Rykter og spekulasjoner om damen i rettssalen fløt relativt fritt på Sina Weibo, en av de mest brukte kinesiske mikrobloggingstjenestene, selv om søkeordet dingzui, i likhet med en rekke andre ord knyttet til saken, var blokkert fra den interne søkefunksjonen. Men det skal mer til enn veletablerte og forholdsvis forutsigbare kontrollmekanismer som blokkerte søkeord for å stoppe spekulasjonene blant kinesiske nettbrukere; det kinesiske språket er rikt på ord og dertil tilhørende kreative språkløsninger. Og blant annet derfor kan vi finne en rekke kritiske ytringer i den kinesiske internettsfæren, til tross for at denne sfæren også er av de mest sensurerte og sterkest kontrollerte i vår globale internettvirkelighet.

Sina Weibo for iPhone.

Både omstendighetene rundt saken mot Gu Kailai og Bo Xilai og den faktiske eksistensen av et begrep som “stedfortredende kriminell” er verdt en analyse i seg selv. Men spekulasjonene rundt damen i rettssalen er også relevant for å belyse kompleksiteten man hver dag manøvrerer i på det kinesiske nettet. Et nett som er eid og kontrollert av den kinesiske stat; som siden 2008/09 har blokkert tilgang til mye brukte applikasjoner som YouTube, Facebook og Twitter; som aktivt sensurerer og kontrollerer innhold; og som ikke minst teller 600 millioner brukere, hvor halvparten av dem nå oppgir å være aktive brukere av mikrobloggingsplattformer hvor dialog og informasjonsdeling er viktigste stikkord.

Dessverre er rykter og desinformasjon spredt av brukere også en reell og problematisk del av denne virkeligheten, samtidig som styresmaktene på sin side med ujevne mellomrom slår ned på “ryktespredning” i egne anti-ryktekampanjer, hvor anførselstegnene henviser til noe analytikere gjerne mistenker er en rausere, løsere og mer egenrådig definisjon av hva rykter og feilinformasjon består av.

I en masteroppgave levert ved Universitetet i Oslo gikk jeg det kinesiske mikrobloggingsverktøyet Sina Weibo nærmere etter i sømmene. Analysen fokuserte på poster knyttet til en tragisk togulykke 23. juli 2011. Den viste at selv om vi kan finne til dels meget skarp og direkte kritikk av — og også argumentasjonsmessig velbalansert støtte til — styresmaktene på Sina Weibo, er tilstedeværelsen av kontroll og sensur, både direkte og indirekte, av enorm konsekvens for bruk og nytteverdi av applikasjonen.

Sina Weibo beskrives best som en vellykket og funksjonsspekket bruks- og innholdsfusjon av Facebook og Twitter. I likhet med Twitter har poster en begrensning på 140 tegn. Man kan likevel si atskillig mer med 140 kinesiske tegn enn ved bruk av vårt tegnkrevende alfabet, i tillegg til at tekst postet som bilder i all hovedsak gjør tegnbegrensningen irrelevant på Sina Weibo. De mest innflytelsesrike brukerne har mangfoldige millioner følgere, og når dermed også potensielt en enorm mengde mennesker på fryktelig kort tid med postene sine.

Da en forretningsmann lovet å betale 1 yuan (omtrent 1 kr) for hver gang en bruker delte den aktuelle posten, som støttet en donasjon til en to år gammel jente som mistet begge foreldrene sine i togulykken i 2011, svarte brukere av Sina Weibo med å dele posten nærmere 1 million ganger. Virale poster har ofte hundretusenvis av delinger, og kommentarfeltet som følger dem rommer gjerne flere tusen ulike stemmer i kakofonien som utgjør kinesiske nettbrukere.

Med både Facebook, Twitter, YouTube og en rekke andre internasjonalt mye brukte nettsteder utenfor rekkevidde de siste fem årene, har tjenester som Sina Weibo og dens like fått utvikle seg mer eller mindre fritt i det enorme kinesiske markedet. Det kinesiske internettet tar derfor på mange måter form som et avansert intranett, med myndighetene som eiere av den tekniske infrastrukturen og også overordnet kontrollorgan for de kinesiske innholdsleverandørene. Sammenlikningen med et lukket intranett er likevel mangelfull, vi kan tross alt med enkelhet se inn og benytte oss av kinesiske applikasjoner (mest nyttig om man kan kinesisk), selv om kinesiske nettbrukere holdes utenfor mange, men på langt nær alle, internasjonale applikasjoner.

