Holmøyvik peker på at Høyesterett i dommen la stor vekt på usikkerhet knyttet til finansiering av velferdsordninger i fremtiden. Førstevoterende dommer uttrykker det blant annet slik:

«For meg veier de samfunnsmessige hensynene bak endringene tungt i helhetsvurderingen. Jeg har redegjort for den generelle pensjonsreformen og begrunnelsen for den. Sentrale stikkord er et bærekraftig pensjonssystem, likebehandling og en rettferdig fordeling mellom generasjonene.»

Det problematiske med denne type vurderinger er at de er i sin essens politiske. Dette er de samme argumenter som Stortingets flertall benyttet da lovendringen ble vedtatt. Det er liten grunn til å konkludere med at Stortingets posisjon som organ styrkes. Stortingsflertallet har riktignok vunnet «et slag» i den forstand at loven er opprettholdt, men prisen er at Grunnlovens enkle og forståelige bestemmelse er blitt erstattet av en «gummistrikk» med ulne og tåkete formuleringer der Høyesterett i fremtiden vil ha siste ord.

Makten (suvereniteten dersom man spissformulerer) blir derved flyttet fra den folkevalgte forsamling Stortinget til en ikke-valgt forsamling, Høyesterett.

Dersom Høyesterett i stedet hadde anvendt Grunnlovens enkle bestemmelse etter sin ordlyd, ville stortingsflertallet «tapt» det umiddelbare «slaget». Men dersom endringen virkelig er så viktig som Høyesterett (og stortingsflertallet) pretenderer, ville det vært mulig å legge frem endringsforslag til Grunnloven.

Initiativet til endring og det endelige vedtaket ville derved, slik Grunnloven foreskriver, sprunget ut av et folkevalgt mandat i Stortinget selv i motsetning til å være overlatt til et ikke-folkevalgt organ som Høyesterett.

Etter denne forfatters mening ville det klart beste vært at grunnlovsforslag ble vedtatt eller forkastet direkte av folket, men den indirekte mulighet til folkelig påvirkning og debatt gjennom mellomliggende valg til Stortinget er likevel å foretrekke fremfor å overlate grunnlovsendringer til en liten, i praksis selv-supplerende gruppe, ikke-valgte dommere.

Innlegget ovenfor ble trykket i avisen Arbeider-Foreningernes Blad i 1850, signert av L.L. Hvem L.L. var, får vi ikke vite, men han hadde flere ting på hjertet. Ikke bare denne proklamasjonen om at avisen representerte en helt ny åpning for at også den «simple Mand» nå kunne ta i bruk den «herlige» trykkefriheten. Signaturen L.L. gikk også umiddelbart til verks med å bruke den. Det gjorde han ved å fortelle om den simple manns vilkår, nemlig om hvordan matrosene ble behandlet i flåten. De fikk for liten lønn og for mye pryl, var noe av budskapet.

Innsenderen mener at ytringsfriheten må gjelde for alle klasser i samfunnet, da kan den nemlig bidra til å forhindre urett. Men slik har det ikke fungert. De fattige har måttet forholde seg tause inntil nå, og deres livsbetingelser har derfor vært usynlige i offentligheten. Dette søker innsenderen å endre på, ved å si noe om arbeidsklassens kår – i dette tilfellet matrosenes livsvilkår – og han avslutter med en appell om at dette bør forfølges rettslig. Da de nye stemmene tok ordet, ønsket de å se resultater av ordbruken.

30 000 medlemmer

Arbeider-Foreningernes Blad kom ut med sitt første nummer i mai 1849. Som tittelen antyder, var avisen et slags medlemsblad for Arbeiderforeningene, som Marcus Thrane hadde startet i Drammen i desember 1848.

Marcus Thrane (1817–1890). Her trolig rundt tretti år gammel.
(Litografi signert J. Wittmarch fec. og Em. Bærentzen Lith.Inst. Nasjonalbiblioteket)

Foreningene var imidlertid ikke noen perifer liten klubb, men et landsomfattende politisk fenomen der 30 000 arbeidere, husmenn, landarbeidere, lærere og håndverkere etter hvert slo seg sammen for å bedre fattigfolks kår, for å kjempe for allmenn stemmerett for menn – og middelet var ytringsfriheten, både muntlig og skriftlig. Den muntlige bruken fant sted på lokale foreningsmøter der medlemmene diskuterte løsninger på fattigfolks problemer, der de leste avisen i fellesskap, hørte på foredrag og diskuterte politikk og reformer. Den skriftlige utøvelsen av den grunnlovsfestede trykkefriheten kom til uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad, den første avisen som ga stemme til de stemmeløse; arbeiderne, husmennene og soldatene. De som ikke hadde stemmerett. Marcus Thrane så, i likhet med signaturen L.L., avisen som en utvidelse av offentligheten:

[O]m mit Blad har Arbeidererne Ret til at sige: ‘Arbeiderforeningernes Blad er vort Blad, vort offentlige Organ, i dette Blad er det vi har Ret til at udtale vore Meninger paa vor Viis.’

Stemmene som tok ordet i Arbeider-Foreningernes Blad er unike. Det sies så ofte at vi vet lite om hva vanlige folk har tenkt og ment i historien, fordi dette ikke har nedfelt seg i tekst. Arbeider-Foreningernes Blad er et unntak. For her snakker de – ifølge L.L. – for første gang. Dermed burde historikere ha kastet seg over Arbeider-Foreningernes Blad, men få har brydd seg med å se hva arbeiderforeningenes medlemmer uttalte om sin egen deltakelse i foreningene. Ikke en gang navnet på foreningene er egentlig tatt helt alvorlig, for foreningene går i historiebøkene oftere under betegnelser som Thrane-ria, Thranebevegelsen, Thranittene eller endog Thraneopprøret. Allerede her forsvinner litt av den definisjonsmakten medlemmene forsøkte å erobre ved å ta i bruk det frie ord. I stedet for det konkrete begrepet foreninger med alle dets konnotasjoner av diskusjon og intellektuell virksomhet, har historiografiens begreper omskapt et bilde av en mer diffus bevegelse karakterisert kun ved lederens navn – Thrane.

Arbeiderforeningene handlet imidlertid ikke om blind tilslutning til en leder – foreningene representerte etableringen av fora for diskusjon og fri tanke.

Den utvidelsen av offentligheten som Arbeider-Foreningernes Blad proklamerte, innebar dermed en påstand om at ytringsfriheten i Norge ved midten av 1800-tallet simpelthen var begrenset til å eies av de høyere klasser. Dette avviker fra en utbredt oppfatning om utviklingen av den norske offentligheten på 1800-tallet, der man har ment at den blomstret opp i Norge etter 1814, eller i alle fall som en følge av 1814. Dette har man for eksempel kunnet hevde på bakgrunn av den sterke økningen i antall trykkerier og publikasjoner i Norge etter 1814. Det har riktignok vært velkjent at allmuen i liten grad lot sin stemme høre. Dette er imidlertid blitt forklart som en praktisk realitet mer enn en institusjonell hidring. Det tok tid for allmuen å venne seg til den nyervervede trykkefriheten, men den var ikke stengt for dem, har man trodd, slik skribentene i Arbeider-Foreningernes Blad hevdet.

En ny opposisjonspresse

Noe hadde likevel skjedd i 1814 som var helt nytt. Landet hadde fått en opposisjonspresse. Dette var simpelthen ulovlig frem til 1814, da kritikk av regjeringen hadde vært forbudt. Når vi nærmer oss midten av 1800-tallet hadde da også denne nye opposisjonspressen utviklet seg til mektige talerør for markante stemmer som beriket offentligheten med dyptgående og bredt orienterte politiske saker, slik som Morgenbladet i Christiania. Denne opposisjonelle pressen fikk dessuten ofte karakteristikken demokratisk, fordi den ofte talte embetsmannsstatens mektigste imot, og tok parti med de folkevalgte på Stortinget. Til tider kunne opposisjonspressen også oppfattes som svært radikal, hvilket blant annet skjedde da Morgenbladet kom i skade for å trykke rapporter fra februarrevolusjonen i Paris i 1848 – uten kritisk forbehold.

Morgenbladets radikale raptus skulle imidlertid raskt ta slutt da de politiske frontene i Christiania hardnet til som følge av nyhetene om revolusjonens utvikling i Europa. Her gjaldt det for og imot revolusjon, og det var viktig å ikke havne på feil side. Morgenbladets redaktør hoppet raskt tilbake på riktig side – som ubetinget kritisk til revolusjonen. En som ble skuffet over dette var Marcus Thrane, som lenge hadde ansett Morgenbladet for å være en fri stemme i et forholdsvis – slik så han det – autoritært styre. Han hadde lest rapportene fra Paris med begeistring, skrevet inn til avisen selv og gitt sitt besyv med i tidens aktuelle debatter. Morgenbladets tilbaketrekning viste imidlertid at avisen likevel ikke sto på folkets side, hevdet Thrane:

Da Februarrevolutionen udbrød, proklamerede Morgenbladet demokratisk: Republik!! men det havde ikke før udtalt før det blev indjaget en saadan forfærdelig Skræk baade af sine Abonnenter og Konkurenter, at det i al Hast skreg: ’Holdt! Høire rundt om – kring! paa Stedet Fod!’ og dermed var den Morro forbi.

Snart tok Morgenbladet også til å skrive hånlige bemerkninger om Arbeiderforeningene. Det fantes dermed grunner for allmuen til å mene seg fortiet inntil Marcus Thrane etablerer Arbeider-Foreningernes Blad. Følger vi signaturen L.L. et stykke videre, vil vi se at han mener denne fortielsen var utbredt, og at pressen ikke var så folkevennlige og demokratiske som de ga seg ut for å være: allmuen hadde nemlig forsøkt å ta ordet, men blitt avvist:

I Avisernes store Musikkorps har der ikke været et Instrument for den Fattige, hvorigjennem han kunde lade sin Stemme høre; han har maattet staa og høre paa (ja dandse til) de Stores Musik […]. Mange Smaafolk veed jeg have forsøgt at faa Et og Andet ind i saadanne Blade, som have været anseede for demokratiske (folkekjære) – men Pus ta’n! de gode demokratiske Blade har svaret Folket: «Vi ere gode Venner, men vi kysses ikke!»

Både Marcus Thrane og innsenderen la altså vekt på at ytringsfriheten også skulle gi vanlige folk en arena der de kunne ta ordet. De hadde dessuten tro på at denne allmuens ordskifte ville bringe perspektiver og erfaringer til torgs som ville påvirke myndighetene. Det var altså en oppfatning her om at myndighetene levde i en slags uvitenhet om hva deres politikk egentlig hadde å si for folket. Om folket fikk tale – ville myndighetene forstå, og handle deretter.

