har ikke forholdet mellom media og en president vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik oppsummerte sjefen for den riksdekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps presidentkandidatur i februar 2016 (Politico 2016). For nyhetsprodusenter som er like besatt av seertall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gullgruve. Leser-/seertallene til The New York Times, Washington Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politico har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsaken er enkel: populisme har høy nyhetsverdi (Esser m.fl. 2017). Karismatiske Trump tok opp tema som engasjerer, først og fremst innvandring, med oppildnende retorikk. Han snakker i twitter-meldinger, personliggjør alle konflikter, fokuserer på det negative, dramatiserer og forenkler. Trump er gladkontroversiell – han er helt komfortabel med å være kontroversiell og polariserende. Trump passer kort sagt perfekt inn i trenden mot et svakere skille mellom nyheter og underholdning (Zelizer 2018). Med sin kjendisstatus og høye underholdningsverdi trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kombinerer han nå med å være verdens mektigste person og, som enhver president, den viktigste enkeltaktøren i amerikansk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump matcher medias produksjonslogikk, blir det samtidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkastingsrettigheter, videretvitrer en manipulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og journalister føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn presidentenes sedvanlige kritikk av media. Trump-kritiske medier ser alt dette som angrep på pressefriheten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke brukte over 350 amerikanske aviser lederartikkelen til å forsvare en fri presse og protestere mot Trumps stempling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikansk media har vel å merke sterk lovbeskyttelse gjennom første grunnlovstillegg og en stor plattform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har reagert mot motstandere og fiender på (USA Today rapporterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likevel kan Trumps angrep undergrave medias legitimitet og føre til ytterligere mistillit til media.

Trumps forhold til media vil forbli en såpeopera. Mediedekningen av Trump er negativ, men ikke nødvendigvis skadelig for ham. Og kanskje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skulderen på veien.

Litteratur

Business Insider (2018). ‘‘Traitor!’: CNN reporter Jim Acosta heckled by ‘CNN sucks!’ chants at Trump rally’.

Chong, D., og Druckman, J. N. (2007). ‘Framing Theory’. Annual Review of Political Science, 10: 103–126.

CJR (2018): A united front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press coverage ‘sets new standard’ for negativity: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media ratings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Donald Trump quote in Playboy magazine explains today perfectly’.

Entmann, R. M. (2007). ‘Framing Bias: Media in the Distribution of Power’. Journal of Communication, 57: 163–173.

Esser, F., Stepinska, A., og Hopmann, D. N. (2017). ‘Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe’, i Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe, red. T. Aalberg, F. Esser, C. Reinemann, J. Stömback og C. De Vreese. London, Routledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Americans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mudde, C. (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

Patterson, T. (2017). ‘News Coverage of Donald Trump’s First 100 Days’.

Politico (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffner (1999). ‘Presidential Lies’. Presidential Studies Quarterly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clinton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says President Would Like to Punch Safire’.

The Washington Post (2009). ‘Obama’s Latest Miniseries’.

Trussler, M., og Soroka. S. (2014) ‘Consumer Demand for Cynical and Negative News Frames’. The International Journal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclusive: Trump’s 3,500 lawsuits unprecedented for a presidential nominee’. 

Zelizer, B. (2018). Why Journalism in the Age of Trump Shouldn’t Surprise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkowski og Z. Papacharissi. Massachusetts: MIT Press: 9–16.

Selv kaller forfatterne det en odyssé; en bredt anlagt fortelling om jakten på den “nye journalistik”. På typisk dansk manér reflekterer de essayistisk over hva de har funnet, og gjenfunnet, gjennom sine besøk til over 50 utvalgte mediehus i USA og Europa. Dette er mediehus som går sine egne veier for å gi journalistikken ny verdi og relevans for publikum. I Norge plukket de med seg nye impulser fra Klassekampen og Aftenposten.

Det handler lite om teknologi i denne boken; forfatternes valgte vinkel er det de selv kaller et journalistisk service-ettersyn. De ønsker å finne ut hvordan journalistikk kan gjøres nyttig, relevant og troverdig igjen – uten å la debatter om forretningsmodeller og nye teknologier skygge for mye for solen. Og de lykkes langt på vei, selv om de løsningene som omtales ikke nødvendigvis strutter av lønnsomhet.

Løsningsorientert journalistikk

Kort fortalt handler boken om journalistisk identitet, verdi og relevans, om digital lytting, motbevegelser i “nyhetsørkenen”, klubbstemning, nisjefellesskap, fysiske møter, paneldebatter, festivaler, journalistiske teaterstykker, og ikke minst behovet for den menneskelige gnist i journalistikken.

Samtidig er det noe underlig velkjent over det meste. Kanskje derfor heter det da også i undertittelen at det handler om en gjenoppfinning av nyhetsmediets relevans.

Forfatterne er selvfølgelig ute på oppdrag. De er opptatt av hvilke løsninger som kan finnes på den til dels brutte relasjonen mellom medier og publikum. Det viktigste verktøyet de har anvendt underveis er deres egen erfaring med, og oppvåkning gjennom, konstruktiv journalistikk. Det er en løsningsorientert, proaktiv form for journalistikk som de siste årene er blitt veldig populær blant annet i Danmark.

Vil reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere

I starten av boken konstaterer forfatterne, litt spissformulert, at befolkningens tillit til journalister er like svak som til bruktbilselgere. Mediehusene er lukket som festninger, og journalister har hatt en tendens til å tro at de vet hva «folket» trenger å få informasjon om. Og «folket»? De informerer hverandre via sosiale medier og snur ryggen til de arrogante og bedrevitende mediehusene.

