Saken kan karakterisere store delar av Skam-dekninga: Relativt dårleg informert om sjølve serien, og med bruk av kommentatorar og ekspertar som ikkje har særskilt kvalifisert kunnskap om temaet. Det er synd – for debatten ungdom sjølv har om serien på skam.p3.no og i sosiale media, er av ein heilt annan karakter.

Til trass for livleg debatt og mangesidig hylling, er det ikkje så mange som har undersøkt korleis tenåringane sjølv opplev, tolkar og brukar Skam. Vi har gått gjennom all dekning serien har fått i norsk media, og alle kommentarane på bloggen der Skam blir publisert. I tillegg har vi intervjua fleire ungdommar i målgruppa. Slik fann vi ut tre viktige ting: Skam fascinerar på tvers av kjønn, geografi, klasse og etnisitet. Tenåringane er veldig engasjerte i seriens karakterar – og dei snakkar saman om Skam.

Dette inkluderar så klart ein god porsjon drømming om kjekke skodespelarar og forhåpningar om korleis det skal gå med seriens romantiske par. Ved første blikk kan dette verke som overflatisk fankultur, men det er ofte i denne såkalla «shippinga» av fiktive parforhald at meir grunnleggjande diskusjonar startar.

Allereie i første sesong av Skam, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, meiner mange at Jonas er nedlatande mot Eva. (foto: NRK)

Allereie tidleg i første sesong, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, dukker det opp kritiske stemmar:

«Men ser dere ikke hvor slem Jonas er mot Eva? Han er nedlatende og tror han er bedre enn henne.»

Denne diskusjonen utviklar seg gjennom sesong 1, og får ein ny avleggjar i andre sesong, kring forhaldet mellom Noora og William. Her blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine gode prinsipp kanskje er litt for fastlåste.

Sesong 3, som introduserar ein skeiv tematikk, har blitt oppdaga også utanfor Noreg, og tenåringar frå Danmark til Abu Dhabi diskuterer no forhaldet mellom Isak og Even på ulike internettfora. Diskusjonen er kjenneteikna av detaljerte analyser av serien, og at deltakarane trekk inn erfaringar frå sine eigne liv når dei snakkar om karakterane.

I sesong 2 blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine prinsipp er for fastlåste. (foto: NRK)

Speler det ei rolle at mange diskuterer kjærleikslivet til fiktive tenåringar? Ja, meiner vi. For det første får 16-åringane åpenbart sunn trening i å debattere. For det andre har diskusjonar som om Jonas syner Eva respekt eller ikkje eit vidare nedslagsfelt enn det fiktive universet på Hartvig Nissen VGS. Her får ungdommane ein sjanse til å diskutere korleis ein bør behandle kvarandre. Slike diskusjonar; med utgangspunkt i fiktive karakterar vi kan relatere oss til, men likevel ha avstand frå; allmenngjer menneskelege problem, og lar oss bli del av eit fellesskap der vi kan forstå våre eigne liv.

Forsking syner at dei aller fleste internettbrukarar ikkje deltek aktivt i slike diskusjonsfora, og ingen av tenåringane vi har intervjua seier at dei har skrive noko på skambloggen eller i dei mange facebookgruppene. Skam kan også innlemme denne tause majoriteten i fellesskapet sitt.

I tredje sesong har alle som har fulgt serien fått kjenne på kjenslene til ein sytten år gamal homofil gut. Vi har fått oppleve både Isaks forelsking i Even, og redsla for å ikkje bli akseptert. Filosofen Martha Nussbaum hevdar at nettopp evna til å vekkje forståing og empati for dei som er annleis enn oss er det som gjer at kunst, og særskilt forteljingar, er viktig i det moderne demokratiet. Sjølv om det er viktig for skeive å oppleve å bli representert i ei TV-forteljing, er det vel så viktig at det store fleirtalet får oppleve korleis skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik – og samstundes forstå dei spesielle utfordringane det fører med seg. Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til det.

Kva er det som gjer at nettopp Skam har klart å forme eit slikt fellesskap? For det første må vi sjå på sjølve serien. Ungdommane vi har snakka med, seier dei kan kjenne seg veldig godt igjen i miljøet Skam skildrer. Samstundes liknar serien på ein såpeopera, med engasjerande drama, men med ein viktig skilnad: Komplekse karakterar som lærer noko i løpet av ein sesong, og som ikkje blir framstilt i svart/kvitt. Sexistiske, bereknande William får gjennomgå – men det får også politisk korrekte Noora. Vi får føle på Isak sin redsel for å komme ut av skapet, men også sjå korleis han er så opptatt av sine eigne problem at han oppfører seg dårleg mot vennene sine, og utnytter ei førsteklassejente.

Slik klarar Skam å vise at ingen er perfekte, og korleis vi kan kjenne igjen og forstå moralske blindflekkar hjå oss sjølv og andre.

Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til å oppleve at skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik. (foto: NRK)

For det andre stimulerer måten Skam blir publisert på til engasjement. Det at ein aldri veit når eit nytt klipp blir publisert gjer at det å vente og å snakke om Skam blir ein del av kvardagen. Dette engasjementet får eit naturleg utløp i kommentarfeltet til Skam-bloggen: Sidan kvart klipp har ny informasjon og ein liten dramatisk cliffhanger, er det materiale for diskusjon kvar gong.

Om ein berre fylgjer med på mediedebatten, står ein i fare for å gå glipp av at allmennkringkastaren NRK gjort noko viktig med Skam: I staden for å sitte i kvart sitt ekkokammer, har tenåringane blitt ført saman, ved hjelp av ei felles medieoppleving som er mat for diskusjon og refleksjon.

Rosabloggerne har titusenvis av lesere hver dag, og dominerer de norske blogglistene. Men disse bloggernes synlighet har en pris, og prisen er daglig hets, hat og trusler. I dag har de to mest leste bloggerne, begge unge kvinner, stengt kommentarfeltene i bloggene sine.

Forsiden på Sophie Elise Isachsens blogg (skjermbilde).

Gjennom å ha en attraktiv livsstil gir rosabloggerne sine lesere muligheter til både å drømme seg bort og å etterligne livsstilen via lenker til nettbutikker hvor leserne kan kjøpe produkter. I løpet av få år har disse bloggerne vært med på å forandre lesevanene til unge kvinner – og hvordan produkter markedsføres. I dag er det helt vanlig at store deler av markedsføringsbudsjettet i produktkampanjer går til produktplassering og reklamebannere hos rosabloggerne.

Men mens fasaden har vært rosa og blankpolert, og tilværelsen som rosablogger har framstått som perfekt, har hatet mot dem sydet i kommentarfeltene. Anna Rasmussen, som fram til januar 2016 skrev bloggen «Mamma til Michelle» (tidligere lokalisert på http://mammatilmichelle.blogg.no), valgte tidlig å stenge kommentarfeltene sine. Til TV 2 fortalte hun i fjor om hvorfor:

Jeg er ikke flink til å ta imot kritikk. Jeg stengte kommentarfeltet på bloggen bare noen måneder etter at jeg opprettet den for ca. tre år siden. Men jeg er på Facebook, og har 200.000 følgere på Instagram. Så jeg får høre min del uansett …

Da Rasmussen startet ny blogg under eget navn i januar 2016, valgte hun også å la være å ha åpne kommentarfelt.

En annen av toppbloggerne som har valgt bort åpne kommentarfelt er Sophie Elise Isachsen. Sommeren 2015 stengte hun kommentarfeltene sine fordi hun ikke lenger orket skittkastingen. I blogginnlegget «Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer» skriver Sophie Elise:

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. …

I løpet av vinteren 2015/2016 har Sophie Elise kun latt kommentarfeltene være åpne på utvalgte blogginnlegg.

Fra temperatur til hets

Da xkcd, en tegneserie som blir publisert på Internett, postet «Duty Calls» for noen år siden, var det mange av oss som kjente oss igjen. Det er nemlig nesten ingenting som kan være så irriterende som folk som tar feil på Internett. Og om noen tar feil om en sak vi virkelig brenner for, kan vi legge ned mye tid for å overbevise meningsmotstanderen om at han eller hun er på villspor.

Men det er forskjell på å debattere sak, og å være slem og vemmelig. For noen handler det ikke om at meningsmotstanderen tar feil. De har en så sterk antipati mot noen at de må fortelle dem om det. Hetsen mot rosabloggerne er av typen “hore”, “stygga” og “feita”. Trusler og ønsker om voldtekt hagler. Hatet er kjønnet. Hatet er objektifisert.

Mener du ikke som meg, så skal du voldtas

Jeg mener det er nyttig å se på begrepet e‑galle når jeg skal forsøke å forklare hatet, hetsen og truslene som for eksempel bloggeren Sophie Elise blir utsatt for.

Begrepet kommer fra Emma A. Jane. Hun kaller nemlig fenomenet med kjønnet og seksualisert vemmelighet «e‑bile». «Bile», eller galle på norsk, er en brun, gul eller grønnlig slimete tyktflytende væske som blir produsert i leveren. Det er derfor ikke underlig at vemmelighetene på Internett gir Jane assosiasjoner til denne kroppsvæsken.

Jane definerer e‑galle som “any text or speech act which relies on technology for communication and/or publication, and is perceived by a sender, receiver, or outside observer as involving hostility”. Denne definisjonen er såpass bred at Jane sjøl problematiserer at den kan kategorisere ytringer som ikke er ondsinnet ment som problematiske, men påpeker samtidig at i forskning i akademia blir ofte definisjonene av ondsinnede ytringer så smale at de ikke er funksjonelle for å beskrive hva som skjer på nett.

E‑galle kommer med andre ord i et spekter fra det helt ufarlige til det farlige; den som definerer er mottakeren. Men mye av det som kommer er helt klart over streken. Jane framhever at e‑galle ofte er «strikingly similar in terms of their reliance on profanity, ad hominem invective, and hyperbolic imagery of graphic–often sexualized–violence». Stikkordene er altså at e‑galle baserer seg på bannskap, ad hominem-fornærmelser (ta mannen istedenfor ballen), og overdreven bildeframstilling av vold, da gjerne seksualisert vold.

E‑galle som rammer kvinner handler som regel om hvor dumme de er, og at de er hysteriske og stygge. Dette er personlige fornærmelser, ikke påstander som handler om sak. De personlige fornærmelsene kombineres så med trusler og/eller fantasier om seksualisert vold som korrektiver. Jane påpeker at aggresjonen mot kvinner som oftest blir framsatt som ondsinnet ønsketenkning og ikke direkte trusler. Når denne ondsinnede ønsketenkningen rettes mot kvinner, handler det svært ofte om voldtekt.

Eksempler på ondsinnet ønsketenkning rettet mot rosabloggere finner vi etter at bloggeren Sophie Elise i høst skrev om flyktningkrisen rundt Middelhavet:

Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker… Hva som helst.

