Nylig fastslo Høyesteretts ankeutvalg at det er lov å hente ut teledata for personer som er mistenkt for å ha levert informasjon til pressen. I 2015 vil mengden av personinformasjon som registreres øke betraktelig, når nye regler for datalagring ifølge regjeringens plan skal tre i kraft.

Presset øker også mot varslere som følge av at bedrifter innfører stadig mer innfløkte systemer med innebygde muligheter for å følge digitale spor. Dette kan igjen brukes til å avsløre varslere via både lovlige og ulovlige metoder.

— Dersom vi tar vekk kildevernet, blir pressen en interesseorganisasjon. Journalistene kan kun videreformidle pressemeldinger og skrive om informasjon fra de personene de kjenner fra før, sier Anders Brenna. Han er mangeårig redaktør, forfatter av boka “Digitalt kildevern” og nå teknologievangelist i Knowit.

Brenna får sterk støtte av generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund.

— Kildevernet skal være absolutt. Pressen praktiserer det også slik. For hver sak der man setter til side kildevernet, er prisen at folk blir redd for å gå til pressen. Konsekvensen er at mediene ikke får ettergått tipsene, og viktige kritikkverdige saker ikke blir kjent, sier Løken Stavrum.

Skjulte, digitale merker

Høyesterettsdommen kom som et ledd i den pågående saken mot advokat Sigurd Klomsæt. Klomsæt er blitt fradømt sin advokatbevilling som følge av at politiet mener han utleverte taushetsbelagt informasjon til pressen.

Politiet pekte ut Klomsæt etter å ha gjenfunnet merker de hadde plantet i bilder gjengitt i pressen. Politiet sporet merkene tilbake til materialet Klomsæt fikk utdelt som bistandsadvokat i 22. juli-saken.

Anders Brenna retter i Klomsæt-saken en pekefinger mot pressen:

— Pressen har her blåst en kilde, ved at de ikke har tatt grunnleggende forholdsregler rundt de bildene som ble lekket, sier Brenna.

Hans poeng er at pressen er nødt til å sikre at det ikke finnes skjulte spor i materiale de mottar, før de publiserer det.

Faren ved bruk av bilder demonstreres også i tilfellet til den amerikanske drapsmistenkte antivirus-gründeren John McAfee, som fikk gjemmestedet sitt avslørt på grunn av lokasjonsinformasjon i bilder publisert i det amerikanske magasinet Vice.

Klomsæt er senere blitt frikjent i tingretten. Frikjennelsen i straffesaken er imidlertid en mager trøst for advokaten. I januar må han møte i retten igjen, etter at politiet anket saken til lagmannsretten. Klomsæt er fortsatt fradømt retten til å opptre som advokat, en avgjørelse Advokatforeningen fikk støtte for i Oslo tingrett i fjor vinter. Avgjørelsen falt før dom i straffesaken, men følger sivilrettslige regler med lavere krav til bevisbyrde. Klomsæt har varslet overfor Advokatbladet at han vil forfølge saken videre.

Høyesterett: Teledata kan avsløre kilder

Anders Brenna anser likevel utlevering av teledata som langt farligere enn eksemplene ovenfor. Dette er informasjon som blant annet belyser hvor en person oppholder seg, når han ringer, til hvem og hvor lenge.

Brennas poeng er at sporing via mobil- og teledata er svært vanskelig å beskytte seg mot. Spesielt som følge av at den norske befolkningen blir stadig mer avhengig av mobil kommunikasjon.

«Den omstendighet at en journalist nekter å oppgi kilde, er selvsagt ikke til hinder for at påtalemyndigheten på annen måte finner frem til kilden», skriver Høyesteretts ankeutvalg.

— Dette gjør kildevernet mindre beskyttet i de tilfellene der politiet kan peke ut en eller flere potensielle mistenkte, sier advokat Jon Wessel-Aas i Bing Hodneland, som representerte Norsk Redaktørforening i saken.

I 2012 ble teledata utlevert 1500 ganger til politiet, oppgir Post- og teletilsynet, som har ansvaret for ordningen.

