Essayføljetong i ni delar

Nærlesing av The Imperative of Responsibility (1984)

Hans Jonas er bekymra for framtida, og allereie i 1984 gav han ut ei bok om problema med moderne teknologi og korleis dei berre vil vekse seg sterkare viss vi ikkje gjer noko straks. Eg leste The Imperative of Responsibility i sommar, og vart slått av kor relevant denne kritikken er for medier og kommunikasjon også i vår tid.

            I denne essayføljetongen vil eg difor undersøke hans fundamentalkritikk av det moderne samfunnet. Jonas meiner at moderne teknologiar har gitt oss ein særskilt type makt over naturen som gjer dei svært farlege for oss sjølve. Han skriv:

            “Moderne teknologi, som vert utvikla med grunnlag i ei stadig djupare gjennomtrenging av naturen og driven framover av marknadskrefter og politikk, har auka menneskas makt utover alt nokon har høyrt om eller drøymt om før. Det er ei makt over materielle ting, livet på jorda, og mennesket sjølv, og den veks med akselererande fart” (s. ix).

            The Imperative of Responsibility er ei storfelt kritisk analyse av menneskas jakt på teknologisk betring og vidareutvikling. Her argumenterer Jonas for at menneska må lage alternativ til dei mest skadelege trekka ved teknologiutviklinga, og han peikar ut nokon store hinder for at dette vil kunne skje.

Det teknologiske imperativet

“Ingen stiller spørsmål ved det “teknologiske imperativet”, og det let seg ikkje stille spørsmål ved fordi det er antropologisk grunnleggande og integrert i den menneskelege tilstanden. Det treng ingen talspersonar i den vestlege verda i det 20. århundret fordi begeistringsrusen har overteke fullstendig. Slik vi oppfører oss no tek den teknologiske drivkrafta hand om seg sjølv på grunn av trykket frå dei nødvendigheitene den har skapt, dens besnærande lovnader, dei kortsiktige belønningane for kvart steg som vert tatt, og ikkje minst gjennom si sjølvforsterkande kopling med framskrittet i vitskapen” (s. 203).

            Koplinga mellom teknologi, vitskap og menneskeleg åtferd vert framstilt som ei nesten ustoppeleg kraft for vidare framskritt og vekst, og denne utviklinga er skadeleg for naturen og dermed også for mennesket sidan vi sjølv er ein del av den. Det teknologiske imperativet treng å verte balansert med eit imperativ om menneskeleg ansvar; eit prinsipp om at vi som lever no har ansvar for livsvilkåra for menneske og dyr så langt innover i framtida som teknologiane våre strekkjer seg (og det er langt!).

            Jonas peikar ut ei rekkje dilemma med den vekstautomatikken han meiner utspelar seg i moderne teknologi, og hevdar at utviklinga må motverkast meir aktivt i politikk og næringsliv. Det er viktig at borgarane vert meir medvitne om kva dei bidreg til, og difor må teknologiutviklinga verte meir synleg i den offentlege debatten. Det har heldigvis vore ei god utvikling på dette området sidan boka kom ut i 1984. Andre forfattarar og skribentar har kjempa for same sak som Jonas gjorde, og folk er meir medvitne om problema.

Ansvarleg teknologiutvikling

Boka har inspirert økologar, moralfilosofar, klimaforskarar og miljøaktivistar i fleire tiår. The Imperative of Responsibility har vorte ein av dei teoretiske grunnsteinane for miljørørsla saman med økosofien frå Arne Næss og Gaia-hypotesen til James Lovelock.

            Tankane til Hans Jonas har vore eit viktig grunnlag for den tradisjonen som vert kalla Responsible Research and Innovation (RRI). Denne er særleg knytt til å gje ei framtidsansvarleg grunngjeving for målsetjingane til forsking og utvikling i Europa.

            RRI er eit forsøk på “å utvikle nye former for styring som bedre kan håndtere modernitetens skyggesider og problemer” seier professor i vitskapsteori Roger Strand ved UiB i nettartikkelen “Ansvarlig forskning og innovasjon — et politisk begrep i støpeskjeen” (2015). Han kallar RRI “en prosess der samfunnsaktører og innovatører har ansvar for å forholde seg aktivt til hverandre og arbeide for at forskningsresultater og teknologi blir etisk akseptable, bærekraftige og ønsket av samfunnet”.            

Det finst spor etter Jonas sin tankegang i ei rekkje etiske analysar av utfordringane med moderne teknologi, ofte utan at det er direkte sitat. Dette gjeld til dømes Spiekermanns Ethical IT Innovation (2015), Jasanoffs Ethics of Invention (2016), Bowles Future Ethics (2018) og Cockelberghs AI Ethics (2020).

Det problematiske ved moderne medier

Jonas er mest opptatt av utfordringane for miljøet, men resonnementet hans er i stor grad allmenngyldig. Då eg leste boka tenkte eg heile tida at dette gjeld jo også for mediebruken og mediesamfunnet i vår eiga tid. Dette essayet er difor ikkje berre meint å forklare kva Jonas meiner, men er også meint å aktualisere hans kritikk i samanheng med medieutviklinga.

            Eg gjev ei rekkje døme på uheldige, negative og skadelege trekk ved mediene i samtida, og ynskjer å skremme både meg sjølv og lesaren til å tenkje gjennom kor fastlåste vi er i dei rådande teknologiane. Kritikken er “fundamental”, og det betyr at at den gjeld heile samfunnet, og ikkje enkeltpersonar, grupper eller institusjonar.

            I andre samanhengar arbeider eg med positive tilnærmingar. Mediedesign og innovasjonspedagogikk er løysingsorienterte og konstruktive faglege tilnærmingar som involverer kollegaer og studentar i tverrfaglege samarbeid.

            Det er svært viktig å arbeide for ansvarlege medieløysingar. Dette essayet kan lesast som ein moralfilosofisk bakteppe for det store arbeidet som skal gjerast i det nye senteret for forskingsdriven innovasjon, MediaFutures, som vert etablert ved Universitetet i Bergen hausten 2020. Jo betre forståing vi har av fare og risiko, jo betre stilt er vi til å gjere noko med dei.

Om Hans Jonas

Hans Jonas (1903–1993) var ein tysk-jødisk filosof som opplevde 2. verdskrig på kroppen og vart prega av det i si tenkjing. Jonas rømte frå det nazistiske regimet i Tyskland og vart soldat for dei allierte i Midt-Austen. Han kjempa også for Israel i den arabisk-israelske krigen i 1948. Erfaringane frå krigen og jødeutryddinga gav arbeidet hans eit eksistensielt alvor, og eit nøkternt for ikkje å seie negativt syn på menneska.

            På midten av 1950-talet emigrerte Jonas til New York der han budde resten av livet. Han vart professor i filosofi ved New School for Social Research, og arbeidde med biologisk etikk, livsfilosofi og naturfilosofi. Ei anna av hans kjente bøker er The Phenomenon of Life (1966). Stipendiat ved NTNU Sigurd Hverven har skrive om denne boka i artikkelen “Hans Jonas og fenomenet liv” i Filosofisk supplement (udatert).

            Boka som eg tek for meg; The Imperative of Responsibility (1984), er prega av at Hans Jonas hadde Martin Heidegger som rettleiar på doktorgraden sin. Jonas hadde eit komplisert forhold til denne innflytelsesrike filosofen gjennom heile sin karriere, og på 1960-talet tok han eit generaloppgjer med Heideggers nazisme.

            Samtidig finst det tydelege element av Heideggers teori om moderne teknologi i resonnementa til Jonas. Der Heidegger i stor grad er beskrivande er Jonas normativ. Han peikar ut dei moralske implikasjonane av at teknologi har fått så enorm kraft i samfunnet, og her ligg det ein spennande dialog med Heideggers filosofi.

            Det har vorte skrive ein del om Hans Jonas på norsk. Alfred Fidjestøl utgav i 2004 boka Hans Jonas. Ein introduksjon på Universitetsforlaget, men den er diverre utselt frå forlaget. Klassekampen gjorde eit intervju Fidjestøl med tittelen “Etikk for en ny tid” då boka kom ut. Utover dette har eg funne to korte pedagogiske framstillingar som er verdt å lese; Hein Berdinesen (2017) “Hans Jonas og ansvaret for fremtiden” på nettstaden Klimaaksjonen og Morten Fastvold (udatert) “Ansvarsetikk” på nettstaden Filosofi i skolen. Engelsk Wikipedia har eit grundig og leseverdig oppslag om Hans Jonas.

