Bakgrunnen for beslaget var at Televerkets avdeling på Hamar hadde rapportert om at slikt utstyr var i bruk uten at konsesjon var gitt, og at forhandleren dermed hadde overtrådt telegrafloven, som hadde stått urørt siden 1930. Den inneholdt forbud mot å eie eller være i besittelse av «avsendere og mottakere av meddelelser, toner, tegn, billeder og lignende ad elektronisk vei», så lenge utstyret ikke var tillatt gjennom kringkastingsloven.

Derfor var de 123 utenlandske tv-kanalene som innen utgangen av 1984 var gjort tilgjengelig via den nye parabolteknologien, ulovlige å motta, med hjemmel i en 85 år gammel bestemmelse. 

Ny infrastruktur for offentligheten 

Da Stortinget bare noen måneder etter aksjonen på Gjøvik åpnet for salg og bruk av parabolantenner for mottak av utenlandske fjernsynsprogrammer, ble avgjørelsen karakterisert som «eit av dei viktigaste mediepolitiske vedtaka den seinare tid» (Haakon Blankenborg, Ap, Stortinget, 1984). 

Selv politikerne som stemte for lovendringen, var overrasket: «Hvis noen hadde fortalt meg for bare kort tid siden at en enstemmig samferdselskomite ville gå inn for den nå foreslåtte tillatelsen for privatpersoner til fritt å kjøpe parabolantenner, ville jeg trodd vedkommende hadde sett for mange science fiction-filmer på Sky Channel», uttalte Anders C. Sjaastad fra Stortingets talerstol. 

Dette var langt fra en overdrivelse. Den teknologiske infrastrukturen som tegnet opp de geografiske og kulturelle grensene for vår offentlighet, ble i løpet av svært kort tid endret for godt. 

Kringkastingsmonopolet hadde vart i nesten femti år. I disse tiårene hadde først NRKs eneste radiokanal, og så NRKs eneste tv-kanal, vært sentrale, samlende deler av offentlighetens infrastruktur. Alle som lyttet til radio eller så tv, opplevde det samme. Hvis noen på jobben diskuterte en tv-debatt fra dagen før, kunne det bare dreie seg om én debatt. Refererte en klassekamerat til en spenningsserie, ja, så var det ikke tvil om hvilken serie det var. Den felles referanserammen kringkastingen hadde skapt – både politisk og kulturelt – kom til å miste noe av sin kraft utover på 1980-tallet.

Liberaliseringens tvetydighet 

Kringkasting i Norge var ikke-kommersiell, nasjonal, og underlagt politiske krav til programprofil og ‑innhold. Monopolet gikk i oppløsning som følge av helt motstridende krefter. 

Nedenfra kom lokale initiativer, gjerne knyttet til utdanningsinstitusjoner, til nynorskbevegelsen og til menigheter. Disse ønsket å bruke kringkastingsmediene i det lokales tjeneste. Utenfra kom internasjonale initiativer, som beskrevet av Aps representant Haakon Blankenborg: 

«Opninga for dei såkalla parabolantennene for individuelt mottak av utanlandske fjernsynsprogram frå satellitt vil endre fjernsynstilbodet for mange nordmenn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vurdering av kvaliteten på det ein da kan ta imot etter det nye regelverket. Eg skal i denne samanhengen berre nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blanda drops» som vil falle ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demokratisering vi no er vitne til, ei demokratisering i den forstand som komiteen er inne på, nemleg at større delar av landet no kan nyte godt av dei tilboda frå utlandet som finst, på godt og vondt.» (Stortinget, 1984)

Ap-representanten satte her ord på liberaliseringens tvetydighet: en skepsis til frislippet, en frykt for hva som nå kunne ramme publikum og hva det kunne føre til, men samtidig et uttalt håp om demokratisering, om spredning til alle. 

Håpet om demokratisering var i debatten ikke minst knyttet til framveksten av nye stemmer i distriktene, som kontrast til NRKs sentraliserte opplysning. 

Da Stortinget debatterte parabolantenner, var allerede monopolet formelt oppløst. Etter valget i 1981 inntok Kåre Willoch Statsministerens kontor. Før året var omme, var lovnadene fra valgkampen og ideene fra mange års utredning og utprøving realisert: Kulturminister Lars Roar Langslet åpnet for både nærradio og tillatelse til å videresende utenlandsk tv i kabelnett. 

For høyreregjeringen var motivasjonen klar: «større allsidighet og variasjonsbredde i kringkastingstilbudet, skjerpet kvalitetsbevissthet, videre ytringsfrihet, og større valgmulighet for den enkelte», som Langslet formulerte det under pressekonferansen før jul det året (sitert i Dahl og Bastiansen, 2000: 337). 

Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn 

Liberaliseringen skulle føre til mangfold. Variasjonsbredde ble det. Utover på 1990-tallet ble publikum brakt inn i tv-ruten på nye måter, særlig gjennom ulike nye underholdningsprogrammer.

En milepæl var da TVNorge, som hadde startet så smått på slutten av 1980-tallet, lanserte «Reisesjekken» i 1990, med Hallvard Flatland som programleder. Her skulle vanlige mennesker finne seg en kjæreste foran kamera – et forvarsel om den typen «intim-tv» som skulle komme de neste tiårene. 

Samtidig utviklet også journalistikken seg. Den skulle være undersøkende. I 1991 ble Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) dannet, og på tv fikk en slik journalistikk – eller det Henrik G. Bastiansen kaller «vaktbikkjefjernsynet» – etter hvert utfolde seg i egne programflater som «Dokument 2» på TV 2 og «Brennpunkt» hos NRK (Bastiansen, 2011). 

På 1990-tallet produserte disse redaksjonene en rekke avslørende dokumentarer, som også skapte kontroverser og dermed bidro til å utvide rommet for offentlig debatt. 

NRK i endring

Slutten på NRKs monopol betydde likevel ikke slutten på en sterk kringkastingspolitikk, og heller ikke slutten på ideen om en nasjonal, samlende offentlighet, konstituert av kringkastingsmediene. 

Utover på 1980-tallet, parallelt med framveksten av lokale initiativer, spredning av kabel- og satellitt-tv, nye programformer og reklame, endret også NRK seg. I 1984 kom P2, landets andre riksdekkende radiokanal. NRK bygde også ut i distriktene. 

Kontrasten var likevel stor til nærradioen. I 1983, etter ett år med nyordningen, var nærradio tema for en diskusjon på NRK.  Det ble vist en reportasje fra Stavanger, en by med to nærradiostasjoner – Radio Siddis og Radio Vest – som til sammen sendte 70–80 timer i uka, mer enn ti ganger det NRK kunne tilby lokalt. Kulturminister Langslet var meget fornøyd, og NRK-sjef Bjartmar Gjerde fryktet ikke konkurransen. 

Lytterstatistikk fra denne perioden i norsk kringkastingshistorie er mangelfull, men ifølge en undersøkelse Stavanger Aftenblad gjennomførte i 1983, var Stavanger en foregangsby når det gjaldt bruk av lokalradio: Hele 20 prosent var daglige lyttere av Radio Siddis, mens den kristne Radio Vest kunne skilte med 9 prosent daglige lyttere. 

Dette var oppsiktsvekkende tall sammenlignet med andre byer, der enkeltstasjoner ikke kom over 5 prosent oppslutning (Hågensen og Tollersrud, 1983:70ff). 

I reportasjen lovpriste en representant for publikum de nye kanalene, både for lett underholdning og aktuelt stoff. Den etablerte mediebransjen framsto imidlertid mer skeptisk: Redaktør Engwall Pahr Iversen i Rogaland Avis kalte i NRK-reportasjen nærradioen en «lekestue for amatører». Forklaringen på populariteten, mente Iversen, måtte ligge i at musikken «durer laus hele veien».

Demokratisering av eteren 

Det er ikke tvil om at nærradioen bidro til større mangfold i programformer og til en demokratisering av mediet både ved at flere nye stemmer slapp til, og at lokale saker nå kunne dekkes i detalj i mye større utstrekning. 

Da kringkastingsmediene fra 1920-tallet gradvis spredte sine signaler utover landet og gjorde det mulig for nasjonens periferi å knytte seg til maktens sentrum, oppsto en ny mulighet for borgerne til å oppleve og delta i den medierte offentligheten. 

Med lokal kringkasting ble også borgernes forbindelse til lokale maktsentra bedre, og selv om radioens form forutsatte at noen få kom til orde og mange lyttet, bidro likevel utviklingen til at langt flere fikk slippe til over eteren. 

Departementet var opptatt av å åpne opp kringkastingen, konkret håpet man at lokalradio skulle bidra til «økt trivsel» i nærmiljøet, og til at frivillige organisasjoner uten mulighet til å gi ut eget foreningsblad, kunne bruke radioen til formidling (Syvertsen, 1987). 

Da medieforsker Trine Syvertsen gjorde opp status for den kortsiktige effekten av monopolbruddet på midten av 1980-tallet, var inntrykket imidlertid noe blandet: Nye grupper hadde sluppet til blant konsesjonærene, men kommersielle aktører, etablerte avishus og politiske partier var også tungt til stede. 

Og selv om minoriteter – både nasjonale minoriteter, funksjonshemmede og «organiserte homofile» – fikk tak i lokalradiokonsesjoner, betydde ikke det at slike grupper, spredt over store deler av landet, nødvendigvis fikk en radikalt annerledes representasjon. 

Populærmusikk og amatører

Det som finnes av programanalyser fra den tidligste perioden, nyanserer også bildet av den nye typen kringkasting: Blant åtte kanaler som sendte i Oslo i 1983, var musikkandelen ikke særlig høyere enn det NRK kunne skilte med (43,3 prosent mot 40 prosent i NRK P1), men sjangrene som dominerte, var helt annerledes: 55 prosent kunne kategoriseres som pop, rock og disco. 

De to sistnevnte sjangrene figurerte ikke engang på NRKs liste ved inngangen til 1980-tallet, og pop utgjorde samlet 2,2 prosent av musikken på NRKs radiokanaler. Samtidig bidro lokalradioen til at mer norsk musikk kom på lufta (41 prosent norskandel mot NRKs 16,1 prosent i 1979). 

Nyheter var det imidlertid lite av på lokalradioen i Oslo i denne tidlige fasen: Kun 4 prosent av programinnholdet, mot i underkant av 20 prosent hos NRK i 1979. 

Stoffmiksen gjorde at det lokale kulturlivet ble vinnerne – de som i første rekke fikk en ny adgang til kringkastingsoffentligheten i denne perioden, var «rockebandet som har fått presset sin første plate, amatørrevyene på skoler og universiteter, de frie teatergruppene som utfordrer allmennheten med utradisjonelle oppsettinger: slike går gjerne presentasjonsrunder via fem–seks nærradiostudioer» (Hågensen og Tollersrud, 1983: 58). 

Avisredaktør Iversen hadde altså et poeng da han trakk fram populærmusikk og amatører som kjennetegn på de nye kanalene. Men å kunne høre det lokale rockebandet på radio hele uka bidro til å styrke offentligheten for kulturelle uttrykk som tidligere hadde måttet klare seg med platesalg og konserter. Lokalradioen var en «lekestue for amatører», men også en læringsarena. Mange av amatørene gikk videre og tok etter hvert mer sentrale plasser i offentligheten. 

Forsøker vi å forstå de nye kringkastingskanalene – både lokalradio og internasjonal tv – kun i lys av nyhetsformidling og som kanaler for politisk debatt, støter vi altså på et problem. Monopolbruddet representerte like mye et inntog av underholdning i kringkastingen, som et frislipp av impulser og uttrykk som tidligere ikke hadde kommet fram. 

Litteratur:

Dahl, Hans Fredrik og H.G. Bastiansen (2000): Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen. 

Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde S. Sundset og Trine Syvertsen (2010): TV – en innføring, Oslo: Universitetsforlaget.

Gripsrud, Jostein (1995): The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies. London: Routledge. 

Hågensen, Finn Ove og Tore Tollersrud (1983): Da monopolet sprakk: Nærradio I Norge, Oslo: Universitetsforlaget. 

Langslet, Lars Roar (2009): “Da NRK-monopolet sprakk», i Henrik G. Bastiansen mfl. (red.). Det elegante uromomentet. Oslo: Pax forlag. 

Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinnebevegelsen har røtter i 1950-tallets nye fokus på kjønnsroller og likestilling. Institutt for Samfunnsvitenskap (ISF) ble få år etter etableringen i 1950 et sentrum for forskning på kjønnsroller, og det ledende navnet her var Harriet Holter. Hun markerte seg i norsk offentlighet og bidro til at begrepet “kjønnsrolle” ble introdusert for et skandinavisk publikum (Leira 2002). I artikkelsamlingen Kvinnors liv och arbete, utgitt i 1962, hadde Holter det sentrale teoretiske bidraget, artikkelen “Kjønn og sosial struktur”, der hovedpoenget var å trekke et skille mellom biologisk og sosialt kjønn – en forståelse som var i tråd med Simone de Beauvoirs berømte formulering fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvinne ikke er noe man er, det er noe man blir.

ISF var fra starten nært knyttet til det politiske feltet, og det er en klar forbindelse mellom kjønnsrolleforskningen og den “feministiske vending” som Arbeiderpartiet foretok på 1960-tallet: Den gamle husmorpolitikken, som fremmet streng arbeidsdeling mellom kjønnene og oppfordret kvinner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeidsmarkedsrettet og likestillingsorientert politikk. En sentral rolle i politikkutformingen fikk nettopp forskere som Holter og Åsa Gruda Skard. De to satt i en komité nedsatt av partiet i 1963, som skulle utrede kvinnens stilling i det norske samfunnet. Begge bidro til debattboken Kvinnens plass er – hvor?, som var et programutkast fra komiteen i 1965 (Hagemann 2004). Likestilling mellom kjønnene var rykket inn og opp på agendaen. Noe lignende skjedde også i andre partier – Gro Hagemann har, gjennom en analyse av bokutgivelser i Norge før 1970, vist at likestilling var et høyt prioritert prosjekt blant politikere og samfunnsvitere i Norge fra 1965.

Samtidig kom sterke impulser fra USA. Betty Friedans The Feminine Mystique (1963), som ble en bestselger i en rekke vestlige land, kom i 1967 ut på norsk under tittelen Myten om kvinnen. Friedan angrep forestillingene om at hjemmetilværelsen var i overensstemmelse med en kvinnelig natur og argumenterte for at den tradisjonelle husmorrollen var opphav til at psykiske problemer hadde økt sterkt blant husmødre i USA i løpet av 1950-tallet. En ny internasjonal kvinnebevegelse var i emning, og blant de stadig flere kvinnene med høyere utdanning var dette godt kjent.

En eksistensiell og individorientert feminisme ble imidlertid ikke ganske enkelt importert til Norge fra USA ved inngangen til 1970-tallet. Holter foregrep for eksempel mange av Friedans tanker om hvordan etterkrigstidens kvinner opplevde en rollekonflikt, der de både ble oppdratt som frie individer med rett til å følge egne ønsker om selvrealisering, og møtt med forventninger om å leve opp til husmorsamfunnets krav, som var “å ofre seg” for barn, mann og familie. I 1950-årene hadde bøker og filmkomedier som Støv på hjernen og et ukeblad som Alle kvinners blad – da det mest leste ukebladet i Norge – løftet fram spørsmålet om husmødres misnøye og mangel på selvrealisering, og debatten fant også sted i Dagbladet (Larsen 1999). Pax forlag hadde satt spørsmål om kvinners rett til fri seksualitet på agendaen gjennom hele 1960-tallet og den folkekjære programlederen Rolf Kirkvaag introduserte i 1970 underholdningsprogrammet Kvinner, av, fra, om og til som et program som skulle diskutere “kvinnemyten” (Lindtner 2014).

Pax forlag gav i 1966 ut boken Kvinners seksualitet av legene Phyllis og Eberhard Kronhausen, med forord av Simone de Beauvoir

Ukepressen hadde også fanget opp den nye kvinnefrigjøringsbevegelsen på 1960-tallet. Ukebladet Illustrert gikk på midten av tiåret ganske langt i å signalisere interesse for disse tendensene i tiden. I nr. 28, 1965, forkynte bladet på forsiden at en ny serie startet, med tittelen “Kvinne, hvor går du?”. Forfatterne John Andrew Koht og Ella Griffiths trakk på antropologi og kulturhistorie i artikkelen “Fra gudinne til moderne kvinne”, der de la vekt på etableringen av “patriarkatet”. Redaksjonen introduserte artikkelen slik:

I dette nummeret begynner en ny, stor artikkelserie om den moderne kvinnen og om hennes vansker med å innrette seg i verden av i dag. For det lar seg vel ikke nekte at det byr på problemer! Hvis noen av våre lesere synes at de har fått litt mer orden på begrepene og på problemene etter å ha lest denne artikkelserien, er vår hensikt oppnådd! (Gripsrud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarnsmor Elisabeth Almaas (senere Helsing) intervjuet i ukebladet Alle kvinner etter at hun hadde laget en brosjyre om amming for Helsedirektoratet. Anledningen var en bekymring knyttet til at antallet kvinner som ammet var nedadgående, og en antakelse om at både helsevesen og morsmelkprodusenter bidro til dette med villedende reklame for kunstig ernæring. Almaas ønsket å opprette klubber der kvinner kunne hjelpe hverandre i tiden etter fødselen, og ba i intervjuet kvinner som kunne tenke seg å hjelpe sine “medsøstre” med råd og ammehjelp, om å ta kontakt (Alle Kvinners Blad 38/1968: 44–45). Intervjuet resulterte i en flom av post fra unge, fortvilte mødre, og ble oppstarten for organisasjonen Ammehjelpen, som raskt spredte seg fra Almaas’ kjøkken til resten av landet. Organisasjonen regnes som en av de første indikasjonene på at en ny feministisk bevegelse var på trappene i Norge.

Elisabeth Almaas startet i 1968 Ammehjelpen, etter først å ha utarbeidet en brosjyre om amming for Helsedirektoratet.

Almaas ble da også i 1970 en av initiativtakerne til organisasjonen Nyfeministene, som ble etablert i kjølvannet av et møte på Blindern der den amerikanske feministen Jo Freeman hadde snakket til et fullsatt auditorium. Den nylig hjemvendte USA-studenten Siri Nylander Mælands kronikk “Ny-feminister foren dere!”, i Dagbladet 31. januar 1970, var et annet tidlig uttrykk for at kvinneopprøret også hadde nådd Norge. Her angrep Mæland de gamle feministene som hadde kjempet fram stemmerett for kvinner og større grad av juridisk likestilling, og hevdet at det ikke var mulig å oppnå reell likestilling innenfor det nåværende samfunnet. For å oppnå dette måtte både kvinner, menn og barn frigjøres, og kvinnene, som var de mest misfornøyde, måtte føre an i kampen.

