Med god assistanse både frå NRK og kollegaar ved forskingsprosjektet SCANPUB (The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2016), leverte eg i juni masteroppgåva «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation», der eg har undersøkt korleis dekninga av polakkar i NRK sitt TV-tilbod har utvikla seg frå 1970 til 2008. Nokre hovudpunkt:

• Dekninga av polakkar har jamt over vore låg samanlikna med andre vestlege nasjonalitetar, men har auka drastisk etter at Polen vart del av EU/EØS sin frie arbeidsmarknad i 2004.
• 74 prosent av det analyserte materialet er i hovudsak sympatisk i si framstilling av polakkar.
• Framstillinga av polske innvandrarar i NRK har endra seg mykje dei siste 50 åra, frå tilnærma utelukka sympatisk på 70-talet opp mot 45 prosent usympatisk kring tusenårsskiftet, før det gjekk tilbake til 82 prosent sympatiske framstillingar i fireårsperioden etter 2004.
• Det kan sjå ut til å vere ein samanheng mellom polakkane sin utvandringsgrunn og tematikkane og framstillingane i NRK si dekning.

Stor gruppe, låg dekning

Figuren under viser fordelinga mellom nemninga av ulike nasjonalitetar i NRK sin interne programdatabase SIFT. SIFT er i stor grad komplett fram til og med 2009, og 2008 er difor sluttåret for undesøkinga. Masseinnvandringa frå Polen starta ikkje før EU-ekspansjonen i 2004. Desse tala bør òg sjåast i samanheng med innbyggjartalet av dei ulike gruppene i Noreg.

Frå denne figuren kan ein gjere ei rekke observasjonar. Til trass for at programdatabasen ikkje dekker alle program og innslag, kan ein anta at nivåa, relativt sett grunna dei høga tala, i stor grad stemmer. Dette fungerer godt som eit førsteinntrykk og som indikator for kvifor dette fenomenet er verd å undersøke. Til trass for sin relativt geografiske nærleik er talet for Polen lågt samanlikna med andre vestlege land slik som Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Ein kan lese ei stor auke i dekninga av Tyskland tilknytt Berlinmurens fall. Ein kan i tillegg til dette sjå ein generell auke i antal innslag, som nok kan grunngjevast med aukinga i programtilbod, opprettinga av fleire TV-kanalar og betra interne rutinar for arkivering.

NRK sitt arkiv – ei rikhaldig kjelde for statistisk analyse

Materialet (331 interne programskildringar som oppfyller spesifikke kriterium) er gjennomgått med fokus på den overhengande tematikken i skildringa, samt framstillinga av polakken i skildringa i relasjon til tematikken. Sistnemnde kan delast inn i 3 hovudgrupper: helt, trussel og offer – kategoriar som i stor grad blir nytta i internasjonal forsking på vinkling av sosiale grupper i media. I tillegg til denne gjennomgangen, er eitt tidsriktig program per tiår gått etter i saumane i eit forsøk på å belyse funna.

Framstillinga kan henge saman med polakkane sin grunn til utvandring

I ein forskingsartikkel frå 2014 presenterer Jonas Horgen Friberg og Anne Golden den moderne historia om polsk innvandring til Noreg som oppdelt i tre distinkte fasar, bestemt etter utvandringsgrunn. Første fase var flukt grunna sivil uro i Polen (1980–1989), andre fase, utvandring grunna sesongarbeid i Europa (1989–2003) og tredje fase, styrt av arbeidsinnvandring (2004–d.d.). Desse fell omtrentleg saman med tiåra i mi undersøking, og det er difor hensiktsmessig å sjå funna i lys av desse.

Dei fire høgast representerte kategoriane er «arbeid», «kriminalitet», «ankomst og retur av lovlege innvandrarar» samt «kultur, kunst og underhaldning». Det første tiåret, 1970-talet, var før Friberg og Golden byrjar å beskrive sine innvandringsfasar. I denne perioden var det sentralt med dekninga av polske kunstnarar og kulturskikkelsar i Noreg. Flukt frå Polen var sentralt på 1980-talet, i Friberg og Golden sin første fase. På 1990-talet, i Friberg og Golden sin andre fase, var kriminalitet det høgast representerte temaet. I det siste tiåret, 2000-talet, har saker tilknytt arbeid utgjort hovudmengda.

Den totale framstillinga av polakkar har historisk ei overvekt av sympatiske framstillingar, altså helt og offer-framstillingar. 74 prosent av innslaga er i hovudsak sympatiske, dei resterande 26 prosent er trussel-framstillingar. Fordelinga har variert over tid, frå tilnærma ikkje-eksisterande trussel- og offer-framstillingar på 70-talet, så aukande usympatiske framstillingar på 90-talet og byrjinga av 2000-talet. I siste halvdel av 2000-talet beveger fordelinga seg i etterkant av EU-utvidinga i 2004 tilbake mot nivåa på 80-talet.

Polakken som: Kunstnar, flyktning, trussel, arbeidar

Analysane av materialet visar at framstillinga og fokuset i innslag om polakkar i stor grad har endra seg over tid.

1970-åra var i stor grad prega av framstillingar av polakkar som kulturelle vidunderbarn, kunstnarar og eventyrlystne. Polakkane vart framstilt som eksotiske, nesten på grensa til det sublime. Dette er særs tydeleg i eit av dei første lengre intervjua med ein polsk innvandrar i norsk TV, nemleg på Lørdagskveld med Erik Bye i desember 1973. Det er kunststudenten Andrzej Dziubek, seinare kjend som multikunstnar og vokalist i rockebandet De Press, Andrej Nebb.

Nasjonal uro og opprør i Polen mot slutten av 1970-talet kulminerte i kunngjøringa av nasjonal unntakstilstand i desember 1981. Dette markerte byrjinga på eit tiår sterkt prega av offer-framstillingar med fokus på dei tyngre tidene, flyktningane og vonde forteljingar frå Polen. Dette bidrog til å gjere framstillinga av polakkar meir «jordnær». Eit døme på ei slik framstilling kan ein sjå i Lørdagsredaksjonen 12. desember 1981, ein dag før erklæringa av militær unntakstilstand som følgje av fagforeininga Solidaritet sin motstand mot kommunistregimet.

Der tiåret før fokuserte på den vanskelege situasjonen i Polen, ser ein på 1990-talet ei dreiing i fokus mot vanskelege situasjonar blant polakkar og i møte med lokalsamfunn i Noreg, spegla i aukinga av trusselframstillingar. Sakane om polakkar handlar om polakkane som trussel mot offentleg orden, men samstundes òg som kulturelt inspirerande og gode arbeidarar. Dette kan til dømes sjåast i dokumentaren Dette er vårt Mallorca frå 1991.

2000-talet liknar mykje på 1990-talet fram til 2004. 2004 markerer eit skilje, der dei påfølgjande fire åra har ei enorm merksemd om sosial dumping og vanskelege kår, mens ein er mindre oppteken av trusselframstillingar. Ein kan òg sjå ein generell auke i framstillinga av polakkar som gode arbeidarar. Åra etter 2004 er prega av at rettane til polakkar i Noreg må forsvarast, og at utanlandsk arbeidskraft er naudsynt grunna gode økonomiske tider i Noreg. Ei tidstypisk framstilling finn ein i Brennpunkt-dokumentaren Stolt, polsk og fattig.

Den mest sentrale trusselframstillinga er polakkar som trussel mot offentleg orden. Dette er typisk saker som dreier seg om smugling og anna kriminalitet. Det er hensiktsmessig å sjå dette i samanheng med EU-utvidinga og Friberg og Golden sin tredje fase, ein fase prega av arbeid som hovudårsak til innvandring.

Tema: Forskar på skandinavisk innvandringsdebatt

Artikkelen er basert på forfattarens masteroppgåve «Portraying a Major Minority in Televised Public Service Broadcasting: Portrayal of Polish Immigrants in the Norwegian Broadcasting Corporation» (2018).

Oppgåva er del av forskingsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet vert leia frå Universitetet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Fleire artiklar frå SCANPUB:

• Den demokratiske hijaben?
• Flyktningstraum og godhetstyranni

At slike representasjoner og forestillinger blir utfordret, er ikke nytt i norsk offentlighet. At det fremdeles er arbeid som gjenstår, kommer imidlertid til uttrykk blant annet ved “de skamløse jentene” sin tilstedeværelse og oppmerksomhet i offentligheten de siste par årene. Som Sumaya Jirde Ali belyste i NRKs “Torp” den 28. februar, er det særlig for henne – en minoritetskvinne med hijab – slik at hun blir redusert til “den innvandreren”. Senere har Ali også beskrevet hvordan både minoritetssamfunn og majoritetssamfunn ønsker å plassere henne i en “firkantet boks av forventninger”.

Det kan se ut til at det for det norske samfunnets del særlig er muslimske kvinner med hijab som opplever å bli brukt som representanter. Og det fra vidt ulike hold. For minoriteten kan de representere et moralsk riktig levesett, og “lydighet og dydighet”, som beskrevet av Ali i det nevnte intervjuet med journalist Ole Torp. For majoriteten kan hijabbrukere representere en undertrykkende og mannsdominert kultur.

