Frisk morgenluft møter deg når du stiger av nattoget og ut på perrongen på jernbanestasjonen. Det er første gang du er der, og du er litt desorientert. I hvilken retning ligger utgangen? Instinktet ditt er å ta samme vei som flesteparten av folkene som forlater toget sammen med deg. Suksess! Men virker denne strategien for å finne sannheten alltid like godt? Vi ser ut til å være veldig glad i den, ikke bare på jernbanestasjoner, men også når vi velger regjering.

Demokrati kommer fra det greske ordet Demokratia som betyr “styre ved folket”. Implisitt forbinder vi demokrati med ærlighet og rettferdighet. Vi tolker “styre ved folket” som å styre i tråd med det mest alminnelige individuelle valg. Denne ideen om at det som i alminnelighet regnes som sant, mest sannsynlig er sant, er ikke uten vitenskapelig basis, men bare hvis bestemte vilkår overholdes.

Bør du søke etter sannheten bak nyhetene ved å sjekke hvilke artikler med vurderinger av aktuelle hendelser som deles hyppigst av dine Facebook-venner? Vi kan komme nærmere et svar på dette i et lite, men innflytelsesrikt verk kjent som Condorcets juryteorem.

Condorcets juryteorem: Vilkår og betingelser

Marquis de Condorcet var en fransk filosof og matematiker som levde på det sene 1700-tallet; han var aktiv innen tidlig statsvitenskap. Condorcet levde på samme tid som, og var venn med, Leonhard Euler og Benjamin Franklin, han var abolisjonist (motstander av slaveriet) og en tidlig forsvarer av menneskerettigheter og like rettigheter for kvinner og fargede.

Condorcet var en av de første til å ta i bruk matematikk i samfunnsvitenskapene. Han er mest kjent for sitt arbeid knyttet til flertallsbeslutninger eller ‑votering.

Flertallsvotering, eller flertallsstyre (majority rule), er en kollektiv beslutningsmetode som velger ut det alternativet som får et flertall av stemmene. Prinsippet er intuitivt enkelt, men det kan operasjonaliseres med ulike matematiske funksjoner hvis det er mer enn to alternativer å velge blant eller et likt antall personer kan stemme. Condorcets Essay on the Application of Analysis to the Probability of Majority Decisions ga to resultater som vi fortsatt diskuterer og bruker i dag – Condorcets metode for flertallsbeslutninger og Condorcets juryteorem.

I sitt juryteorem identifiserer Condorcet hvor godt egnet flertallsbeslutningen er til å finne frem til det riktige — sanne — svaret på et ja-nei-spørsmål. La oss si at det dreier seg om et ukjent faktum om verden, som for eksempel om været vil bli fint i morgen, eller om det finnes intelligent liv i universet utenfor vårt solsystem. Sannheten om disse faktaene finnes, men er av ulike årsaker ikke tilgjengelig for oss, eller for øyeblikket ikke tilgjengelig.

Condorcet beviste at hvis vi spør et tilstrekkelig stort antall mennesker et binært spørsmål — hvis vi ber dem si at ja, været blir fint i morgen, eller nei, det blir ikke fint – da er det svaret som gis av flertallet som har høyest sannsynlighet for å være riktig. Videre er det slik at jo flere vi spør, jo større er sannsynligheten for at flertallet vil “finne” sannheten.

Imidlertid er det bare når visse betingelser er oppfylt at teoremet gjelder. Og disse betingelsene er temmelig strenge.

Den første, implisitte betingelsen er at vi forsøker å komme frem til sannheten om ett spørsmål, ikke flere spørsmål samtidig som kanskje er relatert til hverandre.

Den andre, temmelig opplagte betingelsen er at spørsmålet vårt må være slik (kalt verdidom i litteraturen, se Rabinowicz 2016) at det forutsetter at det finnes et sant svar. Ikke alle spørsmål godtar verdidommer som svar; noen spørsmål gjelder preferanser. Hvis du og jeg vurderer om vi har lyst til å spise salat eller pasta til middag, er det et spørsmål om preferanse. Jeg foretrekker kanskje salat, du foretrekker pasta, og ingen av oss tar feil. Men hvis vi diskuterer hvilken av disse rettene som er best for helsen, ville vi felle en verdidom. Hvis jeg mener at salat er sunnere, og du mener pasta, da må en av oss ta feil. Det er ikke logisk inkonsistent hvis jeg vet at salat er bedre for helsen, men likevel foretrekker å spise pasta. Siden det ikke eksisterer en sannhet når en vurderer preferanser, kan ingen sannhet finnes.

Nicolas de Condorcet (1743–94) — fortsatt aktuell. Bildet henger i slottet i Versailles. (foto: Wikimedia Commons)

Den tredje betingelsen som må være oppfylt for at Condorcets teorem skal gjelde, er at kildene til verdidommene må være eksperter. Heldigvis er definisjonen av ekspert temmelig løs i matematikk og økonomi. En ekspert defineres som en person som kan gjette bedre enn et myntkast. Eller formelt: En ekspert er en person som har en høyere sannsynlighet enn 50 prosent for å gi et riktig svar på et ja-nei-spørsmål. Hvis jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal gå til venstre eller høyre, og kaster en mynt 100 ganger, er det ikke garantert at det er riktig å gå til venstre selv om 80 av myntkastene gir dette svaret. I dette tilfellet, hvis påliteligheten til kildene er mindre enn 50 prosent, er det bedre å velge en tilfeldig kilde og spørre om vedkommendes avgjørelse, enn å stole på flertallsbeslutningen.

Den fjerde og strengeste betingelsen for å bruke Condorcets juryteorem, gjelder den statistiske uavhengigheten mellom kildene. To kilder er statistisk uavhengig av hverandre hvis det binære svaret (ja eller nei) fra en av kildene ikke påvirker sannsynligheten for om den andre kilden ville svare ja (eller nei) på det samme spørsmålet. Intuitivt krever uavhengighet at kildene ikke drøfter saken med hverandre, ikke blir påvirket av en innflytelsesrik opinionsleder, ikke har samme eller lignende erfaring eller opplæring, og ikke deler samme informasjon (se Ladha 1995).

Betingelsen om kildenes uavhengighet er veldig strikt, men den ble oppfylt av folkemengden som forlot toget sammen med deg. Menneskene i mengden kjente hverandre ikke og koordinerte ikke beslutningen med hverandre. De har også lært uavhengig av hverandre hvor utgangen er, siden de har tatt toget ofte, eller har sett et skilt til utgangen som du ikke fikk med deg. Folkemengden på toget oppfører seg dermed som uavhengige informasjonskilder. De er også eksperter, i hvert fall de fleste av dem, siden de vet hvor utgangen er.

Sosiale medier og kildematerialets uavhengighet

Når det gjelder dine Facebook-venners deling av lenker til artikler, er betingelsen om uavhengighet ikke oppfylt – og dette henger sammen med hvordan Facebook fungerer.

Det er åpenbart at dine venner er folk som påvirker hverandres meninger i kraft av å delta sammen i et sosialt nettverk. Dette er også ofte folk som deler lignende erfaringer og bakgrunn. Disse korrelasjonene (samvariasjonen) eksisterer nødvendigvis mellom vurderingene deres, og påvirker hvordan meninger og synspunkter formes mellom venner. Dette er noe vi som samfunn sakte er i ferd med å bli klar over.

Konseptet som langsomt trenger inn i vårt digitale liv er filterboblen.

En filterboble er en tilstand som blir skapt for en nettbruker når en personalisert søkealgoritme gjetter hva slags informasjon brukeren ønsker å se. Som resultat av dette blir ikke brukeren eksponert for informasjon som ikke støtter hans eller hennes synspunkt.

Filterbobler kan føre til at en bruker til og med har gått glipp av relevant informasjon som ellers er velkjent i samfunnet.

Hvis du ikke burde høre på vennene dine for å finne sannheten, burde du kanskje heller sjekke hva folk på nettet som du ikke kjenner sier. Hvorvidt den digitale folkemengden av fremmede vil føre deg mot sannheten, avhenger av hvordan de finner nytt innhold som de senere kan dele, like eller avsky.

For å være sikker på at majoriteten av vurderinger hjelper deg med å finne sannheten, må du være sikker på at kildene de fremmede har brukt ikke snakker med hverandre og at de får informasjon fra ulike uavhengige kilder. La oss her anta at nyhetene som rapporteres på nett virkelig er originale artikler heller enn bare meninger og sammenfatninger av en håndfull nyhetsmeldinger.