Omsetjinga

Eg har omsett alle sitata til nynorsk. Hans Jonas skriv godt, og han formulerer tankar med eit slikt alvor at eg får frysningar på ryggen. Han brukar slåande metaforar, har slagferdige poeng og fører innsiktsfulle resonnement. Men samtidig er det ingen tvil om at han skriv vanskeleg. Han skriv til eit fagfilosofisk og akademisk publikum og smykkar seg med grundige drøftingar av alt frå dydsetikken til filosofen Immanuel Kant til marxistisk utopisk teori frå Ernst Bloch.

            Jonas skriv resonnement på mange titals sider som går så djupt inn i det filosofiske grunnlaget for framtidsetikken at det nesten vert uleseleg. Han har sjølv omsett sin tysk til eit engelsk, og dette gjer ikkje saka betre. Det er innskotne setningar i dei innskotne setningane, liksom.

            Difor har eg utført ei semantisk omsetjing. Eg har lagt større vekt på kva som er poenget med setninga enn å omsetje den nøyaktig med dei norske orda som ville tilsvara dei engelske, eller med tilsvarande setningsoppbygnad. Nynorsk er eit aktivt språk, og eg har i mange tilfelle “aktivert” Hans Jonas sine setningar.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni delar. Neste del heiter “Framtida er viktigare enn notida”. Her presenterer eg det aller viktigaste moralske poenget til Hans Jonas. Fordi moderne teknologi har gitt menneska så stor makt over naturen har vi også eit stort ansvar for at livet klarar seg i framtida. Vi må dyrke ei ansvarskjensle parallell til den foreldre har til sitt nyfødte barn, men ansvaret må dreie seg om å skjøtte miljøet, teknologiutviklinga og menneskas vilkår.

Hva betyr strømmetjenestenes popularitet for TV-bransjen? Når strømming av innhold etter hvert blir den nye normen for TV-titting hos barn, må utviklere av strømmetjenester for TV “henge med i svingene”.

Derfor burde vi se på de tjenestene barn benytter seg mest av og finne ut nøyaktig hva det er som gjør disse tjenestene så attraktive for barna, men også hvorfor så mange aktører nå lager strømmetjeneste for barn.

Er det for barnets beste, eller er det en måte å tjene penger på en brukergruppe man ikke kan rette reklame mot?

Ekspertmøte i TV-industrien

Dette var hovedtemaet under et panel på IBC2018 som ble arrangert i Amsterdam sist september. På den årlige konferansen IBC samles TV-industrien for å vise frem løsninger til alle ledd i produksjonen av innhold, ulike teknologiske løsninger, diskutere relevante emner og drive nettverksbygging.

Konferansen startet med et foredrag kalt “Experience the future of entertainment” gitt av Neal Mohan, YouTubes Chief Product Officer. Det kom tydelig frem at YouTube satser på TV i tillegg til telefon, nettbrett og datamaskiner.

Mohan mener at YouTube Kids, YouTubes applikasjon laget for de yngste konsumentene mellom fire og 13 år, vil bli viktig for fremtidig interaksjon med fjernsynet. Mohan tror den nye generasjonens atferd vil forårsake at den gamle måten å interagere med fjernsynet på vil forsvinne.

Mohan nevnte i sitt foredrag at barn i dag vokser opp med denne nye måten å se TV på, og at de ikke aner hvordan barn så på TV for 20 år siden (da måtte brukeren for eksempel gå bort til VHS-spilleren og spole tilbake filmen da den var ferdig).

TV-bransjen kan være svært innovativ i måten den designer løsninger på, siden barn i dag er brukere som er ekstremt vant til for eksempel å sveipe, klikke og dra.

Digitale innfødte

Generasjon Alfa (alle født etter 2010) er den første generasjonen som er skikkelige digitale innfødte, åpner Fabian Birgfeld fra W12 Studios debatten med. Tilgang til internett har vært begrenset for store deler av de fattige i verden. Dette er i endring, og gjør at denne generasjonen er mer mangfoldig i en teknologisk kontekst. Alfa-generasjonen forventer at ting fungerer; at en handling skal føre til en umiddelbar respons. Tålmodigheten deres er mindre enn tidligere generasjoners. Dette ble diskutert i et panel under foredraget “Reaching Gen Alpha: How to captivate kids”.

YouTube, som vi påstår ikke er designet spesifikt for denne generasjonen, er likevel foretrukket av flere barn under 13 år. Deltakerne i panelet bringer opp at YouTube har en nedre aldersgrense på 13 år, og at YouTube absolutt ikke er trygt for barn mellom 2 og 6 år.

Kanskje dette var en av grunnene til at YouTube laget YouTube Kids? Likevel mener vi påstanden er gyldig siden interaksjon med YouTube Kids er umulig for de aller yngste brukerne. De minste barna kan ofte ikke lese, skrive eller forstå interaksjon ennå, og har behov for hjelp for å se barne-TV eller Peppa Gris.

Søker ekthet

Siden denne generasjonen er digitale innfødte, setter de pris på ekthet og det analoge. Man bør snakke så åpent som mulig til dem, for de er klar over at det finnes en verden rundt dem, fremheves det i debatten.

Brexit og Trump er ikke ukjent for barna. De skjønner lett hva som er klikkagn, og søker derfor ekthet fra, for eksempel, produkter som Lego, mener Rob Lowe fra Lego.

Sosiale nettverk er en viktig faktor bak YouTubes suksess med denne generasjonen, mener deltakerne i diskusjonen.

Barna er brukerne, men foreldrene er kundene

Siden denne generasjonen fortsatt er så ung, er lite av markedsføringen rettet mot dem. Markedsføringen er rettet mot foreldrene, og det viktigste for foreldre er sikkerhet når barna deres bruker en app eller tjeneste. Derimot kan man ikke stole på at foreldrene skal ta vare på barnas sikkerhet, derfor mener Lego at man bør være observant på språkbruken man har. Eksempler på dette er clickbait-titler, bruk av ironi og spøk. Man må ha en “kunden først”-tilnærming!

Barn endrer seg raskt

Det er store forskjeller mellom barn på ulike alderstrinn. I alderen 0 til 6 er barna i en fantasiverden, fremholdes det i debatten. Når de starter på skolen, skjer det en endring. En tilknytning til andre ønskes fra denne alderen. De lærer å skrive og lese, tenke logisk.

Deltakerne i panelet tror denne endringen kan komme til å skje tidligere på grunn av, for eksempel, bruk av emojier. En emoji kan man forstå før man lærer å lese.

Teknologi kan være en viktig faktor for å nå flest mulig i den yngre del av generasjon Alfa. Robottale kan for eksempel gjøre tjenester tilgjengelig for delvis blinde, og nevnte emojier for de med lesevansker.

En viktig diskusjon som blir tatt opp blant deltakerne, er hvor relevant lineær-TV er for denne generasjonen. En fordel med lineær-TV er at barna ikke selv kan velge innholdet, og brukeren vil da bli eksponert for mer ulikt innhold enn hvis de hadde valgt selv. Dette mener flere av deltakerne kan være “sunnere”. En løsning for Video on-demand kan være bedre forslag på innhold fra tjenesten.

Innafor forsking og utvikling er den biometriske ansiktslesaren eit presist verktøy som vert stadig meir tilgjengeleg. Store menger data kan lagrast og brukast vidare.

Her vil me fyrst fortelja litt om den industrien som ansiktslesaren er ein del av. Kan slik teknologi spela ei verdifull rolle for akademisk resepsjons- og publikumsforsking også? Kva er fordelane og ulempene med dette nye verktøyet for utvikling og forsking?

Fagreise til Nederland

Me drog på vitjing til Noldus Information Technology i Nederland i haust for å læra meir om temaet. Me testa eyetracking og Facereader, og me fekk forklaringar frå Patrick H. Zimmerman. Han har doktorgrad i åtferdsbiologi med fokus på dyrevelferd og dyrepsykologi, så utgangspunktet er mildt sagt forskjellig frå medievitskapen!

