Mette Andersson er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Hun har nylig utgitt boka Kampen om vitenskapeligheten. Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt.

Andersson innledet på debattmøte i Forum for vitenskap og demokrati i Bergen 20. oktober 2018. Møteleder: Anders Johansen

Podkasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Norce Klima.

Les også: Intervju med Mette Andersson i Vox Publica.

Andersson har intervjuet 31 migrasjonsforskere om hvilke vurderinger de gjør når de går ut i offentligheten for å formidle sine resultater, og hvilke opplevelser de sitter igjen med. Det har blitt til boka Kampen om vitenskapeligheten – Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt, som kom ut i høst. I dette intervjuet forteller hun om sine funn.

Formidlingens pris

I Kampen om vitenskapeligheten skriver Mette Andersson at et gjennomgangstema for boka er hva det bør koste å drive med forskningsformidling. Å være forsker på betente temaer som ofte vies mye plass i mediene, kan bringe med seg utfordringer som andre forskere aldri trenger bekymre seg for. Det kan stilles spørsmål ved din forskningsmessige integritet, om du er i lommen på stat eller politikere, men også det som verre er. Flere av migrasjonsforskerne som Andersson intervjuer forteller at de har opplevd å bli plassert på “landssvikerlister” på nettet, og at de har fått trusler etter medieopptredener. Andersson forteller at det fører til at forskere tilpasser seg mediehverdagen de kommer ut i idet de formidler.

– Hvis du er erfaren i dette feltet, tenker du gjennom hvordan det du sier kan bli plassert og koblet til ulike politiske ståsteder. Du kan ikke nødvendigvis unngå det. Du forsøker å formidle så nyansert som mulig det som er dine funn, men du skal ut i en offentlighet og en medielogikk som ikke nødvendigvis preges av akkurat det samme fokuset på nyanse som forskning gjør. Fordi det skal være klarere blir det omformet, og derfor lettere å koble til eksplisitte politiske standpunkter på migrasjonsfeltet, sier Andersson til Vox Publica.

Et begrenset ytringsrom

Nøytralitet er sentralt for mange av forskerne Andersson intervjuer. En ønsker gjerne å komme anklager om politisk tilhørighet og lignende i forkjøpet, og derfor å framtre så verdinøytralt som mulig. En kan spørre seg hvilke konsekvenser det får for formidlingen, og om det begrenser forskernes ytringsrom.

– Jeg tror nok at det har vært en tendens de siste årene til at man verken tør det eller ønsker å være normativ. Forskerne orker ikke å stå i den debatten, hvor de får så mye pes. Noe som jeg tenker på et vis er synd, men det er også viktig at forskere skiller mellom når de uttaler seg bare på basis av en ren beskrivelse av resultater fra sitt forrige prosjekt og et mer overordnet perspektiv, for eksempel på migrasjon og Norge som flerkulturelt samfunn, som de har opparbeidet seg over flere år.

I boka påpeker Andersson at det i praksis er umulig helt og holdent å unngå et normativt element, fordi det å forske samfunnsvitenskapelig innebærer å ta normative beslutninger. Forskningsfokus, teoretiske perspektiver og hvilke definisjoner man benytter seg av er alle normative vurderinger.

– Jeg kommenterer at samfunnsforskning i stor grad handler om prosesser som er normativt fundert i samfunnet. Det er en amerikansk sosiolog, Andrew Abbott, som er opptatt av dette med hva som er det empiriske og hva som er det normative. Han bruker et eksempel om at vi ser på en gutt som står og tegner på en vegg i en bygate. Det er et empirisk faktum at denne gutten tegner på en vegg. Men hva det innebærer som et samfunnsmessig fenomen, er det litt mer strid om. Er det han gjør en tegning? Er det kunst? Er det uttrykk for motstand? Er det graffiti, og er i så fall graffiti noe positivt eller negativt? Det er et hav av ulike tolkninger som åpner seg med en gang du snakker om samfunnsvitenskap. Men det at vi har det er ikke noe som ikke forplikter oss til å gjøre så redelig og god metodisk og gjennomsiktig forskning som mulig. Det er helt sentralt for at forskningen skal få legitimitet.