Verktøyene som velger ut nettinnhold for deg

Internettet har gjort det mulig for folk å kommunisere med hverandre i et større omfang enn noen gang før. Det har også gitt mange mulighet til å ytre seg og bli sett og hørt. Dette havet av uendelige mengder innhold kan vi umulig ha full oversikt over, så hvordan finner vi det innholdet som vi mest sannsynlig er interessert i? Denne jobben gjøres av anbefalingssystemer.

Et anbefalingssystem er programvare som forutsier hvor sannsynlig det er at en bestemt tekst (eller annet innhold) er teksten du er på jakt etter. Avhengig av konteksten systemet brukes i, betyr dette hvor dekkende svaret er på spørsmålet du har stilt eller hvor sannsynlig det er at du liker et nytt produkt, innhold eller tjeneste. Anbefalingssystemer er svært viktige verktøy for å oppdage innhold, og er bl.a. en av grunnene til at vi i dag har meget effektive søkemotorer.

Et av de første og mest berømte anbefalingssystemene er PageRank. PageRank er en algoritme brukt av Googles søkemotor til å rangere svar på søkeord etter relevans. Den er kalt opp etter Larry Page, en av gründerne bak Google. PageRank avgjør hvor viktig et nettsted er ved å telle hvor mange nettsteder som lenker til det. Den underliggende antakelsen er at jo mer relevant en nettside er, jo flere nettsider lenker til den. Intuisjonen bak denne antakelsen kommer for øvrig fra akademia: De mest relevante artiklene på et forskningsfelt er de som har flest siteringer i vitenskapelige tidsskrifter.

PageRank er utformet spesifikt for å rangere nettsider etter relevans. For å forutsi hvor godt du vil like innhold du ennå ikke kjenner, er det typisk metoder kalt sosial filtrering (collaborative filtering) som brukes. For å avgjøre om du vil være interessert i innholdet, tas to typer informasjon i betraktning. Det første er: Hvor godt likte du lignende innhold? Og det andre: Hvor godt likte brukere som ligner mest på deg dette innholdet? Antakelsen her er at du mest sannsynlig vil like det dine venner og folk som ligner deg liker.

Anbefalingssystemer og flertallsvotering

Noe som kanskje ikke er så opplagt, er at anbefalingssystemer, særlig PageRank og sosial filtrering, har flertallsvotering i sin kjerne.

Kanskje overser vi dette fordi vi tenker på votering — stemmegivning — som den seriøse handlingen vi foretar en gang hvert fjerde år når vi går til valglokalet og stemmer på partier og politikere. På Internett “stemmer” vi hele tiden ved stadig å velge ett av et utvalg alternativer: Den lenken som mest trolig gir oss det vi er ute etter; den søteste videoen; den mest spennende nyhetsartikkelen. Men hva som står øverst på listen av valg som vi blir tilbudt og faktisk velger fra er også bestemt av valgene til de fremmede menneskene som ligner mest på oss på Internett.

Illustration: Moshanin/Wikimedia Commonscba

Eksempel på hvordan sosial filtrering fungerer.

Uavhengig “stemmegivning” er ikke en realitet på nett. Men er dette et problem når det gjelder å finne frem til sannheten?

Uavhengighetsbetingelsen i Condorcets juryteorem er veldig streng og selv off-line vanskelig å oppfylle i praksis. Krishna Ladha og andre har undersøkt hvor stor korrelasjon det kan være mellom velgere før Condorcets teorem ikke lenger gjelder. Hans konklusjon er at effektiviteten ved flertallsvotering avtar etter hvert som korrelasjonen mellom velgere øker. Dette betyr at jo mer dine venner ligner deg, jo mindre vil summen av vurderingene de gjør peke mot sannheten.

Ladha viser også at sannsynligheten for at majoriteten av korrelerte stemmer gir riktig svar avhenger av antallet stemmer. Store grupper er relativt robuste og tåler høyere gjennomsnitt på korrelasjonskoeffisienten. Med andre ord, jo mer historie, erfaringer og informasjonskilder du deler med dine venner, jo større må gruppen av venner være for at flertallets vurdering av et spørsmål peker mot sannheten. Det er liten statistisk sannsynlighet for at flertallet i en liten gruppe av svært nære venner vil finne det riktige svaret på et binært spørsmål.

Heldigvis er det mange fremmede på Internett. Dette er observasjonen Masterton, Olsson og Angere gjorde. De så skyggen av Condorcets juryteorem i PageRank: Sannsynligheten for at en nettside er relevant øker med antallet “stemmer” den får fra andre nettsider. Masterton, Olsson og Angere undersøkte hvor god PageRank er til å finne det riktige svaret på et spørsmål. Deres svar: temmelig god. Mer presist, de viser at PageRanks lenke-baserte rangering av nettet kan forsvares vitenskapsteoretisk. Disse forskernes empiriske analyse bygger naturligvis på visse forutsetninger om uavhengigheten av nettsider.

Hvordan sosial filtrering bidrar til å gjøre om flertallets beslutninger til sannhet er et uutforsket spørsmål som vi må ta alvorlig. Flertallsvotering er en svært intuitiv og enkel måte å iverksette demokrati på, og det er i kjernen av mange valgsystemer rundt om i verden. Hvis man i en gruppe har behov for å velge et alternativ i en sak, sikrer flertallsvotering at så få mennesker som mulig er misfornøyd med gruppens valg. Condorcet ga flertallsvotering ytterligere legitimitet ved å vise at den også er en god metode for å vise vei til sannheten, noe vi forstår intuitivt når vi befinner oss på jernbanestasjonen i en ny by. Men det er grenser for flertallsvoteringens evne til å finne sannheten, og dette er noe vi må være klar over.

På nett som i det virkelige liv er instinktet vårt å stole på de manges oppfatning, men er de mange oppfatningene vi ser virkelig forskjellige? Kanskje er de bare omhyggelig utvalgt av en algoritme for å reflektere det algoritmen har regnet seg frem til at vi ønsker å se. Når vi vet dette, kan vi kanskje ta juryteoremene og arbeidet til Condorcet og hans etterfølgere til hjelp, og finne bedre løsninger.

Litteratur

Włodek Rabinowicz (2016). Aggregation of Value Judgments Differs from Aggregation of Preferences. 10.1163/9789004312654_003

Krishna K. Ladha (1995). Information pooling through majority-rule voting: Condorcet’s jury theorem with correlated votes. Doi: http://dx.doi.org/10.1016/0167–2681(94)00068‑P

George Masterton, Erik J. Olsson and Staffan Angere (2016). Linking as voting: how the Condorcet jury theorem in political science is relevant to webometrics. Doi:10.1007/s11192-016‑1837‑1

Franz Dietrich and Kai Spiekermann (2016). Jury theorems. Working paper.

Hvor går grensene for ytringsfriheten? Hvordan kan de økte tekniske mulighetene folk har fått til å ytre seg forenes med en mest mulig fri debatt, med minst mulig etiske overtramp, e‑galle og hets? Dette er stadig spørsmål det demokratiske samfunnet strir med, over 20 år etter internettets gjennombrudd.

Hva bør politikere gjøre og ikke gjøre? Risikerer de å innskrenke ytringsrommet? Vår nest mest leste sak var en kritisk analyse av Høyre-Frp-regjeringens initiativ mot hatefulle ytringer.

Blant de øvrige temaene vi har tatt opp i en viss bredde i 2016: Frankrikes svar på islamistisk terror var gjenstand for flere grundige artikler – om unntakstilstand, statsborgerskap, burkiniforbud. Aspekter ved terrorisme og medier var også tema i en analyse av IS-magasinet Dabiq og en drøfting av virkningen av omfattende terrordekning. Og selvsagt har også vi grublet over fenomenet Donald Trump.

Medienes krise og omstilling pågår fortsatt for fullt og var viktig også i vår dekning i 2016. Omstillingen byr ikke bare på negative nyheter. Helt på tampen av året beskrev vi en av årets mer vellykkede medienyskapinger — NRKs serie Skam.

De fem mest leste artiklene i 2016

Kristian Meisingset: «Jeg tåler ikke dritt fra noen». Intervju med Nancy Herz.
Kristian Meisingset: Rett til ikke å bli krenket?
Kristian A. Bjørkelo: Fascismens nye drakt
Magni Olaug Fuglerud: Hatet mot rosabloggerne
Erik Bolstad: Tekst-TV – massemediet som alle gløymde

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2016.

