Saken kan karakterisere store delar av Skam-dekninga: Relativt dårleg informert om sjølve serien, og med bruk av kommentatorar og ekspertar som ikkje har særskilt kvalifisert kunnskap om temaet. Det er synd – for debatten ungdom sjølv har om serien på skam.p3.no og i sosiale media, er av ein heilt annan karakter.

Til trass for livleg debatt og mangesidig hylling, er det ikkje så mange som har undersøkt korleis tenåringane sjølv opplev, tolkar og brukar Skam. Vi har gått gjennom all dekning serien har fått i norsk media, og alle kommentarane på bloggen der Skam blir publisert. I tillegg har vi intervjua fleire ungdommar i målgruppa. Slik fann vi ut tre viktige ting: Skam fascinerar på tvers av kjønn, geografi, klasse og etnisitet. Tenåringane er veldig engasjerte i seriens karakterar – og dei snakkar saman om Skam.

Dette inkluderar så klart ein god porsjon drømming om kjekke skodespelarar og forhåpningar om korleis det skal gå med seriens romantiske par. Ved første blikk kan dette verke som overflatisk fankultur, men det er ofte i denne såkalla «shippinga» av fiktive parforhald at meir grunnleggjande diskusjonar startar.

Allereie i første sesong av Skam, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, meiner mange at Jonas er nedlatande mot Eva. (foto: NRK)

Allereie tidleg i første sesong, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, dukker det opp kritiske stemmar:

«Men ser dere ikke hvor slem Jonas er mot Eva? Han er nedlatende og tror han er bedre enn henne.»

Denne diskusjonen utviklar seg gjennom sesong 1, og får ein ny avleggjar i andre sesong, kring forhaldet mellom Noora og William. Her blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine gode prinsipp kanskje er litt for fastlåste.

Sesong 3, som introduserar ein skeiv tematikk, har blitt oppdaga også utanfor Noreg, og tenåringar frå Danmark til Abu Dhabi diskuterer no forhaldet mellom Isak og Even på ulike internettfora. Diskusjonen er kjenneteikna av detaljerte analyser av serien, og at deltakarane trekk inn erfaringar frå sine eigne liv når dei snakkar om karakterane.

I sesong 2 blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine prinsipp er for fastlåste. (foto: NRK)

Speler det ei rolle at mange diskuterer kjærleikslivet til fiktive tenåringar? Ja, meiner vi. For det første får 16-åringane åpenbart sunn trening i å debattere. For det andre har diskusjonar som om Jonas syner Eva respekt eller ikkje eit vidare nedslagsfelt enn det fiktive universet på Hartvig Nissen VGS. Her får ungdommane ein sjanse til å diskutere korleis ein bør behandle kvarandre. Slike diskusjonar; med utgangspunkt i fiktive karakterar vi kan relatere oss til, men likevel ha avstand frå; allmenngjer menneskelege problem, og lar oss bli del av eit fellesskap der vi kan forstå våre eigne liv.

Forsking syner at dei aller fleste internettbrukarar ikkje deltek aktivt i slike diskusjonsfora, og ingen av tenåringane vi har intervjua seier at dei har skrive noko på skambloggen eller i dei mange facebookgruppene. Skam kan også innlemme denne tause majoriteten i fellesskapet sitt.

I tredje sesong har alle som har fulgt serien fått kjenne på kjenslene til ein sytten år gamal homofil gut. Vi har fått oppleve både Isaks forelsking i Even, og redsla for å ikkje bli akseptert. Filosofen Martha Nussbaum hevdar at nettopp evna til å vekkje forståing og empati for dei som er annleis enn oss er det som gjer at kunst, og særskilt forteljingar, er viktig i det moderne demokratiet. Sjølv om det er viktig for skeive å oppleve å bli representert i ei TV-forteljing, er det vel så viktig at det store fleirtalet får oppleve korleis skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik – og samstundes forstå dei spesielle utfordringane det fører med seg. Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til det.

Kva er det som gjer at nettopp Skam har klart å forme eit slikt fellesskap? For det første må vi sjå på sjølve serien. Ungdommane vi har snakka med, seier dei kan kjenne seg veldig godt igjen i miljøet Skam skildrer. Samstundes liknar serien på ein såpeopera, med engasjerande drama, men med ein viktig skilnad: Komplekse karakterar som lærer noko i løpet av ein sesong, og som ikkje blir framstilt i svart/kvitt. Sexistiske, bereknande William får gjennomgå – men det får også politisk korrekte Noora. Vi får føle på Isak sin redsel for å komme ut av skapet, men også sjå korleis han er så opptatt av sine eigne problem at han oppfører seg dårleg mot vennene sine, og utnytter ei førsteklassejente.

Slik klarar Skam å vise at ingen er perfekte, og korleis vi kan kjenne igjen og forstå moralske blindflekkar hjå oss sjølv og andre.

Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til å oppleve at skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik. (foto: NRK)

For det andre stimulerer måten Skam blir publisert på til engasjement. Det at ein aldri veit når eit nytt klipp blir publisert gjer at det å vente og å snakke om Skam blir ein del av kvardagen. Dette engasjementet får eit naturleg utløp i kommentarfeltet til Skam-bloggen: Sidan kvart klipp har ny informasjon og ein liten dramatisk cliffhanger, er det materiale for diskusjon kvar gong.

