Det ble konkurrert i tre kategorier: Beste visualisering, beste nytt-tjeneste/app og beste tjeneste/app med geografisk informasjon. De tre vinnerne er: BioPin.it, Gi tein og Ølkart.

På Difis digitaliseringskonferanse 17. juni ble BioPin.it og Gi tein plukket ut til å gå videre til den nordiske hacke-konkurransen på teknologikonferansen Slush i november 2015.

Beste nytte: BioPin.it

Lagets egen beskrivelse: Dette er et lærerikt og engasjerende spill som går ut på å registrere arter du ser og som du tar bilde av. Du får poeng etter hvor sjelden arten er, og du kan få ekstrapoeng dersom du er først til å registrere en art, er den som har observert arten lengst nord, om du har fått mange ‘likes’ for et bilde, osv. Spillet har en sosial komponent ved at du kan konkurrere med venner, komme på topp 10-liste, dele på Facebook.

Prisvinner #hack4no 2015: BioPin.it

Observasjoner som meldes inn i spillet skal rapporteres videre til Artsdatabanken og er således med på å berike nasjonale og internasjonale databaser.

Spillet vil ha lav brukerterskel og skal kunne brukes av både unge og gamle, i skoleklasser, speidergrupper, og andre. Det vil øke kunnskapen om og vekke interesse for natur og arter og vil skape trang til å utforske. Vi ser for oss at dette blir en ny hobby på samme måte som for eksempel geocaching.

Data: Artsdatabanken, Kartverket, Wikipedia.
Illustrasjon: BioPin.it

Juryens begrunnelse: BioPin.it får oss på en leken måte ut av sofaen og ut i skog og mark gjennom å geocache på absolutt alt som fins i naturen. Den gir også tilbake til samfunnet, i den forstand at den leverer tilbake til Artsdatabanken kunnskap om vårt evig endrede miljø.

Laget: Albin Larsson, Alice Polenghi, Davide Rapotez, Peter Bremer og Bjørn Hjelle.

Les Bjørn Helles bloggpost om løsningen på Kultur- og naturreises nettside.

Beste visualisering: Gi tein

Prisvinner #hack4no 2015: Gi tein

Lagets egen beskrivelse: Tjenesten retter seg mot problemet med spøkelsesteiner i sjøen. Gjennom en app med et stort preg av gamification vil vi engasjere dykkere, dykkerklubber og miljøvernorganisasjoner. Gamification belønner søk, opphenting og engasjement fra målgruppen. I bakgrunnen bygges det opp et register som effektiviserer søk og arbeid for fremtiden.

Sjøen deles inn i soner med ulike formål og verdier (både gjennom virtuelle poeng og belønning i form av betaling). En bruker kan registrere utførte søk og opphenting innenfor sonene.

En oppdragsgiver (f.eks. Fiskeridirektoratet) kan registrere et spesifikt oppdrag i en eller flere ønskede soner. Gjennom crowdsourcing kan bidragsgivere registrere økonomiske bidrag i en eller flere soner, som oppmuntrer til søk i det aktuelle området.

Ved videreføring av prosjektet vil et samarbeid med Fiskeridirektoratet være aktuelt. Samkjøring av register for tapt fiskeredskap kan integreres i løsningen, og eventuelle panteløsninger for innlevering av funnet teine.

Data: For presentasjonen under #hack4no er det benyttet åpne kartdata lastet ned fra Kartverket. For endelig app vil bruken av data fra Kartverket være omfattende.

Interaktivt eksempel: Gi tein

Juryens begrunnlse: “Gi tegn” har et vakkert grensesnitt, og det er gjort enkelt å registrere der man er og rydder. I tillegg gir man tilbake til staten i den forstand at man gir tilbake den informasjonen man får inn gjennom en god form for crowdsourcing. Juryen tror løsningen har et veldig stort potensial.

Laget: Lars Selstad, Ina Viktoria Kristiansen og Kay Frode Kristiansen

Les Ina Viktoria Kristiansens bloggpost om løsningen.

Beste med geografisk info: Ølkart

Lagets egen beskrivelse: Visualisering og søk i norske bryggerier, barer og polutsalg. Treffer godt på håndverksøl-bølgen.

