Jeg har hatt to overordnede mål for avhandlingen: For det første har jeg forsøkt å bidra til eksisterende litteratur om skandinavisk diskurs om Islam, ved å sammenligne norsk, svensk og dansk innhold på Facebook, en viktig arena for nyheter så vel som offentlig debatt. For det andre har jeg tatt sikte på å bidra til eksisterende litteratur om motoffentligheter (counterpublics), ved å analysere i hvilken grad motoffentlighets-diskurser (Toepfl & Piwoni, 2015, s. 471) opptrer i sentrale nyhetsmediers kommentarfelt. 

Kort forklart er motoffentlighets-diskurser språk som utfordrer (det som oppleves som) en dominant/ekskluderende offentlighet og dens (oppfattede) konsensus. Dette er noe vi for eksempel kjenner godt fra anti-islamske alternative medier. Disse framstiller seg som korrektiver til en sensurerende offentlighet, som de anklager for å ekskludere eller marginalisere islam- og innvandrings-kritiske aktører og meninger. Tidligere forskning på motoffentligheter i onlinesfæren har i stor grad fokusert på (progressive og venstre-orienterte) grupper i blogger, diskusjonsfora, alternative nyhetsmedier og andre arenaer mer eller mindre avsondret fra mektige offentligheter. Denne avhandlingen, derimot, analyserer (både islamfiendtlige og islamsympatiske) motoffentlighets-diskurser i kommentarfeltene til sentrale nyhetsmedier, som i stor grad bidrar til å forme den offentlige debatten. 

Dataene i avhandlingen er fra 2018 og består av Facebook-poster (og artiklene disse lenker til) publisert av 15 sentrale nyhetsmedier i Norge, Sverige og Danmark (N=602) og kommentarer vanlige borgere har til disse postene (N=6820). Jeg har gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse for å undersøke (1) holdningene postene og kommentarene uttrykker overfor islam (2) omfanget kommentarer som uttrykker motoffentlighetsdiskurser, det vil si, de som utfordrer grensene for den offentlige debatten rundt islam og (3) hvilke poster og kommentarer som deles og «likes».

Islamvennlige nyhetsmedier, islamfiendtlige kommentarfelt

Når det gjelder holdningene i Facebook-postene- og kommentarene, finner jeg at i alle de tre landene er folks kommentarer betydelig mer negative til islam, islamsk praksis og muslimer enn det nyhetsmedienes egne oppslag er. I kommentarfeltene var det 1.7 negative kommentarer om islam, islamsk praksis og muslimer per positive kommentar, mens tilsvarende tall for nyhetsmedienes egne poster var 0.6. I den studerte perioden publiserte altså de 15 nyhetsmediene nesten dobbelt så mange positive som negative Facebook-poster om islam. Det var spesielt de norske og svenske mediene som dekket islam positivt, men også de danske mediene (med tabloidene B.T. og Ekstra Bladet som klare unntak) hadde flere positive enn negative poster. Det er dog verdt å merke seg at oppslagene ofte fokuserte på negativt ladede temaer: Hver femte post hadde jihadisme, islamisme eller krig som hovedtema.

Et betydelig mer negativt syn på islam, islamsk praksis og muslimer kom likevel til uttrykk i nyhetsmedienes kommentarfelt. Denne observasjonen er i tråd med tidligere forskning på sosial medie-diskurs om islam og muslimer, og er kanskje ikke spesielt overraskende. Mer interessant er det at det var de danske kommentarene som i minst grad uttrykte seg negativt til islam. For hver positive danske kommentar om islam, var det 1,5 negative danske kommentarer. Tilsvarende tall i Sverige og Norge var henholdsvis 1,9 og 2,5. Dette er til tross for at de danske medienes egne nyhetsposter var de som var minst positive til islam, og at Danmark generelt er det skandinaviske landet som i klart størst grad har vært preget av negative holdninger og meningsutvekslinger om islam og muslimer. Studien indikerer altså at forskjeller mellom landenes debatter om islam følger et annet mønster i kommentarfeltene enn i den generelle offentligheten.

Den nasjonale debatten i Sverige blir utfordret

Basert på den teoretiske litteraturen om motoffentligheter (Asen, 2000; Dahlberg, 2011; Downey & Fenton, 2003; Fraser, 1990; Warner, 2002) definerer Toepfl og Piwoni (2015, s. 471) motoffentlighets-diskurser som språk som:

1. dekonstruerer den offentlighet som oppleves som mainstream og dominant, for eksempel det politiske etablissementet eller «mainstream media» (dekonstruering av maktrelasjoner); eller
2. fremsetter argumenter som utfordrer (den oppfattede) konsensusen i den overordnede offentligheten (motargumentasjon); eller
3. forsøker å styrke en form for kollektiv identitet blant støttespillerene av den (oppfattede) underordnede offentligheten (styrking av identitet).

Med disse kriteriene som grunnlag, fant jeg at 31% av de svenske, 22% av de norske og 14% av de danske kommentarene inneholdt minst en form for motoffentlighetsdiskurs. Det er altså de svenske kommentarfeltene som i størst grad preges av at folk utfordrer grensene for den nasjonale debatten rundt islam, mens dette i minst grad er tilfellet i Danmark, med Norge i en mellomposisjon. Med andre ord er det kommentarfeltene i den skandinaviske offentligheten som har hatt mildest debatt om islam og muslimer (Sverige) som i størst grad preges av mot-stemmer, mens dette i minst grad er tilfellet i offentligheten preget av de hardeste ordskiftene og de mest negative synspunktene om islam og muslimer (Danmark).

Når det gjelder hvilken politisk «side» disse kommentarene kommer fra, er det i tilfellene Norge og Sverige nesten utelukkende fra folk som er (svært) skeptiske til islam, islamsk praksis og/eller muslimer. I tillegg til å dekonstruere maktrelasjoner gjennom kritikk av medier, politikere og politisk korrekthet, argumenter slike mot-kommentarer for eksempel at islam og/eller muslimer er iboende intolerante, bakvendte og kvinnefiendtlige og at diverse aspekter ved islam, spesielt heldekkende plagg, bør forbys. De mest ekstreme kommentarene ønsker å forby hele islam og/eller at muslimer skal fengsles/deporteres, men slike kommentarer er marginale (ca. 1% av alle kommentarene). 

De danske mot-kommentarene preges også først og fremst av anti-islamsk/anti-muslimsk innhold, men man finner – til forskjell fra Norge og Sverige – også islam-/muslimvennlige kommentarer som utfordrer grensene for den nasjonale debatten. I kontrast til anti-islamske mot-kommentarer, uttrykker disse islam/muslimvennlige mot-kommentarene blant annet at danske medier og det politiske etablissementet fortrenger positive syn på islam og at politikerne og mediene er med på å demonisere den muslimske minoriteten i landet. 

Delinger og likes

Disse forskjellene kommer også til uttrykk når det gjelder hvilke Facebook-poster som frembringer delinger og likes. Mens de norske og svenske medienes negative poster om islam typisk får mange flere delinger og likes enn deres positive poster (2,5–5 ganger så mange), er antall delinger og likes i den danske casen jevnt fordelt mellom negative og positive poster. Det er likevel nesten ingen forskjell i antall likes som gis til positive og negative kommentarer; i alle tre landene får positive og negative kommentarer omtrent samme antall likes. 

Det er dog verdt å merke seg at kommentarene med radikalt innhold (de som er registrert som mot-kommentarer) får typisk ca. dobbelt så mange likes som kommentarer som har et mainstream innhold. Grunnen er trolig at de som har behov for å protestere mot mainstream diskurs har større insentiv for å støtte innhold på Facebook enn de som opplever at deres synspunkter allerede gjenspeiles i den offentlige debatten. 

Korrigerende handling

Mens den danske offentligheten i skandinavisk sammenheng er den som i størst grad har vært preget av negativ diskurs om islam og muslimer, indikerer funnene i avhandlingen min at norske og svenske Facebook-brukere bruker plattformen betydelig oftere enn de danske til å uttrykke negative synspunkter på islam og muslimer. Dette kommer til syne i forskjeller i antall negative versus positive kommentarer, i andelen mot-kommentarer og hvilke poster som mottar mange delinger og likes. 

Teorien om korrigerende handling (corrective action) (Rojas, 2010) kan være nyttig for å forstå noen av disse funnene. Ifølge denne teorien, som kan sees på som en motpol til taushetsspiralen (spiral of silence) (Noelle-Neumann, 1974), vil folk bli motivert til å agere hvis de opplever at offentligheten behandler et tema feilaktig. Dette kan skje både offline og online: ved å sende brev til stortingsrepresentanter, delta i demonstrasjoner, skrive innlegg på sosiale medier, like en FB-post osv. Hvis man knytter denne teorien til skandinavisk debatt om islam, vil islamkritiske personer ha relativt liten motivasjon til å foreta korrigerende handling i den danske konteksten, med tanke på hvordan den generelle offentligheten allerede i høy grad er preget av islamkritiske holdninger. Islamkritiske personer vil ha større insentiv til å agere i den norske, og, spesielt, den svenske offentligheten, som i betydelig mindre grad enn den danske har vært preget av negative holdninger til islam og muslimer. Vice versa vil man kunne anta at de som er vennlig innstilte til islam/og eller muslimer vil være svært motiverte til å korrigere for fiendebildene av islam som tegnes i den danske debatten, mens de vil ha relativ lite å korrigere for i den norske og, spesielt, den svenske debatten.

Metaverset

Metaverset, som per dags dato er mer en idé enn en realisert virkelighet, refererer til den stadig økende virtuelle virkeligheten som vi deler. Gjennom digitalt mediert kommunikasjon er vår involvering med verden og hverandre stadig påvirket og fasilitert av Internett-teknologi. Metaverset er den ultimate realiseringen av dette mønsteret vi ser, ikke gjennom flate PC-skjermer nødvendigvis, men gjennom kraftig omsluttende teknologier som VR og AR. Når slik teknologi blir tilgjengeliggjort—og det er dette som kan skje mye fortere enn vi tror—vil verdien av et slikt metavers være vanskelig å se for seg. 

Virtualitet er rimeligere og mer fleksibelt enn virkelighet. Virtuelle kontor og skjermer, f. eks, koster nesten ingenting; og med riktig teknologi tilgjengelig, er det heller ikke behov for bil eller pendletid til jobben. Kort fortalt vil verdien være sterkt knyttet opp til alt som allerede har med virtualitet å gjøre—som sosiale medier, banker, informasjon, spill og underholdning—bare at dette nå kan syntetiseres til en omsluttende virkelighet. Alt vi allerede gjør effektivt på verdensveven vil vi kunne erfare som virkelig i stedet for å representere det gjennom abstrakte symboler på flate skjermer. Det som vil ligge bak verdien til selskapene som får eierskap over denne virtuelle virkeligheten er riktignok ikke kildekoden til metaverset i seg selv. Verdien beror seg på at vi, mennesker, vil være dypt involvert i metaverset, bli avhengige av teknologien, og derfor også bruke mer tid på plattformene til eierne.

Potensialet til metaverset er enormt, og selv om metaverset enda ikke er realisert, er gigantene på ballen. Oculus, verdens største Virtual Reality (VR)-selskap, slapp nettopp sin nyeste flaggskip-modell Oculus Quest 2. Det trådløse VR-headsetet trenger ingen kraftig PC—har suveren grafikk og oppløsning—og har i sin kategori av såkalte frittstående VR-headset ingen reelle utfordrere. Prisen—299 dollar—er så lav at mange potensielle kjøpere lurer på hvordan det er mulig. Hva kan ligge bak den tilsynelatende subsidierte prisen?

Da Oculus startet ved hjelp av en Kickstarter i 2012, var VR-teknologi bare en fjern drøm for mange. To år senere ble selskapet kjøpt opp av Facebook for 2 milliarder dollar. Siden har VR-innovasjonen skutt i været, da det ledende VR-selskapet har sugerør inn i Facebook sin tilsynelatende endeløse pengekasse. Oculus kan nå beskrives som Facebook sin langtidsstrategi for å sikre markedsdominans over sosial kommunikasjon også i fremtiden. For å forhindre at de selv går dunken pga. disruptiv innovasjon, tar ikke bare Facebook over konkurrerende aktører som WhatsApp og Instagram—Facebook’s konkurrenter i samtiden. Facebook sikrer seg også mot konkurranse i fremtiden ved å ta over Oculus. Oculus fungerer som en gigantisk innovasjonsavdeling for fremtidens kommunikasjon, mens de sakte men sikkert legger fundamentet for hele fremtidens metavers. Å levere rimelige VR-headset til forbrukere er en del av denne planen, men denne “subsidieringen” innebærer også at forbrukerne betaler på andre vis enn med penger.

