«Storthinget holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken, undtagen i de Tilfælde, hvor det modsatte besluttes ved Stemmefleerhed.» Slik heter det i Grunnlovens § 84, en av få formuleringer som har stått uforandret fra 1814 til i dag. Stortinget er forpliktet til et offentlighets- eller publisitetsprinsipp. Dette betyr at forsamlingen ikke skal være en lukket klubb som kan trekke seg tilbake og føre samtaler i fortrolighet, men et åpent forum der folkets representanter med folket som tilhørere drøfter saker av allmenn interesse. For at trykkefrihetsbestemmelsene i § 100 skal gi fullgod mening, må borgerne sikres innsyn både i saksforberedende dokumenter og i argumentasjonen som føres i salen: Hvis den diskuterende allmennhet ikke er godt orientert, vil pressedebatten være av liten verdi med tanke på dannelse av en opplyst folkemening. Trykkefrihet impliserer informasjonsrett – det er dette som ligger i bestemmelsen om de «aabne Døre»: Opinionsdannere må få slippe til som publikum.

«Offentlighed er Aanden af vor Constitution», sa den liberale opposisjonspolitikeren Ludvig Mariboe i Stortinget, straks etter at det var åpnet i februar 1830. Når han fant grunn til å insistere på dette prinsippet, var det fordi møtene rutinemessig – ikke etter særskilt beslutning, slik Grunnloven krevde – ble holdt bak lukkede dører like fra Stortinget kom sammen til det var formelt konstituert og høytidelig åpnet. Viktige saker ble unntatt offentlighet på denne måten, blant annet fullmaktskomiteens arbeid med å kontrollere at valgene hadde gått riktig for seg og at alle representanter hadde rett til å møte i Tinget. Flertallet hadde ved flere anledninger utnyttet situasjonen til stille og rolig å kvitte seg med brysomme opposisjonelle – men offisielt ble ønsket om diskresjon i slike spørsmål begrunnet med personvernhensyn.

Mariboe protesterte: Når det gjelder å klarere at valgmenn og representanter oppfyller lovens krav, for eksempel at de er ustraffet, da er det, «forsaavidt de ere offentlige Personer», nettopp «for Offentlighedens Domstol at dette Forhold skal bedømmes.» Stortinget er den kontrollerende makt, men noen må kontrollere kontrollørene. Hovedsaken er at folket ved selvsyn kan forsikre seg om at det ikke foregår maktmisbruk. «Derfor ønsker jeg, at Storthings-Galleriet aabnes», slik at alle og enhver «maa være Vidne til, at vi … handle fuldkommen grundlovsmæssig», og derfor «ønsker jeg ogsaa for min Deel især … at være controlleret i dette som i alle øvrige Tilfælde.»

Mariboes motstandere kunne påpeke at alt som skjedde på Stortinget, også i lukkede komitémøter, var fritt tilgjengelig i offentlige trykksaker. Storthings Forhandlinger hadde, helt siden 1814, gjengitt både proposisjoner, innstillinger, kortfattede uttalelser fra representantene (vota) og informasjon om avstemninger og saksutfall. Riktig nok var ikke publikasjonen tilgjengelig før lenge etter at sesjonen var avsluttet, men Stortinget hadde, for at publikum skulle kunne holdes orientert underveis, også fått utgitt hefter med løpende Storthings Efterretninger. Her kunne enhver interessert finne utdrag («Extracter») av saksdokumentene og resultatet av voteringene, og i seinere tid (etter 1824) også forkortede referater av debattene – mens forhandlingene ennå pågikk. Men dette er ikke nok, hevdet Mariboe. Trykte utdrag og referater kan ikke gi et fullstendig inntrykk av debattene, og derfor heller ingen fullgod forståelse. Faktisk leder de som oftest til å fremvirke en ensidig bedømmelse og en vrang forestilling, «saavel af Pluralitetens som Minoritetens Synsmaade». Ingen ting kan kompensere for retten til å møte opp på galleriet og selv danne seg et inntrykk og en mening.

