Klokken er litt over 18.30 når hovedansvarlig for “la Grande marche” i Bouches-du-Rhône og de fem frivillige fra Macrons parti tar fatt på dør-til-dør-aksjonen, i grupper på to. Det er en varm aprilkveld og app’en “Cinquante Plus Un”, som Macrons parti bruker, har fortalt dem hvor de skal stille sine åtte spørsmål om EU: to husklynger i hjertet av 5. valgkrets i fylket Bouches-du-Rhône.

“Det burde være en skattejustering i Europa,” sier Moudjir Nekissa til LREM-aktivistene. Han viser til det lave skattenivået i Irland og europeiske skatteparadiser. (Foto: Simon Fontvieille).

Velgerne stemte riktignok for en lokal LREM-kandidat i fjorårets valg til den franske nasjonalforsamlingen, men kandidaten tilknyttet venstreradikale Jean-Luc Mélenchon – som selv ble valgt fra Marseille – fikk mer enn 47 prosent av stemmene i andre valgrunde. For ikke å snakke om andelen hjemmesittere som utgjorde nesten 61 prosent av velgerne.

Kanskje ikke det beste stedet å begynne kampen for EU-valget i Frankrikes neste største by?

“Målet med denne marsjen er å nå ut til de som befinner seg lengst borte fra politikken. De harde politiske debattene tar vi når den ordentlige valgkampen begynner,” forsikrer Gaël Le Roux. “For å peile ut områdene der disse befinner seg, kryssanalyserer programmet offentlige opplysninger, som valgdeltakelse og aldersgrupper,” legger han til.

“Jeg har ikke peiling”

Selv om et dataprogram kan finne frem til hvem man skal spørre ut, handler det nå om å få dem i tale. Og det er en helt annen sak… Det er fortvilende stille der Gaël og Christine ringer på den ene ringeklokken etter den andre. En truende mann med solbrillene på nesen kommer ut av bygningen. “Nei, takk! Jeg er ikke interessert!”, kommer det bryskt til svar når Marche-aktivistene henvender seg til ham. Gulp…

Ved femtende forsøk åpner en av beboerne endelig døren uten å bry seg med å spørre hvem det er. De to “marcheurs” kommer seg inn i heisen og opp i åttende etasje. Første dør, nok en gang uten hell: “At det går an! Nei, jeg har ikke fem minutter, hverken til Europa eller politikk!”

“Det er alltid litt stress i begynnelsen, men så løsner det og skapes tillit”, sier Christine betryggende.

I 7. etasje er man mer samtalevillig. “Ok, det er greit med fem minutter, men først må jeg hente datteren min”, sier Esther, 28 år, fra trappeavsatsen. Imidlertid er ikke Europa et tema den unge kvinnen er særlig opptatt av. Selv om hun synes at innvandring er noe som “ikke fungerer” i Europa og at man heller burde prioritere økonomi, sosialpolitikk og bærekraftig jordbruk, er det flust av “trolig”, “jeg har ikke peiling” og andre “vet ikke”. Det kan bli vanskelig å koke i hop et politisk program til EU-valget basert på dette…

Men det spiller ingen rolle. Svar, dører som er banket på, åpnet, utfylte spørreskjema… Alt blir nøyaktig registrert i app’en og sendt til partiets hovedkvarter.

Politisk enetale

Tre avslag og like mange stengte dører senere, er netthandelselger Saoudi Samar i 5. villig til å svare. Selv om han er algerisk, har han like fullt gjort seg opp en mening om EU. “For meg er Europa friheten til å reise, å utveksle, å drive forretning”. Og så et lite hjertesukk: “Men det som ikke fungerer, er alle de forskjellige lovene…”

Flere ringeklokker skal prøves. Yanis Roussel og Fabien de Montillet er for veteraner å regne blant Macron-aktivistene. De har vært med i henholdsvis to og fem år. (Foto: Simon Fontvieille).

I 2. etasje er det ren lykke med to utfylte spørreskjema! Skolekantinekokken Hélène svarer raskt at EU kan være mer effektiv enn Frankrike på noen områder uten at hun kan si akkurat hva det er som “fungerer”, mens Patrick er mye vagere. Funksjonæren iført t‑skjorte og med svart skjegg, begynner en tilnærmet politisk enetale…

“Jeg interesserer meg ikke for Europa, jeg reiser ikke, jeg er redd for å fly! Det hadde vært bedre om dere spurte meg ut om Frankrike… Forresten så tror jeg ikke at Frankrike er mindre effektiv enn Europa i å håndtere saker. Og så tar man hånd om problemene der oppe, i Brussel, men Europa, hva er nå det? Tre, fire sterke land, og de andre… Se hvilken forfatning Hellas er i! Euro’en var ikke bra… Livet var ikke særlig billig før, men nå…! Prioriteringene på europeisk nivå burde være økonomi og innvandring. Jeg er ikke rasist, men nå står det heller dårlig til med oss selv, og vi bør hjelpe våre egne før vi hjelper andre… Og et annet område Europa burde ta tak i, er kjøpekraften. Fordi, altså, Macron er grei og senker boligskatten, men så øker han samtidig prisen for en pakke røyk med en euro og en liter bensin med 20 cent!”

Kritikken av den sittende regjeringen er aldri langt unna. “Jeg klandrer Macron for å ikke inkludere de eldre i planene om å investere i etterutdanning,” kommer det fra Moudjir i 1., som selv var LREM-aktivist i den store marsjen i løpet av den tidligere økonomiministerens presidentvalgkamp. “Jeg er 55 år og får kun midlertidige stillinger!”

Det handler om nyanser

Klokken 19.31 er det tid for debrifing med de andre tospannene. Ved et bord på kaféen Le Comptoir moderne, går aktivistene gjennom resultatene. Fem utfylte spørreskjema fra Gaël og Christine, fire fra det andre teamet og kun ett fra det siste. Av de noen og 75 dørene som har blitt banket på til sammen av alle seks, er det et heller magert resultat…

“Målet er å få utfylt 100 000 spørreskjema i hele landet. Med en vanlig spørreundersøkelse får man svar fra bare 1000 personer! Det hadde vært bra å nå 1000 i Marseille, og 2000 for hele fylket”, forklarer Gaël.