Dette ble av flere oppfattet som så provoserende at hetsen og trusler og ønsker om seksualisert vold haglet mot Sophie Elise. I et innlegg med tittelen «Din horete feige landssviker» gjengir Sophie Elise skjermdumper av noe av e‑gallen hun har blitt offer for etter at hun publiserte innlegget, for sjøl om hun har stengt egne kommentarfelt, finnes det alltids åpne kommentarfelt annetsteds.

I et kommentarfelt på Facebook har en mann skrevet: «Stakkars uvitende menneskekryp du burde bli voldtatt av en muslim og banka vett inni hodet ditt». En annen mann skriver i en kommentar på Facebook «… Kast hun til ulvene, la hun bli gruppe voldtatt og kutt hodet av hun, la oss se hva hun sier da, hun VET tydeligvis ikke hva som skjer i verden eller hvor fort Europa forandrer seg nå… [smilefjes som ler]».

Begge mennene ønsker Sophie Elise voldtatt – fordi hun ikke mener som dem.

Vi må snakke om hva e‑galle er – og hvorfor det er skadelig

Ofrene for e‑galle blir fort sittende i en Catch-22-situasjon. Om de reagerer, får haterne den reaksjonen de er ute etter, men om de ikke reagerer, vil haterne bare fortsette. Men lar offeret være å fortelle om e‑gallen hun blir utsatt for, vil det heller ikke skje noe. Det som er sikkert er at ofrene for e‑galle alene ikke kan sette en stopper for krenkelsene de blir utsatt for.

Jane mener at å true med voldtekt har blitt så normalisert at det har blitt modus operandi for dem som ønsker å kritisere kvinnelige debattanter. Hun hevder også at ikke bare er e‑galle ødeleggende for dem som blir utsatt for det, men at den også har potensial til å volde større skade. Det er fordi e‑galle «has the potential to reduce the inclusivity and civility of both on- and off-line cultures». Slik blir e‑galle et demokratisk problem.

Det er bra at rosabloggerne bryter tausheten. Det er bra at de forteller om hva de blir utsatt for. Anne Birgitta Nilsen beskriver i boka Hatprat (2014) at å ansvarliggjøre, bryte tausheten og fremme kunnskap kan virke forebyggende på hatprat og mobbing. Men hun skriver også at å gå inn i debatt med dem som fremsetter hets og trusler kan være psykisk belastende. Rosabloggerne trenger derfor hjelp fra storsamfunnet. Enkeltindividet kan ikke demme opp for e‑galle alene.

Stengte kommentarfelt er et varsku

Bruken av e‑galle har blitt så utbredt at det har fått følger. Kvinner vegrer seg for å delta i offentligheten, og de kvinnene som deltar vet at konsekvensen er e‑galle.

Av og til begås det klare lovbrudd. Dem kan rettsvesenet reagere mot, men skittstormen på Internett er så sterk at selv ikke om politiet hadde sittet pålogget 24 timer i døgnet, kunne de ha maktet å røkte debatten. Når rosabloggere ser seg nødt til å stenge egne kommentarfelt, kan vi ikke bare trekke på skuldrene, men vi må ta det som et varsku om at vi må ta hets og trusler på alvor. Ofrer vi rosabloggernes trygghet, ofrer vi vår egen.

Litteratur:

Jane, E. A. (2012). ““Your a Ugly, Whorish, Slut”. Understanding E‑bile,” Feminist Media Studies, 14(4), 531–546.
Nilsen, A. B. (2014). Hatprat. Oslo: Cappelen Damm.

I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

Heretter satser vi på herredømmefri dialog, ikke sant? Hvor målet er å komme videre i erkjennelsen og lære noe av hverandre, og kanskje til hverandre?

– Thomas Hylland Eriksen,

 Thomas Hylland Eriksen, du eier virkelig ikke skam :-)

– Asle Toje,

Begge fra Facebook, 26. november

I. Utgangspunktet for teksten du leser er en allerede mye omtalt Facebook-tråd. Den begynte på medieviter Jostein Gripsruds Facebookside, og har i skrivende stund nesten 400 kommentarer og 200 tommelfingre i været, samt dekning i NRK, Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen. (For ordens skyld, jeg er stipendiat ved instituttet der Gripsrud er en nøkkelfigur, vi er Facebookvenner, men kjenner hverandre ikke personlig).

Debatten handlet grovt sett om sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens analytiske forskning på majoritets­samfunnet, det man upresist kan kalle «dekonstruksjon». Eller kanskje utgangspunktet er kronikken Aftenposten trykket 23. november, med påstanden om at Hylland Eriksen «skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik». Eller kanskje det tok av når statsviter Asle Toje sammenlignet Hylland Eriksen med en Hamsun-skikkelse som «flotter seg med spaserstokk og fine manerer» og bedriver «fomlete forsøk på dekonstruksjon». Eller kanskje begynte det egentlig 16. mai i år, når Bergens Tidende trykket Dan Odfjells anklage mot Eskil Pedersen om «å gjøre seg selv til helt» etter terrorangrepet 22. juli – noe Odfjell betegner som «rimelig skamfullt».

Eller kan det begynne med at vi skriver desember? Det er tid for tilbakeblikk på debattåret 2012. Året etter terroren. Året før stortingsvalget. Kanskje jeg bare satt og leste hvordan søndagskvelden var blitt ødelagt for Hylland Eriksen, og våknet mandag morgen og så at han klokken 07.35 stilte spørsmålet: Hvorfor var det på 1990-tallet lett «å føre en uenighets­basert debatt med meningsmotstandere (…) Den gangen var jeg både yngre, mer skråsikker og utvilsomt enda mer ufordragelig enn i dag. Hva tror dere det kommer av at det ikke ser ut til å være mulig (…) denne gangen?» Og så fikk også jeg behov for å skrive om hvordan vi debatterer i dette landet, i dette språket, til tross for at vi er uenig om hva både landet og språket innebærer.

II. Og sant å si fikk jeg unnskyldningen for å skrive denne teksten da jeg en ettermiddag i den sibirske oslokulden oppdaget boken «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» av idéhistoriker Helge Svare. Den slo meg som den perfekte julegave, den kan deles ut til både venner og fiender. Boken er utgitt i år, og har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebookdebatt kan forstå.

Svare (bra navn for en filosof!) går gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter (altså å ta mannen og ikke ballen), kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss til ordenes opprinnelige betydning.  Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten- eller dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg litt døll når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Norge i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital – men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger.

III. Facebooktråden til Gripsrud var ikke verdifull på grunn av de harde ordene som falt, og som så ble slettet. Det viktige var hvordan debatten bølget mellom vilje til å møtes og ren hån. Det sier noe om hvordan nett­debattene går for raskt, at de alltid står i fare for brått å forslummes og bli en forutsigbar øvelse i drittslenging. Men det forteller oss også at posisjoner kan forhandles, avklares, presiseres, til og med snus. Trådeier Gripsrud, som selv hadde lagt an en tøff tone, grep inn når raseriet hadde snudd seg fra Hylland Eriksen til Toje, og sa at han ville kjøpe den siste boken hans fordi nasjonsbegrepet stadig er aktuelt. Toje viste sympati for Hylland Eriksen og skrev: «Påstanden om at han skulle inspirert ABB er langt over streken.» Lærer ved Laksevåg VGS, Grete Melby, ba om å få bruke tråden i undervisning. (Heldige elever!) Det avfødte ny diskusjon om hvorvidt Facebook var offentlig, del-offentlig eller privat. Og at Hylland Eriksen som (aber natürlich) også har skrevet en bok om debatten om debatten, tilbød seg å sende henne den. Da kom jeg på Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen.

Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Og da jeg på ny så Asle Tojes kronikk, oppdaget jeg et synspunkt det er lett å finne veien til fra mange politiske posisjoner, nemlig at man i svaret på «utfordringene globalisering og masseinnvandring fører med seg» bør «bygge videre på vår nasjonale identitet på en måte som gjør det mulig for nye nordmenn å slutte seg til den.

Svakheten med kronikken er paradoksalt nok at han ikke åpner for å møte Hylland Eriksen. De kunne funnet felles grunn i dette sitatet, som også er Tojes sterkeste poeng. Men kanskje dette ikke er Tojes prosjekt?

IV. Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante diskusjoner. Christian Kock, professor i retorikk, har blant annet skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Og som en korrigering til dette igjen, er det senest i vår levert en sylskarp masteroppgave kalt «Om retorikeren» av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om NRK-reportasjen hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk av Eivind Trædal som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som i høst sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil det være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri».

Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både kronikk og reportasje fikk PFU-kritikk. Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av Fjordman? Eller, for den saks skyld: At det er galt av Tybring-Gjedde å stille skriftlig spørsmål til Hadia Tajik som kun er et utvannet ekko av hans avisinnlegg «En drøm fra Disneyland»? Nei, jeg bruker ganske enkelt min ytringsfrihet til å si: «Det der burde du ikke ha sagt!»

Og til sist, kjære leser: At jeg stadig terper på hvor ideene kommer fra er, et slags stilistisk grep. Jeg prøver å vise hvordan meningene og tankene våre dannes i vårt stadige møte med omverden, med de andres talehandlinger. Det er en del av forhandlingene om vår tid, som vi alle deltar i. Stilig? Tja. Sant? Ja.

Teksten var på trykk i Klassekampen 18.12.12

Debatten knytter seg til et innlegg i Aftenposten 11. januar i år, av Arild Pedersen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I innlegget ”En saklig nettdebatt” gir han en forkortet variant av Næss sine regler. Både Pedersens presentasjon av reglene og debatten som følger, bidrar til å klargjøre relevansen av reglene for nettdebatter.

Passer reglene til å evaluere nettdebatt?

Pedersen starter med å peke på at en forutsetning for at reglene overhodet skal være relevante for å vurdere en debatt, er at poenget med debatten – dens funksjon — er å avklare hva som er riktig og galt, eller sant og usant i et spørsmål. Reglene er ikke relevante for å vurdere alle slags sjangre for å påvirke andre, for eksempel forkynning, reklame eller propagandering. «Men de fleste (nett)debatter har som funksjon å avklare hva som er rett og galt, eller sant og usant, og da bruker fornuftige mennesker argumenter», fremhever Pedersen. I forhold til debatter i nettavisene er det viktig å presisere at det ikke er bare er snakk om hva som er riktig og galt i det som står i den artikkelen som starter debatten. Antakelsen er at formålet er å få belyst hva som er riktig og galt i selve saken, og gjerne andre sider av saken enn de avisene nevner. Denne antakelsen er en viktig forutsetning for at det gir mening å bruke reglene for saklighet som normer for god nettdebatt.

Man kan være fristet å si at dette er en urealistisk antakelse, når man ser hvordan nettdebattene i praksis ofte utspiller seg. En av deltakerne i debatten under Pedersens innlegg bestrider at nettdebattene har som funksjon å belyse hva som er riktig og galt om et saksforhold, fordi det ikke er det som er intensjonen til flertallet av debattdeltakerne:

Det er dessverre ikke slik. Nettdebattene er en form for posering, hvor man flasher et verdistandpunkt. De færreste leser andres innlegg. Resultatet blir derfor det motsatte av Næss’ utmerkede idealer.

