For Holberg var ikke kun forfatter og komediedikter. Han var også naturrettsfilosof. Det vil si “den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social indstilling.” (Slik det defineres i Den Store Danske.) Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også Nürnbergdomstolen. Mennesket har en verdi i seg selv, som et lands lover ikke kan stille seg ovenfor. Dette kan være nyttig i dagens debatt mellom ytringsfrihetsfundamentalister og religiøse fundamentalister. Den er nemlig også er en kamp om eierskapet til opplysningstiden.

Det mest realistiske med Niels Klim er begynnelsen: en ung arbeidsledig akademiker vender hjem til Bergen med “fine karakterer men ingen penger.” Det skjer den dag i dag! Virkelystne Niels bestemmer seg for å “undersøke jordens egenskaper og fjellenes indre.” Det fører han ned i en hule i Sandviken, hvor han faller og ender i Potu, trærnes land som baklengs blir nesten utopi. Arild Linneberg kaller det en “holbergsk idealstat basert på naturretten.” (Og J.R.R. Tolkien fant inspirasjon til Treskjegg herfra). Holberg var klassisist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Romanen er full av sitater og anekdoter. Men på et område er Holberg europeisk foregangsmann, det er likestilling. I Potu har kvinner like rettigheter som menn.

Dette fører til problemer for Niels, for det første han gjør når han lander er å klatre opp i en adelskvinne. Altså anklages han for voldtekt. Men han dømmes mildt, sin manglende forståelse tatt i betraktning. Når han derimot etter flere år i landet fremmer forslag om å fjerne likestillingen er reaksjonen streng. I Potu er det nemlig kun dødstraff for en ting. Å foreslå lover som ikke blir vedtatt. Som om Holberg vil gi et forvarsel om vår tids rettsliggjøring av samfunnet, hvor stadig flere lover går på bekostning av politisk styring. I Potu blir lovene endret med fem hundre års mellomrom – ingen våger å foreslå en lovendring kun for egenmarkering. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til “firmamentet” hvor han bygger seg opp til keiser ved hjelp av Europeisk krigskunst. Men til slutt styrter folket ham, og Niels ender sine dager som klokker i Korskirken i Bergen.

Holberg bruker Niels Klim til å harselere ved alle sider av 1700-tallssamfunnet. Ytringsfrihet eller trykkefrihet som det ble kalt på Holbergs tid, er en sentral del av diskusjonen. Holberg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leipzig. Den ualminnelig ambisiøse bergenseren ville nå ut til hele Europa, og han ville skrive fritt. Bøker bar på den tiden sensorenes påskrift imprentur, altså “kan trykkes.” Holberg selv måtte sensurere, men avskydde ordningen. I sitt 3.levnetsbrev (1743)  skriver han:

Her i Norden fins det lysende begavelser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke komme til full utfoldelse før denne hindring blir fjernet, og før de siste rester av den gamle gotiske surdeig blir utrenset. Jo større kultur et folk har, jo mere frihet gir det sine forfattere.

Kretsen rundt den konservative Christian 6 forsøkte å få Niels Klim forbudt. Men Holberg var for populær til at det var politisk klokt. Ytringsfrihet er uten tvil en av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden. Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. En like viktig del er hva vi kaller toleranse. Niels besøker flere land, for eksempel Iochtana: 

Hårene reiste seg på hodet mitt (…). Landet var nemlig et sammensurium og en kloakk av religioner: Alle trosretninger som fantes på kloden hadde sitt sentrum der – og ble åpnet forkynt. Da jeg husket på hvilken ballade det fører til med ulike trosretninger i Europa , turde jeg nesten ikke våge meg inn i hovedstaden (…)Men min redsel forsvant da jeg så at det overalt hersket stor gjensidig forståelse, uten at noen følte seg tilsidesatt.

Det er lett å glemme i dagens debatt at opplysningstiden kom som reaksjon på flere hundre års blodige religionskriger. Når John Locke skrev “There is absolutly no such thing (…) as a Christian Commonwealth” var det et tegn på et radikalt nytt perspektiv. Voltaire skrev senere en avhandling om toleranse: ”Den første naturlov” — Det som i følge Voltaire definerer oss som mennesker. Midt mellom står Holberg, og som Thomas Bredsdorf har vist gjennomsyrer toleransetenkningen hans forfatterskap. Holberg sparker både mot kietterne, altså gudsbespottere, og de såkalte “kiettermagere” “En ivrig Kiettermager (…) haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borger udi et andet Land, hvor min Orthodoxie blev holdet Kietterie.” Som Bredsdorf skriver: “Kætteri er en relativ affære.” Like morsomt er det at han påpeker “Det forunderligste er, at saadant skeer ofte udi indifferente Ting”. Altså: Det store sinnet kommer som reaksjon på om man holder gudstjeneste i hvite eller sorte klær, får nattverd stående eller på sine knær, eller for den saks skyld: tegner en tegning.

Hvordan forholder dette seg til dagens karikaturkontroverser? Vel, mye humanistisk forskning fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kalle tegnets omskiftelige natur. Språket er ikke fastlagt. Det skifter mening, avhengig av øyet som ser, konteksten det opptrer i. Dette så Holberg også. Når Niels besøker landet Mardak møter han noen med ”aflange Øine” og alle ting de ser på virker “langagtige.” Andre stammer har firkantede øyne og ser alt rektangulært. Niels besøker tempelet og hører en mann bekjenne at han “sværger, at Solens hellige Tavle synes mig aflang.” Niels oppdager til sin skrekk at den er firkantet, og forlater landet. I 1750 forklarte Holberg selv i en epistel meningen med Mardak (legg merke til at bokstavene nesten blir til vårt naboland). Det er å møte andre kulturer og skikker med “upartiskhet” og “den sunde Fornuft.” Eksempelet sier også noe presist om tegnets natur. For er det ikke nettopp dette som gjør karikaturer og religiøse symboler så konfliktladet?

En hijab er både et frihetssymbol og et redskap for undertrykkelse. Og for svært mange bare en tradisjon. En karikatur av Mohammed inngår i en flere hundre år lang satirisk tradisjon i Europa. Men tolkes som overgrep av både fundamentalistiske og tradisjonelle muslimer. En karikatur av Mohammed sparker altså både oppover, mot Mullaer og Imamer, og nedover mot vanlige troende uten makt. Slik blir den absurde konsekvensen at det første møtet en ungdom på gaten i Kabul eller Kairo har med ordet “ytringsfrihet” er en film som krenker det de holder helligst. Slik blir “ytringsfrihet” en unnskyldning for folk som er mot den til å stå i Drammensveien og heie på Osama bin Laden.