Nye forskere – nye utfordringer

Andersson gjør i boka et poeng ut av å intervjue ulike generasjoner migrasjonsforskere, for å utforske om det finnes forskjeller i hvilke opplevelser de ferskere forskerne har av å formidle til offentligheten i forhold til dem som har holdt på en stund. Av de yngre forskerne fantes det mange som i utgangspunktet var positive til mediene og deres henvendelser, men det fantes også opplevelser som gikk igjen og som ble opplevd som mindre givende.

– Jeg bruker noen eksempler på et par opplevelser fra noen yngre stipendiater, som i første møte med mediene er veldig positive, fordi de vet at når de er i stillinger på universitetet, så skal de formidle. Da har de tatt seg bryet og brukt lang tid på å svare på journalisters spørsmål og gi masse bakgrunnsmateriale eller bli intervjuet, og blitt lovet at deres perspektiv skal komme fram. Så har de opplevd at det ikke skjer, for da skal mediene ha en vinkling hvor vanlige folk skal komme fram. Og det at de ikke krediterer forskerne i det hele tatt, for å ha gitt et bakgrunnsperspektiv og bakgrunnsinformasjon, det opplever de som ganske ille og at det er misbruk av tid og ekspertise.

At det å ikke bli kreditert kan oppleves som sårt, er noe Andersson mener journalistene kan ta hensyn til når de henvender seg til forskerne.

– Journalister kan prøve å finne ut om det er en ny og ung forsker når de tar kontakt, og ta hensyn til de unge. De som er erfarne, de er vant til å bli brukt som kilde for bakgrunnsinformasjon og synes det er helt greit. De har ikke så stort behov for å bli kreditert selv, fordi at de kanskje tenker at de har vært nok i media. Når en forsker for første gang blir kontaktet og legger inn masse innsats og er positiv overfor mediene, så er det greit av mediene å behandle den forskeren på en god måte tilbake, og ta alvorlig å kreditere forskeren for informasjonen de får.

Medienes ansvar

Redaksjonelt sett råder hun også mediene til å tenke over hvordan de kan tilrettelegge for å beskytte forskere som tar for seg betente temaer fra ubehagelige opplevelser i etterkant. Hun forteller at det er spesielt viktig å reflektere rundt bruk av kommentarfelt.

– Det er kanskje greit at ikke alt kommer i nettavisen, kanskje noe bare skal komme i trykte medier. Og så er det jo selvfølgelig moderering av debattfelt. Må det være debattfelt på alle artikler? Mange forskere orker ikke se på debattfeltet, de orker ikke følge med for de blir helt satt ut av det de leser. Jeg tenker særlig på forskere som jobber med kontroversielle temaer, ikke nødvendigvis bare de yngre.

Hør podkast fra debattmøte om temaet med Mette Andersson som innleder:

Når det gjelder neste generasjons forskere er Andersson bekymret for at debattklimaet kan føre til at forskere i mindre grad orker å stå i stormen det noen ganger kan være å uttale seg offentlig og formidle til allmennheten.

– Jeg ser jo at det er mange, mange flinke folk som bidrar til mediene. Jeg ser at det er folk som har iver og engasjement. Men jeg er også redd for at mange av de flinkeste og mest engasjerte kan trekke seg tilbake fordi det oppleves som ubehagelig. En ting er å få faglig kritikk, som vi forskere lever med hele tida. Men å få kritikk om at du er en dårlig forsker som ikke har peiling på hva du snakker om, eller at du er bare en sånn venstreradikal marxist, den typen kritikk gjør noe. Forskere er jo vanlige mennesker og de blir redde, de blir lei seg, de blir bekymret for barna sine. Det koster en del å stå i det.

I andre halvdel av 2015 var nyheitsbiletet prega av flyktningsituasjonen i Midtausten og Europa. Ein kunne lese om menneske som flykta frå heimlanda sine til Europa og om korleis dei blei mottekne i ulike land. Flyktningsituasjonen sette òg fart på innvandringsdebatten i Noreg, og fleire meir eller mindre kjente personar ytra seg i ulike medium om korleis situasjonen burde handterast.

Denne offentlege debatten var utgangspunktet for analysematerialet i masteroppgåva mi i nordisk språkvitskap. Eg valde ut ti forskjellige tekstar skrivne av ti politiske aktørar i Noreg. Tekstane var debattinnlegg og kronikkar og i dei blei det argumentert for anten ein restriktiv eller ein meir liberal innvandringspolitikk i Noreg. Eg ønskte å finne ut kva for ei rolle ulike metaforiske uttrykk spelte i denne argumentasjonen, meir spesifikt korleis metaforar blei brukt til å skape legitimitet for restriktiv eller liberal innvandringspolitikk.

