Vox Publica har snakket med tegneseriens manusforfatter, François Durpaire, historiker og førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Cergy-Pontoise. Durpaire har kulturelt mangfold i Frankrike og i USA som spesiale, og skrev den første franskspråklige biografien om Barack Obama.

Vox Publica: Hvorfor tok dere for dere denne ukronien, i form av to album i serien La Présidente, og hypotesen om at Marine Le Pen vinner det franske presidentvalget i 2017?

Det andre albumet av tegneserien La Présidente. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Durpaire: Da vi bestemte oss for å lage denne tegneserien, var det fordi det i 2014 hadde vært to valg der Front National ledet etter første valgrunde: Kommunevalget, og valget til Europaparlamentet der de fikk mer enn 24 prosent av stemmene. Det samme skjedde ved regionalvalget i 2015. Det var kun på grunn av en overføring av stemmer (taktisk stemmegivning, red.anm), og en “alt unntatt Le Pen”-holdning, at de ikke gikk av med seieren i andre runde. Hadde vi hatt et amerikansk system med kun én valgrunde, ville Front National vært det klart største partiet i Frankrike.

Selv om vi ikke mener at en Le Pen-seier i valget i 2017 er uunngåelig, ser vi det som høyst mulig. Det som skjer i disse dager ser jo ut til å bekrefte dette.

VP: Hvorfor?

Durpaire: Vel, på grunn av to aktuelle nyhetssaker. For det første har vi, i internasjonal sammenheng, kombinasjonen av Brexit og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. Valget av milliardæren har overrumplet det internasjonale samfunnet og gir Marine Le Pen bekreftelse. Nå kan hun si: “Bare se der, amerikanerne gjorde det! Og i møte med Trump, trengs det en fransk Trump!”. Det andre er Fillon-faktoren. Hadde ikke høyresidens presidentkandidat, François Fillon, vært innblandet i saken om konen Penelopes fiktive stilling som parlamentarisk assistent, hadde han utvilsomt vært favoritt i presidentvalget. Men det er han ikke lenger, og siden naturen frykter vakuum, utnytter Marine Le Pen denne situasjonen.

Identitetsbasert nasjonalisme

VP: Hvordan forklarer du den økte oppslutningen som Marine Le Pen og Front National nå opplever?

Durpaire: Det er en slags internasjonal bølge av identitetsbasert nasjonalisme som Marine Le Pen surfer på. Bare se på det som skjedde 21. januar i Koblenz i Tyskland, der flere europeiske høyreekstreme partier frydet seg over Brexit og Donald Trumps valgseier. Når det gjelder Frankrike, kan Marine Le Pens suksess forklares med det sinnet som mange franskmenn kjenner på. Det er et ønske om å rokke ved hele systemet, å stikke hånden inn i vepsebolet, om det så er ved å gi en stemme til Marine Le Pen, eller ved å unnlate å stemme. I Frankrike er det et vedvarende sinne som på én side kan forklares av korrupsjonssakene og frykten for sosial degradering, men også av det gradvise sammenbruddet til de politiske ideologiene siden Berlinmurens fall. Denne kollapsen har ført med seg en mistro til politikken, og skapt avstand mellom folket og de folkevalgte.

Vi har kanskje også et problem i Frankrike med politisk dannelse. Vi klarer ikke helt å ta inn over oss at en politiker ikke klarer alt! Vi er i en dyp politisk krise, og der kommer Marine Le Pen og sier: “Er du sint, stem på meg!”, men det er jo kun for å lokke til seg flest mulig velgere. Ta for eksempel det økonomiske programmet til Front National som trekkes mellom Florian Philippots (red. anm.: Marine Le Pens hovedrådgiver) orientering mot statsstyre på den ene siden og ultraliberalismen til Marion Maréchal-Le Pen (red.anm.: niesen til Marine Le Pen) på den andre. Det er på en måte som Trump, som får stemmer fra Michigans arbeiderklasse samtidig som han lover lavere skatter til de aller rikeste. Uten sammenheng og amatørmessig. I tillegg hverken forbereder eller behersker Marine Le Pen alle sakene sine. Dette så vi nok en gang i det politiske tv-programmet på France 2 den 9. februar, da hun ble fullstendig satt ut av spill av utdanningsminister Najat Vallaud-Belkacems spørsmål om utdanning. Denne amatørmessigheten hindrer likevel ikke mange franskmenn fra å stemme på det ekstreme høyre.