Om ein berre fylgjer med på mediedebatten, står ein i fare for å gå glipp av at allmennkringkastaren NRK gjort noko viktig med Skam: I staden for å sitte i kvart sitt ekkokammer, har tenåringane blitt ført saman, ved hjelp av ei felles medieoppleving som er mat for diskusjon og refleksjon.

Søren Krarup, et tidligere medlem av Dansk Folkeparti, skriver at «Borgen» er et kulturradikalt propagandastykke, hvis formål det er «at hjernevaske og ensrette den danske befolkning». I en kritisk artikkel, som også stod på trykk i Klassekampen, skriver forfatter og journalist Rune Lykkeberg at «Borgen» fremstiller «elitens utopi» snarere enn realitetene i det danske samfunnet. Imidlertid er det ikke grunnlag for å kritisere dette glansbildet, skriver Aftenpostens kommentator Cecilie Asker. Ja, for det er ikke bare danskene som har kastet seg på debatten. Ifølge Asker er «Borgen» en attraktiv reklameplakat for demokrati, både nasjonalt og internasjonalt. Også i Bergens Tidende vies kommentarplass til kritikk av den danske serien, denne gang for å unngå å problematisere «ytringsfrihetskrisen i Danmark og resten av Vesten».

Serieforfatter Adam Price synes det er fantastisk at «Borgen» inspirerer til diskusjon, hans visjon var jo å vekke en politisk gnist hos seerne. Kanskje burde flere serieskapere ha slike ambisjoner. Det er selvsagt ikke noe i veien for å lage serier som kun skal underholde, men det kunne vel ikke skadet om flere serieskapere tok sikte på å utfordre sitt publikum og hadde det som sitt mål å skape engasjement?

Scene fra “Borgen” (foto: DR).

Det er her det skurrer i Norge. Landets ledende produsent av dramaserier, NRK, har i det siste satset stort, i alle fall om man setter budsjettet som målestokk for ambisjonsnivået. Skjønt, måler man kvaliteten med samme målestokk, får man skuffende lite for pengene. Hverken «Erobreren» eller «Halvbroren» er noe NRKs dramaavdeling stolt kan vise frem for venner, familie og resten av landets tv-seere. «Halvbroren» fikk riktignok helt grei mottakelse, trolig var kritikerne bare lettet over at den ikke var like dårlig (og like påkostet) som «Erobreren». Begge de to middelmådige seriene baserer seg på litterære verk av store norske forfattere: Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Og der stopper det. Utover at det er store romaner som filmatiseres, er det ikke noe som formidles. Det skulle ikke forundre meg om serieskapernes høyeste ambisjoner har vært å mestre adapsjonen fra bok til serieformatet. Ikke overraskende ble resultatet flatt og kjedelig. At NRKs dramaavdeling satser trygt, men ikke godt, er imidlertid gammelt nytt. Når det slås på stortrommen, er slaget aldri så hardt at noen kan oppfatte det som ubehagelig. «Hjem», «Berlinerpoplene» og «Himmelblå». Kun ved å lese tittelen, skjønner man at disse seriene ikke vil skape kontroverser.

Hva er så grunnen til denne vegringen mot å engasjere seg i kontroversielle samfunnsspørsmål? Er norske serieskapere ikke opptatt av annet enn lyssetting og kameravinkel? Mer sannsynlig er det at problemet ligger hos NRKs dramaavdeling. I et land hvor folk benker seg foran skjermen for å følge hver av de 134 timer Hurtigrutas ferd tar, er det kanskje ikke vanskelig å forstå prioriteringen av trygg nostalgi. Men kan den lisensfinansierte statskanalen bare slå seg til ro med at gjennomsnittsseeren er over seksti og synes det er ålreit å halvsove seg igjennom det de sender, uansett hva dette er?

NRK Dramas talentløse satsinger skyldes nok nettopp mangel på talent. Som Norges ledende produsent av fjernsynsdrama, er det underlig at NRK har problemer med å tiltrekke unge, evnerike serieskapere. I USA står regitalentene i kø for å lage fjernsyn. Det samme gjelder våre naboland. Men NRK har ikke maktet å gjøre avdelingen til et fristende sted å være for de største talentene blant norske filmskapere. For å endre på dette, holder det nok ikke med små justeringer. Det er ikke bare å «se til Danmark» og kopiere deres suksessformel. Sannsynligvis er det mye å lære av danskene som, foruten «Borgen», kan skilte med serier som «Forbrytelsen» og «Broen». Men skal norske serieskapere lykkes, kreves det nok en større holdningsendring innad i NRKs dramaavdeling. Ledelsen må slutte å engste seg for kritikk og heller godta at det å gjøre alle til lags, det er en umulig oppgave. De må også bli mer vågale og tørre å ta opp ting som kan sette sinnene i kok. Både for relasjonen til tv-seerne og til produksjonsmiljøet, må NRKs dramaavdeling legge lista høyere. Et sted å begynne er å henge opp dette danske ordtaket på pauserommet: «Hop ikke over hvor gærdet er lavest».