Delingstallene gjenspeiler at det gjerne er de politisk interesserte som er mest aktive med å dele nyheter på sosiale medier, og de gjør litt andre vurderinger enn redaktørene i nettavisene. I avisene samlet er det langt mer om sport, økonomi og næringsliv, kriminalitet og ulykker, men disse artiklene blir lite delt på sosiale medier.

Skreddersys for å gå viralt

NRK, TV 2, Dagbladet og VG får flest delinger. Aftenposten og Nettavisen følger deretter. Artikler fra noen viralsider deles også mye, dette er nettsider som kun har artikler som er skreddersydde for å gå viralt. For eksempel rørende mellommenneskelige historier om en sykepleier som revolusjonerte matserveringen på et gamlehjem (Dagens Nytt), historier som finnes i ulike varianter og som kan ligne på urbane legender eller avisender.

Andre artikler kan ligne på populærvitenskapelig formidling av oppsiktsvekkende og underholdende vitenskapelig funn, men der det er umulig å finne forskningsprosjektene de hevder å referere til. For eksempel artikkelen “Utrolig. Disse bærene dreper kreft” på siden Viraltube.no, eller artiklene om at de som pynter tidlig til jul har psykiske problemer (eavisa.no) eller at den eldste i søskenflokken er en drittsekk (Smud.no).

Konflikter på deletoppen

Med politikk som et fremtredende tema er det heller ikke overraskende at det er en stor andel konfliktsaker på deletoppen. Men det henger også sammen med at innhold vekker frykt og sinne oftere går viralt enn innhold som vekket triste følelser.

Det var nesten delt på midten mellom personfokuserte og saksfokuserte overskrifter, mens i brødteksten var det en klar overvekt av saksfokus. Navnet som hyppigst gikk igjen i overskriftene, var Sylvi Listhaug. Den neste kategorien var ulike realitydeltakere, ofte med prefikset fra hvilket program de deltar i, som Farmen-Halvor.

Et merkbart trekk er at vanlige folk ofte er brukt som kilder i de mest delte artiklene. De vanlige elitekildene er meget synlige, som rikspolitikere og ulike typer offentlige instanser og kjendiser, men vanlige mennesker er den største enkeltkategorien. Det kan diskuteres hvem som er vanlige mennesker, men her ble de kodet som vanlige mennesker hvis de ikke var en eller annen form for mediepersonligheter eller inneholdt posisjoner i samfunnet hvor medieeksponering på påregnes.

Sosiale medier viktigst

De fleste har aldri skrevet i kommentarfeltene, og flere nettaviser har da også fjernet disse. Da er det langt flere som har delt nyheter på sosiale medier.

For de fleste kommer nyhetslesning på sosiale medier i tillegg til det mer tradisjonelle nyhetskonsumet, men flere internasjonale studier viser til en trend der flere ikke besøker nettavisene direkte, men har sosiale medier som viktigste nyhetsplattform. Nyhetskonsumet blir dermed delvis styrt av hva som deles av personene i nettverket. Er vi på tidlig stadium i en utvikling der det ikke er tilstrekkelig for nyhetsredaksjoner å publisere nyhetene på sin egen plattform, men blir avhengig av brukerdistribusjon i sosiale medier? Og hva er i så fall implikasjonene av den slik utvikling?

Når nyhetslesere får nyhetsvarslene sine fra venner og bekjente, kan det resultere i et ekkokammer, der de bare får antagelsene sine bekreftet og ikke blir utsatt for informasjon som går på tvers av dette? Det er studier som indikerer at nyhetsleserne selv mener at nyhetsvarsler fra sosiale kontakter gjør de leser et bredere utvalg av nyheter enn de ellers ville ha gjort, men debatten er åpen. 

Alternativ dagsorden

Det er også et spørsmål om dette endrer journalistikken. Deling av nyheter på sosiale medier påvirker ikke nyhetsproduksjonen direkte, men kan gjøre det indirekte hvis ønsket om deling på sosiale medier innvirker på hvordan nyhetsredaksjonene velger ut og vinkler nyhetssakene sine. Det er tidligere påvist at ønske om klikktall til en viss grad kan påvirke journalistiske prioriteringer, så det er ikke usannsynlig at også sosiale medier kan ha en sånn effekt.

Dette påvirker både nyhetslesningen og nyhetsproduksjonen på måter som ikke står krystallklart for oss enda. Nyhetsdeling i sosiale medier setter en egen dagsorden, og vi ser at ulike grupper kjemper for å påvirke denne.

Medienes tradisjonelle dagsordenfunksjon utfordres av en alternativ dagsordenfunksjon gjennom nyhetsdeling i sosiale medier. Samtidig kan nettavisene i fremtiden bli avhengig av nyhetsdeling for å oppnå de nødvendige lesertall, et ønske som igjen kan påvirke journalistiske prioriteringer om hvilke saker som velges ut og hvordan de vinkles.

Ved Universitetet i Bergen har vi analysert de norske tallene og gitt ut en egen rapport om digital nyhetsbruk i Norge. Rapporten dokumenterer hvordan vi benytter nyheter. I denne artikkelen ser vi spesielt på hva rapporten forteller om hvordan det står til med nordmenns tillit til nyheter.

Har vi tillit til nyhetene?

Generelt har nordmenn høy tillit til nyhetene. Kun 7 prosent sier seg svært uenig i påstanden om at man kan stole på nyhetene mesteparten av tiden. Nesten halvparten svarer derimot at de er svært eller delvis enig i at man kan stole på nyhetene. Disse tallene er så å si identiske med målingene fra 2017. Generelt finner vi altså ikke noen dramatisk endring i folks tillit til nyhetene.

Fortsatt generelt høy tillit til nyheter i Norge. Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018

Det er også verdt å merke seg at vi ikke ser store forskjeller mellom folks tillit til nyheter generelt, og nyheter de selv bruker. I land hvor medielandskapet er kraftig politisert – som for eksempel i USA – er det typisk større forskjeller, noe som antyder at folk mistror nyhetsleverandører de selv ikke bruker.

Deler vi informantene inn i to aldersgrupper (under og over 35 år), ser vi i figuren under at den første gruppen er noe mer skeptiske til nyheter generelt. Når det gjelder tillit til nyheter som presenteres gjennom søkemotorer og sosiale medier, finner vi imidlertid ikke noen tydelige skiller: De yngre har ikke markert høyere tillit, selv om de altså bruker sosiale medier oftere og mer.

Nyanseforskjeller mellom de under og de over 35 år. Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018.

Det er tilsynelatende tydeligere forskjeller dersom vi deler folk inn etter deres politiske preferanser, og sammenligner svar på om man kan stole på de fleste nyhetene mesteparten av tiden. Vi finner at folk på høyresiden oftere sier seg svært uenige (11 prosent) enn de som ligger i sentrum og til venstre. Til gjengjeld er det klart flest på venstresiden som uttrykker at de er delvis uenige i påstanden. I sum er det altså kun nyanser som skiller respondentenes tillit til nyheter generelt – selv når vi deler opp etter politisk preferanse.

Tilbydere vurderes ulikt på høyre- og venstresiden

Målinger av folks tillit til mediene kritiseres ofte for å slå alle typer medier sammen. Det er for eksempel åpenbart forskjell på Aftenposten og NRK sammenlignet med rene underholdningsmedier og mer eller mindre seriøse journalistiske nykommere på nett.

I årets undersøkelse spørres det konkret om tillit til en rekke nyhetsaktører og omtalte nettsteder. Når det gjelder hvilke av nyhetstilbyderne nordmenn mener er mest pålitelige, rangeres NRK høyest (82 prosent), foran Aftenposten, lokalaviser, TV 2‑nyhetene og Dagens Næringsliv, som vurderes som pålitelige av omkring tre fjerdedeler av de spurte.

Hvis vi med utgangspunkt i en slik liste over tilbydere ser på sammenhengen med politisk preferanse, kommer tydelige skiller fram. Figuren under viser hvordan velgere til høyre og venstre vurderer påliteligheten til et knippe nyhetstilbydere.

Lokalavisen og Dagens Næringsliv vurderes temmelig likt av begge sider. For alle andre aktører er det til dels store forskjeller: Aviser som tradisjonelt har hatt en forbindelse til venstresiden, som Klassekampen og Dagsavisen, vurderes som markant mer pålitelige av folk med lignende politiske preferanser. Folk som plasserer seg til venstre vurderer også Dagbladet tilsvarende. Vi finner for eksempel at så mange som en tredjedel av de som holder seg på høyresiden politisk, mener at Dagbladet ikke er pålitelig.

Også for NRK er vurderingen skjev basert på politisk preferanse: Mens hele 93 prosent på venstresiden vurderer NRK som pålitelig, er tallet 70 prosent på høyresiden. For Aftenposten er det også samme skjevhet, der vurderingen som pålitelig ligger 10 prosentpoeng høyere blant folk på venstre- enn høyresiden.

