Generelt sett, i hvilken grad stoler du på informasjon fra norske nyhetsmedier når de rapporterer om følgende emner?

- Klima

Spørsmålet kunne besvares med svaralternativene I svært stor grad, I stor grad, I noen grad, I liten grad, Ikke i det hele tatt.

Den første grafen inkluderer alle disse svaralternativene. I de etterfølgende grafene er de opprinnelige svaralternativene redusert til tre kategorier. «Høy tillit» inkluderer respondentene som svarte at de i svært stor eller stor grad stoler på mediene når de rapporterer om klima. «Noe tillit» er de som svarte at de i noen grad stoler på denne typen informasjon, og kategorien «Lav tillit» inkluderer de som svarte «I liten grad» eller «Ikke i det hele tatt». Alle prosenter er rundet til nærmeste hele tall.

Overordnet: Flertall stoler på klimadekning

Overordnet ser vi at de fleste nordmenn i stor grad (4 av 10) eller i noen grad (4 av 10) stoler på informasjon fra norske nyhetsmedier når de rapporterer om klima.

Omtrent 5 prosent svarer at de i svært stor grad stoler på informasjonen, mens 4 prosent svarer at de ikke stoler på slik informasjon i det hele tatt. De gjenværende (omtrent 12 prosent) svarer at de i liten grad stoler på mediedekningen.

Kvinner har høyere tillit enn menn

Dersom vi deler opp svarene etter kjønn, ser vi at dobbelt så mange menn (1 av 5) som kvinner (1 av 10) har lav tillit til nyhetsmediene når de rapporterer av klima.

De yngste stoler mest på klimadekningen

Når vi ser på forskjeller mellom aldersgruppene, ser vi at de født i 1990 og senere i langt større grad har høy tillit til norske nyhetsmedier når de rapporterer om klima enn de øvrige aldersgruppene.

Mens 63 prosent av de yngste har høy tillit til mediedekningen, gjelder dette 45 prosent av de født mellom 1960–1989 og kun 35 prosent i den eldste aldersgruppen.

SV- og MDG-velgere stoler mest, Frp-velgere minst på klimadekningen

Grafen er basert på spørsmålet «Hvilket parti ville du ha stemt på dersom det var stortingsvalg i morgen?». Den høyeste tilliten til mediedekningen av klimasaker finner vi blant velgerne til SV og MDG, hvor rundt 6 av 10 svarer at de har høy tillit og svært få svarer at tilliten er lav.

På den andre siden ser vi at tilliten er klart lavest blant velgerne til Frp (44 prosent). Den største polariseringen ser vi blant velgerne til Rødt, hvor omtrent 50 prosent har høy tillit og 23 prosent lav.

I hvilken grad stoler du på norsk media når de skriver om klima?

Det ser ut til at gruppene med høy tillit er de samme som også bl.a. er mest bekymret for klimaendringene og minst skeptiske til menneskelig påvirkning på klimaet. Dette kan bety at (1) tillit til klimainformasjon i media gir høyere klimaengasjement og/eller (2) de med allerede høyt klimaengasjement har lettere for å stole på media når de skriver om klima. Kanskje litt av begge deler? (Det kan også være at andre faktorer påvirker både tillit til media og klimaengasjement hos disse gruppene). PS. Det er moderate korrelasjoner mellom tillit til mediedekning av klima på den ene siden og bekymring og klimaskepsis på den andre. Tilliten korrelerer også (svakere) med støtte til salg av nullutslippsbiler, prioritering av miljø fremfor økonomisk vekst og motstand mot oljeboring i LoVe.

Metode- og bakgrunnsinformasjon

Det nøyaktige nivået på prosentandelene er ikke det viktigste, da dette kan påvirkes av spørsmålsformulering, svaralternativer og feilmarginer i estimatene (konfidensintervaller). Det viktige er overordnede trender og forskjeller mellom grupper.