Dette er en interessant innvending, men det at mange ikke lever opp til idealene betyr jo ikke nødvendigvis at idealene er feil. Vi må skille mellom debattforumets intenderte funksjon – dets formål — og hvordan debatten fungerer i praksis. Spørsmålet er om formålet med avisenes nettdebatter er å belyse hva som er riktig og galt i de sakene avisen skriver om. Det er ikke alltid så lett å vite hva avisene vil med nettdebattene de legger til rette for, men det å få belyst sakene de skriver om må i alle fall være en viktig del av hensikten. Og vi tenker ikke da bare på å få kommentarer på det som står i artikkelen, men å få ulike og alternative perspektiver på saken fra leserne. Da er også reglene til Næss, som dreier seg om normer for bruk av argumenter til å belyse saksforhold, relevante for å vurdere dem.

En konsekvens av dette er at det ikke er opp til den enkelte deltaker i en debatt å bestemme hva saklighetsnormene for debatten er. Her er noen av deltakerne i debatten under Pedersens artikkel uenige. De mener at alle slike regler er skadelige for ytringsfriheten, og at det er opp til den enkelte å vurdere hvilke argumenter som er saklige. I et innlegg uttrykkes det slik: «Det verste jeg vet er når noen legger ut om ‘saklig debatt’. Akkurat som ‘saklig’ er noe universelt og fratatt den enkelte.» Men det er akkurat det det er, vil Næss hevde. Og standpunktet om at det er opp til den enkelte å bestemme hva som er saklig, blir kritisert av flere av de andre deltakerne i debatten. De argumenterer med at en meningsfull debatt forutsetter at det er en felles oppfatning av hva som er tilbørlige måter å argumentere på. Her er de inne på noe som er sentralt ved Næss sine regler, nemlig at de dreier seg om normer for samarbeid for å belyse sakene så godt som mulig. Det er ikke regler for å avgjøre hvor riktige argumentene er.

Hva er usaklighet?

Det store flertallet av deltakerne i debatten står frem som Næssianere. Noen mener det er nærmest trivielt at reglene er riktige og relevante, mens andre mener de er riktige, men litt for krevende i forhold til den vanlige nettdebattant («1. utkast-generasjonen», som en formulerer det). En stor gruppe av innleggene diskuterer om det er mer enn det reglene til Næss omfatter, som bør kalles usaklig. Noen mener det er usaklig å argumentere ut fra «politisk korrekte» standpunkt, og det utvikler seg en lang meningsutveksling om det er usaklig å bruke vikarierende argumenter.

Flere innlegg i denne siste sekvensen av meningsutveksling er klart usaklige hvis vi legger Næss sine regler til grunn. Problemet er at de bruker spørsmålet om saklighet, som er det debatten handler om, som et utgangspunkt for å kritisere en bestemt person sine bidrag i abortdebatten, som de mener er et tilfelle av vikarierende argumentasjon. Mange av innleggene i denne debatten har vi klassifisert som usaklige etter regel A hos Næss («Mot tendensiøst utenomsnakk»).

Et argument er utenomsnakk, sier Næss, når det er så lite holdbart eller lite relevant at det ikke bidrar til «å støtte eller svekke noe direkte standpunkt til det diskusjonen gjelder». Og innlegget er tendensiøst når det – selv om det er irrelevant — «er egnet til å påvirke tilhørerne i retning av å godta det standpunkt som den ene part i diskusjonen inntar.» (ELE, 110). Personangrep er et sentralt eksempel. Et argument er usaklig når det har begge disse egenskapene. Det er altså ikke nok at et innlegg er irrelevant for at det skal være usaklig. Et innlegg helt på siden av diskusjonen, men som ikke er tendensiøst, er ikke klart usaklig i teorien til Næss. Dette reiser et problem med klassifiseringen, blant annet av den meningsutvekslingen om saklighet og vikarierende dokumenter i abortdebatten som er nevnt over. De innleggene som blander sammen de to diskusjonene bryter ganske klart med regelen om usaklighet. Men hva med de som følger opp med kommentarer til de usaklige innleggene? De kommentarene som bare bruker abortdiskusjonen som eksempel, og sånn sett holder seg til saken, mener vi ikke er usaklige. Mens de kommentarene som går over til å diskutere abortsaken derimot, fungerer avsporende og er klassifisert som usaklige.

Det er en god tone i debatten, med lite hets og skittkasting, og ingen harde personangrep på meddebattanter. Likevel er det altså en god del innlegg som slår ut på usaklighetsradaren. Debatten etter Pedersens innlegg har i alt 91 kommentarer skrevet av 41 ulike navn. Og hele 38 av innleggene klassifiserte vi som usaklige. Vi fant flest brudd på regel A («Mot tendensiøst utenomsnakk»). Men også andre former for usaklighet forekommer. Noen av innleggene gjengir andres synspunkter på tendensiøse måter (brudd på regel B), andre er tendensiøst flertydige (regel C), og det er tilfeller av kritikk av stråmenn (regel D). Noen innlegg bryter med flere regler samtidig.

Idealer og realiteter

Denne debatten har mange saklige innlegg og holdes stort sett i en tone av respekt og interesse for saken. Likevel er over en tredjedel av innleggene i større eller mindre grad usaklige, hvis vi legger reglene til Næss til grunn. Er det et problem for denne debatten? Ja, fordi de som er interessert i det saken handler om, får mindre grunn til å engasjere seg i den jo mer andelen usaklige innlegg øker. Er det et problem for vårt prosjekt om å bruke reglene til å vurdere kvalitet på nettdebatter at reglene er så strenge? Nei, mener vi, men det forutsetter at den viktigste – men ikke nødvendigvis den eneste — funksjonen til debattene i nettavisene er å avklare hva som er riktig og galt i et spørsmål, med utgangspunkt i det avisen skriver om dem.

Næss’ 6 regler for saklig meningsutveksling:

A. Mot tendensiøst utenomsnakk

B. Mot tendensiøse gjengivelser

C. Mot tendensiøs flertydighet

D. Mot tendensiøs bruk av stråmenn

E. Mot tendensiøse originalfremstillinger

F. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Da jeg vurderte tema for masteroppgaven min i statsvitenskap, var ikke nettdebatt på listen over alternativer, for å si det sånn. Jeg ville skrive om politikernes innvandringsretorikk. Konsentrere meg om selve makten i menneskeskikkelse. Det var før veilederen min, professor Bernt Olav Aardal, kom over en undersøkelse om at innvandringspolitikk var den mest diskuterte politiske saken på Internett før stortingsvalget i 2009. “Hvorfor analysere politikerspråket, som så mange andre har gjort før deg”, spurte han. “Hvorfor ikke se på “folkets” syn på innvandringspolitikk og hvordan det kommer til uttrykk på Internett?”

Jeg likte ideen, ikke bare på grunn av min respekt for dyktige professorer, men også fordi jeg ved nærmere ettertanke begynte å se potensialet som ligger i en digital debattarena som er åpen for alle. Så jeg startet å fordype meg i fenomenet. Leste alt jeg kom over av studier, kommentarer og intervjuer. Analyserte en mengde debattinnlegg og intervjuet tre redaktører, før jeg et knapt år senere leverte masteroppgaven min med tittelen “Nettdebatt og demokrati — styring eller anarki?”

Atypisk innvandringsdebatt

Etter hvert som jeg leste mer om debattarenaen og studerte de forskjellige foraene for diskusjon som finnes på norske nettsider, ble det tydelig at nettdebatt ikke bare er nettdebatt. Kvaliteten varierer i stor grad fra forum til forum. Og mens interessen min for nettdebatt vokste, ble jeg mer nysgjerrig på hvordan redaksjonene kan påvirke debatten og hvilken effekt ulike tiltak kan ha. Den endelige problemstillingen så slik ut: I hvilken grad oppfyller debatten om innvandring på norske nettavisers diskusjonsfora kriterier for en ideell debatt i et deliberativt demokrati? Hvilke forskjeller finnes mellom diskusjonsfora med ulik grad av kontroll?

I ettertid har jeg fått spørmål om hvorfor jeg konsentrerte meg om innvandringstemaet. Det er ikke representativt, hevdet noen, og mente at det ofte er mer hets og færre saklige argumenter i nettdebatten om innvandring enn andre temaer. Overfor dem med slike innvendinger har jeg understreket at det var nødvendig å konsentrere seg om én diskusjonsgruppe for å oppnå sammenlignbare data. Valget falt på innvandring fordi det er blant de mest diskuterte temaene på nettet, og nettopp fordi det er på dette området man finner de mest ytterliggående holdningene. Metoden betegnes som “the extreme-case method”, og kjennetegnes av at utvalget er atypisk eller annerledes. Slike case er interessante, fordi det ofte er mer informasjon å hente, og eventuelle forskjeller mellom foraene kan bli tydeligere.

Habermask målestokk

Ved hjelp av kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse studerte jeg et utvalg av nettdebatter med temaet innvandring på tre diskusjonsfora med ulik grad av kontroll (f. eks. redaksjonell styring og deltakelse i debattene, registrering av personopplysninger, og krav om fullt navn og oppfordring til andre personopplysninger). Debattforumet på Hegnar Online var utvalgsenheten med minst redaksjonell kontroll. Her var det før juli 2011 ingen krav om registrering, og debattene ble tilsynelatende i svært liten grad moderert. Debattsentralen i Aftenposten (som ble stengt høsten 2011) havnet midt på treet. Det var liten redaksjonell deltakelse og styring, og ingen krav om fullt navn. Deltakerne måtte opprette brukerkonto og dele personopplysninger med redaksjonen. Verdidebatt.no i avisen Vårt Land var det mest kontrollerte forumet. Her er det krav om å signere med fullt navn, og redaksjonen styrer til en viss grad debattene ved å fremheve de beste innleggene og selv svare på spørsmål og skrive egne innlegg for nettdebatten.

Det teoretiske utgangspunktet hentet jeg fra Jürgen Habermas’ teori om det deliberative demokratiet (samtaledemokratiet). Målet for det deliberative demokratiet er at meninger skal brytes mot hverandre gjennom samtale og diskusjon for å dempe konflikter, og at deltakerne til slutt respekterer det felles beste. Gjennom ny informasjon og refleksjon er det mulig å bli overbevist om at man selv ikke representerer den beste løsningen.

Et uoppnåelig ideal, vil mange hevde, men likevel et ideal som er blitt mye brukt i analyse av debatter mellom både politikere og andre debattanter, siden kjernen i teorien om det deliberative demokratiet, nemlig kommunikasjon mellom et mangfold av stemmer, av mange anses som en demokratisk nødvendighet i dagens samfunn.

For å måle grad av deliberasjon, brukte jeg ni kriterier som Raphael Kies (2010) har utarbeidet basert på Habermas’ demokratiteori: Inklusjon, diskursiv likhet, gjensidighet, begrunnelse, refleksjon, empati, oppriktighet, mangfold og ekstern innflytelse.

Kriteriene ble brukt som ledetråder i den videre innholdsanalysen.