Slik fungerer Facereader

Facereader er ei programvare basert på maskinlæring. Den utfører automatiske analysar av ansiktsuttrykk ved hjelp av 500 nøkkelpunkt. Verktøyet kan ta imot alle video- og biletformat, og er meint å gje innsikt i den kortsiktige effekten av ulike stimuli som ein brukar vert utsett for.

Facereader analyserer muskelbevegelser i ansiktet. Analysen viser utslaget for dei seks ansiktsuttrykka glad, trist, sint, overraska, redd og ubehageleg. Programmet registrerer også meir dempa følelsar som interessert, nøytral, foraktfull, keisemd og forvirring.

Noldus har brukt 10.000 manuelt koda foto for å trena opp programvaren. Dei har testa systemet ved hjelp av ei ekspertgruppe som kjørte parallelle analyser. Facereader treffer i rundt 95 prosent av tilfella.

Programvaren har tatt høgde for menneskelege forskjellar knytt til alder og etnisitet, og det finst eigne innstillingar for asiatar, born og eldre. I tillegg går det an å kalibrere Facereader på individnivå. Nullnivået kan justerast etter kor store muskelrørsler det enkelte individet har når det viser emosjonar.

Fangar det intuitive

Me ser nokre positive sider ved Facereader som gjer at den kan brukast i humanistisk og samfunnsvitskapleg resepsjonsforsking.

Sanningsgehalt, løgndetektor. Ansiktet seier meir enn tusen ord. Dersom orda ikkje samsvarer med ansiktsuttrykket er det ansiktet som vinn kvar gong, og difor ligg det viktig informasjon i folk sine ansiktsuttrykk.

Biometrien kan fanga det intuitive, berre halvt bevisste ved menneskeleg åtferd. Det intuitive, halvmedvitne, rutinemessige.

Truverdige data

Noldus IT har ein programvare kalla Explorer der alle typar biometriske data vert registrert. Programvaren taggar emosjonar fortløpande og gir ei grafisk fremstilling fordelt på dei emosjonene forskaren vil sjå nærare på.

Desse data vil vera kobla opp mot eyetracking og biometriske data som puls og svette, og verktøya kan samanlagt gje veldig truverdige data om ein persons emosjonelle tilstandar.

Grenser for tolking

Ein ansiktslesar kan vise korleis ansiktet oppfører seg, men ikkje kva folk tenkjer. Nokon smiler når dei er nervøse, andre når dei er sinte.

Facereader viser ikkje nødvendigvis ein persons eigentlege sinnsstemning, og sjølv om ansiktslesaren kan bekrefta at informanten smiler, kan den ikkje seia kvifor ho smiler. Dette er kvalitative intervju meir eigna til å finna ut av.

Innbyr til tverrfagleg forsking

Nettopp fordi biometriske data ikkje er nok i seg sjølv, er det godt potensial for tverrfagleg forsking der også medieforskarar er involvert. Metodane til Noldus IT kan kombinerast med intervju og andre kvalitative metodar som for eksempel Institutt for informasjons- og medievitskap ved UiB har kompetanse på.

Ei slik tverrfagleg oppkobling ville vore bra. Då ville dei hermeneutisk orienterte forskarane måtta forholda seg til objektive forhold i kroppen til folk, medan behavioristiske forskarar vil måtta forholda seg til folk sine tolkingar av kva dei opplevde.

Bør utforskast på universitetet

Ansiktslesaren er ein potensielt farleg teknologi fordi den kan brukast som ein løgndetektor – og ikkje minst kan den opplevast slik av informantar. Ein slik bruk reiser mange etiske dilemma.

Vi meiner difor det er viktig at slik teknologi vert testa på universitetet, både i undervisning og forsking. Facereader bør utforskast på universitetet både fordi den har stort positivt potensial, og fordi den kan misbrukast av kommersielle, statlege og millitære krefter. Media City Bergen bør driva med design og innovasjon for å sikra at gode ansvarlege krefter også prøver ut det kraftfulle og farlege. Dette er for øvrig i pakt med teorien om transgressiv mediedesign.

Kunstig intelligens og offentligheten

Innleggene i denne nye bloggen vil tolke teknologiens betydning for mediene ut fra fagfelt som medievitenskap, designvitenskap, programutvikling, kunstig intelligens, teknologifilosofi og innovasjonsteori. Skribentene vil granske hvordan konkrete teknologier setter medienes etablerte arbeidsmåter under press. De vil også analysere hvilke begreper og forståelsesrammer vi tar i bruk når vi snakker om teknologien.

Bloggen startes i samarbeid med TekLab ved Universitetet i Bergen. TekLab er et initiativ for å fremme akademisk forskning som sikrer at kunstig intelligens og andre avanserte teknologier brukes på en best mulig måte for offentligheten. Innleggene blir også publisert på TekLabs nettsider.

Farlige og spennende teknologier

Det første innlegget “Transgressiv mediedesign” er skrevet av forskerne Lars Nyre og Bjørnar Tessem, begge ved Infomedia på UiB og TekLab, og illustrerer godt hva bloggen vil by på. De to peker på at flere nye teknologier oppleves som “farlige”: Droner, ansiktsgjenkjenning, syntetisk tale. I mediesammenheng er det farlige at de truer for eksempel innarbeidede presseetiske regler og praksiser. Men de er også farlige i betydningen “spennende” – teknologiene kan brukes av mediene for å løse samfunnsoppdraget på nye måter. Ved hjelp av transgressiv mediedesign kan forskere ta for seg farlige teknologier på en ansvarlig og nytteorientert måte, hevder Nyre og Tessem.

Bloggen vil vie kunstig intelligens (AI) spesiell oppmerksomhet. Den offentlige samtalen om AI er det kanskje beste eksemplet på hvordan heseblesende hyllest kombineres med bange anelser om konsekvensene av ny teknologi. Men hva er egentlig kunstig intelligens, og hva er de viktigste problemstillingene for medier som vil utnytte det smarte, men styre unna det skumle?

Bidragsytere på bloggen vil være forskere ved UiB og andre forskningsmiljøer i inn- og utland, medarbeidere i medie- og teknologivirksomheter samt uavhengige skribenter. Bloggen vil også publisere bearbeidede innlegg fra seminarserien AI Agora, der eksperter på kunstig intelligens tar for seg viktige tema og tilnærmingsmåter. Vi tar sikte på å publisere et nytt innlegg hver måned det første halvåret.

Ta kontakt dersom du har innspill til bloggen eller kunne tenke deg å bidra med eget innlegg.

Journalistikkens teknologiske, politiske og økonomiske forhold utgjør de viktigste rammebetingelsene for produksjonen av nyheter og aktualiteter. De teknologiske forutsetningene setter premisser for hvordan journalistikken produseres og oppleves. De politiske rammene legger føringer for eierskap, setter premisser for konsesjonsbelagte medier og utgjør forutsetningene for lokale og meningsbærende aviser. Økonomiske forhold gir grunnlaget for nyhetsorganisasjonenes produksjon.

Disse rammebetingelsene henger nøye sammen. Teknologien påvirker økonomien, økonomien påvirker produksjonen, og politikken påvirker begge deler. Med store omveltninger i medienes teknologi og økonomi, er dette også med på å påvirke politikkutformingen på mediefeltet. Denne artikkelen ser nærmere på endringene innenfor hvert av disse tre områdene, og hva dette betyr for journalistikken.

Teknologi

I løpet av de siste ti årene er det først og fremst de teknologiske rammebetingelsene som har skapt endringer i journalistikken – både i dens produksjon og distribusjon, i publikums konsum av nyheter, og i avisøkonomien. I 2006 hadde allerede digitaliseringen etablert nye arbeidsrutiner, nye publiseringsformer og nye brukssituasjoner for journalistisk innhold. Men tre ting skulle inntreffe som har hatt til dels stor påvirkning på journalistikken. Finanskrisen i 2008–2009 skjøt fart på tapet av annonseinntekter, mobile enheter inntok markedet, og algoritmene flyttet inn i redaksjonen.