Wessel-Aas peker på at det er en betydelig fare for at et svakt regelverk og avslørte kilder bidrar til at færre vil si ifra om kritikkverdige forhold i fremtiden, en såkalt nedkjølingseffekt på ytringsfriheten.

— Dilemmaet er at det ikke alltid hjelper å ha et sterkt vern mot å gå på pressen selv, så lenge det ikke er et forbud mot å etterforske hvem kilden er, sier Wessel-Aas. Han viser til at det i Sverige finnes et generelt forbud mot å etterforske pressens kilder, med unntak i tilfeller der det dreier seg om rikets sikkerhet.

Løken Stavrum håper ikke høyesterettsavgjørelsen er et signal om at Høyesterett innsnevrer kildevernet.

— Kildevernet kan ikke være 90 prosent. Hvis kildene ikke kan stole på at de kan gå til pressen og dele informasjon uten å bli straffeforfulgt, og uten å oppleve kildejakt, da får mediene og samfunnet et veldig stort problem, sier Løken Stavrum.

Mer data — bedre vern?

I tiden fremover kan mengden data som blir utlevert øke. Datalagringsdirektivet har som formål at politi og påtalemyndighet skal få hjelp til å oppklare flere alvorlige saker. En økning av lagringstiden for telefonidata til 6 måneder, opp fra 1–3 måneder i dag, og en ny forpliktelse om lagring av informasjon knyttet til e‑post og bruk av internett, øker det tilgjengelige dataomfanget.

Med datalagringsdirektivet følger også en lovendring som bidrar til at utlevering av teledata heretter må godkjennes av domstolen.

Advokat Jon Wessel-Aas ser imidlertid dette som en endring som uansett ville presset seg fram.

— Denne endringen ble slått sammen med datalagringsdirektivet for å sukre pillen. Dette har vært kritisert flere ganger, og denne endringen burde ha kommet for lengst, sier Wessel-Aas og viser til uttalelser fra det statlig oppnevnte metodekontrollutvalget. Utvalget hadde som oppgave å etterkontrollere lovgivningen om etterforskning, og leverte sin rapport i 2009.

En hake ved ordningen er at politiet i mange tilfeller kan utsette å varsle om uthentingen av dataene. Wessel-Aas peker også på at rettspraksisen har gått stadig lenger i retning av at politiet får nyttiggjøre seg overskuddsinformasjon i retten, selv om den er hentet ut på ureglementert måte.

Anders Brenna mener pressen bør være på vakt så fort de oppdager at politiet har fått utlevert teledata. Han er kritisk til at ingen i pressen stilte spørsmål ved konsekvensene av utleveringen av teledata i enormt omfang etter terroraksjonen 22. juli 2011.

— Ingen er uenig i at politiet skal få utlevert samtalene i 22. juli-tilfellet. Men jeg er ganske forbannet over at ikke en eneste journalist i Norge så og stilte spørsmål ved at dette materialet kunne brukes til kildejakt, sier Brenna — og viser til at data om samtalene til flere av de største riksmediene trolig lå åpent for politiet.

Erfaringene fra Klomsæt-saken viser at dataene raskt vil bli brukt, dersom de er tilgjengelige. En praksis Spesialenheten for politisaker gir politiadvokaten kraftig kritikk for.

— Alt politiet trenger for å gå på kildejakt mot en redaksjon, er en kriminell handling i nærheten av redaksjonen, sier Brenna.

Sverige: Krever utlevering i sanntid

I Sverige presser det svenske sikkerhetspolitiet Säpo nå på for å få utlevert teledataene i løpet av to minutter, og hevder at dette ligger som et krav i datalagringsdirektivet.

For å få dette til, vil politiet at teleoperatørene tar i bruk protokollen ITS27, som er drevet frem av den britiske etterretningsorganisasjonen GCHQ. GCHQ ble på forsommeren avslørt som organisasjonen som tappet de trans-atlantiske fiberkablene.

