Søker vi etter ordet «demonstration» i for eksempel Aftenpostens digitaliserte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tallet opp rapporter fra utlandet – Frankrike og England – som forteller om slike opptog i bestemte stridssituasjoner.

Nasjonaldagens fanetog

Men i Norge hadde vi 17. mai. Samfunnets eliter feiret på 1800-tallet gjerne 4. november, datoen da Grunnloven ble revidert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.

Feiringen tok mange former, ikke alle like godt organisert. De første «borgertogene» skal ha gått i Trondheim i 1826 og i Kristiania 1844 – det siste gikk opp det som nå heter Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. utenfor slottet.

Siden var det hvert år slike borgertog, der håndverkerlaugene gikk med sine faner. Etter hvert kom også fagforeninger med i disse togene, med faner. Det første offisielle barnetoget – «smaagutternes flagtog», som det ble kalt – gikk i Kristiania i 1870, etter initiativ av skolestyrer P. Qvam og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om toget ble motarbeidet fra konservativt hold, bidro det kanskje også etter hvert til en form for avpolitisering av dagen.

Men avpolitisering er ikke dekkende for borgertogene – også kalt «fanetog» – fram mot århundreskiftet. De voksnes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den politiske striden mellom Venstre og Høire.

I 1884 tok Tobaksarbeidernes forening initiativ til et eget arbeidertog 17. mai, og dette «selvstendige fanetog» ble sett som en demonstrasjon til støtte for Venstre.

17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Arbeidertog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kristiania og Kristiansand i 1890, var det følgelig verken første gang arbeiderbevegelsen demonstrerte – det hadde blant annet de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker gjort året før – eller første gang de krevde normalarbeidsdag og allmenn stemmerett.

1. mai-tog: Med røde flagg, paroler og fagforeningsfaner markerte arbeiderbevegelsen at de var mange, og at de krevde politisk innflytelse. Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling, Oslo.

Det var heller ikke bare arbeiderbevegelsen som gikk i demonstrasjonstog. Fra midt på 1890-tallet hadde også avholdsbevegelsen demonstrasjoner hvert år i juni, med stor oppslutning over store deler av landet.

Men 1. mai-togene, som snart begynte å gå hvert år på stadig flere steder, bidro til å markere demonstrasjonstoget som primært et uttrykksmiddel for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen.

1. mai ble gjort til internasjonal kamp- og festdag på arbeiderkongressen i Paris i 1889, etter et amerikansk forslag, til minne om tre arbeidere som ble skutt av politiet under en demonstrasjon i forbindelse med en generalstreik for 8‑timersdagen i Chicago.

Slik sett markerer 1. mai-feiringen en tiltakende internasjonalisering av offentligheten. Med røde flagg, paroler på transparenter og mer og mindre fargesterke fagforeningsfaner, var togene både seriøse og festlige markeringer av den nye, voksende samfunnsklassens eksistens og politiske krav – i det offentlige byrommet.

Som store folkeansamlinger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angstfylte forestillinger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velorganisert og målrettet.

Det var ikke skarpsindig politisk argumentasjon som preget togenes paroler, den kom eventuelt som et tillegg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folkemengden som ble til et slags argument i seg selv: Vi er mange, og vi holdes utenfor. Hvorfor? Det ble etter hvert stadig vanskeligere å forklare.

“Publikum haanlo, trampet og ropte til hende”

Aasta Hansteen (1824–1908) er en av disse pionerene som brøyta vei i den mannsdominerte vellinga ved å ha en oppførsel som til de grader overskred det aksepterte for en kvinne i datidens Norge.

I tillegg til å være første norske kvinne til å tale borgerlig kvinnesak i offentligheten, var hun også Norges første kvinne som blei utdanna til profesjonell billedkunstner. Problemet her var at hun ikke bare var malerinne, men en ambisiøs sådan. Dette gjorde at karrieren ikke varte så lenge, da en kvinne til nøds burde holde seg til portrettmalerier, noe som føltes altfor begrensende for Hansteen. Malerperioden ble likevel veldig viktig for henne; hun ble anerkjent som portrettmaler, og kunsten gav henne selvtillit til å fortsette sine andre kamper gjennom resten av livet.

Hansteen var også en av de aller første brukerne av den nye målformen landsmål, den første blant borgerskapets kvinner som gikk aleine på gata (også på kvelden), og som frekventerte kafeer alene (Uten anstand! Skandale!) — hun var rett og slett en pioner på flere arenaer.

Aasta Hansteen, 1863 av A. Moestue

Men tilbake til den talende Aasta Hansteen. Virksomme ord-databasen inneholder foreløpig fire av Hansteens taler og foredrag, og hennes mest kjente er foredraget (og boka): «Kvinden skabt i Guds billede». Dette reiste hun rundt med, og høstet, vel, ikke akkurat applaus, men i hvert fall nysgjerrige tilskuere. De kunne få se noe så eksotisk (og latterlig) som en kvinnelig foredragsholder! Overalt hvor hun kom, ble hun latterliggjort og trakassert av salen og kritikerne. Anders Johansen skriver i sin ennå ikke utgitte “Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre”:

En ung mann som var til stede da Hansteen opptrådte i Trondhjem, husket det seinere som noe av det pinligste han hadde opplevd. «Publikum haanlo, trampet og ropte til hende. Bare det at hun var kvinde og stod paa talerstolen – noget sligt var aldrig den gang set – det var saa uhyre komisk. Naar dertil kom at hun var en liten, uanselig skikkelse, som med heftighet utkastet sine originale idéer, da blev komiken for grandios – for mængden.»

Talen i seg selv er i grunn ikke det spor morsom, men heller et kampskrift mot den patriarkalske kirkens «hankjønnstyranni» som ikke ville tilkjenne kvinner det samme verd eller de samme rettigheter som menn. Når kvinnen i likhet med mannen var skapt i Guds bilde, måtte hun være likestilt med ham, mente hun, slik at de sammen kunne få gi stemme til alle tonene i orgelet:

Naar Kvindeligheden bliver erkendt som aandelig Størrelse, da vil endelig Menneskehedens Orgel kunne tone med “fuldt Spil”, (Aasmund Olafsson Vinje), efterat hidtil, gennem Aartusinder, den mandlige Røst har lydt, altoverdøvende og “alene, med Styrkens Haardhed.”

Hun innrømmer lett at motstanden mot kvinnesaken finnes hos både menn og kvinner, men at hun nå retter seg mot de mannlige motstanderne:

Den Sag som kaldes Kvindesagen, dette Arbeide som drives over hele den civiliserede Verden for at forbedre Kvindernes Stilling og indsætte dem i deres naturlige Rettigheder, denne Sag har sine Modstandere, som fremstille den paa en saa forvendt og karikaturagtig Maade, at man har ondt for at tro, at det virkeligt er deres Opfatning de kommer frem med, man nødes næsten til at tro, at der er ond Vilje med i Spillet; det vil da sige, at de slaa sig dumme, som man siger, for ikke at indrømme det berettigede, det uendeligt berettigede, i dette Arbeide, for at frigøre Kvinderne fra Fordommenes Tryk. Denne Sag har mandlige Modstandere og kvindelige Modstandere. Jeg ved ikke hvem af disse som er værst. De mandlige Modstandere er mere tykhudede, men de kvindelige Modstandere er over al Maade stivnakkede og aldeles umodtagelige for Fornuft. Alligevel er disse Strøtanker, som jeg nu vil fremføre hovedsageligt rettede mod de mandlige Modstandere, af den Grund, at jeg synes at der nu er, og altid har været, hakket altfor meget paa Kvinderne og altfor lidet paa Mændene. Jeg vil derfor lade de kvindelige Modstandere sejle deres egen Sø. Jeg vil blot se hen til, at man ikke kan vente stort af Kvinderne, da de lever i saa trykkede og indskrænkede Forhold, og er blevet vetskræmte af altfor megen Hovmesterering fra alle Kanter, baade fra den verdslige og fra den geistlige Side. Med Magthavere behøver man derimod ingen Medlidenhed at have.

“En Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen”

Et annet foredrag, holdt på Sagatun Folkehøgskole i 1879, har tittelen «Kvindesagen set fra Folkehøjskolens Standpunkt», og her får vi glimt av de sosialt snevre rammene kvinnene opererte i:

- Hvor nøje man imidlertid tog det med Hensyn til «Overgreb» fra Kvindekønnets Side, faar man Besked om i Vergelands Brevveksling. Vi ser der, at Fredrika Bremer i 1840 havde skrevet til Henrik Vergeland for at forhøre sig om norske Forhold, da hun vilde digte en Fortælling som skulde foregaa i Norge. Hun spørger, om det kan gaa an at skildre en ung norsk Pige som interesserer sig for noget mer end Silkebaand og Smørrebrød. Hertil svarer Vergeland: Nei det kan ikke gaa an. Han havde selv været tilstede, i et Selskab, hvor en Dame havde gjort en Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen, og da havde Herrerne tydelig vist at de havde en pinlig Fornemmelse, man kunde mærke at de heller havde ønsket at høre en Ytring af en anden Slags, f. Ex. «Søde Lina, hvor har du købt det Kjoletøjet?» Og Damerne havde faaet en ren Skræk, de saa du som en Flok Høns som Høgen netop har fløjet over.

Her var det sket et Overgreb, et af disse frygtelige, hvor «Naturens Lov» og «Guds Anordninger» er krænket, det var tydeligt for Alle!

Hun ser likevel noen lyspunkt, blant annet en omdreining hos samtidens diktere, med for eksempel Ibsens kvinneskikkelser:

Vi føler som en Luftning af den gamle frie norske Folkeaand komme os imøde, vi ser vore Digtere som Ledere i Spidsen for det folkelige Fremskridt. Vi føler en Forvisning om at naar Folkeaanden engang bliver rigtig vaagen og reiser Hovedet, da vil dens første Gerning være at føre Frøya, Husfruen, Kvinden igen op i Højsædet, hvor i Norden fra gammel Tid, hendes Plads altid har været. Og naar det er sket, da maa Forkuelsen forsvinde og det nordiske Folkeliv vil opblomstre i fuld Kraft og Skønhed.

Som nevnt emigrerte Hansteen til USA i nesten ti år på grunn av alt trykket rundt henne, men da hun returnerte, kom hun til et Norge som både var politisk og kulturelt endret siden hun dro. Nå ble hun mottatt som den kvinnesakspioneren hun virkelig var, til stor inspirasjon for datidens ferske og den senere etablerte kvinnebevegelsen. I 1904 ble hun æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, og hun fortsatte selv sitt eget kvinnesaksarbeid helt til sin død, både gjennom foredrag og kronikker.

Kilder:

Anders Johansen: «Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre» (under utgivelse)
Norsk biografisk leksikon
Store norske leksikon
Wikipedia

Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinnebevegelsen har røtter i 1950-tallets nye fokus på kjønnsroller og likestilling. Institutt for Samfunnsvitenskap (ISF) ble få år etter etableringen i 1950 et sentrum for forskning på kjønnsroller, og det ledende navnet her var Harriet Holter. Hun markerte seg i norsk offentlighet og bidro til at begrepet “kjønnsrolle” ble introdusert for et skandinavisk publikum (Leira 2002). I artikkelsamlingen Kvinnors liv och arbete, utgitt i 1962, hadde Holter det sentrale teoretiske bidraget, artikkelen “Kjønn og sosial struktur”, der hovedpoenget var å trekke et skille mellom biologisk og sosialt kjønn – en forståelse som var i tråd med Simone de Beauvoirs berømte formulering fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvinne ikke er noe man er, det er noe man blir.

