Generelt sett, i hvilken grad stoler du på informasjon fra norske nyhetsmedier når de rapporterer om følgende emner?

- Klima

Spørsmålet kunne besvares med svaralternativene I svært stor grad, I stor grad, I noen grad, I liten grad, Ikke i det hele tatt.

Den første grafen inkluderer alle disse svaralternativene. I de etterfølgende grafene er de opprinnelige svaralternativene redusert til tre kategorier. «Høy tillit» inkluderer respondentene som svarte at de i svært stor eller stor grad stoler på mediene når de rapporterer om klima. «Noe tillit» er de som svarte at de i noen grad stoler på denne typen informasjon, og kategorien «Lav tillit» inkluderer de som svarte «I liten grad» eller «Ikke i det hele tatt». Alle prosenter er rundet til nærmeste hele tall.

Overordnet: Flertall stoler på klimadekning

Overordnet ser vi at de fleste nordmenn i stor grad (4 av 10) eller i noen grad (4 av 10) stoler på informasjon fra norske nyhetsmedier når de rapporterer om klima.

Omtrent 5 prosent svarer at de i svært stor grad stoler på informasjonen, mens 4 prosent svarer at de ikke stoler på slik informasjon i det hele tatt. De gjenværende (omtrent 12 prosent) svarer at de i liten grad stoler på mediedekningen.

Kvinner har høyere tillit enn menn

Dersom vi deler opp svarene etter kjønn, ser vi at dobbelt så mange menn (1 av 5) som kvinner (1 av 10) har lav tillit til nyhetsmediene når de rapporterer av klima.

De yngste stoler mest på klimadekningen

Når vi ser på forskjeller mellom aldersgruppene, ser vi at de født i 1990 og senere i langt større grad har høy tillit til norske nyhetsmedier når de rapporterer om klima enn de øvrige aldersgruppene.

Mens 63 prosent av de yngste har høy tillit til mediedekningen, gjelder dette 45 prosent av de født mellom 1960–1989 og kun 35 prosent i den eldste aldersgruppen.

SV- og MDG-velgere stoler mest, Frp-velgere minst på klimadekningen

Grafen er basert på spørsmålet «Hvilket parti ville du ha stemt på dersom det var stortingsvalg i morgen?». Den høyeste tilliten til mediedekningen av klimasaker finner vi blant velgerne til SV og MDG, hvor rundt 6 av 10 svarer at de har høy tillit og svært få svarer at tilliten er lav.

På den andre siden ser vi at tilliten er klart lavest blant velgerne til Frp (44 prosent). Den største polariseringen ser vi blant velgerne til Rødt, hvor omtrent 50 prosent har høy tillit og 23 prosent lav.

I hvilken grad stoler du på norsk media når de skriver om klima?

Det ser ut til at gruppene med høy tillit er de samme som også bl.a. er mest bekymret for klimaendringene og minst skeptiske til menneskelig påvirkning på klimaet. Dette kan bety at (1) tillit til klimainformasjon i media gir høyere klimaengasjement og/eller (2) de med allerede høyt klimaengasjement har lettere for å stole på media når de skriver om klima. Kanskje litt av begge deler? (Det kan også være at andre faktorer påvirker både tillit til media og klimaengasjement hos disse gruppene). PS. Det er moderate korrelasjoner mellom tillit til mediedekning av klima på den ene siden og bekymring og klimaskepsis på den andre. Tilliten korrelerer også (svakere) med støtte til salg av nullutslippsbiler, prioritering av miljø fremfor økonomisk vekst og motstand mot oljeboring i LoVe.

Metode- og bakgrunnsinformasjon

Det nøyaktige nivået på prosentandelene er ikke det viktigste, da dette kan påvirkes av spørsmålsformulering, svaralternativer og feilmarginer i estimatene (konfidensintervaller). Det viktige er overordnede trender og forskjeller mellom grupper.

I analysene er det brukt vekting. Dette er gjort for å bedre representere befolkningen. Vektene er basert på demografiske variabler (alder, kjønn og geografi) og utdanningsnivå. Se medborgernotatene for mer informasjon.