For å nå målet, er de et hundretalls aktivister som går dør-til-dør i Marseilles gater, ti ganger mer – ifølge LREMs fylkesstyre – enn under marsjen i løpet av presidentvalgkampen. Men selv om de er flere og hevder å bli stort sett godt mottatt, støter “les marcheurs” likevel på noen problemer.

Debrief mellom to søppelkasser før du går for å ta en drink … (Foto: Simon Fontvieille)

“Det gikk bedre i aksjonen under presidentvalgkampen, og så har jo ikke franskmenn vært utelukkende fornøyde siden den gang!”, sier Fabien de Montillet som bidro aktivt i forrige aksjon. “På mandag var det en som sa “jeg bør nok ikke svare, for da kommer det til å gå for altfor langt…””.

Men hva med gjennomgangen av svarene fra de som ikke ønsket å skalpere Emmanuel Macrons utsendte? “Det man som oftest er opptatt av, er sikkerhet, innvandring og økonomisk utvikling”, oppsummerer Yanis Roussel, stipendiat innen evaluering av medisinsk forskning og “marcheur” i fritiden. Med folks personlige meninger som ikke alltid er like gjennomtenkte og en president som forfekter en “vertikal” maktfordeling, gjenstår det nå å se hvorvidt de innhentete opplysningene virkelig kan utgjøre et grunnlag for LREMs politiske program til det forestående valget til EU-parlamentet.

“Målet er å få vite hvilke tema folk ønsker at man skal ha fokus på”, sier Yanis Roussel.

Med andre ord, det blir en hel del nyanseringer…

Marsjens resultater på landsbasis vil offentliggjøres i begynnelsen av sommeren. Men vi må avvente EU-valget i mai 2019 for å se om Emmanuel Macrons gigantiske dør-til-dør-aksjon har båret frukter. Fortsettelse følger…

Demokratiske innspillsmøter om EU og Europa

“Den store marsjen for Europa” er ikke det eneste offensive politiske virkemiddelet i forsøket på å utbedre forholdet mellom franske borgere og EU. Torsdag 19. april deltok den franske europaministeren Nathalie Loiseau i det første demokratiske innspillsmøtet som ble avholdt i foreningssenteret Cité des associations på Canebière, Marseilles svar på Champs-Elysées. To dager tidligere hadde Emmanuel Macron innviet aksjonen i forbindelse med et tilsvarende møte i Epinal i Les Vosges, nord-øst i landet. Målet: Å la franske borgere, fra hele det politiske spekteret, si sin mening om EU-systemet.

“Det er et lite paradoks. I møte med mange utfordringer, det være seg terrorisme, global oppvarming eller innvandring, er det ikke nok bare å snakke om nasjonale grenser. Imidlertid er det europeiske prosjektet og de europeiske folkene ikke helt på nett,” sa ministeren foran mer enn 60 marseillere. Og rett nok. Med Maastricht-avtalen i 1992 som ble vedtatt med et lite flertall, folkets nei ved folkeavstemmingen om en EU-grunnlov i 2005, og deretter Lisboa-traktaten i 2007 som tok utgangspunkt i den forrige og ble vedtatt parlamentarisk, har unionen gitt Frankrike noen senskader.

Nathalie Loiseau (nr to fra venstre) lyttet til synspunktene fra over 60 deltakere på innspillsmøtet i Marseille (foto: Simon Fontvieille).

I mer enn en time ble alle slags temaer tatt opp. Alt fra grunnlaget for et europeisk identitetskort til forenklingen av økonomisk støtte fra EU-kommisjonen, via skatteparadiser, skatteutjevning mellom medlemsland, kravet om overholdelse av demokratiske standarder for EU-støtte til østeuropeiske medlemsland, og også GAFA-beskatning (Google, Apple, Facebook og Amazon) og utsendte arbeidere. Alt var lov…

Seansen i Marseille var første i en lang rekke møter. Fra april til oktober skal et hundretalls møter av denne typen arrangeres i 26 EU-land (dvs. alle bortsett fra Storbritannia). Oppsummeringen av kampanjen, som Emmanuel Macron tok initiativ til og som siden har blitt tatt opp av de europeiske partnerne, vil legges frem for Det europeiske råd i desember. Nå gjenstår det å se hva dette helt konkret skal brukes til.

Slike redaksjoner kjennetegnes ofte av en ståltro på at de avslører de virkelige fakta som «mainstream media» tilbakeholder. Disse fenomenene har ført til at spørsmålet om tillit til mediene, og hva folk faktisk legger i dette begrepet, har blitt brennende aktuelt.

Det skrives og menes mye om folks tillit til mediene om dagen. Både forskere og journalister er enige om at temaet er viktig. Men på ett viktig punkt har det hersket full forvirring: Hva betyr egentlig «tillit» for folk flest?

Vår nye undersøkelse fra Norsk medborgerpanel viser at folk forstår tillit ganske likt som forskere, med et viktig unntak: en følelse av utenforskap, som kommer av at noen opplever at mediene ikke representerer deres syn. Denne ideologiske dimensjonen kan være viktigere enn tidligere antatt.

“Tillit”: Hva er det folk svarer på?

Men først en innrømmelse: noe av skylden for forvirringen må faktisk vi som lager spørreundersøkelser ta på vår kappe. Å spørre folk om hvor mye tillit folk generelt har til mediene, på en skala fra svært høy mistillit til svært høy tillit, er nemlig en vanlig øvelse verden over.

Men hvis en tenker seg om – hva betyr egentlig «mediene»? Hva tenker du på når du leser det ordet? Favorittavisen, eller en blekke du synes er noe skikkelig herk? Tenker du på den ulne massen «journaliststanden»? Dagsrevyen? Eller Se og Hør? Eller kanskje noe helt annet?

Resultatene fra slike spørreundersøkelser har ført til bekymringer for at folks tillit til pressen er i fritt fall. Men disse undersøkelsene klarer ikke si noe om hva folk faktisk legger i det å ha tillit til mediene.

Vi vet rett og slett ikke helt hva det er folk har svart på. Dersom en person svarer at de har svært lite tillit til mediene – mener de da at de har svært liten tillit til at det mediene skriver er sant? Eller betyr det at de har svært lite tillit til at mediene er objektive?

Nettopp på grunn av denne forvirringen har slike målinger, som spør om «generell tillit til mediene» mottatt mye kritikk. Representanter for journaliststanden har etterlyst målinger som i større grad skiller mellom «mediene» som samlesekk, og enkeltpublikasjoner og mediehus.

Medieforskere har stilt spørsmålet: «hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?».