Denne optimismen om at allmuens ord ville bevege maktens menn var slående. Den offentlige samtalen ble forstått som kunnskapsutveksling, fra ulike ståsteder, slik vi ser i dette usignerte innlegget under tittelen Store og Smaa: «[N]aar Lovgivningen blev revideret af Mænd som vidste, hvad Maden smagte og hvad Dagsarbeide betyder, saa vilde denne vist befindes at indeholde mange Feil […].»

Når de «Store» og de «Smaa» begynner å snakke sammen, da vil altså ting endre seg. Slike innlegg og kommentarer viser at Arbeider-Foreningernes Blad var ment som en utvidelse av den eksisterende offentligheten, ikke som en separat offentlighet for arbeidsklassen. Åpenhet var dens credo – selv om overklassen ofte ikke ville innrømme at de leste avisen. Det ble rapportert om storbønder som leste den i skjul. Det var likevel en viktig side av avisens profil at den var skrevet for at allmuen skulle forstå innholdet, derfor finner vi et rikelig tilfang av fotnoter og parenteser som forklarer betegnelser og ord redaktøren antar folk ikke forstår, slik vi også så i LL.s innlegg: «Mange Smaafolk veed jeg have forsøgt at faa Et og Andet ind i saadanne Blade, som have været anseede for demokratiske (folkekjære)».

Allmuens opplysning

Rekken av innsendere til bladet gir et rikt innblikk i tidens problemer og klasseforskjeller, men de gir også et annet viktig innblikk: Nemlig i vanlige folks tanker omkring politikk. Langt på vei var denne politiske interessen en følge av Marcus Thranes initiativ. Det kan det ikke være tvil om. Men han har ikke kunnet skape hverken den politiske interessen eller kunnskapen uten at det fantes noe å bygge på. Arbeiderforeningenes suksess viser derfor at det fantes et gunstig jordsmonn for denne typen tiltak. Folket levde altså ikke i totalt mørke, slik man kan få inntrykk av. Flere av tidens stemmer påsto jo også dette selv. Åsmund Olavsson Vinje, selv en husmannssønn, påsto for eksempel at husmannsklassen knapt nok visste hva politikk og storting var for noe. Noe må de likevel ha visst, disse stemmeløse nederst på den sosiale rangstigen, ellers hadde det ikke vært mulig for Marcus Thrane å få tilslutning fra 30 000 arbeidere, husmenn og andre rundt i landet.

Ikke dermed sagt at ikke allmuen trengte mer opplysning. Mye mer. Arbeiderforeningen var derfor også et gigantisk opplysningsprosjekt.

Avisen var full av informasjon om geografi, statsformer, historie, diskusjoner om lover og ikke minst: Grunnloven. I januar 1850 ga Marcus Thrane ut Grunnloven som vedlegg til avisen, og på foreningenes sentralmøte i Christiania i august samme år var sakskartet i flere dager fylt opp av diskusjoner om Grunnloven – paragraf for paragraf. Diskusjonene ble så referert og trykt i Arbeider-Foreningernes Blad. Foreningsarbeidet og avisen var kort sagt et særegent politisk dannelsesprosjekt, innad som utad.

Arrestert, fengslet og dømt

Arbeiderforeningenes politiske dannelsesprosjekt ble stanset av myndighetene etter to og et halvt år ved at de satte i gang en omfattende rettsprosess som kriminaliserte foreningene. Dermed forvitret også den nye offentligheten som Arbeider-Foreningernes Blad sto for. Bladet ble fortsatt utgitt i noen år, men medlemsmassen sank drastisk, blant annet som en følge av at myndighetene trykket annonser der de informerte om at medlemmer som meldte seg ut av foreningene, aldri ville bli registrert som medlemmer. Altså: en utvetydig oppfordring om å forlate en organisasjon som nå var i ferd med å bli kriminalisert. Fremtredende medlemmer ble da også dømt for revolusjonær virksomhet – riktignok mot rettens bedre vitende. Det var dermed en politisk dom som ble felt over foreningene og som da også satte en stopper for den nylig utvidede offentligheten og ytringsfriheten.

Marcus Thrane (1817–1890). Bildet er trolig tatt etter at Thrane var blitt løslatt fra fengselet i 1858.
(Ukjent fotograf, Nasjonalbiblioteket)

Arbeidernes stemmer ble igjen tause. Noe var altså farlig ved Arbeiderforeningenes virksomhet. Min tese er at foreningenes opplysningsprosjekt, ikke minst slik de manifesterte seg i Arbeider-Foreningernes Blad, var noe av det myndighetene lot seg provosere mest av. Det var i alle fall maktpåliggende for myndighetene – her representert ved politimester Morgenstiernes brev til stattholderen – å fortsette kampen mot avisen etter at ledere som Marcus Thrane og andre ble fengslet. Dens innflytelse var altfor stor, både i omfang og innhold, og måtte stanses:

Fordeel af Bladets Standsning ligger efter min Formening væsentligst i at de 5,500 Exemplarer af Bladet, der hver Uge gik ud med de gemeneste Lærdomme og de infameste, om end dummeste, Insinuationer og Udfald mod den Kongelige Familie, mod Regjeringen og især mod Geistligheden, ikke længre læses af 40 à 50,000 enfoldige og udannede Mennesker, og hos hvem de kun formaae at fordunkle Begreberne og avle Misnøie og Had…

Morgenstiernes rapport illustrerer godt hvor stor utbredelse det skrevne ord hadde på midten av 1800-tallet. Man så ikke abonnents- og opplagstallene som en én-til-én-størrelse, men ganget opplaget med ti. Det skrevne ord ble delt i muntlige forsamlinger, og det var nettopp dette som var foreningenes metode i sitt opplysningsarbeid. For myndighetene var imidlertid allmuens politikk det samme som misnøye og hat – og dermed ikke en relevant del av den ytringsfriheten som Grunnlovens paragraf 100 hjemlet. Det var en feiltolkning, men det er en annen historie. Viktig for fortellingen i denne sammenheng er bare dette: Arbeidernes forsøk på å demokratisere og å utvide offentligheten ble stanset med makt ved at foreningenes medlemmer ble arrestert, fengslet og til sist dømt i Høyesterett i 1855 for sin virksomhet.

Kilder:

Arbeider-Foreningernes Blad, årgang 1849 og 1850.
Politimester Christian Morgenstiernes rapport til stattholderen, 23. oktober 1851. I Stattholderens rapporter, Riksarkivet, upublisert.

Slik var det også på Eidsvoll i 1814. Det ble store diskusjoner om hvordan stemmeretten skulle avgrenses.

En særegen grunnlov

Det første grunnlovsforslaget Konstitusjonskomiteen på Eidsvoll la fram for Riksforsamlingen beskrev en langt bredere stemmerett en den som senere ble vedtatt. I det første forslaget ble bare gruppene som var unntatt stemmeretten listet opp. Det gjaldt stort sett personer som ikke hadde eiendom, men Riksforsamlingen mente imidlertid at dette gikk for vidt. Det ble hevdet at forslaget ville gi alt for mange stemmeberettigede, blant annet ville kårmenn og voksne bondesønner få stemmerett.

Etter diskusjon ble forslaget sendt tilbake, og det nye forslaget som kom neste dag listet ikke lenger opp unntakene, men de positive vilkårene for å oppnå stemmerett. Kravene var at en måtte ha eller ha hatt et embete, rå over et gardsbruk, ha eiendom i byen, eller formelt brev på å kunne drive borgerlig næring. Det viktigste stemmerettskriteriet ble med dette kravet om eiendom, som ellers var vanlig i samtidens konstitusjoner. Men Riksforsamlingens første kriterium var å være eller å ha vært embetsmann, som derimot ikke var et vanlig krav i tiden.

Sorenskriver Christian Magnus Falsen (1782–1830) utarbeidet sammen med Johan Adler utkastet til Grunnloven som ble vedtatt 1814. Ettertiden har gitt han hedersnavnet Grunnlovens Far.

Det er videre et særpreg for den norske grunnloven at alle gårdbrukere fikk stemmerett. Slik sett fikk de norske stemmerettsreglene en bredde som få andre. Det er likevel innsnevrende for bøndenes stemmerett når bare den regjerende husbonden fikk rett til å stemme, men ingen andre på gårdsbruket, heller ikke den tidligere bonden som hadde tatt kår. Dette står i en motsetning til regelen om at tidligere embetsmenn beholdt stemmeretten også etter at de var sluttet i embetet.

Riksforsamlingen drøftet ikke eksplisitt spørsmål om stemmerett til embetsmenn i forbindelse med stemmerettsparagrafen, men spørsmålet hadde vært reist tidligere. I det mest brukte av de innsendte grunnlovsforslagene, det adler-falsenske forslaget, var det foreslått at embetsmenn i kjøpstedene bare skulle ha stemmerett dersom de tjente over en bestemt sum. Det vil si at det ble satt et sensuskrav om en viss inntekt. Fra bønder i Gudbrandsdalen ble det foreslått at embetsmannen måtte ha jordegods av en viss størrelse om han skulle få stemmerett, altså et eiendomskrav. Andre igjen hevdet at ingen embetsmann kunne ha stemmerett fordi han sto i statens tjeneste og dermed var bundet. Altså et uavhengighetskrav.

Skulle embetsmenn være valgbare?

Flere tok for seg spørsmål om valgbarhet. Dette ble også på noen måter diskutert i Riksforsamlingen. På ett punkt gjorde Riksforsamlingen avgrensing i embetsmennenes valgbarhet. Embetsmenn som var medlem av Statsrådet eller ansatt ved Statsrådets kontorer eller ved hoffet, skulle ikke kunne velges til Stortinget.

Begrunnelsen for dette var at disse embetsmennene var del av den utøvende makten og i følge maktfordelingsprinsippet ikke samtidig kunne være del av den lovgivende makten. Men der gikk også grensen for å sette sperrer for embetsmennenes valgbarhet. Riksforsamlingen stemte ned et videre forslag om at ingen embetsmann som kongen kunne avsette uten dom kunne være valgbar til Stortinget. Argumentet fra forsamlingen var behovet for kunnskap: Embetsmennene ble holdt for å være nødvendige som representanter i kraft av sitt intellekt. På denne måten kom den norske grunnloven til å gå en annen vei enn flere andre konstitusjoner i samtiden, der personsammenblanding mellom utøvende og lovgivende makt ikke var tillatt.