Noen hundre analyserte debattinnlegg senere, var konklusjonen klar. Og den levnet liten tvil: Styring gir deliberasjon. Det er mulig for en redaksjon å kontrollere seg til et ryddigere nettforum.

Tydelige forskjeller

De største forskjellene fant jeg på kriteriene om begrunnelse, gjensidighet og empati. For eksempel er påstander og holdninger begrunnet med argumenter i 78 prosent av kommentarene på Verdidebatt.no, mot 45 prosent på Debattsentralen og kun 18 prosent på Hegnars Debattforum.

Gjensidighet målte jeg blant annet ved å se på grad av meningsutveksling, og forskjellene var store: 41 prosent av Verdidebatts innlegg inneholder et argument som knyttes direkte til et annet argument. De tilsvarende tallene for Debattsentralen og Debattforum er henholdsvis 10 prosent og 3 prosent.

Figur 1 viser tydelig at Verdidebatt kommer best ut på kriteriene som kjennetegner en god deliberativ debatt. Deretter følger Debattsentralen, mens Hegnar Onlines Debattforum imøtekommer disse kriteriene i minst grad.

Figur 1: Argumenter, meningsutveksling og refleksjon på Verdidebatt, Debattsentralen og Debattforum. Prosent.

Empati-kriteriet er ifølge Kies helt sentralt, siden de andre kriteriene springer ut fra nettopp dette. Dersom man er oppriktig interessert i sine medborgeres meninger og bekymringer, vil man være mer tilbøyelig til å lytte til deres argumenter, begrunne sine egne argumenter og skifte mening hvis man er overbevist.

Mangel på empati undersøkte jeg ved å kode krangling, skjellsord, personangrep, trusler og aggresjon samt rasisme, fordommer og hets.

Figur 2: Grad av empati på Verdidebatt, Debattsentralen og Debattforum. Prosent.

På figur 2 ser vi kjennetegn som kan være til hinder for en god debatt i et deliberativt demokrati. Det er Hegnar Online som har den høyeste andelen innlegg med som indikerer mangel på empati, og Verdidebatt har den laveste andelen.

22. juli endret debatten

Interessen for nettdebatt blusset opp i etterkant av terrorangrepene 22. juli. Det viste seg at Anders Behring Breivik hadde vært en aktiv nettdebattant. Og det ble også kjent at Behring Breivik langt ifra var alene om å fronte farlige holdninger på nett, slik Øyvind Strømmen skrev om i Aftenposten allerede 23. juli.

Avis etter avis endret reglementet for nettdebatt til det strengere, samtidig som politikerne messet frem ordene om åpenhet og demokrati. Mer åpenhet og demokrati, du liksom, fnyste mange nettdebattanter. Paradoksalt nok, tror jeg et strammere grep rundt nettdebattarenaen kan ha ført til nettopp mer åpenhet og demokrati — i hvert fall i betydningen at flere skal bli hørt. La meg forklare: Ikke lenge etter terrorangrepet, fikk jeg jobb som vikar i Aftenpostens debattredaksjon. En av oppgavene mine var å følge med på nettdebatten og gripe inn hvis det forekom overtramp. Sammen med en mer aktiv moderering av og deltakelse i debatten, ble det satset mer på å invitere ulike aktører til både å skrive og kommentere saker på nett. Flere av kommentatorene og redaktørene i avisen er også blitt mer aktive i kommentarfeltet under egne saker, og svarer ofte på spørsmål fra leserne.

Kombinasjonen ga resultater; mange av debattene ble gode, og det uten at vi trengte å innskrenke ytringsfriheten ved å nekte folk å skrive anonymt — en løsning mange andre redaksjoner valgte. Med gode debatter stiger interessen for hva som blir sagt i kommentarfeltet. Flere får sjansen til å bli hørt — dermed blir det mer åpenhet og demokrati. Erfaringene mine fra Aftenposten samsvarer altså med analysene jeg gjorde i masteroppgaven: Mer innblanding fra redaksjonen fører til en bedre og mer ordnet debatt.

Alle må bli hørt

Jeg jobber nå som ansvarlig for Si ;D, Aftenpostens debattside for ungdom. Også her skiller målgruppen seg betraktelig fra den typiske Aftenposten-debattant. Språket er mer direkte. Meningene ofte klare og sjelden pakket inn i passivt akademikerspråk som kan være både tungt og kjedelig å lese. Uten å sammenligne nettdebattantene med barn for øvrig, ønsker jeg (i ekte habermask ånd) å understreke hvor viktig det er å lytte til alle samfunnets grupper, uavhengig av antall år på skolebenken, yrkestittel og nettverk. Og for å bli hørt, trenger man en ytringsarena. Diskusjonsforaene og kommentarfeltene er ypperlige kandidater for en arena hvor alle kan uttale seg om hva de vil. Men det krever betydelig innsats og selvkontroll fra deltakerne selv, klare regler og en redaksjon som er villig til å sette av ressurser nok til å følge opp debattene og debattantene.

I forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik har Aftenposten tatt enda et midlertidig grep: forhåndsmoderering av nettdebatten. Noen nettdebattanter har reagert negativt på dette, og debattleder på nett Mina Hauge Nærland svarer følgende:

“Den første uken av rettssaken opplevde vi flere ting. Det ble mobilisert blant en del debattanter som kom med uforbeholden støtte til Anders Behring Breivik, og vi opplevde truende kommentarer og sjikane av overlevende etter Utøya. Vi kan ikke godta denne typen støtte til drap eller hets av mennesker i en sårbar situasjon. Derfor innførte vi forhåndsmoderering i en periode.”

Aftenposten kunne ha valgt å stenge kommentarfeltene under rettssaken. I stedet opprettholder man muligheten for leserne til å ytre seg, samtidig som man sikrer seg mot verbale angrep mot sårbare individer. Forhåndsmoderering av debatten er ikke en ideell løsning, men i visse situasjoner kan det være nødvendig. Spesielt hvis alternativet er null debatt.

Litteraturreferanser:
Berg, Ingvild (2011): Nettdebatt og demokrati – styring eller anarki? Universitetet i Oslo.
Kies, Raphaël (2010): Promises and limits of web-deliberation. New York: Palgrave Macmillan.

Det er to formuleringer av normer for god debatt vi vil vurdere. Den ene tilnærmingen er inspirert av Jürgen Habermas, og artikulerer idealer for diskusjon mellom mennesker som er interessert i å basere sine oppfatninger på best mulig grunnlag. Dette er normer som er positive i den forstand at de sier hvilke egenskaper en god diskusjon bør ha. Den andre tilnærmingen er fra saklighetslæren til Arne Næss. Disse normene er negative i den forstand at de sier hva slags argumenter som er usaklige og derfor bør unngås. Næss er opptatt av at usaklighet skader kommunikasjon og reduserer muligheten for å lære noe av diskusjonen. 

Formålet med debatt i nettavisenes kommentarfelt er å få leserne til å belyse saken avisen skriver om, fra sine perspektiver. De to teoriene om normer for debatt kan sees som forslag til svar på spørsmålet: hva kjennetegner en debatt hvor dette formålet realiseres?  Skillet mellom å overtale og å overbevise er grunnleggende for både Næss og Habermas: det er snakk om normer for rasjonell meningsutveksling og ikke strategier for «å vinne» diskusjoner. Men antakelsen er ikke at målet med diskusjonen nødvendigvis er å bli enige. Folk kan gjerne være rykende uenige, men likevel saklige.

Idealer for deliberasjon

Det er gjort en rekke forsøk på å gi mer operasjonelle versjoner av Habermas abstrakte formuleringer. Hvor godt disse forsøkene ivaretar de filosofiske intensjonene til Habermas, spiller en underordnet rolle her. I boka Promises and Limits of Web-deliberation foreslår Raphäel Kies noen formuleringer av Habermas-inspirerte normer for debatt, som han mener kan brukes i evaluering også av nettdebatter. Kies formulerer 9 idealer som debatter og deltakerne i denne bør oppfylle:

1. Inklusjon, det vil si at alle som er interessert i saken kan bidra med sitt syn, maktforhold i og rundt debattantene ekskluderer ikke noen fra å delta
2. Diskursiv likhet: alle kan introdusere et tema og kommentere på andres innlegg.
3. Begrunnelse: argumenter må støttes av begrunnelser som de andre deltakerne i debatten kan forholde seg til
4. Gjensidighet: debattantene må forholde seg til det andre sier
5. Refleksivitet: deltakerne må være villige til å vurdere sine egne antakelser, holdninger og verdier
6. Empati: deltakerne må være sensitive overfor andres syn og oppfatninger
7. Oppriktighet: deltakerne i debatten må gjøre ærlige forsøk på å få frem all relevant informasjon, og vise sine sanne intensjoner
8. Mangfold: debatten må gi rom for hele bredden av syn, også slike som er kontroversielle og kritiske
9. Ekstern innvirkning: en vellykket debatt har også innvirkning utover selve debattforumet

Habermas-inspirerte kriterier gir best mening i vurdering av politisk debatt. Et eksempel på dette er masteroppgaven til Thomas Vie Nordeide, som vurderer den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn i 2009 i lys av kriterier tilsvarende punktene 3–5 på listen over. Refleksivitet (punkt 5), som Nordeide kaller kommunikativ handling, har å gjøre med i hvilken grad debattantene står fast ved sine standpunkter uansett hva som kommer frem i debatten, eller om man er villig til å skifte syn om et bedre argument legges på bordet. Krav om begrunnelse av standpunkter og gyldighetskrav (punkt 3) er et viktig mål på debattkvalitet, fordi det er gjennom å forsøke å gi begrunnelser at nye fasetter av sakskomplekset kommer frem.

I hvilken grad motargumenter tas til følge eller ignoreres (punkt 4), er vesentlig i forhold til en vurdering av nettdebatters kvalitet. Det er i alle fall fire måter å håndtere motargumenter på. De kan bli (i) ignorert; (ii) inkludert i eget innlegg, men avvist; (iii) inkludert i innlegget, men omtales på en nøytral måte; (iv) og motargumenter blir inkludert og verdsatt. Den avsluttende partilederdebatten i 2009 var kjennetegnet av at motargumenter stort sett ble ignorert eller avvist uten at man gikk inn på substansen i argumentene.

Her er et eksempel fra et ordskifte mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Først kritiserer Stoltenberg FrP for å prioritere reduksjon av skatter og avgifter, noe i følge ham, ville ha medført finansieringsproblemer av eldrebølgen.  Deretter argumenterer han for et forslag til sykehjemsforlik, knyttet til en forskrift om rettigheter til sykehjemsplass. Så svarer Siv Jensen på dette. I sitt motargument ignorerer hun det første argumentet og avfeier forslaget om sykehjemsgaranti:

SJ: Den forskriften som du skryter av, den ler jo eldreorganisasjonene av, de sier at det ikke er noen forskjell på den og de manglende rettighetene de har i dag. Det er     bare  en  måte å  gjøre dette på, Jens Stoltenberg. Det er å gi landets eldre mennesker den samme lovfestede retten som dine barn har til skoleplass. Så det er ingen som stiller spørsmål når seksåringer møter opp på skolen og sier at beklager, her er det fullt, du får komme igjen til neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett. Den samme lovfestede retten må nå landets eldre få […]

Som tilhørere til debatten får vi ikke vite noe om hvordan FrP svarer på kritikken om finansiering, og heller ikke noe om hva som er problemet med den forskriften Stoltenberg nevner. Den avsluttende partilederdebatten er full av eksempler på at politikerne – og definitivt ikke bare representanter for FrP – debatterer på en måte som ikke gir tilhørerne bedre grunnlag for selv å ta stilling til de spørsmålene det snakkes om. Poenget i vår sammenheng er at problemet bunner i at deltakerne i debatten bryter med normer for debatt av den typen som artikuleres i punktene 3–5.