Forskere har skrevet haugevis av bøker og artikler om hva tillit er, og undersøkt hvordan tillit til mediene består av ulike dimensjoner. Disse dimensjonene er imidlertid teoretisk konstruerte, og basert på forskernes forhåndsantakelser om hva tillit er.

Men hvis man lurer på hva folk mener med tillit, kan man også begynne med å spørre folk hva de faktisk mener.

Vi gjorde nettopp det, og spurte omtrent 2000 nordmenn om hva de legger i begrepet «tillit til mediene».

Det viser seg at forskere og andre kanskje har oversett en viktig dimensjon: opplevelsen av at et nyhetsmedium deler ens eget verdensbilde, eller ideologi.

Hva betyr «tillit til medier» for folk?

I faglitteraturen er det vanlig å hevde at tillit til nyhetsmediene innebærer at man kan stole på at de belyser flere sider av en sak, at de ikke dekker hendelser skjevt, at faktaene som velges ut er relevante, at journalistene utviser grundighet i arbeidet, og uavhengighet av økonomiske og politiske interesser.

Resultatene våre viser at mange nordmenn trekker frem mange av de samme dimensjonene som forskerne i sine beskrivelser av tillit.

Én person skriver for eksempel at tillit betyr:

«Å kunne være sikker på at media opptrer uten politiske, økonomiske, eller andre føringer. At mediene ikke har en agenda, og at de gjengir fakta og ikke spekulasjoner eller antagelser»

En annen svarte:

«Trygghet på at fakta er fakta – meninger og vurderinger skal komme klart fram. Samme etiske grunnholdning og oppførsel som en lærer sine barn: en farer ikke med sladder»

En tredje skrev:

«At det som blir tatt opp er korrekt og grundig journalistikk med flere synspunkt på samme sak»

Disse svarene tyder på at tillitsoppfatningen til mange av våre respondenter stemmer godt overens med det tidligere undersøkelser har vist.

En følelse av utenforskap

Men ikke alle. Noen svarte helt annerledes på spørsmålet. Gjennom nye, semi-automatiserte metoder for tekstanalyse ble vi klar over mønstre som kan være vanskelige å få øye på hvis en undersøker stoffet med teoretiske forhåndsantakelser. Analysen viste at noen svar passet inn under kategorien «ideologi». Dette er en dimensjon ved tillit til mediene som ikke er inkludert i tidligere studier på feltet. Flere studier har tatt hensyn til hvordan ideologi påvirker tillit, men har oversett at enkelte folk forstår tillit som ideologisk representasjon.

Svarene i ideologi-gruppen peker mot at noen opplever en ideologisk distanse mellom mediene og dem selv. Det kan sammenlignes med en følelse av utenforskap. Selv om mediene ofte «tar hensyn til ulike synspunkt», så opplever enkelte at mediene ikke dekker deres synspunkt.

En person skrev:

«Tilliten er avhengig av hvilke media det dreier seg om. Generelt sett er norske aviser kunnskapsløse og konforme»

En annen svarte:

«Partiavisene døde naturligvis aldri ut, slik soga av og til seier – helt avhengig av hvem du spør. De mer oppmerksomme vet selvfølgelig at journalistene, i stadig større omfang, inkluderes i et ubestemmelig sjikt som aktivt lever for å fornekte ideologiske skillelinjer – og i stedet pøser all sin journalistiske energi inn i å «rapportere», og i stadig større grad passe sine meninger (…)»

En tredje svarte:

«Har ikke mye tillit til media. Det er bare ett sett av holdninger og meninger som er godkjent»

Det er ikke nytt at deler av befolkningen mener at pressen er venstrevridd eller bærer i seg spor av partipressen. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting) helt siden 1980-tallet.

Det er likevel interessant at enkelte trekker frem akkurat ideologi når de forklarer hva de selv mener med å ha tillit til mediene. Våre analyser peker nemlig på at flere føler at deres holdninger og synspunkter ikke er representert.

Minervaredaktør Nils August Andresen var innom denne tankegangen da han i fjor hevdet at enkelte ikke opplever seg representert i norske nyhetsmedier. Han trakk frem at særlig velgere på høyresiden kan føle at deres syn på innvandring ikke kommer frem i mediene, som skriver «om dem, men ikke med dem».

Vår undersøkelse tyder imidlertid på at Andresen både har rett og feil.

Vi finner nemlig støtte for antakelsen om en opplevelse av utenforskap og manglende representasjon i vår undersøkelse, men den har ikke noe med høyresiden eller et bestemt politisk parti å gjøre.

Våre undersøkelser viser at opplevelsen av å ikke få sine holdninger og synspunkt representert i mediene henger sammen med et lavere utdanningsnivå, mindre tilfredshet med demokratiet og at etablerte medier (i motsetning til sosiale medier) er mindre viktig.

En oppfordring til fremtidens tillitsmålinger

Undersøkelsen vår viser at folk legger ulike kriterier til grunn i sine beskrivelser av hva tillit til medier faktisk innebærer. Når journalister og forskere i tiden fremover skal finne ut av hvorfor noen har mer eller mindre tillit til mediene enn andre, må de ta høyde for at ideologi-aspektet kan være viktig for mange.

Et naturlig første steg er å lage undersøkelser som sjekker hvor mange som er enige eller uenige i påstander som «Norske nyhetsmedier tar hensyn til og representerer holdninger og meninger til folk som meg». Aftenpostens måling av hvem som føler at deres meninger og verdier kommer frem i mediene er et eksempel til inspirasjon.

Forskere bør ta inn over seg viktigheten av ideologi. Skal en få et troverdig bilde av folks tillit til mediene, må slike nyanser inn i fremtidige målinger.

Journalister bør ta inn over seg at det finnes et publikum som ikke føler seg inkludert, og vurdere å åpne døren for en gruppe som kjennetegnes av lav utdanning, manglende tilfredshet med demokratiet, og en opplevelse av at mediene ikke tar inn over seg virkeligheten til «sånne som dem».