Veksten i substitutter i annonsemarkedet har det siste tiåret ført til et kontinuerlig fall i annonseinntekter for etablerte avismedier. I Norge ble Schibsteds digitale annonsemarked Finn.no opprettet allerede i mars 2000, noe som flyttet rubrikkannonsene fra papir til nett. Samtidig har internasjonale søkemotorer og sosiale medier inntatt markedet og tatt store deler av kaken, primært representert av Facebook og Google. Strukturelt betyr dette at medienes inntjeningsmodell utfordres. Reklamen betaler ikke lenger i like stor grad for produksjonen av det journalistiske innholdet. Digitaliseringen av mediene betyr at folks medievaner endres. De får nyheter på nye digitale plattformer. Og der publikum går, følger annonsørene etter.

Foto: Christian Hornick cba

En øl, en sigarett — men ikke en avis. Nyheter snart bare på smarttelefonen?

Publikums nyhetskonsum har også blitt mer mobilt og fragmentert. Fremdeles har allmennkringkasternes nyhetssendinger høye seertall (Reuters 2015; se også Nordicom 2015), men folks avislesing er i mindre grad knyttet til det fysiske produktet. Facebook og Twitter blir i økende grad oppgitt som nyhetskilde (Pew 2015). Ikke minst er Facebook i større og større grad plattform for diskusjon omkring nyhetsagendaen. Facebooks globale kommersielle eierskap, og selskapets publiseringsregler, eroderer slik sett den redaksjonelle kontrollen over nyhetsagendaen. Dette utfordrer redaktøransvaret, samtidig som det også forsterker tendensen i nedgangen i reklameinntekter. Ikke bare kjøper færre papiravisen, de flytter også i økende grad vekk fra avisenes nettsider når de konsumerer journalistiske produkter (Reuters 2015).

I tillegg er mobiltelefonen i større grad utgangspunkt for folks mediebruk (ADI 2015; Reuters 2015). To sammenhengende faktorer som har mye å si for denne utviklingen er lanseringen av smarttelefonen (den første iPhone kom i 2007) og kapasitetsøkning i mobilnettet. Den påfølgende veksten i mobile markeder satte fart både på fragmenteringen av publikum og konvergensen i innholdsproduksjon og –distribusjon av journalistikk. Som rammebetingelse for nyhetsproduksjon endrer ikke dette bare hvordan journalister jobber – mobilt utstyr gjør for eksempel journalister i stand til å oppdatere nyhetsagendaen oftere og raskere, særlig fra felten – det endrer også vår tilgang til og bruk av informasjon. Nyheter når nå publikum gjennom et mangfold av plattformer og formater. Selv om dette ikke endrer de grunnleggende journalistiske sjangrene, tilsier også et økende mobilt nyhetskonsum at journalistikken må tilpasse seg et stadig skiftende teknologisk medielandskap.

Digitaliseringen har også påvirket journalistenes arbeidssituasjon. Dette gjelder særlig rutiner i redaksjonen. Nye verktøy krever nye ferdigheter, kontinuerlig nett-publisering endrer forholdet til deadline, og introduksjonen av nye plattformer krever tilpasning til nye formater, særlig mobilen, Facebook og Twitter. Algoritmene har hatt særlig økende betydning for digital nyhetsproduksjon det siste tiåret. De siste par årene har redaksjonene begynt å eksperimentere med “robotjournalistikk” – hvor algoritmer heller enn journalister nå kan produsere enkle nyhetssaker. I første omgang gjelder dette saksområder med mye tall og godt etablerte narrativer, som sport og finans.

Algoritmene har også innvirkning på avisenes inntjeningsmodeller. Med digital innlogging sitter redaksjonene på stadig mer kunnskap om publikums leser- og seervaner på nett. Denne dataen brukes til i økende grad å personalisere innholdet som hver enkelt blir servert på en nettside. Algoritmene følger deg rundt på nettet, kartlegger dine interesser, og tilpasser nyhetsmenyen og reklamen deretter. Dette fører til at nettavislesere i mindre og mindre grad blir presentert en felles dagsorden, satt av redaktøren. De teknologiske rammebetingelsene som forutsetter den journalistiske virksomheten gjør altså ikke bare at publikum får tilgang på mer innhold i flere brukssituasjoner, det ligger også en fragmenteringseffekt i det digitale nyhetskonsumet.

Økonomi

Journalistikkens økonomiske rammebetingelser henger med andre ord nøye sammen med de teknologiske. Teknologiske endringer er med på å legge føringer for konkurransen i markedet, særlig i dagens medielandskap, hvor digitaliseringen for alvor har senket barrierene for nye aktører i markedet. Når annonseinntektene svikter, faller også deler av inntektene bort i medienes tosidige inntektsmodell, basert på salg i to markeder – publikumsmarkedet gjennom abonnement og direktesalg, og reklamemarkedet. I en presset økonomisk situasjon ser mange mediebedrifter behov for å stramme inn på utgiftene. Dette kan føre til konsolidering av ressurser i form av eierskapskonsentrasjon og administrativ omorganisering for å oppnå stordriftsfordeler som gjør driften mer effektiv.

Eierskapskonsentrasjon innebærer stordriftsfordeler som gjør administrasjon og infrastruktur billigere. Samtidig ligger det faglige fordeler i å være del av et større konsern. Større bedrifter har mer ressurser til rådighet, og kan i større grad satse på innovasjon enn mindre aviser. Å være del av en større avisbedrift har også en tendens til å sikre avstanden mellom aviser og annonsører, og mellom journalister og kildene. Historisk sett har altså eierskapskonsentrasjon gjerne hatt en profesjonaliserende effekt på journalistikken. I tillegg kan det være en fordel for små nasjonale markeder som de nordiske at avisene har eiere av en viss økonomisk og organisatorisk størrelse, særlig i den grad det gjør det vanskeligere for utenlandske eiere å kjøpe opp norske aviser.

Mediereguleringen har lenge vært opptatt av den nasjonale dimensjonen i dette spørsmålet (NOU 1995:3: 118; St.meld 18 (1996–1997)), særlig i den grad mediepolitikken er preget av antakelsen om at det foreligger et forhold mellom eierskap og innhold i mediene. Mangfold av uttrykk er med andre ord gjerne forbundet med mangfold av eiere. Økonomien i nyhetsmarkedet utfordrer dette mangfoldet – et spørsmål som i større og større grad har preget det siste tiårets mediepolitikk. Samtidig kan en langvarig nedgangssituasjon føre til en såkalt innhøstingsstrategi, hvor selskaper som anser enden som nær bestemmer seg for å melke produktet til ressursene tar slutt, heller enn å satse på innhold eller innovasjon.

Mye av medienes økonomiske situasjon i dag forklares gjerne med at avisene la ut nyhetene gratis på nett de første årene, og at de dermed etablerte en forventning hos publikum om at internett betyr gratis innhold. Forskning viser at folk foreløpig er lite villige til å betale for innhold som publiseres på nettet. Samtidig flytter publikum over på mobile enheter i rask takt, noe som fører til nedgang i trafikken til avisenes nettutgaver (Reuters 2015). På tross av veksten i digitale medieprodukter utgjør den fysiske papirutgaven fremdeles de tradisjonelle mediehusenes hovedinntekt. Dette gjør ikke minst spekulasjoner om papiravisens død til et tema som innebærer store ringvirkninger for avisøkonomien.

Politikk

Mediereguleringen setter premisser for medienes strukturelle vilkår. De skandinaviske landene har et demokratisk-korporativt mediesystem (Daniel Hallin og Paolo Mancini 2004). Dette innebærer blant annet en tidlig etablering av dagspresse, høy grad av profesjonalisering blant journalister, og statlig inngripen i markedet i form av pressestøtte og allmennkringkasting. Dette betyr at skandinaviske myndigheter regulerer mediene både strukturelt gjennom eierskapsrestriksjoner og kringkastingslisenser, og innholdsmessig gjennom krav til allmennkringkastere om nyheter, aktualiteter og nasjonalt innhold. Politisk har digitaliseringen av mediene og medienes økonomi vært høyt på agendaen de siste ti årene.

Overgangen til plattformnøytral pressestøtte tar for eksempel inn over seg at mesteparten av nyhetskonsumet i dag foregår på internett, en publiseringsform som i Norge inntil nylig har vært momsbelagt. Samtidig er spørsmålet om pressestøtten i seg selv oppe til debatt – hvilken form denne skal anta, om den fremdeles skal være knyttet til papiravisredaksjonene, og om den eventuelt skal utvides, endres eller omdisponeres til andre former for støtte (SOU 2015–94.).