I analysene er det brukt vekting. Dette er gjort for å bedre representere befolkningen. Vektene er basert på demografiske variabler (alder, kjønn og geografi) og utdanningsnivå. Se medborgernotatene for mer informasjon.

Ivarsflaten, E. et.al [2020]. Norsk medborgerpanel, Runde 18. Data samla av ideas2evidence for Norsk medborgerpanel, Universitetet i Bergen.

Norsk medborgerpanel er finansiert av Universitetet i Bergen og Trond Mohn Stiftelse. Data er produsert av Universitetet i Bergen, gjort tilgjengelig av ideas2evidence og distribuert av NSD.

Hverken UiB eller NSD er ansvarlige for analysene og tolkningene av data som er gjort her.

Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og politisk polarisert land, sies det. Forskere strides riktignok om hvorvidt amerikanske velgere er mer delt i deres politiske meninger nå enn før, men de enes om at såkalt affektiv polarisering øker: Flere og flere amerikanere misliker velgere som stemmer på det andre partiet.

Politisk polarisering er ikke et entydig begrep i forskningslitteraturen. Det kan blant annet bety avstand mellom folks standpunkter, at man avskriver hverandres synspunkter uten å ta den andre sidens argumenter på alvor eller at folk gir negative karakteriseringer av, og misliker, velgere som mener noe annet enn dem selv. Det er særlig den siste forståelsen av begrepet man enes om i USA.

Amerikanske studier har blant annet vist at fiendtlige innstillinger mellom velgere fører til at amerikanere diskriminerer mer på bakgrunn av parti enn rase og religion. De stoler mindre på politiske meningsmotstandere og forskjellsbehandler den andre siden i ikke-politiske beslutninger.

Inngrupper og utgrupper

Et klassisk mål på utviklingen av affektiv polarisering over tid er avstanden mellom såkalte inngrupper og utgrupper. Mennesker føler ofte tilhørighet til ulike grupper som for eksempel en religion eller som tilhengere av en sportsklubb, og deler gjerne verden i “oss” og “dem”. Vi er som regel selv medlem av inngruppen, og føler ofte forakt for, eller konkurrerer med, utgruppen. Ifølge dette perspektivet anser man velgere som stemmer på samme parti som en inngruppe, og velgere man er politisk uenig med som utgrupper.

Et mye brukt eksempel på slik sosial avstand mellom velgere viser at stadig flere amerikanere blir misfornøyd dersom barnet deres gifter seg med en person som stemmer noe annet enn dem selv. Folks partipreferanse knyttes med andre ord til deres identitet og blir viktig for beslutninger som i liten grad har med politikk å gjøre.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I amerikanske studier undersøker man den affektive polariseringen mellom de som stemmer på det Republikanske partiet og det Demokratiske partiet. Forskere har også gjort undersøkelser av affektiv polarisering i andre land, og resultatene tyder på at dette er mest utbredt i USA.

Studier av affektiv polarisering i flerpartisystemer som tar hensyn til at slike systemer har flere enn to partier, glimrer imidlertid med sitt fravær.

Den største utfordringen med å gjennomføre slike studier i land som Norge, sammenlignet USA, er nemlig at USA er et topartisystem og Norge er et flerpartisystem. Det betyr at man må måle folks affektive polarisering til ni, fremfor to, partier.

Jeg gjennomførte nylig en studie av affektiv polarisering som tok for seg alle de ni partiene på Stortinget. Jeg utviklet et design hvor man, gjennom et spørreundersøkelseseksperiment, kan undersøke effekten av å like/mislike et norsk politisk stortingsparti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Norge er et konsensuspreget land med liten grad av polarisering, sies det. Riktignok spekulerer flere i at debattklimaet er blitt mer tilspisset og polarisert, men velgere og politiske partier er ikke nødvendigvis mer delt og fastlåst i sine meninger nå enn før.

I motsetning til USA som har et topartisystem som forsterker polarisering blant politikere, har Norge et flerpartisystem med tradisjoner for parlamentarisk samarbeid og brede politiske forlik.