Adgangsbilletter til galleriet

At Stortinget avvek fra offentlighetsprinsippet mens det konstituerte seg, var kanskje ikke spesielt alvorlig i seg selv, men ethvert slikt avvik er en invitasjon til videre utglidning. De som sitter med makten, vil alltid mislike at man ser dem i kortene. Mange vikarierende argumenter – hensynet til statens sikkerhet eller effektivitet i saksbehandlingen – blir brukt til å begrense innsynsretten. Hver for seg er ikke disse begrensningene bestandig alvorlige, men til sammen kan de bli det. Stortinget hadde nylig (1828) vedtatt hemmelige forhandlinger ved de høyeste domstolene; nå var det i ferd med å foreta et nytt lite skritt. «Exemplet vil drage flere efter», advarte representant Jonas Anton Hielm, «og Publiciteten saaledes gradviis synke i Hemmelighedens Grav, hvorfra Despotismens Morgenrøde udgaaer.»

Hva galt kan skje bak lukkede dører? Må ikke folket ha tillit til at representantene kjenner sin plikt og gjør sitt beste? Selve lukningen av dørene medfører en svekkelse av den alminnelige tillit, påpekte Hielm – og dét er noe av det verste som kan skje. Kanskje er det ikke slik, som man gjerne vil ha det til, at ledende menn må vite at de har folkets øyne på seg for ikke å misbruke sin stilling – men «Mistanke om, at det er annerledes, er dog Hemmelighedens naturlige Følgesvend. «Man troer at finde Brøde – siger en berømt Skribent – hvor Hemmeligheden findes; thi hvorfor skjule sig, naar man ikke er bange for Lyset?»

Den liberale opposisjonen vant ikke fram. Flertallet holdt fast på at galleriet normalt skulle være åpent, for pressefolk og andre interesserte, men først etter at kongen, i og med trontalen, hadde foretatt den høytidelige åpning av Stortinget. For så vidt var alt som før. Men Justisdepartementet bestemte samme år (1830) at ingen måtte slippe inn på galleriet uten særskilt tillatelse. Adgangsbilletter, stemplet av politiet, ble utstedt til navngitte personer eller autoriteter, som så eventuelt kunne låne dem ut eller overlate dem til andre. Hver stortingsmann, statsråd og høyesterettsdommer fikk én billett, stattholderskapet fikk fire, universitetet ti. Tre aviser fikk én hver; en rekke offentlige institusjoner i hovedstaden fikk fra én til tre. Dessuten fikk borgerskapet i byen 28, til fordeling etter borgermesterens skjønn, og den militære ledelse 20, til fordeling ved generaladjutanten for arméen. Til sammen ble det utstedt 255 billetter, så godt som utelukkende til det øverste sjikt i næringsliv og embetsverk. Jo, visst fantes det et meningsberettiget publikum med krav på innsyn i de politiske prosessene, men dette publikum var ikke stort, og det besto ikke av hvem som helst.

Hvorfor åpenhet?

Betydningen av publisitet var klassisk begrunnet i Jeremy Benthams Essay on Political Tactics, som representant Peder Flor, på initiativ fra Jonas Anton Hielm, hadde oversatt til norsk. Bentham var opptatt av hvordan rådslagningen i en folkevalgt forsamling best kunne organiseres. Om dette skrev han til den franske stenderforsamling i 1789, som råd og vink på bakgrunn av de engelske erfaringer. Flors utgave, vedlagt et omfattende forslag til reglement for det norske storting, ble lansert samtidig med åpningen av stortingssamlingen i 1821. Under et av de første møtene ble det fremmet forslag om at staten skulle bekoste et eksemplar til hver av representantene. Forslaget falt, det fikk holde med ett eksemplar til stortingsbiblioteket, men boken må ha nådd sin sentrale målgruppe likevel. I tidens politiske liv er det mange spor etter lesning av denne boken. Den «berømte Skribent» som Hielm noen år seinere siterte i debatten om adgang til galleriet, var nettopp Bentham.

