Søker vi etter ordet «demonstration» i for eksempel Aftenpostens digitaliserte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tallet opp rapporter fra utlandet – Frankrike og England – som forteller om slike opptog i bestemte stridssituasjoner.

Nasjonaldagens fanetog

Men i Norge hadde vi 17. mai. Samfunnets eliter feiret på 1800-tallet gjerne 4. november, datoen da Grunnloven ble revidert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.

Feiringen tok mange former, ikke alle like godt organisert. De første «borgertogene» skal ha gått i Trondheim i 1826 og i Kristiania 1844 – det siste gikk opp det som nå heter Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. utenfor slottet.

Siden var det hvert år slike borgertog, der håndverkerlaugene gikk med sine faner. Etter hvert kom også fagforeninger med i disse togene, med faner. Det første offisielle barnetoget – «smaagutternes flagtog», som det ble kalt – gikk i Kristiania i 1870, etter initiativ av skolestyrer P. Qvam og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om toget ble motarbeidet fra konservativt hold, bidro det kanskje også etter hvert til en form for avpolitisering av dagen.

Men avpolitisering er ikke dekkende for borgertogene – også kalt «fanetog» – fram mot århundreskiftet. De voksnes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den politiske striden mellom Venstre og Høire.

I 1884 tok Tobaksarbeidernes forening initiativ til et eget arbeidertog 17. mai, og dette «selvstendige fanetog» ble sett som en demonstrasjon til støtte for Venstre.

17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Arbeidertog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kristiania og Kristiansand i 1890, var det følgelig verken første gang arbeiderbevegelsen demonstrerte – det hadde blant annet de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker gjort året før – eller første gang de krevde normalarbeidsdag og allmenn stemmerett.

1. mai-tog: Med røde flagg, paroler og fagforeningsfaner markerte arbeiderbevegelsen at de var mange, og at de krevde politisk innflytelse. Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling, Oslo.

Det var heller ikke bare arbeiderbevegelsen som gikk i demonstrasjonstog. Fra midt på 1890-tallet hadde også avholdsbevegelsen demonstrasjoner hvert år i juni, med stor oppslutning over store deler av landet.

Men 1. mai-togene, som snart begynte å gå hvert år på stadig flere steder, bidro til å markere demonstrasjonstoget som primært et uttrykksmiddel for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen.

1. mai ble gjort til internasjonal kamp- og festdag på arbeiderkongressen i Paris i 1889, etter et amerikansk forslag, til minne om tre arbeidere som ble skutt av politiet under en demonstrasjon i forbindelse med en generalstreik for 8‑timersdagen i Chicago.

Slik sett markerer 1. mai-feiringen en tiltakende internasjonalisering av offentligheten. Med røde flagg, paroler på transparenter og mer og mindre fargesterke fagforeningsfaner, var togene både seriøse og festlige markeringer av den nye, voksende samfunnsklassens eksistens og politiske krav – i det offentlige byrommet.

Som store folkeansamlinger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angstfylte forestillinger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velorganisert og målrettet.

Det var ikke skarpsindig politisk argumentasjon som preget togenes paroler, den kom eventuelt som et tillegg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folkemengden som ble til et slags argument i seg selv: Vi er mange, og vi holdes utenfor. Hvorfor? Det ble etter hvert stadig vanskeligere å forklare.

De to filosofiprofessorene har fått mye og i all hovedsak fortjent pepper for kronikken sin. Men samtidig er pepperbøssa blitt brukt ureflektert. For de to professorene peker på noe som faktisk er en utfordring – en utfordring som er tett knyttet til bibliotekenes rolle som en arena for offentlighet. Bibliotekenes rolle som arenaer for offentlig samtale bygger på et deliberativt syn på demokratiet i motsetning til et syn på demokratiet der valg uttrykker aggregerte individuelle preferanser. Det forutsetter i sin tur aktive borgere som engasjerer seg, enten som debattanter eller som aktive tilhørere og lesere.

Bibliotek og offentlighet: Hva er utfordringene?

Hva sier forskning om bibliotekenes rolle i så måte? De siste månedene har jeg og andre i teamet i forskningsprosjektet Almpub brukt mye av tida på å gå igjennom internasjonal forskning om bibliotek som institusjoner for offentlighet. Hva er utfordringene forskere mener bibliotekene bør gripe tak i? Bidrar de faktisk til demokratiet og en vital og bærekraftig offentlighet?

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Bergen Offentlige Bibliotek. Hvilken rolle skal biblioteket ha i offentligheten?

Feltet er ikke blant de største områdene innen bibliotek- og informasjonsfaget. Michael Widdersheim som er blant dem som nå skriver mest om emnet, går i en artikkel fra 2016 gjennom artikler som drøfter forholdet mellom folkebibliotek og offentlighet. Basert på et litteratursøk i relevante baser der han brukte søketermene «folkebibliotek» og «offentlig sfære» analyserer han 65 artikler – av dem er 16 nordiske. Det er nok ingen andre felt av bibliotek- og informasjonsvitenskapen, som jo er sterkt anglo-amerikansk dominert, at man vil finne et så sterkt nordisk innslag. Det reflekterer nok det faktum at Jürgen Habermas’ epokegjørende arbeid fra 1963 om den borgerlige offentlighetens framvekst først ble oversatt til engelsk i 1989 – 17 år etter den første norske oversettelsen.

Ytringsfrihet og sensur

I litteratursøket vi har gjennomført i Almpub-prosjektet denne våren, hadde vi med flere termer, for eksempel demokrati, sosial inkludering, demokratisk deltakelse mv. Det ga en god del flere treff.

Ett dominerende tema i litteraturen er knyttet til ytringsfrihet og sensur. Det ser ut til å være et særlig viktig tema i de amerikanske bidragene og kan tilbakeføres dels til den sentrale plassen ytringsfrihetsspørsmål har hatt i den amerikanske bibliotekartradisjonen helt siden den amerikanske bibliotekforeningen (ALA) i 1939 vedtok den første versjonen av Library Bill of Rights, dels lovgivning i USA der bibliotekene for å beskytte barn mot visse typer innhold, må filtrere Internettet om de skal motta visse former for offentlig støtte, og Patriot Act som ble vedtatt etter terrorangrepene 11. september 2001.

Integrering og inkludering

Et annet sentralt tema fokuserer på bibliotekene som arenaer for integrering og inkludering. I den amerikanske litteraturen dominerer her bibliotekene som noder i et system der e‑forvaltning blir stadig viktigere. Hvordan kan bibliotekene gi tilgang, motvirke digitale skiller og fremme borgerdeltakelse på digitale politiske arenaer?

Et helt sentralt navn her er Paul T. Jaeger, professor ved Florida State University, og hans samarbeidspartnere. Jaeger argumenterer ellers for at folkebibliotekfeltet må ta inn over seg at det har en grunnleggende politisk rolle knyttet til myndiggjøring og frigjøring og at insisteringen på dels å være en del av den offentlige sfære, dels å være nøytral og hevet over politikken, er problematisk. Derfor etterlyser han forskning som studerer relasjonen mellom bibliotekene og politikken.

Det er nok riktig å si at den europeiske forskningen om bibliotek og sosial inkludering er mer fokusert på inkludering av grupper som trues med marginalisering, for eksempel innvandrere. Oppmerksomheten kan da i større grad være rettet mot språk og språkopplæring, økonomisk og sosial integrasjon mv. sammenlignet med tilgang til IKT. Noe av grunnen kan være at en langt høyere andel i Norden og Europa har internettilgang hjemme sammenlignet med USA.

Demokratiutvikling og deltakelse

Biblioteket som et sted som kan bidra til demokratiutvikling og deltakelse, er et tema som ser ut til å være på vei oppover.

Flere bidragsytere er opptatt av at i den kommersielt styrte byutviklingen som nå dominerer, okkuperes tidligere offentlige rom av private interesser. «Corporate plazas and shopping malls are ostensibly public spaces, yet they belong to the private realm», skriver de kanadiske forskerne Colleen Alstad og Ann Curry. Vi får byrom som skaper en illusjon av offentlighet, men der forstyrrende elementer er redigert bort. Bortfallet av offentlige rom der mennesker med ulike bakgrunner kan møtes som samfunnsmedlemmer, ikke konsumenter, er ødeleggende for demokratiet, argumenterer de.

Foto: Wojtek Gurak cbn

Tjuvholmen — eksempel på kommersielt styrt byutvikling?

Det er en tendens til at den kommersielt styrte byplanleggingen utvikler endimensjonale byrom der forstyrrende elementer redigeres bort og der det legges opp til enhetlighet og harmoni ved at virksomheter og dermed også mennesker som ligner hverandre dominerer. I Oslo er Tjuvholmen et eksempel, kanskje også Bjørvika, med operaen, Munchmuseet, Deichmanske bibliotek som signalinstitusjoner omringet av de store konsulentfirmaene innen organisasjon, ledelse og IT. Dersom vi i tråd med Alstad og Curry mener at bibliotekene skal motvirke en slik utvikling og bidra til åpne offentlige rom, hva da med å planlegge bibliotek i byrom som skaper en illusjon av offentlighet? Er det problematisk? Bidrar da også bibliotekene til illusjonsmakeriet og til nedbygging av offentlige rom med et demokratisk potensial? Eller kan bibliotek i slike byrom bidra til å åpne opp og bygge lommer av offentlighet? Det håper vi at vi kan finne noen svar på i Almpub-prosjektet.