Slike tilsynelatende uforenlige og totalt motstridende syn på hijab kan imidlertid se ut til å være i endring. Forestillinger om hijabbrukeren som representant for den ene eller andre sosiale virkeligheten, kan også se ut til å oppløses.

Sumaya Jirde Ali beskriver forventningsmønstrene rundt minoritetskvinner med hijab (skjermdump).

Undertrykkende forestillinger i endring?

I min studie av hijabdebatter i meningsstoffet til norske aviser i 2017, “Hijaben og “oss””, kom det frem at debattene i stor grad dreier seg om hvorvidt hijabbrukere faktisk er ofre eller ikke i dag. Det viser seg at enkelte deltakere i debatten opprettholder en klassisk orientalistisk og eurosentrisk linje, mens andre kjemper imot slike forestillinger. Av enkelte blir altså hijabbrukere fremdeles fremstilt som ofre, uopplyste og passive, mens andre debattanter yter betydelig motstand mot en slik fremstilling.

De sistnevnte vektlegger blant annet også hvordan nettopp slike forestillinger om en undertrykket hijabbruker i seg selv er det som kan føre til en mulig faktisk offerposisjon. Antakelsen om at minoritetskvinner med hijab er ofre, fører nemlig ifølge slike stemmer til at man ikke blir snakket til, kun om. Man forklarer altså hvordan hijabbrukere ikke blir snakket til på like premisser som andre, eller blir antatt å være selvbestemmende aktive aktører på lik linje med andre i samfunnet. Noen debattdeltakere mener at både minoritetens og majoritetens forventninger til minoritetskvinner med hijab legger grunnlaget for hvorfor man både blir oppfattet som, og faktisk opplever å være, et offer.

Slik blir altså ikke bare hijabens rolle i det norske samfunnet diskutert. Også selve debattens betydning, og fremstillingen av hijabbrukere, blir snakket om. En (re)forhandling kan altså se ut til å finne sted. Forståelser av “den muslimske hijabbæreren” som stakkarslig, undertrykket og kontrollert kan slik få konkurranse fra alternative perspektiver.

Nærmere et “oss” på tvers av ulikheter

Samtidig var de som tok til orde for slike perspektiver i hijabdebattene, oftest minoritetskvinner selv. Muslimske kvinner var altså de som oftest diskuterte sin egen offerrolle og posisjon i offentligheten – en diskusjon som spredte seg fra argumenter både for og imot minoritetsmiljøers undertrykkelse eller majoritetsmiljøers diskriminering, til kritikk av fordommer og forventninger fra begge leirer.

En slik deltakelse og tilstedeværelse fra minoritetens side i debatten om seg selv kan virke opplysende for majoriteten, men også føre til en følelse av aksept og deltakelse for minoriteten. I tillegg kan bruken av særlig den muslimske kvinnen som representant for minoritetskulturer i Norge bli utfordret.

Om man ser minoritetskvinner med hijab som ulike mennesker med like sammensatte identiteter som andre, og får representert slike forskjeller fra minoritetskvinner selv, kan vi bevege oss nærmere et samfunn fritt for stereotypier og skepsis til hverandre. Det kan problematisere vår forståelse av minoriteten som en fast størrelse, et enhetlig “dem”, og noe som står i kontrast til hva et “vi” er.

Samtidig viste studien tendenser til at “minoritetsmannen” var en marginal stemme i hijabdebattene sammenlignet med “majoriteten” og “minoritetskvinnen”. Om dette er en generell tendens i norske debatter om hijab, og i et større perspektiv – i den norske offentlige samtalen generelt – er noe mitt masterprosjekt ikke kunne gi svar på.

Deltakelse og representasjon er grunnleggende for at man skal kunne opprettholde et “vi” – et nasjonalt fellesskap på tvers av ulikheter – som legitimerer demokratiets virke og idealer. Denne følelsen må altså være til stede både for minoritet og majoritet. Gjennom at minoriteten deltar og representeres i demokratiet, kan ikke bare minoriteten kjenne aksept for at de er en del av fellesskapet, men majoriteten altså få bedre kjennskap til hvordan et “de” egentlig har mye til felles med et “jeg” eller et “vi”. Slik kan man bevege seg nærmere et “oss”, fra begge sider.

For den norske velferdsstatens legitimitet er dette også nyttig, da en fellesskapsfølelse kan gjøre det lettere å godta å måtte arbeide for at mennesker man aldri har møtt eller kommer til å møte skal kunne ha et sikkerhetsnett å falle i ved behov. Slik kan studiens funn av at minoritetsmannen har en betydelig mindre deltakelse enn de tre andre gruppene (minoritetskvinner, majoritetskvinner og majoritetsmenn), virke urovekkende, og være vel verdt å studere videre. Minoritetskvinnens posisjon er likevel oppløftende, da det tross alt er henne hijaben og debatten om den berører direkte.

«Som ung muslim i Norge er du både i en drakamp og i en spagat mellom to verdener,» skriver Ali i Aftenposten (skjermdump).

“En saklig islamkritikk”

Faktiske undertrykkende strukturer innad i visse minoritetsmiljøer kan også bli diskutert på en mer reflektert og nyansert måte når de som er berørt har den mest aktive rollen i debattene. Slik kan man muligens bevege seg nærmere løsninger også på dette feltet.

Disse tendensene i våre nylige hijabdebatter kan altså bøte på det Nancy Herz beskriver som destruktive tendenser i norske debatter om islam og muslimer i Norge:

“Ved å tillegge oss meninger vi ikke har og bruke oss i sine agendaer, gjør de det vanskelig for oss som ikke hater islam og muslimer å kritisere sider ved islam. I stedet må vi bruke mye tid og krefter på å si helt grunnleggende ting, som at vi forsvarer religionsfrihet og retten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil. De gjør det vanskelig for dem som er muslimer å rette blikket inn i sitt eget miljø, når de hele tiden må forklare og forsvare seg […] Den saklige islamkritikken er viktig. Men den konstante demoniseringen av muslimer i Norge i dag, særlig den mest synlige gruppen – muslimske jenter med hodeplagg – er ødeleggende både for samfunnsdebatten og for de individene det angår. Dette fører for eksempel til at de saklige og livsviktige debattene rundt hijabtvang, tvangsekteskap og ukultur overdøves av at unge muslimer må forsvare seg og sin tro” (Aftenposten 29. mars 2017).

Om det er slik at minoritetskvinner i større og større grad selv er ledende i debattene om islam og muslimsk kultur i Norge, kan vi altså vente oss en mer opplyst diskusjon om nettopp disse spørsmålene. Ved at hijabbrukere selv legger grunnlaget for hijabdebatter, og blir lyttet til fremfor snakket om, kan de også selv skjenne, kritisere og rette blikket innad, uten å frykte konsekvensene av å bli feiltolket inn i allerede etablerte forestillinger som måtte finnes hos majoriteten. Slik høynes ikke bare debattenes kvalitet siden det er de med mest innsikt i spørsmålene som ytrer seg. Vi unngår også en umuliggjøring av “selvransakelse” rundt de mer problematiske sidene man kan finne i enkelte muslimske miljøer i Norge i dag.

Begreper som “selvransakelse” i slik sammenheng kan også forvitre mer og mer, da man blir observant på hvordan en kultur eller æreskultur ikke kan anses som en uatskillelig del av minoritetskvinnens selv. Man kan oppdage at hijabbrukere også er individer med sammensatte personligheter og vekselvirkende tilknytninger til flere miljøer på en og samme tid. Slik kan de bli debattanter fremfor representanter.

Debattinnlegg av Fatema Al-Musawi i Aftenposten 25. april 2017 (skjermdump).

Man kunne altså tolke det dithen at likestillings-Norge er i ferd med å bevege seg enda et skritt i riktig retning – om det er slik at Kvinnens stilling som representant for ulike samfunn gradvis forsvinner. Slik behøver ikke en kvinne uten hijab, men med høye hæler og leppe-injeksjoner, å representere de vestlige fortapte, kapitalistiske mannsdominerte samfunn der kvinnen skal kikkes på, fremfor snakkes med. Og slik kan en kvinne med hijab bare være en borger, en advokat, en hundeoppdretter eller en vektløfter.

Min studie er ikke omfattende nok til å kunne konkludere så bastant, til tross for at det utvilsomt kan se ut til å være positive utsikter for minoritetskvinnens posisjon i norsk offentlighet fremover. I tillegg fremstår den tilsynelatende solfylte himmelen man kan tegne opp av slike resultater plutselig ikke så udiskutabelt lovende og uproblematisk likevel, minoritetsmannens beskjedne tilstedeværelse i debatten tatt i betraktning.

Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

Bergens Tidende påpeker på lederplass 11.09 at verdenssamfunnet må stoppe folkemordet.

I mai skrev Raftostiftelsen brev til Aung San Suu Kyi, som mottok Raftoprisen i 1990, der vi uttrykte vår bekymring for situasjonen i Rakhine. Vi ber henne gjøre alt i sin makt for å stanse overgrepene.