Stor variasjon i tillit til flere enkeltmedier blant folk som plasserer seg på venstre- og høyresiden (klikk for større versjon). Kilde: Bruksmønstre for digitale nyheter. Reuters Digital News Report, Norge 2018. Grafikk: Egon Låstad 2018.

To omdiskuterte nettaktører – Document.no og Human Rights Service (HRS) – er også tatt med i denne oversikten. Dette er nettsteder som ikke nødvendigvis oppleves som journalistiske nyhetsmedier, men som er mye omtalt blant annet som kilder og arenaer for offentlig debatt. Disse nyter et langt lavere tillitsnivå sammenlignet med de etablerte mediene. De to nettstedene vurderes også svært ulikt av de med politisk preferanse til høyre og venstre, der to tredjedeler av de til venstre vurderer Document.no som upålitelig, noe som illustrerer hvor politisert oppfattelsen av disse nettstedene er – slik vi også fant bruken å henge sammen med politisk preferanse.

Vi har veletablerte redaksjonelle medier og relativt høy tillit i vår nyhetsbruk sammenlignet med andre land. Slike innsikter minner oss om at det likevel finnes nyanser i nyhetsbruk, også i Norge.

I Noreg har skodespelarar, legar, akademikarar, fagforeiningar og andre grupper hatt eigne opprop. Kampanjen har til dømes vorte kopla til avsløringar om ukulturen i TV 2 i november, saka om Ap-nestleiar Trond Giske frå midten av desember, og no seinast til avgangen til Unge Høgre-leiaren og manglande handtering av varsel i partia.

Ein kan, som med mange store saker i mediebiletet, undrast på om dette er ein tematikk som engasjerer folk flest, eller om dette noko først og fremst journalistar og deira like er opptekne av. For #metoo er dette spørsmålet påtrengjande, all den tid kampanjen har vorte drøfta som eit tidsskilje i samfunnet når det gjeld seksuell trakassering.

#metoo har engasjert svært mange

I MeCIn-prosjektet ved Institutt for informasjons- og medievitskap ved Universitetet i Bergen arbeidar me med korleis nordmenn på ulike vis knyt seg til offentlegheita gjennom media og på andre måtar.

I november og desember gjennomførte me ei representativ spørjegransking til 2064 nordmenn. Eit av spørsmåla var kva nyheitssaker ein hadde følgd med på den siste tida, og #metoo var ei av 32 saker folk kunne velje, i tillegg til å kunne nemne eigne saker. Slik kan me nokså presist sjå kven som følgde saka, og korleis interessa skil seg frå andre saker i same tid.

Her må merkast at våre data vart samla inn før Giske-saka vart slegen stort opp, og slik sett før #metoo vart del av ei stor nasjonal politisk sak.

68 prosent av dei spurde sa at dei følgde med på #metoo. Det gjer den til ei av dei oftast følgde av sakene ein kunne velje mellom.

Om lag like mange følgde #metoo-saka som saka mot Eirik Jensen, SSB-bråket, kommunesamanslåinga, uroa i Catalonia og den russiske innblandinga i den amerikanske valkampen. Berre situasjonen i Nord-Korea var følgd av tydeleg fleire.

Grafikk: Håvard Legreid / Kilde: UiB

Slik har #metoo engasjert svært mange. Den har også engasjert breitt. Saka er følgd av litt fleire kvinner enn menn, men samanlikna med mange andre saker er skiljet nokså lite.

SSB-bråket, regjeringsforhandlingane med sentrumspartia, Støres privatøkonomi og Nord-Korea er nokre av mange dømer på meir kjønnsdelte saker – men då i menns favør.

#metoo er heller ikkje tydeleg meir populær i Oslo enn i andre deler av landet. Derimot er den noko meir populær blant dei med høgare utdanning. At fleire høgt utdanna følgjer med på #metoo treng likevel ikkje å bety at dei er spesielt interesserte i temaet. Det kan òg spegle at det er ei gruppe med høgt nyheitsbruk (dei eldre er ei anna slik gruppe), som difor følgjer med på dei fleste store sakene.

Høgresidas veljarar minst interessert

Gjennom statistiske prosedyrar – i dette tilfellet regresjon – kan ein likevel til ein viss grad ta høgde for problemet med å forstå korleis slike skilje heng saman. Samanliknar me «like for like» – folk med om lag same nyheitsinteresse og elles like eigenskapar – trer dei sosiale skilja i interesse for saka tydlegare fram. Då ser me at kvinner har om lag dobbelt så stor sjanse som menn – med same nyheitsinteresse, same alder, same utdanning og så bortetter – til å følgje med på #metoo.

Interessa for #metoo står fram tydeleg sterkare hjå dei yngre, spesielt hjå tredveåringane, og tydeleg svakare hjå dei over seksti. Derimot er det ingen klår samanheng med kor mykje folk tener eller landsdelen dei bur i, og effekten av utdanning er òg svak.

Grafikk: Håvard Legreid / Kilde: UiB

Tala syner også at høgresida er minst interessert. Utover kjønn og alder, er det mest slåande den politiske profilen til dei #metoo-interesserte. Så å seie alle SV-veljarar følgjer med på saka, mot berre litt over halvparten av Frp-veljarane. Ap og Høgre plasserer seg i mellom desse, men etter same høgre-venstre-akse.

At #metoo engasjerte sterkt blant venstresida allereie før saka mot Giske er nok ei av årsakene til at den er ekstra betent for dette partiet, og at liknande saker kanskje er mindre trugande for høgrepartia.

Dette må ikkje mistydast til at #metoo-saka er for spesielt interesserte.

Som allereie påpeikt, er #metoo ei av sakene flest var interesserte i, og interessa er breitt fordelt i befolkninga. Og om dei interesserte i #metoo har ein viss sosial profil, er dette ikkje spesielt for denne saka: Det gjeld alle nyheitssaker – og all mediebruk.

Me lever i same offentlegheit, men det er høgst ulikt kva saker som engasjerer oss.

Uansett er #metoo ei sak som har engasjert breiare enn dei fleste.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Mediebruk følger livsfaser, og forandres når man flytter, fullfører studier, bytter jobb, får barn, går av med pensjon eller opplever andre endringer i livssituasjonen. Sammenhenger mellom mediebruk og livsfaser er med på å skape mønstre også mellom grupper som ikke har så mye til felles ellers.

Studien vår viser at småbarnsforeldre på tvers av ulike sosiale lag har en mediebruk som preges av dårlig tid, mindre plass til egne interesser, mindre plass for fordypning i kulturuttrykk, økt fokus på medier og kultur for barn og større engasjement for hendelser i lokalsamfunnet.

Personer med høy utdanning har mer variert mediediett

For de fleste informantene våre er yrke svært viktig for deres mediebruk. Ulike yrker medfører ulike tidsregimer, ikke bare i hvor mye en fritid en har, men også i ulik aksept for å bruke medier gjennom arbeidsdagen, når man kan bruke medier (for eksempel ved skiftarbeid), hvilke medier en har tilgang til (for eksempel papiraviser på jobb) eller rent praktisk kan bruke (for eksempel sjåfører og maskinførere), og hvilke muligheter en har for å snakke med kollegaer og andre om medieinnhold.

Et gjennomgående trekk i materialet vårt er at personer med høy utdanning ofte har en mer variert mediediett, spesielt når det gjelder nyheter. De bruker oftere papiraviser, og mange flere ulike papir- og nettaviser, også gjerne fagrelaterte medier. De med lavere utdanning oppgir færre nettaviser eller at de får nyhetene primært via Facebook.

Sosiale medier oppleves som nyttige, men problematiske

Informantenes bruksmønstre på sosiale medier samsvarer med statistikk og andre studier — Facebook fremstår som viktigst og her har de fleste profil. Mange er innom flere ganger for dagen, mens en mindre gruppe, hovedsakelig blant de eldre informantene, beskriver mer sporadisk bruk. Snapchat, Twitter og Instagram benyttes av mange av de som bruker Facebook. Bruken av sosiale medier skjer i stor grad på smarttelefonen, i noen grad på PC og blant eldre informanter gjerne på nettbrett. En-til-en eller gruppekommunikasjon i sosiale medier har for enkelte blitt et viktig supplement til bruk av SMS.

Sosiale medier oppleves praktiske og verdifulle av informantene, men mange er likevel kritiske og ambivalente. Mange forbinder sosiale medier med prestasjonspress og skjeve virkelighetsframstillinger. Flere viser bekymring overfor barn og unges bruk av sosiale medier, som overvåkning og misbruk av bilder og personopplysninger. Foreldre til større barn forteller at de bruker sosiale medier for å følge med i sfærer som er viktige for barna. De mener det er viktig å holde seg oppdatert og være til stede i sosiale medier for å bedre forstå hvilke utfordringer og muligheter barna møter på internett.