Ordningen vil i så fall bety at teleoperatøren først i etterkant kan vurdere om utleveringskravet oppfyller kravene i loven.

Kravet om umiddelbar utlevering møter nå motbør etter at Ny Teknik avslørte planene.

Kjersti Løken Stavrum mener det er viktig at domstolene er tydelig på å sette grenser for politiets arbeid.

— Flere verktøy og enklere tilgang til disse vil gjøre politiet sterkere. Det er derfor viktig at de møter en domstol som har klart for seg hvorfor noen idealer er satt ned i lovs form, sier hun.

Sporing over alt

Dette er bare noen eksempler på hvordan politi og påtalemyndighet kan gå frem for å avsløre pressens kilder. Også på en lang rekke andre områder oppstår det nye muligheter for kildejakt.

Innføringen av nye digitale systemer fører som regel til bedre sporings- og revisjonssystemer. Slik sporing kan oppstå enten i form av nye regulatoriske krav, slik en har sett eksempler på i finansbransjen, eller som følge av at det er enkelt, eller rett og slett at det nærmest ubevisst følger av andre behov, for eksempel å føre statistikk eller se brukermønstre.

Det var et slikt nytt system som felte en 57-årig politimann i Hedmark som gjentatte ganger ga opplysninger til en VG-journalist før han ble avslørt av datasystemet.

En annen variant er økende muligheter til å lese logger i telefon- og e‑postsystemer. At slike logger eksisterer, betyr ikke at bedriftene nødvendigvis har lov til å bruke dem. Men deres blotte eksistens kan likevel være tilstrekkelig til å få potensielle kilder til å vokte seg for å kontakte pressen.

— Det er det som er faren. Teknologien gir stadig nye muligheter til å spore mennesker, og det gjør det desto viktigere å være bevisst hvorfor kildevernet er viktig, sier Løken Stavrum.

“Vet ikke hva anonymitet innebærer”

Anders Brenna anklager journalister flest for ikke å interessere seg for dette temaet. Det siste halvårets avsløringer knyttet til Edward Snowden-saken har trolig hjulpet noe, men Brenna tror likevel at han har sin kritikk i behold:

— Enhver journalist vil love anonymitet, men de færreste vet hva det innebærer. De lover å ikke fortelle hvem de får det fra, men tenker ikke et sekund på at det går an å spore, sier Anders Brenna.

Han sier han er sjokkert over hvor lite opptatt norske journalister er av denne siden av kildevernet. Aktsomheten må økes betraktelig, mener Brenna. Det digitale landskapet er fortsatt en slags vill vest; vi er midt oppe i en “digital krig”, som han formulerer det.

Det siste halvårets avsløringer har vist at amerikanske myndigheter med National Security Agency (NSA) i spissen, ikke har bidratt til å skape et sikkert nett for alle. I stedet har Snowden-saken vist at NSA har arbeidet aktivt for å bygge ned sikkerheten på nett, ved å undergrave det viktigste sikkerhetsverktøyet; kryptering. I en femårsplan laget i 2012 skal NSA ha tatt mål av seg til å knekke ikke bare noen, men alle slike sikkerhetsmekanismer.

Foto: AK Rockefeller cba

Edward Snowden har avslørt metodene til NSA og andre overvåkningsorganer

Samtidig er det klart at NSA har øvet press mot teknologileverandører for å få bygd inn bakdører i nettverksutstyr, som gjør det mulig å få adgang til enorme mengder kommunikasjon. Der Spiegel avslørte tidligere i høst at også Iphone‑, Android- og Blackberry-telefoner trolig er hacket.

Det ville, digitale “vesten”

Jon Wessel-Aas frykter at måten NSA skaffer seg kontroll på kan lede til mer vill vest-tilstander, snarere enn et ordnet demorakti tuftet på vestlige rettsprinsipper.

— Generelt trenger vi en debatt om hvordan vi skal sørge for at vår moderne kommunikasjon er praktisk anvendbar i fremtiden. Når en ikke en gang kan stole på krypterte løsninger, hvis man ikke har bygd dem selv, bryter en ned tilliten som er nødvendig i et demokrati, sier Wessel-Aas.

