Det kunngjorde lederen i Raftostiftelsens priskomité Lise Rakner på Raftohuset i Bergen torsdag.

– Prisen er et viktig signal til polske myndigheter, og samtidig en viktig anerkjennelse av arbeidet Adam Bodnar har lagt ned som Ombudsmann, sier Rakner.

I begrunnelsen for tildelingen skriver Raftostiftelsen:

“Ombudsmannen for Menneskerettigheter skal sikre at myndighetene respekterer menneskerettighetene og alle polske borgere. Som jurist og Ombudsmann har Adam Bodnar (41) løftet fram den avgjørende rollen den uavhengige Ombudsmanns-institusjonen har i å ivareta menneskerettighetene i Polen, og andre land, hvor slike institusjoner og aktører presses og angripes av landets myndigheter. For å sikre grunnleggende menneskerettigheter for alle er det nødvendig å opprettholde domstolens uavhengighet, en fri presse og et aktivt sivilsamfunn.”

Tildelingen må sees som en kritikk av polske myndigheter, men gir også et spark til land og overnasjonale institusjoner som har forpliktet seg til menneskerettighetene:

– Det internasjonale samfunn, EU, Norge og andre europeiske land, bør markere et tydelig standpunkt mot rettighetsbrudd og angrep mot rettssikkerhet og minoriteters rettigheter som pågår i vår egen region, sier Rakner.

Urovekkende utvikling i Polen

– Prisen er ikke bare en anerkjennelse av mitt og instiusjonens arbeid, men mest av alt en støtteerklæring til det polske sivilsamfunnet, akademia, dommere og advokater som kjemper for loven, juridisk uavhengighet, mangfold og vern av minoriteter i Polen, sier Adam Bodnar.

Raftostiftelsen deler Bodnars uro over at viktige demokratiske institusjoner har blitt satt under betydelig press de siste årene:

– Demokrati er skjørt når det blir redusert til flertallets vilje, og når menneskerettigheter, minoritetsrettigheter og rettsstatsprinsipper blir undergravd. Siden Lov og Rettferdighetspartiet, Prawo i Sprawiedliwosc (PiS), vant det polske valget i oktober 2015, har partiet brukt sitt flertall i parlamentet til å vedta lover som svekker domstolenes uavhengighet, samt sentraliserer stadig mer makt til staten.

Like etter at PiS overtok makten høsten 2015, tok de kontroll over de statlige mediene. Lover som innskrenker Høyesteretts og andre domstolenes uavhengighet, har ført til internasjonal kritikk og protester. Videre er det vedtatt flere lover som innskrenker sivilsamfunnets muligheter for innsyn og påvirkning, og det finnes stadig flere eksempler på at minoriteters rettigheter settes til side.

EU har lenge vært kritisk til denne utviklingen, og har flere ganger truet Polen med sanksjoner. I desember 2017 bestemte EU seg så for å utløse artikkel 7‑prosedyren. Dette er en straffeprosess som settes i gang når EU mener at et land er i ferd med å bryte med EUs kjerneverdier. Denne uken gikk EU-kommisjonen til sak mot Polen ved EU-domstolen for å ha krenket prinsippet om domstolenes uavhengighet.

Får prisen for sitt forsvar av rettsstaten og minoriteter

– Han får prisen som leder av den eneste institusjonen i Polen som står opp for menneskerettighetene i en situasjon hvor den polske rettsstaten er under angrep, sier Lise Rakner.

Bodnar ble innsatt som Polens syvende Ombudsmann i september 2015. Fra første dag har han jobbet for at uavhengige institusjoner som verner om borgernes rettigheter skal beholde sin plass i det polske samfunnet. Han mener disse institusjonene er truet.

Videre hevder Bodnar at regjeringens politikk bidrar til økt fremmedfrykt og legitimerer hat mot utsatte grupper. Som et motsvar til denne utviklingen jobber han for at det skal undervises om menneskerettigheter og toleranse i den polske skolen.

Raftostiftelsen ønsker med denne tildelingen å rette søkelyset mot den krevende situasjonen institusjoner som Ombudsmannen for menneskerettigheter står i.  

– Utviklingen i Polen de siste årene går mot en innføring av et flertallsdemokrati med en sterk politisk kontroll av domstolene og sivilsamfunnet. Maktfordelingsprinsippet og rettsvesenets uavhengighet tilsidesettes. Ombudsmann Bodnar gjør en svært viktig og vanskelig jobb, sier Lise Rakner.

I sin begrunnelse for tildelingen framhever komitéen også Bodnars innsats for minoriteters rettigheter. Bodnar kjemper mot den økende volden og hatet som rettes mot LHBTQ-befolkningen, etniske minoriteter, kvinner og funksjonshemmede i Polen.   

Prestisjetung pris

Raftoprisen tildeles årlig personer eller organisasjoner som forsvarer menneskerettigheter og demokrati. Prisen er blitt delt ut siden 1987 og har etter hvert blitt en prestisjetung pris som har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. Fire av mottakerne har senere blitt tildelt Nobels fredspris: Aung San Suu Kyi, José Ramos-Horta, Shirin Ebadi og Kim Dae-Jung.

Tross prisens økende anerkjennelse og popularitet finnes det kritiske røster. Blant annet høster stiftelsen kritikk for ikke å ha tatt sterkere avstand fra prisvinneren i 1990,  Aung San Suu Kyi.

Du finner en oversikt over tidligere prismottakere på Raftostiftelsens nettside.

Raftoprisen 2018 deles ut på Den Nationale Scene i Bergen 4. november kl. 18:00.

Bergens Tidende påpeker på lederplass 11.09 at verdenssamfunnet må stoppe folkemordet.

I mai skrev Raftostiftelsen brev til Aung San Suu Kyi, som mottok Raftoprisen i 1990, der vi uttrykte vår bekymring for situasjonen i Rakhine. Vi ber henne gjøre alt i sin makt for å stanse overgrepene.

Raftostiftelsen er svært skuffet over at hun ikke fordømmer volden mot sivile.

Når hun kommenterer situasjonen for rohingyaene er det svært urovekkende at hun søker å diskreditere menneskerettsorganisasjonene som påpeker overgrepene.

Foto: Kjell Jøran Hansen cbna

Aung San Suu Kyi taler under sitt besøk i Bergen i 2012.

Suu Kyi har ofte beskrevet Raftoprisen som den første internasjonale anerkjennelsen hun og demokratibevegelsen fikk, i det som den gang het Burma. Hun satt mange år i husarrest, og Raftostiftelsen har hele tiden arbeidet for å støtte Suu Kyi og demokratibevegelsen i Burma, mot et av vår tids mest brutale militærregimer. Da hun for første gang, i 2012, fikk lov å dra utenlands, besøkte hun Bergen for å takke 20.000 mennesker på Torgallmenningen.

Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) vant valget i 2015 med et overbevisende flertall. Grunnloven ble derimot forhandlet frem mens militæret fortsatt satt med makten, og den begrenser Suu Kyis makt på avgjørende områder. Den hindrer henne fra å være statsoverhode og gir militæret rett på faste plasser i parlamentet. Grunnloven fratar også den sivile regjeringen makt over militæret. Selv om Suu Kyi beskrives som landets faktiske leder, har hun ingen formell makt til å stanse overgrepene, som militæret i dag begår overfor rohingyaene.

Før valget i 2015 advarte Suu Kyi verdenssamfunnet mot det hun beskrev som en naiv tro på at de gamle generalene hadde omfavnet demokratiet. Mange land var interessert i en normalisering av forholdet til Myanmar, ikke minst på grunn av de store mulighetene for næringslivet i det ressursrike landet.

Det pågår i dag et politisk spill i Myanmar som få har oversikten over. Det buddhistiske flertallet i Myanmar har lite til overs for den muslimske minoriteten rohingya. Suu Kyi risikerer å tape oppslutning fra folket om hun viser sympati for rohingyane. Enten mister hun folkelig støtte, eller så kan hun miste internasjonal støtte. Uansett vinner militæret. På sikt kan den sivile regjeringen endre lovene som regulerer statusen til de ulike folkegruppene og dermed styrke rettighetene til rohingyane, men dette stanser ikke overgrepene som skjer nå.

Til tross for dette har Suu Kyi et ansvar. Selv om hun har liten formell makt over militæret, er det på høy tid at hun utvetydig fordømmer overgrepene på sivile. Hun kan ikke fornekte at hun er den mest innflytelsesrike politiske lederen i dagens Myanmar. Hennes manglende fordømmelse av overgrepene gjør også henne ansvarlig. At hun har valgt å hindre FN tilgang til Rakhine for å dokumentere situasjonen, er helt uakseptabelt. At hun overser de internasjonale menneskerettsorganisasjonene som påpeker overgrepene, er dypt urovekkende. Dette er de samme organisasjonene som kjempet for henne da hun satt i husarrest.

I 30 år har Raftostiftelsen delt ut Raftoprisen til menneskerettsforkjempere som trenger verdens oppmerksomhet. De fleste har som Suu Kyi vært ukjente for verden da de ble tildelt prisen. Vi gir ikke bare en pris, vi forplikter oss til å følge opp prismottakere så lenge det trengs.

Det betyr ikke at vi freder våre prismottakere. Vår lojalitet vil alltid ligge hos dem som er ofre for menneskerettighetsbrudd. Raftoprisen til Aung San Suu Kyi i 1990 var ikke bare en pris til henne, men til demokratibevegelsen i Burma. Raftostiftelsen vil fortsette å følge med på situasjonen i Myanmar og holde de ansvarlige for menneskerettighetsbrudd ansvarlige, inkludert Aung San Suu Kyi.