Likestillingsfeminismens begrensninger var nærmest et felles utgangspunkt for det brede spekteret av kvinneaksjoner og ‑organisasjoner som nå utviklet seg. Der 1950-tallets liberale kvinnesakskvinner hadde tatt til orde for “frihet”, “likestilling” og “menneskesak”, talte nyfeministene om “kvinnekamp”, “kvinneundertrykking” og “kvinnefrigjøring” (Lindtner 2014). Den eldre Kvinnesaksforeningens prioritering av myndighetskontakt og lobbyarbeid ble sett som mindre viktig. Nyfeministene konsentrerte seg om kvinnekontakt og kvinneorganisering, og de henvendte seg primært til den nye kvinneoffentligheten (Slagstad 2001).

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinneorganisering var det sentrale motivet for en rekke publikasjoner som nå ble etablert. Først ut var bladet Sirene – Tidssignal for kvinner og menn – som kom ut på Cappelen forlag fra 1973. Bladet ville vise frem et sannere bilde av kvinners hverdag enn det man fant i vanlige ukeblader. Bladet knyttet kvinneundertrykkingen til kvinners mulighet for å ta personlige valg og realisere seg selv i et samfunn der “århundrers undertrykkelse” hadde gjort dem ute av stand til å hevde seg (Sirene 2/1973: 2). Målet var bevisstgjøring av kvinner, ikke reformer. Bladet ville vise kvinnene at problemene de trodde de gikk alene med, i realiteten var en del av en maktform som undertrykket dem som gruppe. Liv Ullmann var avbildet på forsiden under overskriften “Den undertrykte Liv Ullmann”, og i bladet fortalte hun at hun lenge hadde hatt problemer med å identifisere seg med den nye kvinnebevegelsen fordi den framsto som militant og skremmende. Men nå hadde hun innsett at mange av hennes problemer var knyttet til at hun var kvinne. Til bladet hevdet hun at:

Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen (Ullmann i Sirene 1/1973: 20).

Det feministiske bladet Sirene kom ut i 1973 og hadde opplag på 35 000 på midten av 1970-tallet-

Sirene ble en umiddelbar suksess. I 1974 solgte bladet opp mot 35 000 eksemplarer per nummer, og opplagene var langt høyere enn medlemstallene i kvinneorganisasjonene langt utover 1970-tallet (Lindtner 2014). En gjennomgang av norske dagsaviser i måneden rundt lanseringen viser at bladet ble hyppig omtalt og bejublet fra venstre til høyre. Dagbladet trykket for eksempel et intervju med noen ekspeditører hos Narvesen som jublet over “endelig” å ha “noe annet enn dameromaner” å selge, og den bergenske høyreavisen Morgenavisen ønsket bladets “konkrete” og “ærlige” “form for likestillingsdebatt” velkommen:

Det kvinnene roper på i dag er personlig integritet. Det er i valgkampen fremlagt en plan som går på beskyttelse av enkeltmennesket. Verre er det ikke – at kvinnen også skal ha den frihet som flere menn har i dag enn kvinner (Lindtner 2014:146).

Den nye kvinnebevegelsen fikk mye spalteplass i mediene, og bevegelsen spredte seg med voldsom kraft tidlig på 1970-tallet (Hagemann 2004). Over 7000 kvinner organisert i ulike nye og gamle feministiske kvinneorganisasjoner og kvinnespørsmål stod høyt på den offentlige agendaen. En av de store mobiliseringssakene ved SVs suksessvalg i 1973 var kvinnekampen, og i 1974 valgte partiet Venstre kvinnesakskvinnen Eva Kolstad til partileder – Norges første av det kvinnelige slaget. Selv Høyre fikk sin feministgruppe, med yngre kvinner som gikk inn for likestilling og selvbestemt abort (ibid: 277). Samtidig mobiliserte bevegelsen en rekke nye former for aksjoner og aktiviteter. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars fikk ny oppmerksomhet i 1972, og nyfeministene vakte oppmerksomhet da de møtte opp i demonstrasjonstog med parolene “Nei til tvangspuling” og “Vi vil ligge øverst” (ibid).

I flere byer ble det startet kvinnehus, man fikk kvinnemusikk, kvinnefilm og kvinnetater. Samtidig konkurrerte forlagene om å oversette internasjonale feministiske bestselgere, særlig fra USA, men også fra Storbritannia, Frankrike, Sverige og Danmark. Norge fikk også en egen feministisk kvinnelitteratur, med forfattere som Bjørg Vik, Gerd Brantenberg og Tove Nilsen – og med nyutgivelser av blant andre Camilla Collett og Amalie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hilde Danielsen (2013) har beskrevet hvordan nye problemstillinger og analyser av kvinneundertrykkingen og ‑frigjøringen på kort tid fikk gjennomslag i offentligheten. Nye begreper ble introdusert, så som patriarkat, sexisme, og søsterskap, og nye analyser av hvordan undertrykkingen foregikk og kunne utfordres vant frem.

Sirene og de første nyfeministene presenterte primært en eksistensiell og kulturell frigjøringskamp. Kvinneaktivistene, som var en gruppe nyfeminister, ga i 1973 ut sitt eget manifest, der de oppfordret kvinner til å begynne med å endre sine egne private liv: “Hvis vi ikke kan forandre forholdene i vårt private liv så har vi heller ingen muligheter til å forandre samfunnet”, het det i Kvinneaktivistmanifestet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønnsrollene måtte endres: “Menn skal lære å lage mat, vaske opp, tørke gulv og rydde opp etter seg”. “La deg ikke utnytte seksuelt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, onaner ham heller ikke”. “Bad ikke selv, hvis han ikke vasker badekaret etter seg”. Manifestet forklarte også hvordan kvinner burde aksjonere i møtelokalet, fabrikken og på Stortinget: “Forlang å bli statsminister” (Strand 2017).

Utover 1970-tallet ble deler av bevegelsen orientert mot en mer marxistisk forståelse av kvinnepolitikk. Nye kvinneorganisasjoner og ‑institusjoner som jobbet mer direkte opp mot bedre lovverk og politikk, oppsto. Kvinnefronten, som ble startet i 1972, og samlet kvinner fra den politiske venstresiden, ble det fremste organisatoriske uttrykket for dette. Kvinnebevegelsen ble nå mer splittet, mellom de som mente at hovedoppgaven i kvinnekampen var å frigjøre kvinner fra mannssamfunnets strukturer og symboler, og de som holdt på nødvendigheten av hierarkisk organisering – selv om de fleste aktive feministene hadde en sosialistisk orientering. På 1970-tallet var klasseperspektiver og ulike marxistisk-inspirerte analyser av kvinnekampen tema i mange bokutgivelser, fra både Pax og andre radikale forlag. Nyfeministenes kamp for frihet og personlig autonomi ble i disse årene, av stadig flere, sett på som noe som bare gjaldt privilegerte og intellektuelle kvinner. I lederartikkelen til Pax-tidsskriftet Kontrasts nummer “Kvinner til kamp!” i 1972, het det at:

Studentjenter kan ikke kjempe på vegne av arbeiderkvinner, bare de som selv rammes av undertrykkinga kan bekjempe den (Lindtner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Ifølge historiker Kim Helsvig kom det radikale forlaget Pax til å spille en viktig rolle som publikasjons- og debattarena for en allianse som nå ble utviklet mellom staten og kvinnebevegelsen. Det statsviteren Helga Hernes kom til å betegne som “statsfeminismen”, var karakterisert av et samspill mellom kvinnemobilisering nedenfra, og politisk integrasjon ovenfra, gjennom partipolitikken og staten (Helsvig 2014:181). Analysen ble utviklet på bakgrunn av de politiske resultatene som kvinnebevegelsen oppnådde i løpet av 1970-tallet, med likestillingsloven og loven om selvbestemt abort, begge i 1978, som betydelige. Unge kvinner og nye organisasjonsformer vakte oppsikt med utradisjonelle aksjoner i offentligheten. Men Hagemann (2004) viser at resultatene også var uttrykk for likestillingspolitikken på 1960-tallet, og hvordan de eldre, etablerte kvinneorganisasjonene hadde et oppsving — i medlemstall så vel som i sympati for feministiske krav som lenge hadde hatt lav oppslutning hos folk.

Endringene for kvinner i idretten sier sitt om utviklingen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvinners rett til deltakelse i organisert idrett gjennom hele etterkrigstiden. Norge var det eneste landet som stemte imot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde da innført grenen “stillangrenn” for kvinner, der stilen skulle telle like mye som hvor fort man gikk. Et gjennombrudd for kvinnelangrenn som publikumsidrett kom ikke før det norske kvinnelangrennslaget tok sølvmedalje under VM i Oslo i 1966.

Sentralt stod striden for kvinners rett til å delta i Holmenkollstafetten. Der hadde kvinnene i 1965 fått løpe stafett inne på Bislett stadion, mens mannlige løpere slet seg oppover mot Holmenkollen. To år senere ble kvinnestafetten skiftet ut med kvinnelige turnere, som ifølge arrangøren hadde “større underholdningsverdi”. I 1972 stilte så to kvinner – Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen – opp som deltakere, påmeldt som henholdsvis Øyvind Foss og I. Ellingsen. De løp med slagord mot kvinnediskriminering i idretten på draktene. Dette skapte massiv debatt i avisene, og de to ble innkalt til ledelsen i Norges Idrettsforbund, der de fikk en skrape og dessuten midlertidig startforbud. Først i 1975 fikk kvinner starte som kvinner. I Birkebeinerrennet fikk kvinnene delta fra 1976. Samme år ble kvinnefotball en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde kvinnene lenge hatt egne, uoffisielle serier og norgesmesterskap.¹

Pornokamp og ytringsfrihet

Fokuset på ideologikritikk, bred deltakelse og offentlig debatt forsvant mer og mer i kvinnebevegelsen sent på 1970-tallet. Et viktig unntak var de store aksjonene mot porno og prostitusjon på slutten av 1970-tallet. Avdekkingen av kvinners forhold i privatsfæren som en rekke kvinneaktivister hadde utført, hadde avslørt alvorlige overgrep mot kvinner, som før var lite omtalt. Vold i hjemmet, sexpress på arbeidet, incest og voldtekt var former for seksualisert undertrykkelse som nå ble knyttet til menns dominans og tanken om at samfunnet var et patriarkat. Dette ble bakgrunn for parolen “pornografi er teori, voldtekt er praksis”. I 1977 lagde Nyfeministene en vandreutstilling om pornografi, og medlemmer av Kvinnefronten laget pornobål og stormet pornoforhandlere. Som et resultat av disse aktivitetene tok kvinner fra Senterpartiet initiativ til paraplyorganisasjonen Fellesaksjonen mot pornografi, der både feminister, konservative og kristne kvinneorganisasjoner ble med (Hellesund 2013: 94).

Som en relativt ensom svale i denne debatten forsvarte Sirene den kulturliberale tanken om at det å legge bånd på seksualiteten, handlet om å legge bånd på kvinners (og menns) trang til å realisere seg som hele mennesker. Anti-pornokampanjen så de som en videreføring av den kristne puritanismens undertrykking av seksualiteten og en trussel mot ytringsfriheten. Pornomarkedet var for variert til å innføre et generelt forbud, mente de. I verste fall ville det medføre at Sirene og undergrunnsblader som Supergutt eller Gateavisa ble rammet av det de beskrev som “borgerskapets bluferdighet”. Man måtte heller undersøke pornokulturen, ikke minst pornoens frigjørende potensial. Bladet var opptatt av å skape alternative rom for å diskutere seksualiteten, ettersom det var dette kvinner ville lese om (Lindtner 2014:366). Denne holdningen delte bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da pornodebatten var på sitt mest intense, ga ut Den sadiske kvinnen, der den provoserende og kritikerroste forfatteren Angela Carter utfordret feministenes pornomotstand gjennom det Helsvig betegner som en kjettersk nylesning av Marquis de Sades kvinneskikkelser (Helsvig 2014:184). Coveret framstilte en tegning av to nakne kvinner som hadde SM-sex.

Kvinner kan!

Det feministiske myndiggjørings- og selvrealiseringsprosjektet ytret seg altså på flere og ofte motstridende vis i 1970-tallets kvinnebevegelse. Pax hadde flere bestselgersuksesser som kan knyttes til prosjektet, og det samme gjelder helt eller delvis publikasjoner som kom til i Kvinneåret 1975: Kvinnefront, KjerringRåd og Kvinnens Årbok. I 1976 skapte Lesbisk Bevegelse bladet Lavendelekspressen som ble trykt av det lesbiske trykkeriet Sfinxa. Både organisatorisk og ideologisk framsto den nye kvinnebevegelsen imidlertid som mindre samlet mot slutten av tiåret. Mens organisasjonene mistet medlemmer, gikk mange feminister inn i politiske institusjoner og organisasjoner som arbeidet aktivt for lovendringer og reformer. Andre begynte å jobbe mer spesialisert, praktisk og profesjonelt med kvinneundertrykking, for eksempel ved å etablere krisesentre. I 1978 ble Nordens første krisesenter for mishandlede kvinner opprettet i Oslo. Atter andre viet seg til kvinneforskningen, som for alvor ble det Slagstad (2009: 412) kaller en styringsvitenskap i perioden.

En rekke kvinner trakk seg dessuten ut av bevegelsen og fokuserte mer på egne kulturelle, litterære og kunstneriske aktiviteter. Dette henger også sammen med hvordan det mot slutten av 1970-årene vokste fram en ny, positiv holdning til hva kvinner som aktører kan få til i samfunnet – noe som henger sammen med feminismens innlemming i media, kulturoffentlighet og populærkultur. I ukebladet Kvinner og klær ble kvinneidealet knyttet til det å være økonomisk selvstendig, ha “tæl” og være yrkesaktiv, samtidig som de ulike farene med husmorlivet ble tematisert: Å ha for mye tid alene når husstellet var unnagjort kunne føre til ensomhet, kjedsomhet, depresjon og alkoholisme (Måseide 2005). I 1979 samarbeidet en rekke ulike miljøer og organisasjoner tilknyttet kvinnebevegelsen om å lage en Kvinnekulturfestival i Oslo. Festivalen varte i en uke. Overskuddet fra festivalen, 80.000 kroner, gikk til opprettelsen av AKKS – “Aktive kvinners kultursenter” – som nå er en landsomfattende organisasjon som arbeider for kvinners posisjon i musikklivet, særlig den populærmusikalske delen. Utstillingen «Kvinner kan» ble vist i Bergenshallen i 1980 – et tidstypisk slagord som beskrev en ny mentalitet, der kvinneaktivister ble opptatt av å synliggjøre kvinners positive bidrag til samfunnet generelt, men ikke minst gjennom kultur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tallet kom flere feminister til å prege media og kulturoffentligheten. Rita Westvik, som på 1970-tallet var sanger og gitarist i den marxist-leninistisk orienterte folkrockgruppa Isenkram, ble redaktør i den feministiske nærradiokanalen RadiOrakel, opprettet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble programleder for underholdningsprogrammet Lørdagssirkus i 1984. Den tidligere nyfeministiske legen Åsa Rytter Evensen fikk sin egen sex- og samlivsspalte i damebladet Kvinner og klær, mens flere av redaksjonsmedlemmene i Sirene fikk utfoldet sitt feministiske engasjement i andre deler av media. For eksempel var Astrid Brekken hørbar utover 1980- og 90-tallet i NRK radio, der hun som programleder for den populære programposten Sånn er livet, stod sentralt i etableringen av en ny type personlig og nær reportasjejournalistikk. Sissel Benneche Osvold gav en markant stemme til marginaliserte gjennom spalten Sidesprang i Dagbladet. Også mange kvinnelige forfattere, så som Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen og Bjørg Vik, hadde den feministiske kvinneoffentligheten som tumleplass før de fikk sine gjennombrudd i den litterære offentligheten – og løftet frem temaer som tidligere verken hadde vært regnet som litterært interessante eller politisk relevante: Seksuelle overgrep, incest og tradisjoner og strukturer som hemmet kvinners selvrealisering.

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet var et bredt politisk og kulturelt prosjekt. Målet var primært å skape nye former for bevissthet knyttet til kvinners sosiale og kulturelle situasjon og rolle i samfunnet. Ved å henvende seg til en bred offentlighet, snarere enn en dresskledd politisk forsamling — om saker som engasjerte kvinner (og menn!) på et personlig, individuelt og eksistensielt plan, og ofte gikk på tvers av partipolitiske og organisatoriske organer — har den ikke bare satt konkrete politiske spor etter seg. Den har også endret hva vi forstår som politisk relevante spørsmål, ytringsformer og ‑arenaer. Den nylige metoo-kampanjen er ikke minst et eksempel på dette.

Foto: duncan c cbn

Gatekunst til støtte for #metoo-kampanjen i London i november 2017.

Litteratur:

Bjørnsen, Bjørn (1966): Abort i Norge, Oslo: Pax forlag AS
Blomquist, Clarence (1966): Fosterliv og fosterdød. Abortens etikk, Oslo: Pax forlag AS
Danielsen, Hilde (2013): Da det personlige ble politisk. De nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Gripsrud, Jostein (1999): Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning: En utredning. Oslo: Forenngen Norsk Ukepresse
Hagemann, Gro (2004): “Norsk nyfeminisme – amerikansk import?” Nytt norsk tidsskrift 21, no. 03–04 (2004)
Hellesund, Tone (2013): “Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen”, i Danielsen (red.): Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, Scandinavian Academic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gunnar (2014): Pax Forlag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro : romantiske komedier i norsk film 1950–1965 : sjangeren, publikum, sosialhistorien. Dr.art. — Rapport. 42. Institutt for medievitenskap.
Leira, Arnlaug (2000): “Kjønn – et sosialt kjennetegn?”, i: Fredrik Engelstad (red.): Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning
Lindtner, Synnøve (2014): “Som en frisk vind gjennom stuen” – Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet. PhD thesis, University of Bergen
Müftüoglu, Ingrid (2013): Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse. PhD thesis, University of Bergen, 2013: 178
Måseide, Ingvild Aursøy (2005): Kvinner og klær – men kva med yrkeslivet? Ei historisk-tematisk gransking av kvinner og yrkesliv i KK, masteroppgave I visuell kommunikasjon, Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU
Slagstad, Rune (2001): De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag AS
Slagstad, Rune (2009): “Styringsvitenskap — ånden som går”, i Nytt norsk tidsskrift 03–04/2009
Strand, Hilde Kristin (2017): “Da kvinnene aksjonerte hjemme”. Intervju med Ingrid Müftüoglu som har skrevet avhandlingen Hverdagens politikk i 1970-tallets kvinnebevegelse i På høyden:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: “Startforbud for kvinner” ; besøkt 20.10.2016

Brennans bok er hipt og morsomt skrevet. Men tankemessig er den ikke så langt unna hva stortingsrepresentanter de første tiårene etter 1814 tenkte og sa. De betraktet seg nettopp som “landets beste menn” – at damer kunne delta var hinsides fantasien deres. De var gjerne rystet over mangelen på både kunnskap og stil hos bøndene som hadde sluppet inn på Tinget. Tredje kapittel i ALLMENNINGEN. Historien om norsk offentlighet beskriver og analyserer denne elitismen, som smykket seg med ord som “fornuft” og “opplyst allmennvilje” selv om den kanskje mest representerte forsvar for embetsmannselitens egne sosiale interesser.