ISF var fra starten nært knyttet til det politiske feltet, og det er en klar forbindelse mellom kjønnsrolleforskningen og den “feministiske vending” som Arbeiderpartiet foretok på 1960-tallet: Den gamle husmorpolitikken, som fremmet streng arbeidsdeling mellom kjønnene og oppfordret kvinner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeidsmarkedsrettet og likestillingsorientert politikk. En sentral rolle i politikkutformingen fikk nettopp forskere som Holter og Åsa Gruda Skard. De to satt i en komité nedsatt av partiet i 1963, som skulle utrede kvinnens stilling i det norske samfunnet. Begge bidro til debattboken Kvinnens plass er – hvor?, som var et programutkast fra komiteen i 1965 (Hagemann 2004). Likestilling mellom kjønnene var rykket inn og opp på agendaen. Noe lignende skjedde også i andre partier – Gro Hagemann har, gjennom en analyse av bokutgivelser i Norge før 1970, vist at likestilling var et høyt prioritert prosjekt blant politikere og samfunnsvitere i Norge fra 1965.

Samtidig kom sterke impulser fra USA. Betty Friedans The Feminine Mystique (1963), som ble en bestselger i en rekke vestlige land, kom i 1967 ut på norsk under tittelen Myten om kvinnen. Friedan angrep forestillingene om at hjemmetilværelsen var i overensstemmelse med en kvinnelig natur og argumenterte for at den tradisjonelle husmorrollen var opphav til at psykiske problemer hadde økt sterkt blant husmødre i USA i løpet av 1950-tallet. En ny internasjonal kvinnebevegelse var i emning, og blant de stadig flere kvinnene med høyere utdanning var dette godt kjent.

En eksistensiell og individorientert feminisme ble imidlertid ikke ganske enkelt importert til Norge fra USA ved inngangen til 1970-tallet. Holter foregrep for eksempel mange av Friedans tanker om hvordan etterkrigstidens kvinner opplevde en rollekonflikt, der de både ble oppdratt som frie individer med rett til å følge egne ønsker om selvrealisering, og møtt med forventninger om å leve opp til husmorsamfunnets krav, som var “å ofre seg” for barn, mann og familie. I 1950-årene hadde bøker og filmkomedier som Støv på hjernen og et ukeblad som Alle kvinners blad – da det mest leste ukebladet i Norge – løftet fram spørsmålet om husmødres misnøye og mangel på selvrealisering, og debatten fant også sted i Dagbladet (Larsen 1999). Pax forlag hadde satt spørsmål om kvinners rett til fri seksualitet på agendaen gjennom hele 1960-tallet og den folkekjære programlederen Rolf Kirkvaag introduserte i 1970 underholdningsprogrammet Kvinner, av, fra, om og til som et program som skulle diskutere “kvinnemyten” (Lindtner 2014).

Pax forlag gav i 1966 ut boken Kvinners seksualitet av legene Phyllis og Eberhard Kronhausen, med forord av Simone de Beauvoir

Ukepressen hadde også fanget opp den nye kvinnefrigjøringsbevegelsen på 1960-tallet. Ukebladet Illustrert gikk på midten av tiåret ganske langt i å signalisere interesse for disse tendensene i tiden. I nr. 28, 1965, forkynte bladet på forsiden at en ny serie startet, med tittelen “Kvinne, hvor går du?”. Forfatterne John Andrew Koht og Ella Griffiths trakk på antropologi og kulturhistorie i artikkelen “Fra gudinne til moderne kvinne”, der de la vekt på etableringen av “patriarkatet”. Redaksjonen introduserte artikkelen slik:

I dette nummeret begynner en ny, stor artikkelserie om den moderne kvinnen og om hennes vansker med å innrette seg i verden av i dag. For det lar seg vel ikke nekte at det byr på problemer! Hvis noen av våre lesere synes at de har fått litt mer orden på begrepene og på problemene etter å ha lest denne artikkelserien, er vår hensikt oppnådd! (Gripsrud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarnsmor Elisabeth Almaas (senere Helsing) intervjuet i ukebladet Alle kvinner etter at hun hadde laget en brosjyre om amming for Helsedirektoratet. Anledningen var en bekymring knyttet til at antallet kvinner som ammet var nedadgående, og en antakelse om at både helsevesen og morsmelkprodusenter bidro til dette med villedende reklame for kunstig ernæring. Almaas ønsket å opprette klubber der kvinner kunne hjelpe hverandre i tiden etter fødselen, og ba i intervjuet kvinner som kunne tenke seg å hjelpe sine “medsøstre” med råd og ammehjelp, om å ta kontakt (Alle Kvinners Blad 38/1968: 44–45). Intervjuet resulterte i en flom av post fra unge, fortvilte mødre, og ble oppstarten for organisasjonen Ammehjelpen, som raskt spredte seg fra Almaas’ kjøkken til resten av landet. Organisasjonen regnes som en av de første indikasjonene på at en ny feministisk bevegelse var på trappene i Norge.

Elisabeth Almaas startet i 1968 Ammehjelpen, etter først å ha utarbeidet en brosjyre om amming for Helsedirektoratet.

Almaas ble da også i 1970 en av initiativtakerne til organisasjonen Nyfeministene, som ble etablert i kjølvannet av et møte på Blindern der den amerikanske feministen Jo Freeman hadde snakket til et fullsatt auditorium. Den nylig hjemvendte USA-studenten Siri Nylander Mælands kronikk “Ny-feminister foren dere!”, i Dagbladet 31. januar 1970, var et annet tidlig uttrykk for at kvinneopprøret også hadde nådd Norge. Her angrep Mæland de gamle feministene som hadde kjempet fram stemmerett for kvinner og større grad av juridisk likestilling, og hevdet at det ikke var mulig å oppnå reell likestilling innenfor det nåværende samfunnet. For å oppnå dette måtte både kvinner, menn og barn frigjøres, og kvinnene, som var de mest misfornøyde, måtte føre an i kampen.

Likestillingsfeminismens begrensninger var nærmest et felles utgangspunkt for det brede spekteret av kvinneaksjoner og ‑organisasjoner som nå utviklet seg. Der 1950-tallets liberale kvinnesakskvinner hadde tatt til orde for “frihet”, “likestilling” og “menneskesak”, talte nyfeministene om “kvinnekamp”, “kvinneundertrykking” og “kvinnefrigjøring” (Lindtner 2014). Den eldre Kvinnesaksforeningens prioritering av myndighetskontakt og lobbyarbeid ble sett som mindre viktig. Nyfeministene konsentrerte seg om kvinnekontakt og kvinneorganisering, og de henvendte seg primært til den nye kvinneoffentligheten (Slagstad 2001).

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinneorganisering var det sentrale motivet for en rekke publikasjoner som nå ble etablert. Først ut var bladet Sirene – Tidssignal for kvinner og menn – som kom ut på Cappelen forlag fra 1973. Bladet ville vise frem et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man fant i vanlige ukeblader. Bladet knyttet kvinneundertrykkingen til kvinners mulighet for å ta personlige valg og realisere seg selv i et samfunn der “århundrers undertrykkelse” hadde gjort dem ute av stand til å hevde seg (Sirene 2/1973: 2). Målet var bevisstgjøring av kvinner, ikke reformer. Bladet ville vise kvinnene at problemene de trodde de gikk alene med, i realiteten var en del av en maktform som undertrykket dem som gruppe. Liv Ullmann var avbildet på forsiden under overskriften “Den undertrykte Liv Ullmann”, og i bladet fortalte hun at hun lenge hadde hatt problemer med å identifisere seg med den nye kvinnebevegelsen fordi den framsto som militant og skremmende. Men nå hadde hun innsett at mange av hennes problemer var knyttet til at hun var kvinne. Til bladet hevdet hun at:

Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen (Ullmann i Sirene 1/1973: 20).

Det feministiske bladet Sirene kom ut i 1973 og hadde opplag på 35 000 på midten av 1970-tallet-

Sirene ble en umiddelbar suksess. I 1974 solgte bladet opp mot 35 000 eksemplarer per nummer, og opplagene var langt høyere enn medlemstallene i kvinneorganisasjonene langt utover 1970-tallet (Lindtner 2014). En gjennomgang av norske dagsaviser i måneden rundt lanseringen viser at bladet ble hyppig omtalt og bejublet fra venstre til høyre. Dagbladet trykket for eksempel et intervju med noen ekspeditører hos Narvesen som jublet over “endelig” å ha “noe annet enn dameromaner” å selge, og den bergenske høyreavisen Morgenavisen ønsket bladets “konkrete” og “ærlige” “form for likestillingsdebatt” velkommen:

Det kvinnene roper på i dag er personlig integritet. Det er i valgkampen fremlagt en plan som går på beskyttelse av enkeltmennesket. Verre er det ikke – at kvinnen også skal ha den frihet som flere menn har i dag enn kvinner (Lindtner 2014:146).

Den nye kvinnebevegelsen fikk mye spalteplass i mediene, og bevegelsen spredte seg med voldsom kraft tidlig på 1970-tallet (Hagemann 2004). Over 7000 kvinner organisert i ulike nye og gamle feministiske kvinneorganisasjoner og kvinnespørsmål stod høyt på den offentlige agendaen. En av de store mobiliseringssakene ved SVs suksessvalg i 1973 var kvinnekampen, og i 1974 valgte partiet Venstre kvinnesakskvinnen Eva Kolstad til partileder – Norges første av det kvinnelige slaget. Selv Høyre fikk sin feministgruppe, med yngre kvinner som gikk inn for likestilling og selvbestemt abort (ibid: 277). Samtidig mobiliserte bevegelsen en rekke nye former for aksjoner og aktiviteter. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars fikk ny oppmerksomhet i 1972, og nyfeministene vakte oppmerksomhet da de møtte opp i demonstrasjonstog med parolene “Nei til tvangspuling” og “Vi vil ligge øverst” (ibid).

I flere byer ble det startet kvinnehus, man fikk kvinnemusikk, kvinnefilm og kvinnetater. Samtidig konkurrerte forlagene om å oversette internasjonale feministiske bestselgere, særlig fra USA, men også fra Storbritannia, Frankrike, Sverige og Danmark. Norge fikk også en egen feministisk kvinnelitteratur, med forfattere som Bjørg Vik, Gerd Brantenberg og Tove Nilsen – og med nyutgivelser av blant andre Camilla Collett og Amalie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hilde Danielsen (2013) har beskrevet hvordan nye problemstillinger og analyser av kvinneundertrykkingen og ‑frigjøringen på kort tid fikk gjennomslag i offentligheten. Nye begreper ble introdusert, så som patriarkat, sexisme, og søsterskap, og nye analyser av hvordan undertrykkingen foregikk og kunne utfordres vant frem.

Sirene og de første nyfeministene presenterte primært en eksistensiell og kulturell frigjøringskamp. Kvinneaktivistene, som var en gruppe nyfeminister, ga i 1973 ut sitt eget manifest, der de oppfordret kvinner til å begynne med å endre sine egne private liv: “Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet”, het det i Kvinneaktivistmanifestet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønnsrollene måtte endres: “Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg”. “La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, onaner ham heller ikke”. “Bad ikke selv, hvis han ikke vasker badekaret etter seg”. Manifestet forklarte også hvordan kvinner burde aksjonere i møtelokalet, fabrikken og på Stortinget: “Forlang å bli statsminister” (Strand 2017).