Kognitiv metaforteori

Vi bruker ofte termen metafor for å forklare at eit ord eller uttrykk blir brukt i overført tyding. Innanfor den kognitive metaforteorien meiner ein at dette skiftet frå bokstaveleg til overført tyding skjer på det kognitive nivået – ein bruker metaforar når ein snakkar fordi ein bruker metaforar når ein tenker (Kövecses, 2010, s. 4). Metaforane er verktøy ein tar i bruk for å forstå abstrakte omgrep, og språkbruken vår er full av metaforar.

I metaforen har ein to ulike omgrepsdomene, som kan forklarast som kognitive “lager” av kunnskap om eit omgrep, og ein bruker det eine, kjeldedomenet, for å forstå det andre, måldomenet. Om eg seier at eg “ser poenget ditt” eller at det “demrar for meg” bruker eg kunnskap eg har om synssansen for å uttrykke at eg forstår deg. Dei to metaforiske uttrykka kan dermed sjåast som språklege realiseringar av omgrepsmetaforen å forstå som å sjå (ein bruker kapitel – store bokstavar, men med høgd som små – for å vise at ein refererer til kognitive storleikar og spesifikke språklege ord).

Sidan utgivinga av Metaphors We Live By (Lakoff og Johnson, 1980), som kan reknast som startskotet for den kognitive metaforteorien, har fleire forskarar hatt ei meir kritisk tilnærming til metaforar. Mange anerkjenner at metaforar er både eit kognitivt og eit språkleg fenomen, men hevdar òg at metaforane kan ha fleire funksjonar enn berre å skape forståing av ulike måldomene. Til dømes kan metaforar vere eit viktig verktøy om ein ønsker å overtyde nokon, dei kan framstille ulike fenomen på bestemte måtar, og særleg sentralt for meg: Dei kan vere med i arbeidet med å skape legitimitet for ei bestemt politisk line, eller eventuelt bidra til å skade legitimiteten til ei anna politisk line (Charteris-Black, 2005, s. 17).

Kva rolle speler metaforane i debatten?

Eit av dei viktigaste funna i oppgåva mi var at majoriteten av metaforane som handlar om innvandring eller innvandrarar, er med på å framstille desse storleikane på ein negativ måte (Bredahl, 2018, s. 104). Det fanst éin omgrepsmetafor som stod i kontrast til denne forståinga (innvandrarar som naboar), men i all hovudsak blei innvandring oppfatta som noko skremmande og truande ein må kontrollere for å hindre øydeleggande scenario i framtida. I tillegg blei innvandrarar ofte oppfatta som ulike “ting” eller substansar i staden for menneske, og i den grad dei blei oppfatta som menneske, blei dei ofte forstått som ei homogen gruppe i staden for unike individ.

Den mest dominerande omgrepsmetaforen som handla om innvandring var innvandring som vatn i rørsle, der innvandring som fenomen eller ei stor gruppe innvandrarar blei oppfatta som vatn i staden for menneske. Uttrykk som tilstrømming, flyktningbølge, strømmen fra Afrika og strømmen av asylanter er døme på metaforiske uttrykk innanfor denne omgrepsmetaforen. I metaforen blir kunnskap vi har om vatn i rørsle projisert over på innvandring, noko som kan påverke forståinga vår av innvandring til Noreg og Europa. Forståinga ein sit igjen med, kan fort bli uheldig – vi har til dømes erfaringar med at vatn i rørsle, som bølgjer eller flaumar, kan vere vanskeleg å kontrollere og kan føre til materielle øydeleggingar, og i verste fall menneskelege tap. Når denne kunnskapen om kjeldedomenet blir projisert over på måldomenet innvandring, kan det bidra til ei forståing av innvandring som noko skremmande som kan føre til øydeleggingar i det norske samfunnet.

I materialet var det ofte abstrakte storleikar, forstått som meir konkrete objekt, som kunne bli utsett for øydeleggingar, som i denne setninga: “Uten adekvat innsats fra regjeringen risikerer vi at de økte ankomstene vil slå som en voldsom bølge gjennom asylsystemet i lang tid framover.” (Steen, 2015, s. 41). Eg vil hevde denne metaforen i større grad kan bidra til å skape legitimitet for ein restriktiv enn ein liberal innvandringspolitikk, for i den grad ein kan kontrollere innvandringa for å forsøke å hindre ulike øydeleggingar, bør ein gjere det.

