De fleste husker nok at det var Sophie Elise Isachsen som satte palmeolje i Freias påskeegg på dagsorden. Ved hjelp av et blogginnlegg hvor hun informerte om at de populære sjokoladeeggene inneholdt palmeolje skapte hun enorme debatter, og fikk Rema 1000 til å boikotte salg av eggene.

Mange har kanskje også fått med seg Ulrikke Falchs kamp mot kroppspress og for feminisme, hvor hun på Instagram publiserer bilder av seg selv i svært lite høytidelige settinger – sammen med politiske budskap. 

I tillegg til ytringene i sosiale medier har det blitt stadig vanligere at disse aktørene også gir ut populære bøker basert på sine erfaringer og meninger. Vi ser altså at de har potensielt stor påvirkningskraft, og mulighet til å få folk til å engasjere seg i ulike tema.

Influencernes aktivitet har vært mye diskutert de siste årene. På grunn av den antatte påvirkningen de har på unge mediebrukere, har disse diskusjonene hatt en negativ undertone. Men trenger påvirkningen kun å være negativ?

Instagram som arena for politisk meningsdannelse

I lys av funnene fra min masteroppgave Instagram som arena for politisk meningsdannelse (2018), argumenterer jeg for at influencerne kan anses som opinionsledere, og dermed kan ha en positiv innvirkning på sine følgere. Samtidig mener jeg at influencere ikke nødvendigvis er et nytt fenomen, men heller er opinionsledere som bruker sosiale medier som arena for å nå ut med sine meninger.

En influencer er en helt vanlig internettbruker som får store følgerskarer på blogger eller i sosiale medier på grunn av sine tekstlige eller visuelle delinger, ofte fra eget hverdagsliv (Abidin, 2016). Begrepet «opinionslederskap» kommer fra teorien om tostegshypotesen som handler om at massekommunikasjon foregår som del av en sosial struktur hvor budskapet ofte går innom et mellomledd – opinionsledere – før det når mottakerne (Lazarsfeld m.fl., 1944). Altså går teorien ut på at «folk flest» ikke får avgjørende informasjon fra politikere eller mediene, men fra folk i nærmiljøet.

I min masteroppgave om Instagram som arena for politisk meningsdannelse undersøkte jeg blant annet hvordan influencere på Instagram kunne påvirke følgernes politiske meningsdannelse.

Jeg gjennomførte en innholdsanalyse for å undersøke hvordan denne aktiviteten foregikk på Instagram. Profilene til seks ulike influencere på Instagram ble analysert. Her analyserte jeg bilder, bildetekst, eventuelle videoer, så på kommentarfeltene, profilteksten og profilene som helhet for å få et innblikk i hvordan influencerne kommuniserte med sine følgere. Jeg analyserte Instagram-poster med tema som kroppspress og selvfølelse, rasisme, voldtekt, dyrs rettigheter og barns lidelse som følge av krig.

I tillegg gjennomførte jeg ti dybdeintervjuer med informanter i alderen 18–29 år, hvor det var én mann og ni kvinner. Alle informantene fulgte minimum én av de seks influencerne som var utgangspunkt for innholdsanalysen, og alle benyttet Instagram daglig.

Identitetspolitikk og identifikasjon

Innleggene hadde både hverdagslig og politisk karakter. Noen ganger blandet, noen ganger adskilt. De politiske innleggene må i hovedsak anses for å være kulturelt politiske innlegg, sett ut ifra teorien om kulturelt medborgerskap. Dette på grunn av deres tilknytning mot hverdagen, og deres identitetspolitiske innhold. Typiske identitetspolitiske tema er ifølge Nancy Fraser (1995: 82) feminisme, homofili og rasisme.

Innleggene ble knyttet mot den identiteten hver enkelt Instagram-bruker hadde opparbeidet seg utad. Dette gjorde at følgerne kunne kjenne igjen hvem som hadde publisert innleggene bare ved å bla forbi dem. Akkurat denne tilknytningen til hverdagsaktuelle temaer og til influencernes egen opparbeidede identitet, viste seg å være viktig.