Data/teknisk: Webside/app med lett python-backend, PostGIS base og mye javascript. Benytter seg av screenscraping av diverse sider, OpenStreetMap-data, samt api-er fra svv for ruteberegning og adressesøk fra Kartverket, i tillegg til kommunegrenser og befolkningsdata (snart) til statistikk.

Data:
Bryggeridata er hentet fra github.com/atlefren/norwegian-breweries
Pol-lokasjonene er hentet fra Vinmonopolets nettsider
Pub-oversikten kommer fra OpenStreetMap
Bakgrunnskart og adressesøk fra Kartverket
Ruteberegning fra Statens Vegvesen
Visning: #Ølkart

Juryens begrunnelse: Dette er en løsning som også kan skaleres og brukes på mye mer enn øl. Vi likte den veldig godt – den viser mange kilder i kombinasjon med geografisk informasjon.

Laget: Atle Frenvik Sveen

Les Atle Frenvik Sveens bloggpost om løsningen.

Mer om #hack4no

Beskrivelse av alle bidragene i konkurransen
Om konkurransen og om premiene

Video av vinnerkåringen:

Offentlige data er ideen om at data som er innhentet med skattebetalernes midler skal frigjøres — åpnes — slik at offentligheten har lettest mulig tilgang til dem. For at data skal kunne kalles “åpne”, må de være fritt tilgjengelige og kunne gjenbrukes uten restriksjoner. For en kjapp innføring i åpne data anbefales denne videoen, som begrunner hvorfor offentlige datakilder bør åpnes.

Hackermaraton hos Kulturrådet

Med dette som bakgrunn ble jeg som webansvarlig i Vox Publica sent for å delta på Kultur- og naturreises hackathon #hack4no 7–8. februar i Kulturrådets lokaler. Kultur- og naturreise er et samarbeid mellom Kartverket, Kulturrådet, Miljødirektoratet, Riksantikvaren og Riksarkivet. Under denne hackermaratonen ble over 175 hackere, designere og datatilbydere samlet for å idémyldre fram og utvikle nye apper som benytter seg av åpne data. Det hele ble åpnet av statssekretærene Knut Olav Åmås og Paul Chaffey fra henholdsvis Kulturdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, noe Paul Chaffey har skrevet om i bloggen sin. Se også Computerworlds oppsummering av åpningen.

En mockup av hvordan appen vil se ut.

Etter åpningsforedragene var det satt av tid til idémyldring, og forslagene som kom ut av dette ble presentert for alle deltakerne. Det kom mange gode forslag, men det ble tidlig klart for meg at jeg ønsket å velge å bidra på prosjektet Second Take.

Posisjonsbestemme historiske bilder

Formålet med denne appen er å presentere brukeren for historiske bilder fra området brukeren befinner seg i. Brukeren kan så velge et av bildene og ta et nytt bilde av samme motiv med telefonens kamera. Det gamle bildet legges over søkervinduet for å gjøre det lettere å samsvare bildene. Etter at bildet er tatt skal brukeren kunne dele et bilde sammensatt av det nye og det gamle på sosiale medier.

Foto: Håvar Skaugen cb

Skjermdump fra prototypen av Second Take. Motiver fra Bergen vises.

Det som fikk mine hackerfingre til å krible var i hovedsak to forhold: I mitt arbeid med våre nye temasider hadde jeg blitt kjent med Norvegiana-API-et og hva det kan tilby av historiske bilder. I tillegg har appen også et formål som en crowdsourcing av posisjonsfesting av gamle bilder. Idet brukeren tar et nytt bilde av et gammelt motiv, vil hans/hennes posisjon kunne bli brukt til å posisjonsbestemme hvor det gamle bildet er tatt.

Gruppen som utviklet appen under #hack4no ble satt sammen der og da og består av foruten meg Audun Skaugen, Rune Myrland, Åsmund Matzow, Håkon Bjerkan og Dan Michael Heggø. Blant oss har vi både utviklere, designere, interaksjonsdesignere og idémennesker. Arbeidet under #hack4no førte til et sett med skisser for hvordan appen skal se ut samt en webapp som viser at bruken av API-et og ideen om å legge det historiske bildet over kamerasøkeren fungerer i praksis.

