I en nettpublikasjon er alt som ligger i arkivet i prinsippet akkurat like tilgjengelig som de dagsaktuelle artiklene. I likhet med alle andre har vi gjort lite ut av mulighetene dette skaper. Til nå. For her kommer Vox Publicas nye levende temasider, der relevant materiale fra eksterne data- og innholdskilder knyttes automatisk til våre egne artikler.

Vi har nå over 800 slike temasider — om personer, institusjoner, land, begreper med mer. Et lite utvalg gode eksempler: ytringsfrihet, Camilla Collett, Kina.

Temasiden om Kina.

Kildene vi bruker i dag er: Digitalt Museum/Norvegiana, Store norske leksikon, Wikipedia, Virksomme ord. Vi ser for oss å utvide med flere kilder etter hvert.

Et API må til

Teknisk fungerer løsningen slik: Innholdet blir hentet via programmeringsgrensesnittet (søke-API) til de respektive tilbyderne. Navnet på temaet for hver side blir brukt som søkestreng, og API-ene returnerer resultatene i XML- eller JSON-format. De relevante delene av søkeresultatet blir hentet ut og formatert. I de tilfellene hvor et API ikke returnerer noen relevante resultater, vises ikke noe fra denne kilden.

Vi er altså avhengig av at innholdskildene tilbyr et API (for å bedre tilgangen til Virksomme ord, en database over politiske taler i Norge, har vi nylig selv dokumentert basens API).

Selve temaene er ganske enkelt “tags” eller stikkord som vi tilordner hver artikkel. Her har vi for øvrig en jobb å gjøre med å “tagge” eldre artikler i arkivet. Publiseringsverktøyet WordPress innførte støtte for stikkord først noen år etter vår lansering i 2006.

“Pakke inn fisk”-myten for fall

Temasidene er vår variant av det som til vår store glede er i ferd med å bli en nettjournalistisk trend — forklarende journalistikk.

Både journalister og publikum er vant til å tenke at gårsdagens nyheter i beste fall er egnet til å pakke inn fisk i. 20 år etter nettjournalistikkens fødsel er det på høy tid å kvitte seg med denne forestillingen.

Antakelig har mediefolk alltid overvurdert attraktiviteten av nyhetspoenget og undervurdert nytten publikum har av fakta- og kontekstinformasjon. Spørsmålet “Hva dreier saken seg om?” har hatt små sjanser mot “Hva er aller siste nytt i saken?”. De forklarende setningene som likevel ofte er nødvendige for at mange lesere får mening ut av nyheten, har gjerne blitt plassert et godt stykke ned i teksten eller til nød i stikkordspregede faktabokser.

Noen redaksjoner har jobbet seriøst med strukturerte fakta og kontekst en stund. I Tyskland kobler Spiegel egne artikler med bl.a. leksikondata. New York Times prøvde seg med oppsummerende artikler skrevet spesielt for temasidene. Guardian har både laget temasider og åpnet sitt eget arkiv for eksterne utviklere via et åpent API.

Forklarende journalistikk på moten

I USA har flere mye omtalte nyetableringer i det siste sørget for mer dynamikk rundt den forklarende journalistikken (og sågar påstander om en “wonk”-boble). Journalisten Ezra Klein forlot Washington Post for å starte Vox, et nettsted som tilbyr vel så mye forklaring som nyhet. Redaksjonen produserer til og med egne kortfattede faktapakker i form av “kortstokker” om utvalgte temaer (les og lær om El Niño eller Obamacare).

Også FiveThirtyEight, startet av Nate Silver, legger stor vekt på fakta, kontekst og analyse. Silver ble berømt for å ha spådd resultatet av presidentvalget i alle USAs delstater i 2012. New York Times har kontret med sin egen variant Upshot.

En måte å se utviklingen på er å skille mellom “flow” og “stock”, mener Adam Tinworth. Flow er de løpende nyhetssakene, stock er informasjon med lengre holdbarhet. I formater som papiravisen og radio og TV har vektleggingen av ferskvareinformasjon framfor informasjon med holdbarhet gitt god mening. På nettet er det ingen grunn til ikke å omprioritere.

Hvem satser i Norge?

Fra norske mediekolleger har jeg hørt at utvikling av fakta- og kontekstformater har blitt nedprioritert fordi man ikke er overbevist om at de vil tilføre kommersiell verdi. Dessuten er det alltid konkurranse om de interne ressursene.