Ivarsflaten, E. et.al [2020]. Norsk medborgerpanel, Runde 18. Data samla av ideas2evidence for Norsk medborgerpanel, Universitetet i Bergen.

Norsk medborgerpanel er finansiert av Universitetet i Bergen og Trond Mohn Stiftelse. Data er produsert av Universitetet i Bergen, gjort tilgjengelig av ideas2evidence og distribuert av NSD.

Hverken UiB eller NSD er ansvarlige for analysene og tolkningene av data som er gjort her.

Gjennom det siste tiåret har man sett en rekke kontroverser og bekymringer knyttet til såkalte ”innvandringskritiske alternative medier” i den skandinaviske offentligheten.

Slike nettmedier kjennetegnes av at de har som hovedmotivasjon å informere offentligheten om utfordringer knyttet til innvandring – særlig fra muslimske land – som de opplever at de tradisjonelle nyhetsmediene holder unna dagsorden. Videre er de svært kritiske til det de anser som en uansvarlig, liberal innvandringspolitikk, og kritiserer jevnlig den politiske eliten for å svikte på dette saksfeltet. Man kan si at disse aktørene er populistiske i den forstand at de påtar seg å opplyse folket om den ”egentlige sannheten” om innvandringens konsekvenser.

De som stiller seg kritiske til fremveksten av alternative medier, fremhever ofte lav journalistisk kvalitet og at et ensidig negativt fokus på innvandring kan bidra til fremmedhat og polarisering av den offentlige samtalen. Andre derimot, jubler for at stemmer og perspektiver som sjelden passerer de tradisjonelle nyhetsmedienes portvoktere får slippe til på alternative plattformer.

En serie av kontroverser

I Norge har de største kontroversene de siste årene dreid seg om presseetikk. De to etablerte alternative aktørene, Document og Resett, ønsker begge å bli regnet som redaksjonelle nyhetsmedier. Etter at Documents redaktør ble godtatt som medlem av Norsk Redaktørforening (NR) i juni 2018, oppsto det en debatt om hvilke journalistiske aktører som kan anses som legitime og ikke, samt hva det betyr for tilliten til tradisjonelle nyhetsmedier at alternative aktører innlemmes i det presseetiske systemet. I nyere tid har redaktøren i Resett, Helge Lurås, søkt om medlemskap i NR flere ganger, men søknaden har blitt avslått på bakgrunn av gjentatte brudd på Vær varsom-plakaten, blant annet tilbud om en stor pengesum til et ønsket intervjuobjekt, samt oppfordring til boikott av tradisjonelle nyhetsmedier.

Også i Danmark har mange av kontroversene handlet om det kritikere hevder er et lemfeldig forhold til presseetikk. Nestleder i Dansk Journalistforbund, Lars Werge, fikk mye oppmerksomhet etter at han skrev et innlegg i Politiken hvor han tok til ordet for at ”Den Korte Avis er ingen avis, fordi den ikke bedriver journalistik”. I tillegg oppsto det en stor kontrovers etter at en aktivist tok til orde for annonseboikott av den Korte Avis via Twitter i 2016 på grunn av dets ideologiske ståsted. Dette førte til at over 30 selskaper sørget for at deres annonser ikke skulle vises hos Den Korte Avis. Selv omtalte redaksjonen annonseboikotten som et ”uhørt angreb på ytringsfriheden”.

I Sverige, derimot, har kontroversene i all hovedsak dreid seg om de alternative medienes ideologiske ståsted, og deres mange koblinger til Sverigedemokraterna. Svenske tradisjonelle nyhetsmedier har i flere omganger gransket de alternative mediene, og avslørt at personer med verv i Sverigedemokraterna har skrevet rasistiske kommentarer i kommentarfeltene deres, og at et daværende, høytstående medlem av partiet sto bak opprettelsen av domenene til flere av de største alternative aktørene. Men den desidert mest betente svenske kontroversen knytter seg likevel til det Dagens Nyheter i etterkant har omtalt som ”den aller mest hatske kulturdebatten i svensk offentlighet”. Den oppsto etter at et Nya Tider, en alternativ aktør med høyreekstreme røtter, i 2016 fikk innvilget sin søknad om en stand på en av kultursveriges viktigste arenaer; den årlige ”bokmessän” i Göteborg. Dette førte til flere måneder med debatt om hvorvidt andre aktører burde boikotte messen, om ytringsfrihet og om fascistiske ytringer.