Mens mediereguleringen primært er anrettet etter borgernes behov for informasjon og samfunnsdebatt, handler mediepolitikk også i større og større grad om medienes økonomiske grunnlag. En særlig utfordring i så henseende har de siste årene blitt rettet mot allmennkringkastingens rolle i medielandskapet (OECD 2010). Privateide medier har gått hardt ut mot allmennkringkasting, hvor hovedankepunktet er at statlig eide medier har en urettferdig markedsfordel som påvirker den kommersielle avisdriften negativt (St. meld. 38 (2014–2015)).

Politikkens utfordring her handler om å balansere medieøkonomiske behov med den fordelen allmennkringkasting utgjør i et medielandskap – nemlig å opprettholde mangfold og journalistisk kvalitet i markedet. Konkurranse i mediemarkedet har en positiv effekt på informasjonsflyt, politisk ansvarlighet og betimelig publisering. Men ren markedskonkurranse kan også bety et snevrere innhold tilpasset store publikumsgrupper. For å forhindre at marginale stemmer og interesser mister sitt medietilbud, og for å sikre at folk har tilgang til et mangfoldig medietilbud, er derfor statlig inngripen i form av allmennkringkasting og pressestøtte forankret i den nordiske modellen som et grep som skal forhindre markedssvikt. Utfordringen mot denne typen regulering ligger i den økonomiske stabiliteten som allmennmediene lenge har opplevd – en stabilitet som nå utfordres i mange europeiske land.

Avslutning

På et høyere infrastrukturnivå har spørsmål om nettnøytralitet, datalagring, personvern og informasjonsfrihet vært kontroversielle temaer i europeisk mediepolitikk det siste tiåret. Distribusjonsleddet sitter på stadig mer av makten i mediemarkedet. Ikke minst gjelder dette internettleverandørene. Trafikken i nettet er et spørsmål om infrastruktur. Reguleringen av denne åpne strukturen kan i fremtiden få følger både for folks informasjonsfrihet og deres personvern. I tillegg gir det mediebransjen nye utfordringer.

For TV-sektoren betyr veksten i strømmeteknologi for eksempel at TV-selskapenes portvaktfunksjon forvitrer. Når folk kan velge å konsumere innhold direkte fra globale leverandører, innebærer ikke bare dette en utfordring for fjernsynets programflate og innholdstilbud. Det betyr også at etablerte distribusjonsledd i kabel, satellitt og internett er i ferd med å miste fotfeste i den tradisjonelle fjernsynsøkologien.

Digitaliseringen har ført til store endringer i folks tilgang på innhold, en sterk utvidelse av tilbudet og økt tilgjengelighet i form av nyheter og journalistikk. Disse endringene kommer publikum til gode på mange måter, men det utgjør også utfordringer for en bransje som tradisjonelt har vært bærer av det offentlige ordskiftet. Medienes regulering, økonomi og teknologi vil med andre ord fortsette å møte nye utfordringer også de neste ti årene.

Referanser

ADI (2015) “Mobile Benchmark Report: Adobe Digital Index August. 2015,” http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

Hallin, D. C., & Mancini, P. (2004) Comparing media systems: Three models of media and politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Nordicom (2015) “Medietrender i Norden”, No2. 2015, http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

NOU 1995:3 Mangfold i Media: Om eierkonsentrasjon i massemedia. Oslo: Kulturdepartementet.

OECD (2010) “The Evolution of News and the Internet”, Working Party on the Information Economy, http://www.oecd.org/sti/oecdexaminesthefutureofnewsandtheinternet.htm, online, hentet den 29. januar 2016.

Pew (2015) “The Evolving Role of News on Twitter and Facebook”, Pew Research Center, http://www.journalism.org/2015/07/14/the-evolving-role-of-news-on-twitter-and-facebook/, online, hentet 29. januar 2016.

Reuters (2015) “Reuters Institute Digital News Report 2015”, Reuters Institute for the Study of Journalism, University of Oxford, http://www.digitalnewsreport.org/, online, hentet 29. januar 2016.

SOU 2015–94 Medieborgarna og medierna: En digital värld av rättigheter skyldingheter, — möjligheter och ansvar. Stockholm: Kulturdepartementet.

St.meld 18 (1996–1997) Eierforhold i mediesektoren. Oslo: Kulturdepartementet.

St.meld 38 (2014–2015) Open og opplyst – Allmennkringkasting og mediemangfold. Oslo: Kulturdepartementet.

Sju av ti har smarttelefon

Smarttelefoner og mediebrett er representanter for den nye trenden: mobile multimediaplattformer som er koblet til internett via mobilnett eller trådløst bredbånd. Fordelene ved den nye medieteknologien er hovedsakelig brukervennligheten og tilgjengeligheten av ulike informasjons‑, kommunikasjons- og underholdningstilbud. Gode skjermer, avansert programvare, intuitive menyer og stort individualiseringspotensial sørger for at smarttelefoner og mediebrett byr på en rekke fordeler for brukerne.

Mens smarttelefoner allerede har blitt «allemannseie» i den rike delen av verden, så henger nettbrett litt etter på grunn av sin senere lansering og dermed mindre utbredelse.

Tydelig er at den nye mobile medieteknologien har begynt å endre mediebruksmønstre og medievaner. Til tross for at innholdet på ulike plattformer er tilnærmet likt, legger teknologien visse føringer som preger bruken av mediet. Det er tydelig forskjell på å lese nyheter på nett, mobil, brett eller papir. Lesingen på mobile enheter kan karakteriseres som kjapp og flyktig og mobiltelefonen som nyhetsmedium kalles derfor «øyeblikksmediet».

Apple satte med lanseringen av iPhone i 2007 en ny og banebrytende standard for smarttelefoner. Per 3. kvartal 2012 var 68 prosent av den norske nettbefolkningen (de som har tilgang til internett) eier av en smarttelefon. «Mobilsurfing» har blitt et daglig gjøremål for store grupper av befolkningen.

Den aktive bruken av smarttelefoner får ikke uventet også konsekvenser for hvordan vi lever livene våre. Grensene mellom offentlig og privat, dag og natt, arbeid og fritid viskes mer og mer ut. Ni av ti nordmenn sier at de er svært eller litt avhengige av mobilen i hverdagen.

Økonomiske forventninger og gratiskulturens realiteter

Mobil og brett vokser som reklamekanaler i Norge, selv om beløpene foreløpig er små i forhold til annonseinntektene i de web-baserte nettavisene og ‑tjenestene. Den flyktige lesingen på mobilen og små skjermer gjør foreløpig mobilen lite egnet som kanal for reklame som nettets tradisjonelle bannerannonser. Det hevdes også at publikum ikke er i “kjøpemodus” når de surfer på mobilen, skriver Medienorge i nyhetsbrevet.

Lanseringen av nettbrett skapte i forkant store forventninger om et nytt økonomisk grunnlag for journalistikken, men også her har lesernes betalingsvilje latt vente på seg. Den etablerte «gratiskulturen» blant brukerne er et kjent fenomen på internett og er ikke det eneste hinder for økonomisk utbytte av de nye medieløsningene.

Derimot har markedet for applikasjoner (app-markedet) utviklet seg til en dynamisk vekstbransje for de mobile medieplattformene. På verdensbasis ble i 2011 25 milliarder mobilapper lastet ned og i 2012 regner man med dobbelt så mange. Påfallende er at nær 90 prosent av nedlastingene for smarttelefon er gratisapper. Også her setter med andre ord gratiskulturen sine spor.

«Inngjerdete hager» og trusler mot personvern og datasikkerhet

Tim Berners-Lee, grunnleggeren av world wide web, frykter at verdensveven brytes ned til fragmenterte øyer. Sergey Brin, medgründer av Google, mener at Facebook og Apple med sine løsninger for applikasjonsdistribusjon har satt opp «inngjerdete hager» der selskapene har streng kontroll og styringsmakt (samtidig skal en ikke glemme at Google konkurrerer hardt med de samme to gigantene). Særlig Apples sterke dominans i dette markedet oppleves som en trussel mot internettets åpenhet.