Å kjenne offentlighetens historie er altså å kunne gjenkjenne tema i offentlig debatt på tvers av et varierende antall år, tiår eller hundreår. Men at Brennans bok minner om norsk embetsmannselitisme, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyldig problematikk, en som har vært diskutert i flerfoldige omganger i mange land helt fram til i dag.

Foto: Einar Sakariassen/Oslo Museumcba

Offentligheten er for alle. Barn på et daghjem i Oslo lytter på radio. Bildet er tatt ca. 1950.

Den sto for eksempel sentralt da Stortinget diskuterte om kvinner skulle kunne stemme. Diskusjonen skildres i Allmenningen. Kvinnene ble av mange framstilt ikke bare som uvitende, men også som irrasjonelle, følelsesstyrte. Lignende bekymringer gjaldt selvfølgelig også de eiendomsløse mennene med lave inntekter som fikk allmenn stemmerett 15 år før alle kvinner fikk det.

Argumentene var knyttet til internasjonalt utbredte forestillinger om kvinner og arbeidere – som for øvrig også kom til uttrykk i bekymringer over filmmediet og kinoenes effekter på akkurat disse umodne publikumsgruppene. Allmenningen skildrer både denne motstanden og, på den andre siden, den store gleden kinopublikummet hentet fra det tidlig amerikansk-dominerte repertoaret. At gleden var utbredt i alskens sosiale grupper og lag, kom også fram da Mary Pickford og mannen hennes, Douglas Fairbanks, besøkte Oslo i juni 1924 – og ble hyllet i alle aviser, fra høyre til venstre. De var de første kjendiser en var på fornavn med.

Amerikaneren Walter Lippmann argumenterte på 1920-tallet i tråd med Brennan for at samfunnet var blitt så komplisert at bare eksperter burde bestemme, på sine respektive områder. Ingen vanlige mennesker hadde forutsetninger for å ha begrunnede meninger om alt. Filosofen og psykologen John Dewey var ikke uenig i det siste, men mente at vanlige mennesker, når de skjønte at politiske spørsmål berørte noe viktig for dem, gjerne gikk sammen om å skaffe seg relevant kunnskap og utvikle fornuftige idéer og forslag verdt å drøfte. Mediesosiologen Michael Schudson publiserte for ca. 15 år siden lignende tanker.

Drar noen kjensel på disse posisjonene i dagens diskusjoner, er det ikke veldig overraskende. De fleste ser verdien av å luke vekk de falske nyhetene og sikre en rimelig sannhetsgehalt i resten. Slagsmålet om Statistisk sentralbyrå nylig viser fremst hvor avgjørende viktig leveransene av et troverdig kunnskapsgrunnlag for politiske diskusjoner og beslutninger er. Svært mye samfunnsvitenskapelig forskning har siden 1950-tallet levd av å dekke et stort behov for kunnskaper, i regjeringsapparatet, i Stortinget, i sivilsamfunnet og blant vanlige borgere. Alt dette kan gjerne ses som uttrykk for at vi ønsker en grad av epistokrati.

Det finnes altså slike felles tema i alle vestlige lands diskusjoner om demokratiet og dets vilkår. Og det finnes internasjonale offentligheter av ulike slag, som på kunstens område eller i ulike akademiske disipliner. EU har lenge ønsket seg og støttet forskning om en fungerende europeisk offentlighet. Det fins også ansatser til en global offentlighet, som blir synlig ved for eksempel naturkatastrofer, olympiske leker og enkelte krigshandlinger – samt i sosiale mediers evne til internasjonale gjennombrudd: #metoo. Likevel er de nasjonale offentlighetene klart de viktigste for folk flest det meste av året. Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land. Vi kan vitse om Brå som brakk staven, om Jens Pikenes og Mette-Marit med andre norske, ikke med svensker, dansker, italienere, japanere eller senegalesere.

Offentligheten har i digitale tider en etter hvert uoverskuelig mengde under- og særoffentligheter av mange slag. Men disse avgrensede offentlige rommene har for det første porøse vegger, som offentlighetens fremste teoretiker, Jürgen Habermas, har sagt det. Skjer det samleier til skogenes beste på scenen under en rockefestival, blir det fort kjent både vidt og bredt gjennom en rekke medier. Nattlige virtuelle samtaler mellom menn på Facebook kan bli gjort til gjenstand for behandling på kronikkplass i landsdekkende aviser. For det andre er svært mange av de små offentlighetene på ulike måter knyttet opp mot de sentrale scenene i det enorme sirkuset en kan forestille seg dagens offentlighet ligner.

Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende ikke bare for dannelsen av en nasjonal kulturell identitet. Det er også grunnlaget for at det Grunnlovens paragraf 100 kaller “en åpen og opplyst offentlig samtale”, skal kunne foregå og i prinsippet bidra til styring av landet. I digitale tider, med fare for filterbobler og ekkokamre, har forskere vist at disse truslene ennå ikke er realisert i Norge. Den som kjenner offentlighetens historie, vil i tillegg vite at bevisste forsøk på balkanisering av offentligheten i såkalte “leiroffentligheter” i mellomkrigstida, slo feil. Det gir jo en viss fortrøstning når en prøver å se framover.

Forskere slo fast i siste Maktutredning at “folkestyret forvitrer”, ikke minst fordi tradisjonelle kanaler for politisk makt, som de politiske partiene og folkebevegelsene, har mistet noe av sin betydning. Kanskje offentlighetens betydning har økt tilsvarende?

Desto viktigere er det at staten lever opp til “infrastrukturansvaret” den pålegges av Grunnlovens §100 og gjør sitt for at offentligheten holder ordentlig kvalitet og diversitet.

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

«Publikum? Ja, publikum møtte mannjamnt opp. Ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer. Ja, i helgene kunne det vel til og med henda at eit og anna besteborgarpar dukka opp for å få med seg årets norske storfilm, som alltid var ein roman av ein viss Johan Falkberget filmatisert av ein viss Arne Skouen, eller Fjols til fjells eller Far til fire i sneen med Lille Ole og store Ib Schønberg eller Qua Vadis eller var det Lutherfilmen som gjekk denne helga eller kanskje den norske storfilmen om Hans Nielsen Hauge? For dette var før fjernsynet kom og flytta dei levande bildene inn i salongmøblementet, og garantert berre i helgene, for når det blei vist film midt i veka, tirsdag cowboy, torsdag kriminal, var det berre kjernepublikum som møtte opp, og gjekk igjen 90 minuttar seinare med flotte replikkar om desse franske filmane som sluttar akkurat der dei skulle begynna.»[1]

Situasjonen var en helt annen bare ti år seinere. Fløgstad nevner jo at dette var før fjernsynet, for det er et vendepunkt i historien om kinoen når fjernsynsapparatene bæres inn i norske hjem. Etter at kong Olav åpnet de regulære fjernsynssendingene 20. august 1960, var det stadig flere som skaffet seg fjernsyn. Ja, noen hadde alt skaffet seg fjernsyn før den offisielle åpningen for å se prøvesendingene med overføring fra de olympiske vinterlekene i Squaw Valley samme år. Og sommerolympiaden som ble fjernsynsoverført fra Roma kort etter fjernsynsåpningen la heller ingen demper på fjernsyns-lysten. De som ikke hadde fjernsyn selv, benket seg hos naboer eller kjente, og folk ble så opptatt av å se på fjernsyn at de ikke fikk tid til å gå så mye på kino som de hadde gjort før. Folk ville visst heller se flimrende, uskarpe og svarthvite bilder på en knøttliten skjerm i en fullt opplyst stue, sammen med familien, enn storslåtte fargebilder i en mørk kinosal sammen med andre eventyrlystne.

Tallene lar det ikke være noen tvil om at kinobesøket sank dramatisk mellom 1960 og 1970. I 1960 var hver nordmann på kino nesten en gang i måneden, eller tolv ganger i året i gjennomsnitt. Hvert år det neste tiåret er det, landet sett under ett, færre som går på kino enn året før. I 1970 gikk nordmenn på kino bare fire ganger i året. Kinobesøket ved landets kinoer var halvert på bare ti år.

Antall kinoer og besøk i Norge 1926–1998. Kinoer inkl. både kommunale og private kinoer. Besøk omfatter også bygdekinoer. (kilde: SSB)

Og fjernsynet fikk skylda. Ut fra erfaringene fra andre land, var det ventet en nedgang i kinobesøket da fjernsynet åpnet i 1960. I Sverige hadde man erfart nedgangen. Fra 1957 var det regulære fjernsynssendinger der, og i 1963 hadde 1,8 millioner svensker skaffet seg fjernsynslisens. I den samme perioden var kinobesøket halvert fra 80 millioner til 40 millioner i året.[2]

Kinobesøket sank i alle land i tiåret etter at regulære fjernsynssendinger startet. Og det er en åpenbar tallmessig sammenheng mellom kinobesøket og spredningen av fjernsynet. Men samtidig er det forbausende at få eller ingen har stilt spørsmål ved om ikke også andre faktorer kan ha bidratt til nedgangen i kinobesøket. For sammenhengen mellom økningen i antall fjernsynslisenser og nedgangen i antall kinobesøk, gir ingen grunnlag for å hevde at fjernsynet var den eneste forklaringen på den påtakelige atferdsendringen blant folk. Hvis vi ser til Danmark, var nedgangen i kinobesøket der langt lavere enn i Sverige og Norge, kun 25 prosent mellom 1953 og 1960.[3] Hvordan skal vi forklare det? For å si noe nærmere om årsaksforhold må vi se nærmere på hva som faktisk skjedde, og også undersøke andre mulige årsaker.

Film vs. fjernsyn

Det er litt overraskende at sammenhengen er så klar. Kino og fjernsyn har rett nok likhetstrekk – begge formidler levende bilder, begge er fritidsaktiviteter – men mediene er på mange vis også svært forskjellige. Format, bildekvalitet, innhold og ikke minst den sosiale sammenheng de inngår i, er svært forskjellig. Kinoen viser hovedsakelig helaftens fiksjonsfilmer i farger, med høy bildekvalitet på et stort lerret i en mørk sal med plass til flere hundre tilskuere. Alle er omgitt av fremmede.

Foto: Norsk Folkemuseumcbnd

TV — attraktivt alternativ til kinofilmen? Her dommere i “Kvitt eller dobbelt”, 1966.

Fjernsynet hadde på 1960-tallet et helt annet innhold enn kinoen, og ble brukt i en helt annen sammenheng. Fjernsynet viste direktesendte debatt‑, opplysnings- og underholdningsprogrammer i svarthvitt, bildekvaliteten var dårlig på den lille flimrende skjermen, og mottakerforholdene kunne forringe kvaliteten ytterligere. Fjernsynet sto hjemme i en lys stue, der en håndfull mennesker som alle kjente hverandre, eller var i familie, samlet seg foran skjermen.

Kan det da være så enkelt at folk byttet ut det ene mediet for det andre? Endret virkelig folk sine preferanser for underholdning, sine krav til kvalitet, og ikke minst sine sosiale vaner over natten?

“Besteborgarpar vs. ubefesta individer”

Fløgstad minner oss om et forhold som nok har betydning for vendingen i kinovanene. Folk er forskjellige. Mange hadde et regelmessig kinokonsum, andre hadde et mer sporadisk forhold til kinoen. “Besteborgerpar” hadde kinovaner som stort sett begrenset seg til de kulturelle storfilmene, ifølge Fløgstad. Det er denne publikumsgruppen som er mest troende til å erstatte kinoen med annen underholdning, først og fremst fordi de nok ikke hadde sterke bånd til kinoen. De brukte ikke kinoen som treffested, og var der kun for å se en aktuell film.

Vi vet dessuten at ny hjemmeelektronikk alltid sprer seg først blant publikumsgrupper som har råd til å betale den høye inngangsprisen når teknologien er ny. Det er først når prisene synker, at forbrukerelektronikken brer seg blant folk flest. «Besteborgerpar» var nok de som først hadde råd til å betale inngangsprisen til fjernsynet, og hadde samtidig ingen sterke bånd til kinoen. Det virker sannsynlig at disse besteborgerparene lett ville kunne slutte å gå på kino når de fikk et alternativt tilbud som passet deres vaner bedre.

Utviklingen i antall fjernsynslisenser i Norge. (Kilde: Norsk radiohistorisk forening)

Den viktigste publikumsgruppen for kinoen var nok det som Fløgstad kaller “ei trufast menighet av skiftarbeidarar, gymnasiastar, kjærastpar, yrkesskulegutar og andre ubefesta individer”. Dagens kinosjefer liker bedre betegnelsen ungdom i alderen 15–24. Det kan diskuteres hvilken som er mest treffende, men den siste gjør det i hvert fall enklere å telle. Uansett er det ikke svært sannsynlig at denne gruppen var blant de første som skaffet seg fjernsyn[4] i begynnelsen av 1960-årene. La oss foreløpig anta at fjernsynet ikke “rammet” ungdommen før familie, bekjente eller naboer skaffet seg fjernsyn og ga dem tilgang til det nye mediet.

Tre faser

Den britiske forskeren John Spraos er en av de få som har undersøkt bakgrunnen for fallet i kinobesøket systematisk. I 1962 ga han ut boken The Decline of Cinema om fallet i kinobesøket i Storbritannia etter at antall fjernsynslisenser begynte å vokse i landet utover i 1950-årene. Selv om det hadde vært regulære fjernsynssendinger der siden før krigen, var det nemlig først etter kroningen av dronning Elizabeth II, 2. juni 1953, at antall fjernsynslisenser virkelig tok av. Spraos deler utviklingen inn i tre faser.[5]

I den første fasen er det ifølge Spraos «besteborgarpar» som kjøper seg fjernsyn. For familier med relativt høy husholdningsinntekt var fjernsynet en mindre økonomisk byrde enn for andre publikumsgrupper. Men at disse inntektsgruppene kjøpte seg fjernsyn, fikk mindre betydning for kinobesøket, hevder Spraos, for de gikk ikke så ofte på kino.

I den andre fasen, som Spraos tidfester til årene etter ca 1955 i Storbritannia, er det arbeiderklassen som kjøper seg fjernsyn. Ikke bare er det arbeiderklassen som utgjør kinoenes viktigste publikumstilfang. De som kjøper fjernsyn først, er gjerne storfamilier med hjemmeboende ungdommer, der kinokonsumet er høyt. Store familier med hjemmeboende ungdommer hadde gjerne en høy husholdningsinntekt på grunn av barn som hadde begynt å tjene penger, og kunne dermed lettere samle seg om å kjøpe et fjernsynsapparat. Aldersgruppen 15–24 år utgjør tradisjonelt kjernepublikumet til kinoene, og fjernsynets inntog i denne aldersgruppen var dermed særlig ødeleggende for kinoene.

Antall TV-lisenser fortsetter å vokse i den tredje fasen, men først og fremt i grupper av befolkningen som brukte kinoen lite. Det var for en stor del pensjonister og andre lavinntektsgrupper som kjøpte fjernsyn i den tredje fasen. For å forklare utviklingen av kinobesøket, er det andre faktorer enn fjernsynet som blir viktige nå.

Lokale variasjoner

Kan vi finne tilsvarende faser i det norske kinobesøket etter at fjernsynssendingene startet? Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen som har skrevet om NRKs historie i tre volumsterke bind, hopper bukk over det sosiale aspektet ved utbredelsen av fjernsynet når de deler fjernsynskjøperne i tre grupper: “de ivrigste først, deretter de middels interesserte, til sist etternølerne”.[6] At disse forfatterne velger å dele utviklingen i tre, handler vel mest om en akademisk vane (det meste kan deles i tre, hvis man vil), og beskrivelsen kan vi neppe bruke til annet enn å klage over mangelen på en sosial fjernsynshistorie i Norge. I mangel av bedre, får vi gå ut fra at mønsteret Spraos har gjort rede for også gjelder i Norge, i hvert fall de største byene. Hvis dette er rett, og hvis det faktisk er en sammenheng mellom økningen i fjernsynslisenser og nedgangen i kinobesøket, så burde de tre fasene avtegne seg i kinostatistikken, slik at den andre fasen har den mest markante nedgangen i kinobesøket, mens den første og siste fasen ikke viser noen særlig nedgang.

Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museumcba

Sosialt medium? Folk stimler til Saga kino i Oslo, 1965.

Men som vi har sett, er fallet i kinobesøket i Norge en nærmest rett nedadgående linje mellom 1960 og 1970, og viser ingen variasjoner mellom forskjellige faser. For Norge sett under ett er det altså ingen støtte for trefaseteorien.

Vi må imidlertid huske på at fjernsynet ikke ble innført over natten, verken i Norge eller i andre land. Utbyggingen av sendernett gikk etter måten fort, men det tok mer enn ti år før mesteparten av befolkningen her i landet hadde fått tilgang til fjernsynssignaler. Harald Espeli oppgir i Norsk telekommunikasjonshistorie at fjernsynsnettet i 1970 besto av 39 hovedsendere og 266 mindre sendere og frekvensomformere. Hovedsenderne dekket kun de mest tettbygde områdene, mens de mindre senderne og frekvensomformerne tok fjernsynssignalene videre inn i daler og fjorder. I 1971 hadde 79 prosent av befolkningen mulighet til å følge NRKs sendinger.[7]

Bare Bergen med Ulriken-senderen, og den delen av Oslo og Østlandsområdet som hadde siktlinjer til Tryvann og Jonsknuten ved Kongsberg, kunne ta inn fjernsynssendinger ved åpningen i 1960. Stavanger og Trondheim fikk fjernsyn først året etter, og Kristiansand i 1962. Finnmark ble bygd ut med sendere først i 1967, og sist kom nok fjernsynet til en rekke bygder i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Selv i dag er det ikke full fjernsynsdekning i landet. Vi kan dermed slå fast at det var stor variasjon i når landets lokale kinoer fikk konkurranse fra fjernsynet.[8] Hvis vi skal se en faseinndeling i kinobesøket må vi ta utgangspunkt i år null for den enkelte senderen.

De store byene

Ved inngangen til 1964 uttaler kinosjefen i Bergen, Osc. Bothner, seg om “det bemerkelsesverdige forhold at den alminnelige nedgang i kinoinntektene, bl.a. som følge av konkurransen med TV, for Bergens vedkommende først har gjort seg gjeldende i 1963”.[9] Da den “alminnelige nedgangen” slo inn, hadde Bergen hatt fjernsynssendinger i to år allerede. Fra og med 1967 må vi kunne si at nedgangen er over for Bergens vedkommende. Dette året har kinobesøket i Bergen igjen stabilisert seg med et besøk som er omtrent 25 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i Bergen slår altså inn flere år etter at fjernsynet introduseres, den varer kortere enn vi er vant til å tro, og den er langt mindre enn nedgangen i kinobesøket på landsbasis, enn si i andre land.