Punktene 1–9 er krevende idealer, men Kies viser at de kan brukes til å vurdere kvalitet på nettdebatt i praksis. Og Ingvild Berg bruker i sin masteroppgave kriteriene på interessante måter til å vurdere norske nettdebatter våren 2011. Styrken som fremheves ved nettdebatter er særlig 1, 2 og 8. Det svakeste punktet er 9, og ofte scorer debattene lavt på 3–6.

Disse kriteriene fokuserer på om debattantene viser respekt for hverandre, men sier lite direkte om innholdet i debatten. De sier for eksempel ikke noe om kvaliteten på kommentarene, eller hvor gode begrunnelsene er. Ta to av de hyppigst diskuterte problemene med kvalitet i nettdebatter, nemlig personangrep og at folk ikke holder seg til saken. Kriteriene for kvalitet må artikulere disse på en tydelig måte. Kriteriene til Kies/Habermas berører disse, på den måten at personangrep er i strid med punkt 6 om empati, og punkt 4 impliserer et krav om å holde seg til saken. Men disse normene, som bunner i krav om gjensidige respekten mellom deltakerne, får ikke frem hele kjernen i problemene. Problemet med personangrep er delvis at det er respektløst, men mest at det ikke er noe argument som er relevant for å ta stilling til saken. Det samme gjelder innlegg på siden av debattens tema, som først og fremst er et problem fordi det ikke tilfører debatten momenter som er relevante for å vurdere alternative standpunkt.

Saklighetslæren til Arne Næss

Normene for saklighet som Arne Næss i sin tid foreslo, er et alternativt perspektiv på debattkvalitet. Det er ingen motsetning mellom kriteriene vi har sett på ovenfor og Næss sine normer, men de siste fokuserer mer på selve debatten enn forholdet mellom debattantene. Arild Pedersen har diskutert saklighet i nettdebatt i lys av normene til Næss (Aftenposten, 7/2–2012). Saklighetslæren til Næss er formulert som 6 normer mot usaklighet:

1. Mot tendensiøst utenomsnakk
2. Mot tendensiøse gjengivelser
3. Mot tendensiøs flertydighet
4. Mot tendensiøs bruk av stråmenn
5. Mot tendensiøse originalfremstillinger
6. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Et annet ord for tendensiøs er ensidig, det vil si innlegg som forsøker å påvirke stillingstagen ved å sette saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den første normen dersom et argument a) ikke er relevant for saken, b) ikke kommer med et argument som er egnet til å støtte eller svekke noe standpunkt i debatten c) ikke er en presisering eller oppklaring av en misforståelse., eller d) påvirker tilhørerne til å godta en av posisjonene i debatten. Personangrep er et eksempel på tendensiøst utenomsnakk. Hvis man ikke holder seg til saken er det også en form for tendensiøst utenomsnakk, men kan også involvere brudd på andre normer, blant annet bruk av stråmenn.

Fordelen med Næss sine regler som utgangspunkt for å lage en kvalitetsindeks er at de gir relativt klare kriterier for når et debattinnlegg er usaklig. Da er det mulig å vurdere den enkelte kommentaren lokalt for seg, noe som er enklere i praksis enn å skulle gjøre en helhetlig vurdering av debatten under ett. Det er også lettere å vurdere om et innlegg er usaklig, enn om – eller i hvilken grad — de tilfredsstiller idealer for en god debatt.

Forslag til kvalitetsindeks

Vi vil forsøke å ta normene til Næss som utgangspunkt for en usaklighetsindeks, hvor vi starter med å telle antall kommentarer som kriteriene klassifiserer som usaklige. Antall usaklige innlegg (U) delt på det totale antall kommentarer (K) gir et mål (U/K) på hvor usaklig debatten er. Dette er et tall mellom 0 og 1 (som ganget med 100 gir prosenten).

Men som et mål på kvalitet er dette for begrenset. Det tar ikke hensyn til om det er få eller mange med i debatten, eller hvor mange innlegg det er, noe som også er relevante dimensjoner av debattkvalitet. Vi kan ta høyde for dette ved å bringe inn antall innlegg og antall debattdeltakere i formelen:

Kvalitetsnivå = (K + D) *  (1 — U/K)

K er altså totalt antall innlegg, U er antall usaklige innlegg og D er antall deltakere i debatten. Uttrykket på høyre side er et tall mellom 0 og 1 som angir andelen saklige innlegg i debatten. Ganges dette med summen av alle innlegg og deltakere, vil vi få et tall som både reflekterer saklighetsnivået og debattens omfang. Dette er ikke et perfekt mål på kvalitet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunnlag for å sammenlikne debatter for å se hvilken innvirkning krav om anonymitet og andre former for regulering har.

Dette vil i teorien gi en indeks for noe vi kunne kalle debattkvalitet. Men det neste spørsmålet er om kriteriene for usaklighet kan brukes på en enkel og ukontroversiell måte i praksis. Det vil være tema for neste bloggpost om «Ytring på nett».

Ved Institutt for informasjons- og medievitenskap starter vi nå opp et prosjekt om reguleringene av avisenes nettdebatter etter 22/7. Prosjektet er støttet av Fritt Ord. I prosjektbloggen «Ytring på nett» vil vi legge frem problemstillinger, diskutere synspunkter og presentere resultater underveis.

Begrensninger på anonymitet

Det er forskjeller avisene i mellom når det gjelder krav til identifisering av debattanter. Det store flertall krever at man må identifisere i forbindelse med registrering, men mange tillater at debattantene opptrer med kallenavn i diskusjonene. Vår gjennomgang av nettutgavene til papiravisene med opplag over 7.000, viser at med noen få unntak krever alle registrering for å delta i debattene. Hva man må oppgi for å registrere seg varierer. Standard krav til registrering via avisenes eget debattsystem er en verifisert e‑postadresse og/eller mobiltelefonnummer. Mange steder kan man i tillegg registrere seg via Facebook, Twitter, Yahoo, Google eller OpenId. Noen steder – blant annet på VG.no — er registrering via Facebook eneste mulighet.

Mange aviser krever i tillegg til registrering at innlegg skrives under fullt navn. Det gjelder blant annet Dagsavisen, Vårt Land, VG (i kommentarfelt under artikler), Fredriksstad Blad, Nettavisen, Nordlys, Budstikka, Haugesunds Avis, Romsdals Budstikke og Østlendingen. Et flertall av avisene til A‑pressen krever at nettdebattanter skriver under fullt navn.

For å finne helt anonyme debatter må man gå til debattfora som diskusjon.no.

To posisjoner

Diskusjonen av regulering av nettdebattene i etterkant av 22/7 viste at det er stor uenighet blant debattredaktørene i spørsmålet om anonymitet. Ofte bunner uenigheten i ulike antakelser om hvilken betydning anonymitet har for deltakelse og kvalitet på ytringene. For eksempel sier redaktør Espen Egil Hansen i VG.no, som innførte krav registrering via Facebook og fullt navn på kommentarer, at «En stor andel av brukerne på Facebook framstår med fullt navn og bilde, og vi tror at kommentarene under våre artikler blir bedre når folk bruker eget navn» (Vårt Land, 12.8.2011). Antakelsen om at identifikasjon gir bedre debatt er også et moment i vurderingen til Bergens Tidende, som foreløpig har valgt ikke å kreve at kommentarer skrives under fullt navn. Debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, skriver at hypotesen i redaksjonene har «vore at dersom en får folk til å skrive under fullt namn, så vil debattklimaet endre seg til det betre.» (bt.no, 5.9.2011, under overskriften «Målet er mindre anonymitet på bt.no»).

På den andre siden argumenterer mange, blant annet Dagbladet, med at et krav om full identitet vil kunne føre til at viktige stemmer blir borte: «Vi må huske på at en del mennesker ikke vil komme til orde hvis de må stå fram med fullt navn. Jeg tenker på voldsofre, varslere og dissidenter. Hva med folk i for eksempel Forsvaret som har kritiske oppfatninger om kjøp av jagerfly eller lokaliseringsspørsmål?» (redaktør John Arne Markussen, dagbladet.no, 19.12.2011) Andre har hevdet at muligheten for anonymitet kan gjøre at folk som ikke har selvtillit nok til å ytre seg i full offentlighet, tør å bidra med sin stemme i debatten.

Det er to ting å si om disse posisjonene. Det ene er at de begge bygger på antakelser som kan undersøkes empirisk. Det andre er at de viser det dilemma som er kjernen i spørsmålet om anonymitet i nettdebatter. La oss ta dilemmaet først. Det er all grunn til å tro at jo lavere terskelen for å delta i debatten er, jo mer vil mengden støy øke. Det vil redusere muligheten for innlegg med verdi til å få oppmerksomhet. Redaktøren i VG Nett, Espen Egil Hansen, er inne på dette i sin begrunnelse for at vg.no fjernet muligheten til anonyme innlegg etter 22/7: «Vår største utfordring er ikke lovstridig innhold, men at mange kommer med korte heiarop eller søppelkommentarer. De som virkelig bruker tid på å formulere seg, drukner ofte i mengden, og vi håper det nye systemet vil endre på dette.» (til Aftenposten, 12.8.2011) Problemet er at støyen reduserer verdien av å ytre seg i et forum, fordi det er færre som blir oppmerksomme på det du sier. Det vil i sin tur gjøre at folk som har noe viktig å komme med, har mindre grunn til å bruke forumet. Så samtidig som krav om identitet kan gjøre at noen stemmer blir borte, vil det å senke terskelen for deltakelse ved å tillate anonyme ytringer, også kunne ha som resultat at viktige stemmer ikke kommer frem. Dette er et dilemma som bare kan håndteres gjennom ved å finne måter å regulere debatten på, som optimaliserer forholdet mellom kvalitet og støy.

Forholdet mellom signal og støy

Diskusjonen om anonymitet i nettdebatter har fått mye mer oppmerksomhet og utløst mye mer engasjement – særlig blant nettdebattantene selv — enn spørsmålet hvordan de skal modereres. Det er et paradoks. Formulert som «retten til å være anonym» fremstår spørsmålet som et prinsipielt ytringsfrihetsproblem. Men saken kan ikke avgjøres ved hjelp av prinsipielle betraktninger alene. Spørsmålet er i stor grad empirisk: hvilke ordninger gir de beste betingelsene for god kommunikasjon, og minst mulig støy?