Raftostiftelsen er svært skuffet over at hun ikke fordømmer volden mot sivile.

Når hun kommenterer situasjonen for rohingyaene er det svært urovekkende at hun søker å diskreditere menneskerettsorganisasjonene som påpeker overgrepene.

Foto: Kjell Jøran Hansen cbna

Aung San Suu Kyi taler under sitt besøk i Bergen i 2012.

Suu Kyi har ofte beskrevet Raftoprisen som den første internasjonale anerkjennelsen hun og demokratibevegelsen fikk, i det som den gang het Burma. Hun satt mange år i husarrest, og Raftostiftelsen har hele tiden arbeidet for å støtte Suu Kyi og demokratibevegelsen i Burma, mot et av vår tids mest brutale militærregimer. Da hun for første gang, i 2012, fikk lov å dra utenlands, besøkte hun Bergen for å takke 20.000 mennesker på Torgallmenningen.

Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) vant valget i 2015 med et overbevisende flertall. Grunnloven ble derimot forhandlet frem mens militæret fortsatt satt med makten, og den begrenser Suu Kyis makt på avgjørende områder. Den hindrer henne fra å være statsoverhode og gir militæret rett på faste plasser i parlamentet. Grunnloven fratar også den sivile regjeringen makt over militæret. Selv om Suu Kyi beskrives som landets faktiske leder, har hun ingen formell makt til å stanse overgrepene, som militæret i dag begår overfor rohingyaene.

Før valget i 2015 advarte Suu Kyi verdenssamfunnet mot det hun beskrev som en naiv tro på at de gamle generalene hadde omfavnet demokratiet. Mange land var interessert i en normalisering av forholdet til Myanmar, ikke minst på grunn av de store mulighetene for næringslivet i det ressursrike landet.

Det pågår i dag et politisk spill i Myanmar som få har oversikten over. Det buddhistiske flertallet i Myanmar har lite til overs for den muslimske minoriteten rohingya. Suu Kyi risikerer å tape oppslutning fra folket om hun viser sympati for rohingyane. Enten mister hun folkelig støtte, eller så kan hun miste internasjonal støtte. Uansett vinner militæret. På sikt kan den sivile regjeringen endre lovene som regulerer statusen til de ulike folkegruppene og dermed styrke rettighetene til rohingyane, men dette stanser ikke overgrepene som skjer nå.

Til tross for dette har Suu Kyi et ansvar. Selv om hun har liten formell makt over militæret, er det på høy tid at hun utvetydig fordømmer overgrepene på sivile. Hun kan ikke fornekte at hun er den mest innflytelsesrike politiske lederen i dagens Myanmar. Hennes manglende fordømmelse av overgrepene gjør også henne ansvarlig. At hun har valgt å hindre FN tilgang til Rakhine for å dokumentere situasjonen, er helt uakseptabelt. At hun overser de internasjonale menneskerettsorganisasjonene som påpeker overgrepene, er dypt urovekkende. Dette er de samme organisasjonene som kjempet for henne da hun satt i husarrest.

I 30 år har Raftostiftelsen delt ut Raftoprisen til menneskerettsforkjempere som trenger verdens oppmerksomhet. De fleste har som Suu Kyi vært ukjente for verden da de ble tildelt prisen. Vi gir ikke bare en pris, vi forplikter oss til å følge opp prismottakere så lenge det trengs.

Det betyr ikke at vi freder våre prismottakere. Vår lojalitet vil alltid ligge hos dem som er ofre for menneskerettighetsbrudd. Raftoprisen til Aung San Suu Kyi i 1990 var ikke bare en pris til henne, men til demokratibevegelsen i Burma. Raftostiftelsen vil fortsette å følge med på situasjonen i Myanmar og holde de ansvarlige for menneskerettighetsbrudd ansvarlige, inkludert Aung San Suu Kyi.

Selv om det teknisk sett dreide seg om et forbud mot strandantrekk som er ute av takt med allmenn moral og sekularitet (laïcité), eller til hinder for sikkerhet og hygiene, har det i praksis kun blitt håndhevet mot kvinner i såkalt islamsk klesdrakt, som for eksempel hijab, og har dermed gitt ny giv til debatten om muslimers stilling i det franske samfunnet.

Foto: Francois Schwarz cbn

Den berømte strandpromenaden i Nice: I år åsted for både dødelig terrorangrep og burkinidebatt.

Burkiniforbudet inngår imidlertid i en lengre strid, eller forhandling, om hvordan islam skal praktiseres i Frankrike, og om muligheten for å forene ulike identiteter, som muslim og borger av den franske republikken. Samtidig sier den oss noe om den politiske og intellektuelle situasjonen i landet. For det første kan debatten sies å gjenspeile en splittelse mellom liberale, kosmopolitiske intellektuelle i Paris på den ene siden, og konservative krefter i sør og nord på den andre; den viser også hvordan idéer som tidligere var forbeholdt den ytre høyresiden i økende grad sirkulerer i den offentlige debatten.

I denne teksten skal jeg derfor ta for meg den konkrete bakgrunnen for forbudet, og se på hvordan det forholder seg til presidentvalget i 2017 og debattklimaet i Frankrike.

Laïcité og feminisme

Argumentasjonen som lå til grunn for forbudet var todelt. For det første var den basert på den franske sekularismen, laïcite, dvs. de sekulære prinsippene som har ligget til grunn for den franske republikken siden 1905, med et strengt skille mellom religion og offentlige institusjoner. Det har vært argumentert for at det å bære religiøse symboler i det offentlige rom er en markering som på sikt vil kunne true Frankrikes sekularitet. Imidlertid omfatter laïcité primært staten og dens representanter, mens det selvsagt er full religionsfrihet, og enhver borger er fri til å gi uttrykk for sin religion i det offentlige rom, så lenge det ikke truer allmenn orden. Bruken av religiøse symboler er likevel til en viss grad regulert, selv om det i hovedsak er islamske symboler og bekledning som har vært gjenstand for forbud.

I 2004 ble det innført et forbud mot bruk av tydelig religiøse symboler som hijab, kipa, og store kors i den offentlige skolen, med begrunnelse i at det dreier seg om mindreårige, og i prinsippet om at skolen er et sekulært rom. Heldekkende slør (burka/nikab) ble i 2010 forbudt å bære i det offentlige rom i Frankrike, for eksempel på gaten eller kollektivtransport, og knyttes til et generelt forbud mot maskering i det offentlige rom.

Bilde fra reportasje i France24 om burkinidebatten. (skjermbilde: france24.com)

Lovene ble innført på bakgrunn av en mangeårig debatt om tildekking, men debatten er langt fra avsluttet. Statsminister Manuel Valls (Parti socialiste) er blant dem som ønsker et forbud mot hijab også på universitetsnivå. Denne tolkningen av laïcité kritiseres imidlertid av andre på venstresiden. Edwy Plenel, tidligere sjefredaktør i Le Monde og grunnlegger av det venstreorienterte nyhetsnettstedet Mediapart, påpeker for eksempel hvordan burkiniforbudet inngår i en tradisjon av retthaversk og overdreven sekularisme, og økende muslimhets.

For det andre ansees burkini av mange som et kvinneundertrykkende klesplagg, og som spydspiss for en reaksjonær og farlig versjon av islam. Denne argumentasjonen er utbredt blant mange feminister, uten at de nødvendigvis ønsker noe lovforbud. Denne debatten gjenspeiler også en dyp og økende splittelse i den franske kvinnebevegelsen, mellom på den ene siden en klassisk fransk feminisme, som er opptatt av sekulære verdier, og sterkt kritisk til blant annet hijab og andre former for tildekking; og på den andre siden en nyere, feministisk bevegelse, som er inspirert av post-kolonial teori. Denne siste gruppen påpeker at muslimske kvinner ofte opplever en to- og tredobbel undertrykkelse; i kraft av sitt kjønn, men også knyttet til religiøs/etnisk tilhørighet og sosioøkonomisk status. I den første leiren finner vi blant annet journalisten og forfatteren Caroline Fourest, som er kjent, og til dels omstridt, på grunn av sine bøker om religiøs fundamentalisme, enten det gjelder katolikker eller muslimer. De siste årene har hun imidlertid fokusert spesielt på islam. Selv om hun er mot et forbud, mener hun det er viktig å ta tydelig avstand:

Enhver som er en smule feministisk, eller bare bekymret over radikaliseringen, vil føle ubehag ved å bade ved siden av kvinner i burkini. Å gå med den fundamentalistiske badedrakten på stranden er det samme som å si til andre at de er uanstendige, eller at du er besatt av deres halvnakenhet. Slitsomt. Når man går på stranden er det for å slappe av, ikke for å få andres psykologiske problemer eller ideologiske overbevisning rett i fleisen. Hvis noen er så lite komfortabel med egen kropp, og vil være anstendig, kan man bare la være å bade offentlig, og heller finne et mer anstendig sted… som et privat basseng, eller sitt eget badekar (Fourest, 2016).