Foto: Håvar Skaugen cb

Skjermdump fra prototypen av appen der kamerafunksjonen testes opp mot et bilde fra Google Street View.

Og vinneren ble…

#hack4no resulterte i 14 innsendte bidrag, og alle deltakerne stemte for å kåre en vinner blant disse. Det var mange veldig gode bidrag, og blant disse er mine favoritter Hjortefot, Histagram og SNL ± Wikipedia.

Jeg er meget stolt av at Second Take ble kåret som vinnerbidraget og ser frem til å delta på Future Everything-konferansen i Manchester for å presentere appen vår. Nå gjenstår det bare å utvikle en fungerende prototyp til Android…

Vox Publica er med på #hack4no, og vi benytter anledningen til å vise fram den foreløpige versjonen av et prosjekt vi har jobbet med en stund: Nye temasider der materiale fra eksterne data- og innholdskilder knyttes automatisk til våre eksisterende temasider (som igjen er laget med manuell tagging av innlegg fra nettmagasinet).

Vi har åpnet betasidene våre, og der kan du kan se eksempler på temasider som NRK og Camilla Collett. Nå er vi spente på tilbakemeldinger. Design og presentasjon er langt fra ferdig — hva kan vi gjøre bedre/annerledes?

Datakildene vi bruker er: Digitalt Museum/Norvegiana, Store norske leksikon, Wikipedia, Virksomme ord.

Wikipedia-artikler viser vi allerede nå i tilknytning til temasidene i nettmagasinet (eksempel: Kina). Her har vi beskrevet hvordan vi utviklet en plugin for WordPress for å få til dette.

Innholdet blir hentet via søke-API-ene til de respektive tilbyderne. Navnet på temaet for hver side blir brukt som søkestreng, og API-ene returnerer resultatene i XML- eller JSON-format. De relevante delene av søkeresultatet blir hentet ut og formatert. I de tilfellene hvor API-ene ikke returnerer noen relevante resultater vises ikke dette.

Et eksempel som får full pott er temasiden til Camilla Collett. Denne inneholder en beskrivelse av temaet fra Wikipedia, våre egne artikler, bilder fra Digitalt Museum, taler fra Virksomme ord og artikler fra Store norske leksikon:

Temasiden for Camilla Collett

Tanken bak temasidene er å tilby leserne mer og relevant informasjon i tilknytning til artiklene Vox Publica har publisert (til nå 1400 tekster siden starten i 2006).

I nettjournalistisk sammenheng er koblinger mellom eget innhold og tilgjengelig data og innhold fra eksterne kilder til nå dårlig utnyttet. Vi håper vårt bidrag kan være nyttig også for andre, og vi tror utvikling av temasider vil bli mer aktuelt framover. Mye av den samme tankegangen kan for eksempel finnes igjen i et mye omtalt, nylig annonsert amerikansk oppstartsprosjekt.

Ytringsfriheten kan grovt sett deles inn i fem elementer. Den består av retten til å søke, motta, lagre, bearbeide og publisere informasjon. Hva kan regjeringen gjøre for å bedre ytringsfriheten på de ulike punktene?

1. Retten til å søke informasjon

Sørg for at alle offentlige organer publiserer offentlig postjournal på nett (ikke bare statlige). Offentlig elektronisk postjournal (OEP) har vært en stor suksess – følg dette eksemplet.

Fjern adgangen til ikke å journalføre organinterne dokumenter. Muligheten for å unnlate å journalføre slike dokumenter gjør det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å følge mange saker i forvaltningen. Det som må endres, er arkivforskriftens paragraf 2–6.

Stans Kulturdepartementets eget forslag om at SMS-meldinger ikke lenger skal regnes som journalføringspliktige dokumenter.

Sett en stopper for praksisen med å forhåndsklassifisere dokumenter ved journalføring. Det gir flere og ofte feilaktige og unødvendige unntak.

Få fortgang i arbeidet med fulltekstpublisering av dokumenter som uansett ikke skal unntas fra offentlighet. Det vil spare både publikum og forvaltningen for mye unødig arbeid.

