When hit with a dangerous emotional punch in politics – particulary a low blow (…)– the only appropriate response is an equally powerful emotional counterpunch

-       Drew Western.

Sitatet ovenfor stammer fra boken ”The political brain” som psykologen og den politiske analytikeren Drew Western utga i 2007. Den var en av flere gode bøker som kom ut i  årene etter Demokratenes valgnederlag i 2004. Liberale amerikanere forstod at de hadde opplevd to kommunikasjonskatastrofer: Først Al Gores dårlige debatter mot George W. Bush. Så John Kerrys dårlige valgkamp i 2004. Republikanerne kombinerte i begge tilfeller å kommunisere ulne, men uhyre viktige ”familieverdier” i kombinasjon med rå angrep på motstanderens troverdighet. I tilfellet Kerry, hans bakgrunn som krigsveteran, hvor det mest kjente angrepet kom i kampanjen kalt ”Swift Boat Veterans for Truth”

Demokratene ble fullstendig fintet ut av Karl Roves rå taktikk. Men så lærte de av den. Drew Westerns bok handler om viktigheten av følelser i politisk kommunikasjon, og hvordan man aldri kan svare med tipunktslister og teknisk språk: hvis motparten angriper din karakter og dine viktigste dyder. En annen viktig premissleverandør er George Lakoff som siden 80-tallet har skrevet om betydningen av metaforer – bilder og verdier — når vi mennesker gjør valg.

Dette så vi tydelig når Demokratene etter 2010 skulle håndtere en kongress med mange nyvalgte såkalte ”tea-party”-republikanere. Da valgte de å ”frame” republikanernes manglende samarbeidsvilje som ”uamerikansk” – et ord med en helt spesiell historie i amerikansk politikk. Demokratene har altså lagt om: Og selv om Obama ble valgt inn på et budskap om forandring og håp i 2008 – kjører de nå etter samme spilleregler som republikanerne: Tøffe, verdiorienterte angrep med bruk av sterke bilder. Det var dette Obama gjorde i den andre presidentdebatten – og det var derfor han vant.

Men først: Mitt Romney er en dyktig debattant. Det har han vært lenge. Redaktøren for Vox Publica, Olav, gjorde meg oppmerksom på denne gode artikkelen om Romneys bakgrunn på debattscenen. Romney er kommet til presidentdebattene fra en tøff primærvalgkamp, der han har kjempet seg til kandidaturet i møte med ringrever som Newt Gingrich og svært religiøse kandidater som Rick Santorum. Obama derimot, kom til New York klar for sin andre debatt på fire år. Amerikanske presidenter, i motsetning til for eksempel norske statsministre, debatterer ikke. De holder taler og pressekonferanser, gjerne med nøye utvalgte journalister. Det er derfor ikke rart at Obama var noe ”rusten”. Når vi i tillegg vet at han ikke er spesielt glad i debattgenren, og at forventningene var høye, var det kanskje ikke rart at Mitt Romney gikk av med seieren i første runde.

Like viktig som å vinne debatten er, som Jens Kjeldsen har skrevet godt om, medias tolkning av hvem som gjør det best. Og det er ingenting politiske journalister er så glad i som et skikkelig comeback. Da blir jo kampanjen spennende å følge igjen! Flere amerikanske kommentatorer, som CNNs Ron Brownstein, mener at den første debatten mellom Obama og Romney allerede er historisk. I den forstand at den totalt forandret dynamikken i valgkampen. Flere sammenligner den med den første TV-sendte debatten overhodet –  mellom Kennedy og Nixon i 1960 — hvor Kennedy var den klare vinneren. I tiden etter den første debatten har vi altså opplevd et slags selvforsterkende narrativ, der Romneys opptreden blir stadig sterkere, helt til det blir fremstilt som om Obama omtrent ikke sa et fornuftig ord. Det var altså viktig for Obama å forandre taktikk. Men ikke på en måte som gjorde han utroverdig. (Det var tabben Al Gore gjorde i 2000, hvor han skiftet voldsomt fra en konfronterende stil i første debatt til en overdreven hyggelig stil i den andre).

Når et flertall er enig om at Obama vant den andre debatten handler det for det første om at forventningene var endret. Spørsmålet nå var om han ville klare å stoppe Romneys fremgang – ikke hvor klart han ville vinne. Men viktigere: Obama-kampanjen bygger slik jeg ser det på tre sterke ”historier”. Disse består av både argumentgrupper, levende bilder, tekst og eksempler. Obama klarte på en betraktelig mer konkret og tydelig måte å formidle disse historiene:

Historie nr 1: Demokratene er den amerikanske middelklassens sanne venn. Republikanernes politikk vil kun gagne de rikeste. Obama begynte:

 Gov. Romney says he’s got a five-point plan? Gov. Romney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a different set of rules.

Så forsatte han med denne kanonaden:

 That’s been his philosophy in the private sector, that’s been his philosophy as governor, that’s been his philosophy as a presidential candidate: You can make a lot of money and pay lower tax rates than somebody who makes a lot less; you can ship jobs overseas and get tax breaks for it; you can invest in a company, bankrupt it, lay off the workers, strip away their pensions, and you still make money. That’s exactly the philosophy that we’ve seen in place for the last decade. That’s what’s been squeezing middle class families.

Dette er et sterkt budskap. Og det er kjernen i angrepet Obama-kampanjen har rettet mot Mitt Romney siden starten. Det er også denne historien en av de såkalte Super-PAC gruppene (Priorities USA) fortalte da de i sommer sendte denne ekstremt sterke kampanjevideoen ut, hvor de nærmest skylder på Romney for at konen til en fabrikkarbeider dør av kreft. Det ble mye oppmerksomhet om saken. Bl.a. CNN gjorde en sak som tilbakeviste deler av reklamen. Men til tross for protester fra høyresiden, og at Obama-kampanjen tok avstand fra reklamen – var effekten den samme. Historien siver igjennom. Selv om folk kan ta avstand fra måten det fortelles, sitter de likevel igjen med en mistanke om at republikanernes politikk fører til et hjerteløst samfunn.

Historie nr 2: Det handler om Mitt Romneys troverdighet, det man i klassisk retorikk kaller ethos. Et viktig øyeblikk i debatten var da Susan Katz, en velger som ennå ikke hadde bestemt seg, stilte Romney spørsmålet:

 I do attribute much of America’s economic and international problems to the failings and missteps of the Bush administration. Since both you and President Bush are Republicans, I fear a return to the policies of those years should you win this election. What is the biggest difference between you and George W. Bush, and how do you differentiate yourself from George W. Bush?

Her nølte ikke Mitt Romney med å distansere seg fra George W. Bush. Først med en litt vag formulering: “President Bush and I are different people, and these are different times.” Så kom han med en liste over ting som var annerledes. Blant annet sa han at Bush ikke hadde vært sterk nok i møte med den kinesiske trusselen for amerikansk økonomi. Det ga en gylden anledning for Obama til å gjenta fremstillingen av Mitt Romney som upatriotisk, og en som bryr seg mer om profitt enn å skape jobber i USA:

 When Governor Romney talks about getting tough on China, keep in mind that Governor Romney invested in companies that were pioneers of outsourcing to China and is currently investing in…companies that are building surveillance equipment for China to spy on its own folks.

Så avsluttet Obama:

 Governor, you’re the last person who’s going to get tough on China.

Dette budskapet er også helt i tråd med TV-reklamer Obama-kampanjen kjører om nettopp dette temaet.

Historie nr. 3: Obama er den trygge og stødige kandidaten. Mannen som leverer det han lover. Obama listet i den andre debatten opp eksempler på ting han hadde sagt han ville gjennomføre – for så å bekrefte at det var gjort. Det handlet om å avslutte krigen i Irak, innføre en helsereform og redde de store bilselskapene. Drapet på Osama bin Laden ble av mange i Europa sett på som en usivilisert måte å håndtere terroristen – han burde fanges i live og stilles for retten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Obama har, uvant for demokratene, svært høy standing når det gjelder sikkerhetspolitikken. 