For Ulrikke Falch, som benytter seg av en virkelighetsnær, lite estetisk fremstillingsmåte, var det lett å fremstå som troverdig for følgerne. Dette fordi følgerne enkelt kunne kjenne seg igjen i det som ble presentert, en viktig faktor for å videre klare å skape engasjement.

Ved å presentere temaer følgerne klarer å relatere til sin egen hverdag, og videre gi dem mulige måter å handle på, klarer influencerne – i varierende grad – å skape både engasjement og handling blant sine følgere.

Dette ser vi for eksempel i Ulrikke Falchs innlegg hvor hun i sin kamp for feminisme tar et oppgjør med kroppspress. Bildet viser en hverdagslig situasjon, hvor Falch opptrer tilsynelatende usminket og tilfeldig kledd. Dermed blir influencernes politiske budskap en del av den identiteten de formidler, og noe følgerne kan identifisere seg med.

Kilde til informasjon om saker og standpunkt

Som nevnt fulgte alle informantene minimum én av seks influencere som var utgangspunkt for innholdsanalysen. De to influencerne som ble fulgt av flest av informantene, og som også oftest ble trukket frem som eksempler var Ulrikke Falch og Sophie Elise Isachsen. At influencerne har stor påvirkning ble tydelig når informantene uttrykte at disse aktørenes profiler ble benyttet til å finne informasjon om saker.

I tillegg fortalte flere av dem at de undersøkte hvilke standpunkt influencerne tok i ulike saker, for så å bestemme hva de selv mente. Det viste seg at influencerne rammer inn sakene og omformer budskapene slik at de fremstår som mer relevant og forståelig for følgerne. Temaene blir presentert av noen med like interesser som mottakerne selv, og som også ofte befinner seg i samme aldersgruppe som dem.

Dette gjør at det fremstår nærere enn det ville gjort hvis det samme ble presentert av en fremmed journalist i en avis. Måten influencerne vinkler sakene på og skaper rammer rundt dem, bidrar til at følgerne deres legger merke til aktuelle saker eller temaer de kanskje ikke hadde fattet interesse for ellers.

Følgerne ble «kjent» med influencerne ved at de fulgte dem tett over lengre tid. På denne måten fikk de et bilde av hvilke meninger hver influencer hadde. På grunnlag av dette kunne følgerne avgjøre hvorvidt de stolte på det som ble fortalt.

Noen av informantene i min undersøkelse sa at de kunne adoptere synet til spesifikke influencere i en sak, uten å vite noe særlig om verken saken eller motargumentene. Dette fordi de følte de kjente dem så godt at de følte seg trygg på at de var enig med dem. Det ser vi blant annet ut ifra en av informantenes uttalelser:

[…] Og så er det ofte jeg lar meg påvirke av hvis det er noen eh… altså, hvis det er noen jeg følger, det kan være kjendiser, men det kan også være venner, som har ytret noe om den saken, så kan jeg ganske ofte hoppe på samme side, iallfall frem til det motsatte er bevist. Eh… og høre den siden, så det blir nok, det blir mye partisk det jeg får inn. Fordi at jeg ikke går direkte til, eh, avisene og leser derfra. Mhm. — Katrine, informant

Dette kan minne om de situasjonene hvor vi går til en venn vi stoler på for å få råd eller informasjon. For mennesker med en travel hverdag kan dette være en måte å klare å holde seg oppdatert på.

Det viser at på grunn av måten influencerne inviterer følgerne til å bli kjent med seg og sine holdninger, kan de i noen tilfeller påvirke folks meninger i like stor grad som nære familiemedlemmer. Influencerne blir nærmest som venner følgerne oppsøker for råd og tips. De tar rollen som opinionsleder. 

Identifikasjon og autentisitet viktig for opinionslederskap

Det var flere faktorer som var viktig for at influencerne skulle få denne rollen, som kan minne om opinionslederskap. Identifikasjon var en av disse faktorene. Flere av informantene i undersøkelsen snakket om at de kjente seg igjen i det som ble publisert på Instagram.