Men istedenfor å sukke tungt og istemme et samstemt kor av sårete journaliststemmer, reflekterer forfatterne først over årsaker til at det er blitt sånn. Dernest vier de hele ni kapitler til å vise ulike aspekter av “den nye journalistik” og “den involverende journalistik”, som nå spirer og gror nedenfra.

Et nytt journalistisk paradigme er nemlig i ferd med å bryte igjennom, melder de med retorisk tyngde. Et paradigmeskifte der mediene åpner seg for verden, og publikum involveres i alle deler av den journalistiske prosessen. Her handler det ifølge forfatterne ikke om teknologi, men om å reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere. Det handler om mer eleverte varianter av det tidligere civic journalism.

Forfatterne anvender en blanding av løsningsfokusert journalistikk og mediesosiologisk tilnærming når de entusiastisk beretter om hva som nå gjøres for å gjenskape tillit mellom nyhetsmedier og publikum.

Den digitale lyttingen i Aftenposten handler for eksempel om å bruke data fra brukermønstre til å identifisere viktige temaer som kaller på løsningsorienterte journalistiske tilnærminger. Konstruktiv journalistikk, påpeker de, gjør mer enn å avdekke problemer i samfunnet. Den følger opp problemene, inspirerer til å finne løsninger og nye muligheter.

Aktivisme og proaktivitet er journalistiske handlinger gode som noen, så lenge de bidrar til samfunnets beste. Begreper som de har hentet med seg hjem fra USA er for eksempel engagement editors og community organizers, som er to av over 80 nye journalistiske roller de mener å ha identifisert i løpet av sin journalistiske Grand Tour.

Forholdet til brukerne dårlig før internett

Forfatterne selv kaller Den journalistiske forbindelse en debattbok som de håper mange ulike brukergrupper kan la seg inspirere av. Her er mye å lære både for journalister, studenter, redaktører, forskere og andre som er interessert i medienes betydning for demokratiet. I sin analyse av det “før-digitale problem” hevder forfatterne for eksempel at forholdet mellom medier og brukere var kritisk dårlig allerede før internett innledet den digitale tidsalderen. Lesere var rett og slett lei av at mediene snakket til og ikke med dem.

Bokens forfattere Per Westergård (til v.) og Søren Schultz Jørgensen unner seg en kort pause på Interstate 35 i Texas, februar 2017.

De går historisk til verks for å begrunne denne påstanden. De aller første avisene var utpreget agitatoriske i sin form, og de kunne være nettopp det fordi de henvendte seg til allerede etablerte fellesskap. Disse fikk nå nye talerør, og det neste steget var partipressen, der avisene og deres lesere delte både verdisyn og politiske synspunkter. Forbindelsen var fortsatt bunnsolid.

Men så skjedde det noe de siste tiårene før tusenårsskiftet. Objektivitet ble det nye mantraet, nyhetsmediene mente de leverte sannheten. Og alle kom de til å likne mer og mer på hverandre; omnibusmediene skulle være nøytrale og favne om alle. Journalistene skulle være uavhengige og knyttet verken til kilder eller publikum.

Forfatterne argumenterer overbevisende for at dette økte avstanden til befolkningen. Enveiskommunikasjonen passiviserte mediebrukerne, og mediene ble oppfattet som arrogante, mektige og utilgjengelige. Dette bruddet i relasjonen mellom medier og brukere førte til opplagsfall og lesersvikt i den vestlige verden. Og det var gjerne de største og tyngste mediehusene som blødde mest. Med digitaliseringen ble avstanden mellom nyhetsmediene og folk flest enda større.

Forfatterne påpeker samtidig det dramatiske underskuddet i lederkompetanse i mediebedriftene i denne perioden. Visjoner om journalistisk verdi og relevans forsvant i alt snakket om økt produktivitet og nye forretningsmodeller.

Ingen teknologisk løsning

Boken er delt i tre deler, først et historisk tilbakeblikk, dernest de ni kapitlene som handler om “den nye journalistik”, den som er involverende og løsningsorientert. De tre siste kapitlene tar for seg organisering og innovasjon og behovet for “den journalistiske gnist”.

Teksten er i det store og det hele en deskriptiv fortelling der skildringer, intervjuer og analyse griper fortløpende inn i hverandre. Vi blir kjent med smale nisjeaviser med bred suksess, nyetablerte nyhetsnettsteder som fungerer som medlemsklubber, aviser som fremfører journalistikken som teater og medier som satser mest på events. I enkelte passasjer blir teksten litt vel detaljfokusert og lite prinsipiell. Selv om noe av dette oppveies av en gjennomgående klar struktur på boken som helhet, kunne teksten godt ha vært strammet opp en del.

Forfatterne er hele veien lojale mot etablerte journalistiske standarder. De argumenterer for at «ordentlighet» er avgjørende for å gjenskape tillit i befolkningen. Det å svare på epost er etter deres syn første bud for en respektfull dialog med publikum. Og selv om brukerne skal trekkes med som hjelpere og få innsyn i prosessene, så er fortsatt publiseringen medienes eget ansvar.

Den tettere kontakten med brukerne handler simpelthen om at begge sider må lytte mer til hverandre og respektere at den andre faktisk har noe å si, understreker de. Så kan man selvfølgelig lure på hvorfor publikum, eller brukere, heller ikke i denne boken er brukt som kilder til kunnskap om betydningen av nettopp “den nye journalistik”.

Forfatterne argumenterer likevel overbevisende for at journalistikk til enhver tid handler om å ta standpunkt. Samtidig advarer de mot for mye målstyring basert på talldata om publikumspreferanser. Og de er svært skeptiske til at flere nye teknologier skal kunne løse noe som helst, samtidig som journalistikkens anstrengte forhold til sosiale medier forblir uløst også i denne boken.