Dette gjør også at Obama med troverdighet kan avfeie Romneys anklager, om at han ikke har gjort nok for å beskytte de som ble drept på det amerikanske konsulatet i Benghazi. På spørsmål om han forsøkte å skyve ansvaret for angrepet over på Hillary Clinton, gjorde han det eneste riktige for en president, og svarte:

Secretary Clinton has done an extraordinary job. But she works for me. I’m the president and I’m always responsible, and that’s why nobody’s more interested in finding out exactly what happened than I do. (…)

Så gikk han videre til å forsvare teamet sitt, og implisitt kritisere Romney:

 I was there greeting the caskets coming into Andrews Air Force Base and grieving with the families.

And the suggestion that anybody in my team, whether the Secretary of State, our U.N. Ambassador, anybody on my team would play politics or mislead when we’ve lost four of our own, governor, is offensive. That’s not what we do. That’s not what I do as president, that’s not what I do as Commander in Chief.

Hvis vi studerer de tre historiene Obama fortalte i den andre debatten vil vi se at han formidler tydelige verdier (sikkerhet, rettferdighet for middelklassen, patriotisme) og kombinerer det med harde angrep på motstanderen — alt sammen kledd i sterke bilder:

• Romney har ikke en fem-punkts plan – men en-punkts plan
• Romney er den siste i hele verden som vil være tøff mot Kina
• Jeg var det på flyplassen for å ta i mot kistene sammen med familiene til de falne.

Det er nok mye av forklaringen på at den andre debatten gikk bedre for Obama. Og at republikanerne nå er mindre opptatt av selve debatten, og mer opptatt av å fortelle at fremgangen til Romney uansett ikke går an å snu, slik nettopp Karl Rove gjør i Wall Street Journal i dag.

Men alle med øyne til å se, og ører til å høre, var klar over at Obama ble verbalt overkjørt i debatten. Han var, med Jan Eggums ord, “nesten ikkje tilstede”. Humorprogrammet “Saturday Night Live” (SNL), fremstilte ham som en drømmer, som stod i sin egen verden, mens Romney snakket løs. Da den halvsovende moderator (i SNL) sa til den fraværende Obama at Romney hevdet at det var han som drepte Osama bin Laden og spurte om presidenten hadde noen kommentarer, svarte presidenten: “Nei, nei, bare fortsett dere”, og drømte videre om hva han skulle kjøpe til Michelle i bryllupsgave. Det fanget ganske godt den opplevelsen de fleste i USA hadde av den første debatten. Alle de svarene og angrepene som Demokratene nå gir til Romneys angivelig usanne eller tomme utsagn i debatten er dem Obama burde ha gitt under selve utvekslingen. Som debattdeltaker er det hans moralske og retoriske plikt å imøtegå motstanderens argumentasjon så overbevisende som mulig. Det gjorde han ikke.

Er det nå slutt for Obama, mistet han det hele på gulvet? Noe kan tyde på det. Før var han flere prosent foran, nå leder Romney på meningsmålingene. Jo, det ser dårlig ut for demokratene i øyeblikket, men vanligvis betyr debattene ikke så mye for tilslutningen som mediedekningen antar. De fleste debattene flytter ikke mange stemmer. Og ikke sjeldent har den som vant debattene, tapt valget. En dårlig start betyr heller ikke at løpet er kjørt for den som kom dårlig ut fra start. I 1984 gjorde Ronald Reagan en katastrofal dårlig innsats i den første debatten mot Demokratenes Walter Mondale, men han vant de neste debattene og fikk til sist en av tidenes mest overbevisende seier i valget.

Fire år tidligere hadde sittende president Jimmy Carter forsøkt å overbevise amerikanerne om at guvernør Reagan ikke var kunnskapsrik nok til å bli president og at Reagan ville fjerne eller undergrave den amerikanske sykeforsikringen (Medicare). I debatten (det var bare én president-debatt i denne valgkampen) forsøkte han å overøse Reagan med detaljert informasjon og tekniske detaljer, slik at seerne ville oppdage at skuespilleren Reagan ikke maktet å svare – at han ganske enkelt ikke var flink nok til å være president.

Mens Carter redegjør og redegjør, antyder et svakt smil hos Reagan at han meget vel vet at slik utgreiinger av detaljert politikk og tekniske detaljer om “Social security” ikke gjør seg bra på TV. Etter Carters advarsel om at hans motstander vil sette sykesikringen i fare, vender kameraet seg endelig seg mot Reagan.

Han smiler overbærende, rister svakt på hodet og sier de nå berømte ordene: “There you go again”, hvoretter han slår fast at han naturligvis ikke er “imot å sørge for omsorg” for borgerne, han avviste bare ett forslag til fordel for et annet og bedre.

Det var ikke bare det Reagan sa, men også måten han sa det på, som påvirket oppfatningen av kandidatene og kanskje utfallet av valgkampen. Den lett overbærende og oppgitte, men fremdeles smilende og sjarmerende, holdningen hos Reagan, feide alle Carters tekniske argumenter av banen. Reagans karakter, hans ethos og “likability” og troverdighet var enklere å forholde seg til og lettere å holde ut, enn til Carters evinnelige utgreiinger og kritikk av Reagan.

Men Reagans kommentar blev vendt mot ham selv, da han som sittende president i 1984 møtte utfordreren Mondale i deres først debatt. Mens Reagan, som Obama i år, ikke hadde hatt noen særlig debatterfaring siden han fire år tidligere debatterte mot Carter, kom Mondale rett fra harde økter i primærvalgene mot Gary Hart. Likevel forventet Reagan åpenbart ikke mye motstand fra utfordreren, så da Mondale påstår at Reagan vil komme til å heve skattene, er Reagan igjen sjarmerende og ovenpå, og slår freidig tilbake med humoristisk gjenbruk av den tidligere så effektive kommentaren:

Reagan:

Vet du, jeg hadde bestemt jeg overhodet ikke skulle si dette, men jeg kan ikke la være: ”There you go, again”.

Alle ler, selv Mondale, og Reagan fortsetter:

Reagan:

Jeg har ikke planer om å skatte, eller å heve skatter. Men jeg kan forstå at du har det, hr. Mondale, for som senator stemte du 16 ganger for å heve skattene

Reagan fortsetter et lengere resonnement etter dette. Men da det endelig er Mondales tur, blir det åpenbart for alle at han er i god debattform og kan sin debatt-historie:

Mondale:

Hr. President. Du sa “There you go, again”. Ikke sant?

Reagan:

Ja

Mondale:

Kan du huske siste gang du gjorde det?

Reagan:

Mm-hmm

Mondale:

Du sa det, da president Carter sa at du ville kutte i Medicare. Og så sa du. “Å nei da. There you go, again, hr. president”. Og hva gjorde du så rett etter valget? Du gikk rett ut og skar 20 millioner dollars ut av Medicare. Så når du sier “There you go, again”, så husker folk det [latter og applaus]. Og folk husker at du underskrev den største skatteøkning i Californias historie og den største skatteøkning i USAs historie; så hva har du tenkt deg å gjøre? Du har et underskudd på 260 milliarder. Du kan ikke drømme det vekk, og du vil ikke minske forsvarsutgiftene. Det nekter du.

Reagan hadde ikke noe bra svar på dette, og han kom ikke alene dårlig fra denne utvekslingen, men meget dårlig fra hele den første debatten – som Obama i år. Det var bred enighet om at Mondale gjorde det best. I meningsmålingene gikk han frem, og sponsorer strømmet til med penger til kampanjen – som Romney i år. Dagen etter sa Reagan til nyhetsbyrået Reuters: “Jeg tror at en sittende president … automatisk vil bli stemplet som en som ikke har gjort det bra, fordi han ikke tilintetgjorde noen”. Som Obama erfarte, må presidenten være ovenpå og offensiv, hvis han skal bli vurdert som vinner. Det var presis det Obama ikke var.

