Striden står nå først og fremst om å forsvare omfanget av denne støtten, men debatten om medienes utvikling og rolle bør favne videre enn til kampen om og fordelingen av kroner. Hva med kvaliteten på den journalistikken samfunnet får igjen for pengene?

Mediestøtteutvalget gjennomgår en rekke mediepolitiske dokumenter siden det såkalte Hellerud-utvalget i 1967 la frem den første innstilling om direkte pressestøtte over statsbudsjettet, og dokumenterer bred politisk enighet om hovedlinjene i og begrunnelsen for mediepolitikken. Stoltenberg-regjeringen formulerte denne slik i 2005:

Regjeringen mener at pressefrihet og godt fungerende medier er en avgjørende forutsetning for ytringsfrihet, rettsikkerhet og et levende demokrati. Statens oppgave er å legge til rette for en velfungerende offentlig dialog.

Støtteordningene til pressen er altså begrunnet med at pressen skal bidra til å styrke ytringsfriheten og de demokratiske idealene det norske samfunnet bygger på. Mange kaller dette pressens oppdrag fra samfunnet. Denne betegnelsen faller enkelte redaktører tungt for brystet fordi de mener ingen skal kunne gi pressen noe oppdrag, utenfor pressen selv. Men ettersom begrepet hyppig brukes av både sjefredaktører og pressens egne organisasjoner, og pressen i Vær Varsom-plakatens første kapittel, Pressens samfunnsrolle, gir en beskrivelse av egen rolle og egne oppgaver som stemmer godt overens med den politiske begrunnelsen for pressestøtten, tror jeg ikke uenighet om begrepet “samfunnsoppdrag” rommer noen reell uenighet om hvordan pressen bør fungere i et åpent, demokratisk samfunn.
Mediestøtteutvalget slår videre fast (s. 25) at:

Flere av dagens mediepolitiske mål uttrykker …et ønske om kvalitet og troverdighet i medietilbudet. Kvalitet og troverdighet blir beskrevet som forutsetninger for at mediene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppgaver og legge til rette for ytringsfrihet og demokrati.

Utvalget har imidlertid ingen grundig drøfting av hvordan kvalitetskravet skal bli noe mer enn et fromt ønske og går heller ikke løs på spørsmålet om hvordan pressen kan styrke sin troverdighet.

Forutsetninger for tillit

Lesere jeg i min tid som leserombud i Bergens Tidende drøftet redaksjonell kvalitet med, var særlig opptatt av to spørsmål. For det første hvordan mediehuset selv oppfattet sitt samfunnsoppdrag og hvilke verdier det bygget sitt arbeid på. For det andre hvilke verdier, prioriteringer og faglige valg som lå til grunn for dekningen av kontroversielle enkeltsaker eller store tema. Å få svar på slike spørsmål var viktig for graden av tillit de kunne ha til avisens fremstilling av virkeligheten. En slik holdning er neppe enestående for BTs lesere.

Basert på BT-lesernes mange spørsmål om og kommentarer til kvalitet i journalistikken, er det naturlig å etterlyse redskaper som kan brukes for måling av journalistisk kvalitet. Redskaper som både forholder seg til journalistikkens samfunnsoppgave og de reglene for god presseskikk og solid håndverk som finnes bl.a. i Vær Varsom-plakaten. Forsker Ragnhild Kr. Olsen har arbeidet med å utvikle en verktøykasse for måling av redaksjonell kvalitet. Den tar blant annet for seg stoffmiks, kildebruk og presisjonsnivå, men prosjektet er så vidt jeg vet, ikke fullført og verktøykassen er ikke i praktisk bruk. Forsøk på å engasjere redaktører og journalister i mer presis debatt om kriterier for god journalistikk har også strandet.

Norsk Redaktørforening har riktignok lenge vært opptatt av sammenhengen mellom åpenhet, journalistisk kvalitet og troverdighet. I handlingsprogrammet for 2009–2011 kommer dette til uttrykk i flere programposter. De har imidlertid det til felles at de i liten grad er gjennomført. Redaktørforeningen tar blant annet til orde for at «flest mulig redaksjoner skal levere redaksjonelt regnskap eller samfunnsregnskap». VG-huset har de siste to årene presentert et redaksjonelt regnskap for sine lesere. Liknende tilløp har det fra tid til annen også vært i andre medier, men svært spredt og sporadisk. Påfallende få har fulgt opp sin egen forening på dette punkt. For å motivere sine nølende medlemmer har Redaktørforeningen tilbudt dem hjelp og tips til slike regnskap, men knapt noen sjefredaktører skal ha meldt sin interesse.

Redaktørforeningen har også programfestet at de “vil utarbeide en «kvalitetsmanual»til bruk i alle redaksjoner som ønsker det.” Det er foreløpig ikke gjort. For å bidra til bedre dialog mellom redaktører og publikum har foreningen også vedtatt å «etablere en egen nettside for mediekritikk og ‑debatt». Fra foreningen får jeg opplyst at den ambisjonen er skrinlagt. Redaktørenes forening sliter tydeligvis tungt med å omsette sine ambisjoner om større åpenhet og bedre kvalitetskontroll til konkret handling.

Norsk Presseforbund har også forstått at medienes maktposisjon øker presset på bransjen for å sikre kvalitet i journalistikken og åpenhet omkring redaksjonenes verdier og arbeidsmåte. Blant annet derfor har Presseforbundet puttet inn en bestemmelse i Vær Varsom-plakaten om at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Denne plikten tar pressen relativt lett på. Riktignok har Dagens Næringsliv sine Etter Børs-sider som dekker mediebransjen, men avisen er mer opptatt av medienes bunnlinje enn av hvordan de skjøtter sin samfunnsrolle. Fra tid til annen bjeffer også en redaktør mot sine kolleger, slik Trygve Hegnar gjorde i Amelie-saken, men det er heller sjelden. Langt hyppigere jager de store redaksjonene i flokk. Dette mønsteret er sterkere nå enn i partipressens tid. Ulikt politisk ståsted førte den gang til langt mer diskusjon og strid mediene imellom.

Uklart verdigrunnlag

Årsakene til at mediehus stort sett stryker hverandre med hårene, er flere. Etter at partiforankringen forsvant, har det skjedd en profesjonalisering av bransjen. Det har vokst frem en felles oppfatning av faget og journalistrollen som, med små variasjoner, deles av alle store redaksjoner. Nyheter og kommentarer er ikke lenger forankret i en åpen politisk oppfatning av verden, men i et verdigrunnlag som professor Martin Eide har omtalt som en uklar blanding av kulturradikalisme og populisme. Fra å ha ulike og relativt tydelig posisjoner, har de store redaksjonene langt på vei utviklet en felles plattform som er lite definert, men som har skapt stor enighet om hva som er «god journalistikk». Denne oppfatningen blir bekreftet igjen og igjen gjennom det utall priser mediebransjen tildeler seg selv.

I løpet av de siste 20–30 år har det også skjedd en sterk sentralisering på eiersiden. Nesten alle store aviser i sør-Norge er nå eid av Schibsted. Dagens Næringsliv og Dagbladet er unntakene. Selv om heller ikke Adresseavisen er Schibsted-eid, er det redaksjonelle samarbeidet med mediehusene i Schibsted-konsernet, Media Norge, omfattende og ganske avgjørende for Adressas profil og utvikling. Schibsted har omfattende og felles programmer for skolering av ledere i sine virksomheter. Ikke minst redaktører på alle nivåer samarbeider både om journalistikk og redaksjonelle strategier. Å gå offentlig til angrep på konsernkollegers journalistikk er lite aktuelt og neppe karrierefremmende. De omfattende konserndannelsene i mediebransjen bidrar utvilsomt til enda mindre interesse for å følge opp Vær Varsom-plakatens påbud om pressekritikk.

Den nasjonale aktør med best forutsetninger for å bedrive kritisk journalistikk på medier, er NRK. Som ikke-kommersiell kanal med et klart formulert samfunnsoppdrag, burde det være en ganske nærliggende oppgave å gå kritisk til verks overfor makthavere som er fritatt for de tilsyn og kontrollinstanser som andre med makt er omgitt av. Fra tid til annen arrangeres riktignok TV- og radiodebatter om pressens rolle, men grundig undersøkende journalistikk om pressens arbeid i konkrete saker, er sjelden vare. Som trofast lisensbetaler foreslo jeg i sin tid for Kringkastingsrådet at de burde ta et slikt forslag opp med NRK-ledelsen. Henvendelsen ble aldri besvart.

Noen vil kanskje peke på at Pressens Faglige Utvalg ivaretar kvalitet i journalistikken. Det er en misforståelse. PFU beskjeftiger seg ikke med kvalitet. Utvalget behandler bare saker som er klaget inn for brudd på presseetiske regler. Det bedriver ikke kvalitetskontroll. Journalistikk kan være svært dårlig og mangelfull uten å bryte med noe punkt i Vær Varsom-plakaten. Det er også eksempler på at grundig og god journalistikk er blitt felt i PFU på grunn av en perifer og ubetydelig mangel. De store presseetiske debattene kommer gjerne i saker der mange medier sammen jakter på en person. Slike “mediedrev” blir ikke behandlet av PFU. Utvalget forholder seg stort sett til enkeltsaker.

Dessuten er det selvsagt adskillige presseetiske overtramp som aldri havner i PFU. Mange som har vært utsatt for brutal journalistikk, ønsker å legge saken bak seg og orker ikke noe etterspill, med usikkert utfall, i pressens eget klageorgan. Eller de ser ingen hensikt i en fellende uttalelse fra PFU ettersom skaden har skjedd og noen særlige konsekvenser for synderen har det jo ikke å bli “dømt” for brudd på de presseetiske reglene. Enkelte redaktører setter også mye inn på å komme til minnelige ordninger med klagerne for å holde saken unna PFU.

Kan ikke levere

De av pressens organisasjoner som er mest opptatt av journalistikkens kvalitet og troverdighet har altså ingen systematikk for kartlegging og oppfølging av journalistisk kvalitet. De har heller ikke tatt noe initiativ for å skape en arena for bred, allsidig og nasjonal debatt om medienes samfunnsrolle og kvalitet. Redaktørforeningen har, som nevnt, skrinlagt planer om å etablere et debattforum. Norsk Presseforbund fikk i 2008 en oppfordring fra Personvernkommisjonen om å bygge opp et nettsted for seriøs mediedebatt, åpent for alle. Kommisjonen mente et slikt tiltak ville bidra til å styrke den presseetiske bevisstheten og dermed også personvernet. Presseforbundet har ikke fulgt oppfordringen.