Hvis vi ser på Oslo, den desidert største kinobyen i Norge, så har denne byen en tilsvarende utvikling. Nedgangen starter først et par år etter at fjernsynssendingene åpnet, men her stabiliserer kinobesøket seg først i 1968, på et nivå som er 34 prosent lavere enn besøket i 1962. Nedgangen i kinobesøket er større i Oslo enn i Bergen, men heller ikke her i nærheten av den halveringen av besøket som vi ser i mange andre land og også på landsbasis i Norge. Nedgangen varer lenger i Oslo, men også her er nedgangen relativt kortvarig.

Det ser dermed ut til at det kan være mulig å finne hold i teorien om faseinndeling i de to største byene i Norge, spesielt siden nedgangen i besøket startet så seint. Men utviklingen i storbyene Bergen og Oslo åpner også flere nye spørsmål: Hvorfra kommer nedgangen på landsbasis i 1961 og 1962 hvis fjernsynet ikke har noen virkning i denne tidlige fasen? Hvordan kan nedgangen på landsbasis bli på nesten 50 prosent når det ser ut til at bare 25–35 prosent kan skyldes fjernsynet?

Kinoboble i 1950-årene?

For å ta det første først. Hvis vi skal stole på de rapporterte besøkstallene, så hadde kinoene et voldsomt oppsving i Norge etter den annen verdenskrig. Fra et besøk på ca 15 millioner i året, mer enn doblet besøket seg frem mot midten av 1950-årene. I siste halvdel av dette tiåret lå kinobesøket mer eller mindre stabilt omkring 35 millioner besøkende i året. Dette mønsteret med kraftig økning i kinobesøket etter krigen, finner vi igjen i flere andre land, og begge våre naboland Danmark og Sverige har samme utvikling som Norge.

Besøksveksten ser ut til å være fulgt av en sterk vekst i antall kinoer. Fra de 300 kinoene som er kjent i Norge før krigen, vokste antallet til nærmere 700 ved inngangen til 1960-tallet. Det er vel sannsynlig at åpningen av nye kinoer har sammenheng med den alminnelige gjenoppbyggingen og velstandsutviklingen etter krigen. Uansett hva som var årsaken, så ser det ut til at utbyggingen var så sterk at kinokapasiteten snart overgikk behovet.

Et tredje moment må også nevnes. Det statseide selskapet Norsk Bygdekino A/S ble etablert i 1948, og frem mot 1960 ekspanderte det voldsomt. Målt i antall kinobesøk var bygdekinoen på det største, det vil si omkring 1960, på størrelse med Bergen kino med 1,7 millioner besøk i året, men fordelt på nesten tusen spillesteder. Bergen hadde til sammenligning fem kinosaler i 1960. Og så seint som i bygdekinoens årsmelding for 1962, rapporteres det om behov for flere spilledager rundt om i landet.[10]

Når kinoutbyggingen nådde høyden på slutten av 1950-årene, så var det med andre ord ikke gitt at utviklingen skulle fortsette inn i himmelen. Utviklingen frem mot 1960 kan like gjerne ha vært drevet av generell velstandsutvikling og modernisering, som av en økende etterspørsel etter nettopp kinounderholdning i befolkningen. En avskalling virker dermed ikke unaturlig fra omkring 1960.

Kinonedleggelser senker kinobesøket

Den 15. februar 1963 brenner Colosseum kino i Oslo. Colosseum svarte på den tiden for 11 prosent av de samlede billettinntektene til Oslos om lag 20 kinoer. Når én av 20 kinoer blir satt ut av funksjon, forsvinner nok ikke hele besøket. Folk kan tross alt finne andre kinoer innenfor akseptable reiseavstander. Men kapasiteten synker, både når det gjelder antall seter og antall lerreter. Færre filmer kan vises på årsbasis, og det blir mer rift om billettene til gjenværende seter.

I Oslo var det nok verst at den desidert største premierekinoen for amerikanske storfilmer ble satt ut av spill i mer enn et år. Det kan også være et moment at Colosseum nok hadde et annet publikum enn andre kinoer i Oslo, og som i ulik grad var villige til å erstatte kinoen med en sentrumskino. Uansett var resultatet at kinobesøket sank med 9 prosent i Oslo i 1963. Det er mindre enn tapet av Colosseum skulle tilsi, for kinobesøket steg ved de andre kinoene i Oslo dette året, siden disse kinoene nok absorberte en del av Colosseum-publikumet.

Foto: Ukjent/Oslo Museumcba

Colosseum kino brenner 15. februar 1963. En medvirkende årsak til fallet i kinobesøket i byen på 60-tallet, skriver artikkelforfatteren.

Jeg har ingen holdepunkter for å si at nedgangen i kinobesøket i Oslo i 1963 bare skyldes tapet av Colosseum kino, men jeg vil i hvert fall strekke meg til å si at nedgangen i kinobesøket i 1960-årene nok fikk en “flying start” da Norges største kino Colosseum ble satt ut av spill.

Tapet av Colosseum kino gir oss et glimt av en viktig årsak til nedgangen i kinobesøket i 1960-årene, som har vært mindre drøftet. John Spraos så imidlertid nærmere på denne faktoren i Storbritannia. Ved siden av den klare tallmessige sammenhengen som han påviste mellom spredningen av fjernsynet og nedgangen i kinobesøket, viste han også at det var en sterk tallmessig sammenheng mellom nedleggelser av kinoer og nedgang i kinobesøket. Faktisk var dette den eneste undersøkte sammenhengen som hadde forklaringskraft i forhold til den fortsatte nedgangen i kinobesøket i den tredje fasen i Storbritannia, da det først og fremst var pensjonister og lavinntektsgrupper som fikk fjernsyn, grupper som ikke brukte kinoen noe særlig i utgangspunktet.

Hvis bare 25–35 prosent av nedgangen i kinobesøket kan forklares med fjernsynet, kan da nedleggelse av kinoer forklare resten av nedgangen i Norge?

Nedgang i private kinoer og kinoer på bygda

Om vi ser på de kommunale kinoene, er det vanskelig å peke på kinonedleggelser som senker besøket. I Oslo uttaler kinodirektør Arnljot Engh i 1964 at det nok vil bli på tale å legge ned enkelte reprisekinoer.[11] Men antallet kommunale kinosaler totalt sett holdt seg temmelig stabilt på landsbasis gjennom 1960-årene. Om vi derimot ser på private kinoer og bygdekinoen, blir bildet et annet.

Som nevnt over var Norsk Bygdekino A/S Norges andre eller tredje største kinobedrift i første halvdel av 1960-årene, i konkurranse med Bergen. Fra 1965 innskrenket kinoen driften, etter fall i besøket året før. Fjernsynet var en farlig konkurrent også for bygdekinoen, men det var utkantstrøk uten tilgang til fjernsynssignaler, som først mistet forestillingene. De perifere rutene som var tunge å betjene, ble kuttet først, mens de sentrale rutene ble beholdt.[12]

I 1969 hadde bygdekinoen bare 570 spillesteder, antallet var nesten halvert, og besøket var under en halv million. Bygdekinoen hadde med andre ord en nedgang i besøket på over 70 prosent i løpet av tiåret. Og både antall spillesteder og besøket fortsatte å synke utover i 1970-årene.[13]

De private, bofaste kinoene finner vi stort sett på mindre steder, med to unntak for de mellomstore byene Arendal og Bodø. De private kinoene har ikke alltid vært like flinke til å rapportere besøkstall til KKL, så vi må ta tallene vi har med noen klyper salt. Hvis vi ser på de private kinoene under ett, med det nevnte forbeholdet, så var de kommunale kinoene samlet lik 5–6 bergenskinoer ved begynnelsen av 1960-årene. Besøket var i 1960 på 8,5 millioner, og det steg både i 1961 og 1962 til over 8,7 millioner, til tross for fjernsynet, eller kanskje nettopp fordi disse kinoene for det meste lå utenfor nedslagsfeltet for fjernsynet.

Fem år seinere var besøket mer enn halvert, og det fortsatte å synke til 1970 da besøket var mer enn 60 prosent lavere enn i 1962. Mens antallet kommunale kinoer gjennom 1960-årene lå stabilt omkring 200, med ubetydelige variasjoner, viser tallmaterialet at antallet private kinoer sank med minst 35 prosent, fra 385 i 1963 til 262 i 1970. Minst, fordi KKL som samlet inn tallmaterialet, bemerket at svært mange kinoer ikke leverte oppgave, slik at antallet i 1963 nok var nærmere 540 kinoer enn 385. Hvis dette tallet er riktig, betyr det at om lag halvparten av de private kinoene forsvant i løpet av noen år. Og antallet har fortsatt å falle til våre dager. I 1982 var tallet ikke-kommunale kinoer 212, i 1999 var det 112.[14]

Mens praktisk talt ingen kommunale kinoer ble nedlagt i 1960-årene, slik at denne faktoren altså i praksis har hatt null virkning for nedgangen i besøket på kommunale kinoer, ble mer enn halvparten av både privatdrevne kinoer og halvparten av bygdekinoens spillesteder nedlagt i perioden. Her er virkningen av nedleggelser så katastrofal at vi vil ha problemer med å skjelne fjernsynets betydning gjennom tallene.

Mens de privatdrevne kinoene og bygdekinoen sto for 10,4 millioner vs. 24 millioner besøkende i 1962, sto de for 4,1 millioner mot 15,5 millioner i 1969. Fra å utgjøre 30 prosent av besøket i 1962 sto de for 20 prosent av besøket i 1969.

Flere skjeletter i skapet?

I en artikkel i aprilnummeret av Norsk filmblad i 1964 kritiserte Elsa Brita Marcussen kinobransjen for et «impotent TV-hat».[15] Med støtte i en bok av belgiske Leo Lunders, hevdet hun at en dypere kunnskap om det som skjedde i underholdningssektoren måtte til for å forstå det som skjedde i kinosektoren. Film, kino og fjernsyn var bare elementer i velstandsøkningen som også omfatter høyere boligstandard, økning i bilparken, lengre ferier, større reisemuligheter, flere skoleår og utvidede studiemuligheter. Mopeder, motorsykler, transistorradioer, LP-plater og «de langhårede lydfenomener som kaller seg ‘The Beatles’,» var andre elementer i samtidsbildet.

Marcussen viser videre til Lunders’ argument om at utviklingen i kinokonsumet henger sammen med velstandsutviklingen. Det er interessant at Italia, som tidlig hadde fjernsynssendinger, men ikke den samme velstandsutvikling som andre deler av Europa, «helt til det siste har hatt et positivt kinobilde og en livlig nasjonal produksjon».

Et tredje moment Marcussen trekker frem, er at filmer tillatt for barn under 16 år hadde sunket siden midten av 1950-årene i mange europeiske land. Et dalende tilbud til en viktig publikumsgruppe må nødvendigvis ha gjort kinoen mindre attraktiv for aldersgruppen.

Jeg har ikke her tenkt å gå nærmere inn på disse andre forklaringene, bare peke på at de finnes. Om det er mulig å finne noen klare tallmessige sammenhenger mellom noen av disse sammenhengene og nedgangen i kinobesøket er et annet spørsmål. Spraos mente ikke det. De eneste holdbare forklaringene til nedgangen i kinobesøket som han fant, var fjernsynets utbredelse på den ene siden og kinodøden på den andre. Men Spraos undersøkte bare ett land, ikke større sammenhenger på tvers av landegrenser. For å forklare forskjellene mellom den lave nedgangen i kinobesøket i Danmark i forhold til Sverige og Norge, kan det være riktig å se på både topografi, bosetningsmønstre og organiseringen av kinovirksomheten i landene.

Om vi skal trekke en foreløpig konklusjon av gjennomgangen av årsakene til nedgangen i kinobesøket i Norge i 1960-årene, må det være at nedgangen ikke så entydig skyldtes utbredelsen av fjernsynet som vi har vært vant til å tro. Kommunale kinoer ser ut til å ha klart seg relativt greit gjennom 1960-årene, og noen av dem, kanskje de som hadde en kreativ innfallsvinkel til utfordringene, og ikke bare la for dagen et «impotent TV-hat», klarte seg bedre enn andre. Det er interessant i denne sammenhengen at Bergen kino i den andre store nedgangsperioden i 1980-årene, den som videoen fikk skylden for, ikke mistet publikum i det hele tatt.[16]

Kildereferanser

[1] Kjartan Fløgstad, 1981, Loven vest for Pecos, side 64.

[2] Se for eksempel Marina Ghersetti, 1996, Jakten på den försvinnande publiken (Arbetsrapport nr. 56, Institutionen för journalistik och masskommunikation, Göteborgs Universitet), side 7.

[3] Klaus Bruhn Jensen (red.), 1997, Dansk mediehistorie 1880–1960 (Dansk mediehistorie, 2), side 244.

[4] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-lisens.html#Tvlisens, 5.01.2009.

[5] John Spraos, 1962, The decline of cinema. An economist’s report, London, side 22.

[6] Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen, 1999, Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981 (NRKs historie 3), Oslo, side ???

[7] Harald Espeli, 2005, Det statsdominerte teleregimet (1920–1970) (Norsk telekommunikasjonshistorie 2), Oslo, side 389–390. Kjetil Jarl Halse og Helge Østbye, 2003, Norsk kringkastingshistorie, Oslo, side 139 hevder at tallet i 1972 var 96 %. Dette er nok i overkant. Først i våre dager har vi hatt så høy fjernsynsdekning. Uansett må vi her til primærkilder for å finne bedre tall.

[8] Kilde: Norsk radiohistorisk forening, http://www.nrhf.no/nrhf-sendere-FM-TV-freq.html, 5.01.2009.

[9] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963: Mindre besøk – lavere inntekter, i Norsk filmblad 32 (1/1964), side 2–3 og 15.

[10] Mona Vaagan et al, 2000, Film på vei, bygdekinoen gjennom femti år (Norsk filminstitutts skriftserie 15), Oslo, side 60.

[11] Kinosjefene i «key cities» summerer opp 1963, side 2.

[12] Vaagan, side 60.

[13] Vaagan, side 66–67.

[14] NOU 2001:5 Kino i en ny tid, side 23.

[15] Elsa Brita Marcussen, 1964, Kinokrise, fritid og velferd, i Norsk filmblad nr. 4 1964, side 98–99.

[16] Geir Atle Ersland, 1995, Kino, Bergen, side 51.

I etterkant har det vært spekulert i om det faktisk var en drukningsulykke, eller et attentat enten fra motstandsbevegelsen, NS eller tyskerne. Man har aldri fått noe sikkert svar, men i biografien Triumf og tragedie fra 2012 peker Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad på flere omstendigheter som tyder på at Lunde var blitt for kritisk til tyskerne og måtte ryddes av veien. Som rikspropagandasjef i Nasjonal Samling og minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, hadde han frem til sin død vært den ledende strateg bak nyordning av mediene og kulturlivet under okkupasjonen. Kort tid før sin død skal Lunde ha planlagt å flykte til England.

Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)

Gulbrand Lunde spilte en sentral rolle i å skape en nazistisk offentlighet i Norge under krigen. Lunde representerer således et viktig, men ofte glemt kapittel i norsk offentlighets historie, som på mange måter understøtter Kjartan Fløgstads påstand om at nazistene ikke først og fremst var udannede bøller, men tvert imot tilhørte samfunnets eliter. Historien om Lunde handler om en talentfull og innflytelsesrik forsker som før han døde var en av Vidkun Quislings mest betrodde menn.

Talentfull forsker

Lunde beskrives som en kvikk og skrivekyndig unggutt som vokste opp i en konservativ familie i Bergen. Sønnen til arkitekten Sigurd Lunde og sangpedagogen Inga Lunde oppnådde som 17-åring de beste karakterene noensinne ved Bergen katedralskole. Da han etter artium arbeidet som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri, skal han ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden. Ifølge Arntsen og Harestad kom frykten for kommunismen og den enorme begeistringen mange næret for bolsjevikrevolusjonen i Russland til å forme Lundes politiske ståsted og etter hvert virke.

I 1920 reiste Lunde til Zürich for å studere ved Technische Hochschule. Han tok doktorgrad i kjemi ved Albert-Ludwigs Universität i Freiburg kun 24 år gammel, og ble etter hvert universitetsstipendiat ved Mineralogisk institutt ved Universitetet i Oslo. I denne perioden arbeidet han under en av mellomkrigstidens mest anerkjente naturvitere, professor Victor Moritz Goldschmidt, som hadde jødisk bakgrunn. Lunde var blant annet medforfatter på ett av bindene til Goldschmidts hovedverk.

I 1928 var Lunde på rundreise i USA og holdt en rekke foredrag. Lunde imponerte amerikanerne, og ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis, som han takket nei til. Samme år søkte han et professorat ved Mineralogisk institutt, en stilling han sannsynlig ville fått hadde han ikke trukket søknaden da han ble tilbudt direktørstilling ved Hermetikklaboratoriet i Stavanger. Lundes forskning endte med 145 produserte arbeider på 15 år, og hadde han ikke valgt feil side under krigen, ville han trolig stått igjen som en betydelig norsk kjemiker. I stedet har Gulbrand Lunde først og fremst blitt husket som “Norges Goebbels”. Aliaset fikk han både på bakgrunn av sin retoriske begavelse og en viss utseendemessig likhet med den tyske propagandaministeren.

Forfengelig gründer

Det er usikkert hvorfor Lunde valgte å skifte beite, da den nye jobben som direktør ved det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger statusmessig ikke var i tråd med de akademiske ambisjonene han tidligere hadde utvist. Ifølge Arntsen og Harestad kan Lundes forfengelighet og ønske om å leve standsmessig være en forklaring. Lønnen ved laboratoriet i Stavanger var 50 prosent høyere enn hva han ville tjent som professor i Oslo. Lundes akademiske ambisjoner kom raskt til uttrykk ved Hermetikklaboratoriet da han forsøkte å opprette en formell tilknytning til Universitetet i Oslo. Forsøket ble stoppet av Hermetikklaboratoriets styre, som mente at forskningen først og fremst skulle være økonomisk fundert.

1930-tallets Stavanger var preget av klassekamp og sterke politiske spenninger mellom kommunisme og fascisme. Historikere har ikke påvist noen politisk interesse hos Lunde før han sommeren 1933 ble knyttet til folk i Stavanger Fedrelandslag som arbeidet med å danne et lokalt NS-lag. Men sommeren 1929 var han og kona Marie på reise i Tyskland og de skal begge ha blitt tiltrukket av nazismen og den voldsomme aktiviteten fra Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Arntsen og Harestad hevder at nasjonalsosialistene appellerte til handlingsmennesket Lunde, til tross for at de var kontroversielle. 1929 var et vendepunkt i europeisk politikk. Krakket på New York-børsen og den påfølgende økonomiske depresjonen førte til krise i europeisk økonomi. Dette førte til politiske krisetilstander, som igjen gav grobunn for ekstremisme på den politiske høyre- og venstresiden. Da Lunde kom hjem til Stavanger i 1930, fant det sted en voldsom mobilisering av begge sider foran stortingsvalget. Frem til 1935 var Stavanger Ap det rødeste partilaget i landet, og som direktør fikk Lunde også gjennom flere konflikter med byens arbeidere erfare radikalismen i Stavangers arbeiderbevegelse, noe som kan ha tent en ytterligere gnist i hans engasjement for nazismen.