Rosabloggerne har titusenvis av lesere hver dag, og dominerer de norske blogglistene. Men disse bloggernes synlighet har en pris, og prisen er daglig hets, hat og trusler. I dag har de to mest leste bloggerne, begge unge kvinner, stengt kommentarfeltene i bloggene sine.

Forsiden på Sophie Elise Isachsens blogg (skjermbilde).

Gjennom å ha en attraktiv livsstil gir rosabloggerne sine lesere muligheter til både å drømme seg bort og å etterligne livsstilen via lenker til nettbutikker hvor leserne kan kjøpe produkter. I løpet av få år har disse bloggerne vært med på å forandre lesevanene til unge kvinner – og hvordan produkter markedsføres. I dag er det helt vanlig at store deler av markedsføringsbudsjettet i produktkampanjer går til produktplassering og reklamebannere hos rosabloggerne.

Men mens fasaden har vært rosa og blankpolert, og tilværelsen som rosablogger har framstått som perfekt, har hatet mot dem sydet i kommentarfeltene. Anna Rasmussen, som fram til januar 2016 skrev bloggen «Mamma til Michelle» (tidligere lokalisert på http://mammatilmichelle.blogg.no), valgte tidlig å stenge kommentarfeltene sine. Til TV 2 fortalte hun i fjor om hvorfor:

Jeg er ikke flink til å ta imot kritikk. Jeg stengte kommentarfeltet på bloggen bare noen måneder etter at jeg opprettet den for ca. tre år siden. Men jeg er på Facebook, og har 200.000 følgere på Instagram. Så jeg får høre min del uansett …

Da Rasmussen startet ny blogg under eget navn i januar 2016, valgte hun også å la være å ha åpne kommentarfelt.

En annen av toppbloggerne som har valgt bort åpne kommentarfelt er Sophie Elise Isachsen. Sommeren 2015 stengte hun kommentarfeltene sine fordi hun ikke lenger orket skittkastingen. I blogginnlegget «Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer» skriver Sophie Elise:

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. …

I løpet av vinteren 2015/2016 har Sophie Elise kun latt kommentarfeltene være åpne på utvalgte blogginnlegg.

Fra temperatur til hets

Da xkcd, en tegneserie som blir publisert på Internett, postet «Duty Calls» for noen år siden, var det mange av oss som kjente oss igjen. Det er nemlig nesten ingenting som kan være så irriterende som folk som tar feil på Internett. Og om noen tar feil om en sak vi virkelig brenner for, kan vi legge ned mye tid for å overbevise meningsmotstanderen om at han eller hun er på villspor.

Men det er forskjell på å debattere sak, og å være slem og vemmelig. For noen handler det ikke om at meningsmotstanderen tar feil. De har en så sterk antipati mot noen at de må fortelle dem om det. Hetsen mot rosabloggerne er av typen “hore”, “stygga” og “feita”. Trusler og ønsker om voldtekt hagler. Hatet er kjønnet. Hatet er objektifisert.

Mener du ikke som meg, så skal du voldtas

Jeg mener det er nyttig å se på begrepet e‑galle når jeg skal forsøke å forklare hatet, hetsen og truslene som for eksempel bloggeren Sophie Elise blir utsatt for.

Begrepet kommer fra Emma A. Jane. Hun kaller nemlig fenomenet med kjønnet og seksualisert vemmelighet «e‑bile». «Bile», eller galle på norsk, er en brun, gul eller grønnlig slimete tyktflytende væske som blir produsert i leveren. Det er derfor ikke underlig at vemmelighetene på Internett gir Jane assosiasjoner til denne kroppsvæsken.

Jane definerer e‑galle som “any text or speech act which relies on technology for communication and/or publication, and is perceived by a sender, receiver, or outside observer as involving hostility”. Denne definisjonen er såpass bred at Jane sjøl problematiserer at den kan kategorisere ytringer som ikke er ondsinnet ment som problematiske, men påpeker samtidig at i forskning i akademia blir ofte definisjonene av ondsinnede ytringer så smale at de ikke er funksjonelle for å beskrive hva som skjer på nett.

E‑galle kommer med andre ord i et spekter fra det helt ufarlige til det farlige; den som definerer er mottakeren. Men mye av det som kommer er helt klart over streken. Jane framhever at e‑galle ofte er «strikingly similar in terms of their reliance on profanity, ad hominem invective, and hyperbolic imagery of graphic–often sexualized–violence». Stikkordene er altså at e‑galle baserer seg på bannskap, ad hominem-fornærmelser (ta mannen istedenfor ballen), og overdreven bildeframstilling av vold, da gjerne seksualisert vold.

E‑galle som rammer kvinner handler som regel om hvor dumme de er, og at de er hysteriske og stygge. Dette er personlige fornærmelser, ikke påstander som handler om sak. De personlige fornærmelsene kombineres så med trusler og/eller fantasier om seksualisert vold som korrektiver. Jane påpeker at aggresjonen mot kvinner som oftest blir framsatt som ondsinnet ønsketenkning og ikke direkte trusler. Når denne ondsinnede ønsketenkningen rettes mot kvinner, handler det svært ofte om voldtekt.

Eksempler på ondsinnet ønsketenkning rettet mot rosabloggere finner vi etter at bloggeren Sophie Elise i høst skrev om flyktningkrisen rundt Middelhavet:

Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker… Hva som helst.

Dette ble av flere oppfattet som så provoserende at hetsen og trusler og ønsker om seksualisert vold haglet mot Sophie Elise. I et innlegg med tittelen «Din horete feige landssviker» gjengir Sophie Elise skjermdumper av noe av e‑gallen hun har blitt offer for etter at hun publiserte innlegget, for sjøl om hun har stengt egne kommentarfelt, finnes det alltids åpne kommentarfelt annetsteds.

I et kommentarfelt på Facebook har en mann skrevet: «Stakkars uvitende menneskekryp du burde bli voldtatt av en muslim og banka vett inni hodet ditt». En annen mann skriver i en kommentar på Facebook «… Kast hun til ulvene, la hun bli gruppe voldtatt og kutt hodet av hun, la oss se hva hun sier da, hun VET tydeligvis ikke hva som skjer i verden eller hvor fort Europa forandrer seg nå… [smilefjes som ler]».

Begge mennene ønsker Sophie Elise voldtatt – fordi hun ikke mener som dem.

Vi må snakke om hva e‑galle er – og hvorfor det er skadelig

Ofrene for e‑galle blir fort sittende i en Catch-22-situasjon. Om de reagerer, får haterne den reaksjonen de er ute etter, men om de ikke reagerer, vil haterne bare fortsette. Men lar offeret være å fortelle om e‑gallen hun blir utsatt for, vil det heller ikke skje noe. Det som er sikkert er at ofrene for e‑galle alene ikke kan sette en stopper for krenkelsene de blir utsatt for.

Jane mener at å true med voldtekt har blitt så normalisert at det har blitt modus operandi for dem som ønsker å kritisere kvinnelige debattanter. Hun hevder også at ikke bare er e‑galle ødeleggende for dem som blir utsatt for det, men at den også har potensial til å volde større skade. Det er fordi e‑galle «has the potential to reduce the inclusivity and civility of both on- and off-line cultures». Slik blir e‑galle et demokratisk problem.

Det er bra at rosabloggerne bryter tausheten. Det er bra at de forteller om hva de blir utsatt for. Anne Birgitta Nilsen beskriver i boka Hatprat (2014) at å ansvarliggjøre, bryte tausheten og fremme kunnskap kan virke forebyggende på hatprat og mobbing. Men hun skriver også at å gå inn i debatt med dem som fremsetter hets og trusler kan være psykisk belastende. Rosabloggerne trenger derfor hjelp fra storsamfunnet. Enkeltindividet kan ikke demme opp for e‑galle alene.

Stengte kommentarfelt er et varsku

Bruken av e‑galle har blitt så utbredt at det har fått følger. Kvinner vegrer seg for å delta i offentligheten, og de kvinnene som deltar vet at konsekvensen er e‑galle.