Fra tid til annen tar pressens organisasjoner initiativ for å få dekningen av store mediesaker vurdert av uavhengige fagfolk. Etter hvert foreligger det mange slike, og konklusjonene fra rapport til rapport, fra Terje Rød-Larsen-saken i 1996 via Tore Tønne-saken i 2003 til Gerd Liv Valla i 2007 har flere fellestrekk. Det viktigste er kanskje kildevalg og prioritering. Mediene har en tydelig tendens til å slå opp kilder som støtter mediets egen vinkel i sakene, mens kilder med et annet syn er færre og langt mindre synlige. Fagfolkene som vurderte Tønne-journalistikken, foreslo at når denne type mediekjør oppsto, burde alle redaksjoner oppnevne en intern “djevelens advokat” som skulle utfordre journalistene på kildebruk, vinkling, dimensjonering av sakene osv.

Mediekjøret i mange saker siden 2003 tyder ikke på at dette forslaget er fulgt opp. En kan i det hele spørre seg om alle utredningene presseorganisasjonene har initiert har hatt noen som helst virkning på journalistisk praksis. Et annet eksempel bidrar til å bekrefte inntrykket av at disse prisverdige initiativene ender opp som slag i løse luften. I etterkant av Håvard Melnæs sin bok om Se og Hør arrangerte presseorganisasjonene en høring om betalingsjournalistikk. I ettertid fikk Vær Varsom-plakaten dette tillegget:

Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.

På tross av denne bestemmelsen tilbyr mediene fortsatt solide summer for nyhetstips. VG reklamerer med 25000 for gode tips. Medier bør i hvert fall opplyse om hvor mye penger de bruker på tipsere, slik VG gjør i sitt årsregnskap (avisen betalte ut 755900 kroner til tipsere i 2010). Forhåpentlig vil flere medier følge eksemplet, gjerne også med mer utfyllende informasjon (*Artikkelen er oppdatert, se nederst. Red.). For øvrig, hvilke konsekvenser har den nye bestemmelsen i VVP fått for lommebokjournalistikken i Se og Hør? Jeg tror dessverre ikke de er så store.

Forsømt mulighet

I 1974 opprettet pressens organisasjoner Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Instituttet driver kursvirksomhet og anvendt forskning. Driften finansieres for en stor del av staten. For norsk presse representerer instituttet en viktig ressurs, men den burde kanskje vært brukt annerledes? Ved henvendelse til instituttet får jeg opplyst at redaksjoner henvender seg svært sjelden for å få den faglige kvaliteten i egen journalistikk vurdert av ekstern ekspertise. Jeg vet ikke hvilke initiativ instituttet har tatt for å spille en mer aktiv rolle som faglig korrektiv, men ved sin blotte eksistens tilbyr instituttet bransjen en mulighet til å følge opp samfunnets kvalitetskrav og dermed bygge troverdighet. Det er underlig at denne muligheten langt på vei synes forsømt. Med tanke på fremtidige bevilgninger må det være viktig både for institutt og bransje å dokumentere at instituttet bidrar på en viktig måte for at redaksjonene skal oppfylle de krav som samfunnet knytter til privilegiene og den økonomiske støtten.

I denne sammenhengen er det naturlig å spørre hvordan samspillet er mellom pressen og den flora av forskningsinstitusjoner som beskjeftiger seg med medier og medieforskning. Bergens Tidende bestilte i sin tid en vurdering av avisens bybanedekning fra Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Instituttet leverte en kvantitativ analyse og en masteroppgave (pdf) basert på intervjuer med de viktigste aktørene både i og utenfor redaksjonen. Oppgaven konkluderte med at BT i sin nyhetsdekning hadde vært preget av et ensidig positivt syn på planene om bybane og dermed hadde forsømt sin rolle som kritisk korrektiv. Kritikken ble selvsagt offentliggjort og rapporten bidro til en nyttig intern debatt.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er at redaksjoner bestiller denne type vurderinger, men har en sterk mistanke om at det er sjelden. Av og til tar faginstitutter selv initiativ til å gå medier etter i sømmene, men slike forskningsprosjekter blir gjerne store og konkluderer lenge etter at den aktuelle saken er ute av nyhetsbildet. Prosjektet som skal studere Amelie-saken skal for eksempel gå over tre år.

Jeg er også klar over den relativt store produksjonen av bøker om medier og journalistikk som forskere står bak, men jeg er usikker på hvor mye slike bøker blir lest i landets redaksjoner og enda mer usikker på om de har noen innflytelse på redaksjonenes oppfatning av egen rolle og innsats. Selvsagt er den generelle medieforskningen viktig og Mediestøtteutvalget går da også inn for å øke bevilgningene til denne. Hovedbegrunnelsen er behovet for å heve kvaliteten på journalistikken. Når det er målet, bør en kanskje gå kritisk gjennom hvordan forskningsmidlene fordeles og gjøre mer for å fremme et tettere samspill mellom forskere og redaksjoner. Jeg er ikke i tvil om at både akademiker og praktiker kan lære mye av et nærmere samarbeid forutsatt at de evner å møte hverandre med et åpent sinn. På dette feltet er det behov for nytenkning og den bør begynne nå, knyttet til debatten om pressens samfunnsrolle og bransjens ønske om fortsatte subsidier.

Defensive sjefredaktører

Da jeg var journalist, så jeg på kritikere av BT med dyp skepsis. Jeg oppfattet dem ofte som motstandere av ytringsfriheten og tilla dem ulike lumre motiver for sin kritikk. Jeg oppfattet meg selv som ubestridt kyndig i alle redaksjonelle spørsmål og som en hvit ridder i det frie ords tjeneste. Eksterne kritikere var det vanskelig å ta alvorlig fra den høye hesten jeg satt på. Mitt syn på leserreaksjoner skilte seg ikke stort fra det mine kolleger hadde, tror jeg.

Seks år som leserombud har imidlertid lært meg hvor mye kompetanse, også om journalistikk og dens virkninger, lesere besitter. For å forstå sin egen samfunnsrolle og utvikle journalistikken slik at den oppfyller de krav opplyste lesere stiller, er det helt nødvendig at den enkelte redaksjon, stor eller liten, inviterer til kritikk fra, og går i dialog med, sine brukere. Mediene vil, med rette, svare at de får mye kritikk. Spørsmålet er imidlertid hvordan de forholder seg til den. Jeg ser mange tegn på at min gamle, og akk så umodne, holdning til kritikk fra utenverdenen, fortsatt lever. Svært mye relevant mediekritikk blir aldri besvart fra dem den gjelder eller den blir avvist. I festlig lag sier gjerne redaktører at leserne/seerne er deres oppdragsgivere, men få av dem synes å godta sine oppdragsgivere som verdifulle samtalepartnere når journalistikken selv står på dagsordenen.

Mediebransjen avviser kategorisk tanken om et statlig ombud med rett til å refse pressen. Samtidig har ikke pressens organisasjoner noen påfallende evne til å skape den åpenhet i mediene og den kvalifiserte debatten om deres samfunnsrolle som publikum og myndigheter etterlyser. En av årsakene er selvsagt prinsippet om den enkelte sjefredaktørs absolutte maktposisjon i egen redaksjon. Redaktørplakaten definerer sjefredaktørens rettigheter og ansvar. Det er, ikke minst i den sammenhengen jeg her har drøftet, viktig at sjefredaktørene forstår hvor stort det ansvaret er. Pressens troverdighet, og dermed evne til å oppfylle samfunnsoppdraget sitt, avhenger først og fremst av sjefredaktørenes forståelse av pressens og egen rolle. Det er de som kan skape det forholdet mellom medier og publikum som bygger tillit og troverdighet.

Nå vil mange minne om at mediene har vært gjennom en revolusjon siden jeg satt på min høye hest. Redaksjonene har et helt annet forhold til lesere i dag. De oppfordres stadig til å bidra med tips og annen informasjon i konkrete saker. Nettutgavene og de sosiale mediene åpner store muligheter for samspill mellom journalister og publikum. Muligheter journalistene bruker når de har nytte av det. Redaksjonene er slett ikke like kreative og initiativrike for å bruke internettet til å skape åpenhet omkring eget arbeid og invitere til diskusjon om journalistikkens mange dilemmaer. På ulike nettsteder foregår det riktignok til tider voldsomme debatter om medier og journalistikk, men de er utilgjengelige eller lite oversiktlige for et bredere publikum. Og selv om nettutgaver inviterer lesere til å kommentere artikler, varierer det mye i hvor stor grad journalistene, for ikke å snakke om redaktørene, bryr seg om lesernes reaksjoner. Sjefredaktør Alan Rusbridger i The Guardian sier at kritikken av journalistikken han har ansvar for, først og fremst bør skje der denne journalistikken publiseres og ikke alle andre steder. Derfor har også mediehuset hans et leserombud som bidrar til at så skjer.

Viktige allierte

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har utropt medienes brukere til deres viktigste voktere. Dersom de skal fylle den rollen, må mediene selv gi dem redskapene og innsikten de trenger. Den franske professoren Jean-Claude Bertrand, som døde i 2007, arbeidet mye for å finne metoder som skaper en mer åpen, ansvarlig og demokratisk presse. Det mente han var nødvendig for å øke pressens troverdighet og støtte blant publikum og dermed unngå statlige tilsynsordninger. Han uttalte blant annet:

Journalister trenger støtte fra publikum slik alle institusjoner gjør i et demokrati. Slik støtte er helt nødvendig for å forsvare pressefriheten. Journalistene er altfor få til alene å motstå politisk og, i disse tider, særlig økonomisk press. Bare publikum har styrke til å beskytte dem.

Bertrand ser på publikum som allierte av den ansvarlige, etterrettelige og opplysende journalistikken, en oppfatning jeg deler fullt ut. Å åpne seg for sine brukere setter ikke redaksjonenes uavhengighet i fare. Tvert imot. De som vil manipulere pressen, påvirke den i retninger som tjener deres åpne eller skjulte agenda, har allerede full tilgang til redaksjonene. De slipper til fordi de har en vare som journalisten er interessert i, nemlig nyheter. De påvirker mediene i det skjulte. Bertrand har samlet 110 ulike forslag til hvordan pressen kan utvikle kontakt med det store flertallet som ikke nyter godt av elitens privilegier, men ber om troverdig og relevant journalistikk. Han har utviklet et system han kaller “Media Accountability System” (M*A*S). Tanken er at pressen må stå ansvarlig overfor dem den skal tjene, brukerne. Når den viser oppriktig vilje til det, vil den få støtten den trenger for å fylle sin rolle, mener Bertrand.