Kineserne har Sina Weibo i stedet for Twitter, RenRen i stedet for Facebook, Youku i stedet for YouTube og Baidu i stedet for Google. Få tar seg bryet ved å skaffe seg programvare som kan bryte gjennom sperrene myndighetene har satt opp i The Great Firewall of China for å nå de blokkerte nettsidene. Flere av de kinesiske applikasjonene puster faktisk også sitt nettgenetiske opphav i nakken hva brukervennlighet og funksjonalitet angår. De kinesiske nettstedene byr på mye spennende innhold og underholdning, men de begrenses likevel av det største ankepunktet mot dem, nemlig sensur og kontroll.

Teknologifrelste kinesere i Den forbudte by, Beijing (foto: Olav A. Øvrebø)

Mekanismene myndighetene benytter seg av for å kontrollere nettsfæren er mange. Ikke bare er listen over blokkerte nettsider omfattende, i enkelte tilfeller har myndighetene også stengt nettilgang delvis eller helt, blant annet etter opptøyer i Xinjiang-provinsen i 2009. Nettilgangen ble senere gjenopprettet, men da med blokkeringer av sider som Facebook og Twitter.

Brukere av informasjons- og kommunikasjonsapplikasjoner som Sina Weibo støter ikke bare på blokkerte søkeord, man kan også risikere at posten som ble skrevet i velformulerte og subtilt kritiske vendinger før kveldsmaten, har blitt fjernet av moderatorer dagen etter. Dersom du var mindre subtil — eller spredte rykter via nettverket — vil du kanskje oppleve begrenset funksjonalitet innad i applikasjonen, slik at du har mistet muligheten til å kommentere eller dele poster, eller kanskje blir du utestengt fra applikasjonen i sin helhet. Om du har ropt for høyt for lenge, risikerer du å bli invitert til å “drikke te” hos politiet, altså bli tatt inn til avhør.

Selv om brorparten av sensurerte poster fordufter sporløst (du kan for øvrig søke frem sensurerte poster frem til juli 2013 ved for eksempel å bruke verktøyet WeiboTrends), finnes det også synlige spor av sensur på applikasjoner som Sina Weibo. I enkelte tilfeller dukker det opp ulike standardbeskjeder der poster og annet innhold har blitt fjernet, én av dem sier enkelt og greit at innholdet er fjernet av brukeren, en annen opplyser at innhold har blitt fjernet fordi det ikke er “passende for offentligheten”. I andre tilfeller omtaler brukere selv at sensur har forekommet, noe som dermed også er en uttalt påminnelse om at sensur og kontroll er sterkt tilstedeværende i den kinesiske nettoffentligheten.

Av mer usynlige strategier for kontroll fremhever nettbrukere selv gjerne bruken av kommentatorer, såkalte wu mao dang eller “femti øre-arméen”, som har fått navnet sitt etter hvor mye de angivelig får betalt for å omtale myndighetene i rosende ordelag og styre offentlighetens kollektive bevissthet i ønsket retning på nettet. Spekulasjoner om sistnevnte taktikk dukket opp da Bo Xilai i august i år stod tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk i forlengelsen av saken hvor hans kone mottok en betinget dødsdom for drapet på Neil Heywood. Det meste av pro-Bo-kommentarer ble effektiv sensurert, og det man stod igjen med var en rekke poster og tilhørende kommentarer som uttalte støtte til styresmaktene, hvor man fremhevet saken som et eksempel på myndighetenes dedikerte kamp mot korrupsjon, også helt opp til den politiske eliten. Enkelte kommentarer i strømmen avfeide støtten til styresmaktene som propaganda signert wu mao dang.

Begge deler, både standardbeskjeder om fjernet innhold og kommentarer som avskrives som propaganda fra styresmaktene, er eksempler på synlig gjennomføring og forsøk på informasjonskontroll på nett i Kina, samtidig som man også ser at det finnes rom til å ytre seg kritisk. Til tross for strengt kontrollerte forhold gir Sina Weibo også fortsatt et mer ærlig inntrykk av meningene blant et bredere lag av den kinesiske befolkningen enn de tradisjonelle massemediene, som også er under kontroll av myndighetene.