Hvorfor åpenhet, spurte Bentham, er det ikke mer effektivt om en kompetent ledelse får arbeide uforstyrret?

For det første: Åpenhet i folkeforsamlingens arbeid betyr at representantene hele tiden vet at de er under publikums overoppsikt. Av frykt for publikums dom avholder de seg fra å misbruke sin stilling. «Almeenheden danner en Ret, der er mere værd, end alle Tribunaler sammenlagte.» Riktig nok er forsamlingen selv et slags «indvortes Publicum», men dette vil aldri helt kunne erstatte det store «udvortes» som inspektør og dommer. I politisk sammenheng er det egentlig bare folket som er skikket til å dømme og straffe.

For det andre, og det var dette Hielm refererte til: Den som skjuler noe, blir mistenkt for å ha noe å skjule – og som regel med rette. På kort sikt kan man sikkert spare seg for ubehageligheter på denne måten, men i lengden skaffer man seg flere. Mest alvorlig er virkningen på den politiske mentalitet i det store og hele. Hos et folk som lenge har levd med åpne forsamlinger, finner man en mer utviklet «Almeenaand» enn andre steder, og færre skadelige fordommer, og større evne til å gjennomskue politiske forførere. Når folk får anledning til å følge med, virker det skolerende og oppdragende; hva de lærer, er tillit til gode institusjoner og skepsis til folk som vil misbruke dem. «Fornuft og Undersøgelsesaand bliver almindelig i alle Selskabets Klasser. Lidenskaber, vante til en offentlig Kamp, lære gjensidig Skaansel, og hiin sygelige Ømfindtlighed, som gjør et Folk, uden Frihed og Erfaring, til en Bold for enhver Frygt og enhver Mistanke, tabes.»

For det tredje: Hvis ikke velgerne vet hva de stemmer på, er det meningsløst å avholde valg. Uten åpenhet i den politiske prosess er de nødt til å velge blant kandidater som de ikke er i stand til å bedømme. At folket oppfordres til å bestemme seg uten å vite hvorfor, betyr at vilkårlighet er blitt det overordnede politiske prinsipp. Dermed er folkerepresentasjonen blitt en vits.

For det fjerde: Når folkeforsamlingen inngår i en større debattsammenheng, blir representantene satt i stand til å dra fordel av publikums innsikter. Alle til sammen vet mer enn noen få utvalgte, om de aldri så mye har velgernes tillit. Er det mulig, spurte Bentham, at disse få «concentrere den hele Nations Viisdom i sig?» Kan det tenkes at de «i enhver Henseende ere de meest oplyste, viseste og dueligste», og at «de allene besidde alle de almindelige og locale Kundskaber, der udfordres for at regjere?» Nei, selvfølgelig ikke: «Et saadant vidunderligt Valg er et Hjernespind.» Valgte forsamlingers intellektuelle kapasitet beror på tilgangen til større ressurser; slik tilgang sikres med en innsynsrett som utfordrer til debatt i pressen.

Av disse og lignende grunner bør folkeforsamlingen fremme offentlighet med alle tjenlige midler. Alt som skjer i forsamlingen (forslagene, forarbeidene, stemmegivningen) bør bekjentgjøres. I viktige saker bør det innkalles hurtigskrivere for å sikre nøyaktig og fullstendig referat av alle taler. For at det skal bli mulig å følge med i forhandlingene underveis, bør den uavhengige dagspresse ønskes velkommen. Forsamlingslokalet bør åpnes for fremmede, slik at enhver på egen hånd kan forsikre seg om at de offisielle rapporter er til å stole på. Slike ordninger gir bedre samfunnsmoral og større politisk forståelse både hos representanter og velgere. «Uden Publicitet er intet varigt Held; under dens Auspicier intet varigt Onde».