Det blir nå vanskeligere og vanskeligere å se forskjell på Facebook og Oculus. Alle brukere av Oculus Quest 2 må registrere seg på Facebook—med ekte navn og ID. Sletter du Facebook, bruker falsk konto, eller bryter retningslinjer mister du tilgang til alle kjøpte spill og applikasjoner. Dette er grunnen til den påspanderte prisen vi ser: den flotte, hvite teknologi-dingsen som kan ta deg til andre verdener sørger samtidig for at du er “trygt” festet i Facebook sin infrastruktur. Kravet til Facebook om ekte, ID-verifiserte kontoer er svært uvanlig i teknologiverdenen, og når dette kobles opp mot trussel om utestengelse og frarøving av virtuelle eiendeler, er valget urovekkende. Her ser vi en aktør som vil sikre seg kontroll over fremtidens metavers, der det å bli utestengt vil få betydelig større konsekvenser enn å miste tilgangen til et par spill. Så, da er det vel bare å følge reglene?

Behovet for en virtuell offentlighet

Kampen om metaverset er i gang fordi dette er et sted hvor vi vil samles, hvor vi vil bruke tiden vår. Dette gir aktørene makt, fordi der mennesker er kan de påvirkes—om det så er med reklame eller politisk overbevisning. Utfordringen med å gi så mye makt til private aktører, er det mulige avviket mellom våre interesser og interessene til de private aktørene. Suksesskriteriet til Facebook er skjermtid: jo lengre vi er på skjermen, jo mer reklame kan de selge. Algoritmene deres, som har som mål å øke skjermtid og engasjement, er dessverre de samme algoritmene som ender opp med å promotere konflikt, da dette holder oss aktiv og øker skjermtiden. Vi ser det samme hos andre aktører som må kjempe om oppmerksomheten vår, for eksempel nyhetsmedier. For å øke skjermtid brukes det misvisende overskrifter og overdrivelser. Resultatet blir konflikt og polarisering i samfunnet.

Når metaverset skal skapes, er det derfor viktig at vi har en mulighet til å påvirke det—hvor suksesskriteriet ikke er skjermtid, men heller det beste for oss selv og samfunnet. Vi må finne ut hva det er vi vil ha, og kanskje vil vi betale for dette på en annen måte enn med våre personlige data, på samme måte som vi i dag betaler for veier og bygater. Det er nærmest nå bare private aktører som er med i kampen om metaverset. Dette betyr ikke automatisk at de store aktørene har såkalte onde planer, men private aktører er ikke fundamentalt demokratiske, noe som blir problematisk når de fasiliterer for, og kontrollerer, vår omsluttende virkelighet.

Man kan innvende at selv om ikke Facebook er demokratisk, vil det naturligvis være i deres egen interesse å tjene kundene sine best mulig. Hvis ikke, vil konkurransen ta over: de som leverer en bedre tjeneste vil få kundene. Selv om det er lov å håpe, så er det dessverre ikke så enkelt. Facebook fortsetter den vellykkede strategien sin med å kjøpe opp enhver konkurrent, slik som de har kjøpt opp Oculus, Instagram, WhatsApp med flere. I tillegg er det vanskelig å konkurrere med en etablert sosial nettverks-aktør da verdien de tilbyr ikke ligger i selve kildekoden, men i det faktum at du kan kontakte vennene dine da de allerede er på plattformen. Et nyoppstartet sosialt nettverk vil derfor ikke kunne tilby den viktigste komponenten i det sosiale nettverket: de sosiale aktørene. Det er faktisk helt sant at Facebook tjener kundene sine slik de er godt tjent med, men siden Facebook er gratis, så er du ikke Facebook sin kunde i tradisjonell forstand, men heller Facebook sitt produkt. Dine data selges til Facebook sine faktiske kunder: bedriftene som vil kjøpe reklame. 

Veien mot metaverset

Som mennesker må vi ta eget ansvar over hvor vi vil eksistere og bruke tiden vår, og beholde makten til å sette egne suksesskriterier for hvilket metavers vi vil ha. Vi må sikre oss muligheten til å påvirke omverdenen vår til beste for oss selv og samfunnet. Det er naturligvis ikke rett frem å legge en plan for å utmanøvrere et av verdens største selskap, men det er likevel flere ting vi kan gjøre for å bevege oss i riktig retning. Investering i åpen forskning kan øke kunnskapen vår om medierende informasjonsteknologier, slik at vi kan designe disse til det beste for mennesket. På Universitetet i Bergen etableres det nå et Forskningssenter for ansvarlig medieteknologi og innovasjon. Slike tiltak vil være viktige investeringer i kunnskapen om medieteknologiene som påvirker samfunnet vårt. Videre, kan investering i virtuell, offentlig infrastruktur minske grepet private aktører har over samfunnet vårt. Det største og viktigste vi gjør handler riktignok om å se potensialet til de kommende teknologiene: at vi innser og fører dialog om verdien og makten som vil komme med denne nye delte virkeligheten som teknologiene vil realisere. Dette trenger heldigvis ikke bare være å se for seg skrekk og gru, men også alle de positive retningene. Vi trenger mer diskusjon om hva vi vil som mennesker og hvordan vi kan designe fremtidens teknologier på en måte som tjener oss godt. 

Bio:
Joakim Vindenes er stipendiat i informasjonsvitenskap, hvor han jobber med VR-teknologi. På fritiden driver Joakim bloggen Matrise hvor han skriver om VR-teknologi i et filosofisk lys, samt podcasten VR & Philosophy.

Som for eksempel nettforumene for moderne høyreekstreme, der interesserte kan laste ned bruksanvisninger på hvordan føre informasjonskrig. Den som tiltrekker seg over 10000 følgere får kalle seg “Übermensch Influencer”. Eller historien om Filippinene, der man åpenbart har “lyktes” med å skape en effektiv desinformasjons-arkitektur som er den perfekte støtte for president Dutertes voldsherredømme. Så er det selvsagt den russiske nett-troll-fabrikken og hybridkrigen i Ukraina…

Vi har hørt om så mye sånt nå at det virker gammeldags å bli forundret, enn si sjokkert, men det gjør likevel inntrykk å få alt dette på ett brett.

Reportasjer og familiehistorie

Pomerantsevs bok er satt sammen av en serie reflekterende reportasjer, møter med aktivister, journalister, medborgere, folk som på ulikt vis påvirkes av – eller påvirker – vår nye globale medievirkelighet. Forfatteren presenterer ikke én spisset tese, slik det er blitt vanlig i aktualitetsbøker. Det er en lettelse å slippe gjentakelsene og forenklingene som pleier å prege den sjangeren og gjøre det av med enhver leseglede. Her er ingen kulepunktlister med fiks ferdige løsningsforslag.

Et avgjørende grep som løfter boken er at Pomerantsev vever undersøkelsene av nåtiden sammen med sin egen families historie. Foreldrene var dissidenter i Sovjetunionen som havnet i KGBs søkelys, i en tid hvor ord var så mektige at bestemte bøker og tanker var forbudt, bare å oppbevare en ulovlig bok kunne sette hele familien i fare. Familien ble presset til å forlate hjemlandet i 1978 (forfatteren ble født året før), og slo seg etter hvert ned i London.

Kontrasten kunne ikke vært skarpere til den verden Pomerantsev utforsker 40 år senere. Ordenes og bildenes betydning er uthulet, alt er vridd og vrengt til det ugjenkjennelige. Den klare motsetningen mellom Vesten og Sovjetunionen i den kalde krigen er avløst av ullen uklarhet. I vestlige land er det ikke lenger noen følelse av at samfunnsutviklingen styres i en retning, enn si mot en bedre fremtid. Isteden ser vi oss nostalgisk tilbake og lar oss hisse opp av “sterke menn”.

Påvirkningsteknikker

Det er teknikkene for såkalt strategisk kommunikasjon i digitaliserte samfunn som sirkles inn. Alt og alle synes nå å være i full sving med påvirkningskampanjer, og dette er virkelig en global geskjeft. Twitter-brukeren du går i klinsj med kan i virkeligheten være en falsk profil, del av et “botnet” som gjetes av en “bot herder” i Nisjnij Novgorod. Ja, sånne finnes, firmaet var på en og samme tid engasjert i å produsere memes for tyske høyreekstreme, drive kampanje for en eskortetjeneste i Dubai og angripe russiske opposisjonelle.

Den teknologiske forutsetningen er naturligvis de “sosiale” mediene, der budskap kan målrettes til stadig mer finsiktede grupper. Resultatet er en oppsplintret offentlighet der meningsdannelsen blir stadig mer uoversiktlig. En av kampanjesjefene i Brexit-leiren forteller at annonsene som mobiliserte velgere mest effektivt, var rettet mot folk som var opptatt av dyrs rettigheter. Vote Leave hevdet i sine annonser at EU var slem mot dyr, bl.a. fordi spanske bønder som avlet opp okser til tyrefekting mottok EU-støtte. Dyrevern-forkjempere er ikke nødvendigvis mot innvandring, som var et av de andre kampanjetemaene, men det er ikke noe problem når du sender ulike budskap til de forskjellige målgruppene. Med en befolkning på 20 millioner trenger du å spre om lag 70 budskap i sosiale medier, mente Brexit-strategen.

Russerne var først ute

Pomerantsevs første bok Nothing Is True and Everything Is Possible inneholder reportasjer og analyser fra forfatterens år som tv-produsent i Russland, og legger grunnlaget for mye av analysen her. Historien om nett-troll-fabrikken i St. Petersburg er kjent for de fleste i grove trekk, men får fornyet aktualitet når den leses i sammenheng med bokens øvrige reportasjer. Selv om vi ikke burde har vi vent oss til tanken på at russerne med sin “politikk-teknologi” faktisk gjorde det de kunne for å påvirke valgkamp og offentlighet i USA. Blant “teknologiene” er å skape mest mulig forvirring og usikkerhet ved å underminere fakta og sette grupper opp mot hverandre (målrettede annonser og falske profiler er som skapt for dette).

Skal en forstå russiske påvirkningsforsøk i andre land, må en også huske at det å blåse opp egen betydning er en viktig del av det. Russerne er meget fornøyd med store oppslag om de forskjellige operasjonene – slik forsterkes nettopp den usikkerheten og uklarheten de forsøker å skape. Er dette en ekte kampanje eller kan russerne stå bak, spør vi oss. Er i det hele tatt noe det det gir seg ut for å være? Og dette gjør det i neste runde lettere å mistenkeliggjøre protestbevegelser mot autoritære regimer – for er ikke egentlig de også bare “fake”, satt i verk av USA og Vesten?

Pomerantsev innser at russerne ikke var et særtilfelle, som han hadde trodd. De har først og fremst vært tidlig ute. Forfatteren forlot Russland og flyttet tilbake til London i 2010 fordi han ikke orket mer av at “ingenting var sant og alt var mulig”, orket ikke å navigere gjennom Putin-regimets tåke av desinformasjon. Noen år senere finner han ut at Storbritannia og resten av verden begynner å ligne Russland: Han ser seg omgitt av en “radikal relativisme som impliserer at sannhet ikke kan finnes, fremtiden løser seg opp i vemmelig nostalgi, konspirasjoner erstatter ideologi”…

Mottrekk

Forfatteren lar leseren trekke egne konklusjoner, men arbeider seg også frem mot noen erkjennelser. Når offentligheten er blitt så uoversiktlig, må økt transparens bli et åpenbart krav. Det må bli mulig for den enkelte borger å forstå hvorfor hun blir utsatt for én type budskap og ikke andre, hvordan målretting foregår, hva som avgjør hvordan visse budskap “går viralt”, og så videre. Polarisering må møtes med brobygging. I en nylig publisert kommentar i The Guardian har Pomerantsev utdypet dette ytterligere.

Offentlighet og demokrati er altså bokens underliggende tema og forfatterens anliggende. Eller mer presist, hvordan en fungerende offentlighet forutsetter at spillereglene er kjent og respektert, og hvordan de siste 20 årenes utvikling har ført oss stadig lenger vekk fra dette idealet. Nettopp derfor blir Sovjet-dissidentenes erfaringer, foreldrenes erfaringer, som Pomerantsev hele tiden utdyper og bearbeider, så viktige og effektive, som et anker for hele boken.