Videre kan hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen, være en forklaring på Lundes inntog i NS. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.

Ifølge Arntsen og Harestad mistet Lunde i denne perioden noe av gløden i arbeidet på Hermetikklaboratoriet, og gründeren i ham så en mulighet i det å delta i etableringen av noe nytt. Allerede etter tre måneders medlemskap i NS-laget i Stavanger markerte Lunde seg som en lederskikkelse, og ble belønnet med en tredjeplass på NS’ liste for Rogaland og Vest-Agder til Stortingsvalget i 1933. Lunde tilskrives også den valgsensasjon som fant sted da Nasjonal Samling fikk 12,1 prosent av stemmene ved lokalvalget i Stavanger i 1934 – partiets beste valg i noen større by.

Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem

Gulbrand Lunde var svært aktiv i partiarbeidet, noe som illustreres av hans engasjement i diverse NS-organer. Lunde var sentral da NS i Stavanger ga ut dagsavisen Vestlandets Avis i 1934. Han gikk inn med kapital og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det meste av det politiske stoffet. Hun bisto som hans sekretær. Selv om Valdemar Hansteen offisielt var redaktør for avisen, var det i realiteten Lunde som var den egentlige politiske redaktøren. Da han ble propagandasjef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-meddelelser i 1935. Dette var et internt meldingsblad særlig beregnet på tillitsvalgte. Her analyserte og kommenterte han de andre partienes partiprogrammer samt tok for seg organisasjonssaker og retningslinjer for propaganda. I en periode – etter at Vestlandets Avis gikk inn – drev Lunde ukeavisen Norges Vei fra sin private bolig i Welhavens gate 3 i Stavanger.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Samtidig var Lunde den absolutt mest aktive bystyrepolitikeren i NS-gruppen i Stavanger bystyre. Da han kom inn høsten 1934, fikk han det nest høyeste stemmetallet i NS-gruppen. Kun den tidligere Høyre-representanten Halvor Næs fikk flere.

Lunde kjørte konsekvent frem partiets prinsipielle synspunkter, som da NS-gruppen ble tvunget til å velge side mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige i en såkalt “ugildhetssak”. En representant for Kommunistpartiet ble erklært “ugild”, eller inhabil, etter en omstridt lov vedtatt i 1932 etter å ha mottatt fattigunderstøttelse, og var derfor ikke valgbar og ble kastet ut av salen av politiet. Arbeiderpartiet ønsket å vedta en uttalelse mot loven, mens de borgerlige, inkludert NS, ville ha saken utsatt. Lunde valgte å støtte Arbeiderpartiet etter at et eget NS-forslag falt, til tross for at ordlyden i Aps forslag sa at demokratiske prinsipper måtte gjelde. Lundes motivasjon var ikke hensynet til folkestyret, men derimot et sosialpolitisk hensyn som han begrunnet i at loven var et hån mot de som uforskyldt var blitt arbeidsløse på grunn av den økonomiske krise som det liberalkapitalistiske system hadde skapt. Dermed fikk de marxistiske venstrepartiene – hans hovedfiende – støtte fordi at Lunde ville markere et prinsipielt syn.

Under normale omstendigheter benyttet han imidlertid enhver anledning til å markere avstand til marxismen. Han kunne til og med være truende. Som da det i 1936 skulle stemmes over hvorvidt Arbeidernes turn- og idrettslag skulle få økonomisk støtte. Lunde krevde navneopprop og uttalte at de som stemte for ville for bli husket av de som kom til å styre landet i fremtiden.

NS-minister og rikspropagandasjef

Gulbrand Lunde viste seg å bli en viktig mann for partiet. Han ble utnevnt til propagandasjef av Quisling på nasjonalt nivå i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 og tre ganger utnevnt til minister, i april 1940, september 1940 og februar 1942. Lunde har blitt betegnet som partiets sjefsideolog og var en toneangivende aktør under NS’ nyordning av det norske samfunnet.

Som statsråd og rikspropagandasjef innførte Lunde sensur og stilte strenge krav til innholdet i kulturuttrykkene. Kulturinstitusjonene ble raskt tatt i bruk i propagandaøyemed, og Lunde benyttet særlig filmen som propagandamiddel. Han var selv en forholdsvis dyktig smalfilmer. Videre forfektet han et syn om at kulturen delvis var ødelagt av marxist-bolsjevikiske kulturpolitikere. Agitasjon mot marxismen og liberalkapitalismen kjennetegner for øvrig hele hans periode som politiker og rikspropagandasjef. Dette var et gjennomgående tema i Lundes mange politiske tekster og foredrag, som samlet utgjør flere bind.

Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS. Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket. Lundes nasjonalisme er videre blitt beskrevet som usedvanlig ekstrem, både med hensyn til virkemidler og målsetninger. Videre er den aggressiv og radikalisert med et revolusjonært og samfunnsomveltende innhold. Dette gir seg utslag i et ekspansjonistisk preg, xenofobe innslag i hans holdninger til det «fremmede», en romantisk forestilling om høymiddelalderen og vikingtiden som en norsk gullalder, og en idealisering av den «rene» norske bygdekulturen.

Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).

Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Dette, sammen med at han i 1942 angivelig hjalp den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Dersom det faktisk var slik at Lunde planla å flykte til England, kan slike antityske holdninger være en forklaring på hvorfor.

Til tross for at Lunde var svært ambisiøs og oppnådde personlig suksess som både forsker, direktør og politiker i ung alder, er hans ettermæle først og fremst preget av det katastrofale valget om å tre inn i NS-laget i Stavanger og senere som NS-minister og rikspropagandasjef. Om Lunde hadde valgt annerledes, kunne han kanskje stått igjen som en av Norges fremste kjemikere. Lundes politiske veivalg er likevel interessant og aktuelt, ikke minst fordi det tankegods han representerte er på fremmarsj i et Europa preget av både flyktningkrise og økonomisk usikkerhet.

Litteratur

Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad (2012): Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde. Commentum Forlag, Sandnes.

Fløgstad, Kjartan (2009): Grense Jakobselv. Gyldendal, Oslo.

Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.

Polemikken i 1935 var atskillig heftigere og mer sammensatt, den engasjerte langt flere og den varte lenger. Debatten den gang dreide seg både om stykkets politiske innhold og styrets motstand mot oppførelsen. Den handlet dermed også om maktforholdet mellom teatersjef og styre, og grensegangen mellom dem. Konsekvensen av feiden ble at teatersjefen skulle ha råderett over repertoaret uten innblanding fra styret også i ettertid.

Maktkamp i den bergenske teaterhistorien

Maktposisjoner tilhører teaterhistoriens konfliktområder, men heftigheten i konflikten har variert, avhengig ikke minst av de til enhver tid gjeldende normer og regler samtiden forholder seg til. Også offentlighetens interesse for teaterfeider har variert, men generelt synes bergenspressens engasjement når det gjelder byens teater, å være stort.

Plakat fra urpremieren av Nordahl Griegs stykke i 1935. Kunstplakaten var ennå ikke etablert på Den Nationale Scene. Plakaten skulle formidle tid, sted og personnavn.

Den bergenske teaterhistorien avslører at alt fra første stund oppsto det rivninger mellom styret og sceneinstruktørene. Bergen fikk sin første faste scene i 1850, Det norske Theater (Ole Bulls teater). Tittel teatersjef eksisterte ikke, og verken Henrik Ibsen, sceneinstruktør fra 1851 til 1857, eller hans overordnete, Herman Laading, hadde sjefsposisjon. Den egentlige teatersjefen var, ifølge Peter Blytt som var styreformann i to perioder på 1850-tallet, styreformannen. Sammen med styret hadde han det overordnete ansvar også når det gjaldt repertoarvalg og rollebesetning, og han kunne frata en skuespiller rollen dersom utførelsen ikke falt i styreformannens smak.

Det norske Theater gikk inn etter 13 års virke og “gjenoppsto” som Den Nationale Scene i 1876. Selv om forholdene var blitt noe mer lempelige for instruktøren, fortsatte styret å fungere som høyeste myndighet også på det kunstneriske området. Den manglende handlingsfrihet for instruktøren, førte ikke sjelden til konflikter som både publikum og presse engasjerte seg i. En av dem det blåste kraftig rundt var Gunnar Heiberg, som var instruktør fra 1884 til 1888. Han klarte likevel å “trumfe” igjennom oppførelse av stykker av polemisk karakter, for eksempel av Émile Zola og Edvard Brandes. Men da styret satte foten ned for Kongen av Bjørnstjerne Bjørnson, ga Heiberg opp: “Jeg faldt på Kongen”, er hans legendariske avskjedsreplikk.

Til tross for at tittelen “teatersjef” ble innført i 1891 — som oftest var det en instruktør som innehadde posisjonen — fortsatte forholdet styret/teatersjef å være et konfliktområde og dermed et tema for dagspressen. Endring skjedde først da teaterstyrets flertall i 1935 forsøkte å hindre at Nordahl Griegs Vår ære og vår makt ble satt opp, med det til følge at teatersjefen, Hans Jacob Nilsen, satte sin stilling inn på oppførelse.

Flere trakk en parallell mellom Nilsen og Gunnar Heiberg. Begge hadde som målsetting, slik Heiberg hadde uttrykt det, “å gjøre teatret til den store tavle som samtiden skrev sin saga på”. Og begge ble møtt med kompakt motstand fra konservativt hold.

Teaterets politiske oppgave

Hans Jacob Nilsen (1897–1957), teatersjef ved DNS fra 1934 til ‑39, var utdannet ingeniør, men viet sitt liv til teatret, både som skuespiller, instruktør og teatersjef. Han var godt orientert i samtidens teaterkunst fra sine mange reiser i europeiske teaterbyer. Ikke minst fikk en teaterreise til Moskva stor betydning for hans innsats som teatersjef i Bergen. Han så teaterkunsten i lys av tidens politiske situasjon, og mente teatrets primære oppgave var å åpne tilskuernes øyne for den faren som truet Europa. I hans periode ble flere sterke politiske dramaer oppført ved DNS. Selv fremholdt han at han ikke var medlem av noe politisk parti; han var først og fremst pasifist og motstander av fascismen. Men han var, påpeker teaterhistoriker Knut Nygaard, uten tvil sterkt påvirket av sosialismens ideer og opptatt av det som foregikk i Sovjetunionen. Samarbeid med Nordahl Grieg synes derfor naturlig.

Nordahl Grieg (1902–1943), en av Norges mest markante diktere i sin tid, uttrykte seg gjennom ulike litterære sjangre. I løpet av ti år, fra 1927 til 1937, forfattet han seks skuespill, som alle ble oppført i hans levetid (seks ved Nationaltheatret, fem ved DNS). Selv om stykkene varierer tematisk, er den dramatiske grunntonen gjennomgående motsetning mellom råskap og godhet, og med kampen for fred som det sentrale. Grieg reiste til Moskva i 1932, og kom tilbake etter to år som kommunist, selv om heller ikke han var partiinnmeldt. I de følgende årene kjempet han mot fascismen og nazismen. Ifølge Grieg hadde det kapitalistiske system krigen som konsekvens. I motsetning til Hans Jacob Nilsen oppfattet han imidlertid pasifisme som “forvirring inntil handlingslammelse”.

Vår ære og vår makt er det første dramatiske arbeidet Grieg skrev etter hjemkomsten. Moskva-oppholdet hadde tydelig satt sine spor både scenisk og innholdsmessig og var grunn for motstand mot oppførelse.

Nazisme og krigsseilere

Nasjonal Samling (NS) ble stiftet i 1933, og i Bergen var de politiske motsetningene sterkt markert. I en kort periode gikk Bergens Høireforening i listeforbund med NS, og selv om samarbeidet ble kortvarig, skjerpet affæren de politiske motsetningene mellom de konservative og de mer venstreorienterte kreftene i byen. Høyreavisene Bergens Aftenblad og Morgenavisen ble sett på som det Nygaard har beskrevet som nazistisk “anstrøkne” aviser, noe som deres reaksjon overfor Hans Jacob Nilsens repertoar understøttet.

I januar 1935 møttes Hans Jacob Nilsen og Nordahl Grieg i Bergen. Grieg hadde med seg det han mente var en skisse til et filmmanus, men teatersjefen fikk motivert ham til å overlate det til teatret. Teatersjef og forfatter arbeidet tett sammen de følgende månedene. Handlingen tar utgangspunkt i jobbetiden i første verdenskrig og redernes utsuging av sjøfolkene, og føres opp til nåtiden (1935), der arbeidsledige og syke krigsseilere setter kapitalismens utnyttelse representert ved rederne i relieff.

Grieg søkte i arkiv, gamle aviser, snakket med folk og gjorde sine observasjoner. Flere av karakterene bærer tydelig merke av hans lokalkunnskap. Dermed ble ikke stykket bare oppfattet som et generelt angrep på rederstanden, men også mot en rekke gjenkjennelige personer. Men selv uten denne mer eller mindre bevisste likheten med eventuelle “levende” modeller, var stykkets klare politiske brodd ikke til å misforstå. Samtidig er stykket et varsku om en kommende krig Grieg så kunne komme.

Opphavsmennenes påvirkning fra samtidig sovjetisk teaterkunst var tydelig gjennom motsetningsfylte scenebilder der kontrastene blir gjort til selve hovedsaken. Et grelt eksempel på kapitalistisk utbytting er scenen med sjøfolkene i livbåten som sitter og venter på å bli torpedert, mot neste bilde med redernes orgier på land med sjampanje og gledespiker.

Liberalistisk snikangrep eller storartet arbeid?

I teaterstyret satt det redere, og de ønsket ikke oppførelse. Med tre mot to stemmer ble det bestemt at stykket skulle stanses. En teaterstrid var igjen i gang. Ikke lenge før hadde det vært en feide angående oppsigelser ved teatret, og oppsummeringen i Bergens Tidende var en klar oppfordring til å la teatersjefen være suveren i kunstneriske spørsmål på samme måte som styret skulle ha ansvaret og myndigheten når det gjaldt økonomiske disposisjoner. Men nå hadde styret nok en gang blandet seg inn i kunstneriske spørsmål, og med den sammensetningen styret hadde, kunne ikke utfallet ha vært helt uventet. Men her var dissens. Et av styremedlemmene, skipsreder Einar Engelsen, karakteriserte stykket som et snikangrep under liberalismens maske, mens et annet medlem, professor Haakon Shetelig som tilhørte mindretallet, kalte stykket for et storartet arbeid, og beskrev det som fredspropaganda.

Prøvene ble midlertidig stoppet. Striden førte til at teatersjefen stilte ultimatum. Han ville trekke seg fra stillingen dersom stykket ikke ble satt opp i inneværende sesong. Formannen Haakon Ameln snudde, selv om han ikke skiftet mening. Ved ny avstemning ble resultatet tre mot to, nå i Hans Jacob Nilsens favør. Resultatet ble kunngjort i pressen, og engasjementet, som hadde vært heftig gjennom hele prosessen, fortsatte med en lang rekke avisinnlegg, både for og imot, både før og etter premieren. Utvilsomt vakte striden omkring oppsetningen nysgjerrighet hos publikum, og billettene til premieren ble utsolgt i løpet av en halvtime. Sivilkledd politi var plassert i salen og bråk var ventet. Imidlertid gikk alt fredelig for seg, og forestillingen ble mottatt med ovasjoner ved teppefall.

Hans Stormoen som “Vingrisen”, en av stykkets sentrale karakterer, i uroppførelsen av Vår ære og vår makt, DNS, 1935.

Kritikeroppbudet var stort med fremmøte også fra osloavisene. Pressen, også de utenbys avisene, var nesten samrøstet i sine lovord. Det var bred enighet om at oppførelsen var berettiget. Det som imponerte mest og som skapte det betydningsfulle kunstneriske resultatet, var den samlete innsatsen med en fast ledelse.

Ytringsfrihet ved teatret?

Oppsetningen av Vår ære og vår makt ble en publikumssuksess med bortimot 60 oppførelser. Forsøket på å velte forestillingen hadde mislyktes. Konsekvensen var en styrking av teatersjefens stilling på det kunstneriske området som innbefattet råderett over repertoaret.

I forbindelse med støyen rundt 2016-oppsetningen av Vår ære/vår makt uttalte teatersjefen ved Den Nationale Scene, Agnete G. Haaland, at “Den kunstneriske friheten og ytringsfriheten står sterkt i Norge” og henviser med det til publikummeren som ønsket endringer i stykket, noe teatersjefen ikke kunne ta til følge. Men gjaldt feiden i 1935 egentlig selve ytringsfriheten, og – for å sette det på spissen – hvis så, betyr skifte av maktposisjon (nødvendigvis) en bedring av ytringsfriheten?

Ingen dramatiker har krav på å få sine stykker oppført. Teatret er en mangslungen institusjon, der den viktigste forutsetning for dets eksistens finnes utenfor institusjonen, nemlig hos publikum. Uten publikum, intet teater. Dette hensynet vil alltid måtte være til stede, på godt og vondt, uansett hvem som bestemmer. Men også stykkenes spillbarhet, kvalitetsnivå og teatrets kapasitet er blant de mange faktorer teatersjefen må vurdere. Antall skuespill som slipper til på scenen er langt mindre enn alle dem som kommer til teatret, i tillegg finnes et mangfold av den eldre, anerkjente dramatikken. Mange skuespill blir for øvrig utgitt i bokform uten noen gang å komme fram på scenen.

Plakat til urpremieren av Vår ære/vår makt av Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid DNS 2016. Forfatterne tar utgangspunkt i Nordahl Griegs stykke, men inkluderer også Griegs øvrige dikting og liv (illustrasjon: DNS).

Men det faktum at teatersjefen skyver vekk mange av de innkomne skuespillene, kan, ifølge Arnljot Strømme Svendsen, kalles for en form for sensur. En annen teatersjef kunne jo valgt annerledes. Det betyr at styrets valg av teatersjef får avgjørende betydning for teatrets repertoar. Det er ingen tvil om at teatersjefen har en overordnet posisjon i dag. Nylig erfarte vi at teatersjefen ved DNS stanset en produksjon på teatret dagen før premieren, fordi hun mente den kunstnerisk ikke holdt mål. Kommer dette i konflikt med den kunstneriske friheten og ytringsfriheten vi holder høyt i Norge? Antakelig ikke. Men eksemplet understreker teatersjefens makt. Det ville være utenkelig at et styremedlem kunne utføre en slik handling i dag.