Utover 1970-tallet ble deler av bevegelsen orientert mot en mer marxistisk forståelse av kvinnepolitikk. Nye kvinneorganisasjoner og ‑institusjoner som jobbet mer direkte opp mot bedre lovverk og politikk, oppsto. Kvinnefronten, som ble startet i 1972, og samlet kvinner fra den politiske venstresiden, ble det fremste organisatoriske uttrykket for dette. Kvinnebevegelsen ble nå mer splittet, mellom de som mente at hovedoppgaven i kvinnekampen var å frigjøre kvinner fra mannssamfunnets strukturer og symboler, og de som holdt på nødvendigheten av hierarkisk organisering – selv om de fleste aktive feministene hadde en sosialistisk orientering. På 1970-tallet var klasseperspektiver og ulike marxistisk-inspirerte analyser av kvinnekampen tema i mange bokutgivelser, fra både Pax og andre radikale forlag. Nyfeministenes kamp for frihet og personlig autonomi ble i disse årene, av stadig flere, sett på som noe som bare gjaldt privilegerte og intellektuelle kvinner. I lederartikkelen til Pax-tidsskriftet Kontrasts nummer “Kvinner til kamp!” i 1972, het det at:

Studentjenter kan ikke kjempe på vegne av arbeiderkvinner, bare de som selv rammes av undertrykkinga kan bekjempe den (Lindtner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Ifølge historiker Kim Helsvig kom det radikale forlaget Pax til å spille en viktig rolle som publikasjons- og debattarena for en allianse som nå ble utviklet mellom staten og kvinnebevegelsen. Det statsviteren Helga Hernes kom til å betegne som “statsfeminismen”, var karakterisert av et samspill mellom kvinnemobilisering nedenfra, og politisk integrasjon ovenfra, gjennom partipolitikken og staten (Helsvig 2014:181). Analysen ble utviklet på bakgrunn av de politiske resultatene som kvinnebevegelsen oppnådde i løpet av 1970-tallet, med likestillingsloven og loven om selvbestemt abort, begge i 1978, som betydelige. Unge kvinner og nye organisasjonsformer vakte oppsikt med utradisjonelle aksjoner i offentligheten. Men Hagemann (2004) viser at resultatene også var uttrykk for likestillingspolitikken på 1960-tallet, og hvordan de eldre, etablerte kvinneorganisasjonene hadde et oppsving — i medlemstall så vel som i sympati for feministiske krav som lenge hadde hatt lav oppslutning hos folk.

Endringene for kvinner i idretten sier sitt om utviklingen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvinners rett til deltakelse i organisert idrett gjennom hele etterkrigstiden. Norge var det eneste landet som stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde da innført grenen “stillangrenn” for kvinner, der stilen skulle telle like mye som hvor fort man gikk. Et gjennombrudd for kvinnelangrenn som publikumsidrett kom ikke før det norske kvinnelangrennslaget tok sølvmedalje under VM i Oslo i 1966.

Sentralt stod striden for kvinners rett til å delta i Holmenkollstafetten. Der hadde kvinnene i 1965 fått løpe stafett inne på Bislett stadion, mens mannlige løpere slet seg oppover mot Holmenkollen. To år senere ble kvinnestafetten skiftet ut med kvinnelige turnere, som ifølge arrangøren hadde “større underholdningsverdi”. I 1972 stilte så to kvinner – Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen – opp som deltakere, påmeldt som henholdsvis Øyvind Foss og I. Ellingsen. De løp med slagord mot kvinnediskriminering i idretten på draktene. Dette skapte massiv debatt i avisene, og de to ble innkalt til ledelsen i Norges Idrettsforbund, der de fikk en skrape og dessuten midlertidig startforbud. Først i 1975 fikk kvinner starte som kvinner. I Birkebeinerrennet fikk kvinnene delta fra 1976. Samme år ble kvinnefotball en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde kvinnene lenge hatt egne, uoffisielle serier og norgesmesterskap.¹

Pornokamp og ytringsfrihet

Fokuset på ideologikritikk, bred deltakelse og offentlig debatt forsvant mer og mer i kvinnebevegelsen sent på 1970-tallet. Et viktig unntak var de store aksjonene mot porno og prostitusjon på slutten av 1970-tallet. Avdekkingen av kvinners forhold i privatsfæren som en rekke kvinneaktivister hadde utført, hadde avslørt alvorlige overgrep mot kvinner, som før var lite omtalt. Vold i hjemmet, sexpress på arbeidet, incest og voldtekt var former for seksualisert undertrykkelse som nå ble knyttet til menns dominans og tanken om at samfunnet var et patriarkat. Dette ble bakgrunn for parolen “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. I 1977 lagde Nyfeministene en vandreutstilling om pornografi, og medlemmer av Kvinnefronten laget pornobål og stormet pornoforhandlere. Som et resultat av disse aktivitetene tok kvinner fra Senterpartiet initiativ til paraplyorganisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi, der både feminister, konservative og kristne kvinneorganisasjoner ble med (Hellesund 2013: 94).

Som en relativt ensom svale i denne debatten forsvarte Sirene den kulturliberale tanken om at det å legge bånd på seksualiteten, handlet om å legge bånd på kvinners (og menns) trang til å realisere seg som hele mennesker. Anti-pornokampanjen så de som en videreføring av den kristne puritanismens undertrykking av seksualiteten og en trussel mot ytringsfriheten. Pornomarkedet var for variert til å innføre et generelt forbud, mente de. I verste fall ville det medføre at Sirene og undergrunnsblader som Supergutt eller Gateavisa ble rammet av det de beskrev som “borgerskapets bluferdighet”. Man måtte heller undersøke pornokulturen, ikke minst pornoens frigjørende potensial. Bladet var opptatt av å skape alternative rom for å diskutere seksualiteten, ettersom det var dette kvinner ville lese om (Lindtner 2014:366). Denne holdningen delte bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da pornodebatten var på sitt mest intense, ga ut Den sadiske kvinnen, der den provoserende og kritikerroste forfatteren Angela Carter utfordret feministenes pornomotstand gjennom det Helsvig betegner som en kjettersk nylesning av Marquis de Sades kvinneskikkelser (Helsvig 2014:184). Coveret framstilte en tegning av to nakne kvinner som hadde SM-sex.

Kvinner kan!

Det feministiske myndiggjørings- og selvrealiseringsprosjektet ytret seg altså på flere og ofte motstridende vis i 1970-tallets kvinnebevegelse. Pax hadde flere bestselgersuksesser som kan knyttes til prosjektet, og det samme gjelder helt eller delvis publikasjoner som kom til i Kvinneåret 1975: Kvinnefront, KjerringRåd og Kvinnens Årbok. I 1976 skapte Lesbisk Bevegelse bladet Lavendelekspressen som ble trykt av det lesbiske trykkeriet Sfinxa. Både organisatorisk og ideologisk framsto den nye kvinnebevegelsen imidlertid som mindre samlet mot slutten av tiåret. Mens organisasjonene mistet medlemmer, gikk mange feminister inn i politiske institusjoner og organisasjoner som arbeidet aktivt for lovendringer og reformer. Andre begynte å jobbe mer spesialisert, praktisk og profesjonelt med kvinneundertrykking, for eksempel ved å etablere krisesentre. I 1978 ble Nordens første krisesenter for mishandlede kvinner opprettet i Oslo. Atter andre viet seg til kvinneforskningen, som for alvor ble det Slagstad (2009: 412) kaller en styringsvitenskap i perioden.

En rekke kvinner trakk seg dessuten ut av bevegelsen og fokuserte mer på egne kulturelle, litterære og kunstneriske aktiviteter. Dette henger også sammen med hvordan det mot slutten av 1970-årene vokste fram en ny, positiv holdning til hva kvinner som aktører kan få til i samfunnet – noe som henger sammen med feminismens innlemming i media, kulturoffentlighet og populærkultur. I ukebladet Kvinner og klær ble kvinneidealet knyttet til det å være økonomisk selvstendig, ha “tæl” og være yrkesaktiv, samtidig som de ulike farene med husmorlivet ble tematisert: Å ha for mye tid alene når husstellet var unnagjort kunne føre til ensomhet, kjedsomhet, depresjon og alkoholisme (Måseide 2005). I 1979 samarbeidet en rekke ulike miljøer og organisasjoner tilknyttet kvinnebevegelsen om å lage en Kvinnekulturfestival i Oslo. Festivalen varte i en uke. Overskuddet fra festivalen, 80.000 kroner, gikk til opprettelsen av AKKS – “Aktive kvinners kultursenter” – som nå er en landsomfattende organisasjon som arbeider for kvinners posisjon i musikklivet, særlig den populærmusikalske delen. Utstillingen «Kvinner kan» ble vist i Bergenshallen i 1980 – et tidstypisk slagord som beskrev en ny mentalitet, der kvinneaktivister ble opptatt av å synliggjøre kvinners positive bidrag til samfunnet generelt, men ikke minst gjennom kultur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tallet kom flere feminister til å prege media og kulturoffentligheten. Rita Westvik, som på 1970-tallet var sanger og gitarist i den marxist-leninistisk orienterte folkrockgruppa Isenkram, ble redaktør i den feministiske nærradiokanalen RadiOrakel, opprettet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble programleder for underholdningsprogrammet Lørdagssirkus i 1984. Den tidligere nyfeministiske legen Åsa Rytter Evensen fikk sin egen sex- og samlivsspalte i damebladet Kvinner og klær, mens flere av redaksjonsmedlemmene i Sirene fikk utfoldet sitt feministiske engasjement i andre deler av media. For eksempel var Astrid Brekken hørbar utover 1980- og 90-tallet i NRK radio, der hun som programleder for den populære programposten Sånn er livet, stod sentralt i etableringen av en ny type personlig og nær reportasjejournalistikk. Sissel Benneche Osvold gav en markant stemme til marginaliserte gjennom spalten Sidesprang i Dagbladet. Også mange kvinnelige forfattere, så som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen og Bjørg Vik, hadde den feministiske kvinneoffentligheten som tumleplass før de fikk sine gjennombrudd i den litterære offentligheten – og løftet frem temaer som tidligere verken hadde vært regnet som litterært interessante eller politisk relevante: Seksuelle overgrep, incest og tradisjoner og strukturer som hemmet kvinners selvrealisering.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet var et bredt politisk og kulturelt prosjekt. Målet var primært å skape nye former for bevissthet knyttet til kvinners sosiale og kulturelle situasjon og rolle i samfunnet. Ved å henvende seg til en bred offentlighet, snarere enn en dresskledd politisk forsamling — om saker som engasjerte kvinner (og menn!) på et personlig, individuelt og eksistensielt plan, og ofte gikk på tvers av partipolitiske og organisatoriske organer — har den ikke bare satt konkrete politiske spor etter seg. Den har også endret hva vi forstår som politisk relevante spørsmål, ytringsformer og ‑arenaer. Den nylige metoo-kampanjen er ikke minst et eksempel på dette.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Litteratur:

Bjørnsen, Bjørn (1966): Abort i Norge, Oslo: Pax forlag AS
Blomquist, Clarence (1966): Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk, Oslo: Pax forlag AS
Danielsen, Hilde (2013): Da det personlige ble politisk. De nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Gripsrud, Jostein (1999): Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning: En utredning. Oslo: Forenngen Norsk Ukepresse
Hagemann, Gro (2004): “Norsk nyfeminisme – amerikansk import?” Nytt norsk tidsskrift 21, no. 03–04 (2004)
Hellesund, Tone (2013): “Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen”, i Danielsen (red.): Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gunnar (2014): Pax Forlag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro : romantiske komedier i norsk film 1950–1965 : sjangeren, publikum, sosialhistorien. Dr.art. — Rapport. 42. Institutt for medievitenskap.
Leira, Arnlaug (2000): “Kjønn – et sosialt kjennetegn?”, i: Fredrik Engelstad (red.): Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lindtner, Synnøve (2014): “Som en frisk vind gjennom stuen” – Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet. PhD thesis, University of Bergen
Müftüoglu, Ingrid (2013): Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse. PhD thesis, University of Bergen, 2013: 178
Måseide, Ingvild Aursøy (2005): Kvinner og klær – men kva med yrkeslivet? Ei historisk-tematisk gransking av kvinner og yrkesliv i KK, masteroppgave I visuell kommunikasjon, Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU
Slagstad, Rune (2001): De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag AS
Slagstad, Rune (2009): “Styringsvitenskap — ånden som går”, i Nytt norsk tidsskrift 03–04/2009
Strand, Hilde Kristin (2017): “Da kvinnene aksjonerte hjemme”. Intervju med Ingrid Müftüoglu som har skrevet avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse i På høyden:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: “Startforbud for kvinner” ; besøkt 20.10.2016

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

En sentral tanke var at kvinner måtte bli representert av andre kvinner, ikke av menn, fordi kvinner hadde større omsorgsevne, empati og forståelse for sosiale og humanitære spørsmål enn menn. Kvinner fikk ord på seg for å ha en nødvendig moralsk dømmekraft, og som vi skal se i denne artikkelen kan det dermed hevdes at kvinnene rykket fram i offentligheten i forlengelsen av sin husmorrolle.

Var kvinner skikket til å stemme? Stemmerettsdebatten i korte trekk

Perioden mellom 1870 og 1913 var preget av debatten om kvinner skulle få full deltakelse i offentligheten gjennom stemmerett. Summen av innholdet i stortingsdebattene etter 1890 gav god argumentasjon for at kvinner burde ha stemmerett ut fra særartsargumentasjonen. Vi finner ikke et syn som avgjørende omdefinerte kvinnerollen, som husmora i hjemmet. Brit C. Stuksrud viser i sin doktoravhandling hvor effektive og kraftfulle de lokale byforeningene ble i Vestfold i årene mellom 1895 og 1901 gjennom medlemsmasse, nettverk, møter, avisinnlegg, petisjoner og valgsamarbeid. Hun argumenterer for at stemmerettskampen også ble vunnet nedenfra-og-opp. Men for å legitimere bevegelsen var det viktig å gi det en «husmoderlig» tilnærming. Stemmerettskvinnene var først og fremst husmødre, voktere av familien og hjemmet.[1]

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum cba

Kvinnelige arbeidere i spisesalen på Christiania Seildugsfabrik i Oslo, 1906.

Når kvinnene i 1894 fikk lov til å stemme ved folkeavstemninger om alkoholsalg i byene, var det ut fra at fyll og alkoholisme blant mennene berørte eller rammet kvinnene og deres barn og hjem. Kvinners engasjement og deltakelse i Totalavholdsforeningen og i en rekke humanitære foreninger demonstrerte at kvinnene hadde stor moralsk dømmekraft og sosial ansvarsfølelse. Men mest dreide det seg om at dette spørsmålet fikk store konsekvenser for den feminine sfære, hjemmene, der kvinnene hadde ansvaret.[2]

Forestillingen om at kvinner hadde mindre intelligens og var mindre evnerike enn menn, var ofte en hovedinnvending i avisspaltene mot at kvinner skulle ha stemmerett, ha utdannelse, være næringsdrivende eller opptre i offentligheter. Dette fikk næring av nyvinningene fra naturvitenskapen. Et leserinnlegg fra 1878, trolig fra en kvinne som talte varmt for opprettelsen av leseforening for kvinner i Bergen, oppsummerte debatten om kvinners og menns intelligens. Her lå argumentasjonen som hadde betydning for om kvinner burde spille aktive roller i offentligheter og politikk eller ikke. Innsenderen avviste den utbredte oppfatningen at:

«… mænderne skulde være født med større forstand, kvinderne med større livlighed, kvinderne have større medfødt kombinationsevne, mænderne skarpere tænkekraft.»

For innsenderen var det «opdragelsessystemer» som skapte forskjellene, for jentene og guttene som løp i gata var i utgangspunktet «ens». Veien til likestilling lå i at kvinner fikk samme tilgang til opplysning og dannelse.[3]

Innsenderen Erik Bøgh argumenterte to år senere sterkt mot kvinnesaken i den kvinnelige leseforeningen i Bergen, og hevdet at hjemmet var «kvindens virkekreds» og at kvinner og menn hadde ulike evner. Og Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling.[4]

For Det medisinske fakultet i Kristiania i 1882 ble hovedbegrunnelsen for å avvise at kvinner skulle kunne utdanne seg som leger, at de ikke hadde nervesystem og helbredelse til omfattende studier og åndsarbeid. De manglet ro og likevekt i tanken, og likeså fasthet i karakter og vilje. Kvinner var fra naturen av ikke skikket til å være leger.[5]

Gro Hagemann hevder at moderniseringen av det norske samfunnet på 1800-tallet var kjønnsspesifikk. Det var i første omgang menn som ble moderne, mens kvinnene i stor grad ble igjen i familien og husholdet, som gifte husmødre, hjemmeværende døtre eller som tjenestepiker. Hagemann gjør imidlertid et unntak for yrkeskvinnene i industri og moderne tjenesteyting som hadde fått større handlingsrom og frihet. Noen fikk også høyere sosial status. For kvinner fra borgerskapet og embetsstanden kunne et liv som yrkesaktiv bety statusfall, men for mange gav yrkeslivet ny selvbevissthet og nye fellesskap.[6] I 1875 var en tredjedel av kvinnene i yrkeslivet, og denne andelen holdt seg ut 1800-tallet, før den utover på 1900-tallet begynte å gå sakte tilbake.[7]

Eirinn Larsen har dokumentert at antall gifte kvinnelige entreprenører økte sterkt i årene mellom 1870 og 1900. De etablerte seg med matforretninger, frisørsalonger, klesbutikker, kafeer, vertshus og hoteller. På slutten av 1800-tallet var det næringslivet som gav de beste mulighetene for både ugifte og gifte kvinner som søkte egen inntekt, økt fortjeneste og et bedre liv for seg selv og sine. Larsen får fram at kvinnelige entreprenører både utnyttet og overskred de etablerte forestillingene om det å være kvinne. En viktig forutsetning for kvinners inntreden var liberaliseringen av handel og håndverk som hadde foregått på 1800-tallet. De selvrealiserte yrkeskvinnene i hovedstaden rundt 1900 utgjorde imidlertid aldri en enhetlig gruppe kvinner, verken sosialt eller aldersmessig. Noen var enslige og ugifte, andre gifte eller enker. Kvinnene som slo seg opp som selvstendige næringsdrivende, kom til å utfordre det borgerlige husmoridealet, og mange av de mannlige grossistene reagerte negativt på sine kvinnelige konkurrenter.[8]

I 1883 skrev Bodø bys formannskap at

«kvinner i arbeide havde en sterkere selvbevidsthed end de der vier sig helt og holdent til hjemmet og familien».[9]

Pikeskolen i 1870-årene og middelskolen i 1880-årene bidro til økt utdanningsnivå for borgerskapets kvinner i Bodø, og med større kunnskap og kompetanse som kunne omsettes som ansatte eller eiere i bedrifter.[10]

Det store prinsipielle spørsmålet i Misvær samtaleforening utenfor Bodø vinteren 1885–1886 gjaldt «kvindesagen». Særlig på ett møte gikk diskusjonen høylytt. I denne bygda hadde både liberale og konservative menn gått sammen om å danne en diskusjonsforening. I 1882 hadde kvinnene fått adgang til å ta examen artium og kort tid også rett til å studere ved Universitetet i Kristiania, og dette tok forsamlingen stilling til. Én taler tok til orde for at kvinner burde være likestilt med mannen i «mange henseende». Han fikk tilslutning fra en annen taler, som hevdet at kvinnen var blitt forurettet i mange tilfeller. Han syntes det var synd at enker med gårdsbruk «ikke fikk være og ordne kommune- og skolesager».

En tredje taler sluttet seg også til dette og viste til den gamle og urettferdige arveloven som hadde gitt kvinnen halv arverett i forhold til mannen. Han mente det også var urettferdig at kvinner skulle ha lavere lønn enn menn. Ett innlegg skilte seg skarpt ut fra det liberale flertallet som talte om likestilling. Debattanten la vekt på Guds egne ord til den første kvinne i Mosebok 3, og han konkluderte: «Kvindens plads er i hjemmet.» Kvinnene burde riktignok ikke være uten opplysning, men han ville fraråde enhver fra de mandige kvinner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har fremtraadt for offentligheden.»[11]

Her møter vi spenningen mellom to ulike forståelser av kvinnerollen, den som de liberale og den som de konservative målbar. Men det fantes ingen kvinnesaksforening i Salten, og kvinnene var nokså fraværende i både foreningsliv og i det politiske liv. Vi finner i 1880- og 1890-årene ingen avisinnlegg fra kvinner. Men de ytret seg likevel, og såpass høyt at det nådde både embetsmenn og politisk ledelse. Flere mer eller mindre anonyme brev har havnet i de offentlige arkivene.