De kinesiske myndighetene er naturligvis klar over nytteverdien av en aktiv nettsfære som del av moderne utvikling. I en rapport fra 2010 hevder myndighetene at kinesiske nettbrukere nyter full ytringsfrihet på nettet, men da riktignok frihet “i overensstemmelse med kinesisk lov”. Denne fulle friheten har igjen nylig blitt satt på prøve. I september 2013 iverksatte kinesiske myndigheter tiltak myntet på å røske opp i ukulturen nettbrukere har lagt til seg ved å spre ondsinnede “rykter” i den kinesiske nettsfæren. Blant annet har høyesterett vedtatt at poster vurdert som rykter og som har mer enn 5000 visninger og 500 delinger, kan medføre straff for opphavsmannen i form av bøter eller inntil tre års fengsel for ærekrenkelse. Dersom målet skal være fri meningsutveksling på det kinesiske nettet, er dette problematisk av åpenbare grunner. Med det sagt er rykter og usannheter et reelt problem i den kinesiske nettsfæren, selv om dette på ingen måte skal gi grunnlag for rettsforfølgelse av enkeltbrukere. Ryktene som spres på det kinesiske nettet varierer i grad og omfang, eksempelvis verserte det i mars 2012 rykter om et mulig kuppforsøk i Beijing. Etter hvert som ryktene om kuppforsøket vokste i styrke og omfang, ble kommentatorfunksjonene på enkelte nettsteder, blant annet Sina Weibo, stengt over en tredagers periode, og seks personer ble også arrestert for å ha startet rykteflommen.

Grunnene til at rykter og feilinformasjon har utviklet seg som et karakteristisk trekk ved den kinesiske nettsfæren er mange, sammensatte og for omfattende for gjennomgang her (se dette to år gamle intervjuet med akademikeren Hu Yong for betraktninger som er relevante også i dag). I min egen analyse av kinesiske mikrobloggingsposter knyttet til togkrasjet i 2011 støtte jeg på ulike rykter, eksempelvis at en erklært død passasjer våknet dypt nedkjølt på et likhus, og at de havarerte togvognene ble begravd på ulykkesstedet mens det fortsatt var passasjerer inni dem i et forsøk på å dekke over årsaken til togulykken. Begge disse ryktene ble omtalt av brukerprofiler i datautvalget, profiler som ikke representerte privatbrukere, men som var opprettet med formål om å undersøke, avkrefte og bekrefte rykter som flyter rundt på nettsteder som Sina Weibo. Bilder og video viste at det faktisk var gravemaskiner i aksjon rundt togsettene på ulykkestedet, men ryktet om at det fortsatt var passasjerer om bord ble avvist flere steder på Sina Weibo. Blant annet ble en mobilvideo som mente å vise en kropp fallende fra togsettet senere avkreftet av nettbrukere som en bit av selve togsettet. Den plutselig oppvåknede mannen på likhuset ble også avkreftet som feilinformasjon i forhold til togulykken, selv om historien i seg selv ble bekreftet som en faktisk hendelse i Sør-Afrika. Også bilder fra en demonstrasjon i mer liberale Hong Kong, angivelig holdt til støtte for ofrene i togulykken, viste seg å være manipulerte bilder fra en marsj til støtte for kidnappingsofre i Manila året før. Rundhåndet omgang med både kilder, foto- og videomateriale bidrar til å undergrave troverdigheten til informasjon man finner på det kinesiske nettet, og forkludrer også potensialet til nettapplikasjonene som verdifulle, brukerstyrte alternativ til de tradisjonelle massemediene.

Et vanlig syn på t‑banen i Beijing: Full konsentrasjon om smarttelefonen. (Foto: Lu Feng. CC: by-nc-nd)

I tillegg har altså myndighetene selv lansert et eget korstog mot rykter og det de anser for å være skadelig nettinnhold. Forretningsmannen Charles Xue har 12 millioner følgere på Sina Weibo, og ble nylig arrestert under anklager om kjøp av seksuelle tjenester. Analytikere mistenker at han egentlig er arrestert for å ha ment for meget, for høyt og for lenge, til for mange. I en arrestasjon som passer helt med den pågående kampanjen ble 16 år gamle Yang Hui anholdt anklaget for ryktespredning i poster på nett hvor han satte spørsmålstegn ved lokale politimyndigheters håndtering av en drapssak. Nettbrukere svarte med mobilisering rundt Yang og initierte granskning av offentlige tjenestemenn i provinsen. At den lokale politisjefen senere ble suspendert krediteres i enkelte kommentarer nettbrukeres mobilisering, mens den offisielle begrunnelsen for represaliene mot politisjefene hevdes å ikke være relatert til saken til Yang Hui.

Selv om det kinesiske nettet gir rom for kritiske røster og meninger, også innenfor de mange rammene av informasjonskontroll, er det myndighetene og deres ikke-definerte grenser for hva som er “passende innhold” og “rykter” som er den evige jokeren i spillet om fri meningsutveksling. Rapporter nå melder om at innflytelsesrike nettpersonligheter frykter for egen sikkerhet og derfor veier sine ord langt mer omhyggelig enn før, eller trapper ned nettaktiviteten generelt. Samtidig viser mobiliseringen rundt enkeltpersoner som Yang Hui fortsatt vilje til engasjement og handlekraft. Dette er positivt på lokalt plan, men de nasjonale nettmusklene styresmaktene nå flekser er faretruende store.