Mye tyder på at norske sjefredaktører har vansker med å slutte seg til slike tanker. Når forslaget om et redaksjonelt regnskap er fremmed for de fleste, og ingen ser seg tjent med noe leserombud, er det symptomer på at sjefredaktørene nøler med å følge oppfordringen fra sine egne organisasjoner om å invitere lesere og seere inn i kritisk dialog om eget virke. I en tid da medier og seriøs journalistikk er under voldsomt press, burde sjefredaktørene se behovet for å bygge allianser. Den aller viktigste må jo være alliansen med egne lesere og seere.

Ytringsfrihetskommisjonen er i sin rapport opptatt av sannhetssøkingen og demokratiets utvikling. Sannhetsprinsippet bygger på at bedre innsikt nås gjennom meningsutveksling. Denne generelle erkjennelse gjelder så avgjort også journalistikken og pressen. En åpen samtale mellom redaktører, journalister og publikum vil bedre innsikten hos begge parter. Demokratiprinsippet bygger på at et fungerende demokrati forutsetter åpenhet og kritikk. Dette må i høy grad også omfatte pressen som sentral makthaver. Åpenhet som gjør bedre tilbakemeldinger mulig fra lesere og seere, er en nødvendig konsekvens av den makten mediene nå har.

Når fellesskapet støtter bransjen med 6–7 milliarder årlig, må det være en viktig del av debatten om fremtidig subsidiering hvordan pressen skal leve opp til de krav om samfunnsrolle og kvalitet som følger med pengene.

*Korreksjon
Fra redaksjonen: Artikkelens avsnitt om tipshonorarer er oppdatert 22. mars etter at artikkelforfatter ble kjent med at VG publiserer nøkkeltall om sin “tipsøkonomi” i det redaksjonelle årsregnskapet.

Tanja Storsul, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, påpeker at en av de største utfordringene et endret medielandskap fører med seg, er hvordan mediepolitiske mål skal fremmes når mer skjer digitalt. Mål som ytringsfrihet, mangfold og kvalitet skal sikres, og derfor trengs en ordning som støtter innovasjon og som ivaretar brukernes behov. Dette poenget er det heller ikke uenighet om i utvalget, understreker Storsul, uenigheten handler snarere om hvordan man skal møte disse utfordringene.

— Dumt om staten forsøker å designe BigBang!

Storsul var blant dem som samlet seg om flermedialitetsalternativet, et alternativ som i korte trekk handler om å fortsette momsfritaket for papiraviser, å innføre en ny lav momssats på 8 prosent for digitale redaksjonelle tjenester, og å endre på tildelingskriteriene for den direkte produksjonsstøtten.

Videreføringen av momsfritaket for papir var ett av de store stridstemaene i utvalget. Storsul peker på at en endring i dette kan føre til høyere avispriser som kan resultere i reduserte opplag, og som igjen kan føre til nedlagte aviser og følgelig et redusert mangfold. Hun understreker at til tross for at undersøkelser viser at folk flest benytter seg av nettet som nyhetskilde, så produseres de fleste originalnyheter for papir. Storsul forklarer at dersom man tar bort grunnlaget for at papiravisene kan ha denne rollen, kan det føre til at man får mindre kvalitetsjournalistikk. Hun avslutter argumentasjonen med at dersom nullsatsen skal erstattes av andre virkemidler bør man være sikre på at disse virkemidlene er bedre og billigere.

Når det gjelder den indirekte støtteordningen, momsfritaket, så vil flermedialitetsalternativet innføre en lavsats på 8 prosent på digitale medier som er betalingstjenester. Storsul understreker at en nullsats er urealistisk og argumenterer for at en lavsats kan bidra til å fremme innovasjon blant digitale produkter. Hun påpeker imidlertid at dette ikke er et uproblematisk forslag, og at det blir en utfordrende jobb å avgrense hvem som skal falle innenfor lavsatsen. Hva skal defineres som en digital nyhetsutgivelse? Her trekker hun paralleller til striden mellom ukeblader og tabloidpressen. Hun sier videre at dersom man er realistisk kan det hende at dette er et forslag som kan bli forbigått i det stille.

I forhold til det direkte produksjonstilskuddet til papiraviser går flermedialitetsalternativet inn for å videreføre støtten til eksisterende mottakere, men å endre på hvordan midlene blir fordelt. Målet er at produksjonsstøtten ikke forblir en ren papirordning, men at den også omfatter digitale utgivelser. Fordelingsnøkkelen for hvem som skal få støtte skal derfor endres:

• Brukerbetaling skal ligge i bunn.
• Alternativet ønsker å stimulere til et redaksjonelt produkt, derfor er redaksjonell
  bemanning et kriterium.
• I tillegg skal det være en premie for netto dekning, antall brukere som er eksponert for innholdet minst en gang.

Storsul understreker at dette er en ny måte å tenke på og argumenterer for at produksjonstilskuddet har bidratt til mangfold og kvalitet i det norske papiravismarkedet. Videre understreker hun at nullsatsen som avisene har nytt godt av har ført til at utsalgsprisen har blitt billigere for folk flest, i tillegg til at det har gitt en redaksjonsmessig frihet for avisene, og gitt avisene et økonomisk handlingsrom. Storsul mener at disse tre faktorene har bidratt til den høye avislesningen vi har hatt i Norge. Flermedialitetsalternativet moderniserer mediestøtteordningen slik at den støtter mediemangfold og kvalitet uavhengig av formidlingsteknologi, mener Storsul.

Videre sier hun at hun samtidig håper staten er litt avventende i utredningsarbeidet. Mye på nett lever godt uten statsstøtte, og det kan kanskje være en idé å la aktørene selv lage forretningsmodellene: — Det blir dumt om staten forsøker å designe BigBang, sier Storsul.

Momspenger til ”alle”

Johann Roppen, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda, var blant dem som støttet omfordelingsalternativet. I korte trekk handler dette alternativet om at det innføres en lav momssats, åtte prosent, på alle utgaver, både trykte og digitale, og også her foreslås det en ny måte å fordele produksjonstilskuddet på.

Roppen konsentrerer sin argumentasjon hovedsakelig rundt momsspørsmålet, og nevner flere grunner til at han valgte å stille seg bak dette alternativet. For det første stiller han spørsmålstegn ved om støtten egentlig har noe å si for avislesing, og trekker frem at de nordiske landene til tross for ulik avisstruktur har relativt lik andel lesing av aviser.

For det andre peker han på at balansen i støtten har endret seg. Den direkte støtten har over de siste årene holdt seg relativt stabil, mens den indirekte støtten har økt mer og mer. Han argumenterer også med at man de siste årene har sett en sterk prisøkning på papirutgavene, og dette fører til at det er de store avisene som tjener best på støtten. Ifølge Roppen har avisprisene økt med 60 prosent, og verdien av dette tilfaller de største avisene. For eksempel er momsfritaket estimert til å være verdt 296 millioner kroner for VG, 189 millioner for Aftenposten og 147 millioner for Dagbladet.

I tillegg peker Roppen på at Norge er et ”reklamemekka”, og at tilbakegangen vi har sett i markedet ikke har påvirket Norge i like stor grad som andre land. Roppen sier at ”selv om papiropplaget går tilbake, har ikke dette utarmet de store konsernene”. Derfor er det mulig at nettopp nå er tidspunktet for å endre på støtten.

Beregninger viser at med en innføring av 8 prosent moms at staten vil få en inntektsøkning på rundt 700 millioner kroner. Roppen peker på at dette er penger som skal ”spres til alle”, og på den måten bedre avisenes økonomi. Mot dette argumenterer Storsul på sin side med at dette heller vil resultere i en usikker økonomisk situasjon, fordi man ikke kan regne med at mediebransjen får beholde hele momsgevinsten.

Rettighetsbasert fordeling

Også omfordelingsalternativet foreslår endringer i fordelingsnøkkelen for produksjonstilskuddet. Brukerbetaling skal her, som i flermedialitetsalternativet, utgjøre 70 prosent, mens de resterende 30 prosentene skal fordeles på bakgrunn av nettodekning. Storsul er på sin side usikker på hvor treffsikkert omfordelingsalternativets støtteordninger er. Hun kritiserer dette alternativet for å være en bedriftsstøtte, og ikke en brukerstøtte, og peker på at de ikke knytter støtten til den journalistiske produksjonen. Roppen hevder på sin side at de redaksjonelle kostnadene er ivaretatt fordi momspengene gir rom for en ny rettighetsbasert støtteordning, basert på redaksjonelle utgifter. Det foreslås at 20 prosent av de redaksjonelle kostnadene kan støttes, med et tak på 30 millioner per virksomhet.

Tanja Storsul sammenfatter sine argumenter for hvorfor flermedialitetsalternativet er moderne ved å fremheve det plattformnøytrale produksjonstilskuddet, den nye digitale lavsatsen og fortsatt nullsats på papir for å sikre originaljournalistikk. Roppen oppsummerer med å si at med omfordelingsalternativet vil de som er i utsatte posisjoner i dag få mer, og at en rettighetsbasert ordning vil ”gi bransjen et insentiv til å satse på journalistikk”.

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) ønsker imidlertid en hasteendring av kriteriene for den eksisterende pressestøtten allerede nå. I et brev til Kulturdepartementet krever MBL at støtten må gjøres såkalt plattformuavhengig, altså at også andre medieprodukter enn de papirbaserte skal kunne støttes (se også Kampanjes omtale). MBL begrunner slik:

Avisene er nå i full gang med å utvikle abonnementsmodeller der man knytter papiravisen tettere sammen med en elektronisk utgave, med sikte på å skape en ny forretningsmodell som kan bidra til å finansiere den langsomme overgangen fra en i hovedsak papirbasert avisøkonomi, til en i hovedsak nettbasert avisøkonomi. Dersom de støtteberettigede avisene på grunn av at pressestøtteordningen ikke tillater støtte basert på elektroniske utgaver, ikke klarer å takle denne overgangen, vil det få svært negative konsekvenser for muligheten til å opprettholde et nødvendig avismangfold i fremtiden.

Mediestøtteutvalget leverte som kjent en delt innstilling. Men begge alternativene som ble presentert — “flermedialitet” og “omfordeling” — forutsetter at støtten gjøres plattformnøytral. MBL støtter flermedialitetsalternativet, som foreslår å beregne grunnlaget for den direkte pressestøtten ut fra tre kriterier: Brukerbetaling (70 prosent), redaksjonell bemanning (20 prosent) og nettodekning (10 prosent).