Eller sagt på en annen måte: Ifølge forfatterne bruker medieledere altfor mye tid på teknologiske nyvinninger. De glemmer å interessere seg for menneskene de skal tjene. Slik mister medieledere kontakten ikke bare med brukerne eller publikum, men også med sin egen viktigste ressurs, nemlig journalistene.

Den journalistiske gnist

Hevder altså Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård, som på hver sine områder er nestorer i dansk journalistikkutvikling.

Etter flere tiår dominert av redaktørvyer om teknologiske revolusjoner, er det befriende å høre noen mene at journalistikk, fortsatt, “handler om mennesker. Tenkende, følende, handlende og kommuniserende mennesker”. Og ikke nok med det: “Af alle de ingredienser, der kan indgå i at skabe en dynamisk og involverende journalistik, er journalistens egen gnist den allermest essentielle”.

Så når disse forfatterne snakker om mangfold, demokratibygging og aktivistisk journalistikk, handler det ikke bare om nyhetsmedienes forhold til sine brukere. Det handler først og fremst om en konstruktiv kritikk av både redaksjonell arbeidsledelse og den enkelte journalists drivkraft for å gjøre en god jobb.

Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård har skrevet en viktig bok som er til å bli inspirert av.

Ved Universitetet i Bergen har vi analysert de norske tallene og gitt ut en egen rapport om digital nyhetsbruk i Norge. Rapporten dokumenterer hvordan vi benytter nyheter. I denne artikkelen ser vi spesielt på hva rapporten forteller om hvordan det står til med nordmenns tillit til nyheter.

Har vi tillit til nyhetene?

Generelt har nordmenn høy tillit til nyhetene. Kun 7 prosent sier seg svært uenig i påstanden om at man kan stole på nyhetene mesteparten av tiden. Nesten halvparten svarer derimot at de er svært eller delvis enig i at man kan stole på nyhetene. Disse tallene er så å si identiske med målingene fra 2017. Generelt finner vi altså ikke noen dramatisk endring i folks tillit til nyhetene.

Fortsatt generelt høy tillit til nyheter i Norge. Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018

Det er også verdt å merke seg at vi ikke ser store forskjeller mellom folks tillit til nyheter generelt, og nyheter de selv bruker. I land hvor medielandskapet er kraftig politisert – som for eksempel i USA – er det typisk større forskjeller, noe som antyder at folk mistror nyhetsleverandører de selv ikke bruker.

Deler vi informantene inn i to aldersgrupper (under og over 35 år), ser vi i figuren under at den første gruppen er noe mer skeptiske til nyheter generelt. Når det gjelder tillit til nyheter som presenteres gjennom søkemotorer og sosiale medier, finner vi imidlertid ikke noen tydelige skiller: De yngre har ikke markert høyere tillit, selv om de altså bruker sosiale medier oftere og mer.

Nyanseforskjeller mellom de under og de over 35 år. Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018.

Det er tilsynelatende tydeligere forskjeller dersom vi deler folk inn etter deres politiske preferanser, og sammenligner svar på om man kan stole på de fleste nyhetene mesteparten av tiden. Vi finner at folk på høyresiden oftere sier seg svært uenige (11 prosent) enn de som ligger i sentrum og til venstre. Til gjengjeld er det klart flest på venstresiden som uttrykker at de er delvis uenige i påstanden. I sum er det altså kun nyanser som skiller respondentenes tillit til nyheter generelt – selv når vi deler opp etter politisk preferanse.

Tilbydere vurderes ulikt på høyre- og venstresiden

Målinger av folks tillit til mediene kritiseres ofte for å slå alle typer medier sammen. Det er for eksempel åpenbart forskjell på Aftenposten og NRK sammenlignet med rene underholdningsmedier og mer eller mindre seriøse journalistiske nykommere på nett.

I årets undersøkelse spørres det konkret om tillit til en rekke nyhetsaktører og omtalte nettsteder. Når det gjelder hvilke av nyhetstilbyderne nordmenn mener er mest pålitelige, rangeres NRK høyest (82 prosent), foran Aftenposten, lokalaviser, TV 2‑nyhetene og Dagens Næringsliv, som vurderes som pålitelige av omkring tre fjerdedeler av de spurte.

Hvis vi med utgangspunkt i en slik liste over tilbydere ser på sammenhengen med politisk preferanse, kommer tydelige skiller fram. Figuren under viser hvordan velgere til høyre og venstre vurderer påliteligheten til et knippe nyhetstilbydere.

Lokalavisen og Dagens Næringsliv vurderes temmelig likt av begge sider. For alle andre aktører er det til dels store forskjeller: Aviser som tradisjonelt har hatt en forbindelse til venstresiden, som Klassekampen og Dagsavisen, vurderes som markant mer pålitelige av folk med lignende politiske preferanser. Folk som plasserer seg til venstre vurderer også Dagbladet tilsvarende. Vi finner for eksempel at så mange som en tredjedel av de som holder seg på høyresiden politisk, mener at Dagbladet ikke er pålitelig.

Også for NRK er vurderingen skjev basert på politisk preferanse: Mens hele 93 prosent på venstresiden vurderer NRK som pålitelig, er tallet 70 prosent på høyresiden. For Aftenposten er det også samme skjevhet, der vurderingen som pålitelig ligger 10 prosentpoeng høyere blant folk på venstre- enn høyresiden.

Stor variasjon i tillit til flere enkeltmedier blant folk som plasserer seg på venstre- og høyresiden (klikk for større versjon). Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018.