Utsnitt fra tegneserien: en verden der nasjonalistene vinner valg. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Le Pen ved makten

VP: Hvis Marine Le Pen vinner presidentvalget 2017, hva mener dere hennes første tiltak vil være?

Durpaire: Dette beskriver vi i første utgave av La Présidente. Det første hun vil gjøre, er å prøve å skaffe seg flertall i parlamentet. Hun kommer derfor til å velge en statsminister fra det klassiske høyrepartiet Les Républicains. I tegneserien ser vi for oss at hun velger Gérard Longuet, som var forsvarsminister under Nicolas Sarkozy fra 2011 til 2012. Mange mente vi var “helt på viddene», og at “han er jo heller en sentrumsmann”. Men Gérard Longuet har en politisk bakgrunn med forgreininger til det ekstreme høyre, som han fortsatt har sterke bånd til. Han var ikke minst en av grunnleggerne av den høyreekstreme bevegelsen Occident i 1964, og ble i 1967 dømt for medvirkning til overlagt vold og væpnet overfall. Men det er jo også andre mulige kandidater. I partiet Les Républicains skorter det ikke på personer som er sterkt høyreorienterte, og med en seier vil Le Pen kunne sanke inn oppslutning.  Det andre hun vil gjøre, og da i løpet av sommerferien som kommer rett etter valget, er å iverksette en massiv uttransportering av papirløse utlendinger. Hvorfor? Fordi det ikke lenger vil være behov for tilleggslover og fordi det kommer til å gi sterke og umiddelbare signaler. Se på Trump. Det er akkurat det han gjør: Han sender sterke signaler når det gjelder innvandring.

François Durpaire, manusforfatter til tegneserien der Marine Le Pen er president. (foto: Bruno Fert)

VP: Men dere går lenger i tegneserien, i og med at dere ser for dere at Marine Le Pen innfører et totalitært regime i Frankrike, der franskmenn overvåkes på nett, politiske motstandere fengsles, og den muslimske befolkningen spores ved hjelp av mobiltelefoner, offisielt for å beskytte dem. Blir dette resultatet med Front National ved makten?

Durpaire: Selvfølgelig. Særlig fordi det i Frankrike nå er en helt spesiell situasjon: terrortrussel, spenninger i forstedene. Det er et ønske om å gjenopprette orden. Front National kan bare ta i bruk den nye teknologien og innføre en fascisme versjon 2.0 som er mye mer effektiv enn den gamle. For å kunne holde på makten og for å implementere sitt politiske program som har fokus på sikkerhet, ved å si at det er for å beskytte nasjonale interesser. Det er teknisk mulig for de politiske styresmaktene å overvåke alle innbyggerne via mobiltelefoner og Internett. Alt som trengs er at de store internettoperatørene og politikerne går sammen. Som Pasolini sa det: Vi kan ha et totaliserende, ikke totalitært, system. Det vil si et system der individet ikke lenger kan skjule hemmeligheter for staten, der hele livsførselen er kjent, og identiteten er forutbestemt utenfra. Da ville staten kunne ha en fullstendig innsikt i hver og ens liv, om det så gjaldt forbruk eller kjørevaner. Bare se på hvor mye informasjon vi gir fra oss til maskiner og til teknologien. Hvis vi på et eller annet tidspunkt går over grensen, hva skjer da? Selv de teknologiske mulighetene som George Orwell så for seg i 1984 er ikke i nærheten av mulighetene vi har i dag. Hans teleskjermer er dagens webkamera. Vi betrakter, vi kan bli betraktet, man kan ta over datamaskiner og betrakte andre. Det er allerede teknologisk mulig. Så må man spørre seg hvordan man unngår at dette skjer. Men, nå skjer jo dette allerede.

En visjon av Frankrike under Le Pen. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Bort fra Republikken

VP: På tross av Marine Le Pens store innsats med å avdemonisere Front National, for å gjøre partiet mer presentabelt, er det ikke snakk om et “republikansk” parti i ordets rette forstand?