Sørg for at alle offentlige data som ikke er sikkerhetsgradert, taushetsbelagt eller unntatt offentlighet av andre grunner, blir gjort tilgjengelige i den form publikum ønsker. Rådata skal normalt utleveres, til priser som speiler det offentliges kostnader knyttet til tilgjengeliggjøringen.

Gjennomgå reglene for offentlighet i rettspleien, med sikte på å innføre et system hvor bevismateriale som skal presenteres i rettssalen, er offentlig fra det øyeblikk tiltale er tatt ut (i straffesaker), eller et visst tidsrom før rettssaken starter, f.eks. berammingstidspunktet i sivile saker.

Endre reglene om adgang til dokumentasjon fra norske straffesaker slik at alt i utgangspunktet kan dokumenteres – også ved foto, billedopptak eller lydopptak. Regelendringen bør også føre til at det kan gjøres unntak, for eksempel for tiltaltes, fornærmedes og enkelte vitners forklaringer.

2. Retten til å motta informasjon

Styrk kildevernet gjennom å innføre et reelt kildevern, hvor journalister og redaktører nektes å vitne om kilder de har lovet anonymitet. Vernet bør endres fra å være en rettighet for redaktører og journalister til å bli en rettighet for kilden.

Parallelt med dette:

Innfør etterforskningsforbud av medienes kilder.

Styrk medienes kildevern gjennom begrensninger i politiets metodebruk.

Styrk varslervernet ved å endre arbeidsmiljølovens varslerparagraf (§2–4). En samlet arbeids- og sosialkomité sier i en innstilling til Stortinget (Innst. 71 S 2010–2011) om varslerparagrafen og virkningen av den at “det må gjennomføres en evaluering av reglene i løpet av denne stortingsperioden”.

3. Retten til å lagre informasjon

Sørg for at det i det kommende EU-direktivet om personvern tas inn en regel som tilsvarer den norske personopplysningslovens bestemmelse om at personvernloven ikke begrenser retten til innsyn etter offentlighetsloven.

I tilknytning til det samme direktivet, sørg for å få presisert at “retten til å bli glemt” ikke kan gjelde synspunkter og betraktninger man har gitt til kjenne i kommentarfelter, på blogger osv. i voksen alder. En ubetinget eller omfattende rett til sletting av denne typen opplysninger vil kunne medføre at viktige deler av den historiske dokumentasjonen av for eksempel offentlige ordskifter går tapt.

4. Retten til å bearbeide informasjon

Sørg for at offentlige dokumenter og data gis ut i de formater som den som ber om innsyn ønsker, så sant de foreligger i dette formatet.

5. Retten til å publisere informasjon

Sørg for å innføre en samlet medieansvarslov som tydeliggjør ansvarssubjekter og ansvarsforhold i redigerte medier.

Styrk det strafferettslige redaktøransvaret, ikke opphev det, slik flertallet i det såkalte medieansvarsutvalget foreslo.

Innfør eneansvar for ansvarlig redaktør – etter den svenske modellen.

Krever mye

Vi har lett for å tro at ytringsfrihet og informasjonsfrihet er enkelt. Det er det ikke – det er svært krevende demokratiske størrelser. De krever mye av dem som skal utøve rettighetene, mye av dem som kan oppleve ubehag på grunn av dem og mye av dem som skal utforme reglene og prinsippene. Det siste lar seg imidlertid gjøre som en fruktbar, politisk øvelse, med demokratiets beste kjennetegn som rettesnor. Det er å håpe at den nye regjeringen griper sjansen.

Skal du ha noe gjort så må du gjøre det selv, heter det. Som sagt, så gjort — koden som jeg delte i fjor (som kun henter data) ble videreutviklet og automatisert. Mitt mål er å finne ut hvordan et dashbord for journalister bygget på denne typen data bør se ut. Å forske på denne måten heter design science – iterativ design som forskningsmetode – som er vanlig i informasjonsvitenskap, og er en morsom måte å jobbe på. For å få dialogen i gang med stortingsreportere laget jeg noen eksempler på ting vi kan gjøre. Vi kan finne “outliers”, som de som stiller flest eller færrest spørsmål, eller bruker det mest avanserte språket i spørsmålene sine. Vi kan lage nettverk av spørsmål, eller hvor likt representantene stemmer. Ved bruk av kvantitative metoder fra statsvitenskapen kan vi også regne ut hvem som er “lengst til høyre i høyre” eller “venstre i venstre” og visualisere resultatet. Blant annet. Samstemmer.net har mer.