Konstitusjonskomiteen hadde på sin side ikke eksplisitt tatt stilling til spørsmål om embetsmennenes valgbarhet. Men komiteen foreslo at det skulle legges begrensninger på antallet embetsmenn som kunne velges, slik at bare halvdelen av representantene fra et valgdistrikt kunne være embetsmenn. Dette ble imidlertid avvist av Riksforsamlingen, der det ble hevdet at Stortinget i sin virksomhet ville ha behov for embetsmennenes kunnskaper, og dessuten at en slik avgrensing ville gi bøndene for stor makt. Her ser vi igjen kunnskapskriteriet i bruk, samtidig som det argumenteres langs en annen linje: behovet for å sette bremser for bøndene.

Bondefrykten

Anders Eriksson Lysgaard 1756–1827), bonde og lensmann, giftet seg til storgården Svennes i Biri og ble en av de rikeste i bygda, bl.a. gjennom tømmerhandel. På Eidsvoll talte han for stemmerett for kårfolk og for å begrense byenes makt og innflytelse, bl.a. ved at det til Stortinget skulle velges to representanter fra bygdene for hver byrepresentant (den såkalte bondeparagrafen).

Noe kan altså tyde på at den begrensede avgrensingen av embetsmennenes valgbarhet ikke bare skjedde for å sikre dyktige personer til Stortinget, men også hadde bakgrunn i frykt for en sterk representasjon av uskolerte bønder. Slik bondefrykt kunne være understøttet av konkrete tildragelser, som da bøndene på Sør-Vestlandet hadde vist evne til strategisk handling ved valgene til Riksforsamlingen, og sendt nesten bare bønder til Eidsvoll. I dette lyset kan vi også se den såkalte bondeparagrafen, regelen om at to tredjedeler av representantene skulle komme fra landdistriktene. Rett nok skulle paragrafen hindre at bøndene ble for sterkt underrepresentert på Stortinget, men den ville samtidig medføre at bøndene aldri kunne komme i flertall. Men som kjent tok bøndene grep noen år etter og brukte sin innsikt og sitt organisasjonstalent til å feie inn på Stortinget fra 1833. Det året ble det for første gang valgt flere bønder enn embetsmenn til Stortinget. Det ble hetende Bondestortinget.

Embetsmennenes politiske rettigheter i Grunnloven ble altså rausere definert enn bøndenes rettigheter. Denne rausheten blir enda mer påfallende om vi ser den opp mot en annen gruppe som fikk langt sterkere avgrensinger i de politiske rettighetene enn både embetsmenn og bønder, nemlig kvinner. Den viktigste bakgrunnen for dette ligger i kravet om uavhengighet. Begrepet uavhengige velgere er en gjenganger i historisk og juridisk litteratur om stemmerettsreglene. Bare de som ble regnet som uavhengige skulle kunne få stemmerett. Men begrepet kan etter mitt syn fungere mer tåkeleggende enn opplysende. Dette kan eksempelvis underbygges ved å sette de to gruppene opp mot hverandre: embetsmenn og kvinner.Det er gjerne pekt på at når folkerike grupper satt utenfor stemmeretten i 1814, var det fordi de ikke hadde eiendom, og var i andres brød. Dermed ble de holdt for ikke å være selvstendige nok. Det var frykten for at herrens synspunkt ville utøve utålelig påvirkning på tjeneren. Hvordan stemmer dette overfor kvinner? Og hva med embetsmenn?

Kvinnen og uavhengighetskriteriet

Kvinner var vel avhengige – eller? Nå henger uavhengighet tett sammen med personlig myndighet. Du må være myndig for å kunne få stemme. Og kvinner ble vel ikke formelt myndige før i andre del av 1800-tallet, og i praksis mye seinere for de fleste?

Anna Vogt Krefting (1683–1766), datter av en kjøpmann, sagbrukseier og reder i Christiania, giftet seg til Bærum jernverk. Etter at mannen døde i 1712, drev hun verket, en av landets største arbeidsplasser, i 54 år. Fra 1719 hadde hun også privilegium på Dikemark jernverk, som datteren overtok og drev alene fram til 1778. Verken Anna Krefting eller datteren ville ha fått stemmerett om de hadde levd til 1814.

Dette stemmer ikke helt. Det har vært en bølgebevegelse i utviklingen av kvinners myndighet gjennom tidene. I mellomalderen hadde norske kvinner langt på vei blitt regnet som myndige, og de sto sterkere enn i mange andre land. Men fra Kristian 4.s tid, i 1604, ble norske kvinner satt på linje med danske, blant annet slik at de ble satt under vergemål og ikke lenger fikk rå over egen arv. Under eneveldet fra 1660 falt også det tidligere kravet om kvinnens samtykke vekk ved salg av jord hun hadde tatt med inn i boet. Men enkene sto likevel fremdeles friere. De overtok så godt som hele råderetten etter ektemannen. I praksis viste det seg at mange andre kvinner også stod friere. Det fins en rekke eksempler på at rettsapparatet godtok at kvinner inngikk kontrakter og var økonomisk aktive på mange områder, enten de var enker eller ikke. Det er også vist at kvinner kunne være aktive i domstolene. De kunne reise sak og føre saka selv, de kunne fylle ulike roller som tiltalt og dømt, men også som vitne og som fullmektig for andre – til og med for menn.

Innen familien var likevel kvinnen normalt underordnet mannen. Kjernefamilien av to økonomisk selvstendige og likestilte individer hørte en fjern framtid til. Individ-tenkningen var på frammarsj, men likevel bare i sin vorden. Det var husholdet, verken kjernefamilien eller enkeltindividet, som var den grunnleggende enheten i datidens samfunn, og i offentlig sammenheng var husholdet ansvarlig for å svare skatt, holde den utskrevne soldaten og møte på tinget for å høre kunngjøringer og delta i domstolsvirksomheten der. Det var husholdsoverhodetsom formelt hadde makten i husholdet og var ansvarlig for at de offentlige pliktene ble oppfylt. Husholdsoverhodet var normalt en mann. Men dersom mannen falt fra, rykket kona opp. Hun var nr. 2 i husholdshierarkiet. I hvilken grad kunne det da skje at kona ble formelt husholdsoverhode?

Etter folketellinga fra 1801 var det 12 573 kvinnelige husholdsoverhoder i Norge. Om vi regner de kvinnene som sikrest oppfylte stemmerettskvalifikasjonene slik grunnlova skulle sette dem, får vi minst 5 000 personer. Tallet er større enn innbyggertallet i Kristiansand (4 848), den sjette største byen i landet på denne tiden. De var etter tidens mål ikkeavhengige, de var ikke ansatt og/eller tjente sitt brød hos andre, men skulle selv sørge for offentlige plikter og hevde retter som ansvarlige ledere av husholdet. Likevel skulle de ikke få stemmerett i 1814.

Hva så med embetsmenn? De var ansatt, tjente sitt brød hos andre, og hadde en stilling der de kunne påvirkes av en herre. Etter slike mål var de dermed avhengige. Var det like selvsagt at avhengige embetsmenn skulle få stemmerett som at uavhengige kvinner ikke skulle få det, etter tankegangen da Grunnlova ble til? Noe tyder på at det ikke var like selvsagt, i alle fall ikke for alle.

I ett av grunnlovsforslagene fra våren 1814 er nettopp kvinner og embetsmenn kommentert spesielt. Den danske greven Frederik Adolph Holstein-Holsteinborg tok i sitt forslag utgangspunkt i at «den Ret til at vælge, være forenet med den helligste og tydeligste af alle Menneskerettigheder: Ejendomsretten». Bare når en har fast eiendom kan stemmegivningen være fri for tvang og sikret mot angrep og tvist. Han setter ingen krav til størrelsen på eiendommen: «Lad Eiendommen være stor eller liden, ligemeget, det knytter hvers Interesse til Statens Velferd». Så spør han retorisk: «Men Fruentimmer?», og gir sjøl svaret: «Betroer Staten dem en urørlig Eiendom – hvorfor skulde de da mindre være interesserede for Statens gode Forvaltning?». Holstein-Holsteinborg vraker med andre ord kjønn som stemmerettskriterium. Han setter fast eiendom — uavhengig av kjønn — som det fremste kriteriet for å kunne ha syn for statens beste og dermed for å kunne få stemmerett. Motsatt skulle da eiendomsløse ikke være stemmerettskvalifiserte. Heller ikke om de var embetsmenn.

Men var embetsmennene uavhengige?

Holstein-Holsteinborg er uttrykkelig når det gjelder krav til den som skulle velges: «Kunde Taknemmelighed opveie imod Følelsen for Borgerpligten, saa burde overalt ingen Embedsmand Vælges, som har et Embede af Regentens Gunst». Embetsmannen er i tjeneste hos andre og dermed avhengig.

Enda klarere om embetsmannens avhengighet er grunnlovsforslaget til kjøpmann Wincents Sebbelow:

«Ingen skal have stemme paa Riksdagen eller i nogen Sag, som vedkommer hele Staten uden de Borgere og Undersaattere, som ere over 25 Aar, og som have faste Eiendomme, hvoraf svares aarlige Skatter og Afgifter; men aldeles ikke de som staae i Statens Sold, thi de ere ikke uafhængige og frie».

Her hjelper det ikke om embetsmannen har eiendom. Er de i statens brød, er de avhengige og ufrie.

Tanker om at kvinner kunne være uavhengige og burde ha stemmerett om de hadde fast eiendom, og at embetsmenn var avhengige og ikke burde ha stemme i det hele tatt, var med andre ord framsatt i dokumenter som ble lagt fram for Riksforsamlinga. Argumentene var kjent. Rent logisk kunne da tolkningen av avhengighetskravet ha ført til at ingen embetsmann fikk stemmerett, mens mange kvinner fikk det. Men politikk er ikke alltid bare logisk.

Når det kan slås fast at embetsmenn utgjorde den rausest definerte stemmerettsgruppa i 1814 og at dette skjedde trass i Riksforsamlingens kjennskap til argumenter om avhengighet og ufrie tjenere for staten, er grunnen selvsagt at prinsipper ofte må vike for makten. Embetsmennene var sterkt overrepresenterte i viktige organer våren 1814. De var i flertall på stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar, og i Riksforsamlinga hadde de absolutt flertall med 57 av 112 representanter. I konstitusjonskomitéen var tretten av de femten medlemmene embetsmenn. Etter mitt syn var det da embetsmennene som sørget både for egne politiske rettigheter, for at bøndenes retter ble avgrenset og for at kvinner ikke fikk noen politiske rettigheter i det hele tatt.

Digital utgave av den originale 17. mai-grunnloven fra 1814. Klikk på bildet for å se hele dokumentet i PDF-versjon.

Det vakte difor ei viss oppsikt då Framstegspartiets Ib Thomsen i fjor haust varsla kutt i pressestøtta, og deretter kom med ei trugsmålsliknande spådom om Dagsavisens dystre framtid: Dei “bør skjelve i buksene”.