Det kan være grunn til å frykte at en generell ukultur av feilinformasjon, innholdsmanipulering og manglende kildekritikk i så stor grad kan komme til å forkludre de kinesiske nettplattformene at de reduseres til lite annet enn kanaler for støyende underholdning. En slik forringelse av for eksempel Sina Weibo som informasjonskanal styrkes ytterligere ved at kommentatorer – især de kritisk opposisjonelle – lukes ut fra plattformene i kampanjer slik den vi ser bre seg utover det kinesiske nettet nå. Dersom kritiske røster blir skremt til å dempe seg eller forlate de mest populære applikasjonene til fordel for mer lukkede fora uten samme brede nedslagsfelt, vil klimaet som tross alt har fått utvikle seg for folkets røster de siste par årene svekkes betydelig. Er man pessimist, ser det hele mørkt ut. For det kinesiske intranettet kan delvis betraktes som en internasjonalt isolert sfære som i stadig større grad biter seg i halen når det gjelder å formidle og diskutere samfunnsmessig kritiske saker via blogger, mikroblogger og liknende nettplattformer.

Pessimisten vil heller ikke ha noe problem med å finne et utall kinesiske nettbrukere som i all hovedsak bryr seg mest om selfies (selvportretter) på cafe og dagens antrekk. Det kan være underholdende nok, og også blant tilsynelatende tilforlatelige underholdningsposter kan det finnes snev av kritisk ytring og dypere meningsbærende innhold. Derfor har optimisten fortsatt også lov og grunn til å håpe. Det kinesiske internettet bærer en historie full av sterke (mot)stemmer og kreative løsninger som svar på innstrammede nettøyler. Som Johan Lagerkvist så passende påpekte i sin artikkel “The Rise of Public Opinion in China” i 2005: mennesker som plutselig nyter større politisk frihet enn før, er ekstremt lite villige til å skulle ta så mye som et eneste lite skritt tilbake. Så selv om katten for øyeblikket har sterk tilstedeværelse som sjef i huset, betyr det ikke at musene slutter å danse i de mange kriker og kroker rundt omkring, og man vet aldri når en overraskende flash mob planlagt i det stille kan finne på å slå varige gnister i den kollektive kreativiteten igjen for neste dytt videre mot en fri, åpen, innholdsmessig verdifull og troverdig nettsfære.

Demonstrasjonen som er rettet spesielt mot ni land — Burma, Kina, Nord-Korea, Cuba, Egypt, Eritrea, Tunisia, Turkmenistan og Vietnam er plukket ut — starter kl. 11 vår tid onsdag 12. mars og pågår i et døgn fram til klokken 11 dagen etter. I denne perioden kan nettbrukere velge seg et protestbudskap og delta i en av de virtuelle demonstrasjonene mot de ni landene.

UNESCO trakk seg
FNs organisasjon for utdanning, forskning, kultur og kommunikasjon UNESCO var på forhånd annonsert som kampanjens beskytter. Men kvelden før aksjonen begynte trakk UNESCO tilbake sin støtte. Beslutningen ble tatt etter press fra regjeringer i 15 land Reportere uten grenser har utpekt som nettets fiender, hevder RSF selv. Blant de 15 er også Hviterussland, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia, Syria, Usbekistan og Zimbabwe. Nye på listen i forhold til i fjor er Zimbabwe og Etiopia.

Reportere uten grenser legger samtidig fram en ny versjon av sin håndbok for bloggere og nettdissidenter. Her får man blant annet tips om hvordan å utmanøvrere nettsensorene.

Nettsensur tema i Vox Publica
Nettet har lagt til rette for en global offentlighet. Det passer dårlig for regimer som ikke vil slippe løs fri nyhetsformidling og debatt. Vox Publica forsøker å følge og analysere både de positive og negative sidene ved den internasjonale nett-utviklingen. Dette har vi gjort i blant annet disse sammenhengene:

• Raftobloggen skrevet av medarbeidere på Raftohuset i Bergen tar opp spørsmål om nettsensur med jevne mellomrom. Særlig følges situasjonen i Kina og Burma tett på Raftobloggen.
• Artikkelen Ytring.cn tar for seg det kinesiske apparatet for nettsensur og ‑kontroll.
• Den egyptiske bloggeren Abdul Kareem Suleiman Amer er en av nettdissidentene som må sone for å ha brukt ytringsfriheten.
• Svensk-eritreiske Dawit Isaak sitter fortsatt fengslet i Eritrea, et av landene kampanjen retter seg mot.
• Det fremvoksende fellesskapet av bloggere i Latin-Amerika ble viet en egen artikkel.
• Potensialet for en felleseuropeisk offentlighet ble analysert i saken Let’s Talk European.
• Ikke minst følger vi med på det som skrives om nettsensur i medier og blogger gjennom tjenesten Aktuelle lenker. Se blant annet emneordene sensur, Kina og internett.