Biblioteket i lokalsamfunnet

Våre svenske kolleger Jonas Söderholm og Jan Nolin fra Högskolan i Borås er også opptatt av biblioteket som sted i lokalsamfunnet, men fra et litt annet perspektiv. I en artikkel publisert i Library Quarterly i 2015 argumenterer de for at vi nå er inne i en tredje fase med hensyn til vekt på bibliotek og lokalsamfunnsinvolvering. I den første fasen tidlig i det 20. århundre lå vekten på opplysningsfunksjonen. Den andre fasen fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet fokuserte på grasrotaktivitet og kulturelt demokrati påvirket av den tidas venstrebevegelse.

Den tredje fasen startet tidlig på 2000-tallet, og vi står fremdeles midt oppe i den. Der ligger fokuset på biblioteket som et åpent sosialt rom, på mangfold og på biblioteket som et sted – et nav – i lokalsamfunnet som kan fremme bærekraft og sammenhengskraft. Vekten på det lokale og biblioteket som en lokalt forankret institusjon styrkes. Fra å se på biblioteket som en tjeneste blant andre i et nasjonalt og internasjonalt biblioteksystem, blir biblioteket en tjeneste og en virksomhet blant andre i et system av lokalsamfunnstjenester. Det lokalsamfunnet har behov for, blir i dette perspektivet styrende også for samlingsutviklingen og kan – men behøver ikke – lede til samlinger som avviker fra den kultursfære-orienterte tradisjonelle samlingsmodellen. Söderholm og Nolin bruker verktøysamlinger som eksempel.

I teoretisk baklekse?

Noen bidragsytere er opptatt av teoretisk begrepsavklaring. John Buschman som er blant dem som har skrevet mest om bibliotek, offentlighet og demokrati, kritiserer bibliotekfaget for ikke å ha fulgt med på utviklingen innen demokratiteori. Bibliotekfeltet er ikke kommet mye lenger enn til Thomas Jefferson og den amerikanske konstitusjonens fedre, sier Buschman, og mener det er behov for en teoretisk oppdatering om man skal utvikle denne delen av folkebibliotekenes rolle og samfunnsoppdrag. I en artikkel i Library Quarterly fra 2016 som han har skrevet sammen med Dorothy Warner, “On Community, Justice and Libraries”, hevder de at bibliotekfaget ikke har reflektert tilstrekkelig over disse grunnbegrepene og hva det å legge dem til grunn som sentrale verdier for bibliotekene, betyr i nyliberalismens tidsalder.

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Mange biblioteker er aktive med arrangementer og debatter. Her fra Barnas bokpris ved Bergen Offentlige Bibliotek.

Den som de siste par årene har skrevet mest og mest dyptgående om folkebibliotekene og offentlighet, er Michael Widdersheim. Sammen med den japanske forskeren Masanori Koizumi har han utviklet en modell for folkebibliotek som offentlighetsinstitusjoner. I et ferskt arbeid fra 2016 kritiserer Widdersheim mange av dem som skriver om bibliotek som offentlighetsinstitusjoner for å være slumsete i sin omgang med offentlighetsteori. De moderne folkebibliotekene vokste fram mot slutten av det 19. århundre og i de første ti-årene av det 20. århundre. Men da var den liberale offentlighetsmodellen som Habermas beskriver framveksten av, i ferd med å bli okkupert av markedsorienterte medier, en kommersiell underholdningsindustri mv. Hvordan kan framveksten av den liberale offentligheten forklare bibliotekenes framvekst når denne offentligheten var i ferd med å fragmenteres da bibliotekene vokste fram, spør Widdersheim.

Og samtidig: Den offentlige sfære knyttes vanligvis til sivilsamfunnet. Men bibliotekene er jo knyttet til offentlig forvaltning – til stat og kommune. Her har man også et forklaringsproblem, mener Widdersheim.

Ulike modeller for offentlighet

Hans forslag til løsning er todelt: Innen offentlighetsteori har vi flere paradigmer. Det finnes ikke, slik mange bidragsytere på feltet synes å gi inntrykk av, én habermasiansk modell. Substansielle modeller, som for eksempel den liberale offentlige sfære, er historisk begrenset. Men det finnes andre offentlighetsparadigmer, for eksempel deliberativt demokrati og teorien om kommunikativ handling. De har ikke den begrensningen i tid og rom som den liberale offentlighetsmodellen har. Det kan gi retninger for videre forskning.

Det andre forslaget hans er knyttet til revidering av den substansielle modellen. Representerer folkebibliotekene en videreføring av den liberale offentlighetsmodellen i nye klær? Lever modellen videre i folkebibliotekene, men forflyttet fra sivilsamfunnet til myndighetsnivået? Widdersheim viser her til nordiske forskere som Leif Emerek, Anders Ørom og Geir Vestheim som han mener argumenterer langs slike linjer. I så fall representerer bibliotekene noe Habermas overså.

I Almpub-prosjektet skal vi nå begynne å analysere data som kan si noe om hvordan ulike aktører faktisk definerer bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner.

Jurij Andrukhovytsj ble født i Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina i 1959 og er en av landets mest profilerte forfattere. Han er en opprørets mann som har vært aktiv og skrevet lyrikk, prosa og essayistikk allerede i tre tiår. På 80-tallet var han en av grunnleggerne av den eksperimentelle, litterære aksjons- og performancegruppen Bu-Ba-Bu. På 90-tallet skrev han postmoderne romaner som sjokkerte leserne og revolusjonerte ukrainsk litteratur, derunder trilogien Rekreasjoner, Moskoviaden og Perversjon, som er oversatt til en rekke språk, men ikke norsk. I 2004 var han aktiv under Oransjerevolusjonen, og under Majdan-opprøret vinteren 2013–14 var han en markant internasjonal stemme.

– Politisk sett ser vi et tydelig skille i 2013 med Majdan-opprøret som førte til revolusjonen. Opprøret fortsetter i dag, men har nå tatt nye former, sier Andrukhovytsj når vi møtes til en samtale under bokmessen.

Andrukhovytsj liker ikke krigsretorikken, at det alltid hamres inn at det er krig. Det skjerper i seg selv konflikten.

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter revolusjonen og borgerkrigen. Kamphandlingene i landet pågår fortsatt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi lever i en turbulent tid. Men når det gjentas til stadighet “Vi er i krig, vi er i krig”, så er jeg ikke enig. Krigen er nå over i en fase av lokal konflikt. Det betyr ikke at ikke folk dør, at det ikke er sårede eller ofre, men jeg ville ikke kalle det krig. Bombene faller ikke over oss, og her i Kiev har vi et ganske fredelig liv. På mange måter skiller ikke dette seg fra tidligere tider.

Kievs gatebilde gir unektelig et fredelig inntrykk. Majdanplassen er nå velholdt og ren, en utbrent fasade skjult bak en oppussingsduk og noen plakater er alt som minner om opprøret for to år siden. Men man kan likevel merke en viss myk mobilisering. Som det gigantiske veggmaleriet på 5x10 meter jeg passerer på vei til bokmessen: en smilende, ferm bondejente med skaut på hodet og kornaks i favnen dekker hele endeveggen av en leiegård. Eller små tegn i motebildet: Nasjonaldrakter er blitt moderne. Broderte, hvite skjorter med belte i livet er in. Selv hipsternes hårmote på bokmessen har en klar nasjonal touch: Man ser påfallende mange kunstferdige flettefrisyrer for kvinner og kosakk-inspirert klipp med dempet, diskret hårpisk på toppen for menn.

Alle opprør har en myk side. Kulturen og kunstens rolle i et opprør er viktig, og litteraturen var med på Majdan helt fra begynnelsen av.

– Allerede en av de første nettene var det en gruppe poeter som skaffet litt utstyr, noen mikrofoner og enkel teknikk, og begynte å invitere sine venner og bekjente gjennom Facebook til å komme til Majdan og lese høyt.

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovytsj leser poesi på Majdan-plassen i februar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Teknikken sviktet ofte, forteller Andrukhovytsj, og mikrofonen måtte stadig erstattes med megafon. Men det ble bare en stilig effekt. En megafon fordreier stemmen og gjør opplesningen mer dramatisk.

Vi har sett bildene også i norske aviser. Majdan var et helt samfunn med infrastrukturen på plass: alt fra suppekjøkken til sykehus. Og til og med et universitet. For det var det scenen der kunstnere og litterater opptrådte ble kalt: Majdans frie universitet. Dit strømmet det til mennesker for å høre forelesninger om alt fra nyere japansk kriminallitteratur til klassisk ballett eller strukturen i det sivile samfunn. Alt var basert på frivillighet, forfatterne som leste og foreleserne som kom gjorde det frivillig, det var aldri snakk om å tjene penger på det.