Sannsynlegvis ville Thomsens utspel passa betre inn i 1800-talets medieoffentlegheit og i debattane om portomoderasjonen. Pressestøttas tidlegaste forløpar utvikla seg nemleg til å verte eit treffsikkert politisk vapen, og dei norske avismakarane skalv utvilsamt i buksene.

«Uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae»

Karl Johan som kronprins. Malt i 1811 av Francois Gerard.

Sjølv om 1969 vanlegvis blir rekna som startpunktet for den norske pressestøtta, har norske aviser og tidsskrift i realiteten motteke særeigen og livsviktig statsstøtte heilt sidan den såkalla portomoderasjonen oppsto ved lov i 1796.

Med denne nye ordninga kunne ein sende aviser og tidsskrift med kraftig reduserte eller ingen portokostnadar, framfor å sende dei i posten som brev. Rabattordninga blei utover 1820-åra nytta særleg aktivt av kong Carl Johan, som delte den ut til kvar enkelt redaksjon «inntil vidare». Såleis verka den både som eit førebyggjande og eit sanksjonerande middel: For å oppnå portomoderasjon måtte utgjevarane opparbeide ei viss grad av tillit og velvilje hos kongen, og dersom tilliten forsvann, vart den økonomiske straffa hard å overleve.

Klikk for å lese resten av Vox Publicas analysesak om pressestøttas forhistorie.

Det vakte difor ei viss oppsikt då Framstegspartiets Ib Thomsen i fjor haust varsla kutt i pressestøtta, og deretter kom med ei trugsmålsliknande spådom om Dagsavisens dystre framtid: Dei “bør skjelve i buksene”.

Sannsynlegvis ville Thomsens utspel passa betre inn i 1800-talets medieoffentlegheit og i debattane om portomoderasjonen. Pressestøttas tidlegaste forløpar utvikla seg nemleg til å verte eit treffsikkert politisk vapen, og dei norske avismakarane skalv utvilsamt i buksene.

«Uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae»

Sjølv om 1969 vanlegvis blir rekna som startpunktet for den norske pressestøtta, har norske aviser og tidsskrift i realiteten motteke særeigen og livsviktig statsstøtte heilt sidan den såkalla portomoderasjonen oppsto ved lov i 1796.

Karl Johan som kronprins. Malt i 1811 av Francois Gerard.

Med denne nye ordninga kunne ein sende aviser og tidsskrift med kraftig reduserte eller ingen portokostnadar, framfor å sende dei i posten som brev. Rabattordninga blei utover 1820-åra nytta særleg aktivt av kong Carl Johan, som delte den ut til kvar enkelt redaksjon «inntil vidare». Såleis verka den både som eit førebyggjande og eit sanksjonerande middel: For å oppnå portomoderasjon måtte utgjevarane opparbeide ei viss grad av tillit og velvilje hos kongen, og dersom tilliten forsvann, vart den økonomiske straffa hard å overleve.

«Thi uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae.» Det var konklusjonen til redaktør Soelvold i opposisjonsavisa Statsborgeren etter at den blei fråteken sin portomoderasjon i 1834. Årsaka var enkel: Statsborgeren hadde gjort seg skuldig i å prente «løgnaktige» og «fornærmelige» påstandar i to smededikt om finansminister Jonas Collett. Om påstandane ikkje var fornærmelege, var dei utvilsamt konfronterande: Diktets hovudperson blei skulda i å «råde undergang», og demoralisere folket ved «skjendig pral». Før han «skal vor frihet sønderknuge», oppmoda forfattaren til å jage hans slekt ut av landet («Af Landet jage vi hans Æt»). I avslutninga blir det stilt eit høgst retorisk spørsmål: «Hvad Nytte har vel C‑let gjort For Staten i det hele? Mon andet ædelt, Godt og Stort, End egen Kage mælet.»

Avisen Statsborgeren med Collett-diktet på førstesiden. Klikk på bildet for å laste ned hele avisutgaven i pdf.

Statsborgeren, som var blant landets mest opposisjonelle røyster, mista ikkje portomoderasjonen utan kamp. Avisa trykka fleire innsendte brev (som sannsynlegvis var forfatta av redaktør Soelvold sjølv), kor den såkalla despotiske regjeringa vart skulda i å spøke med konstitusjonens hovudprinsipp: «Saavel den norske, som svenske Regjering have i den senere Tid taget saa alvorlige Forholdsregler mod Trykefriheden, at man næsten kunde fristes til at troe, de have svoret den Undergang».

Systemkritikk under press

I det famøse diktet (pdf) blei Jonas Collett rett nok ikkje namngitt, men vart derimot omtala ved den lite kryptiske omskrivinga «C‑let». Slike grep var ikkje uvanlege i dåtidas aviser og nyheitsblad, og skulle nok verke som ei sikring mot kongeleg unåde og rettsleg tiltale. Statsborgeren gjekk langt i å nekte for at denne C‑let var identisk med statsråd Collett. På trykk hevda ein at «Ingen, uden den meest vilkaarlige Fortolkning» kan forklare at finansministeren var diktets hovudperson.

Kongens aksjon mot Statsborgeren viste likevel at satiren og den indirekte systemkritikken var under sterkt press. Når kritikaren ikkje lenger kunne gøyme seg bak omskrivingar, allegoriar og ironi, blei det umogleg å legge sine ord på vektskåla utan at rabulisten ga dei ei ny meining, hevda Soelvold: «…naar det til Exempel skulde falde Nogen ind at tale om Regjeringens dybe Indsigter og mageløse Viisdom, med mere Godt, som en Regjering bør være i Besiddelse af, saa kunde det jo blive udtydet til Spot». Til og med ros og smiger kunne føre til politisk forfølging!

1821: Trykkefridomens «nesten-død»

Fire år etter unionsavtalen med Sverige i 1814, foreslo kong Carl Johan eit tillegg til riksakta som i praksis ville innskrenke trykkefridomen: Alle prenta ytringar som enten direkte eller indirekte fornærma unionen og broderfolket, skulle kunne straffast med fengsel. Dette uavhengig av om fornærminga var «iklædte i Fortællinger, Fabler og overhovedet i Allegorier». Forfattaren eller utgivaren av slike verk skulle også for all tid tape retten til å utgje offentlege publikasjonar.

Først i 1821 blei saka tatt opp i Stortinget, og ein gjekk einstemmig mot proposisjonen. Frå talarstolen blei det hevda at formuleringa «indirekte» ville gi anledning til svært vage og vilkårlige fortolkingar, og at forslaget ville «tilintetgjøre det i Grundlovens §. 100 givne Bud, “at Trykkefrihet bør finde sted”, og saaledes gjøre en Forandring i Grundloven, der stod i Strid med et af dens Principer».

Carl Johan opererte utvilsamt i ei gråsone. Sjølv om Stortinget verna om trykkefridomens opphavlege form, kunne paragrafen juridisk sett ikkje hindre Carl Johans makt over avisenes levevilkår. I prinsippet var moderasjonsordninga ei økonomisk godtgjersle, og utgjorde i seg sjølv ikkje noko eksplisitt forbod av maktkritiske og andre skadelege ytringar.

På veg mot ein stortingsregulert portomoderasjon

At portomoderasjonen likevel utgjorde eit brot på trykkefridomen i praksis, var derimot konsensus i dei opposisjonelle pressekretsane. Redaktør for avisa Patroullen, Ludvig Mariboe, var blant dei mest markante stemmene i saka. Sjølv fekk han avslag på sin søknad om moderasjon i 1824, og karakteriserte ordninga som eit reint sensurmiddel.

Ludvig Mariboe (1781–1841), avisredaktør.

Patroullen har i ettertid blitt omtala som det grundigaste opposisjonsorganet i Noreg før 1830, og det er enkelt å skjøne at avisa kunne vurderast som ei fare for statsapparatet. Bladets tittel spelte nettopp på avisas rolle som eit patruljerande og granskande organ, og gjorde seg anerkjend gjennom sine detaljerte og kritiske referat frå stortingsforhandlingane. Finansdepartementet, som handsama Mariboes søknad om portomoderasjon, grunna avslaget i avisas «upassende Ytringer og Personaliteter».

I 1827 foreslo Mariboe ein lovbestemt og stortingsregulert avisporto som skulle likestille alle aviser og blad, framfor at den utøvande makt delte ut moderasjonen enkeltvis. Først i 1837 blei lova om stortingsregulert porto vedtatt, og kongen mista sitt høve til å indirekte drive sensur av opposisjonelle og kritiske ytringar. Den norske grunnlova av 1814 stadfesta i sin opphavlege hundrede paragraf at «trykkefridom bør finde sted» og at «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Det tok dermed lang tid før slike ideal blei handsama i praksis.

Opportunisten Niels Wulfsberg

Forholdet mellom kongemakt og presse var ikkje berre prega av opposisjon og fiendskap. Niels Wulfsberg, som i ettertida står fram som vår første store avispioner, bygde langt på veg sin karriere på kongelege alliansar og tenestebyter.

I førsteutgåve av avisa Tiden 28. januar 1808 (pdf) prenta Wulfsberg det første av mange hyllingsvers til danskeprinsen og stattholdaren Christian Frederik. Tiden, som var landets første eigentlege nyheitsavis, lova i si programerklæring «At drage frem for Lyset mangen nyttig Idee, der elles blev skjult i Mørket; at forøge den indenlandske Communication til Landsmænds Nytte». Slik skulle ein også handle overeins med «deres Kongl. Høiheds Ønsker, Deres gode Villie». Den svært så audmjuke og underdanige støtteerklæringa hadde sannsynlegvis samanheng med prinsens økonomiske ytingar, som etter kvart viste seg å bli ein viktig føresetnad for at avisa i det heile kunne overleve.

Førsteutgaven av avisen Tiden fra 28. januar 1808. Klikk på bildet for å laste ned hele utgaven som pdf.

Christian Frederik fekk sjølvsagt valuta for pengane, og Tiden utvikla seg til å bli hans offisielle organ. Den nære koplinga mellom Wulfsberg og det danske kongehuset er kanskje på sitt mest påfallande i det sterkt politisk farga ekstranummeret etter Kiel-traktaten i 1814. Utgåva var tinga av kronprinsen sjølv, og Tiden kunne som første offentlege organ melde om fred i Norden. «Om Fredsvilkaarene kan Udgiveren Intet tilføie, da han ikke kjender dem», skreiv Wulfsberg. Det gjorde derimot Christian Frederik, som bevisst hadde heldt tilbake informasjonen om at Noreg var avstått til Sverige. I tillegg redigerte han bort Wulfsbergs aller mest entusiastiske formuleringar om (den påståtte) freden, truleg i eit forsøk på å dempe folkets forventningar.