Applikasjonsmarkedet skaper i tillegg nye utfordringer for både personvern og datasikkerhet. App-markedet baserer seg hovedsakelig på tillit da, ifølge Datatilsynet, «det finnes lite transparens om hvilke opplysninger som innsamles, med hvilket formål og hvordan disse opplysningene eventuelt viderebrukes». En kritikk som særlig den mest populære mobilapplikasjonen blant nordmenn, nemlig Facebooks, er blitt utsatt for i mediene.

Et tveegget sverd for selskaper

De teknologiske endringene får også potensielt store konsekvenser for selskaper, og kan dermed oppfattes som et tveegget sverd. Teleoperatørselskaper vinner i utgangspunkt på utviklingen, men utfordres av kapasitetsbehovet som kommer som en konsekvens av den enorme trafikkveksten. Tv-selskaper møter ny konkurranse fra aktører som tilbyr TV-innhold på internett, som for eksempel YouTube, VGTV, Netflix og HBO.

Etablerte elektronikkprodusenter, som Apple, Samsung, Nokia eller Sony, og andre aktører som Amazon, Facebook, Google, kjemper om patenter og markedsposisjoner i mobilteknologibransjen. Foreløpig stikker Apple og Samsung av med mesteparten av bransjens samlede overskudd. Apples smarttelefoner er mest populære blant nordmenn, og selskapet har til tross for høye priser en sterk posisjon i Norge. På verdensbasis er derimot Samsung markedsledende blant smarttelefonprodusentene.

Norske aviser og brettsatsingen

Nettbrettet har ikke fått den samme gjennomslagskraften som smarttelefonen ennå, men brukertallene øker stadig. Igjen var Apple den første som kunne sette en ny standard med sin Ipad, men konkurrentene lot ikke lenge vente på seg. Google, Amazon, Samsung, Microsoft og andre fulgte like etter med sine versjoner av mediebrett.

Tallene i Norge lar en formode at nettbrett-teknologien er på god vei til raskt å øke sin utbredelse i den norske befolkningen. Salget av nettbrett passerte sommeren 2012 salget av bærbare PC-er i Norge. Bransjen anslår at det i 2012 ble solgt rundt 500.000 nettbrett i Norge.

Parallelt med utviklingen reagerte også norske mediehus i 2010 med et kappløp om hvem som ville være først ute med en utgave på brett. Nettavisen var 15. oktober 2010 den første som gikk online med sin nettbrettutgave som brukerne kunne få lese gratis. Kort deretter fulgte Dagens Næringsliv som første papiravis med en betalingsvariant. VG lanserte sin brettavis i desember 2010 og ble året etter kåret til beste Ipad-utgave («best paid news app») av World Association of Newspapers and News Publishers. Norsk avisbransje — særlig VG og Aftenposten — er dermed i det internasjonale tetsjiktet når det gjelder utvikling av avisprodukter for mediebrett.

Utviklingen i folks bruk av mobilt medieinnhold har økt raskt de siste to årene.

Men betalingsviljen blant brukerne av nettbrettløsninger er stort sett ukjent, og etter den første euforien som spådde nye økonomiske muligheter, har de fleste avishusene nok justert ned ambisjonsnivået. Den større utbredelsen av smarttelefoner fører til at mobilversjoner er langt mer brukt av befolkningen enn brettutgaven.

Brettbruk i USA antyder nye trender for nyhetslesing

Undersøkelser gjennomført i USA, antyder at mediebrettet øker nyhetsbruken generelt, det vil si at flere brukere investerer mer tid i lesing av nyhetsstoff. De som leste nyheter på flere plattformer (PC, papir, mediebrett eller smarttelefon) brukte like mye tid på hver plattform og kuttet ikke ned lesingen på en plattform til fordel for en annen. Men det fremheves at flere leser lengre artikler og mer bakgrunnsstoff på mediebrett enn på smarttelefon. Noen bruker brettet også til boklesing.

Resultatene av undersøkelsen gir et bilde av at nettbrett brukes lite «i farta» og mest hjemme.

De som ikke har

Midt oppe i de forholdsvis store medieteknologiske endringene er det viktig å huske at mer enn halvparten av verdens befolkning ikke har tilgang til mobile kommunikasjonsløsninger og teknologier som mobiltelefon, smarttelefon eller nettbrett. En undersøkelse av mobilselskapenes internasjonale organisasjon viser at det fantes omkring 3,2 milliarder mobilabonnementer i 2012. Dette er litt under halvparten av verdens befolkning.

Last ned Medienorges nyhetsbrev Mediefakta 1/2013 (pdf) med flere datakilder og mer informasjon om utviklingen innen smarttelefoner og mediebrett.

I dette essayet set eg diagnose på norske skuleelevar sitt forhold til sosiale medium som Facebook, Twitter og Instagram. Det verkar som ungdommar føler at dei er nøydde å bruka dei nye mediene for å henga med i det sosiale livet. ’Sidan alle andre gjer det, må eg sjølv gjera det også’. ’Det er jo berre slik’. I den grad ungdommar har slike oppfatningar kan dei kallast teknologiske deterministar.

Eg håper elevar på vidaregåande vil lesa dette essayet, og difor er det skrive med færrast mogeleg faglege referansar og framandord. Fyrst prøver eg å forklara det vanskelege omgrepet “teknologisk determinisme” ved å bruka eit historisk eksempel, nemleg koloniseringa av den amerikanske prærien ved hjelp av damptog og telegrafi på 1860-talet. Deretter viser eg korleis Facebook og andre medium i vår eiga tid lovar oss den same typen grenselaus fridom som framskrittet på prærien lovde amerikanarane. Optimismen rundt Facebook var særleg tydeleg under den egyptiske revolusjonen i 2011, og eg diskuterer to artiklar i Bergens Tidende som forklarer hendingane heilt forskjellig: I det eine tilfellet var det Facebook som forårsaka revolusjonen, i det andre tilfellet var det frustrasjonen blant egyptarane sjølve som tente gnisten.

I det sistnemnte eksempelet ligg det håp. Dersom ungdommar skal kunna overvinna den teknologiske determinismen i seg sjølve, må dei innta den same modige haldninga som unge egyptarar gjorde i 2011. Norske ungdommar må tenkja at dei sjølve kan påverka utviklinga av dei sosiale mediene, og gjera dei så gode som mogeleg for det norske samfunnet. Denne tankegangen kan kallast “mediedesign”.

Kva er teknologisk determinisme?

Å vera teknologisk determinist betyr at du trur samfunnsutviklinga vert driven fram av teknologiar meir enn av interessene til enkeltmenneske og grupper. No for tida er sosiale medier eit godt eksempel på dette. Facebook har endra det sosiale livet til ungdom over heile verda utan at ungdommane sjølv vart rådspurt, og har forårsaka ein revolusjon i måten folk kommuniserer med kvarandre på. I det minste er dette ei hevdvunnen oppfatning.

Mange har ei overdriven tru på at teknologiar gjer verda betre. Begeisting over framskritt og framtid er ikkje det rette hvis begeistringa er ugjennomtenkt eller grunnlaus. Då kan den faktisk vera eit uttrykk for mangel på fridom. Begeistringa kamuflerer ei kjensle av at ein er dømt til å delta i dei aktivitetane som dominerer no. Då bit ein tennene saman og er entusiastisk, og slår hardt ned på dei som tenkjer annleis. Dei som ikkje vil bruka Facebook er gamaldagse. Dei romantiserer tidlegare tiders livsførsel, og nektar å ta innover seg verkelegheita slik den er no. Dei kan gjerast narr av som representantar for tanken om at “alt var betre under krigen”.

Feilplassert begeistring gjer at ein overser eit viktig problem, nemleg at me eigentleg ikkje kan gjera heilt som me vil. Me er ikkje frie! Dei gigantiske teknologiske strukturane er sterkare enn vår personlege vilje, i hvert fall så lenge me ferdast ute i det materielle samfunnet. Tenk deg at du skal til Amsterdam. Du skrur av TVen, forlet huset, kjem ut i trafikksystemet, vert frakta til ein flyplass, skrur av mobilen, tek flyet til ein annan by, skrur på mobilen, går gjennom flyplassen, kjem ut i trafikksystemet, sjekkar inn på hotellet, og skrur på TVen. Du går i ei sluse som du er tvungen til å vera inni. Sjølv om du kan tenkja på kva du vil så er kroppen din fanga i dette teknologiske systemet.

