Talene har flere oppgaver. De skal gripe det spesiell med situasjonen vi befinner oss på nyttårsaften eller 1. nyttårsdag, og samtidig peke fremover. De som jobber med nyttårstalene vil se til tidligere år for både inspirasjon og “uskrevne regler.” Du skal tale samlende, vise noen verdier landet er bygget på, og peke en retning for året som kommer. Kanskje like interessant som talen selv, er genren. Som Lloyd. F. Bitzer skriver (i Jens Kjeldsens oversettelse fra kapittel 5 i Retorikk i vår tid):

 Dag etter dag, år etter år, oppstår sammenlignbare situasjoner, situasjoner som foranledninger sammenlignbare responser; herav fødes retoriske former; og en særlig terminologi, språkbruk og stil etableres.

Nyttårstalen er en tale, av en viss lengde, på en spesiell dato. Men vi har hørt den før. Den blir holdt hvert år, og forandringen skal kun skje gradvis. Kanskje noen endringer i formen. Men ingen radikale nye ideer. Hvis noe dramatisk har skjedd med landet eller verden i året som gikk bør det nevnes. Men tradisjonen er like viktig som nyhetens verdi. Det er også utfordringen for å lage en god tale – den må både føles frisk og trygg på samme tid.

Og hvordan gikk det i år? Min kjappe dom: Kongen var helt konge. Erna Solberg var stiv, men solid.

I talen gikk kongen elegant fra et folkekjært sitat av Anne Grete Preus om kjærligheten som et fundament i menneskelivet, til å snakke om Grunnloven som et fundament for landet vårt. Han fremhevet ytringsfriheten vi har, også til å kritisere kongen selv. Det var en velformet overgang. Det var også et riktig grep å la hele talen kretse rundt Grunnloven, og knytte kongehusets historie til denne. Det er jo en av de mest sentrale sidene ved 1814: Stortinget velger sin egen konge. Norge blir ikke bare levert som et stykke kjøtt fra Danmark til Sverige. Riktignok må den første kongen vi velger, Christian Fredrik, gi fra seg tronen til svenske Karl 13, men da er allerede ideen om folkesuverenitet etablert.

Kongen viste videre til hvordan hans “bestefar Kong Haakon” hadde båret en lommeutgave av Grunnloven i brystlommen under de fem krigsårene, og minnet oss på den måten hvordan kongehuset i Norge er knyttet til historien om demokratiet. Han gjorde rett og slett meget godt opp for fjorårets bomskudd, hvor talen startet med Aragorn i Ringenes Herre. Det norske kongehuset finner legitimitet i vår egen historie, ikke i fantasy-litteratur.

Aller best like jeg nok måten han brukte Thomas Konow, den yngste eidsvollsmannen, som var bare 17 år da han deltok på riksforsamlingen. Kongen stilte spørsmålet:

 (…) jeg lurer på hva 17 år gamle Thomas Konow ville sagt hvis han visste at ytringsfriheten – som han var med og kjempet fram for 200 år siden – også ble brukt til å mobbe medmennesker på internett… En ung jente skrev til meg og fortalte at nettmobbingen nesten hadde ødelagt henne. Senere, gjennom møter ansikt til ansikt med mobberne, hadde det heldigvis tatt slutt – og livet var omsider i ferd med å rette seg igjen. La oss bruke 2014 til å feire våre friheter med klokskap.

Han slo dermed an tonen for noe som bør være et hovedtema gjennom grunnlovsjubileet, nemlig forholdet mellom ytringsfrihet og ytringsansvar.

I år var det også naturlig at Erna Solberg, i sin svenneprøve, skulle nevne jubileet. Ellers slo første del av talen meg som en ganske typisk Erna Solberg-tale, hvor hun snakker om to av signatursakene sine, nemlig skole og psykisk helse. Den delen av talen hvor hun utfordret folk til “Å ansatte flere med hull i CV-en” ble plukket opp av de fleste avisene, og kan nok bli stående som et sitat vi husker. Det skaper også en forventning om politisk handling.

Høyre har jobbet strategisk i flere år fra å være “kalkulatorpartiet” til å snakke mer om verdier. Man kan lese den siste av Jan Petersens landsmøtetaler, og sammenligne den med den siste til Erna Solberg, så ser man at partiet har beveget seg med syvmilssteg mot en mer verdiorientert kommunikasjon. Det er ikke dumt. Det å kommunisere verdier er nok noe av det mest rasjonelle man kan gjøre for å få frem budskapet sitt.