– Kontakten med publikum var nær og direkte. Du kunne lese dikt der for mennesker som ellers aldri leser poesi og som knapt kjente navnet ditt, men som nå gjerne ville diskutere poesi.

Forfatterne fikk tilbake troen på at de betyr noe. At de er viktige, og at det å lese sine dikt offentlig er en politisk handling.

– Før var det vanlig å smile litt av poetene, tenke at diktopplesning var noe gammeldags, noe som tilhørte en annen tid, at patosens tid var forbi. Men her våknet patos! Vi fikk en veldig interessant blanding av patos og ironi.

Aktivistene fra Barbakan

De kunstnerne og forfatterne som var mest aktive på Majdan har i ettertid stiftet forlaget “Ljuta sprava” som betyr noe slikt som “den rasende aksjon”. Forlaget har rukket å utgi en rekke antologier og bøker allerede, og Andrukhovytsj sender meg til standen deres. Her råder fortsatt kampånden.

– Er du fra Norge? Vi har sett Okkupert på TV! Den var naiv! Altfor snill med russerne!

Andrukhovytsj vil vise meg et tykt album. Omslaget er i imitert sponplate med påtrykt tittel: Trekant 92. Kunstens Barbakan – et prosjekt Andrukhovytsj var aktivt involvert i.

– Ikke langt fra rådhuset, ved Majdan, ble det satt opp en kunststasjon, en liten festning av sponplater som man på middelaldersk maner kalte for “barbakan”, eller “festning”, forteller Andrukhovytsj.

Her ble det vist kunstutstillinger og holdt poesiopplesninger og arrangert performancer. Det er som regel ungdommen som gjør revolusjon, og det var en ny generasjon forfattere som gjorde seg gjeldende på Majdan. De fleste hadde allerede et navn i sosiale medier, men nå trådte de over fra den virtuelle verden, og ut i den fysiske.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Patos og ironi i en variasjon over Delacroix: Eksempel på aktivistkunst fra Majdan laget av Andrij Ermolenko. Tittelen “Svoboda” betyr “Frihet”. Illustrasjonen er hentet fra boken Trekant 92, utgitt på Ljuta Sprava forlag.

– De fleste var unge, rundt 30, de som er mest aktive på Facebook. Den første kvelden husker jeg at jeg var den eldste, og jeg ble satt til å lese helt sist. De fleste leste poesi. Det er poesien som reagerer først.

Kunsten og opprøret var tett sammenvevd på Majdan. Utover i februar 2014 da det spisset seg til, ble Barbakan til en festning på ordentlig der man kunne søke tilflukt og gjemme seg for politiet. Barbakan var sitt eget territorium med eget vakthold.

Da president Janukovytsj flyktet og residensen hans ble stormet, fant man en haug med dokumenter, blant annet et skisseaktig kart for spesialstyrkene der den planlagte offensiven på Majdan-plassen er tegnet inn. Av kartet fremgikk hvilke punkter politiet skulle ta kontroll over først, og på denne skissen er Barbakan tegnet inn som en trekant nummerert med 92. Derav navnet på kunstalbumet.

Forfattere ved fronten

Det var mange av aktivistene fra Majdan som vervet seg som frivillige og dro til fronten. Det var også poeter blant dem som vervet seg.

– De fikk direkte kamperfaring, både skjøt selv og ble skutt på. Det hender jeg snakker med bekjente som har vært i kamp. Mange vet ikke egentlig om de har drept noen eller ikke.

De fleste av kunstnerne støttet opp om kampene som sivile. De kunne jobbe som frivillige med å opptre for soldatene, eller de kunne bidra ved å organisere poesikvelder til inntekt for de sårede. Men noen få vervet seg frivillig som soldater, andre igjen ble innkalt som vernepliktige, og skrev fra fronten.

– Det er interessant lesning. Men en roman i det store formatet vil først komme om en god stund.

At skjønnlitteraturen trenger tid for å bearbeide de mest dramatiske begivenhetene, er en erfaring vi har gjort i norsk litteratur også de siste årene. Det er sakprosaen man griper til når det stormer rundt en. Og på bokmessen rapporterer alle jeg snakker med om at det er sakprosafeltet som vokser i ukrainsk litteratur. Reportasjebøker og debattbøker selger svært godt, mens skjønnlitteraturen trenger tid til å ta opp i seg begivenhetene. Hvordan har turbulensen påvirket det Andrukhovytsj skriver?

– Jeg skriver nok litt annerledes enn før. Jeg tror jeg nå er mer forsiktig. At jeg velger ordene annerledes. At jeg ikke lenger provoserer like bevisst og hardt som jeg gjorde før. Vi er fortsatt traumatisert, samfunnet er traumatisert. Og jeg vil ikke tilføre en traumatisert organisme enda mer smerte. Men kanskje er dette allerede i ferd med å endre seg. For et år siden følte jeg det i alle fall slik. Da valgte jeg en mildere form enn før.

At begivenhetene har påvirket skrivingen, er ikke Andrukhovytsj alene om. Andrej Kurkov, en annen profilert ukrainsk forfatter, har fortalt at han etter hendelsene i 2014 ikke lenger er i stand til å skrive skjønnlitterært, men har gått over til kun å skrive sakprosa.

Barbakan — kunstfestningen under Majdan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

– Det kjenner jeg meg igjen i. Ingen hadde ventet seg krig og intervensjon. Det var vanskelig å finne likevekten for å sette seg ned og skrive prosa. Men i en slik situasjon kan man skrive gode dikt. Eller et åpent brev – en henvendelse til sine venner eller til politikerne. Men romanformen krever likevekt og distanse. Og indre ro.

– Jeg har skrevet ting i denne perioden som vil inngå i en fremtidig bok. Men denne ble påbegynt lenge før Majdan, og jeg skriver på den ennå. Her vil man merke gjenklang av den turbulente perioden. Jeg lærte mye, forsto mye om livet i løpet av nettene på Majdan. Men boken vil ikke handle direkte om begivenhetene på Majdan. Jeg er mer interessert i hvordan denne eksistensielle erfaringen nedfeller seg.

På bokmessen dagen før jeg møter ham har Andrukhovytsj lansert en ny bok. Dette er et samarbeidsprosjekt med den tyske fotografen Johanna Diehl. Diehl har reist rundt i Ukraina og fotografert synagoger som enten står og forfaller, eller som er ombygget og tatt i bruk for andre formål, som kinosaler eller sportshaller. Andrukhovytsj har skrevet korte, essayistiske betraktninger og dikt til fotografiene. Det er svært mange slike samtidsruiner i Ukraina, som på en lavmælt måte i dag minner oss om et rystende kapittel av europeisk historie.

Den indre sensor

Det er rimelig å anta at et høyt konfliktnivå i et samfunn påvirker den offentlige samtalen på mange måter. Merker Andrukhovytsj at ytringsklimaet har endret seg de siste to årene?

– I går leste jeg i nyhetene at Ukraina hadde forbedret sin ranking på indeksen til Freedom House. Jeg har aldri følt noen begrensninger for hva jeg kan si, heller ikke under det tidligere regimet følte jeg at jeg måtte holde munn. Men det var begrensninger for tv-stasjoner, og den trykte pressen sluttet å spille noen rolle. Faktisk var internett det viktigste mediet.

Etermediene var kontrollert av oligarker, og tv-journalister kunne få problemer om de gikk mot eierne. Også i dag er situasjonen vanskelig i etermediene. Mange tv-kanaler benytter seg av at man nesten gratis kan kjøpe tv-serier, show og andre typer underholdningsprogrammer som er laget i Russland. Dette fører til konflikter.

– Det hender vi ser heksejakter. Staten prøver å bekjempe det russiskproduserte innholdet, men de gjør det som stat, det vil si lite vellykket, altfor byråkratisk. De stimulerer ikke alternativet, men forbyr bare det som kommer fra Russland. Men dette bør du spørre dem som jobber i media om. Så kan de si hva de føler, frihet eller ufrihet.

Andrukhovytsj mener det foregår en polarisering, og situasjonen har ført til alvorlige hendelser.

– Det mest tragiske tilfellet var drapet på journalisten Oles Buzyna fra Kiev. Du har kanskje hørt om det?

Dette drapet ble mye omtalt også i norske medier. Buzyna var en kontroversiell person med sterkt pro-russiske meninger. Han ble skutt rett ved oppgangen til sin leilighet i Kiev 16. april 2015.

– Forbrytelsen er ikke oppklart. Jeg likte overhodet ikke skriveriene hans, de holdt ikke mål, men var fullt og helt styrt av et visst ideologisk mål som var satt av Moskva. Likevel er dette selvsagt en grusom realitet. Drapet var nok begått uten annet motiv enn hans ord. Det han skrev. Og sa. Det er veldig vanskelig å forsone seg med dette. Det er helt uakseptabelt.