To omdiskuterte nettaktører – Document.no og Human Rights Service (HRS) – er også tatt med i denne oversikten. Dette er nettsteder som ikke nødvendigvis oppleves som journalistiske nyhetsmedier, men som er mye omtalt blant annet som kilder og arenaer for offentlig debatt. Disse nyter et langt lavere tillitsnivå sammenlignet med de etablerte mediene. De to nettstedene vurderes også svært ulikt av de med politisk preferanse til høyre og venstre, der to tredjedeler av de til venstre vurderer Document.no som upålitelig, noe som illustrerer hvor politisert oppfattelsen av disse nettstedene er – slik vi også fant bruken å henge sammen med politisk preferanse.

Vi har veletablerte redaksjonelle medier og relativt høy tillit i vår nyhetsbruk sammenlignet med andre land. Slike innsikter minner oss om at det likevel finnes nyanser i nyhetsbruk, også i Norge.

Salangen nyheter er ikkje åleine

Salangen nyheter fekk eige tv-program. Dei og «Alvdal midt i væla», superlokal avis for Alvdal, magasinet «The Tyler Loop» i Texas, hardpolitiske «Tucson Sentinel» i Arizona, lokalavisa porten.no i Indre Sogn og «Great Lakes Den», ein publikasjon for homofile i Chicago og Illinois, har faktisk noko felles – dei er alle del av ei aldri så lita bølgje – uavhengige digitale lokale nettstader. Og alle greier seg fint.

Eit anna fellestrekk er at dei er små, somme bittesmå. Sjølv om lesartalet kan variere frå 700 til 70 000, er det eit særsyn med redaksjonar med meir enn to faste medarbeidarar. Frilansarar, fotballmødrer, frivillige og studentar tar seg av resten.

LION (local independent online news) Publishers, organisasjonen for denne typen media i USA, veks jamt og trutt, og nærmar seg 200 medlemmer. Det er førebels ikkje noko svært imponerande tal i dette landet, framleis er det langt fleire tradisjonelle lokalaviser, men trenden er tydeleg.

På den årlege konferansen til LION i Chicago i oktober var det nær dobbelt så mange publikasjonar representerte som for eit par år sidan. På sitt vis er LION ein amerikansk parallell til norske LLA (Landslaget for lokalaviser), men med ein viktig forskjell – ingen av publikasjonane kjem ut på papir.

Butikkopningar og High School-fotball

Medan dei norske digitale lokalavisene på alle vis liknar på tradisjonelle lokalaviser, er det massive forskjellar på dei amerikanske. The Tyler Loop presenterer få, men grundige, artiklar om ting som rører seg i Tyler, Texas. Dei har for eksempel gjennomført ein grundig demografisk analyse av Tyler-samfunnet, basert på alle tilgjengelege data. Den viste at Tyler slett ikkje er den byen folk går rundt og trur det er, og at 100 stemmer er nok til å snu eit val.

Kart over Texas med Smith County. Byen Tyler markert med rødt. (Illustrasjon: Wikimedia Commons — Offentlig eiendom).

I «Saucon Source» I Pennsylvania kan du teikne abonnement på dekninga av High School-fotball, med mottoet «be first with the final score», Great Lakes Den dekkjer «the bear, leather and fetish communities of the Midwest», Charlottesville Tomorrow har blinka seg ut fire område dei skriv om, og berre dei, medan andre er mest opptekne av butikkopningar, restaurantar og interiør.

Betalt innhald

Dette siste har mest med forretningsmodellar å gjere. Dei kan i og for seg vere like forvirrande som mangfaldet i typen publikasjonar. Men eitt trekk går igjen. Ettersom tradisjonelle bannerannonsar ikkje kan bere nokon av dei økonomisk, er såkalla «native content» ofte berebjelken. Det er altså heilt tradisjonell innhaldsmarknadsføring, ein plass i publikasjonen som er sett av til dette.

Den økonomiske logikken blir då slik: Dersom vi skriv om butikkar, restaurantar og interiør, får vi fatt i dei lesarane som er interesserte i den slags. Dermed blir det også interessant for butikkar og restaurantar å kjøpe innhald på nettstaden. Dei fleste stader står dei heilt fritt til å skrive sitt eige innhald, men mange får råd frå redaksjonen om korleis det best skal gjerast. Redaksjonane hevdar at dette går greit, og at det sjeldan er overtramp i det betalte innhaldet. Dei fleste merker det dessutan godt.

Strengt tatt finst det retningslinjer for innhaldsmarknadsføring; The Federal Communications Commission (FCC) har laga eit regelsett som media helst skal halde seg til. Du kan for eksempel godt ha betalt innhald der ein madrassbutikk fortel at du bør skifte madrass kvart tiande år, men du har ikkje lov til å seie at din butikk har dei billegaste madrassene. Det er vanskeleg å seie om retninglinjene alltid blir følgde.

Betalingsmurar

Betalingsmurar er ukjent terreng for dei fleste i dette medielandskapet, dei er berre så vidt i gang med diskusjonen om dette kan vere noko for dei. Men det finst likevel variantar. Charlotte Agenda satsar så å seie utelukkande på sitt daglege nyheitsbrev, som du altså må abonnere på. Der møter du også annonsørane, 25 i talet, og dei betaler mellom 25 000 og 75 000 dollar årleg for å vere der. Det er meir enn nok til å halde skuta flytande.

Rop om hjelp

Mange av publikasjonane ber lesarane om direkte støtte, og det til dels ganske høglytt. Dei prøver gjerne å få folk til å gi ein fast sum, for eksempel kvar månad, og somme får det til. I andre tilfelle startar dei kronerulling for å kunne dekkje eit bestemt tema. Andre søkjer om  pengar frå fond og legat, som det jo finst ein heil del av i USA. Meir fikst er det å ta betaling for lesarinnlegg (!), arrangere events eller ta pengar for å omtale ulike arrangement. Alt blir prøvd.