Best mener jeg talen var mot slutten, hvor hun koblet opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1813 til den dramatiske våren, sommeren og høsten 1814. Slik laget hun en viktig bro mellom kunnskapspolitikken og vår egen historie. Det som nå er Universitetet i Oslo, spilte som kjent en viktig rolle gjennom 1800-tallet for norsk selvstendighet.

Ellers var det en morsom detalj at Statsministeren kanskje har studert den tyske forbundskansleren Angela Merkels måte å holde hendene i diamantform. Det er slikt vi ikke tenker på når vi ser på talen, men hvis hun hadde stått og rotet med fingrene ville det fort blitt en snakkis.

Nyttårstalene blir i motsetning til de tomme raketthylsene stående i historien vår. Små tekster som minner oss om nasjonens tilstand akkurat det året. Det er vel verdt å ta en titt på taler fra våre naboland. I Sverige har man sogar partiledernes juletale. Helle Thorning-Schmidts tale var også god. Man kan også ha glede av tidligere taler. De gir en følelse av tidens gang. Ellers sa kongen noe fint om det han kalte Grunnlovens kanskje viktigste paragraf, nemlig den siste:

Den sier at hvis noe av det som står i loven viser seg ikke å være til folkets beste og derfor bør forandres, så kan det behandles på nytt – og endres – av Stortinget. Det har blitt gjort mange ganger. En av de viktigste endringene skjedde da paragrafen som forbød jøder adgang til riket, ble opphevet. En annen viktig endring, som vi har feiret dette året, ga kvinner stemmerett. Loven må speile vår egen tid og virkelighet, ellers mister den sin relevans – og sin verdi.

Kanskje vi også kan si dette om nyttårstalene? De må speile vår egen tid og virkelighet. Ellers mister de sin relevans og verdi. Alt i alt tror jeg kongens tale blir stående fra i år. Han har også et annet, kanskje lettere utgangspunkt enn den som er statsminister. Han blir ikke ansvarliggjort på samme vis, og trenger ikke følge opp budskapet med konkrete politiske initiativer. Desto større er kravet om et slags symbolsk initiativ. Og den siste setningen før kongen ønsket oss godt nytt år var: “Kjærligheten er et sted å feste blikket. Og Grunnloven er et sted å stå,” — Det var en verdig måte å introdusere grunnlovsåret 2014.

Kong Olav V taler til nyttår ca 1965–70 (foto: Henrik Ørsted, Oslo Museum. CC: by-sa)

Selv om rekken av taler altså ikke er fullstendig på Virksomme Ord, kan man finne et godt knippe. Fra den første dagen i 1945 kan vi lese Vidkun Quislings desperate ord som oppfordrer “den fanatiske vilje til å kjempe saken frem til full seier”, og fra den siste dagen i året kan vi lese kong Haakons lettelse og takknemlighet.

Oversikten over databasens nyttårstaler viser at talene ikke bare representerer en formell tradisjon, men også har invitert nye begreper inn i språket. Som for eksempel Gro Harlem Brundtlands “Det er typisk norsk å være god”, og Stoltenbergs etterhvert så beryktede månelanding.

Et siste lille tips: Han var verken konge eller statsmann, men som et helt annet nyttårstalebidrag er det interessant å se på Francis Bull som satt i tysk fangeskap på Grini fra 1941–45. Han var litteraturhistoriker og professor i norsk, og på Grini underholdt han medfangene med foredrag om norsk litteratur — etter hukommelsen. På Virksomme Ord kan du lese to av nyttårstalene han holdt til sine medfanger, fra henholdsvis 1941 og 1943.

Med ønske om en god jul

- og et godt nytt år!

(takk til Øivind Østang ved Statsministerens kontor for informasjon om nyttårstalenes opprinnelse)

Men det er den ikke. Eller, det bør den i alle fall ikke være. Funksjonen til en slik tale er ikke først og fremst å argumentere for det regjeringen har oppnådd i året som var eller for det som den vil gjøre i året som kommer. Nei, nyttårstalen er en mye vanskeligere genre enn dette.