Mange unngår å ytre seg i sosiale medier

Sosiale medier er en viktig nyhetskanal for mange informanter. Nyheter gjennom sosiale medier oppleves av enkelte som “nærere”, “mer direkte” eller mindre mediert enn tradisjonell mediedekning. Et eksempel på dette er når man følger ordføreren fra hjemstedet på Facebook og han diskuterer kommunesammenslåing med andre. Noen følger utvalgte nyhetssider på Facebook og får nyhetsvarsler. Enkelte av informantene mener at de selv kan skape en personlig nyhetsfeed som er overlegen det mediene ellers kan by på.

Smarttelefonens betydning for nyhetsbruken øker. (foto: Colourbox)

For mange av våre informanter vil det derimot være uklart hvor nyheter i sosiale medier kommer fra. De forteller at de får nyheter fra Facebook, eller enda bredere fra “nettet” eller “mobilen” uten å kunne redegjøre for hvem som er avsender, hvem som har delt eller hva man selv har foretatt seg for at nyheten skulle dukke opp i nyhetsfeeden.

Flere trekker frem bredde som et ideal for mediedekning, og viser til at man kan gå glipp av saker og ulike perspektiv om man bare har sosiale medier som nyhetskilde. Mange beskriver en problematikk ved sosiale medier som gjerne betegnes som ekkokammer, som innebærer at man eksponeres for innhold man allerede er enig i og ikke et mangfold av ulike meninger.

Forpliktelser knyttet til yrke preger bruk av sosiale medier?

Mange av våre informanter vegrer seg mot å ytre seg i sosiale medier. Hvorfor har det seg slik? For enkelte handler det om at de ikke ønsker å dele det samme innholdet til alle man er tilknyttet i sosiale medier. Informantene forteller om sammensatte vennelister på Facebook som rommer folk fra for ulike sfærer. De foretrekker å dele bilder på Instagram eller SnapChat hvor de har mindre omfattende vennelister. Andre vegrer seg mot reaksjonene de potensielt kan møte i et debattklima som kan oppleves som hardt eller ubehagelig, og derfor velger å ikke dele ytringer i sosiale medier.

Samtidig framstår yrke som en sentral faktor som preger vegring mot og moderering av egne ytringer i sosiale medier. Dette gjelder informanter som representerer forskjellige makt- eller autoritetsposisjoner i samfunnet, som offentlig ansatte innen politi, barnevern og forvaltning, og ansatte innen helse og utdanning. Disse opplever yrke som en rolle man alltid har med seg, samtidig som de må forholde seg til taushetsplikt eller upartiskhet i sosiale medier.

Mediene gir ikke automatisk borgerne informasjonen de trenger

Norsk mediepolitikk er begrunnet ut fra et ideal om at borgerne skal være informerte, og Staten pålegges et ansvar for å legge til rette for en offentlig samtale. Men hvordan bidrar mediebruk til samfunnsorientering eller det vi kaller for offentlig tilknytning?

Studien viser at alle informantene er opptatt av borgerplikten, og mener at det er viktig å stemme ved valg. Likevel er det blant en del av informantene våre en tydelig opplevelse av avstand til politikken. Dette kan ta form av følelser av fjernhet til de som styrer, kritikk av kynisme og brutte løfter, eller en nonchalanse som kommer til uttrykk som at det er uviktig hvem som styrer landet. Informantene har ulike syn på hvor viktig det er å følge med i nyheter, og hvor grensen går for hvor lite man kan få med seg før det blir problematisk. Noen er tilfredse med å overvåke nyhetsbildet nok til at de får det med seg hvis noe katastrofalt skjer, mens andre uttrykker at det er viktig å følge med på nyhetene som et ledd i borgerrollen.

Selv om informantene mener det er viktig å stemme og følge med gjennom mediene, opplever de ikke å bli automatisk informerte gjennom sitt daglige mediebruk. Nesten alle er kritiske til hvorvidt mediene bidrar til å informere borgerne til å foreta valg. Informantene fremstiller det å følge med i nyheter som en aktiv prosess, der man selv må ta ansvar og initiativ. De opplever at det er mye uviktig stoff, mye av det samme, og mye som ikke angår dem. Flere mener at nyhetsmediene var bedre før, og noen beskriver å ha endret sin nyhetsbruk på grunn av kombinasjonen av forfall i redaksjonelle medier og nye digitale muligheter.

Redaksjonelle medier står fortsatt sterkt i nordmenns mediebruk

Nordmenns mediebruk har som vist blitt mer variert og sammensatt, samtidig som ulike mennesker, ofte i samme livssituasjon eller yrke, har mange av de samme mediebruksmønstrene. Borgeridealet står fremdeles sterkt, men mange bruker sosiale medier som kilde til nyheter. Hvilke konsekvenser har dette for samfunnet?

Som nevnt kan sosiale medier bidra til et ekkokammer, og at man kun eksponeres for saker som man allerede er enig i. Dette er en uheldig utvikling for demokratiet, da det kan føre til at borgere ikke får den informasjonen de trenger for å gjøre informerte valg. Dette er som kjent en oppgave de redaksjonelle mediene er underlagt, men det gjelder ikke for sosiale medier. Et spørsmål man kan stille seg i en slik sammenheng er om de redaksjonelle mediene er i ferd med å miste leserne sine til sosiale medier. Vår studie viser at dette ikke er tilfelle. Sosiale medier er en kilde til nyheter, men er for de fleste et supplement til en rekke ulike medier. Studien  viser at folk fremdeles foretrekker de redaksjonelle mediene for å få et helhetlig bilde av nyheter.

Ved Universitetet i Bergen har vi analysert de norske tallene og gitt ut en egen rapport om digital nyhetsbruk i Norge. Rapporten dokumenterer hvordan vi benytter nyheter. I denne artikkelen ser vi spesielt på hva rapporten forteller om de som ikke er interesserte i nyheter, og om de som oppgir å unngå nyheter.

Interesse for nyheter

Nyhetsinteressen er høy hos de fleste nordmenn – nesten to av tre erklærer seg som svært eller ekstremt interesserte i nyheter. Derimot sier nesten ingen at de ikke er interesserte.

Hvor interessert, hvis i det hele tatt, vil du si at du er i nyheter? (Kilde: Reuters Institute Digital News Report, Norge 2017)

Om vi ser litt nærmere på tallene, finner vi at menn sier seg noe oftere interessert i nyheter enn kvinner, og interessen er stigende med alder, slik at den største gruppen svært og ekstremt interesserte finnes blant de eldste (55+). Hos menn er de aller mest interesserte relativt jevnt fordelt i ulike aldersgrupper, mens kvinner i gruppene mellom 35 og 54 oppgir sjeldnere ekstrem interesse.

Det er svært få som oppgir seg som lite nyhetsinteresserte (4%), men de har en nokså tydelig sosial profil. De er oftere kvinner (62%), de er mer vanlige å finne i grupper med lav inntekt (21% av de lavt nyhetsinteresserte plasserer seg her, mot 7% av den øvrige befolkningen) og mer uvanlige i grupper med høyere utdanning (45% av den øvrige befolkningen har høyere utdanning, men bare 28% av de lavt nyhetsinteresserte). Deres medie- og nyhetsbruk er også mer rettet mot digitale medier (spesielt sosiale medier), og de har oftere lav tillit til medier og liten interesse for politikk.

De lite nyhetsinteresserte:

• … er oftere på nettet. 60% er på nettet mer enn 10 ganger om dagen (mot 52% av den øvrige befolkningen), og de er mer innrettet mot digitale nyheter.
• … vet oftere ikke (36% mot 15% av den øvrige befolkningen) hvor de plasserer seg selv politisk eller hvor venner plasserer seg politisk (37% mot 21%).
• … oppgir oftere ha sosiale medier som hovedkilde til nyheter (29% mot 10% i den øvrige befolkningen), men bruker både digitale og offline nyheter sjeldnere enn andre.
• … oppgir sjeldnere at de stoler på nyheter. 46% er uenige i at de stort sett kan stole på nyheter (mot 24% i den øvrige befolkningen), 44% stoler ikke på nyhetene de bruker (mot 16%), og de mener også oftere at mediene er påvirket av politisk og økonomisk press.
• … oppgir oftere å ikke ha kjøpt aviser siste uken (77% mot 57% av den øvrige befolkningen), og 83% har ikke betalt for digitale nyheter i løpet av det siste året (mot 69%).

Å unngå nyheter

Undersøkelsen tar også for seg i hvilken grad folk unngår nyheter. Dette dreier seg ikke om nødvendigvis om såkalt nyhetsunnvik, men heller om hvorvidt folk velger bort nyheter i konkrete situasjoner, og hvorfor de gjør det. Kun 4% sier de ofte prøver å unngå nyheter. De fleste oppgir at de ikke, eller bare en gang i blant, har unngått nyheter (75%).