Bruk av og tillit til alternative medier

Det er altså tydelig at disse kontroversielle aktørene har klart å fange offentlighetens søkelys, og fått en viss dekning i tradisjonelle nyhetsmedier. Men inntil nylig har vi hatt lite kunnskap om omfang og utbredelse av innvandringskritiske alternative nettmedier i de skandinaviske landene. De siste årene har imidlertid Reuters Institute Digital News Report – verdens største undersøkelse for mediebruk – undersøkt bruk av og tillit til alternative medier.

Den norske delrapporten for 2019 viser at bruken er lav, kun 4–7 prosent oppgir ukentlig bruk av de alternative mediene Human Rights Service (HRS), Document og Resett.

I Danmark finnes det kun én etablert aktør – Den Korte Avis som har holdt det gående siden 2012 — som er drevet av ekteparet Ralf Pittelkow og Karen Jespersen. Kun 4 % av danskene oppga ukentlig bruk av Den Korte Avis i 2019.

Sverige skiller seg ut både med hensyn til at det finnes flere etablerte, alternative aktører og ved at disse har en høyere bruk: 6–11 prosent oppgir ukentlig bruk av aktører som Nya Tider, Samtiden, Ledarsidorna, Samhällsnytt, Fria Tider og Nyheter Idag. Likevel er bruken beskjeden i alle land, når man sammenligner med bruk av tradisjonelle nyhetsmedier. Videre viser rapporten at skandinaver har vesentlig høyere tillit til tradisjonelle nyhetsmedier enn til alternative medier.

Det har blitt hevdet at ”sjelden har så mange snakket så mye om noe som leses så lite”. Ingen grunn til bekymring, med andre ord. Eller?

I løpet av 2019 har imidlertid flere studier vist at både norske og svenske innvandringskritiske alternative medier er svært gode til å skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer på Facebook. Faktisk så er Facebook-brukerne til de alternative mediene mer aktive enn Facebook-brukerne til de tradisjonelle nyhetsmediene. Dette betyr at saker fra alternative medier blir mye likt, kommentert og delt, noe som igjen innebærer at disse får stor rekkevidde i sosiale medier. Forskeren bak studiene, Anders Olaf Larsson (2019: 14), konkluderer med at ”etablerte aktører ser ut til å miste fotfeste på en av de viktigste plattformene for nyhetsbruk og politisk kommunikasjon”.

De alternative mediene utfordrer altså tradisjonelle nyhetsmedier på en rekke områder, og det er særlig to forhold som har blitt trukket frem i den offentlige debatten: 1) De utfordrer vår forståelse av hva journalistikk er, og hvilke aktører som skal kunne anses som legitime journalistiske aktører,  2) videre representerer de kontroversielle ideologiske synspunkter, og mens enkelte mener at det er viktig at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter disse synspunktene frem slik at de kan få motstand, mener andre at de potensielt kan føre til fremmedfrykt og rasisme, og derfor bør ties i hjel.

Klarer alternative medier å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Men hvordan reagerer de tradisjonelle nyhetsmediene på disse utfordringene? Som vi har sett er innvandringskritiske alternative medier gode til å setta agenda og skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer i sosiale medier. Men klarer de å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier? Og møter synspunktene deres i tilfelle motstand?

Inntil nylig har vi manglet systematisk kunnskap om disse forholdene, men en fersk studie av undertegnede – Boundary work: Intermedia agenda-setting between right-wing alternative media and professional journalism – undersøker nettopp disse forholdene.

Studien tar utgangspunkt i et ”intermedia agenda-setting”-perspektiv og spør om innvandringskritiske alternative medier klarer å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?