For profit – non profit

Eit litt sært skilje i amerikanske digitale media går mellom dei som er registrerte som non profit-tiltak og dei som ikkje er det. Det er spesielle reglar for å bli registrert som non profit-tiltak, og mediedrift er ikkje blant dei utvalde formåla. Likevel har mange greidd å bli registrerte, og sjølv om det ikkje har noko å seie for innhaldet i media, har det ein heil del å seie økonomisk, ettersom non profit-tiltak har skattefritak.

Samarbeid

Ulike former for samarbeid, særleg med andre media, er ein annan trend blant dei små, lokale. Gjennom blant andre Center for Cooperative Media ved Montclair State University er dette til dels godt organisert. Heile New Jersey vart i ein periode pepra av saker om gamle søppelplassar og andre giftkjelder gjennom dette samarbeidet. Elles er samarbeid med lokale radio- og tv-stasjonar også vanleg, gjerne slik at det lokale digitale mediet gir bort saker for å få omtale som kjelde.

Alvdal midt i væla og andre

Den norske lokalavismarknaden kan sjå ut til å vere noko av det mest stabile i heile medieverda. Her i landet har veksten i underskogen av lokale digitale media gått temmeleg stille for seg.

Alvdal midt i væla — norsk lokal nettavis.

«Alvdal midt i væla» har ei fortid som papiravis, rett nok berre fire gonger i året, men tok i 2011 steget over i den digitale verda, og frå 2015 som betalavis på nettet. Dei har også starta tynsetingen.no, og til saman har dei to godt over 1100 digitale abonnentar i to kommunar som kvar har om lag 2 500 innbyggjarar.

I motsetning til «Alvdal midt i væla» er porten.no ei open lokalavis. Dekningsområdet er primært Lærdal, Årdal og Sogndal, og dei konkurrerer direkte med Sogn Avis i dekningsområdet. På Frøya er Tore Strømøy redaktør for Frøya.no, ei nettavis som har eksistert sidan 2010 i skarp konkurranse med Hitra-Frøya, på Tromøya ved Arendal dukka det ved nyttår opp ei ny digital lokalavis, «Geita», og det er rom for fleire.

GDPR kan ramme Facebook hardt

GDPR – eller General Data Protection Regulation – er EUs nye personvernregler på nett. Reglene strammer inn på hva som kan samles inn av personlige opplysninger uten direkte godkjenning av brukerne. Mange har ment at Facebook og Google er de som vil komme best ut av innstrammingene, fordi den sentrale rollen begge spiller i folks liv gjør at de har større sjanse for å få brukernes godkjenning av datainnsamling og ‑bruk. Men den siste skandalen rundt Facebook-dataene samlet inn av Cambridge Analytica, kan ha endret dette.

LES MER HOS DIGIDAY (18/04/2018)

Mentor Mediers styreleder trekker seg

Styreleder Tomas Brunegård stiller ikke til gjenvalg i Mentor Medier. Dette meldte han kort tid etter at mistillitsforslaget mot ham unngikk flertall – med liten margin – under den ekstraordinære generalforsamlingen denne uken. Nå foreslår Mentor Mediers valgkomité, med prost Torstein Lalim i spissen, å bytte ut hele styret. Komiteen har foreslått en rekke kandidater, deriblant tidligere nyhetsredaktør i VG, Hans-Christian Vadseth.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (18/04/2018)

Netflix-brukere foretrekker TV-skjermen

En rapport fra analyseselskapet Ovum viser at 44 prosent av Netflix sine brukere foretrekker å se Netflix på en smart-TV. 19 prosent foretrekker PC/laptop. Men blant unge i alderen 16–24 år ser bildet annerledes ut; der trumfer PC smart-TV. Undersøkelsen er foretatt blant 5 000 Internett-brukere i fem land: Australia, Brazil, Italia, Storbritannia og USA. Ovum spår samtidig at Amazons inntekter fra videoinnhold kommer til å overstige Netflix sine i 2018.

LES MER HOS OVUM
LES OM AMAZONS INNTEKTER (17/04/2018)

Millioner skal være rammet i globalt dataangrep

USA og Storbritannia advarer om et angivelig russiskstøttet dataangrep som har infisert millioner av datarutere over hele verden. Myndighetene i USA og Storbritannia mener angrepene er en del av en russisk spionasjekampanje, og frykter at de infiserte ruterne vil kunne benyttes til å starte aggressive cyberoperasjoner. Målene skal i hovedsak være offentlige myndigheter og organisasjoner i privat sektor, samt tilbydere av kritisk infrastruktur og nettleverandører. Ifølge Mona Strøm Arnøy i Nasjonal sikkerhetsmyndighet vet man foreløpig ikke om angrepene har rammet Norge.

LES MER HOS VG (17/04/2018)

Foto: Nams82 cbna

Antall Netflix-brukere øker. Flertallet foretrekker fortsatt å se serier og film på tv-skjermen.

Netflix øker omsetning og pengebruk

Netflix fortsetter å øke både når det gjelder abonnenter og omsetning, viser rapport for 1. kvartal 2018. Flere brukere kombinert med prisøkning ga selskapet en omsetningsvekst på 40 prosent sammenlignet med 1. kvartal 2017. Men fortsatt bruker Netflix langt mere penger enn det som kommer inn. Differansen mellom innbetalinger og utbetalinger var på 287 millioner dollar i minus.

LES MER HOS BLOOMBERG
LES MER HOS KAMPANJE (17/04/2018)

Pulitzer-pris for dekning av Trump og Weinstein

Avisene New York Times og Washington Post har fått Pulitzer-prisen for nasjonal journalistikk for sin dekning av president Donald Trumps mulige forbindelser til Russland. De to avisene får også begge Pulitzer-prisen for arbeid i offentlighetens interesse for avsløringene om den overgrepsanklagde Hollywood-mogulen Harvey Weinstein. Pulitzerprisen ble grunnlagt av journalisten Joseph Pulitzer, og ble delt ut for første gang i 1917.