Kilder:

Blytt, Peter, 1894. Minder fra den første norske Scene i Bergen. Bergen
Egeland, Kjølv 1975. “Mellomkrigstid”, i Edvard Beyer (red.) Norges litteraturhistorie, bd. 5
Grieg, Harald, 1963. Nordahl, min bror. Oslo
Hoem, Edvard, 1989. Til ungdommen. Nordahls Griegs liv, Oslo
Holmås, Tove Jensen, 2016. “Teatret i kamp mot mørkemaktene”. Programbladet til Vår ære/vår makt. Bergen
Nygaard, Knut 1975. Gunnar Heiberg Teatermannen. Bergen-Oslo-Trondheim
Nygaard, Knut og Eiliv Eide 1977. Den Nationale Scene 1931–1976. Oslo
Svendsen, Arnljot Strømme 2007. Teater i 25 år. Den Nationale Scene 1976–2001. Bergen
Wiers-Jenssen, Hans og Joh. Nordahl Olsen 1926. Den Nationale Scene 1876–1901. Bergen
Intervjuer og debattinnlegg i Bergens Tidende 1. mars, 2. mars, 6. mars, 12. mars, 2016.

Langslets bibliografi viser tydeligere enn noe annet norsk forfatterskap hvordan han var opptatt av å utvikle konservatismen som ideologisk plattform, men han ville samtidig tilpasse den til samtiden han levde i. Han ville – kan vi si – fornye og oppdatere konservatismen slik at den ikke stivnet. Tanken om å forandre for å bevare kan derfor sees som særlig viktig i hans forestillingsverden. Vi lever daglig med virkningene av det han gjennomførte i sin fremskutte posisjon som kulturminister i Kåre Willochs Høyre-regjering fra 1981 til 1986.

Mediekritikk fra høyre

Langslets parti, Høyre, likte seg slett ikke da Stortinget vedtok å opprette NRK i 1933. I voteringen om kringkasting med statsdrift stemte 36 av Høyres representanter imot, kun to stemte for. Men Arbeiderpartiet, Venstre og Bondepartiet sikret flertall for å opprette et statsdrevet NRK, slik vi kjenner det.

Motstanden mot NRK var altså stor i Høyre helt fra starten. Og Høyre fortsatte som et NRK-skeptisk parti i hele monopolets levetid. Vi ser det i 1950- og 60-årene: Høyres presse var ofte toneangivende i kritikken mot NRK. Høyrepressen var landets største partipolitiske avisgruppe, med over 40 aviser. Mange av dem var blant landets største, slik som Aftenposten og Adresseavisen. De fulgte NRK med argusøyne og kritikken satt ofte løst.

Oslo 16. desember 1981: Kulturminister Lars Roar Langslet offentliggjør hvem som skal få drive forsøksvirksomhet med nærradio. Dokumentbunken foran ham er alle søknadene om nærradiodrift. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

I 1960-årenes NRK-debatter ble det enda tydeligere at kritikken mot NRK alltid kom fra de borgerlige partiene, mens NRK ble forsvart av Arbeiderpartiet og SF. Partipressen delte seg tilsvarende: Borgerlig presse gikk hardt ut mot kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt, som ledet NRK i tiden 1962–72, mens arbeiderpressen og SF-avisen Orientering forsvarte NRK.

Det var i denne situasjonen at Lars Roar Langslet entret scenen, som ung akademiker med ambisjoner om å fornye og oppdatere konservatismen som ideologi. Han fikk tidlig synlige posisjoner. Han var formann i Det norske Studentersamfund i 1960. Han deltok også i de såkalte isme-debattene i NRK-fjernsynet i 1963–64. Dette var fire store TV-debatter om konservatismen, sosialismen, liberalismen og kommunismen som politiske ideologier. Hvor stod de egentlig etter at Kings Bay-saken hadde rystet Norge som landet største politiske krise etter krigen? Disse TV-debattene ble ledet av den lett arrogante Kjell Arnljot Wig, og er siden blitt legendariske i norsk TV-historie. Langslet deltok og fremstod her som en autoritet.

En annen plattform han bygget opp var Minervas kvartalsskrift, der han var redaktør i en årrekke. Dette tidsskriftet brukte han bevisst for å legge grunnlaget for en tidsmessig og fornyet konservatisme. I 1966 kom Minerva med et spesialnummer om NRK. I dette nummeret ble kritikken mot NRK mer prinsipiell enn før. En rekke artikler gikk dypt inn på radio og TV som medieformer. Per Lønning skrev om NRKs kirkelige programmer, Anita Werner om barn og TV. Tore Lindbekk skrev om “den radikale idyll” på Marienlyst, mens Halvor Stenstadvold skrev så inngående om TV-mediets estetikk at det fortsatt er interessant lesning.

På dette tidspunktet i 1966 fantes det knapt noen medieforskning i Norge. Det lille som eksisterte var den aller tidligste utgave av norsk presseforskning. Om radio og TV som medier fantes det rett og slett intet. Derfor kom denne utgaven av Minervas kvartalsskrift til å vekke oppsikt. Utgaven satte dagsorden for NRK-debatten. Det vil si: tidsskriftet gjorde kritikken av NRK mer prinsipiell og seriøs enn før.

For en oppmykning av monopolet

Slik begynte Lars Roar Langslet å gripe inn i samfunnsdebatten: begrunnet og motivert ut fra et bevisst konservativt utgangspunkt. I en rekke innlegg i pressen i de følgende år, viste han seg igjen svært opptatt av tidens nye strømninger, ikke minst i radio og TV – altså NRK. I 1969 ble han stortingsrepresentant og denne posisjonen ga ham større tyngde når han deltok i disse debattene. Tidlig i 1970-årene var han blitt en av Høyres viktigste stemmer i de løpende debattene som alltid raste om NRK på denne tiden.

Parallelt med Høyrebølgen som vokste frem i siste del av 1970-årene, økte partiets skepsis til NRKs monopol. I Høyres kringkastingsutvalg våren 1980 foreslo partiet å myke opp monopolordningen. Dokumentet het “Kringkasting i Norge – perspektiver og muligheter” – og det var Lars Roar Langslet som ledet arbeidet. Utvalget gikk inn for fri etablering av nærradioer, fri rett for lokale kabel-TV-anlegg til å sende over fellesantenneanlegg og rett for andre enn NRK til å bruke P2-nettet.

Denne utredningen satte i 1980 straks ny fart i NRK-debatten. Plutselig var NRKs monopolstilling ikke lenger noen selvfølge. Før stortingsvalget i 1981 gikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen om en “oppmykning” av NRK-monopolet i neste stortingsperiode. Andre enn NRK burde også lage radio og fjernsyn, mente de, og tenkte særlig på frivillige organisasjoner.

Ved valget i 1981 fikk de tre borgerlige partiene flertall i Stortinget. Høyre dannet likevel regjering alene, men med de to andre som støttepartier. Kåre Willoch ble statsminister og gjorde Lars Roar Langslet til landets første kulturminister. Kultur og vitenskap ble samtidig skilt ut fra Kirke- og undervisningsdepartementet som eget saksfelt. Da Willochs regjering la frem sin tiltredelseserklæring for Stortinget den 15. oktober, lovet den å myke opp NRK-monopolet.

Utnyttet lovens unntaksbestemmelser

I ettertid er det ofte blitt sagt at det første denne regjeringen gjorde, var å oppløse NRKs monopol. Og det er mye rett i dette, fordi beslutningen gikk så fort og var så synlig. Tiden var kort fra 15. oktober til 16. desember 1981. Men i løpet av disse ukene utførte Lars Roar Langslet og hans stab det som skulle til for å oppløse NRK-monopolet. I et festskrift som ble utgitt til Hans Fredrik Dahls 70-årsdag i 2009 ga Lars Roar Langslet sin egen versjon av dette arbeidet. Det fremgår tydelig av hans fremstilling at målet om oppløsning av NRK-monopolet var klart helt fra begynnelsen. Det gjaldt bare å finne ut på hvilken måte det rent formelt kunne utføres. Han innrømmer at de hele veien opptrådte strategisk både innad og utad for å få det til.

Årsakene til at Høyre og dets støttepartier ønsket slutt på NRK-monopolet var flere. Kristelig Folkeparti ønsket sendemuligheter for menigheter og kristne organisasjoner. Senterpartiet så for seg grasrotinitiativer og lokalradio. Lokale krav om at NRK måtte desentraliseres hadde da også fått økt tyngde utover i 1970-årene. Ny teknologi gjorde dette mulig. Satellitt-TV og video ville også snart komme.

Men også NRKs måte å forvalte monopolordningen på spilte inn. I 1960- og 1970-årene hadde NRK vært mer kontroversiell enn noensinne. Kritikerne snakket om “fyrstehoffet på Marienlyst” og fryktet at en liten gruppe programskapere kunne manipulere hele folket og dirigere opinionen via NRK. Påstander om at radikalere på Marienlyst misbrukte NRK-monopolet til misjonering for sine egne politiske synspunkter – langt ute på venstresiden – undergravde mye av tilliten til NRK. Kritikken hadde toppet seg under den såkalte “hustuktsdebatten” i Stortinget i 1975. Da truet et flertall med skrevne retningslinjer hvis ikke NRK holdt bedre orden i sitt hus. Debatten er en av de mest dramatiske NRK-debatter som noengang er blitt holdt i dette land. Og den rystet NRK langt ned i dets grunnvoller. Selv fem år etter, i 1980, henviste Høyres kringkastingsutvalg til det radikale “misbruket” av NRK-monopolet da det skulle begrunne hvorfor det var nødvendig å myke det opp. Programskaperen Bjørn Nilsen var en av dem som VG og Høyrepressen hadde kritisert aller mest for dette.

Alt dette lå i bakgrunnen da Lars Roar Langslet ledet arbeidet med å avvikle NRKs monopol i ukene fra oktober til desember 1981. Den 16. desember var alt klart. Han inviterte til pressekonferanse i Regjeringsbygningen. Å endre kringkastingsloven for å oppløse monopolet hadde vist seg umulig på så kort tid. Isteden utnyttet han lovens unntaksbestemmelser. Derfor kunngjorde han nå at en rekke aktører hadde fått tillatelse til å drive nærradio, lokalt kabel-TV og motta overføringer fra den nye OTS-satellitten. Tilatelsene ble gitt til 19 foreninger og andre sammenslutninger, menigheter og utdanningsinstitusjoner for nærradio, til syv kabelselskaper og tre kabel-TV-konsesjonærer. De kom fra hele landet. Konsesjonsdokumentene var allerede utsendt fra departementet – og tillatelsene skulle gjelde fra 1. januar 1982 og to år fremover.

Denne pressekonferansen 16. desember 1981 ble et høydepunkt i Lars Roar Langslets politiske karriere. Fotografene foreviget ham mens han der satt mellom papirbunkene og delte ut konsesjonene. Bildet er blitt stående i historiebøkene. I dette øyeblikket var NRK-monopolets tid i realiteten over – selv om det formelle drøyde enda noen år.

Konservativ mediepolitikk

Beslutningen om å avvikle NRK-monopolet var slett ingen selvfølge på dette tidspunktet. Tiltaket var omstridt og hadde for eksempel ingen støtte fra Arbeiderpartiet. Men i etterkant fant motstanderne ut at det var umulig å skru tiden tilbake – akkurat slik Langslet hadde forutsett. For i mellomtiden hadde Norge fått nye nærradioer med et mangfold som landet tidligere ikke hadde hatt. Nye navn som radiOrakel, Radio Nova, Radio Oslo dukket opp. Forsøk med lokal-TV var kommet i gang, blant annet på Elverum. Snart kalte man det rett og slett for “den nye mediealderen.”

Samtidig med liberaliseringen av eteren fikk videospilleren sitt gjennombrudd i Norge, og fra himmelen kom signalene ned fra nye TV-satellitter. Denne “nye mediealderen” ble av mange opplevd som en brå forandring og skapte straks avstand tilbake til NRK-monopolets dager. I sin tale på pressekonferansen fremstilte Langslet sin politikk som et forsvarstiltak: “Vi må frigjøre de krefter vi har, for å skape en større bredde i det som lages av kringkasting i Norge, så vi ikke blir passive mottakere av det som kommer utenfra.”

Hans brudd med NRK-monopolet er siden blitt stående som et av de mest avgjørende øyeblikk i norsk mediehistorie. Monopoloppløsningen er faktisk ett av nokså få eksempler på at konservativ ideologi også har skapt mediepolitikk i Norge. Mange andre mediepolitiske tiltak har utgått fra en sentrum-venstreallianse i norsk politikk, slik som opprettelsen av NRK i 1933, det kommunale kinosystemet etter 1913 og ordningen med statlig pressestøtte i 1969. Høyre-regjeringens oppløsning av NRK-monopolet i 1981 skiller seg ut i dette bildet. For å forstå bakgrunnen for dette må vi kjenne til Høyres skepsis mot NRK helt siden 1933. Men vi må også kjenne til hvordan Lars Roar Langslet moderniserte norsk konservativ ideologi fra 1960-årene og fremover. Etter hvert trakk han også radio og TV inn i denne moderniseringen, inntil han i 1981 trakk konsekvensene og gjorde slutt på hele NRK-monopolet – etter nesten 50 år.

I all ettertid vil Lars Roar Langslet bli husket for dette. Et helt annet spørsmål er om det finnes noe rimelig samsvar mellom hans intensjoner om avviklingen av NRK-monopolet og det faktiske kanaltilbudet Norge fikk i årene som fulgte. Hva han selv mente om det radio- og TV-tilbudet han hadde åpnet opp for, bør kartlegges av hans fremtidige biografer.

Kilder

De to viktigste kildene som er brukt i artikkelen:

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, Oslo: Cappelen 1999

Lars Roar Langslet: “Da NRK-monopolet sprakk”, i Henrik G. Bastiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lundby og Helge Rønning (red.): Det elegante uromoment. Hans Fredrik Dahl og offentligheten, Oslo: Pax 2009

«Storthinget holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken, undtagen i de Tilfælde, hvor det modsatte besluttes ved Stemmefleerhed.» Slik heter det i Grunnlovens § 84, en av få formuleringer som har stått uforandret fra 1814 til i dag. Stortinget er forpliktet til et offentlighets- eller publisitetsprinsipp. Dette betyr at forsamlingen ikke skal være en lukket klubb som kan trekke seg tilbake og føre samtaler i fortrolighet, men et åpent forum der folkets representanter med folket som tilhørere drøfter saker av allmenn interesse. For at trykkefrihetsbestemmelsene i § 100 skal gi fullgod mening, må borgerne sikres innsyn både i saksforberedende dokumenter og i argumentasjonen som føres i salen: Hvis den diskuterende allmennhet ikke er godt orientert, vil pressedebatten være av liten verdi med tanke på dannelse av en opplyst folkemening. Trykkefrihet impliserer informasjonsrett – det er dette som ligger i bestemmelsen om de «aabne Døre»: Opinionsdannere må få slippe til som publikum.

«Offentlighed er Aanden af vor Constitution», sa den liberale opposisjonspolitikeren Ludvig Mariboe i Stortinget, straks etter at det var åpnet i februar 1830. Når han fant grunn til å insistere på dette prinsippet, var det fordi møtene rutinemessig – ikke etter særskilt beslutning, slik Grunnloven krevde – ble holdt bak lukkede dører like fra Stortinget kom sammen til det var formelt konstituert og høytidelig åpnet. Viktige saker ble unntatt offentlighet på denne måten, blant annet fullmaktskomiteens arbeid med å kontrollere at valgene hadde gått riktig for seg og at alle representanter hadde rett til å møte i Tinget. Flertallet hadde ved flere anledninger utnyttet situasjonen til stille og rolig å kvitte seg med brysomme opposisjonelle – men offisielt ble ønsket om diskresjon i slike spørsmål begrunnet med personvernhensyn.

Mariboe protesterte: Når det gjelder å klarere at valgmenn og representanter oppfyller lovens krav, for eksempel at de er ustraffet, da er det, «forsaavidt de ere offentlige Personer», nettopp «for Offentlighedens Domstol at dette Forhold skal bedømmes.» Stortinget er den kontrollerende makt, men noen må kontrollere kontrollørene. Hovedsaken er at folket ved selvsyn kan forsikre seg om at det ikke foregår maktmisbruk. «Derfor ønsker jeg, at Storthings-Galleriet aabnes», slik at alle og enhver «maa være Vidne til, at vi … handle fuldkommen grundlovsmæssig», og derfor «ønsker jeg ogsaa for min Deel især … at være controlleret i dette som i alle øvrige Tilfælde.»

Mariboes motstandere kunne påpeke at alt som skjedde på Stortinget, også i lukkede komitémøter, var fritt tilgjengelig i offentlige trykksaker. Storthings Forhandlinger hadde, helt siden 1814, gjengitt både proposisjoner, innstillinger, kortfattede uttalelser fra representantene (vota) og informasjon om avstemninger og saksutfall. Riktig nok var ikke publikasjonen tilgjengelig før lenge etter at sesjonen var avsluttet, men Stortinget hadde, for at publikum skulle kunne holdes orientert underveis, også fått utgitt hefter med løpende Storthings Efterretninger. Her kunne enhver interessert finne utdrag («Extracter») av saksdokumentene og resultatet av voteringene, og i seinere tid (etter 1824) også forkortede referater av debattene – mens forhandlingene ennå pågikk. Men dette er ikke nok, hevdet Mariboe. Trykte utdrag og referater kan ikke gi et fullstendig inntrykk av debattene, og derfor heller ingen fullgod forståelse. Faktisk leder de som oftest til å fremvirke en ensidig bedømmelse og en vrang forestilling, «saavel af Pluralitetens som Minoritetens Synsmaade». Ingen ting kan kompensere for retten til å møte opp på galleriet og selv danne seg et inntrykk og en mening.

Adgangsbilletter til galleriet

At Stortinget avvek fra offentlighetsprinsippet mens det konstituerte seg, var kanskje ikke spesielt alvorlig i seg selv, men ethvert slikt avvik er en invitasjon til videre utglidning. De som sitter med makten, vil alltid mislike at man ser dem i kortene. Mange vikarierende argumenter – hensynet til statens sikkerhet eller effektivitet i saksbehandlingen – blir brukt til å begrense innsynsretten. Hver for seg er ikke disse begrensningene bestandig alvorlige, men til sammen kan de bli det. Stortinget hadde nylig (1828) vedtatt hemmelige forhandlinger ved de høyeste domstolene; nå var det i ferd med å foreta et nytt lite skritt. «Exemplet vil drage flere efter», advarte representant Jonas Anton Hielm, «og Publiciteten saaledes gradviis synke i Hemmelighedens Grav, hvorfra Despotismens Morgenrøde udgaaer.»