Men appellen om dristighet ble ropt ut av Georges Danton 2. september 1792, midt i den franske revolusjonen. De europeiske monarkenes arméer truet med å invadere Frankrike mens folkelige opprør satte landet i brann. For å beskytte republikken, grep man til eksepsjonelle tiltak: folk ble massemobilisert, den monarkistiske Vendée-revolten ble blodig knust og personer mistenkt for sympati med kongeligheten ble dømt på summarisk vis til den eneste mulige straffen – døden. Denne episoden i fransk historie, kjent under navnet Terroren, har forbindelse med den aktuelle situasjonen siden den viser at unntakstilstand har vært i bruk i landet siden slutten av det 18. århundre.

Natten mellom 14. og 15. november 2015, etter at terroristangrepene hadde endt med 130 døde og 350 sårede i den franske hovedstaden, erklærte president Francois Hollande unntakstilstand i hele landet i 12 dager med tanke på risikoen for flere angrep. Den 20. november vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge dette unntaksregimet i tre måneder, det vil si til utløpet av februar 2016.

Unntakstilstanden gir meget utvidede fullmakter til administrasjonen og politiet, som kan handle uten å behøve en dommers autorisasjon. De har altså tillatelse til å ilegge personer mistenkt for å utgjøre en trussel begrenset bevegelsesfrihet eller husarrest, sette i verk husransakelse dag eller natt (unntatt er bare lokaler der parlamentarikere, dommere, advokater og journalister utøver sitt yrke), blokkere nettsteder og konti i sosiale medier som forsvarer terrorisme, og å oppløse organisasjoner eller grupperinger “som deltar, fasiliterer eller oppfordrer til utførelsen av handlinger som representerer et alvorlig anslag mot den offentlige orden”.

Foto: Quentin Chevrier cbna

Utenfor konsertlokalet Bataclan i Paris 15. november 2015. 13. november drepte terrorister 89 mennesker i Bataclan.

Mellom den 14. november og 11. desember ble det ifølge den franske regjeringens tall utført mer enn 2500 husransakelser, det ble åpnet for å sette 273 personer i varetekt, 354 personer ble idømt husarrest, og en beslagla 403 våpen og 202 rusmidler. Når det gjelder rettsvesenet, ble det satt i gang 453 rettssaker.

Unntakstilstandens algeriske røtter

For å forstå dette unntaksregimet, som handler om å suspendere en del av de borgerlige rettighetene for å kunne beskytte dem bedre, er det nødvendig å gå tilbake til krigen i Algerie. Særlig i året 1955. For å kunne bekjempe nasjonalistene som hadde samlet seg i Front de Libération National (FLN) mer effektivt, ønsket myndighetene å innføre en unntakstilstand. Problemet var at på det tidspunktet fantes det bare én legal grunn til dette: beleiringstilstand. Den var definert i loven av 9 august 1849, som ble til i kampen mot de ekstreme venstrebevegelsene som ville ta kontrollen over den 2. republikken, og ble siden tatt i bruk under de to verdenskrigene. Den har som konsekvens en overføring av en stor del av makten fra sivile til militære myndigheter. Men de venstreorienterte regjeringene til Pierre Mendès France og Edgar Faure ville beholde den sivile makten. Særlig ettersom det å erklære en beleiringstilstand ville være å akseptere at Frankrike var i krig og dermed gi militær status til FLN – som ellers ble betraktet som kriminelle – og risikere at FN ville blande seg inn i konflikten.

For å unngå disse konsekvensene, ble unntakstilstandsregimet skapt ved en lov vedtatt 3. april 1955. Den tillot sivile myndigheter (innenriksministeren, prefektene, politiet) å foreta husransakelser, ilegge husarrester, beslaglegge aviser og stenge teatre uten å gå veien om rettsvesenet (de to sistnevnte tiltakene ble utelatt i loven av 20. november 2015). Unntakstilstanden kunne erklæres i en hvilken som helst del av landet “enten i tilfelle av umiddelbar fare for alvorlige anslag mot den offentlige orden eller i tilfelle av begivenheter som ved sin natur og sin alvorlighet har karakter av offentlig katastrofe [calamité publique]”, ved å vedta en lov i parlamentet.

Definisjonen er bred og gjelder ikke direkte Algerie, så følgelig har regjeringen frie hender til å handle. Unntakstilstanden ble først erklært i visse algeriske områder, siden utvidet til hele Algerie mellom 28. august og 30. november 1955, trass i protester fra sosialistiske og kommunistiske parlamentsmedlemmer.

Et våpen mot forsøk på statskupp

Loven ble igjen anvendt i mai 1958, med en varighet på to uker. Men denne gangen var det selve Frankrike det gjaldt. I Alger hadde en gruppe opprørske militære og fransk-algeriske partisaner tatt makten fra koloniens regjering. Man fryktet et militærkupp i Paris, men da general de Gaulle kom til makten gikk krisen i oppløsning.

En må til 22. april 1961 før unntakstilstand igjen ble proklamert i hele Frankrike. Igjen handlet det om en risiko for et kupp. Om morgenen den 22. april tok en gruppe offiserer som var fiendtlige til de Gaulles selvbestemmelsespolitikk for Algerie makten i Alger, og det var for å unngå at det samme skjedde i Paris at unntakstilstanden ble proklamert. “Unntakstilstanden tilsvarte altså en situasjon der hæren var omringet, altså en eksepsjonell situasjon der det var mulig å forholde seg til en fare uten å støtte seg til de militære, som hadde tapt de politiske myndighetenes tillit”, forklarer Sylvie Thénault, en historiker ved Universitetet i Paris I, spesialist på krigen i Algerie, i artikkelen “L’état d’urgence. De l’Algérie coloniale à la France contemporaine : destin d’une loi”, som hun publiserte i 2007.

Foto: Guido Todarello cbna

Eiffeltårnet i det franske flaggets farger etter terrorangrepet 13. november 2015.

Modifisert av en forordning i 1960, kunne unntakstilstand etter dette bli erklært direkte av regjeringen i 12 dager. Den ble forlenget av de Gaulle helt fram til 31. mai 1963, selv om Algerie-krigen tok slutt med Evian-avtalene den 18. mars 1962.

Etter Algerie-krigen tok det over 20 år før unntakstilstanden igjen dukket opp i fransk offentlig liv. Første gang var i 1985, da den ble brukt noen måneder i Ny-Caledonia før en fikk stoppet voldelig strid mellom uavhengighetsforkjempere og tilhengere av tilslutning til Frankrike.

En andre gang skjedde det i 2005, i forbindelse med opptøyene i de franske forstedene – unntakstilstand ble da erklært i 25 fylker. Selv om et slikt tiltak på det aktuelle tidspunktet nok hadde støtte fra et flertall i befolkningen, framstår det, i ettertid, som overdrevet. Republikkens institusjoner var ikke truet av verken statskupp eller væpnet opprør. “Unntakstilstanden framsto fra nå av som en alminnelig lov til bruk når en skal ordne opp i harde sosiale konflikter”, advarte Dominique Rousseau, professor i offentlig rett, i en artikkel i 2006, “L’état d’urgence, un état vide de droit(s)”.

Kampen mot terrorisme versus borgerlige rettigheter

Var erklæringen av unntakstilstand i hele Frankrike i november 2015 berettiget? Politisk og psykologisk var den unektelig det. Attentatene i Paris var de mest morderiske siden den 2. verdenskrig, myndighetene måtte reagere meget sterkt. Ikke minst fordi de ansvarlige stadig var på frifot og en ventet delegasjoner fra alle verdens land i forbindelse med klimatoppmøtet COP 21, kunne ikke Frankrike risikere noe.

Men med hensyn til terrorismebekjempelse, er det ikke sikkert unntakstilstand er det beste. I perioden 1892–94 nølte ikke anarkister med å kaste bomber i parlamentet, sprenge dommeres hus med dynamitt og myrde en president, Sadi Carnot. I 1970-årene var det den væpnede delen av “det proletariske venstre” som spredte terror i Frankrike. Unntakstilstanden – eller for den saks skyld erklæringer av beleiringstilstand når det gjelder anslagene i det 19. århundre – ble aldri brukt for å beseire disse bevegelsene. Dessuten er 20 lover mot terrorisme trådt i kraft i Frankrike etter 1986. Gjennom en rekke tiltak, fra etableringen av egne terrorismelover til spesielle brudd med normaliteten som utnevnelse av spesielle dommere og anklagere for terrorismesaker og utvidelse av retten til varetekt fra de normale to til seks døgn, er det etablert ordninger som har utvidet betraktelig politiets og rettsvesenets muligheter til å bekjempe terrorisme. Den nyeste etterretningsloven, som trådte i kraft 15. juli 2015, gir i seg selv rett til å overvåke og fange opp ulike typer kommunikasjon på en mer presis måte.

Foto: Quentin Chevrier cbna

15. november 2015: Folk samles på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i terrorangrepet to dager tidligere.