- Sjokkerende
— Forholdene når det gjelder ytringsfrihet i Kina er sjokkerende, posisjonen landet har internasjonalt tatt i betraktning, sier Øystein Alme. Han er daglig leder av radiokanalen Voice of Tibet, og har selv ti års erfaring med å omgå støysendinger på Kinas kortbølgenett. Å sende radio via internett er umulig. Alme utgav tidligere i år boka “Silenced – China’s Great Wall of Censorship” om sitt engasjement i den kinesiske provinsen Tibet. At verden stilltiende godtar det som skjer, skyldes utelukkende økonomiske hensyn, mener han.

— Kina har vært veldig aggressive og tydelige på at kritikk får konsekvenser. Det har de også vist i praksis. Både stater og selskaper med økonomiske interesser i landet tenker derfor at konsekvensene av å kritisere blir at de mister markedsandeler og noen andre får en større del av kaka, sier han.

Filtre i søkemotorene
Folkerepublikken Kina er en av verdens raskest voksende økonomier, og med 1,3 milliarder innbyggere er landet et stadig mer fristende marked. Kinas bruttonasjonalprodukt har de siste årene økt med over 10 prosent årlig.

Skyline i Shanghai, fotografert 24. september 2006. (foto: nigejones. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).

I takt med den økte levestandarden, har tilgangen til internett blitt stadig bedre. Rundt hver tiende kineser bruker internett jevnlig. Men parallelt med at nettbruken øker, setter myndighetene inn stadig større ressurser på å filtrere informasjon og på den måten hindre fri informasjonsflyt. Blogger stenges, nettsider fjernes og ord som “menneskerettigheter”, “Dalai Lama”, “Falun Gong”, og “Den himmelske freds plass” gir ingen treff i kinesiske søkemotorer, eller søkeresultatene filtreres. Tilgangen på utenlandske nyheter er begrenset, og stoff fra utenlandske medier som omhandler Kina, sensureres systematisk.

Effektivt system
— Landet har verdens mest avanserte teknologi for internettsensur. I tillegg jobber flere titalls tusen embetsmenn med kontinuerlig overvåkning av nettaktiviteten i landet, sier Gerald Folkvord, fagkonsulent i Amnesty International Norge. Folkvord anser det som sikkert at Kina også eksporterer teknologi til andre land, som Nepal og Burma.

I september 2005 vedtok kinesiske myndigheter “the Rules on the Administration of Internet News Information Services”, som pålegger alle individer og organisasjoner som vil publisere nyheter på nettet at de må godkjennes av det offentlige. Begrunnelsen for vedtaket var blant annet at det skulle “ledsage folket til korrekte oppfatninger”. Det gjennomgripende filtreringssystemet er effektivt først og fremst fordi prosessen ikke gjøres kjent for brukerne.

Systemets slagkraft ligger også i at overtramp ikke går upåaktet hen. Journalisten Shi Tao videresendte en e‑post han hadde mottatt fra kinesiske myndigheter til redaktøren av en nettside i New York. E‑posten inneholdt instrukser om å tone ned mediedekningen av 15-årsmarkeringen for opprøret på Den himmelske freds plass i 1989. For det fikk Shi Tao ti år i fengsel.

— Så lenge de klarer å kontrollere og straffe alle som ikke går i takt, skremmer det andre til å holde seg unna, sier Øystein Alme. Han er av dem som ikke har latt seg skremme, men som i dag ikke får visum til landet.

Alme beskriver det som skjer i Kina som den perfekte propagandaoppskrift: — Du må selv stå for en kontinuerlig strøm av informasjon til folket. Samtidig må du hindre andre i å slippe til. Elementene for å skape din virkelighet er da på plass. Det er akkurat det kinesiske myndigheter lykkes med, sier han. Han mener myndighetenes frykt for at befolkningen skal få tilgang til usensurert informasjon, kan tilskrives bevisstheten om mangel på egen troverdighet og legitimitet.

