The New York Times kutter karikaturene

Fra og med 1. juli blir det slutt på politiske karikaturtegninger i The New York Times. Bakgrunnen er bråk rundt Patrick Chappattes karikaturtegning av Donald Trump og den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, som fremstiller sistnevnte som en blindehund som holdes i bånd av Trump. Avisens faste tegnere, Chappatte og Heng Kim Song, mister nå jobben. Flere, inkludert VGs avistegner Roar Hagen, reagerer sterkt på NY Times’ beslutning.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (12/06/2019)

Smarttelefonen viktigste kilde til nyheter

Smarttelefonen er nordmenns viktigste kilde til nyheter, og 84 prosent av befolkningen leser nyheter minst en gang daglig. Det kommer frem av rapporten «Bruksmønstre for digitale nyheter» som er tilknyttet Reuters Institutes årlige rapport om digitale nyheter. Nordmenn har jevnt over høy tillit til nyhetsmediene, og NRK ligger på topp. Norge er også landet som viser høyest betalingsvilje når det kommer til nyheter.

LES MER HOS MEDIER24 (12/06/2019)

Mediemeldingen ferdigbehandlet

11. juni ble mediemeldingen behandlet i Stortinget. Opposisjonen stilte flere kritiske spørsmål, og etterlyste tiltak for å hjelpe mediene til å takle utfordringene de møter fra selskap som Facebook og Google. Også forslaget om at et nytt mediestøtteråd skal håndtere mediestøtten, fikk kritikk. Men hovedpunktene i meldingen ble vedtatt: mediestøtten skal samles i én ordning, den skal bevilges for fire år om gangen og fordeles av et mediestøtteråd; pressestøtten skal omfordeles slik at mindre lokalaviser får mer og NRK-lisensen erstattes av en personlig bidrag over skatteseddelen.

LES MER HOS JOURNALISTEN (12/06/2019) 

Amnesty tar opp kampen mot netthets

Amnesty International Norge ønsker å endre loven slik at personer som publiserer hatefulle ytringer på nett kan holdes ansvarlig. Organisasjonen ber også politikerne vurdere å utvide redaktørens ansvar for innholdet som kommer frem i kommentarfeltene. Amnesty viser til Sverige og deres lov om «elektroniske oppslagstavler». Ifølge loven har den ansvarlige for nettforumer ansvaret for å fjerne og hindre spredning av ytringer som bryter svensk lov. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (12/06/2019)

Amedia med nytt verktøy for annonsørene

Amedia har lansert et verktøy som skal gi annonsørene bedre innsikt i hvem som ser annonsene. Verktøyet baserer seg på innloggingssystemet aID og sporing av trafikkdata, og kalles «kampanjedokumentasjon i annonsemarkedet». aID har i dag over 1,2 millioner registrerte brukere. 

LES MER HOS MEDIER24 (12/06/2019)

Rettssak om spillutbetalinger

Utenlandske spillselskaper har i lang tid vært i krig med norske myndigheter på grunn av forbudet mot virksomheten deres i Norge. For å stanse ulovlig spilling fikk Lotteritilsynet sperret kredittkortinnbetalinger fra utenlandske spillselskaper, men selskapene begynte da å bruke mellommenn i utbetalingen av premier. Da også dette ble forbudt, gikk selskapet Entercash til sak mot staten – en sak som nå skal opp for retten.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (11/06/2019)

Boksalget ned – bokstrømming i været

Bransjestatistikken fra Forleggerforeningen for 2018 viser en klar nedgang i boksalget. Salget av skjønnlitteratur falt mest, med en nedgang på 12 prosent. Totalt falt boksalget med 6 prosent, eller rundt 350 millioner kroner i beregnet utsalgsverdi. Samtidig skyter bokstrømmingen i været. Lyttingen økte med hele 82 prosent i 2018, men uten at de nye inntektene kompenserer for nedgangen for trykte bøker.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (DN+)
LES MER HOS BOK365
DU FINNER BRANSJESTATISTIKKEN HER (11/06/2019)

Google tjener stort på digitale nyheter

Reklameinntektene Google fikk fra digitale nyhetssider i 2018 skal ha vært omtrent like høye som totalinntektene for den digitale nyhetsindustrien i USA. Det kommer frem av en rapport rapport fra bransjeorganisasjonen News Media Alliance. Google skal ha tjent hele 4,7 milliarder dollar på nyhetsmarkedet. Organisasjonen anslår at mellom 16 og 40 prosent av Googles søkeresultater er nyhetsinnhold. Enkelte sår tvil om tallenes troverdighet. 