Av og til begås det klare lovbrudd. Dem kan rettsvesenet reagere mot, men skittstormen på Internett er så sterk at selv ikke om politiet hadde sittet pålogget 24 timer i døgnet, kunne de ha maktet å røkte debatten. Når rosabloggere ser seg nødt til å stenge egne kommentarfelt, kan vi ikke bare trekke på skuldrene, men vi må ta det som et varsku om at vi må ta hets og trusler på alvor. Ofrer vi rosabloggernes trygghet, ofrer vi vår egen.

Litteratur:

Jane, E. A. (2012). ““Your a Ugly, Whorish, Slut”. Understanding E‑bile,” Feminist Media Studies, 14(4), 531–546.
Nilsen, A. B. (2014). Hatprat. Oslo: Cappelen Damm.

I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

Plakatene har blitt samlet inn og arkivert av en iransk student i design og visuell kommunikasjon ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, som har dette som sitt masterprosjekt. Kuratoren viser også fram materialet fra Den grønne bevegelsen på et eget nettsted, hvor hun ber publikum om å kommentere og dele historier knyttet til plakatene og nettmaterialet.

Den grønne bevegelsen i Iran — politisk plakatkunst (foto: irangreenposters.org).

Plakatene som aktivister i Den grønne bevegelsen sirkulerte på nettet ble skapt for å informere om protester som foregikk både online og i det offentlige rom. Samtidig bidrar de til å skape en kollektiv hukommelse om hendelsene og mobilisere internasjonal oppmerksomhet og sympati.

Den grønne bevegelsen startet som en reaksjon på resultatet av presidentvalget i 2009. Den ble etablert på den politiske plattformen lagt av 1990-tallets reformbevegelse, og gjorde utstrakt bruk av nettbasert kommunikasjon. Over tid — fra juni 2009 til februar 2011 — ble online kommunikasjon basismediet for nettbaserte og offentlige protester i det fysiske rom. En studie av de nettbaserte plakatene vil ikke bare vise hvordan en opposisjonell kultur ble til, men kan også vise prosessene der nettbaserte rom for aktivisme og motstand ble skapt.

Det som gjør de nettbaserte plakatene interessante, er at Den grønne bevegelsen ble formet og i stor grad organisert uten en sentral ledelse eller organisasjon. Derfor viser ikke plakatene til en organisasjon — i hvert fall ikke ved første øyekast. For selv om vekten ofte legges på bevegelsens “horisontale” struktur, betyr ikke det at alle kunne ha lik tilgang til planlegging og antakelig heller ikke utforming av plakater. Innflytelsen iranere i diasporaen (iranere bosatt i utlandet over lang tid) med sin lettere nett-tilgang hadde på bevegelsen, nevnes ofte. Min egen forskning på iransk politisk aktivisme viser imidlertid at iranske studenter i utlandet (som gjerne oppholder seg utenlands i kortere tid og reiser ut og inn av Iran ofte) var veldig aktive med å danne små grupper/nettverk for aktivisme på nettet — et eksempel er iranske studenter i Malaysia.

Med sine nettverk og språkkunnskaper kunne iranere i utlandet mobilisere mer internasjonal oppmerksomhet og sympati. Transnasjonal kommunikasjon om bevegelsen var sterkt påvirket av menneskerettighets-språk (diskurs). Men diasporaen kan ikke få æren for å ha skapt interesse gjennom menneskerettighetsdiskursen. Mange av dem som var aktive i reformbevegelsen hadde allerede integrert menneskerettighetsdiskursen i sin språkbruk på 1990-tallet.

Where is my vote? Politisk plakatkunst i Iran (foto: irangreenposters.org)

Når vi vet at nettaktivisme formes gjennom transnasjonal nettverksbygging og at grensene for nettaktivismens rom ikke følger nasjonale landgrenser, kan man spørre seg om hva nettbasert motstandskunst kan fortelle om kampen som skjer lokalt. Hamid Dabashi skriver i en bok om Iran, Den grønne bevegelsen og USA at “ett blikk på kalenderen iranere bruker til å organisere sitt liv viser at det faktisk er tre ulike typer datoer som minner dem på hvor og hvem de er i verden — en iransk, en islamsk og den globaliserte kristne kalenderen.” Mange av plakatene kommuniserer de religiøse hendelsene og dagene som bevegelsen valgte for sine protester som del av en prosess for å ta tilbake religionen fra statens kontroll. Mange plakater kommuniserer gjennom dikt eller skaper assosiasjoner til før-islamsk tro knyttet til årstider som våren. I enkelte andre plakater markeres internasjonale dager som kvinnedagen. Selv om en kan argumentere for at det lokale allerede er globalisert, er det et tydelig hierarki blant brukere når det gjelder den reelle muligheten de har til å uttrykke seg på nett. Dette skyldes bl.a. ulikheter i tilgang til nettet og nett-tjenester.

Uavhengig av prosesser med inkludering og ekskludering når nettbasert opposisjonell kunst skapes, hinter “offline”-utstillingen av Den grønne bevegelsens nettmateriale til behovet for en ny forståelse av plakater og kunst som motstand. Hva kan kalles nettplakater? På hvilke måter utfordrer de etablerte definisjoner av plakater? Utstillingen virvler opp mange spørsmål.

I 2013 økte antallet lesere som fant fram til Vox Publica via sosiale medier kraftig sammenlignet med 2012. Særlig fra Facebooks mobilversjon var økningen stor. Den tredje mest leste artikkelen, Jon Hustads kommentar om medier og PR-byråer, ble nesten utelukkende funnet av brukere via Facebook og Twitter.

Likevel, mindre nettaktører når fortsatt mest effektivt ut til nye lesere ved at en eller flere store nettaviser lenker til artikler. Hva slags konsekvenser dette har for nettoffentligheten har jeg forsøkt å skissere i en kommentar om NRKs rolle på nett.

Innholdet i sosiale medier, og utvikling i mediebruk, har vi tatt for oss i flere artikler. Nest mest lest var en artikkel om ungdoms bruk av applikasjonen Snapchat. Politiske partiers sosiale medier-strategier i valgkampen var gjenstand for flere analyser. Mikrobloggens betydning for kinesisk offentlighet og ytringsfrihet ble belyst i en større artikkel.

På tampen av året tok vi opp overvåkning og personvern i større bredde, med søkelys på konsekvenser både for pressens kildevern og den enkelte borgers personvern og datasikkerhet. Disse sakene ble godt mottatt, og vi vil følge opp temaet i 2014.

På utviklingsfronten lanserte vi den helt nye og responsive versjonen av Vox Publica i mars 2013. I år vil videreutvikling av temasidene være et prioritert prosjekt, der våre egne artikler om et tema vil bli presentert sammen med fakta og materiale fra andre kilder. Utviklingen av en egen Wikipedia-plugin for WordPress var første steg i dette prosjektet.

De fem mest leste artiklene i 2013

• The Siv Scream, av Jens E. Kjeldsen.
• En bildebankboks fylt med nakenbilder, av Martine Berg Olsen.
• Offentleggjer kjeldene, VG, av Jon Hustad.
• LO ut mot Erna Solberg, av Magnus Hoem Iversen.
• Medier i Kina: Dagsordensettende propaganda, av Olav A. Øvrebø.

Alle andre mediehus og publikasjoner må finansiere sin journalistikk med annonser og brukerbetaling, og fra flere hold er kritikken av NRKs nettsatsing skjerpet. “Strup NRK”, skrev Minervas Kristian Meisingset i september, og gikk inn for innskrenking av NRKs journalistiske nett-tilbud. I Dagens Næringsliv 3. desember peker Aftenpostens nye sjefredaktør Espen Egil Hansen på at forsiden på nrk.no redigeres slik at NRK på nett er i direkte konkurranse med kommersielle medieaktører som VG og Aftenposten.

Vide mediepolitiske rammer er grunnen til at NRK har kunnet utvikle nettvirksomheten sin slik at den i dag oppfattes som en trussel mot de kommersielle mediene. I NRKs vedtekter heter det bare at NRKs tjenester på internett samlet skal inneholde et løpende oppdatert tilbud av nasjonale og internasjonale nyheter samt fakta- og bakgrunnsinformasjon. Hvordan dette oppdraget løses, blir opp til NRK selv. Mediepolitikerne har ikke stilt krav som kan etterprøves på noen effektiv måte. NRK har benyttet handlingsrommet til å profesjonalisere redigering og presentasjon og lansere nye tjenester som debattsiden Ytring. Resultatet er at nrk.no til forveksling ligner de kommersielle medienes tilbud.