Det eksperimentelle designet er nyvinnende: Vi spurte først tre ulike, mindre grupper respondenter om deres holdninger henholdsvis til å ta i mot syriske flyktninger, til obligatorisk meslingvaksine for barn, og til akademisk boikott av Israel. Deres svar ble lagret og gjengitt til en ny gruppe respondenter i medborgerpanelet. Samtidig som de nye respondentene så et kakediagram med oversikt over hvor mange av de tidligere respondentene som var enig eller uenig, fikk de de samme spørsmålene selv. Når denne gruppen hadde gitt sine svar, fikk nok en ny gruppe respondenter se deres svar igjen, samtidig som de skulle svare på de samme spørsmålene selv. Slik fortsatte stadig nye grupper å få oppdatert informasjon om den forrige gruppen. For hver gruppe som så en meningsmåling var det en kontrollgruppe som bare fikk spørsmålene, uten å se hva andre før dem hadde svart.

Foto: Mikael P. Johannessoncb

Illustrasjon av den eksperimentelle prosedyren “Dynamic Response Feedback” og implementeringen i eksperimentet om syriske flyktninger og obligatorisk meslingvaksinering av barn.

Figur 1 viser det eksperimentelle designet gjennomført på spørsmålet om syriske flyktninger (a), og obligatorisk meslingvaksine (b). De første respondentene så en meningsmåling som viste at 40 prosent var enig i at Norge skulle ta i mot flere syriske flyktninger. Blant de som så denne fordelingen, var det 52 prosent som var enig i denne påstanden. Tilsvarende for kontrollgruppen som ikke så en måling var 59 prosent. I den neste gruppen – som så en meningsmåling som viste av 52 prosent var enig – var det 61 prosent som var enig i påstanden (mot 66 prosent i kontrollgruppen). Deretter var det liten bevegelse i fordelingene. For vaksinespørsmålet var hele ni av ti respondenter enig i at staten bør innføre obligatorisk vaksinering, og denne fordelingen var stabil over tid.

Resultatene fra eksperimentene viser enkelte tegn til en såkalt medvindseffekt (bandwagon effect) om meslingvaksine. Det var et sterkt flertall for obligatorisk barnevaksinering mot meslinger, og mye sterkere enn hva de fleste respondentene trodde. Enkelte av de som endret oppfatning om hvor sterkt flertallet var ble også selv sterkere tilhengere av en slik vaksine. Denne medvindseffekten var imidlertid svak, og kun påviselig for dette ene spørsmålet. Det generelle funnet fra studien er at meningsmålinger ikke er i stand til å påvirke opinionen i seg selv. Forskjellene i svarene mellom de som så en meningsmåling og de som ikke så en slik måling var ubetydelige.

Resultatene viser at opinionen er robust og ikke så lett lar seg påvirke som en kanskje skulle frykte. Resultatene er til en viss grad også relevante for politiske valgkamper: De antyder at når partier går oppover eller nedover på meningsmålingene, så er det av substansielle grunner, og ikke fordi velgerne ønsker å være på vinnerlaget. Enkelte velgere stemmer taktisk, og er villige til å «låne bort» sin stemme til et parti som vaker rundt sperregrensen. Men dette er en annen type påvirkning, hvor velgernes grunnleggende preferanser står fast, og måten de lar den komme til uttrykk påvirkes av den taktiske situasjonen i øyeblikket. Det er generelt liten grunn til å frykte at meningsmålinger påvirker folks politiske holdninger.

Artikkelen som presenterer eksperimentene blir publisert i Social Science Computer Review, fritt og gratis tilgjengelig for alle. Forfatterne er Sveinung Arnesen, Mikael Poul Johannesson, Jonas Linde og Stefan Dahlberg, alle fra Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. En tidligere versjon av dette blogginnlegget har vært på trykk som kronikk i Bergens Tidende, og postet på den norske statstviterbloggen Saktuelt

Det kanskje vanskeligste med meningsmålinger i forbindelse med et valg er å spørre et utvalg som matcher den gruppen av innbyggerne som faktisk går til stemmeurnene. Det er utfordrende nok å finne ut av hvem som bor i USA og hvordan man når tak i dem. Enda verre er det å vurdere sannsynligheten for at de man plukker ut representerer velgergrupper som faktisk bruker stemmeretten sin. Akkurat når det gjelder å forutsi valgresultatet er populasjonen man ønsker å si noe om ikke innbyggerne som sådan, men de av innbyggerne som stemmer. De som ikke stemmer er irrelevante i denne konkrete sammenhengen.

Foto: Gage Skidmore cba

Haha — lurte meningsmålerne! Donald Trump under et valgkamparrangement i juni 2016.

Vi vet av mye forskning at det er de ressurssterke menneskene som deltar i samfunnet. Med ressurssterke menes de som har mer enn gjennomsnittlige evner, nettverk og motivasjon som gjør dem i stand til å involvere seg (og bli involvert i) politikk og samfunnsliv. De som scorer høyt på sosio-økonomiske variabler er også de som bruker stemmeretten sin. De er derfor også de som er de mest sannsynlige velgerne i et amerikansk presidentvalg.

Vanligvis. Min første tanke er at man i etterdønningene av Trump-seieren skal lete i valgdeltakelsen for å se om det er andre grupper som har deltatt i større grad enn tidligere. Det har vært sagt at Trump har stor støtte blant hvite innbyggere uten høyere utdanning. Dette er en gruppe som har ganske stort numerisk potensiale til å påvirke valgutfallet dersom de blir mobilisert.

Det grunnleggende spørsmålet når man gjennomfører en meningsmåling er å spørre seg om man har plukket ut et utvalg som *representerer* populasjonen man er interessert i. Jeg tror at det denne gangen var vanskeligere enn vanlig å kunne svare ja på dette spørsmålet.

I dag er det folkeavstemming om Storbritannia skal forlate EU eller bli værende, og også denne gangen viser målingene dødt løp. Samtidig viser tippeselskapet Betfairs odds i skrivende stund 77 prosents sannsynlighet for at britene blir værende i EU. Kan vi stole på meningsmålingene denne gangen?

Det kanskje mest slående med de unøyaktige målingene i parlamentsvalget i fjor var at de alle var omtrent like unøyaktige: De målte det konservative partiet om lag seks prosentpoeng lavere enn det de faktisk fikk på valgdagen. Presisjonen på unøyaktighetene var høy, med andre ord. De publiserte målingene lå alle ganske nært hverandre, men ingen lå nært valgresultatet. Hvordan kunne det ha seg?