Det kunne være identifikasjon med stilen, for eksempel ved at noe ble oppfattet som usensurert eller hjemmesnekret. På den måten virket det virkelighetsnært, og var lett for informantene å relatere til.

Det er jo en veldig sånn usensurert. Du hører lydene når du tråkker liksom, det er veldig sånn, du hører musikken i bakgrunnen, og veldig sånn hjemmesnekra da, og veldig lite ehm… lite profesonelt. Og det tror jeg er en del av stilen, og det er definitivt sånne ting som man kommer kanskje litt sånn gjenkjennelses identifiserer seg med henne når det er så uprofesjonelt, og dårlig lys, og ganske sånn stygg settig da (ler). Det virker mer gjenkjennbart enn det ville gjort om det ikke var sånn. — Frida, informant

Flere av informantene uttalte at det virket mye mer ekte hvis det var relaterbart. Også tema eller innholdet i innleggene var noe informantene kunne føle gjenkjennelse av. Særlig følelsen av fellesskap i saker som informantene opplevde at angikk dem, bidro til å skape identifikasjon. Slik fikk informantene en form for bekreftelse på at det de selv mente var «riktig».

En av informantene poengterte at et innlegg som handlet om kvinners rettigheter i Saudi-Arabia ikke fanget interessen hennes på samme måte som andre ting, slik som “homofili og sånne type ting”.  Hun sa:

Jeg tror ikke det er det folk vil ha på Instagram. Og det er jo tross alt til siste slutt vi som bestemmer hva vi vil ha. Men hun har jo 235 likerklikk på innlegget, og en kommentar ser det ut som. Jeg vet ikke hva hun har på de andre innleggene sine, men i forhold til et innlegg hvor man gjerne skriver om noe annet da, homofili eller sånne type ting, så ville nok det kanskje hatt litt mer interesse, fordi at det er en veldig, det er en sak som angår oss her i Norge. Det der er ikke en sak som angår oss her i Norge. […] Jeg tenker det må være nært enten geografisk eller følelsesladd. Og da kan det gjerne være nært i den forstand at man, at det relaterer til noen man har opplevd da, for eksempel. Homofili, det er jo verden over, selvfølgelig, men veldig i Norge. Det er i Norge og. Disse skytemassakrene som er i USA, selvfølgelig påvirker det oss i Norge, vi har jo hatt Utøya. Men kvinner kan kjøre bil i Norge. Kvinner har alltid kunnet kjøre bil i Norge. Så det blir liksom sånn, det må være enten geografisk eller følelsesladd for at det skal nå frem til noen på Instagram. For det er ikke egentlig ment til å skulle være en nyhetskanal. — Mia, informant

Å klare å holde seg til det følgerne så på som relevante politiske tema i den norske offentligheten og å uttrykke seg om ting man selv har et grunnlag for å uttale seg om, var også viktig for hvor stor troverdighet influencerne hadde. En av informantene valgte å bruke Sophie Elise Isachsen og Ulrikke Falch som eksempler. Hun snakker først om Isachsen:

[…] ja, det er veldig fascinerende når du ser på Instagram-profilen, det er… det er en slags kompleksitet som jeg synes er veldig fascinerende der, over at det går an å på en måte posere så seksuelt i ingen klær omtrent, til å så skulle delta på debatter og hevde at du er seriøs og en stemme. Altså.. jeg synes den.. og jeg sier ikke nødvendigvis at man ikke skal kunne gjøre begge deler. Jeg bare synes at det er veldig, altså, Ulrikke Falch har en veldig tydelig, hun har valgt på en måte en veldig tydelig der hun sier at “dette er meg”, mens jeg føler at Sophie Elise er en mix av roller. — Katrine, informant

Her ser vi at Ulrikke Falch anses som autentisk fordi hun har en klar linje for hvordan hun formidler sin identitet. Det virker som det for informantene er vanskeligere å få grep om den identiteten Sophie Elise formidler.

Dermed tillegges Falch rollen som autentisk mens Sophie Elise ikke gjør det. Falch lykkes altså bedre med sine virkemidler, til tross for at begge formene for presentasjon av egen identitet er bevisste presentasjoner.