Løsningen er likevel ikke å “strupe” NRK. En mer konstruktiv tilnærming er mulig.

Dagens konsept for NRKs virksomhet på nett bygger ikke på en oppdatert analyse av allmennkringkasting i et mediesamfunn dominert av digitale medieplattformer. Begrepet kringkasting er kjernen i problemet: NRK har bare overført den sentraliserte “en-til-mange”-modellen for radio og TV til nett, og har hatt full politisk støtte for dette.

Nettoffentligheten har imidlertid en annen struktur enn den gamle analoge offentligheten. På nettet kan alle “kringkaste” sine synspunkter og sitt innhold. En underskog av nye publisister vokser fram, alt fra bloggende enkeltpersoner til mer eller mindre tradisjonelt organiserte redaksjoner. I nettoffentligheten eksisterer en-til-mange-kringkastingen side om side med en desentralisert mange-til-mange-modell. Problemet er at NRK later som om denne nettoffentligheten ikke eksisterer.

Mediepolitikere og NRK bør se til Storbritannia. BBC går gjennom den samme overgangen til digitale tjenester, men har langt mer konkrete og detaljerte krav å forholde seg til. Dermed kan samfunnet også lettere vurdere om BBC oppfyller oppdraget institusjonen er gitt.

Et av kravene til BBCs nettvirksomhet er at redaksjonen skal benytte eksterne nettlenker for å sende brukere videre til andre nettsteder. Det er to begrunnelser for dette: Den ene er å øke brukernes forståelse og innsikt i en sak ved å henvise dem til andre publikasjoner. Den andre er å gi britiske nettpublikasjoner utenfor BBC et større publikum. Lenkepolitikken skal altså bidra til en mangfoldig nettoffentlighet.

I 2010 ble BBC gitt et mål om å doble antall klikk på eksterne lenker innen 2013. Nyhetsredaksjonen har klart sin del av dette, fra 2,9 millioner klikk per måned i 2010 til 5,8 millioner i snitt i høst. The BBC Trust, organet som kontrollerer bruken av lisenspengene, kom i mai med en rapport om BBCs nettvirksomhet. Der ble ytterligere innsats etterlyst for å øke trafikken til andre nettsteder fra alle deler av nettvirksomheten, og BBC fikk beskjed om å bli mer åpen om kriteriene for lenking.

En slik politikk er ukjent i Norge. NRK har i liten grad eksterne lenker i sine nyhetsartikler eller øvrige materiale på nett. Det ser ut til å være opp til den enkelte medarbeider å avgjøre om det skal lenkes til eksterne nettsteder.

NRK omtaler heller ikke ekstern lenking i sin egen årsrapport. Det eneste som står om nett-trafikk og andre nettsteder i rapporten for 2012 er betegnende nok at man skal bruke sosiale medier for å drive trafikk tilbake til nrk.no.

Forsiden på NRK Ytring 11. desember 2013.

Hvorfor er ekstern lenking fra NRK (og andre store nettmedier) viktig for nettoffentligheten generelt? Nettoffentlighetens desentraliserte struktur har økt menings- og mediemangfoldet, men er også et problem. Med lite ressurser til markedsføring er det vanskelig for små og mellomstore publikasjoner å bygge et større publikum. Desentraliseringen på nett går hånd i hånd med monopolisering. Størstedelen av trafikken — altså publikum — ender hos noen få store aktører, og det er i Norge de store nettmediene samt Facebook og Google.

Jeg har de siste årene jobbet med flere mindre nettprosjekter, og mønsteret er tydelig: Det går an å nå et begrenset publikum med kvalitets- og nisjejournalistikk, men det krever lang tid og utholdenhet. Når store nettmedier en sjelden gang lenker til en artikkel, øker imidlertid publikumet med rekordfart. Et godt eksempel er en analyse av Siv Jensens tale på Frps valgvake i høst, skrevet av retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen for Vox Publica. Den ble omtalt og lenket til av VG og ABC Nyheter (merk — ikke NRK). Denne ene artikkelen vil takket være lenkene stå for en betydelig andel av Vox Publicas totale trafikk i 2013.

Istedenfor å støtte nettoffentligheten, dreier NRKs nysatsinger seg om å konkurrere ut andre aktører. Debattsiden Ytring er et godt eksempel. Ingenting ved denne satsingen er nytt eller annerledes sammenlignet med det aviser som Dagsavisen (Nye meninger) eller Vårt Land (Verdidebatt) har forsøkt å få til. Større aktører som Dagbladet, Bergens Tidende og Aftenposten prøver også å ruste opp sine debattsider.

Med Ytring kunne NRK ha gjort noe annet. De kunne ha trukket fram debatter som skjer i blogger, nett-tidsskrifter, på Nye meninger og Verdidebatt, og gitt disse aktørene mer oppmerksomhet. De mindre aktørene i nettoffentligheten kan selv bli flinkere til å samarbeide for å øke synligheten, men de trenger også drahjelp av de store nettmediene. NRK er den eneste av de store aktørene som det er mulig å stille et slikt krav til.

Krav til ekstern lenking bør være ett element i et oppdatert konsept for allmennkringkasting. Et annet kan være at NRK tilbyr andre aktører i nettoffentligheten publiseringsplass på nrk.no. For det tredje kan mye av NRKs innhold åpnes opp for viderebruk av andre aktører via egne opphavsrettslisenser. En fellesnevner for et framtidig nrk.no kan med andre ord være: Statskanalen som en åpen plattform.

Et nrk.no som en åpen plattform vil ikke lenger imitere og knuse konkurrentene, men isteden skape et unikt tilbud som samtidig støtter, ikke svekker den norske nettoffentligheten. Dersom dette ikke skjer, vil de kommersielle mediehusene rulle ut stadig tyngre skyts mot NRKs nett-tilbud — og de vil ha gode sjanser til å vinne debatten.

Signaturen mastergunner99 takker Time for kåringen.

Når folk flest produserer kunnskap

Tidligere i år kom en av de grundigste analysene til nå av publikums publiseringsvirksomhet, i boken “The Wealth of Networks” (boken er publisert i sin helhet på nett). Forfatter er professor i juss ved Yale University Yochai Benkler. Et hovedpoeng for Benkler er å vise hvordan det han kaller “den nettverksbaserte informasjonsøkonomien” har gitt hver enkelt medborger kontroll over produksjon og distribusjon av informasjon. At flere og flere har PC-knyttet til internett, utgjør faktisk et fundamentalt skifte. Menneskelig kreativitet og allerede publisert informasjon er nå de eneste innsatsfaktorene som trengs for å produsere ny kunnskap, mener Benkler.

Utsnitt av Times for­side, utga­ven datert 25. desem­ber 2006.

Også for Benkler er altså “DU” – enkeltmennesket – i fokus. Han er særlig opptatt av hvordan folk bidrar med sin ledige tid, uten å få betalt, til prosjekter som utvikling av programvare med åpen kildekode, eller nettleksikonet Wikipedia – såkalt produksjon i grupper eller “peer production”. Gitt vår tids produksjonsbetingelser bør slike bidrag ikke forundre, mener han: “Ut fra det begynnende 21. århundres mål og materielle betingelser for informasjonsproduksjon er fremveksten av “peer production” like rasjonelt og effektivt som samlebåndet var ved begynnelsen av forrige århundre,” skriver Benkler i boken.

En bedre offentlighet?

Vox Publica stilte Benkler noen spørsmål på e‑post om hvordan han ser for seg at slik produksjon av kunnskap vil utvikle seg. Vi var særlig opptatt av konsekvensene for en kritisk offentlighet og medier.

Kvaliteten på kunnskap og fakta kontrolleres på en annen måte enn tidligere av deltakerne i prosjekter som Wikipedia og Slashdot. Den tradisjonelle redaktørmodellen er her avskaffet. Hvordan vil nye kunnskapskilder som Wikipedia påvirke hvordan vi forholder oss til kunnskap?