Etter debatten i 1984 begynte folk å fundere over om Reagan ikke lengre maktet de kvikke replikkskiftene i en presidentdebatt og om han var blitt for gammel til å være president. Reagan, som nå var 73, svarte friskt at han når som helst kunne møte Mondale til å bryte håndbak.

Men Reagans rådgivere var med god grunn urolige for at Reagans høye alder ville blive et problematisk emne å forsvare i den neste debatten.

Kort før debatten tok medierådgiveren Roger Ailes problemet opp med presidenten. Reagan nevnte en kort replikk som han tidligere hadde brukt med hell. Ailes instruerte presidenten om at hvis spørsmålet om alder ble brakt på banen skulle han si sin replikk og ikke et ord mer om saken.

Som de fleste av presidentdebattene gjennom tidene var det ikke snakk om debatt slik vi kjenner det her hjemme. Det er meget begrenset interaksjon mellom kandidatene. I stedet stiller noen få utvalgte journalister spørsmål til en kandidat som får cirka et par minutter til å svare, hvoretter motstanderen (noen ganger) får omtrent et minutt til å respondere.

De intense verbale utvekslinger direkte mellom politikerne som vi har i Norge, er helt fraværende i amerikanske presidentdebatter. Som ventet kom en av journalistene med spørsmålet om presidenten ikke var for gammel til 4 nye år i Det hvite hus. Reagan smilte og gav sin forberedte humoristiske replikk:

Jeg må si til dere, at jeg ikke vil gjøre alder til et emne i denne kampanje. Jeg har ingen intensjoner om å skåre politiske poeng ved å utnytte min motstanders ungdommelighet og mangel på erfaring.

Reagan smilte, journalisten som spurte lo, og Walter Mondale lo. Etter dette ble det ikke sakt et ord om Reagans alder. Ifølge Roger Ailes vant Reagan president-valget med denne replikken.

Anekdoten støtter forestillingen om at politikk er ikke lengre politikk, men er blitt til underholdning – showbizz. Valgkonventene er forestillinger, valgdebattene er som quizshows, valgkampene er iscenesatte dramaer. Vinneren er den som best mestrer den velformulerte, humoristiske bemerkningen. Men er det virkelig slik at en morsom bemerkning i en fjernsynsdebatt er nok til at avgjøre valgkampanjer? Kunne Gro Harlem Brundtland eller Thorbjørn Jagland ha fått nordmenn til å stemme ja til EU med et par morsomme bemerkninger?

Jeg tror det ikke. Jeg tror at mediestrategen Roger Ailes overvurderte sin egen betydning i presidentvalget. Det er så mange forskjellig faktorer og hendelser som påvirker en valgkamp, at slike enkelthendelser neppe får så avgjørende betydning. Men det er naturligvis en bedre historie at en humoristisk bemerkning avgjorde et valg. Og det er derfor den blir fortalt.

I mediene iscenesettes valg og valgkamp som et drama – i behandlingen av valgkamp skaper mediene fortellinger med skurker, ofre og helte. Det er ingen tvil om at mediene og deres fortolkninger av enhver hendelse har en kolossal innflytelse på utfallet av en valgkamp – hva enten den er amerikansk eller norsk. I neste blogginnlegg skal jeg gi et eksempel på dette – og så får vi se hvordan det går med visepresidentkandidatene Joseph Biden (D) og Paul Ryan ®, når de møtes til debatt.

Presidentkandidatenes vinnersjanser i USA-valget 2012

Et prediksjonsmarked er en “børs” som er opprettet for å la deltakerne spekulere i utfall av framtidige hendelser som blant annet politiske valg. På bakgrunn av deltakernes kjøp og salg av “aksjer” får man en indikasjon på hva deltakerne samlet sett mener er det mest sannsynlige utfallet av valget. (Mer om prediksjonsmarkeder kan du lese i tidligere innlegg).

Vinnersjansene til Obama vurderes i skrivende stund til knapt 80 prosent, og samtidig tror markedet at han vil kapre nesten 54 prosent av topartistemmene (topartistemmer betyr at alle andre enn den republikanske og den demokratiske kandidaten er utelatt fra beregningen). Dette nivået har Obama ligget noenlunde stabilt på i flere måneder allerede.

Presidentkandidatenes forventede andel av velgernes stemmer, USA 2012

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at vinnersjansene til Obama har økt samtidig som andel stemmer han forventes å få har ligget stabilt. Hvordan henger dette sammen? Den korte forklaringen er at så lenge den forventede andelen stemmer forblir uforandret på omkring 54 prosent, øker vinnersjansene for Obama for hver dag vi nærmer oss valgdagen. Det blir stadig mindre rom for Romney å kontre overtaket til Obama. Dessuten svinner sjansene for at noe uventet skal oppstå som kan endre valgkampens dagsorden — som for eksempel et økonomisk jordskjelv á la Lehman Brothers-kollapsen i 2008.

http://www.youtube.com/watch?v=8ARfHd-bcnY

Det demokratiske konvent var fylt med videoer og taler av slike karaktervitner, som opptrer som seg selv, mer enn som advokater for Obamas sak. Det beste eksemplet var kanskje Bill Butcher som startet sitt eget bryggeri, Port City Brewing. En video forteller historien om hvordan Bill lykkes som “small business owner” fordi han hadde en god ide, jobbet hardt og – som andre eiere av små bedrifter – kunne dra fordel av “Small business act”, som Obama-administrasjonen har gjennomført. Videoen gav en god, levende historie om hvordan små bedrifter lykkes under Obama, men den retoriske kraften i Bills historie kommer enda tydeligere frem i de første ordene i hans korte tale på konventet:

Vet du, jeg har ikke tid til å følge så mye med på politikk, for jeg er alt for opptatt med å drive mitt foretak. Jeg tror at mange små bedriftseiere har det på samme måten. Vi bryr oss ikke om valgkampens daglige frem og tilbake. Vi vil bare ha ledere i Washington som tror på oss og gjør det litt enklere for oss å lykkes. Vår president er en slik leder

Ikke alene er Bill ikke en parti-insider, han er kanskje ikke engang Demokrat og tilsynelatende så uinteressert i politikk at han er helt apolitisk. Og hvem kan være mer overbevisende i en tid hvor politiker er et skjellsord og alle er lei politiske uenigheter som aldri blir løst – enn en person som er apolitisk? Det sterkeste sannhetsvitne for en politiker, er altså en vanlig person som ikke er interessert i politikk.

Cindy Hewitt og Bill Butcher er, som eksemplene jeg gav i mitt forrige bloginnlegg, nåtidens parallell til de antikke oratorers fremstilling av vitner foran juryen. På Demokratenes konvent fungerte disse vanlige folk som konkrete eksempler på generelle politiske forhold: Cindy skal illustrere følgene av Romneys rovdyrkapitalisme, Bill Butcher skal illustrere følgene av Obamas aktive politikk for småbedrifter.

Fremfor folk som holder lange, ordrike taler, er det slike levende fortellinger som passer godt til fjernsynet. For selv om en tale kan være gripende på fjernsyn, er den nå engang aller best når du faktisk er fysisk tilstede i samme rom som taleren: Når du kan føle talerens energi og merke bevegelsen i tilhørerne, når alle reagerer som en enhet og du er synkron med mennesket rett ved siden av deg. Med de korte visuelle fortellingene fra hverdagens Amerika er det omvendt. De siger best inn under huden når man sitter uforstyrret hjemme i sofaen foran lyset fra fjernsynet. Men selv om disse korte visuelle fortellingene er særdeles fjernsynsegnete, er sannsynligheten for at noen av dem som har stilt inn på FOX, CNN, CBS eller MSNBC faktisk vil se videoene forsvinnende liten.

For det første har fjernsynsstasjonene en naturlig motstand mot ferdigproduserte segmenter fra kilder og interesseorganisasjoner – med god grunn. Slike videosnipper vil fremstå som uimotsagt propaganda fra partiene. Og som regel er de altfor lange for nyhetsstasjonene. Filmen med Butcher er 1 minutt og 50 sekunder, og filmen med Ryan Case (se tidligere bloginnlegg) varte hele 2 minutter og 40 sekunder – en maraton i denne sammenhengen.