Erfaringene til dem det faktisk gjelder, nemlig de tildekkede kvinnene, har dessverre i liten grad kommet frem i offentligheten, men blant dem som generelt er skeptiske til tildekkingsforbud finner vi for eksempel aktivisten Zhor Firar, fra nettstedet Contre-attaque(s). Hun påpeker at kampen om tildekking har en lang historie i fransk offentlighet, ikke bare til debattene om hijab og nikab på 2000-tallet, men helt tilbake til kolonitiden. Da inngikk kampen om slør og tildekking av kvinnekroppen i en ideologisk kamp mellom kolonimakten og de koloniserte, noe som blant annet ga seg uttrykk i postkort med erotiske fremstillinger av algeriske kvinner på begynnelsen av 1900-tallet, og offentlige seremonier på slutten av kolonistyret hvor algeriske kvinner kastet sløret, ledsaget av franske militære og andre dignitærer.

Propagandaplakat mot tildekking av kvinner brukt av den franske hæren i Algerie på slutten av 1950-tallet. Tekst på plakaten: “Er De ikke vakker? Kast sløret!” (kilde: Slate.fr).

Terrorfrykt og høyredreining på Rivieraen

Forbudet må selvsagt også sees i lys av den spente stemningen på Côte d’Azur etter attentatet i Nice 14. juli, og den politiske konteksten lokalt og nasjonalt. I motsetning til det mer kosmopolitiske og liberale Paris, er den franske Rivieraen et konservativt område, hvor høyresiden står sterkt. Sør-Frankrike, og spesielt regionen Provence-Alpes-Côte d’Azur (PACA) er et område hvor Front National (FN) historisk har gjort det bra, helt siden 80-tallet. Ved regionalvalget i fjor var Marion Maréchal Le Pen, Jean-Marie Le Pens barnebarn, FNs førstekandidat, og selv om hun ikke vant, er det likevel en viktig og sterk region for FN.

Også høyresiden i partiet Les Républicains (LR, tidligere UMP) gjør det godt i dette området, og når det nå nærmer seg primærvalg i høyrepartiet, og presidentvalg i 2017, kan det være et gunstig tidspunkt å profilere seg på islamkritikk. Således legger også tidligere president Nicolas Sarkozy seg på en hard linje, etter nylig å ha lansert sitt kandidatur til LRs primærvalg. Han tar til orde for et utvidet forbud mot synlige religiøse symboler, om nødvendig gjennom grunnlovsendring eller folkeavstemming. Høyresiden i Les Républicains legger seg dermed på en retorikk og politisk tematikk som tradisjonelt var forbeholdt Front National, og det kan dermed være grunn til å bekymre seg for at fremmedfiendtlige ytringer vil kunne få mer rom i fransk offentlighet.

Selv om venstresiden i hovedsak er kritisk til burkiniforbudet, har spesielt statsminister Valls lagt seg på en offensiv linje, hvor han støtter de lokale myndighetene, men tar avstand fra nasjonal lovgivning på feltet. Han er også generelt for en mer restriktiv linje overfor tildekking. Det finnes imidlertid en splittelse i regjeringen på dette saksområdet, da utdanningsministeren Najat Vallaud-Belkacem (Parti socialiste) har vært tydelig på at myndige personer selv må kunne bestemme påkledning innenfor lovens grenser, og i tillegg har påpekt at burkinidebatten står i fare for å alminneliggjøre rasistiske ytringer.

Debatten som aldri vil dø

Noe av det mest slående med burkinidebatten, både i Frankrike og i Norge, er i hvilken grad tilsynelatende marginale fenomener som burkinien kan komme til å påvirke den offentlige debatten fremover. Omfanget av burkinibrukere er antakelig helt marginalt, men griper inn i en større debatt om hvordan vi skal leve sammen. I en situasjon med unntakstilstand i Frankrike, og et stadig mer polarisert debattklima etter attentatene, er det imidlertid bekymringsfullt om partiene legger seg på en enda mer innvandringskritisk retorikk, og dersom forestillingen om at muslimsk og fransk identiteter ikke er forenlige, får fotfeste.

Referanser

Firar, Zhor (16.03.2016). “Le «dévoilement» des femmes, une longue histoire française”. Contre-attaque(s). Pour en finir avec l’islamophobie.

Fourest, Caroline (16.08.2016). À propos du burkini et du grotesque. Huffington Post France.

Gombin, Joël (2012). Le Front national en Provence-Alpes-Côte d’Azur. In. Delwit, Pascal (red.). Le Front national. Mutations de l’extrême droite française. Brüssel: Editions de l’Université de Bruxelles, pp.191- 209.

Plenel, Edwy (14.08.2016). «Un vêtement comme les autres»…

Nancy Herz (20) ble katapultert inn i den store norske offentligheten i april i år etter en kronikk i Aftenposten: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun. Etter kronikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt forbilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvordan opplever hun, som ung kvinne med innvandrerbakgrunn, ytringsfriheten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hatefulle ytringer, rasisme og sexistisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engasjementet til Herz begynte for fem år siden i Amnesty i Haugesund, hvor hun vokste opp etter at foreldrene hennes flyttet fra Libanon til Norge da hun var seks måneder gammel. Hun ble raskt gruppeleder i Amnesty lokalt, begynte å skrive i Haugesunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kronikken om skam var første gang Herz skrev noe som virkelig ble lagt merke til nasjonalt. Forrige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette intervjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lysbakken på Stortinget sammen med Sofia Srour og Amina Bile.

Srour fulgte opp kronikken til Herz med et innlegg, og Bile skrev følgende i Aftenposten etter innleggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er villig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvorfor kan ikke jeg?»

For Herz var engasjementet i Amnesty viktig. Det viste henne at det nyttet, at hun kunne gjøre en forskjell.

– Før Amnesty visste jeg ikke at man kunne engasjere seg på denne måten, at man kunne gjøre en konstruktiv forskjell og se resultater. Og før jeg skrev mitt første leserinnlegg i Haugesunds Avis, som handlet om Vest-Sahara, visste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten.

Plagsom og frekk i kjeften

– I kronikken skriver du om at jentene «står opp og trosser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er foreldregenerasjonen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme verdiene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz understreker at hun selv har vært privilegert. Foreldrene hennes har blitt presset av øvrig familie og venner og kjente. De andre kan for eksempel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at foreldrene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kritisert hvordan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og foreldre av venner som har sagt til foreldrene at det ikke er farlig å være en del av det norske samfunnet. Det er noe mange foreldre trenger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mister sin egen kultur.

– For meg handler ikke ytringsfrihet om å være frekk eller å motarbeide familien min, men om å øke takhøyden i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imidlertid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pakistansk eller libanesisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjenner mange arabiske jenter som er redde for hva andre arabiske jenter vil si. Det er en skummel tendens. Vi er redde for hverandre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aftenposten-kronikken skriver du at det finnes en idé om en «perfekt, arabisk jente». Hvordan er den perfekte arabiske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som foreldrene synes er riktig. Når jeg møter folk i Libanon, hender det at de spør meg: «Hvorfor må du diskutere alt?» De synes jeg er plagsom og frekk i kjeften.

– Bor flere i familien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, legger hun spøkefullt til.

Gud er en «douchebag»

– Har foreldrene dine forsøkt å presse deg til å være en perfekt arabisk jente?

– Nei og ja. Den første gangen jeg skrev om at jeg har sluttet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, spurte pappa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe problem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til familien min i Libanon, særlig ikke til besteforeldrene mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en samtale med deg på TV 2, at mange mener hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt fordi jeg vil ha en klapp på skulderen fra hvite folk og kjendiser, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv fordi jeg er en ateist.

– Hvorfor brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en sommer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av foreldrene mine. Da sommeren var over, var jeg ferdig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som dømmer homofile og hater kvinner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvorsprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sammen. Tro fungerer uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke religion for å være et godt menneske.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du har sluttet å tro?

– Foreldrene og søsknene mine tar det fint, men de er bekymret for at jeg skal bli truet eller hatet fordi jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg deler likevel ting jeg skriver på Facebook. En libanesisk fyr jeg kjenner, skrev faktisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg overrasket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i helvete. Ellers har jeg fått kommentarer fra folk som tror at jeg er imot religion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aftenposten-artikkelen skrev en til deg på Facebook at du er en «hore», at artikkelen din var «kvalmende» og at du «lar menn sikle» etter deg. Hvordan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vurdert å ta Satan til mellomnavn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den seksualiserte tilbakemeldingen er verst, og den som angriper familien min for ikke å ha oppdratt meg skikkelig. Når dritten bare går ut over meg, er det lettere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriver, så legger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kommentarfeltene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et fremmed nummer som ringer, tar jeg ikke telefonen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En periode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om natten hver natt til mandag. Så når jeg legger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medier, både Twitter og Facebook. Hvordan opplever du det?

– Det er slitsomt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-listen» min at jeg skal svare på kommentarer på Twitter og Facebook, så er det ikke noe sunnhetstegn. Men sosiale medier er ikke bare en boble. Fordelen med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriver gjerne blir plukket opp av andre og større medier. Man får større påvirkningskraft ved å bruke sosiale medier fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriver negative kommentarer?