“Jeg tror den innebygde usikkerheten i Wikipedia vil kurere oss for tiltroen til autoriteter. Massemediene hadde en tendens til å skape holdningen at “jeg så det på trykk, derfor må det være sant”. Denne kulturen førte til en mer ukritisk holdning og gjorde offentligheten lett å manipulere, eller rett og slett veldig utsatt for feil. Lesere, seere og lyttere hadde et stort sett veldig tillitsfullt forhold til mediene. Jeg tror at når en ny generasjon vokser opp med å lese ting som aldri har en autoritet bak seg, som bare har status som midlertidige biter av informasjon, vil vi begynne å få en mer kritisk, undersøkende form for lesning, lytting og TV-titting. Det å lese vil bli mer som å undersøke noe, som når noen plukker opp biter av materiale med varierende troverdighet, undersøker det fra ulike vinkler og kommer frem til en konklusjon. Som uansett fortsatt kan bli revidert og falsifisert. Dette er essensen i vitenskapelig metode, og det er på høy tid at den tas i bruk på bredere front. Den mest verdifulle endringen vil være utviklingen av en kritisk grunnholdning blant brukerne. Dette vil de ha stor nytte av som uavhengige individer generelt og når de deltar i samfunnet politisk og kulturelt.”

Håpet om at internett skal bidra til å gjøre samfunnet mer demokratisk er en klassiker i debatter om nettets betydning. Spesielt i USA var det på 1990-tallet mange teknologiprofeter som spente forventningene altfor høyt. Dette har ført til et overdrevent tilbakeslag, mener Yochai Benkler. I sin bok fremholder han at demokratiets utvikling etter at nettet kom må sammenlignes med tilstanden i det gamle massemediesamfunnet, ikke med 90-tallets urealistiske utopier. Demokratiet er allerede betydelig styrket gjennom skaren av nye, kritiske stemmer i offentligheten, blant annet i blogger og fora, mener Benkler.

Offentlighet og utvikling

I “The Wealth of Networks” bruker Benkler mye plass på å analysere hvordan desentralisering av apparatet for kunnskapsproduksjon kan få betydning for utvikling i fattige land. Det er en mulighet, mener Benkler, for at tilgang til “produksjonsmidlene” – PC, internett og kunnskapen som er globalt tilgjengelig der – kan motvirke noe av den skjeve fordelingen av ressurser mellom rike og fattige land.

Slik jeg leser dette, mener du at vi undervurderer det positive potensialet informasjonsøkonomien utgjør for utviklingsland.

“Til å begynne med er det viktig med en ydmyk holdning til hvor stor del av kjerneproblemene som kan løses gjennom informasjon og kommunikasjon. Rent vann, fungerende myndigheter og et minstemål av personlig sikkerhet og helse – dette kan ikke bedre internett-tilgang gjøre noe med. Det jeg fremholder, er at selv om vi erkjenner disse problemene, er det likevel mye vi kan gjøre for å redusere menneskelig lidelse også ved hjelp av informasjonspolitikk og kunnskapsproduksjon. Hvis nettverkskommunikasjon faktisk forbedrer demokratiet og legger til rette for mer deltakelse i offentligheten, vil dette i seg selv forbedre menneskelig utvikling. Både direkte, fordi deltakelse er en del av et godt liv. Og indirekte, ved at folk vil stille myndigheter mer til ansvar. Det jeg har vært mest opptatt av er å utforske hvordan myndigheter, tradisjonelle frivillige organisasjoner og individer som arbeider på egen hånd og sammen i “peer production”-prosjekter, kan legge til rette for utvikling der tradisjonelle markedsbaserte og myndighetsbaserte initiativer har mislyktes.”

Blant eksemplene Benkler studerer nærmere er hvordan åpen programvare (fri eller med åpen kildekode) kan forbedre fattige lands tilgang på informasjonsteknologi, og skape en plattform for lokale programmerere til å konkurrere i den globale økonomien. Mer ambisiøse prosjekter gjelder hvordan en kombinasjon av fritt tilgjengelig utdanningsmateriell og forskningsresultater og nettbasert samarbeid kan skape nye plattformer for innovasjon innen biologi og landbruk.

Hvordan ser du på rollen Wikipedia og andre fritt tilgjengelige eller allmennings-baserte prosjekter som “open access” forskningspublisering kan spille for global utvikling?

“Open access-publisering kan redusere adgangskostnadene til den globale informasjonsøkonomien. Mer grunnleggende kan det gi folk sjansen til å leve et rikere liv — bedre informert om sin egen kultur og verden de lever i. Innovasjon og utdanning er grunnleggende komponenter i utvikling. Open access-publisering kan bidra til å senke en av de viktigste barrierene for utvikling på disse feltene. Initiativer som One Laptop per Child har også potensial for å endre betingelsene. Likevel må vi ikke glemme at den viktigste grunnen til manglende utdanning er kostnaden en familie pådrar seg når barna går på skole. Intet initiativ har vært mer effektivt enn å betale familier for å la barna gå på skolen.”

BlogsMéxico, PeruBlogs og BlogsChapines er tre av flere latinamerikanske portaler som legger til rette for en myriade av småskala, upretensiøse “offentlige sfærer” på internett i dag. De er ikke så synlige som kjendiser, politikere eller etablerte medier, men de samler en ung generasjon av spansktalende bloggere som utmerker seg med energisk uavhengighet og en sterk lokal identitet.

Før og etter presidentvalget i Venezuela denne måneden, dukket det siste eksemplet på fornyelsen av offentligheten i Latin-Amerika opp. Bloggere i Venezuela slo seg sammen for å rapportere om og diskutere valgkampen på sine egne blogger og samleportaler.

Globalt fenomen, regionale dialekter

I sommer uttalte Storbritannias visestatsminister John Prescott følgende: “Jeg tror det heter internett eller noe sånt – blogger, heter det det? Jeg vet ikke, jeg er akkurat blitt vant til brev.” Bemerkningen er typisk for samfunnstopper som dette, og ikke noe enkeltstående tilfelle. Politikere generelt ignorerer blogger, av mange grunner.

Omtrent 100.000 mennesker oppretter nye blogger hver eneste dag, og lærer seg å bruke dem gjennom egen publiseringspraksis. Dette har gjort det mulig for David Sifry å publisere sine “alerts”, som er kvartalsvise rapporter om internetts blogger – bloggsfæren. Rapportene er basert på data fra Technorati, en søkemotor som i desember 2006 fulgte over 62 millioner blogger verden over.

Selv om få mennesker på gaten i en av Latin-Amerikas storbyer har hørt om blogger, er realiteten at fenomenet er i rivende utvikling, særlig blant middelklasseungdommer, i den enorme geografiske regionen som strekker seg fra sør for Rio Grande i USA til den siste biten av Patagonia i Argentina.

Skjermbilde av bloggportalen BlogsMujer, som samler kvinnelige bloggeres bidrag.

Latinamerikanske blogger minner mye om sine motstykker i resten av verden, men har et spesielt særtrekk som fortjener oppmerksomhet. De har en tendens til å samle seg rundt nettsteder som fungerer som en slags telefonkataloger, der den enkelte blogger kan finne sine egne bidrag og andre bloggeres under kategorier som land, regioner og til og med kjønn (BlogsMujer). Majoriteten av disse katalogene oppmuntrer til oppbygging av nasjonale bloggsfærer som samtidig er bruddstykker av den store internasjonale sfæren som Technorati kontinuerlig gjennomsøker.

Nasjonale bloggsfærer som små samfunn

Disse nasjonale katalogene fungerer som virtuelle samlingsplasser der spanskspråklige bloggere kan oppdatere seg på nye blogger, de siste blogginnleggene og et ukentlig utvalg av skribenter som presenteres i en spesialseksjon på nettstedet, som “anbefalt” eller “ukens blogg”. Ikke alle bloggene som fremheves slik tar nødvendigvis opp tunge, debattorienterte temaer; mange er personlige dagbøker (hyppigst skrevet av kvinner) som i en åpen stil publiserer historier om egne opplevelser.

Disse katalogene kan man orientere seg og søke i ved hjelp av nøye utvalgte kategorier. På de fleste nettstedene er innholdet delt i 15 kategorier. De mest populære er personlig, meninger og kultur. Andre populære kategorier er kunst, teknologi og internett, fotoblogger, humor, musikk, litteratur og politikk.