To lysglimt

Med en så mørk tone fra begynnelse til slutt er det fristende å trekke frem to av årets mest oppsiktsvekkende sosiale bevegelser som mulige eksempler på en mer håpefull utvikling.

I Hongkong har en særdeles oppfinnsom folkebevegelse utviklet seg i protest mot Kinas stadig tydeligere forsøk på å ta all makt over territoriet. Det kinesiske regimet er naturligvis i “teten” når det gjelder utnyttelse av teknikkene Pomerantsev beskriver, likevel har demonstrantene hele tiden klart å finne effektive mottrekk. Ledelsen arresteres? Da avskaffer vi ledere. Politiet angriper? Vi forsvinner og dukker opp et annet sted (meget lesverdig fremstilt på bloggen Idle Words).

Hongkong-bevegelsen minner faktisk ikke lite om en moderne versjon av den kalde krigens dissidenter, med sine klare og prinsipielle krav om ytringsfrihet og demokrati.

Den andre bevegelsen er de ungdommelige klimaprotestene “Fridays for Future”. De har imponert i organisasjonsevne, størrelse og utholdenhet, men det som har slått meg spesielt er hvordan de i manipulasjonens og konspirasjonenes tid har holdt seg konsekvent til et klart, faktabasert budskap: Lytt til klimaforskningen. Kanskje ligger det i dette en innebygd, oppdemmet protest mot alt det Pomerantsev har funnet av destruktiv relativisme og nostalgi, ytterligere forsterket av at budskapet fremføres i gater og på plasser, i det åpne offentlige rommet hvor demokratiet trives best.

“Journalistisk venstreparti”

Selv om nordmenn flest fortsatt har høy tillit til nyhetsmediene, har fremveksten av de alternative mediene ført til bekymring for polarisering og spredning av mediemistro. Redaktør Hans Rustad i Document har for eksempel ved flere anledninger omtalt de tradisjonelle mediene for ”journalistisk venstreparti”, mens blant svenske alternative medier er ”gammelmedia” en typisk betegnelse.

Til tross for at de alternative mediene fortsatt har relativt beskjedne lesertall, får de stor oppmerksomhet i tradisjonelle nyhetsmedier. Ifølge Reuters Digital News Report, oppgir omtrent 5 % av den norske og danske befolkningen at de leser alternative medier ukentlig, mens for den svenske befolkningen er tallet så høyt som 11 %. Den store oppmerksomheten kan skyldes at artikler fra alternative medier ofte er blant de mest delte i sosiale medier. Ifølge analysetjenesten Storyboard, var Resett den 8. mest delte norske nettsiden i sosiale medier i 2018, etterfulgt av Document på 10. plass. Artikler fra disse nettstedene ble mer delt enn artikler fra nettaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen, Aftenbladet og Dagens Næringsliv.

Kredibilitet på lån

Selv om en svensk studie har vist at personene bak de alternative mediene har sterke motforestillinger mot tradisjonelle nyhetsmediers etiske normer og profesjonelle standarder, kan man si at alternative medier i stadig større grad låner kredibilitet av de tradisjonelle nyhetsmediene ved å etterligne dem på flere områder: For eksempel har de største Skandinaviske alternative mediene en layout som er svært lik den til nettaviser fra tradisjonelle nyhetstilbydere som VG, Aftenposten og Dagens Nyheter. De alternative mediene merker også ofte innholdet sitt som ”nyheter”, ”kommentar”, ”kultur”, og ”debatt”, som er velkjente og veletablerte sjangre innenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken.

En ny studie av undertegnede, ”The appearance of objectivity: How immigration-critical alternative media report the news”, har spurt hva denne typen etterligning betyr for de sakene alternative medier publiserer under sitt nyhetsbanner. Studien tar utgangspunkt i det største og mest etablerte Skandinaviske alternative mediene, norske Document, svenske Fria Tider og danske Den Korte Avis, og undersøker kvalitativt hvordan subjektive vurderinger sniker seg inn i nyhetssakene hos disse tre aktørene. Premisset for studien er at nyhetssjangeren tradisjonelt kjennetegnes av deskriptiv eller objektiv formidling av fakta: hvem, hva, hvor når, mens subjektive innslag som analyse og meningsinnhold er forbeholdt leder-og kommentarsjangeren. Valg av fakta, kilder og vinkling kan riktignok være preget av journalistens forståelsesrammer, og slik sett vil man aldri kunne være fullt ut objektiv.

Da objektivitetsbegrepet er svært omdiskutert, har man heller vist til begreper som balanse, upartiskhet, rettferdighet, og det å gi korrekte fakta i vurderingen av nyheter (Cottle 2003). Likevel har objektivitetsidealet stått sterkt i den skandinaviske nyhetsformidlingen etter oppløsningen av partipressen, hvilket har ført til at nyhetsjournalistikken kjennetegnes av en deskriptiv skrivestil. I Norge opererer også de fleste avishus med et strengt skille mellom nyhets- og kommentaravdelingen. Spørsmålet blir dermed hvordan de alternative mediene forholder seg til dette skillet?

Tre land og tre ulike strategier

Funnene viser at alle de tre alternative mediene har et overveldende fokus på innvandring og kriminalitet, og at de i all hovedsak klandrer den politiske eliten og rettsvesenet for at ”de skandinaviske landene har blitt mer utrygge som følge av innvandringen”. Men de har likevel svært ulike strategier når det gjelder hvordan dette budskapet blir formidlet.

Den svenske alternative mediet – Fria Tider – skiller seg klart ut ved at nyhetene hovedsakelig er deskriptivt formidlet – uten subjektive innslag. Tematisk er nyhetene oftest knyttet til alvorlige kriminalsaker – som voldtekt, knivstikking, ran, overfall og påtente biler. Disse sakene knyttes ikke nødvendigvis eksplisitt til innvandrere, men påfallende ofte er disse sakene hentet fra bydeler som er kjent for å ha en høy innvandrerbefolkning og utfordringer knyttet til kriminalitet.

Det kan dermed synes som om Fria Tider benytter seg av samme strategi som Paul Scott Mowrer — en politisk journalist i Chicago Daily News på 1930-tallet. Mowrer holdt objektivitetsidealet høyt, og tok til orde for at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv – også innenfor meningssjangrene:

”Thus it is better to scrap an editorial calling the mayor a liar and a crook, and to write another which, by reciting facts without using adjectives and without calling names, makes it obvious that the mayor is a liar and a crook” (Mott and Casey 1937: 225).

På samme måte gjør den store andelen nyhetssaker som linker kriminalitet til innvandrertette bydeler det ”åpenbart” for leserne at innvandrere er ”crooks”, eller kjeltringer. Selv om det ikke uttrykkes eksplisitt, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem: Økende innvandring vil føre til mer kriminalitet.
Det kan altså synes som at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv, og at Fria Tider derfor til en viss grad forholder seg til profesjonelle journalistiske normer for hvordan nyhetene skal presenteres. Likevel, dette er helt klart politisk propaganda forkledd som journalistikk, da utvelgelsen av fakta er høyst selektiv i form av et ensidig negativt fokus på innvandring og kriminalitet.

Det hender imidlertid at det sniker seg subjektive vurderinger inn i nyhetssakene også hos Fria Tider. Dette forekommer typisk i form av spekulasjon i fremtidige hendelser. I en nyhetssak om en 85 år gammel kvinne som ble forsøkt ranet i sitt eget hjem oppsummerer Fria Tider saken med følgende spekulasjon:

”Något närmare signalement på mannen ger polisen inte. Nästa gång gärningsmannen står utanför någon äldres bostad kommer det potentiella offret alltså inte kunna känna igen personen” (Fria Tider, 15.08.2017).

Det å gi ut signalement på mistenkte personer har blitt oppfattet som høyst kontroversielt i Sverige. I 2015 ble det gitt en intern instruks i det svenske politiet som sa at man ikke skulle nevne mistenktes hudfarge, nasjonalitet eller rase i offentlige rapporter. Ifølge politiet, ble instruksen gitt for å unngå at slike opplysninger skulle føre til rasisme.

Denne avgjørelsen har blitt heftig debattert og kritisert i den alternative mediesfæren, ikke bare i Skandinavia, men også i USA – anført av det alternative nettstedet Breitbart. Dermed kan denne type spekulasjoner ses som et spark i retning av politiet og rettssystemet for å ikke i tilstrekkelig grad beskytte befolkningen mot trusselen de opplever at innvandringen representerer.

Den Korte Avis: Dogmatikeren

Der det svenske alternative mediet, Fria Tider lar publikum trekke konklusjonene selv, legger danske Den Korte Avis opp til helt motsatt strategi. Nyhetssakene er gjennomgående subjektive – hvor man dogmatisk gjør krav på å inneha sannheten om innvandringens konsekvenser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i form av normative verdidommer om hva som er ”riktig” og ”galt”. For eksempel i en sak om en 17 år gammel asylsøker som skal ha utagert på et asylsenter på grunn av at personalet ikke ville vaske en tallerken for ham, skriver Den Korte Avis:

”Det var så voldsomt at personalet måtte ringe efter politiet. Men tog politiet ham med? Fik han en straf? Blev hans asylansøgning afvist? Nej, realiteten er nok, at det stort set ingen konsekvenser fik. Han og de mange andre asylansøgere fik endnu engang det indtryk, at de kan tørre fødder på europæere, som blot lægger sige som en dørmåtte” (Den Korte Avis, 14.08.2017).

Igjen er det altså politi og rettsvesen som holdes ansvarlig for det man anser som en uholdbar utvikling. Forskjellen er at de høyst subjektive vurderingene hos Den Korte Avis levner ingen tvil for leserne om at Danmark har blitt mer utrygt som følge av innvandringen.

Norge midt imellom

Norske Document kan plasserer et sted i midten da det alternativet mediet benytter seg av både ”den svenske” og ”den danske” strategien. Rundt halvparten av de analyserte tekstene hos Document kjennetegnes av en rent deskriptiv fremstilling, men som hos Fria Tider er disse i all hovedsak alvorlige kriminalsaker – ofte fra innvandrertette bydeler. Dermed kan det synes som om også Document forsøker å gi et inntrykk av at man er objektiv i den forstand at de lar det bli opp til leserne å trekke konklusjoner.

Den andre halvdelen av tekstene karakteriseres imidlertid av høyst subjektive innslag, hvor deres ståsted i innvandringspolitikken kommer tydelig til uttrykk. I en artikkel som omhandler en partilederdebatt i forbindelse med Stortingsvalget i 2017, skriver Document:

”Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. […] Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner. På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke” (Document.no, 14.08.2017).

Så er spørsmålet hvorfor Document benytter seg av disse to svært ulike strategiene i nyhetsformidlingen. En forklaring kan være at de ønsker å tiltrekke seg både mer og mindre innvandringskritiske lesere – og slik sett kan dra nytte av å fremstå som mer anstendige overfor potensielle nye lesere ved å legge seg på en mer deskriptiv linje.

På den andre siden hadde Document ambisjoner om å komme inn under selvjustisordningen allerede da datamaterialet ble samlet inn (august 2017), og disse to svært ulike måtene å formidle nyheter på kan være et uttrykk for en gryende profesjonaliseringsprosess – i form av at man forsøker å møte ”det aksepterte” nivået for hvor subjektiv man kan være før man krysser grensen for hva som anses som ”avvikende journalistisk praksis”. I så tilfelle kan denne todelte strategien være et uttrykk for voksesmerter.

Hva motivet er for å etterligne tradisjonell journalistisk praksis i form av deskriptiv nyhetsformidling vet kun aktørene selv. Det er likevel bekymringsverdig at de alternative mediene pakker inn tilsynelatende objektive saker med et ensidig negativt fokus på innvandring og sprer dem i sosiale medier som ”nyheter” – en sjangerbetegnelse forbundet med begreper som balanse og upartiskhet.

De gule vestene fremsto som en lederløs bevegelse, i stor grad organisert via grupper på Facebook. Men er en velfungerende offentlighet forenlig med en dominerende rolle for sosiale medier? I forbindelse med at Cass Sunstein ble tildelt Holbergprisen, presenterte Dag Elgesem denne tenkerens resonnementer og advarsler rundt ekkokamre og polarisering.

Man hører ofte at USA er sterkt polarisert, men hva med Norge? En ny studie av Erik Knudsen som han omtalte på Medborgerpanelets blogg viste at situasjonen her kanskje ikke er så ulik den amerikanske: “Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.”