I tillegg til disse faktorene ønsket informantene en form for oppfordring eller måte å bidra på. Hvis dette manglet kunne det oppstå usikkerhet og følelse av hjelpeløshet. En av informantene ga uttrykk for at hun synes det var vanskelig å forholde seg til informasjonen når hun ikke fikk en konkret beskjed om hva hun skulle gjøre med den.

Dermed blir influencerne som en guide som hjelper følgerne i retning mot «riktig» handling. En kunnskapsrik «venn» som hjelper dem å finne frem i jungelen av informasjon og valgmuligheter.

Konsekvenser for meningsdannelse

Demokratiet er avhengig av at også de unge bruker stemmeretten sin. Denne gruppen er blant de som leser minst nyheter, og som også er minst politisk aktiv. Dermed blir andre kanaler viktige for politisk meningsdannelse.

Undersøkelsen viser at Instagram kan være en sentral arena når det kommer til meningsdannelse for unge borgere. Spesielt viktig var altså forholdet mellom influencer og følger, et forhold som nærmest kan anses som vennskap. Følgerne opparbeider seg god kjennskap til influencerne ved å følge dem tett, og de får godt grep om meningene deres. På denne måten kan de plassere seg selv og sine meninger i forhold til disse aktørene.

Dermed mener jeg at influencerne kan anses som opinionsledere. De er aktører som deler av sin kunnskap, og som påvirker andres meninger ved å dele denne kunnskapen. Følgerne deres er opptatt av hva de mener, og kan også tidvis adoptere meningene deres uten noen form for kritisk blikk. 

Dette er positivt i den grad at følgerne kan innhente informasjon og tolkninger av tema som de gjerne ikke hadde fått andre steder. De kan fatte interesse for tema de kanskje ikke hadde blitt interessert i hvis de leste dem i en avis, og de kan bli informert om hendelser de ellers ville oversett.

Likevel finnes det flere problematiske aspekter ved dette. Når informantene tar det de leser for å være sannheter uten å se på det med kritiske øyne, hopper de over et viktig ledd i den meningsdannende prosessen.

Samtidig ser vi at de ved å være svært selektive rundt hva som interesserer dem risikerer å gå glipp av viktige tema. På denne måten eksponeres de for ting de allerede har opparbeidet seg en mening om, eller ting som på en eller annen måte står dem nært. Andre saker velges bort, eller fanger ikke en gang oppmerksomheten deres.

Til tross for farene ved influencernes påvirkning på disse unge menneskene, velger jeg å se på det som positivt. For dem som ikke leser nyheter eller holder seg oppdatert på hva som skjer i samfunnet kan informasjonen de får via influencere gi dem et grunnlag for videre interesse og engasjement. For dem som leser nyheter og holder seg oppdatert, kan det være et godt supplement til det de får med seg i andre kanaler.

Jeg mener derfor at influencerne fungerer som opinionsledere, og at dette kan ha en positiv effekt på unge borgere. Likevel er det viktig å være kritisk til hva som deles, og hvordan følgerne videre benytter seg av dette.

Litteratur:

Abidin, Crystal (2016), «Aren´t These Just Young, Rich Women Doing Vain Things Online?»: Influencer Selfies as Subversive Frivolity. Social media + society. April-June 2016: 1–17.

Fraser, Nancy (1995), From redistribution to Recognition? Dilemmas of Justice in a ‘Post- Socialist Age’. ProQuest, Vol. 0, Issue 212, London.

Lazarsfeld, Paul F; Berelson, Bernard & Gaudet, Hazel (1944), The people‘s choice. How the voter makes up his mind in a presidential campaign. New York, Duell, Sloane and Pearce.