Buzyna hadde ytterliggående meninger, men er det likevel de moderate utsagnene som har smalest kår når samfunnet polariseres? Er det “gråsonen”, som det har blitt omtalt som i den norske debatten, som ryker først?

– Ja, det tror jeg er litt riktig. De ekstreme utsagnene legges mer merke til, dem reagerer alle på. Mens det som er mindre oppsiktsvekkende er lettere å presse ut, avfeie med at det kan man ikke si, dette har man forbudt å si og så videre. Jeg tror det stemmer. Men jeg vil ikke si at dette gjelder for litteraturen, den litterære prosessen. Jeg kjenner ingen forfattere eller forleggere som av hensyn til sensurregler ville ødelegge en tekst eller stryke ut ting.

For det finnes ikke lenger noen formell instans som regulerer innhold i litteraturen. Andrukhovytsj forteller at det fantes under det tidligere regimet: Den nasjonale kommisjon for oppsyn med samfunnsmoralen kunne utøve press, ikke på forfatterne, men på forleggerne. Hvis kommisjonen vurderte det som at en roman inneholdt for eksempel pornografi, kunne de reise sak og få hele opplaget inndratt.

– Forfatteren kjente det ikke selv på kroppen, men bøkene ble ikke solgt. Det var ubehagelig, skjønt for mange forfattere var det også reklame.

Men for forleggerne var det vanskelig, de hadde lagt pengene sine i prosjektet, og var redde. Dette var en form for skjult sensur som grep direkte inn i de litterære tekstene. Kommisjonen ble nedlagt etter Majdan-revolusjonen.

– I dag er det ingen begrensninger på litteraturen. Hvis jeg eller en annen forfatter mener at noe bør utgis, så utgis det. Det finnes ingen ytre mekanismer som kan stoppe det.

Men det er ikke bare institusjonalisert sensur som innsnevrer ytringsrommet. Også indre forhold spiller inn.

– Den indre sensor, som det heter, finnes. Han kommer med frykten. Hvis for eksempel det mordet som jeg omtalte skulle bli et vanlig fenomen, at én til og så enda én ble drept. Da ville den indre sensoren ha dukket opp hos mange, og mange ville sluttet å si ting offentlig. Jeg håper at vi aldri kommer dit.

Ukraina på Europas kunstscener

Hva kan Europa gjøre for at utviklingen i Ukraina går i riktig retning?

– Den beste måten Europa kan bidra på, er gjennom et aktivt kulturdiplomati, gjennom land-til-land-samarbeid. Fellesprosjekter mellom ukrainske og europeiske kunstnere er viktig.

Det nevnte samarbeidsprosjektet mellom Andrukhovytsj og Diehl om ukrainske synagoger ble finansiert av Goethe-instituttet. I dag er både Polish Book Institute, British Council og Goethe-instituttet meget aktive i Ukraina, og alle er representert på bokmessen. Også Norge deltar, Vigdis Hjorth og Lars Svendsen er invitert for å lansere bøker i oversettelse.

I Norge er ukrainsk kunst mer synlig enn før. Det hender ukrainske filmer går på norske kinoer – som Slabosjpytskyjs Stammen i fjor. Og Serhij Zjadans roman Anarchy in the UKR kommer ut på Pax forlag til neste år.

– Det er også viktig at Ukraina blir synlig på Europas kulturscene. At vi blir invitert med til festivaler og liknende. Ikke bare litteratur, men også film. Vi har veldig interessant dokumentarfilm. Og vår billedkunst holder et høyt nivå. Ukraina inviteres nå jevnlig til kulturhappenings i Europa. Det er et fremskritt. For ti år siden var det nesten umulig å vekke interesse noen steder, sier Jurij Andrukhovytsj.

Den politiske offensiven mot graffitiungdommen på begynnelsen av 1990-tallet er et illustrerende eksempel på hvordan en i utgangspunktet fredelig gruppe ungdommer kom til å bli forstått som, og omtalt som, en av storbyens farer. Gjennom graffitien gjorde ungdommene krav på en plass i det offentlige rom, som i stadig større grad ble preget av kommersielle uttrykk. Med sprayboksen som retorisk verktøy og murveggene som massemedier, insisterte taggerne på å delta aktivt i utformingen av områdene i byen de oppholdt seg i. Dermed oppstod en ny type konflikt knyttet til bruken av det offentlige rommet: Hvem har rett til å bestemme hvordan våre fellesareal skal se ut? Har noen uttrykk en mer rettmessig plass i byens lingvistiske landskap enn andre? Og er det offentlige rom egentlig offentlig med mindre alle har muligheten til å sette sitt preg på det?

Graffitiens historie i Norge

Hip hop-kulturen, som graffiti er en del av, oppstod i New York på 1960- og 70-tallet, men spredte seg internasjonalt ved inngangen til 1980-tallet. Det er vanlig å si at graffitien kom til Norge i 1984. Den amerikanske filmen Beat Street, som omhandler hip hop-miljøet i New York, ble satt opp på Colosseum kino med stor suksess dette året. Samme år ble kunstboken Subway Art, som dokumenterer New York-graffitiens tidlige historie, utgitt i London. Boken ble en internasjonal bestselger, og inspirerte unge graffitimalere over hele verden. Omtrent samtidig dukket de første «piecene» opp på vegger rundt om i Oslo.

Oslo Sporveier lar ungdom male T‑banestasjonen på Stovner i “grelle og selvlysende farver”. Faksimile fra Aftenposten 14. oktober 1985.

I 1984 kom også de første avisoppslagene om graffiti. En av de første artiklene ble trykt i VG, og innledet med kunstneren Willi Storns vurdering av graffitien på Brynseng. «Uhyre proft utført. Dette beriker miljøet», sa han. Resten av artikkelen handlet om at Oslo Sporveier var i gang med å skape et «konstruktivt samarbeid med graffiti-artistene» (VG, 9.10.1984).

Utover 1980-tallet vokste et lite hip hop-miljø frem i Oslo øst. Ifølge kriminologen Cecilie Høigård, som har forsket på graffitimiljøet i hovedstaden, bestod miljøet av ungdom fra 12 årsalderen og oppover, hovedsakelig fra drabantbyene. Ungdommene dannet grupper med både break-dansere og graffitimalere, og i samarbeid med antidop- og antirasisme-organisasjoner ble det arrangert sommerleirer og turneer. Men miljøet var lite, medlemsmassens størrelse varierende, og få i samfunnet for øvrig interesserte seg for deres aktiviteter.

Medienes interesse for graffitien var på 1980-tallet og tidlig på 90-tallet preget av at de ikke hadde tatt stilling til om graffitien representerte noe positivt eller negativt. Malerne ble kalt alt fra «kunstnere» og «dekoratører» til «pøbler» og «griser». Graffitien kaltes både «verk» og «skadeverk», «kunst» og «hærverk» – noen ganger i samme artikkel. I en artikkel i VG ble til og med «kunsthærverk» brukt til å beskrive graffitien (VG 6.6.93). I 1988 omtalte Aftenposten en graffitimaler som «en av T‑banegenerasjonens fremste kunstnere» (Aftenposten 12.8.88). Året etter skrev avisen på lederplass at «skriblerier og kruseduller på vegger og murer, slagord og meningsytringer av forskjellig slag» gir byen «et preg av forfall og slum» (Aftenposten 2.6.89).

Manglende stillingstakning preget også politiets og politikernes behandling av graffitiungdommene. I 1985 ble det tillatt med graffiti på offentlige steder, riktignok så lenge den ble laget i «ordentlige former», etter ansøkning til Kulturdepartementet, og Oslo Sporveier lot graffitiungdom male T‑banestasjonen på Stovner i «grelle og selvlysende farver» (Aftenposten 14.10.85). En rekke malere fikk i oppdrag å male på lovlige vegger – noen ganger også betalte oppdrag. Andre malere ble tatt av politiet for å male på ulovlige vegger – men dette var sjelden, og skjedde helt usystematisk. I Høigårds gjennomgang av politirapporter, fant hun det hun beskriver som en utbredt språkløshet i politiets møte med graffitien. Mens graffitiene ble kalt «personlig merke», «skriblerier», «malerier», «tegg» og «peacer», gav politiet malerne «ironisk-kjærlige» kallenavn som «englebarna», «’kunstneren’» og «poden».

Foto: Nina Aldin Thune/Wikimedia Commonscba

Fra september 2003 til 2004 var baksiden av Bergen Kunsthall dekket med piecer.

Også i andre norske byer kunne man finne graffiti på 80-tallet, men mye tyder på at det tok lengre tid før graffitimiljøene utenfor hovedstaden begynte å vokse. BT-journalist Erik Fossen skriver i boken Street Art Bergen, som kom ut i 2014, om taggen «Stå i driten» som var malt i et busskur på Knarvik en gang på 80-tallet. Med oppsetningen av rockemusikalen Graffiti i 1988, bidro Den Nationale Scene i Bergen til å skape positive holdninger til graffitien. Stykket, som var skrevet og spilt av Helge Jordal og Carmen de La Nuez, og som senere ble sendt på NRK, baserte seg på tekster fra veggen, og kulissene bestod av bygninger sprayet med graffiti.