En endring til en plattformnøytral beregning vil være en ukontroversiell tilpasning, mener MBL. Hvis forslaget tas til følge, betyr det altså at betalte “eksemplarer” også av digitale produkter vil telle med i støtteberegningen. Eksempler kan være abonnementsprodukter på iPad, slik flere aviser nå tilbyr.

I utredningens kapittel 8 redegjør utvalget for de ulike alternativene og hvilke konsekvenser de vil få i forhold til dagens nivå på mediestøtten.

I høringsbrevet ber for øvrig Kulturdepartementet høringsinstansene spesielt om å vurdere det store stridsspørsmålet i utredningen — nivået på merverdiavgift på papirbaserte og digitale presseprodukter. Instansene bes om å rangere de tre alternativene. Høringsuttalelsene publiseres fortløpende.

Begge de to økonomisk sett viktigste mediestøtteordningene utvalget har tatt for seg, er knyttet til dagspressen: fritaket for merverdiavgift (moms) for pressen og den direkte produksjonsstøtten til pressen (fjernsynslisensen og finansieringa av NRK falt utenfor mandatet).

Det er i dag få direkte eller indirekte økonomiske tiltak som skal støtte radio og fjernsyn (utenom NRK), ukeblad og nettbaserte medier. To viktige spørsmål for utvalget har dermed vært å se om pressen skulle beholde sine støtteordninger og andre medier burde få tilsvarende eller liknende ordninger. Som ei ramme rundt denne diskusjonen lå spørsmålet om mediestøtten burde ses som et nullsumspill slik at en økt støtte til ett medium måtte gå på bekostning av andre — og det ville bety pressen — eller om totalsummen burde økes.

Utvalgets sammensetning og sprikende konklusjoner

De fleste av medlemmene i utvalget har hatt tett tilknytning til gruppeinteresser i forhold til mediestøtte, og mange parter har vært representert. Det er derfor ikke uventet at utvalget — i hvert fall i spørsmålet om omfordeling eller økning av totalpotten — er delt. I praksis gjelder dette spørsmålet om moms-satser. De som sokner til pressen, går inn for at pressen fortsatt — som eneste medium — skal få fullt momsfritak. De som representerer andre medier, går inn for en felles, lav momssats for alle medier. Og utvalgsmedlemmet fra Finansdepartementet vil ha mest mulig skattlegging av flest mulig medier. Det er omtrent som valgordningskommisjoner: Det enkelte medlem finrekner på ulike ordninger og ender med å støtte — av hensyn til demokratiet — den ordninga som ville gitt eget parti flest mandater ved forrige valg.

Sjøl om det i utvalget er enighet om mange forslag, må departementet vurdere og Stortinget vedta den endelige strukturen i mediestøtten. Utvalget har utredet, men konklusjonene må treffes på et politisk grunnlag ut fra en oppfatning om hvilke roller mediene samla bør spille og hvordan disse rollene kan fordeles mellom de enkelte mediene. Med den beslutningsdyktighet Kulturdepartementet har vist etter at Giske forlot det, kan det ta tid før det kommer en avklaring.

Målene for mediene og mediestøtten

Utvalget tar utgangspunkt i ytringsfrihetskommisjonens drøfting av ytringsfrihetens begrunnelser (sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet og demokratiprinsippet) og siste ledd i ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven, som pålegger staten å «lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Mangfold og kvalitet er viktige egenskaper som må sikres.

Utvalget kunne (kanskje med fordel) tatt et klarere utgangspunkt i medienes oppgaver, f eks tredelinga å gi folk flest kunnskaper (informasjonsfunksjonen), sikre offentlig debatt (arenafunksjonen) og drive kritisk journalistikk i forhold til de mektige i samfunnet (vaktbikkjefunksjonen) (se f.eks. drøfting i Barry James: Media. Conflict Preservation and Reconstruction (pdf) utgitt av UNESCO). Disse oppgavene er i Norge stadfestet både av mediene sjøl (gjennom Vær Varsom-plakaten) og av myndighetene (f eks i St.meld. nr. 30 2006). Et slikt utgangspunkt kunne ha tydeliggjort pressens særstilling som produsent av nyheter i Norge.

Papiravisene kan fortsatt være det mediet som i Norge når flest mennesker med nyhetsformidling på en vanlig dag. Særlig viktige er de for den lokale nyhetsformidlinga. Men papiravisene er først og fremst det mediet som genererer klart flest originale nyheter. De aller fleste nyheter som andre medier publiserer, er opprinnelig resultatet av papirjournalistenes arbeid. Alle andre medier — inklusive radio- og tv-kanaler og papiravisenes egne nettaviser — snylter på papiravisenes journalistikk. Dette dokumenteres i både den danske og den norske nyhetsukeundersøkelsen, som det vises til i NOUen.

Avisenes dominans når det gjelder nyhetsproduksjonen har hittil vært relativt uavhengig av den moderate nedgangen i salget av papiraviser som de fleste avisene har opplevd. Det som truer avisenes posisjon som nyhetsprodusenter, er økonomien. Nedgangen i inntekter, koplet med eiere som er like grådige som i de gode tidene fram til høsten 2008, setter den originale nyhetsproduksjonen i fare. I de siste årene har det også kommet krav om økt skattlegging av avisene.

Momsfritaket for aviser gir åpenbart dette mediet et klart konkurransefortrinn framfor andre medier. Dette har vært intendert fra myndighetenes side. Avisene har vært oppfattet som spesielt viktige for demokratiet. Tidligere betydde det mye at partipressen sikret alle større grupper i samfunnet et lokalt talerør. Med avpartifisering, lokal monopolisering og profesjonalisering er hver enkelt avis blitt åpnere for ulike perspektiver i egen rapportering og langt flinkere til å slippe til ulike syn i debattspaltene. Samtidig har myndighetenes mediepolitikk (momsfritak og produksjonstilskudd) bidratt til å sikre lokale aviser på flere steder enn tidligere. Disse avisene driver ofte en enkel enkildejournalistikk og bare helt unntaksvis bringer de tunge gravesaker fram i lyset. Men de er likevel svært viktige for informasjon om lokale saker i lokalmiljøet og, via andre kanaler, av og til videre til resten av landet.

Momsfritaket for avisene hittil kan ses på som en støtte til den primære nyhetsproduksjonen. Derfor er det gode grunner til at det bør fortsette. Når kanaler med konsesjon for lokalradio i Bergen produserer sine lokalnyheter på Lillehammer, sier det litt om avhengigheten av andre medier til å grave fram nyhetene (se Bergens Tidende 6. desember 2010, omtalt av RadioAssistant.com).

Forslag til ulike former for produksjonsstøtte

Da produksjonsstøtten blei opprettet, argumenterte noen mot ordninga med utgangspunkt i at avisene ville bli avhengige av staten. Arve Solstad i Dagbladet mente at en ikke kan ta imot støtte fra dem man er satt til å overvåke.

Det er vanskelig å se at dagens produksjonsstøtte har dempet pressens kritikk av staten. Tvert imot kan en vel si at uten produksjonsstøtten ville en ha mistet aviser som har representert mye av ytterpunktene og dermed innholdsmangfoldet i norsk presse. At pressestøtten aldri var dimensjonert til å sikre et av hovedmålene fra 1969 — lokal konkurranse — får en nå bare ta til etterretning. En viktig forutsetning for at støtten hittil har styrket heller enn svekket pressens kritiske bidrag, er at kriteriene for støtten har vært relativt formelle og ikke basert på trynefaktorvurderinger.

NOUen anbefaler at produksjonsstøtten fortsetter, men at kriteriene endres slik at også andre plattformer enn papiravissalg (opplag) og frekvens skal avgjøre beløpet. Det kan lett bli en komplisert modell som fører til flere skjønnsmessige vurderinger.

På tvers av mediene foreslås også en støtteordning basert på redaksjonelle kostnader. Det er også foreslått stipend og prosjektstøtte. Alle disse ordningene skal premiere kvalitet. Også her vil skjønnsmessige avgjørelser kunne undergrave medienes uavhengighet.

Et tema som lett kan komme til å undergrave virkningen av mye av pressestøtten, er forslaget om å oppheve forbudet mot at aviser som mottar produksjonsstøtte skal kunne betale utbytte eller konsernbidrag. Dette forbudet blei i sin tid innført fordi Dagens Næringsliv var en av de største mottakerne av pressestøtte, samtidig som den leverte solide overskudd til sine eiere. Det er lett å se at aviser som er avhengig av støtte, i liten grad er attraktive objekter for investorer. Men med dagens profittorienterte aviseiere, er det fare for at eventuell pressestøtte i hovedsak vil gå til eierne og ikke til redaksjonen. Støtte øremerket til høgkvalitetsjournalistikk vil lett føre til at det ordinære budsjettet for redaksjonen reduseres tilsvarende for at eierne skal sikre sine interesser.

Nett og lokalradio ikke klar for støtte ennå

Avisbransjen står for en stor del av produksjonen av nyheter. Verken lokalradio eller tjenester på Internett fyller denne oppgava i dag. En kan si at det skyldes at forholda ikke er lagt til rette for disse mediene. Men før de gjør seg fortjent til en omfattende, offentlig støtte, bør de i hvert fall ha vist tendenser til å utvikle en kritisk og undersøkende journalistikk og å ta ansvar for informasjonsfunksjonen ved å skape egne nyheter. Da bør ikke lokalradionyheter for Bergen produseres på Lillehammer.

• Hele utredningen.
• Sammendrag av utvalgets anbefalinger.

Se kommentar av professor Helge Østbye: Momsfritak — et fortrinn papiravisene bør få beholde.

Selv om det heter “mediestøtteutvalg”, så beskriver mandatet mer et “pressestøtteutvalg”: Vekten legges på støtteordninger for den trykte presse, og et viktig spørsmål er om nettbasert presse skal støttes på nye måter. Det vil overraske meg om debattbøker eller dokumentarfilmproduksjon har en stor plass i utvalgets arbeid. Men det er også en annen stor del av mediestøtten som er holdt utenfor mandatet, nemlig lisensen som finansierer NRK.

Nina Kvalheim regnet tidligere i år ut at den totale støtten til periodiske medier er på nesten 6 milliarder kroner. Pressestøtten står for ca 1,5 milliarder, mens drøyt 4 milliarder — rundt 70 prosent — utgjøres av NRK-lisensen. En del av lisenspotten bruker NRK til å formidle nyheter via internett. Nå kan ikke NRK fortelle oss hvor mange penger de bruker på nett, siden de jobber flermedialt, som det heter. Men hva gjør NRK av nyhetsformidling på nett?