Når Arnulf Øverland holdt foredraget “Kristendommen – den tiende landeplage” i studentersamfunnet i 1933, eller når Finn Graff tegnet voldtektsmenn med kors til penis (for å illustrere Eva Lundgrens bok om vold i kristne miljøer) var det grovt men nødvendig. Forskjellen, eller fordelen, er at de kritiserte en kultur de selv var innenfor og intimt kjent med. Det er en del av den liberale tradisjon i Europa. Man kritiserer det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om. Det tjener ikke Jyllands-posten til ære at de i 2003 takket nei til karikaturer av Jesus under begrunnelsen av det “ikke var noe leserne ville like” – men så altså gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karikaturene i 2006.

I et samfunn der stadig flere religioner sameksisterer, og fornærmelser reiser med YouTubes hastighet, blir det stadig vanskeligere å skille klinten fra hveten. Vi må stå opp og forsvare en bok som Sataniske Vers, og retten til å lage karikaturer av religion. Og samtidig se at en film som “The innocence of Muslims,” uten annen hensikt enn å fornærme og provosere, står nærmere en annen, og langt mindre lys europeisk tradisjon enn den som representeres av Holberg, Locke, eller Voltaire. Det er nærmere den illiberale tradisjonen til Julius Streicher og Der Stürmer.

Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden. Den består nemlig av en liberal kjerne av både toleranse og ytringsfrihet. Vi kan ta Augustins ord fra 300-tallet som motto, han var som Holberg retorisk skolert: “Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.” Kanskje kontrollspørsmålet før en ytring bør lyde: Bidrar dette til at vi lever i en opplysningstid?

Kilder:

Niels Klims reise til den underjordiske verden. Ludvig Holberg, (overs Kjell Heggelund) Aschehoug 1997.

”Holberg og naturretten” Arild Linneberg, Holberg i Norden (red: Dahlberg, Teilmann og Thorsen) Makadam 2004.

”Tolerance og Autoritet hos Locke, Voltaire og Holberg” Lasse Horne Kjældgaard. Ibid.

Ludvig Holberg. Den store ensomme. Lars Roar Langslet, Press forlag. 2005.

T.O: Teksten har også vært trykket i Klassekampen.

For mange år siden, av og til virker det som mange liv siden, satt jeg i Oxford og hørte på radioprogrammet Desert Island Discs sammen med min lille sønn Alexander. Det dreide seg om et kjent program (for alt jeg vet, er det fortsatt det i dag) hvor berømte mennesker fra ulike samfunnslag ble invitert til å snakke om de åtte platene, den ene boken ved siden av Bibelen og Shakespeares fullstendige verker, den ene luksusgjenstanden som de ville hatt med seg dersom de var strandet på en øde øy. På slutten av programmet, som vi begge hadde kost oss med, spurte Alexander meg om jeg trodde at jeg noen gang kom til å bli invitert til Desert Island Discs. “Hvorfor ikke?” svarte jeg uten å tenke over det. Siden han visste at det vanligvis bare var berømtheter som ble invitert til programmet, spurte han derfor, med uforfalsket interesse, hva som ville være grunnen til at jeg kunne bli invitert dit. Jeg tenkte over spørsmålet en stund, og svarte: “Kanskje fordi jeg hadde vunnet Nobelprisen i litteratur,” og så lo vi begge to. Utsikten til noe slikt var hyggelig nok, men veldig lite sannsynlig.

(Jeg husker ikke hvorfor jeg svarte på den måten, kanskje fordi jeg nettopp hadde lest en bok skrevet av en Nobelprisvinner eller kanskje fordi den berømte personen som var invitert til Desert Island denne dagen var en berømt forfatter.)

Aung San Suu Kyi i Oslo rådhus 16. juni 2012 (foto: Utenriksdept., CC: by-nd)

Som jeg har sagt det om og om igjen i en rekke intervjuer, hørte jeg nyheten om at jeg hadde fått Nobels fredspris på radioen en kveld. Det kom ikke helt overraskende på meg, siden jeg var blitt nevnt som en av favorittene til å vinne prisen i mange radio- og TV-programmer uken i forveien. Under arbeidet med dette foredraget har jeg anstrengt meg hardt for å forsøke å huske hva min umiddelbare reaksjon var da jeg fikk vite at jeg hadde fått prisen. Jeg tror, uten at jeg er helt sikker lenger, at det var noe slikt som: “Å, så de har bestemt seg for å gi den til meg.” Det hele var litt uvirkelig fordi jeg på den tiden på sett og vis følte det som om jeg var litt uvirkelig selv.

Mens jeg satt i husarrest hadde jeg ofte følelsen av at jeg ikke lenger var en del av virkelighetens verden. For meg var huset min verden, det fantes også en verden hvor det var andre som ikke var frie, men som var en del av et fengselsfellesskap, og så var det de fries verden; hver av disse var ulike planeter som fulgte sin egen bane i et likegyldig univers. Det Nobels fredspris gjorde, var at jeg igjen ble trukket inn i den verdenen som andre mennesker levde i utenfor mitt isolerte område meg og at min virkelighetsfølelse ble gjenopprettet. Dette skjedde selvsagt ikke umiddelbart, men etter hvert som dagene og månedene gikk og nyheter om reaksjonene på pristildelingen nådde fram til meg over radioen, begynte jeg å skjønne hvilken betydning Nobelprisen har. Den gjorde meg virkelig igjen, den trakk meg inn i et større menneskelig fellesskap igjen. Og enda viktigere var det at Nobelprisen gjorde at verdens oppmerksomhet ble rettet mot kampen for demokrati og menneskerettigheter i Burma. Vi kom ikke til å bli glemt.

Å bli glemt. Franskmennene sier at å skilles er å dø litt. Å bli glemt er å dø litt. Det er å miste noen av de båndene som knytter oss til resten av menneskeheten. Da jeg møtte migrantarbeidere og flyktninger fra Burma i Thailand nylig, var det mange som ropte ut: “Ikke glem oss!”. De mente “ikke glem våre prøvelser, ikke glem å gjøre hva dere kan for å hjelpe oss, ikke glem at også vi tilhører deres verden.” Da Nobelkomiteen ga meg fredsprisen, var det en anerkjennelse av at også de undertrykte og isolerte i Burma er en del av verden og at menneskeheten hører sammen som en enhet. For meg personlig betyr det å motta Nobels fredspris at min kamp for demokrati og menneskerettigheter utvider seg og strekker seg ut over de nasjonale landegrensene. Nobels fredspris åpnet en dør i hjertet mitt.

Den burmesiske forestillingen om fred kan forklares som den lykken som oppstår når faktorer som motvirker det harmoniske og det gode forsvinner. Ordet nyein-chan betyr bokstavelig oversatt den velgjørende kjøligheten som oppstår når en brann er slukket. Branner i form av lidelse og ufred herjer rundt om i verden. I mitt eget land er det fortsatt fiendtligheter i nord, i vest pågikk det voldshandlinger mellom ulike grupper som resulterte i mordbranner og drap bare få dager før jeg la ut på den reisen som brakte meg hit i dag. Nyheter om grusomheter rundt om i verden er det ingen mangelvare på. Meldinger om hungersnød, sykdommer, fordrevne mennesker, arbeidsledighet, fattigdom, urettferdighet, diskriminering, fordommer, hykleri; alt dette er dagligdags kost. Overalt finnes det negative krefter som tærer på fredens fundament. Overalt ser vi en tankeløs sløsing med materielle og menneskelige ressurser som er nødvendige for å opprettholde harmoni og lykke i verden.