Kvinnene kom til å tilkjennegi sine kritiske synsmåter. Et brev fra 1879 fra en anonym kvinne, som havnet hos fogden, forteller sitt. Brevet var nok ment for en god venninne i Bodø landsogn. Kvinnen hadde skrevet under med navnet Mari, og hun skrev til Karen:

«Tenk om vi havde veret mænd. Tænk hvad vi to kunne ha udrettet. Det er ikke vore evner det står på, men de mange stengsler vi møder. Tenk om nogle flere av disse hadde veret revet vækk.»[12]

En bykvinne i Bodø skriver noe lignende i 1885. Brevet hun skrev, var trolig ment som et rundskriv, og lensmann og fogd fikk til slutt fatt i det:

«Om jeg havde veret mand, vilde flere ha lyttet til mig, set mig og taget mig på en alvorlig maade. Og mange dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvinde er megen arbeide og slid, og lidet af ære og berømmelse.»[13]

Kvinnenes ord nådde også mennene. I 1875 konkluderte Bodø bys formannskap med at en også måtte høre hva kvinnene mente om ulike saker som angikk byen. Det fantes mange kloke husmødre i byen, het det. En hadde merket seg klager fra flere kvinner om at kvinner ble neglisjert, og møtt påstanden om at kvinner var like kloke og fornuftige som menn.[14] I 1876 hadde en kvinne fra Skjerstad skrevet:

«Nu maa snart kvinnene faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og husholdningen trænger. Manden ville ikke have magtet at leve uden os særlig lenge. Men vi leve stadig vækk uden en mand, og det med stort hell.»[15]

Kvinneforeningenes kvinneroller

Det må være riktig å si at kvinneforeningene på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, og da særlig sanitetsforeningene, ytet samfunnsnyttig arbeid som framsto som en forlengelse av kvinners omsorgsfunksjoner i hjemmene. Ut i det offentlige liv tok de med seg oppgaver fra hjemmet som var knyttet til morsrollen og husmorrollen. Misjonsforeningene sendte penger til misjonen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og husflid som kvinnene hadde tilvirket selv. Arbeidet som ble mest lagt merke til, utførte sanitetsforeningene. La oss se på sanitetsforeningen i Ås i Follo som ble stiftet i 1913.[16]

Kvinnenes Sanitetsforening. Bildet er tatt 30. september 1905 (foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)

Sanitetskvinnene begynte tidlig å dele ut mat og klær til fattige, både voksne og barn, og særlig var hjelpen rettet inn mot fattige tuberkuløse. De ansatte en sykepleierske på egen regning. Sykepleiersken til sanitetsforeningen gikk ikke bare på sykebesøk, hun gav også gode råd og informerte unge kvinner og husmødre. I den forbindelse ble det opprettet en hjelpestasjon hvor det ble delt ut mat og klær til vanskeligstilte og hvor folk kunne klage sin nød. Etter hvert skaffet sanitetsforeningene i Follo seg en sykebil på deling. Videre fikk sanitetskvinnene bedret helsetilbudet for barn i skolen med utdeling av tannbørster og innføring av gratis legeundersøkelser. Det ble også diskutert om sanitetsforeningene skulle ta over ansvaret for tannpleien for barna. Det sa sanitetskvinnene nei til, fordi oppgaven ble for stor. Innføringen av spedbarnskontrollen like før utbruddet av den annen verdenskrig ble oppfattet som en stor bragd og et stort løft for sanitetskvinnene. Dette betydde mye for mange mødre. Ved å satse på tradisjonelle kvinneoppgaver og å opptre i kjente kvinneroller vant kvinnene innpass i offentligheten, og kanskje like mye halvoffentligheter der den private sfæren var vanskelig å skjelne fra den rent offentlige. Dette gav deres virksomhet stor legitimitet i bygdesamfunnet.

Kari Melby har tegnet opp tre ulike strategier som kvinneforeningene fulgte i første del av 1900-tallet, eksemplifisert i Norges Husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940.[17] Den ene strategien eksponerte kjønnsforskjellene. Den andre la kjønnsforskjellene til grunn mentalt, men brukte den ikke strategisk. Den tredje strategien kom isteden til å aksentuere kjønnsnøytralitet. Lærerinneforbundet ble stilt overfor dilemmaer og kom i spennet mellom to ulike kvinnepolitiske linjer. Hovedtyngden av lærerinnene gjorde kvinners forskjellighet til sitt viktigste våpen. Kvinner skulle ha likestilte posisjoner fordi de representerte en annen type arbeidskraft og andre kvaliteter enn menn. Ikke minst hadde kvinnelige lærere større omsorgsevne som «samfunnsmor». Det utløste krav om at kvinne skulle ha undervisningsmonopol på lavere trinn, og vinne innpass på høyere klassetrinn og ikke minst i lederposisjoner. Lærerinnene kom også til å kreve lik lønn, lik pensjonsalder og lik rett til ved inntak til høyere skoler og ved ansettelse. Husmorforbundet valgte systematisk å argumentere for å heve status og rettighetene til husmødrene gjennom å hevde kvinnenes komplementære rolle innenfor en tradisjonell kjønnsorden. Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen.

Og for forbundet dreide seg først og fremst å få politikk og samfunn til å verdsette husmødrene høyere enn det som hadde vært tilfellet. Kvinneforeningene måtte virke innenfor snevre rammer for hva en kvinne kunne forventes å være.

Hva var vunnet?

Kvinner fikk begrenset stemmerett i 1901 og 1907 ut fra egen inntekt og felles formue med mann, og allmenn stemmerett i 1913. Mye av begrunnelsen lå i hva selvgjorte kvinner hadde prestert og lykkes med. Kvinnelig entreprenørskap fra 1870-årene og utover markerte til en viss grad en ny kvinnerolle. Det var kvinner som var økonomisk uavhengige, men deres forretningsvirksomhet var i mange tilfeller en forlengelse av husmorens plikter. De selvhjulpne kvinnene lagde mat, stelte, ryddet, satte opp blomster, klippet hår, sydde og la opp klær og viste omsorg for gjester. Kvinneforeningene besto av hjelpsomme husmødre, som overførte sine funksjoner fra hjem til en offentlighet, eller halvoffentligheter, på fattigbesøk eller på helsestasjonen. Med stemmerettskampen og fullstendig stemmerett for kvinner i 1913 ble likhetsprinsippene kronet med seier. Og kvinnene var ikke lenger fra naturens side politisk uskikket.

Imidlertid betydde heller ikke denne framrykkingen noen avgjørende endring av kvinnerollen. Stemmerettskvinnene markerte ofte at deres ståsted og deres framtid var som husmødre, men det rådde misnøye om at man hadde tatt for få skritt. I 1903 skriver en kvinne i Råde i Østfold. «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle.»[18] En annen kvinne fra samme bygd skrev i 1919: «Vi faar stemme, men ikke bestemme.»[19] I 1920 skriver en kvinne i Ås at

«stemmeretten har gitt kvinder en stemme, men ikke en ny samfundsrolle. Vi skal fremdeles tjene mand og børn.»[20]

I 1920 sto husmorrollen sterkere enn noen gang i Norge, og bygdekvinnens tradisjonelle all-kompetanse var i ferd med å bli mer innskrenket. Var lite vunnet?

Svaret er både ja og nei. Ja, for dem som ønsket at kvinner fikk en helt ny, definert samfunnsrolle, som også ville endre forventningene til mannens oppgaver og kompetanse. Nei, for mange andre. For flertallet av kvinneaktivistene i foreninger, litteraturen og avisspaltene var nemlig ikke målet å omdefinere helt kvinnens samfunnsrolle. Hjem og familie skulle fremdeles være en viktig arena for kvinner. Men kvinners innsats burde verdsettes mer, og kvinners særart løftes fram som et samfunnsgode. De burde også få lov til å bestemme mer over seg selv, og få større samfunnsinnflytelse. For mange hadde nettopp kvinner med sine særskilte egenskaper, som høy moral, store omsorgsevner og andre psykososiale kvaliteter, gode forutsetninger for å fylle roller i politikk og offentlighet. Erfaringen som husmor gjorde kvinner egnet som bedriftseiere, foreningsmedlemmer og kommunepolitikere, var konsekvensen av den kvinnelige særartsargumentasjonen.

«At være husmoder, er den beste samfunnspligt og det største samfundsansvar, og kvinnen den beste statsmand,»

skrev en fattig kvinne som søkte om pengeunderstøttelse i Ås i 1878. Hun var indignert om hvor lite «politisk evne og samfundsforståelse» som bygdas «herrestyre» viste, etter at hun og andre kvinner hadde fått avslag på fattigstøtte som enker.[21]

Litteratur

Berget, Bjørg Ida 2011: «Det første skridt paa offentlighedens bane». Innføring av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Dørum, Knut 2007: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås 1850–1940. Ås bygdebokverk, bd. 1. Elverum.

Dørum, Knut 2013: Byen blir sentrum. Bodøs historie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.

Gahre, Stine 2012: Allmenn stemmerett for kvinner i lys av stortingsdebattene fra 1890 til 1913. Rettshistoriske studier nr. 24. Institutt for offentlig retts skriftsserie, nr. 1/2013. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hagemann, Gro 2005: «De stummes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo, s.157–253.

Larsen, Eirinn 2012: «Selvgjorte kvinner. Kjønn, entreprenørskap og næringsliv rundt 1900», Heimen 2012/2, s. 127?144.

Larsen, Eirinn 2014: «Forretningskvinnene inntar næringslivet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Oslo, s.139–161.

Melby, Kari 1995: Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i historie. Senter for kvinneforskning, NTNU. Trondheim.

Moksnes, Aslaug 1984: Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo.

Stuksrud, Brit Connie 2009: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldsbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Avhandling for graden dr.philos. Universitetet i Bergen.

Fotnoter

[1] Stuksrud 2009.

[2] Gahre 2012, Berget 2011.

[3] Bergens Tidende, 8. nov. 1878. «En kvindelig læseforening i Bergen».

[4] Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».

[5] Bergens Tidende, 27. nov. 1882.

[6] Hagemann 2005: 251.

[7] SSB, Historisk statistikk 1994, Arbeidskraft tabell 9.4.

[8] Larsen 2012 og 2014.

[9] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1883. Brev fra Bodø bys formannskap, 2. aug. 1883.

[10] Dørum 2013: 384.

[11] Arkiv i Nordland, Misvær samtaleforening, møteprotokoll 1885–1887.

[12] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1879. Brev fra kvinne, som kaller seg «Mari», til en annen, som hun kaller «Karen», datert august 1879.

[13] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1885. Anonymt brev fra «en bykvinde» til «en anden bykvinde», 4. des. 1885.

[14] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1875. Brev fra Bodø bys formannskap. 12. juli 1875.

[15] Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1876. Brev fra «en kvinde i Skjerstad», 1. mai 1875.

[16] Dørum 2007, s. 433–458.

[17] Melby 1995.

[18] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra mars 1903.

[19] Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra april 1919.

[20] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfatter av en kvinne fra 1. april 1920.

[21] Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Brev fra Olga Andersen Nordby, 12. okt. 1878.

Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene. Vi er og blir nordmenn, ingen får oss fra det. Men nettop fordi vi er nordmenn, er vi mennesker med disiplin og med verdig holdning. Ingen smisking eller kryping. Heller ingen dum kjekking. «Bad losers» har vi ikke bruk for å være.

Talen er som en fars formanende preken, med konkrete råd for å forsøke å opprettholde rasjonell tenkning når angsten tar overhånd. Men mest av alt fungerer den som et slags nasjonalt trøstende og oppmuntrende håndtrykk: «Man kan vel ikke gi hverandre et håndtrykk gjennem radio. Jeg gjør det allikevel.»

Men tilbake til senhøsten. I forkant av dette felleskirkelige møtet en oktoberdag i 1940, hadde biskop Berggrav sammen med professor Ole Hallesby og rektor Hans Høeg, utarbeidet en erklæring om et Kristent Samråd, en slags kirkelig rådslagningsgruppe, og med det selve grunnlaget for kirkens kamp mot nazismen i Norge. Denne erklæringen fikk full tilslutning på møtet, og ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smeby, og prest Ingvald Bernhard Carlsen. Et persongalleri der flere tidligere hadde markert avstand til hverandre, men som nå samlet seg sterkt om denne saken.

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museumcba

Ole Hallesby fotografert i sitt hjem i 1949.