— Hvis folk ved hjelp av ny teknologi blir eksponert for informasjon som ikke stemmer med den myndighetene gir, blir kommunistpartiet svært sårbart.

Yahoo! – angiveri
Det er sju år siden Yahoo! som et av de første store utenlandske nettselskapene etablerte seg på det kinesiske markedet. ”Som en ledende leverandør av internettbaserte tjenester, er Yahoo! forpliktet til å gjøre informasjon og kommunikasjonsmuligheter tilgjengelig på global basis”, skriver selskapet på sine nettsider. “Økt tilgang til kommunikasjon og uavhengige informasjonskilder er til gagn for mennesker over hele kloden.”

I 2002 signerte Yahoo! allikevel frivillig “the Public Pledge on Self-discipline for the Chinese Internet Industry” som forplikter selskapet til å avstå fra å “produsere, slå opp eller spre farlig informasjon som kan sette statens sikkerhet på spill, oppheve den sosiale orden, bryte lover og reguleringer eller spre overtro og obskønitet”. Yahoo! forsvarte undertegningen med at avtalen ikke pålegger selskapet større forpliktelser enn det som allerede eksisterer gjennom lokal lovgivning. Amnesty International mener imidlertid at lokal lov ikke er et holdbart argument når denne ikke er forenlig med grunnleggende menneskerettigheter.

— Det er bred internasjonal enighet om at bedrifter som engasjerer seg i land med menneskerettsproblemer, har ansvar for i det minste ikke å bidra til at brudd blir begått, sier Folkvord. Han mener selskapene har konkrete muligheter til å motvirke sensur, men ser per dags dato liten vilje til positive bidrag.

Yahoo! har også proklamert at de respekterer sine kunders rett til privatliv og at data selskapet kommer i besittelse av, skal hemmeligholdes. Dette til tross, Yahoo! har flere ganger blitt beskyldt for å bistå kinesiske myndigheter i jakten på dissidenter. I minst to tilfeller har selskapet avslørt sine kunders identitet. Den ene av dem var Shi Tao. Han sendte e‑posten han ble fengslet for fra sin Yahoo!-e-postkonto. Selskapet har i ettertid innrømmet at Shi Tao-saken “reiser dype og vanskelige spørsmål om grunnleggende menneskerettigheter”, men de har distansert seg fra ansvar i saken.

— Shi Tao er åpenbart en samvittighetsfange, sier Gerald Folkvord i Amnesty.

Microsoft – skreddersøm
I dag er også nettgigantene Microsoft og Google tungt inne på det kinesiske markedet. På linje med Yahoo!, har Microsoft blitt beskyldt for å skreddersy sine produkter etter det offisielle Kinas ønsker.

“Microsoft arbeider for å hjelpe land rund omkring i verden med å gjøre programvare, informasjons- og kommunikasjonsteknologi tilgjengelig til bruk på en måte som bedrer den sosiale og økonomiske velferd for den lokale befolkningen”, skriver selskapet i en rapport fra 2004 (pdf-dokument). Men i land som Kina hvor sensur er et høyst tilstedeværende fenomen, havner visjonene i annen rekke. Selskapet har blant annet godtatt myndighetenes krav om restriksjoner på tillatte ord og termer i titler og navn for MSN-brukere. Forsøk på bruk av et ord som “demokrati” gir brukeren beskjed om “vennligst å benytte en annen tittel”. Øvrig blogginnhold filtreres ifølge selskapet ikke. I desember i fjor fikk allikevel journalist og blogger Zhao Jing bloggen sin stengt av Microsoft for å ha tatt til motmæle mot kinesisk sensurpolitikk. Det skjedde etter anmodning fra myndighetene.

Microsoft opplyser at selskapet i etterkant av hendelsen etablerte nye retningslinjer for behandling av slike saker.

— Microsoft vil bare fjerne tilgang til blogginnhold når selskapet mottar et rettslig bindende dokument som viser at det aktuelle innholdet krenker lokal lovgivning, eller når innholdet er i strid med MSNs brukerbetingelser, sier Eirik Lae Solberg, kommunikasjonsdirektør i Microsoft Norge. Ifølge Solberg vil det nye systemet også sikre global tilgang: — Vi vil bare fjerne tilgangen for brukere i det landet som utsteder pålegget. Hvis blogginnhold blir blokkert i ett land på grunn av nasjonal lovgivning, vil resten av verden fortsatt ha tilgang til innholdet.

- Hva om lokal lovgivning strider mot grunnleggende menneskerettigheter?