Her får vi nyansert motsetningen i nyhetsbruk versus ikke-bruk. Og ser at det er ikke bare sånn at nesten alle følger med på nyheter og en liten gruppe er helt avkoblet, men at også de som følger med stort sett også føler behov for å unngå nyheter av og til.

Nedenfor ser vi grunner til å unngå nyheter som blir oppgitt av de som har svart at de unngår nyheter “ofte”, “noen ganger” eller “en gang i blant” (tilsammen 47% av de spurte).

Du oppga at du merker at du prøver å unngå nyheter. Hvilke av følgende, om noen, er grunner til at du aktivt prøver å unngå nyheter? (Kilde: Reuters Institute Digital News Report, Norge 2017)

Noen flere kvinner enn menn sier at de aktivt unngår nyheter (totalt 51% mot 42%). Den vanligste grunnen som blir oppgitt av begge kjønn er at nyheter kan påvirke humøret. Kvinner på sin side oppgir mye oftere enn menn å reagere på sterke bilder. Også følelsen av å ikke kunne gjøre noe med det som dekkes i nyhetene er mer framtredende hos kvinner. Menn derimot oppgir oftere som årsak at nyheter er for tidkrevende eller distraherende i forhold til viktigere ting, i tillegg til lav tillit til nyhetene.

Det er også verdt å nevne at nordmenn sier noe sjeldnere enn EU-borgere at de aktivt unngår nyheter (55% i EU mot 47% i Norge), og de oppgir sjeldnere lav tillit til mediene som årsak til å unngå nyheter, i de tilfellene de gjør det (33% i EU, 25% i Norge).

Vi har veletablerte redaksjonelle medier, relativt høy tillit til disse og er over gjennomsnittet digital i vår nyhetsbruk sammenlignet med andre land. Slike innsikter minner oss om at det likevel finnes nyanser i nyhetsbruk, også i Norge.

Tradisjonelt har nyhetsmediene vært en kilde til relevant informasjon på disse feltene. Følgelig er disse noe man burde følge med på for å oppnå status som informert borger. Forskning har historisk sett gitt god grunn til å verdsette det normative idealet om den informerte borgeren.

Man finner stadig en sammenheng mellom lavt konsum og interesse for nyheter og lavere samfunnsengasjement, enn hos de som følger nyhetsbildet i større grad (e.g. Wollebæk & Selle 2003 for norske forhold), og historisk har flere forsøkt å forklare lavt nyhetskonsum med manglende motivasjon til å forstå storsamfunnets problemer (Lippmann 1922; Prior 2005).

Norge har, lik de fleste andre land, i den seneste tiden sett en nedgang i bruken av tradisjonelle nyhetsmedier. For eksempel har den totale andelen av befolkningen som leser aviser, uavhengig av plattform, sunket fra 80 prosent i 2010 til 72 prosent i 2015 (medienorge/SSB 2015), og en rapport fra 2016 konkluderte med at 10 prosent av nordmenn er nyhetsunnvikere (Moe og Kleiven).

Betyr dette at nyhetsunnvikere, som de ofte kalles, er et demokratisk problem? Ved flere anledninger har forskning svart ja på dette spørsmålet, noe rapporten over er et nylig eksempel på. Men i denne artikkelen skal vi se eksempler på forskning som ikke innbyr til en like bombastisk konklusjon, og som kan nyansere synet på de som har et lavt forbruk av nyheter som et demokratisk problem.

Sjeldenkonsumenter

Forskningen jeg tar utgangspunkt i indikerer at begrepet nyhetsunnviker er problematisk i omtale av den aktuelle gruppen. Snarere kan de betegnes som sjeldenkonsumenter av nyheter. Dette begrepet ble introdusert av den svenske medieforskeren Ingela Wadbring i 2016, med begrunnelsen at det faktisk ikke handler om mennesker som aldri tar del i nyheter, heller om mennesker som gjør det mer sjelden enn andre. Relatert til det svenske samfunnet i disse dager, mener hun det virker umulig å unngå nyheter fullstendig, og det samme kan man påstå om norske forhold. I tillegg mener hun begrepet nyhetsunnviker innebærer en stigmatisering som i seg selv kan hindre debatten, og man risikerer å stå fast i begrepet. Andre har kommet med lignende kritikk, for eksempel av at forskere overser forskning som viser at også sjeldenkonsumenter er politisk engasjert (Woodstock 2014).

Wadbring påpeker også at det ikke er enighet om hva som definerer en nyhetsunnviker, altså hvor lite man må følge med for å kunne kategoriseres innenfor gruppen. Slutningen til Moe og Kleiven om at 10 prosent av nordmenn er nyhetsunnvikere illustrerer dette godt, og de vedgår selv at «begrepet «unnviker» er muligens noe upresist» (Moe & Kleiven 2016, s. 67). Anslaget er gjort basert på bruk av nyhetsmedier, blant annet i sammenheng med interesse for harde nyhetstyper og poengsum på en quiz med spørsmål om nyhetssaker.

Men en studie fra 2010 der man målte antall frakoblede borgere, som de ble kalt, fant at bare 1 prosent av nordmenn tilhørte en slik gruppe. Tallet var basert på antallet som verken fulgte nyheter via TV, radio eller aviser (Blekesaune, Elvestad & Aalberg 2010). I Moe og Kleivens rapport følger 50 prosent av respondentene nyheter både via en lokal og en nasjonal avis ukentlig, uavhengig av plattform, mens 30 prosent av disse ikke følger noen aviser ukentlig eller oftere. Mens rapporten fremhever at avislesingen blant denne gruppen er lavere enn hos de fleste andre nordmenn, mener jeg det er behov for et mer deskriptivt og kontekstløst begrep som muliggjør en fornuftig sammenligning innad i og mellom land.

I tillegg til at det er problematisk å definere en sjeldenkonsument, både med tanke på innhold og alderssegment, behøver også selve nyhetsbegrepet en modernisering, slik Slettemeås og Kjørstad (2016) påpeker. De viser blant annet til at nye medieprodusenter produserer nyheter med teknikker lik dem som brukes i underholdning. Dette er noe som kan bidra til å treffe særlig yngre mennesker uten at dette plukkes opp i målinger av nyhetsbruk, for eksempel gjennom sosiale medier, som Facebook og SnapChat Stories. En amerikansk studie finner at sjeldenkonsumenter kan bli informert ved tilfeldig eksponering gjennom Facebook (Lee & Kim 2017), og rapporten til Moe og Kleiven fant at nettopp sosiale medier var den mediekilden med klart høyeste dekning blant nyhetsunnvikere.

Uavhengig av hvordan man måler sjeldenkonsum av nyheter, er det trygt å si at jo yngre man er, jo mindre nyheter konsumerer man. Først i andre halvdel av 20-årene ser man at nyhetskonsumet nærmer seg en topp, gjerne knyttet til en økt tilknytning til storsamfunnet gjennom jobb og familie (Bergh 2013). Det er ikke dermed sagt at de som i denne alderen forblir sjeldenkonsumenter fullstendig mangler slike tilknytninger, men flere studier ser en sammenheng mellom lavere sosial kapital og sjeldenkonsum av nyheter (e.g. Blekesaune, Elvestad & Aalberg 2010). Som nevnt tidligere har politisk kapital også ofte blitt brukt som forklaringsvariabel på lavt nyhetskonsum, men forskning har sett tendenser til at samfunnstilknytning og demokratisk deltakelse hos unge også forekommer uten at nyheter oppleves som relevante (Costera Meijer 2007; Schrøder & Blach-Ørsten 2016). En svensk undersøkelse finner også at en del sjeldenkonsumenter beskriver seg selv som politisk interesserte (Shehata, Wadbring & Hopmann 2015).

Hva er så årsakene til at noen ikke tar del i nyhetsverdenen?

Tre typer sjeldenkonsument

Jeg intervjuet ti nordmenn mellom 25 og 30 år for å forsøke å finne et svar på dette, og fant i hovedsak tre ulike forklaringer på lavt nyhetskonsum (Helgerud 2017). Disse forklaringene er ikke gjensidig utelukkende; informantene gir som regel flere forklaringer på sitt sjeldenkonsum, men ofte med vektfordeling der en forklaring fremstår som viktigere enn andre.

1. De medlidende: Den første forklaringstypen er knyttet til overveldende følelser av medlidenhet, der informantene ble så sterkt påvirket av å se menneskelig lidelse i nyhetsbildet at det preget deres egen psykiske tilstand. De sterke følelsene ses enten i sammenheng med ekstrem empati eller hudløshet som et generelt karaktertrekk, eller hos andre i perioder med depresjon eller manglende stabilitet i livet deres. Flere av disse beskrev seg selv også som problemløsere, men størrelsen og mengden på problemene i nyhetsbildet ble oppfattet som uhåndterlige. Dette fører til at informantene aktivt unngår nyheter, blant annet ved å gjemme innhold fra nyhetskilder eller venner som deler nyhetssaker på Facebook.