Men bortsett fra spørsmålet om legitimiteten av anvendelsen av unntakstilstanden, er hovedproblemet ved den spørsmålet om kontrollen av den. Eller snarere fraværet av kontroll. Ettersom rettsvesenet blir omgått, kan ikke dette foreta seg noe før husransakelser og arrestasjoner er gjennomført. Altså er dette intet mindre enn brudd på borgerlige rettigheter. For øvrig er flere overgrep allerede rapportert i pressen: politifolk utnytter unntakstilstanden til å beslaglegge våpen og narkotika i saker som ikke har noe med bekjempelsen av terrorisme å gjøre, aksjoner der det utøves grunnløs brutalitet, arrestasjoner av økologiske aktivister som ikke har noe som helst å gjøre med den jihadistiske trusselen…

Avisen Le Monde og rettighetsorganisasjonen La Quadrature du Net har hver for seg opprettet egne nettsider for å samle informasjon om unntakstilstanden, inkludert historier om politiovergrep eller annen misbruk av unntaksbestemmelsene.

På sin side har lovkommisjonen i nasjonalforsamlingen etablert sin egen “parlamentariske vakt” for å granske sikkerhetstjenestenes handlinger og varslet at de vil avholde en høring med innenriksministeren, Bernard Cazeneuve, i januar 2016. Ved utgangen av perioden med unntakstilstand vil en rapport bli framlagt for parlamentet og det vil bli gitt anbefalinger til regjeringen på grunnlag av den. Dette er en samling av tiltak som blir sett positivt på av statsviteren Pierre Rosanvallon, professor ved Collège de France: “Unntakstilstanden er den sterkeste versjonen av regjeringsmakt, og overfor den er det også nødvendig med de sterkeste former for kontroll.”

Leve frie eller dø

Det gjenstår et siste spørsmål som skaper debatt – det å innskrive unntakstilstanden i grunnloven for å kunne tilpasse de franske institusjonene til “krigsterrorismen”. Dette ble foreslått i 2007 av en komité oppnevnt for å reflektere over modernisering av institusjonene, ledet av den forhenværende statsministeren Edouard Balladur, og støttet av president Francois Hollande. En slik grunnlovsendring vil muliggjøre en samordning av unntakstilstanden med andre eksepsjonelle ordninger: “beleiringstilstanden” er forutsatt i konstitusjonens artikkel 36 og presidentens spesielle maktmuligheter i artikkel 16.

En første versjon av lovteksten ble presentert for regjeringen den 23. desember 2015 og sendt til en første behandling i nasjonalforsamlingen. Den gjentar det essensielle i unntakstilstandsregimet som det nå er, men tillater dessuten forlengelse av unntakstiltakene i inntil seks måneder etter avslutningen av unntakstilstanden. Tilhengerne av endringen i konstitusjonen framhever særlig den sterkere kontrollen som skal utøves over unntakstilstanden. Motstanderne peker på motsetningen mellom det klimaet som hersker i Frankrike og ambisjonen om å endre republikkens grunnleggende lov: “Jeg kjenner ikke noe demokrati som aksepterer å endre sin konstitusjon under tidspress [dans l’urgence]”, sier den folkevalgte sosialisten Pouria Amirshahi, som stemte mot forlengelsen av unntakstilstanden 20. november i fjor, til nettstedet Slate.

Fra Danton via Pierre Mendès-France og Charles de Gaulle til Francois Hollande har beskyttelsen av republikken vært en ariadnetråd i fransk offentlig liv. Men om unntakstilstanden kan vise seg å være nødvendig for å redde de republikanske institusjonene fra umiddelbar fare, kan den også komme til å bli ødeleggende om den opprettholdes uten grenser. Under revolusjonen sa sans-culottene stolt “leve frie eller dø”. La oss prøve å ikke glemme det.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

Menneskerettighetsforkjemper, advokat og Nobelprisvinner Shirin Ebadi sier i intervju med Vox Publica at det var feil å trykke karikaturtegningene den gangen. Hun mener ytringsfriheten har sine begrensninger. At den er for alle, men at ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion og nasjonalitet. Det mener hun er forbudt.

Skuffet over Ebadi

Uttalelsene skaper reaksjoner. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk trykket Muhammed-karikaturene i 2006 da han var sjefredaktør for Magazinet. I den forbindelse mottok han blant annet en rekke drapstrusler og måtte gå i dekning.

Foto: Persiandutchnetworkcba

Vebjørn Selbekk intervjues om angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.

Sist uke ble Selbekk og Flemming Rose tildelt Fritt Ords Honnør for sitt “prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid”. Rose tok som kulturredaktør i Jyllands-Posten initiativet til å trykke tegningene.

Selbekk har møtt Shirin Ebadi én gang, og beskriver henne som en kvinne han har stor respekt for. Men da han så Ebadis uttalelser til Vox Publica, ble han bekymret.

– Muligheten til å drive religionskritikk og religionssatire er også en del av ytringsfriheten, og av veldig viktige menneskerettighetsstandarder. Ikke minst i det landet hun er fra. Alle mennesker er sammensatt, men på dette området synes jeg hun ligner mer på en iraner enn på en menneskerettighetsforkjemper.

– Hva mener du med det?

– Islamske stater har flere ganger prøvd å få FNs menneskerettighetsråd med på å kriminalisere angrep på religion, men det er blitt avvist hver gang. Særlig etter karikaturene. Ifølge internasjonale standarder er det lov å angripe religiøse dogmer. Det er en menneskerett, og viktig for å få samfunnet til å gå fremover.

Hva er en hatefull ytring?

Anine Kierulf er jurist og forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Hun kan ikke ta stilling til hvilke internasjonale standarder Ebadi viser til, men understreker at det finnes unntak fra ytringsfriheten, som for eksempel for å ta hensyn til andre menneskers rettigheter.

– Spørsmålet er hva den rettigheten går ut på, og det er et vanskelig felt. Konvensjonen som viser til dette med rasediskriminering, er CERD (Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination). Den pålegger statene å beskytte mot diskriminering, og gjelder internasjonalt for alle som har ratifisert den. Men det er klart den tolkes ulikt.

Hun viser til at land som for eksempel USA har reservert seg mot konvensjonen. At den tolkes ulikt, mener Kierulf er med på å skape uklare grenser mot ytringsfriheten.

– Når Ebadi viser til at det er forbudt å spre hatefulle ytringer, stemmer det for eksempel overens med norsk lov og mange andre lover. Men problemstillingen er hva som skal til for at noe er en hatefull ytring. Man mener ytringer fremsatt for å skape hat, men det er ikke alltid så godt å avgjøre det. Kanskje mente man ikke å skape hat, men forsvarer seg med at man bare driver samfunnskritikk. Det kan være en vanskelig linje å trekke.

– Vi trenger å utfordre

Selbekk viser blant annet til Norge der han mener vi har utfordret den kristne tro i lang tid, noe som ifølge ham har vært helt nødvendig, og gjort Norge til et bedre samfunn. Han mener religiøs makt må utfordres på samme måte som økonomisk og politisk makt. Det har vært viktig i den vestlige verden, men for Selbekk er det åpenbart at dette også trengs i resten av verden.

– Særlig for Ebadi som kjemper for kvinners rettigheter, er dette viktig. En stor del av den kvinneundertrykkelsen vi ser i Iran har sitt opphav i religion. Nettopp da trengs disse religiøse læresetningene å utfordres, sier redaktøren.

For ti år siden hadde Selbekk aldri sett for seg at en så stor diskusjon rundt ytringsfriheten ville oppstå.

– Det er veldig rart å tenke på. Den internasjonale debatten har rullet siden 2005, og har synliggjort disse utfordringene vi står ovenfor. Vi har sett at det er miljøer som er villig til å gå veldig langt for å utfordre holdninger som de ikke vil skal finnes.

Selbekk refererer til angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i år.

– Det er et mareritt at tolv mennesker dør i en avisredaksjon i hjertet av Europa. Det viser hvilke utfordringer vi står overfor. For meg var det sterkt å se reaksjonene, også her i Norge. Det bare understreket hvor viktige disse frihetene er.

Ikke forbudt

Noe av det Anine Kierulf ser at Ebadi er inne på, å utbre tanker om krig, kan hun klart understreke at generelt ikke er forbudt.

– Forherligelse av straffbare handlinger er ikke forbudt. Sier jeg at det som skjedde på Utøya var fabelaktig, er det skrekkelig – men lov. Det er forskjell på en meningsytring om noe som allerede har inntruffet, og en ytring som foranlediger at en ny handling inntreffer, som en oppfordring til ulovligheter.

– Hva tror du Ebadis nasjonalitet har å si for hennes vurderinger?

– Det vil jeg ikke spekulere i. Men jurister vurderer ting forskjellig innen et system, og selvsagt også mellom ulike systemer. Det hun sier om karikaturtegningene, blir likevel for generelt. Det er viktig å skille mellom minoriteter og majoriteter, og det er selvsagt oftest minoriteter som beskyttes av regelverket. Men å si at tegningene var forbudt på grunn av at de skapte eller kunne skape fiendtlige holdninger, er feil.

Ville vært annerledes i dag

Dagen-redaktør Selbekk tror samfunnet har kommet langt siden 2005, og at den politiske diskusjonen ville vært annerledes om det samme hadde skjedd i dag. Han viser blant annet til at Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre selv har sagt at han ville reagert annerledes i dag enn han gjorde i 2006. Selbekk og Magazinet ble anklaget for å skape konflikt ved å trykke tegningene.