Gjelder det samme for affektiv polarisering? Vel, tall fra Norsk medborgerpanel har vist at norske velgere både liker og misliker andre norske partier. I vinter svarte for eksempel rundt 75 prosent av Fremskrittspartiets velgere at de misliker Arbeiderpartiet, og nesten 90 prosent av Arbeiderpartiets velgere misliker Fremskrittspartiet (du kan selv utforske hva ulike velgere syns om de ni stortingspartiene).

Mye tyder altså på at norske velgere er i stand til å mislike andre partier og sortere dem etter inn- og utgrupper. Det betyr imidlertid ikke det samme som at folk misliker velgerne til de ulike partiene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks holdninger til partiene betydning for ikke-politiske beslutninger? Hvor fornøyd ville for eksempel du som leser dette vært dersom du hadde en datter eller sønn som giftet seg med en som stemmer et parti du misliker sterkt?

Jeg gjennomførte nylig en studie i Norsk medborgerpanel som tyder på at også vi nordmenn diskriminerer på grunn av partipreferanser. Nordmenn er i gjennomsnitt mer misfornøyd dersom de misliker svigerbarnets partipreferanse, og vice versa dersom de liker partiet.

Denne affektive polariseringen gjelder både velgere på venstre- og høyresiden og blant de som er interessert og uinteressert i politikk. Det spiller liten rolle om svigerbarnet snakker mye eller lite politikk. Altså er det trolig ikke politisk uenighet rundt middagsbordet man er bekymret for. Vi ønsker rett og slett ikke et svigerbarn som støtter et parti vi misliker. Vi er affektivt polarisert i Norge også.

Figuren viser effekter av å mislike/like partiet som nevnes i spørsmålsformuleringen, og viser at jo mer man liker partiet, desto mer tilbøyelig er man til å være fornøyd med svigerbarnet. Dersom for eksempel partiet som vises er Arbeiderpartiet, og respondenten liker Arbeiderpartiet svært mye, øker sjansen for at personen er fornøyd med svigerbarnet. Den svarte linjen viser marginale effekter og det grå feltet rundt indikerer 95 % konfidensintervall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situasjonen i Norge er trolig altså ikke så ulik den amerikanske. Resultatene fra studien tyder på at Norge er, affektivt sett, et delt og politisk polarisert land. Et økende antall studier på dette området tyder på at negative holdninger til «den andre siden» byr på store utfordringer for demokratiet. Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.

Politisk uenighet er ofte sunt for et demokrati. Fiendtlige innstillinger til hverandre er som regel usunt. I Norge lever vi side om side med folk fra hele det politiske spekteret. Hvis vi skal kunne fortsette med det, bør vi være tolerante mot de vi er politisk uenig med. Jo mer vi forskjellsbehandler folk basert på partipolitisk enighet og uenighet, desto mindre vil vi trolig være villig til å forstå den andre sidens argumenter, ei heller ta dem seriøst.

Funnet om affektiv polarisering i Norge legger imidlertid først og fremst til rette for en ny forskningsagenda: Nå vet vi at affektiv polarisering forekommer i Norge. Nå gjenstår det å finne ut hvorfor det forekommer, samt studere utviklingen over tid for å si noe om dette er en utvikling som er økende, står stille, eller er på vei ned.

Slike redaksjoner kjennetegnes ofte av en ståltro på at de avslører de virkelige fakta som «mainstream media» tilbakeholder. Disse fenomenene har ført til at spørsmålet om tillit til mediene, og hva folk faktisk legger i dette begrepet, har blitt brennende aktuelt.

Det skrives og menes mye om folks tillit til mediene om dagen. Både forskere og journalister er enige om at temaet er viktig. Men på ett viktig punkt har det hersket full forvirring: Hva betyr egentlig «tillit» for folk flest?