Statsministeren skal tale til hele folket, ikke bare sine egne velgere. Han – eller hun – skal samle nasjonen, gi en fornemmelse av nasjonal helhet og felles identitet – på tvers av uenighet og politiske kontroverser. Statsministeren kan godt komme med politiske utspill, visjoner for fremtiden og gi sitt eget, partiets og regjeringens syn på hvordan utviklingen i landet bør være. Og disse synspunkter kan meget vel være i motstrid med synet til mange Nordmenn. Ikke desto mindre må Statsministeren inkludere alle, tale til hele landet og samle nasjonen.

Dette er ikke så enkelt, for det krever en tale som hever seg over partipolitikk. Men samtidig vil talen uunngåelig og vanemessig bli angrepet av opposisjon og motstandere. Talen skal samle, men kritikken vil forsøke å splitte.

At dette er en muntlig genre, er enda en utfordring. Vi ser statsministeren og høre ham tale, men samtidig blir talen formidlet skriftlig på nett fra det øyeblikk siste ord er uttalt. Dagen etter blir teksten trykt i mange av landets aviser. Ja, vi kan til og med lese ordene tekstet på skjermen på samme tid som Statsministeren uttaler dem. Det er en utfordring for taleren fordi en tekst som virker velstrukturert, gjennomarbeidet og grundig uttenkt på skrift, kan fremstå upersonlig, stiv og kjedelig når den fremføres muntlig. På samme måte vil en tale som høres muntlig, naturlig og ledig ut når den sies, risikere å virke enkel og flat ut når vi møter den på skrift.

Med et slikt utgangspunkt må man si at statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale 1. januar 2011 fremstår helstøpt, sammenhengende og ganske vellykket. Det skyldes blant annet tre retoriske grep: 1) et klart hovedfokus, 2) En historisk rammefortelling, 3) Assosiative overganger.

Det klare hovedfokus er talens viktigste grep. I forhold til de trøstesløse smørbrødslister over regjeringens tidligere og kommende bedrifter, som har preget mange nyttårstaler, har 2011-versjonen et tydelig fokus. Den handler om fremgang og positivisme og appellerer til stolthet og optimisme. Nesten alle eksemplene utrykker dette. Helt fra begynnelsen hvor Statsministeren forteller om Fram-ekspedisjonen i 1911: ”Da Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen satte han Norge på verdenskartet.” Det var en bragd som ”fylte en ung nasjon med stolthet”, forteller han, for ”et lite land viste verden at det kunne utrette store ting.”

Denne begynnelsen er også innledningen til rammefortelingen, vi kan kalle den for 100-års-fortellingen. Talen er strukturert over en historisk bevegelse fra 1911 til 2011 og en parallell kognitiv struktur som går fra mindre bra til mye bedre. Samfunnet har endret seg til det bedre:

En av de norske utvandrerne skrev begeistret hjem at i Amerika ”… spiser vi julemat hver dag.” I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til.

Vi lever sundere, bedre og lengre:

I Norge har forventet levealder økt med nesten en generasjon på 100 år. Det at så mange av oss lever lenger er kanskje det fineste og flotteste uttrykket for fremgangen vi har opplevd. For 100 år siden fikk mange 65-åringer omsorg av sine barn. I dag gir mange 65-åringer omsorg til sine foreldre.

Vi har fått en helt ny alderdom:

I dag henger ikke de gamle i et horn på veggen, de henger over PC-en. De møtes på kjøpesenteret, i bridgeklubben, på golfbanen og på eldreuniversitetet.

Statsministeren uttrykker forståelse for den som tenker ”det skjer jo mye slemt i verden”. Det er ti år siden ”terrorangrepene mot amerikanske byer førte til aksjonen i Afghanistan”, sier han, og “forstår at mange har opplevd dette som et urolig tiår for verden.” Men han fastholder det positive utgangspunkt; for ” sannsynligvis er det tiåret vi har bak oss det beste tiåret i menneskenes historie.” Det beste tiåret i menneskehetens historie! Da skal man visst være ekstra sur, tverr og irritabel for likevel å sutre og klage. Det meste går nemlig bedre: antall væpnede konflikter og drepte går ned, flere lever i frie samfunn, gjennomsnittsinntekten har aldri vært høyere, vi løser flere miljøproblemer, flere hundre millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom, smittsomme sykdommer blir utryddet og barnedødeligheten går ned.