Første verdenskrig var en forferdelig sløsing med ungdom og potensiale, der klodens positive krefter brutalt ble skuslet bort. Lyrikken fra den perioden har en helt spesiell betydning for meg fordi jeg leste den på et tidspunkt hvor jeg var like gammel som mange av disse unge mennene som stod overfor muligheten for at de ville bli borte før de såvidt hadde rukket å blomstre. En ung amerikaner som kjempet sammen med den franske fremmedlegionen skrev før han ble drept i kamp i 1916, at han ville gå døden i møte: “ved en eller annen omstridt barrikade;” “i en eller annen rasert skråning på en sønderskutt høyde;” “ved midnatt i en eller annen by som står i flammer.” Ungdom og kjærlighet og liv forsvinner for alltid i et meningsløst forsøk på å innta navnløse og glemte steder. Og hvorfor? Etter snart hundre år har vi ennå ikke funnet noe tilfredsstillende svar på dette spørsmålet.

Er det ikke slik at vi også i dag gjør oss skyldige i uaktsomhet og uforsiktighet overfor vår fremtid og vår menneskehet, selv om det skjer på en mindre voldelig måte? Krig er ikke den eneste arenaen hvor det er mye prat om fred uten resultat. Overalt der hvor lidelsen blir ignorert, sås det kimer til konflikt, for lidelsen bryter ned, skaper bitterhet og raseri.

En positiv side ved å leve i isolasjon var at jeg hadde god tid til å tenke over meningen med ord og begreper som jeg hadde kjent til og akseptert hele mitt liv. Som buddhist hadde jeg hørt om dukkha, som vanligvis oversettes med lidelse, helt siden jeg var et lite barn. Nesten hver eneste dag brukte eldre mennesker, og av og til ikke fullt så gamle mennesker, rundt meg å hviske “dukkha, dukkha” når de slet med plager og hadde det vondt eller når de støtte på små, kjedelige uhell. Det var imidlertid først i løpet av de årene hvor jeg satt i husarrest at jeg virkelig fikk satt meg inn i de seks store dukkhaene. Disse er: å bli unnfanget, å bli eldre, å bli syk, å bli skilt fra sine kjære, å bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære. Jeg gransket hver og en av disse seks store lidelsene, ikke mot en religiøs bakgrunn, men ut fra vårt vanlige daglige liv. Hvis det er slik at lidelsen er en uunngåelig del av vår eksistens, burde vi forsøke å dempe den så mye som mulig på en praktisk og jordnær måte. Jeg grublet over effektiviteten ved ulike oppfølgingsprogrammer knyttet til tiden før og etter en fødsel, omsorg for mor og barn, egnede mottaksstrukturer for eldre; omfattende helsetjenester; omsorgsfull sykepleie og hospicer. Jeg så spesielt på de to siste formene for lidelse: å bli skilt fra sine kjære og bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære. Hva var det Buddha kunne ha opplevd i sitt liv som gjorde at han tok med disse to siste formene for store lidelser? Jeg tenkte på fengselsinnsatte og flyktninger, migrantarbeidere og traffickingofre, på de mange som må bryte opp fra sine røtter og som har blitt revet vekk fra sine hjem, som har blitt skilt fra familie og venner og som har blitt tvunget til å leve sitt liv blant fremmede som ikke alltid er like imøtekommende.

Vi er så heldige at vi lever i en tidsalder hvor sosial velferd og humanitær bistand ses på ikke bare som ønskelig, men som nødvendig. Jeg er så heldig at jeg lever i en tidsalder hvor skjebnen til samvittighetsfanger, hvor de enn måtte befinne seg i verden, er noe som opptar folk overalt, en tidsalder hvor demokrati og menneskerettigheter er alminnelig, om enn ikke universelt akseptert som en fødselsrett for alle. I løpet av de årene hvor jeg satt i husarrest, hvor ofte hendte det ikke at jeg hentet styrke fra mine yndlingsavsnitt i innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter:

……da tilsidesettelsen og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål,

……det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse …

Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg kjemper for menneskerettigheter i Burma, ligger svaret i nettopp disse to avsnittene. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg kjemper for demokrati i Burma er det fordi jeg mener at demokratiske institusjoner og praksis er nødvendig for å ivareta menneskerettighetene.

I løpet av det siste året har det vært tegn som tyder på at anstrengelsene til de som tror på demokrati og menneskerettigheter begynner å bære frukter i Burma. Det har skjedd endringer i positiv retning; det er tatt steg i retning av en demokratisering. Når jeg maner til forsiktig optimisme, er det ikke fordi jeg ikke har tro på fremtiden, men fordi jeg ikke vil oppmuntre til blind tro. Uten tro på fremtiden, uten en overbevisning om at demokratiske verdier og grunnleggende menneskerettigheter ikke bare er nødvendig, men mulig for vårt samfunn, ville vår bevegelse ikke ha kunne overlevd alle disse ødeleggende årene. Noen av våre krigere falt på sin post, noen deserterte, men en hard kjerne opprettholdt sitt brennende engasjement. Av og til når jeg tenker over alle disse årene som er gått, er jeg forbløffet over at så mange har holdt ut under så vanskelige forhold. Det er ikke fordi de tror blindt på vår sak, det baserer seg på en klarsynt vurdering av utholdenhetens makt og en dyp respekt for vårt folks forhåpninger.

Det er på grunn av de endringer som har skjedd i mitt land den siste tiden at jeg er sammen med dere her i dag, og disse endringene har skjedd takket være dere og alle andre tilhengere av frihet og rettferdighet som har bidratt til å skape global oppmerksomhet om vår situasjon. Før jeg går videre til å snakke om mitt hjemland, la meg si noen ord om våre samvittighetsfanger. Det finnes fortsatt slike fanger i Burma. Det er grunn til å frykte at fordi de aller mest kjente av de innsatte nå er løslatt, vil alle de andre — de ukjente — bli glemt. Jeg står her i dag fordi jeg en gang var en samvittighetsfange. Når dere ser på meg og lytter til meg, glem ikke det man ofte hører, nemlig at én samvittighetsfange er én for mye. Det er mange flere enn én som ennå ikke er satt fri, som ennå ikke har fått tilgang til rettsapparatet i mitt land. Jeg ber dere om å ikke glemme dem og gjøre deres ytterste for at de skal bli løslatt raskt og uten betingelser.