– Hvis de bare skriver dritt, så ignorerer jeg dem. Det var en religiøst konservativ jente som skrev til meg at ateister egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvorfor jeg trodde jeg kunne skrive på vegne av alle jenter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da fortalte jeg at jeg er tilhenger av friheten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kronikken at vi er skamløse jenter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne.»

– Er det i sum mest positivt eller negativt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest positivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kontrollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir forbannet, smeller hånden i bordet og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger.

Større manko på gutter

– Hvordan opplever du å bli tatt imot av den bredere offentligheten i Norge, altså redaktører, journalister, politikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt overraskende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skamløshetens tid» fungerer også veldig bra som begrep. Folk kjenner seg igjen i det.

– Er det vanskelig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Haugesunds Avis og når jeg har sendt ting til Aftenpostens Si;D‑spalte, har det kommet på trykk. Da jeg skrev om skamløshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libanesisk bakgrunn?

– Fordelen er at man blir hørt, og det er mange jenter som deltar i debatten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt fordi jeg kommer med et budskap, ikke fordi jeg har mørkt hår og kan arabisk. Ulempen er at det er mange unge jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør å ytre seg. Likevel er det andre grupper man også må tenke på: I dag er det heller manko på gutter. Og en av de konservative religiøse jentene som skrev til meg på Facebook, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Idealet i skamløshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stemmer som Shazia Sarwar skryter av deg på Twitter, eller når vanlige arabiske jenter forteller deg på Facebook at det du skriver er «helt rått»?

– Sistnevnte betyr mest av alt. Svar fra vanlige arabiske jenter som har opplevd de tingene jeg skriver om, viser at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som individer og som samfunn.

Igjen understreker Herz hvor heldig hun selv er.

– Halvparten av det problemet jeg selv kunne ha hatt, ligger igjen i Libanon fordi slekten min er der, og jeg vokste opp i Haugesund, hvor det ikke er noen innvandrerklikk slik som i Oslo. Det er mange jenter i Norge som opplever problemene med sosial kontroll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sarwar skryter?

– Det er veldig viktig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sarwar, Tajik, Khan, Namra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kronikken min. Det gir moralsk støtte og sprer budskapet til en stor målgruppe. Men den aller beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at noen tør å heve stemmen fordi jeg gjør det, slik som Amina Bile skrev om.

– Politikere som Hadia Tajik og Audun Lysbakken inviterer deg og de andre skamløse jentene til møter. Hva betyr det?

– Møter med politikere er en mulighet til å sørge for at engasjementet blir til konkret politikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venstre og Oslo Høyres Kvinneforum har engasjert seg.

– Du opplever altså at politikerne er oppmerksomme på problematikken?

– Absolutt. Men venstresiden har i en periode dullet litt for mye med folks følelser og vært redde for ikke å krenke folk. Selvfølgelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kultur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av problemet og en del av den tause majoriteten.

– Har venstresiden i større grad enn høyresiden vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyresiden og bedriver rasisme, er like ille som de som står langt ute på venstresiden og ikke tør å si noe. Nå er det enkeltpersoner i ulike partier, som Audun Lysbakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest positive eller negative tilbakemeldinger?

– Jeg får flest positive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldingene som veier tyngst, ikke er dritten, men konstruktiv kritikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av negative tilbakemeldinger at du slutter å engasjere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gidder mer. Men det kommer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at negative tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i samfunnsdebatten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De negative tilbakemeldingene viser at du gjør noe riktig. Hvis de konservative blir sure fordi du skriver om frihet, så gjør du noe bra. Men det viktigste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til samfunnet: Det nytter ikke å være tause og bare tenke på at dere støtter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hverandre som samfunn, og folk må støtte hverandre privat. Av og til blir jeg lei meg, da er det viktig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksempel høyreekstreme?

– Det er en fin balanse, men kanskje litt mer fra konservative muslimer. En gang jeg kritiserte en konservativ kristen jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg faktisk mest hat fra konservative kristne som mente at jeg var intolerant og krenket jentas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regjeringen har lansert en erklæring mot hatefulle ytringer. Har du selv opplevd hatefulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlending og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en ekskludert utlending. Men som eldre har jeg ikke opplevd hatefulle ytringer.

– Hvordan bør samfunnet håndtere hatefulle ytringer?

– Hvis ytringene er trusler eller oppfordrer til vold, er jeg tilhenger av lovregulering. Men jeg mener at man ikke skal bruke lover til å dømme hatefulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepterer ytringene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvfølgelig ikke greit. Det viktigste vi kan gjøre er å drive på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Haddy N’jie for en «halvape» og «jævla nigger». Er det bra?

– Jeg kjenner ikke detaljene i saken, men selv om ytringen er rasistisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straffet for den. Uansett må han konfronteres, og han bør få beskjed om hvorfor det ikke er innenfor å skrive slikt. Rommet for ytringsfrihet må være stort, det har jeg vært opptatt av lenge. Når man først begynner å begrense ytringsfriheten, blir mange av vurderingene vanskelige og skjønnsmessige, og da er det vanskelig å vite hvor man til slutt setter grensene for hva som er lov. Selv mener jeg at ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold.

– Er alt snakket om hatefulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkriminalitet og truet og banket opp, og det er bra at regjeringen arbeider mot hatefulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateister» og at «fordi du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er viktigere med holdningsarbeid enn straffereaksjoner.

To av opprørarane mista livet i samband med åtaket. Styresmaktene fekk raskt kontroll over situasjonen og sette inn 50 soldatar. I 1854 vart to av leiarane, Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, dømde til døden av Høgsterett og halshogde 14. oktober same år. Tre av opprørarane døydde før eller under rettssaka. Ni av dei fekk livsvarig fengsel, medan 15 slapp unna med fengselsstraffer på år eller månader. I tillegg måtte opprørarane svare til staten 3000 rein og opplevde med det økonomisk ruin. Med denne dommen fekk dette opprøret store dimensjonar.

Kvifor?

Korleis har så Kautokeino-opprøret blitt forklart? Ei forklaring lansert av etnografen Gutorm Gjessing er at det profitable brennevinssalet til handelsmannen og presten og alkoholmisbruket forderva samane økonomisk og moralsk, og at dette vart hovudårsaka til opprøret. Ei meir omfattande forklaring med fleire element er seinare lansert av sosiologen Per Otnes. Han meiner opprøret var ein sosial protest retta både mot framande inntrengarar drivne av profitthunger og mot eit hardhendt norsk rettsapparat. Dinest såg han ei religiøs motivering i læstadianismen, ei ny kristendomsforståing som den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) hadde forkynt og gjennom det fått mange tilhengarar blant norske og svenske samar. Læstadius mana folk til høgare moral og ville ha strenge forbod mot det han såg på som syndig livsførsel, og ikkje minst mana han folka sine til handfaste handlingar mot dei ureine, syndige og vantru. Både Gjessing og Otnes er samde om at det samiske opprøret gjekk ut frå ei rørsle som sosialt kjempa mot norsk overmakt, men som også fann næring i religiøs radikalisme som gjekk ut over dei som stod utanfor rørsla.

Mykje av det same synet har den nederlandske historikaren Nellejet Zorgdrager. Ho meiner i doktoravhandlinga si at hovudforklaringa på opprøret er dei kolonialistiske og nedlatande haldningane som embetsmenn og handelsmenn møtte dei med på kyrkjestaden, tingstaden og handelsplassen. I den sterkt karismatiske rørsla som Læstadius hadde skipa, fann samane ei sterk overtyding om at dei representerte det heilage og rettvise i møte med nordmenn som ikkje levde etter den rette trua. Dei kjende ei gudgjeven plikt til å straffe nordmennene. Noko som kan ha forsterka sinnet og misnøya, var grensesperringa mellom Noreg og Finland kort tid før opprøret som øydela for sommarbeitet i finske område for samane i Kautokeino-området.

Sosialt opprør og religiøs vekking

Tore Pryser summerer opp mykje av forskinga når han ser opprøret som eit resultat av brytingar mellom samar og norske innflyttarar, slik som prestar og lensmenn som var lite kvalifiserte og synte lite forståing for samisk kultur. Den læstadianske vekkinga som i forkynninga si gjekk til åtak på alkoholmisbruk og sedløyse, fekk sterk brodd mot presteskapet og dei verdslege styresmaktene som utnytta samane i brennevinshandelen og var brutale mot dei. Vekkinga hadde i åra før 1852 utløyste religiøse demonstrasjoner blant samane, og dei som hadde delteke, var blitt straffa med inndraging av rein.