En mulig forklaring er at velgerne har ombestemt seg fra den ene dagen til den andre. Slikt kan skje, selv om det er uvanlig med store skifter på så korte tidsrom. Rapporten vurderer et slikt scenario, men finner ikke holdepunkter for at det er det som har hendt i dette tilfellet. En av bidragsyterne til rapporten var lederen for surveyavdelingen i Google UK, Mario Callegaro. Da han presenterte rapporten på Stanford University i slutten av januar pekte han i stedet på det som på engelsk kalles herding: For å unngå å publisere målinger som avviker veldig fra andre målinger, justeres målingene etter hva de andre målingene viser. Og hvis man justerer mot en måling som er feil, vil den nye målingen også være feil. Slik kan målefeil reprodusere seg selv og leve videre i nye målinger.

Foto: Portal gda cbna

Should I stay or should i go?

Det er ikke uvanlig å etterbehandle rådataene man samler inn i en meningsmåling. Alle som driver i den bransjen vet at det er svært vanskelig å få svar fra et utvalg respondenter som reflekterer velgermassen perfekt. Unge menn og eldre kvinner er gjennomgående underrepresentert, og generelt er de som svarer i slike undersøkelser mer interessert i politikk enn den jevne borger. En annen problemstilling er at det er forskjell på hva man sier man skal gjøre og hva man faktisk gjør. Det er lett å si at man skal bruke stemmeretten sin, og det er lett å si at denne gangen bytter man parti, men det er noe annet om man faktisk gjør det når det kommer til stykket. For å kompensere for denne typen skeivheter justeres svarene i undersøkelsen, slik at respondentene i størst mulig grad likner på den velgermassen de representerer. Det er ikke noe nytt at man vekter undersøkelsen etter befolkningssammensetningen og etter tidligere valgresultater, og selv om det er et nødvendig onde å etterbehandle undersøkelsene på denne måten har bransjen levd greit med disse utfordringene og levert pålitelige målinger. Rapporten hevder imidlertid at dagens undersøkelser er mindre representative enn de historisk har vært, og at det derfor knyttes større usikkerhet til rådataene nå enn det gjorde før. Det som også er nytt er tegn på at målingene i tillegg skuler til andre byråers publiserte målinger, kanskje i mangel på tillit til egne resultater.

Meningsmålingene i det britiske parlamentsvalget var på sett og vis offer for allmenningens tragedie: Hvert enkelt meningsmålingsbyrå la seg opptil de andre målingene for å unngå å bomme mer enn de andre, noe som i sin tur gjorde at meningsmålingene samlet sett bommet mer.

I seg selv er partimålinger ikke noen lukrativ virksomhet, men meningsmålingsbyråene bruker dem som et utstillingsvindu til potensielle kommersielle kunder i andre sektorer. Det er viktig å ikke stikke seg ut i en negativ retning, da det kan påvirke deres renomme. Det kan derfor være rasjonelt for hvert enkelt meningsmålingsbyrå å legge seg opptil det de andre målingene viser. Samtidig har en slik praksis uønskede konsekvenser for bransjen som helhet, ved at ingen våger å publisere avvikende målinger som kanskje egentlig har fanget opp et stemningsskifte blant velgerne.

Den ideelle løsningen slik jeg ser det er åpenhet omkring dataene og vektingsprosedyrene: Legg ut råmaterialet offentlig, slik at alle med interesse for det har anledning å gjøre sine egne beregninger, og eventuelt etterprøve resultater. I det lange løp tror jeg det vil tjene meningsmåling som metode og bransjen som benytter seg av metoden. Her i Norge gjør gjengen bak Poll of Polls et viktig stykke arbeid med å dokumentere og analysere norske partimålinger, og deres (frivillige) arbeid er med å styrke fokuset på kvalitet i meningsmålingene. De har imidlertid ikke tilgang til bakgrunnstallene som byråene samler inn på vegne av sine oppdragsgivere. Det er ingen holdepunkter for at norske byråer driver med herding, men som de selv skriver ville tilgang til dette materialet ha kunnet bidra til en kunnskapsbasert debatt om velgeres vandringer.

Nå er det ikke slik at herding er hele forklaringen. Når alt kommer til alt blir man i en slik rapport nødt til å gjøre kvalifiserte gjetninger basert på den informasjonen man har. Et par andre kjente statsvitere som ikke er del av den offisielle havarikommisjonen antyder i dette blogginnlegget at hovedproblemet med målingene i 2015 er at folk lyger og sier at de skal stemme, mens de så likevel unnlater å gjøre det. For dem handler det først og fremst om at man må kjenne respondentene sine godt nok, slik at man kan justere rådataene bedre og gjøre respondentene mer representative. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at Norsk medborgerpanel (som jeg selv er tilknyttet) i forrige uke opprettet en doktorgradsstilling som skal fokusere på representativitet, utvelgelse av respondenter, vekting, og hvilke incitamenter som fungerer for å få folk til å ønske å svare på samfunnsvitenskapelige undersøkelser. Medborgerpanelet er et samfunnsvitenskapelig satsingsområde ved Universitetet i Bergen som nylig fikk en stor tildeling fra Bergen forskningsstiftelse. Stipendiatstillingen er et ledd i denne satsingen, og vi ser fram til arbeidet som skal gjøres i Norge og i samarbeid med internasjonale surveymiljøer på dette feltet.

“Havarikommisjonens” rapport finnes her.

En tidligere versjon av denne posten er publisert på Bergens Tidendes innsiktsblogg.

Meningsmålinger kan si mye om hva som rører seg i velgermassen. Men ikke alt, og ikke alltid med desimalpresisjon. Her er noen av de tingene du bør vite for å lese en meningsmåling – og ikke minst en avisartikkel basert på en meningsmåling – riktig:

Feilmargin

Ca. 2,7 millioner kommer til å stemme ved neste valg. Å treffe på en beregning av hva disse kommer til stemme basert på en meningsmåling blant et representativt utvalg på tusen personer, er ikke enkelt. Man måler ikke virkeligheten eksakt, og man opererer derfor alltid med en oppgitt feilmargin. Feilmarginen uttrykker hvor pålitelig og nøyaktig en måling er. Denne vil variere med størrelsen på utvalget. Spør man hundre personer, er feilmarginen større enn om man spør tusen.