Tilstanden i offentligheten har vi forsøkt å belyse gjennom flere artikler: Anine Kierulf etterlyste i et intervju at skolen lærer elevene å håndtere saklig uenighet. Jostein Gripsrud belyste i et essay hvordan dagens diskusjoner om offentligheten kan tjene på et historisk perspektiv – noe boken Allmenningen og prosjektbloggen Offentlighetens historie var bidrag til. En ny studie pekte på hvordan Instagram kan fungere som en ny arena for meningsdannelse. Og vi presenterte flere bidrag fra et forskningsprosjekt om offentlighet og migrasjon.

De tradisjonelle mediene er fortsatt offentlighetens viktigste institusjoner, men hvordan står det til med borgernes tillit? En stor undersøkelse viste at nordmenn fortsatt har høy tillit til mediene, men det er klare forskjeller mellom folk på høyre- og venstresiden. Et originalt perspektiv på tillit og medier ble presentert av tre medieforskere fra Universitetet i Bergen: Hva forbinder folk selv med tillit? Et av resultatene var en oversett ideologisk dimensjon.

Spredningen av feilaktig informasjon eller “falske nyheter” er i noen tilfeller bevisste forsøk på å bryte ned tilliten til mediene og skade offentligheten. Åsa Wikforss har skrevet bok om temaet og utdypet sine synspunkter i intervju med Vox Publica.

I 2018 startet vi to nye faste innslag: En ukentlig oversikt over norske og internasjonale medienyheter sammenstilt av informasjonstjenesten medienorge, og en ny blogg kalt Teknologibloggen som presenterer forskning på teknologi, medier og offentlighet.

De fem mest leste artiklene i 2018

• Simon Fontvieille: «Det er slutt for den vestlige middelklassen»
• Dag Elgesem: Cass Sunstein: Slik skader sosiale medier demokratiet
• Hanne Vindenes Valkner: Barnas privatliv selges til høystbydende
• Erik Knudsen, Magnus Hoem Iversen og Silje Nygaard: Dette betyr «tillit til mediene» for folk
• Erik Knudsen: Polariseringen er personlig: Vi misliker velgerne til partier vi er uenig med

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2018.

De fleste husker nok at det var Sophie Elise Isachsen som satte palmeolje i Freias påskeegg på dagsorden. Ved hjelp av et blogginnlegg hvor hun informerte om at de populære sjokoladeeggene inneholdt palmeolje skapte hun enorme debatter, og fikk Rema 1000 til å boikotte salg av eggene.

Mange har kanskje også fått med seg Ulrikke Falchs kamp mot kroppspress og for feminisme, hvor hun på Instagram publiserer bilder av seg selv i svært lite høytidelige settinger – sammen med politiske budskap. 

I tillegg til ytringene i sosiale medier har det blitt stadig vanligere at disse aktørene også gir ut populære bøker basert på sine erfaringer og meninger. Vi ser altså at de har potensielt stor påvirkningskraft, og mulighet til å få folk til å engasjere seg i ulike tema.

Influencernes aktivitet har vært mye diskutert de siste årene. På grunn av den antatte påvirkningen de har på unge mediebrukere, har disse diskusjonene hatt en negativ undertone. Men trenger påvirkningen kun å være negativ?

Instagram som arena for politisk meningsdannelse

I lys av funnene fra min masteroppgave Instagram som arena for politisk meningsdannelse (2018), argumenterer jeg for at influencerne kan anses som opinionsledere, og dermed kan ha en positiv innvirkning på sine følgere. Samtidig mener jeg at influencere ikke nødvendigvis er et nytt fenomen, men heller er opinionsledere som bruker sosiale medier som arena for å nå ut med sine meninger.

En influencer er en helt vanlig internettbruker som får store følgerskarer på blogger eller i sosiale medier på grunn av sine tekstlige eller visuelle delinger, ofte fra eget hverdagsliv (Abidin, 2016). Begrepet «opinionslederskap» kommer fra teorien om tostegshypotesen som handler om at massekommunikasjon foregår som del av en sosial struktur hvor budskapet ofte går innom et mellomledd – opinionsledere – før det når mottakerne (Lazarsfeld m.fl., 1944). Altså går teorien ut på at «folk flest» ikke får avgjørende informasjon fra politikere eller mediene, men fra folk i nærmiljøet.

I min masteroppgave om Instagram som arena for politisk meningsdannelse undersøkte jeg blant annet hvordan influencere på Instagram kunne påvirke følgernes politiske meningsdannelse.

Jeg gjennomførte en innholdsanalyse for å undersøke hvordan denne aktiviteten foregikk på Instagram. Profilene til seks ulike influencere på Instagram ble analysert. Her analyserte jeg bilder, bildetekst, eventuelle videoer, så på kommentarfeltene, profilteksten og profilene som helhet for å få et innblikk i hvordan influencerne kommuniserte med sine følgere. Jeg analyserte Instagram-poster med tema som kroppspress og selvfølelse, rasisme, voldtekt, dyrs rettigheter og barns lidelse som følge av krig.

I tillegg gjennomførte jeg ti dybdeintervjuer med informanter i alderen 18–29 år, hvor det var én mann og ni kvinner. Alle informantene fulgte minimum én av de seks influencerne som var utgangspunkt for innholdsanalysen, og alle benyttet Instagram daglig.

Identitetspolitikk og identifikasjon

Innleggene hadde både hverdagslig og politisk karakter. Noen ganger blandet, noen ganger adskilt. De politiske innleggene må i hovedsak anses for å være kulturelt politiske innlegg, sett ut ifra teorien om kulturelt medborgerskap. Dette på grunn av deres tilknytning mot hverdagen, og deres identitetspolitiske innhold. Typiske identitetspolitiske tema er ifølge Nancy Fraser (1995: 82) feminisme, homofili og rasisme.

Innleggene ble knyttet mot den identiteten hver enkelt Instagram-bruker hadde opparbeidet seg utad. Dette gjorde at følgerne kunne kjenne igjen hvem som hadde publisert innleggene bare ved å bla forbi dem. Akkurat denne tilknytningen til hverdagsaktuelle temaer og til influencernes egen opparbeidede identitet, viste seg å være viktig.

For Ulrikke Falch, som benytter seg av en virkelighetsnær, lite estetisk fremstillingsmåte, var det lett å fremstå som troverdig for følgerne. Dette fordi følgerne enkelt kunne kjenne seg igjen i det som ble presentert, en viktig faktor for å videre klare å skape engasjement.

Ved å presentere temaer følgerne klarer å relatere til sin egen hverdag, og videre gi dem mulige måter å handle på, klarer influencerne – i varierende grad – å skape både engasjement og handling blant sine følgere.

Dette ser vi for eksempel i Ulrikke Falchs innlegg hvor hun i sin kamp for feminisme tar et oppgjør med kroppspress. Bildet viser en hverdagslig situasjon, hvor Falch opptrer tilsynelatende usminket og tilfeldig kledd. Dermed blir influencernes politiske budskap en del av den identiteten de formidler, og noe følgerne kan identifisere seg med.

Kilde til informasjon om saker og standpunkt

Som nevnt fulgte alle informantene minimum én av seks influencere som var utgangspunkt for innholdsanalysen. De to influencerne som ble fulgt av flest av informantene, og som også oftest ble trukket frem som eksempler var Ulrikke Falch og Sophie Elise Isachsen. At influencerne har stor påvirkning ble tydelig når informantene uttrykte at disse aktørenes profiler ble benyttet til å finne informasjon om saker.

I tillegg fortalte flere av dem at de undersøkte hvilke standpunkt influencerne tok i ulike saker, for så å bestemme hva de selv mente. Det viste seg at influencerne rammer inn sakene og omformer budskapene slik at de fremstår som mer relevant og forståelig for følgerne. Temaene blir presentert av noen med like interesser som mottakerne selv, og som også ofte befinner seg i samme aldersgruppe som dem.

Dette gjør at det fremstår nærere enn det ville gjort hvis det samme ble presentert av en fremmed journalist i en avis. Måten influencerne vinkler sakene på og skaper rammer rundt dem, bidrar til at følgerne deres legger merke til aktuelle saker eller temaer de kanskje ikke hadde fattet interesse for ellers.

Følgerne ble «kjent» med influencerne ved at de fulgte dem tett over lengre tid. På denne måten fikk de et bilde av hvilke meninger hver influencer hadde. På grunnlag av dette kunne følgerne avgjøre hvorvidt de stolte på det som ble fortalt.

Noen av informantene i min undersøkelse sa at de kunne adoptere synet til spesifikke influencere i en sak, uten å vite noe særlig om verken saken eller motargumentene. Dette fordi de følte de kjente dem så godt at de følte seg trygg på at de var enig med dem. Det ser vi blant annet ut ifra en av informantenes uttalelser:

[…] Og så er det ofte jeg lar meg påvirke av hvis det er noen eh… altså, hvis det er noen jeg følger, det kan være kjendiser, men det kan også være venner, som har ytret noe om den saken, så kan jeg ganske ofte hoppe på samme side, iallfall frem til det motsatte er bevist. Eh… og høre den siden, så det blir nok, det blir mye partisk det jeg får inn. Fordi at jeg ikke går direkte til, eh, avisene og leser derfra. Mhm. — Katrine, informant

Dette kan minne om de situasjonene hvor vi går til en venn vi stoler på for å få råd eller informasjon. For mennesker med en travel hverdag kan dette være en måte å klare å holde seg oppdatert på.

Det viser at på grunn av måten influencerne inviterer følgerne til å bli kjent med seg og sine holdninger, kan de i noen tilfeller påvirke folks meninger i like stor grad som nære familiemedlemmer. Influencerne blir nærmest som venner følgerne oppsøker for råd og tips. De tar rollen som opinionsleder. 

Identifikasjon og autentisitet viktig for opinionslederskap

Det var flere faktorer som var viktig for at influencerne skulle få denne rollen, som kan minne om opinionslederskap. Identifikasjon var en av disse faktorene. Flere av informantene i undersøkelsen snakket om at de kjente seg igjen i det som ble publisert på Instagram.

Det kunne være identifikasjon med stilen, for eksempel ved at noe ble oppfattet som usensurert eller hjemmesnekret. På den måten virket det virkelighetsnært, og var lett for informantene å relatere til.

Det er jo en veldig sånn usensurert. Du hører lydene når du tråkker liksom, det er veldig sånn, du hører musikken i bakgrunnen, og veldig sånn hjemmesnekra da, og veldig lite ehm… lite profesonelt. Og det tror jeg er en del av stilen, og det er definitivt sånne ting som man kommer kanskje litt sånn gjenkjennelses identifiserer seg med henne når det er så uprofesjonelt, og dårlig lys, og ganske sånn stygg settig da (ler). Det virker mer gjenkjennbart enn det ville gjort om det ikke var sånn. — Frida, informant

Flere av informantene uttalte at det virket mye mer ekte hvis det var relaterbart. Også tema eller innholdet i innleggene var noe informantene kunne føle gjenkjennelse av. Særlig følelsen av fellesskap i saker som informantene opplevde at angikk dem, bidro til å skape identifikasjon. Slik fikk informantene en form for bekreftelse på at det de selv mente var «riktig».

En av informantene poengterte at et innlegg som handlet om kvinners rettigheter i Saudi-Arabia ikke fanget interessen hennes på samme måte som andre ting, slik som “homofili og sånne type ting”.  Hun sa:

Jeg tror ikke det er det folk vil ha på Instagram. Og det er jo tross alt til siste slutt vi som bestemmer hva vi vil ha. Men hun har jo 235 likerklikk på innlegget, og en kommentar ser det ut som. Jeg vet ikke hva hun har på de andre innleggene sine, men i forhold til et innlegg hvor man gjerne skriver om noe annet da, homofili eller sånne type ting, så ville nok det kanskje hatt litt mer interesse, fordi at det er en veldig, det er en sak som angår oss her i Norge. Det der er ikke en sak som angår oss her i Norge. […] Jeg tenker det må være nært enten geografisk eller følelsesladd. Og da kan det gjerne være nært i den forstand at man, at det relaterer til noen man har opplevd da, for eksempel. Homofili, det er jo verden over, selvfølgelig, men veldig i Norge. Det er i Norge og. Disse skytemassakrene som er i USA, selvfølgelig påvirker det oss i Norge, vi har jo hatt Utøya. Men kvinner kan kjøre bil i Norge. Kvinner har alltid kunnet kjøre bil i Norge. Så det blir liksom sånn, det må være enten geografisk eller følelsesladd for at det skal nå frem til noen på Instagram. For det er ikke egentlig ment til å skulle være en nyhetskanal. — Mia, informant

Å klare å holde seg til det følgerne så på som relevante politiske tema i den norske offentligheten og å uttrykke seg om ting man selv har et grunnlag for å uttale seg om, var også viktig for hvor stor troverdighet influencerne hadde. En av informantene valgte å bruke Sophie Elise Isachsen og Ulrikke Falch som eksempler. Hun snakker først om Isachsen:

[…] ja, det er veldig fascinerende når du ser på Instagram-profilen, det er… det er en slags kompleksitet som jeg synes er veldig fascinerende der, over at det går an å på en måte posere så seksuelt i ingen klær omtrent, til å så skulle delta på debatter og hevde at du er seriøs og en stemme. Altså.. jeg synes den.. og jeg sier ikke nødvendigvis at man ikke skal kunne gjøre begge deler. Jeg bare synes at det er veldig, altså, Ulrikke Falch har en veldig tydelig, hun har valgt på en måte en veldig tydelig der hun sier at “dette er meg”, mens jeg føler at Sophie Elise er en mix av roller. — Katrine, informant

Her ser vi at Ulrikke Falch anses som autentisk fordi hun har en klar linje for hvordan hun formidler sin identitet. Det virker som det for informantene er vanskeligere å få grep om den identiteten Sophie Elise formidler.