Det eksperimentelle designet er nyvinnende: Vi spurte først tre ulike, mindre grupper respondenter om deres holdninger henholdsvis til å ta i mot syriske flyktninger, til obligatorisk meslingvaksine for barn, og til akademisk boikott av Israel. Deres svar ble lagret og gjengitt til en ny gruppe respondenter i medborgerpanelet. Samtidig som de nye respondentene så et kakediagram med oversikt over hvor mange av de tidligere respondentene som var enig eller uenig, fikk de de samme spørsmålene selv. Når denne gruppen hadde gitt sine svar, fikk nok en ny gruppe respondenter se deres svar igjen, samtidig som de skulle svare på de samme spørsmålene selv. Slik fortsatte stadig nye grupper å få oppdatert informasjon om den forrige gruppen. For hver gruppe som så en meningsmåling var det en kontrollgruppe som bare fikk spørsmålene, uten å se hva andre før dem hadde svart.

Foto: Mikael P. Johannessoncb

Illustrasjon av den eksperimentelle prosedyren “Dynamic Response Feedback” og implementeringen i eksperimentet om syriske flyktninger og obligatorisk meslingvaksinering av barn.

Figur 1 viser det eksperimentelle designet gjennomført på spørsmålet om syriske flyktninger (a), og obligatorisk meslingvaksine (b). De første respondentene så en meningsmåling som viste at 40 prosent var enig i at Norge skulle ta i mot flere syriske flyktninger. Blant de som så denne fordelingen, var det 52 prosent som var enig i denne påstanden. Tilsvarende for kontrollgruppen som ikke så en måling var 59 prosent. I den neste gruppen – som så en meningsmåling som viste av 52 prosent var enig – var det 61 prosent som var enig i påstanden (mot 66 prosent i kontrollgruppen). Deretter var det liten bevegelse i fordelingene. For vaksinespørsmålet var hele ni av ti respondenter enig i at staten bør innføre obligatorisk vaksinering, og denne fordelingen var stabil over tid.

Resultatene fra eksperimentene viser enkelte tegn til en såkalt medvindseffekt (bandwagon effect) om meslingvaksine. Det var et sterkt flertall for obligatorisk barnevaksinering mot meslinger, og mye sterkere enn hva de fleste respondentene trodde. Enkelte av de som endret oppfatning om hvor sterkt flertallet var ble også selv sterkere tilhengere av en slik vaksine. Denne medvindseffekten var imidlertid svak, og kun påviselig for dette ene spørsmålet. Det generelle funnet fra studien er at meningsmålinger ikke er i stand til å påvirke opinionen i seg selv. Forskjellene i svarene mellom de som så en meningsmåling og de som ikke så en slik måling var ubetydelige.

Resultatene viser at opinionen er robust og ikke så lett lar seg påvirke som en kanskje skulle frykte. Resultatene er til en viss grad også relevante for politiske valgkamper: De antyder at når partier går oppover eller nedover på meningsmålingene, så er det av substansielle grunner, og ikke fordi velgerne ønsker å være på vinnerlaget. Enkelte velgere stemmer taktisk, og er villige til å «låne bort» sin stemme til et parti som vaker rundt sperregrensen. Men dette er en annen type påvirkning, hvor velgernes grunnleggende preferanser står fast, og måten de lar den komme til uttrykk påvirkes av den taktiske situasjonen i øyeblikket. Det er generelt liten grunn til å frykte at meningsmålinger påvirker folks politiske holdninger.

Artikkelen som presenterer eksperimentene blir publisert i Social Science Computer Review, fritt og gratis tilgjengelig for alle. Forfatterne er Sveinung Arnesen, Mikael Poul Johannesson, Jonas Linde og Stefan Dahlberg, alle fra Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. En tidligere versjon av dette blogginnlegget har vært på trykk som kronikk i Bergens Tidende, og postet på den norske statstviterbloggen Saktuelt

Våren 2015 svarte 75 prosent at de var svært tilfredse eller tilfredse med måten demokratiet fungerer på i Norge. Et år senere, våren 2016, var tallet falt til 60 prosent, og ferske tall fra høsten 2016 viser at 61 prosent er svært tilfredse eller tilfredse. Andelen som er lite tilfredse eller ikke tilfredse i det hele tatt, økte fra 6 til 13 prosent fra våren 2015 til høsten 2016 (se figur).

Norsk medborgerpanel er en internettbasert spørreundersøkelse om nordmenns holdninger om viktige samfunnstemaer. Deltakerne representerer et tverrsnitt av den norske befolkningen. Panelet drives av samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen og Rokkansenteret.