– Politisk og norsk presse ville også behandlet en slik situasjon annerledes i dag. Men trusselen mot ytringsfriheten har ikke blitt mindre. Det har vært et tiår med radikalisering. For ti år siden fantes ikke ordet fremmedkriger, men det har vi lært oss. Det som skjedde i Paris kunne like gjerne skjedd her i Norge, og det er en alvorlig situasjon, sier Selbekk.

Fra en jurists synsvinkel ser Anine Kierulf at selv fæle foranledninger, som angrepet på Charlie Hebdo, bidrar til at flere er opptatt av og reflekterer rundt ytringsfrihet. Hun tror at i Norge, hvor vi gjerne tar ytringsfriheten for gitt, har vi blitt tvunget til å tenke gjennom hvorfor vi beskytter denne friheten, og hvorfor meninger som vi misliker skal bli beskyttet.

– Jeg tror det er ganske sunt. Det får frem hvorfor vi beskytter ytringsfriheten, men også hva som kan begrunne inngrep i den. Det finnes jo mange rettslige grenser som alle er enige om, slik som trusler på livet. Da må man plutselig tenke at hvis det er greit å begrense sånn, hvorfor er det ikke da greit slik?

Samfunnskritikk veier tyngst

Hun viser til at Jyllands-Postens publisering av Muhammed-tegningene ble prøvd rettslig i Danmark, og at de syv muslimske foreningene som saksøkte avisen, tapte rettssaken.

– Det vil være et ganske stort frirom for ytringer som har en samfunnskritisk og offentlig interessant side, selv om mange vil finne dem usmakelige. Det er ganske klart at tegninger av den type ikke er ulovlig etter nasjonale eller internasjonale standarder.

Grunnen til dette er ifølge Kierulf at karikaturene er en type samfunnskritikk. Hun påpeker at det blir vanskelig å ha funksjonelle regler for ytringsfrihet om en skal legge til grunn hele vurderingen hos den som føler seg krenket, men også om man legger til grunn hele vurderingen hos avsenderen og hva som mentes med budskapet.

– Man prøver å forholde seg til en slags mellomting mellom avsenderens mening og mottakerens reaksjon, og slik finne ut folk flest sin tolkning, og folk flest oppfatter karikaturer særdeles forskjellig.

– Hvordan har det juridiske aspektet ved tolkningen av ytringsfrihetens grenser utviklet seg i de siste ti årene som er gått siden Jyllands-Posten publiserte?

– Reglene som sådan er ikke mye endret på grunn av dette, fra lovgiversiden mangler man historisk prinsipielle vurderinger, alt er lagt til domstolenes vurdering i den generelle sak. Generelt kan jeg si at det skal en god del til for å bli dømt for denne type ytringer hvis de har et samfunnskritisk element i seg.

– Konteksten er viktig

Selbekk er tydelig er skuffet over Shirin Ebadis syn på ytringsfriheten.

– Hva ville du sagt til Shirin Ebadi hvis du møtte henne nå?

– Jeg ville ha prøvd å minne henne på at ytringsfriheten er en menneskerettighet. At den er grunnlaget for mange andre rettigheter også. Uten ytringsfrihet har vi ingen religionsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet, egentlig ikke noe politisk frihet eller demokrati i det hele tatt.

Likevel påpeker Selbekk at det er viktig å minne seg selv på hva slags kontekst Ebadi befinner seg i som en muslimsk, opposisjonell kvinne og fredsprisvinner. Det mener han skal være med i beregningen når man hører uttalelsene hennes.

– For all del, dette skygger ikke over alt det andre positive hun gjør.

– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

Det sier Valentyna Samar (50), ukrainsk journalist og menneskerettighetsforkjemper, til Vox Publica. I mars mottok hun en av stiftelsen Fritt Ord og ZEIT-Stiftungs pressepriser til Russland og Øst-Europa for sitt arbeid som uavhengig og kritisk journalist i Ukraina og på Krim-halvøya.

I prisbegrunnelsen står det at Samar ble nominert til presseprisen «fordi hun ikke nøler med å publisere kritiske artikler om politiske temaer eller undersøkelser om korrupsjon begått av statlige myndigheter i Ukraina. Hun har publisert en rekke tankevekkende artikler om den ukrainsk-russiske krigen».

– Det var helt uventet for meg å motta prisen. Selvsagt betyr det mye, men jeg tror ikke jeg skjønte hvor mye før kolleger rundt om i verden begynte å sende meg gratulasjoner, forteller Samar.

– De banket opp journalistene våre

Prisbeløpet på 10000 euro tror hun vil komme godt med.

Valentyna Samar, prisbelønt ukrainsk journalist (foto: Fritt Ord)

– Denne prisen vil ikke bare hjelpe meg, men også kollegene mine som fortsatt befinner seg på Krim. De trenger hjelp. Vi trenger å få tilbake lokalene og utstyret vårt som ble beslaglagt av russiske styrker. I tillegg vil det være med på å støtte arbeidet mitt med undersøkende journalistikk, som for tiden dreier seg om et medieprosjekt om Krim.

Samar jobbet som journalist for tv-stasjonen Chornomorska på Krim i flere år. Men i fjor på denne tiden så hun seg nødt til å flykte fra hjemstedet sitt. 1. mars 2014 ble redaksjonslokalene beslaglagt av dem hun kaller «de små grønne mennene». Dette var godt organiserte væpnede styrker uten kjennetegn på uniformene. Senere har det vist seg at det var en del av den russiske strategien for “hybrid krigføring” å skape uklarhet rundt disse styrkenes status mens de tok kontrollen over Krim. De “små grønne mennene” var regulære russiske soldater.

– De tok utstyret vårt, de banket opp journalistene våre, og i løpet av august var det ingenting igjen verken av lokalene eller utstyret. Da ble jeg også tatt inn til etterforskningslokalene deres og utspurt om det de kalte ekstremisme i artiklene mine.

Men det var ikke før i september at Samar så seg helt nødt til å forlate Krim-halvøya.

– De okkuperte skolene. Den ukrainske skolen sønnen min gikk på ble russisk, og jeg kunne ikke se for meg hvordan min egen sønn skulle gå på en russisk skole. Jeg forstod at arbeidet mitt i verste fall kunne gjøre at jeg havnet i fengsel, og jeg tvang meg selv til å forstå at jeg ikke lenger kunne jobbe der. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer for hjemstedet mitt fra Kiev, så jeg dro.

­Godtar kun «kjekke Putin»

Nå jobber Samar for det ukentlige nyhetsmagasinet Mirror Weekly, i tillegg til å være direktør for den frivillige organisasjonen Information Press Center som er et uavhengig pressesenter for ukrainske journalister.

Flere uavhengige journalister i landet har den siste tiden stått overfor alvorlige anklager fra russiske myndigheter på Krim. Redaktør Natalya Kokorina ble 13. mars løslatt etter å ha blitt avhørt i seks timer av det russiske sikkerhetspolitiet FSB. I den forbindelse uttalte advokaten hennes at journalister som driver med undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk sannsynligvis vil risikere både ransaking og avhør i tiden fremover.

De “små grønne menn”. Russiske soldater uten kjennetegn tar kontrollen over Simferopol flyplass på Krim-halvøya 28. februar 2014 (foto: VOA/Wikimedia Commons)

– De som ble på Krim lider. De jobber under ekstremt vanskelige forhold, og kan ikke bruke sitt eget navn eller vise frem sitt eget arbeid. Hvis de skriver om kjekke Putin og hans fantastiske politikk, kan de jobbe fritt, men det nekter de selvsagt, forteller Samar.

– Hva vil det si å være en uavhengig journalist på Krim?
– Det vil si å ikke være på Krim. For er du på Krim, kan du i sjelen din være et fritt og uavhengig menneske, men så lenge fraværet av menneskerettigheter dominerer slik det gjør nå, er den eneste måten å være uavhengig journalist på, å jobbe fra Ukraina. Jeg kunne ikke bli på Krim fordi det ville vært det samme som å gi fra meg friheten min.

– Et lovløst Krim

Russland har formelt annektert Krim og gjort området til en del av den russiske føderasjonen, men anneksjonen anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet.

Situasjonen for befolkningen på Krim-halvøya er vanskelig, skriver Amanda Paul fra tankesmien European Policy Centre i en rapport. Økonomien er sterkt svekket, og det er mange rapporter om krenkelse av minoriteters menneskerettigheter.

– Det finnes ingen lov på Krim lenger. Det finnes ingen menneskerettigheter. Menneskerettighetssituasjonen på Krim er verre enn menneskerettighetssituasjonen i Russland. Til og med russiske menneskerettighetsforkjempere har fortalt meg at mye av det som foregår på Krim nå aldri ville skjedd i Russland, sier Samar.

– På hvilken måte er situasjonen verre enn i Russland?

– Det handler om antall straffesaker som aldri blir etterforsket. Det finnes ingen lov eller rettssystem. Du har ingen rettigheter eller rett på dine egne eiendeler. Krim er i ferd med å bli en eneste stor militærbase, og på en militærbase finnes ingen ytringsfrihet.

Samar har flere kolleger som fortsatt jobber på Krim, men det vil hun ikke snakke om fordi hun frykter for livet deres. Flesteparten lever med skjult identitet.

Knebling av pressefrihet

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har flere ganger uttalt seg om situasjonen for pressefrihet på Krim. Blant annet har alle ukrainske tv-kanaler blitt byttet ut med russiske kanaler, og journalister fra minst 13 uavhengige medier, frilansjournalister og bloggere er blitt truet, overfalt, nektet adgang, forhørt og kidnappet. Utstyret deres er enten blitt konfiskert eller ødelagt.