Størrelsen på hvor mye +/- vi må regne med (konfidensintervall) avhenger av hvor ofte vi vil akseptere at undersøkelsene kan havne utenfor rammen (konfidensgraden). Denne setter meningsmålingsbyråene selv. Den vanligste konfidensgraden er 95 %, noe som vil si at man kan regne med at virkeligheten finnes innenfor konfidensintervallet 19 av 20 ganger. Dette høres ganske sikkert ut, men i løpet av et år blir det gjennomført mange meningsmålinger. Vil man ha en høyere konfidensgrad, må man enten øke antall respondenter eller øke konfidensintervallet. Når man så operer med åtte forskjellige svaralternativer, er det bare å begynne å gange opp.

En vanlig feilmargin er 1–3 prosent. Størst er den for de største partiene. Det vil si at om for eksempel Høyre måles til 30 prosent, betyr det at de vil måles til mellom 27–33 prosent i 19 av 20 målinger. Det gjør selvsagt ikke målingen uinteressante, men bør ha betydning for hvilken fingerspitzengefühl vi skal analysere målingene med for ikke å ende opp i parodien.

Hjemmesitterne

En stor andel av de spurte oppgir at de ikke kommer til å stemme. Dette er gjerne rundt en fjerdedel av de spurte, noe som ikke er langt fra den reelle valgdeltakelsen. Slik sett er dette med på å gjøre målingene mer presise, selv om det gjør overskrifter som “En av tre ønsker Erna” mindre presise.

Men folk har gjerne en tendens til å svare pliktoppfyllende på meningsmålinger, selv om de ikke kommer til å stemme når dagen kommer. Hvor mange som oppgir at de ikke kommer til å stemme ved neste valg, er derfor relevant for å vite hvor nøyaktig målingen er.

Vektingen

For å få et så representativt bilde som mulig, justerer man tallene for å veie opp for skjevheter i utvalget. Hvis man for eksempel har for få svar fra kvinner i forhold til menn, eller et skjevt aldersforhold blant de som har svart, vil man justere dette for å gi et bilde som er mer representativt for befolkingen.

Når de vekter undersøkelsene på denne måten, ser byråene også på hvilket parti velgerne stemte på sist. Om Senterparti-velgere (altså de som stemte Senterpartiet ved forrige valg) er underrepresentert, vektes disse opp slik at svarene fra disse teller mer.

I denne valgkampen betyr det særlig at tallene for Frp og Høyre er usikre. Noen byråer vekter mot valget i 2011, som var et svært dårlig valg for Frp (11,8 prosent), mens andre bruker stortingsvalget 2009 (22,9 prosent). Dette gir naturlig nok svært store utslag, både for Frp og de andre partiene som disse velgerne er trolige til å stemme på. Tallene er også usikre for Høyre, som gjorde et betraktelig bedre valg i 2011 (27,6 prosent) enn i 2009 (17,2 prosent).

Usikkerhetsmomentet er hvilket av de to valgene som er mest representativt. Selv om 2011-valget var historisk dårlig for Frp, er det dette resultatet som har stemt best med råtallene i undersøkelsene det siste året. Dette betyr også at man må blåse opp disse tallene mer om man vekter mot 2009-valget, noe som i seg selv gjør målingen mindre sikker. At 2011-valget ble oppfattet som et veldig dårlig valg for Frp, der de stupte fra gode meningsmålinger tidligere samme år, skyldes trolig også at disse målingene vurderte Frps oppslutning som større enn den i realiteten var.

Et annet usikkerhetsmoment er at man rett og slett ikke kan stole på om velgerne oppgir riktig parti når de blir spurt om hva de stemte ved forrige valg. Noen har dårlig hukommelse, andre har selektiv hukommelse og noen føler det er ”feil” å oppgi at de egentlig satt hjemme.

TV 2 og TNS Gallups partibarometer 2005–13. Klikk for større versjon. (kilde: TV 2)

På TV2s sider kan man sammenligne de forskjellige meningsmålingene. Der ser man enkelt hvordan de forskjellige byråene systematisk leverer litt ulike tall for de forskjellige partiene etter hva de vekter med. Respons, som måler for Schibsteds regionsaviser, og Infact, som måler for VG, vekter mot valget 2011-valget, mens Ipsos, som måler for Dagbladet, og TNS Gallup, som måler for TV2, vekter mot 2009-valget. Trenden er at de første måler Høyre flere prosentpoeng høyere og Frp lavere enn de siste.

Vinklingen

Meningsmålinger er med andre ord en usikker bransje, selv om behandling av råmaterialet gir oss et mer sannsynlig resultat. Det er verdt å huske på neste gang man hører politiske kommentatorer med skråsikkerhet uttale seg om “formkurven” til partilederne eller forklarer endringer i meningsmålingen med enkelthendelser. Overskrifter om “sjokkmålinger” og “Velgerne straffer …” på bakgrunn av enkeltmålinger er ofte mer sensasjonsjournalistikk enn det er fag.

Hvorvidt meningsmålingene påvirker velgernes preferanser, er usikkert. Men de har ofte betydning for dekningen av de forskjellige partiene. Om et parti er i “medvind” eller “motvind” kan ha betydning internt i partiet og for oppmerksomheten de får i mediene. Det er heller ikke uvanlig at mediene legger meningsmålingene til grunn for hvem de inviterer til de forskjellige debatter. Et godt eksempel er statsministerduellene i valgkampen 2009. Om det var Jens vs. Jensen eller Jens vs. Erna ble vurdert ut fra sannsynlige regjeringsalternativer med grunnlag i målinger.

Vinklingen som mediene velger å presentere målingene gjennom, er selvsagt ikke en del av selve målingene, men de har stor betydning for hvordan målingene oppfattes og mottas. Ikke minst har den betydning for de mindre partiene, som i mange enkeltmålinger kan befinne seg under sperregrensen. Om velgere gjennom en meningsmåling får inntrykk av at deres parti ligger an til å komme under sperregrensen, er det mulig å tenke seg at de vil vurdere andre partier for ikke å kaste bort sin stemme. Om resultatet som presenteres er innenfor feilmarginen, er dette en vurdering gjort på feil grunnlag.

Gjennomsnittet er mer nøyaktig

Siden de enkelte meningsmålingene har flere usikkerhetsmomenter ved seg, har flere ivrige politiske analytikere begynt å poste gode og grundige gjennomsnittsmålinger. I motsetning til dagsavisene bestiller ikke disse egne målinger, og har derfor ingen grunn til å skulle tiltrekke med å sensasjonalisere resultater.