Noen dager seinere, 28. oktober, gikk gruppa offentlig ut med erklæringen på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus, og både møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet. I forlengelsen av det holdt Ole Hallesby, Johan Støren, Ludvig Hope og Eivind Berggrav hver sin tale. Talene er fulle av rop om omvendelse, om å stå sammen, om å søke Gud og bønnen mer. Jeg tar med noen glimt fra Hallesbys tale. Ole Hallesby taler med sitt vante, tydelige språk om Guds veldige hånd, om synd og om bønn, og om krigen som en straff fra oven:

Den 9. april la Gud sin veldige hånd på oss alle i Norge. Det kom så uventet og overraskende. Vi var uforberedte her i landet. Ikke bare militært, men også åndelig. (…) Da måtte jeg ydmyge mig og innrømme at Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.

Den ferske erklæringen løftes fram som et lys i mørket:

Og idag må jeg nevne den store gave og den store glede, som det sikkert er for oss alle, at vi kan holde dette møte, for å dokumentere den nye enhet som er skapt i vår kirke.
At vi nu kan stå sammen, som I hørte, uten omsvøp på Guds inspirerte ord efter vår lutherske bekjennelse, det er i sannhet virket av Guds veldige hånd, og ikke av noe menneske.
Og det mest gledelige er dette, at enheten ikke er bygget på et kompromis, at man altså ikke har skapt en ny grunn for enhet. Nei, det nye er enheten på den gamle grunn.

Kristent Samråd utarbeidet senere brevet Kirkens grunn, der Den norske kirke hevdet sin åndelige frihet og suverenitet under okkupasjonen. Brevet ble lest opp fra prekestoler rundt om i landet 1. påskedag 1942, og la grunnlag for at et stort flertall av statskirkens prester nedla sine embeter. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, og Den midlertidige kirkeledelse overtok. Seinere ble de fleste av rådets medlemmer arrestert og sendt til Grini.

Kilder: 
Oscar Handleland (1945): Kristent Samråd i kirkekampen
snl.no
no.wikipedia.org

«Frihet tar med dette nummer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redaksjonen, ekspedisjonen og trykkeripersonale anledning til å samle krefter til høstens og vinterens arbeid. Det neste nummer, nr. 44, blir altså datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imidlertid understreke vår gamle appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nødvendig enn noen gang i tiden som kommer. La ikke midlertidig motgang og forbigående skuffelser sløve motstandsviljen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne krigen!»

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme ettermiddag innført pressesensur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekonferanse hvor det ble gitt klare direktiver for hvordan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun publiseres stoff som var fordelaktig for den tyske okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Noe annet ville føre til «de skarpeste motforholdsregler». Videre skulle pressen ifølge direktivene «skape opinion og lede befolkningen». I dette lå det ifølge historiker Hans Luihn at pressen hadde som oppdrag å nazifisere det norske folk for å skape et Norge som sto på okkupasjonsmaktens side.

Den frie offentligheten ble med andre ord strupet av tyskerne, og dette førte til at mange aviser la ned for å unngå nazifiseringen, men mange fikk også forbud mot å fortsette. Dette skapte behov for en ny type aviser: De illegale avisene som ble produsert og distribuert utenfor okkupasjonsmaktens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

I den første tiden av okkupasjonen var informasjonsbehovet blant den norske befolkningen stort, og dette ble hovedsakelig dekket gjennom de norske radiosendingene fra BBC i London. Dette var imidlertid ikke nok, og de første illegale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket altså et avisbehov, men det handlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.

Allerede i løpet av våren og sommeren 1940 så man det som kan sies å være forløperen til de illegale avisene: illegal spredning av informasjon og skrifter så som «Kongens nei», direktivene okkupasjonsmakten påla pressen, diverse dokumenter fra tysk side som ikke var beregnet på offentliggjørelse og patriotiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ overgrep, lister over NS-medlemmer og jenter som hadde omgang med tyske soldater.

Det var først høsten 1941 – da okkupasjonsmakten beslagla radioapparatene – at antallet illegale aviser virkelig blomstret opp. Noen av de som ble de store, sentrale illegale aviser, som London-Nytt, London-radio og Radio-nytt, ble startet i denne perioden. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nordmenn unnlot å levere inn radioapparatene sine.

Tortur og henrettelser

Omfanget av illegal avisvirksomhet er ukjent, men ifølge Statsarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 illegale aviser i Norge under krigen. Da det var svært farlig å involvere seg i arbeidet med illegale aviser, ble de fleste utgitt for kortere perioder. I 1940–41 risikerte man fem års fengsel, men i 1942 satte en forordning fra Reichskommissar Terboven dødsstraff som strafferamme for delaktighet i illegal avisvirksomhet. Totalt ble rundt 4000 personer arrestert for befatning med slik virksomhet. I underkant av 100 mennesker ble henrettet.

Ifølge Luihn ble et betydelig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mistet livet i fangenskap, men vi vet at mange døde i etterkant av krigen på grunn av mange år med brutal og umenneskelig behandling i de tyske fangeleirene. Også i det okkuperte Norge ble tortur benyttet systematisk for å rulle opp den illegale pressen. Tyskernes torturmetoder var både psykiske og fysiske, og hadde til hensikt å utmatte offeret på en rekke forskjellige brutale måter.

De som var involvert i denne form for motstandsarbeid på ulikt nivå tok altså store sjanser. Derfor var det også slik at avisene ofte endret navn for å hindre Gestapo i arbeidet med å rulle opp de som var involvert i produksjon og distribusjon. Av samme årsak vandret avisene fra leser til leser under mottoet «send den videre».

Opplag og lesere

Det har aldri blitt forsøkt beregnet hvor mange lesere de illegale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de menneskene som tilhørte motstandsbevegelsen. Opplagene kunne være fra noen få hundre til flere tusen. For eksempel hadde den største og mest betydningsfulle illegale avisen, London-Nytt, et totalopplag på nesten 1,5 millioner. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsier et snittopplag på 3000.

De fleste illegale avisene formidlet nyheter som var fanget opp av andre nyhetskilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hovedsakelig som selvstendige journalistiske produkter. Like fullt var de av stor betydning for den norske motstandskampen og spilte en viktig rolle som informasjonskanal i den norske offentligheten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen “Alt for Norge” i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stemmen fra London”. Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).

Den svenske TT-korrespondenten i Oslo, Benkt Jerneck, mente at den illegale pressen – tross sine begrensninger – var den eneste akseptable pressen for nordmenn fordi den var fri og stimulerende, samtidig som den etterstrebet saklighet og pålitelighet. Ifølge Jerneck fylte den illegale pressen samlet sett den funksjonen en ikke-sensurert presse ville fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent teknisk var de illegale avisene primitive i utførelse. De var hovedsakelig stensilerte, maskinskrevne med gjennomslag, håndskrevne og noen få var trykte. Det var i denne perioden moderne duplikatorer på markedet, men da disse var sjelden vare ble de illegale avisene stort sett produsert ved bruk av gamle trykkerimaskiner. I okkupasjonstiden var en god duplikator gull verdt for motstandsarbeidet og det var ikke uvanlig at disse ble stjålet. For eksempel stjal utgiverne av den illegale avisen Norge – som begynte å utkomme i februar 1941 — en duplikator på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og stensiler ble derimot «lånt» av Aker kommune, mens stensileringen foregikk på en hytte i Vestmarka i Bærum.

Norge fikk imidlertid – som mange andre illegale aviser i landet – en kort historie. Statspolitiet klarte å rulle opp avisen i oktober 1941, og 40 personer som var involvert i virksomheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse duplikatorer og trykkeriutstyr. Trykkeriene måtte derfor ofte flytte fra sted til sted. De illegale avisene som er bevart er derfor preget av trykkmessig dårlig kvalitet og at de ble produsert og utgitt under vanskelige forhold. Videre har det faktum at de har gått igjennom mange hender og ofte ble gjemt i for eksempel syltetøyglass og veggpaneler, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren forbundet med å lese og distribuere avisene, er dessverre mye av materialet gått tapt.

På side tre i første nummer av “Folkeviljen” i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

De fleste av de stensilerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvanlig at utgiverne av forsiktighetsgrunner endret navn på avisene. I noen tilfeller ble hvert nummer utgitt under ulike navn, mens i andre tilfeller ble aviser i enkelte perioder utgitt uten navn. Den illegale avisen Frihet endret ifølge Luihn av forsiktighetsgrunner navn til Folkeviljen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en tegning av den tyske propagandaministeren, Joseph Goebbels, bemerket avisen likheten mellom ham og den norske propagandasjefen, Gulbrand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde manglet klumpfot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «publikummer» i tegningen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurser i å forsøke å oppspore avisen.

To tredeler av de illegale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hovedstaden. Det var kun få aviser i landet for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hensyn til omfang og opplag. Dette skyldes bosettingsstruktur og at de mindre bygdesamfunnene var mer gjennomsiktige. Det var like fullt en betydelig nyhetsspredning i de fleste bygdene, men dette foregikk som hovedregel muntlig. De illegale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover landet. Særlig mens man fortsatt kunne sende avisene noenlunde trygt i posten var en del bygdesamfunn godt forsynt. Flere illegale aviser hadde også distributører på landsbygden. Men det var likevel få bygdesamfunn som både regelmessig og over lengre tid hadde en organisert distribusjon av trykte eller stensilerte illegale aviser. Da postsensuren ble skjerpet i 1942 måtte imidlertid mange aviser stoppe distribusjonen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vanskelig å finne stoff i det okkuperte Norge. Hendelser som arrestasjoner, terror, henrettelser, varemangel, mørklegging og psykisk press etter tyske militære seire gjorde at de illegale avisene hadde rikelig med stoff å meddele. Men også vår nasjonale fortid, samt politiske og kulturelle begivenheter som var av betydning for den norske nasjonalfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbevissthet og moral. Avisene brakte med andre ord hovedsakelig innenriksstoff. Dette skyldtes delvis at store deler av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra London, og delvis at krigsnyhetene i starten av krigen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også illegale aviser som trykket krigsnyheter i form av oversiktsartikler og kronikker. Luihn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradisjonelle aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Svenske aviser var også en viktig kilde til stoff i de illegale avisredaksjonene. Pressekontoret i den norske legasjonen i Stockholm sendte jevnlig pakker — via kurerer – med utklipp fra svenske aviser. I disse avispakkene fikk de illegale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göteborgs handels- och sjöfartstidning, Eskilstuna-kuriren, Vestmanaläns tidning og Trots alt.

Videre var kunngjøring av paroler en sentral del av den illegale avisvirksomhet. Disse var ofte impulsive og absolutte. I okkupasjonens første tid ble parolene hovedsakelig skapt av den illegale pressen. Men etter hvert som den organiserte hjemmefrontsledelsen fikk pressekontakter, ble de illegale avisene formidlere av holdningsparoler. Parolene hadde en viktig funksjon i form av å gi leserne noen direktiver og veiledninger, da de utsatte seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriver parolene som av ofte generell art – om at man skulle stå sammen, ikke sladre om ting man hørte, vise fasthet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okkupasjonsmakten av den illegale pressen. Avisene publiserte både tekster, karikaturer og tegneserier som latterliggjorde og demoniserte tyskerne, NS-medlemmer og kollaboratører. For eksempel skriver Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio putter herr Mæhle inn en applausplate på passende steder: sannsynligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriver 09.01.1941: “Det fortelles at konst. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkommisariatet for underslag. Det er visst med margarin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten latterliggjorde den illegale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Luihn 1995) Klikk for større versjon.