– Den kontinuerlige ødeleggelsen av frie medier på Krim og kneblingen av uavhengige og kritiske røster er dypt urovekkende. Jeg oppfordrer de ansvarlige til å stoppe mediesensur og sørge for journalistenes sikkerhet, sa OSSEs representant for mediefrihet Dunja Mijatovic da hun besøkte Krim i begynnelsen av mars.

– Gjør bare jobben min

– Situasjonen på Krim føltes fullstendig håpløs da jeg var der selv. Annekteringen er ikke bare en trussel mot Ukraina, men mot hele verden. At invasjonen aksepteres her, betyr at den kan aksepteres hvor som helst, og det er farlig. Vi er kommet til et punkt der det ikke lenger bare handler om ytringsfrihet og rettigheter, men om menneskeliv.

– Hvordan klarer man å fortsette å være profesjonell i en slik presset situasjon?

– Du er den første til å spørre meg det spørsmålet. Jeg gjør bare jobben min, og jeg prøver å lære andre å gjøre det samme. Hovedessensen er at ukrainske journalister trenger å være frie, og de som en gang har følt seg frie i jobben sin vil aldri jobbe under press. Derfor jobber vi for at det skal være normen, ikke bare på Krim, men i hele Ukraina.

Det er ikke overraskende at fornavnet til den 50 år gamle journalisten betyr «modig». Samar jobber iherdig for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk i et splittet Ukraina som bærer preg av svært lite pressefrihet.

– Sensuren kommer ikke fra myndighetene selv, men fra forretningsmenn og store, mektige selskaper som eier mediene. De store tv-kanalene ble monopolisert under president Viktor Janukovitsj og fordelt mellom mektige oligarker. Vi ser ingen forandring i dag når det kommer til balansert journalistikk.

Sier mer, men gjør mindre

Samar forteller at situasjonen når det gjelder maktmisbruk og korrupsjon i Ukraina i dag er stabil, og med det mener hun at lite har skjedd de siste årene. Hun ser en gammel tradisjon for at det er viktigere å være lojal mot statsministeren og presidenten enn å være profesjonell politiker.

– Myndighetene snakker mer om å bekjempe korrupsjon enn tidligere, men gjør mindre. Men det ukrainske sivilsamfunnet vokser, og det gjør at de ikke kommer til å kunne fortsette på samme måte. Med et voksende sivilsamfunn og internasjonalt press på ukrainske myndigheter, tror jeg at vi vil kunne se en forandring.

– Hva kan vi i resten av verden gjøre?

– Støtt de internasjonale og ukrainske organisasjonene som jobber for å forbedre situasjonen. Og følg all politikk som går på å begrense Russlands makt over oss. For meg personlig er det viktig at folk viser solidaritet med Krim. Hvis Krim ikke kommer tilbake til Ukraina, vil hele menneskeheten ta et steg tilbake.

Ungarerne er alltid stolte når de blir omtalt internasjonalt, uansett hvordan de blir fremstilt. Som markedsføringsobjekt lever de i skyggen av de store, og de mener visst at dårlig omtale er bedre enn ingen omtale – så lave forventninger har de til hva folk rundt om i verden vet eller ønsker å vite om landet deres.

Oppfattes som en «illiberal stat»

Ungarn ble en del av det demokratiske Vesten i 1989, året da Berlin-muren falt. For en del mennesker er det ingen ny tanke at Ungarn er på vei til å bli en «illiberal stat». Det er heller ikke nytt at landets statsminister Viktor Orban fremholder mer og mindre autoritære stater som forbilder. Men med mindre du er en engasjert aktivist som kjemper for grunnleggende menneskerettigheter i land der friheten er truet, vet du kanskje ikke at dette unge demokratiets fall begynte en god stund før de siste par ukene.

Da den sittende regjeringen tok over i 2010, var noe av det første den satte på dagsordenen å endre grunnloven og vedta en ny medielov. I Ungarn er det slik at hvis et parti får to tredjedels flertall ved valg, behøver det ikke fri til opposisjonen for å få sine forslag igjennom i nasjonalforsamlingen. Det kan bare vedta de lovendringene det ønsker.

Foto:Marietta Lecb

Demonstrasjon i Budapest i oktober 2014.

Velgerne ga regjeringen mandat til å endre lovene – det hevder i hvert fall medlemmer av regjeringspartiet Fidesz. Og sant nok hevet ikke folk et øyenbryn da det ble snakk om en ny grunnlov, en ny medielov og overføring av penger fra private pensjonskasser til statlige. De lot seg ikke engang uroe av at flere titusen mennesker demonstrerte og felte bitre tårer over «demokratiets grav» under parolen «Én million for pressefrihet i Ungarn».

I 2010 eller 2012 var det ingen som ante at regjeringen ville endre valgloven for å gjøre det enklere å vinne to tredjedels flertall i 2014. Ingen visste at myndighetene ville slå til mot frivillige organisasjoner med prosjekter finansiert av blant annet norske EØS-midler, EØS-landenes bistandsprogram for EU-land i Sentral- og Sørøst-Europa.

Lever du i et land der aktivister blir livredde når de ser en politibil utenfor kontorene sine? Det gjør ungarerne.

Så snart Fidesz hadde vunnet valget og tatt fatt på sin andre periode, innledet det statlige kontrollkontoret (en revisjonsinstans) etterforskning av pengebruken til organisasjoner som har mottatt EØS-midler. Politiet foretok en razzia på kontorene til Ökotars, en organisasjon som fordeler midlene, på jakt etter bevis for påståtte underslag og uoffisiell tildeling av lån til frivillige organisasjoner. Det ble laget lister over problematiske organisasjoner. 13 organisasjoner, som hovedsakelig arbeider for demokrati og mot korrupsjon, ble underlagt en særlig gransking på grunn av sin virksomhet.

Razziaen mot Ökotars fant sted en mandag morgen. Noen dager senere besøkte EU-kommisjonens daværende president José Manuel Barroso Ungarn for å la seg utnevne til æresdoktor ved Corvinius-universitetet. Kontorene til en av de «indekserte» organisasjonene, som holdt til like bak universitetet, ble omringet av politifolk som skulle passe på æresgjesten. Det begynte å sirkulere meldinger på internett om en ny aksjon, nå mot en organisasjon som hadde mottatt økonomisk støtte. Et par timer senere fikk vi en epost fra en skremt aktivist. Hun gråt da hun kom hjem etter å ha ventet i flere timer på at politiet skulle gjennomsøke kontoret hennes. Datteren hennes tegnet et hjerte til henne og skrev «Lykken forsvinner aldri» inni hjertet.

Ikke bare aktivister

Som medarbeider i en frivillig organisasjon er jeg ofte bekymret for at folk skal bli lei av oss når vi hele tiden slår alarm om det ungarske demokratiets død. Men internettskatten, «netado» på ungarsk, har endret folks syn på det myndighetene har drevet på med i årevis. For første gang var det ikke bare ytterliggående aktivister som protesterte. Unge og gamle demonstrerte i Budapest med hjemmelagde plakater. Folk ropte slagord om internett, Twitter og Facebook. De gikk med Guy Fawkes-maske enda det er forbudt ved lov. Endelig så det ut til at en ny generasjon forsto at de må slå ring om sine rettigheter. Det lød ikke lenger som et spørsmål – folk innså nå at alle myndighetenes tiltak hadde ett eneste mål: sentralisering av makten gjennom manipulering og korrupsjon.

Likevel er det mange som tror at forslaget om internettskatt bare var falsk informasjon som ble satt ut for å avlede oppmerksomheten fra viktigere ting. Dette er noe vi husker fra tiden før 1989. Det er nifst å tenke på at Berlin-muren falt for bare 25 år siden. Vi befinner oss i en tid da de styrende ønsker å begrense folks rettigheter i like stor grad som den gang, og nå nesten utelukkende til sin egen fordel.

Fritt land, fritt internett

Statsministeren bestemte seg for å legge forslaget om internettskatt på is da flere titusener samlet seg i gatene i Budapest og ropte «Fritt land, fritt internett». De krevde at han måtte gå av og sa at de ikke ville betale skatt til korrupte skatteinnkrevere. Statsministeren svarte at internettskatten ikke er noe nytt, bare en utvidelse av den allerede eksisterende særskatten for IT-industrien. Det har vært mindre oppmerksomhet omkring internettskatten den siste tiden, men vi forventer at det vil komme en «nasjonal rådslagning» om den i januar.

Folk blir kanskje slitne av å leve i et dårlig styrt ungt demokrati, men de vil ikke la seg lure i lengden. Mitt håp er at ungarerne innerst inne har skjønt hva som foregår, men at de har vært for opptatt med sitt og å få endene til å møtes. Kanskje blir internettskatten katalysatoren som konverterer folks generelle misnøye til handling og gjør at de endelig reiser seg mot korrupsjonen.

I begynnelsen av november fant det sted en demonstrasjon der folk krevde at skattedirektøren må gå av. Blant talerne var Andras Horvath, den «ungarske Snowden», som for et år siden lekket dokumenter som viste at myndighetene stadig ser gjennom fingrene med selskaper som driver med skatteunndragelser, og at korrupsjon er en integrert del av systemet. Lekkasjene førte bare til mindre protester der bare noen hundre mennesker deltok.