Målet med det prosjektet vi er i gang med, er å belyse dette spørsmålet best mulig. Det vil vi gjøre ved å sammenlikne debatten i aviser før og etter innføring av restriksjoner på mulighetene til å være anonym, og ved å sammenlikne debattene i aviser som krever fullt navn med debatten i slike som bare krever identitet ved registrering. Et viktig spørsmål i den totale vurderingen av ytringsmulighetene, er hva det betyr at debattanter har mange alternative kanaler, med ulike krav til identifikasjon, som de kan velge å ytre seg i.

Problemstillingen reiser selvsagt normative spørsmål om hva kvalitet i debatt er for noe. Vår hypotese er at selv om man strides om hva som skaper en god debatt, er det stor grad av enighet om hva en god debatt er. Her vil vi se på avisenes regler for debatt, og undersøke hvordan kvalitetskravene håndheves gjennom modereringen. Vi vil også se på forslag til kriterier for saklighet som Habermas, Næss og andre har lagt frem, og vurdere hvor egnede de er for å evaluere kvalitet av nettdebatter.

I diskusjonen om anonymitet i nettdebatter kommer også hensynet til debattantenes personvern opp. Et av problemene er risiko for misbruk av opplysninger som er gitt i forbindelse med registrering, og flere har vært bekymret for registrering via Facebook. Her er det behov for en vurdering av personvernrisikoen ved de ulike registreringsløsningene. I vårt prosjekt vil vi følge med på utviklingen, men ikke selv ha kapasitet til å gjøre en systematisk risikovurdering av de tekniske løsningene.

70 prosent av landets befolkning mistet kontrollen over opplysninger om navn, telefonnummer, adresse og personnummer. Angrepet var det største i en lengre rekke av datainnbrudd.

For å lettere kunne overvåke og moderere kritikk av myndighetene, ble det i 2004 innført restriksjoner mot anonymitet på nettet. Systemet krever lagring av fullt navn og personnummer fra alle brukere som ønsker å skrive innlegg eller publisere materiale på populære nettsteder, og har gjort Sør-Korea til et fristende mål for internettkriminalitet.

I 2007 ble “real name”-reglene strammet inn, og forbudet mot anonymitet gjelder nå alle nettportaler med mer enn 100.000 daglige brukere, i første rekke sosiale medier og nettaviser.

Prioriterer overvåkning foran personvern

Professor i rettsvitenskap ved Korea University i Seoul Park Kyung-sin forteller at sørkoreanerne er redde etter angrepet, som rammet de populære sosiale nettverkssidene Nate og Cyworld.

Nettverkstjenesten Nate (skjermbilde).

Etter hendelsen i sommer og andre liknende angrep mot både offentlige nettsider og private selskaper, så det ut til at forbudet mot anonymitet ville bli opphevet av sikkerhetshensyn. Dette har imidlertid ikke skjedd ennå, men myndighetene kommer høyst sannsynlig til å fjerne kravet om registrering med personnummer.

For sørkoreanske nettportaler ser en foreløpig løsning på sikkerhetsproblemene ut til å bli brukeridentifisering via kredittkort og mobiltelefoner. Praksisendringen ble annonsert i julen, og regnes å være en direkte konsekvens av datainnbruddene.

Nye metoder trenger ikke bety liberalisering

Park Kyung-sin mener at den seneste utviklingen vitner om endring av metoder heller enn endring av holdninger.

— Skandalene har ikke forandret sørkoreanske myndigheters holdning til anonymitet på internett. Myndighetene har stor interesse av å beholde “real name”-systemet, fordi de ønsker å kontrollere forekomsten av opposisjonelle ytringer. Dersom brukere av sosiale medier og nettaviser kan være anonyme igjen, kan ikke myndighetene overvåke enkeltindivider slik som i dag, sier han.

Han forklarer at overvåkning av nettet i dag er svært enkelt, ettersom myndighetene har krav på å få utlevert informasjon om hvem som står bak publiseringer uten å gå gjennom rettssystemet eller si ifra til brukeren det gjelder.

Dersom det innføres et forbud mot å benytte personnummer til brukerregistrering på nettsteder, er det sannsynlig at en alternativ ordning med spesielle “i‑PIN”-numre som kun kan brukes på nettet vil bli innført i stedet.

Sør-Korea har lenge vært kjent som verdens mest nett-oppkoblede land. En stor andel av befolkningen har tilgang til høyhastighets bredbåndsforbindelse.

Markedsføres som internetts redning

Sørkoreanere flest ser, ifølge Park Kyung-sin, hverken sammenhengen mellom systemet som krever oppbevaring av store mengder persondata og datainnbruddene, eller mellom systemet og myndighetenes ønske om å overvåke.

“Real-name”-systemet hadde stor støtte i befolkningen da det ble innført (selv om noen bloggere var kritiske til tallene), og er blitt markedsført som en metode for å holde internett rent, seriøst og fritt for kriminalitet.

Da forbudet først ble forsøkt lansert i 2003, lød ledertitlene i aviser som Korea JoongAng Daily, en engelskspråklig avis som blir solgt sammen med International Herald Tribune, typisk “War on Internet misuse” og “Keeping Net free of trash”. Forbrytere utnyttet anonymiteten på nett, het det i en ledeartikkel:

(…) perpetrators hide behind the Internet’s anonymity. (…) We commend the government for its decision to require Internet users in the private and public sectors to use their real names when leaving messages on Internet bulletin boards.

Få medier tok opp myndighetenes nyvunne evne til å overvåke internettbruk, eller begrensningene i ytringsfriheten forbudet mot anonymitet medfører. Det er i dag enighet blant menneskerettighetsorganisasjoner om at systemet fører til forhåndssensur og knebler offentlig debatt og opinion (se rapport fra organisasjonen Freedom House — pdf).

Ingen tegn til ønsket effekt

Da forbudet ble strammet inn i 2007 ved “The Act on the Promotion of Information and Communications Network Utilization and User Protection” var flere medier kritiske enn i 2003, men fortsatt får myndighetene mye spalteplass til å forklare at tiltakene blir gjort for å beskytte brukere mot nettkriminalitet.

Park Kyung-sin mener imidlertid at tiltakene ikke har hatt noen positiv effekt.

— Myndighetene tror at de vil redusere uønsket eller kriminell aktivitet, men det har vist seg å ikke stemme. Personer som vil publisere uønsket innhold vil fortsette under falsk identitet uansett. Det eneste som skjer er at folk uten slike hensikter får en høyere terskel for å delta i diskusjoner, sier han.

Ifølge professoren viser koreanske studier at forbudet mot anonymitet har ført til høyere andel uønsket innhold på nettet, ettersom total nettaktivitet har gått ned mens uønsket nettaktivitet forblir på samme nivå.

Dagens ordning er også lett å omgå, og dette skal være en av grunnene til at koreanske myndigheter nå revurderer systemet. Siden reglene bare gjelder koreanske portaler, blir systemet også kritisert for å diskriminere koreanske selskaper.

Kina i Sør-Koreas fotspor

Kina går imidlertid i motsatt retning, og innførte i desember et liknende identifikasjonssystem for mikroblogging, noe bl.a. kommunistpartiets organ Folkets Dagblad kaller et “steg i riktig retning”. Argumentene er svært like dem som blir brukt i Sør-Korea. Avisen skriver at anonym mikroblogging resulterte i:

(…) widespread irresponsible remarks, served as soil and air for rumors and encouraged fake online personas who manipulated Web opinions. (…) The new rules could change  the online  world  from  a bathroom  wall to a channel for rational expression of  opinion.

Tiltakene blir altså også i dette landet framstilt som forsøk på å ivareta den “legitime ytringsfriheten”. Fra 1. januar 2012 ble reglene innført også for mange betalingssystemer, bl.a. for kjøp av togbilletter.

Mange bloggere og hackere har den siste måneden protestert mot de nye reglene, bl.a. ved å utføre angrep liknende dem som ble sett i Sør-Korea (se video). Håpet er at også kinesiske myndigheter skal se sikkerhetsproblemene systemer som krever oppbevaring av personopplysninger medfører.

Kina kommer mye dårligere ut enn demokratiet Sør-Korea i Freedom House sine vurderinger av internettfrihet, og blir i 2011 betegnet som “ikke fritt” (se rapport om Kina — pdf ). Sør-Korea har til sammenlikning status som “delvis fritt”.

Bekymret for datasikkerhet i norske nettaviser

Flere norske nettaviser har den siste tiden innført restriksjoner når det gjelder anonyme innlegg i sine nettdebatter. Et av alternativene som har vært diskutert, er å kreve at debattanter oppgir hvem de er overfor redaksjonen, men framstår med pseudonym utad.

Selv om ikke brukere vil måtte oppgi personnummer for å delta i norske nettavisers kommentarfelt, vil endringene likevel føre til økt lagring av persondata hos norske nettaviser og deres samarbeidspartnere.

Torgeir Waterhouse, direktør for internett og nye medier i IKT-Norge, mener at nettaviser og liknende fora kan være interessante mål for hackere.

— Det vil alltid finnes aktører som har interesse av å vite hvem debattdeltakerne er, og som kan utnytte eventuelle sikkerhetsbrister, sier han.

Waterhouse mener at dersom pressens kildevern skal gjelde for de ytringene som skjer i kommentarfelt og debattfora, er det naturlig at også ansvaret for det tekniske kildevernet ligger hos redaktørene.

— Dersom nettdebatt skal sees på som en redaksjonell tjeneste, så har redaksjonen ansvar for å sikre at dine data ikke kommer på avveie. Jeg blir ikke overrasket dersom norske redaktører ikke har reflektert særlig mye rundt den tekniske sikkerheten når de innfører slike ordninger, sier han.

Waterhouse understreker at han ikke sitter med detaljkunnskap om hvordan norske nettaviser og debattportaler oppbevarer personopplysninger, men han mener at problemstillingen burde diskuteres.

— Jeg er bekymret for at sikkerhetsnivået for slike tjenester i dag nok er mer tilfeldig enn det burde være, sier han.

Etter 22. juli ble dette én debatt: Kan vi tillate at det bygges opp et uovervåket hatmiljø på nettet der anonyme debattanter sprer xenofobiske fordommer mot andre befolkningsgrupper og oppfordrer til kamp og korstog mot det de oppfatter som fienden i en sivilisasjonskrig? Noen vil forby meningene, andre vil slippe dem fram i dagslys. Noen forsvarer retten til anonymitet, andre vil rive masken av de ekstreme.

I. Anonym på nett: Argumenter for

Jeg skal forsøke å skissere de ulike posisjonene i denne debatten og forhåpentlig presentere noen av dilemmaene lovgivere, redaktører, forskere og allmennheten står overfor. Først noen argumenter for ikke bare å akseptere, men også beskytte retten til å være anonym på nettet generelt, og i nettdebatter spesielt.