Vår nye undersøkelse fra Norsk medborgerpanel viser at folk forstår tillit ganske likt som forskere, med et viktig unntak: en følelse av utenforskap, som kommer av at noen opplever at mediene ikke representerer deres syn. Denne ideologiske dimensjonen kan være viktigere enn tidligere antatt.

“Tillit”: Hva er det folk svarer på?

Men først en innrømmelse: noe av skylden for forvirringen må faktisk vi som lager spørreundersøkelser ta på vår kappe. Å spørre folk om hvor mye tillit folk generelt har til mediene, på en skala fra svært høy mistillit til svært høy tillit, er nemlig en vanlig øvelse verden over.

Men hvis en tenker seg om – hva betyr egentlig «mediene»? Hva tenker du på når du leser det ordet? Favorittavisen, eller en blekke du synes er noe skikkelig herk? Tenker du på den ulne massen «journaliststanden»? Dagsrevyen? Eller Se og Hør? Eller kanskje noe helt annet?

Resultatene fra slike spørreundersøkelser har ført til bekymringer for at folks tillit til pressen er i fritt fall. Men disse undersøkelsene klarer ikke si noe om hva folk faktisk legger i det å ha tillit til mediene.

Vi vet rett og slett ikke helt hva det er folk har svart på. Dersom en person svarer at de har svært lite tillit til mediene – mener de da at de har svært liten tillit til at det mediene skriver er sant? Eller betyr det at de har svært lite tillit til at mediene er objektive?

Nettopp på grunn av denne forvirringen har slike målinger, som spør om «generell tillit til mediene» mottatt mye kritikk. Representanter for journaliststanden har etterlyst målinger som i større grad skiller mellom «mediene» som samlesekk, og enkeltpublikasjoner og mediehus.

Medieforskere har stilt spørsmålet: «hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?».

Forskere har skrevet haugevis av bøker og artikler om hva tillit er, og undersøkt hvordan tillit til mediene består av ulike dimensjoner. Disse dimensjonene er imidlertid teoretisk konstruerte, og basert på forskernes forhåndsantakelser om hva tillit er.

Men hvis man lurer på hva folk mener med tillit, kan man også begynne med å spørre folk hva de faktisk mener.

Vi gjorde nettopp det, og spurte omtrent 2000 nordmenn om hva de legger i begrepet «tillit til mediene».

Det viser seg at forskere og andre kanskje har oversett en viktig dimensjon: opplevelsen av at et nyhetsmedium deler ens eget verdensbilde, eller ideologi.

Hva betyr «tillit til medier» for folk?

I faglitteraturen er det vanlig å hevde at tillit til nyhetsmediene innebærer at man kan stole på at de belyser flere sider av en sak, at de ikke dekker hendelser skjevt, at faktaene som velges ut er relevante, at journalistene utviser grundighet i arbeidet, og uavhengighet av økonomiske og politiske interesser.

Resultatene våre viser at mange nordmenn trekker frem mange av de samme dimensjonene som forskerne i sine beskrivelser av tillit.

Én person skriver for eksempel at tillit betyr:

«Å kunne være sikker på at media opptrer uten politiske, økonomiske, eller andre føringer. At mediene ikke har en agenda, og at de gjengir fakta og ikke spekulasjoner eller antagelser»

En annen svarte:

«Trygghet på at fakta er fakta – meninger og vurderinger skal komme klart fram. Samme etiske grunnholdning og oppførsel som en lærer sine barn: en farer ikke med sladder»

En tredje skrev:

«At det som blir tatt opp er korrekt og grundig journalistikk med flere synspunkt på samme sak»

Disse svarene tyder på at tillitsoppfatningen til mange av våre respondenter stemmer godt overens med det tidligere undersøkelser har vist.