Hele folket på galleriet

På Stortinget i 1836 var det på ny debatt om verdien av publisitet rundt forsamlingens arbeid. Ole Gabriel Ueland, bøndenes fører, fortalte at han lenge hadde vært bekymret over mangelen på politisk bevissthet blant vanlige mennesker. De fleste hadde så lite forståelse for den nye statsskikk og tilhørende politisk kultur, at når omveltningen i 1814 hadde gått for seg uten alvorlige rystelser, var det takket være «Nationens politiske Uskyld» og dens «ubegrændsede Tiltro» til de øvrighetspersoner som den gang hadde stilt seg i ledelsen.

«Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.» Illustrasjon fra En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene av Yngvar Nielsen.

Men hvem kunne være sikker på at denne sindighet ville vare ved? En politisk orden er ikke solid og trygg før folket har lært den å kjenne og aktivt slutter opp om den, hevdet Ueland. På skolen kan man vel lære om Grunnloven og dens prinsipper, men slik kunnskap blir ikke levende uten innsikt i og befatning med selve de løpende politiske begivenheter. Først når nysgjerrigheten får næring, «vil Lysten til at kjende Grundlaget for Storthingets Virksomhed spores.»

Ueland, som tydeligvis hadde lest Benthams Tactik, fremmet på denne bakgrunn forslag om at Stortingets arbeid skulle bekjentgjøres i et eget blad, kalt Storthings-Tidende. Her burde man, foruten forhandlingene, også kunne finne «en fuldstændig Extract af Debatterne». Hvis dette blad nå kunne bli delt ut gratis til alle som hadde vært valgmenn rundt om i landet, med påbud om at de måtte låne det ut til enhver som kunne være interessert, og hvis skolekommisjonene lokalt kunne påta seg oppgaven med å ta vare på gamle eksemplarer, ja da ville folkestyret ha gjort et stort skritt framover, for slik ville folket ute på bygdene kunne følge med i det politiske liv, og med tiden bli mer interessert og bedre orientert; etter hvert som de skjønte mer av de nye politiske forhold, ville de også bli mer pålitelige som borgere.

I komiteen som fikk forslaget til behandling satt mange av de mest profilerte av de liberale embetsstandsrepresentantene. Her ble forslaget avvist i skarpe ordelag. Folkeopplysning er vel og bra, het det i flertallets innstilling – men den slags får skolen ta seg av: «Det er fra ovenaf at Lyset udbreder sine Straaler». Offentlighet er et viktig prinsipp – men det angår jo ikke hvem som helst! Ideen om at allmuen så å si kan opplyse seg selv, om den bare får anledning til å følge med i sakene, er aldeles forfeilet. Den alminnelige mann hadde ingen forutsetninger for å følge med i Stortingets forhandlinger – og ville ikke ha noe som helst utbytte av å bli interessert i politikk – og burde ikke oppfordres til å legge seg opp i ting han ikke hadde greie på. «Den, der endnu er saa langt tilbage, at han kun har faa og dunkle Begreber om Forfatning, Regjering, Storthing m.v., vil det være til liden eller ingen Nytte at paatvinge en saadan Lecture; thi den vilde ikke kunne forstaaes af ham, og følgelig heller ikke vække nogen Interesse.» Vanlige mennesker hadde jo heller ikke råd til å betale hva det kostet, men siden de derfor også hadde respekt for penger, ville gratis utdeling av en slik publikasjon bare virke til å «forringe dens Anseelse i Mængdens Øine», slik at interessen kom til å dale enda mer. Komiteen anså det høyst sannsynlig at et slikt opplysningstiltak «vilde virke tvert imod sin Hensigt, og vanskeliggjøre, istedetfor at lette Adgangen til almindelig Kundskab om og Indsigt i vort offentlige Liv.»