Hva galt kan skje bak lukkede dører? Må ikke folket ha tillit til at representantene kjenner sin plikt og gjør sitt beste? Selve lukningen av dørene medfører en svekkelse av den alminnelige tillit, påpekte Hielm – og dét er noe av det verste som kan skje. Kanskje er det ikke slik, som man gjerne vil ha det til, at ledende menn må vite at de har folkets øyne på seg for ikke å misbruke sin stilling – men «Mistanke om, at det er annerledes, er dog Hemmelighedens naturlige Følgesvend. «Man troer at finde Brøde – siger en berømt Skribent – hvor Hemmeligheden findes; thi hvorfor skjule sig, naar man ikke er bange for Lyset?»

Den liberale opposisjonen vant ikke fram. Flertallet holdt fast på at galleriet normalt skulle være åpent, for pressefolk og andre interesserte, men først etter at kongen, i og med trontalen, hadde foretatt den høytidelige åpning av Stortinget. For så vidt var alt som før. Men Justisdepartementet bestemte samme år (1830) at ingen måtte slippe inn på galleriet uten særskilt tillatelse. Adgangsbilletter, stemplet av politiet, ble utstedt til navngitte personer eller autoriteter, som så eventuelt kunne låne dem ut eller overlate dem til andre. Hver stortingsmann, statsråd og høyesterettsdommer fikk én billett, stattholderskapet fikk fire, universitetet ti. Tre aviser fikk én hver; en rekke offentlige institusjoner i hovedstaden fikk fra én til tre. Dessuten fikk borgerskapet i byen 28, til fordeling etter borgermesterens skjønn, og den militære ledelse 20, til fordeling ved generaladjutanten for arméen. Til sammen ble det utstedt 255 billetter, så godt som utelukkende til det øverste sjikt i næringsliv og embetsverk. Jo, visst fantes det et meningsberettiget publikum med krav på innsyn i de politiske prosessene, men dette publikum var ikke stort, og det besto ikke av hvem som helst.

Hvorfor åpenhet?

Betydningen av publisitet var klassisk begrunnet i Jeremy Benthams Essay on Political Tactics, som representant Peder Flor, på initiativ fra Jonas Anton Hielm, hadde oversatt til norsk. Bentham var opptatt av hvordan rådslagningen i en folkevalgt forsamling best kunne organiseres. Om dette skrev han til den franske stenderforsamling i 1789, som råd og vink på bakgrunn av de engelske erfaringer. Flors utgave, vedlagt et omfattende forslag til reglement for det norske storting, ble lansert samtidig med åpningen av stortingssamlingen i 1821. Under et av de første møtene ble det fremmet forslag om at staten skulle bekoste et eksemplar til hver av representantene. Forslaget falt, det fikk holde med ett eksemplar til stortingsbiblioteket, men boken må ha nådd sin sentrale målgruppe likevel. I tidens politiske liv er det mange spor etter lesning av denne boken. Den «berømte Skribent» som Hielm noen år seinere siterte i debatten om adgang til galleriet, var nettopp Bentham.

Hvorfor åpenhet, spurte Bentham, er det ikke mer effektivt om en kompetent ledelse får arbeide uforstyrret?

For det første: Åpenhet i folkeforsamlingens arbeid betyr at representantene hele tiden vet at de er under publikums overoppsikt. Av frykt for publikums dom avholder de seg fra å misbruke sin stilling. «Almeenheden danner en Ret, der er mere værd, end alle Tribunaler sammenlagte.» Riktig nok er forsamlingen selv et slags «indvortes Publicum», men dette vil aldri helt kunne erstatte det store «udvortes» som inspektør og dommer. I politisk sammenheng er det egentlig bare folket som er skikket til å dømme og straffe.

For det andre, og det var dette Hielm refererte til: Den som skjuler noe, blir mistenkt for å ha noe å skjule – og som regel med rette. På kort sikt kan man sikkert spare seg for ubehageligheter på denne måten, men i lengden skaffer man seg flere. Mest alvorlig er virkningen på den politiske mentalitet i det store og hele. Hos et folk som lenge har levd med åpne forsamlinger, finner man en mer utviklet «Almeenaand» enn andre steder, og færre skadelige fordommer, og større evne til å gjennomskue politiske forførere. Når folk får anledning til å følge med, virker det skolerende og oppdragende; hva de lærer, er tillit til gode institusjoner og skepsis til folk som vil misbruke dem. «Fornuft og Undersøgelsesaand bliver almindelig i alle Selskabets Klasser. Lidenskaber, vante til en offentlig Kamp, lære gjensidig Skaansel, og hiin sygelige Ømfindtlighed, som gjør et Folk, uden Frihed og Erfaring, til en Bold for enhver Frygt og enhver Mistanke, tabes.»

For det tredje: Hvis ikke velgerne vet hva de stemmer på, er det meningsløst å avholde valg. Uten åpenhet i den politiske prosess er de nødt til å velge blant kandidater som de ikke er i stand til å bedømme. At folket oppfordres til å bestemme seg uten å vite hvorfor, betyr at vilkårlighet er blitt det overordnede politiske prinsipp. Dermed er folkerepresentasjonen blitt en vits.

For det fjerde: Når folkeforsamlingen inngår i en større debattsammenheng, blir representantene satt i stand til å dra fordel av publikums innsikter. Alle til sammen vet mer enn noen få utvalgte, om de aldri så mye har velgernes tillit. Er det mulig, spurte Bentham, at disse få «concentrere den hele Nations Viisdom i sig?» Kan det tenkes at de «i enhver Henseende ere de meest oplyste, viseste og dueligste», og at «de allene besidde alle de almindelige og locale Kundskaber, der udfordres for at regjere?» Nei, selvfølgelig ikke: «Et saadant vidunderligt Valg er et Hjernespind.» Valgte forsamlingers intellektuelle kapasitet beror på tilgangen til større ressurser; slik tilgang sikres med en innsynsrett som utfordrer til debatt i pressen.

Av disse og lignende grunner bør folkeforsamlingen fremme offentlighet med alle tjenlige midler. Alt som skjer i forsamlingen (forslagene, forarbeidene, stemmegivningen) bør bekjentgjøres. I viktige saker bør det innkalles hurtigskrivere for å sikre nøyaktig og fullstendig referat av alle taler. For at det skal bli mulig å følge med i forhandlingene underveis, bør den uavhengige dagspresse ønskes velkommen. Forsamlingslokalet bør åpnes for fremmede, slik at enhver på egen hånd kan forsikre seg om at de offisielle rapporter er til å stole på. Slike ordninger gir bedre samfunnsmoral og større politisk forståelse både hos representanter og velgere. «Uden Publicitet er intet varigt Held; under dens Auspicier intet varigt Onde».

Hele folket på galleriet

På Stortinget i 1836 var det på ny debatt om verdien av publisitet rundt forsamlingens arbeid. Ole Gabriel Ueland, bøndenes fører, fortalte at han lenge hadde vært bekymret over mangelen på politisk bevissthet blant vanlige mennesker. De fleste hadde så lite forståelse for den nye statsskikk og tilhørende politisk kultur, at når omveltningen i 1814 hadde gått for seg uten alvorlige rystelser, var det takket være «Nationens politiske Uskyld» og dens «ubegrændsede Tiltro» til de øvrighetspersoner som den gang hadde stilt seg i ledelsen.

«Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.» Illustrasjon fra En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene av Yngvar Nielsen.

Men hvem kunne være sikker på at denne sindighet ville vare ved? En politisk orden er ikke solid og trygg før folket har lært den å kjenne og aktivt slutter opp om den, hevdet Ueland. På skolen kan man vel lære om Grunnloven og dens prinsipper, men slik kunnskap blir ikke levende uten innsikt i og befatning med selve de løpende politiske begivenheter. Først når nysgjerrigheten får næring, «vil Lysten til at kjende Grundlaget for Storthingets Virksomhed spores.»

Ueland, som tydeligvis hadde lest Benthams Tactik, fremmet på denne bakgrunn forslag om at Stortingets arbeid skulle bekjentgjøres i et eget blad, kalt Storthings-Tidende. Her burde man, foruten forhandlingene, også kunne finne «en fuldstændig Extract af Debatterne». Hvis dette blad nå kunne bli delt ut gratis til alle som hadde vært valgmenn rundt om i landet, med påbud om at de måtte låne det ut til enhver som kunne være interessert, og hvis skolekommisjonene lokalt kunne påta seg oppgaven med å ta vare på gamle eksemplarer, ja da ville folkestyret ha gjort et stort skritt framover, for slik ville folket ute på bygdene kunne følge med i det politiske liv, og med tiden bli mer interessert og bedre orientert; etter hvert som de skjønte mer av de nye politiske forhold, ville de også bli mer pålitelige som borgere.

I komiteen som fikk forslaget til behandling satt mange av de mest profilerte av de liberale embetsstandsrepresentantene. Her ble forslaget avvist i skarpe ordelag. Folkeopplysning er vel og bra, het det i flertallets innstilling – men den slags får skolen ta seg av: «Det er fra ovenaf at Lyset udbreder sine Straaler». Offentlighet er et viktig prinsipp – men det angår jo ikke hvem som helst! Ideen om at allmuen så å si kan opplyse seg selv, om den bare får anledning til å følge med i sakene, er aldeles forfeilet. Den alminnelige mann hadde ingen forutsetninger for å følge med i Stortingets forhandlinger – og ville ikke ha noe som helst utbytte av å bli interessert i politikk – og burde ikke oppfordres til å legge seg opp i ting han ikke hadde greie på. «Den, der endnu er saa langt tilbage, at han kun har faa og dunkle Begreber om Forfatning, Regjering, Storthing m.v., vil det være til liden eller ingen Nytte at paatvinge en saadan Lecture; thi den vilde ikke kunne forstaaes af ham, og følgelig heller ikke vække nogen Interesse.» Vanlige mennesker hadde jo heller ikke råd til å betale hva det kostet, men siden de derfor også hadde respekt for penger, ville gratis utdeling av en slik publikasjon bare virke til å «forringe dens Anseelse i Mængdens Øine», slik at interessen kom til å dale enda mer. Komiteen anså det høyst sannsynlig at et slikt opplysningstiltak «vilde virke tvert imod sin Hensigt, og vanskeliggjøre, istedetfor at lette Adgangen til almindelig Kundskab om og Indsigt i vort offentlige Liv.»

Stenografiske referat gjennom 150 år

Ueland fulgte opp ved flere seinere anledninger. I 1845 lanserte han også et forslag om stenografisk dokumentasjon av stortingsdebattene. Avisene, med Morgenbladet i spissen, kunne allerede tilby referater – mer og mindre fullstendige og nøyaktige – basert på notater fra galleriet. Ueland hadde lenge ergret seg over at slikt kunne være temmelig tendensiøst. Som en fremmed fugl i hovedstaden kjente han seg spesielt utsatt: En lett fordreining, en liten utelatelse, kunne få det vektigste innlegg til å virke latterlig. Mer enn én gang var han kommet i offentlig disputt om hva han egentlig hadde sagt. Nå gikk han inn for bevilgning av «Stipendier for Personer, som ønske at erholde Undervisning i Hurtigskriverkunsten». Et slikt tiltak ville sikre pålitelig informasjon til publikum, og trygghet for representantene om upartisk behandling. Dessuten ville det få talerne til øve strengere selvdisiplin. De ville bli forsiktigere med å breie seg, gjenta seg og ta ordet i utrengsmål; trolig ville de også vite å passe seg mer for kjekling og upassende personlige bemerkninger. Forsamlingen lot seg overbevise: Én person fikk stipend til å reise utenlands for å gå i lære, mot løfte å lære opp andre etter hjemkomsten, «samt at fungere som Referent ved førstkommende Storthing af dets Debatter».

Flere var skeptiske, enkelte fryktet konsekvensene. Representanten Bergh uttalte at «Thingets Medlemmer kunde ikke sætte synderlig Priis paa at faa sine Taler saa fuldstendig gjengivne, især da det nok kunde træffe, at det som havde været behageligt for Øret, ikke vilde være lige behageligt for Øiet.» Til dette svarte Ueland at nettopp hensynet til slike innlegg som ikke tok seg like godt ut på trykk, var en viktig grunn til å ønske stenografisk referat. Sansen for demokratisk offentlighet gikk sammen med mistro mot imponerende talekunst. Heldigvis er det i salen menn hvis ytringer kan tåle å leses, sa Ueland, «og om en og Anden, som har det ordnede Foredrag mindre i sin Magt, skulde undsee sig for at tale vidt og bredt, vilde man nok alligevel komme frem med, hvad der i Sandhed tjener til en Sags Oplysning.»

Siden 1857 har alt som er blitt sagt på Stortingets talerstol vært tilgjengelig for enhver og for all ettertid. Til å begynne med var det bare i spesielt viktige saker det ble ført stenografisk referat, og selv i slike saker var det de første årene helst tale om en blanding av forenklet og fullstendig gjengivelse, slik at direkte tale («Jeg foreslår at …») vekslet med indirekte («Taleren foreslo at …»). Strengt tatt er det først fra 1875 at ordene er blitt tatt vare på – med direkte, fullstendig referat, i førsteperson form – slik de falt, helt nøyaktig, hvert eneste ett. Med dette forbehold kan vi notere oss kontinuerlig stenografisk referat (bare avbrutt av fem år med tyske okkupasjon), gjennom mer enn 150 år, fra 1857 til i dag.

En betinget suksess

For så vidt er det klart at Ueland fikk det som han ville. Allikevel ble ikke forhåpningene innfridd. Debattinnleggene ble ikke kortere med dette. Enkelte har ment å kunne påvise en viss disiplinerende effekt – «Thingmænnene visste fra nu av, at de talte for mer enn bare en forsamling av kjenninger», påpekte Halvdan Koht, «og ialfal de yngre av dem maatte komme til aa arbeide ut talene sine bedre» – men om dette bidro til å høyne kvaliteten på de retoriske prestasjonene, er tvilsomt eller i alle fall diskutabelt. Mest nedslående var det likevel at Storthings-Tidende aldri ble folkelesning. I første omgang tegnet det seg om lag 1000 private abonnenter, men allerede til neste storting var tallet sunket til 350. Publikasjonen har i alle år vært til uvurderlig nytte for historikere og politiske kommentatorer, og dermed et viktig ledd i noen av de mange kommunikasjonsstrømmene som til sammen så å si løfter fram Stortingets virksomhet som offentlig anliggende. Men den duger ikke som lesestoff. Tusen sider med for det meste grå tale om grå saker er i overkant, selv for den mest interesserte. Folket setter seg ikke på stortingsgalleriet, selv om det tilbys fjernsynsoverføring. Stortingstidende gir mening som kildesamling, den hører til i dypet av magasinene til de store bibliotekene. Selv om den nå også er tilgjengelig på nett, er den fremdeles for svær og kjedelig til at det går an å lese den for å holde seg orientert.

Den avgjørende vending i retning offentlighet rundt Stortingets arbeid kom ikke med Storthings Tidende eller lignende publikasjoner, men med framveksten av organisasjonssamfunnet og de folkelige bevegelsene, med deres massemønstringer og aviser i masseopplag, mange år seinere. Hva Ueland kjempet for, var i realiteten innsynsrett innenfor en liten, isolert offentlighet rundt noen av de sentrale maktorganene. En gang i framtid skulle det bli mulig å føre debatt i åpenhet slik at folk ikke bare kunne lese om den etterpå, men virkelig overvære den mens den utspilte seg (på folkemøtene, i avisspaltene); da ville det endelig gi mening å invitere «det hele Folk paa Galleriet», som Ueland sa det – men dette forutsatte en utvikling av samfunnsliv og kommunikasjonsforhold som Ueland selv (og Flor og Hielm og Mariboe) ikke kunne ane noen ting om.

Litteratur:

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1. Christiania 1831.

Harald Krohn: «Referatet av Stortingets forhandlinger før og efter 1857», i: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 4. Oslo 1964, s. 289 ff.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1.

Yngvar Nielsen: Norges Historie efter 1814, bd. 1. Kristiania 1882.

Jeremias Bentham: Tactik eller Theorie for raadslaaende Folkeforsamlingers Forretninger. Christiania 1821.

Morgenbladet, 4. februar 1836.

Arne Bergsgård: Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, bd. 1. Oslo 1932.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1836.

Krohn: «Referat av Stortingets forhandlinger …».

Bergsgård: Ole Gabriel Ueland, bd. 2. Oslo 1932.

Halvdan Koht: Johan Sverdrup, bd. 1. Kristiania 1918.

Hvordan kunne han fornærme motstandere på denne måten, hvordan kunne han tillate seg slike grovheter? Hva var det som sto på spill?

Vi må gå noen år tilbake i tid.

Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»

Stortingsvalget høsten 1832 var et politisk jordskjelv. Mange steder var bøndene gått lei av å bli representert av den gamle øvrighet; for første gang hadde de prøvd å samordne seg for få inn flere av sine egne. Nå rykket de mannsterkt fram. Av 95 stortingsmenn var 45 bønder, 33 embedsmenn og 17 andre (kjøpmenn, håndverksmestere). Tidligere hadde embedsmennene alltid vært sterkere enn bøndene; på de to foregående tingsamlinger var de mer enn dobbelt så mange. Men denne gang var alt snudd på hodet. I konservative kretser ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumph». Skriket fra motsatt kant kunne være like overspent. «Enevældets Gjengangere, Norges Arestokrater!», tordnet det i opposisjonspressen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjælver, hvis I trodse den Magt, som erklærer sig imod Eder, den offentlige Stemme!»

Kampretorikk av dette slaget var ikke egnet til å dempe engstelsen blant regimets menn. Men for dem var ikke den nye opposisjonen egentlig en utfordring fra en annen politikk – den var et illevarslende forfall i selve den politiske prosess. Det nye flertallet «har været Gjenstand for Samtale i enhver Cirkel og for Bekymring hos Landets bedste Mænd», het det, forholdsvis behersket, i Morgenbladet: Det var grunn til å frykte at all denne udugelighet ville «prostituere Nationen» og sette en skammelig «Plet paa vor Grundlov».

Om bøndene hadde kunnet innse det selv, og holdt seg beskjedent i bakgrunnen, ville det kanskje vært til å leve med. Men bondeflokken hadde ambisjoner. Den var ikke lenger tilfreds med å gruppere seg bak sine formyndere, men prøvde selv å innta en ledende rolle. Det var grunn til å frykte det verste. Av mangel på dannelse var bonden bare i stand til å fatte det som var grovt og lavt – den materielle fordel, den umiddelbare egeninteresse; når det gjaldt høyere og edlere og mer helhetlige hensyn, strakk ikke forstanden hans til. At han kunne være taktisk utspekulert – som enhver hestehandler ful og slu – gjorde ikke saken bedre.

Bondeopposisjonen på tingsamlingene i 1833 og 1836 blir gjerne tilkjent æren for å ha videreutviklet folkestyret med reformer av typen formannskapslovene. Men hvem var folket? Hvordan var det mulig at menn som før hadde stått overfor hverandre som øvrighet og allmue, nå kunne møtes på like fot, som statsborgere alle sammen?