Durpaire: Nei, Marine Le Pen pynter på fasaden og ordbruken (red.anm.: Marine Le Pen overtok som leder av Front National januar 2011 etter sin far Jean-Marie Le Pen som hadde ledet partiet siden 1973). Men det ideologiske fundamentet til Front National har ikke endret seg. Det høyreekstreme grunnlaget er fortsatt det samme. I tegneserien ser jeg tilbake på Front Nationals røtter. Partiet ble opprettet i 1972, ut ifra den nyfascistiske grupperingen Ordre Nouveau, for å samle de tidligere poujadistene (red.anm.: tilhengere av Pierre Poujade, antiparlamentarisk politisk figur på 1950-tallet), Petain-tilhengere og nynazister. Med trikoloren som logo kopierte Front National den italienske bevegelsen Movimento Sociale Italiano, MSI, opprettet av Mussolinis støttespillere i 1946.

Foruten selve opprettelsen av partiet er det mange andre eksempler som viser at Front National ikke hører hjemme i den franske republikken. Under valgkampen til regionalvalget i 2015 var Marine Le Pen kandidat for Nord-Pas-Calais, og var den eneste kandidaten som sa at hun ville kutte støtten til kultur. I tillegg, i løpet av det samme tv-programmet, sa hun at utlendinger med lovlig opphold burde betale for å gå på offentlig skole. Hun antydet dessuten at hun ikke ville ha ventet på en juridisk bestemmelse for å ta en administrativ avgjørelse. Hva mer trengs det for å se at man befinner seg utenfor de franske republikanske prinsippene? Front National forfekter dessuten et identitetsbegrep som er etnisk fundert, og som sier at for å være fransk, må man være hvit og kristen. Det som er sikkert, er at identitetsaspektet er helt sentralt for dem, mens det sosioøkonomiske er en justerbar variabel som kommer i andre rekke. Det siste eksempelet vi har sett, er Marine Le Pen som sier, i det samme tv-programmet, at en russer kan ha dobbelt statsborgerskap med Frankrike, men ikke en person fra Senegal. Men det er jo Senegal og Frankrike som har tette historiske bånd! Hvis ikke dette handler om rase, så vet ikke jeg. En slik etnisk forståelse er dessuten veldig ikke-fransk. Allerede på 1800-tallet skilte Ernest Renan mellom Frankrikes “ønske om å leve sammen” og Tysklands mer etniske visjon. På denne tiden gjaldt det selvfølgelig konflikten om Alsace-Lorraine, men det som Renan skriver er viktig: Innbyggerne i Alsace-Lorraine kunne komme fra en tysk kultur men ha et fransk kall, fordi de ville bli franske!

VP: Dere understreker likevel i tegneserien at diktaturet som Marine Le Pens Front National innfører, er mulig helt enkelt ved at de tar i bruk lovene som er vedtatt i løpet av de siste årene i kampen mot terror, og på grunn av forfatningen fra 1958. Legger de franske institusjonene til rette for et høyreekstremt diktatur?

Durpaire: For det første må det sies at hver gang et samfunn går over til å bli diktatorisk, skjer det ganske så umerkelig. På 1930-tallet sa man “ikke bekymre dere, Hitler er en tulling!”, slik som man sier i disse dager: “Trump er en tulling!”. Det er lærdommen fra Ionescos teaterstykke Neshornet: Vi legger ikke merke til endringene som er i ferd med å skje. Når det gjelder antiterrorlovene trekker vi særlig frem loven av 23. januar 2006 som sier at man kan holdes i varetekt uten advokat i 72 timer, loven om unntakstilstand av 3. april 1955 som tillater nattlige husransakelser, og dessuten etterretningsloven vedtatt i april 2015, i kjølvannet av Charlie Hebdo-attentatet, som tillater installering av “svarte bokser” hos internettleverandører og som gir sikkerhetstjenesten rett til å foreta telefonavlyttinger. Etter attentatene ville myndighetene beskytte det franske folk og vise folk at de gjorde det. Men jeg tror ikke vi har tatt debatten og sett godt nok på hva som har ført til dette og hvilke følger det kan få. Så spørsmålet vi stiller er: “Hva skjer hvis disse lovene ender i fanget til Marine Le Pen?”. Særlig fordi hun vil kunne si “jeg hadde ikke noe med det å gjøre, jeg tar bare i bruk det eksisterende lovverket!». Lovene som er ment til å ta terrorister, kan benyttes til å skape vanskeligheter for både journalister og innbyggere. Dette er noe som burde vekke bekymring.