LES MER HOS THE GUARDIAN (11/06/2019)

Disse ordene er fritt oversatt fra den egyptiske feministen Mona Eltahawy sin bok Jomfruhinner og hijab: Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon. Hun oppsummerer på en god måte hvordan det å bruke stemmen sin, og kreve å bli tatt på alvor, kan oppfattes som en opprørsk handling, når det burde vært en selvfølge.

Hun forklarer hvordan det å bruke en av våre mest grunnleggende menneskerettigheter: retten til å ytre seg, kan oppleves som vulgært eller at man krever for mye.

Da jeg for to år siden skrev kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» som stod på trykk i Aftenposten 26. april 2016, turte jeg å mene at mine opplevelser, min historie og min sannhet, som har likhetstrekk med historiene til mange andre jenter jeg kjenner, betyr noe.

Jeg turte å mene at jeg betyr noe. At vi betyr noe. Og at historiene fra våre liv er like sanne som alle andre sine historier. Og at vi har like mye rett som alle andre til å bruke stemmene våre, og ytre oss om de sakene som engasjerer oss.

Og det har jeg lært at er den mest opprørske handlingen en kvinne kan begå.

For selv her i Norge har ytringsfriheten en pris, og tidligere denne høsten kunne vi lese Amnesty International Norge sine funn i undersøkelsen “Kvinnelige politikeres erfaringer med netthets”, som blant annet viste at syv av ti kvinnelige rikspolitikere sier hets har gjort dem mer forsiktige. Én av tre har sluttet å ytre meningene sine på nett, og ni av ti mener hetsen fremprovoseres av enkeltsaker som de har frontet i offentligheten.

Tall fra Medieundersøkelsen 2018 viser at det er langt færre blant de unge som ytrer seg i nettdebatter nå enn for fire år siden, og én av hovedgrunnene til dette er frykten for å oppleve hets eller trusler.

Da jeg begynte å ytre meg for noen år siden, pleide jeg å bli satt ut av hatmeldingene jeg fikk under innlegg jeg selv hadde skrevet eller som var skrevet om meg. Jeg møtte disse med å skrive om dem i sosiale medier, og dermed prøve å “ufarliggjøre” hetsen og de ekle kommentarene.

Etter hvert har jeg sluttet å lese kommentarfelt, men både jeg og andre samfunnsdebattanter vet hva det vil koste oss hvis vi lar oss friste til å sjekke hva som skrives. Dessuten er det ikke alle som kan unngå hetsen ved å la være å lese kommentarfelt.

Netthets og diskriminering rammer ulikt, både i form og i omfang. Jeg som snakker rogalandsdialekt, kler meg som jeg gjør og har et navn som ikke forteller hvor foreldrene mine er fra, opplever for eksempel mindre hets og en annen type hets enn debattanter som er mørkere i huden eller som bruker hijab. Som kvinnelig samfunnsdebattant opplever jeg hets på en annen måte enn mannlige debattanter, og hetsen er ofte mer seksualisert.

Hets og trusler på sosiale medier er en av de største truslene mot ytringsfrihet i Norge. Jo færre det er som bruker stemmen sin i samfunnsdebatten, jo større plass får de ekstreme stemmene og ytterpunktene, og jo færre blir nyansene i debatten.