Eit anna interessant funn gjeld metaforane om innvandringspolitikk. Det fanst nokre få døme på at dei politiske aktørane brukte metaforar for å forsøke å skape legitimitet for den innvandringspolitikken dei sjølv var tilhengarar av. Likevel blei dei metaforiske uttrykka om innvandringspolitikk i all hovudsak brukt til å forsøke å skade legitimiteten til innvandringspolitikk som aktørane ikkje var einige i. Eit døme på dette er omgrepsmetaforen politikk som konkurranse, der innvandringspolitikk er forstått som ulike konkurransar, og politikarar som deltakarar i konkurransane. Deltakinga tar tid og merksemd vekk frå å føre ein god innvandringspolitikk og blir derfor oppfatta negativt av dei ulike forfattarane. Vi kan sjå to ulike døme:

Uten å ofre de langsiktige konsekvensene en tanke, kappes politikere om å vise sine blødende hjerter og moralske fortreffelighet som i praksis betyr åpne grenser (Amundsen, 2015, s. 6).

Den viktigste årsaken er nok snarere at det er politikerne selv som har redusert norsk asyldebatt til å være en strenghetskonkurranse (Valen, 2015, s. 46).

I desse setningane kan vi sjå to språklege realiseringar av politikk som konkurranse, og det er høvesvis ein liberal og ein restriktiv innvandringspolitikk som blir utsett for kritikk ved hjelp av dei metaforiske uttrykka: Dei liberale politikarane kappast om å vere godast, medan dei restriktive konkurrerer om å vere strengast.

Avsluttande tankar

Her har eg berre vist to omgrepsmetaforar frå materialet, men dei to heng tett saman med resten av funna i oppgåva. Ein stor del av omgrepsmetaforane er med på å forme eit negativt bilete av innvandring og innvandrarar. Sidan eg arbeidde med eit relativt lite materiale i oppgåva mi, er det vanskeleg for meg å seie noko om kor konvensjonelle og utbreidde dei metaforiske uttrykka er i språket. Men det kan sjåast som uheldig om ulike negative forståingar av innvandring og innvandrarar får stor plass i politisk diskurs om innvandring eller i språket generelt. Samstundes er det mogleg at nokon av metaforane, til dømes språklege realiseringar av innvandring som vatn i rørsle, er i så gjennomgripande bruk i språket at det er vanskeleg å utfordre dei.

I tillegg er metaforane viktige i arbeidet med å skade legitimiteten til innvandringspolitikk den aktuelle politiske aktøren ikkje er tilhengar av. Dei politiske aktørane bruker mykje plass på å kritisere innvandringspolitikk, og metaforane er eit viktig verktøy i dette arbeidet. I framtida vil det vere interessant å ta utgangspunkt i andre politiske saker og sjå om ein kan finne liknande tendensar der, eller om innvandringssaka skil seg ut på dette området.

Det ville òg vore av stor interesse, ikkje berre for språkvitskapen, å undersøke eit større tekstmateriale og omfanget av ulike omgrepsmetaforar, særleg dei som er med på å forme negative bilete av ulike storleikar innanfor innvandringsdomenet. Kor konvensjonelle er eigentleg desse metaforane i norsk språk og tanke i dag?

Litteratur

• Amundsen, P‑W. (2015, 11. september). Hodeløs innvandringsnaivitet. Nordlys, s. 6, del 2.
• Bredahl, A. (2018). “Den endeløse strømmen”. Ein kritisk analyse av metaforar i ein politisk diskurs om innvandring (Masteroppgåve). Universitetet i Bergen, Bergen.
• Charteris-Black, J. (2005). Politicians and Rhetoric. The Persuasive Power of Metaphor. New York: Palgrave Macmillan.
• Kövecses, Z. (2010). Metaphor. A Practical Introduction. New York: Oxford University Press.
• Lakoff, G. og Johnson, M. (2003 [1980]). Metaphors We Live By. 2. Utg. Chicago/London: The University of Chicago Press.
• Steen, R. B. (2015, 16. september). Regjeringens ansvar. Dagbladet, s. 41, del 1.
• Valen, S. (2015, 5. september). Hvilken side står du på? Klassekampen, s. 46–47, del 1.