Fra Nils Gaups filmatisering av Kautokeino-opprøret (Foto: Erik Aavatsmark/Rubicon)

Pryser har vilja sjå opprøret også i samanheng med Thrane-rørsla, sjølv om det ikkje var direkte samband. Ikkje minst vil han vurdere reaksjonane til dei norske styresmaktene som ei følgje av at Thrane-rørsla hadde truga stabiliten i det norske samfunnet. I ettertid såg styresmaktene mange spor av samband mellom samane og thranittane. Eitt indisium var at den tyskfødde Heinrich Anders frå det kommunistiske forbundet hadde vitja sjølvaste Læstadius i 1847. Pryser finn også prov for at både Høgsterett og statthaldar Løvenskiold i 1850-åra såg opprøret som ein trugsel mot stat og samfunn på line med Thrane-rørsla, og at det måtte vere ei kopling mellom Kautokeino-opprøret, Thrane-rørsla og februarrevolusjonane omkring i Europa. Høgsterett meinte samane hadde vilja tvinge fram ei samfunnsmessig jamstilling mellom seg og dei sosialt høgareståande, noko som ville øydeleggje sivilisasjonen. Rettssaka og dommen spegla frykta til styresmaktene for fleire opprør under inntrykket av revolusjonsforsøka rundt omkring i Europa i 1848. Handteringa av opprøret står fram som ein del av reaksjonen som Thrane-rørsla alt hadde utløyst.

Men straffereaksjonen vart mykje hardare mot samane enn mot thranittane. Til dels hang dødsstraffa saman med at Kautokeino-opprøret var valdeleg og førte til drap, til dels speglar straffa at tilhøvet mellom norske styresmaktene og samane var blitt meir og meir konfliktfylt. Som Einar Niemi poengterer, førte oppgjeret med samane til at læstadianisme som ei kristen retning for samane vart fordømd, og samane kunne ikkje lenger opent vere læstadianarar, sjølv om denne religiøse rørsla aldri braut med den norske statskyrkja. Ifølgje Niemi hadde biletet av samane som dei edle ville slått sprekkar med det blodige opprøret, og dei stod no fram som rå og framande. Dette bidrog til at den norske staten meir og meir stramma inn minoritetspolitikken sin i siste del av 1800-talet.

Frå edelt naturfolk til primitiv rase

Frå rundt 1860 og i 70–80 år framover dreiv dei norske styringsmaktene ein stadig meir systematisk fornorskingspolitikk andsynes kvener og samar i Nord-Noreg. Ein ville plante sterkare norsknasjonale haldningar hos samar og kvener nordpå. Nasjonsbygginga kom til å gå hand i hand med ei raselære som vurderte slike folkeslag som underlegne nordmenn i intelligens og kultur. Det galdt å minske identitetskjensla og samhaldet blant dei og undergrave språket og kulturen deira. Fornorskingspolitikken fekk sterkast utslag i språk- og skulepolitikken, og born og unge på skulebenken merka mest til tiltaka. Samar og kvener skulle tvingast til å lære seg norsk, leve som nordmenn og ta i bruk norske skikkar. Det kom restriksjonar mot å tale anna enn norsk på skulen.

Viktig var det også at Finansdepartementet i 1848 innleia ein politikk i Finnmark som betydde at styresmaktene ikkje i same grad som tidlegare godtok dei gamle bruks- og eigedomsrettane til samane, som var kollektive, ikkje knytte til einskilde personar. No ville styresmaktene rekne grunnen i Finnmark som statleg og ta frå «nomadefolk, lapperne» rettar, og nye og etablerte samar og kvener skulle ikkje få status som eigarar. I 1863 kom lova om statleg jordsal, følgd av ei ny lov i 1902. I 1869 kravde amtmannen at dei som kjøpte eller leigde seg jord i Sør-Varanger, måtte kunne snakke norsk eller svensk. Knut Einar Eriksen og Einar Niemi ser den langvarige fornorskingspolitikken i stor utstrekning som eit resultat av frykta for finsk ekspansjon i nordområda. Førestillinga om «den finske faren» i Noreg botna til ein viss grad i tendensar i nabolandet til å drøyme om eit Stor-Finland, der eit utanrikspolitisk mål kunne bli å innlemme finske område i andre land i Finland. Den kvenske befolkninga i Noreg kunne dermed bli ein trugsel. Sikring av territoriet mot Russland er også ein del av biletet. Det kom i stand avtalar om grensesperringar mellom landa i nordområdet, og i 1860 vart Noreg og Russland samde om utlevering av uønskte element, som for norsk del dreidde seg om å kvitte seg med kvenske innvandrarar som vart ein sosial og økonomisk byrde for det offentlege.

Fornorskingspolitikken kom langt på veg til å umyndiggjere samane politisk og kulturelt. Det norsk-etniske arbeidarklassen fekk aldri oppleve noko som kom i nærleiken når det galdt undertrykking og nedvurdering. Ein ny opposisjon nedanfrå reiste seg i 1860-åra.

Litteratur

Pryser, Tore 1982: Gesellar, rebellar og svermarar. Om farlege folk kring 1850. Oslo.

Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi 1981: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940. Oslo.

Niemi, Einar 2003: I nasjonalstatens tid, 1814–1940, bd. 2, i Norsk innvandringshistorie.

Zorgdrager, Nellejet 1997: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Oslo.

Gjessing, Gutorm 1953: Tragedien i Kautokeino. Håløygminne.

Otnes, Per 1970: Den samiske nasjon. Interesseorganisasjoner i samenes politiske historie. Oslo.

– Demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter kan aldri bli en realitet uten kvinners deltakelse. For hvordan kan et land kalle seg demokratisk når halvparten av befolkningen er glemt?

På forsommeren var Ebadi i Bergen i forbindelse med en paneldebatt i regi av Raftostiftelsens kvinnenettverk, der Ebadi er en av bidragsyterne. Temaet for debatten var nettopp hvorfor kvinner i muslimske land er så sterkt underrepresentert i samfunnslivet. Vox Publica møtte Ebadi til intervju i etterkant av arrangementet.

– Misbruker islam

Shirin Ebadi har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår. Selv bor hun i eksil i USA, og peker på den mest åpenbare forskjellen mellom den vestlige verden og muslimske land som Iran:

– Den viktigste forskjellen er at man i Iran har mange, mange lover som diskriminerer kvinner. La meg gi deg noen eksempler: En mann kan gifte seg med fire kvinner på samme tid, og uten noen grunn skille seg fra dem igjen. For kvinner er det så å si umulig å skille seg. Når en kvinne gifter seg med en mann, må hun ha hans tillatelse for å kunne reise noe sted. Hvis jeg og min bror hadde blitt angrepet på gaten, og begge hadde brukket beina, ville erstatningen broren min fikk vært dobbel så stor – og dette er bare noen få eksempler.

Shirin Ebadi: Kvin­ner skal få ta sine egne beslut­nin­ger. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

Hun forteller at alle lovene ble innført etter revolusjonen i 1979 da ayatollah Ruhollah Khomeini returnerte til Iran etter flere år i eksil for å rydde vekk all opposisjon, og gjennomføre den islamske revolusjonen.

Og hun vet hva hun snakker om. Hun hadde vært president for Teherans byrett i fire år da revolusjonen kom, og hun og alle andre kvinnelige dommere enten fikk sparken eller ble tvunget til å gå av.

– Dessverre har de misbrukt islam i religionens navn for å undertrykke kvinner. Vi kan ikke en gang nyte de minste rettigheter, sånn som hvordan vi vil kle oss. Kvinner i Iran er fratatt rettigheten til å gjøre sine egne klesvalg, alle må gå med sjal – selv om de ikke er muslimer.

Friheten til å velge selv

Ebadi vant Raftoprisen i 2001, og for 12 år siden ble hun tildelt fredsprisen som første muslimske kvinne. Siden den gang har hun engasjert seg i en rekke viktige spørsmål, og blant annet har hun med klar tale vært imot et forbud mot hijab.

– Jeg har alltid trodd på frihet, og jeg tror på at kvinner skal få ta sine egne beslutninger. Ingen, familie eller myndigheter, har rett til å tvinge en kvinne til å dekke til håret sitt — eller tvinge henne til å la være .

Ebadi synes det er viktig å fremheve at niqab, som dekker alt utenom øynene, etter hennes vurdering er forbudt innen islam. Hun forteller at niqab er en tradisjon fra Afrika og andre områder med ekstrem hete, men sakte men sikkert er det blitt et instrument for å undertrykke kvinner.

– I islam, når en kvinne drar til Mekka, har hun ingen rett til å dekke til fjeset sitt. Mitt spørsmål er hvorfor hun da skal være nødt til å gjøre det i en annen by, når det er ulovlig for henne å gjøre det i den helligste byen? Når du ber, har du heller ikke lov til å dekke til ansiktet ditt. Hvorfor kan da en mann si til sin kone at hun må dekke til ansiktet sitt når de skal ut å spise? Dette er imot den islamske tro.

Fundamentalisme en reaksjon på ydmykelse

– Dette er din tolkning av den islamske tro. I Norge pågår det stadig en debatt, særlig blant unge muslimer, om islam kan tolkes på ulike måter. Flere unge ser ut til å helle mot det konservative. Hva tenker du om dette?

– Islam, som en hvilken som helst annen religion, har mange ulike tolkninger. Én kristen kirke aksepterer abort, en annen gjør ikke – men de følger begge samme religion. Jeg beklager, men sånn er det også med muslimer.

Hun viser til at i et muslimsk land som Saudi-Arabia får ikke kvinner lov til å kjøre bil, mens i muslimske land som Indonesia og Bangladesh kan kvinner nå så langt som til å bli statsminister.