1814 blei eit merkeår i Wulfsbergs fleksible karriere som avisentreprenør. Frå først å føre eit hyllande forsvar av norsk sjølvstende og grunnlovskongen Christian Frederik i Tiden, snudde han raskt kappa etter vinden då unionsavtalen med Sverige vart underteikna. Dette kom til syne ved etableringa av Den Norske Rigstidende (namneendringa kom på initiativ frå dåverande kronprins Carl Johan, då namnet visstnok var meir svenskvenleg enn Tiden). Etter kort tid fekk Wulfsberg einerett til å publisere regjeringas kunngjeringar, og bladet blei raskt eit informasjonsorgan med ein endå meir offisiell stil enn forgjengaren. I tida etter unionsavtalen var Rigstidende faktisk landets einaste ikkje-opposisjonelle avis – og Wulfsberg mottok «Naadesbeviisninger og Gratificationer» frå Carl Johan gjennom heile sitt verke i bladet.

Skjebnene

Stortingets vedtak om ein lovbestemt portomoderasjon var ikkje til hjelp for Statsborgeren og avisas aktørar. Utgjevar Peder Soelvold gav seg i avisa året etter prentinga av Collett-dikta, og sat seinare ein kort periode i fengsel. Ti år etter, i 1845, vart han observert i Christianias gater; fattig, huslaus og forkommen. Han vart overlaten til Akershus fattigvesen, og døydde av koldbrann to år seinare.

Stort betre gjekk det ikkje med forfattaren bak smedediktet. Jens Johan Vangensteen, som raskt tok på seg ansvaret, blei stilt for retten og dømt til tukthus for ytringane. I ettertid omgjorde stiftoverretta vedtaket, då det viste seg at forfattaren i realiteten var løytnant Jens Henrik von Hadeln. Då Vangensteen blei frifunnen, var han allereie død.

Trass i ei forhistorie fylt med statleg kontroll og sensur – ofte i sterk kontrast til konstitusjonens ideal om trykkefridom – kan forteljinga om unionstidas pressepolitikk tilby ei viktig påminning: Pressestøtta har eksistert heilt sidan avisenes barndomsår, og vår presse har til alle tider vore avhengig av statlege subsidiar for å overleve.

Kjelder

De Norske Rigstidende, årgang 1814.
Eide, Martin (red) (2010): Norsk presses historie 1660–2010, bind 1
Johannessen, Finn Erhard (1997): Alltid underveis: Postverkets historie gjennom 350 år
Patroullen, årgang 1825.
Statsborgeren, årgang 1834.
Store Norske Leksikon (nettutgåve)
Stortingsforhandlinger, 1818
Stortingsforhandlinger, 1969
Tiden, årgang 1813 og 1814

Christie understreker her hvordan Kongens ed til Grunnloven innebærer en anerkjennelse av at de to land — “hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov” – er likeverdige unionspartnere. Dette betyr, sier Christie, at de har krav på likebehandling — som søsken med samme rett til konges faderlige omsorg, og lik respekt for sin frihet og selvstendighet. Christies utlegning av hva kongens ed til Grunnloven betyr og hvilke politiske implikasjoner den har, kan ses som et forsøk på å binde Sverige og kongemakten til den samfunnskontrakten Grunnloven representerte. Hovedadressaten er nok likevel ikke “Tvillingrigets fælles Konge” – men kollegaene i det norske Stortinget. I talen tegner Christie en visjon av Norge som en selvstendig nasjon og likeverdig partner — og skisserer ansatsen til en politisk strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i unionen: gjennom å insistere på nøyaktig overholdelse av Grunnloven. Og dette ble en kjerne i norsk politikk i unionstiden.

Grunnlovskonservatisme ble et sentralt virkemiddel for å stå imot forsøk på “amalgasjon” eller sammensmeltning av de to landene, og det viste seg å være et effektivt våpen mot svensk dominans og forsøk på å svekke det norske stortingets rolle. I 1821 la Carl Johan fram forslag til radikale endringer av Grunnloven. Blant annet skulle Stortinget bare samles hvert femte år og da hovedsakelig behandle saker lagt frem av kongen. Konstitusjonskomiteen la fram sin innstilling i saken 17. mai 1824 – nøyaktig ti år etter at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll. Datoen var ingen tilfeldighet – og svaret var “nei”. Stortinget fulgte innstillingen og nektet å endre Grunnloven — til tross for at Carl Johan samlet tropper i Christiania under behandlingen av forslagene.

Grunnloven og 17. mai som symboler på norsk selvstendighet uroet Carl Johan. Han forsøkte å forby feiring av 17. mai og ville at Norge i stedet skulle feire 4. november – datoen for undertegning av unionsgrunnloven. Men igjen måtte kongen gi tapt — og 17. mai 1833 ble Stortingets grunnlovskonservatisme symbolsk befestet med avduking av minnesmerket over Christian Krohg som ledet konstitusjonskomiteen i 1824.

Stortinget gjorde ved flere anledninger bruk av Grunnlovens bestemmelser om riksrett mot regjeringens medlemmer når de mente disse var illojale mot Grunnloven og det norske stortingsflertallet. Det skjedde blant annet i 1825 da Kongen ved finansminister Collett bevilget penger til innkjøp av to dampskip. Fordi Stortinget ikke var samlet hadde Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget, men her mente Stortinget at deres bevilgningsmyndighet var krenket og stilte finansminister Collett for riksrett.

Riksrett var også et viktig virkemiddel da Stortinget i 1884 kjempet fram parlamentarismen – prinsippet om at regjeringen må utgå fra og ha støtte i Stortinget. Stortingsflertallet ønsket sterkere kontroll med regjeringen og ville at ministrene skulle møte i Stortinget. Da kongen blokkerte forslaget med veto i tre runder svarte Stortinget med å stille regjeringen for riksrett. Slik vant de striden og Johan Sverdrup dannet Norges første flertallsregjering utgått fra Stortinget.

Mye takket være Grunnloven — og måten Stortinget knesatte den på — forble unionen med Sverige en tynn union. Norge hadde stor grad av indre selvstendighet og fikk etablert viktige nasjonale institusjoner – egen nasjonalforsamling, regjering og sentraladministrasjon, eget domstolsapparat med høyesterett og egen nasjonalbank. Så selv om Sverige utvilsomt var den ledende part og likestillingsprinsippet ble brutt, særlig når det gjaldt utenrikssaker, så var unionen i praksis ikke så mye mer enn en felles konge. Sammenlignet med Dansketiden var Norge nå langt på vei mot en selvstendig, demokratisk stat med en økende nasjonal bevissthet — hvor Grunnloven og 17. mai var sentrale virkemidler i nasjonsbyggingsprosessen.

Grunnloven var også politisk viktig da en annen statsminister og jurist fra Bergen – Christian Michelsen – forhandlet fram Norges løsrivelse fra Unionen i 1905. Misnøyen med den svenske dominansen og retningen i utenrikspolitikken hadde økt. Norge følte ikke sine interesser ivaretatt og ønsket et eget norsk konsulatvesen. Svenskene nektet, men da Michelsen ble statsminister fikk han Stortinget til å vedta en lov om eget norsk konsulatvesen. Da Kongen nektet å sanksjonere loven, gikk regjeringen av. Kongen, som ikke hadde noe levedyktig regjeringsalternativ, nektet å godta regjeringens avgang. Michelsen så da en mulighet til å oppløse unionen på konstitusjonelt grunnlag. Argumentet var at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen dermed var oppløst.

Hvorvidt Michelsens grep faktisk var i samsvar med fungerende statsrett er omstridt, men at det juridiske argumentet var politisk viktig er det ingen tvil om. Det går dermed flere linjer enn Christiesgate mellom Wilhelm Frimann Koren Christie og Christian Michelsen — to politiske strateger fra Bergen som begge så betydningen av Grunnloven som politisk virkemiddel.

I dag er vi igjen i en situasjon hvor det står strid om hva Grunnloven skal være. Vår tids grunnlovskonservatisme kommer til uttrykk i motstand mot språklig revisjon og mot innføring av sosiale menneskerettigheter – gjerne omtalt som politiske signalrettigheter — i Grunnloven. Grunnlovens rolle som tradisjonsbærer og symbol står her sentralt.

De som ønsker å forandre Grunnloven ser den i større grad som et viktig politisk instrument, et virkemiddel for å binde dagens og framtidens politikere til vår tids samfunnskontrakt, som en kontrakt som omfatter et statlig ansvar for borgernes velferd. De mener at dette må få utrykk i Grunnloven gjennom bestemmelser som slår fast statens plikt til å sikre borgernes menneskerettigheter til utdanning, livsopphold, helse, bolig og kulturell identitet. Og de mener at Grunnloven må ha en språkdrakt som gjør at den kan forstås av befolkningen og dermed bli en del av den politiske identiteten. Kompromisset om språklig fornying av Grunnloven var langt på vei en seier for de som vil gjøre Grunnloven mer tilgjengelig – mens vedtaket 13. mai (pdf) av en svært begrenset rettighetskatalog – uten rett til livsopphold, helse, bolig eller kulturell identitet – blokkerte ambisjonene om å formulere en mer politisk relevant samfunnskontrakt for vår tid.

Wilhelm F. K. Christie: Tvillingrigets fælles Konge

Overlevering av kongens skriftlige ed på Grunnloven til Stortingets president
Christiania, 10. november

“Eden er aflagt; et helligt, uopløseligt Baand er knyttet mellem Norge og Sverige. Begge disse Riger staae nu ved Siden af hinanden, hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov, hvis nøiagtige Overholdelse vil sikre deres Uafhængighed. Naar Tvillingrigets fælles Konge med Viisdom vælger, og med Opmærksomhed hører sit Raad, aldrig adskiller det ene Riges Interesse fra det Andets, og aldrig glemmer, at begge ere Søskende, der have lige Krav paa hans Fader-Omhu; naar Begges Sønner paa Land og Hav kunne mødes som kjærlige Brødre; naar Norske og Svenske aldrig tabe af Sigte, at det ene Riges Hæder er det Andets, og at kun fælles Bestræbelser og Opofrelser give fælleds Fordeel og Sikkerhed: da vil Foreningen staae til sildigste Slægter; da vil den Dag, paa hvilken Baandet knyttedes, blive en Festdag for Efterkommerne; da vil andre Nationer med Misundelse see hen til Nordens lykkelige Halvøe. Dette venter, dette haaber den norske Nation af dens valgte Konges og hans Efterkommeres Viisdom, og af den svenske Nations Brodersind, ligesom den selv redeligen vil bidrage dertil. Gud bevare Kongen og hans Riger!”