Omfattende undersøkelse av nrk.no

I vår gjennomførte en gruppe forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen under ledelse av Dag Elgesem en undersøkelse av NRKs nyhetstilbud på nett i 2009. Vi gjorde det for Medietilsynet, som da for første gang skulle inkludere nettet i vurderingen av om NRK oppfylte sitt samfunnsoppdrag. Vi analyserte både kvantitative og kvalitative data. Jeg skal her holde meg til de kvantitative. I disse analysene konsentrerte vi oss om tekstbaserte saker produsert for nett, og publisert på NRKs hovednettsted nrk.no heller enn å studere videreformidling av innhold laget for kringkastet radio og tv – typisk podcaster og nett-tv. Vi tok utgangspunkt i tre kvantitative datasett.

Det første datasettet bygger på en indeks NRK gav oss tilgang til. Indeksen er lister med lenker til det meste av materialet som ligger ute på hele nrk.no. Etter å ha sortert ut nyhetssaker fra 2009 satt vi igjen med drøyt 74 000 adresser. Vi mener de utgjør nesten samtlige tekstbaserte nyhetsartikler fra NRKs hovedpubliseringsplattformer i 2009. Vi hentet ut informasjon fra tekstens URL og fra enkeltsidens HTML-kode om strukturelle og formelle egenskaper ved artiklene – som publiseringsdato, tekstlengde, lenkebruk, og bruk av video og interaktive element.

I tillegg gjorde vi et representativt utvalg av disse drøyt 74 000 sakene — fra 10 dager spredt gjennom året — som vi kodet manuelt for tematisk innhold, nyhetssjanger og geografisk sted saken omhandlet. Dette andre datasettet utgjorde ca 200 artikler per dag.

Det tredje datasettet bestod av bilder av forsiden på nrk.no tatt med én times intervaller gjennom hele 2009. For den samme konstruerte 10-dagersperioden kodet vi topp-10-sakene på forsiden for tematisk innhold og oppdateringsfrekvens. Slik kunne vi si noe om prioriteringer og løpende formidling.

Så hvordan så NRKs nyhetstilbud på nett ut i 2009?

Lite interaktivitet, begrenset lenking

For å begynne med det strukturelle: En typisk nyhetssak på nrk.no i 2009 var kort – 260 ord i gjennomsnitt.

12 prosent av artiklene inneholdt videofiler — og her er mesteparten fra dataspill-tilbudet under overskriften Spiller. Ingen andre interaktive element vi undersøkte — spillelement, quiz, spørreundersøkelser — fantes i mer enn 1 prosent av artiklene. Det betyr ikke at NRK manglet videoklipp — det rene nett-tv-tilbudet var omfattende. Det betyr heller ikke at dataspill er fraværende fra NRKs nettsted totalt sett. Men integreringen mellom tekstbaserte nyhetssaker og ulike interaktive element var begrenset. Unntaket er kommentarfelt. Heller ikke den funksjonen var integrert på en gjennomført måte, men den var mer utbredt: I drøyt en fjerdedel av nyhetssakene hadde NRK lagt inn felt for leserkommentarer. I resten var det ingen mulighet for direkte bidrag fra brukerne. Generelt er altså bruken av integrerte interaktive funksjoner svært begrenset. 64 prosent av sakene hadde ingen utover ren tekst og bilde.

Klikk for større versjon (alle ill: Håvard Legreid)

NRK benyttet heller ikke hyperlenker særlig mye i sin daglige nyhetsformidling. Som figur 1 viser hadde nesten halvparten av sakene minst én lenke i teksten, men kun 12 prosent hadde eksterne lenker. Bruken av lenker i nyhetsdekningen var altså i hovedsak forbindelser mellom NRKs eget materiale. Den ikke-kommersielle allmennkringkasteren koblet kun i begrenset grad sine nyhetssaker til andre aktører — og deres kilder, potensielt motstridende synspunkt, eller utdypende informasjon — gjennom bruk av eksterne lenker.

Dette gir et bilde av en nyhetsformidling som ikke integrerer brukerne, som bare i begrenset grad forsøker seg med innovative kombinasjoner av henvendelses- og kommunikasjonsformer, og, ikke minst, som svikter når det gjelder sammenkoblinger på tvers av vante grenser. Kanskje BBCs nye strategi for å henvise mer til andre, der målet er en fordobling av trafikken (brukere) de sender videre til andre nettsteder, kan være en inspirasjonskilde?

• Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
• Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)

NRK har uansett en del å gå på her før mulighetene web’en gir er utnyttet — en beskrivelse som forskning på nettaviser også typisk kommer fram til (flere detaljer, inkludert kvalitative case-studier finnes i prosjektrapporten).

NRKs janusansikt: Riksdekkende forside, lokal “innside”

Når det gjelder innholdet sammenlignet vi forsiden på nrk.no med nettstedet som helhet basert på den konstruerte 10-dagersperioden.

Figur 2 sammenligner forsiden og innsiden fordelt på overordnede innholdskategorier. Forsiden var preget av kultur- og underholdningssaker, etterfulgt av krim og politikk. Det er verdt å merke seg her at kultur- og underholdning inkluderer omtale av NRKs egne program. Det er også verdt å merke seg at selv om kultur og underholdning var størst i antall saker, så prioriterte NRK politikk og krim på topp: Disse kategoriene var oftest førstesaken — altså den saken som står øverst på forsiden — og også godt representert blant de påfølgende toppsakene. Kultur og underholdning, derimot, var lavere prioritert, og kom typisk som fjerdesak.

Selv om en kan undre seg over at ikke økonomisaker har en høyere prioritering i et år preget av en global finanskrise, er det ikke overraskende at en riksdekkende nyhetsaktør prioriterer forsiden som NRK her gjør. Og fokuset på krim er heller ikke ukjent på web’en, der dramatiske hendelser, med stadig oppdaterte rapporter løftes opp til fordel for prosessorienterte, komplekse saksfelt. Men i motsetning til disse forsideprioriteringene inneholdt nrk.no som helhet i størst grad nyheter om sosiale spørsmål som arbeid, helse, utdannelse, etterfulgt av kultur- og underholdning, politikk og krim. Nettstedet som helhet domineres altså av en annen type saker enn forsiden. Grunnen til det er at nrk.no som nettsted fungerer som åpen publiseringsplattform for distriktskontorene. Som helhet er nrk.no derfor preget av et lokalt forankret mangfold av enkeltstående småsaker.

Hvis vi ser nærmere på hvilke typer krimsaker som ble dekket på henholdsvis forside og på nrk.no som helhet, så kommer forskjellene tydeligere fram (figur 3). På forsiden vektlegger NRK drap og mistenkelige dødsfall i overveldende grad. Disse sakene drukner imidlertid i helheten — altså i krimdekningen på nettstedet totalt sett — der vold, vinningsforbrytelser og småkriminalitet er store kategorier. Når noen dør uventet dekkes dette altså løpende med høy prioritet på forsiden av nrk.no, mens innsiden er preget av mindre voldsepisoder, hærverk, og fyllekjøring — altså dagligdagse hendelser fra lokalsamfunnet.

En annen måte å illustrere de to sidene ved NRKs nettsted er ved å se på internasjonale nyheter. Figur 4 viser hvordan de tekstbaserte artiklene på nrk.no som helhet bød kun på 2 prosent internasjonale nyheter i 2009. Til sammenligning var 23 prosent av sakene på forsiden utenriks. Igjen reflekteres tosidigheten: På forsiden løftes internasjonale tema fram — ofte knyttet til politiske ledere, konflikt og krig. På innsiden, derimot, minner NRKs nettsted om en samling lokale nyhetsformidlere: 95 prosent av artiklene handler om innenriksstoff.

Nyhetstilbudet på nrk.no sett under ett preges altså av den jevne, kontinuerlige produksjonen i distriktene — i motsetning til forsiden, som følger en nasjonal agenda og en nettavislogikk konsentrert om hendelsesnyheter. NRK forsøker å fylle to roller med sin tekstbaserte nyhetsformidling: På den ene side lokalt forankret, med innholdsprofil som reflekterer institusjonens regionale struktur. På den annen side må NRK gjennom redigeringen av forsiden regnes som en aktør på linje med de største riksdekkende nettavisene.

Til en viss grad er denne dynamikken sammenlignbar med en hvilken som helst papiravis, eller med NRKs radio og tv, der distriktsnyheter legges i regionale sendinger, og der enkeltsaker av og til løftes opp til den riksdekkende hovednyhetssendingen. Det nye er at på web’en er det et mye større gap mellom mengden produsert innhold i distriktene og saker som kommer gjennom “nåløyet” på forsiden av nrk.no. Dermed blir ulikhetene mellom institusjonens totale nyhetsproduksjon og forsideprioriteringene tydeligere.

Om dette er positivt eller negativt, kan diskuteres. Det er helt i tråd med NRKs vedtekter (pdf), og kanskje er det en god måte å organisere nettnyheter med offentlig støtte på. Men det er i hvert fall ikke den eneste tenkelige måten — det er ikke noe som sier at det er “naturlig” at mediestøtte brukes til å bygge ett svært nettsted som både henvender seg til alle landets regioner, og forsøker å hevde seg i konkurranse med de største tabloidavisene på nett. Men dette beskriver ikke hele NRKs nyhetsvirksomhet på nettet. Det er i hvert fall tre moment som er viktige for å komplettere bildet.

For det første konsentrerte vi oss i denne rapporten om tekstbasert nyhetsformidling. Et annet viktig moment er at NRK selvfølgelig har gjort nye ting siden 2009. Mest synlig er nok en ny forsidedesign og såkalt “globalmeny”, og slutten på 10 år med bannerannonser på nrk.no nå i september. For det tredje ser vi en utvikling som i større og større grad bringer NRK utenfor sitt eget hovednettsted – sitt eget domene: Allmennkringkasterens nyhetsformidling skjer ikke lenger bare på web’en i form av nrk.no, men ved at NRK er en del av web’en: innhold spres på stadig nye måter i stadig nye former. Her er det podcast’er, applikasjoner til smarttelefoner, samarbeid med eksterne aktører om tjenester som yr.no og ut.no, eget tilbud på YouTube, og bruk av såkalte sosiale nettverkstjenester.

Bør NRK være på Facebook?