Han er dermed på linje med den amerikanske sikkerhetseksperten Bruce Schneier, som mener NSA har ødelagt sikkerheten på internett for alle. Schneier føyer til at han tror det kun er et tidsspørsmål før kriminelle kan utnytte svakhetene som NSA har skapt.

Brenna spisser det ytterligere — og begrunner det med at mørketallsundersøkelsen til Næringslivets sikkerhetsråd årlig viser at de aller fleste digitale innbrudd holdes skjult fordi verken den kriminelle eller offeret har interesse av at de blir kjent:

— Jeg er ikke redd for Snowden eller Manning. Jeg er redd for de som kom før ham, og som solgte informasjonen til høystbydende, sier Brenna.

Informasjon nettavisen Brostein har fått tilgang til, viser at Bergen kommune er fem poeng fra toppscore.

— Jeg er skuffet over at Bergen ikke oppnår full pott i åpenhetsindeksen. Som Norges nest største kommune bør Bergen helt klart gå foran som et godt eksempel. En så stor kommune har de ressursene og den kompetansen som skal til. Da er det kun viljen det står på, sier Wien, som er leder i offentlighetsutvalget.

Lite opptatt av offentlighet

I undersøkelsen blir det sett på kommunenes postjournaler, nettsider og reglementer. Bergen kommune får trekk for blant annet mangel på klikkbare filer i journalen og lukkede møter i kontrollutvalget og kommunale foretak.

Mer demokrati, mer åpenhet: Kommunen får bl.a. trekk for manglende klikkbarhet i postjournalen.

— Resultatet gir et inntrykk av en kommune som ikke er opptatt av å gi offentligheten innsyn, sier Gripsrud til Brostein.

Han har offentlighetsteori blant sine forskningsfelt, og mener at alle punktene Bergen kommune scorer dårlig på, er viktige.

Kan skje endringer

Informasjonsrådgiver i Byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap, Ola Henning Målsnes, sier at Bystyrets vedtak 19. september om å slutte seg til Kommunal- og regionaldepartementets forslag til endringer i kommuneloven kan forandre bildet noe.

— Departementet ønsker at møter i kontrollutvalget og kommunale foretak som hovedregel skal være åpne. Så her kan det komme endringer, sier Målsnes til Brostein.

Dersom dette skjer, kan det føre til høyere poengsum hos Presseforbundet. Wien mener imidlertid at det ikke er noen grunn til å vente.

— Det er flott at politikerne i Bergen slutter opp om forslaget om åpne kontrollutvalgsmøter og åpne møter i kommunale foretak. Men hvis politikerne i Bergen først er positive, ser jeg ingen grunn til at de venter til det kommer en regelendring ovenfra. De nyvalgte politikerne bør se det som sin oppgave å slå et slag for åpenhet allerede fra første stund, sier Wien.

Det vil ifølge Målsnes ikke bli aktuelt å gjøre dokumenter i postjournalen klikkbare. Personer som ønsker innsyn må fortsatt sende inn bestilling. Det kan ta alt fra få timer til en uke før dokumentene blir sendt over.

Uenige om noen punkter

Informasjonsdirektør i Bergen kommune, Eva Hille, mener at kommunen bør få flere poeng i åpenhetsindeksen.

“Bergen kommune har mye å gå på i arbeidet med å være mer åpne, men allerede nå mener vi at vi fortjener en høyere poengsum”, skriver Hille til Presseforbundet.

Det er blant annet et punkt om at ansattes rett til å uttale seg hun reagerer på, og skriver at kommunen har et reglement for meroffentlighet som fastslår at ansatte kan uttale seg om eget ansvarsområde.

Da debatten om byråkratenes ytringsfrihet ble tatt opp i vår, uttalte byrådsleder Monica Mæland at Bergen «er den kommunen som kanskje er kommet lengst i å praktisere åpenhet overfor våre innbyggere. Å predikere offentlighet og meroffentlighet har Bergen kommune gjort så lenge jeg har sittet i byråd.» (BT 25.03.11).