Samstemmer.net er basert på data fra Stor­tin­gets data­tje­neste, som var et hyg­ge­lig bekjent­skap å gjøre i utvik­lings­fa­sen. Å få denne mel­din­gen fra twit­ter var gøy!

Enkelte av tingene jeg gjør er direkte urimelig, som å rangere Stortinget etter lesbarhet (med LIX) og å peke ut representantene som “aldri” dukker opp for å votere. Dette er gjort for å vise fram data fra APIet og å sette i gang diskusjonen med ekspertene — stortingsreporterne. Det er deres kunnskap og erfaring jeg ønsker å forstå for å finne ut hvordan et informasjonssystem som dette bør se ut og oppføre seg for å støttes deres rolle. Men hva er viktig? Hva er nyttig?

Veien videre nå er å analysere intervjuene med norske stortingsreportere og samle kunnskapen derfra. Dette vil bli delt sammen med koden på Github Den som ønsker å hjelpe meg å videreutvikle Samstemmer er hjertelig velkommen. Koden er skrevet i python med hjelp av django, og bruker d3js til de fleste grafer og visualiseringer.

Prototyper på informasjonssystemer laget av studenter pleier normalt ikke å få oppmerksomhet. Det er klassen og sensor, stort sett, som får sett og prøvd dem. I Apps4Norge-konkurransen var det flere skoleoppgaver som deltok, og vi får håpe det blir flere slike nasjonale konkurranser og sørge for at studentmiljøene får dette med seg – det er veldig hyggelig at flere får innsyn i hva vi driver med i universitetsmiljøet.

Vinneren av kategorien apper laget av lag heter Geokultur. Bak den står Tedd Hansen, Ingrid Elisabeth Moen, Erik Chrisander Gustavsen og Oddbjørn Undseth Bakke. Denne appen bruker Norvegiana til å hjelpe brukeren å finne fram til kulturarv i Norge via data fra arkiver, museer m.m. I kategorien Ideer vant Henrik Skogmo med “Snittet”. Her er formålet å hjelpe elever på videregående skole med det vanskelige valget av høyere utdanning.

Et krav til deltakerne var at datasett fra offentlig sektor skulle inngå i appen eller ideen. Blant bidragene finnes bl.a. trafikkdata, værdata, helsedata. Jeg har umiddelbart sans for vinneren av andrepremien for enkeltpersoner, som har det strålende navnet “Ætteforsker”. Martin Havnøy har her klekket ut en mobilapp (for Iphone) som bruker data fra folketellingen i 1910, stedsnavndata, Open Street Map og Digitalt Museum. Målet er å hjelpe deg til å drive detektivarbeid i egen (eller andres?) slekt, godt forklart i følgende video:

Det skal bli spennende å se hvilke av prosjektene som blir videreutviklet, og om noen av dem blir en slager enten for avgrensede eller bredere grupper av brukere.

Digitalarkivet drives av det statlige Arkivverket og er et av mange nettsteder som tilbyr søketjenester for slektsforskere. Det månedlige besøkstallet på nettsiden pleier å ligge mellom 180.000 og 233.000.

— I januar 2013 lå besøkstallet på omtrent 572.000, som er en tydelig effekt av TV-programmet «Hvem tror du at du er?» på NRK, sier informasjonssjef i Digitalarkivet Margaret Aarsæther.

— En av de mest brukte kildene vi har tilgjengelig på nett, er skannede kirkebøker. Der gikk besøket opp fra i gjennomsnitt 155.000 til omtrent 424.000 første måneden i 2013, fortsetter Aarsæther.

Størst økning var det i antall besøk til den digitale folketellingen fra 1910, hvor man kan søke på navn. — Der gikk tallet fra omkring 80.000 til over 370.000 i januar, sier Aarsæther.