NRK har lenge vært aktive brukere av ulike sosiale nettverkstjenester, uten at det er enkelt å få øye på noen sammenhengende satsing. Til undersøkelsen vår forsøkte vi å få oversikt over nyhetsrelatert innhold fra NRK på Facebook, og fant 19 ulike profiler. På Twitter er det enda flere: Vi talte over 30 — og da så vi bort fra personlige profiler.

Kan dette ses på som noe annet enn en solskinnshistorie om en tradisjonsrik statsinstitusjon som fornyer seg, og yter sitt beste for å nå nye målgrupper med innovative verktøy — alt til fordel for en åpen og opplyst offentlig samtale? Ja, det er problemer knyttet til allmennkringkasterens ekspansjon inn denne typen tjenester. En fersk sak fra Sverige setter dette på spissen.

En av reportasjene i SVTs regionale tv-nyhetssendinger for Sør-Sverige — som heter Sydnytt — om morgenen 21. mai i år handlet om kronprinsesse Victoria og Daniel Westlings bryllup. Noen prester i Skåne hadde tatt til ordet for at kronprinsessen ikke burde bli ført til alters av sin far. Etter innslaget sa nyhetsankeret: “Ska Viktoria gå in med Daniel eller inte, vad tycker du? Gå in på Sydnytts Facebooksida och säg din mening”. Ikke bra, sa myndighetene. Faktisk var det ulovlig. “Granskningsnämnden för radio och tv”, som da hadde ansvaret for å sjekke svenske kringkastingsprogram, bestemte at Facebook ble framhevet i strid med bestemmelsen om utilbørlig promotering av kommersielle interesser i radio- og tv-loven. SVT ble derfor felt.

I forlengelsen av en slik avgjørelse må en spørre: Hvis en aktør ikke kan bekjentgjøre et tilbud, bør aktøren da kunne tilby det? Altså: Hvis en allmennkringkaster ikke har lov til å drive egenannonsering for et av sine tilbud — i dette tilfellet på Facebook –, bør institusjonen da bruke ressurser på å ha et slikt tilbud?

I denne saken mente SVT at tjenester som Facebook kan sammenlignes med torg. Visst kan det forekomme kommersielle interesser på torget, hevdet allmennkringkasteren, men også samtaler om viktige samfunnsspørsmål. Og da er det nødvendig for SVT å være til stede på disse plassene. Vi kan jo diskutere om spørsmålet om hvem som skal følge Victoria til alters er et viktig samfunnsspørsmål, men å sammenligne webtjenester med torg høres ut som noe en kunne slippe unna med i 1997. Da var kanskje viktige webarenaer offentlige i betydningen åpne, men det er de ikke i dag.

Det er uansett på det rene at for å kunne delta i diskusjonen SVT la opp til om Victorias bryllup måtte en inngå brukeravtale med Facebook. Det dreier som en tjeneste som er drevet med kommersielle motiver, og vi trenger ikke mene at alle amerikanere som driver med virksomhet for egen vinnings skyld er onde for å se at det er en ny situasjon som oppstår her: En bygger offentlig finansiert medieinnhold innenfor gjerdet til en multinasjonal bedrift som verken SVT eller svenske myndigheter har særlig makt eller mange styringsmuligheter overfor. Det er nytt.

Spørsmålet er da hvordan situasjonen er i Norge. NRK driver ikke med utstrakt henvisning til sosiale nettverkssteder i sine radio- og tv-program. På nettet derimot, er NRKs tilbud gjennomsyret av referanser til Facebook og lignende tjenester.

Her og nå og Twitter og Facebook… Klikk på bildet for større versjon.

Nettsiden til P1s nyhets- og aktualitetsmagasin Her og nå på nrk.no illustrerer poenget. Facebook og Twitter har fått logoene sine plassert i et felt på toppen av siden med lenker til redaksjonens Facebook-side og Twitter-konto. Og i høyre spalte har NRK plassert en feed med de siste Twitter-meldingene fra Her og nå.

Hvis du vil være til stede på arenaer mange bruker er det en dårlig idé å bruke Twitter — der er langt under 10 prosent av nordmenn brukere. Det er imidlertid tilsynelatende en god idé å bruke Facebook. 62 prosent av nordmenn over 15 år med tilgang til internett sier de bruker Facebook ukentlig, ifølge TNS Gallup. Men at over seks av ti bruker Facebook betyr jo ikke at NRK — eller enkeltprogrammer som Her og nå — når alle disse. Det er kanskje mer relevant å sammenligne Facebook-bruk for eksempel med hvem som har tilgang til en abonnementsavis — det hadde 70 prosent av oss i 2009. Eller hvor mange som ser tv: Det gjorde åtte av ti av oss hver dag i fjor, ifølge SSB. Bruken av avis og tv fordeler seg mellom mange ulike utgivere eller kanaler; én aktør kan ikke nå alle på en gang. Slik er det også på Facebook. Så har da Her og nå heller ikke fryktelig mange “fans” på Facebook. Disse kan motta meldinger fra redaksjonen, kommentere meldingene, se noen bilder — og det er stort sett det hele.

Er NRK gjennom inkorporeringen av Facebook og Twitter i sitt nettilbud fanget i den globale kommersielle medieindustriens vold? Nei. Det er heller ikke nødvendigvis et krav at NRK må holde seg langt unna ethvert innslag av forretningsdrift. Det er ikke lett å si hvordan en offentlig finansiert institusjon som NRK skal manøvrere i denne situasjonen. Men jeg er ikke sikker på at de bør bruke mye energi på å lage innhold til nettjenester som Facebook og Twitter — eller YouTube for den del.

NRK bør heller gjøre alt de kan for å få nettilbudet til å framstå som et hele, og som et tydelig alternativ — i egenskap av å være offentlig finansiert i et dominerende kommersielt motivert landskap.

Hvordan kan de gjøre det?

To forslag på veien videre

Én mulighet er å bygge egne arenaer, den andre handler om videredistribuering av innhold.

Istedenfor å gå inn i andres, eksisterende tjenester, med de begrensningene det medfører, kan allmennkringkasting på nett handle om å lage egne arenaer. Heller enn å tilpasse seg Facebook og YouTube kan NRK jobbe hardt for å få ut innholdet sitt, komme i kontakt med og involvere brukerne, og legge til rette for kreativ gjenbruk gjennom selvstendige løsninger som ikke er underlagt en global privat aktørs retningslinjer og krav.

Dette er åpenbart veldig vanskelig. Den korte historien til sosiale nettverkstjenester, og den litt lengre historien til brukergenererte webarenaer generelt, viser at det er vanskelig å bygge opp den kritiske massen som skal til for å få slike tiltak til å blomstre. NRK har allerede gjort forsøk: “Torget” skulle være “din lokale møteplass”, der du kunne “skriva lesarbrev om noko som engasjerer deg…du kan skriva referat frå møtet i husmorlaget… og leggje ut bilete frå bryllaupet ditt”, som det heter i egenomtalen. Det har ikke vært noen farsott, men viser at det er mulig å tenke i en slik retning for en allmennkringkaster.

Et interessant eksempel utenfor NRK, som ser ut til å være en større suksess, er Origo. Origo er en tjeneste utviklet av det norske selskapet Bengler som en arena for “samtale, samarbeid og deling for ildsjeler, lokalsamfunn og interessegrupper i Norge”. A‑pressens lokale nettaviser bruker Origo som plattform for å kommunisere med leserne. Her er altså et tiltak som i navnet henvender seg til sivilsamfunnet med tilbud om en alternativ kanal for offentlig samtale. Kanskje noe som kunne vært utviklet videre med en offentlig finansiert aktør om bord? Uansett, å lage egne nye arenaer er altså én mulig vei framover.

En mulighet nummer to for offentlig støttede nyheter på nettet kunne være å legge til rette for at andre aktører kan spre innholdet. Det som hurtig har blitt journalistikkforskeres yndlingseksempel her er et amerikansk initiativ for undersøkende journalistikk som heter ProPublica.

Med midler fra en ideell stiftelse, og under ledelse av en tidligere Wall Street Journal-redaktør, har ProPublica på to år vokst til 32 ansatte journalister, og høstet en Pulitzer-pris. Poenget i denne sammenheng er ProPublicas oppfordring om at alle kan “stjele historiene” de publiserer på nettstedet sitt: uten særlig teknisk kompetanse kan du klippe ut hele nyhetsreportasjer og publisere dem på ditt eget nettsted — enten du er en individuell blogger, en sivilsamfunnsgruppe eller en større nettavis.

Tanken er at i en tid når undersøkende journalistikk nedprioriteres av kommersielle aktører, er det en god idé å bruke nettets muligheter for kopiering og enkel og hurtig distribusjon gjennom ulike kanaler for det de er verdt. Dette må da være en interessant mulighet for en statseid medieinstitusjon?

Nå er det klart at eksempler som Origo og ProPublica tvinger oss til å spørre om det å bruke kringkastingsselskapet NRK til å levere statsstøttet nyhetsjournalistikk på nettet er den eneste mulige løsningen.

Offentlig støttede nettnyheter utenfor NRK?

Det dukker stadig opp forslag til nye måter å distribuere offentlige midler til nettinnhold. I Storbritannia snakket de i flere år om en public service publisher. Det skulle være en ny organisasjon med oppgave å sette sammen et offentlig finansiert allmennmedietilbud, særlig for web’en, ved hjelp av eksterne innholdsprodusenter. Tanken var at det kunne gi et sprekt alternativ til BBC — litt sånn som Channel 4 har fungert på TV. I Danmark har de allerede etablert en public service-pott for audiovisuelle produksjoner, som produsentselskap kan søke midler fra. Og i etterkant av de ganske radikale forslagene til endringer i mediestøtten som har blitt lansert i Danmark de siste årene signaliserer nå både høyre- og venstresiden nye støtteordninger til rene nettaktører.

Nå vil kanskje noen innvende at om vi rokker ved NRK som institusjon settes mye på spill, og vi risikerer at grunnen under vårt relativt velfungerende mediesystem kollapser. Det er riktig at de foreslåtte nyordningene gjerne følges av krav om å ta penger fra lisensen. Og forslag som Storbritannias public service publisher kan ses som et ledd i en dreining i mediepolitikken mot en markedsfeillogikk der konkurranseregler får betydning på en ny måte. Vi skal heller ikke undervurdere praktiske kostnader og institusjonell motstand – som for eksempel ganske sikkert vil følge av et tiltak som “steal this story”.