— Vi har valgt å være til stede i flere land der ytringsfriheten har dårligere kår enn vi liker. Der må vi forholde oss til lokal lov, uansett hva man måtte mene om den, sier Solberg. Han mener nettgigantene gjennom sin tilstedeværelse i Kina tross alt bidrar til å styrke internettbrukeres muligheter til å ytre seg og motta informasjon.

— Microsoft legger ikke til rette for sensur, sier han.

I rapporten Undermining Freedom of Expression in China (pdf-dokument) hevder Amnesty International at Microsoft skiller mellom begrepene “blokkering” og “filtrering”, og at de med det forsøker å vri seg unna det faktum at Microsofts kinabaserte søkemotor, MSN China, sensurerer søk på politisk sensitive emner. Ifølge undersøkelser Amnesty gjorde i juni i år, blir et stort antall potensielle treff filtrert bort av søkemotoren. I søkeresultatet vises derfor med stor overvekt offisielle sider og andre sider myndighetene har godkjent. Solberg forsvarer også dette med hensynet til lokal lov og sier: — I tilfeller der vi fjerner webadresser fra resultatsiden etter pålegg, legger vi ut en lenke som varsler brukerne om det. Vi blokkerer ikke hele søk.

Amnestys Folkvord står fast ved sitt: — Filtrering er også sensur.

Google – en mørk dag
Googles administrerende direktør Eric Schmidt skrev i en kommentar i Financial Times i mai 2006 at myndigheter verden over, istedenfor å fokusere på hvordan nettet kan kontrolleres, burde konsentrere seg om hvordan man kan gi internettilgang til enda flere. “Gevinsten er en verden hvor ethvert menneske fødes til den samme tilgangen til informasjon, de samme mulighetene til å lære og den samme evne til å kommunisere. Det mener jeg det er verdt å kjempe for.”

Da Google fire måneder tidligere lanserte den kinesiske versjonen av sin søkemotor, Google.cn, omtalte Reportere Uten Grenser det imidlertid som “en mørk dag for ytringsfriheten i Kina”. Søkemotoren er selvsensurerende på linje med Yahoo!s og Microsofts. Google.cn ble lansert som et alternativ til den ikke-sensurerende Google.com som fremdeles er tilgjengelig for kinesiske brukere. Søk i denne må imidlertid passere gjennom myndighetenes “wall of censorship” som både forsinker prosessen og filtrerer resultatene.

Google mente derfor at den nye versjonen ville være et bedre tilbud. “Det å filtrere våre søkeresultater går klart på akkord med hva vi står for (…) Dette var ikke noe enkelt valg, men på sikt tror vi den retningen vi har valgt vil vise seg å være den rette”, skrev Google-rådgiver Andrew McLaughlin på Googles egen blogg i forbindelse med lanseringen. Øystein Alme mener imidlertid at alle de tre selskapene har vist sitt sanne ansikt:

— Jeg har til gode å se at selskapene utøver noen form for idealistisk tenkning. Det er ikke i nærheten av troverdig når de sier at de er bekymret for situasjonen, men at deres tilstedeværelse allikevel er til det beste, sier han.

I motsetning til Yahoo!, som konsekvent følger Kinas lovgivning om sensur, informerer Google sine brukere hvis et søk er blitt sensurert. Google har inntil videre også valgt å ikke lansere Gmail og andre personlige tjenester i Kina. Grunnen er at de ikke føler seg sikre på at selskapet vil kunne gi kinesiske brukere den beskyttelse de har rett på mot innblanding i private anliggender.

— Det er et viktig skritt i riktig retning, sier Gerald Folkvord. Men Amnesty etterlyser enda større åpenhet, som for eksempel en offentliggjøring av en liste over alle søkeord og termer søkemotoren ikke godtar.

Google har ikke villet kommentere sitt engasjement i Kina i denne artikkelen. — Vi kan ikke komme med noen uttalelse i denne forbindelse, da vi dessverre ikke har de ressurser som trengs for å gi slike forespørsler den oppmerksomhet de fortjener, skrev selskapet i en e‑post. Folkvord er ikke overrasket over svaret:
— Saken er ekstremt betent. Selskapene har veldig gode penger å tjene i Kina, men når kundene i Vesten stiller kritiske spørsmål, står inntektsgrunnlaget deres her på spill. De hevder at de ikke gjør noe galt, men har aldri våget å diskutere saken.

Amnesty har gjennom kampanjen “Irrepressible” nylig samlet inn nærmere 60.000 underskrifter mot internettsensur.