No vil eg gå nærare inn på kva determinisme er, og vil bruka utbreiinga av jernbanen i USA på 1860-talet som eksempel. Då var det ei voldsom framtidstru, og den var deterministisk. Kjernen i denne måten å tenkja på er at utviklinga av samfunnet hovudsakleg skjer gjennom oppfinning av nye teknologiar som er meir effektive enn dei gamle. Jernbanen kan frakta meir gods og passasjerar enn hest og vogn kan, og sette i gang ein transportrevolusjon. Sosial og kulturell utvikling kjem som eit resultat av at stadig meir avanserte teknologiar vert konstruerte, og dei byggjer på alt det avanserte som allereie er utvikla. Sivilisasjonen breier seg utover prærien, der det tidlegare berre var audemark. Det ligg i sakens natur at denne teknologiske utviklinga skapar endringar i folks livsførsel og kvardagsliv. Jordbruksland vert opna opp, handelen blomstrar og mange fleire menneske kan verta rike og nøgde.

Litografi frå 1868, produsert av firmaet Currier & Ives: “Across the Continent. Westward the course of empire takes its way”.

Det finst ibuande eigenskapar ved teknologiar som gjer dei godt brukande til visse ting, og ikkje til andre ting. Jernbanen forårsakar siviliseringsprosessen pga. sitt store transportvolum, behovet for stasjonsbyar langs linja, marknaden for jern til skinnene, og så bortetter. Når ein teknologi har vorte introdusert i samfunnet vil den nødvendigvis føra til endringar; dette er ikkje noko som er oppe til debatt. Indianarane sin tidsalder er ute. Deira livsførsel var basert på store naturlandskap der dyr beiter og kan jaktast på, og dette livet har ingen sjanse i det nye teknologiske landskapet.

Framskrittet er uunngåeleg. Deterministen tenker at teknologien fungerer på ein forhåndsbestemt måte. ’Det går ikkje an å vera imot utviklinga’, seier han, ’for eg er berre eit lite menneske i den store samanhengen’. I USA på 1860-talet fanst det eit ideal om “manifest destiny”. Det var amerikanaranes klare skjebne å gjenskapa det beste frå den gamle verda i den nye verda. Dette krevde heile tida nye territorier, heilt til det ikkje var meir igjen å kolonisera. Utviklinga vert dermed uunngåeleg, og du treng eigentleg ikkje tenkja på det. Det var heilt naturleg at bilen kom etter jernbanen, og så kom flyet, og alt var med på å gjera den amerikanske siviliasjonen meir perfekt.

Sidan 1800-talet har det blitt stadig mindre politisk korrekt å tenkja slik, og dei færraste slår seg på brystet og seier ’Eg er ein teknologisk determinist’. Det ville jo høyrest ut som du ikkje trur at det er mogeleg med personleg initiativ, og at ein ikkje kan endra på ting gjennom samarbeid og politisk mobilisering. Det paradoksale er at determinisme fungerer som ei optimistisk haldning for unge menneske som lever i omskiftelige tider. Eg sjølv er fri, mens teknologien kjem og påverkar meg fra utsida.

Facebook gjer deg fri!

Hvis ein teknologi fungerer bra, slik som mange meiner at Facebook gjer, vil den verta oppfatta som positiv, og hvis den fungerer dårleg, slik som DAB-radio kan vera eit eksempel på, så vil den verta oppfatta som negativ. I begge tilfelle er det teknologien som forklarer endringane, og ikkje mine eigne handlingar. Slik vert teknologisk determinisme ein god intellektuell overlevingsstrategi, og du kjenner deg fri.

Men kva slags fridom er dette? Tenk på korleis Steve Jobs og dei andre entreprenørane bak nye medier vert framstilt. Suzanne Beckmann, professor ved Copenhagen Business School, omtalar han slik: “Han har, på en teknisk avansert, men samtidig lekker og brukervennlig måte, gitt oss frihet. Frihet til fleksibilitet og mobilitet. Det er nærmest en revolusjon. Han har revolusjonert vår måte å føle oss frie på” (Klassekampen, 12.10.2011). Javel. Steve Jobs har laga teknologiske løysingar som vert spreidd ut i samfunnet på ein så total måte at me nesten er dømt til å meina at dei forbetrar liva våre. Det er akkurat som med jernbanen på 1800-talet. Kven kan vel vera imot framskrittet?

I motsetning til tradisjonelle medium som radio og fjernsyn produserer ikkje sosiale medium innhald. Dei lagar ikkje nyheiter, fiksjonsfilmar eller radioteater. Facebook sender brukarane sitt innhald fram og tilbake inni nettverket, og sensurerer vekk det som vert klaga på, men elles er dei (liksom) nøytrale og usynlege. Nettopp denne mangelen på innhald er sosiale medium sitt fremste karaktertrekk, og dei har jo medført ein slags revolusjon.

Men kva går revolusjonen ut på? Nettverksbaserte medium har gjort at folk kan skaffa seg informasjon mykje raskare enn i den analoge tidsalderen, då einvegsmediene dominerte. Relevant informasjon er no alltid tilgjengeleg, til og med på do. Endå viktigare er det at folk kan delta i offentleg kommunikasjon heilt sjølve. Me kan skriva, legga ut bilete, filma videoar og delta i større eller mindre offentlegheiter med våre meiningar. Slik sett har sosiale medium medført ei endå sterkare demokratisering i Norge enn det som lokaldemokratiet og velferdsstaten allereie har stimulert til.

I sum har sosiale medium “forårsaka” ein enorm auke i den teknologisk formidla kommunikasjonen mellom vanlege folk, og firma som Telenor, Riks-TV og Spotify tener like enorme summar på å levera infrastrukturen for det heile. Alt har blitt friare og meir individualistisk. Twitter og Facebook lærer deg å hevda deg sjølv betre, og gjer deg til ein betre tilpassa samfunnsborgar – i hvert fall innafor det samfunnet som dei nye mediene skapar. Folk som tek medieutdanning får interessante jobbar der dei driv med strategi, formidling og programmering som styrkar dei nye medienes påverking. Dersom du vil, kan du fint tenkja at det er fantastisk å leva no!

Sosiale mediers rolle under den egyptiske revolusjonen

Men som de skjønar er eg ein av skeptikarane. Dei siste åra har eg jevnleg lest ordet “Facebookrevolusjonen”, og eg vert like irritert kvar gong. Tanken er at Facebook var så viktig for koordineringa av møte og protesthandlingar på Tahrirplassen i Kairo, at dette mediet forandra verkelegheita i Egypt. Eg kan ikkje seia at det er direkte feil, men eg kan seia at eg vert deprimert av å tenkja at det skulle vera rett.

Bergens Tidende formulerer ein slik deterministisk Egypt-analyse i artikkelen “Facebook forandret verden”, trykt den 28. februar 2011. Språkforskar Linda Kjosaas vert intervjua, og meiner at Facebook var heilt avgjerande for organiseringa av demonstrasjonane. Særleg Facebook-gruppa “Vi er alle Khaled Said” hadde stor mobiliseringseffekt, og fekk over ein million medlemmer. Ifølge Kjosaas var Facebook “en viktig møteplass for aktivistene og en forutsetning for at revolusjonen fant sted”.

Faksimile frå Bergens Tidende, 28. februar 2011.

Analysen føreset at egyptarane får si dramatiske samfunnsomveltning fordi ein teknologisk muligheit dukkar opp, og det gjer den på eit tilfeldig tidspunkt i egyptisk samanheng, sidan Facebook sin oppkomst vittarleg vart bestemt av den amerikanske siviliasjonsutviklinga. Plutseleg får egyptaren kraft til å tvinga sin vilje gjennom. Endeleg kan folk skapa pressgrupper på Facebook, etter hundrevis og tusenvis av år utan denne muligheita. I vår teknologikvardag framstår det som heilt naturleg å gje Mark Zuckerberg æra for at det vart revolusjonære tilstandar i Nord-Afrika. Me er så trygge på godheita i våre medieteknologiar at me lett kan tru at dei no sveipar gjennom den muslimske verda og skapar framskritt og demokrati.