NRK er i all hovedsak en suksess, selv om vi bør forvente en bedre innsats når det gjelder nyhetsformidling på nett. Men det er jo ikke institusjonen NRK som er det viktigste: Det viktigste er at statens myndigheter er forpliktet til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Og da må vi tenke på nye muligheter, og undersøke alternative løsninger, i tillegg til å vurdere eksisterende. Hvis NRK skal være mottaker av offentlig mediestøtte til nettnyheter bør institusjonen gjøre det soleklart at de kan noe nye småinitiativ ikke kan. Da bør allmennkringkasteren satse på helhetlig presentasjon, gjennomgående sammenkobling av radio, tv og tekstbasert formidling, samt eksperimentvilje på siden av dominerende, kommersielle aktører.

Mediestøtteutvalgets innstilling kommer rundt jul. Det blir spennende å se hva de foreslår, og hvilke løsninger for mediestøtte til nettnyheter som får gjennomslag i debatten som vil følge.

Kildemateriale

• Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
• Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)

Må redusere støtte til storbyaviser

Begrunnelsen for den svenske støtten er å sørge for en mangfoldig og variert presse. Alle aviser som deltar i organisert samdistribusjon mottar derfor distribusjonsstøtte, noe som utgjorde omtrent 68 millioner kroner i 2009. I tillegg mottar nummer 2‑aviser som har mindre enn 30 prosent husstandsdekning på utgivelsesstedet også driftsstøtte, og det er denne driftsstøtten som nå skal endres. Slik ordningen er i dag mottar Svenska Dagbladet og Skånska Dagbladet et større beløp enn andre aviser det er rimelig å sammenligne dem med, fordi de defineres som storbyaviser. Storbyavisene har hittil fått sin støtte regnet ut på bakgrunn av en bidragssats på 297000 kroner, mens bidragssatsen til andre høy- og middelfrekvente aviser er på 235000 kroner. Disse avisene har også et bidragstak på 16,9 millioner, mens storbyavisene i 2009 kunne motta en samlet støtte på 63,9 millioner kroner. Ifølge EU-kommisjonen gir dette de to storbyavisene et konkurransefortrinn, og anser denne måten å fordele støtten som ulovlig. Storbyavisenes bidragssats skal derfor senkes slik at den kommer på samme nivå som andre sammenlignbare aviser.

Storbyavisene har imidlertid særskilte kostnader som følge av konkurransesituasjonen i markedene de opererer i, og de må også oppfylle en del krav for å kunne betegnes som storbyavis. Avisene må utgis i enten Stockholm, Gøteborg eller Malmø, de må utgis syv dager i uken og ha en minimumsandel redaksjonelt innhold. Som kompensasjon for de ekstrautgifter disse kravene fører med seg skal storbyavisene derfor også kunne motta et ekstra beløp. Dette beløpet skal imidlertid ikke kunne utgjøre mer enn 40 prosent av avisenes netto ekstrakostnader, og taket for mottatt støtte skal senkes fra 63,9 millioner i 2009 til 45 millioner i 2016.

Andre aviser vil i hovedsak ikke bli berørt av endringene, bortsett fra gjennom innføringen av to nye regler knyttet til mottakelse av støtte; støtten skal ikke kunne utgjøre mer enn 40 prosent av totale kostnader for aviser som kommer ut ofte eller middels hyppig. Støtten til aviser som kommer ut sjelden skal ikke overstige 75 prosent. Avisene må hvert år gjøre rede for hvilke kostnader støtten har dekket.

Vil utjevne støtten

Argumentet for å endre storbyavisenes støtte er at dette vil utjevne konkurransen og utviske forskjellene mellom disse avisene og andre aviser med hyppige utgivelser. I tillegg vil endringene også gjøre støtten mer lokal. Professor i massemedieøkonomi, Karl Erik Gustafsson, sier til journalisten.se at EU-kommisjonen ikke liker at konsern som eier aviser som mottar svensk støtte også utgir aviser utenfor landets grenser, fordi dette kan påvirke konkurransen på det indre marked.

Konsekvenser for norsk støtte?

Selv om Norge ikke er medlem av EU, sier EØS-avtalens bestemmelser at all statsstøtte som kan påvirke handelen mellom EØS-land er forbudt. Støtteordninger som eksisterte før avtalen trådte i kraft godkjennes, men eventuelle endringer skal innmeldes og godkjennes av Eftas overvåkningsorgan ESA. Mediestøtteutvalget må derfor ta hensyn til EØS-avtalen i sine forslag til endringer av støtten, og det er ikke umulig at de svenske endringene også vil få konsekvenser for innretningen av den norske støtten. Utvalget skal levere sin rapport før nyttår.

Professor Erling Johan Hjelmeng ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo sier til Vox Publica at der man finner konkrete løsninger er det en viss presedens for at løsninger som aksepteres av Kommisjonen også setter standarden for ESA. Den norske støtten er ikke prøvd mot EØS-avtalens regler — foreløpig.

– Hvis den norske ordningen har lignende svakheter som det Kommisjonen opprinnelig påpekte med den svenske, er det ingen grunn til at dette vil bli vurdert annerledes etter EØS-avtalen, sier Hjelmeng.

I et svar til Stortingets familie- og kulturkomite i fjor, skriver Kulturdepartementet at det legger til grunn at regelverket for statsstøtte i EØS-avtalen ikke hindrer produksjonsstøtte til aviser. Men departementet presiserer også at pressestøtten ikke er blitt prøvd konkret mot statsstøttereglene. Videre framhever departementet på den positive siden for pressestøtten at Kommisjonen langt på vei har godtatt den svenske ordningen og begrunnelsen for den.

Bakgrunn for granskningen

EU-kommisjonens granskning av det svenske støttesystemet startet allerede i 2006. Dette året kom Presskommittén 2004, en komité som var nedsatt for å vurdere pressestøttesystemet og komme med forslag til hvordan det kunne utformes i fremtiden, med sin innstiling hvor den blant annet foreslo å øke støtten med 50–60 millioner kroner. EU godkjenner statsstøtteordninger som eksisterte før landet ble medlem av unionen, så lenge de ikke endres. Hvis de skal endres, må EU-kommisjonen godkjenne dem før endringene settes ut i livet. Den svenske regjeringen meldte derfor de planlagte endringene inn for Kommisjonen, og dette førte til at Kommisjonen igangsatte en granskning av støtten.

Gjenstand for debatt

Den svenske pressestøtten regnes som svært vellykket, og mange stiller seg skeptiske til at den nå skal legges om. Gustafsson mener at EU ikke vet hvordan avismarkedet i Sverige ser ut, og at de dermed ikke kan uttale seg om hvordan støtten best bør innrettes. Flere partier i regjeringen ønsker imidlertid å avskaffe støtten, og Socialdemokraterna har anklaget Moderaterna for å bruke EUs regler som et argument for å gjøre nettopp dette. Et viktig poeng for opposisjonen har også vært at Sverige nå har gitt fra seg sin egen bestemmelsesrett i dette spørsmålet. Kulturminister Lena Adelsohn Liljeroth har likevel hele tiden hevdet at pressestøtten skal bevares, og regjeringen har nå altså kommet til enighet med EU-kommisjonen om innretningen av støtten.

Mer om svensk pressestøtte:

• Regeringen.se: Presstödet
• Presstödsförordning

Et nytt NRK-initiativ etter UT-modellen fikk Indrøy til å snakke om voldtekt allerede dagen etter. NRK ønsker å bygge en trafikkportal på nettet i samarbeid med Statens vegvesen, NSB og andre kollektivtrafikkselskap. ”Dette er statsfinansiert virksomhet som vil bli oppfattet som voldtekt”, mente Indrøy (DN, 30.10).

Hvis vi ser bort fra den malplasserte metaforbruken er argumentene helt på linje med dem vi finner igjen i en rekke andre europeiske land, for eksempel Danmark. Og NRKs holdning er fremdeles like offensiv som hos søsterinstitusjonene i nabolandene: Det handler om å tilby nye allmennyttige tjenester, og om utvikling av eksisterende tilbud, hevdes det.

Det er positivt at NRKs framtid diskuteres, men ikke særlig oppløftende hvis debatten blir preget av referanser til sinnslidelser og seksuelle overgrep. Det er heller ikke nødvendig å tegne et svart/hvitt-bilde der NRK enten står for ekspansjon og samrøre av kommersielle og allmenne hensyn, eller er en ”ren” og tilbaketrukket allmennkringkaster. Institusjoner som NRK har aldri vært helt isolert fra kommersielle tjenester eller inntekter. Historien om allmennkringkasting er full av eksempler der nye medier leder til nye initiativ, som igjen leder til den samme diskusjonen med kommersielle aktører. Allmennkringkastere har vært magasinutgivere, startet nyhetsformidling på tekst-tv, og planlagt betal-tv-kanaler og elektroniske programguider for digital-tv — alt før web’en ble arena for kampen mellom offentlig og kommers.

I NRKs tilfelle gikk faktisk denne diskusjonen allerede fra institusjonen ble født. Fra 1925 til tyskerne okkuperte landet i 1940 ble norske radiolyttere utsatt for radioreklame. Reklamen ble altså opprinnelig introdusert av NRKs private forløper, men videreført av den statseide monopolisten fra 1933. I sin NRK-historie viser Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen hvordan kringkasteren selv uttrykte bekymring for at kommersielt press skulle påvirke redaksjonelt innhold. Samtidig var reklameblokkene populære blant lytterne siden de skapte etterlengtede pusterom i en ellers noe tung programplan. Men, skriver Dahl og Bastiansen, det viktigste argumentet mot reklame på NRK var rett og slett ulempen for den annonsefinansierte trykte pressen. NRK burde begrenses for å skåne kommersielle aktører. Dahl og Bastiansen gir ikke eksempler på like kreativ metaforbruk, men hensynene og frontene er altså de samme i dag, snart 100 år senere.

Kanskje ser vi her konturene av et tidsskifte for den undersøkende journalistikken, både i USA og ellers. Non-profit-sentrene dukker opp dels som en konsekvens av strukturell infleksibilitet i store medieorganisasjoner, dels som en reaksjon mot business-tenkningen i mainstream-mediene.

Sterk egenmotivasjon

Et typisk trekk ved omstruktureringen i USA er at nyskapingene initieres av spesielt dyktige og pågangsrike journalister med mye erfaring og prestisjefylte karrierer på CV-en. Gravejournalister har typisk en sterk indre drivkraft; forskning viser at de ikke motiveres av penger, men av idealisme, rettferdighetssans og kompleks problemløsning. Her kan non-profit-modellen virke frigjørende. Selv om gravejournalistikk ofte handler om big business, trenger ikke driftsmodellen være big business.