En følelse av utenforskap

Men ikke alle. Noen svarte helt annerledes på spørsmålet. Gjennom nye, semi-automatiserte metoder for tekstanalyse ble vi klar over mønstre som kan være vanskelige å få øye på hvis en undersøker stoffet med teoretiske forhåndsantakelser. Analysen viste at noen svar passet inn under kategorien «ideologi». Dette er en dimensjon ved tillit til mediene som ikke er inkludert i tidligere studier på feltet. Flere studier har tatt hensyn til hvordan ideologi påvirker tillit, men har oversett at enkelte folk forstår tillit som ideologisk representasjon.

Svarene i ideologi-gruppen peker mot at noen opplever en ideologisk distanse mellom mediene og dem selv. Det kan sammenlignes med en følelse av utenforskap. Selv om mediene ofte «tar hensyn til ulike synspunkt», så opplever enkelte at mediene ikke dekker deres synspunkt.

En person skrev:

«Tilliten er avhengig av hvilke media det dreier seg om. Generelt sett er norske aviser kunnskapsløse og konforme»

En annen svarte:

«Partiavisene døde naturligvis aldri ut, slik soga av og til seier – helt avhengig av hvem du spør. De mer oppmerksomme vet selvfølgelig at journalistene, i stadig større omfang, inkluderes i et ubestemmelig sjikt som aktivt lever for å fornekte ideologiske skillelinjer – og i stedet pøser all sin journalistiske energi inn i å «rapportere», og i stadig større grad passe sine meninger (…)»

En tredje svarte:

«Har ikke mye tillit til media. Det er bare ett sett av holdninger og meninger som er godkjent»

Det er ikke nytt at deler av befolkningen mener at pressen er venstrevridd eller bærer i seg spor av partipressen. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting) helt siden 1980-tallet.

Det er likevel interessant at enkelte trekker frem akkurat ideologi når de forklarer hva de selv mener med å ha tillit til mediene. Våre analyser peker nemlig på at flere føler at deres holdninger og synspunkter ikke er representert.

Minervaredaktør Nils August Andresen var innom denne tankegangen da han i fjor hevdet at enkelte ikke opplever seg representert i norske nyhetsmedier. Han trakk frem at særlig velgere på høyresiden kan føle at deres syn på innvandring ikke kommer frem i mediene, som skriver «om dem, men ikke med dem».

Vår undersøkelse tyder imidlertid på at Andresen både har rett og feil.

Vi finner nemlig støtte for antakelsen om en opplevelse av utenforskap og manglende representasjon i vår undersøkelse, men den har ikke noe med høyresiden eller et bestemt politisk parti å gjøre.

Våre undersøkelser viser at opplevelsen av å ikke få sine holdninger og synspunkt representert i mediene henger sammen med et lavere utdanningsnivå, mindre tilfredshet med demokratiet og at etablerte medier (i motsetning til sosiale medier) er mindre viktig.

En oppfordring til fremtidens tillitsmålinger

Undersøkelsen vår viser at folk legger ulike kriterier til grunn i sine beskrivelser av hva tillit til medier faktisk innebærer. Når journalister og forskere i tiden fremover skal finne ut av hvorfor noen har mer eller mindre tillit til mediene enn andre, må de ta høyde for at ideologi-aspektet kan være viktig for mange.

Et naturlig første steg er å lage undersøkelser som sjekker hvor mange som er enige eller uenige i påstander som «Norske nyhetsmedier tar hensyn til og representerer holdninger og meninger til folk som meg». Aftenpostens måling av hvem som føler at deres meninger og verdier kommer frem i mediene er et eksempel til inspirasjon.

Forskere bør ta inn over seg viktigheten av ideologi. Skal en få et troverdig bilde av folks tillit til mediene, må slike nyanser inn i fremtidige målinger.

Journalister bør ta inn over seg at det finnes et publikum som ikke føler seg inkludert, og vurdere å åpne døren for en gruppe som kjennetegnes av lav utdanning, manglende tilfredshet med demokratiet, og en opplevelse av at mediene ikke tar inn over seg virkeligheten til «sånne som dem».