Dermed tillegges Falch rollen som autentisk mens Sophie Elise ikke gjør det. Falch lykkes altså bedre med sine virkemidler, til tross for at begge formene for presentasjon av egen identitet er bevisste presentasjoner.

I tillegg til disse faktorene ønsket informantene en form for oppfordring eller måte å bidra på. Hvis dette manglet kunne det oppstå usikkerhet og følelse av hjelpeløshet. En av informantene ga uttrykk for at hun synes det var vanskelig å forholde seg til informasjonen når hun ikke fikk en konkret beskjed om hva hun skulle gjøre med den.

Dermed blir influencerne som en guide som hjelper følgerne i retning mot «riktig» handling. En kunnskapsrik «venn» som hjelper dem å finne frem i jungelen av informasjon og valgmuligheter.

Konsekvenser for meningsdannelse

Demokratiet er avhengig av at også de unge bruker stemmeretten sin. Denne gruppen er blant de som leser minst nyheter, og som også er minst politisk aktiv. Dermed blir andre kanaler viktige for politisk meningsdannelse.

Undersøkelsen viser at Instagram kan være en sentral arena når det kommer til meningsdannelse for unge borgere. Spesielt viktig var altså forholdet mellom influencer og følger, et forhold som nærmest kan anses som vennskap. Følgerne opparbeider seg god kjennskap til influencerne ved å følge dem tett, og de får godt grep om meningene deres. På denne måten kan de plassere seg selv og sine meninger i forhold til disse aktørene.

Dermed mener jeg at influencerne kan anses som opinionsledere. De er aktører som deler av sin kunnskap, og som påvirker andres meninger ved å dele denne kunnskapen. Følgerne deres er opptatt av hva de mener, og kan også tidvis adoptere meningene deres uten noen form for kritisk blikk. 

Dette er positivt i den grad at følgerne kan innhente informasjon og tolkninger av tema som de gjerne ikke hadde fått andre steder. De kan fatte interesse for tema de kanskje ikke hadde blitt interessert i hvis de leste dem i en avis, og de kan bli informert om hendelser de ellers ville oversett.

Likevel finnes det flere problematiske aspekter ved dette. Når informantene tar det de leser for å være sannheter uten å se på det med kritiske øyne, hopper de over et viktig ledd i den meningsdannende prosessen.

Samtidig ser vi at de ved å være svært selektive rundt hva som interesserer dem risikerer å gå glipp av viktige tema. På denne måten eksponeres de for ting de allerede har opparbeidet seg en mening om, eller ting som på en eller annen måte står dem nært. Andre saker velges bort, eller fanger ikke en gang oppmerksomheten deres.

Til tross for farene ved influencernes påvirkning på disse unge menneskene, velger jeg å se på det som positivt. For dem som ikke leser nyheter eller holder seg oppdatert på hva som skjer i samfunnet kan informasjonen de får via influencere gi dem et grunnlag for videre interesse og engasjement. For dem som leser nyheter og holder seg oppdatert, kan det være et godt supplement til det de får med seg i andre kanaler.

Jeg mener derfor at influencerne fungerer som opinionsledere, og at dette kan ha en positiv effekt på unge borgere. Likevel er det viktig å være kritisk til hva som deles, og hvordan følgerne videre benytter seg av dette.

Litteratur:

Abidin, Crystal (2016), «Aren´t These Just Young, Rich Women Doing Vain Things Online?»: Influencer Selfies as Subversive Frivolity. Social media + society. April-June 2016: 1–17.

Fraser, Nancy (1995), From redistribution to Recognition? Dilemmas of Justice in a ‘Post- Socialist Age’. ProQuest, Vol. 0, Issue 212, London.

Lazarsfeld, Paul F; Berelson, Bernard & Gaudet, Hazel (1944), The people‘s choice. How the voter makes up his mind in a presidential campaign. New York, Duell, Sloane and Pearce.

Bakgrunnen for beslaget var at Televerkets avdeling på Hamar hadde rapportert om at slikt utstyr var i bruk uten at konsesjon var gitt, og at forhandleren dermed hadde overtrådt telegrafloven, som hadde stått urørt siden 1930. Den inneholdt forbud mot å eie eller være i besittelse av «avsendere og mottakere av meddelelser, toner, tegn, billeder og lignende ad elektronisk vei», så lenge utstyret ikke var tillatt gjennom kringkastingsloven.

Derfor var de 123 utenlandske tv-kanalene som innen utgangen av 1984 var gjort tilgjengelig via den nye parabolteknologien, ulovlige å motta, med hjemmel i en 85 år gammel bestemmelse. 

Ny infrastruktur for offentligheten 

Da Stortinget bare noen måneder etter aksjonen på Gjøvik åpnet for salg og bruk av parabolantenner for mottak av utenlandske fjernsynsprogrammer, ble avgjørelsen karakterisert som «eit av dei viktigaste mediepolitiske vedtaka den seinare tid» (Haakon Blankenborg, Ap, Stortinget, 1984). 

Selv politikerne som stemte for lovendringen, var overrasket: «Hvis noen hadde fortalt meg for bare kort tid siden at en enstemmig samferdselskomite ville gå inn for den nå foreslåtte tillatelsen for privatpersoner til fritt å kjøpe parabolantenner, ville jeg trodd vedkommende hadde sett for mange science fiction-filmer på Sky Channel», uttalte Anders C. Sjaastad fra Stortingets talerstol. 

Dette var langt fra en overdrivelse. Den teknologiske infrastrukturen som tegnet opp de geografiske og kulturelle grensene for vår offentlighet, ble i løpet av svært kort tid endret for godt. 

Kringkastingsmonopolet hadde vart i nesten femti år. I disse tiårene hadde først NRKs eneste radiokanal, og så NRKs eneste tv-kanal, vært sentrale, samlende deler av offentlighetens infrastruktur. Alle som lyttet til radio eller så tv, opplevde det samme. Hvis noen på jobben diskuterte en tv-debatt fra dagen før, kunne det bare dreie seg om én debatt. Refererte en klassekamerat til en spenningsserie, ja, så var det ikke tvil om hvilken serie det var. Den felles referanserammen kringkastingen hadde skapt – både politisk og kulturelt – kom til å miste noe av sin kraft utover på 1980-tallet.

Liberaliseringens tvetydighet 

Kringkasting i Norge var ikke-kommersiell, nasjonal, og underlagt politiske krav til programprofil og ‑innhold. Monopolet gikk i oppløsning som følge av helt motstridende krefter. 

Nedenfra kom lokale initiativer, gjerne knyttet til utdanningsinstitusjoner, til nynorskbevegelsen og til menigheter. Disse ønsket å bruke kringkastingsmediene i det lokales tjeneste. Utenfra kom internasjonale initiativer, som beskrevet av Aps representant Haakon Blankenborg: 

«Opninga for dei såkalla parabolantennene for individuelt mottak av utanlandske fjernsynsprogram frå satellitt vil endre fjernsynstilbodet for mange nordmenn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vurdering av kvaliteten på det ein da kan ta imot etter det nye regelverket. Eg skal i denne samanhengen berre nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blanda drops» som vil falle ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demokratisering vi no er vitne til, ei demokratisering i den forstand som komiteen er inne på, nemleg at større delar av landet no kan nyte godt av dei tilboda frå utlandet som finst, på godt og vondt.» (Stortinget, 1984)

Ap-representanten satte her ord på liberaliseringens tvetydighet: en skepsis til frislippet, en frykt for hva som nå kunne ramme publikum og hva det kunne føre til, men samtidig et uttalt håp om demokratisering, om spredning til alle. 

Håpet om demokratisering var i debatten ikke minst knyttet til framveksten av nye stemmer i distriktene, som kontrast til NRKs sentraliserte opplysning. 

Da Stortinget debatterte parabolantenner, var allerede monopolet formelt oppløst. Etter valget i 1981 inntok Kåre Willoch Statsministerens kontor. Før året var omme, var lovnadene fra valgkampen og ideene fra mange års utredning og utprøving realisert: Kulturminister Lars Roar Langslet åpnet for både nærradio og tillatelse til å videresende utenlandsk tv i kabelnett. 

For høyreregjeringen var motivasjonen klar: «større allsidighet og variasjonsbredde i kringkastingstilbudet, skjerpet kvalitetsbevissthet, videre ytringsfrihet, og større valgmulighet for den enkelte», som Langslet formulerte det under pressekonferansen før jul det året (sitert i Dahl og Bastiansen, 2000: 337). 

Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn 

Liberaliseringen skulle føre til mangfold. Variasjonsbredde ble det. Utover på 1990-tallet ble publikum brakt inn i tv-ruten på nye måter, særlig gjennom ulike nye underholdningsprogrammer.

En milepæl var da TVNorge, som hadde startet så smått på slutten av 1980-tallet, lanserte «Reisesjekken» i 1990, med Hallvard Flatland som programleder. Her skulle vanlige mennesker finne seg en kjæreste foran kamera – et forvarsel om den typen «intim-tv» som skulle komme de neste tiårene. 

Samtidig utviklet også journalistikken seg. Den skulle være undersøkende. I 1991 ble Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) dannet, og på tv fikk en slik journalistikk – eller det Henrik G. Bastiansen kaller «vaktbikkjefjernsynet» – etter hvert utfolde seg i egne programflater som «Dokument 2» på TV 2 og «Brennpunkt» hos NRK (Bastiansen, 2011). 

På 1990-tallet produserte disse redaksjonene en rekke avslørende dokumentarer, som også skapte kontroverser og dermed bidro til å utvide rommet for offentlig debatt. 

NRK i endring

Slutten på NRKs monopol betydde likevel ikke slutten på en sterk kringkastingspolitikk, og heller ikke slutten på ideen om en nasjonal, samlende offentlighet, konstituert av kringkastingsmediene. 

Utover på 1980-tallet, parallelt med framveksten av lokale initiativer, spredning av kabel- og satellitt-tv, nye programformer og reklame, endret også NRK seg. I 1984 kom P2, landets andre riksdekkende radiokanal. NRK bygde også ut i distriktene. 

Kontrasten var likevel stor til nærradioen. I 1983, etter ett år med nyordningen, var nærradio tema for en diskusjon på NRK.  Det ble vist en reportasje fra Stavanger, en by med to nærradiostasjoner – Radio Siddis og Radio Vest – som til sammen sendte 70–80 timer i uka, mer enn ti ganger det NRK kunne tilby lokalt. Kulturminister Langslet var meget fornøyd, og NRK-sjef Bjartmar Gjerde fryktet ikke konkurransen. 

Lytterstatistikk fra denne perioden i norsk kringkastingshistorie er mangelfull, men ifølge en undersøkelse Stavanger Aftenblad gjennomførte i 1983, var Stavanger en foregangsby når det gjaldt bruk av lokalradio: Hele 20 prosent var daglige lyttere av Radio Siddis, mens den kristne Radio Vest kunne skilte med 9 prosent daglige lyttere. 

Dette var oppsiktsvekkende tall sammenlignet med andre byer, der enkeltstasjoner ikke kom over 5 prosent oppslutning (Hågensen og Tollersrud, 1983:70ff). 

I reportasjen lovpriste en representant for publikum de nye kanalene, både for lett underholdning og aktuelt stoff. Den etablerte mediebransjen framsto imidlertid mer skeptisk: Redaktør Engwall Pahr Iversen i Rogaland Avis kalte i NRK-reportasjen nærradioen en «lekestue for amatører». Forklaringen på populariteten, mente Iversen, måtte ligge i at musikken «durer laus hele veien».