Burma er et land med mange etniske nasjonaliteter og skal man skape tro på landets fremtid må den være basert på en følelse av ekte samhold. Helt siden vi fikk vår uavhengighet i 1948, har vi aldri kunnet si at det har vært fred over hele landet. Vi har ikke vært i stand til å bygge den tilliten og forståelsen som er nødvendig for å fjerne årsakene til konflikt. Håpet steg med våpenhvilen som varte fra midten av 1990-tallet og frem til 2010, da den brøt sammen i løpet av få måneder. En ubetenksomhet kan være nok til å ødelegge en langvarig våpenhvile. I de siste par månedene er det gjort fremskritt i forhandlingene mellom regjeringen og styrker bestående av ulike etniske nasjonaliteter. Vi håper at våpenhvileavtaler vil føre til politiske løsninger basert på folks forhåpninger og på en følelse av samhold.

Både mitt parti, National League for Democracy, og jeg er klare og villige til å påta oss en hvilken som helst slags rolle i den nasjonale forsoningsprosessen. Reformtiltakene som ble satt i gang av regjeringen til President U Thein Sein kan kun videreføres dersom det oppstår et intelligent samarbeid mellom alle indre krefter : militæret, våre etniske nasjonaliteter, politiske partier, media, organisasjoner i det sivile samfunn, næringslivet og fremfor alt, det brede publikum. Det er bare hvis folks liv blir bedre at vi kan si at reformene virker og i den forbindelse har det internasjonale samfunnet en viktig rolle å spille. Utvikling og humanitær bistand, bilaterale avtaler og investeringer bør samordnes og kalibreres for å sikre at man fremmer en balansert og bærekraftig sosial, politisk og økonomisk vekst. Vårt land har et enormt potensiale, som må næres og utvikles for å skape ikke bare et mer fremgangsrikt, men også et mer harmonisk og demokratisk samfunn hvor vårt folk kan leve i fred, sikkerhet og frihet.

Fred i vår verden er et udelelig gode. Så lenge de negative kreftene vinner over de positive kreftene, uansett hvor det måtte være, er vi alle i fare. Spørsmålet blir om man noensinne vil kunne fjerne alle negative krefter. Det enkle svaret er: “Nei”. Det ligger i den menneskelige natur at den inneholder både det positive og det negative. Mennesket er imidlertid også i stand til å styrke det positive og minimere eller nøytralisere det negative. Absolutt fred i verden er et uoppnåelig mål, men det er et mål vi må forsøke å nærme oss, og vi må holde blikket festet på dette målet akkurat slik en reisende som krysser ørkenen holder blikket festet på den ene ledestjernen som vil berge ham. Selv om vi ikke oppnår en perfekt fred i verden, fordi en perfekt fred ikke hører denne verden til, vil en felles innsats for å skape fred samle individer og nasjoner i tillit og vennskap og bidra til at vårt menneskelige fellesskap blir tryggere og vennligere.

Jeg har valgt ordet ‘vennligere’ etter nøye overveielser, og jeg kan godt si etter nøye overveielser i flere år. Når det gjelder motgangens sødme, og la meg si at den ikke finnes i noe stort monn, er jeg av den oppfatning at den beste og mest verdifulle sødmen jeg har opplevd er det jeg har lært om vennlighet. Hver eneste vennlighet som ble vist meg, det være seg liten eller stor, overbeviste meg om at det aldri vil bli for mye vennlighet i verden. Å være vennlig er å reagere med følsomhet og menneskelig varme på andres håp og behov. Selv det minste anstrøk av vennlighet kan lette et tungt hjerte. Vennlighet kan endre folks liv. Norge har utvist en eksemplarisk vennlighet ved å tilby et hjem til jordens fordrevne, et tilfluktssted for dem som har fått kuttet over båndene til sikkerhet og frihet i sitt hjemland.

Det finnes flyktninger overalt i verden. Da jeg nylig besøkte Maela flyktningeleir i Thailand, møtte jeg engasjerte mennesker som hver eneste dag forsøkte å gjøre livene til de som levde et vanskelig liv i flyktningeleiren litt lettere. De snakket om sin bekymring for ‘givertretthet,’ som også kan oversettes som ‘medfølelsestretthet.’ ‘Givertretthet’ gir seg klare utslag i reduserte bevilgninger. ‘Medfølelsestretthet’ gir seg mindre klare utslag ved at folk føler seg mindre berørt. Det ene følger av det andre. Har vi råd til å innlate oss på en slik medfølelsestretthet? Er kostnadene ved å dekke flyktningenes behov større enn kostnadene som følger av å snu, om ikke det blinde, så i hvert fall det likegyldige øyet til deres lidelser? Jeg vil rette en appell til givere rundt om i verden om å dekke behovene til mennesker som er på leting etter et tilfluktssted, en leting som ofte må fremstå som nyttesløs for dem.

I Maela hadde jeg nyttige diskusjoner med thailandske tjenestmenn som hadde ansvar for å administrere Tak-provinsen, hvor denne og flere andre leire ligger. De satte meg inn i noen av de mer alvorlige problemene som er knyttet til flyktningeleire: brudd på skogbrukslovgivningen, ulovlig narkotikabruk, hjemmebrenning, problemer med å kontrollere malaria, tuberkulose, denguefeber og kolera. Administrasjonens bekymringer er like berettigede som flyktningenes bekymringer. Vertslandene fortjener også å bli tatt hensyn til og de trenger praktisk hjelp til å takle de vanskelighetene som deres oppgave medfører.

Vårt endelige mål bør være å skape en verden uten fordrevne, hjemløse og mennesker uten håp, en verden hvor alle verdenshjørner er tilfluktssteder hvor innbyggerne har frihet og mulighet til å leve i fred. Hver tanke, hvert ord og hver handling som bidrar til det positive og det gode er et bidrag til fred. Hver og en av oss er i stand til å yte et slikt bidrag. La oss rekke hverandre hendene i et forsøk på å skape en fredelig verden hvor vi kan sove trygt og våkne opp lykkelige.

Nobelkomiteen avsluttet sin erklæring 14. oktober 1991 med følgende ord: “Ved å gi Nobels fredspris …. til Aung San Suu Kyi, ønsker den norske Nobelkomité å hedre denne kvinnen for hennes utrettelige innsats og vise sin støtte til de mange folkene rundt om i verden som kjemper for å oppnå demokrati, menneskerettigheter og etnisk forsoning ved å ta i bruk fredelige midler.” Da jeg sluttet meg til demokratibevegelsen i Burma falt det meg aldri inn at jeg noensinne skulle motta en ærespris. Den prisen vi jobbet for var et fritt, trygt og rettferdig samfunn som skulle gjøre det mulig for vårt folk å realisere sitt fulle og hele potensiale. Æren lå i våre anstrengelser. Historien ga oss muligheten til å yte vårt beste for en sak som vi trodde på. Da Nobelkomiteen valgte å hedre meg på denne måten, ble den veien jeg hadde valgt av egen fri vilje en mindre ensom vei å gå. Det vil jeg takke komiteen, det norske folk og folk rundt om i verden for. De har gjennom sin støtte styrket min tro på en felles søken etter fred. Tusen takk.