Om Wilhelm F. K. Christie

Wilhelm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)

Wilhelm F. K. Christie (1778–1849) var sorenskriver i Nordre Bergenhus Amt. Han møtte som første representant for Bergen både i Riksforsamlingen og i stortingssamlingen senere på året. På Eidsvoll spilte han en mindre betydelig rolle, som forsamlingens faste sekretær, men om høsten pekte han seg straks ut som den førende. I egenskap av stortingspresident tok han hånd om forhandlingene og førte dem med suverent overblikk og med taktisk og språklig behendighet. At Norge, tross det svake utgangspunkt, oppnådde en nokså selvstendig stilling i unionen, skyldtes ikke minst Christies kløkt. Hans politiske karriere var lysende, men kort. Han avslo Kongens tilbud om ledende stillinger, og trakk seg tilbake til Bergen som stiftsamtmann og som amtmann i Søndre Bergenhus. I 1825 søkte han avskjed på grunn av helseproblemer. Resten av livet viet han arbeid for allmennyttige og vitenskapelige formål. Han skrev en rekke mindre avhandlinger, og redigerte tidsskriftet Urda; gjennom eget innsamlingsarbeid bygde han opp både et norsk dialekt-leksikon og en samling oldsaker. Christie opprettet Bergens Museum, som senere skulle utvikle seg til Universitetet i Bergen.

Europas stormakter – Russland, Preussen, Østerrike og England – var fast bestemt på å tvinge igjennom unionen med Sverige. Deres utsendinger møtte den nye kongen i Christiania i begynnelsen av juli. Christian Frederik strakte seg langt for å komme dem i møte. Han godtok union og avgrenset selvstendighet for Norge, senere gikk han også med på å abdisere. Men han krevde at svenskene skulle godkjenne Grunnloven og Stortinget, og han avviste kravet om at Norge skulle gi fra seg grensefestningene Fredriksten og Fredrikstad. Det ble ikke oppnådd enighet. I slutten av juli gikk svenskene til angrep.

Det ble en kort krig. Svenskene var militært fullstendig overlegne. Etter to uker begynte forhandlingene om våpenhvile. De resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen. I denne avtalen lovte svenskene å godta Grunnloven fra Eidsvoll, bare med de endringer som var nødvendige av hensyn til unionen. Christian Frederik lovte å innkalle Stortinget, legge all makt i Stortingets hender, og selv forlate landet. Norges situasjon var etter dette helt annerledes enn etter stormaktenes diktat i januar. Svenskene godtok Stortinget som motpart i forhandlingene. De godtok at Stortinget skulle få vedta en ny grunnlov og foreta et nytt kongevalg. Ut gjennom hele 1800-tallet kunne forsøk på norsk selvhevding i unionen vise til denne avtalen som sitt juridiske fundament. Norge var ikke et lydrike, men en likeverdig part, med egen grunnlov og indre selvstyre, i en ordning med felles konge som det var oppnådd enighet om gjennom forhandlinger.

Etter nederlaget i krigen sommeren 1814 var det klart at det gikk mot union. Realistisk sett var det ingen vei utenom. Men det var ikke alle som ville bøye seg – særlig ikke i Bergen. Folket hadde avlagt ed på et løfte om å ofre livet for selvstendighetens sak, og kunne ikke nå løpe fra denne eden. Da representantene fra Bergen stilte på Stortinget høsten 1814, var det med bundet mandat. Et velgermøte hadde vedtatt at det ikke under noe vilkår kunne komme på tale å bryte sin ed, og dette vedtaket ble bekreftet og innskjerpet på nye møter utover høsten. Vi vil ikke bli «til Spot for Verden og til Meenedere for Gud», vedtok bergenserne. Den viktigste talsmann for denne politikken var biskopen, Johan Nordahl Brun. Slik talte han fra prekestolen i Domkirken på Christian Frederiks fødselsdag, 18. september:

Johan Nordahl Brun: Kaster ikke eders Frimodighed bort!

Preken på Christian Frederiks fødselsdag
Bergen, 18. september

“Dagens Anliggende er en Vaabenstilstand, som alvorligen indbyder til fornyet Krig. For at beholde i den vor Frimodighed, maatte vi ikke opskrue Beregningen over det ubetydelige hist og her tabte, men summarisk tælle, hvad vi endnu har.

Vi har, først av alt, en god og retfærdig Sag. Med Beviser for denne Sætning skal jeg ikke kjede. Men at retfærdig Sag staalsætter Frimodighed føler vel enhver, som ved vist, at han har Ret. Retferdig Sag er en vigtig Frimodighedsgrund, ikke for Krigeren alene, men ogsaa for os, der sidder hjemme, medens han slaar for os. Vel har Soldaten, endog i uretfærdigste Krig, allermindst, ja slet ikke Uret, han opfylder sin Pligt paa den blinde Lydigheds, den tunge Vei, og han udgyder uskyldigt Blod, og Blodskyld hviler ikke paa ham, kun paa Tyrannens Hoved, i hvis Ærende han gaar. Men i en Krig, som vor, kvæger det Frimodighed, at den ringeste Soldat, som skal gaa mod vor fælleds Fiende, ogsaa gaar mod sin egen Fiende; han gaar og tror, at han gaar i sit eget Ærende, naar han gaar forat beskjerme os; at naar der kun rykkes mod Svensken, gaar han, fordi han vil, og glemmer, at han befaltes at gaa, og alt da forresten lige, saa gaar den djærvere frem som gaar, fordi han vil, end den, som gaar, fordi han maa.

Men nu staar og falder vor Frimodighed med Svaret paa dette Spørgsmaal: Er endnu dette Folkemening i Norge? Hvem skulde vi da spørge? Spørg Folket i Norge, det er Bonden og hans vaabenføre Søn. Siger Mængden af denne Folkeklasse: «Vi er slagne, drevne paa Flugt, undertrykte, forskrekkede, vi tør ikke atter vove en Dyst», – nu ja, saa er det forbi, saa er det Daarskab, om vi Byfolk endnu vil være frimodige. Men nu svarer disse med én Mund: «Vi veg ikke et Haarsbred, hvor man bød os at staa. Hvor man bød: «Fremad!» der ginge vi Berserkergang. Vi higede efter Angrebs-Signal, som Vægteren efter Gry af Dag. Man skaffe os kun Brød, saa styrter vi frem til at opfylde vor Ed, hvortil man endnu ingen Anledning gav os: Vi er ikke slagne, ikke bange, og end raader Nordmand i Norge.»

Vor Regjeringsform – er den værd at stride for? Vi har jo dog nu den, vi alle helst ønskede; den af vore egne bedste Mænd forfattede; den, hvortil vi med hellig Ed har forpligtet os; den som værner om Frihed, om Eiendom, om Menneskeværd; som lover ikke alene os, men vore Børn og Børnebørn muligste Borgerheld. Den er vel, mener jeg, værd at stride for.

Hvad har vi da, hvad kan vi faa? Vi har endnu, hvad vi valgte: Kristian Fredrik. Vi havde valgt ham, om alle Europas større eller mindre Fyrster havde staaet for vore Øine. Han forstod, endnu indtil hans Sygdom, at herske over Hjerter; at erobre alt det, som omringede ham, med Vaaben, som ikke findes i noget Arsenal; Vaaben, som ikke dræber, ikke bortskrækker, ikke støder fra sig, men trækker, drager, fængsler, sammentvinger; han er – kort sagt – et af disse sjeldne Kongsemner, om hvilke man sige med større Ret end om store Digtere: de bliver ikke, men de fødes. Og denne har vi. – Men hvad kan vi faa? Hvilken Fremtid kan Norge haabe paa under en Kristian Fredrik? Hvad skulde da ikke vor spæde Stat voxe og herdes til? Just i en Alder, som kunde kaldes Rigets Opdragelsesaar? Fik Norge derimod en Knæk i disse første Aaringer under stedfaderlig Haand, under en Dannelse, hvorfra Kjærligheden var aldeles udelukket, – o, det naaede sig aldrig mere, blev aldrig hvad det havde Natur til at blive: bredskuldret og knoglesterkt – men en Skifting, gul og gusten, vantreven og visnende. En Mandsalder forbi, skulde ingen blandt Skandinaver gjenkjende den djærve Nordmand uden derpaa, at han syntes mere medtagen end nogen anden. Skulde da ikke disse rimelige Udsigter til en forskjellig Fremtid, atter bestemme vort Valg, styrke vor Frimodighed til at holde frem, som vi stevner?

Dog end engang: hvad har vi? Det i sidste Maaned passerede var ret en haard Prøvelse, selv for de frimodigste Nordmænd. Det var en Kolonne af stinkende Mørkskodde, som sank tung og tyk ned paa vore himmelhøie Fjeldtindinger. Det mørkeste af alt var, at den Mand syntes at have kastet sin Frimodighed bort, med hvis Frimodighed ingen Mand kunde maale sin, da han stod som en Kjæmpe i Aands-Kraft paa norsk Grund og svarede de mest oplyste Ministre fra Europas mægtigste Potentater og svarede saa, at de i deres Hjerter, idetmindste, maatte erkjende, at Norge havde Konge, og han var stor og vis og kjek. Og nu i August Maaned, hvad var skjedd ham? Hvad er skjedd med Norge under hans Regjering? O, det var bittert, det var krænkende, det var mørkt. Men, Gud ske Lov! det klarner op, Sygdom var det, det var alt; Lægerne vidner, at han helbredes daglig og styrkes og snart – det haaber vi, derom beder vi – snart staar han frem i al sin Glorie. Gud, helbred ham ganske og indset ham atter i fuldt Brug af det Klenodie, du gav ham, nemlig Frimodighed. Bedæk hans skjønne Hjerte med dette Vaaben! Gjør Vaabnet Uadskilleligt fra hans virkelig fyrstelige Aand, ligesom han selv har lovet at blive uadskillelig fra Norge. Gud! giv vor Konge og os alle ægte Norske Frimodighed til at blive vor hellige Ed og vort kjære Norge tro, om det og skulde koste Liv og Blod, Frimodighed til hellere at dø med Ære end leve med Skjendsel, end rave paa Jordkloden som Menedere, som banlyste af Gud i Himmelen og foragtede af hver Ærens Mand paa Jorden.”

Om Johan Nordahl Brun

Foto:Nina Aldin Thunecba

Johan Nordahl Brun, maleri i Domkirken i Bergen.

Johan Nordahl Brun (1745–1816) var sogneprest i Korskirken i Bergen fra 1774, og fra 1804 biskop i Bergens stift. I sin tid var han kjent både som salmedikter og dramatiker, og som en av de store talere og forkynnere; i dag huskes han trolig best for en patriotisk drikkevise («For Norge, Kjæmpers Fødeland») og en bysang («Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde»). Brun var en viktig skikkelse i utviklingen av norsk selvbevissthet, men han var ingen demokrat, og ingen tilhenger av nasjonal selvstendighet. I hans verden var det ingen motsetning mellom norsk patriotisme og troskap mot det danske kongehus. I Bergen gjorde han i 1814 en energisk innsats for å forhindre at byens representanter gikk inn på kompromisser med svenskene, og sørget for at de stilte med bundet mandat, stadig forpliktet av det høytidelige løfte om «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland».