Likevel virker det som det tok tid før graffiti ble vanlig i det bergenske bybildet. «I Bergen finnes det egentlig altfor lite graffiti», skrev en 20 år gammel Preben Jordal på ungdomssidene i Bergens Tidende i 1992 – i en av de første artiklene om graffiti publisert i avisen (BT 12.2.92). I 1994 meldte BT for første gang om noen som er blitt tatt av politiet for tagging. En 13-åring og en 15-åring var blitt tatt da de «moret seg med å spraymale Bystasjonen», noe som endte med at foreldrene ble varslet om deres ugjerninger (BT, 18.4.94). Ifølge tidligere kulturbyråd i Bergen, Henning Warloe, som også har skrevet i Street Art, tok graffitien først av etter at Banksy besøkte byen i 2000.

Murvegger som massemedier

Graffiti er en kompleks uttrykksform. På den ene siden er graffiti estetiske ytringer i det offentlige rom, på den andre siden en ulovlig aktivitet. Av noen oppfattes graffiti som kunst, av andre som hærverk. Graffitiens former er mange, og mange skiller mellom gatekunst, som noe positivt, og tagging, som noe negativt. Kulturviteren Julia Reinke argumenterer i Street Art for at et slikt skille er vanskelig fordi hva som er kunst og hva som er tagging avhenger ikke bare av form, men av plassering, innhold og henvendelsesform.

Tagging på husvegg i Bergen i mars 2016 (foto: Ida Vikøren Andersen)

Høigård foreslår å skille mellom tags og piecer. Tags er signaturer, mens piecer er større og mer komplekse malerier. Mens tags sjelden er forståelige for andre enn de som tilhører graffitimiljøet, er piecene tilgjengelige for et større publikum. Men mens de utenfor miljøet gjerne kan oppfatte piecene som kunst, og tags som hærverk, ser graffitiungdommen selv på tags som uttrykk med en egen estetisk verdi. Innad i miljøet vurderes taggene etter utførelse, stil og teknikk, og en «skikkelig utført tag» blir høyt verdsatt. Dette gjør det vanskelig å skille mellom kunst og hærverk. Felles for all graffiti er at den fins i det offentlige rom, at den er åpen for alle, og at den er en måte å uttrykke seg på.

Preben Jordal spekulerte i om grunnen til at det fantes så lite graffiti i Bergen var at kommunens rengjørere gjorde en for god jobb, eller om det rett og slett ikke er noen som «gidder å benytte seg av det massemediet murvegger kan være». Med denne formuleringen gav Jordal veggene status som en debattarena, og graffitien som et retorisk verktøy for å ytre seg i offentligheten. Taggene brukes til å uttrykke tilhørighet til en subkultur eller til ulike steder i byen, til å uttrykke politiske meninger, oppfordre til handling eller refleksjon, og de er kunstverk som er tilgjengelige for alle byens beboere. Graffitien kan sees av alle – helt gratis – alle står fritt til å lese egne meninger inn i den, og til å svare, justere, male over eller endre. Alt man trenger er en sprayboks.

Graffiti blir et samfunnsproblem

Før 1994 var det nesten bare Oslo Sporveier som så på graffiti som et problem. Vognene var som mobile utstillingsrom å regne; de kjørte gjennom hele byen og ble sett av et stort publikum, og ifølge Høigård var de attraktive flater for graffitimalerne. Sporveiens strategi var å samarbeide med graffiti-ungdommen for å kontrollere hvor de gikk til verks med sprayboksene, men etter hvert endret det statseide selskapet strategi, og det gikk i bresjen for å løfte frem graffitien som et problem i norsk offentlighet.

Av medienes dekning ser vi at fenomenet ble forstått som et større samfunnsproblem utover 1990-tallet. Antallet medieoppslag om graffiti øker og oppslagene blir mer negative. Ifølge Høigård var Oslo Sporveier pådriveren. I 1993 beskrev Frode Sagedal, daværende seksjonsleder, problemet slik i et intervju med Dagens Næringsliv:

«Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrifter. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffiti-mafiaen» (DN 23.8.1993).

Etter 1994 ble graffiti i økende grad forstått som et storbyproblem som det offentlige måtte ta hånd om og regulere. Oslo Sporveier betalte polititjenestemenn for spaning mot graffiti, og bygde opp et eget hemmelig arkiv om graffitimalerne – et arkiv som ifølge Datatilsynet var ulovlig. Samtidig gikk byrådet til kamp mot miljøet. Graffiti var ikke lenger uttrykk for en blomstrende subkultur, men et problem som angikk hele samfunnet.

Byrådets kampanje gikk ut på å skape bevissthet omkring kostnadene graffiti representerte for fellesskapet. I løpet av høsten 1994 sendte byrådet ut fiktive «taggeregninger» til alle foreldre i Oslo-skolen. Regningen var på 5456 kroner, og på blanketten stod det:

«BELØPET GJELDER: Din families andel av Oslo kommunes utgifter til utbedring av hærverksskader bl.a. ‘tagging’ og tilgrising med spraymaling på sporveismateriell, skoler og annen offentlig eiendom». (Høigård 2007:121)

Til Aftenposten forklarte byråd for barn og utdanning, Gro Balas, at de anså graffiti som hærverk, og at kommunens samlede utlegg grunnet hærverk tilsvarte «180 sykehjemsplasser» (Aftenposten, 13.3.1994). Enten måtte man få bukt med graffitien, eller finne seg i dårligere offentlige tjenester, hevdet Balas. At graffitien måtte fjernes, anså hun som en selvfølge.

Taggerterror

Utover 1990-tallet ble byrådets konflikt med graffitimiljøene ytterligere forsterket. En ny kampanje skulle appellere til folks frykt og avsky, og tok til orde for en sammenheng mellom vold, hærverk og graffiti. En nedsprayet buss med oppskårne seter og knuste vinduer, ramponert på oppdrag av elever ved Westerdals reklameskole, kjørte rundt i Oslos gater to uker i mars 1994. Samtidig gikk filmen Game over som forfilm på de kommunale kinoene. I filmen går to ungdommer rundt i byen med spraybokser i baklommen. De slår i stykker ting med et balltre, banker opp eldre mennesker og tagger. Slik ble tagging fremstilt som en av storbyens virkelige farer, og en voldskultur, til tross for at hip-hop-kulturen og graffiti-miljøene, som Høigård påpeker, hvilte på et uttalt ikke-voldelig prinsipp.

Foto: svennevenncbn

Graffitikunstneren Dolks fremstilling av Bergens daværende ordfører Herman Friele i 2007, på en vegg under Smørsbroen. Graffitien ble senere fjernet av Statens Vegvesen.

Parallelt ble de negative oppslagene om taggingen i avisene mangedoblet. Overskrifter som «Taggere amok i Oslo sentrum» «Taggere slo til», «STOFF, VOLD, TAGGING», og «Nytt og tøffere taggermiljø» preget oppslagene. Langt hyppigere enn før ble graffitien omtalt som «hærverk» eller «skadeverk», mens taggerne ble omtalt som «kriminelle uvesen», som bedrev «herjinger», og «taggerterror». De var «gjerningsmenn» og «vandaler» og «mobile skadeverksutøvere».

Også bergenspressen ble mer negativ til graffitimiljøet utover 90-tallet. I 1994 kom de første notisene om taggere som er blitt tatt av politiet og de første artiklene om hvor mye fjerning av graffiti kostet kommunen. Taggingen ble omtalt som «en uting», som «kostbart griseri» og «skjemmende tilgrising» i Bergens Tidende i ulike artikler i 1994. Bergen ble også sammenlignet med Oslo. Til avisen kommenterte Jan Aas i Ren Bergen at det kostet byen langt over 1 million kroner årlig å fjerne graffiti og plakatklistring: «Slipper vi taket, eksploderer det. Vi ser jo hvordan det ser ut i enkelte andre byer som for eksempel Oslo, og vi har hverken råd eller interesse av at Bergen skal bli seende sånn ut» (BT 6.10.94). Arne Haukeland, som arbeidet med å fjerne graffiti, uttalte at det gjaldt å «få bergenserne til å være føre var, før problemet antar Oslo-dimensjoner». For å få til dette, foreslo han både bøter og samfunnsstraff. Og dessuten det han kalte «forebygging», nemlig at «Taggere skulle ikke bare diskrimineres, men også skremmes med straff» (BT 12.11.94).

Selv om den bergenske pressen ikke presenterte graffiti-ungdommen som like unisont truende som Oslo-pressen, syntes den å dele oppfatningen om at graffitien var å regne for plagsomt griseri. En bildetekst fra en BT-artikkel illustrerer avisens fremstilling av graffiti-problemet godt: «Graffitiens budskap kan være edelt, men lett å fjerne er det så visst ikke» (BT 14.8.98).