***
Kilde: Nobelprize.org: Aung San Suu Kyis Nobelforedrag
Original English version of Aung San Suu Kyi’s Nobel Lecture

Teksten er oversatt til norsk av Michael Kuliani. Den er publisert her med Creative Commons-lisensen “Navngivelse-ingen bearbeidelse”. Alle kan altså kopiere og publisere teksten, mot at de krediterer oversetter og forfattere og lenker tilbake til voxpublica.no, og ikke endrer på teksten.

***

I. Innledning

I år markeres 100-årsdagen for den kinesiske grunnloven, 60-årsdagen for kunngjøringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene, 30-årsdagen for Demokratimuren og at det er ti år siden de kinesiske myndighetene undertegnet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Etter å ha opplevd en langvarig periode med menneskerettighetskatastrofer og ‑utfordringer, blir kinesiske borgere i stadig større grad bevisst på at frihet, likhet og menneskerettigheter er universelle verdier som deles av hele menneskeheten, og at demokratiet, republikanisme og et konstitusjonelt styresett utgjør det grunnleggende institusjonelle rammeverket for moderne politikk. “Modernisering” ribbet for disse universelle verdiene og det nevnte grunnleggende politiske rammeverket er en katastrofal prosess som fratar folk deres rettigheter og verdighet. Hvor er Kina på vei i det 21. århundre? Vil vi fortsette å ”modernisere” under et autoritært styre, eller vil vi ta til oss de universelle verdiene, bli med i verdenssamfunnet og innføre en demokratisk styreform? Dette er avgjørelser som må tas.

De enorme historiske endringene som begynte i midten av det 19. århundre, utsatte forfallet i det tradisjonelle kinesiske autokratiske systemet og la til rette for den største forvandlingen Kina hadde sett på flere tusen år. Selvstyrkingsbevegelsen [1861–1895] søkte å forbedre Kinas tekniske kapasitet ved tilegnelse av produksjonsteknikker, vitenskapelig kunnskap og militær teknologi fra Vesten. Kinas nederlag i den første kinesisk-japanske krigen [1894–1895] avslørte nok en gang det foreldede systemets mangler; Hundredagersreformen [1898] berørte institusjonelle reformer, men endte i fiasko da den ble slått brutalt ned av den erkekonservative fraksjonen ved Qing-hoffet.

Xinhai-revolusjonen [1911] syntes på overflaten å gravlegge det imperialistiske systemet som hadde vart i mer enn 2000 år, og etablerte Asias første republikk. Men på grunn av spesielle historiske omstendigheter med interne og eksterne problemer, ble det republikanske styresettet kortvarig, og eneveldet gjorde et comeback. Den mislykkede tekniske etterligningen og svikt i institusjonell fornyelse førte til diskusjon blant våre landsmenn om den grunnleggende årsaken til Kinas kulturelle sykdom. Dette førte til hendelser som 4.mai-bevegelsen [1919] og Ny kultur-bevegelsen [1915–1921] under banneret “vitenskap og demokrati.” Men Kinas demokratiske utvikling ble avbrutt av hyppige borgerkriger og utenlandsk invasjon. Prosessen med etablering av et konstitusjonelt styresett begynte igjen etter Kinas seier i motstandskrigen mot Japan [1937–1945], men borgerkrigen mellom nasjonalistene og kommunistene styrtet Kina ned i totalitarismens avgrunn. Det “Nye Kina” ble etablert i 1949 som en ”folkerepublikk”, men i virkeligheten ble den til en partistat. Partiet monopoliserer alle politiske, økonomiske og sosiale ressurser. Det har skapt en rekke menneskerettighetskatastrofer, som Anti-høyrekampanjen, Det store spranget, Kulturrevolusjonen, massakren på Den himmelske freds plass, forfølgelse av uoffisielle religiøse grupper og av bevegelsen for beskyttelse av rettigheter. Dette forårsaket mer enn ti millioner menneskers død. Både folket og landet har betalt en katastrofalt høy pris.

De store reformene på slutten av det 20. århundre befridde Kina fra den utstrakte fattigdommen og den absolutte totalitarismen fra Mao Zedongs tid, bidro betydelig til økt privat rikdom og hevet levestandarden blant vanlige folk. Individuell økonomisk frihet og sosiale privilegier ble delvis gjenopprettet. Et sivilt samfunn begynte å vokse fram, og folkelige krav om menneskerettigheter og politisk frihet økte i styrke for hver dag som gikk. Samtidig som makthaverne gjennomførte økonomiske reformer med sikte på markedstilpasning og privatisering, begynte de også å endre holdning fra å avvise menneskerettigheter til etter hvert å anerkjenne dem. I 1997 og 1998 undertegnet den kinesiske regjeringen to viktige internasjonale menneskerettighetstraktater. I 2004 endret Den Nasjonale Folkekongressen grunnloven og la til at «[Staten] respekterer og garanterer menneskerettigheter.” I år har regjeringen lovet å formulere og gjennomføre en “nasjonal handlingsplan for menneskerettigheter”. Men så langt har disse politiske fremskrittene bare skjedd på papiret: Loven er der, men det er ingen rettssikkerhet; det finnes en grunnlov, men ingen konstitusjonell regjering. Denne politiske virkeligheten er innlysende for alle. Den herskende eliten fortsetter å holde sitt autoritære grep om makten og avvise politiske reformer. Dette har forårsaket korrupsjon, vanskeligheter med å etablere rettssikkerhet, fravær av menneskerettigheter, moralsk oppløsning, sosial polarisering, unormal økonomisk utvikling, ødeleggelse av både det naturlige og kulturelle miljøet, ingen institusjonalisert beskyttelse av innbyggernes rett til frihet, eiendom, og søken etter lykke, en konstant opphopning av alle typer sosiale konflikter, og en kontinuerlig bølge av folkelig harme. Motsetningene mellom folket og styresmaktene blir stadig større. Den dramatiske økningen i masseprotester indikerer et katastrofalt tap av kontroll, og tyder på at dagens system har nådd et punkt der endring må skje.

II. Våre grunnleggende prinsipper

Ved denne historiske korsveien der Kinas framtid vil bli bestemt, er det nødvendig å reflektere over den moderniseringsprosess som har pågått de siste hundre år, og bekrefte følgende prinsipper:

Frihet: Frihet er de universelle verdienes kjerne. Retten til frie ytringer og trykkefrihet, trosfrihet, forsamlingsfrihet, til å bevege seg fritt, streikeretten, og retten til å marsjere og demonstrere er alle konkrete uttrykk for frihet. Hvor friheten ikke blomstrer, er det ingen moderne sivilisasjon å snakke om.
Menneskerettigheter: Menneskerettighetene er ikke gitt av en stat. De er medfødte rettigheter som nytes av alle mennesker. Å sikre menneskerettigheter er det viktigste målet for en regjering og samtidig det som gir legitimitet til dens offentlige myndighet. Det er også en essensiell del av Kinas uttalte politikk om å “sette hensynet til folket først”. Kinas politiske katastrofer har alle vært nært knyttet til makthavernes mangel på respekt for menneskerettighetene. Menneskene er nasjonens grunnlag. En stat tjener folket, regjeringen eksisterer for folket.