For det andre er nyhetsstasjonenes tv-produksjoner av konventene stort sett lagt opp som veksling mellom intervju, kommentarer og (strategi)analyser – og så litt taler innimellom. Det vi ser og hører mest under konventene er ikke politikere, men journalister, synsere og eksperter. Det er ikke bare partivideoene som må vike for dette oppsettet, også talerne kommer – bokstavelig – i bakgrunnen.

Ta for eksempel Jennifer Granholms tale, som jeg beskrev i et tidligere blogginnlegg. Granholm gav en flammende tale som fikk stor omtale i mediene etterpå. Men de fleste har antagelig ikke sett talen som direktesending på fjernsynet, men enten som korte utklipp i nyhetsoppdateringer eller på internett lang tid etter Granholm hadde forlatt scenen. På CNN var det for eksempel ikke lagt opp til at denne tale skulle sendes. I stedet for å vise Granholm brakte nyhetskanalen et intervju med Obamas halvsøster Maya Soetero-Ng, som diskuterer med journalist Piers Morgan hvordan brorens tale kanskje vil bli. I bakgrunnen  kan vi svakt høre Granholm rope ut mot tilhørerne som svarer med applaus. Mellom Piers og Soetero-Ng kan vi skimte talerstolen og Granholm bak den. Til venstre bak Soetoro-Ng kan vi så vidt se Granholms blå jakke projisert opp på storskjermen slik at alle i salen kan se henne. Her, som i det meste av fjensynsdekningen av konventene, kommer talere og taler i bakgrunnen og journalisters samtaler i forgrunnen.

Mens talerne taler ser vi ekspertene, noen ganger ser vi publikum som applauderer talerne, men fremdeles hører vi ikke talerne, lyden er fortsatt fra intervju, kommentarer og analyser i studio. Det vi ser oftest under talene (og demokratenes videoer) er bilder som dette:

og bilder som dette:

og dette:

Det er mye mer å si om det visuelle i konventene: om oppbygningen av scenen, om talernes kroppsspråk og gestikulasjon, om bildene pressen valgte å trykke fra konventene og om Demokraten Tammy Dockworth, som mistet benene sine i Irak og gikk på scenen i Charlotte med det ene av sine kunstige ben malt som det amerikanske flagget:

Men alt det må bli en annen gang, for i neste blogginnlegg vender vi oppmerksomheten mot den siste store hendelse som kan endre dynamikken i valgkampen: Debattene. De fleste her i USA er enige om at dette er Romneys største sjanse for å komme foran Obama, men også Obamas største sjanse for å rykke avgjørende fra Romney.

Jeg har tidligere argumentert for at Obama bør vinne valget i år, og det står ved lag, men den økonomiske situasjonen i landet er på ingen måte et solid argument til fordel for Obama. Snarere er det her Mitt Romneys sjanser ligger for en skrell i november. Økonomien er en av de absolutt viktigste sakene velgerne tenker på når de avgir sin stemme, og denne gangen er nasjonen i dårlig forfatning i så måte. Spørsmålet som henger i luften er hvem velgerne kommer til å gi skylden.

Bærebjelken i teorien om økonomisk stemmegivning sier at velgerne straffer de sittende myndighetene når det er dårlige økonomiske tider. I følge ansvarshypotesen er valg en form for folkeavstemming om den sittende regjeringen/presidenten, hvor velgerne belønner eller straffer regjerende myndigheter alt etter hvor vellykket de mener politikken har vært. Fortjener de fornyet tillit, eller skal de kastes til fordel for nye koster? Ronald Reagan spilte på nettopp dette poenget når han i 1980 spurte amerikanerne om de var “better off now than four years ago”.

Ansvarshypotesen er utgangspunktet for økonomisk stemmegivning, men ikke all litteraturen på feltet har handlet om sittende regjeringers eller presidenters prestasjoner. Klientellhypotesen sier at i tider hvor økonomien svikter vil velgere vende seg mot venstrepartier, og i motsatt retning når økonomien går bra. Forklaringen på dette er at partier på venstresiden historisk har hatt et sterkere fokus på kamp mot arbeidsledighet enn partiene på høyresiden, samtidig som konservative partier hatt sakseierskap til å kontrollere inflasjon og skape økonomisk vekst.

I konteksten for årets presidentvalg er det altså usikkert hvordan amerikanernes økonomiske tilstand slår ut. Har Obama arvet et problem av republikanerne, og gjort det beste ut av den situasjonen han blei satt inn i? Er han den mest skikkede kandidaten til å bringe dem ut av det økonomiske uføret, eller har han feilet som president fordi han har hatt fire år uten å få økonomien på fote? Ved dette punktet vil skyttergravene graves og det tyngste artilleriet bringes fram fra begge partileirer de kommende ukene. I går lekket en video ut hvor Romney anklaget nær halvparten av de amerikanske velgerne for å opptre som ofre og å være avhengige av det offentlige. I tider hvor amerikanere generelt er bekymret for sin økonomiske framtid spørs det om denne typen uttalelser vinner flere stemmer over på hans side.

Per i dag leder Obama løpet hos opinionen, og er “foran skjema” i forhold til andre vinnere av presidentvalget de seinere årene.

Hos realclearpolitics.com kan du sammenlikne målingene fra i år med målingene i 2008 og 2004. Her er status i dag sammenliknet med samme tidspunkt i 2008:

Kilde: RealClearPolitics.com. Klikk for interaktiv versjon.

I 2008 seilte Obama fra McCain på denne tiden på grunn av det nevnte økonomiske sjokket, og det er lite trolig at en lignende skjellsettende hendelse skal oppstå. Kanskje mer interessant er det å sammenlikne målingene med Bush, som i 2004 også var sittende president.

Obama/Romney vs. Bush/Kerry. Kilde: Realclearpolitics.com

President Bush lå i lengre perioder av valgåret etter Kerry, men tok demokraten igjen i månedskiftet august/september, for aldri å se seg tilbake.  Ved de to forrige valgene var det altså på denne tiden at den vinnende kandidaten dro fra, og de siste dagers målinger antyder at tilsvarende kan være i ferd med å skje igjen.  Obama har i år hatt overtaket på republikanernes kandidat(er) hele året gjennom, og har siden begynnelsen av september dratt fra Romney ytterligere. Det later altså til at Obama får fire nye år på å få skikk på økonomien.

We are the best in the world. Don‘t forget about that.

- Clint Eastwood.

President Obama promised to begin to slow the rise of the oceans and heal the planet. MY promise…is to help you and your family.

- Mitt Romney

Jeg dristet meg til å komme med noen spådommer i forkant av Romneys tale, og var spent på hvorvidt de ville slå til i natt. Men for å være ærlig var det ikke ekte spådomskunst. Det ville vært skandale om ikke Romney snakket om a) At USA må komme sammen b) Familieverdier og c) Amerikansk eksepsjonalisme. Han leverte spesielt på det siste: Ved å finne omtrent 60 ulike måter å hylle det spesifikt amerikanske. Men kanskje det mest vellykkede var referansen til nylig avdøde Neil Armstrong:

The soles of Neil Armstrong’s boots on the moon made permanent impressions on OUR souls and in our national psyche. Ann and I watched those steps together on her parents’ sofa. Like all Americans we went to bed that night knowing we lived in the greatest country in the history of the world.

God bless Neil Armstrong.

På den måten fikk han snakket om fordums storhet ved hjelp av en sterk metafor, nemlig fotavtrykket til Armstrong. Han fikk også koblet dette til bildet av at han allerede da satt i sofaen med sin kone. Jammen kom ikke Gud inn i denne vitenskapens triumf også. Det er sterkt skrevet.