Kriminelle graffitimalere

Ifølge Cecilie Høigård bidro myndighetenes kampanjer mot graffiti til å gi et inntrykk av at aktiviteten representerte et betydelig samfunnsproblem med sterke koblinger til hærverk, vold og rus. Byrådet i Oslo konstruerte slik holdninger i store deler av befolkningen som legitimerte en hard kontrollpraksis med taggerne. Politikken førte til flere arrestasjoner og negative medieoppslag om kriminelle graffitimalere. Graffitimalerne som Høigård har snakket med, fortalte at de tydelig merket et stemningsskifte. Etter hvert ble den dominerende diskursen at graffiti var noe kriminelt og at dens tilstedeværelse i det offentlige rom var et tegn på lovløse tilstander. Mot slutten av 1990-tallet ble også taggermiljøene hardere, og flere kriminelle søkte seg til miljøet. Krigen mot Sporveien gjorde at hærverk ble ansett av flere som legitimt. Hasjbruk ble vanligere i hip hop-miljøet, selv om deltagelse i miljøet, stadig, ifølge Høigård, var en barriere mot tyngre bruk av narkotika.

Til tross for utviklingen, var malerne ikke i tvil om at graffitimiljøet først og fremst var et alternativ til et kriminelt miljø. I Bergen spredte de voldelige ungdommene i Anacondagjengen frykt. Tre utmeldte medlemmer var imidlertid opptatt av å skille mellom hip hop og kriminalitet, og bekymret seg over at de voldelige ungdomsgjengene skulle bidra til å gi folk et negativt inntrykk av hip hop-kulturen, som ifølge de tre ikke hadde noe med de voldelige elementene i det bergenske ungdomsmiljøet å gjøre (BT 10.5.97).

Diskursen som ble skapt av byrådet i Oslo og mediene står i sterk kontrast til ungdommenes egne oppfatninger av hva graffiti er. «Vi misliker ‘rene’ flater uten liv. Vi ødelegger ikke, vi forandrer. Penger koster det først når taggene fjernes», hevdet en ung graffitimaler da han ble intervjuet i Aftenposten høsten 1993 (Aftenposten 6.11.1993). En anonym tagger som skriver i boken Street Art Bergen innrømmer at taggingen, i juridisk forstand, ikke er helt lovlig. Likevel mener han at «gatekunst er ytringer som har sin plass i samfunnet».

En offentlig greie

Ifølge taggerne som Høigård snakket med, er graffiti «en offentlig greie». De tagger ikke for å ødelegge, men for å forskjønne, og for å insistere på sin plass i det offentlige rom. De anser graffiti som en måte å uttrykke at byrommet er offentlige steder hvor alle har rett til å utfolde seg. Men graffitiungdommens forståelse av hva som er offentlig og hva som er privat, er en annen enn det juridiske skillet mellom offentlig og privat eiendom. For dem er bygårder og blokker offentlige, selv om disse ofte er privateid. Skillet mellom offentlig og privat trekker malerne mellom det som rammer kapitaleierne eller det offentlige, og det som rammer private direkte. Slik de ser det, går ikke tagging på en boligblokk ut over de som bor der, men eierne. Og eierne, de har råd til å betale hvis de vil ha graffitien fjernet. En av malerne Høigård intervjuer, forklarer det slik:

«De private har ikke så god råd. Også har det noe med opprør å gjøre. De offentlige syns det er stygt, men det gjør ikke noe. De fortjener det slik som de kjører samfunnet. Når de tar det bort, har de råd til det, og det setter ungdom på dagsorden. Da bruker de noen penger på ungdom, og det har de faen meg råd til».

Til tross for en sterkt forenklet og ikke alltid like treffende beskrivelse av eiendomsforholdene i byen, er det mulig å spore en reell kritikk av privatiseringen og kommersialiseringen av det offentlige rommet, i malerens utsagn. Han uttrykker en misnøye med hvordan ungdommen prioriteres både i det offentlige rom, og på den offentlige dagsorden, og innrømmer at en side av graffitimalingen er å gjøre opprør mot offentlige myndigheter. Å kunne sette sitt preg på det offentlige rom, krever i stadig økende grad økonomisk kapital. Det lingvistiske landskapet i dagens byer domineres av butikkskilt og reklameplakater. Stedene man kan oppholde seg uten å kjøpe noe, blir færre og færre. «Kommersielle taggere» fyller offentlige steder med budskap om at Coca-Cola er «happiness» og at «impossible is nothing». Graffitiungdommen krever retten til å delta aktivt i utformingen de ferdes i, og stiller spørsmål ved hvem som har rett til å sette sitt preg på steder vi alle oppholder oss. De praktiserer det de tre forfatterne av Street Art Bergen skriver: «Skal det offentlige rom virkelig være offentlig, må vel det bety at vi kan få være med på å påvirke og prege det».

Litteratur:

Argus, John_xc & Wehus, Walter, Street Art Bergen. Kontur forlag.
Fossen, Erik (2014), «Mens vi står i driten», i Argus, John_xc & Walter Wehus, Street Art Bergen. Kontur forlag, s. 17–21.
Høigård, Cecilie (2007), Gategallerier. Oslo, Pax Forlag.
Warloe, Henning (2014), «Hva er det med Bergen?», forord i Argus, John_xc & Walter Wehus, Street Art Bergen. Kontur forlag, s. 7–9.
Lachmann, Richard (1988), «Graffiti as career and ideology», American Journal of Sociology (94), s. 229–250.
Chafant, Henry & Prigoff, James (1987), Spraycan art. London, Thames & Hudson.

Den nye staten godtok ikke vold og rabulisme, utpressing og løgn. I de tre månedene siden den dukket opp har Majdan, som denne staten kalles, trukket opp sine grenser, markert dem med barrikader og satt opp egne kontrollposter. Den har også etablert sitt eget forsvar (i praksis sin egen hær), sanitetstjeneste og forsyningslinjer.

Foto: Ivan Bandura cb

Majdan dukket opp på kartet som en ny ministat i Europa.

“Majdan har vist at vi, ukrainerne, kan løse problemene våre på grunnplanet uten sterke makthavere, ved å etablere våre egne alternative strukturer,” sier den kjente ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko. Majdan har ikke bare vært selvberget, men har bannlyst alle politikere og utnevnt sine egne ledere. De eneste uskrevne reglene som gjelder her, er rettferdighet, ærlighet, samvittighet og sannhet.

Utfordre politikerne

Etter at nær hundre majdanister ble drept av snikskyttere 21. februar, reiste innbyggere i dette lille, men stolte landet seg i protest mot avtalen som ble inngått mellom opposisjonen og president Viktor Janukovitsj. Denne avtalen gikk ut på at den ukrainske nasjonalforsamlingen, Verkhovna Rada, skulle stemme over et forslag om å gå tilbake til konstitusjonen av 2004 (som ga forsamlingen stor makt), og at presidentvalget i februar 2015 skulle flyttes frem til en gang mellom september og desember 2014. Avtalen ble bekreftet ved at utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen – Laurent Fabius, Frank-Walter Steinmeier og Radek Sikorski – var til stede under samtalene.

Men majdanistene betraktet avtalen som forræderi. Etter tre måneder med motstand, etter at flere av kameratene deres var døde og den politiske ledelsen hadde neglisjert kravene deres, kunne ikke demonstrantene godta at en tyrann med blod på hendene, som de nå anså Janukovitsj for å være, skulle bli sittende ved makten i enda ni måneder. Det var et slag i ansiktet på de døde og alvorlig sårede, og opposisjonslederne som kom ned på Majdan-plassen for å informere om avtalen, ble møtt med pipekonsert. Volodymyr Parasiuk, en 26 år gammel tidligere kadett i hæren fra Lviv, gikk opp på scenen, grep mikrofonen og erklærte at Majdans krav – at presidenten måtte trekke seg umiddelbart – fortsatt sto ved lag.

Foto:Ivan Bandura cb

Røykepause på Majdan, 9. desember 2013.

Slik den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov så det, befinner “det ukrainske folk seg på et høyere nivå i politisk utvikling enn selv opposisjonspartiene, som tror de har vunnet en seier”. Talen hans gikk over i unisone rop fra folkemengden: “Zek get!” – Ut med Janukovitsj! (Zek er slang for straffedømt. Presidenten ble to ganger fengslet for voldsforbrytelser da han var ung.) Dette slagordet var blitt en slags mininasjonalsang for den nye staten. Parasiuk viste at Maidan ville tvinge politikerne til å lytte og ikke la seieren bli skuslet bort slik det skjedde i 2004 da oransjerevolusjonens ledere havnet i innbyrdes krangel og mistet energien til å gjennomføre store forandringer.

Majdans første offer

Etter Volodymyr Parasiuks oppildnende tale var Viktor Janukovitsjs skjebne beseglet. Han forlot Kiev allerede samme kveld, og i mange dager var det ukjent hvor han befant seg. Det ga Verkhovna Rada anledning til å vedta (med et flertall på 328) å frata ham makten med den begrunnelse at han hadde forlatt sin post. Janukovitsj ble kalt desertør og forræder, ikke bare av sine motstandere, men også av sine tidligere partikamerater. Avsettelsen av presidenten var Majdans første og viktigste seier, men det var bare et første skritt.