Det som slo oss var hvor lite i Arendal som strakk seg utover vår norske hverdag og våre noen ganger banale trivialiteter. Nær innpå 800 arrangementer (hvorav seks var i regi av BIFF) omhandlet ressurssterke organisasjoner som hadde sine agendaer, eller som simpelthen skulle vise seg frem, slik vi også hadde til hensikt. Men vi ønsket også å formidle alvoret av situasjonen som spiller seg ut utenfor våre egne grenser, og slik vise hvorfor en hel del mennesker i dag har behov for – og krav på – støtte og hjelp.

Flukt og flyktningkrise er hovedtema for Bergen internasjonale filmfestival 2017. (foto: biff.no)

Flyktningkrisen ble avblåst her i Norge da Tyrkia kjøpslo med Europa om å holde flyktningene fanget og internert i nærområdet. Arendalsuken kunne således handle om annet enn asylanter, flyktningmottak og – ikke minst – tiltak for gode løsninger for integrering, en tematikk som virkelig angår oss på et innenrikspolitisk plan, men som få av deltakerne vi møtte på i Arendal syntes å bry seg særlig med å vektlegge. Iram Haq sin HVA VIL FOLK SI får æren av å være festivalens midtre høydepunkt og føyer seg fint inn i integreringsdebatten her hjemme. Vi både håper og tror mange vil få med seg denne vellagede norske spillefilmen.

Og vi serverer dere i tillegg – en strålende fiksjonsfilm fra Ungarn, kanskje det landet i Europa som har fått mest verbal juling for sin manglende forståelse for at flyktninger trenger hjelp eller i det minste må kunne forvente å bli behandlet som medmennesker. JUPITERS MÅNE heter filmen, og hvilken av månene rundt planeten siktes det til? Filmens regissør Kornél Mundruzcó, som BIFF har presentert flere filmer av før og som deltok i Cannes-festivalens hovedprogram, kommer til Bergen, noe også flere av dokumentaristene gjør.

Vi vil oppfordre deg til å sette deg inn i situasjonen selv fra så mange synspunkter som mulig – både i form av dokumentarer og spillefilmer. BIFF serverer i år en rekke filmer som belyser vår tids viktigste temaer fra perspektivene til de som kjenner det tettest på kroppen.

A CIAMBRA omhandler et romfolkmiljø men kan ses som en oppfølger av MIDDELHAVET, siden den også tar for seg skjebnen til noen av de som overlevde flukten fra Nord-Afrika. Få med deg en av de beste filmene fra årets Cannes-festival!

BOILING POINT tar for seg Finlands reaksjoner på flykningkrisen, og setter søkelyset på hvorfor reaksjonene ble så sterke hos våre naboer i øst.

GRENSEN finner sted i ingenmannsland mellom Slovakia og Ukraina for ti år siden da grensen ble EUs yttergrense – og vaktholdet og kontrollene økte.

THE GOOD POSTMAN er en noe humoristisk kommentar til en mulig løsning på flyktningkrisen og samtidig gi nytt liv til sin lille landsby på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia.

HUMAN FLOW er Ai Weiweis reise gjennom 23 land som gir oss et innblikk i hverdagen til noen av de mer enn 65 millioner menneskene som har forlatt alt de kjenner og eier.

A MEMORY IN KHAKI er utsøkt produsert av en syrer i asyl i Qatar, og er en elegisk, filosofisk betraktning om krig og despotisme.

MORE er en tyrkisk fiksjonsfilm om en far og sønn som livnærer seg på å skjule flyktninger frem til det mest opportune tidspunkt for overfart til Europa inntreffer.

NOWHERE TO HIDE tar oss med til Diyala-provinsen i Irak hvor en irakisk lege filmer konsekvensene når amerikanerne trekker seg ut og militsgrupper kjemper mot IS.

RADIO KOBANI er en inspirerende film om å bygge opp sivilsamfunn og infrastruktur i kurdiske Kobani etter IS’ herjinger.

SEA SORROW er skuespilleren Vanessa Redgraves kommentar til flyktningkrisen sett gjennom hennes fars skjebne mange tiår før.

STRANGER IN PARADISE er en helt forskjellig forestilling – en provokasjon som setter søkelyset på oss selv, som mottakerland og vertskap for folk på flukt.