Wikipedia – gir ikke etter
I november 2006 ble det mulig for kinesere å søke i Wikipedia på sitt eget morsmål. Den kinesiske versjonen av det populære nettleksikonet ble blokkert av kinesiske myndigheter for et år siden da Wikipedia nektet å føye seg etter myndighetenes sensurkrav.

Andrew Lih, mangeårig forsker i nye medier og journalistikk ved Columbia-universitetet i New York og universitetet i Hong Kong, skrev på sin blogg at myndighetene har innsett at Wikipedia har en grunnleggende nøytral holdning – også til spørsmål kinesiske myndigheter betrakter som sensitive. “Jeg tror konsensus blant kinesiske myndigheter nå er at fordelene ved Wikipedia langt overgår ulempene, og at dette signaliserer deres gryende forståelse av den framvoksende les/skriv-weben som noe gagnlig”, skrev Lih.

Ting tydet altså på at det sorte hullet kanskje ikke er helt uutgrunnelig. Noen uker senere ble imidlertid den kinesiske utgaven av nettleksikonet igjen blokkert.

— Vi har ikke fått noen konkret begrunnelse, sier Chris Nyborg, norsk pressekontakt i Wikipedia. Han tror tilgangen til en rekke artikler om Kina, og ikke minst det korrektivet til den kinesiske omtalen av omverdenen Wikipedia representerer, ble for mye for kinesiske myndigheter.

En sensurert utgave av Wikipedia på kinesisk er imidlertid fremdeles uaktuelt.

— Det er helt klart at det ikke er aktuelt med noen Wikimedia-støttet sensurert utgave av Wikipedia; ei heller utleveres informasjon om brukerne til kinesiske myndigheter, opplyser Nyborg. Wikimedia er stiftelsen som eier Wikipedia.

I lys av historien
Det foregår et kontinuerlig teknologikappløp i Kina. De som vil uttrykke seg fritt, finner smutthull. Når hullene oppdages, tettes de og dissidentene må finne nye veier. Forfatter og tidligere utenriksmedarbeider i NTB og NRK Torbjørn Færøvik, har vært i Kina over 50 ganger og kjenner både det kinesiske folk og det politiske systemet godt. Han sammenlikner internettsensorenes oppgave med å drepe mygg på Finnmarksvidda.

— Myggen kommer hele tida tilbake, og det vil den alltid gjøre. På sikt vil ikke den strenge sensuren være praktisk gjennomførbar, sier han. Det ser han på som svært positivt. Færøvik understreker imidlertid at det er viktig å huske at Kina har tre til fire tusen år med demokratiløs historie bak seg.

— Kinesere flest måler situasjonen sin i forhold til det de har opplevd tidligere. Under Mao måtte folket forholde seg positive og aktive til regimet. I dag kan du gjerne være slapp og likegyldig, men når du formidler din misnøye via internett, oppfattes det som knyttede never og det aksepteres ikke. Men generelt sett kan kinesere ytre seg mer fritt, og de fleste har det materielt sett bedre enn noen gang, sier han.

Velstandsøkningen har medført en voldsom vekst i biltrafikken, her fra Beijing 11. november 2006. (foto: Dan Sloane. Bildet er publisert med en Creative Commons-lisens).

Færøvik legger også vekt på at kinesiske ledere går i et spor ingen andre har gått før dem.

— Med sine 1,3 milliarder innbyggere har de ingen andre å skjele til. De må tråkke sin egen løype. Hvis ting skjærer seg i Kina, får det store følger for hele menneskeheten. Det er derfor i alles interesse at Kina lykkes med det de gjør. Kinas problemer må løses i Kina, ikke andre steder, sier Kina-kjenneren.

— Det er også viktig å ha i bakhodet at ikke all form for sensur nødvendigvis er av det onde. Kinesiske myndigheter bekjemper også kriminalitet og pornografi gjennom sitt sensurregime, informasjon mange også i den vestlige verden anser det som legitimt å sensurere.

Han støtter nettgigantene i at sensurert informasjon på internett er bedre enn at kineserne ikke får tilgang på informasjon i det hele tatt.

— Det er ingen tvil om at selskapene drives av utsikten til kjempefortjeneste, og når det gjelder Kina, har det sin pris. Det er høyst betenkelig at selskapene inngår slike kompromisser. Men kineserne har vært stengt helt inne, derfor er det fantastisk at de får adgang til informasjon av enhver art. Det er i ferd med å åpne seg en ny verden for dem. Det de får i dag, kan være en spore til å gå videre og komme lengre i morgen, sier Færøvik.

Ifølge Reportere uten grenser sitter nå 66 mennesker arrestert verden over fordi de har ytret seg kritisk om sitt regime på nettet.