Stenografiske referat gjennom 150 år

Ueland fulgte opp ved flere seinere anledninger. I 1845 lanserte han også et forslag om stenografisk dokumentasjon av stortingsdebattene. Avisene, med Morgenbladet i spissen, kunne allerede tilby referater – mer og mindre fullstendige og nøyaktige – basert på notater fra galleriet. Ueland hadde lenge ergret seg over at slikt kunne være temmelig tendensiøst. Som en fremmed fugl i hovedstaden kjente han seg spesielt utsatt: En lett fordreining, en liten utelatelse, kunne få det vektigste innlegg til å virke latterlig. Mer enn én gang var han kommet i offentlig disputt om hva han egentlig hadde sagt. Nå gikk han inn for bevilgning av «Stipendier for Personer, som ønske at erholde Undervisning i Hurtigskriverkunsten». Et slikt tiltak ville sikre pålitelig informasjon til publikum, og trygghet for representantene om upartisk behandling. Dessuten ville det få talerne til øve strengere selvdisiplin. De ville bli forsiktigere med å breie seg, gjenta seg og ta ordet i utrengsmål; trolig ville de også vite å passe seg mer for kjekling og upassende personlige bemerkninger. Forsamlingen lot seg overbevise: Én person fikk stipend til å reise utenlands for å gå i lære, mot løfte å lære opp andre etter hjemkomsten, «samt at fungere som Referent ved førstkommende Storthing af dets Debatter».

Flere var skeptiske, enkelte fryktet konsekvensene. Representanten Bergh uttalte at «Thingets Medlemmer kunde ikke sætte synderlig Priis paa at faa sine Taler saa fuldstendig gjengivne, især da det nok kunde træffe, at det som havde været behageligt for Øret, ikke vilde være lige behageligt for Øiet.» Til dette svarte Ueland at nettopp hensynet til slike innlegg som ikke tok seg like godt ut på trykk, var en viktig grunn til å ønske stenografisk referat. Sansen for demokratisk offentlighet gikk sammen med mistro mot imponerende talekunst. Heldigvis er det i salen menn hvis ytringer kan tåle å leses, sa Ueland, «og om en og Anden, som har det ordnede Foredrag mindre i sin Magt, skulde undsee sig for at tale vidt og bredt, vilde man nok alligevel komme frem med, hvad der i Sandhed tjener til en Sags Oplysning.»

Siden 1857 har alt som er blitt sagt på Stortingets talerstol vært tilgjengelig for enhver og for all ettertid. Til å begynne med var det bare i spesielt viktige saker det ble ført stenografisk referat, og selv i slike saker var det de første årene helst tale om en blanding av forenklet og fullstendig gjengivelse, slik at direkte tale («Jeg foreslår at …») vekslet med indirekte («Taleren foreslo at …»). Strengt tatt er det først fra 1875 at ordene er blitt tatt vare på – med direkte, fullstendig referat, i førsteperson form – slik de falt, helt nøyaktig, hvert eneste ett. Med dette forbehold kan vi notere oss kontinuerlig stenografisk referat (bare avbrutt av fem år med tyske okkupasjon), gjennom mer enn 150 år, fra 1857 til i dag.

En betinget suksess

For så vidt er det klart at Ueland fikk det som han ville. Allikevel ble ikke forhåpningene innfridd. Debattinnleggene ble ikke kortere med dette. Enkelte har ment å kunne påvise en viss disiplinerende effekt – «Thingmænnene visste fra nu av, at de talte for mer enn bare en forsamling av kjenninger», påpekte Halvdan Koht, «og ialfal de yngre av dem maatte komme til aa arbeide ut talene sine bedre» – men om dette bidro til å høyne kvaliteten på de retoriske prestasjonene, er tvilsomt eller i alle fall diskutabelt. Mest nedslående var det likevel at Storthings-Tidende aldri ble folkelesning. I første omgang tegnet det seg om lag 1000 private abonnenter, men allerede til neste storting var tallet sunket til 350. Publikasjonen har i alle år vært til uvurderlig nytte for historikere og politiske kommentatorer, og dermed et viktig ledd i noen av de mange kommunikasjonsstrømmene som til sammen så å si løfter fram Stortingets virksomhet som offentlig anliggende. Men den duger ikke som lesestoff. Tusen sider med for det meste grå tale om grå saker er i overkant, selv for den mest interesserte. Folket setter seg ikke på stortingsgalleriet, selv om det tilbys fjernsynsoverføring. Stortingstidende gir mening som kildesamling, den hører til i dypet av magasinene til de store bibliotekene. Selv om den nå også er tilgjengelig på nett, er den fremdeles for svær og kjedelig til at det går an å lese den for å holde seg orientert.