LES MER HOS KAMPANJE (17/04/2018)

Spenningen stiger mellom Netflix og kinoene

Netflix har trukket seg fra Cannes-festivalen etter at en regelendring sier at alle filmer i konkurranseprogrammene må distribueres på kino i Frankrike. Netflix viser derimot lite interesse for å slippe filmene sine på storskjermen, og investorer antar at Netflix fremdeles er i startfasen hva gjelder vekst. Tjenesten kan komme til å doble seg i størrelse når den erobrer nye markeder, som Asia. For å beholde pubikummere og sikre dem unike opplevelser, oppgraderer stadig flere kinoer salene, bildekvaliteten og lyden. Til tross for at kinobesøket fremdeles holder seg høyt i USA og Storbritannia, har man sett en svak nedgang de siste årene i takt med strømmetjenestenes vekst.

LES MER HOS THE GUARDIAN (16/04/2018)

Mye énkildesaker i lokalavisene

Nesten halvparten av nyhetssakene i norske lokalaviser har bare én kilde. En fjerdedel er uten kilde. Dette viser funnene i en pågående studie ved Nord universitet i Bodø. Tre forskere har tatt for seg 2400 saker i tolv lokalaviser. Blant funnene er også at innholdet i lokalavisene hovedsaklig består av nyheter.

LES MER HOS MEDIER24 (16/04/2018)

Rubicon lager HBOs første norske dramaserie

HBO Nordic har satt av 70 millioner kroner til produksjonen av dramaserien Beforeigners, som på norsk får navnet Fremvandrerne. Den blir blant de aller første nordiske produksjonene hos HBO Nordic, og skal produseres av Rubicon. Manusforfatterne er Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, kjent for Lilyhammer og Roeng.

LES MER HOS KAMPANJE (16/04/2018)

Disneys ESPN med egen strømmetjeneste

Sportskanalen ESPN har lansert en egen strømmetjeneste, ESPN+. Tjenesten vil by på et stort utvalg direktesendte sportssendinger, inkludert sendinger som ikke blir tilgjengelig på selskapets kabel-TV-kanaler. Tjenesten er den del av den nye Disney-avdelingen Direct-to-Consumer and International. Neste år slipper Disney en egen strømmetjeneste med filmer og TV-serier, noe som er grunnen til at Disney har sluttet å forsyne Netflix og andre strømmetjenester med sitt eget innhold.

LES MER HOS VARIETY (13/04/2018)

YouTube anmeldes for reklame mot barn

23 amerikanskje organisasjoner, som jobber med rettigheter for barn, forbrukere og personvern, har anmeldt Google og YouTube for brudd på loven om reklame rettet mot barn. Organisasjonene hevder Youtube tjener gode penger på reklame som er plassert i kanaler for barn, deriblant ChuChuTV Nursery Rhymes & Kids Songs og Ryan ToysReview. Youtube har aldersgrense på 13 år, men en undersøkelse viser at åtte av ti barn mellom seks og 12 år bruker videotjenesten daglig i USA.

LES MER HOS NRK (13/04/2018)

Ungdom skremmes fra å delta i nettdebatter

Én av fire i aldersgruppen 16 til 25 år har vært utsatt for hets på sosiale medier. Det viser den årlige medieundersøkelsen i regi av Nordiske Mediedager i Bergen. I 2014 hadde omtrent halvparten av ungdommene deltatt i nettdebatter i kommentarfelt og på sosiale medier. Fire år senere er andelen redusert til én av tre. Medie­forsker Erik Knudsen ved Universitetet i Bergen tror den lave deltakelsen henger sammen med at stadig flere opplever å bli hetset på nettet, og frykter de unge skremmes vekk. Kun fire prosent blant de yngre debatterer på nett ukentlig.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (13/04/2018)

Dagbladet lanserer spillkanal på Youtube

Dagbladet Spill er en egen YouTube-kanal for spillentusiaster og gamere. Dagbladets kulturredaktør, Sigrid Hvidsten, forteller at avisen ønsker å bidra til større spilldekning blant de kommersielle medieehusene. Samtidig ønsker Dagbladet å møte unge seerne på den kanalen de befinner seg. Over 100 håpefulle spillere har søkt på stillingen som innholdsprodusent for Youtube-kanalen, hvorav 25 prosent er kvinner.

LES MER HOS KAMPANJE (13/04/2018)

Medietilsynets rapport skaper debatt

Medietilsynets rapport om NRKs rolle i mediemangfoldet, som ser på om NRKs posisjon er en trussel mot andre medier, skaper debatt. Rapporten får kritikk fra andre medier for å være for positiv til NRKs virksomhet. Men Medietilsynets direktør viser til at konklusjonene i rapporten er faktabaserte, og at det ligger flere ulike analyser til grunn for rapporten.