Marine Le Pens seiersmarsj i tegneserien La Présidente (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

VP: Og når det gjelder forfatningen fra 1958?

Durpaire: I Frankrike inkluderte ikke den femte republikkens institusjoner et maktfordelingssystem slik man har i USA. Den franske presidenten har mange flere fullmakter og parlamentet fungerer nesten som et sandpåstrøingsorgan. Det er en stor forskjell fra det amerikanske systemet der presidenten befinner seg i en helt låst situasjon hvis han ikke har flertall i Kongressen, for ikke å glemme makten som domstolene og etterretningstjenesten besitter. I Frankrike ville det være mye enklere å få i stand et autoritært regime.

Hva med motstanden?

VP: Men i løpet av de fem årene et presidentmandat varer, ville det ikke dannes opprørsbevegelser, motstand, i befolkningen, i statsapparatet og i media?

Durpaire: Angående statsapparatet tilsier historien at man ikke kan ha full tillit til dets motstandsevne. Det vil være mange tilhengere og noen få motstandere. Dette kjenner vi godt fra Primo Levis bøker. Man må heller ikke tro at politiet ikke vil følge instrukser fra et Front National ved makten. Mange politifolk gjør en utrolig flott jobb, men blant dem finner man i dag medlemmer av Bloc Identitaire (red.anm.: en regional høyreekstrem bevegelse opprettet i 2003) og Front National, som går bevisst inn i polititjeneste i ondsinnet hensikt. Det er en rasistisk og fascistisk åre som er i ferd med å forplante seg i de statlige institusjonene. Noe som man er nødt til å ta på alvor og innse at er i ferd med å utfolde seg rett foran øynene på oss, før det er for sent. Med tanke på befolkningen, så er opprør og motstand to viktige franske tradisjoner. Det har vi sett ved flere anledninger. Men demonstrasjonene som vil komme like etter Marine Le Pens valgseier vil oppfattes som antidemokratiske. Og det å gå ut i gatene for å si sin mening vil bli stadig mer vanskelig med en regjering som styrer politi og militærstyrker. Den femte republikken har dessuten et styresett som gjør det mulig for den politiske styresmakten å holde seg ved makten, å motstå kriser. Det var også slik de Gaulle hadde tiltenkt den. Institusjonene han innførte var et resultat av de to store krisene som Den andre verdenskrig og Algerie-krigen utgjorde.

VP: Hvilken betydning vil Marine Le Pens presidentskap ha i internasjonal sammenheng?

Durpaire: Når det gjelder EU, vil unionen rakne hvis Marine Le Pen går inn for å trekke seg ut av eurosamarbeidet. Men ikke minst også fordi hennes seier i det franske presidentvalget vil ha en dominoeffekt der alle europeiske land vil vende blikket innover mot nasjonale anliggender og skaffe seg en mini-Trump ved makten. I resten av verden vil vi kunne oppleve det som Samuel Huntington beskriver i boken The Clash of Civilizations. Hver sivilisasjon vil bry seg om seg selv i stedet for å blande seg med andre. Jeg er likevel heller optimistisk med tanke på dette siste. Det er som om dette identitetsorienterte synet synger på siste verset, for de flerkulturelle samfunnene kommer til ikke å la seg stoppe så lett, om enn bare på grunn av de mange personlige båndene som er knyttet på kryss og tvers av kontinentene.

VP: Mye av det du har skrevet i denne tegneserien, som Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, har blitt et faktum. Er det noe som gjenstår å gjøre for å unngå at Marine Le Pen blir Frankrikes president?