Selv tror hun på at for at man skal forhindre misbruk av religion i politikk, må man skille de to. Hun kaller seg sekulær i politisk forstand.

Shirin Ebadi er fortsatt sterkt imot Muhammed-tegningene. (foto: Lene Risholt Thorbjørnsen)

– Hvis unge muslimer i Norge tenderer mot å bli fundamentalister, er det en reaksjon på noe. Det er en reaksjon på den ydmykelsen som de har følt på, sier Ebadi.

For henne er det åpenbart at den første generasjonen med innvandrere som kom til Europa er veldig takknemlige for de mulighetene samfunnet har gitt dem. Hun mener de er glade for å gjøre hvilke som helst slags jobber, men at barna deres – født i Europa, som har gått på europeiske skoler, som ser på seg selv som meg og deg,som europeiske – de tillater ikke diskriminering. Ikke diskriminering på grunnlag av hudfarge, foreldrenes aksent, eller hvor mye penger de har.

– Denne ydmykelsen fører dem mot fundamentalismen. På samme måte som man ser at denne ydmykelsen har ført til at unge afroamerikanere i USA trekker mot gjengmiljøer. Dette er realiteten. Hvis vi vil hindre at dette fortsetter å skje, må vi respektere hverandre mer. Vi må respektere mangfoldet, og aldri dømme noen på grunnlag av deres eiendom eller rikdom.

– Ingen har rett til å skape fiendskap

Ebadi vet akkurat hva hun skal si og når hun skal si det. Det er ikke vanskelig å skimte dommeren i henne, og hun nøler aldri når hun svarer. Dette er vel kanskje også noe av grunnen til at denne kvinnen er både elsket og hatet – over hele verden.

Det vakte stor oppmerksomhet da Ebadi i 2010 uteble fra seremonien til en tysk mediepris i protest. Prisen hadde blitt tildelt karikaturtegner Kurt Westergaard. Westergaard tegnet den mest kontroversielle av Muhammed-karikaturene som ble publisert i Jyllands-Posten 30. september 2005.

– Hvorfor valgte du å utebli i protest?

– Fordi jeg er sterkt imot det Westergaard gjorde. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor.

Hun bruker lang tid på dette temaet, nok fordi hun er redd for å kunne misforstås. For Ebadi er det viktig å understreke at ytringsfrihet har sine begrensninger. Begrensninger som ikke er bestemt av lokale lover, men etter en internasjonal menneskerettighetsstandard. (red.anm: Se merknad nederst i artikkelen).

– Menneskerettighetskonvensjonen sier at ytringsfriheten er for alle, men ingen har rett til å utbre tanker om krig, eller skape fiendskap på grunnlag av religion eller nasjonalitet. Det er forbudt.

I henhold til disse internasjonale standardene, mener Ebadi, vil det ikke være noe problem å publisere en karikatur av profeten Muhammed i et land der majoriteten er muslimer.

– Fordi det ikke legger opp til fiendskap, eller skader minoriteten i befolkningen.

Men hvis det i samme land blir tegnet en karikatur av Jesus Kristus, vil det ifølge Ebadi være en gal ting å gjøre, siden det vil skape fiendskap overfor minoriteten av befolkningen som er kristne.

– Det var dette som skjedde i Danmark. Majoriteten er kristne, minoriteten er muslimer, og derfor skapte det fiendtlige holdninger overfor minoriteten. Dette er grunnen til at jeg er motstander av det Westergaard gjorde.

Hun blir stille noen få sekunder.

– Men når det er sagt, så har ingen rett til å utøve vold. Skulle det blitt gjort riktig, måtte noen ha gått til retten i Danmark og vist til fiendskapet disse tegningene skapte. Så er det opp til domstolen å bestemme om det stemmer eller ikke.

Tror på forandring

Ebadi har tro på at kvinners situasjon i Iran og andre muslimske land kan endres. Ved å protestere, gjøre motstand og være bestemte tror hun at man steg for steg kan tvinge myndighetene til positive endringer.

Hun viser til at etter revolusjonen i Iran har allerede noen forandringer skjedd i kvinners favør, men at det selvsagt fortsatt er en lang vei å gå før menn og kvinner kan bli sett på som likeverdige. Hennes håp er at nettverk som kvinnenettverket til Raftostiftelsen kan bidra til at endringene kommer fortere, slik at man ikke er nødt til å vente i mange, mange år.

– Hva betyr dette kvinnenettverket for deg?

– Jeg har alltid trodd at med den rette tolkningen av islam kan vi respektere kvinners rettigheter. De muslimske mennene som undertrykker kvinner i islamsk navn må stanses. Dette er et nettverk som ønsker å utrette nettopp dette. Derfor betyr dette forandring.

***

Merknad fra redaksjonen

Redaksjonen har i etterkant av intervjuet forsøkt å ta kontakt med Ebadi for å få henne til å presisere hvilke internasjonale menneskerettighetsavtaler hun sikter til i uttalelsene om Muhammed-tegningene. Det har dessverre ikke lyktes oss å få svar på dette.

Funnene er slående. Det er stor oppslutning omkring de demokratiske rettighetene til politiske partier og religiøse minoriteter. Imidlertid ønsker et klart flertall å begrense de demokratiske rettighetene til mer ytterliggående grupper. Norske medborgere er like positive til muslimer som til kristne, mens de er langt mer avvisende til romfolk.

Resultatene fra alle tre eksperimentene peker i samme retning. For det første at den norske befolkningen stiller seg klart mer negative til ytterliggående grupper. Profetens Ummah og Hells Angels oppfattes som mindre legitime. I de to eksperimentene hvor dette er undersøkt kommer det fram at Profetens Ummah er den gruppen respondentene er mest negativ til. Den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) ligger mer i en gråsone, selv om anti-islamske grupper generelt vurderes like negativt som høyre-ekstreme.

For det andre ser vi at Fremskrittspartiet anses som fullstendig legitime både på det kollektive plan når det kommer til ytrings- og forsamlingsfrihet og som enkeltpersoner når det gjelder diskriminering på leiemarkedet. Dette kommer fram i alle de tre eksperimentene. I sistnevnte tilfelle er det ingen forskjell mellom å være fremskrittspartipolitiker og sykepleierstudent, begge møter full aksept. I den offentlige sfære stiller Fremskrittspartiet likt med det politiske partiet Venstre.

For det tredje ser vi at deltakerne gjør et tydelig skille mellom vanlige muslimer og ytterliggående muslimer, her eksemplifisert gjennom Profetens Ummah. Samtidig ser vi at muslimske og frikirkelige menigheter vurderes likt. Dette speiler tilsvarende funn i et tidligere studie fra Danmark.

Til sist ser vi at romfolk nok en gang skiller seg ut som den mest utsatte minoriteten. På spørsmål om utleie av leilighet vurderer respondentene romfolk på linje med Hells Angels. Gapet mellom hvordan man ser på den muslimske minoriteten kontra romfolk er altså stort.

Studien ble gjennomført som tre survey-eksperimenter i internett-panelet Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen i mars og april 2015. Respondentene ble tilfeldig delt inn i ulike grupper og ble bedt om å ta stilling til kun en av aktørene. Vi vet derfor med stor grad av sikkerhet at forskjellene i oppslutning rundt ytringsfriheten skyldes variasjonen i oppfatningen av aktørene det ble spurt om og ingen andre forhold. Ordlyden og hovedresultatene fra de tre eksperimentene i studien gjengis nedenfor. Mer informasjon om Medborgerpanelet finnes her: www.medborger.uib.no.

Eksperiment 1: Ytringsfrihet

I ytringsfrihetseksperimentet ser vi på hvorvidt folk synes at politiske aktører bør få lov til å ytre seg på et lokalt kjøpesenter. Disse er henholdsvis partiene Venstre og Fremskrittspartiet, samt en anti-islamsk gruppe og en høyre-ekstrem gruppe.

Ordlyd: Se for deg at [en anti-islamsk gruppe/en høyre-ekstrem gruppe/ Fremskrittspartiet/det politiske partiet Venstre] har bedt om lov til å ha en stand for å spre budskapet sitt på ditt lokale kjøpesenter. Hvor enig eller uenig er du i at [den anti-islamske gruppen/den høyre-ekstreme gruppen/Fremskrittspartiet/det politiske partiet Venstre] skal få lov til det?

Det substansielle hovedfunnet kommer klart fram i dette eksperimentet. Folk gjør et veldig tydelig skille mellom ytringsfriheten til de politiske partiene Venstre og Fremskrittspartiet sammenliknet med både anti-islamske og høyre-ekstreme grupper. I kontrast til høyreradikale partier i andre land, befinner ikke Fremskrittspartiet seg i en gråsone når det gjelder legitimitet i dette ytringsfrihetsspørsmålet. Det er like stor oppslutning til ytringsfriheten rundt FrP som det er rundt ytringsfriheten til det politiske partiet Venstre. Det er stor oppslutning rundt ytringsfriheten til disse partiene, mens et flertall ønsker å begrense ytringsfriheten til høyre-ekstreme og anti-islamske grupper.