Ifølge Ottosen var de første illegale avisene rene opinionsorganer. Disse opererte uten nærhet til tradisjonelle avisers kvalitetskrav med hensyn til kilder eller normer for god skikk. Videre publiserte de rene rykter, som for eksempel hvem som sto i NS. Analysene kunne være preget av ren ønsketenkning, men mange var også ansvarlige organer. Luihn hevder at dersom man ser bort ifra den illegale pressens spesielle innhold knyttet til motstandskampen, som paroler og lister over NS-medlemmer, så vil innhold og journalistisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bakgrunnen for hans påstand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i illegal pressevirksomhet. Videre var det mange yrkesjournalister som deltok i de illegale avisers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tyskerne rullet opp illegale aviser med jevne mellomrom gjennom hele okkupasjonstiden. Denne virksomheten var særlig omfattende høsten 1941, sommeren og høsten 1942, høsten 1943 og i februar 1944. Ifølge Luihn oppnådde tyskerne betydelige resultater i sin kamp mot den illegale fri pressen. Det var mange arrestasjoner, ødeleggelser av avisorganisasjoner, deportasjoner og henrettelser. Men okkupasjonsmakten fikk likevel ikke noen fullstendig seier over den illegale pressen. Dette fordi den norske hjemmefronten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avsnitt samtidig. Den illegale avisvirksomheten står dermed igjen som et sentralt kapittel i den norske idelogiske motstandskampen under okkupasjonstiden.

Det ble aldri noe nr. 44 av den illegale Stavangeravisen Frihet. Hele gruppen ble rullet opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 personer ble arrestert. Gestapo og norsk statspoliti møtte opp både i hjem og på arbeidsplasser for å arrestere motstandsfolkene bak avisen. De fleste ble sittende fengslet til krigens slutt, noen ble sendt til Tyskland og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Frihet (1942): Nr. 43. Illegal avis.

Hvepsen (1943): Nr. 3. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Jerneck, Benkt (1943): Folket utan fruktan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Söners forlag, Stockholm.

Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–45: en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket, Oslo.

Luihn, Hans (red.) (1995): «Illegale aviser 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Biblioteksentralen.

Luihn, Hans (1960): De illegale avisene: den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen. Universitetsforlaget, Oslo.

Luihn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hemmelige presse i Norge 1940–1945. Universitetsforlaget, Drammen.

Ottosen, Rune (red.) (2010): «Parti, presse og publikum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk presses historie. Bind 2. Universitetsforlaget, Oslo.

Statsarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vinne (1941): 09/01. Illegal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Men budskapet blir også kalt for “Kongens første nei”. Det kom nemlig et annet og minst like viktig nei: En tale som Kongen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons viktigste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne talen og se hvordan den ble til:

Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den 7. juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propaganderer for å undergrave dens posisjon ytterligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.

I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichskommissar Terboven vil avsette regjeringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjonsmakten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.

Utenriksminister Halvdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksil-myndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere regjeringskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.

Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf)cba

Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.

Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at Konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.

Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kongens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndighetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om Konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.

Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.

Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.

“Kongens andre nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.

I etterkant har det vært spekulert i om det faktisk var en drukningsulykke, eller et attentat enten fra motstandsbevegelsen, NS eller tyskerne. Man har aldri fått noe sikkert svar, men i biografien Triumf og tragedie fra 2012 peker Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad på flere omstendigheter som tyder på at Lunde var blitt for kritisk til tyskerne og måtte ryddes av veien. Som rikspropagandasjef i Nasjonal Samling og minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, hadde han frem til sin død vært den ledende strateg bak nyordning av mediene og kulturlivet under okkupasjonen. Kort tid før sin død skal Lunde ha planlagt å flykte til England.

Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)

Gulbrand Lunde spilte en sentral rolle i å skape en nazistisk offentlighet i Norge under krigen. Lunde representerer således et viktig, men ofte glemt kapittel i norsk offentlighets historie, som på mange måter understøtter Kjartan Fløgstads påstand om at nazistene ikke først og fremst var udannede bøller, men tvert imot tilhørte samfunnets eliter. Historien om Lunde handler om en talentfull og innflytelsesrik forsker som før han døde var en av Vidkun Quislings mest betrodde menn.

Talentfull forsker

Lunde beskrives som en kvikk og skrivekyndig unggutt som vokste opp i en konservativ familie i Bergen. Sønnen til arkitekten Sigurd Lunde og sangpedagogen Inga Lunde oppnådde som 17-åring de beste karakterene noensinne ved Bergen katedralskole. Da han etter artium arbeidet som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri, skal han ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden. Ifølge Arntsen og Harestad kom frykten for kommunismen og den enorme begeistringen mange næret for bolsjevikrevolusjonen i Russland til å forme Lundes politiske ståsted og etter hvert virke.

I 1920 reiste Lunde til Zürich for å studere ved Technische Hochschule. Han tok doktorgrad i kjemi ved Albert-Ludwigs Universität i Freiburg kun 24 år gammel, og ble etter hvert universitetsstipendiat ved Mineralogisk institutt ved Universitetet i Oslo. I denne perioden arbeidet han under en av mellomkrigstidens mest anerkjente naturvitere, professor Victor Moritz Goldschmidt, som hadde jødisk bakgrunn. Lunde var blant annet medforfatter på ett av bindene til Goldschmidts hovedverk.

I 1928 var Lunde på rundreise i USA og holdt en rekke foredrag. Lunde imponerte amerikanerne, og ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis, som han takket nei til. Samme år søkte han et professorat ved Mineralogisk institutt, en stilling han sannsynlig ville fått hadde han ikke trukket søknaden da han ble tilbudt direktørstilling ved Hermetikklaboratoriet i Stavanger. Lundes forskning endte med 145 produserte arbeider på 15 år, og hadde han ikke valgt feil side under krigen, ville han trolig stått igjen som en betydelig norsk kjemiker. I stedet har Gulbrand Lunde først og fremst blitt husket som “Norges Goebbels”. Aliaset fikk han både på bakgrunn av sin retoriske begavelse og en viss utseendemessig likhet med den tyske propagandaministeren.

Forfengelig gründer

Det er usikkert hvorfor Lunde valgte å skifte beite, da den nye jobben som direktør ved det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger statusmessig ikke var i tråd med de akademiske ambisjonene han tidligere hadde utvist. Ifølge Arntsen og Harestad kan Lundes forfengelighet og ønske om å leve standsmessig være en forklaring. Lønnen ved laboratoriet i Stavanger var 50 prosent høyere enn hva han ville tjent som professor i Oslo. Lundes akademiske ambisjoner kom raskt til uttrykk ved Hermetikklaboratoriet da han forsøkte å opprette en formell tilknytning til Universitetet i Oslo. Forsøket ble stoppet av Hermetikklaboratoriets styre, som mente at forskningen først og fremst skulle være økonomisk fundert.

1930-tallets Stavanger var preget av klassekamp og sterke politiske spenninger mellom kommunisme og fascisme. Historikere har ikke påvist noen politisk interesse hos Lunde før han sommeren 1933 ble knyttet til folk i Stavanger Fedrelandslag som arbeidet med å danne et lokalt NS-lag. Men sommeren 1929 var han og kona Marie på reise i Tyskland og de skal begge ha blitt tiltrukket av nazismen og den voldsomme aktiviteten fra Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Arntsen og Harestad hevder at nasjonalsosialistene appellerte til handlingsmennesket Lunde, til tross for at de var kontroversielle. 1929 var et vendepunkt i europeisk politikk. Krakket på New York-børsen og den påfølgende økonomiske depresjonen førte til krise i europeisk økonomi. Dette førte til politiske krisetilstander, som igjen gav grobunn for ekstremisme på den politiske høyre- og venstresiden. Da Lunde kom hjem til Stavanger i 1930, fant det sted en voldsom mobilisering av begge sider foran stortingsvalget. Frem til 1935 var Stavanger Ap det rødeste partilaget i landet, og som direktør fikk Lunde også gjennom flere konflikter med byens arbeidere erfare radikalismen i Stavangers arbeiderbevegelse, noe som kan ha tent en ytterligere gnist i hans engasjement for nazismen.

Videre kan hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen, være en forklaring på Lundes inntog i NS. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.

Ifølge Arntsen og Harestad mistet Lunde i denne perioden noe av gløden i arbeidet på Hermetikklaboratoriet, og gründeren i ham så en mulighet i det å delta i etableringen av noe nytt. Allerede etter tre måneders medlemskap i NS-laget i Stavanger markerte Lunde seg som en lederskikkelse, og ble belønnet med en tredjeplass på NS’ liste for Rogaland og Vest-Agder til Stortingsvalget i 1933. Lunde tilskrives også den valgsensasjon som fant sted da Nasjonal Samling fikk 12,1 prosent av stemmene ved lokalvalget i Stavanger i 1934 – partiets beste valg i noen større by.

Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem

Gulbrand Lunde var svært aktiv i partiarbeidet, noe som illustreres av hans engasjement i diverse NS-organer. Lunde var sentral da NS i Stavanger ga ut dagsavisen Vestlandets Avis i 1934. Han gikk inn med kapital og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det meste av det politiske stoffet. Hun bisto som hans sekretær. Selv om Valdemar Hansteen offisielt var redaktør for avisen, var det i realiteten Lunde som var den egentlige politiske redaktøren. Da han ble propagandasjef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-meddelelser i 1935. Dette var et internt meldingsblad særlig beregnet på tillitsvalgte. Her analyserte og kommenterte han de andre partienes partiprogrammer samt tok for seg organisasjonssaker og retningslinjer for propaganda. I en periode – etter at Vestlandets Avis gikk inn – drev Lunde ukeavisen Norges Vei fra sin private bolig i Welhavens gate 3 i Stavanger.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Samtidig var Lunde den absolutt mest aktive bystyrepolitikeren i NS-gruppen i Stavanger bystyre. Da han kom inn høsten 1934, fikk han det nest høyeste stemmetallet i NS-gruppen. Kun den tidligere Høyre-representanten Halvor Næs fikk flere.

Lunde kjørte konsekvent frem partiets prinsipielle synspunkter, som da NS-gruppen ble tvunget til å velge side mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige i en såkalt “ugildhetssak”. En representant for Kommunistpartiet ble erklært “ugild”, eller inhabil, etter en omstridt lov vedtatt i 1932 etter å ha mottatt fattigunderstøttelse, og var derfor ikke valgbar og ble kastet ut av salen av politiet. Arbeiderpartiet ønsket å vedta en uttalelse mot loven, mens de borgerlige, inkludert NS, ville ha saken utsatt. Lunde valgte å støtte Arbeiderpartiet etter at et eget NS-forslag falt, til tross for at ordlyden i Aps forslag sa at demokratiske prinsipper måtte gjelde. Lundes motivasjon var ikke hensynet til folkestyret, men derimot et sosialpolitisk hensyn som han begrunnet i at loven var et hån mot de som uforskyldt var blitt arbeidsløse på grunn av den økonomiske krise som det liberalkapitalistiske system hadde skapt. Dermed fikk de marxistiske venstrepartiene – hans hovedfiende – støtte fordi at Lunde ville markere et prinsipielt syn.

Under normale omstendigheter benyttet han imidlertid enhver anledning til å markere avstand til marxismen. Han kunne til og med være truende. Som da det i 1936 skulle stemmes over hvorvidt Arbeidernes turn- og idrettslag skulle få økonomisk støtte. Lunde krevde navneopprop og uttalte at de som stemte for ville for bli husket av de som kom til å styre landet i fremtiden.