Demokratisering av eteren 

Det er ikke tvil om at nærradioen bidro til større mangfold i programformer og til en demokratisering av mediet både ved at flere nye stemmer slapp til, og at lokale saker nå kunne dekkes i detalj i mye større utstrekning. 

Da kringkastingsmediene fra 1920-tallet gradvis spredte sine signaler utover landet og gjorde det mulig for nasjonens periferi å knytte seg til maktens sentrum, oppsto en ny mulighet for borgerne til å oppleve og delta i den medierte offentligheten. 

Med lokal kringkasting ble også borgernes forbindelse til lokale maktsentra bedre, og selv om radioens form forutsatte at noen få kom til orde og mange lyttet, bidro likevel utviklingen til at langt flere fikk slippe til over eteren. 

Departementet var opptatt av å åpne opp kringkastingen, konkret håpet man at lokalradio skulle bidra til «økt trivsel» i nærmiljøet, og til at frivillige organisasjoner uten mulighet til å gi ut eget foreningsblad, kunne bruke radioen til formidling (Syvertsen, 1987). 

Da medieforsker Trine Syvertsen gjorde opp status for den kortsiktige effekten av monopolbruddet på midten av 1980-tallet, var inntrykket imidlertid noe blandet: Nye grupper hadde sluppet til blant konsesjonærene, men kommersielle aktører, etablerte avishus og politiske partier var også tungt til stede. 

Og selv om minoriteter – både nasjonale minoriteter, funksjonshemmede og «organiserte homofile» – fikk tak i lokalradiokonsesjoner, betydde ikke det at slike grupper, spredt over store deler av landet, nødvendigvis fikk en radikalt annerledes representasjon. 

Populærmusikk og amatører

Det som finnes av programanalyser fra den tidligste perioden, nyanserer også bildet av den nye typen kringkasting: Blant åtte kanaler som sendte i Oslo i 1983, var musikkandelen ikke særlig høyere enn det NRK kunne skilte med (43,3 prosent mot 40 prosent i NRK P1), men sjangrene som dominerte, var helt annerledes: 55 prosent kunne kategoriseres som pop, rock og disco. 

De to sistnevnte sjangrene figurerte ikke engang på NRKs liste ved inngangen til 1980-tallet, og pop utgjorde samlet 2,2 prosent av musikken på NRKs radiokanaler. Samtidig bidro lokalradioen til at mer norsk musikk kom på lufta (41 prosent norskandel mot NRKs 16,1 prosent i 1979). 

Nyheter var det imidlertid lite av på lokalradioen i Oslo i denne tidlige fasen: Kun 4 prosent av programinnholdet, mot i underkant av 20 prosent hos NRK i 1979. 

Stoffmiksen gjorde at det lokale kulturlivet ble vinnerne – de som i første rekke fikk en ny adgang til kringkastingsoffentligheten i denne perioden, var «rockebandet som har fått presset sin første plate, amatørrevyene på skoler og universiteter, de frie teatergruppene som utfordrer allmennheten med utradisjonelle oppsettinger: slike går gjerne presentasjonsrunder via fem–seks nærradiostudioer» (Hågensen og Tollersrud, 1983: 58). 

Avisredaktør Iversen hadde altså et poeng da han trakk fram populærmusikk og amatører som kjennetegn på de nye kanalene. Men å kunne høre det lokale rockebandet på radio hele uka bidro til å styrke offentligheten for kulturelle uttrykk som tidligere hadde måttet klare seg med platesalg og konserter. Lokalradioen var en «lekestue for amatører», men også en læringsarena. Mange av amatørene gikk videre og tok etter hvert mer sentrale plasser i offentligheten. 

Forsøker vi å forstå de nye kringkastingskanalene – både lokalradio og internasjonal tv – kun i lys av nyhetsformidling og som kanaler for politisk debatt, støter vi altså på et problem. Monopolbruddet representerte like mye et inntog av underholdning i kringkastingen, som et frislipp av impulser og uttrykk som tidligere ikke hadde kommet fram. 

Litteratur:

Dahl, Hans Fredrik og H.G. Bastiansen (2000): Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen. 

Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde S. Sundset og Trine Syvertsen (2010): TV – en innføring, Oslo: Universitetsforlaget.

Gripsrud, Jostein (1995): The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies. London: Routledge. 

Hågensen, Finn Ove og Tore Tollersrud (1983): Da monopolet sprakk: Nærradio I Norge, Oslo: Universitetsforlaget. 

Langslet, Lars Roar (2009): “Da NRK-monopolet sprakk», i Henrik G. Bastiansen mfl. (red.). Det elegante uromomentet. Oslo: Pax forlag. 

At slike representasjoner og forestillinger blir utfordret, er ikke nytt i norsk offentlighet. At det fremdeles er arbeid som gjenstår, kommer imidlertid til uttrykk blant annet ved “de skamløse jentene” sin tilstedeværelse og oppmerksomhet i offentligheten de siste par årene. Som Sumaya Jirde Ali belyste i NRKs “Torp” den 28. februar, er det særlig for henne – en minoritetskvinne med hijab – slik at hun blir redusert til “den innvandreren”. Senere har Ali også beskrevet hvordan både minoritetssamfunn og majoritetssamfunn ønsker å plassere henne i en “firkantet boks av forventninger”.

Det kan se ut til at det for det norske samfunnets del særlig er muslimske kvinner med hijab som opplever å bli brukt som representanter. Og det fra vidt ulike hold. For minoriteten kan de representere et moralsk riktig levesett, og “lydighet og dydighet”, som beskrevet av Ali i det nevnte intervjuet med journalist Ole Torp. For majoriteten kan hijabbrukere representere en undertrykkende og mannsdominert kultur.

Slike tilsynelatende uforenlige og totalt motstridende syn på hijab kan imidlertid se ut til å være i endring. Forestillinger om hijabbrukeren som representant for den ene eller andre sosiale virkeligheten, kan også se ut til å oppløses.

Sumaya Jirde Ali beskriver forventningsmønstrene rundt minoritetskvinner med hijab (skjermdump).

Undertrykkende forestillinger i endring?

I min studie av hijabdebatter i meningsstoffet til norske aviser i 2017, “Hijaben og “oss””, kom det frem at debattene i stor grad dreier seg om hvorvidt hijabbrukere faktisk er ofre eller ikke i dag. Det viser seg at enkelte deltakere i debatten opprettholder en klassisk orientalistisk og eurosentrisk linje, mens andre kjemper imot slike forestillinger. Av enkelte blir altså hijabbrukere fremdeles fremstilt som ofre, uopplyste og passive, mens andre debattanter yter betydelig motstand mot en slik fremstilling.

De sistnevnte vektlegger blant annet også hvordan nettopp slike forestillinger om en undertrykket hijabbruker i seg selv er det som kan føre til en mulig faktisk offerposisjon. Antakelsen om at minoritetskvinner med hijab er ofre, fører nemlig ifølge slike stemmer til at man ikke blir snakket til, kun om. Man forklarer altså hvordan hijabbrukere ikke blir snakket til på like premisser som andre, eller blir antatt å være selvbestemmende aktive aktører på lik linje med andre i samfunnet. Noen debattdeltakere mener at både minoritetens og majoritetens forventninger til minoritetskvinner med hijab legger grunnlaget for hvorfor man både blir oppfattet som, og faktisk opplever å være, et offer.

Slik blir altså ikke bare hijabens rolle i det norske samfunnet diskutert. Også selve debattens betydning, og fremstillingen av hijabbrukere, blir snakket om. En (re)forhandling kan altså se ut til å finne sted. Forståelser av “den muslimske hijabbæreren” som stakkarslig, undertrykket og kontrollert kan slik få konkurranse fra alternative perspektiver.

Nærmere et “oss” på tvers av ulikheter

Samtidig var de som tok til orde for slike perspektiver i hijabdebattene, oftest minoritetskvinner selv. Muslimske kvinner var altså de som oftest diskuterte sin egen offerrolle og posisjon i offentligheten – en diskusjon som spredte seg fra argumenter både for og imot minoritetsmiljøers undertrykkelse eller majoritetsmiljøers diskriminering, til kritikk av fordommer og forventninger fra begge leirer.

En slik deltakelse og tilstedeværelse fra minoritetens side i debatten om seg selv kan virke opplysende for majoriteten, men også føre til en følelse av aksept og deltakelse for minoriteten. I tillegg kan bruken av særlig den muslimske kvinnen som representant for minoritetskulturer i Norge bli utfordret.

Om man ser minoritetskvinner med hijab som ulike mennesker med like sammensatte identiteter som andre, og får representert slike forskjeller fra minoritetskvinner selv, kan vi bevege oss nærmere et samfunn fritt for stereotypier og skepsis til hverandre. Det kan problematisere vår forståelse av minoriteten som en fast størrelse, et enhetlig “dem”, og noe som står i kontrast til hva et “vi” er.

Samtidig viste studien tendenser til at “minoritetsmannen” var en marginal stemme i hijabdebattene sammenlignet med “majoriteten” og “minoritetskvinnen”. Om dette er en generell tendens i norske debatter om hijab, og i et større perspektiv – i den norske offentlige samtalen generelt – er noe mitt masterprosjekt ikke kunne gi svar på.

Deltakelse og representasjon er grunnleggende for at man skal kunne opprettholde et “vi” – et nasjonalt fellesskap på tvers av ulikheter – som legitimerer demokratiets virke og idealer. Denne følelsen må altså være til stede både for minoritet og majoritet. Gjennom at minoriteten deltar og representeres i demokratiet, kan ikke bare minoriteten kjenne aksept for at de er en del av fellesskapet, men majoriteten altså få bedre kjennskap til hvordan et “de” egentlig har mye til felles med et “jeg” eller et “vi”. Slik kan man bevege seg nærmere et “oss”, fra begge sider.

For den norske velferdsstatens legitimitet er dette også nyttig, da en fellesskapsfølelse kan gjøre det lettere å godta å måtte arbeide for at mennesker man aldri har møtt eller kommer til å møte skal kunne ha et sikkerhetsnett å falle i ved behov. Slik kan studiens funn av at minoritetsmannen har en betydelig mindre deltakelse enn de tre andre gruppene (minoritetskvinner, majoritetskvinner og majoritetsmenn), virke urovekkende, og være vel verdt å studere videre. Minoritetskvinnens posisjon er likevel oppløftende, da det tross alt er henne hijaben og debatten om den berører direkte.

«Som ung muslim i Norge er du både i en drakamp og i en spagat mellom to verdener,» skriver Ali i Aftenposten (skjermdump).

“En saklig islamkritikk”

Faktiske undertrykkende strukturer innad i visse minoritetsmiljøer kan også bli diskutert på en mer reflektert og nyansert måte når de som er berørt har den mest aktive rollen i debattene. Slik kan man muligens bevege seg nærmere løsninger også på dette feltet.

Disse tendensene i våre nylige hijabdebatter kan altså bøte på det Nancy Herz beskriver som destruktive tendenser i norske debatter om islam og muslimer i Norge:

“Ved å tillegge oss meninger vi ikke har og bruke oss i sine agendaer, gjør de det vanskelig for oss som ikke hater islam og muslimer å kritisere sider ved islam. I stedet må vi bruke mye tid og krefter på å si helt grunnleggende ting, som at vi forsvarer religionsfrihet og retten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil. De gjør det vanskelig for dem som er muslimer å rette blikket inn i sitt eget miljø, når de hele tiden må forklare og forsvare seg […] Den saklige islamkritikken er viktig. Men den konstante demoniseringen av muslimer i Norge i dag, særlig den mest synlige gruppen – muslimske jenter med hodeplagg – er ødeleggende både for samfunnsdebatten og for de individene det angår. Dette fører for eksempel til at de saklige og livsviktige debattene rundt hijabtvang, tvangsekteskap og ukultur overdøves av at unge muslimer må forsvare seg og sin tro” (Aftenposten 29. mars 2017).

Om det er slik at minoritetskvinner i større og større grad selv er ledende i debattene om islam og muslimsk kultur i Norge, kan vi altså vente oss en mer opplyst diskusjon om nettopp disse spørsmålene. Ved at hijabbrukere selv legger grunnlaget for hijabdebatter, og blir lyttet til fremfor snakket om, kan de også selv skjenne, kritisere og rette blikket innad, uten å frykte konsekvensene av å bli feiltolket inn i allerede etablerte forestillinger som måtte finnes hos majoriteten. Slik høynes ikke bare debattenes kvalitet siden det er de med mest innsikt i spørsmålene som ytrer seg. Vi unngår også en umuliggjøring av “selvransakelse” rundt de mer problematiske sidene man kan finne i enkelte muslimske miljøer i Norge i dag.