Eksperiment 2: Forsamlingsrett

I det andre eksperimentet ser vi på hvorvidt folk synes at politiske aktører skal få leie et forsamlingshus. Der vi spurte om generelle grupper i det første eksperimentet, konkretiserte vi dette til den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) og den muslimske fundamentalistgruppen Profetens Ummah. Foruten de politiske partiene Venstre og FrP tok vi også med to bredere religiøse grupper som egner seg for direkte sammenlikning; muslimske menigheter og frikirkelige menigheter.

Ordlyd: Tenk deg at [den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah/den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN)/Fremskrittspartiet/en muslimsk menighet/en frikirkelig menighet/det politiske partiet Venstre] har bedt om å få leie et lokalt forsamlingshus til å holde et møte for sine medlemmer og sympatisører. Hvor enig eller uenig er du i at [profetens Ummah/SIAN/Fremskrittspartiet/den muslimske menigheten/den frikirkelige menigheten/det politiske partiet Venstre] skal få leie lokalet til dette formålet.

Eksperimentet viser igjen det samme gjennomgående skillet som i det første eksperimentet. Deltakerne er langt mer negativ til ytterliggående grupper enn politiske partier på spørsmål om lov til å leie forsamlingshus. SIAN ser imidlertid ut til å befinne seg i en gråsone hva gjelder legitimitet, mens Profetens Ummah er den gruppen norske medborgere i størst grad ønsker å begrense forsamlingsretten til av de gruppene vi har studert.

Et annet slående funn er at det ikke gjøres et skille mellom muslimske menigheter og frikirkelige menigheter. Det er altså like stor oppslutning rundt muslimske menigheters rett til å møtes i et lokalt forsamlingshus som til frikirkelige menigheter. Muslimske og frikirkelige menigheter blir med andre ord vurdert som jevnbyrdige. Dette er et spennende funn som bidrar til å nyansere konklusjonene fra tidligere holdningsundersøkelser hvor man har spurt om nordmenns syn på islam og muslimer. Dette er den første studien i Norge som gjør en direkte sammenlikning mellom en religiøs gruppe fra majoritetsbefolkningen og en minoritet. Det samme funnet ble gjort i et eldre studie fra Danmark.

Eksperiment 3: Diskriminering

Det tredje eksperimentet skiller seg litt fra de to foregående. Her ønsket vi å studere diskriminering fremfor retten til å ytre eller samle seg. Noen av gruppene går igjen fra tidligere, men nå favner vi enda bredere. Vi ba respondentene se for seg at de skulle leie ut en leilighet og ta stilling til hvorvidt de ville invitert et ungt medlem av en gitt gruppe til visning.

Ordlyd: Se for deg at du eier en leilighet og skal leie den ut. [En ung Muslim/et ungt medlem av romfolket/en ung fremskrittspartpolitiker/et ungt medlem av Hells Angels/et ungt medlem av den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah/ en ung sykepleierstudent] ringer deg for å uttrykke interesse. Hvor sannsynlig er det at du inviterer vedkommende til visning?

Også her finner vi et markant skille mellom personer tilknyttet ytterliggående grupper som Hells Angels og Profetens Ummah sammenliknet med for eksempel en fremskrittspartipolitiker.

Nesten ingen er åpen for å invitere et medlem av Profetens Ummah til visning og tilnærmet like få ønsker å invitere Hells Angels. Igjen ser vi at deltakerne gjør et klart skille mellom muslimer og medlemmer av ytterliggående grupper som Profetens Ummah. Rom-minoriteten vurderes langt mer negativt enn den muslimske minoriteten. Dette funnet speiler senere forskning og litteraturen på diskriminering generelt, som viser at denne gruppen mennesker er den mest utsatte. Vårt eksperiment viser at romfolk blir vurdert på linje med den kontroversielle motorsykkelklubben Hells Angels.

Mer informasjon om eksperimentene

For mer detaljert informasjon samt tilgang til spørsmålsformuleringer og svaralternativer for disse eksperimentene og andre survey-spørsmål kan man gå til: www.medborger.uib.no

Vold og trusler mot ytringsfriheten

For det første bør det bli slutt på å kombinere fordømmelse av voldelige angrep med forståelse for raseriet mot karikaturer. Når tegninger og satire blir besvart med massakrer, er det viktig at det sendes utvetydige signaler om at religiøse fanatikere ikke skal sette grensene for ytringsfriheten. Verken gjennom vold, trusler eller høylytt protest mot satire.

Foto:Emile Lombard cbd

Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.

Det er selvsagt lov med ikke-voldelige reaksjoner mot islam-satire, men også denne formen for protest må betraktes som en del av presset på ytringsfriheten, så lenge det skjer i en kontekst der vold og terror er blitt en del av pressmidlene. Det var for eksempel ikke særlig konstruktivt av lederen for salafistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, å prioritere under debattprogrammet Aktuelt på NRK å reagere mot «mobbing av muslimer» bare timer etter massakren i Paris. Det hjelper lite å fordømme terroren når man samtidig også kritiserer de drepte for karikaturene de har tegnet.

Det samme kan sies om måten styreleder Ameen Chilwan i Det muslimske samfunnet i Trondheim reagerte på. Han sa blant annet følgende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av terror, men jeg tar også avstand fra slike tegninger.» Og han spurte retorisk: «Hvorfor skal man alltid helle bensin på bålet?» Tegnere blir på denne måten ansvarliggjort for terroren som rammet dem. Denne type uttalelser skaper ikke et inntrykk av at representanter for religiøse muslimer tar angrepene på ytringsfriheten i Europa på alvor.

Når minoriteten presser majoriteten

For det andre bør det bli slutt på tendensen til å fremstille nærmest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majoritet kontra minoritet-perspektiv. I denne sammenhengen har mange betraktet muslimer som en utsatt minoritet i Europa, som trenger beskyttelse mot religiøse krenkelser. Noen har gått langt i retning av å sette likhetstrekk mellom voldelige ekstremister og tegnere eller forsvarere av ytringsfriheten, for eksempel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».

Vanligvis er det storsamfunnet som presser en minoritet til å endre sine verdier og tradisjoner, men i denne saken er det omvendt. Det er majoritetssamfunnene i Europa som presses til å innskrenke sitt spillerom for frie ytringer. Konflikten rundt Muhammed-karikaturene har en global karakter. Kampen for å innskrenke ytringsfriheten her i Vesten har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, men også gjennom diplomatiske kanaler, blant annet ved at en rekke muslimske stater har tatt denne saken opp i internasjonale organer. Sammen med sine støttespillere i Europa sprer disse forskjellige aktørene en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.

Må ikke bli stående alene

For det tredje må de som utfordrer reaksjonær islam ikke bli stående alene. I dag fremstilles Vebjørn Selbekk som en respektert forsvarer av ytringsfriheten og kan være en kandidat til Fritt Ords pris, men da det stormet som verst ble han av flere nærmest likestilt med ekstremistene som truet ham og hans familie.

Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: “100 piskeslag om du ikke dør av latter”. Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).

Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur. Magasinet Charlie Hebdo har stått ganske alene på barrikadene for ytringsfriheten og insistert på at ingen skulle skremme dem til taushet, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjefredaktøren Stéphane Charbonnier (Charb) sa at han heller ville dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også islamistene som truet ham og hans kolleger.

PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte til VG-TV på torsdag at: «Journalister og andre meningsbærere kan være særskilt utsatt for truende handlinger fra ekstreme islamister.»

Nå er det viktigere enn noen gang å slå ring rundt dem som forsøkes truet til taushet, selv om man ikke nødvendigvis går god for alle deres ytringer. Her inkluderer jeg også muslimske stemmer som utfordrer militante islamister. I denne kampen må vi stå samlet.

Konflikt om liberale verdier

For det fjerde bør ikke dette fremstilles som en konflikt mellom muslimer og Vesten, men som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. Både høyreekstreme krefter og islamske ekstremister tjener på at dette blir fremstilt som en konflikt mellom sivilisasjoner.

Militante islamister representerer en ideologi som truer også muslimske samfunn. Muslimske forkjempere for det frie ord betaler hver dag en høy pris for det i muslimske land.

Sårbare samfunn

Muslimer flest fordømmer terror i islams navn. Utfordringen er også å fremme toleranse for satire og religionskritikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.

I Europa har muslimer rett til å praktisere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også penger fra spleiselaget til å etablere moskeer og drive med religiøse aktiviteter. Det er også i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten ettersom denne er nært forbundet med religionsfriheten. Alle religioner har hellige tekster som noen vil kunne betrakte som «krenkende» og «blasfemiske» overfor andre religioner.

Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men nå meldes det om angrep mot moskeer i Frankrike og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Slike krefter er allerede i sving og bruker «kampen mot islamisering av Europa» for å rekruttere. Også derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker, slik nordmenn og andre bekjemper muslimhatere.

Demokratiet og frihetsverdiene som er kjempet frem gjennom en lang historisk kamp står fremdeles sterkt i Europa, men våre flerkulturelle samfunn er likevel sårbare. Dette krever at vi står samlet i kampen mot terror og intoleranse.