NS-minister og rikspropagandasjef

Gulbrand Lunde viste seg å bli en viktig mann for partiet. Han ble utnevnt til propagandasjef av Quisling på nasjonalt nivå i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 og tre ganger utnevnt til minister, i april 1940, september 1940 og februar 1942. Lunde har blitt betegnet som partiets sjefsideolog og var en toneangivende aktør under NS’ nyordning av det norske samfunnet.

Som statsråd og rikspropagandasjef innførte Lunde sensur og stilte strenge krav til innholdet i kulturuttrykkene. Kulturinstitusjonene ble raskt tatt i bruk i propagandaøyemed, og Lunde benyttet særlig filmen som propagandamiddel. Han var selv en forholdsvis dyktig smalfilmer. Videre forfektet han et syn om at kulturen delvis var ødelagt av marxist-bolsjevikiske kulturpolitikere. Agitasjon mot marxismen og liberalkapitalismen kjennetegner for øvrig hele hans periode som politiker og rikspropagandasjef. Dette var et gjennomgående tema i Lundes mange politiske tekster og foredrag, som samlet utgjør flere bind.

Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS. Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket. Lundes nasjonalisme er videre blitt beskrevet som usedvanlig ekstrem, både med hensyn til virkemidler og målsetninger. Videre er den aggressiv og radikalisert med et revolusjonært og samfunnsomveltende innhold. Dette gir seg utslag i et ekspansjonistisk preg, xenofobe innslag i hans holdninger til det «fremmede», en romantisk forestilling om høymiddelalderen og vikingtiden som en norsk gullalder, og en idealisering av den «rene» norske bygdekulturen.

Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Dette, sammen med at han i 1942 angivelig hjalp den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Dersom det faktisk var slik at Lunde planla å flykte til England, kan slike antityske holdninger være en forklaring på hvorfor.

Til tross for at Lunde var svært ambisiøs og oppnådde personlig suksess som både forsker, direktør og politiker i ung alder, er hans ettermæle først og fremst preget av det katastrofale valget om å tre inn i NS-laget i Stavanger og senere som NS-minister og rikspropagandasjef. Om Lunde hadde valgt annerledes, kunne han kanskje stått igjen som en av Norges fremste kjemikere. Lundes politiske veivalg er likevel interessant og aktuelt, ikke minst fordi det tankegods han representerte er på fremmarsj i et Europa preget av både flyktningkrise og økonomisk usikkerhet.

Litteratur

Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad (2012): Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde. Commentum Forlag, Sandnes.

Fløgstad, Kjartan (2009): Grense Jakobselv. Gyldendal, Oslo.

Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.

To av opprørarane mista livet i samband med åtaket. Styresmaktene fekk raskt kontroll over situasjonen og sette inn 50 soldatar. I 1854 vart to av leiarane, Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, dømde til døden av Høgsterett og halshogde 14. oktober same år. Tre av opprørarane døydde før eller under rettssaka. Ni av dei fekk livsvarig fengsel, medan 15 slapp unna med fengselsstraffer på år eller månader. I tillegg måtte opprørarane svare til staten 3000 rein og opplevde med det økonomisk ruin. Med denne dommen fekk dette opprøret store dimensjonar.

Kvifor?

Korleis har så Kautokeino-opprøret blitt forklart? Ei forklaring lansert av etnografen Gutorm Gjessing er at det profitable brennevinssalet til handelsmannen og presten og alkoholmisbruket forderva samane økonomisk og moralsk, og at dette vart hovudårsaka til opprøret. Ei meir omfattande forklaring med fleire element er seinare lansert av sosiologen Per Otnes. Han meiner opprøret var ein sosial protest retta både mot framande inntrengarar drivne av profitthunger og mot eit hardhendt norsk rettsapparat. Dinest såg han ei religiøs motivering i læstadianismen, ei ny kristendomsforståing som den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) hadde forkynt og gjennom det fått mange tilhengarar blant norske og svenske samar. Læstadius mana folk til høgare moral og ville ha strenge forbod mot det han såg på som syndig livsførsel, og ikkje minst mana han folka sine til handfaste handlingar mot dei ureine, syndige og vantru. Både Gjessing og Otnes er samde om at det samiske opprøret gjekk ut frå ei rørsle som sosialt kjempa mot norsk overmakt, men som også fann næring i religiøs radikalisme som gjekk ut over dei som stod utanfor rørsla.

Mykje av det same synet har den nederlandske historikaren Nellejet Zorgdrager. Ho meiner i doktoravhandlinga si at hovudforklaringa på opprøret er dei kolonialistiske og nedlatande haldningane som embetsmenn og handelsmenn møtte dei med på kyrkjestaden, tingstaden og handelsplassen. I den sterkt karismatiske rørsla som Læstadius hadde skipa, fann samane ei sterk overtyding om at dei representerte det heilage og rettvise i møte med nordmenn som ikkje levde etter den rette trua. Dei kjende ei gudgjeven plikt til å straffe nordmennene. Noko som kan ha forsterka sinnet og misnøya, var grensesperringa mellom Noreg og Finland kort tid før opprøret som øydela for sommarbeitet i finske område for samane i Kautokeino-området.

Sosialt opprør og religiøs vekking

Tore Pryser summerer opp mykje av forskinga når han ser opprøret som eit resultat av brytingar mellom samar og norske innflyttarar, slik som prestar og lensmenn som var lite kvalifiserte og synte lite forståing for samisk kultur. Den læstadianske vekkinga som i forkynninga si gjekk til åtak på alkoholmisbruk og sedløyse, fekk sterk brodd mot presteskapet og dei verdslege styresmaktene som utnytta samane i brennevinshandelen og var brutale mot dei. Vekkinga hadde i åra før 1852 utløyste religiøse demonstrasjoner blant samane, og dei som hadde delteke, var blitt straffa med inndraging av rein.

Fra Nils Gaups filmatisering av Kautokeino-opprøret (Foto: Erik Aavatsmark/Rubicon)

Pryser har vilja sjå opprøret også i samanheng med Thrane-rørsla, sjølv om det ikkje var direkte samband. Ikkje minst vil han vurdere reaksjonane til dei norske styresmaktene som ei følgje av at Thrane-rørsla hadde truga stabiliten i det norske samfunnet. I ettertid såg styresmaktene mange spor av samband mellom samane og thranittane. Eitt indisium var at den tyskfødde Heinrich Anders frå det kommunistiske forbundet hadde vitja sjølvaste Læstadius i 1847. Pryser finn også prov for at både Høgsterett og statthaldar Løvenskiold i 1850-åra såg opprøret som ein trugsel mot stat og samfunn på line med Thrane-rørsla, og at det måtte vere ei kopling mellom Kautokeino-opprøret, Thrane-rørsla og februarrevolusjonane omkring i Europa. Høgsterett meinte samane hadde vilja tvinge fram ei samfunnsmessig jamstilling mellom seg og dei sosialt høgareståande, noko som ville øydeleggje sivilisasjonen. Rettssaka og dommen spegla frykta til styresmaktene for fleire opprør under inntrykket av revolusjonsforsøka rundt omkring i Europa i 1848. Handteringa av opprøret står fram som ein del av reaksjonen som Thrane-rørsla alt hadde utløyst.

Men straffereaksjonen vart mykje hardare mot samane enn mot thranittane. Til dels hang dødsstraffa saman med at Kautokeino-opprøret var valdeleg og førte til drap, til dels speglar straffa at tilhøvet mellom norske styresmaktene og samane var blitt meir og meir konfliktfylt. Som Einar Niemi poengterer, førte oppgjeret med samane til at læstadianisme som ei kristen retning for samane vart fordømd, og samane kunne ikkje lenger opent vere læstadianarar, sjølv om denne religiøse rørsla aldri braut med den norske statskyrkja. Ifølgje Niemi hadde biletet av samane som dei edle ville slått sprekkar med det blodige opprøret, og dei stod no fram som rå og framande. Dette bidrog til at den norske staten meir og meir stramma inn minoritetspolitikken sin i siste del av 1800-talet.

Frå edelt naturfolk til primitiv rase

Frå rundt 1860 og i 70–80 år framover dreiv dei norske styringsmaktene ein stadig meir systematisk fornorskingspolitikk andsynes kvener og samar i Nord-Noreg. Ein ville plante sterkare norsknasjonale haldningar hos samar og kvener nordpå. Nasjonsbygginga kom til å gå hand i hand med ei raselære som vurderte slike folkeslag som underlegne nordmenn i intelligens og kultur. Det galdt å minske identitetskjensla og samhaldet blant dei og undergrave språket og kulturen deira. Fornorskingspolitikken fekk sterkast utslag i språk- og skulepolitikken, og born og unge på skulebenken merka mest til tiltaka. Samar og kvener skulle tvingast til å lære seg norsk, leve som nordmenn og ta i bruk norske skikkar. Det kom restriksjonar mot å tale anna enn norsk på skulen.

Viktig var det også at Finansdepartementet i 1848 innleia ein politikk i Finnmark som betydde at styresmaktene ikkje i same grad som tidlegare godtok dei gamle bruks- og eigedomsrettane til samane, som var kollektive, ikkje knytte til einskilde personar. No ville styresmaktene rekne grunnen i Finnmark som statleg og ta frå «nomadefolk, lapperne» rettar, og nye og etablerte samar og kvener skulle ikkje få status som eigarar. I 1863 kom lova om statleg jordsal, følgd av ei ny lov i 1902. I 1869 kravde amtmannen at dei som kjøpte eller leigde seg jord i Sør-Varanger, måtte kunne snakke norsk eller svensk. Knut Einar Eriksen og Einar Niemi ser den langvarige fornorskingspolitikken i stor utstrekning som eit resultat av frykta for finsk ekspansjon i nordområda. Førestillinga om «den finske faren» i Noreg botna til ein viss grad i tendensar i nabolandet til å drøyme om eit Stor-Finland, der eit utanrikspolitisk mål kunne bli å innlemme finske område i andre land i Finland. Den kvenske befolkninga i Noreg kunne dermed bli ein trugsel. Sikring av territoriet mot Russland er også ein del av biletet. Det kom i stand avtalar om grensesperringar mellom landa i nordområdet, og i 1860 vart Noreg og Russland samde om utlevering av uønskte element, som for norsk del dreidde seg om å kvitte seg med kvenske innvandrarar som vart ein sosial og økonomisk byrde for det offentlege.

Fornorskingspolitikken kom langt på veg til å umyndiggjere samane politisk og kulturelt. Det norsk-etniske arbeidarklassen fekk aldri oppleve noko som kom i nærleiken når det galdt undertrykking og nedvurdering. Ein ny opposisjon nedanfrå reiste seg i 1860-åra.

Litteratur

Pryser, Tore 1982: Gesellar, rebellar og svermarar. Om farlege folk kring 1850. Oslo.

Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi 1981: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940. Oslo.

Niemi, Einar 2003: I nasjonalstatens tid, 1814–1940, bd. 2, i Norsk innvandringshistorie.

Zorgdrager, Nellejet 1997: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Oslo.

Gjessing, Gutorm 1953: Tragedien i Kautokeino. Håløygminne.

Otnes, Per 1970: Den samiske nasjon. Interesseorganisasjoner i samenes politiske historie. Oslo.