Mens tradisjonell ”agenda-setting”-forskning har vært opptatt av i hvilken grad medienes agenda påvirker publikums agenda, er forskning på intermedia agenda-setting opptatt av i hvilken grad medier påvirker hverandres agenda. Man har med andre ord undersøkt hvilke nyhetsmedier som kan sies å være opinionsledere. Historisk har man sett at de store, nasjonale avishusene har hatt en tendens til å påvirke agendaen til nyhetsprogrammer på tv og radio, samt mindre, lokale aviser.

Det studien undersøker mer konkret, er som følger: For eksempel, er det slik at Aftenposten plukker opp en sak fra Document, og publiserer en nyhetsartikkel om samme saksforhold på egne plattformer med henvisning til at saken oppsto hos Document?

Innenfor faglitteraturen har en slik praksis blitt ansett som en validering av at den konkrete saken er viktig og riktig å publisere – altså at man har med vesentlige nyheter å gjøre. Men i og med at de alternative mediene er såpass kontroversielle, er studien bygget på en antakelse om at dette kanskje ikke er tilfellet når det gjelder de alternative mediene, og den tar derfor høyde for hvorvidt dekningen er negativ, positiv, balansert eller nøytral når det gjelder de alternative medienes ideologiske ståsted og journalistiske produkt og virke.

Studien tar for seg perioden 2012–2017, og inkluderer dekningen av de norske alternative mediene Document og Human Rights Service i Dagbladet og Aftenposten, dekningen av de svenske alternative mediene Avpixlat og Fria Tider i Expressen og Dagens Nyheter, og dekningen av den danske alternative aktøren Den Korte Avis i Jyllands-Posten og Politiken.

Resultatene viser at det er stor forskjell på omfanget av mediedekning de alternative mediene får i de skandinaviske landene. De svenske og danske avisene fremstår som to motpoler, med henholdsvis 493 og 122 artikler totalt. De norske avisene inntar en mellomposisjon, med 263 artikler.

Ikke overraskende evner de alternative mediene i liten grad å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier. Men også på dette området er det betydelige forskjeller mellom landene. Mens de norske og danske alternative mediene klarer å sette agenda i henholdsvis 12 og 9 prosent av dekningen, skjer dette i kun én prosent av den svenske dekningen: I praksis betyr dette at det så å si aldri skjer.

Videre ser man at dekningen generelt – både de sakene hvor de alternative mediene kan sies å  sette agenda, men også den resterende dekningen – kjennetegnes av en ensidig negativ dekning i de svenske avisene. Hele 76 prosent av sakene kan karakteriseres som utelukkende negative, mens ingen kan karakteriseres som utelukkende positive. Videre er det få balanserte og nøytrale saker sammenlignet med den danske og norske dekningen.

De norske og danske avisene tegner et noe mindre negativt bilde av de alternative mediene, med henholdsvis 50 og 41 prosent utelukkende negative saker. Man finner også noe udelt positiv dekning i disse landene (6 og 9 prosent), samt langt flere nøytrale saker sammenlignet med de svenske avisene. Dette forteller oss at de svenske tradisjonelle nyhetsmediene skiller seg ut ved å fremstå som langt mer kritiske til innvandringskritiske alternative medier enn sine norske og danske kolleger.

Ideologiske og journalistiske avvikere

Dersom vi ser på hva som kritiseres i mediedekningen, stikker Sverige seg også ut som et annerledesland: Mens de svenske avisene i all hovedsak tilbyr kritiske perspektiver på de alternative medienes ideologiske ståsted, står kritiske perspektiver på de alternative medienes journalistiske produkt og virke i forsetet hos de danske avisene.

Dette betyr at mens de svenske journalistene virker å være mest opptatt av å vokte grensene for akseptabel offentlig debatt mot det de anser som ideologiske avvikere, er de danske journalistene mest opptatt av å verne den journalistiske profesjonens tillit og rykte mot aktører som de anser som journalistiske avvikere. Igjen finner man de norske avisene i en mellomposisjon, men de lener i dette tilfellet mest mot de svenske avisene.