Det klare hovedfokus og den historiske rammefortelling er bundet sammen av assosiative overganger. Det vil si skift fra et tema til et annet ved hjelp av assosiasjoner, metaforer eller ord som vedrører begge temaer. På skrift kan slike overganger til tider se litt tilfeldige ut. De har ikke alltid tekstens hierarkiske og adskillende struktur, som tydelig deler forskjellige enheter og innhold opp. Men i tale virker de som regel passende og flytende. De bringer os fra en tanke til en annen på en måte som binder sammen, frem for å dele opp. Som i skiftet fra Amundsen til vår tids samarbeid for å løse klimautfordringene:

Nansen og Amundsen erobret isen. Vår bragd skal være å hindre at isen smelter.

Gjennom likheter i materien (isen) og i utfordringer bindes to ellers helt forskjellige temaer sammen og vi bringes smidig videre i talen. En liknende overgang ble brukt da Statsministeren roste de norske styrker i Afghanistan og minnet de falne:

Roald Amundsen ble nasjonens helt for det mot han viste i isen. Våre fremste helter i dag, er de norske kvinner og menn som tjenestegjør i Afghanistan

Ved å vende tilbake til Amundsen skapes en fornemmelse av helhet og sammenheng og vi huske på talens grunntema som ble introdusert i begynnelsen. I slutningen vender statsministeren tilbake til sitt hovedfokus og sin innledende bemerkning om at hver generasjon, som Amundsen ”må sette seg nye djerve mål”, for han samler opp:

Jeg begynner derfor det nye året i optimismens tegn og minner om at ”menneskeheten skaper sin egen historie.” Som de eldste blant oss kan skrive under på: Verden går fremover, hvis vi vil. Og vi vil.

Han har vist at verden går fremover og at alle mennesker kan bidra: Amundsen, de eldre, Drillo, de norske kvinner, ansatte i omsorgsorgsyrker, de militære styrkene og alle andre som har bidratt til å skape en bedre verden. Nå vekker han Amundsens ånd og tildeler oss handlekraft: vi kan hvis vi vil. Vi kan skrive vår egen historie og vi kan gjøre en forskjell. Godt nyttår!

I Danmark, hvor jeg kommer fra, er det alminnelig at man til nyttårsfester samles for i fellesskap å nyte et glass champagne og høre H.M. Dronningens nyttårstale. Det er et hyggelig ritual og en god begynnelse på nyttårsfeiringen. Gjestene får et felles utgangspunkt for samtale og diskusjon – uansett om man er republikaner eller tilhenger av monarkiet.

Mens både den danske Dronningen og statsminister Stoltenberg i deres nyttårstaler for 2009/2010 først og fremst søkte å skape et nasjonalt felleskap, søkte Kong Harald et mer allmennmenneskelig fellesskap.

Dronningen og statsministeren sa ofte Danmark og Norge og tiltalte seerne som del av en nasjon. Men Kongen tiltalte oss mer som medmennesker. Det gjorde han også i desember 2008, hvor han valgte å ”bruke årets siste dag til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen”.

I nyttårstalen for 2009/10 var temaet at mennesker alltid hører sammen med noen, og at vi er avhengige av hverandre. Et gammelt afrikansk ordtak illustrerte dette: «Jeg er fordi vi er. Fordi vi er, er jeg». Kongen sa ofte ”vi”, og oftest i betydningen ”vi mennesker”: ”Vi mennesker vurderer ofte hverandre ut fra suksess, synlighet og materiell velstand”, ”den tiden vi mennesker har sammen er så kort”, ”å knytte bånd til et annet menneske”, ”Menneskenes overforbruk”.

Kong Harald sa ”Norge” tre ganger, Dronning Margrete sa ”danske” 4 ganger og ”Danmark 7” ganger; Stoltenberg sa ”Norge” 6 ganger og ”norsk” 4 ganger – og når disse to brukte ordene ”oss” eller ”vår” mente de oftest landsmenn.

Dette betyr naturligvis ikke at Norge er fraværende i Kongens tale. Hans bruk av ”oss” og ”vi” betyr som regel ”oss mennesker” og rekker ut over nasjoner og kontinenter, men samtidig er disse pronomener åpne for å tolkes som oss nordmenn. Med bevisstheten om Norges velstand er en slik tolkning for eksempel mulig i en setning som: ”Kanskje har vi vært flinkere til å telle våre penger enn vi har vært til å telle våre dager.”