Likhet: Integriteten, verdigheten og friheten til hvert enkelt individ er lik, uavhengig av sosial status, yrke, kjønn, økonomiske forhold, etnisk tilhørighet, hudfarge, religion eller politisk oppfatning. Prinsippet om likhet for loven for hver person og like sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske rettigheter for alle borgere må settes ut i livet.

Republikanisme: Republikanisme er “styring i fellesskap og fredelig sameksistens”, der maktfordelingsprinsippet sørger for å balansere interesser. Det vil si et samfunn som rommer mange ulike interesser, ulike sosiale grupper, og et mangfold av kulturer og trosretninger, og som søker å håndtere offentlige anliggender på fredelig vis på grunnlag av likeverdig deltakelse, rettferdig konkurranse og felles debatt.

Demokrati: Den mest grunnleggende betydningen av demokrati er at suvereniteten ligger hos folket og regjeringen er valgt av folket. Demokrati har følgende grunnleggende egenskaper: (1) Den politiske maktens legitimitet kommer fra folket, kilden til politisk makt er folket. (2) Politisk styring utøves gjennom valg gjort av folket. (3) Borgere nyter genuin stemmerett. Det må med jevne mellomrom avholdes valg på tjenestemenn i sentrale posisjoner på alle nivåer i offentlig administrasjon. (4) Respekt for flertallets beslutninger samtidig som man beskytter mindretallets grunnleggende menneskerettigheter. Oppsummert er demokratiet det moderne offentlige instrument for å skape en regjering “av folket, for folket.”

Konstitusjonalisme: Konstitusjonalisme er prinsippet som garanterer grunnleggende friheter og rettigheter for borgere, slik de er definert i grunnloven gjennom juridiske bestemmelser og rettsstatens prinsipper. Disse begrenser og definerer grensene for myndighetenes makt og sørger for hensiktsmessige institusjonelle ressurser til å håndheve et konstitusjonelt styre. I Kina er keisermaktens tid for lengst over. I verden for øvrig er det autoritære systemet på hell. Borgerne bør bli de sanne herrene i sine stater. Veien videre for Kina ligger i å fjerne følelsen av underdanighet overfor “opplyste herskere” og fremme offentlig bevissthet om rettigheter som en grunnleggende bestanddel og deltakelse som en plikt, og sette ut i praksis frihet, engasjement i demokrati og respekt for loven.

III. Våre grunnleggende forslag

Derfor, som ansvarlige og konstruktive borgere, legger vi frem følgende konkrete synspunkter på ulike aspekter ved statlig administrasjon, borgernes rettigheter og interesser, og sosial utvikling:

1. Grunnlovsendring: Endre grunnloven basert på de nevnte verdier og begreper. Slette klausuler i den gjeldende grunnloven som ikke er i samsvar med prinsippet om at suvereniteten ligger hos folket. Slik kan grunnloven virkelig bli et dokument som garanterer menneskerettigheter og åpner for utøvelse av offentlig makt, og bli den tvangskraftige høyeste lov som ingen enkeltperson, gruppe eller parti kan bryte.

2. Maktfordelingsprinsippet: Konstruere et moderne styresett med maktfordeling, som garanterer at den lovgivende, dømmende og utøvende makt er uavhengige og holder hverandre i sjakk. Etablere prinsippet om lovfestet administrasjon og ansvarlig styre for å hindre at den utøvende makt blir for dominerende. Regjeringen skal være ansvarlig overfor skattytere, og etablere ordningen med maktfordeling også mellom sentrale og lokale myndigheter. Den sentrale makten må være klart definert og ha mandat i grunnloven, og lokalsamfunnene må nyte fullt selvstyre.

3. Lovgivende demokrati: Lovgivende organer på alle nivåer skal skapes gjennom direkte valg. De skal opprettholde prinsippet om rettferdighet i lovgivende prosesser og implementere et lovgivende demokrati.

4. Uavhengig rettsapparat: Rettssystemet bør være upartisk og fritt fra enhver innblanding, og utøve uavhengighet og garantere juridisk rettferdighet. Det skal etablere en konstitusjonell domstol og et system for å etterforske brudd på grunnloven, og opprettholde grunnlovens autoritet. Partiets komiteer for politiske og lovgivende saker på alle nivåer utgjør en alvorlig fare for landets rettssikkerhet og må avskaffes. Privat bruk av offentlige midler må hindres.

5. Bruk av offentlige institusjoner: Sette de væpnede styrker under statlig kontroll. Militært personell bør vise lojalitet til grunnloven og til landet. Politiske partier bør trekke seg ut av de væpnede styrker. Profesjonaliseringen av de væpnede styrker økes. Alle offentlig ansatte, inklusive politiet, skal opprettholde politisk nøytralitet. Avskaffe diskriminering basert på partitilhørighet ved rekruttering av offentlig ansatte. Det bør være likhet uavhengig av partitilhørighet.

6. Garanti for menneskerettigheter: Samvittighetsfullt garantere menneskerettighetene og beskytte menneskenes verdighet. Opprette en kommisjon for menneskerettigheter som er ansvarlig overfor det høyeste folkevalgte organ for å hindre at regjeringen misbruker offentlig myndighet og brudd på menneskerettigheter, og spesielt for å garantere borgernes personlige frihet. Ingen skal bli utsatt for ulovlig arrest, fengsling, stevning, avhør eller straff. Avskaffe “omskolering-gjennom-arbeid”-systemet.

7. Valg av offentlige tjenestemenn: Implementere demokratiske valg for å realisere lik stemmerett basert på systematisk og gradvis innføring av direkte valg av administrative ledere på alle nivåer — “én person, én stemme.” Regelmessige valg basert på fri konkurranse og borgerdeltakelse i valg til offentlige stillinger er en umistelig del av grunnleggende menneskerettigheter.

8. Likhet mellom urbane og rurale områder: Avskaffe dagens husstandsregister for å realisere den konstitusjonelle retten til likhet for loven for alle borgere, og garantere for borgernes rett til å bevege seg fritt.

9. Organisasjonsfrihet: Garantere borgernes rett til organisasjonsfrihet. Endre dagens system med godkjenning av frivillige organisasjoner til et system med journalføring. Fjerne forbudet mot politiske partier. Regulere partiets aktiviteter i henhold til grunnloven og loven; avskaffe partiets monopol på makt. Slå fast prinsippene om frihet for og rettferdig konkurranse mellom politiske partier. Normalisere og juridisk regulere partipolitikken.