1. I en debatt er det argumentenes tyngde som skal telle, ikke avsenderens status.
I amerikanske debatter om anonymitet vises det ofte til høyesterettsdommer John Paul Stevens’ votum i en sak fra 1995, der han skrev: ”The inherent worth of…speech in terms of its capacity for informing the public does not depend upon the identity of its source, whether corporation, association, union or individual.”

Dette er en ideell observasjon, basert på at debatter og informasjon er preget av 100 prosent rasjonalitet. De fleste av oss møter daglig meninger eller påstander hvor det er viktigere hvem som sier det, enn nøyaktig hva de sier. Jeg har tenkt å legge dommer Stevens’ ideelle fordring til side og heller forsøke å se hvilke dilemmaer som oppstår når konteksten er viktigere enn teksten. Det samme gjør jeg med argumentet om at anonymitet er demokratiserende fordi deltakerne i anonyme debatter er mer likeverdige. Når ingen kjenner debattantenes bakgrunn og status, teller bare argumentenes tyngde. Dette er bare en variant av John Paul Stevens-argumentet om argumentenes nakne egenverdi.

2. Det er en grunnleggende rett å ha flere roller uten å risikere spillover fra den ene rollen til den andre.
Det er lov å være prest og samtidig være en lidenskapelig samler av erotiske trykk, men det kan være vanskelig å delta under fullt navn i debatter med andre samlere.

Et sideargument her er retten til å lage seg en egen nettidentitet, å konstruere seg selv, om man vil. Vampus var et begrep i deler av den norske offentligheten lenge før Heidi Nordby Lunde sto fram og gradvis skjøv Vampus-figuren til side. Dette argumentet blir først interessant når ytringene er kontroversielle, det er få som argumenterer mot anonyme rosabloggere.

3. Det er en grunnleggende rett å kunne hevde ekstreme meninger uten fare for å miste jobben eller andre karrieremessige konsekvenser.
Dette er et legitimt argument for eksempel for personer med sterke meninger på felt som ikke berører deres yrke eller stilling. Perioden med Berufsverbot i Tyskland viser at demokratiske samfunn som er presset kan ty til midler som å stenge uønskede elementer ute fra arbeidslivet. En lærer på en skole eller universitet med et liberalt kollegium, som mener at kvinner fra naturens side er intellektuelt svakere utrustet enn mannen eller mener at det er akseptabelt å drepe abortleger, vil vanskelig kunne hevde dette uten å møte krav om avskjedigelse eller andre sanksjoner, selv om meningene i seg selv er lovlige. Olav Torvund, professor ved Senter for rettsinformatikk, UiO, skrev mens jakten på Fjordmans identitet pågikk, at tenk hvis han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole, som aldri har gitt uttrykk for noe politisk synspunkt.

4. Alle har rett til å hevde ekstreme meninger uten fare for represalier mot tredjepart.
Foreldre kan frykte at barna blir mobbet dersom de selv gir uttrykk for meninger som bryter sterkt med de sosiale normene i lokalmiljøet.

5. Alle har rett til å hevde ikke-ekstreme meninger uten fare for ubehagelige konsekvenser.
En rekke kompetente mennesker er forhindret fra å delta i den offentlige debatt på felt hvor de har unik innsikt fordi de ikke fritt kan gi uttrykk for private meninger. Vil ikke debatten tjene på at de deltar under pseudonym?

Bloggeren bak Marias Metode er både lege og langtidssyk. Hun blogget anonymt om sine erfaringer med sin egen stand for ikke å bli stigmatisert av sine kolleger. Det er vanskelig å påstå at hennes erfaringer fra begge sider av lege-pasientforholdet var uvesentlige.

6. Varsleres behov for beskyttelse.
Dette er et verdig formål, men lite relevant for diskusjonen om anonymitet i nettdebatter. Det er ikke der varslerne presenterer sin dokumentasjon. Selv om de gjorde det, ville de kunne inngå en avtale med redaktøren og vært omfattet av kildevernet.

7. Retten til å diskutere personlige spørsmål av intim natur.
Ungdom som er usikre på sin seksualitet og ikke tør diskutere med noen de kjenner, må ha en mulighet til å delta anonymt i nettdebatter. Dette argumentet brukes ofte som et forsvar for anonymitet på nettet, men er lite relevant i diskusjonen om anonymitet i argumenterende meningsutvekslinger. Massemedia har også lang tradisjon for å fravike kravet om å oppgi fullt navn i slike saker.

8. Viktige synspunkt kommer ikke fram på grunn av den sosiale kontrollen.
Dette argumentet forutsetter at argumentene ikke blir fremmet av noen som tør diskutere under eget navn, og er i slekt med John Paul Stevens-argumentet ovenfor. Synspunkt som fører til stigmatisering kan selvfølgelig være av både sterkt reaksjonær og sterkt visjonær karakter. Kan det være en Galileo blant oss som ikke tør å hevde sine oppfatninger, selv om de vil endre vårt verdensbilde, fordi han eller hun er redd for å bli marginalisert eller latterliggjort? Vil i så fall argumentene alene ha noen som helst gjennomslagskraft?

9. Forbud i Norge legitimerer overvåking i andre land.
Helge Øgrim, redaktør av Journalisten, er blant dem som har hevdet at retorikken fra motstanderne av retten til anonyme ytringer i Norge og andre vestlige land, kan utnyttes av autoritære regimer til å slå ned på nettsted som slipper til anonyme dissidenter.

Jeg liker å spørre de ivrigste EU-motstanderne om de også er motstandere av at Romania er med i EU for å teste om argumentene deres er av ren nasjonal art, eller har universell validitet. På samme måte bør kanskje vi som har forsøkt å begrense mulighetene for anonymitet, spørre oss selv om hvordan våre argument vil virke i Burma.

10. De ekstreme meningene er ofte religiøse og politiske, ikke hatefulle.
I debatten om ekstreme meninger er det en tendens til å sidestille ekstremitet med hatefulle, gjerne xenofobiske eller rasistiske meninger. Men i mange samfunn, og i bestemte epoker i våre egne samfunn, vil meninger som ellers beskyttes, bli oppfattet som ekstreme. Falun Gong oppfattes som en terrorbevegelse i Kina, men har legitimitet i de fleste andre land. Det er ikke så lenge siden sodomi var forbudt også i vestlige land. Hva som er ekstremt defineres av flertallet, grensene flytter seg med endringer i flertallets normer og oppfatninger. Men det er ikke minst presset fra de ekstreme meningene som flytter flertallet. Uten at normene utfordres, blir samfunnet statisk.

II. Anonym på nett: Argumenter mot

1. Mangel på kontekst, kunnskap om kompetanse og representativitet.
Begrepet ”den anonyme samtale” er nesten surrealistisk, og kunne vært tema for et av Ionescos dramaer: To eller flere personer som ikke vet hvem de andre er, og hvilken bakgrunn de har for å uttale seg, forsøker å overbevise hverandre.

Det er ikke usaklig å vurdere en påstands tyngde ut fra avsenderens kompetanse og posisjon. Det er banalt enkelt å vise at en oppfordring om å boikotte Israel har en helt annen interesse om det er Jonas Gahr Støre som fremmer den, enn om det er en Palestina-aktivist. Vi kan alle på noen sekunder konstruere utallige slike eksempler på at Stevens tar feil når han tror at argumentenes egenverdi er det eneste som driver samfunnsdebatten, eller bør drive den.

2. Den enes rett stopper der den andres integritet trues.
Martha Nussbaum, professor i jus og filosofi ved University of Chicago, og medredaktør av essaysamlingen “The Offensive Internet”, har skrevet at ”anonymity allows Internet bloggers to create for themselves a shame-free zone in which they can inflict shame on others”.

Kjernen i hele debatten om nettdebatten ligger i siste del av dette sitatet: “in which they can inflict shame on others”. I den grad ytrere på nett utelukkende driver med selvbesmittelse, er det ingen grunn til å kreve at de skal demaskeres. Annerledes blir det i det øyeblikk ytringene skader andre. Da er samfunnet nødt til å veie partenes rettighete mot hverandre. Det er denne avveiningen debatten dreier seg om. I hvilken grad skal retten til anonymitet trumfe retten til ikke å bli angrepet, sjikanert, truet eller forsøkt stigmatisert av andre, og i hvilken grad skal vi måtte akseptere at dette skjer uten at den andre har navn og ansikt?

3. Ekstreme meninger initierer ekstreme handlinger. Disse kan best avverges hvis vi kjenner dem som forkynner hat.
For å vurdere dette argumentet, trenger vi mer forskning om hvilken årsakssammenheng det eventuelt er mellom hatefulle ytringer og hatefulle handlinger. Jeg har ikke anledning til å gå i detalj om dette her, men vil vise til to innspill som kom i debatten etter 22. juli.

Professor Torkel Brekke skrev i august en artikkel på Civita.no der han tok utgangspunkt i Gordon Allports klassiske studie fra 1954 av fordommenes natur. Allports hovedfunn var at troll ikke sprekker i lyset, de formerer seg. Hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, og noen ganger til vold.

Brekke hevder at nyere forskning viser at hat avler hat, at forekomsten av hatefulle ytringer i det offentlige rom øker forekomsten av hatvold, og at hatefulle ytringer også i de tilfellene hvor de ikke følges av handling, reduserer livskvaliteten for dem som rammes av dem.

Petter Bae Brandtzæg, forsker ved SINTEF, skrev en kronikk i Aftenposten, også det i august, hvor han viste til en rekke forskningsfunn som tyder på at anonyme brukere er mer tilbøyelige til å spre dårlige råd i nettsamfunn enn identifiserte, og at de fleste studier viser klare tendenser til at anonym nettkommunikasjon har en tøffere og hardere form, med lavere terskel for fornærmelser og sjikane.

Brandtzæg skrev også at forskningslitteraturen viser en klar sammenheng mellom anonymitet og mobbing, og at den anonyme debatten reduserer andre menneskers ytringsfrihet.

Avsløringen av Fjordman
Det var særdeles interessant å følge hvordan medier som i den interne pressedebatten har forsvart retten til å være anonym, aktivt deltok i demaskeringen av Fjordman. Hvis det var så viktig å beskytte Peder Jensens identitet før 22. juli, hvorfor var det ikke like viktig etter 22. juli? Eller kanskje motsatt: Hvis det hjelper vår forståelse av terrorens bakgrunn å vite hvem Fjordman er, hvorfor var ikke den kunnskapen enda viktigere før terroren ble begått?

Olav Torvund mener at så lenge Fjordmans meninger ikke er ulovlige, er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Men er dette argumentet like sterkt hvis det kan føres overbevisende dokumentasjon for at hans i og for seg lovlige meninger inspirer til ulovlige, og dramatiske handlinger? Hvis Brekke og Bae Brandtzæg har rett, kan Fjordman med større tyngde beskyldes for å være sentral i et system som øker forekomsten av hat og styrker sannsynligheten for vold.