Men nå som amerikanske myndigheter nekter enkelte ungarske embetsmenn innreise til USA, har vi fått vite at også amerikanerne har kjent til at det foregikk korrupsjon på høyt nivå i Ungarn. Zsolt Varady, som startet Ungarns første sosiale medium, som en gang var større enn Facebook, sa at han ville starte et nytt nettverk for folk som ønsker å arbeide aktivt for forandring. Han sa at ungarerne må begynne å tenke nytt for å få den politiske eliten på bedre tanker.

Og det er ikke bare korrupsjon på høyt nivå som står på agendaen. Talere under demonstrasjonen snakket om behovet for grunnleggende endringer i det ungarske skattesystemet. Det å snyte på skatten har vært omtalt som en «folkesport», men nå begynner også folk flest å kreve en kursendring. Talerne oppfordret demonstrantene til å begynne å snakke med naboen om problemer med korrupsjon i det små. De ba dem gå til de lokale skattekontorene og spørre de ansatte der om de vet om skattedirektøren har trukket seg ennå.

Avslutningsvis kan jeg bare gjenta ordene til Zoltan Bekesi, en ungarsk kunstner og gründer: I 25 år har vi lekt demokrati. Det er på tide at vi tar det alvorlig.

Den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora, bestående av 35 jurister, lar seg ikke stoppe tross vanskelige kår, og har derfor blitt tildelt årets Raftopris. “Tildelingen er en anerkjennelse av deres utrettelige og profesjonelle arbeid for å forsvare rettssikkerhet og andre menneskerettigheter i dagens Russland,” skriver Raftostiftelsen i sin begrunnelse (pdf). Raftoprisen tildeles freds- og menneskerettighetsforkjempere, og priskomiteen ønsker å sette søkelys på glemte konflikter som trenger verdens oppmerksomhet.

– Organisasjoner som jobber med menneskerettigheter i Russland har aldri vært så viktige som nå. Til tross for at Russland har skrevet under på Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950, bryter de menneskerettighetene gang på gang, sier Brynjulf Risnes, advokat og ekspert på Russlands rettssystem.

Angrep på opposisjonelle

Putins fødselsdag 7. oktober ble markert av Amnesty International med en verdensomspennende protestaksjon mot begrensninger på ytringsfriheten i Russland. Også Amnesty Vest var med på dette, og holdt en demonstrasjon på Torgallmenningen i Bergen.

– Det ville ikke ha vært mulig i dagens Russland. I dag er det beintøft å drive aktivisme i landet, og mobiliseringen av sivilsamfunnet er kraftig svekket etter at det ble ulovlig å demonstrere uten godkjennelse fra staten. Uten denne godkjennelsen er det kun lov å demonstrere alene, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

Den siste tiden har presset mot sivilsamfunnets organisasjoner blitt demonstrert på nytt ved to anledninger: Det russiske justisdepartementet ønsker å oppløse den kjente menneskerettsorganisajonen Memorial, og har brakt en sak om dette inn for høyesterett. Og avisen Novaja Gazeta har mottatt en advarsel om at den kan bli ansett som “ekstrem”. Det kan føre til at avisens nettsted blir stengt.

Mangetydige lover

Særlig fire lover som er innført de siste årene skaper vanskeligheter for opposisjonen.

Loven om høyforræderi gjør det straffbart å informere om sensitive forhold i Russland til internasjonale organisasjoner dersom disse oppfattes å representere en fare for landet. Til Ny Tid uttalte lederen for Agora Pavel Tsjikov i 2013 at termen er svært omtrentlig, og derfor kan en overføring av data i forbindelse med en klage på valgfusk til FN tolkes som forræderi av Russlands sikkerhetspoliti FSB.

En annen lov har fått navnet Dima Yakovlev-loven, og er rettet mot USA spesielt. Loven forbyr politiske ikke-kommersielle organisasjoner i Russland å ta imot penger fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner.

I tillegg har en forsamlingslov trådt i kraft som gjør det vanskeligere å få godkjenning til å gjennomføre demonstrasjoner.

Også loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft i november 2012, har økt presset på menneskerettighetsorganisasjoner. Loven innebærer i korte trekk at organisasjoner som engasjerer seg i politisk virksomhet og får økonomisk støtte fra en aktør i et vestlig land, må rapportere dette nøye til staten, og opplyse til enhver tid om at de er “utenlandske agenter”. Ved mangel på rapportering risikerer de å bli tvangsoppløst eller å måtte betale en bot på 300.000 rubler (ca 50.000 norske kroner). Den vage betegnelsen “politisk virksomhet” kan bety så mangt, og legger tydelige begrensninger på organisasjonsarbeid.

– De mangetydige lovene anser jeg som en taktikk fra myndighetenes side, slik at organisasjoner holder seg på god avstand fra den imaginære grensen. Dette gjør at sivilsamfunnet opererer mye mer forsiktig enn de ville ha gjort hvis formuleringen hadde vært mer eksplisitt, sier Martin Paulsen, leder i Raftopris-komiteen.

Med loven i hånd

De siste to årene har konsekvensene av de nye lovene blitt synlige. Nesten tusen organisasjoner har blitt gjenstand for inspeksjoner som skulle avdekke “ekstremisme” eller om de burde ha vært registrert som “utenlandske agenter”, og flere titalls organisasjoner har fått opprettet saker mot seg i forvaltnings- og rettssystemet, skriver Raftostiftelsen.

Agoras leder Pavel Tsjikov (foto: Den norske Helsingforskomite)

Agora har siden 2005 jobbet for å sikre retten til rettferdig rettergang for borgerne, noe de har krav på i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Organisasjonen har blant annet hjulpet Pussy Riot-medlem Jekaterina Samutsevitsj til å få omgjort sin toårige fengselsstraff til betinget dom. Flere triumfer kan skrives på listen, og Agora tilbyr gratis rettshjelp til alle som utsettes for maktovergrep fra myndighetenes side. Juristene får betalt i form av donasjoner, men etter endret regelverk må de si nei til utenlandsk økonomisk støtte.

– I 2014 fikk Agora merkelappen “utenlandsk agent”, og i frykt for ytterligere stigmatisering ser de seg nødt til å avstå fra å ta imot prisbeløpet som følger med Raftoprisen, sier Paulsen.

– Stemplet er uheldig og vekker negative konnotasjoner. For mange russere er en utenlandsk agent det samme som en spion eller forræder som ønsker å fremme vestlige interesser på bekostning av russiske. Det har altså blitt satt et likhetstegn mellom menneskerettighetsorganisasjoner med internasjonal støtte og det å fremme vestlige interesser, legger han til.

Et graffitistunt som ble gjort på bygningen som huser tre prominente frivillige organisasjoner i Moskva noen få dager før loven trådte i kraft, illustrerer dette: Veggen ble tagget med utsagnet “Foreign agent!  USA”.

– Menneskerettighetsarbeid har ikke vært spesielt populært i Russland, verken blant folk flest eller myndighetene. Mange ser på menneskerettigheter som et fremmedelement, og myndighetene spiller i stor grad på denne skepsisen, sier Risnes.

Kan det tenkes at tildelingen av Raftoprisen til Agora kan føre til en bekreftelse på stemplet “utenlandsk agent”?

– Absolutt, men samtidig blir Agora mer kjent, noe som er en fordel. Det har vist seg at det er vanskelig å ramme de kjente, i og med at man da får verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. Man setter ikke Pussy Riot i fengsel en gang til, for å si det slik. Dersom Agora får en styrket posisjon, kan det gi dem en viss beskyttelse, sier Risnes.

Raftoprisen deles ut til Agora ved Pavel Tsjikov ved en seremoni i Den Nationale Scene i Bergen 2. november.

Anklager om “ekstremisme”

Frem til 2012 fungerte internettet i Russland blant annet som plattform for kritiske tanker, mobilisering av grasroten og et sted der ytringsfriheten kunne bli praktisert, men også her strammes det inn.

– I Russland er det en bekymringsverdig utvikling når det gjelder ytringsfrihet på nettet. Nettsider blir stengt strategisk på viktige tidspunkt. Et eksempel er at den mest opposisjonelle avisen ble stengt ved valget på grunn av frykt for demonstrasjoner. I tillegg blir regimekritiske bloggere trakassert og hengt ut i offentligheten, slik at mange ser seg nødt til å forlate landet, sier Paulsen.

Regjeringen har også innført et strengere lovverk når det gjelder internettfrihet, og slår hardt ned på såkalte ekstreme ytringer.

– Hva som oppfattes som ekstremt, er noe regjeringen selv definerer, sier Paulsen.

Sensur av nettet har også konsekvenser for Agora, som rapporterer om menneskerettighetsbrudd rundt omkring i landet.

– De er i konstant fare for å bli rammet av det nye regelverket. Regimekritisk informasjon kan betegnes som injurier eller ekstremt, og risikoen for at nettsiden blir stengt er enorm. Dette gjør arbeidet veldig mye vanskeligere. Lovene er tydelig et forsøk fra myndighetenes side på å strupe deres aktivitet, sier Risnes.

Rettsstaten og Russland

– Det er ikke slik at Agora setter seg totalt imot myndighetene, men forsøker å påvirke der det er mulig for å skape en rettferdig rettergang, sier Paulsen.

Risnes skriver i en artikkel kalt “Russisk rulett”, publisert i Samtiden nr. 2, 2013, at rettsstatsideen ble ansett som borgerlig og dermed en motsetning til klassekonseptet i Sovjetunionen. Frem til Gorbatsjovs reformer på 1980-tallet var den dominerende innstillingen at retten skulle tjene statens – og “fellesskapets” – interesser. Etter Putins gjeninnsettelse er denne forestillingen igjen fremherskende.