På temmelig usikkert grunnlag gikk komiteen likevel inn for å garantere for gammel statsgjeld, og dessuten garantere for en fast kurs på nye sedler til dekning av statens utgifter. Dette var Eidsvollsgarantien – som Stortinget to år seinere så seg nødt til å gå tilbake på. Den ble vedtatt med stort flertall, men først etter hard debatt.

Kritikerne påpekte at planen var urealistisk og risikabel; den kunne føre til kaos i pengestellet, og dermed til nød og elendighet for store deler av folket.

Men tilhengerne lot seg ikke skremme. De oppfattet alle slike innvendinger som skjulte angrep på Christian Frederiks selvstendighetspolitikk. Når man først har satt seg et mål, sa de, så må man også være villig til skaffe de nødvendige midlene, og betale prisen.

Hva de uttalte seg om, var egentlig ikke økonomi i det hele tatt, men moral. Spørsmålet var ikke om vi hadde råd, men om vi hadde offervilje og fedrelandskjærlighet. Jonas Rein var den mest veltalende av dem. Med sin berømmelige «finanstale» feide han all tvil til side.

Jonas Rein: Jeg opofrer indtil den sidste Rest

Debatt om finanskomiteens innstilling
Eidsvoll, 13. mai

“Det er beklageligt, at nu Tidspunkten nærmer sig, da Norge kan udgjøre en egen uafhængig Stat, at nu Hindringer, som man kalder uoverstigelige, lægges os ivejen; at vore egne Landsmænd, raabe til os: «Det er umueligt, vi kunde ikke bestaae som en selvstændig Stat, vi maae give os i fremmed Vold. Vort forvirrede Pengevæsen, den uhyre Masse af Papiirpenge, som ingensteds neppe i Landet selv har Credit, deri ligger Grunden til vor Afmagt og Fordærvelse».

Det er grov Fornærmelse, forsætligen at ville blænde et heelt Folk eller dets Representantere; jeg maae heller ikke formode at det er disse Mænds Hensigt — ogsaa vilde det være baade fornærmeligt og latterligt, om jeg gav mig af med at fortælle denne hæderlige Forsamling, at vort Pengevæsen var i den ønskeligste Tilstand, og at der ingen Betænkelighed var i Henseende til vore Finantzer. Jeg spørger kun hvad Raad er herimod, Hvad Lægemiddel kan anvendes uden det, som maae søges hos os selv, hentes fra vor egen Villie, egen Kraft, fra vort Patriotiske Sind, det falder dog vel ingen ind, for fuldt Alvor, at troe at en fremmed Magt og allermindst den, til hvilken vi ere solgte, er beredvillig til at paatage sig vore Byrder og befrie os fra vore Sorger.

Jeg kan ikke tale som en Mand der har at yde af sin Overflod; det er Enhver bekjendt at Embedsmændene og især Kjøbstedernes Embedsmænd og iblandt disse fornemlig de Gjeistlige have lidt saare meget i disse Krigens Aar. Blandt de sidste er jeg. Men den usle Rest jeg har tilbage, offrer jeg med Glæde for Norges Friehed og Selvstændighed. Jeg har ikke arvelige Privilegier; jeg har ikke meget at efterlade mine Børn; men dette ønsker jeg, dette haaber jeg at kunne sige dem engang: Norge er frit og uafhængigt: I ere dets frie Borgere; ogsaa jeg har, efter ringe Evne, bidraget dertil. Ikke ville I forbande mit Støv, fordi jeg ingen anden Arv formaaede at efterlade Eder.

Oscar Wergeland: Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Og Du Norges Odelsmand! som dog har noget Meere der binder dig til Fødelandet, skulde du intet ville opofre, nu vel da, vælg det Eeneste som staaer tilbage, vælg Svensk Herredømme! og naar da engang i Tiden dine Efterkommere, medens de arbeide som Trældyr under det uværdige Adelsaag, medens de udsues og sukkende læse i Krønnikken hvad Norge, hvad Nordmænd engang har været – naar de da paa det sidste Blad i Norges Krønnikke læse: da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhængighed, Deres Børns Odel for en Sum hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spotte med vor Usselhed.

Vor Stilling er ikke glimrende, og dog spørger jeg, hvilket Folk kjøbte nogensinde sin Frihed og Uafhængighed for saa ringe en Priis? Spanien har ikke vunden saa megen Agtelse og Beundring som i disse 7 Aar da det kjæmpede med utrætteligt Mod for Frihed og Uafhængighed; At tilintetgjøre Deres Ejendomme, jage Hustru og Børn ud for at vanke om i ubekjendte Egne, uden at vide hvor de skulde finde Brød, dette toge de ikke i Betænkning for at vinde hiin Skat, Frihed for fremmed Undertrykkelse? Og Eder, Nordmænd, Eder tør man opfordre til en saa skammelig Feighed, til saa skjendigen at forraade det gjengivne Fædreneland, at bortgive det til Fremmede, til en Arvefiende, for at spare en Haand fuld forslidte Bankosedler.

Europas Øine ere Hæftede paa os, de offentlige Tidende der tale med høi Beundring om den ædle Beslutning, vi have fattet. O lader os dog ikke bedække vort Navn med Skjendsel! lader os ikke blive til Spot og Latter for de mange Folkeslag, der have lidt saa Meget og saa Skrækkeligt for at naae det Klenodie vi have i Hænde. Her gives Mænd iblandt os, der true med at forlade Fædrenelandet saa fremt det bliver frit. Bort med Dem! lad Dem længe nok flye det Land hvis uægte Sønner de ere!

Jeg for min Deel antager altsaa Finantz Committeens Forslag. Om jeg ejer, eller kan tilvejebringe den Sum Rigsbanksedler som af mig maatte fordres, det veed jeg ikke; men at jeg opoffrer indtil den sidste Rest, det veed jeg.”

Bakgrunnen var denne: I januar hadde de europeiske stormaktene bestemt at Kongen av Danmark skulle avstå Norge til Kongen av Sverige. Napoleonskrigene var over; danskekongen befant seg på tapernes side, nå fikk han betale. Det var i denne situasjonen Christian Frederik tok et dristig initiativ. I et desperat forsøk på å beholde Norge, satset han på å la seg utrope til konge for en selvstendig norsk stat. Som arving til den danske tronen ville han så en gang i fremtiden kunne gjenskape den gamle helstat.

Først viste han til sin arverett. Men flere omkring ham insisterte på at denne retten var gått tapt; kongen var blitt tvunget til å gi den fra seg. Prinsen ble etter hvert overbevist om at hans eneste utvei nå var å appellere til det norske folket. Han innså at han måtte gå god for det moderne, liberale prinsipp om folkesuvereniteten. Dét går ut på at kongens makt har sitt grunnlag i at folket en gang har betrodd ham makten. Når han nå hadde gitt den fra seg, var den ifølge dette prinsippet gått tilbake til folket, som nå igjen sto fritt til å overdra makten til hvem det ville. Hvis Christian Frederik skulle ha håp om å sikre seg Norge, måtte han altså la seg velge. Derfor aksepterte han også å kalle sammen en riksforsamling, der nordmennene selv kunne utarbeide en grunnlov og bestemme hvordan landet skulle styres. Konstitusjonelle begrensninger på makten fikk han tåle, om denne makten bare ble hans.

Christian Frederik instruerte embetsverket om hvordan det hele skulle ordnes. I kirkene rundt om i landet skulle det avholdes valg på representanter til en riksforsamling, samtidig som det ble avlagt en troskapsed til fedrelandet. Dette var et taktisk grep som overrumplet alle motstandere. Med eden i kirkene fikk Christian Frederik tilslutning til sin politikk, direkte fra folket som helhet. Dette løftet som alle var nødt til å avlegge, i form av en høytidelig ed i Guds navn, var et middel til å binde riksforsamlingen. Da prinsen senere ønsket delegatene velkommen til Eidsvoll, minnet han dem om dette. «Det hele Folk har i Herrens Tempel aflagt den høitidelige Eed, at hævde Norges Selvstændighed», sa han da: «den Eed skal I besegle, trofaste Nordmænd.» Slik gjorde han det klart for dem hva de hadde forpliktet seg til og hva de var avskåret fra. De hadde allerede sluttet seg til prinsens motstandspolitikk. Å argumentere for en minnelig ordning med Sverige, var etter dette både å bryte med folkesuvereniteten og å bryte sitt løfte til Gud.

Jonas Rein: Norges Selvstændighed

Tale og bønn ved avleggelsen av eden til Norges selvstendighet
Bergen, 11. mars 1814

“Det er i dag bekjendt, at Danmarks Konge, Frederik den Sjette, som ogsaa var vor Konge, nød af Vold og Overmagt, har løst alle sine norske Undersaatter fra sin Troskabs-Eed til sig, ja, end mere, nød af samme Vold, at afstaae Norges Rige til Sverrig. Han kunde ikke andet den gode Konge, Voldsmænds blodige Sværd svævede ham over Hovedet. Men vi friebaarne Nordmænd lade os ikke mageskifte som man bytter Fæ.

Ak! der hviler Blodskyld over Sverrig! De have valgt til Kronprinds en oplært Menneskeslagter, som nu lader sig bruge som Hærfører mod sit eget Fædreland, med ham har Sverrigs Regjering nu udkommanderet over 25000 svenske Mand, fra Gaard, fra Hustru, fra Børn, at stride i fremmed Land for Frihed – maaske. Nei, for Penge.

O! I, mine Brødre! blive udcommanderede langt borte fra elsket Fædreland, henud i Tydskland, hvor nu mangen faver svensk Kriger falder for franske Kugler. Du skal bytte med ham, og der, der skal dit ærlige norske Blod flyde; der skal du bløde dig i hjel for dit Fædreland – maaske! O, nei! for fremmed Herskab, for fremmede Penge; du skal sælges som Fæ, sælges af en Slagterdrift.

Ja, Nordmand! du ærlige Nordmand! Da du nu visselig maa bære Krigens Byrder, hvad enten du godvillig, som ræd Slave, gaaer over til Svensken eller ei — bør du da ikke langt heller kjæmpe for Frihed, for Ære, for Hustru, for Børn, for Eiendom — Du, Nordmand! som skal bløde, vil du da ikke heller bløde dig i hjel for dit Fædreland, end for Voldsmand? Og vil du da ikke heller døe med Ære end leve med Skam?