2. De karriereprioriterende: Den andre forklaringen knyttet lavt nyhetskonsum til behovet for prioritering av tid særlig relatert til karriereutvikling. Informasjonen i nyhetsmedier ble ansett som for generell, og andre spissede medier fremsto som mer relevante for deres karriereplaner. Flere hadde til tider brukt nyhetsmedier på å oppdatere seg på situasjoner, men kun i sammenheng med konkrete debatter eller tema som hadde direkte nytteverdi i forbindelse med studie eller jobbsituasjonen deres.

3. De frakoblede: Den tredje forklaringen knyttet lavt nyhetskonsum til et større fokus på nære relasjoner og lav interesse for nyhetsmediers form og innhold. Følgelig hadde de også lav politisk kapital, de følte det var vanskelig å forstå og engasjere seg i politiske debatter. Disse var mer opptatt av venner og arbeidsplassen, altså sitt fysiske miljø, og så i liten grad nyheter som relevante i disse sfærene. Mens de medlidende følte en ekstrem nærhet til grufulle skjebner i nyhetsmediene, følte de frakoblede heller en manglende nærhet til bilder fra for eksempel kriger.

Lignende kategorier ble også funnet av en studie som så på sjeldenkonsum i USA, Storbritannia, Spania og Danmark (Schrøder & Blach Ørsten 2016). En nøkkel til å forstå forskjellen mellom disse forklaringene er i hvilken grad de antyder et aktivt eller passivt sjeldenkonsum. Med dette forstår man i hvilken grad et lavt nyhetskonsum er en konsekvens av et bevisst valg, eller om det skjer via for eksempel lav interesse i samfunnsstoff generelt. Blant mine informanter var det mulig å knytte særlig de medlidende og de karriereprioriterende til et aktivt sjeldenkonsum, og de frakoblede til et passivt sjeldenkonsum.

“News resisters”

Det er særlig de som aktivt velger vekk nyhetsmedier som gir motstand til ideen om sjeldenkonsumenter som demokratisk unyttige. Louise Woodstock (2014) intervjuet amerikanere som bevisst hadde begrenset sitt nyhetsinntak til et minimumsnivå – men likevel et nivå der de følte seg oppdatert. Følgelig kalte Woodstock disse for «news resisters». Hun fant at gruppen snakket lidenskapelig om tema de brydde seg om og deltok i medborgerlige aktiviteter som å stemme ved valg, donere penger og delta i demonstrasjoner. Informantene mente at nyheter virket negativt på deres vilje til å engasjere seg, heller enn motsatt, blant annet med bakgrunn i en følelse av maktesløshet, lik den de medlidende fortalte om.

I min egen studie var det også de som aktivt valgte vekk nyheter som utviste et tydelig samfunnsengasjement. Heller enn å være engasjert i den generelle politiske situasjonen, utøvde de sitt medborgerskap gjennom engasjement i saker som var relevante for deres livssituasjon eller interesseområder, som miljøsaken, utdanningspolitikk og barn med utviklingshemninger. Engasjementet fikk utløp i handlinger som involverte deltakelse i debatter og organisasjonsvirksomhet. I stedet for å oppsøke nyheter, så informantene det som mer relevant å oppsøke spissede kilder på feltet. Slik blant annet Lippmann (1922) og Prior (2005) foreslår, kan man si at disse mangler motivasjon til å håndtere storsamfunnets problemer, men altså kun på et generelt nivå.

Som vi har sett gir nyere forskning grunnlag for en fornuftig motstand til tesen om at de som sjelden konsumerer nyheter representerer et demokratisk problem. Særlig ser vi at antakelsen er problematisk i møte med de som aktivt velger vekk nyheter, altså de som med rette kan kalles nyhetsunnvikere – ironisk nok. Imidlertid er dette ennå et felt som er lite utviklet. Det er behov for mer forskning på feltet, blant annet forskning som kan fortelle noe om forholdet mellom aktive og passive sjeldenkonsumenter og deres politiske engasjement, hvilke demografiske forskjeller det er mellom disse og om samfunnsdebatten går glipp av stemmer fra ulike sosiale lag med bakgrunn i dette.

Inntil videre bør man avstå fra å svare utelukkende ja på spørsmålet om sjeldenkonsumenter av nyheter er et demokratisk problem.

Litteratur:

Bergh, J. (2013) Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper: Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Oslo, Institutt for samfunnsforskning.

Blekesaune, A., Elvestad, E. & Aalberg, T. (2010) Tuning out the World of News and Current Affairs—An Empirical Study of Europe’s Disconnected Citizens. European Sociological Review, 28 (1), s. 110–126.

Costera Meijer, I. (2007) The paradox of popularity: How young people experience the news. Journalism studies, 8 (1), s. 96–116.

Helgerud, A. (2017) Sjeldenkonsumenter av nyheter: Holdning til nyhetsmedier, medborgerskap og forklaringer på sjeldenkonsum blant unge voksne. Norsk medietidsskrift, 24 (02).

Lee, J. K. & Kim, E. (2017) Incidental exposure to news: Predictors in the social media setting and effects on information gain online. Computers in Human Behavior.

Lippmann, W. (1922) Public Opinion. New York, Harcourt, Brace & Company.

medienorge. (2016) Lesing av papiravis og nettavis en gjennomsnittsdag [Internett], Bergen, medienorge. Tilgjengelig fra: http://www.medienorge.uib.no/statistikk/medium/avis/360 [Lest 22. desember 2016].

Moe, A. & Kleiven, H.H (2016). Bruksmangfold. En analyse av nordmenns nyhetskonsum. TFoU-rapport 2016:7. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling.

Prior, M. (2005) News vs. Entertainment: How Increasing Media Choice Widens Gaps in Political Knowledge and Turnout. American Journal of Political Science, 49 (3), s. 577–592.

Schrøder, K. C. & Blach-Ørsten, M. (2016) The Nature of News Avoidance in a Digital World. I Newman, N., Fletcher, R., Levy, D. A. L. & Nielsen, R. K. (red.) Digital News Report 2016. University of Oxford, Reuters Institute for the Study of Journalism.

Shehata, A., Wadbring, I. & Hopmann, D. N. (2015) A Longitudinal Analysis of News-Avoidance Over Three Decades: From Public Service Monopoly to Smartphones. The 65th Annual Conference of the International Communication Association (ICA). San Juan, Puerto Rico, Department of Journalism, Media and Communication (JMG).

Slettemeås, D. & Kjørstad, I. (2016) Nyheter i en digitalisert hverdag. En landsdekkende undersøkelse av ungom og unge voksnes medierelaterte praksiser og nyhetskonsum via smarttelefon, sosiale medier og nyhetsaggregatorer. SIFO oppdragsrapport., (10–2016).

Wadbring, I. (2016) Om dem som tar del av nyheter i lägre utsträckning än andra, Människorna, medierna & marknaden. Medieutredningens forskningsantologi om en demokrati i förändring SOU 2016:30. Stockholm, Kulturdepartementet.

Wollebæk, D. & Selle, P. (2003) Participation and Social Capital Formation: Norway in a Comparative Perspective. Scandinavian Political Studies, 26 (1), s. 67–91.

Woodstock, L. (2014) The news-democracy narrative and the unexpected benefits of limited news consumption: The case of news resisters. Journalism, 15 (7), s. 834–849.

Tekst-TV har vore ein del av europearars kvardagsliv i over førti år. Trass i at mediet i periodar hadde like høge lesartal som dei største papiravisene, har medieforskarane knapt brydd seg om mediet. Men i februar kom boka Teletext in Europe – from the Analog to the Digital Era ut. Boka gjer, gjennom 15 ulike artiklar, ein vitskapeleg introduksjon til tekst-TV. Tekstane er redigert av Hallvard Moe og Hilde Van den Bulck, som høvesvis forskar på media ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Antwerpen.

I NRK går det fortsatt gjetord om den gangen Dagsrevyen ringde politiet for oppdaterte ulukkestal, og vakthavande oppgav tala han fann på Tekst-TV.

Teletext in Europe er ein godbit til medienerdar som likar å mimre. Ho er òg ei nyttig oppsummering av opp- og nedturen til det fyrste digitale massemediet vårt. Likevel, som tidligare redaktør i NRK Tekst-TV, og med ein stor porsjon godhug for mediet, opplever eg at boka ikkje dokumenterer heile historia til tekst-TV i Europa. Til det er ho for prega av at redaktørane har slitt med å finne forskarar som hadde lyst til å bidra. Dette har forfattarane reflektert over sjølv, i innleiingskapitlet. Her skriv Moe og Van den Bulck om kor overraska dei var då dei byrja undersøkje kva som har vore skrive om tekst-TV tidlegare. Når dei spurde kollegaer om dette, fekk dei stadfesta ikkje berre at det hadde vore lite interesse for det, men også at deira interesse for fenomenet blei møtt med vantru og latter.