Siden Poll of polls, drevet av Johan Giertsen og Lars Øy i Høyre, har blitt den kanskje mest anerkjente nettsiden som presenterer gjennomsnittsmålinger. Poll of polls er ingen prognose eller måling, men et antatt valgresultat basert på andre målinger. Treffsikkerheten til denne siden vil dermed avhenge av treffsikkerheten til disse målingene. Uansett bygger siden på et større antall målinger enn det som ofte presenteres, noe som gjør at det blir mindre over- og undervurderinger av enkelte partier. I tillegg inneholder siden masse interessant informasjon om målinger og prognoser, og er vel verdt et besøk. Også andre valgkommentatorer presenterer oversiktlige gjennomsnittsmålinger, som Bernt Aardal (pdf), Svein Tore Marthinsen og TV2s nettsider. Forholder man seg til disse, ligger man nok nærmere et reelt resultat ved neste valg, selv om utfordringer i for eksempel vektingen av materialet også vil forplante seg her.

Politikerne selv har alltid svaret på hva målingene betyr. Er de gode, er det fordi folket ønsker deres løsninger. Er de dårlige, er det lenge til valget. Det kan lyde som unnvikende svar, men konfrontert med resultater fra enkeltmålinger er det forståelig. En prosent av tusen er bare ti personer, tar man så bort hjemmesitterne og kjører det gjennom den vitenskapelige prosessen av vekting og veiing, er det få personer man støtter endringene på. Når avisene så slår det opp med et stort arkivfoto av en bekymret Jens Stoltenberg eller en amper Siv Jensen, er det kanskje ikke så mye mer å si enn at “velgerne bestemmer i september”.

Det er nemlig ikke første gang Nate Silver eller prediksjonsmarkedene leverer meget treffsikre forutsigelser av hvordan valget skal ende. Det er nå snart et kvart århundre siden Iowa Electronic Markets lanserte det første prediksjonsmarkedet for amerikanske presidentvalg, og de har siden da gjennomgående truffet nærmere det faktiske resultatet enn det meningsmålinger har gjort. Nate Silver skapte seg et navn i noen mindre kretser ved forrige presidentvalg, og fulgte elegant opp denne gangen med full pott fra sine statistiske beregninger av meningsmålinger og historiske data.

Meningsmålinger dominerer fortsatt som velgeranalyse, og ingen enkelt valgkamp har sett et så massivt utvalg av regionale og nasjonale meningsmålinger som den vi nettopp var vitne til i USA. Samtidig erkjenner et stigende antall personer at i en tid der svarprosenten i meningsmålinger stadig synker, så åpner det seg andre alternative metoder å følge valgkamputviklingen på: Nate Silver blander meningsmålingsdata med annen kvantifiserbar informasjon. Når han tolker meningsmålingsdataene legger han også inn parametre om hvor treffsikre byråene har vært tidligere, hvor stort antall respondenter som har svart, med mer. I tillegg legger han vekt på andre målbare informasjonskilder, som blant annet statistiske mål på høyre/venstre-dreiningen i delstaten og hvor mye penger som er samlet inn for hvert parti. Derifra gjør han en samlet totalvurdering med tanke på kandidatenes vinnersjanser. Interesserte lesere kan her fordype seg i hans metodologi. Prediksjonsmarkedene lar personer satse penger på et valgutfall slik andre satser penger på oljeprisens utvikling, og så blir “prisen” på hver kandidat tolket som det utfallet markedet forventer. Disse er omtalt tidligere her på bloggen. Nyere — og foreløpig mindre meritterte framgangsmåter — består i å utnytte internettets produksjon av store mengder data: Noen italienere som kaller seg voices from the blogs brukte 40 millioner twittermeldinger til å predikere Obama som vinner med +3,5% av stemmene (det rette resultatet var +2,2%). De traff også med at Obama ville ta Ohio, Virginia og Florida. Utnyttelsen av big data har altså også kommet til politikken, og jeg tror vi bare ser begynnelsen på utnyttelsen av nettets potensiale som politisk barometer.

Post scriptum: Noen har spurt meg hva som er vitsen med å gå og stemme dersom valget er avgjort på forhånd. Til det er det to svar. Det ene er at det aldri har vært noen vits å gå å stemme, om man mener “vits” som i at ens egen stemme har noen innflytelse på valgutfallet. Sjansen for at én stemme skal avgjøre et nasjonalt valg er så mikroskopisk at den i praksis er null. Dette er i valgforskningen kjent som “hjemmesitterens paradoks”, der paradokset ligger i at ikke flere holder seg hjemme på valgdagen når de vet at en enkelt stemme ikke utgjør noen forskjell. I dette perspektivet spiller det ingen rolle om noen har predikert valgresultatet på forhånd eller ikke.

Det andre svaret er at en prediksjon ikke er en deterministisk profeti. Det er en kvalifisert gjetning som er gjort, gitt den informasjonen man sitter med på et bestemt tidspunkt. Om konteksten endrer seg, kan også prediksjonen endre seg. Og i motsetning til prediksjoner i naturvitenskapen, kan menneskene reagere på denne type prediksjoner, slik at prediksjonen i seg selv kan være med på å endre konteksten. Faktisk var det under valgkampen representanter for det republikanske partiet som mente at Nate Silver ødelagte mulighetene for Mitt Romney i oppløpet av valgkampen, fordi han proklamerte Obama som den mest sannsynlige vinneren. I søken etter noen å skylde på har de nok overvurdert Silvers påvirkning på velgernes avgjørelser, men det reiser naturlig nok interessante problemstillinger om skillet mellom observatør og aktør i politikken.

Med dette benytter jeg også anledningen til å takke for meg som bidragsyter på valgbloggen. Takk til alle som har funnet interesse i å lese innleggene.

Boka er ikke en systematisk gjennomgang av hvordan meningsmålinger og andre intervjuundersøkelser presenteres i norske medier. Den er en eksempelsamling jeg har brukt i metodeundervisningen, for å stimulere interessen for dette faget ved å vise studentene hvor galt det kan gå når kunnskapene svikter. Det er ikke bare journalister som begår feil. Noen ganger ligger ansvaret hos forskerne, som kan trekke konklusjoner som i ettertid viser seg å være for bastante eller direkte gale.