Oppsummert kan man si at selv om de norske og danske alternative mediene til en viss grad evner å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier, så er det definitivt ikke ”tradisjonell intermedia agenda-setting” forstått i faglitteraturen som en validering av at den konkrete saken var viktig og riktig å publisere. Tvert imot ser man at de tradisjonelle nyhetsmediene løfter frem de alternative mediene som eksempler på avvikere  — ved at en journalist eller en kilde kritiserer den journalistiske praksisen eller det ideologiske ståstedet de representerer. Denne tendensen gjelder også den øvrige mediedekningen.

Dette innebærer at de alternative medienes fremvekst og virke definitivt anses å ha stor nyhetsverdi blant skandinaviske tradisjonelle nyhetsmedier. Dette betyr at de får en bredere plattform hvor deres motiver og synspunkter spres til et større publikum utover de som nås via deres egne nettsider og sosiale medier-kontoer. Likevel viser denne studien at den omfattende mediedekningen definitivt ikke representerer en ukritisk plattform for de alternative mediene.

Dette representerer likevel et dilemma som tradisjonelle nyhetsmedier ofte står overfor i møte med populistiske aktører: Ofte er det slik at ”all publisitet er god publisitet” (Mudde 2007). På den andre siden kan en overdreven negativ dekning nøre opp under slike aktørers stadige påstander om at mediene er ute etter dem, og slik sett gi dem sympati.

I lys av at de tradisjonelle nyhetsmediene i de skandinaviske landene tilsynelatende har valgt svært ulike tilnærminger for hvordan de håndterer utfordringen fra alternative medier, er det likevel verdt å merke seg at den svenske alternative sfæren er den desidert største, med flere etablerte aktører og et høyere antall lesere enn hva man finner i Norge og Danmark. Det er dermed verdt å spørre om den svenske tilnærmingen egentlig er en farbar vei.

Kilder

Larsson, Anders O. 2019. Right-wingers on the rise online: Insights from the 2018 Swedish elections. New Media &  Society. Epub ahead of print. DOI: 10.1177/1461444819887700

Mudde, Cas. 2007. Populist radical right parties in Europe. New York: Cambridge University Press.

Flere leser nyheter på NRK.no

At mediebransjen er kritisk til NRKs nyhetssatsing på nett, er ikke en nyhet. Schibsted-sjefen omtalte nylig NRKs «nettavis» som en klar konkurrent for norske aviser, og angrepene fra en presset avisbransje har kommet jevnlig de siste årene. Nå har kritikken fått ny luft i seilene, fordi den siste utgaven av Norsk mediebarometer viser at NRK.no har hatt en leservekst på 22 prosent i løpet av fem år. Samtidig har NRK halvert antall saker på nettsidene de to siste årene, og offentlige utredninger konkluderer med at NRK ikke er en trussel mot mediemangfoldet. 

LES MER HOS KAMPANJE (20/05/2020)

Fire av ti norske ungdommer utsettes for digital blotting

42 prosent av norske tenåringer har mottatt nakenbilder på nett, og 40 prosent av disse har fått tilsendt bilder fra fremmede. Det viser den siste delrapporten i serien Barn og medier fra Medietilsynet. Kun fem prosent av foreldrene sier barna deres har mottatt nakenbilder, noe som viser at flesteparten av barna ikke forteller om dette til sine foresatte. Aldersgrensen på sending av nakenbilder er 16 år, og det er ikke lov å sende uten samtykke.

LES MER HOS NRK (19/05/2020)

Korona kan føre til varige endringer for sosiale medier

Koronakrisen vil trolig føre til at sosiale medier som Facebook og Youtube må ta større kontroll over innholdet på plattformene sine, og dermed kan de ende opp med å måtte ta redaktøransvar for alltid, skriver Dagens Næringslivs Ingeborg Volan (betalt sak). Konspirasjonsteorier og falske nyheter har tatt av under koronaepidemien, og helsepersonell ber nå de sosiale mediene ta kontroll over strømmen av desinformasjon. Det er ikke første gangen ulike grupper har krevd at de sosiale mediene tar mer ansvar for innholdet sitt, men falsk informasjon i dette tilfellet kan i verste fall føre til dødsfall. De sosiale mediene har allerede begynt å ta grep, og fjerner bl. a. skadelige råd.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV + (18/05/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.