“Majdans oppgave er å forandre vårt land, omgjøre det fra et totalitært sovjetsystem til et demokratisk system som styres etter rettsstatens rettferdige lover. For i dag vedtar Verkhovna Rada til min store beklagelse lover som tjener og beriker dem som sitter der og ikke til beste for det ukrainske folk,” har patriarken Filaret uttalt, overhodet for Kiev-patriarkatet under den ukrainske ortodokse kirke, den grenen av den ortodokse kirken med størst tilslutning i Ukraina.

Det er grunnen til at Oksana Zabuzjko mener at Majdan så langt bare har vunnet slaget om Kiev – som et første skritt mot en omstart av hele styringssystemet som til nå har vist seg å være fullstendig inkompetent. Slik beskriver hun Majdans neste oppdrag: “Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.”

Foto:Østerriksk UD cb

Blomsterhav til minne om de drepte på Majdan (bilde tatt 9. mars 2014).

Demonstrantene på plassen vet dette. Det er grunnen til at de fremdeles forsvarer sin lille stats suverenitet, til tross for at de er kvitt Janukovitsj og har begynt å reformere både den lovgivende forsamling (det er nå en ny koalisjon der) og den utøvende makt (Verkhovna Rada har bekreftet den nye regjeringen ledet av Arsenyj Jatsenjuk). “Vårt samfunn endrer seg ikke,” sier Andrej Kurkov når han oppsummerer situasjonen. “Og dessuten kommer de nye politikerne allerede med uttalelser som bare lefler med folkemeningen. Jo mer de henfaller til demagogi, jo mindre mulighet har vi til å gjøre forandringer.”

Noen demonstranter har fått makt

En stor del av Majdans befolkning kamperer fremdeles ute på den sentrale plassen i det lille landet sitt, og folk sier de vil bli værende til 25. mai, den nye datoen for presidentvalget. Det er allerede klart at den som blir valgt til nytt statsoverhode, vil måtte inspiseres og godkjennes av Majdan og komme dit og motta folkets velsignelse.

Dette er allerede skjedd med den nye regjeringen. For første gang i det selvstendige Ukraina har folk fått vite navnene på kommende ministre før de ble stemt inn av parlamentarikerne, ikke etter. Dagen før nasjonalforsamlingen skulle stemme over den nye regjeringens sammensetning, sto alle kandidatene frem på scenen på Majdan-plassen, og hver enkelt ble presentert og godkjent. Tre av de nye ministrene er faktisk tidligere demonstranter. Kulturminister Evhen Nisjtsjuk er skuespiller og godt kjent som stemmen fra Majdan. Han har de siste tre månedene vært demonstrantenes konferansier og holdt moralen oppe fra scenen. Førstehjelperen Oleh Musyj, som har koordinert Majdans sanitetstjeneste, er blitt helseminister, og Dmytro Bulatov er ungdoms- og idrettsminister. Bulatov var en av dem som organiserte bildemonstrasjonen Automajdan og som var bortført i åtte dager og ble alvorlig skadet.

Journalisten Tetjana Tsjernovol ble banket opp av voldsmenn i desember. Hun leder nå den statlige antikorrupsjonsetaten. (foto: Iryna Solomko)

Majdanistene vil også få andre embeter. Tetjana Tsjernovol, en gravejournalist som ble brutalt banket opp av ikke identifiserte overfallsmenn i desember, skal lede antikorrupsjonsetaten. Aktivisten Yehor Soboljev skal lede renselseskommisjonen som har som oppgave å fjerne restene etter det korrupte styret og muligens stille tidligere tjenestemenn for retten. Viktoria Siumar, også journalist og uoffisiell Majdan-leder, er utnevnt til nestleder for nasjonalrådet for sikkerhet og forsvar under Andrij Parubij, sjefen for Majdans “selvforsvars”- styrker som nyter stor autoritet og respekt blant demonstrantene. Hans nestkommanderende Andrej Levus er blitt nestsjef for den ukrainske sikkerhetstjenesten. Dermed har Majdan bidratt med nytt blod til det nye statsstyret.

Men Ukrainas nye herskere har ikke villet gi lederen for Pravyj sektor (høyre sektor), en samling ultranasjonalistiske grupperinger, Dmitro Jarosj, en jobb i sikkerhetstjenesten. Denne bevegelsens innflytelse på Majdan er en kilde til stor uro og engstelse for europeiske politikere og folk fra den sørøstlige delen av Ukraina, og den blir brukt i russernes antiukrainske propaganda som bekreftelse på radikaliseringen i landet. Det var denne “spredningen av den brune pesten” som ga Vladimir Putin påskudd til å sende soldater inn på ukrainsk territorium.

Politiske eksperter er imidlertid tilbøyelig til å mene at Pravyj sektors rolle er overdrevet, og at det ville bremse radikaliseringen dersom bevegelsen ble tatt inn i varmen. Andrej Kurov deler dette synet: “Den radikale sektor har ennå ikke samlet seg i et politisk parti. Når det skjer, vil dens status bli endret og dermed også dens adferd og retorikk. En ekstremistgruppe som kommer inn i nasjonalforsamlingen eller får innpass i det offentlige, opphører å være radikal. Folk slutter å være redd for dem.”

Men det er andre der ute …

Samtidig er demonstrantene på Majdan fullt klar over at det å innsette aktivister i offisielle stillinger ikke er noen garanti for systemskifte. Det er grunnen til at de fremdeles er der og fremdeles har så stor innflytelse. Patriark Filaret tror Majdan vil bli oppløst så snart ukrainerne er tilfreds med sitt nye styre. Hvis opposisjonspolitikerne som nå sitter ved makten, skulle glemme at de er der for å tjene folket og gjennomføre reformer, og henfaller til gamle synder med korrupsjon og intern maktkamp, vil Majdan være der og minne dem om at de står i gjeld til sine landsmenn.

Foto:oxlaey.com cb

Vitalij Klitsjko snakker med demonstrerende studenter i Kiev i november 2013.

Vitalij Klitsjko, som er leder for UDAR-partiet og vil stille som kandidat ved presidentvalget i mai, erkjenner også at Majdan har en rolle å spille i utformingen av det nye styrets politikk i tiden etter Majdan. “Folket på Majdan er våre viktigste allierte, våre partnere, og det de sier er av største betydning. Det ville være ille dersom våre interesser kommer i konflikt med publikums interesser.”

Andrej Kurkov anser også at Majdan har en ny rolle å spille i fremtiden. Han mener at demonstrantene, og særlig de yngre, bør bli en drivkraft i lokalpolitikken når de vender tilbake til hjemstedet. Det er de også innstilt på å gjøre. Etter tre måneder på barrikadene vil de ikke tillate at politikerne kaster vrak på det de har oppnådd. Fra nå av vil alle med høye politiske verv måtte regne med Majdan.

Begrepet offentlig rom brukes imidlertid også som metafor, og betyr da gjerne det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt. Brukt på denne måten refererer ikke offentlig rom nødvendigvis til en fysisk ramme.

Rom for allmennheten

Offentlig stammer i likhet med offentlighet fra det tyske “offen”, altså åpen. Den etymologiske substansen i begrepet tegner derfor et avriss som er ganske konkret. I den juridiske betydningen av offentlig rom – et rom eller territorium som alle har tilgang til – skal “alle” forstås bokstavelig. I sin mest idealistiske forstand er et offentlig rom også tilpasset brukere som normalt sett ville vært forhindret fra å bruke det, det være seg av fysiske, mentale, sosiale, kulturelle eller politiske årsaker. I denne forstand er for eksempel Hardangervidda et rom med stor grad av offentlighet – allemannsretten sikrer at allmennheten har adgang. Typiske rom som er svært offentlige vil derfor være parker, torg og strender som er åpne for allmennheten. Den rent juridiske forståelsen av offentlighet utelukker likevel sentrale aspekter av hva et offentlig rom kan være.

Begrepet offentlig rom bærer preg av å være en instruksjon om noe som gir plass til mennesker – eventuelt andre løse og bevegelige strukturer – og da gjerne med et formål som er knyttet til sivilsamfunnets sysler.

Hardangervidda er for eksempel for de aller flestes vedkommende et rom der det ikke foregår deliberative praksiser, det er sjelden en arena for diskusjon og sosialt samvær. Et offentlig rom slik det fremtrer i samfunnsvitenskapen er for det aller meste et fysisk rom der diskusjoner og samtaler konstituerer deltagerne som deltagere i noe større enn denne fysiske avgrensede enheten. Et offentlig rom er i denne tradisjonen forstått som en samfunnsbyggende enhet, som en arena for sivilsamfunnet.