Noe av den kritikken jeg fikk da jeg begynte å snakke om skam og æreskultur for noen år tilbake, var at jeg ved å snakke om det helte bensin på bålet til de som i utgangspunktet hatet det mangfoldige og flerkulturelle Norge, og som ville bruke våre historier til å spre mer hat og fordommer. At ved å snakke om uretten som vi opplevde ville vi bidra til å stigmatisere våre egne miljøer ytterligere. At det beste vi kunne gjøre var å la være å snakke høyt om disse utfordringene slik at de ikke blir kuppet, og misbrukt i en agenda vi ikke stiller oss bak.

Det er mange som har prøvd å kuppe våre historier og score billige poeng ved å misbruke våre stemmer, og de befinner seg på ulike steder i det politiske spekteret.

Men alternativet er ikke å slutte å snakke høyt om urett. Alternativet er at flere snakker om det. Alternativet er at de av oss som ikke hater fellesskapet, mangfoldet og det flerkulturelle Norge, snakker høyt og tydelig om de utfordringene vi ser. At vi gjør det med et språk og en holdning som ikke stigmatiserer allerede stigmatiserte grupper ytterligere, eller prøver å bygge opp under skillet mellom “oss og dem”. Alternativet er at vi som kan bruke stemmen vår gjør det, både for oss selv og for de som av en eller annen grunn ikke har mulighet til det akkurat nå. Og at vi gjør det med omhu og ettertanke.

Til tross for den store påkjenningen det er å bruke stemmen sin i den offentlige debatten i Norge, så er vi i en særstilling. For det meste så er det trygt å ytre seg. Man risikerer verken fengselsstraff eller å bøte med livet når man bruker stemmen sin, slik mange debattanter rundt omkring i verden gjør.

Likevel kommer verden stadig nærmere oss, og 23. november ble den syriske aktivisten Raed Fares, som jeg fikk æren av å møte på Oslo Freedom Forum i 2017, drept på åpen gate i Syria på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. Tidligere i høst ble den saudiarabiske journalisten og aktivisten Jamal Khashoggi, som også var på Oslo Freedom Forum før sommeren, drept på et saudiarabisk konsulat i Tyrkia.

Samtidig som modige enkeltmennesker blir drept for å forsvare rettighetene våre, ser vi verdensledere, politikere og andre som bruker ordene sine til å undergrave menneskerettighetene, friheten til å være den man er og det fellesskapet vi ønsker å være en del av og styrke. Dette skjer i Norge også. Hvordan skamløs-bevegelsen blir misbrukt er bare ett eksempel.

Språket kan brukes til å ekskludere og fremmedgjøre, rive ned det vi har bygget opp som samfunn, og skape holdninger som gjør det enklere å stenge andre mennesker ute. Språket brukes også av noen til å undertrykke mennesker som er uenige med dem.

Vi har et ansvar på dette området også. Vi må verne om språket vårt, og være bevisst på hvem det er som definerer ordene vi bruker, og som ved å gjøre dette er med på å definere oss. Både som enkeltindivider og som samfunn. Vi må være bevisst på hvilke ord det er vi produserer og reproduserer. Det kan ha store konsekvenser hvis de som ikke unner menneskeheten godt er de som får lov til å definere vår menneskelighet.

Vi kan og skal ikke forby ytringer vi ikke liker, men vi kan skape nye holdninger og endre diskurser.

Rosabloggerne har titusenvis av lesere hver dag, og dominerer de norske blogglistene. Men disse bloggernes synlighet har en pris, og prisen er daglig hets, hat og trusler. I dag har de to mest leste bloggerne, begge unge kvinner, stengt kommentarfeltene i bloggene sine.

Forsiden på Sophie Elise Isachsens blogg (skjermbilde).

Gjennom å ha en attraktiv livsstil gir rosabloggerne sine lesere muligheter til både å drømme seg bort og å etterligne livsstilen via lenker til nettbutikker hvor leserne kan kjøpe produkter. I løpet av få år har disse bloggerne vært med på å forandre lesevanene til unge kvinner – og hvordan produkter markedsføres. I dag er det helt vanlig at store deler av markedsføringsbudsjettet i produktkampanjer går til produktplassering og reklamebannere hos rosabloggerne.