Men hvorfor er det slik at amerikanske presidentkandiater må innom disse temaene? Det er et stort spørsmål, og kan besvares fra en myriade av faglige vinkler. Jeg var også med å diskutere på Dagsnytt 18 fredag ettermiddag. En kortversjon kan være:

a) Det å snakke om et samlet USA er viktig i et land med så mye splittelse i sin historie. Den amerikanske borgerkrigen er til dags dato den krig hvor flest amerikanere ble drept. Slaveriet skapte et kulturelt sår som til enhver tid er til stede. Bare se på anklager fra både demokrater og republikanere om at den andre siden spiller “rasekortet” til tross for at USA har en svart president. På den annen side: selvfølgelig snakkes det om å hele konflikt. For ingen er heller flinkere enn amerikanerne å overkomme disse splittelsene. Det var nøkkelen i Obamas forrige kampanje, hvor for eksempel ga den historiske talen “A more perfect union” om nettopp dette spørsmålet.

b) Familieverdier er ikke uvesentlig. De aller fleste av oss lever i en familie, det er den mest grunnleggende organisasjonsmodellen i verden. Det ville vært rart om vi ikke overførte verdier og tanker om familien til politikken. Republikanerne fra Reagan, har vært mestre i å koble konservative verdier når det gjelder hus og hjem, til hvordan man skal holde styr på den store familien USA også kan fremstilles som. Den kognitive lingvisten George Lakoff har vist hvordan verdier ligger i kjernen av våre politiske valg, og hvorfor det derfor er viktig å kommunisere hvilke verdier man baserer politikken på. (I motsetning til et entydig fokus på egeninteresse, ti-punkts lister, eller klassebevissthet). Dette er det blitt høy bevissthet om både på liberal og konservativ side de siste årene.

c) Amerikansk eksepsjonalisme var det MYE av, noe de fleste kommentatorene har påpekt. Faktisk ble selve begrepet brukt to ganger tidligere i landsmøtet — av både keynote speaker Chris Christie og den cubansk-amerikanske senatoren fra Florida Marco Rubio. Dette har vært en del av amerikansk dypkultur siden puritaneren John Winthrops visjon om at den lille kolonien i New England skulle være “A city upon a hill” — et sitat fra Jesus vakre bergpreken.

Det var denne delen av Romneys budskap som virkelig kan gi ham fart inn i den siste fasen av valgkampen. Glem ikke at det var akkurat den samme amerikanske eksepsjonalismen som gjorde det mulig for Barack Obama å bli valgt. Obama koblet seg og sin families historie intimt med den amerikanske ved å si ting som:

I am the son of a black man from Kenya and a white woman from Kansas. I was raised with the help of a white grandfather who survived a Depression to serve in Patton’s Army during World War II and a white grandmother who worked on a bomber assembly line at Fort Leavenworth while he was overseas. I’ve gone to some of the best schools in America and lived in one of the world’s poorest nations. I am married to a black American who carries within her the blood of slaves and slaveowners — an inheritance we pass on to our two precious daughters. I have brothers, sisters, nieces, nephews, uncles and cousins of every race and every hue, scattered across three continents, and for as long as I live, I will never forget that in no other country on Earth is my story even possible.

Dette er fra nevnte “A more perfect union”. Og det Romney gjorde i går var å anerkjenne kraften i Obamas budskap for fire år siden. Han forstod godt at folk ville ha “hope” og “change”. Og så tar han altså utgangspunkt i dette sterkeste ved Obamas budskap, og snur det til sin fordel ved å spørre:

Hope and Change had a powerful appeal. But tonight I’d ask a simple question: If you felt that excitement when you voted for Barack Obama, shouldn’t you feel that way now that he’s President Obama? You know there’s something wrong with the kind of job he’s done as president when the best feeling you had was the day you voted for him.

Og dette tok han videre, ved å sette det inn i historisk kontekst og gjøre det til et ekko av Ronald Reagans tale på RNC i 1980, ved å stille det enkle spørsmålet: Har du det bedre i dag enn for fire år siden?

That is why every president since the Great Depression who came before the American people asking for a second term could look back at the last four years and say with satisfaction: “you are better off today than you were four years ago.”

Except Jimmy Carter. And except this president.

Reagan er for republikanerne det JFK er for demokratene. Alle vil skrive seg inn i hans tradisjon. Og selv om Obama-leiren sikkert kan påstå at amerikanere flest IKKE hadde det bedre etter åtte katastrofale år med George W. Bush bak rattet vil spørsmålet likevel treffe hardt. Dette er også en del av ideen om Amerika — at livet skal bli stadig bedre, stadig rikere. På det punktet må man formidle at man leverer, slik Reagan f.eks gjorde i sin legendariske “Morning again in America”-reklame. Obama-leiren vil hevde at Romney og Ryan står for nettopp den type økonomiske politikk som har ført landet ut i uføre, sendt jobber til lavkostland og belønnet grådighet. Men som Romney sa i går: “We Americans have always felt a special kinship with the future.” Politikk handler om øyeblikket og morgendagen. En hovedoppgave for Obama blir altså naturlig nok å skape optimisme, også for de neste fire årene.

Romney vil kjøre på de samme temaene fremover. Denne velproduserte kampanjefilmen oppsummerer det godt: Familie, karakter, gud, USA, og først og fremst bakgrunnen som forretningsmann, fordi: It’s still the economy stupid.

Det var flere andre interessante ting som skjedde på landsmøtet. Men hvis jeg skal oppsummere synes jeg hovedtalerne var dårlig kooridinert og at det var foretatt en del rare strategiske valg. Forklaring:

Den beste, etter Romney, var kona hans Ann. Hun gjorde det smarte grepet å si at hun ikke skulle snakke om politikk men om kjærlighet — og så leverte hun en lang tale om hvor tøft det var å være kvinne i en amerikansk økomomi som ikke blir bedre. Poenget med talen var å myke opp mannens image. Men det talen først og fremst gjorde var å rekke ut en hånd til de kvinnelige velgerne ved å tale deres sak — eller i alle fall deres språk. Hun begynte slik:

I want to talk to you tonight not about politics and not about party.

And while there are many important issues we’ll hear discussed in this convention and throughout this campaign, tonight I want to talk to you from my heart about our hearts.(…)

Tonight I want to talk to you about love.

Så snakket hun om alle de små og store tingene som var blitt vanskeligere for en amerikansk familie. Regningene, skolepengene, prisen på bensin: alle disse konkrete tingene som folk kan kjenne seg igjen i. Og så opphevet hun kvinnens rolle spesielt i dette:

Sometimes I think that late at night, if we were all silent for just a few moments and listened carefully, we could hear a great collective sigh from the moms and dads across America who made it through another day, and know that they’ll make it through another one tomorrow. But in that end of the day moment, they just aren’t sure how.

And if you listen carefully, you’ll hear the women sighing a little bit more than the men. It’s how it is, isn’t it?

It’s the moms who always have to work a little harder, to make everything right.

It’s the moms of this nation — single, married, widowed — who really hold this country together. We’re the mothers, we’re the wives, we’re the grandmothers, we’re the big sisters, we’re the little sisters, we’re the daughters.

You know it’s true, don’t you?

You’re the ones who always have to do a little more.

Det var en god tale — og fremføringen var også naturlig. Hun ropte og smilte. Det er spesielt å se en kvinne på 63, som kan bli førstedame, som har levd seg igjennom brystkreft og lever med MS — har fem barn og en haug med barnebarn — komme inn på scenen og begynne med å neie. Men det gjorde hun altså. Og det er heller ikke tilfeldig. Det handler om hvordan hun vil fremstå som mannens støttespiller, og er en helt annen tilnærming enn for eksempel Michele Obama har.

Det som forundret, og som flere kommentatorer i USA har påpekt, er hvordan kveldens neste taler fulgte opp. Guvernøren i New Jersey Chris Christie holdt “The Keynote Speech” — som navnet sier skal sette en slags tone for møtet. Det er en stor sjanse for en enkeltpolitiker å skinne. Det var ved å holde denne talen Obama ble kjent i 2004.