Mæland vil ikke kommentere poengsummen i Åpenhetsindeksen overfor Brostein.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Han står langt fra alene med sin skepsis mot lovendringsforslaget som regjeringen presenterte like før jul. Sentralt plasserte representanter for både pressen og Den norske kirke som Vox Publica har intervjuet, er enige om at en utvidelse av rasismeparagrafen vil innskrenke muligheten til å utøve religionskritikk, og som konsekvens svekke ytringsfriheten. En annen gjennomgående respons er at det synes uklart hva regjeringen egentlig ønsker å oppnå med lovendringsforslaget.

Regjeringens forslag går ut på å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette begrunnes blant annet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Francis Sejersted er lite imponert over regjeringen i denne saken. — Jeg tror ikke de skjønner problematikken. På den ene siden gir de uttrykk for at de skjønner behovet for ytringsfrihet, som de holder frem som en viktig verdi, men de er samtidig ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten. De viser her mangel på prinsipiell forståelse, sier han.

– Regjeringen slår seg selv på munnen når de i stedet for skape en arena for argumentasjon innfører forbud mot visse typer ytringer. Vektleggingen av forbud i stedet for motargumenter er en av de tingene som skiller totalitære samfunn fra liberale samfunn, sier Sejersted.

Nettopprop vinner oppslutning

Justisdepartementet på sin side fastholder at intensjonen bak endringsforslagene er å styrke ytringsfriheten. I et intervju med Fritanke.no argumenterer statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap) for at den gamle blasfemiparagrafen åpner for langt større grad av sensur enn den foreslått utvidede rasismeparagrafen vil gjøre. Videre argumenterer Aas-Hansen for at det er nødvendig å ”beholde en rest” av blasfemiparagrafen for å dempe konfliktnivået i samfunnet, og sikre et sunt debattklima.

Foto:Andreas Solberg cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra Peters­kir­ken i Roma.

Utenom regjeringen selv er det imidlertid vanskelig å finne tilhengere av forslaget. Et eksempel på motstanden mot endringsforslaget er nettoppropet “Nei til straff for religionskritikk”. Oppropet teller underskrifter fra en rekke kjente navn i norsk kultur- og samfunnsliv, som Ingvar Ambjørnsen, Bernt Hagtvet, Gunnar Skirbekk og Francis Sejersted. Initiativet til oppropet ble tatt av Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule.

Heller ikke Den norske kirke sparer på kritikken av lovendringsforslaget. I en e‑post til Vox Publica skriver Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet: “Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet. Internasjonalt vil det kunne bety innføring av lover som vil gjøre religionskritikk straffbart. Det er viktig at Norge ikke åpner for en slik utvikling.” Videre skriver Andersen: “For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Vox Publica har også forsøkt å få en kommentar til lovforslaget fra Islamsk Råd.

“Revitalisering av blasfemiparagrafen”

Francis Sejersted fremholder at religionskritikken historisk sett har vært sentral i utviklingen av et liberalt samfunn. Blasfemiparagrafen var og er i prinsippet en autoritetsvernparagraf. Opprinnelig var det bare statens offisielle religion som var vernet.

– Utviklingen av ytringsfriheten i Norge medførte nedkjempingen av autoritetsvernet, blant annet presteskapets makt til å definere hva som var blasfemi. Utvidelse av rasismeparagrafen til å gjelde “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” er et skritt tilbake ettersom paragrafutvidelsen må tolkes som en revitalisering av blasfemiparagrafen, sier han. — Det er vanskelig å se det på annen måte enn at presteskapet skal gjenvinne sin definisjonsmakt.

Straff for Muhammed-karikaturer?

Samtlige av dem Vox Publica har vært i kontakt med støtter regjeringens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen, men er skeptiske eller imot utvidelsen av rasismeparagrafen.

Sejersted har problemer med å se for seg hvem som egentlig støtter en utvidelse av rasismeparagrafen. — Presset kommer kanskje fra det kristne eller muslimske presteskapet, som ønsker å forsvare sin rett til å definere hva som er hellig.