Ecuablogs har kjappe nyheter om sine medlemmer og aktiviteter, mens BlogsColombia gir bloggere muligheten til å chatte og planlegge årlige møter i den fysiske verden. Veneblogs fungerte i en periode som “fadder” og referanse for andre bloggfellesskap, men gründerne har i det siste vist tegn på stagnasjon etter å ha drevet nettstedet i fire år. Et mye ferskere initiativ BlogsDominicanos organiserer med hjelp fra noen av dets mest aktive og entusiastiske medlemmer jevnlige møter (Coroblogs). Men for alle er den viktigste funksjonen muligheten de gir for å finne likesinnede, utveksle lenker og “pinge” serveren hver gang noen publiserer et nytt innlegg på sin blogg. Ved å sende et kodet ping aktiverer hver blogger den kontinuerlig oppdaterte listen over blogger. På den måten kan hun eller han i korte perioder gjennom dagen eller uken bli “siste nytt” innen sitt fellesskap.

Navnene de har fått — Ticoblogs, Ecuablogs, BlogsPanama, BlogsPerú, BlogsChile – er ganske like, og ved å se nærmere på dem kan en oppsummere likhetene og motivasjonen bak. Nettstedene forsøker å konstruere en form for interessefellesskap rundt kombinasjonen av å lese andres tekster og synspunkter og bidra med egne. To av dem, La Union de Bloggers Hispanos og Blogalaxia ignorerer nasjonsgrensene og forsøker å samle hele spekteret av spanskspråklige bloggerfaringer.

Når nettformater favoriserer horisontale relasjoner

Et trekk ved god medieforskning har alltid vært analysen og forståelsen av “medieringene” som massemediene sørger for. Dette er ikke studier av “teknologier” som sådan, men av hvordan folk bruker dem og hvordan publikum skaper mening ut av budskapene, bildene og kommunikasjonsstrategiene som medieres gjennom slike teknologiske kanaler.

Til tross for at massemediene har en veldig vertikal, enveis måte å kommunisere på, har resepsjonsstudier vist at publikum motsetter seg og tolker på sin egen måte mye av det som kringkastes eller presenteres for dem via film, radio, TV og pressen. Publikum er ikke så passive som mange teoretikere trodde at de ville være.

Men med internett har nye og mindre vertikale tilnærminger til kommunikasjon vokst frem. World wide web ble født, og i begynnelsen ble en lignende vertikal kommunikasjonsmodell brukt som imiterte tradisjonelle massemediers forhold til publikum. Men nye kanaler, formater og genrer blir skapt, og med dem en ny trend mot en på mange måter mer horisontal tilnærming til måten bilder, budskaper og kommunikasjonsstrategier medieres. Faktum er at millioner av mennesker tar i bruk formater som blogger og wikier, fordi de synes det er morsomt. I fellesskap filtrerer de nettets innhold og forbedrer sine muligheter og evner til å bli synlige og meningssterke konsumenter, og noen ganger borgere også.

I Latin-Amerika er blogging i ferd med å vokse fram for alvor, og latinamerikanerne er særlig opptatt av de sosiale og lokale aspektene ved disse publiseringsverktøyene, i et forsøk på å svømme i det enorme globale havet som kalles internett.

Som nye og unike formater på webben, skaper wikier og blogger nye muligheter for dialogbasert, toveis kommunikasjon. I wikier kan i teorien alle delta og bidra med sin kunnskap til beskrivelsen av et aktuelt tema i et leksikon, en ordliste eller arkiv. I blogger, podkaster og vlogger eller videoblogger, har millioner av mennesker funnet en måte å uttrykke seg selv samtidig som de gir andre – som oftest deres egne lesere eller publikum – muligheten til å svare, kommentere eller bestride det som hevdes eller vises.

Dette nye perspektivet utfordrer etablerte medier verden over såvel som de tradisjonelle mediemonopolistene i Latin-Amerika.

Noen av dem, inkludert aviser og TVs nyhetssendinger, har kastet seg på og forsøker å henge med i den nye dialogbaserte måten å kommunisere på. De har laget programmer hvor publikum kan ringe inn med sine spørsmål eller meninger eller sende tekstmeldinger som blir vist på TV-skjermen. Men tradisjonelle medier henger etter fordi det de først og fremst ønsker er å bli hørt, som mobiltelefonprodusenten Ericsson pleide å si i sitt gamle slagord: “make yourself heard”. På den andre siden har Nokias slagord, som Eirik Solheim har skrevet om, alltid vært i tråd med nettets innovative mediering: “Connecting people”.

I Latin-Amerika er de fleste bloggere, vloggere og podkastere mer opptatt av kommunikasjon, deling og bygging av fellesskap, istedenfor bare av å bli hørt. De hjelper hverandre med å filtrere mengden av informasjon som kommer fra hele verden, mens de utvikler nye former for kritikk og dialog mellom skribenter og publikum i det Cluetrain Manifesto kalte samtaler.

Det dialogiske samfunnet

Eksistensen av disse fremvoksende nasjonale katalogene er et godt eksempel på en fortsatt begrenset, men interessant utvikling av små fellesskap med egne regler og normer, som minner om et tidligere format, nyhetsgruppene. Det var der at folk utviklet det som senere ble til internetts nettikette, bare for noen få år siden. I noen nasjonale bloggsfærer er det vanlig å finne diskusjoner om normer, hvordan å takle fornærmelser, vandaler, søppel-epost og andre former for uønsket atferd, mens man deler tanker, dikt eller hverdagserfaringer. Noen bloggfellesskap er interessert i etisk atferd, mens andre bloggere med stor kraft forsvarer egen frihet, uavhengighet og autonomi.

Den rause bruken av lenker, ikke bare til andre blogger, aviser, video og andre medieressurser på nettet, gjør bloggere i stand til å engasjere seg i en større vev av komplekse relasjoner. Dette er relevant ikke bare som underholdning og sosial interaksjon, men som et kulturelt og dannende fenomen i seg selv. Det har til og med begynt å vise seg hvor relevante de kan bli på den politiske arenaen, særlig i forbindelse med nasjonale valg.

I et nylig publisert intervju med Financial Times sa Eric Schmidt, styreformann og toppsjef i Google: “Mange politikere forstår ikke fenomenet internett særlig godt. Det er dels på grunn av alderen… ofte lærer de det kan om internett av sine medarbeidere og barn.”

Politikere som er gode til å kommunisere via radio og fjernsyn har nå fått en utfordring med å tilpasse seg de nye stammene av “innfødte” på internett. Bloggere og bloggsfærer er et veldig ungt fenomen. Det forandrer seg hurtig, og det er umulig og forutsi hvor og hvordan det vil bli utnyttet av folk som tar i bruk disse verktøyene. Som med alle teknologier vil de bli brukt til gode og ikke fullt så edle formål. Men en ting virker klar: hvis Gutenberg-æraen var sentral i å spre kunnskap og deling av nye ideer, politisk handling og fornyelse av tenkning, ser internett i dag ut som en ny arena som kan forsterke effekten av nettverksdistribuert kunnskap og debatt i samfunn som trenger bredere deltakelse og engasjement. Det er fordi nettet synes å utvide muligheten for et stort mangfold av “offentlige sfærer”.

Når mange nye felt for diskusjon, handling og dialog dukker opp i samhandlingen mellom blogger og nyhetsmedier, styrkes håpet om mer demokratiske samfunn. I hvert fall i Latin-Amerika, der mektige eliter fortsatt dominerer alle arenaer for politisk debatt, og få kan ta sjansen på eller har viljen til å delta. Om disse håpene blir innfridd eller ikke, vil avhenge av tiden, tilfeldigheter og maktrelasjoner, og om internettaktivistene når kritisk masse.

Jill Walker og andre forskere har observert, analysert og reflektert over bloggfellesskap verden over. Noen studier er blitt skrevet om den livskraftige og energiske dialogen som har vokst frem særlig i de engelskspråklige bloggfellesskapene de siste to-tre årene. Andre prosjekter som Global Voices har begynt å ta for seg andre dynamiske fellesskap rundt om i verden, på ulike språk. Ting er i rask endring, og det engelskspråklige hegemoniet innen blogging vil snart være en saga blott på grunn av den massive eksplosjonen av blogger på andre språk, særlig japansk, kinesisk og spansk.

For egen del planlegger jeg å fortsette med å observere og studere måten blogger tas i bruk på i spanskspråklige samfunn, hovedsakelig bestående av folk fra det gamle spanske imperiet, dets gamle kolonier i Latin-Amerika og diasporaene av mennesker som har emigrert fra sine hjemland, men fortsetter å bruke morsmålet i blogger. Mye er i ferd med å skje, og å holde oversikt over den raske utviklingen er ikke lett. Belønningen kan bli stor på mange samfunnsfelt, særlig innen utdanning, hvor disse formatene og verktøyene viser sitt dynamiske potensial.