Grafen under viser hvordan Arbeiderpartiet og KrF har nærmet seg hverandre politisk, ifølge KrFs velgere. Grafen skal leses slik at null på y‑aksen er der Kristelig Folkepartis velgere oppfatter at KrF ligger på en ellevepunkts høyre/venstre-skala. Partier under null ligger til venstre for dem, og partier over null ligger til høyre. Tallene må tolkes med forsiktighet da de ligger i grenselandet for feilmarginene, men trenden i utvalget er likevel klar: KrF og Arbeiderpartiet står for en likere politikk nå enn de gjorde like etter stortingsvalget 2013, ifølge KrFs velgere.

Den andre grafen viser også hvordan KrFs velgere driver bort fra regjeringspartiene. På spørsmål om hvor sterkt KrFs velgere liker eller misliker de andre partiene, var det høsten 2013 stor forskjell mellom Ap og Høyre, i favør sistnevnte. Forspranget i denne “popularitetskonkurransen” er nå spist opp. Frp — som i og for seg aldri har vært noen favoritt blant KrFs velgere — når et foreløpig bunnivå våren 2015.

Denne informasjonen fra norske velgere burde bekymre statsministeren, som virker å måtte bære stadig mer sprikande staur utover i sin regjeringsperiode.

Klikk på denne linken for å utforske mer av dataene fra panelet.

Medborgerpanelets deltakere har vært del av det beslutningsgrunnlaget utvalget benyttet seg av, da de våren 2013 svarte på flere spørsmål omkring hvordan innbyggerne i Norge tenker omkring prioritering.

Medborgerpanelet leverte rapport til Helseprioriteringsutvalget om hva innbyggerne i Norge mener om prioritering i helsesektoren. (ill: John Ivar Roald­set)

Svarene deres resulterte i en Medborgerpanelrapport, skrevet av Elisabeth Ivarsflaten og John Ivar Roaldset i samarbeid med Sveinung Arnesen, Cornelius Cappelen og Berit Rokne. Rapporten kan lastes ned i sin helhet (pdf). I oppsummeringen står det blant annet at:

De fleste er villige til å bruke mye ressurser på helse og mange oppfatter at en ikke kan gjøre alle nyttige behandlinger med de tilgjengelige ressursene. Interessant nok, synes et flertall at det er greit at det tas kostnadshensyn ved valg av behandling i helsevesenet, i alle fall så fremt dette medfører at andre pasienter får behandling som ellers ikke ville fått det. I tråd med dette finner vi også at så lenge pasientene blir tilbudt en «nesten like god» behandling og frigjorte ressurser kommer andre pasienter til gode, er det et klart flertall som aksepterer avslag på foretrukket behandling. Undersøkelsen viser faktisk omtrent like stor aksept for avslag av slike årsaker som for rent medisinskfaglig begrunnede avslag. Et annet sentralt og viktig funn er at prosessen som følges og blir kommunisert har betydning for om avslag på foretrukket behandling aksepteres. Vi finner at flere respondenter aksepterer et avslag dersom det er forankret i nasjonale eksperterters enighet og etter involvering av pasientorganisasjoner enn dersom avslaget beror på legens vurdering alene.

Hele pressekonferansen ligger ute på Regjeringens sider, og utvalgets utredning (NOU 2014:12) er også tilgjengelig.

Foruten å være verdifull gjennomkjøring og kvalitetssikring av spørsmålene vil samarbeidet mellom Amalie Skram vgs og Norsk medborgerpanel gi elevene en unik mulighet til å forske på seg selv.

Lise Lund Bjånesøy presenterer Norsk medborgerpanel for 300 elever ved Amalie Skram videregående skole

Et eget anonymisert datasett med elevenes svar gis til skolen, slik at elevene kan analysere egne svar. Skiller deres meninger seg fra nordmenns holdninger flest? Mener årets tredjeklassinger noe annet enn neste års kull?