ProPublica, flaggskip for den nye undersøkende journalistikken.

To hovedmodeller for reorganisering har utpekt seg så langt: uavhengige sentre og universitetsbaserte sentre. Forskjellen er egentlig ikke så stor som den kan høres ut som. De uavhengige sentrene startes gjerne av en eller to erfarne reportere. De har fokus på journalistiske avsløringer i lokalmiljøet eller regionen, eller spesielle tema som for eksempel helsestoff eller miljøsaker. Sentrene finansieres gjennom en kombinasjon av donasjoner, medlemskap og salg av stoff til andre medier.

Fordelen med uavhengige sentre er ubegrensete muligheter til publisering og salg. Journalistene legger ikke bare stoffet ut på sine egne nettsider; uavhengige sentre som går godt, selger gjerne stoff til et dusin andre nyhetssteder, og gjerne på tvers av plattformer. Den største ulempen, slik journalistene opplever det, er at de selv må ta ansvar for støttefunksjoner som for eksempel teknisk utstyr, juristhjelp og regnskap.

Universitetsbaserte sentre

Det amerikanerne selv kaller ”universitetsbaserte sentre”, er en videreføring av den første modellen. I USA er de universitetsbaserte sentrene sprunget ut av uavhengige sentre, og er også typisk ganske små i starten. De kan gjerne bestå av bare to-tre reportere som jobber i flat struktur. Det som ligger i begrepet universitetsbasert, er at slike sentre har inngått juridisk og praktisk partnerskap med et nærliggende universitet som har undervisningstilbud i journalistikk.

I praksis betyr dette at også disse sentrene fungerer som uavhengige, journalistiske enheter. De eies og drives av selvstendige journalister, men det såkalte partnerskapet med et universitet gir reporterne flere fordeler. For det første styrkes den journalistiske troverdigheten gjennom koblingen til merkevaren universitet. For det andre bidrar opplæringsansvar for studenter til økonomisk forutsigbarhet. For det tredje forenkles selve driften gjennom tilgang på back-office-tjenester og verdifulle nettverk.

Universitetene på sin side sikres bedre kvalitet på sine profesjonsutdanninger i journalistikk, siden studentene får mulighet til reell praksislæring i studiene. Et poeng som flere ledere av universitetsbaserte sentre fremhever, er imidlertid at den journalistiske integriteten må sikres på forhånd, gjennom klare, juridiske avtaler om journalistisk uavhengighet. Uansett driftsform, understrekes det at non-profit-sentre i undersøkende journalistikk må startes av journalister. Og de må drives av journalister. Hvilket betyr at det er journalistene selv som har ansvaret også for å skaffe til veie penger til drift.

Joe Bergantino, en erfaren TV-reporter og med-grunnlegger av et universitetsbasert senter i Boston, sier dette om tidsbruken i sin nye jobb: — Det å drive non-profit betyr at 75 prosent av tiden går med til business og 25 prosent til journalistikk. Spesielt i startfasen vil nettverksbygging og kontakt med potensielle givere ta mye tid, poengterer han.

Høye kvalitetskrav

For oss i Norge vil begge modellene trolig være interessante. Ideen om universitetsbaserte sentre ble lansert sist vinter av de prisvinnende reporterne Per-Christian Magnus og Robert Reinlund, tidligere Dokument 2. De så for seg Bergen som base for et universitetsbasert senter. Men foreløpig later landets gravejournalister både i Bergen og ellers til å ligge på været i forhold til denne modellen.

Derimot er flere varianter av uavhengige sentre under oppstart på ulike steder i landet. Tre journalistikk-gründere med base i Stavanger har stiftet utgiverselskapet Dybdeforlaget as. Med en startkapital som nærmer seg tre millioner kroner vil de i april 2011 lansere et nytt, dybdeborende magasin på papir. Magasinet, som skal utkomme seks ganger i året, vil kombinere undersøkende journalistiske metoder med en litterært anlagt reportasjejournalistikk som i dag bare finnes sporadisk i Norge. Bak prosjektet står 17 aksjonærer, og det støttes også av blant annet Fritt Ord. Trolig vil deler av magasinet etter hvert legges ut på nett.

En annen nyskaping under lansering høsten 2010 er gravemaskinen.no. Bak denne tjenesten står teknologijournalisten Anders Brenna, som lenge har jobbet med å utvikle et redaksjonelt IT-system som kan utvikle, forbedre og effektivisere gravejournalistikken. Systemet skal kunne bidra til å gi journalister tips og hint med utgangspunkt i offentlige data.

Brennas gründerprosjekt i datastøttet journalistikk befinner seg slik sett i randsonen av det amerikanerne kaller undersøkende sentre, siden det som konsulentselskap skal bidra med datamateriale til videre journalistisk bearbeiding hos andre. Men prosjektet er en spennende, uavhengig nyskaping som mange etablerte redaksjoner vil kunne dra store veksler på.

Konsulentselskaper som tilbyr ulike tjenester innen datastøttet journalistikk er tidligere etablert både i Norge og Danmark, og flere vil sikkert komme til. Om noen år vil kanskje det norske landskapet for undersøkende journalistikk se vesentlig annerledes ut enn i dag.

For dem som lykkes i det amerikanske markedet, er i alle fall gevinsten stor. Flere non-profit-sentre rapporterer om høy etterspørsel etter originale kvalitetsnyheter, og de ekspanderer derfor raskt. Nøkkelen er høye kvalitetskrav og originale saker i kombinasjon med avansert teknologi og pengesterke givere.

Stiller med såkornkapital

Et særlig interessant aspekt ved de nye non-profit-modellene for journalistikk i USA, er nettopp betydningen av såkalt såkornkapital (seed funding). Både de uavhengige og de universitetsbaserte sentrene har i stor grad dukket opp som en følge av interesse fra visjonære donatorer.

Insentivet til non-profit-sentre er altså kommet utenfra. En rekke donatorer erklærer på sine nettsider at de er klare med midler til nyskapende journalistikk-prosjekter som virker å kunne bli bærekraftige. I fjor avsatte for eksempel Knight Foundation nærmere 100 millioner kroner til utvikling av nye økonomiske modeller for undersøkende journalistikk på digitale plattformer. Av dette ble hele 30 millioner kroner øremerket til videreutvikling av driftsmodeller for 12 universitetsbaserte graveprosjekter.

Noe å tenke på for Mediestøtteutvalget?

En kortere versjon av artikkelen er tidligere publisert i Dagens Næringsliv.

I en tid hvor digital formidling blir stadig viktigere, vil det være vanskelig for mediestøtteutvalget å argumentere for at den største støttekomponenten skal være forbeholdt papiraviser. Det vil være som å gi støtte til komponister under forutsetning av at de utgir musikken sin på vinylplater.

En mulig løsning kan være en plattformnøytral lavmoms. Mediebedriftenes Landsforening samlet seg nylig om et kompromissforslag der en lav ”kulturmoms” vil være en viktig del av framtidens mediestøtte. Dette kompromisset er dyrt. Papiravisene skal få nullmoms som i dag, mens nettaviser, ukepresse og fagpresse skal få nedsatt moms.

Kulturmoms for pressen vil også skape avgrensingsproblemer. Hvem som skal kvalifisere for momsfritak kan være vanskelig nok å bestemme under dagens regime, men det kan bli et langt mer påtrengende problem i en digital verden hvor formidling av journalistikk, musikk, telefoni og ren underholdning glir over i hverandre. Det er derfor viktig å holde fast ved at merverdiavgiften har som formål å skaffe penger i statskassen. Subsidier bør gis gjennom andre og mer målrettede ordninger.

Ifølge mediestøtteutvalgets mandat er hovedmålet med mediestøtten å opprettholde et medie- og kulturmangfold som sikrer befolkningen bred tilgang til nyheter og samfunnsdebatt av høy kvalitet. Eksisterende støtteordninger er i stor grad et produkt av politiske hestehandler og historiske tilfeldigheter. Betydningen av momsfritaket har vokst over tid og medfører en ekstrem skjevfordeling i retning de største avisene. Dette har neppe vært tilsiktet. Dersom hele pressestøtten ble gitt i form av stillinger, ville mediestøtteutvalget hatt omkring 2000 journalister å fordele til landets redaksjoner. Den nåværende fordelingsnøkkelen svarer til at 540 av dem plasseres hos VG og Aftenposten. Ut fra et kvalitetsperspektiv kan det være viktig å støtte opp under store redaksjonsmiljøer, men en slik ekstrem håndsrekning til landets største mediehus er neppe en kostnadseffektiv måte å skape mediemangfold på.

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad har gjort seg til talsmann for at pressestøtten rettes direkte mot det journalistiske arbeidet, for eksempel ved at støtten kanaliseres til dyktige enkeltpersoner gjennom geografisk spredde arbeidsstipend. Dette er et interessant forslag. Kvalitetsjournalister er viktige kunnskapsprodusenter, og samfunnsøkonomiske analyser gir godt grunnlag for å hevde at et fritt marked underproduserer kunnskap.

Selektiv og direkte støtte av den typen Omdal foreslår vil være mer treffsikkert enn momsfritaket, men omfattende direkte støtte har også sine ulemper. Et stort innslag av prosjektsøknader som skal skjønnsvurderes krever et stort administrativt apparat og blir lett en arena for lobbyisme. Indirekte støtteordninger gjennom skatte- og avgiftssystemet er billigere, mer robuste og gir større forutsigbarhet for bransjen siden de ikke bevilges over statsbudsjettet fra år til år.

Et forslag som har vært framme i den amerikanske debatten om pressestøtte, er skattefradrag for redaksjonelle stillinger. Dette har en parallell i den norske Skattefunn-ordningen hvor bedrifter får skattefritak for investeringer i FoU — en annen form for kunnskapsproduksjon. Siden store redaksjoner har større lønnskostnader enn små redaksjoner vil også en slik ordning gi mest til de store, men støtten vil ikke følge opplaget og blir ikke lenket til momssatsen. Da står man friere både med hensyn til samlet støtte og fordeling. Under Skattefunn-ordningen er det for eksempel ulike fradragssatser for store og små bedrifter, og det er et tak for den samlede støtten slik at store aktører som Statoil og Telenor ikke sprenger de økonomiske rammene.

Momsfritaket gjør at de fem største avisene i Norge legger beslag på 40 prosent av den samlede pressestøtten. Skal dette videreføres bør mediestøtteutvalget gi en svært god begrunnelse.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 22. september 2010.