Blogging og politikk i Venezuela

I den politiske offentligheten viste det nylig avholdte presidentvalget i Venezuela potensialet i en nasjonal bloggsfære. Den sosiale dynamikken i dette bloggfellesskapet ble satt i sving ledet av en ung journalist og blogger Luis Carlos Díaz. På sin egen blogg foreslo han å organisere et nettverk av bloggere for å følge, rapportere om og publisere på deres individuelle blogger direkte fra egne nabolag, landsbyer og byer rundt om i landet:

… la oss diskutere med naboene… stille spørsmål og også bry oss om andres stemmer. Hvis du kan gjøre dette med dine venner og naboer, gratulerer, så kan du skrive om det hvis du finner det interessant. Ingen grunn til å stikke en mikrofon opp i ansiktet deres og forberede et intervju.

En gruppe bloggere fra Venezuela samlet 29. september 2006. Luis Carlos Díaz er nr. to fra venstre, Iria Puyosa nr. 2 fra høyre. (foto: oso. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).

Oppfordringen ble møtt med umiddelbar og entusiastisk respons. En gruppe bloggere fra diasporaen sluttet seg til og bestemte seg for å dekke valgdagen 3. desember fra ambassader og konsulater over hele verden. Luis Carlos’ ide var å tilføye en tredje stemme eller dimensjon til den venezolanske offentligheten. Frem mot valgdagen ble Venezuelas offentlige arena dominert av pressemeldinger fra valgmyndighetene og massemedienes dekning av hendelser. Denne gangen kunne bloggere bidra med en mer personlig tilnærming, ved å fortelle historier og forholde seg til folks erfaringer.

Det tok bare fem dager å organisere og få i gang dette. Først tilbød Iria Puyosa et gratis domene og nettsted for å samle alle blogginnleggene. En bedre løsning kom noen timer senere fra den nye venezolanske katalogen To2blogs.com. De hadde folk, søkemaskinen og de tekniske løsningene for å sette opp en automatisert tjeneste som samlet og oppdaterte alle innlegg som omhandlet valget under overskriften Elecciones 3D (valg i tre dimensjoner). Tusen blogger har sluttet seg til, og mange av dem publiserer fortsatt om etterdønningene av valget. Nettstedet fikk mer enn ti tusen treff på valgdagen. Denne enestående hendelsen i Venezuelas valgkamp ble fulgt av Technorati og av et par av de prestisjetunge engelskspråklige bloggene.

Noen kalte det borgerjournalistikk, for meg var det også en pedagogisk erfaring.

Arne Hjorth Johansen er blogger og initiativtaker til sonitus.org. (Privat foto)

Redaksjonen på ca fire består foruten Hjorthen av Saccarina, Mihoe og Tor Andre Wigmostad, som alle blogger selv. Hjorth Johansen er initiativtaker og etter eget utsagn den som kanskje bruker mest tid på prosjektet. Ida står for designet og omtales av Hjorth Johansen som dronningen av dagbokbloggere. Og hele redaksjonen er hektet på “blog hopping”, det vil si å bevege seg fra blogg til blogg ved å følge lenkene.

Sonitus drives av pur idealisme og er fritt for annonser. Redaksjonen streber etter å være politisk nøytral, selv om Hjorth Johansen innrømmer at blogginnleggene plukkes ut på ekstremt subjektivt grunnlag. Det eneste kriteriet redaksjonen styrer etter, er om innlegget kan tenkes å ha interesse for andre. Nettstedet prøver å favne hele spekteret av norske blogger, samt å inkludere de beste og mest interessante fra utlandet.

Det norske ordet blogg kommer fra det engelske blog, som igjen er en forenkling av web log. En blogg er en webside hvor tekstinnleggene er ordnet i omvendt kronologisk rekkefølge, altså med det nyeste øverst på siden. Vanligvis dreier det seg om personlige, dagboklignende tekster, men blogger kan også inneholde politiske meningsytringer, oppfordringer til diskusjoner, kommentarer til nyhetsbildet, dikt og lyrikk eller anmeldelser av populærkulturelle produkter. Det som kjennetegner en levende blogg er at den oppdateres jevnlig, det vil si flere ganger i uken eller hver dag, og nyter godt av lesernes kommentarer.

— Den typiske blogger er et ungt menneske med mye fritid og trang til å uttrykke seg. Terskelen for å starte egen blogg er svært lav. Gud og hvermann kan sette seg ned og forfatte et avsnitt som publiseres umiddelbart. Blogging er gratis, blogging gir kjapp respons på egne ytringer og blogging er avhengighetsskapende. Den som har prøvd selv kjenner til nettopp det, fastslår Hjorthen.

Blogging har på få år etablert seg som en egen sjanger på nettet. Muligheten til å hyperlenke til andre sider kan gi tekster en helt ny dimensjon. Det er for eksempel blitt populært å hyperlenke fremmedord til definisjoner i nettleksikonet Wikipedia, eller legge inn lenker i teksten til bilder, andre blogger eller artikler. Bloggen representerer en form for interaktiv informasjonsformidling, hvor publikum kan respondere umiddelbart etter at et innlegg er publisert. Dette åpner for tanken om at blogging i fremtiden kan bli et viktig element i den frie, offentlige debatt. Et bidrag til eller en utvidelse av ytringsfriheten.

Ideen om at borgerne i det frie demokrati med bloggen har fått en ny påvirkningskanal, er fristende. En kanal som verken påvirkes av eiere, redaktører eller annonsører. Medborgarjournalistik kalles fenomenet i Sverige, eller citizen journalism på engelsk. Et dagsaktuelt eksempel er den svenske bloggeren Magnus Ljungkvists gravende medborgarjournalistik. Da det ble kjent at den svenske ministeren Maria Borelius hadde benyttet seg av svart arbeidskraft fordi hun etter eget utsagn ikke hadde hatt råd til å gjøre det etter reglene, gikk Ljungkvist saken grundigere etter i sømmene. Han var den første til å avsløre at Borelius’ ektemann hadde millioninntekter hun unnlot å opplyse om. Stormen av kritikk som fulgte førte til slutt til at Borelius valgte å si fra seg ministerposten.

Skjermbilde: Magnus Ljungkvists blogg

Som primus motor i Sonitus.org har Hjorthen lest et uhorvelig antall blogger, men tviler på at den jevne blogger er seriøs nok til å kunne påvirke politikken. Ljungkvists innsats og gjennomslag hører til sjeldenhetene, mener Hjorth Johansen. Han utelukker ikke at det kan komme flere slike saker, men kan heller ikke identifisere økt politisk makt som en trend blant norske bloggere.

Dette er selvfølgelig noe som kan komme til å endres over tid, og det finnes eksempler hvor blogging er blitt brukt politisk. Hjorthen nevner blogging av politikere selv, som på den måten ønsker å gjøre seg mer synlige og tilgjengelige for sine velgere. Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen har egen blogg og nylig avgått AUF-leder Gry Larsen blogget i fjorårets valgkamp på AUFs hjemmesider. SV-leder Kristin Halvorsen dro høsten 2004 i gang en blogg. Halvorsen fikk kritikk for sjelden oppdatering, og valgte ganske raskt å legge ned bloggen igjen.

Selv om politisk blogging ikke har vært noen dominerende trend i Norge til nå, er det likevel flere eksempler på blogger med politisk siktemål, også utenom politikernes rekker. Blåblogging er etter hvert blitt et etablert begrep, med VamPus som fremste representant. Blåblogging kom delvis som en reaksjon på det disse bloggerne oppfatter som venstrevridningen i de etablerte mediene. Venstreorienterte bloggere har imidlertid tatt igjen, Morten Drægni er et eksempel på dette.

Det har også skjedd en oppblomstring av feministiske blogger, men ifølge Hjorth Johansen skal man altså være forsiktig med å legge for stor vekt på bloggens demokratiske potensial.

— Bloggen er først og fremst et medium for useriøs hverdagsfilosofi, sier han. På spørsmål om Hjorthen som medredaktør av Sonitus.org har registrert noen utvikling innen blogging, er han tydelig. – Det kommer stadig flere blogger, og derfor blir også kvaliteten etter hvert bedre. Tekster av personlig art trenger ikke være språklig dårlige eller kjedelige. De viser ofte litterær kvalitet, sier Hjorthen etter å ha fulgt bloggverdenen over flere år.