At Moe og Van den Bulck likevel ikkje vart avskrekka av reaksjonane frå kollegar, er eg glad for. Dei har klart å lage ei viktig og lærerik samling artiklar om tekst-TV før mediet forsvinn ut av historia.

Digitale signal i analog innpakking

Teletext in Europe er utgjeve på Nordicom forlag, er på 250 sider, og inneheld bidrag frå 15 forfattar med ulik tilnærming til tekst-TV. Den fyrste delen av boka gjev ulike perspektiv på mediet frå ein vitskapleg ståstad. Redaktørane forsøker å forklare kvifor medieforskarar ikkje har brydd seg om tekst-TV, og lanserer fleire teoriar: Mediet var ingeniørstyrt og oppstod nærmast tilfeldig; det var lite kontrovers kring mediet; det er nærmast umogleg for ein forskar å gjere «opptak» av sidene og mediet er ikkje minst – som redaktørane med rette peikar på – svært kjedeleg.

Den andre delen av boka gjev presentasjonar av tekst-TV i fleire europeiske land: Sveits, Finland, Sverige, Island, Noreg, Kroatia, Italia og Frankrike. Utvalet verkar å vere litt tilfeldig, og eg saknar kanskje spesielt ein artikkel om Storbritannia: At tekst-TV vart oppfunne av BBC er rett nok nemnt fleire stader i boka, men dei fyrste store tenestene Ceefax og Oracle (BBC og ITV) hadde fortent eigne artiklar.

Sjølve opphavet til tekst-TV er så vidt nemnd i innleiingskapitlet, men redaktørane har ikkje teke sjansen på å ta med ein eigen tekst om korleis mediet oppstod. Det er litt synd, for det er relativt sjeldan at eit massemedium bokstaveleg talt oppstår i eit hôl.

Tekst-TV oppstod nærmast tilfeldig: Då standarden for overføring av TV-signal vart utforma på 1930-tallet, var ingeniørane som stod bak standarden urolege for at signala kunne bli så sterke at dei kunne lage hôl i TV-røyra om det ikkje var eit relativt langt opphald mellom kvart bilete. Etter kvart viste det seg at tomromma var mykje større enn dei måtte vere, og ein byrja bruke dei til å sende testsignal til TV-apparat.

I 1972 oppdaga BBC at tomrommet kunne nyttast til å sende tekst direkte til TV-apparatet. Analoge TV-signal blir sendt som eitt og eitt bilde, med eit kort opphald mellom kvart bilete. Tekst-TV blir overført ved å bruke desse tomromma i dei vanlege TV-bileta. Signala er digitale, og om ein forstørrar bileta kraftig kan ein sjå tekst-TV som små kvite prikkar i kanten av biletet. Det tok to år å utvikle standarden, og i 1974 vart BBCs tekst-TV Ceefax lansert. Den fyrste versjonen var veldig enkel: Rein tekst i åtte ulike fargar. Seinare kom andre versjon av standarden, som opna for enkel grafikk, bokstavar i dobbel høgd, skjult tekst og nokre få andre funksjonar.

Brutalistisk form

Mi eiga erfaring med tekst-TV starta i 2009, då eg, nokså motvillig, fekk redaktøransvar. NRK Tekst-TV verka ikkje akkurat som ein bransje å byggje karriere i. Men, det tok ikkje veldig lang tid før eg oppdaga kor fascinerande mediet er, i sin brutalistisk enkle og raske form. Det er det mest avgrensa mediet eg nokon sinne har arbeidd med: Nyheitssakene er avgrensa til 550 teikn, titlane maks 39 teikn. Ingressane er om lag like lange som ei Twitter-melding.

Tekst-tv har i det siste blitt opna for kunst.

Det kanskje mest underhaldande bidraget i Teletext in Europe er Is It Just Text?, der Raquel Meyers skriv om tekst-TV som kunst. Meyers argumenterer for at det fyrst er no, når mediet er i avslutningsfasen av livet, at det verkeleg blir opna for kunst. Ho samanliknar tekst-TV med brutalisme i arkitekturen:

Text is used unadorned and rough-cast, like concrete. Brutalism has an unfortunate reputation of evoking a raw dystopia and teletext evokes an “object of nostalgia” (…). Teletext and brutalism has more in common than the raw aspect and unpretentious honesty. Both heralded a new age, a changing socio-economic society, and captured the spirit of their time and contradictions.

“Utopia is on its way”

Fleire av artiklane i Teletext in Europe gjev innblikk i historia bak tekst-TV. Den store revolusjonen mediet stod for ved innføringa på 70-talet er likevel i liten grad omtalt. Det var utan tvil revolusjonerande. NRK har eit relativt stort arkiv med avisklipp og omtale av tekst-TV-utviklinga, nokre av artiklane er ganske fornøyelege å lese i dag. I 1977 skreiv for eksempel magasinet Radio Times i Storbritannia:

Utopia is on its way. Touch a few buttons … and your television screen will throw up, in written form, the latest news, the current sports score, the most recent weather forecast, exactly when you want it and for as long as it takes you to read it. Ceefax is the name of the system. So far only a limited number of sets can receive it. But soon it will be as common as colour.

Tekst-TV vart raskt populært, og vart rulla ut i dei fleste vesteuropeiske land på 1970- og 80-talet. I 1983 vedtok Stortinget at NRK kunne starte sendingar, og NRK Tekst-TV vart offisielt lansert 2. februar 1983.

Bruken steig jamnt utover 80- og 90-talet, og ved årtusenskiftet hadde NRK Tekst-TV omtrent like mange lesarar som Dagbladet og Aftenposten. 2005 vart toppåret, då var det like mange som las nyheiter på NRK Tekst-TV som det var lesarar av papir-VG.

Kjapt, trygt og billig

I Europa har tekst-TV fyrst og fremst vore eit nyheitsmedium. Nyheitstenestene er omtalt i fleire av landartiklane i Teletext in Europe, men det manglar ein gjennomgripande analyse av nyheitsmediet tekst-TV: Hadde «nyheiter når du vil» innverknad på publikum?

Mediets fremste kjennemerke er at det er raskt. Heilt fram til 2012 vart NRK Tekst-TV publisert med terminalkodar i eit grensesnitt som såg like primitivt ut som det tekst-TV gjer for lesarane. Men kjapt var det: Det tok omtrent eitt sekund frå publisering til artiklane var dytta ut til alle TV-sendarane i heile landet. Ein fryd for ein nettjournalist som på den tida var vand med lange cachetider på nettsidene.

I Norden, kanskje i resten av Europa òg, hadde publikum enormt høg tiltru til tekst-TV. Ikkje berre publikum, forresten: I NRK går det fortsatt gjetord om den gangen Dagsrevyen ringde politiet for oppdaterte ulukkestal, og vakthavande oppgav tala han fann på tekst-TV.

Minimalisme-erotikk og skandalar

Men tekst-TV har ikkje berre blitt brukt til nyheiter: I 1992 la dei britiske styresmaktene ut teletext-lisensen på ITV og Channel 4 på anbod. Som eit resultat av dette vart ITVs populære Oracle-teneste lagt ned, til store protestar frå brukarane. Tenesta vart erstatta av Teletext Ltd, som m.a. lanserte nokre av verdas fyrste sex- og datingsider på tekst-TV.

Tekst-TV har ikkje berre blitt brukt til nyheiter.

Frankrike fylgde tett etter. Her var tekst-TV supplert med Minitel, ein slags forløpar til internett, men med same grafiske utsjånad som tekst-TV. I kapitlet Teletext and Videotext in France beskriv Lyombe Eko mellom anna Minitel som «the cradle of online sexual capitalism». Han skriv og om korleis Minitel utvikla «minimalisme-erotikk». Pornoindustrien viste tydelegvis veg, òg når mediet var avgrensa til tekst i åtte fargar:

One of the most notable features of the history of the French Minitel videotex system is that sections of it were quickly transformed into spaces of online sexual capitalism known as Minitels roses. These sex-themed online services were commercial enterprises whose stock-in-trade was sex, and sex-themed products and services. (…) Many French entrepreneurs made a fortune on the Minitel Rose (which, ironically they subsequently invested in the up-and-coming Internet).

Erotikken forsvann relativt kjapt frå mediet då plattformar som rett og slett hadde betre porno kom på banen. Reklamen hadde derimot gode dagar: 90-talet var dei kommersielle glansdagane for tekst-TV, med millionomsetning på annonsesal.

Kor mange år står att?

Tekst-TV har vore eit stort dilemma for dei fleste europeiske kringkastarane. I fleire år har alle visst at mediet var over middagshøgda. Samtidig har lesartala vore så høge at ein ikkje kunne ignorere tenesta heller.