Tilfredsheten med demokratiet for nedadgående?

Spørsmålet om tilfredshet med demokratiet er stilt i alle spørsmålsrunder siden panelets oppstart høsten 2013.

Brudd med trend?

– Nedgangen i tilfredshet er overraskende, sier valgforsker Bernt Aardal ved Universitetet i Oslo.

Fallet i 2015 og 2016 bryter nemlig med trenden i Valgundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning, som viser en stabil tilfredshet med demokratiets virkemåte. Fra 1977 til 2013 lå andelen som er meget eller ganske fornøyde med demokratiets virkemåte på rundt 90 prosent, med et unntak i 2001, da tallet var 78 prosent. (Tallene kan ikke sammenlignes direkte. Respondentene til Valgundersøkelsene får fire svaralternativer, mens Medborgerpanelet gir fem alternativer.)

Tallene bryter også med trenden for Norge i European Social Survey. Der svarer respondentene på hvor fornøyde de er med hvordan demokratiet virker på en skala mellom 0 og 10. Andelen som velger 7–10, noe som tilsvarer svært tilfreds og tilfreds i Medborgerpanelets undersøkelse, har økt jevnt og trutt fra knappe 50 prosent i 2002 til drøye 70 prosent i 2012 og 2014.

Fallet bekrefter muligens tallene fra PR-firmaet Edelman, som viser at tilliten til samfunnsinstitusjoner sank over hele verden i 2016, som Minervas Jan Arild Snoen skrev om nylig. Norge er imidlertid ikke med i Edelmans undersøkelse.

Flere mulige forklaringer

– Fallet fra 75 prosent til 61 prosent er substansielt, men slike indikatorer varierer vanligvis ganske mye over tid, og variasjoner på rundt 10 prosentpoeng er ikke uvanlige, sier Jonas Linde, professor ved Institutt for sammenliknende politikk på Universitetet i Bergen.

Foto: Stortinget cbnd

Fungerer demokratiets institusjoner? Statsminister Erna Solberg på Stortingets talerstol 5. desember 2016, bivånet av stortingspresident Olemic Thommessen.

Den langsiktige utviklingen er at man ser en stigende tilfredshet med demokratiet i Vest-Europa, forteller Linde. Unntaket er land som var hardt rammet av finanskrisen, som Hellas, Spania, Portugal og Kypros, hvor andelen tilfredse har falt kraftig, men også der har den steget i det siste.

Linde tror det kan være flere forklaringer på at andelen som er tilfredse med demokratiet i Norge har sunket noe siden 2015: Oljeprisfallet førte til at mange mistet jobben, flyktningkrisen førte med seg politisk turbulens, og mange er kritiske til hvordan småpartiene KrF og Venstre presser regjeringen og får større makt enn partistørrelsen tilsier, forteller Linde.

– Samtidig kunne man spekulert i motsatt effekt av flyktningkrisen, mener Linde. – Norge har ført en fast kurs med restriktiv politikk, noe man kunne anta at ville vekke tillit.

Skjedde også i 2001

Valgforsker Bernt Aardal mener man bør se an hvorvidt resultatene fra Medborgerpanelet fanges opp i andre undersøkelser. – Men selv om man kan stille spørsmål ved hvor representative slike webpaneler er, kan de fange opp kortvarige og situasjonsbestemte strømninger, sier han.

– Uansett bør man ikke anta at lavere tilfredshet innebærer at folk blir mindre fornøyde med demokratiet som styreform, mener Aardal.

Forskningslitteraturen har tvert imot pekt på at når respondenter blir stilt dette spørsmålet, svarer de egentlig på hvor tilfredse de er med hvordan myndighetene håndterer aktuelle saker. Og da må man spekulere i hvilke konkrete saker som forårsaket nedgangen utover 2015, sier Aardal, som peker på det samme som Linde for å forklare en mulig uro blant folk de siste par årene.

– Høsten 2015 var turbulent, med stor tilstrømning av flyktninger og asylsøkere og en oljepris som sank raskt og førte til økonomisk usikkerhet for mange.