Durpaire: En rent politisk faktor som vil kunne være et mulig hinder for seier til Le Pen, er Emmanuel Macron (red.anm.: tidligere økonomiminister i Hollande-regjeringen og nå presidentkandidat fra sentrum-venstre). Macron kan få halvparten av stemmene fra høyresiden og fra venstresiden i første runde, og deretter sikre seg en stor nok overføring av stemmer fra høyre- og venstresiden i andre runde. Dette kan utgjøre det siste hinderet for Front National. Også har jeg i bunn og grunn stor tro på en humanistisk folkebevegelse som vil kunne overgå den nasjonale. For å komme dit, må vi skape en sivilisasjon som er tuftet på relasjoner mellom mennesker på tvers av kontinenter, og som helt konkret kan fungere som en demokratisk oppdragelse. Jeg er tilhenger av en sterk stat som satser tungt på utdanning på alle nivåer. Frankrike er en nasjon som i stor grad la det intellektuelle grunnlaget for humanismen og universalismen. Mens opplysningstidens humanisme var av den mer overbærende typen som ikke forhindret kolonitiden, kan Frankrike i dag støtte seg til forfattere som Edouard Glissant fra Martinique, en av de store tenkerne om mellomfolkelige relasjoner, som han kalte “mondialité”, og det franskspråklige fellesskapet, frankofonien. Frankrike har alt som trengs for å gjenskape en slik moderne og relasjonell humanisme.

I etterkant har det vært spekulert i om det faktisk var en drukningsulykke, eller et attentat enten fra motstandsbevegelsen, NS eller tyskerne. Man har aldri fått noe sikkert svar, men i biografien Triumf og tragedie fra 2012 peker Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad på flere omstendigheter som tyder på at Lunde var blitt for kritisk til tyskerne og måtte ryddes av veien. Som rikspropagandasjef i Nasjonal Samling og minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, hadde han frem til sin død vært den ledende strateg bak nyordning av mediene og kulturlivet under okkupasjonen. Kort tid før sin død skal Lunde ha planlagt å flykte til England.

Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)

Gulbrand Lunde spilte en sentral rolle i å skape en nazistisk offentlighet i Norge under krigen. Lunde representerer således et viktig, men ofte glemt kapittel i norsk offentlighets historie, som på mange måter understøtter Kjartan Fløgstads påstand om at nazistene ikke først og fremst var udannede bøller, men tvert imot tilhørte samfunnets eliter. Historien om Lunde handler om en talentfull og innflytelsesrik forsker som før han døde var en av Vidkun Quislings mest betrodde menn.

Talentfull forsker

Lunde beskrives som en kvikk og skrivekyndig unggutt som vokste opp i en konservativ familie i Bergen. Sønnen til arkitekten Sigurd Lunde og sangpedagogen Inga Lunde oppnådde som 17-åring de beste karakterene noensinne ved Bergen katedralskole. Da han etter artium arbeidet som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri, skal han ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden. Ifølge Arntsen og Harestad kom frykten for kommunismen og den enorme begeistringen mange næret for bolsjevikrevolusjonen i Russland til å forme Lundes politiske ståsted og etter hvert virke.

I 1920 reiste Lunde til Zürich for å studere ved Technische Hochschule. Han tok doktorgrad i kjemi ved Albert-Ludwigs Universität i Freiburg kun 24 år gammel, og ble etter hvert universitetsstipendiat ved Mineralogisk institutt ved Universitetet i Oslo. I denne perioden arbeidet han under en av mellomkrigstidens mest anerkjente naturvitere, professor Victor Moritz Goldschmidt, som hadde jødisk bakgrunn. Lunde var blant annet medforfatter på ett av bindene til Goldschmidts hovedverk.

I 1928 var Lunde på rundreise i USA og holdt en rekke foredrag. Lunde imponerte amerikanerne, og ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis, som han takket nei til. Samme år søkte han et professorat ved Mineralogisk institutt, en stilling han sannsynlig ville fått hadde han ikke trukket søknaden da han ble tilbudt direktørstilling ved Hermetikklaboratoriet i Stavanger. Lundes forskning endte med 145 produserte arbeider på 15 år, og hadde han ikke valgt feil side under krigen, ville han trolig stått igjen som en betydelig norsk kjemiker. I stedet har Gulbrand Lunde først og fremst blitt husket som “Norges Goebbels”. Aliaset fikk han både på bakgrunn av sin retoriske begavelse og en viss utseendemessig likhet med den tyske propagandaministeren.