– Russland er et gjennomkorrupt land, hvor domstolen er uavhengig så lenge det ikke er viktig for myndighetene hva utfallet av saken blir. Det er helt utenkelig at domstolen går imot myndighetene, sier Risnes.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 17. oktober med en rettelse: Agora fikk stemplet “utenlandsk agent” i 2014, ikke 2012 som vi først skrev.)

Som konsekvens av lovvedtaket holder Norge tilbake 50 millioner bistandskroner i protest mot krenkelsen av menneskerettigheter. Også USA har reagert kraftig mot Ugandas kriminalisering av homofili. Utenriksminister John Kerry har sammenlignet loven med antisemittiske lover i 1930-tallets nazi-Tyskland. — Det var rett og slett moralsk galt å undertegne denne loven, lyder hans budskap til Museveni. I juni 2014 innførte USAs regjering sanksjoner mot Uganda for brudd på menneskerettighetene.

Velbeslått homofobi

Kerry, og Vesten for øvrig, ser imidlertid ut til å glemme eller ignorere det faktum at amerikanske kristenkonservative organisasjoner i lengre tid har arbeidet med å spre et homofiendtlig budskap i Afrika. Blant organisasjonene som er aktive i Afrika er HLI (Human Life International) og The Fellowship (også kjent som The Family).

De pengesterke organisasjonene som gjerne omtales under samlebetegnelsen U.S. Christian Right bruker millioner av dollar hvert år på lobbyvirksomhet. Organisasjonene forsøker å påvirke innflytelsesrike politikere til å trumfe gjennom sine anti-homoseksuelle ideer. Selv om de har vært aktive misjonærer på det afrikanske kontinentet i et par tiår, begynte ideene deres å farge politikken for alvor først for knappe ti år siden. Det er påfallende at dette skjer samtidig med at mange afrikanske land arbeider med å skrive om sine grunnlover.

I rapporten “Colonizing African Values” viser forskeren Kapya John Kaoma til at HLI bruker en fjerdedel av utenlandsbudsjettet sitt — 400.000 dollar — på arbeid mot abort og homofili sør for Sahara (Kaoma 2012). Effekten er blitt synlig. HLIs ideer får stadig oftere en afrikansk forkledning gjennom fremstående afrikanske geistlige og politikere. Homofili er et hett tema i valgkamper, der homofobiske holdninger blir brukt til å oppnå flere stemmer. Zimbabwes president Mugabes utsagn fra 1998 viser dette tydelig: “Jungeldyr er bedre enn disse menneskene (homoseksuelle) fordi de vet i allefall forskjellen mellom menn og kvinner”. Og det stoppet ikke der. Tolv år etter hadde han ikke forandret mening, og nektet å inkludere LHBT-rettigheter i konstitusjonen.

“Kill the Gays Bill”

I Uganda begynte antihomoseksuelle ideer for alvor å få fotfeste i 2009, da parlamentariker David Bahati la frem et lovforslag som forbød homoseksualitet. Homofili skulle straffes med døden. Ikke overraskende er Bahati medlem av The Fellowship/The Family, som har aktive misjonærer i Uganda.

Foto:Kaytee Riek cbna

Protest mot Ugandas anti-homolov i New York.

I 2010 publiserte den ugandiske avisen Rolling Stone adresser og bilder av hundre homoseksuelle, og erklærte dem lovløse. Ugandas kjente LHBT-forkjemper David Kato, som selv var blitt erklært lovløs av avisen, saksøkte Rolling Stone og kom seirende ut av rettssaken. En seier som skulle koste ham livet. 26. januar 2011 ble Kato drept i sitt hjem av en inntrenger. Hans død sjokkerte en hel verden (Kato er også tema for dokumentarfilmen Call Me Kuchu).

Til tross for menneskerettighetsorganisasjoners engasjement og verdenssamfunnets protestrop, vokste de homofiendtlige holdningene i Uganda seg bare større og sterkere, basert på påstander om at homoseksualitet strider mot Bibelen, er uafrikansk og en import fra kolonitiden.

Vestens reaksjon og støtte til LHBT-bevegelsen brukes til å underbygge denne påstanden og styrke ideen om at Vesten på denne måten igjen forsøker å få kontroll over den afrikanske agendaen. Retorikken seiret, og antihomoloven ble innført i februar i år.

Uafrikansk?

Det er et paradoks å si at homoseksualitet er uafrikansk. I det før-koloniale Afrika var homoseksualitet nemlig en helt naturlig del av mange afrikanske samfunn, noe som er godt dokumentert i boka “Boy-Wives and Female Husbands”, skrevet av antropologene Stephen O. Murray og Will Roscoe (1998). I Benin, f.eks., ble homoseksualitet sett på som en fase gutter gikk gjennom og vokste ut av. Blant Bantu-folk i Cape-regionen ble lesbisk praksis forbeholdt kvinner som var på vei til å bli åndelige ledere. Listen over eksempler er mye lengre.

Påstander om Afrika og homoseksualitet fremmes helt uten historisk forankring og blir dratt med i en følelsesladd strøm, fremmet av amerikanske kristenkonservative karismatiske frontfigurer som f.eks. Pat Robertson. Den kjente presten og politikerens organisasjon American Center for Law and Justice (ACLJ) er en av dem som har engasjert seg i Afrika, ifølge Kapya John Kaoma.

En blindvei ut av krisen

Det er altså snarere anti-homofile ideer, først fremmet av koloniherrene og senere av blant annet U.S Christian Right, som er en import fra Vesten. Hvordan kan det ha seg at historien har blitt forvridd av karismatiske røster?

En liten del av svaret kan være at misjonærene har fått mange tilhørere, blant annet på grunn av dyp religiøsitet i mange afrikanske land. Også pengefaktoren og organisasjonenes tette kontakt med politikere spiller trolig en viktig rolle. I tillegg kan det antas at det slår an å lage en syndebukk som symbol på opphav til alt det onde i land som er preget av korrupsjon og store sosiale forskjeller. Å demonisere en minoritet flytter oppmerksomheten vekk fra reelle problemer og blir en enkel (blind)vei å gå.

En annen del av svaret kan være at kombinasjonen av en ofte patrialsk vestlig holdning overfor Afrika og støtte til LHBT-bevegelsen kan bli tolket som nykolonialisme, noe biskopen av Harare påpekte i forbindelse med en visitt fra en britisk biskop: “Målet med biskopens besøk var å lobbe for homoseksualitet og dermed representere nykolonialisme.”

U.S. Christian Right har derimot funnet en vei inn i samfunnet, og blinder for historien for å fremme sitt syn på homoseksualitet, pakket inn i påstander om at Vestens støtte til LHBT- bevegelsen kun er en mekanisme for å spre vestlig hegemoni (noe som for så vidt har en kjerne av sannhet).

Definisjonsmakt

Også makten til å definere kommer inn i bildet. Sammen med ordet homoseksuell følger det med en rekke karakteristikker som fyller ut begrepet. Merkelappen, slik vi kjenner den i dag, er mye dominert av USA-baserte bevegelser som oppstod på 1960-tallet. I tillegg har flere påpekt at det å klistre merkelapper på folk og samfunn som sådan, tradisjonelt sett ikke er en del av det mangfoldige Afrika.

Lindiwe P. Mkasi skriver i en avhandling som tar opp homoseksualitet i Afrika at i noen afrikanske samfunn i dag er folk ikke kjent med begrepet homoseksuell, selv om de er klar over at praksisen finnes (Mkasi 2013). Er det da riktig å si at definisjonen av homoseksuell er en import fra Vesten, og dermed uafrikansk?

Åpne sår

En tanke som slo meg da jeg jobbet med dette temaet, er at homofobien i Afrika kanskje hovedsakelig er et resultat av andre årsaker med dype røtter. Det afrikanske kontinent har mange åpne sår etter kolonitiden. Århundrer med undertrykkelse har satt sine spor. Kan det da være slik at homofobien har spredd seg som ild i tørt gress på grunn av at homoseksualitet ofte sees på som å viske ut grensen mellom maskulinitet og femininitet? I og med at makt og styrke blir assosiert med maskulinitet i vår verden, kan homoseksualitet bli oppfattet som å undergrave og svekke de aktuelle landenes status — en trussel om igjen å bli underordnet Vesten.

Og midt oppe i disse åpne sår har U.S Christian Right funnet frem nål og tråd for å sy dem igjen, og forsøker å bestemme hvordan og om de skal gro.

Kilder

Sokari Ekine og Hakima Abbas (red.) (2013): Queer African Reader. Pambazuka Press, An imprint of Fahamu.

Kapya John Kaoma (2012): Colonizing African Values — How the U.S. Christian Right is Transforming Sexual Politics in Africa (pdf), rapport, Political Research Associates.

Lindiwe P. Mkasi (2013): A threat to Zulu patriarchy and the continuation of community: A queer analysis of same sex relationships amongst Female Traditional Healers at Inanda and KwaNgcolosi, KwaZulu-Natal, (pdf), avhandling, University of Kwazulu-Natal.

Stephen O. Murray og Will Roscoe (red.) (1998): Boy-Wives and Female Husbands (pdf), Palgrave.