Også i 2001, da tallene viste lavere tilfredshet med demokratiet, var årsaken en aktuell og kaotisk politisk situasjon, forteller Aardal. Blokkpolitikken var i oppløsning, Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1924, og regjeringsalternativet var uklart. Men i tiden etterpå rapporterte velgerne at de igjen så klarere forskjell på blokkene, og tilfredsheten med demokratiet økte.

Faren for videre glidning

– Det mest interessante er å se om lavere tilfredshet gir utslag i lavere valgdeltakelse ved stortingsvalget, sier Hilde Sandvik, sjefredaktør og grunnlegger av Broen.xyz.

Nedgangen er markant, men så har også tilfredsheten med demokratiet vært stabilt høy i de nordiske landene i lang tid, sier Sandvik. Hun peker på det samme som Linde og Aardal for å forklare nedgangen i 2015: lavere oljepris, flyktningestrøm og annen politisk urolighet som korrupsjonsskandalen i Yara.
Det avgjørende, mener Sandvik, blir å se om tilfredsheten bare har gjort en midlertidig dupp, eller om den glir videre nedover sammen med tillit til andre institusjoner. Hun viser til en Harvard-studie som dokumenterer at unge i Europa og USA har mindre tro på demokratiet nå enn før, og påpeker at det er trekk ved dagens politiske samtale som kan forsterke en politisk apati.

– Donald Trumps metode, som vi kjenner igjen i politikere som Carl I. Hagen, var i valgkampen å overdrive bevisst og satse på at man likevel framstår som mer sannferdig enn de som er nyanserte. Som president har han gjentatte ganger vist at han ikke er interessert i å følge normale politiske spilleregler. I tillegg har han utropt mediene til «politisk opposisjon». Mange, også i populistiske partier i Norge, følger nok med på ham, sier Sandvik.

Lav utdannelse, lavere tilfredshet

Tallene fra Medborgerpanelet gir også innblikk i hvor tilfredse ulike grupper er med måten demokratiet fungerer på i Norge. Høsten 2016 var 64 prosent av kvinnene svært tilfredse eller tilfredse, mens tallet blant mennene var 57 prosent.

Tilsvarende var 69 prosent av dem med høgskole- eller universitetsutdanning svært tilfredse eller tilfredse, mens tallet var 60 prosent for dem med videregående som høyeste utdanning, og 51 prosent for dem uten utdanning eller med grunnskole som høyeste utdanning.

Alder skiller lite: Blant 18–29-åringene var 63 prosent svært tilfredse eller tilfredse, mens tallet var 60 prosent både blant 30–59-åringene og blant de over 60 år.

Kriteriene er ikke helt ferdig formulert, men internt har man brukt betegnelsen “bloggstøtte” på initiativet.

— Vi vil først og fremst legge vekt på personlige bloggsider, men også journalistiske prosjekter, sier Rudeng.

— Vår interesse ut fra Fritt Ords perspektiv ligger i å berike ikke minst meningsdannelsen, og til dels nyhetsfunksjonen, utenfor de store redaksjonene. Et sted mellom kommentar og journalistikk vil dette måtte ligge, utdyper han.

Diskusjonene om pressestøtten og det statlige Mediestøtteutvalgets arbeid har inspirert til Fritt Ords satsing. Nå er Rudeng nysgjerrig på responsen.

— Det er ingen som helt vet hva slags prosjekter folk vil komme opp med hvis de får disse midlene. Dette initiativet kan bidra til å dokumentere interesser og behov. Vi håper det vil bli et konstruktivt innslag.

Vox Publica har tidligere skrevet om det britiske fondet 4iP, som støtter digitale medieprosjekter. Dette fondet har imidlertid langt større beløp til disposisjon og er mer orientert mot teknologiprosjekter enn det Fritt Ords bloggstøtte vil være, ifølge Rudeng.

Søknadene som kommer inn vil bli vurdert av en egen jury bestående av Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr.

OPPDATERING 30. juni: Fritt Ord har nå lyst ut støtten med mer detaljer. Søknadsfristen er 15. september.