Forfengelig gründer

Det er usikkert hvorfor Lunde valgte å skifte beite, da den nye jobben som direktør ved det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger statusmessig ikke var i tråd med de akademiske ambisjonene han tidligere hadde utvist. Ifølge Arntsen og Harestad kan Lundes forfengelighet og ønske om å leve standsmessig være en forklaring. Lønnen ved laboratoriet i Stavanger var 50 prosent høyere enn hva han ville tjent som professor i Oslo. Lundes akademiske ambisjoner kom raskt til uttrykk ved Hermetikklaboratoriet da han forsøkte å opprette en formell tilknytning til Universitetet i Oslo. Forsøket ble stoppet av Hermetikklaboratoriets styre, som mente at forskningen først og fremst skulle være økonomisk fundert.

1930-tallets Stavanger var preget av klassekamp og sterke politiske spenninger mellom kommunisme og fascisme. Historikere har ikke påvist noen politisk interesse hos Lunde før han sommeren 1933 ble knyttet til folk i Stavanger Fedrelandslag som arbeidet med å danne et lokalt NS-lag. Men sommeren 1929 var han og kona Marie på reise i Tyskland og de skal begge ha blitt tiltrukket av nazismen og den voldsomme aktiviteten fra Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Arntsen og Harestad hevder at nasjonalsosialistene appellerte til handlingsmennesket Lunde, til tross for at de var kontroversielle. 1929 var et vendepunkt i europeisk politikk. Krakket på New York-børsen og den påfølgende økonomiske depresjonen førte til krise i europeisk økonomi. Dette førte til politiske krisetilstander, som igjen gav grobunn for ekstremisme på den politiske høyre- og venstresiden. Da Lunde kom hjem til Stavanger i 1930, fant det sted en voldsom mobilisering av begge sider foran stortingsvalget. Frem til 1935 var Stavanger Ap det rødeste partilaget i landet, og som direktør fikk Lunde også gjennom flere konflikter med byens arbeidere erfare radikalismen i Stavangers arbeiderbevegelse, noe som kan ha tent en ytterligere gnist i hans engasjement for nazismen.

Videre kan hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen, være en forklaring på Lundes inntog i NS. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.

Ifølge Arntsen og Harestad mistet Lunde i denne perioden noe av gløden i arbeidet på Hermetikklaboratoriet, og gründeren i ham så en mulighet i det å delta i etableringen av noe nytt. Allerede etter tre måneders medlemskap i NS-laget i Stavanger markerte Lunde seg som en lederskikkelse, og ble belønnet med en tredjeplass på NS’ liste for Rogaland og Vest-Agder til Stortingsvalget i 1933. Lunde tilskrives også den valgsensasjon som fant sted da Nasjonal Samling fikk 12,1 prosent av stemmene ved lokalvalget i Stavanger i 1934 – partiets beste valg i noen større by.

Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem

Gulbrand Lunde var svært aktiv i partiarbeidet, noe som illustreres av hans engasjement i diverse NS-organer. Lunde var sentral da NS i Stavanger ga ut dagsavisen Vestlandets Avis i 1934. Han gikk inn med kapital og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det meste av det politiske stoffet. Hun bisto som hans sekretær. Selv om Valdemar Hansteen offisielt var redaktør for avisen, var det i realiteten Lunde som var den egentlige politiske redaktøren. Da han ble propagandasjef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-meddelelser i 1935. Dette var et internt meldingsblad særlig beregnet på tillitsvalgte. Her analyserte og kommenterte han de andre partienes partiprogrammer samt tok for seg organisasjonssaker og retningslinjer for propaganda. I en periode – etter at Vestlandets Avis gikk inn – drev Lunde ukeavisen Norges Vei fra sin private bolig i Welhavens gate 3 i Stavanger.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Samtidig var Lunde den absolutt mest aktive bystyrepolitikeren i NS-gruppen i Stavanger bystyre. Da han kom inn høsten 1934, fikk han det nest høyeste stemmetallet i NS-gruppen. Kun den tidligere Høyre-representanten Halvor Næs fikk flere.