Hausten 2001 la BBC ned tekst-TV-tenestene sine. Protestane vart enorme, og etter å ha tenkt seg litt om, lappa dei saman tenestene og relanserte dei nokre månader seinare. I Skandinavia var det tilsvarande diskusjonar, og i 2009 var NRK eigentleg klare til å skru av heile Tekst-TV, men éin million daglege brukarar gjorde at vi ikkje tok sjansen. Løysinga vart å automatisere store delar av Tekst-TV, og i løpet av eit par år skalerte vi ned bemanninga frå 15 medarbeidarar til én.

Mediet kan umogleg ha mange år att før dei siste tenestene blir skrudd av. Eg er difor veldig glad for at Moe og Van den Bulck har skrive om tekst-TV, og eg vonar vi kjem til å sjå fleire slike forskingsprosjekt i åra som kjem: Medier vil kome og gå, og vi bør prøve å lære det vi kan av dei før dei forsvinn.

Kjelder:

Moe, Hallvard og Hilde Van den Bulck (red.) (2016): Teletext in Europe. Göteborg, Nordicom.

Bolstad, Erik og Brit Henschien (2011, upublisert): NRK Tekst-TVs historie. Oslo, NRK.

Kirchner, Lauren (2012): “Teletext Lives On in Scandinavia”, Columbia Journalism Review.

Newcomb, Horace (2014): Encyclopedia of Television (Museum of Broadcast Communications). New York, Routledge.

I dag brukes ikke mobiltelefonen kun til å ringe eller skrive meldinger med, den kan like gjerne brukes for å få med seg de siste nyhetsoverskriftene via wap eller trådløst internett. Ifølge 2008-utgaven av Norsk Mediebarometer har over 97 prosent av ungdom mellom 16 og 19 år tilgang på egen mobiltelefon, fjernsyn, radio og internett. 76 prosent har tilgang på et avisabonnement.

Den stadig økte tilgangen på ulike informasjons- og nyhetskilder har også ført til en rekke spekulasjoner rundt hvordan ungdom i dag faktisk tilegner seg nyheter, og i hvilken grad de gjør det. De tradisjonelle bruksmønstrene er i ferd med å endres, noe som også gjenspeiles i dalende opplag for aviser og til dels gjennom kutt i nyhetssendinger på fjernsyn. TVNorge, som i stor grad retter seg mot ungdom, la i år ned sitt nyhetstilbud, og selv om NRK og TV 2 samtidig øker sin nyhetssatsing kan det tyde på at fjernsynsnyhetene ikke treffer ungdomssegmentet.

Denne artikkelen presenterer noen av de nyeste tallene som er tilgjengelig om norske ungdommers nyhetskonsum, hvilke nyhetsmedier de foretrekker og hvilke typer nyheter de får med seg.

Ungdoms nyhetskonsum

Det totale nyhetskonsumet til ungdom i alderen 16–19 år har, ifølge Norsk Mediebarometer, gått ned fra 82 prosent i 1998 til 68 prosent i 2008, noe som tilsvarer en nedgang på 14 prosent.

En nedgang på 14 prosentpoeng i løpet av 10 år kan ikke betegnes som direkte dramatisk, men det er likevel en klar nedgang som tydelig gjenspeiler at nyhetskonsumet blant ungdom har endret seg. Målingen fra 1998 tar ikke høyde for nyhetskonsum på internett (kun radio, avis og fjernsyn) og det er derfor mulig at det reelle tallet for nyhetskonsum var noe høyere. Det er imidlertid liten sannsynlighet for at store deler av norsk ungdom brukte internett som eneste nyhetskilde allerede i 1998.

Dersom man ser på andelen i aldersgruppen 16–19 år som har fått med seg nyheter i ulike medier en gjennomsnittsdag i 2008, så rapporterte 49 prosent at de hadde lest en avis, 15 prosent hadde sett nyheter på fjernsyn og 8 prosent hadde hørt på nyheter på radio. 45 prosent hadde lest nyheter på internett. Dersom man går ti år tilbake i tid representerer dette en nedgang på 26 prosentpoeng i avislesning, 15 prosentpoeng i nyhetsprogrammer på fjernsyn og 3 prosentpoeng for radio.

Når det gjelder internett og nyhetsbruk, så startet målingene først i 2001, og det finnes dermed ikke sammenliknbare tall fra 1998. Prosentandelen fra 2008 viser imidlertid tydelig at internett har blitt en viktig kilde for nyheter. Det er derfor også naturlig å anta at deler av nedgangen i avis, fjernsyn og radio skyldes at flere har gått over til å bruke internett som nyhetskilde.

Kilde: Bearbeidede tall fra SSB/Norsk Mediebarometer

At ungdom ser på internett som en sentral kilde til nyheter kommer også klart frem fra TNS Gallups undersøkelse Forbruker & Media fra 2006/2007. De spurte da ungdom i alderen 15–19 år om hva som var deres viktigste nyhetskilde, og i denne undersøkelsen svarte hele 68 prosent at de var helt eller litt enig i at internett var den viktigste. Fjernsyn kom her på andreplass, etterfulgt av avis og radio.

Det at internett blir rangert som viktigste nyhetskilde kan underbygge en voksende tendens til at ungdom gradvis beveger seg bort fra radio, avis og fjernsyn, og over på internett. Det er imidlertid også mulig at internett er rangert såpass høyt fordi det er her de som egentlig ikke interesserer seg for nyheter, og som ikke oppsøker dem særlig aktivt, i størst grad eksponeres for det lille de får med seg.

Interesse for nyheter, men…

I Forbruker & Media 2007/2008 ble ungdom i alderen 15–19 år spurt om hvor interessert de er i ulike typer nyheter som er tilgjengelige gjennom radio, avis, fjernsyn og internett. Tall fra denne undersøkelsen viser at mellom 43 og 68 prosent av norske ungdommer er meget eller litt interessert i nyheter avhengig av medium og type nyheter. De er generelt mest interessert i lokalnyheter, mens innenriksnyheter følger tett etter og utenriksnyheter er av minst interesse. Tallene rundt ungdoms nyhetsinteresse må imidlertid ses med forbehold om en mulig overrapportering, ettersom interesse er et ganske normativt begrep.

Undersøkelsen viser at ungdom har størst interesse for nyheter som omhandler nærområdet (lokalnyheter), noe som tyder på at de sannsynligvis foretrekker nyheter som de lettere kan identifisere seg med og relatere seg til. Bruksmønsteret er litt annerledes på internett, der utenriksnyheter interesserer mest.

I undersøkelsen er det flest som svarer at de er “litt interessert” i nyheter, noe som tyder på at de ønsker å få med seg hva som skjer rundt dem. At hele 68 prosent av 15- til 19-åringer er litt eller meget interessert i lokalnyheter i avisen, tyder på et ganske høyt engasjement blant unge lesere. Når 64 prosent i tillegg melder at de er litt eller meget interessert i innenriksnyheter på fjernsyn, er det tydelig at samfunnsinteressen fremdeles er til stede.

Det er imidlertid også et stort antall som opplyser at de er meget uinteressert, spesielt når det kommer til utenriksnyheter.

Tallene fra Forbruker & Media 2007/2008 tyder på at ungdom interesserer seg mest for nyheter som presenteres gjennom avis eller fjernsyn, og at det dermed er disse mediene ungdommene først og fremst foretrekker som nyhetsmedier. Dette står imidlertid i kontrast til at andelen som oppsøker avis og fjernsyn samtidig synker og at disse mediene heller ikke ses på som viktigste nyhetskilde.

En mulig forklaring kan være at internett tilbyr en umiddelbarhet som gjør det til en av de viktigste kildene til oppdaterte nyheter, mens avis og fjernsyn tilbyr en dybde som gjenspeiles i større interesse for nyheter gjennom disse mediene. Det kan også ha sammenheng med at en viss andel av ungdommene som benytter seg av internett som nyhetskilde, er de samme som leser aviser eller ser nyheter på fjernsyn.

I studien ”The Paradox of Popularity” fra 2007, tar Irene C. Meijer for seg deler av denne problematikken. Studiet har blant annet undersøkt hvordan ungdom i Nederland (15–25 år) vil at nyheter skal være og hvordan de ønsker at nyheter skal presenteres for at de skal bli interessante. Funnene i denne studien kan sannsynligvis også kaste lys over deler av tvetydigheten som kommer frem blant tallene i Norge.

Et av de mest sentrale funnene i Meijers studie er at ungdommene foretrakk nyheter gjennom de tradisjonelle nyhetskanalene (som fjernsyn eller avis) fremfor internett. På tross av at utviklingen tydelig viser at internettbruk har økt kraftig blant ungdom, så var det den tradisjonelle presentasjonen av nyheter som ble sett på som seriøs, og ungdommene i studien var for eksempel raske til å avfeie underholdende og ungdommelige nyhetsprogrammer på fjernsyn som useriøse nyheter, skriver Meijer:

… young people do not appreciate the ”soapification” of news, making it more fun and appealing to watch as a goal in and of itself. Youngsters want news to address major issues, to be reliable and not to be made more entertaining.