Ja! jeg læser i enhver ærlig Nordmands gnistrende Øine hva der staaer i hans Hjerte: Jeg vil kjæmpe for Fædreland, min Fædrejord skal før drikke mit varme Blod før jeg sviger — saa raaber du, Landsmand!

Men hvo fører os an? Hvor er Bannern? siger du. — Du har Anfører, Broder! Lovet være Gud! du har ham. Han kom til os som hin Engel, fra Himmelen høit, han Norges Odelsmand, Prinds Christian Frederik. Han vil føre dig an, han vil dele Liv og Død med dig.

Udi 434 Ar var Norges Klipper foreenede med Danmarks Sletter — Klipperne gave Staal mod Voldsmand — Sletterne gave Armene Kraft at føre Staalet. Udi 365 Aar regjerede den oldenborgske Stamme Norge og Danmark faderligen. Nordmand, Nordmand! for 365 Aar siden, var din Farfaders Farfaders Oldefaders Oldefars Fader med at vælge og hylde, og sværge første Troskabs-Eed til første Konge af denne Stamme: Chr.1ste. De svore ærligen de Mænd, de holdt hvad de svoere, thi de frygtede Gud, derfor ærede og lydde de Kongerne.

Ja! jeg synes at høre i Dag vore Oldefædres salige Aander raabe ned af Himmelen til os: Vi her oppe i vor Faders Huus, vi synge nu Saligheds Sange, som alle Himle give Gjenlyd af, denne Sang: Strider, Børn! Som vi strede, og da skulle I engang siunge med os: Amen, Velsignelse, og Ære, og Visdom, og Taksigelse, og Pris, og Magt, og Styrke være vor Gud i al Evighed.

Men her taler til os en vigtigere, høiere Stemme: Pligtens, Ærens og Frihedens hellige Stemme, og dette er Guds Røst; thi hvem bød Pligt og Ære og Frihed uden Gud. Som vor Tro er vor helligste Eiendom til Himlen, saa er vor borgerlige Frihed og Ære paa Jorden. Forsvar dit Liv, din Eiendom! overgiv ikke dine umyndige Børn til Slavelænker! Det er Guds Røst i vort Hjerte. Derfor opfordrer jeg eder i Dag at aflægge denne Eed: At forsvare med Liv og Blod Norges Selvstændighed.

Jeg aflægger først denne Eed.

Maatte Nogen tænke: du er Guds Ords Lærer, det er ikke dit Kald at gaae i Krig, du vover ikke saa meget som jeg, der kan komme at staae for Kugler og Sverd.

Ja, Broder! jeg torde vove ligesaa meget som du. Jeg vover Embede, ja Liv. Man døer ogsaa for Sandhed. Thi dersom det skeer, det Gud forbyde! at vort Norge erobres med Magt, da vil Voldsmand sige til mig: Du stemplede din Menighed at forsvare Norge — Du ugjød Blod — Du skal døe — Ja jeg døer gladelig.

Min velsignede Menighed! eet beder jeg dig, for den Kjærlighed, der er mellem os, – skeer det, det Gud afværge! forbarm dig over min Enke og mine faderløse Børn! drag Omsorg for dem! O! saa døer jeg gladelig, thi jeg døer for Pligt, for Ære, for Frihed.
Jeg oprækker nu min Haand til Himlen, Gud række nu sin Haand til mig!

Jeg sværger at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland, saa sandt hjælpe mig Gud og hans hellige Ord!”

Om Jonas Rein

Foto: Nasjonalbiblioteketcb

Jonas Rein.

Jonas Rein (1760–1821) var sogneprest i Nykirken i Bergen. Han utga flere diktsamlinger, helst i den melankolske gate; ifølge Zetlitz var han «den sande Sorgs ulignelige Sanger». I Riksforsamlingen på Eidsvoll møtte han som Bergens fjerde representant. Her opptrådte han som markant tilhenger av selvstendighetspartiet og som en effektiv taler. Ifølge Henrik Wergeland praktiserte han en «energisk flammende Veltalenhed», full av «heftige Udgydelser». Hans ofte aggressive utfall mot «svenskepartiet» skaffet ham mektige fiender. Som taler i riksforsamlingen fikk han i flere tilfeller avgjørende innflytelse – men det kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig etter Johan Nordal Brun i 1816.

Talene har flere oppgaver. De skal gripe det spesiell med situasjonen vi befinner oss på nyttårsaften eller 1. nyttårsdag, og samtidig peke fremover. De som jobber med nyttårstalene vil se til tidligere år for både inspirasjon og “uskrevne regler.” Du skal tale samlende, vise noen verdier landet er bygget på, og peke en retning for året som kommer. Kanskje like interessant som talen selv, er genren. Som Lloyd. F. Bitzer skriver (i Jens Kjeldsens oversettelse fra kapittel 5 i Retorikk i vår tid):

 Dag etter dag, år etter år, oppstår sammenlignbare situasjoner, situasjoner som foranledninger sammenlignbare responser; herav fødes retoriske former; og en særlig terminologi, språkbruk og stil etableres.

Nyttårstalen er en tale, av en viss lengde, på en spesiell dato. Men vi har hørt den før. Den blir holdt hvert år, og forandringen skal kun skje gradvis. Kanskje noen endringer i formen. Men ingen radikale nye ideer. Hvis noe dramatisk har skjedd med landet eller verden i året som gikk bør det nevnes. Men tradisjonen er like viktig som nyhetens verdi. Det er også utfordringen for å lage en god tale – den må både føles frisk og trygg på samme tid.

Og hvordan gikk det i år? Min kjappe dom: Kongen var helt konge. Erna Solberg var stiv, men solid.

I talen gikk kongen elegant fra et folkekjært sitat av Anne Grete Preus om kjærligheten som et fundament i menneskelivet, til å snakke om Grunnloven som et fundament for landet vårt. Han fremhevet ytringsfriheten vi har, også til å kritisere kongen selv. Det var en velformet overgang. Det var også et riktig grep å la hele talen kretse rundt Grunnloven, og knytte kongehusets historie til denne. Det er jo en av de mest sentrale sidene ved 1814: Stortinget velger sin egen konge. Norge blir ikke bare levert som et stykke kjøtt fra Danmark til Sverige. Riktignok må den første kongen vi velger, Christian Fredrik, gi fra seg tronen til svenske Karl 13, men da er allerede ideen om folkesuverenitet etablert.

Kongen viste videre til hvordan hans “bestefar Kong Haakon” hadde båret en lommeutgave av Grunnloven i brystlommen under de fem krigsårene, og minnet oss på den måten hvordan kongehuset i Norge er knyttet til historien om demokratiet. Han gjorde rett og slett meget godt opp for fjorårets bomskudd, hvor talen startet med Aragorn i Ringenes Herre. Det norske kongehuset finner legitimitet i vår egen historie, ikke i fantasy-litteratur.

Aller best like jeg nok måten han brukte Thomas Konow, den yngste eidsvollsmannen, som var bare 17 år da han deltok på riksforsamlingen. Kongen stilte spørsmålet:

 (…) jeg lurer på hva 17 år gamle Thomas Konow ville sagt hvis han visste at ytringsfriheten – som han var med og kjempet fram for 200 år siden – også ble brukt til å mobbe medmennesker på internett… En ung jente skrev til meg og fortalte at nettmobbingen nesten hadde ødelagt henne. Senere, gjennom møter ansikt til ansikt med mobberne, hadde det heldigvis tatt slutt – og livet var omsider i ferd med å rette seg igjen. La oss bruke 2014 til å feire våre friheter med klokskap.

Han slo dermed an tonen for noe som bør være et hovedtema gjennom grunnlovsjubileet, nemlig forholdet mellom ytringsfrihet og ytringsansvar.

I år var det også naturlig at Erna Solberg, i sin svenneprøve, skulle nevne jubileet. Ellers slo første del av talen meg som en ganske typisk Erna Solberg-tale, hvor hun snakker om to av signatursakene sine, nemlig skole og psykisk helse. Den delen av talen hvor hun utfordret folk til “Å ansatte flere med hull i CV-en” ble plukket opp av de fleste avisene, og kan nok bli stående som et sitat vi husker. Det skaper også en forventning om politisk handling.

Høyre har jobbet strategisk i flere år fra å være “kalkulatorpartiet” til å snakke mer om verdier. Man kan lese den siste av Jan Petersens landsmøtetaler, og sammenligne den med den siste til Erna Solberg, så ser man at partiet har beveget seg med syvmilssteg mot en mer verdiorientert kommunikasjon. Det er ikke dumt. Det å kommunisere verdier er nok noe av det mest rasjonelle man kan gjøre for å få frem budskapet sitt.

Best mener jeg talen var mot slutten, hvor hun koblet opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1813 til den dramatiske våren, sommeren og høsten 1814. Slik laget hun en viktig bro mellom kunnskapspolitikken og vår egen historie. Det som nå er Universitetet i Oslo, spilte som kjent en viktig rolle gjennom 1800-tallet for norsk selvstendighet.

Ellers var det en morsom detalj at Statsministeren kanskje har studert den tyske forbundskansleren Angela Merkels måte å holde hendene i diamantform. Det er slikt vi ikke tenker på når vi ser på talen, men hvis hun hadde stått og rotet med fingrene ville det fort blitt en snakkis.

Nyttårstalene blir i motsetning til de tomme raketthylsene stående i historien vår. Små tekster som minner oss om nasjonens tilstand akkurat det året. Det er vel verdt å ta en titt på taler fra våre naboland. I Sverige har man sogar partiledernes juletale. Helle Thorning-Schmidts tale var også god. Man kan også ha glede av tidligere taler. De gir en følelse av tidens gang. Ellers sa kongen noe fint om det han kalte Grunnlovens kanskje viktigste paragraf, nemlig den siste:

Den sier at hvis noe av det som står i loven viser seg ikke å være til folkets beste og derfor bør forandres, så kan det behandles på nytt – og endres – av Stortinget. Det har blitt gjort mange ganger. En av de viktigste endringene skjedde da paragrafen som forbød jøder adgang til riket, ble opphevet. En annen viktig endring, som vi har feiret dette året, ga kvinner stemmerett. Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.

Kanskje vi også kan si dette om nyttårstalene? De må speile vår egen tid og virkelighet. Ellers mister de sin relevans og verdi. Alt i alt tror jeg kongens tale blir stående fra i år. Han har også et annet, kanskje lettere utgangspunkt enn den som er statsminister. Han blir ikke ansvarliggjort på samme vis, og trenger ikke følge opp budskapet med konkrete politiske initiativer. Desto større er kravet om et slags symbolsk initiativ. Og den siste setningen før kongen ønsket oss godt nytt år var: “Kjærligheten er et sted å feste blikket. Og Grunnloven er et sted å stå,” — Det var en verdig måte å introdusere grunnlovsåret 2014.