Lunde kjørte konsekvent frem partiets prinsipielle synspunkter, som da NS-gruppen ble tvunget til å velge side mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige i en såkalt “ugildhetssak”. En representant for Kommunistpartiet ble erklært “ugild”, eller inhabil, etter en omstridt lov vedtatt i 1932 etter å ha mottatt fattigunderstøttelse, og var derfor ikke valgbar og ble kastet ut av salen av politiet. Arbeiderpartiet ønsket å vedta en uttalelse mot loven, mens de borgerlige, inkludert NS, ville ha saken utsatt. Lunde valgte å støtte Arbeiderpartiet etter at et eget NS-forslag falt, til tross for at ordlyden i Aps forslag sa at demokratiske prinsipper måtte gjelde. Lundes motivasjon var ikke hensynet til folkestyret, men derimot et sosialpolitisk hensyn som han begrunnet i at loven var et hån mot de som uforskyldt var blitt arbeidsløse på grunn av den økonomiske krise som det liberalkapitalistiske system hadde skapt. Dermed fikk de marxistiske venstrepartiene – hans hovedfiende – støtte fordi at Lunde ville markere et prinsipielt syn.

Under normale omstendigheter benyttet han imidlertid enhver anledning til å markere avstand til marxismen. Han kunne til og med være truende. Som da det i 1936 skulle stemmes over hvorvidt Arbeidernes turn- og idrettslag skulle få økonomisk støtte. Lunde krevde navneopprop og uttalte at de som stemte for ville for bli husket av de som kom til å styre landet i fremtiden.

NS-minister og rikspropagandasjef

Gulbrand Lunde viste seg å bli en viktig mann for partiet. Han ble utnevnt til propagandasjef av Quisling på nasjonalt nivå i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 og tre ganger utnevnt til minister, i april 1940, september 1940 og februar 1942. Lunde har blitt betegnet som partiets sjefsideolog og var en toneangivende aktør under NS’ nyordning av det norske samfunnet.

Som statsråd og rikspropagandasjef innførte Lunde sensur og stilte strenge krav til innholdet i kulturuttrykkene. Kulturinstitusjonene ble raskt tatt i bruk i propagandaøyemed, og Lunde benyttet særlig filmen som propagandamiddel. Han var selv en forholdsvis dyktig smalfilmer. Videre forfektet han et syn om at kulturen delvis var ødelagt av marxist-bolsjevikiske kulturpolitikere. Agitasjon mot marxismen og liberalkapitalismen kjennetegner for øvrig hele hans periode som politiker og rikspropagandasjef. Dette var et gjennomgående tema i Lundes mange politiske tekster og foredrag, som samlet utgjør flere bind.

Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS. Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket. Lundes nasjonalisme er videre blitt beskrevet som usedvanlig ekstrem, både med hensyn til virkemidler og målsetninger. Videre er den aggressiv og radikalisert med et revolusjonært og samfunnsomveltende innhold. Dette gir seg utslag i et ekspansjonistisk preg, xenofobe innslag i hans holdninger til det «fremmede», en romantisk forestilling om høymiddelalderen og vikingtiden som en norsk gullalder, og en idealisering av den «rene» norske bygdekulturen.

Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Dette, sammen med at han i 1942 angivelig hjalp den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Dersom det faktisk var slik at Lunde planla å flykte til England, kan slike antityske holdninger være en forklaring på hvorfor.

Til tross for at Lunde var svært ambisiøs og oppnådde personlig suksess som både forsker, direktør og politiker i ung alder, er hans ettermæle først og fremst preget av det katastrofale valget om å tre inn i NS-laget i Stavanger og senere som NS-minister og rikspropagandasjef. Om Lunde hadde valgt annerledes, kunne han kanskje stått igjen som en av Norges fremste kjemikere. Lundes politiske veivalg er likevel interessant og aktuelt, ikke minst fordi det tankegods han representerte er på fremmarsj i et Europa preget av både flyktningkrise og økonomisk usikkerhet.

Litteratur

Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad (2012): Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde. Commentum Forlag, Sandnes.

Fløgstad, Kjartan (2009): Grense Jakobselv. Gyldendal, Oslo.

Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.