DU KAN LESE RAPPORTEN SELV HER (12/04/2018)

Rettsaken mellom Konkurransetilsynet og forlagene i gang

Den fire uker lange rettssaken mellom Konkurransetilsynet og forlagene Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug er i gang. Forlagene har gått til sak mot Konkurransetilsynet for å få opphevet vedtaket om overtredelsesgebyret på 32 millioner kroner. Forlagene bestrider påstanden om en kollektiv boikott av det Reitan-eide distribusjonsselskapet Interpress. Advokat Anders Ryssdal viser blant annet til at Aschehoug lot Interpress distribuere Jo Nesbøs Sønnen i 2014.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (12/04/2018)

NRK-serier vant priser i Cannes

Under prisutdelingen Emmy Kids Awards i Cannes stakk NRK av med seieren i kategorien Beste digitalprosjekt for nettserien Jenter. Seriens format ligner Skam, men det er Jenter som startet trenden med å ukentlig dele små videoklipp, tekster og bilder. Serien publiseres først og fremst på nrksuper.no. Jenter, hvis målgruppe er jenter i alderen 10 til 14 år, er inne i sin tiende sesong. NRK-serien Lykkeland vant to priser under den internasjonale seriefestivalen i Cannes, for beste originale seriemanus og for beste musikk. Den sendes på NRK til høsten.

LES MER HOS VG

LES MER HOS DAGSAVISEN (12/04/2018)

Schibsteds lederlønninger bare småtterier?

Schibsteds toppledere har fått økte godtgjørelser i 2017, viser konsernets årsrapport. En god del av godtgjørelsene består av aksjer gjennom konsernets aksjespareprogram. Konsernsjef Ryssdal har en fastlønn på 4,4 millioner NOK, mens verdien av aksjene hans er på 3,8 millioner. Samlet sett, inkludert fastlønn, bonuser, aksjer og pensjon, utgjør toppledelsens godtgjørelser 73 millioner fordelt på ti stillinger. Men dette er bare småtterier sammenlignet med Egmonts ledelse, der to toppsjefer deler på 45 millioner NOK. Schibsteds totalomsetning var vel en milliard større enn Egmonts i 2016.

LES OM EGMONTS TOPPSJEFER HER

SE SCHIBSTED-LØNNINGENE HER (11/04/2018)

Facebook-sjefen blir grillet

Mark Zuckerberg – Facebooks sjef og grunnlegger – blir i to dager grillet i den amerikanske kongressen. Bakgrunnen er flere skandaler rundt bruk av Facebook til politisk påvirkning. Selskapet Cambridge Analytica skal ha hentet ut personlige data om 87 millioner Facebook-brukere og solgt dem videre – blant annet til Donald Trumps valgkamporganisasjon. Facebook er også blitt brukt av russiske aktører til å sende propaganda til 146 millioner brukere av det sosiale nettverket, også det i forbindelse med valgkampen i USA. I tillegg er det kommet fram at Facebook lagrer data om brukernes tekstmeldinger og telefonsamtaler.

LES MER HOS NEW YORK TIMES

LES MER HOS AFTENPOSTEN

LES MER HOS NRK (11/04/2018)

EU-razzia mot TV-selskaper med sportsrettigheter

Kontorene til blant andre Fox Networks i London og flere andre TV-selskaper med sportsrettigheter er ransaket av EUs konkurransemyndigheter på grunn av mistanke om ulovlige kartellavtaler. Spørsmålet dreier seg om hvorvidt de involverte selskapene har brutt EUs konkurranselov, som forbyr karteller – ulovlige samarbeid mellom konkurrerende virksomheter – og restriktive forretningsmodeller. Aksjonen foregår en rekke EU-land.

LES MER HOS KAMPANJE (11/04/2018)

Slike redaksjoner kjennetegnes ofte av en ståltro på at de avslører de virkelige fakta som «mainstream media» tilbakeholder. Disse fenomenene har ført til at spørsmålet om tillit til mediene, og hva folk faktisk legger i dette begrepet, har blitt brennende aktuelt.

Det skrives og menes mye om folks tillit til mediene om dagen. Både forskere og journalister er enige om at temaet er viktig. Men på ett viktig punkt har det hersket full forvirring: Hva betyr egentlig «tillit» for folk flest?

Vår nye undersøkelse fra Norsk medborgerpanel viser at folk forstår tillit ganske likt som forskere, med et viktig unntak: en følelse av utenforskap, som kommer av at noen opplever at mediene ikke representerer deres syn. Denne ideologiske dimensjonen kan være viktigere enn tidligere antatt.

“Tillit”: Hva er det folk svarer på?

Men først en innrømmelse: noe av skylden for forvirringen må faktisk vi som lager spørreundersøkelser ta på vår kappe. Å spørre folk om hvor mye tillit folk generelt har til mediene, på en skala fra svært høy mistillit til svært høy tillit, er nemlig en vanlig øvelse verden over.

Men hvis en tenker seg om – hva betyr egentlig «mediene»? Hva tenker du på når du leser det ordet? Favorittavisen, eller en blekke du synes er noe skikkelig herk? Tenker du på den ulne massen «journaliststanden»? Dagsrevyen? Eller Se og Hør? Eller kanskje noe helt annet?

Resultatene fra slike spørreundersøkelser har ført til bekymringer for at folks tillit til pressen er i fritt fall. Men disse undersøkelsene klarer ikke si noe om hva folk faktisk legger i det å ha tillit til mediene.

Vi vet rett og slett ikke helt hva det er folk har svart på. Dersom en person svarer at de har svært lite tillit til mediene – mener de da at de har svært liten tillit til at det mediene skriver er sant? Eller betyr det at de har svært lite tillit til at mediene er objektive?

Nettopp på grunn av denne forvirringen har slike målinger, som spør om «generell tillit til mediene» mottatt mye kritikk. Representanter for journaliststanden har etterlyst målinger som i større grad skiller mellom «mediene» som samlesekk, og enkeltpublikasjoner og mediehus.

Medieforskere har stilt spørsmålet: «hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?».

Forskere har skrevet haugevis av bøker og artikler om hva tillit er, og undersøkt hvordan tillit til mediene består av ulike dimensjoner. Disse dimensjonene er imidlertid teoretisk konstruerte, og basert på forskernes forhåndsantakelser om hva tillit er.