10. Forsamlingsfrihet: Frihet til fredelig samling, demonstrasjon, protest, og uttrykk for borgernes grunnleggende friheter fastsatt i grunnloven. Disse skal ikke være gjenstand for ulovlig innblanding og grunnlovsstridige restriksjoner fra det regjerende partiet og myndighetene.

11. Ytringsfrihet: Innføre ytringsfrihet, trykkefrihet og akademisk frihet; garantere borgernes rett til å vite og retten til å føre tilsyn [med offentlige institusjoner]. Vedta en “nyhetslov” og en “publiseringslov”; oppheve forbudet mot nyhetsrapportering, oppheve klausulen om “oppfordring til omveltning av statsmakten” i den gjeldende lovgivningen, og sette en stopper for at frie ytringer kan straffeforfølges.

12. Religionsfrihet: Garantere religionsfrihet og trosfrihet, og innføre et skille mellom religion og stat, slik at aktiviteter som involverer religion og tro ikke er utsatt for innblanding fra myndighetene. Undersøke og oppheve administrative lover, administrative regler og lokale lover som begrenser eller fratar borgere religiøs frihet. Forby styring av religiøse aktiviteter gjennom den administrative lovgivningen. Avskaffe systemet som krever at religiøse grupper må innhente godkjenning av sin rettslige status for å kunne registreres, og erstatte det med et system for journalføring som ikke krever gransking.

13. Borgerutdanning: Avskaffe politisk utdanning og politiske eksamener som er gjennomsyret av ideologi og tjener ettpartistyret. Popularisere en borgerutdanning basert på universelle verdier og sivile rettigheter, etablere en borgerbevissthet, og støtte opp under borgerdyder som tjener samfunnet.

14. Beskyttelse av privat eiendomsrett: Etablere og beskytte privat eiendomsrett, og etablere et system basert på en fri og åpen markedsøkonomi; garantere frihet for næringsdrivende og eliminere administrative monopoler. Sette opp en komité for forvaltning av statlig eiendom, ansvarlig overfor det høyeste folkevalgte organ. Sette opp en komite som på en lovlig og ryddig måte skal igangsette en eiendomsreform, og avklare alle spørsmål vedrørende ansvar for og rett til eiendom. Lansere en jordreform som fremmer privat eiendomsrett til jorden, og som samvittighetsfullt beskytter borgernes, og især bøndenes, eiendomsrett til jorden.

15. Reform av finanspolitikken: Etablere og befeste en demokratisk finansadministrasjon og beskytte skattebetalernes rettigheter. Sette opp en offentlig finansadministrasjon med klart definert myndighet og ansvar, og etablere et system som på en lovlig måte kan fordele makten over offentlige finanser til alle nivåer i forvaltningen. Gjennomføre en omfattende reform av skattesystemet for å redusere skattesatser, forenkle skattesystemet, og utjevne skattebyrden. Myndighetsorganer kan ikke øke skattene eller innføre nye skatter uavhengig av folkevalgte organer. Vedta rettighetsreformer for å introdusere og øke konkurransen i markedet, og senke terskelen for deltakelse i finansverdenen. Dette for å bedre vilkårene for utvikling av private foretak, og revitalisere finanssystemet.

16. Trygdesystem: Etablere et trygdesystem som omfatter alle borgere og sikrer dem grunnleggende ytelser innen utdanning, helsestell, eldreomsorg og sysselsetting.

17. Miljøvern: Beskytte miljøet, fremme bærekraftig utvikling, og ta ansvar for fremtidige generasjoner og hele menneskeheten. Avklare og ilegge relevant ansvar som statlige og offentlige tjenestemenn på alle nivåer må forholde seg til, og fremme deltakelse og tilsyn fra det sivile samfunn innen miljøvern.

18. Forbundsrepublikk: Ta del i å opprettholde regional fred og utvikling ved å legge vekt på likeverd og rettferdighet, med mål om å bli en ansvarlig stormakt. Beskytte de frie institusjonene i Hong Kong og Macau. Med frihet og demokrati som forutsetning, utarbeide en plan om forsoning mellom fastlandet og Taiwan gjennom likeverdige forhandlinger og samarbeid. Undersøke mulige veier til felles velstand for alle etniske grupper, og etablere en forbundsrepublikk i Kina innenfor rammen av et demokratisk og konstitusjonelt styresett.

19. Rettferdighet i en overgangsfase: Gi statlig erstatning til enkeltpersoner som ble politisk forfulgt av politiske bevegelser, samt deres familier, og gjenopprette deres omdømme. Løslate alle politiske fanger og samvittighetsfanger, løslate alle personer dømt for sin tro. Etablere en sannhetskommisjon hvis ansvar blir å finne sannheten bak historiske hendelser, fastsette ansvar og opprettholde rettferdighet. På dette grunnlaget må vi søke forsoning i samfunnet.

IV. Konklusjon

Kina, som en stor nasjon i verden, et av de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og medlem av FNs menneskerettighetsråd, burde komme med sitt eget bidrag til fred for menneskeheten og fremgang for menneskerettighetene. Dessverre er Kina den eneste av alle de store nasjonene i verden i dag som fortsatt klynger seg til et autoritært styresett. Dette har ført til en ubrutt kjede av menneskerettighetskatastrofer og sosiale kriser som holder tilbake kinesernes utvikling og hindrer den menneskelige sivilisasjons fremgang. Denne situasjonen må endres! Vi kan ikke utsette politiske reformer lenger. Vi våger derfor å proklamere Charter 08 i medborgerskapets ånd. Vi håper at alle kinesiske borgere som deler vår følelse av ansvar, enten de er embetsmenn eller vanlige borgere, uavhengig av sosial bakgrunn, vil sette sine forskjeller til side og søke en felles plattform. Vi håper de kommer til å delta aktivt i denne bevegelsen for å fremme den store forvandlingen av det kinesiske samfunnet, slik at vi snart kan opprette en fri, demokratisk og konstitusjonell nasjon, og oppfylle forventninger og drømmer våre landsmenn utrettelig har forfulgt i mer enn hundre år.

***

Kilder

• Human Rights in China: Charta 08 — kinesisk originaltekst
• Engelsk oversettelse fra Human Rights in China/li>
• Engelsk oversettelse fra Perry Link/New York Review of Books

Charta 08 foreligger nå i norsk oversettelse. Manifestet er i løpet av to år signert av over 10.000 kinesiske borgere. Forfatterne tar til orde for at liberale demokratiske prinsipper — ytringsfrihet, menneskerettigheter, rettsstat — skal gjelde fullt ut i Kina. De krever blant annet en grunnlovsendring, og slår fast at kommunistpartiets maktmonopol må brytes.

Liu Xiaobo (foto: VOA/Wikimedia Commons)

Taktisk moderat

Men hvordan bør Charta 08 forstås i en kinesisk historisk sammenheng? Hva slags virkninger har manifestet hatt, og hvilke kan det tenkes å få? Vox Publica har snakket om Charta 08 med professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo Halvor Eifring.