Vi håper at Vox Publicas temasider kan være et lite bidrag til norsk ideutvikling. Med små ressurser kan vi ikke gjøre som Vox og FiveThirtyEight og sette en redaksjon i sving med “håndlaget” forklarende journalistikk. Derfor har vi satset på automatiserte løsninger via kilder med API — med tro på at også det å sluse leserne mot gode informasjonskilder tilfører dem nyttig informasjon og perspektiver.

Teamet som har utviklet temasidene er: Håvard Legreid (design), Håvar Skaugen (programmering), Olav A. Øvrebø (prosjektledelse).

Det er nemlig ikke første gang Nate Silver eller prediksjonsmarkedene leverer meget treffsikre forutsigelser av hvordan valget skal ende. Det er nå snart et kvart århundre siden Iowa Electronic Markets lanserte det første prediksjonsmarkedet for amerikanske presidentvalg, og de har siden da gjennomgående truffet nærmere det faktiske resultatet enn det meningsmålinger har gjort. Nate Silver skapte seg et navn i noen mindre kretser ved forrige presidentvalg, og fulgte elegant opp denne gangen med full pott fra sine statistiske beregninger av meningsmålinger og historiske data.

Meningsmålinger dominerer fortsatt som velgeranalyse, og ingen enkelt valgkamp har sett et så massivt utvalg av regionale og nasjonale meningsmålinger som den vi nettopp var vitne til i USA. Samtidig erkjenner et stigende antall personer at i en tid der svarprosenten i meningsmålinger stadig synker, så åpner det seg andre alternative metoder å følge valgkamputviklingen på: Nate Silver blander meningsmålingsdata med annen kvantifiserbar informasjon. Når han tolker meningsmålingsdataene legger han også inn parametre om hvor treffsikre byråene har vært tidligere, hvor stort antall respondenter som har svart, med mer. I tillegg legger han vekt på andre målbare informasjonskilder, som blant annet statistiske mål på høyre/venstre-dreiningen i delstaten og hvor mye penger som er samlet inn for hvert parti. Derifra gjør han en samlet totalvurdering med tanke på kandidatenes vinnersjanser. Interesserte lesere kan her fordype seg i hans metodologi. Prediksjonsmarkedene lar personer satse penger på et valgutfall slik andre satser penger på oljeprisens utvikling, og så blir “prisen” på hver kandidat tolket som det utfallet markedet forventer. Disse er omtalt tidligere her på bloggen. Nyere — og foreløpig mindre meritterte framgangsmåter — består i å utnytte internettets produksjon av store mengder data: Noen italienere som kaller seg voices from the blogs brukte 40 millioner twittermeldinger til å predikere Obama som vinner med +3,5% av stemmene (det rette resultatet var +2,2%). De traff også med at Obama ville ta Ohio, Virginia og Florida. Utnyttelsen av big data har altså også kommet til politikken, og jeg tror vi bare ser begynnelsen på utnyttelsen av nettets potensiale som politisk barometer.

Post scriptum: Noen har spurt meg hva som er vitsen med å gå og stemme dersom valget er avgjort på forhånd. Til det er det to svar. Det ene er at det aldri har vært noen vits å gå å stemme, om man mener “vits” som i at ens egen stemme har noen innflytelse på valgutfallet. Sjansen for at én stemme skal avgjøre et nasjonalt valg er så mikroskopisk at den i praksis er null. Dette er i valgforskningen kjent som “hjemmesitterens paradoks”, der paradokset ligger i at ikke flere holder seg hjemme på valgdagen når de vet at en enkelt stemme ikke utgjør noen forskjell. I dette perspektivet spiller det ingen rolle om noen har predikert valgresultatet på forhånd eller ikke.

Det andre svaret er at en prediksjon ikke er en deterministisk profeti. Det er en kvalifisert gjetning som er gjort, gitt den informasjonen man sitter med på et bestemt tidspunkt. Om konteksten endrer seg, kan også prediksjonen endre seg. Og i motsetning til prediksjoner i naturvitenskapen, kan menneskene reagere på denne type prediksjoner, slik at prediksjonen i seg selv kan være med på å endre konteksten. Faktisk var det under valgkampen representanter for det republikanske partiet som mente at Nate Silver ødelagte mulighetene for Mitt Romney i oppløpet av valgkampen, fordi han proklamerte Obama som den mest sannsynlige vinneren. I søken etter noen å skylde på har de nok overvurdert Silvers påvirkning på velgernes avgjørelser, men det reiser naturlig nok interessante problemstillinger om skillet mellom observatør og aktør i politikken.

Med dette benytter jeg også anledningen til å takke for meg som bidragsyter på valgbloggen. Takk til alle som har funnet interesse i å lese innleggene.