Foto:Tim O’Brien cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Sul­tan Ahmed-moskeen i Istan­bul.

Sejersted spør seg også hva regjeringen tenker seg mer konkret. — Vil man ha et lovverk hvor man for eksempel kan straffe publisering av Muhammed-karikaturene, spør Sejersted. Han legger til at i debatten som fulgte striden om Muhammed-karikaturene var det ingen som krevde straff for publisering av karikaturtegningene, selv om det var en diskusjon om det var hensiktsmessig å publisere dem.

En undersøkelse Vox Publica fikk utført i høst viste at et stort flertall av norske redaktører mener det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion etter striden om Muhammed-karikaturene.

Også Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, stiller seg kritisk til utvidelsen av rasismeparagrafen. Samtidig mener han at regjerningen sender ut farlige signaler.

– Hva som er regjeringens motiv for endringsforslagene er vanskelig å si noe om, utover hva de skriver i pressemeldingen sin. Men en ting de legger vekt på er at rasismeparagrafen bør utvides for å unngå fremtidige konflikter. Dette mener jeg er en farlig vei for lovgiver å gå. Konflikter oppstår fordi ulike grupper ikke aksepterer ytringsfrihet. Det kan se ut som det legges til rette for at bare en gruppe lager nok bråk så vil den blitt tatt hensyn til i rettssystemet. Dette gir et kjempeskummelt signal, sier Jensen.

Kosmetiske forandringer

Jensen stiller seg spørrende til hvilke konkrete konsekvenser en eventuell lovendring vil få.

– Jeg må si at jeg er usikker. Det er for eksempel vanskelig å se hva slags type krenkelser som vil bli rammet av den nye rasismeparagrafen. Hva slags type karikaturer kan man for eksempel trykke? Så langt er presisjonsnivået i paragrafteksten lav.

I likhet med Francis Sejersted ser han på en utvidelse av rasismeparagrafen som en videreføring av blasfemiparagrafen. — Til en viss grad ser endringsforslagene mest ut til å innebære kosmetiske forandringer. Likheten i ordlyden til blasfemiparagrafen og den utvidede rasismeparagrafen er stor. Også straffeutmålingen som foreslås er lik. Jeg ser slik sett ingen dramatiske forandringer, sier Jensen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, ser på sin side endringsforslaget som en politisk markering. — Jeg synes det er dumt av regjering og Storting å bruke lovverket som en arena for politisk markering. Forslaget om en utvidet rasismeparagraf bør skytes ned. Men politisk korrekte forslag har alltid en fare for å bli vedtatt, til tross for de prinsipielle konsekvensene, sier Omdal.

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse”

Omdal er for opphevelse av blasfemiparagrafen. Han karakteriserer en utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte religion som “lite gjennomtenkt”. — Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag, sier han.

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra syna­go­gen i Oslo (foto: Olav A. Øvrebø).

Også Per Edgar Kokkvold er skeptisk til regjeringens endringsforslag. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener i likhet med Omdal at utvidelsen av rasismeparagrafen vil innebære en innskrenkning av muligheten til å utøve religionskritikk. — Hvis dette er Justisdepartementets intensjon, så er det alvorlig. Menneskeverdet er ukrenkelig, men ideologier og religion må kunne krenkes, sier Kokkvold.

Skillet mellom person og religion er viktig også for Arne Jensen. — Jeg mener generelt at man burde understreke at det er lov å krenke religion. Det bør være et prinsipielt skille mellom personer og religiøse symboler. Personer trenger vern, det gjør ikke symbolene.

Lovforslaget får også kritikk fra ulike hold i VG og Dag og Tid.

Lovtekster

Regjeringen foreslår å fjerne blasfemiparagrafen og utvide rasismeparagrafen. Her er de gjeldende lovtekstene:

• Blasfemiparagrafen (§142 i straffeloven)
• Rasismeparagrafen (§135a i straffeloven)