Men mens fasaden har vært rosa og blankpolert, og tilværelsen som rosablogger har framstått som perfekt, har hatet mot dem sydet i kommentarfeltene. Anna Rasmussen, som fram til januar 2016 skrev bloggen «Mamma til Michelle» (tidligere lokalisert på http://mammatilmichelle.blogg.no), valgte tidlig å stenge kommentarfeltene sine. Til TV 2 fortalte hun i fjor om hvorfor:

Jeg er ikke flink til å ta imot kritikk. Jeg stengte kommentarfeltet på bloggen bare noen måneder etter at jeg opprettet den for ca. tre år siden. Men jeg er på Facebook, og har 200.000 følgere på Instagram. Så jeg får høre min del uansett …

Da Rasmussen startet ny blogg under eget navn i januar 2016, valgte hun også å la være å ha åpne kommentarfelt.

En annen av toppbloggerne som har valgt bort åpne kommentarfelt er Sophie Elise Isachsen. Sommeren 2015 stengte hun kommentarfeltene sine fordi hun ikke lenger orket skittkastingen. I blogginnlegget «Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer» skriver Sophie Elise:

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. …

I løpet av vinteren 2015/2016 har Sophie Elise kun latt kommentarfeltene være åpne på utvalgte blogginnlegg.

Fra temperatur til hets

Da xkcd, en tegneserie som blir publisert på Internett, postet «Duty Calls» for noen år siden, var det mange av oss som kjente oss igjen. Det er nemlig nesten ingenting som kan være så irriterende som folk som tar feil på Internett. Og om noen tar feil om en sak vi virkelig brenner for, kan vi legge ned mye tid for å overbevise meningsmotstanderen om at han eller hun er på villspor.

Men det er forskjell på å debattere sak, og å være slem og vemmelig. For noen handler det ikke om at meningsmotstanderen tar feil. De har en så sterk antipati mot noen at de må fortelle dem om det. Hetsen mot rosabloggerne er av typen “hore”, “stygga” og “feita”. Trusler og ønsker om voldtekt hagler. Hatet er kjønnet. Hatet er objektifisert.

Mener du ikke som meg, så skal du voldtas

Jeg mener det er nyttig å se på begrepet e‑galle når jeg skal forsøke å forklare hatet, hetsen og truslene som for eksempel bloggeren Sophie Elise blir utsatt for.

Begrepet kommer fra Emma A. Jane. Hun kaller nemlig fenomenet med kjønnet og seksualisert vemmelighet «e‑bile». «Bile», eller galle på norsk, er en brun, gul eller grønnlig slimete tyktflytende væske som blir produsert i leveren. Det er derfor ikke underlig at vemmelighetene på Internett gir Jane assosiasjoner til denne kroppsvæsken.

Jane definerer e‑galle som “any text or speech act which relies on technology for communication and/or publication, and is perceived by a sender, receiver, or outside observer as involving hostility”. Denne definisjonen er såpass bred at Jane sjøl problematiserer at den kan kategorisere ytringer som ikke er ondsinnet ment som problematiske, men påpeker samtidig at i forskning i akademia blir ofte definisjonene av ondsinnede ytringer så smale at de ikke er funksjonelle for å beskrive hva som skjer på nett.

E‑galle kommer med andre ord i et spekter fra det helt ufarlige til det farlige; den som definerer er mottakeren. Men mye av det som kommer er helt klart over streken. Jane framhever at e‑galle ofte er «strikingly similar in terms of their reliance on profanity, ad hominem invective, and hyperbolic imagery of graphic–often sexualized–violence». Stikkordene er altså at e‑galle baserer seg på bannskap, ad hominem-fornærmelser (ta mannen istedenfor ballen), og overdreven bildeframstilling av vold, da gjerne seksualisert vold.