Begreper som “selvransakelse” i slik sammenheng kan også forvitre mer og mer, da man blir observant på hvordan en kultur eller æreskultur ikke kan anses som en uatskillelig del av minoritetskvinnens selv. Man kan oppdage at hijabbrukere også er individer med sammensatte personligheter og vekselvirkende tilknytninger til flere miljøer på en og samme tid. Slik kan de bli debattanter fremfor representanter.

Debattinnlegg av Fatema Al-Musawi i Aftenposten 25. april 2017 (skjermdump).

Man kunne altså tolke det dithen at likestillings-Norge er i ferd med å bevege seg enda et skritt i riktig retning – om det er slik at Kvinnens stilling som representant for ulike samfunn gradvis forsvinner. Slik behøver ikke en kvinne uten hijab, men med høye hæler og leppe-injeksjoner, å representere de vestlige fortapte, kapitalistiske mannsdominerte samfunn der kvinnen skal kikkes på, fremfor snakkes med. Og slik kan en kvinne med hijab bare være en borger, en advokat, en hundeoppdretter eller en vektløfter.

Min studie er ikke omfattende nok til å kunne konkludere så bastant, til tross for at det utvilsomt kan se ut til å være positive utsikter for minoritetskvinnens posisjon i norsk offentlighet fremover. I tillegg fremstår den tilsynelatende solfylte himmelen man kan tegne opp av slike resultater plutselig ikke så udiskutabelt lovende og uproblematisk likevel, minoritetsmannens beskjedne tilstedeværelse i debatten tatt i betraktning.

Media fokuserte fra første stund på verkets «avsløringer» fra privatsfæren, på forfatterens utlevering av seg selv og familien, av venner og forfatterkolleger. Særlig familien reagerte sterkt, og truet med søksmål. Et leserinnlegg i Klassekampen, signert «14 berørte familiemedlemmer», fastslo:

«Det er bekjennelseslitteratur og sakprosa vi snakker om, usannheter, feilaktige personkarakteristikker og utleveringer, som helt klart bryter med norsk lov.» (Klassekampen, 3.10.2009)

At det var nettopp Min kamp som gjorde Knausgård vidkjent, og ikke hans tidligere og kritikerroste romaner Ute av verden og En tid for alt, er trolig symptomatisk for tidens oppmerksomhetsøkonomi, der evnen og viljen til å «by på seg selv» er den høyeste valuta. Som Per Thomas Andersen (2012, s. 677) har påpekt: «I og med at romanserien hadde et føljetongpreg, ble det også i mediene skapt forventninger om nye utleveringer og skandaler i neste roman».

Og, kan vi legge til, i etterkant av utgivelsen av et nytt bind oppsøkte mediene omtalte personer for å få deres reaksjoner på Knausgårds framstilling av dem. I Dagbladet-oppslaget «Mitt liv som romanfigur», for eksempel, karakteriserte forfatterens tidligere norsklærer det som «noe i retning av en offentlig henrettelse» å bli beskrevet i negative ordelag i det første bindet.

Foto: editrrix cba

INTERNASJONAL SUKSESS: Karl Ove Knausgårds selvutleverende romanserie Min kamp har fått mye oppmerksomhet også internasjonalt. Her leser han fra den engelske oversettelsen ved Brooklyn Book Festival i 2012.

Debatten om virkelighetslitteratur blusset også opp i kjølvannet av Vigdis Hjorths Arv og miljø fra 2016. Romanen fiksjonaliserer navn og yrker, men i den påfølgende diskusjonen av boka framgikk det at karakterer og handling hadde tydelige paralleller til forfatterens biografi.

Ingunn Økland, kommentator og anmelder i Aftenposten, stilte spørsmål ved forfatterens litterære metode, og fant det særlig betenkelig at bokas hovedperson, gjennom psykoanalyse, kommer fram til at hun ble utsatt for incest i barndommen. Det mente Økland kastet «et mistankens lys» over Hjorths egen avdøde far.

Diskusjonen om virkelighetslitteratur har kretset rundt forholdet mellom etikk og estetikk, mellom kunst og liv, og for kritikerne hefter det noe opportunistisk ved den. På den ene siden søker virkelighetslitteraturen å vekke medias og publikums interesse ved åpent å annonsere eller mer subtilt antyde at karakterer og hendelser er «ekte»; på den andre siden holder den opp dikterisk frihet som skjold når fortellingens sannhetsgehalt eller etikk settes på prøve.

Dokumentar og skjønnlitteratur

Mens skjønnlitteraturen mer eksplisitt ser ut til å hente råstoff fra virkeligheten, har det også vært en tendens til at sakprosaen har latt seg inspirere av skjønnlitteraturen. Det oppsto en intens diskusjon om metode og etikk etter utgivelsen av Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul i 2002. Debatten har blusset opp med jevne mellomrom siden.

I Den nye litterære bølgen: Litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013 tar Jo Bech-Karlsen for seg ti norske dokumentarbøker, og mener å se at «de nye forfatterne har et mer bevisst, men også mer problematiserende, forhold til skillet mellom dokumentar og skjønnlitteratur» (Bech-Karlsen 2014: 16).

Interessen for virkelighetsframstillinger viser seg også i den digitale æraens egne formater. True crime-podcasten «Serial» ble en stor internasjonal suksess, likesom den dokumentariske Netflix-serien «Making a Murderer».

«Se og Hør for intellektuelle»

Tradisjonelle biografier og selvbiografier har også fått et oppsving, og det er liten tvil om at det er sensasjonspregede avsløringer som er best egnet til å skille seg ut i mediestøyen. Trond Kirkvaag og Ingebrigt Steen Jensen har for eksempel begge beskrevet en oppvekst med berømte og voldelige fedre; resepsjonen av Ingar Sletten Kolloens Svermeren (2003) var dominert av opplysningen om at Knut Hamsun lot seg sterilisere; medieomtalen av biografier om Alf Prøysen, Jan Werner Danielsen, Halldis Moren og Einar Førde har i stor grad handlet om temaer som seksuell legning og utroskap.

Frode Grytten karakteriserte i 2008 biografisjangeren som «Se og Hør for intellektuelle», og samme år skrev Arnhild Skre at en rekke nye biografier var blitt «mediemishandlet». Hun påpekte at bøker om sentrale skikkelser i norsk historie, som Thor Heyerdahl og Jens Chr. Hauge, gir omfattende og nyanserte beskrivelser av hovedpersonens liv og virke, samtidig som de plasseres i en større historisk sammenheng. Likevel er det sensasjonspregede opplysninger – mindre detaljer i mer mangefasetterte portretter – som blir hovedsaken i medias oppslag.

Det kan også tenkes at de selvbiografiske og selvutleverende trekkene i norsk skjønnlitteratur settes i sterkere relieff på 2000-tallet fordi det er så enkelt og fristende å relatere dem til en mer generell intimisering av offentligheten. Det er ikke bare bloggosfæren og sosiale medier som har stilt privatsfæren til skue; avisenes kronikksider er for eksempel klart mer preget av privatpersoner som deler sine tanker om egenopplevde utfordringer med slikt som foreldreskap, psykiske vansker, rusmisbruk, mobbing og voldtekt.

«Dagbokifisering» av offentligheten

Et annet nærliggende referansepunkt er reality-tv, ofte forstått som selve kroneksemplet på samtidens umåteholdne ekshibisjonisme og narsissisme. Sjangeren fikk sitt gjennombrudd i Norge i 2001 med TV Norges «Big Brother», og har siden avfødt en lang rekke svært populære konsepter der «virkelige» personer deltar som «seg selv» i mer eller mindre iscenesatte sammenhenger.

Det er ikke til å undres over at kommentatorer har sett virkelighetslitteraturen i sammenheng med slike mulige tegn på en omseggripende «dagbokifisering» av offentligheten. I Knausgård-koden kobler Eivind Tjønneland (2010:87) fascinasjonen for Min kamp til sosiologen Richard Sennetts forestilling om at vi befinner oss i et intimitetstyranni, der det ektefølte har fått forrang framfor det klartenkte.

Per Thomas Andersen trekker på sin side parallellen mellom Knausgårds seksbindsverk og reality-tv og sosiale medier:

«Prosjektet er i en viss utstrekning i slekt med nye privatiserende offentlighetsformer som tv-programmer à la «Big Brother», «Paradise Hotel» o.l., med internettsjangre som Facebook, blogg og Twitter.» (Andersen 2012: 677).

Ingunn Økland hevder at likhetstrekkene mellom litteraturen og det virkelige liv som vi møter til daglig i sosiale medier, snart vil gjøre virkelighetslitteraturen uinteressant: «Virkelighetslitteraturen truer med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater og selvopptatte bekjennelser», skriver hun i en kommentar i Aftenposten.

Klikkvennlig kulturjournalistikk

Det er lett nok å påvise at bruken av levende modeller på ingen måte er noe nytt litterært fenomen. Hvorvidt det er mer framtredende i dag, er vanskelig å vurdere. Ingunn Økland skriver at det er litteraturen som er «på villspor», og at «det er gått sport i å utlevere lett gjenkjennelige personer».

Det kan også tenkes at den sensasjonspregede klikkjournalistikken har bidratt til å øke oppmerksomheten om nettopp de aspektene ved en litterær utgivelse som spontant kan tirre og pirre, slik som pikante betroelser og skarpe karakteristikker av gjenkjennelige personer.

Kulturjournalistikkens interesse for sensasjonspregede opplysninger om kjente personer kan se ut til å henge sammen med hardere konkurranse om publikums oppmerksomhet. På avisenes nettsider konkurrer alle oppslag innbyrdes, og må hver for seg vekke leserens interesse.

Taper i kampen om publikums oppmerksomhet

I konkurransen om publikums oppmerksomhet har kulturkritikken vært taperen. Den er et eksempel på en journalistisk sjanger som har vist seg å generere lite trafikk for avisene:

«Jeg har jobba på nett i over ti år i Nordlys, og uansett hvor mye man satser på kultur og kritikk, så har det lavere oppslutning blant lesere», uttalte sjefsredaktør Helge Nitteberg i 2016 (sitert i Dagsavisen 2016). Senere samme år skrev kulturlederen i Romsdals Budstikke:

«Kulturstoff er taperen på nett. Skal jeg forsøke meg på en rangering, skårer lettbeint, folkelig og kjendispreget kulturstoff minst dårlig, deretter kulturnyheter/generelt kulturstoff, så forhåndsomtaler og etterhåndsstoff og aller dårligst: Kulturkritikk. Jeg vil anslå at anmeldelsene blir lest av mellom femti og hundre brukere i snitt på nett hos oss.» (sitert i Journalisten 2016)

Tallet på både anmeldelser og ansatte har da også falt. Størst oppmerksomhet fikk det da Verdens Gang høsten 2014 kunngjorde at man ville kutte drastisk i bokanmeldelsene. Avisen ville også redusere film- og musikkanmelderiet noe, mens kunstkritikken allerede hadde forvitret gradvis over flere år.

Konsekvensen er at avisene i enda større grad vier oppmerksomhet til den kulturen som allerede i utgangspunktet kan antas å treffe bredt, og at kritikken i større grad styres av forventet omsetning og publikumsinteresse, og i mindre grad av journalistiske vurderinger av kvalitet og relevans.

En arena for opplysning forsvinner

På kort sikt går det ut over synligheten og gjennomslagskraften til smalere verk og ukjente navn, slik som debutanter. De stemmene og perspektivene som ikke blir omtalt i de største fellesforaene, kan riktignok bli gjenstand for mer inngående debatt og analyse i ulike nisjemedier, men de tilskrives da en mer marginal posisjon i det nasjonale ordskiftet.

En rekke kjente forfattere gjorde opprør da VG annonserte at de skulle kutte ned på bokanmeldelsene til én i uken. Faksimile: Klassekampen, 23. oktober 2014.

På lengre sikt, derimot, er det mer som står på spill enn at utviklingen griper inn i virkningshistorien til enkeltverk. Når riksmedier konsentrerer seg om bøker, musikk og filmer med umiddelbar appell og stort salgspotensial, indikerer det implisitt at den øvrige kulturen er for spesielt interesserte.