Historisk bakgrunn

En vesentlig inspirasjon for begrepet offentlig rom kommer fra Jürgen Habermas. I hans avhandling Borgerlig offentlighet fremmes påstanden om at det har eksistert tre typer offentlighet, eller i alle fall tre typer ideell offentlighet. Den første var den førmoderne offentligheten i antikken, i bystaten – i polis. Her diskuterte borgerne saker av interesse på torget – agoraen – og avgjorde dem i folkeforsamlingen der de representerte seg selv, og ingen andre. Dette var en form for direktedemokrati. Den andre var den føydale offentligheten, som var preget av at det ikke var noen forskjell mellom privat og offentlig sfære. Kongen holdt makten og representerte den. Han verken ytret seg eller styrte gjennom et maktdelingsprinsipp. Han var alltid privat og alltid offentlig. Det tredje offentlighets-idealet var en borgerlig-kritisk offentlighet som vokste fram på 1700-tallet som en dynamisk sfære for det ekspanderende borgerskapet. Denne typen offentlighet var ikke orientert mot representativitet, men mot en type debatt som var preget av opplysningstidens idealer der målet var den fornuftige løsningen. Denne forståelsen av at det finnes noe som er felles, som er større, bedre og sannere enn enkeltmenneskers interesser, skaper grobunn for det moderne demokratiet, og en slik borgerlig-kritisk offentlighet medierer mellom den private sonen og samfunnets politiske overbyggende institusjoner.

I sin beskrivelse av 1700-tallet bruker Habermas kaffehusenes fremvekst i London som et eksempel på at en borgerlig offentlighet ble født og fungerte. Dette var steder der mennesker måtte legge igjen sin rang og status ved inngangsdøren. Enkelte av kaffehusene hadde til og med formalisert denne idealismen, og hadde et sett av regler som instruerte gjestene til å alltid engasjere seg i debatter, og som klargjorde at andre momenter enn argumenter ikke kunne aksepteres. Rent empirisk stemmer det at en rekke kaffehus ble viktige i utviklingen mot et mer demokratisk samfunn og at debattkulturen i dem var av en slik at art at begrepet om en borgerlig-kritisk offentlighet lar seg bruke også som beskrivelse av en faktisk tilstand. Blant annet ble flere av dem omdannet til mer formelle institusjoner. For eksempel ble The Oxford Coffee Club etter hvert The British Royal Society. Kaffehuset Lloyd’s – der skippere samlet seg – ble med tiden skipsfartsavisen Lloyd’s List og forsikringsselskapet Lloyd’s. Habermas’ forestilling om at “herredømmefrie dialoger” ble gjødslet i disse omgivelsene stemmer, men det han unngår å bemerke er at flertallet av disse kaffehusene ikke hadde dette bumerket og var rensket for en så elevert debattform. Imidlertid er det slik at de historiske eksemplene til Jürgen Habermas har vært vesentlige for utviklingen av teorier omkring offentlige rom. Hos ham blir ikke sjelden offentlighet noe som utspiller seg i et offentlig rom.

Hos Habermas er betydningen av nøytral mark ikke uvesentlig. Et territorium der ingen har noen vesentlige fortrinn gjør at tanken og talen får frie kår fordi “alle” blir likeverdige her. Det offentlige rommet gir denne muligheten gjennom å være institusjonalisert som nøytral mark, “ingen” (med unntak av staten eller det offentlige) – altså alle – eier et slikt rom. Denne kombinasjonen av at det er alles, men også ingens, er dets fortrinn, og kjernen i hva det vil si å være et offentlig rom. Nå betyr ikke det at et slikt rom er rangeringsfritt og at sosiale distinksjoner forsvinner i et slikt territorium. Imidlertid er dette det beste av alle mulige steder for en herredømmefri dialog, og slik blir hos Habermas den sosiale utopien om et rangeringsfritt rom materialisert nettopp i disse offentlige romlige strukturene – som for eksempel kaffehuset utgjør.

Teaterscene og intimitetstyranni

I boka The Fall of Public Man (1974) presenterer Richard Sennett en teori om at utviklingen av det offentlige rom er et resultat av det offentlige livet som oppstår gjennom transformasjonen av det økonomiske systemet på 1800-tallet.

Etter Sennetts syn var offentligheten i opplysningens tidsalder preget av en balanse mellom det private og det offentlige. Det var en form for orden der det offentlige livet hadde en avsondret, men også konkret oppgave. Det er slik at i det offentlige kan personen omgåes fremmede og forskjellighet med en form for profesjonalitet, det er som om det offentlige rommet hos Sennett er et romlig fellesskap der alle deltagerne er klar over at de er skuespillere på en scene. De skal ikke være autentiske og opprinnelige, de skal ikke si akkurat hva de mener. De skal delta i en samfunnshandling der målet er prosessen, der det ikke ligger et ønske til grunn om å være den man “er”, rett og slett fordi denne sosiale konstruksjonen ikke anerkjenner det som et gyldig prinsipp utenfor den private sfære. Det er maskeraden og teateret som blir den sosiale koden ute i det territoriet som er åpent – offentlig.

Fremveksten av en industriell kapitalisme, av en gryende sekularisering, endrer på dette. Det er selve modernitetens innpass i bylivet som skaper endring. Det er den nye tids krav til enhet og autentisitet som ødelegger det mer frie og teatralske bylivet som 1700-tallet var preget av. Den nye økonomiske ordenen bryter ned de klassiske parameterne for atferd. Den nye tiden er preget av at de økonomiske strukturene tillater klassevandringer, og derfor blir det paradoksalt nok viktigere å vise hvilke klasse man tilhører, eller i det minste streber etter å tilhøre. Når graden av flytende sosiale posisjoner øker, blir behovet for å etablere en ekthet og troverdighet i forhold til sin egen posisjon viktigere for den enkelte. Den nye friheten til å endre livsløp reder grunnen for et mer stivnet sosialt liv, der individene får sin offentlige rolle ut fra økonomiske posisjoner, og der de offentlige rommene blir mer lukket. Sennett innfører begrepet “intimitetstyranni” for å beskrive denne utviklingen. Her er det å “by på seg selv” og å “stå fram” strategier som blir konvensjonelle. Det er menneskets krav om inderlighet som smelter sammen med ønsket om å predikere sannhet, som bidrar til at det private får en rolle i det offentlige.

Modernistisk arkitektur og konsekvenser for offentlig rom

Et tiår før Sennett problematiserte det fysiske offentlige rommet, lanserte Jane Jacobs sin analyse av de amerikanske byene og bylivet. I boka The Death and Life of Great American Cities fra 1961, trekker hun opp en debatt om modernismen som arkitektur og som byplanleggingsideal. Jacobs er entydig negativ til de endringene som modernismen medfører for byutviklingen gjennom 1900-tallet. I denne sammenhengen er det spesielt relevant å henvise til hennes kritikk av hvordan nye planidealer og arkitektur ødelegger de offentlige rommene.

Jacobs’ syn på hva offentlig rom er ligger svært nært Sennetts. Hun frykter også at intimitetstyranniet ødelegger hva et offentlig rom kan være. Det tilbakevendende kravet om harmoni og samvær, om glede og hygge i det offentlige rommet er etter hennes syn destruktivt. Et offentlig rom må ivareta hensynet til forskjellighet i så vel uttrykk som økonomisk og kulturell bakgrunn. Etter hennes syn er et offentlig rom som ikke åpner opp for forskjellighet i realiteten ikke offentlig. Kravet om å være ensartet vil resultere i tilbakevending til det private og til en oppgivelse av den forskjelligheten som en gatestump eller et torg kan oppvise. Jacobs er heller ikke blind for at de bakenforliggende økonomiske strukturene har endret det offentlige rommets karakter. Hennes referanser er først og fremst USA, og det som skjer når byene blir økonomisk og teknisk rasjonelt segregert og soneinndelt.

Etter Jacobs’ syn er det den uformelle overvåkningen av en gate – gjennom det sosiale livet i tilknytning til den og i den – som skaper et godt byrom, og slik sett gjør den til et offentlig rom. Hennes påstander har en form for selvinnlysende begrunnelser. Hun hevder at for at et byrom skal være et velfungerende offentlig rom, må det tilfredsstille krav: a) det foregår en form for kontinuerlig aktivitet der, b) det er “eyes upon the street, eyes belonging to those we might call the natural proprietors of the street” og c) et klart skille mellom hva som er offentlig og hva som er privat rom, og det må være en selvinnlysende grensedragning, en som ingen som er i det offentlige rommet er usikker på.

Shoppingsentre og kollektivknutepunkter

Nyere teoretikere på feltet har forsøkt å etablere sterkt normative teorier – i Jacobs’ tradisjon –, men har åpnet for at offentligheter også kan oppstå i rom som er skapt av andre romlige konstruksjoner enn de som finnes i de klassiske byformene fra 1800-tallet. Eksempelvis har Maarten Hajer og Arnold Reijndorp i boka In Search of the New Public Domain utgitt i 2001 fremmet påstanden om at offentlige rom i økende grad er steder der mennesker er i transitt – kollektivknutepunkter, shoppingsentre etc. Etter deres syn er det her forskjelligheten og det mellommenneskelige i daglige møter åpenbarer seg. Ergo er det den fysiske utformingen av disse rommene som avgjør om det virkelig blir offentlighet ut av dem og ikke bare store menneskemengder.