E‑galle som rammer kvinner handler som regel om hvor dumme de er, og at de er hysteriske og stygge. Dette er personlige fornærmelser, ikke påstander som handler om sak. De personlige fornærmelsene kombineres så med trusler og/eller fantasier om seksualisert vold som korrektiver. Jane påpeker at aggresjonen mot kvinner som oftest blir framsatt som ondsinnet ønsketenkning og ikke direkte trusler. Når denne ondsinnede ønsketenkningen rettes mot kvinner, handler det svært ofte om voldtekt.

Eksempler på ondsinnet ønsketenkning rettet mot rosabloggere finner vi etter at bloggeren Sophie Elise i høst skrev om flyktningkrisen rundt Middelhavet:

Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker… Hva som helst.

Dette ble av flere oppfattet som så provoserende at hetsen og trusler og ønsker om seksualisert vold haglet mot Sophie Elise. I et innlegg med tittelen «Din horete feige landssviker» gjengir Sophie Elise skjermdumper av noe av e‑gallen hun har blitt offer for etter at hun publiserte innlegget, for sjøl om hun har stengt egne kommentarfelt, finnes det alltids åpne kommentarfelt annetsteds.

I et kommentarfelt på Facebook har en mann skrevet: «Stakkars uvitende menneskekryp du burde bli voldtatt av en muslim og banka vett inni hodet ditt». En annen mann skriver i en kommentar på Facebook «… Kast hun til ulvene, la hun bli gruppe voldtatt og kutt hodet av hun, la oss se hva hun sier da, hun VET tydeligvis ikke hva som skjer i verden eller hvor fort Europa forandrer seg nå… [smilefjes som ler]».

Begge mennene ønsker Sophie Elise voldtatt – fordi hun ikke mener som dem.

Vi må snakke om hva e‑galle er – og hvorfor det er skadelig

Ofrene for e‑galle blir fort sittende i en Catch-22-situasjon. Om de reagerer, får haterne den reaksjonen de er ute etter, men om de ikke reagerer, vil haterne bare fortsette. Men lar offeret være å fortelle om e‑gallen hun blir utsatt for, vil det heller ikke skje noe. Det som er sikkert er at ofrene for e‑galle alene ikke kan sette en stopper for krenkelsene de blir utsatt for.

Jane mener at å true med voldtekt har blitt så normalisert at det har blitt modus operandi for dem som ønsker å kritisere kvinnelige debattanter. Hun hevder også at ikke bare er e‑galle ødeleggende for dem som blir utsatt for det, men at den også har potensial til å volde større skade. Det er fordi e‑galle «has the potential to reduce the inclusivity and civility of both on- and off-line cultures». Slik blir e‑galle et demokratisk problem.

Det er bra at rosabloggerne bryter tausheten. Det er bra at de forteller om hva de blir utsatt for. Anne Birgitta Nilsen beskriver i boka Hatprat (2014) at å ansvarliggjøre, bryte tausheten og fremme kunnskap kan virke forebyggende på hatprat og mobbing. Men hun skriver også at å gå inn i debatt med dem som fremsetter hets og trusler kan være psykisk belastende. Rosabloggerne trenger derfor hjelp fra storsamfunnet. Enkeltindividet kan ikke demme opp for e‑galle alene.

Stengte kommentarfelt er et varsku

Bruken av e‑galle har blitt så utbredt at det har fått følger. Kvinner vegrer seg for å delta i offentligheten, og de kvinnene som deltar vet at konsekvensen er e‑galle.

Av og til begås det klare lovbrudd. Dem kan rettsvesenet reagere mot, men skittstormen på Internett er så sterk at selv ikke om politiet hadde sittet pålogget 24 timer i døgnet, kunne de ha maktet å røkte debatten. Når rosabloggere ser seg nødt til å stenge egne kommentarfelt, kan vi ikke bare trekke på skuldrene, men vi må ta det som et varsku om at vi må ta hets og trusler på alvor. Ofrer vi rosabloggernes trygghet, ofrer vi vår egen.

Litteratur:

Jane, E. A. (2012). ““Your a Ugly, Whorish, Slut”. Understanding E‑bile,” Feminist Media Studies, 14(4), 531–546.
Nilsen, A. B. (2014). Hatprat. Oslo: Cappelen Damm.