Og omvendt: En mangfoldig kulturdekning i de største mediene signaliserer at et bredt spekter av kunstneriske og populærkulturelle uttrykk har, eller bør ha, mer allmenn interesse og betydning. Det er en motvekt mot tanken om at kritikken er et eget, avsidesliggende rom forbeholdt en engere krets, og inviterer inn de som ikke på egen hånd oppsøker diskusjoner om kunst og kultur.

Medienes dagsorden er med andre ord samferdselspolitikk for ideer og oppmerksomhet, idet den både kan opprette og oppheve forbindelser mellom større og mindre deloffentligheter.

Etter at VG annonserte planene om å nedskalere litteraturkritikken, uttalte nestleder i Kritikerlaget:

«Dette har også et demokratisk perspektiv. En arena for opplysning forsvinner. Når den tilgjengelige, folkelige kritikken blir borte blir den offentlige samtalen fattigere. Et kulturliv uten kritikk er bokstavelig talt et meningsløst kulturliv».

Det generelle poenget er altså at det ligger en risiko for at særlig nettjournalistikken setter seg fore å tilfredsstille publikums preferanser, og at ansvaret den har for også aktivt å forme den kollektive oppmerksomheten trer i bakgrunnen. Det gjelder ikke minst på nettsteder som oppdateres fortløpende, der det kan være vanskelig å se hvordan sakene er veid mot hverandre. Innstramminger og hard konkurranse er nærliggende forklaringer.

Klikkjakten blottstiller motsetningene mellom børs og katedral, mellom journalistisk praksis og journalistiske idealer. Det er likevel ingen grunn til å svartmale situasjonen.

Samtidig som det overveldende har sett opplagstallene stupe, har kvalitetsaviser som vektlegger politikk og kultur snarere enn kjendiseri og sensasjonspregede avsløringer – Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid – opplevd en sterk vekst på begynnelsen av 2000-tallet.

Utviklingen er symptomatisk for den norske offentligheten mer generelt i perioden fra år 2000 til i dag, hvor forestillinger om en demokratisk blomstringstid og oppløftende muligheter paradoksalt nok lever side om side med forestillinger om forfall og endetidstegn.

Litteratur

Andersen, Per Thomas (2012 [2001]), Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Bech-Karlsen, Jo (2014), Den nye litterære bølgen: Litteraritetog transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hestman, Ida Madsen (2016), Slår ring om kulturkritikken, Dagsavisen, 12. juli.
Journalisten (2014), Kutter i all kritikk, usignert artikkel, 11. november.
Journalisten (2016), Motløs eller motivert. Innlegg på Mediedebatt, udatert.
Klassekampen(2009), «Klassekampen, Schøitz og Knausgård», usignert leserinnlegg, 3. oktober.
Ramnefjell, Geir (2010), Mitt liv som romanfigur, Dagbladet, 21. januar.
Skre, Arnhild (2008), Medieløgner, Aftenposten, 20. november 2008.
Tjønneland, Eivind (2010), Knausgårdkoden. Et ideologikritisk essay. Oslo: Spartacus.
Wold, Bendik (2008), - Misforstått biografi-kritikk, Klassekampen, 14. januar.
Økland, Ingunn (2016), Vigdis Hjorth med feberhet incesthistorie, Aftenposten 10. september.
Økland, Ingunn (2016), Litteraturen er på villspor. Aftenposten, 24. september.

Diskusjonen om polarisering har ofte vært knyttet til amerikansk politikk, og Sunsteins bøker om polarisering er preget av at de er skrevet i en amerikansk kontekst. Men det er liten tvil om at problematikken med skarpere fronter i det politiske ordskiftet har blitt stadig mer aktuell også i Norge. En indikasjon på dette er at i år 2000 var ordet «polarisering» nevnt 55 ganger i norske medier, mens det i 2017 var det nevnt 1745 ganger. Nettets rolle i polariseringen er viet mye oppmerksomhet også i den norske debatten.

Jeg skal snart komme tilbake til hva Sunstein mener er drivkreftene bak polariseringen, men for å forstå Sunsteins tilnærming er det nødvendig å først se på hva han mener er problemet med polarisering. Selv om han i stor grad trekker på empirisk forskning, særlig eksperimentell psykologi, er Sunsteins anliggende normativt: han vil advare mot og forsøksvis identifisere tiltak som kan bidra til å dempe polariseringen. Sunstein er særlig bekymret for konsekvenser av mulighetene nettet gir for å filtrere ut informasjonen man ikke vil bli eksponert for. Sunstein peker i sin siste bok, #Republic: Divided democracy in the age of social media, på to idealer som han mener en demokratisk offentlighet bør strebe etter å oppfylle:

«First, people should be exposed to materials that they would not have chosen in advance. Unplanned, unanticipated encounters often involve topics and points of view that people have not sought out and perhaps find quite irritating – but that might change their lives in fundamental ways.”

“Second, many or most citizens should have a wide range of common experiences. Without shared experiences, a heterogeneous society will have a much more difficult time addressing social problems. People may even find it hard to understand each other. Common experiences, emphatically including the common experiences made possible by social media, provide a form of social glue.” (s. 6)

Det er disse betingelser for et velfungerende demokrati Sunstein er opptatt av. Han er bekymret for at disse idealene blir undergravet dersom folk i stadig større grad benytter seg av mulighetene som nettet og de sosiale mediene gir, til å filtrere ut informasjonen de ikke liker, slik at de bare møter informasjon som bekrefter de meningene de allerede har. Sunstein ser økt polarisering og fragmentering som et resultat av slik filtrering. Det er her Sunstein trekker inn resultater fra sosialpsykologi til å forklare polariseringen vi kan observere i tilknytning til sosiale medier.

Mekanismene bak polarisering i sosiale medier

Vi kan skille mellom polarisering som prosess og som resultat. I alminnelig språkbruk kan vi snakke om polarisering som en tilstand kjennetegnet av stor avstand mellom standpunkter, typisk kjennetegnet av fravær av dialog, negativ karakterisering av motparten, og av at partene avskriver hverandres synspunkter uten å gå inn i den andres argumenter. Men i den psykologiske litteraturen, som Sunstein trekker veksler på, er polarisering definert som en prosess hvor partene i en gruppediskusjon drives mot et mer ekstremt standpunkt som følge av diskusjonen:

«The term ‘group polarization’ refers to something simple: after deliberation, people are likely to move to a more extreme point in the direction to which the group’s members were originally inclined” (s. 68).

Denne effekten er veldig godt dokumentert gjennom en lang rekke eksperimenter gjort på alle mulige grupper, fra dommere til abortmotstandere. Sunstein har gitt et stort og verdifullt bidrag ved at han i en rekke bøker har oppsummert og vist relevansen resultatene fra denne forskningstradisjonen har, også for andre fag enn psykologi. Hans poeng er at denne forskningen kan hjelpe oss å forklare og forstå utfordringen med polariseringen vi ser i sosiale medier: folk som stort sett diskuterer på nettet med folk som de er nokså enig med i utgangspunktet vil ende opp med å mene det samme som før, bare i mer ekstrem form.

Sunstein har særlig fremhevet tre forslag til mekanismer som den sosialpsykologiske forskningen har foreslått som forklaringer på polarisering.

Den første forklaringen er knyttet til at en person som diskuterer et tema i en gruppe, gjerne vil fremme de argumentene han eller hun mener er mest overbevisende. Men hvis diskusjonen foregår i en gruppe der folk i utgangspunktet tenderer til å være enige, så vil det komme opp mest argumenter som går i retning av den posisjonen de allerede deler. Dette vil kunne styrke folk i deres oppfatning og drive gruppen i retning av en mer ekstrem variant av den posisjonen de delte i utgangspunktet.

Den andre forklaringen tar utgangspunkt i at folk er opptatt av ryktet sitt i en gruppe. Ofte har noen medlemmer av en gruppe mer status enn andre, og deres mening får derfor større vekt. En effekt vil ofte kunne være at medlemmer av gruppen som ikke deler deres syn lar være å fremme dette, fordi de ikke ønsker å bli oppfattet negativt av de med høyere prestisje. Dersom den dominerende stemmen i gruppen representerer et mer ekstremt standpunkt, vil resten av gruppen kunne følge etter. Dette har vært brukt til å forklare den såkalte «spiral of silence», det vil si at folk i en minoritetsposisjon ofte holder tilbake sitt syn.

En tredje viktig mekanisme er knyttet til gruppetilhørighet. Dersom man tilhører en gruppe med et synspunkt som er en viktig del av gruppens felles identitet, så vil den identitetsfølelsen styrkes gjennom å dyrke motsetningen til meningsmotstandere og dermed bidra til polarisering.

Sunstein presenterer et stort og variert sett av eksempler på likesinnede grupper som diskuterer på sosiale medier, som han bruker til plausibelt å argumentere for at det er gode grunner til å tro at mekanismer av den typen som sosialpsykologene har identifisert, også er i virksomhet på nettet.

Et av mange eksempler er blogging om klimaspørsmål, som er ekstremt polarisert. Dette er en del av nettdebatten jeg selv har studert¹. Vi vet at klimafornekterne lenker nesten utelukkende til hverandre og til kilder som støtter deres syn, det er noen kilder som er enormt dominerende i deres diskurs, og de har sin gruppeidentitet knyttet til avvisningen av enigheten om menneskeskapt global oppvarming. Polariseringen er i dette tilfellet asymmetrisk, siden de som deler konsensusen om menneskeskapt global oppvarming, ikke har avvisning av klimafornekterne som del av sin identitet som gruppe, selv om de avviser standpunktet.

Polarisering i skyttergraven

I forklaringen av polarisering er Sunstein mest opptatt av at folk som er enige med hverandre blir mer ekstreme gjennom å diskutere med hverandre. Derfor er også forslagene hans til tiltak for å motvirke polarisering, knyttet til å utvikle og promotere bruk av plattformer der folk kan møte ulike synspunkter. Men jeg mener han litt for ensidig fokuserer på utviklingen av ekkokammer som årsak til polarisering. For det første er det eksperimentell forskning som viser at folk kan bli mer polarisert også gjennom diskusjon med folk med et annet syn enn dem selv². Når deltakerne i slike eksperimenter blir konfrontert med synspunkt som er i konflikt med det de selv mener, så bruker de lenger tid til å tenke seg om enn hvis de møter synspunkter de deler. Men de bruker ikke den tiden til å reflektere over holdbarheten i argumentene til motparten, men til å mobilisere motargumenter. I eksperimenter utvikler deltakerne en mer ekstrem posisjon enn de ga uttrykk for ved starten av eksperimentet, og den sannsynlige mekanismen er at de gjennom aktiveringen av motargumenter blir mer fastlåst i sin egen posisjon. Hvis dette er riktig, er det en grunn til å tro at det ikke bare er fraværet av alternative synspunkter som driver polariseringen også på sosiale medier.

Det er også en god del forskning om bruk av medier på nettet som viser at selv om folk til en viss grad oppsøker kilder basert på ideologiske preferanser, så velger de ikke nødvendigvis aktivt bort alle kilder som presenterer alternative synspunkter. De fleste mediebrukere blir antakelig eksponert for en god del informasjon som utfordrer deres eget syn på politiske spørsmål.

Ingen bestrider at det politiske landskapet er mer polarisert enn tidligere, hvis vi tenker på polarisering som en beskrivelse av en situasjon der det er fastlåste posisjoner som ikke tar hverandres argumenter alvorlig. Spørsmålet er hvilke prosesser som ligger til grunn for en slik situasjon. Ekkokamre, som Sunstein fokuserer på, er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen.

I Norge har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at vår hjemlige nettdebatt har mer karakter av skyttergravskrig mellom folk med sterkt ulike syn, enn av debatter i ekkokamre³. ISF-forskerne finner at diskusjon både med meningsfeller og meningsmotstandere driver polarisering. Argumentet er ikke at ekkokamre ikke kan drive polarisering, men at polarisering også kan styrkes gjennom konfrontasjon med andre synspunkter. Og betydningen av gruppeidentitet, som Sunstein peker på som forsterker av polarisering, kan være med å styrke polariseringen også i skyttergravs-diskusjon mellom folk som er sterkt uenige.

Utvalgt litteratur

Bøker av Cass Sunstein om relaterte tema:

#Republic: Divided democracy in the age of social media. 2017. Princeton University Press.

Infotopia. How many minds produce knowledge. 2006. Oxford University Press.

Republic.com 2.0. 2007. Princeton Univeristy Press.

On Rumors: How falsehoods spread, why we believe them, what can be done. 2009. Princeton University Press.