På den annen side: Var Baader Meinhof-gruppens handlinger en god nok begrunnelse til å kreve demaskering av alle andre som hevdet meninger som liknet på deres, ut fra argumentet om at disse meningene inspirerer til vold? Peder ”Fjordman” Jensen og de andre av Breiviks angivelige inspirasjonskilder, hevder jo alle at de befinner seg trygt innenfor lovens grenser, og utfører en viktig politisk funksjon ved å advare opinionen om den fare som etter deres mening truer Europa og den kristne sivilisasjon.

III. Redaktøransvar: Forskjell på den regulerte og uregulerte delen av nettet

Organer som driver nyhetsformidling og journalistisk produksjon skal ha redaktør etter lov om redaksjonell fridom. Noen faller klart utenfor, men det er store gråsoner. Det er ennå uavklart om bloggfarmer med flere deltakere hvor enkelte formidler nyheter, faller innenfor lovens definisjon.

Redaktørstyrte medier kan velge å gjengi anonyme påstander, enten som innlegg eller ved å la en kilde være anonym. I begge tilfeller blir redaktøren tillagt ansvaret for ytringen. Dette prinsippet ble sist slått fast av Høyesterett i saken mellom Tønsbergs Blad og Tom Vidar Rygh i 2003. Selv om avisen senere fikk medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, aksepterte også EMD prinsippet om ansvar for bruk av anonyme kilder.

En tjeneste som Blogger har derimot ikke ansvar for Fjordmans meninger, og har verken redaktøransvar eller lovbestemt rett til kildevern. Den er bare teknisk tilrettelegger for en anonym tjeneste. Ettersom tjenesten er gratis, trenger virksomheten som driver den ikke engang brukernes identitet for å kreve inn penger.

Medieansvarsutvalget: Delt innstilling i viktige spørsmål
Medieansvarsutvalget har formulert et forslag til lovtekst som innebærer at det kildevernet som gjelder for trykt skrift utvides til også å omfatte digitale publikasjoner ved at definisjonen av massemedium gjøres plattformnøytral. Flertallet i utvalget ville ikke ha særskilte bestemmelser som ytterligere utvikler kildens individuelle rett til anonymitet.

Et mindretall bestående av Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Gunnar Flikke vil ha et absolutt og ubetinget kildevern for journalister og redaktører, men argumenterer for at dette bør begrenses til redaktørstyrte medier som faller inn under en ny medieansvarslov. Begrunnelsen er at kildevernet og redaktørinstituttet historisk har vært knyttet sammen, kildevern har forutsatt en redaktør som var villig til å ta på seg ytringsansvaret for anonyme forfattere. Dette har også vært et hovedpoeng i mye av det Redaktørforeningens generalsekretær Nils E. Øy har skrevet om temaet. Han hevder blant annet at ”Anonymitetsretten er på mange måter far til det redaktøransvaret vi har i dag” (sitert i utvalgets utredning).

Utvalget delte seg også i synet på om ethvert nettsted skal være pliktig til å utpeke en særskilt redaktør, eller et prinsipalt ansvarssubjekt, slik Personvernkommisjonen formulerte det når den foreslo nettopp dette. Flertallet mener at det er uhensiktsmessig å kreve at alle nettsted som åpner for brukergenerert innhold, skal være forpliktet til å utpeke en bestemt redaktør. Ettersom en slik redaktør i mange tilfeller ikke vil ha noen praktisk mulighet til å føre effektiv kontroll med innholdet, vil vedkommende lett kunne bli strafferettslig ansvarlig for noe vedkommende ikke hadde kjennskap til. Flertallet foreslår derfor å bruke foretaksstraff i de tilfellene hvor det foregår anonyme lovbrudd på et nettsted.

Et mindretall, bestående av Magne Lerø og Rune Fløisbonn, går derimot inn for at ethvert nettsted skal forpliktes til å oppgi – på godt synlig sted – hvem som er ansvarlig for nettstedets innhold. Lerø er redaktør, Fløisbonn er avdelingsdirektør i Kripos. Man kan godt forestille seg at de har hatt ulike motiver for forslaget.

Etter 22. juli vedtok kulturministeren å forlenge høringsfristen for innstillingen med to måneder, til 1. januar 2012. Hun sier selv at det er for å hindre at lovdebatten blir for preget av terrorhendelsene, men det kan jo også tenkes at nettopp debatten om Anders Behring Breiviks anonyme inspiratorer, og den generelle høyreekstreme aktiviteten på nettet tilsier at vi bruker ekstra tid på å vurdere om dette er en rettstilstand som bør vernes eller endres.

I departementets begrunnelse for utsettelsen, heter det blant annet: “Dette gjelder for eksempel spørsmålet om ansvaret for brukerskapt innhold (inkl. nettdebatter) både i redigerte medier og i medier uten en sentral redaktørfunksjon. Et særlig spørsmål i denne sammenheng er plassering av ansvar for anonyme ytringer.”

Andres syn
Olav Torvund skriver at han ikke ser noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt, men navnet trenger ikke alltid være synlig for allmennheten. Han støtter imidlertid ideen om å innføre redaktøransvar for alle nettsider.

IV. Norsk presses diskusjon gjennom 15 år

Diskusjonen om redigering av debattene på nettstedene til medier som er underlagt Vær Varsom-plakaten og PFU-systemet har gått i bølger siden sent på 1990-tallet, da nettavisene etter hvert slapp til brukerne uredigert og anonymt, i strid med den praksis avisene hadde for sine papirutgaver.

Den første skikkelige runden kom i forbindelse med en revisjon av VV-plakaten i 2001, og vi fikk en repetisjon i 2005. Jeg satt i begge utvalgene, som foreslo samme prinsipp: Alt brukergenerert innhold er underlagt det samme redaktøransvar som resten av mediets innhold. Alt innhold skal, så langt det er teknisk mulig, underlegges redaksjonell vurdering før publisering. Forslaget tok høyde for at noen debatter har en umiddelbarhet som tilsvarer direkte sending i kringkasting, og derfor ikke kan forhåndsredigeres. I slike tilfeller skal debatten kontinuerlig overvåkes og krenkende innhold fjernes så raskt som mulig.

Forslagene omhandlet ikke anonyme innlegg spesifikt, men understreket redaktørens ansvar også der hvor han eller hun aksepterer anonym debatt. I hvilken grad dette skal aksepteres, er uansett en redaksjonell avgjørelse.

Utviklingen fram til 22. juli
I løpet av de siste årene er kontrollen med debatten blitt strammere, også i de største mediene. VG Nett og Dagbladet har prøvd ulike modeller, blant annet outsourcing til et svensk selskap som overvåket debattsidene, tekniske filtre, registrering og en slags VIP-behandling av registrerte deltakere.

To av avisene i Mentor Medier-konsernet, Dagsavisen (Nye meninger) og Vårt Land (Verdidebatt), har gått mer offensivt til verks, og skapt nye debattarenaer hvor redaksjonen er synlig til stede, samtidig som det kreves fullt navn av deltakerne. I en masteroppgave ved UiO har Ingvild Berg funnet at det er en klar sammenheng mellom krav til debattantene og kvalitet på debatten, kvalitet her målt som fravær av sjikane, rasistiske utsagn og respektløse ytringer.

Om lag 25 prosent av norske nettaviser har et system med forhåndsmoderering. Jeg har ikke sett noen tall på hvor stor andel som aksepterte anonymitet eller pseudonymitet.

Situasjonen etter 22. juli
Så godt som alle de store redaksjonene innførte restriksjoner på nettdebatten etter 22. juli. Dagbladet stengte kommentarfeltet, og åpnet gradvis igjen. Aftenposten stengte Debattsentralen “midlertidig” (den er i skrivende stund fortsatt stengt). VG hadde allerede forbud mot kommentarer på krimsaker, ulykker og katastrofer, og stengte for anonym debatt 16. august. Etter denne datoen ba de debattantene logge inn med Facebook-profil. De stengte også debattmuligheten helt mellom 24.00 og 07.00, men gjorde ingen endring for leserforumet, hvor deltakerne oppretter egne debatt-tråder.

Hegnar Online stoppet debatten de første dagene og innførte brukerregistrering, Document.no stengte kommentarfeltet midlertidig, og åpnet det igjen etter en drøy uke. Fredriksstad Blad stengte for anonyme innlegg 15. august, og innførte innlogging via Facebook-profil. Sjefredaktør Erling Omvik begrunnet innstrammingen med at avisen ville ”få slutt på drittslengingen og heller få en bedre og mer saklig debatt. Når du må si hvem du er, viser erfaring at det blir mindre sjikane og færre personangrep”.

Sideblikk på Sverige
Expressen innførte forhåndsmoderering i august, Dagens Nyheter stengte samtidig all debatt midlertidig. Dagen etter lukket Aftonbladet for anonyme innlegg og innførte Facebook-innlogging. Sjefredaktør Jan Helin skrev 30. august: ”Jag tänker som ansvarig utgivare av Aftonbladet fortsätta att utveckla läsarmedverkan. Men jag tänker snarast möjligt sluta att vara en distributör av anonymt hat og intolerans.”

Medievärlden gjennomførte tidligere i høst en undersøkelse blant 35 svenske utgivere, med 50 ulike titler som kommer ut minst fem dager i uken med tilhørende nettutgaver. Over halvparten innskjerpet kommentarreglene allerede i vår, før 22. juli, ytterligere en fjerdedel planlegger å gjøre det i høst. Flere angir en råere tone mot innvandrere som årsak.

Meidevärlden registrerte fire former for innstramming: Innlogging, begrensning i antall artikler som kan debatteres, hardere moderering og emner som ikke tillates debattert.

40 prosent av de undersøkte redaksjonene krever nå registrering og innlogging. Av de største avisene er det nå bare GP som ikke har innført eller planlagt innstramninger i mulighetene for anonym debatt, men avisen velger ut hvilke artikler som kan diskuteres. Omtrent 25 prosent har forhåndsmoderering. Nesten alle stenger debatten på ømtålige emner.

V. Mulige løsninger: Registrert pseudonym, anonymitetsnivåer

Staffan Hagnell, forsknings- og utviklingssjef ved stiftelsen .SE har i en artikkel i Medievärlden tatt til orde for et felles system for pseudonymitet innenfor mediene. Han foreslår en “identitetsføderasjon” der brukere som av ulike grunner ønsker å være anonyme overfor offentligheten registrerer seg i en base med et pseudonym. Dette pseudonymet respekteres på tvers av mediene, identiteten kjennes bare av databaseverten og oppgis bare ved brudd på forutsetningene, for eksempel ved ulovlige ytringer.

Nivåer av anonymitet
Basert på den diskusjonen som jeg har referert innledningsvis, burde det være overkommelig for dem som mener at anonym debatt har en verdi, å lage en verdipyramide for når kravet om å stå fram med full identitet inntreffer. Det er relativt uproblematisk å akseptere anonymitet i diskusjonen om lakseelver og hva som er den beste stasjonsvognen, det kan være gode grunner for å tillate anonym kritikk av kommersiell og politisk makt, mens alarmklokkene slår inn i det øyeblikk tonen blir skarp overfor andre mennesker eller etniske, sosiale, religiøse eller seksuelle grupper.

(Artikkelen ble 11. november 2011 også publisert på Aftenposten.no).