Ved hjelp av sitater og eksempler husker Kongen oss også på forskjellige sider av Norge. Som regel har han et eller flere sitater på nynorsk. Denne gangen var det Kjartan Fløgstad og Arne Garborg: ”Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar”. Også et sitat på bergensk ble det plass til: Jan Eggums ”Kor er alle helter hen”.

Kongen vil oss altså noe både som landsmenn og som mennesker. Han vil få oss til å se noe som er viktig i livet, fremvise eksempler på mennesker som er gode forbilder:

Speiderlederen som aldri blir lei av å være beredt, læreren som alltid er tilgjengelig, gamlekara som daglig møter opp på frivillighetssentralen, hjemmehjelpen som tar seg tid til en prat selv om arbeidsdagen er over. Disse menneskene som gjør at vi føler oss sett og verdifulle i møte med dem: At nettopp jeg er viktig.

Fjernsynet er et effektivt medium til å formidle slike appeller. Denne slags ord, beskrivelser og følelser får nemlig ekstra kraft når kameraet zoomer tett inn på den som taler og lar ham se oss rett i øynene. Gjennom nærbilder kan ansikt, gestikulasjon og stemmebruk skape et nærvær og en tilstedeværelse som få andre medier makter. Men det krever at taleren utnytter mediets fulle potensial. Det gjorde Kongens nyttårstale ikke.

Det første øyet møter er et bildeutsnitt i total, som viser Kongen stående bak et elegant skrivebord. Han er kledd i smoking og butterfly. Over ham henger en imponerende lysekrone, bak ham i døråpningene i de kongelige gemakker fortsetter en rekke av lysekronene. Utsnittet innrammes av to hvite marmorsøyler (som ikke kan ses på bildet ovenfor).

På hver side av den rojale døråpningen bak Kongen, står to gylne stoler, og på veggen henger malerier i full mannshøyde. Bildet lar oss forstå hvor Kongen befinner seg og gir den rette fornemmelse av noe viktig og høytidelig. Kongen begynner sin tale: ”Samhold og fellesskap er en viktig del av vår julefeiring”.

Konge sier ”vår”, men forekommer likevel langt vekk fra oss – verken nær eller tilstedeværende. Det er for det første fordi han ses langt vekk. Fra kameraet – som er våre øyne og posisjon – og frem til ham er det flere meter. Han ses bare som en liten del av bildet. Visuelt fremstår han ubetydelig.

At han også fremstår fraværende skyldes især at han — som den danske Dronningen – bruker små talekort til å lese sin tale fra. Det er fint når man står i samme rom som tilhørerne, fordi de likevel fysisk kan merke talerens tilstedeværelse. En slik tilstedeværelse ikke er mulig i fjernsynet, og derfor er det enda viktigere å holde øyenkontakt i dette medium. Talekortene forhindrer Kongen i dette.

Fordi han står opp må han holde kortene i hånden. Den naturlige posisjon er litt under brystkassen. For å lese kortene må Kongen altså senke blikket langt ned, og hver gang mister han kontakten med seerne. Vi kommer dog nærmere Kongen fordi kameraet langsomt og umerkelig zoomer inn på ham. Det kan være en god visuell retorisk bevegelse fordi vi trekkes inn mot personen som taler.

Men fordi utgangspunktet er distanse begynner vi også visuelt med et distansert forhold til taleren. Ikke noen god begynnelse. Underveis i talen, skiftes kamera og perspektiv, og igjen begynner bildet langt fra Kongen og trekkes inn. Hver gang vi endelig begynner å føle at vi er ved å være tett på Kongen, blir vi fjernet igjen.

Vi er tettest på Kongen og hans ord når han vises i et halvnært bilde fra brystet og opp. Dette er det mest vanlige bildeutsnitt på fjernsynet, fordi det gir mulighet for å følge både kroppslige bevegelser og følelsesuttrykk i ansiktet. Men det er ikke mange følelsesuttrykk i Kongens ansikt, og det meste av tiden kan vi slett ikke se ansiktet, fordi Kongen ser ned på talekortene og ikke ut på oss som han taler til.

Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe. Og Kongen hadde et viktig og allmenngyldig budskap i sin 2009-tale, som appellerte til et ”rausere og varmere samfunn, der vi våger å komme nær hverandre”. Ordene var gode, men visuelt ble vi ikke invitert til å komme nær til Kongen – og derfor heller ikke til hverandre.