Den avgjørende vending i retning offentlighet rundt Stortingets arbeid kom ikke med Storthings Tidende eller lignende publikasjoner, men med framveksten av organisasjonssamfunnet og de folkelige bevegelsene, med deres massemønstringer og aviser i masseopplag, mange år seinere. Hva Ueland kjempet for, var i realiteten innsynsrett innenfor en liten, isolert offentlighet rundt noen av de sentrale maktorganene. En gang i framtid skulle det bli mulig å føre debatt i åpenhet slik at folk ikke bare kunne lese om den etterpå, men virkelig overvære den mens den utspilte seg (på folkemøtene, i avisspaltene); da ville det endelig gi mening å invitere «det hele Folk paa Galleriet», som Ueland sa det – men dette forutsatte en utvikling av samfunnsliv og kommunikasjonsforhold som Ueland selv (og Flor og Hielm og Mariboe) ikke kunne ane noen ting om.

Litteratur:

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1. Christiania 1831.

Harald Krohn: «Referatet av Stortingets forhandlinger før og efter 1857», i: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 4. Oslo 1964, s. 289 ff.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1830, bd. 1.

Yngvar Nielsen: Norges Historie efter 1814, bd. 1. Kristiania 1882.

Jeremias Bentham: Tactik eller Theorie for raadslaaende Folkeforsamlingers Forretninger. Christiania 1821.

Morgenbladet, 4. februar 1836.

Arne Bergsgård: Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, bd. 1. Oslo 1932.

Storthings Forhandlinger i Aaret 1836.

Krohn: «Referat av Stortingets forhandlinger …».

Bergsgård: Ole Gabriel Ueland, bd. 2. Oslo 1932.

Halvdan Koht: Johan Sverdrup, bd. 1. Kristiania 1918.

Lakmustesten er hva regjeringen og dens apparat gjør når de loggfører dokumenter i kontroversielle saker og hvordan de møter innsynskrav og intervjuforespørsler fra journalister på sporet av saker som kan medføre kritikk mot den samme regjeringen.

Nærmere 40 av 63 innsendte rapporter til årets SKUP-konferanse, arrangert av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, beskriver til dels betydelige problemer med tilgang til offentlige dokumenter og til kilder på departements- og regjeringsnivå.

I sak etter sak kunne gravejournalistene på årets SKUP-konferanse fortelle om offentlige myndigheters systematiske trenering av innsynsbegjæringer og klager. I noen saker har en vesentlig del av dokumentene aldri har funnet veien til postjournalene, eller dokumenter er journalført lenge etter at de er sendt.

Dette er en kjent metode for å unndra seg en opplyst debatt eller debatt i det hele tatt.

SKUP-vinner i innsynskrig

Dagbladet-journalist Kristoffer Egeberg vant en meget velfortjent SKUP-pris. Både Egebergs sak og en rekke andre graveprosjekter som ble premiert og hyllet på årets SKUP-konferanse, viser at den undersøkende journalistikken står sterkt i Norge.

Egeberg har avslørt norske myndigheters salg av tidligere marinefartøyer til beryktede krigsherrer og paramilitære selskaper i Vest-Afrika. Både Egeberg og den påfølgende granskning dokumenterer at Forsvarets logistikkorganisasjon må ha visst hva de gjorde, og at betydelig informasjon om transaksjonene har gått helt til topps i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Dagbladets første nettsak om Nigeria-båtene fra juni 2014.