Statsborgeren

Tiden fram mot valgene i 1832 hadde vært preget av en uhørt agitasjon. Organisert valgkamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpenlyst; flere initiativer bar likevel bud om en ny slags målrettet innsats med sikte på å mobilisere velgere og samordne stemmegivningen. At bøndene, for å sikre sine interesser, burde stemme fram sine egne, var ingen ny innsikt – men nå ble den kjørt fram på bredere front og med ny styrke.

Forholdene lå vel til rette for krav om radikal forandring. Kornprisene steg, fattigfolk sultet. Sinnet rettet seg ofte mot embetsmennene, som sto for den rettslige inndriving av lånene, for utpantinger og tvangsauksjoner: Disse, som selv visste å berike seg med fete sportler (gebyrer), var harde og hjerteløse mot vanlige, hederlige mennesker som uforskyldt var kommet i knipe. På den andre siden var det ikke så vanskelig å få øye på en utvei. Julirevolusjonen i Frankrike (1830) og frihetsbevegelsen som fulgte over det meste av Europa, var et inspirerende eksempel på at vanlige mennesker kunne ta saken i egen hånd og drive igjennom forandring som monnet.

Peder Soelvold var en drivende kraft i agitasjonen foran valget i 1832. Som redaktør av Statsborgeren hadde han siden sommeren før drevet en utrettelig kampanje for å avsløre embetsmisbruk og svekke den alminnelige tillit til embetsstanden som øvrighet. Avisens formål var, som det het i første nummer, «at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efterspore grundlovsstridige og egenmægtige Foretagender, samt Alt hvad der kan have skadelig Indflydelse», og «med Sanhedens og Frimodighedens djærve Sprog, samt med Hensyn til Grundlovens § 100, give saadant Publicitet, og saaledes benytte Trykkefriheden i dens mest udstrakte Betydning». Soelvold holdt hva han lovte. Gjennom en lang rekke skandaløse og mer eller mindre veldokumenterte beskyldninger gikk han løs på overtramp og direkte ulovlig virksomhet blant samfunnets mektige – og dét i en tone som var så aggressiv at det var nødvendig å henvise til den nye trykkefrihet «i dens mest omfattende betydning» og tøye den til det aller ytterste.

I navnet Statsborgeren lå det et helt politisk program. I dét var Grunnlovens likhet markert, hinsides det gamle skille mellom øvrighet og undersåtter. Å kalle seg statsborger var å påberope seg en myndighet som tilkom alle og enhver; det var å utgi seg for å representere selve det suverene folk. For Soelvold innebar det en forpliktelse til å slå ned på alle som mente at de var bedre enn andre og derfor trodde at de kunne tillate seg mer. Avisen henvendte seg til alle som hadde lidd urett, og oppfordret dem til å si fra. Leserne svarte med en slik strøm av klager at redaktøren aldri var i beit for en sjokkerende avsløring eller i det minste et rykte. I sine første 30 numre påtalte avisen 13 tilfeller av misbruk av embetsmyndighet og 15 tilfeller av underslag eller annen uorden med statens penger. Det dreide seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kaptein Bentzen holder tilbake soldatenes lønn! Apoteket i Stavanger mangler provisor! Har universitetslektorene Motzfeldt og Stang virkelig lov til å gi privattimer? På Lindesnes fyr (som natten til tredje september var mørklagt i to timer) bruker man en skredder til fyrvokter! Kaptein Møller bruker artillerihester til å kjøre ut gjødsel på sine egne jorder! Sorenskriveren på Nordmøre tar ulovlige avgifter! Er det manko i kassen hos rådmannen i Christianssand? Driver prokurator Präem ulovlig brennevinshandel? Kaptein W. har slått en soldat helseløs!

Katekisme og ulovlig misjonering

Inspirasjonen til Soelvolds virke var John Neergaard, den første egentlige politiske agitator her i landet. På det første bondestortinget var Neergaard den klart førende, og om noen skulle kunne kalles opphavsmann til bondepolitikken, måtte det være ham. Neergaard møtte på Stortinget første gang i 1827, og brukte de siste månedene av sesjonen til å få utgitt en politisk brosjyre – den såkalte Ola-boka – som skulle få avgjørende betydning for de følgende stortingsvalg. Det meste av opplaget, nesten 600 eksemplarer, tok han med seg på en reise som nå i løpet av to år skulle føre ham gjennom mesteparten av det sørlige Norge.

Ola-boka begynte som en klage over at bønder og andre næringsdrivende var rammet av pengemangel, synkende priser, stigende skatter, mens embetsmennene på hvert eneste storting hadde klart å sikre seg bedre økonomiske betingelser. Til tross for alt dette hadde bøndene hittil, «af blind Tillid», bestandig sørget for å velge inn et flertall av embetsmenn. Men nå var det slutt!

Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.

Etter en kort innledning i allmenne vendinger gikk Neergaard over til å arrangere sitt stoff som en samtale, som gjorde det mulig å praktisere en enkel og levende muntlighet med preg av dagligtale og dialekt. Poengene ble presentert på en måte som alle kunne kjenne igjen, ikke bare fra hverdagens utvekslinger, men også fra katekismen, den mest utbredte av alle tekster, som ingen hadde kunnet unngå under forberedelsen til konfirmasjon. Neergaard oppdaget (som blant andre Thrane etter ham) hva den kunne utrette med agitatorisk sikte. I det hele var dialogformen anvendelig for enhver som henvendte seg til et bredt folkelig publikum. Standpunktene ble personifisert – og argumentasjonen utviklet, vanlige motforestillinger avvist – gjennom instruktiv veksling av spørsmål og oppklarende svar; det var ikke bare pedagogisk, men også underholdende, med rike muligheter for satire.

Fire figurer fikk representere ulike oppfatninger av samme sak. Selbubonden Ola hadde ikke mye greie på politikk, men han var kvikk og lærevillig, og fikk mye ut av å forhøre seg med Bymannen og Bergverksbetjenten, som begge visste å hevde de næringsdrivendes interesser – og med Klokkeren, som utfylte bildet med et nærmest komisk forsvar for embetsstanden. I Neergaards regi var det Klokkeren som fikk oppgaven med å påstå at kunnskapen må styre, at trange kår skyldes dovenskap osv., og det var Bymannen som fikk opplyse Ole om hvordan den slags var å forstå:

Byemanden: Hør Ole! Du maa undskylde Klokkeren, om han hælder noget til de saakaldte Stores Side, da han staaer i den Stilling, at han maa bukke paa sig, om han kun troer at see et Stykke af en Embedsmand.

Det sentrale poenget i dette skriftet er det imidlertid Bergverksbetjenten som presenterer: På Stortinget kan ikke bøndene stole på andre enn seg selv. Ola får komme med innvendinger – som så gir anledning til nærmere forklaringer:

Ola: Mee ha naa hat Bønder der au; ee saa int de vart naa likare heil.

Bergverksbetjenten: Ja det kommer deraf, min kjære Ole! At Bønderne have været alt for faa. Der maa endelig være Fleertallet af Bønder og Borgere i Storthinget, hvis det skulde kunne virke til Skatternes Nedsættelse. Jeg skal forsøge at gjøre Dig dette begribeligt: Embedsmændene staae jo i et Forhold til Staten, omtrent som Tjener til Husbond, og at vælge flere Embedsmænd til Storthinget end Bønder og Borgere, er  paa en Maade det samme, som at lade Fleertallet af Tjenestekarle i et Sogn træde sammen og ved Stemmefleerhed afgjøre, hvor stor Løn deres Husbonder skal betale dem.

Ola: Naa begynne ee aa forstaa de.

Neergaard gjorde aldri bruk av åpne møter med taler og store tilhørerskarer; for det meste nøyde han seg med husbesøk og fortrolige samtaler på tomannshånd eller i mindre grupper. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med rådende politisk moral, kanskje også med loven. Han fryktet den nye valgloven, som satte forbud mot å øve innflytelse på stemmegivningen. Som omreisende agitator hadde han også grunn til å frykte for at myndighetene skulle bruke løsgjengerloven mot ham. Derfor kamuflerte han sin politiske virksomhet med kjøp og salg; som handelsmann kunne han vise til at han var ute i lovlig ærend. Da han oppholdt seg på Toten, var det ifølge hans egne opptegnelser «med det officielle Ærinde at sælge en Slump Sild, som blev transporteret fra Veblungsnæs».

Slik gikk det som regel godt – men ikke alltid. Under sitt besøk i Førde kom han «i Knibe», da han ble gjenkjent av en øvrighetsperson. Om hva han hadde i Førde å gjøre, opplyste han «at hans Ærinde var som Surendaling at kjøbe mindst et Par vakre Heste, helst blaa eller ogsaa sortbrune». Til dette svarte den mistenksomme øvrighetsperson «at slige Heste helst fandtes i Opstryn i Nordfjord» – og «dermed maatte han begive sig tilbage». Beholdningen av agitasjonsskrifter, som øvrigheten hadde fått tak i et eksemplar av, stemte ikke godt med Neergaards forklaring.

Neergaard var en effektiv agitator. I hans egen valgkrets Surnadal stemte i 1832 minst 80 prosent av de stemmeberettigede, det var aldeles uhørt på denne tiden. Selv ble han valgmann med nesten alle stemmene i ryggen. Romsdals amt sendte bare bønder til Stortinget denne gangen. Det samme gjorde tre andre amt; de fleste av de øvrige valgte i alle fall ikke mer enn én embetsmann. Med ett var styrkeforholdet mellom samfunnsklassene forrykket. Flere forhold bidrar til å forklare valgskredet denne høsten. I den grad valgagitasjonen virket inn, var det Ola-boka som – sammen med Statsborgeren – gjorde utslaget.

Konge og Storting

Bondeopposisjonen måtte tåle beskyldninger om uvitenhet, sneversyn og råskap, men den var altså ikke tannløs. Den sto for en politikk som i mangt var tuftet på egne klasseinteresser. Ofte opptrådte den samlet, da fikk den fram reformer som tok sikte på å styrke det lokale selvstyre og svekke byråkratiet og sentralmakten. Under stortingssamlingen i 1833 ble lov om lokalt selvstyre («formannskapsloven»), og en rekke lignende lovforslag, kjørt fram som tiltak i denne retning. Alle ble vedtatt på tinget, men ingen ble satt ut i livet: Kongen brukte nemlig sin rett til å nekte sanksjon. Grunnlovens § 79 var en konservativ garanti mot overilte beslutninger; den tillot at Kongen avviste Stortingets lovvedtak både en og to – men ikke flere – ganger. Hvis loven med uforandret ordlyd ble vedtatt også på en tredje stortingssamling, etter at folket i mellomtiden hadde hatt anledning til å markere sin holdning gjennom to valg, var den å regne som gyldig lov, uansett hva kongen måtte mene.

Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.

Da Stortinget møttes i 1836, med omtrent samme styrkeforhold mellom bønder og embedsmenn som tre år tidligere, tok opposisjonen sikte på å bruke denne paragrafen til å drive igjennom de omstridte reformene. Det så ut til at den politiske motsetning kunne utvikle seg til en styrkeprøve mellom statsmaktene. Neste gang ville Kongen måtte gi seg. Men verken formannskapsloven eller noen av de andre demokratiske framstøtene kom til avstemning dette året. Mens sakene ennå var til behandling i komiteene, ble Stortinget plutselig oppløst og sendt hjem av en mektig irritert Carl Johan. Hva han oppfattet som misbruk av § 79 ville på sikt kunne undergrave hans maktstilling. Ved å oppløse Stortinget og avbryte dets arbeid, ville han sette en støkk i de uansvarlige.

I første omgang lyktes det glimrende: Virkningen var dramatisk, nesten som et statskupp. Men Stortinget samlet seg snart. Oppløsningen var et angrep på forsamlingen som helhet, ja på institusjonen som sådan. Embetsmennene overtok ledelsen (ingen bønder tok del i ordskiftet disse dagene, ingen fikk plass i komiteene som ble opprettet) – og slo tilbake: Statsminister Løvenskiold, som hadde støttet Kongens aksjon, ble trukket for riksrett. Folkemakten viste handlekraft. «Aldrig have vi levet saa herligt som i hine uforglemmelige Dage», sa Henrik Wergeland.

Under riksretten mot Løvenskiold var det Petersens taktikk å utnytte motsetningene mellom embetsmenn og bønder for å søke tilslutning fra disse første i felles forakt for de siste. Utskjellingen av «den store Hob» var et forsøk på å omdefinere konflikten til en stands- eller klassekonflikt og dermed splitte den norske motstandsfront.

Frekkhetens tykke dunster

Det var som forsvarer i saken mot Løvenskiold at høyesterettsadvokat Petersen hadde satt inn støtet mot «den store Hob». Sak og person gikk aldeles i ett for ham; en forhatt politikk ble bekjempet med grovt diskriminerende tale. Våre dagers rasister kunne ikke funnet mer nedsettende ord å stemple eksotiske fremmedfolk med: At bondepolitikken i Norge var uansvarlig, skyldtes ene og alene at norske bønder var mindreverdige mennesker.

Før pleide man å velge de beste, sa Petersen, nå for tiden velges visst bare den som alltid er enig med de fleste. «Det er desværre gaaet ud af Brug at undersøge en Mands Characteer og hele Færd, hans Fortrin og Dygtighed», den eneste prøvesten er nå «hvilken politisk Troe» han bekjenner seg til. Det hjelper ikke å ha levd et uklanderlig liv, hvis man kan beskyldes for å være konservativ. «Han, derimod, hvis Liv og Levnet ingen lyse Sider opviser, hvis Tænkemaade Ingen stoler paa, hvis Grundsætninger forandre sig efter Omstændighederne, han er Folkets Mand, og en fast Støtte for Friheden.» Om han er aldri så falsk og feig, vil ikke den enfoldige allmuen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjennomskue de forførende ord. Slik er det altså i det frie Norge, tordnet Petersen, slik opptrer de som bestandig roper så høyt om frihet – «medens deres Hjerter ere indtørrede af Egoismens qvalme Røg og deres Aand omtaaget af Indbildskhedens, Uvidenhedens og Frækhedens tykke Dunster.»

Er ikke dette en ulykkelig situasjon, spurte Petersen, at man blir tatt for å være en mistenkelig person, «en Smigrer for Magthaverne», bare fordi man ikke kan få seg til «at blande sig mellem den skrigende Mængde»? Hvordan skal det gå med styre og stell når «Raaheden» trenger seg fram over alt? «Kan da Nationens bedre Deel, de, der forene sand Oplysning og Dannelse med rene Sæder og ædel Tænkemaade, tause see paa denne voxende Elendighed»?

Tålmodigheten er strukket for langt! Man må forundre seg over «at Intelligentsen hidtil har misforstaaet sit høie Kald, og tvivlet om sine egne Kræfter».  Nasjonens «oplyste Mænd have altfor ængsteligen lyttet til en saakaldet Opinion» som ikke kan gjøre rede for seg med et eneste fornuftig resonnement. Det er på tide å slå tilbake! De gode krefter må «blotte Usselheden i hele sin Nøgenhed», og «vise Umodenheden tilbage til den Sphære, hvori den alene kan taales», de må klart si fra at de ikke lenger vil finne seg i på bli dominert av «raae og uædle Lidenskaber»!

Den verbale volds nødvendighet

Petersens innlegg i riksretten var en bemerkelsesverdig tale på flere måter. Som moderne leser skvetter man litt av disse personangrepene: den massive utskjellingen, klassehatet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det tilbake på taleren selv, ble han tatt i skole av sine egne? På ingen måte – og dette er det egentlig bemerkelsesverdige: Petersen var ikke en løs kanon, men en talsmann for regjeringens offisielle syn. Statsminister Løvenskiold hadde skrevet et første utkast til denne talen; den endelige versjon ble gjennomlest og godkjent av ham personlig.

Overfor riksrettens flertall av jurister var utfallet mot uvitenheten tenkt som den mest overbevisende begrunnelse for aksjonen mot Stortinget. Petersen kjente sitt publikum: Beskyldningene hans var et oppkok av innlegg som det gikk tretten av på dusinet i den ministerielle presse. I de kretser var det mange som syntes at dette var ord i rette tid. I riksretten hevdet amtmann Weidemann at Petersen burde tiltales for injurier mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det. Stortingspresident Sørenssen, som var aktor i saken, sa ved flere anledninger faktisk klart og tydelig at det var mye rett i forsvarets kritikk. Og bøndene dukket seg. Det politiske klima ble ikke ytterligere forpestet av Petersens utblåsning; snarere var det som et friskt uvær hadde renset luften. Når statsmaktene hadde fått markert seg overfor hverandre, var begge innstilt på å komme tilbake til fredelige forhold. Løvenskiold ble dømt, men på mildeste måte, nemlig til bot – og ble sittende. Regjeringen innkalte til ekstraordinært storting året etter og fikk formannskapsloven vedtatt, riktignok i utvannet form. Krisen gled over. Bøndene fikk det som de ville i spørsmålet om lokaldemokratiet. Men de hadde funnet seg i å bli æreskjelt, og de hadde tygget i seg skammen. Mangelen på selvtillit hadde satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Petersen hadde rett: De var ikke gode nok.

Det offentlige ordskifte var, i 1830-årene, langt mer brutalt enn det er i dag. I Norsk mediehistorie heter det at debatten i de ledende aviser var «preget av direkte ondsinnede personangrep, bevisst fornærmende grovheter, rykter, sladder og baktalelser.» Ettertiden har «rett og slett latt seg forskrekke av den aggresjonen og det voldsomme hatet som preget det offentlige ordskiftet i 1830-årene.» Men hvorfor var det slik? Mediehistorikerne har vist til at «normene for offentlig ytring» under den nye og uvante trykkefrihetens betingelser fremdeles var «uavklarte». Min forståelse er en annen: Den verbale vold var et nødvendig innslag i en politisk kultur som allerede var godt etablert. Den var ikke et uttrykk for normløshet, men en omkostning ved normen om fornuftig meningsbrytning mellom myndige individer. Ifølge tidens ideal burde saklig debatt føre til enighet om det allmenne vel ved at den mest forstandige fikk rett. Når debatten i stedet avdekket uforsonlig uenighet (og det gjorde den jo ofte), måtte det være (enkelte av) deltakerne det var noe galt med. De manglet moralske forutsetninger for fri, uavhengig bruk av fornuftens gave. De var feige og griske, og sannsynligvis kjøpt og betalt.

Så hadde man det gående.

Referanser:

Bastiansen, Henrik og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie. Oslo 2003

Brovold, Ivar: Forhenværende Lensmand og Storhingsmand John Neergaards Liv og Virken. Kristiansund 1877

Den Constitutionelle, nr. 214–217, 1836.

Neergaard, John Gundersen: En Odelsmands Tanker … Christiania 1830

Statsborgeren, nr. 1–2, 1831.

Steen, Sverre: Det frie Norge, bd. 5. Oslo 2002

Støren Munthe, Wilhelm: «Statsborgeren» og Peder Soelvold. Kristiania 1907.