Det var store forventninger til Christie, som reklamerer med den kjente retoriske teknikker å være anti-retoriker. Det vil si en type som liker å “si det som det er”. Taktikken minner litt om navnet på bussen og flyet John McCain brukte i henholdsvis primærvalget 2000 og presidentvalget 2008: “The Straight Talk Express.” Det samme trikset blir brukt hver gang noen sier: “Det der er bare retorikk.” Men som vi vet. man kan ikke melde seg ut av retorikken og inn i sannheten. Man bruker retorikk for å formidle sin side av saken. Og retoriske knep for å få de andre til å fremstå som de snakker tull. (Uten sammenligning forøvrig ble anti-retorikk som teknikk brukt par excellence av Platon når han skrev dialogen Gorgias med Sokrates i hovedrollen.)

Men la oss se på den mest interessante delen av talen. Det kom i begynnelsen, der han koblet den sterke historien om sin italienske mor, til hans egen instilling for lederskap: Å søke respekt ved å si sannheten.

The greatest lesson Mom ever taught me, though, was this one: she told me there would be times in your life when you have to choose between being loved and being respected.

She said to always pick being respected, that love without respect was always fleeting — but that respect could grow into real, lasting love.

Now, of course, she was talking about women.

But I have learned over time that it applies just as much to leadership.   In fact, I think that advice applies to America today more than ever.

I believe we have become paralyzed by our desire to be loved. (…) Tonight, we choose respect over love.

Dette er bra. Men det er litt rart å si det når Ann Romney nettopp har holdt en hel tale som kretser rundt begrepet kjærlighet. Da tar du liksom ikke scenen med å hevde:  “Vel, kjærlighet er fint, men i kveld velger vi respekt.” Når det i tillegg er en storvokst kar med italienske aner og brutal stil, som kommer fra den samme staten som Tony Soprano, blir det lett å lage vitser. (Han har forøvrig blitt sammenlignet med Soprano tidligere)

Så selv om måten Christie koblet barnelærdom til politisk filosofi var elegant, og talen som helhet hadde mange gode grep og formuleringer, var den ikke vellykket. Problemet oppstår med talens funskjon — eller “purpose” for å si det med den store amerikansk retorikeren Kenneth Burke. Hva ville han oppnå?

Det virket som Christie tenkte mer på å skinne selv enn på å styrke Romney, og derfor endre han opp med å holde en tale få vil huske som noe annet enn et forsøk på å styrke Christies egne sjanser i 2016. Han brukte over 16 minutter før han i det hele tatt nevnte Mitt Romney — og når han kom til Romney nevnte han kun navnet hans syv ganger — i en tale som varte i 25 minutter.

Når det i tillegg er så dårlig koordinert med Ann Romneys tale rett før vitner det om dårlig samarbeid — noe som er pussig med tanke på at disse landsmøtene er stramt regisserte. De er langt unna slik vi kjenner landsmøter i norske partier der folk kommer fra alle fylker og slåss om å få sine saker på agandaen. Det handler om å fremstille kandidaten best mulig — og det gjorde ikke Chris Christie. Prøv bare å sammenligne den med talen Rudi Giuliani holdt for John McCain for fire år siden, så ser man forskjellen. Sannsynligvis svekket Christie både sine egne og Romneys sjanser.

Talen til VP-kandidat Paul Ryan hadde sterke øyeblikk. Men det er rart at en mann som skal holde sin viktigste tale — for første gang til hele nasjonen — ikke unngår pinelige faktafeil som blir skutt ned i løpet av samme kveld. Han anklaget for eksempel Obama for nedleggelsen av en fabrikk som var blitt stengt mens Bush ennå var president. Clint Eastwoods opptreden var selsom, og det er blitt behørig kommentert. Budskapet hans var på en annen planet enn republikanerne forøvrig. Men, Clint har Heartland-kredibilitet. Det trekker nok mer i positiv enn negativ retning.

Ellers viser denne tøffe ordskyen at temaene de  fleste er opptatt av på møtet er jobber, økonomien og Obama.  Og landsmøtet har vært vellykket i den forstand at journalister og kommentatorer har tatt Mitt Romneys spørsmål videre inn i helgen: “Har du det bedre enn for fire år siden?” Dette fikk både David Axelrod og David Plouffe (sentrale Obama-rådgivere) problemer med å svare på.

Så det er spenning knyttet til hvordan Demokratene skal løse dette når de starter sitt landsmøte på tirsdag. Romney tar stadig innpå Obama på meningsmålingen. Dette blir en nervepirrende høst.

Mitt Romney mottar altså nominasjonen slik de fleste presidentkandidater siden Franklin D. Roosevelt har mottatt dem: Ved å holde en lang og vel forberedt tale. (Fra Lincoln til Hoover skrev man i stedet et brev, telegram, eller holdt talen et annet sted. Siden Thomas E. Dewey i 1944 har også republikanernes presidentkandidat mottatt nominasjonen med en tale til partiet, og først og fremst nasjonen.) Roosevelt etablerte altså tradisjonen med “acceptence speech” i 1932, da han fløy til Chicago, etter at demokratene hadde opplevd seks dagers nervepirrende kamp om vervet – og han begynte med ordene:

The appearance before a National Convention of its nominee for President, to be formally notified of his selection, is unprecedented and unusual, but these are unprecedented and unusual times.

FDR kan ha hatt mange årsaker dette. En av de viktigste var sannsynligvis å samle partiet, slik alle politiske taler til meningsfeller er. Men det var et såpass kontroversielt valg at han som dyktig politiker måtte snu det til både selvskryt og et angrep på motstanderne:

Let it also be symbolic that in so doing I broke traditions. Let it be from now on the task of our Party to break foolish traditions. We will break foolish traditions and leave it to the Republican leadership, far more skilled in that art, to break promises.

Det talen utvilsomt er mest kjent for er imidlertid ikke at den ble holdt på selve konvensjonen, men at det var her Roosevelt lanserte sin “New Deal”-politikk, som kom til å prege amerikansk politikk i flere tiår, og befeste det demokratiske partiets posisjon helt frem til slutten av 60-tallet. Konvensjonstaler er viktige hendelser i verdens mektigste demokrati!

Men hva er Mitt Romneys oppgave den 30. august? Vi kan dele den i to: For det første inngår talen i en lang tradisjon. Han møter krav knyttet til talen på samme måte som presidentkandidater før ham. Partiet har, som opposisjonsparti, vært igjennom en nominasjonskamp. Den er skitten, og som vanlig hevdes det at den har vært skitnere enn noen gang. Det samme gjelder presidentvalget. (Det er vanskelig å vite hvilket valg som har vært det “skitneste”, men det vi vet sikkert er at alle valgkamper siden 1988 er blitt kalt den skitneste) Mitt Romney må, slik mange før ham, samle partiet bak seg, og forsøke å inspirere flest mulig til å jobbe hardt. Ikke bare må han samle partiet, han må også fremstå som en som kan samle nasjonen. Dette er regelen, ikke unntaket. Som Ronald Reagan i 1980:

More than — More than anything else, I want my candidacy to unify our country, to renew the American spirit and sense of purpose. I want to carry our message to every American, regardless of party affiliation, who is a member of this community of shared values.

Eller som Bill Clintons bevingede ord etter at han overraskende vant nominasjonen i 1992:

Tonight every one of you knows deep in your heart that we are too divided. It is time to heal America.

And so we must say to every American: Look beyond the stereotypes that blind us. We need each other — all of us — we need each other. We don’t have a person to waste, and yet for too long politicians have told the most of us that are doing all right that what’s really wrong with America is the rest of us- them.

Them, the minorities. Them, the liberals. Them, the poor. Them, the homeless. Them, the people with disabilities. Them, the gays.

We’ve gotten to where we’ve nearly them’ed ourselves to death. Them, and them, and them.

But this is America. There is no them. There is only us.