Men hvis man lurer på hva folk mener med tillit, kan man også begynne med å spørre folk hva de faktisk mener.

Vi gjorde nettopp det, og spurte omtrent 2000 nordmenn om hva de legger i begrepet «tillit til mediene».

Det viser seg at forskere og andre kanskje har oversett en viktig dimensjon: opplevelsen av at et nyhetsmedium deler ens eget verdensbilde, eller ideologi.

Hva betyr «tillit til medier» for folk?

I faglitteraturen er det vanlig å hevde at tillit til nyhetsmediene innebærer at man kan stole på at de belyser flere sider av en sak, at de ikke dekker hendelser skjevt, at faktaene som velges ut er relevante, at journalistene utviser grundighet i arbeidet, og uavhengighet av økonomiske og politiske interesser.

Resultatene våre viser at mange nordmenn trekker frem mange av de samme dimensjonene som forskerne i sine beskrivelser av tillit.

Én person skriver for eksempel at tillit betyr:

«Å kunne være sikker på at media opptrer uten politiske, økonomiske, eller andre føringer. At mediene ikke har en agenda, og at de gjengir fakta og ikke spekulasjoner eller antagelser»

En annen svarte:

«Trygghet på at fakta er fakta – meninger og vurderinger skal komme klart fram. Samme etiske grunnholdning og oppførsel som en lærer sine barn: en farer ikke med sladder»

En tredje skrev:

«At det som blir tatt opp er korrekt og grundig journalistikk med flere synspunkt på samme sak»

Disse svarene tyder på at tillitsoppfatningen til mange av våre respondenter stemmer godt overens med det tidligere undersøkelser har vist.

En følelse av utenforskap

Men ikke alle. Noen svarte helt annerledes på spørsmålet. Gjennom nye, semi-automatiserte metoder for tekstanalyse ble vi klar over mønstre som kan være vanskelige å få øye på hvis en undersøker stoffet med teoretiske forhåndsantakelser. Analysen viste at noen svar passet inn under kategorien «ideologi». Dette er en dimensjon ved tillit til mediene som ikke er inkludert i tidligere studier på feltet. Flere studier har tatt hensyn til hvordan ideologi påvirker tillit, men har oversett at enkelte folk forstår tillit som ideologisk representasjon.

Svarene i ideologi-gruppen peker mot at noen opplever en ideologisk distanse mellom mediene og dem selv. Det kan sammenlignes med en følelse av utenforskap. Selv om mediene ofte «tar hensyn til ulike synspunkt», så opplever enkelte at mediene ikke dekker deres synspunkt.

En person skrev:

«Tilliten er avhengig av hvilke media det dreier seg om. Generelt sett er norske aviser kunnskapsløse og konforme»

En annen svarte:

«Partiavisene døde naturligvis aldri ut, slik soga av og til seier – helt avhengig av hvem du spør. De mer oppmerksomme vet selvfølgelig at journalistene, i stadig større omfang, inkluderes i et ubestemmelig sjikt som aktivt lever for å fornekte ideologiske skillelinjer – og i stedet pøser all sin journalistiske energi inn i å «rapportere», og i stadig større grad passe sine meninger (…)»

En tredje svarte:

«Har ikke mye tillit til media. Det er bare ett sett av holdninger og meninger som er godkjent»

Det er ikke nytt at deler av befolkningen mener at pressen er venstrevridd eller bærer i seg spor av partipressen. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting) helt siden 1980-tallet.

Det er likevel interessant at enkelte trekker frem akkurat ideologi når de forklarer hva de selv mener med å ha tillit til mediene. Våre analyser peker nemlig på at flere føler at deres holdninger og synspunkter ikke er representert.

Minervaredaktør Nils August Andresen var innom denne tankegangen da han i fjor hevdet at enkelte ikke opplever seg representert i norske nyhetsmedier. Han trakk frem at særlig velgere på høyresiden kan føle at deres syn på innvandring ikke kommer frem i mediene, som skriver «om dem, men ikke med dem».

Vår undersøkelse tyder imidlertid på at Andresen både har rett og feil.

Vi finner nemlig støtte for antakelsen om en opplevelse av utenforskap og manglende representasjon i vår undersøkelse, men den har ikke noe med høyresiden eller et bestemt politisk parti å gjøre.

Våre undersøkelser viser at opplevelsen av å ikke få sine holdninger og synspunkt representert i mediene henger sammen med et lavere utdanningsnivå, mindre tilfredshet med demokratiet og at etablerte medier (i motsetning til sosiale medier) er mindre viktig.

En oppfordring til fremtidens tillitsmålinger

Undersøkelsen vår viser at folk legger ulike kriterier til grunn i sine beskrivelser av hva tillit til medier faktisk innebærer. Når journalister og forskere i tiden fremover skal finne ut av hvorfor noen har mer eller mindre tillit til mediene enn andre, må de ta høyde for at ideologi-aspektet kan være viktig for mange.

Et naturlig første steg er å lage undersøkelser som sjekker hvor mange som er enige eller uenige i påstander som «Norske nyhetsmedier tar hensyn til og representerer holdninger og meninger til folk som meg». Aftenpostens måling av hvem som føler at deres meninger og verdier kommer frem i mediene er et eksempel til inspirasjon.

Forskere bør ta inn over seg viktigheten av ideologi. Skal en få et troverdig bilde av folks tillit til mediene, må slike nyanser inn i fremtidige målinger.

Journalister bør ta inn over seg at det finnes et publikum som ikke føler seg inkludert, og vurdere å åpne døren for en gruppe som kjennetegnes av lav utdanning, manglende tilfredshet med demokratiet, og en opplevelse av at mediene ikke tar inn over seg virkeligheten til «sånne som dem».