Folketellingen fra 1910 ble gjort tilgjengelig i 2010. Det er 100 års taushetsplikt for nasjonale folketellinger. Dataene fra folketellingen er også “påmeldt” som datasett i konkurransen Apps4Norge.

I slekt med venninnen sin

Helene Haukenes Huseklepp er en av mange som har glede av slektsgranskning (foto: privat)

En av dem som har latt seg inspirere til å grave i egen slekt er Helene Haukenes Huseklepp. Hun bor i Bergen og jobber på Trengereid oppveksttun. Da hun var yngre så Huseklepp «Tore på sporet», men interessen kom for alvor da hun oppdaget at hun, langt ute i familiegrenene, var i slekt med en av venninnene sine. — Jeg ville fortsette å finne ut hvem andre jeg var i slekt med, forteller hun.

Gjennom slektsforskningen har Huseklepp funnet mange artige navn og historier. — Det kan være alt fra hvordan slektningene mine fikk gårdsbruket til fortellinger om familieforholdene, sier hun. I granskingen bruker Huseklepp bygdebøker og programmet Brother’s Keeper.

Hjelper slektsforskerne

Det er mange som ønsker å få hjelp til å grave i sin slektshistorie. Organisasjonen Databehandling i Slektsforskning (DIS) i Hordaland møter den store interessen ved å arrangere hjelp til slektsforskning den første lørdagen hver måned på Bergen offentlige bibliotek. Kasserer i DIS-Hordaland Johan Ludvig Kvamme forteller at slektsforskning er spesielt stort i Bergen i forhold til resten av Norge. Han tror det er fordi organisasjonen var en av de første etablerte i landet.

Per Aase Andresen (t.v.) Johan Ludvig Kvamme i DIS-Hordaland er enige om at slektsforskning er en svært tidkrevende hobby. – Det går kanskje med 15–20 timer i uka, forteller Andresen. (foto: Ida Maria Dahr Nygaard)

— DIS-Hordaland har holdt på i 21 år og har over 600 medlemmer. Disse arbeider frivillig med å føre inn slekter og navn i databasen vår, sier Kvamme. Han driver selv med slektsforskning, men innrømmer at han sjelden finner noe spennende.

— De aller fleste var jo alminnelige borgere. TV-programmene har naturligvis funnet frem til de med interessante slektninger, der man kan grave frem hemmeligheter, sier Kvamme.

For nestlederen i DIS-Hordaland har slektsforskningen blitt en slags avhengighet. — Jeg er frelst. Men det har blitt en mani, det må jeg innrømme, sier Per Aase Andresen med et smil. — Det er som med andre samlere. Man blir hekta, sier han.

Digitalarkivets tips for nybegynnere

• Begynn med å forhøre deg med familiemedlemmer for å få opplysninger om slekten.
• Det er en fordel om man kjenner slektninger som levde i år 1910. Da kan man søke disse opp i folketellingen 1910 som ligger på Digitalarkivet.
• Informasjonen fra folketellingen gir grunnlag for videre søk i de skannede kirkebøkene, som også finnes på Digitalarkivets nettsider.
• Det finnes også en rekke forum for slektsforskere, der man kan få hjelp og rettledning.
• Får du dreisen på slektsgranskingen kan du finne en rekke interessante opplysninger om slekten din. For eksempel hvor de levde, hvordan de bodde, om de flyttet eller utvandret, hvem de giftet seg med og hvor mange barn de fikk, hvilket yrke de hadde, hva de eide og hva de betalte i skatt, om de brøt loven, om de kranglet med naboene osv.

Dette burde være nyttige data for mange — ikke minst de som måtte sysle med ideer om å delta i Apps4Norge-konkurransen.

• NVE: Detaljert oversikt vindkraft, status 29. januar 2013 (xlsx)
• NVE: Vindkraft — konsesjonsdatabase
• NVE: Karttjeneste (WMS)
• Datakilder.no: Samling av viktige kilder om klima og energi.

Blogginnlegget er publisert i samarbeid med nettmagasinet Energi og Klima.