På et overordnet plan ser samarbeidspartnerne fordelen av at norske elever på et tidlig tidspunkt blir eksponert for hva og hvordan samfunnsviterne forsker, og hva som kreves av de som tenker å gå denne veien videre etter endt skolegang. Første pilot gjennomføres den 29. september 2014.

Elisabeth Ivarsflaten (foto: uib.no)

Hva fikk deg til å ta initiativ til Medborgerpanelet?
Tre ting. 1) Internettdekningen i Norge er nå så god at det er mulig å nå et representativt utvalg av den norske befolkningen via internettundersøkelser. 2) Jeg er overbevist om at Medborgerpanelet har et stort potensiale til å styrke mange forskningsmiljøer og undervisningstilbud i Norge. 3) Jeg hadde lyst til å bringe forskningen min som er basert på data fra liknende initiativer i Storbritannia, Tyskland og Sverige hjem til Norge og bidra til å skape denne typen forskningsmuligheter i Norge for andre.

Hva er formålet med dette panelet?
Hovedformålet er å frembringe ny og uavhengig grunnforskning om meningsdannelse og holdningsendringer spesielt, men ikke utelukkende, på tre viktige felter — (1) klima og miljø, (2) velferd og diversitet, og (3) tillit og deltakelse.

Hva skiller dette panelet fra andre undersøkelser i Norge? (Har vi ikke nok undersøkelser som det er?)
Det ligger mye makt i å portrettere, fortolke og forklare “folkemeningen”. Det er derfor avgjørende at uavhengige forskere tar en aktiv rolle i å frembringe kunnskap og infrastruktur som gjør at vi kan forholde oss kritisk og kunnskapsrikt til slike fortolkninger. Medborgerpanelet er nyskapende i norsk sammenheng på mange måter, kanskje først og fremst ved at vi legger til rette for å følge deltakerne over lang tid (konsesjonen fra Datatilsynet er i første omgang for 20 år) og at vi legger til rette for surveyeksperimenter. Fordi forskerne legger premissene for Medborgerpanelet, kan vi i tillegg for eksempel sette gode standarder for åpenhet rundt representativitet og datatilgang. I tillegg til dette vil jeg trekke frem at vi vektlegger internasjonalt samarbeid, unge forskere og metodeutvikling.

Finnes det lignende paneler i andre land?
Ja, vi er sterkt inspirert av og samarbeider med liknende initiativer i andre europeiske land og i USA.

Hvem står bak panelet? Er kommersielle interesser involvert?
Nei – vi har en viss finansiering fra Universitetet i Bergen og Uni Rokkansenteret. I tillegg har vi, og er avhengige av i fremtiden av å få, ekstern forskningsfinansiering fra for eksempel Forskningsrådet og EU.

La oss si at jeg har fått tilbud i posten om å delta, men er usikker på om jeg skal være med. Hva vil du framheve som gode grunner til å delta?
Deltakerne som har gjort pilotundersøkelsene våre sier at de vil anbefale folk å bli med, fordi undersøkelsen er interessant å svare på. Jeg vil også trekke frem at det er viktig at mange ulike mennesker deltar, også de som vanligvis ikke liker å surfe mye på nett eller å diskutere politiske spørsmål. Deltakelse i Medborgerpanelet er enkelt, ufarlig og nyttig for samfunnet.

Hvem kan bruke informasjonen jeg gir fra meg?
Informasjonen blir kun gjort tilgjengelig i en av-identifisert form som gjør det umulig å spore den tilbake til de som har svart på undersøkelsen. Prosedyrene våre for datainnsamling og oppbevaring er godkjent av Datatilsynet.  Av-identifiserte data vil bli gjort bredt tilgjengelig for forskningsformål via Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

Om jeg ikke har fått tilbud om å delta, er det mulighet for å melde seg på?
Nei, dessverre. Foreløpig er det kun de som er tilfeldig utvalgt fra Folkeregisteret og som mottar invitasjon som kan delta.