Det var også denne tematikken som ga Barack Obama en politisk rakettfart i 2004 – da ikke som kandidat – men taleren bak “the keynote address.” Talen som, slik navnet tilsier, skal etablere en tone – eller et underliggende tema for møtet:

Now even as we speak, there are those who are preparing to divide us — the spin masters, the negative ad peddlers who embrace the politics of “anything goes.” Well, I say to them tonight, there is not a liberal America and a conservative America — there is the United States of America. There is not a Black America and a White America and Latino America and Asian America — there’s the United States of America.

Det vil også være selvsagt at Romney sier noe om familien sin og om familieverdier – og gjerne at han knytter sin egen historie til det at han er en god presidentkandidat. Slik Barack Obama gjorde med sin mangefasetterte bakgrunn som et symbol på det mangfoldige USA, og slik Bill Clinton gjorde med enkle ord i 92:

You want to know where I get my fighting spirit? It all started with my mother. Thank you, Mother. I love you.

Eller som George W. Bush i 2000:

No matter what else I do in life, asking Laura to marry me was the best decision I ever made.

To our daughters, Barbara and Jenna, we love you, we’re proud of you, and as you head off to college this fall … … Don’t stay out too late, and e‑mail your old dad once in a while, will you?

I tillegg kommer han GARANTERT til å si noe slikt som at USA er et stort og fantastisk land med en gudbenådet befolkning – men vi er dessverre på vei i feil retning. Dette inngår i den viktige tradisjonen kalt amerikansk eksepsjonalisme som ble etablert av den puritanske kolonisten John Wintrop I 1630: “wee shall be as a Citty upon a Hill”. Det dreier seg om troen på USA som et sted spesielt utpekt av Gud som frihetens forpost og et forbilde for andre nasjoner. I denne delen av talen må han kombinere hemningsløst skryt av landet med like sterk kritikk av retningen landet er på vei. Det er også viktig å få frem at det er et viktig øyeblikk i historien. Slik for eksempel Obama gjorde for fire år siden:

We meet at one of those defining moments — a moment when our nation is at war, our economy is in turmoil, and the American promise has been threatened (…)

America, we are better than these last eight years. We are a better country than this.

Eller som George W. Bushs gjennomgangstema i talen i 2000, når han snakket til et USA med solid budsjettoverskudd, lav ledighet og stor fremtidstro, og hvor han avfeide åtte år med Clinton/Gore slik:

This administration had its moment.

They had their chance. They have not led. We will.

Og videre:

The rising generations of this country have our own appointment with greatness.

It does not rise or fall with the stock market. It cannot be bought with our wealth.

Greatness is found when American character and American courage overcome American challenges.

De sikre temaene er altså 1) å samle USA, 2) familien, og 3) amerikansk eksepsjonalisme. Men politiske taler er alltid unike, i den forstand at de må forholde seg til situasjonen her og nå: Det gjelder stort og smått, megatrender og mikrohendelser. Her er listen lengre og mer uforutsigbar – og det er her gjetningen kanskje blir ekstra morsom. Romney entrer scenen som utfordrer, og han ligger bak Obama på meningsmålingene. Dette må han snu til en styrke, slik Bush Sr. (med rette) gjorde det i 1988:

There are a lot of great stories in politics about the underdog winning — and this is going to be one of them.

Religion er et fast tema, men dette er den første valgkampen hvor et av partiene stiller uten en protestant som president eller VP-kandidat, Romney er som kjent mormoner, og Paul Ryan er katolikk. Religiøse eksperter tror Romney kommer til å snakke om “troen sin”, men unngå spesifikke referanser til at han er mormon. Og husk: John F. Kennedy er fremdeles den eneste ikke-protestantiske presidenten USA har hatt i moderne tid.

I disse dager sitter nok også strategene i Romney-kampanjen og diskuterer hvordan de skal forholde seg til den ekstremt negative saken for republikanerne med den ultrakonservative senatskandidaten Todd Akin fra Missouri som uttalte at de finnes ulike typer voldtekt – og at det ved en “ekte voldtekt” ikke er mulig for kvinnen å bli gravid. Ekstremt som dette høres ut er det et gjengs syn i deler av “pro-life”-bevegelsen i USA, noe for eksempel Rachel Maddow viste tydelig. Saken blir ekstra utfordrende siden Paul Ryan faktisk har samarbeidet med Akin om å introdusere nybegrepet forcible rape i lovverket – med den hensikt å kutte bruk av offentlige midler til abort for voldtekstofte. Disse fremstøtene er vel omtrent på samme vitenskapelige og politiske nivå som middelalderens vannprøve av hekser og fungerer bra i et politisk miljø som bekjenner seg til “Intelligent design” fremfor evolusjonsteorien – men det fungerer dårlig i mainstream-USA. Romney har allerede tatt sterk avstand fra Akin, men fremfor å referere direkte til en sak som trekker kampanjen hans ned i sølen vil han kanskje heller snakke om strengere straff for voldtekt, et sterkere politi, trygghet for familier. Han har som kjent mindre støtte hos kvinner enn menn.

Men det antatt sterkeste kortet til Romney er økonomien. USA har fremdeles har en arbeidsledighet på over 8 prosent, selv om ledigheten er på vei ned. Han kommer til å snakke om en helt annen økonomisk politikk – det som blir spennende er hvor radikale og tydelige løsninger han presenterer.

USA er fremdeles på vei ut av to kriger. Romney kan også komme til å ta opp situasjonen i Syria, og nevne både Israel og Iran – men utenrikspolitikk er ikke avgjørende, og kommer ikke til å være hovedtema. Det blir også interessant å se hvilke ord han bruker om sin motstander. For to uker siden slo han her over i et hardere taktskift ved å be Mr. President, take your campaign of division and anger and hate back to Chicago.

Oppsummert:

En god tale til RNC kan skaffe Romney en form for “politisk kapital” som kan brukes hvis han blir president. En politiker som er ærlig og konkret med sine hensikter – for eksempel når det gjelder økonomisk reform — har lettere for å gjennomføre dem senere. Men jeg mistenker at Romney kommer til å kjøre en litt for trygg strategi, i forsøk på å gjøre alle tilfreds, til at det kan bli en spennende tale. Som Peggy Noonan, den legendariske taleskriveren til Reagan skriver i Washington Post, så er dette Romneys store sjanse til å virke “president-aktig” for det amerikanske folket. Så kan man heller innvende at det burde han allerede ha greid. Mer interessant er det at hun bestiller humor fra Romney - både fordi det vil løse opp et allerede stivt image, og fordi det er en angrepsform hun mener Obama takler dårlig.

Sannsynligvis kan overraskelsene komme fra annet hold – og kanskje fra noen som posisjonerer seg foran valget om fire år. Det er allerede knyttet store forventninger til talen til guvernør Chris Christie. Og det er alt i alt ikke så sannsynlig at Rommney blir USAs president nr. 45, noe også Sveinung Arnesen har skrevet bra om her på Vox Publica.

Generelt har denne valgkampen vært mer preget av “issues” enn en politisk bevegelse – slik vi var vitne til da Barack Obama forandret amerikansk politikk for fire år siden. Begge parter driver en mer segmentert kampanje der de fokuserer på interessegrupper og vippestater fremfor Obamas mer overordnede 50-stater strategi fra 2008. Men ingenting er sikkert når det gjelder politikk og pølser. Det kan være Romney holder en genial tale, og presenterer en visjon som bærer ham frem til valgdagen – og som vi da må analysere i ettertid. Og hvis ingen av forutanelsene slår til vil jeg si som Winston Churchill:

Political skill is the ability to foretell what is going to happen tomorrow, next week, next month and next year. And to have the ability afterwards to explain why it didn’t happen

For nokon kan det opplevast som ei festbrems at vinnaren blir “avslørt” allereie no, og til det er å seie det openberre: ingen sit på fasiten. Kanskje viser spådommen seg å vere grundig feil. Det er like fullt fleire gode grunnar til at Obama har store sjansar for attval, og det er desse momenta det blir peika på i denne serien. Mange av argumenta spring ut frå valforskingsteori og ‑empiri, medan andre er eigne kontekstuelle vurderingar. Det første som talar for at Obama sigrar er ståa i Det republikanske partiet om dagen, og det ser vi nærare på i denne første delen.