Avkristning var metodeeffekt

Et eksempel på det siste er når Aftenposten skrev om den U‑formede kurven for sammenhengen mellom alder og lykke. Lykkefølelsen skulle falle fram mot midten av førtiårene, og så stige igjen med økende alder. Den internasjonalt kjente forskeren bak undersøkelsen sa at han, som var midt i femtiårene, gledet seg til at lykkefølelsen hans nå skulle stige. Der er det imidlertid fare for at han blir skuffet. Som jeg har vist i boka Jakten på den norske lykken (Universitetsforlaget 2008), fortsetter nemlig lykkenivået å falle videre fra førtiårene og livet ut. U‑kurven framkommer når det i den statistiske analysen tas hensyn til at eldre rammes av dårlig helse, tap av partner og dårligere økonomi, som alt virker negativt inn på lykkefølelsen. Slik motgang er eldre flinkere til å takle enn yngre. Derfor blir den kontrollerte sammenhengen U‑formet. Men kurven for den ”rå” eller ukorrigerte sammenhengen mellom alder og lykke, som forteller hva som skjer med lykkefølelsene ettersom vi blir eldre, viser nedgang.

Et annet eksempel har jeg selv stått for. Etter at en ny undersøkelse fant en langt lavere andel som trodde på Gud enn tidligere undersøkelser, snakket jeg i Dagsrevyen om en dramatisk avkristning i Norge. Dette viste seg imidlertid å være en metodeeffekt og ingen reell nedgang. Jeg hadde oversett at intervjumetoden var endret fra personlig intervju til selvutfylling. Noen av dem som svarer ”ja” når en intervjuer spør om de tror på Gud, velger ”usikker” når de selv krysser av svarene i spørreskjemaet.

Eksemplene viser at formidling av forskningsresultater ikke er noen lett oppgave, selv erfarne forskere kan gjøre feil. For journalister som er uten relevant utdanning og erfaring og arbeider under tidspress, er det ikke overraskende at det noen ganger går helt galt når resultater tolkes.

Tilfeldigheter og feiltolking

Et vanlig og trivielt eksempel på dette er når det gjøres et nummer av en forskjell som er så liten at den godt kan skyldes tilfeldigheter, den ligger innenfor den mye omtalte feilmarginen. Det som kan være en større utfordring, er å vurdere hva formuleringen av spørsmål og svaralternativer betyr for resultatene. ”Ja-siing” når de intervjuede skal si seg enig eller uenig i påstander, er alt nevnt. Et annet eksempel er når VG skriver at ”TV 2 sliter med troverdigheten”, i en måling som sies å gjelde hvilke medier vi stoler på, og der 57 prosent nevner NRK og bare 9 prosent TV 2. Av artikkelen framgår det imidlertid at spørsmålet ikke gjaldt en vurdering av hvor troverdig TV 2 er, men en rangering av hvilket medium en stolte mest på. Da er det fullt mulig at mange kan sette NRK først, men likevel ha stor tiltro til TV 2.

Dramatisk VG-oppslag på sviktende grunnlag.

Prioriter kompetanseheving

Faglig kompetanse i form av relevant utdanning og mulighet for å høste erfaringer gjennom å spesialisere seg på denne typen stoff, vil kunne forhindre at journalister begår slike ”tabber” som Mål og mening gir mange eksempler på. Men dette er også et spørsmål om yrkesetikk. Boka gir eksempler på bevisst misvisende formidling, der ønsket om et sensasjonspreget oppslag ser ut til å ha tatt overhånd. Som når Aftenposten på førstesiden, med fortsettelse over to sportssider, erklærte at ”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelser”. Her forelå det et godkjent intervju med forskerne, der det framgikk at det samme gjaldt annenhver elev i videregående skoler ellers. Toppidrett så dermed ut til å beskytte mot snarere enn å øke faren for spiseforstyrrelser, men denne vitale opplysningen var utelatt i det intervjuet som kom på trykk (Aftenposten gikk senere ut med rettelse og beklagelse. Red.anm).

Mye forskningsformidling er utvilsomt førsteklasses. Men som eksemplene viser, er det et betydelig forbedringspotensiale. Svarene til avisredaktørene tyder på at de er vel kjent med problemet. Den stadig mer sentrale plassen som meningsmålinger og andre forskningsresultater har fått i mediene, og de store uutnyttede mulighetene for å lage reportasjer på basis av foreliggende data, gir god grunn for å prioritere utviklingen av kompetanse på dette feltet.

Det synes tydelig at oppslutningen er lavere når linjen er rød enn når den er blå.  Oppslutningen i partimålingene ligger jevnt over høyere enn valgresultatet når partiene ikke er i regjering, og lavere enn valgresultatet når de sitter i regjering. Dette er gjennomgående for de siste fem tiår, og viser tydelig at det koster å styre. Denne effekten kan gjerne kalles regjeringsslitasje.

En trøst for de sittende makter er at dette er målinger mellom valgene, og meningsmålinger er som vi vet ikke valg. Bare ved å titte på den siste stortingsperioden ser vi at lavere oppslutning i opinionen underveis i regjeringstiden ikke nødvendigvis påvirker det kommende valgresultatet: Vi ser at galluptallene til venstresiden etter valget i 2005 konsekvent var lavere enn valgresultatet, samtidig som vi husker at de rødgrønne opprettholdt sin tillit blant velgerne i 2009. Ut fra meningsmålinger er det altså ikke uten videre grunnlag for å trekke konklusjoner om påfølgende valgresultater. En meningsmåling er ikke et simulert valg, det er en meningsmåling. Det betyr at respondentene i en måling sannsynligvis har delvis annerledes handlingsmønstre enn de har i valglokalet. For eksempel kan det hende at de er mer påvirket av dagsaktuelle saker når de oppgir sine preferanser til telefonintervjueren enn når de står i valglokalet.

Meningsmålinger mellom valgene tilbyr en gylden anledning for velgerne å ytre seg om makthaverne underveis i regjeringsperioden. For demokratiet er det en styrke at kommunikasjonen fra velgere til politikere har en høyere frekvens enn hvert fjerde år. Så får de sistnevnte heller bære over med at det blir mer tyn enn ros mens de sitter i posisjon.

.….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….…..

Statistisk viser den bivariate sammenhengen seg også å være sterk (t‑verdier i parentes):

Gallup deviation =                  3.8            ‑5.6*leftgov     +          e
                                                       (6.8)         (-8.1)              

                                                      Adjusted R²: 0.27             SEE: 4.5

Takk til TNS Gallup som har bidratt med datamaterialet.

Datamaterialet kan lastes ned her (xls).

Tabell: Venstresidens oppslutning i stortingsvalg etter andre verdenskrig.