Råstoffet utviklere trenger for å lage nyttige applikasjoner er selvfølgelig data. Arrangørene lover at nye datasett blir gjort tilgjengelig i forbindelse med konkurransen, og det er helt nødvendig. Farten i åpningen av offentlig sektors data har vært lavere enn mange av oss hadde håp om for noen år siden.

Data bør også tilrettelegges, skal konkurransen lykkes. Datakildene bør være lette å finne fram til og finnes i formater utviklere foretrekker (API-er der det er relevant). Mitt inntrykk er i hvert fall at mange utviklere helst vil bruke tid på det kreative arbeidet med å lage apps og interaktive visualiseringer, ikke på å grave fram datagrunnlaget.

Så hvordan finne datakildene? Her er noen lenker og tips:

• Data.norge.no: Datakildeportal og datahotell drevet av Difi, der offentlige virksomheter oppfordres til å registrere og legge ut sine data. I det siste har det dukket opp interessante data der om bl.a. samferdsel.
• Datakilder.no (CKAN): Uavhengig datakildeportal tilrettelagt av Open Knowledge Foundation. Drøyt 200 datasett er registrert der.
• Oppsøk dataeier: Hvis du vet hvilken offentlig etat/virksomhet som forvalter dataene du er interessert i, sjekk nettstedet deres. Det kan godt være at datakilder er tilgjengelig der uten at de er registrert i noen av datakildeportalene. SSB er kanskje det beste eksemplet.
• Krev innsyn: Hvis du vet om data som ikke er tilgjengelig, men burde være det, ta kontakt med dataeier og krev innsyn. Det kan være lurt å finne medsammensvorne for å presse dataeier litt ekstra. Twitter: #offdata og #Apps4Norge.

Det går altså an å gjøre noe selv. Et eksempel: Energi og klima er en sektor der det finnes mange interessante datakilder og store muligheter for utviklere. Som ledd i jobben jeg gjør for nettmagasinet Energi og Klima har jeg begynt på en samling av viktige datakilder på feltet. Denne vil jeg utvide i tiden som kommer. Tips gjerne om datakilder som burde være med i en slik samling.

Også i fjor gjorde Norge det svakt med en 27. plass, som jeg skrev om da. Hovedgrunnen til begge de to labre plasseringene er Utenriksdepartementet og Norads nøling med å følge opp IATI, en internasjonal standard for publisering av bistandsdata. Norge sluttet seg til standarden ved starten i 2008, men mistet så tilsynelatende interessen. I mellomtiden er publiseringen av data under IATI i full sving.

Men nå skjer det noe. Utenriksdepartementet ga nylig Norad grønt lys til å begynne arbeidet med å tilpasse datasystemer slik at direktoratet for utviklingssamarbeid kan begynne å publisere data under IATI-standarden i løpet av 2013. Det skulle gi Norge et dytt på neste års åpenhetsindeks — en tidsplan etterfulgt av publisering er nettopp anbefalingen fra Publish What You Fund.

Det har aldri vært lett å få noen god forklaring på UD/Norads nøling. Utslagsgivende for den nye given skal ha vært at IATI-standarden skal kombineres med standarder (kalt DAC) som brukes i rapporteringen av bistandsdata til OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.

Norad begrenser seg i første omgang til å rapportere data som allerede finnes i direktoratets eksisterende datamodeller, går det fram av et brev til UD (pdf). En viktig endring er at dagens årlige rapportering endres til løpende data-rapportering, i første omgang hvert kvartal. Blant dataene som vil bli rapportert er planlagte utbetalinger fire år fram i tid:

Planlagte utbetalinger skal rapporteres både for enkeltavtaler og som aggregerte tall for de største mottakerorganisasjonene (internasjonale NGOer og multilaterale organisasjoner som definert av OECD/DAC) og for alle mottakerland (hvert land rapportert for seg). Sistnevnte rapportering på mottakerland vil også etter hvert inkluderes i den årlige rapporteringen til DAC. I tillegg skal det rapporteres om tildelte budsjett for departementet og dets underliggende virksomheter.

Det er mange typer data som Norad anbefaler å utelate i begynnelsen. Blant disse er “prosjektdokumenter som avtaler, beslutningsdokumenter, søknader og framdrifts- og sluttrapportering.” Listen i sin helhet kan ses i Norads orientering til UD.