Det finnes mange eksempler i kinesisk historie på politiske kampskrifter og proklamasjoner, framholder Eifring. Noen har ført til endringer, andre til tilbakeslag.

— Enkelte har hatt store effekter på Kina, som noen av Maos tekster, mens andre har hatt motsatt effekt. Hvor Charta 08 kommer til å ende hen, vet vi ikke ennå, sier han.

Charta 08 er på et vis moderat. Det vil bruke elementer i det bestående systemet til å forbedre det, og taler ikke i og for seg om å velte det, framholder Eifring. Det har ført til kritikk fra enkelte kinesiske dissidenter som mener dokumentet ikke går langt nok.

— Jeg personlig tror at et sånt dokument har mye større sjanse for å vinne gjennom enn noe som går mye lenger, sier han.

Til tross for den relativt moderate profilen har myndighetene gått hardt til verks mot Charta 08. Hvor radikalt er manifestet egentlig?

— Det er radikalt i den forstand at det å følge det opp ville bety en voldsom omveltning av kinesisk politikk. Det kinesiske samfunn har vært gjennom store omveltninger de siste 30–40 årene uansett, men det politiske systemet er ikke så annerledes.

Universelle verdier og nasjonalisme

Charta 08 har gitt gjenlyd i Kina. Oppsiktsvekkende mange har skrevet under, og myndighetene har reagert med å sette Liu Xiaobo i fengsel — for å statuere et eksempel.

— Flere av hans støttespillere har gått ut og spurt “hvorfor arresterer dere ikke meg også, jeg står like mye bak dette som han”, sier Eifring.

Over 10.000 underskrifter er mye selv i Kina, og viser at Charta 08 har betydelig støtte.

— Ikke minst når man risikerer såpass mye når man skriver under på det. Så dette er ikke et likegyldig dokument. En del av dem som skriver under er folk som har ulike grader av sympati med demokratisering i Kina. Det er jo mange som har det. De man hører om er profilerte personer som i større eller mindre grad er identifisert som opposisjonelle, sier Eifring.

Henvisningen til “universelle verdier” i Charta 08 griper direkte inn i en intens kinesisk debatt. Konservative krefter frykter at å omfavne universelle verdier ville bety det samme som å erkjenne at vestlige politiske systemer er overlegne, skriver The Economist.

— Det rører ved noe veldig følsomt i kinesisk debatt, ikke bare innenfor kommunistpartiet, men ellers også. Nasjonalisme eller patriotisme er en veldig høyt verdsatt dyd i kinesisk sammenheng, og det myndighetene har gjort i sine forsøk på å sverte Liu Xiaobo er nettopp å fremholde at han ved en del anledninger har uttalt negative ting om Kina og kinesisk kultur. Anklagen om at universelle menneskelige verdier bare er et forsøk fra amerikanske eller vestlige kilder på å drive en slags kulturimperialisme, den lytter mange ører til i Kina. Ikke bare de lydige ørene, men minst like mye innen den opposisjonelle fløyen, sier Eifring.

Kritikk myndighetene kjenner seg igjen i

Charta 08 inneholder også sterk kritikk av feil og mangler ved dagens kinesiske samfunn. Det pekes på problemer med korrupsjon, en utilstrekkelig rettsstat, mangel på respekt for menneskerettighetene, moralsk forfall, økende økonomisk ulikhet, rovdrift på miljøet, og økende fiendskap mellom myndighetspersoner og vanlige folk.

Det paradoksale er at regimet ville være enig i mye av dette, mener Halvor Eifring. Han vurderer de ulike punktene slik:

• Korrupsjon: Her vil myndighetene være enig og si at de gjør mye for å forsøke å få bukt med problemet. De har avsagt dødsdommer i særlig alvorlige saker.
• Rettsstat: At rettsstaten ikke er godt nok utviklet i Kina, vil regimet også si seg helt enig i, og vil framheve at de arbeider med saken.
• Menneskerettigheter: Her vil regimet si at de støtter menneskerettighetene, men at et land hvor store deler av befolkningen lever i fattigdom må prioritere annerledes. De vil kanskje ha en tendens til å si at menneskerettigheter må bety ulike ting i ulike kulturer.
• Moralsk forfall: Dette er et gjengs tema i Kina, men ikke noe myndighetene gjerne snakker om.
• Økonomisk ulikhet: Dette vil de absolutt snakke om, og vil fremstille seg selv som de som arbeider for å rette opp ulikhetene.
• Rovdrift på miljø: Også dette vil myndighetene snakke om. De ser store problemer med Kinas utvikling på miljøsiden, og har iverksatt en del ganske vidtgående tiltak.
• Økende fiendskap mellom folk og ledere: Dette vil de ikke kunne si seg enig i offentlig. Men antall lokale hendelser med demonstrasjoner og opptøyer registreres av myndighetene selv. Tallet offentliggjøres og er i nærheten av 100.000 i året.

— Dette er ikke en dom over dagens regime som ligger så veldig langt unna dets egne beskrivelser, hvis man setter det sammen. Og det er det som er typisk for dette dokumentet. Det benytter seg egentlig av både verdier, uttalelser og formuleringer som regimet selv ved ulike anledninger har brukt, i et forsøk på å gjøre det mer spiselig, sier Eifring.

Vil kravene tas til følge?

Eifring ser små sjanser for at kravene i Charta 08 blir innfridd av myndighetene på kort sikt.

— På lang sikt — kanskje. Men det er slett ingen garanti for det. Statsministeren har uttalt seg relativt positivt om demokratiske verdier. Men det har igrunnen de fleste av statsministrene i Kina helt siden begynnelsen av 1980-tallet. Flere av dem har fått lide for det. Det er ikke gitt at det vil føre til noe som helst.

En videreføring av dagens system er minst like sannsynlig som at Kina vil oppleve en demokratisering, mener Eifring. Nå som Kina opplever seg sterkere internasjonalt, føler de ikke at de må komme vestlige makter eller andre i møte og gi etter for krav om mer demokrati.

Vil fredspristildelingen ha en positiv eller negativ effekt for dem som ønsker demokratiske reformer?

— På kort sikt negativ, men på lang sikt positiv — kan man håpe. Den har på en måte brakt linjene i motsetningene veldig tydelig frem. Jeg vil tro at for en som overtar etter nåværende regime om bare to år, vil dette kunne være en sak som man kan ønske å profitere på ved å vise seg som mildere overfor Liu Xiaobo eller andre opposisjonelle. Men slikt går gjerne i bølger i Kina. Nå er det en bølge hvor det på dette feltet er ganske ufritt. Det har vært andre bølger der religion har vært slått sterkt ned på, særlig med Falun Gong for litt over ti år siden. Nå er det demokratiske verdier som det slås hardt ned på.