A.S. van Klinken (2013): “Gay Rights, the Devil and the End Times: Public Religion and the Enchantment of the Homosexuality Debate in Zambia” (pdf). Publisert i Religion, 43:4.

Christie understreker her hvordan Kongens ed til Grunnloven innebærer en anerkjennelse av at de to land — “hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov” – er likeverdige unionspartnere. Dette betyr, sier Christie, at de har krav på likebehandling — som søsken med samme rett til konges faderlige omsorg, og lik respekt for sin frihet og selvstendighet. Christies utlegning av hva kongens ed til Grunnloven betyr og hvilke politiske implikasjoner den har, kan ses som et forsøk på å binde Sverige og kongemakten til den samfunnskontrakten Grunnloven representerte. Hovedadressaten er nok likevel ikke “Tvillingrigets fælles Konge” – men kollegaene i det norske Stortinget. I talen tegner Christie en visjon av Norge som en selvstendig nasjon og likeverdig partner — og skisserer ansatsen til en politisk strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i unionen: gjennom å insistere på nøyaktig overholdelse av Grunnloven. Og dette ble en kjerne i norsk politikk i unionstiden.

Grunnlovskonservatisme ble et sentralt virkemiddel for å stå imot forsøk på “amalgasjon” eller sammensmeltning av de to landene, og det viste seg å være et effektivt våpen mot svensk dominans og forsøk på å svekke det norske stortingets rolle. I 1821 la Carl Johan fram forslag til radikale endringer av Grunnloven. Blant annet skulle Stortinget bare samles hvert femte år og da hovedsakelig behandle saker lagt frem av kongen. Konstitusjonskomiteen la fram sin innstilling i saken 17. mai 1824 – nøyaktig ti år etter at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll. Datoen var ingen tilfeldighet – og svaret var “nei”. Stortinget fulgte innstillingen og nektet å endre Grunnloven — til tross for at Carl Johan samlet tropper i Christiania under behandlingen av forslagene.

Grunnloven og 17. mai som symboler på norsk selvstendighet uroet Carl Johan. Han forsøkte å forby feiring av 17. mai og ville at Norge i stedet skulle feire 4. november – datoen for undertegning av unionsgrunnloven. Men igjen måtte kongen gi tapt — og 17. mai 1833 ble Stortingets grunnlovskonservatisme symbolsk befestet med avduking av minnesmerket over Christian Krohg som ledet konstitusjonskomiteen i 1824.

Stortinget gjorde ved flere anledninger bruk av Grunnlovens bestemmelser om riksrett mot regjeringens medlemmer når de mente disse var illojale mot Grunnloven og det norske stortingsflertallet. Det skjedde blant annet i 1825 da Kongen ved finansminister Collett bevilget penger til innkjøp av to dampskip. Fordi Stortinget ikke var samlet hadde Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget, men her mente Stortinget at deres bevilgningsmyndighet var krenket og stilte finansminister Collett for riksrett.

Riksrett var også et viktig virkemiddel da Stortinget i 1884 kjempet fram parlamentarismen – prinsippet om at regjeringen må utgå fra og ha støtte i Stortinget. Stortingsflertallet ønsket sterkere kontroll med regjeringen og ville at ministrene skulle møte i Stortinget. Da kongen blokkerte forslaget med veto i tre runder svarte Stortinget med å stille regjeringen for riksrett. Slik vant de striden og Johan Sverdrup dannet Norges første flertallsregjering utgått fra Stortinget.

Mye takket være Grunnloven — og måten Stortinget knesatte den på — forble unionen med Sverige en tynn union. Norge hadde stor grad av indre selvstendighet og fikk etablert viktige nasjonale institusjoner – egen nasjonalforsamling, regjering og sentraladministrasjon, eget domstolsapparat med høyesterett og egen nasjonalbank. Så selv om Sverige utvilsomt var den ledende part og likestillingsprinsippet ble brutt, særlig når det gjaldt utenrikssaker, så var unionen i praksis ikke så mye mer enn en felles konge. Sammenlignet med Dansketiden var Norge nå langt på vei mot en selvstendig, demokratisk stat med en økende nasjonal bevissthet — hvor Grunnloven og 17. mai var sentrale virkemidler i nasjonsbyggingsprosessen.

Grunnloven var også politisk viktig da en annen statsminister og jurist fra Bergen – Christian Michelsen – forhandlet fram Norges løsrivelse fra Unionen i 1905. Misnøyen med den svenske dominansen og retningen i utenrikspolitikken hadde økt. Norge følte ikke sine interesser ivaretatt og ønsket et eget norsk konsulatvesen. Svenskene nektet, men da Michelsen ble statsminister fikk han Stortinget til å vedta en lov om eget norsk konsulatvesen. Da Kongen nektet å sanksjonere loven, gikk regjeringen av. Kongen, som ikke hadde noe levedyktig regjeringsalternativ, nektet å godta regjeringens avgang. Michelsen så da en mulighet til å oppløse unionen på konstitusjonelt grunnlag. Argumentet var at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen dermed var oppløst.

Hvorvidt Michelsens grep faktisk var i samsvar med fungerende statsrett er omstridt, men at det juridiske argumentet var politisk viktig er det ingen tvil om. Det går dermed flere linjer enn Christiesgate mellom Wilhelm Frimann Koren Christie og Christian Michelsen — to politiske strateger fra Bergen som begge så betydningen av Grunnloven som politisk virkemiddel.

I dag er vi igjen i en situasjon hvor det står strid om hva Grunnloven skal være. Vår tids grunnlovskonservatisme kommer til uttrykk i motstand mot språklig revisjon og mot innføring av sosiale menneskerettigheter – gjerne omtalt som politiske signalrettigheter — i Grunnloven. Grunnlovens rolle som tradisjonsbærer og symbol står her sentralt.

De som ønsker å forandre Grunnloven ser den i større grad som et viktig politisk instrument, et virkemiddel for å binde dagens og framtidens politikere til vår tids samfunnskontrakt, som en kontrakt som omfatter et statlig ansvar for borgernes velferd. De mener at dette må få utrykk i Grunnloven gjennom bestemmelser som slår fast statens plikt til å sikre borgernes menneskerettigheter til utdanning, livsopphold, helse, bolig og kulturell identitet. Og de mener at Grunnloven må ha en språkdrakt som gjør at den kan forstås av befolkningen og dermed bli en del av den politiske identiteten. Kompromisset om språklig fornying av Grunnloven var langt på vei en seier for de som vil gjøre Grunnloven mer tilgjengelig – mens vedtaket 13. mai (pdf) av en svært begrenset rettighetskatalog – uten rett til livsopphold, helse, bolig eller kulturell identitet – blokkerte ambisjonene om å formulere en mer politisk relevant samfunnskontrakt for vår tid.

Wilhelm F. K. Christie: Tvillingrigets fælles Konge

Overlevering av kongens skriftlige ed på Grunnloven til Stortingets president
Christiania, 10. november

“Eden er aflagt; et helligt, uopløseligt Baand er knyttet mellem Norge og Sverige. Begge disse Riger staae nu ved Siden af hinanden, hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov, hvis nøiagtige Overholdelse vil sikre deres Uafhængighed. Naar Tvillingrigets fælles Konge med Viisdom vælger, og med Opmærksomhed hører sit Raad, aldrig adskiller det ene Riges Interesse fra det Andets, og aldrig glemmer, at begge ere Søskende, der have lige Krav paa hans Fader-Omhu; naar Begges Sønner paa Land og Hav kunne mødes som kjærlige Brødre; naar Norske og Svenske aldrig tabe af Sigte, at det ene Riges Hæder er det Andets, og at kun fælles Bestræbelser og Opofrelser give fælleds Fordeel og Sikkerhed: da vil Foreningen staae til sildigste Slægter; da vil den Dag, paa hvilken Baandet knyttedes, blive en Festdag for Efterkommerne; da vil andre Nationer med Misundelse see hen til Nordens lykkelige Halvøe. Dette venter, dette haaber den norske Nation af dens valgte Konges og hans Efterkommeres Viisdom, og af den svenske Nations Brodersind, ligesom den selv redeligen vil bidrage dertil. Gud bevare Kongen og hans Riger!”

Om Wilhelm F. K. Christie

Wilhelm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)

Wilhelm F. K. Christie (1778–1849) var sorenskriver i Nordre Bergenhus Amt. Han møtte som første representant for Bergen både i Riksforsamlingen og i stortingssamlingen senere på året. På Eidsvoll spilte han en mindre betydelig rolle, som forsamlingens faste sekretær, men om høsten pekte han seg straks ut som den førende. I egenskap av stortingspresident tok han hånd om forhandlingene og førte dem med suverent overblikk og med taktisk og språklig behendighet. At Norge, tross det svake utgangspunkt, oppnådde en nokså selvstendig stilling i unionen, skyldtes ikke minst Christies kløkt. Hans politiske karriere var lysende, men kort. Han avslo Kongens tilbud om ledende stillinger, og trakk seg tilbake til Bergen som stiftsamtmann og som amtmann i Søndre Bergenhus. I 1825 søkte han avskjed på grunn av helseproblemer. Resten av livet viet han arbeid for allmennyttige og vitenskapelige formål. Han skrev en rekke mindre avhandlinger, og redigerte tidsskriftet Urda; gjennom eget innsamlingsarbeid bygde han opp både et norsk dialekt-leksikon og en samling oldsaker. Christie opprettet Bergens Museum, som senere skulle utvikle seg til Universitetet i Bergen.