Men i denne analysen ligg det ei alvorleg undervurdering av det politiske dyret som eit menneske er. Ei mindre deterministisk analyse av hendingane i Egypt kan interessant nok finnast i den allereie siterte utgåva av Bergens Tidende frå februar 2011. Under seksjonen “Utland” finn eg ein artikkel med tittelen “Vi fant krefter i oss selv vi ikke visste vi hadde”.

Dette er eit intervju med Ahmed Al Hindawi, ungdomsrådgivar for Den arabiske liga. Han har ei sosial forklaring på dei dramatiske hendingane. Ifølge han er problemet at regimet består av eldre menn som ikkje tek den store andelen unge menneske med i beslutningsprosessane. Unge menneske kan lett få seg utdanning, men det er ikkje lett å få arbeid etterpå, og særleg ikkje arbeid med anstendig lønn og håp om eit middelklasseliv. På grunn av stigande prisar på ris, korn og drivstoff har den økonomiske kvardagen blitt endå hardare dei siste åra. Egyptarar flest er fattigare enn på mange tiår, og lever under nedverdigande vilkår målt etter sitt eige lands normal.

Her vert revolusjonstilstandane i Egypt altså forklart med at det var politisk vilje til å utføra dei. Slik fridomstørst er velkjent frå den franske revolusjonen og hundrevis av folkelege opprør gjennom tidene. Den egyptiske viljen vert vakkert formulert av Ahmed Al Hindawi:

Våre foreldres generasjon trodde at man blindt skulle følge autoriteter og ideologier, enten det nå var religion, kommunisme, panarabisme, etc. Men vi har ingen ideologi og ingen ledere. Vi har verdier og prinsipper. Vi er også mer kritiske enn våre foreldre. Vi vet at vi ikke skal tro alt som makthaverne sier.

Her boblar det av anti-determinisme; av motvilje mot å akseptera at det må fortsetja å vera slik det er.

På ein og same dag hadde altså Bergens Tidende to heilt forskjellige forklaringar på revolusjonen i Egypt, med titlane “Facebook forandret verden” og “Vi fant krefter i oss selv vi ikke visste vi hadde”. Den fyrste forklarer hendingane med at Facebook gjorde revolusjonen mogeleg, og den andre med at krefter i dei unge egyptiske demonstrantane gjorde den mogeleg. Den fyrste forklaringa er teknologi-deterministisk og den andre kan kallast sosial-deterministisk. Eg tvilar på at politisk redaktør Sjur Holsen og kulturredaktør Hilde Sandvik har tenkt noko særleg på forskjellen. Det er jo heller ikkje vanleg at avisene formulerer ein konsistent teknologiteori i sine formålsparagrafar.

Lag mediet sjølv!

Det store dilemmaet dreier seg om å finna ut kva du sjølv meiner om utviklinga av media og samfunnet dei er ein del av. Eg meiner at eit medium kan bidra til nye former for samkøyring av handlingsvilje, men at energien til å handla må koma frå menneska. I Nord-Afrika kom revolusjonen frå ei djup felles misnøye med kvardagslivet som til slutt vart samkøyrt til ein mektig protest på Facebook – og på Tahrirplassen.

Hvis dette er riktig må det finnast eit alternativ til teorien om teknologisk determinisme. Den finst sjølvsagt, men uheldigvis har den eit endå meir tungvint namn. Den vert ofte kalla “sosial-konstruktivisme”, noko som er meint å signalisera at dei teknologiane som er viktige for samfunnet vert konstruert gjennom sosiale krefter. Denne teorien framhever at i mange historiske tilfelle var det dei sosiale behova blant folk som var den reelle grunnen til endringa. Sosial-konstruktivistane forklarer ikkje utviklinga som ein effekt av ein teknologi, men som ein prosess der mange ulike krefter er med å bestemma kva som skjer. Det er særleg fordelinga av politisk makt og pengar som pregar utviklinga. I Noreg har me sosialdemokrati og nokolunde rettferdig fordelt velstand, medan i Egypt hadde dei diktatur og ekstreme forskjellar i velstand. Også storleiken på dei ulike sosiale gruppene påverkar utviklinga, til dømes forholdet mellom høgt og lågt utdanna, som er vidt forskjellig i Noreg og Egypt. Det er altså ikkje teknologien i seg sjølv som styrer, og det er ikkje gitt på førehand korleis utviklinga vil skje. Dei ulike kreftene set begrensingar og utøver press, men dei kontrollerer ikkje utviklinga. Ingenting kontrollerer utviklinga! Den er grunnleggande open for forhandlingar, tilfeldigheiter og vilje.

I denne teorien ligg det meir håp enn i determinismen. Det går an å påverka den teknologiske utviklinga! “Filosofane har berre fortolka verda på forskjellige måtar, poenget er å forandra den”, sa Karl Marx. Eg vil komma med eit konstruktivt forslag før eg gjev meg. Me må laga nye medier sjølve! Me må designa våre eigne medier frå botnen og opp! Då dreier det seg ikkje om å analysera den eksisterande verda passivt, men om å konstruera ei ny verd aktivt, slik Marx anbefaler. Dette kallar eg mediedesign.

Mediedesign er grunnleggande verdibasert. Det går ikkje an å laga eit nytt medium utan samtidig å realisera visse åtferdsmønster og verdiar på kostnad av noko andre. God medieutvikling handlar om å finna dei beste kommunikative funksjonane, og bygga dei inn i måten teknologien fungerer på.

Tenk på kor mange andre måtar ein kan kommunisera på enn dei som er utbreidd i sosiale medier no. Det framstår truleg som absurd for den jevne entusiast at Instagram, som eit av dei nyaste mediene, burde hatt ein genuint samfunnsendrande funksjon for å fortena begeistring. Dette er jo berre meint å vera gøy! Men det er ikkje berre gøy. Eit nytt verdisystem vert utvikla i liva våre. Facebook, Instagram og Twitter dyrkar individualisme, og inspirerer til same maktfordeling i den norske offentlegheita som den dei har i USA. Kjendisar og rikfolk kjem alltid best ut. Dei sosiale mediene, slik dei fungerer no, er såleis fantastiske verktøy til å spreia amerikanske verdiar i Norge.

Men vil me eigentleg ha desse verdiane? Dersom alle tenkjer deterministisk, så går jo utviklinga sin skeive gang, og alle er nokolunde nøgde utan å vera frie. Då tenkjer me kanskje ikkje godt nok over kva verdiar me innfører mens det enno går an å påverka utviklinga, og kjem fyrst til å reagera politisk når verdiane er kroppsleggjort i ein ny generasjon av ungdommar. Då er det for seint.

Mediedesign krev mot til å velja seg eit verdisett som ein kjemper for å innføra. Eg meiner at sosiale medier bør redesignast slik at dei får norskare verdiar enn dei har no. Dei burde vera kollektive, jambyrdige og lokale, og dei burde byggast for å inspirera – eller determinera – unge menneske til å verta heilt andre vaksne enn dei vil bli slik situasjonen er no. Men så lenge utviklinga av nye medier skjer på den internasjonale medieindustrien sine premiss er det liten sjanse for at sosialdemokratiske verdiar vil prega framtida vår. Endringar i haldningar og behov må koma frå heilt andre hald.

Eg har sterk tru på at norske universitets- og høgskulemiljø kan endra innretninga på dei sosiale mediene, og endå sterkare tru på at unge, engasjerte elevar på vidaregåande skular kan verta ein maktfaktor. Tenk på motet til dei unge egyptarane! Norsk ungdom har sjølvsagt også potensial for eit slikt mot. Dersom dei tenkjer ordentleg over sin eigen mediebruk kan dei innsjå at det er mogeleg å stå imot tendensen til å tenkja at alt allereie er avgjort. Ungdommar som torer å utfordra dei sosiale medienes tvangstrøye kan utgjera ei veldig kraft, og på lengre sikt kan dei endra det norske samfunnet til det betre.

Dette innlegget vart opprinneleg halde som eit føredrag under “Framtidskonferansen” på Nordahl Grieg vidaregåande skule, 20. februar 2013. Då var tittelen “Teknologideterminisme. Ein vanleg tenkjemåte blant folk som er begeistra for nye medier”.