Splittande nominasjonsprosess er negativt

Dersom nominasjonsprosessen i eit parti blir langvarig, har den som til slutt blir partiets kandidat dårlegare sjansar for å bli president .[1] Blant anna blei Walter Mondale grundig slått i 1984-valget etter å ha måtta kjempe hardt for nominasjonen. Det same gjeld Goldwater og McGovern. Også sittande presidentar som har måtta gå ekstrarundar før valet har fått det tøft: Presidentane Gerald Ford og Jimmy Carter måtte nedkjempe interne rivalar før hovudslaget, og lukkast ikkje å vinne gjenvalg.

Intern kiving

To forklaringar peikar seg ut tanke på kvifor langvarige nominasjonsprosessar slår uheldig ut for presidentkandidatane.

Den eine er at veljarane i løpet av nominasjonskampen bygger opp interne motsetnader som er vanskeleg å legge bak seg. Jo lenger tid kandidatane må bruke på intern kiving, dess større risiko er det for at nominasjonsprosessen utviklar seg i den skitne retningen. Det vil kunne rettast påstandar som kan falle meiningsmotstandarane tungt for brystet, og dei som har støtta taparkandidatane kan miste motivasjonen til å stemme på partiet sin endelege kandidat.

Svake kandidatar

Den andre grunnen til at langvarige primaries er et dårlig utgangspunkt for presidentvalet kan vere at ingen kandidat utmerkar seg som spesielt sterk. Dersom ein sittande president får ein reell utfordrar frå sitt eige parti, er det uttrykk for stor misnøye mot presidenten. For republikanarane i år er det ikkje eit kvalitetsteikn at ein sliten gamal sirkushest som Newt Gingrich har halde koken såpass langt ut i løpet. Mange amerikanske veljarar vil huske han frå hans tid på 1990-tallet som speaker i Representanthuset, der han var ein splittande figur. Av mange blei han oppfatta som lunete, og han blei endatil forsøkt detronisert av sine eigne partifellar. Det lukkast dei ikkje med, men Gingrich har det siste tiåret sirkla utanfor dei innerste kretsene av Det republikanske partiet, og sørga for livsopphald gjennom lobbyverksemd og bokskriving. Når det viste seg at han heldt stand i primærvala og seilte opp som ein reell utfordrar til Mitt Romney, dukka hans partiinterne motstandarar igjen opp og advarte mot å velge det dei meiner er ein kandidat med små sjansar for å vinne mot Obama.

Der Romney er ein person som kan trekke uavhengige røyster til seg, er Gingrich ein konservativ kandidat med ei broket politisk historie. Gingrich på si side peikar på at republikanarane valde ein moderat kandidat både i 1996 (mot sittande president Clinton), og sist i 2008, utan hell. Intervju med Gingrich kan du sjå her.

Rick Santorum sprang opp som troll av eske like før dei første caucuses i Iowa. Med eit ubesudla mediarulleblad forkynte han ein sosialkonservatisme som fanga interessa til den gruppa av republikanske veljarar som er oppteken av slikt. Dei er det mange av i USA, og verken Romney (mormonar) eller Gingrich (seriemonogam, i beste fall) vekker begeistring hjå desse veljarane. Åttebarnfaren Santorum vann i Iowa, Minnesota, Colorado og Missouri, og er i skrivande stund framleis ein potensiell vinnar. Det skal likevel overraske om han stikk av med seieren i nominasjonsvalet. Dei sosialkonservative hadde si tid då George Bush Jr. var president, og fleirtalet av amerikanarar lengtar ikkje tilbake til den tida, heller ikkje fleirtalet av republikanarane om ein skal tru prediksjonsmarknadane (sjå grafar under).

Mitt Romney har allereie vore i ein nominasjonskamp tidlegare, og verkar som den sterkaste kandidaten. Han er ein vellukka forretningsmann, han har moderate politiske meiningar med eit stort nedslagsfelt hjå veljarane, og han har pengar å svi av. Men til liks med andre spør han seg kanskje kvifor han enno ikkje har rista av seg motkandidatane. Det er nok ikkje fordi han er mormonar, for Kennedy var katolikk og Obama var svart, og det hindra dei ikkje i å nå heilt til topps. Meir sannsynleg er det at han ikkje har den karismaen som dei beste kandidatane i tidlegare presidentval har hatt. Vi nemde to av dei nettopp, Reagan og Clinton er to andre. Romney er kandidat av eit mindre format. Vi skal hugse at han tapte nominasjonskampen i 2008 mot ein kandidat som seinare bukka under for Obama. Denne gongen kan det sjå ut som han får oppdraget med å fronte Obama i presidentvalet, og tvekampen vil bli ei formidabel utfordring for Romney.

På Intrade kan ein spekulere i kven som vinn nominasjonskampen, og grafen under viser Romney sine estimerte vinnarsjansar. Per 16. februar var dei omkring 75%. Resten er fordelt med cirka 15%for Santorum og 5% kvar for Gingrich og Paul.  New York Times viser også ein oppdatert oversikt over kor mange delegatar kandidatane har vunne til no.

Kvileskjer

2012 kan fortone seg som eit kvileskjer for republikanarane. Dei hadde ei sterk røyrsle i dei neokonservative, leidd av dyktige folk med ein misjon. Richard Perle, Donald Rumsfeld, Dick Cheney og kompani søkte makt, vann makt og brukte makt med George Bush Jr. ved roret. Dei tærde også på omdømet til Det republikanske partiet ved å køyre kompromisslaust på i krigen mot terror og i pengepolitiske spørsmål. Etter at Bush si doble presidentperiode var over, var USA djupt involvert i ein upopuler krig i Irak, og stod samstundes innanlands opp til halsen i råtne pengar og finansiell systemkrise. Då Bush gjekk av som president hadde han den lågaste standinga hjå veljarane av alle amerikanske presidentar sidan Gallup starta målingane på midten av 1930-talet.

McCain forsøkte å distansere seg frå den avgåande presidenten ved forrige presidentval i 2008, men det synkande skipet stod ikkje til å redde, og med Lehman Brothers-kollapsen berre veker før valet kom skuddet for baugen på partiet og kandidaten. [2]Dei siste fire åra har dei konservative kreftene omgruppert seg, men dei er foreløpig ikkje i stand til å gå i takt. Tea Party-røyrsla kunne ei stund virke som den nye vinen på den konservative sida, men då Washington Post gjorde eit heilhjarta forsøk på å få oversikt over grasrotrøyrsla, viste det seg at den var svakare enn ein kunne ha inntrykk av. Storleiken var inflatert, meiningane deira sprika, og flesteparten av medlemmane var ikkje interessert i politikk(!).  Det var ei protestrøyrsle som sparka oppover mot det etablerte politiske etablissementet, men den sparka både opp til høgre og opp til venstre. Alle potensielle kandidatar som var kopla til røyrsla er i praksis ute av nominasjonskampen i 2012: Herman Cain og Michelle Bachman hadde sine minutt i rampelyset, men måtte ganske tidleg gje seg. Sarah Palin stilte aldri offisielt som kandidat. Ron Paul er framleis med, men hans kandidatur heng i ein alt for tynn tråd.

Det republikanske partiet er for tida i ei ideologisk og strategisk bølgjedal, og det er vanskeleg å spore verken intern eller ekstern entusiasme omkring partiet sine kandidatar. Ein valkampveteran for demokratane sitt råd til den sittande presidenten er å “preserve radio silence and let a party bent on suicide go about its business”.

Fordel Obama.

Kjelder

[1] Kenney, Patrick J. and Rice, Tom (1987): The Relationship between Divisive Primaries and General Election Outcomes. American Journal of Political Science. 31(1) 31–44.

[2] Arnesen, Sveinung (2011): “How prediction markets help us understand events‘ impact on the vote in US Presidential Elections”. The Journal of Prediction Markets.5(3) 42–63.