Meijer kaller det imidlertid et paradoks at det var de underholdende nyhetsprogrammene ungdommene brukte mest tid på. De var klare på at de så på slike programmer fordi de var mer underholdende enn nyhetsverdige, og at de synes dagens nyhetssendinger fremstod som kjedelige og uinteressante. Samtidig mente ungdommene i studien at de tradisjonelle nyhetsmediene måtte være der og at det var viktig at de fantes. De var bare ikke interessert i å bruke tid på dem. Denne holdningen ser også ut til å støttes av de tallene som er tilgjengelige i Norge, og kan blant annet være med på å forklare hvorfor interessen for avis og fjernsyn er såpass høy, samtidig som selve konsumet går ned.

Meijer forklarer dette paradokset blant annet med tankegangen om at dersom det skjer noe viktig, så vil man få vite det uansett:

… young people only want to consume news if there is a specific reason to do so. […] Because young people are almost permanently in contact with their peers, siblings or parents through various means of communication, they feel no need to watch the news all the time. They will soon be informed about important news anyway.

Ifølge Meijers studie er ungdom fremdeles interessert i nyheter, men de ønsker at de skal presenteres på en ny måte, samtidig som de ikke må miste det seriøse og tradisjonelle preget. De tradisjonelle, objektive nyhetssakene oppleves ikke som interessante nok, og det stilles større krav til at mediene også skal tilby opplevelse, gjenkjennelse og deltakelse. Ungdom ønsker i større grad å være i stand til å kunne identifisere seg med det som skjer rundt om i verden, noe som betyr at de også ønsker å oppleve nyhetssaker fra flere sider (for eksempel både offerets og gjerningsmannens), med mulighet for å gå i dybden i saken.

Studien viser videre at det ikke bare er ungdom som vektlegger erfaringer og historier om mennesker når de skal få med seg nyheter. Det gjelder i like stor grad for voksne. Ifølge Meijer er dette fordi alle som er vant til å forholde seg til informasjon på nettet i større grad ønsker erfaringer og deltakelse. De som foretrekker helt objektive og “kalde” nyheter er ifølge studien en utdøende rase som kommer til å forsvinne etter hvert som internettgenerasjonen vokser til og tar over.

Tendensene i Norge har flere likhetstrekk med resultatene fra Nederland. Det at ungdom i større grad ønsker å erfare nyheter og kunne identifisere seg med sakene som tas opp, gjenspeiles blant annet i at de er mest interessert i lokalnyheter.

En rapport fra Joan Shorenstein Center (pdf) i 2007 tar for seg amerikansk ungdoms (12–17 år) og unge voksnes (18 til 30 år) nyhetsvaner. Denne rapporten viste at fjernsyn var det mediet som ble mest brukt til å få med seg nyheter, mens avis lå på bunn. Bruksmønsteret er dermed, ifølge denne rapporten, noe annerledes i USA sammenliknet med Nederland og Norge, hvor aviser fremdeles ser ut til å bli lest forholdsvis flittig. I 2008 hadde hele 49 prosent av ungdom i alderen 16–19 år lest en avis en gjennomsnittsdag i Norge, og dette er et veldig høyt tall sammenliknet med USA.

Rapporten viste også at ungdom brukte betydelig mye mindre tid på daglige nyheter enn tidligere, men den fastslo samtidig at det har oppstått nye bruksmønstre som må kartlegges nærmere:

… news has its place, or no place, depending on personal preference. […] A person might read the newspaper for its public affairs coverage, watch television for its entertainment programs, and use the Internet for gaming and social interaction, or any of a dozen other content and medium combinations.

Ungdom har gjerne ulike preferanser knyttet til de forskjellige mediene og det finnes en rekke ulike måter å kombinere dette på, avhengig av interesse og tilgang. Det å kunne dele nyheter med venner gjorde dem også mer interessante for ungdommene, og hadde betydning for hvordan de fikk med seg nyheter. Blant annet rapporterte hele 28 prosent av ungdommene i studien (12–17 år) at de hadde hørt om bestemte nyheter gjennom andre.

Dersom man sammenlikner med andre undersøkelser, har også de rapportert om tilsvarende funn. I ”A New Model for News” (pdf) fra The Associated Press i 2008, blir det slått fast at det har oppstått en betydelig forandring i hvordan ungdom tilegner seg informasjon og nyheter, og at konsumet foregår på tvers av en rekke ulike plattformer og ressurser. Undersøkelsen legger særlig vekt på at ungdom bruker internett- og mobilteknologi til å kommunisere kontinuerlig med hverandre. Denne mediebruken fører samtidig til en ny måte å oppleve og å forholde seg til nyheter på.

Tallene som i dag er tilgjengelig i Norge har i stor grad målt internettbruk i forhold til hvilke typer sider man søker seg mot. De tar dermed ikke hensyn til det multimediale eller sosiale aspektet ved disse mediene, som også ser ut til å ha blitt viktig for hvordan ungdom tilegner seg informasjon. Det er dermed godt mulig at nyhetskonsumet ville sett litt annerledes ut dersom målingene også tok høyde for de mange sosiale plattformene ungdom i dag får tilgang på informasjon fra.

Nye måter å kommunisere på

Samfunnet i dag er preget av en stadig økt tilgang til ulike kilder for informasjon og nyheter. I tillegg til tradisjonelle nyhetsmedier som avis, radio og fjernsyn har også internett blitt en av vår tids mest populære kilder for å følge med på hva som skjer i verden. Krysninger mellom disse mediene har også blitt mer og mer vanlig, og interaksjon med leseren gjennom sms, chat, eller diskusjonsforum har skapt nye arenaer og muligheter for å tilegne seg informasjon.

Det er liten tvil om at ungdoms informasjons- og kommunikasjonsmønstre har endret seg som følge av økt tilgang på nye medier, da spesielt internett, og dette har sannsynligvis også betydning for hvordan ungdom holder seg oppdatert på nyheter.

De tallene som i dag er tilgjengelige med tanke på norske ungdommers nyhetskonsum er preget av varierende aldersgrupperinger, noe som til tider gjør det vanskelig å sammenlikne dataene som foreligger. Hva som bør defineres som nyheter er en annen utfordring, og dette varierer ofte avhengig av undersøkelsene.

I tillegg har nyhetskonsumet stort sett blitt målt i forhold til det å høre på nyhetsprogram på radio, se nyhetssendinger på fjernsyn eller lese nyhetsartikler på papir eller nett. Andre informasjonskilder og bruksmønstre som kan være relevante for norske ungdommers nyhetskonsum, spesielt kontinuerlig kommunikasjon gjennom internett- eller mobilteknologi, er dårlig kartlagt og det vil være nødvendig med flere og mer omfattende undersøkelser for å få en mer fullstendig oversikt over norske ungdommers nyhetskonsum.

Det er positivt at nyhetsinteressen blant ungdom fremdeles ser ut til å være til stede, men nedgangen i konsum gjennom avis, fjernsyn og radio tyder også på at den tradisjonelle måten å presentere nyheter på ikke lengre holder mål med tanke på et ungt publikum. Det at nyhetskonsumet på internett heller ikke har veid opp for nedgangen i de tradisjonelle nyhetsmediene, tyder også på at ungdom heller ikke får møtt behovene sine der.

Last ned datamateriale

Tallene brukt i figurene i artikkelen kan lastes ned her: Open Office-format (ods) | Microsoft Excel (xls).

Referanser

Meijer, Irene C. 2007, The Paradox of Popularity, [online], All Academic Research. Tilgjengelig fra: http://www.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/
0/9/1/5/9/p91594_index.html [14.09.2009]
Joan Shorenstein Center 2007, Young People and News, [online], Harvard University. Tilgjengelig fra: http://www.hks.harvard.edu/presspol/research/carnegie-knight/young_people_and_news_2007.pdf [14.09.2009]
Statistisk Sentralbyrå
Norsk Mediebarometer 1998, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra: http://www.ssb.no/medie/arkiv/sa31/ [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2002, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/vis/07/02/30/medie/arkiv/sa57/art-2003–03-31–01.html [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2008, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/medie/sa106/oversikt.html [14.09.2009]
The Associated Press, 2008, A New Model for News, [online], Associated Press. Tilgjengelig fra: http://www.ap.org/newmodel.pdf [14.09.2009]
TNS Gallup 2009, Forbruker & Media 2007/2008, Bestilt rapport fra TNS Gallup.

Korrigert versjon

Fra redaksjonen: Den første versjonen av denne artikkelen inneholdt beklageligvis unøyaktigheter. Disse er rettet opp i denne versjonen.

Artikkelen er også publisert i MedieNorges nyhetsbrev.