Kristoffer Egebergs avsløringer har avstedkommet granskninger, en lovendring og en kommende stortingshøring. Tre personer er siktet for korrupsjon i en pågående norsk-britisk politietterforskning. Salget av fartøyene er en sjokkerende og samfunnsmessig viktig historie. Men viktig er også denne passusen i Egebergs metoderapport:

Det har vært krevende å erfare det jeg opplever som offentlige myndigheters systematiske trenering, motarbeiding og hemmelighold i saken. En kan sette spørsmålstegn ved om hæren av informasjonsrådgivere som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene jobber for åpenhet og tjener det norske demokratiet, eller først og fremst er satt der til å beskytte eget byråkrati og egen ledelse.

Svarer bare på e‑post

Han opplever at alle spørsmål kreves sendt på e‑post. Det gis ingen frie intervjuer.

I åtte måneder forsøker han å få et intervju direkte med forsvarsministeren – ikke sitater sendt på e‑post via en informasjonsrådgiver. Det er blitt nektet.

Forsvarsministeren skrev derimot et leserinnlegg i Dagbladet om at saken var tabloidisert og at Egeberg hadde drukket for mye tran.

Egeberg fikk tips om at mystiske gjester på Haakonsvern kunne være representanter for paramilitære i Vest-Afrika. Han ville ha innsyn i besøksloggen. Da skjer dette: Muntlig får han opplyst at det er kjapt å gjøre slike søk i loggen. Han ber om innsyn og får avslag av hensyn til rikets sikkerhet. Han viser til at Forsvaret sier det er et sivilt salg. Da får han i prinsippet medhold, men blir nektet innsyn fordi det er for arbeidskrevende. Så avgrenser han søket, men får nytt avslag. Denne gang begrunnet i forholdet til fremmede makter.

Først når han publiserer i Dagbladet at «fremmede makter» har vært på Håkonsvern i sakens anledning, får han – etter fem måneder – innsyn. Forsvarsministeren får nemlig trøbbel med å forsvare besøket av fremmede makter, ettersom hun har skrevet til Stortinget at det dreier seg om et sivilt salg og et sivilt besøk.

Ventet med svaret

Bergens Tidende fikk SKUP-diplom for sin avsløring av at politiet jobbet etter en instruks om å prioritere retur av lengeværende asylbarn uten lovlig opphold som var i strid med hva justisministeren og statsministeren hadde sagt i Stortinget.

22. desember 2014 søkte BT innsyn i dokumentene Justisdepartementet noen dager før hadde oversendt Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. BT fikk ikke formelt svar på innsynskravet, til tross for gjentatte purringer skriftlig og muntlig. Høringen finner sted 6. januar 2015. Den 27. januar får BT formelt svar om at det jobbes med saken, og først 26. februar får de dokumentene.

Etter offentlighetsloven skal dokumenter utleveres uten ugrunnet opphold, vanligvis innen tre arbeidsdager.

Det voksende informasjonskorpset spinner i krokene og organiserer forfordeling av informasjon. Fiskeribladet Fiskaren spurte nylig om å få være med fiskeriministeren på et møte, og fikk beskjed om at pressen ikke kunne være med. Hvorpå statsråden tok med seg Dagens Næringsliv.

Hvisker på bakrommet

Både Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Justisdepartementets ledelse er etter hvert blitt avvisende til å snakke åpent om Aftenpostens mobilovervåkningssak, som også ble premiert med SKUP-diplom.

Samtidig har apparatet rundt regjeringen diskutert saken flittig med andre medier enn Aftenposten, på bakgrunnsnivå.

SKUP-juryleder Bernt Olufsen bekrefter at flere journalister fra andre medier enn Aftenposten i forkant av konferansen kontaktet jurymedlemmer med spørsmål om Aftenpostens sak i et hele tatt holdt vann. Olufsen sier det er svært uvanlig at en jury blir kontaktet på den måten.

– Det er forstemmende å lese i metoderapportene om alle forsøkene på å tilsløre norsk virkelighet. I nesten 40 av de 63 rapportene fortelles det om myndigheters innbitte motstand mot at viktige nyheter skal komme til folkets kunnskap, sa Olufsen i sin tale under prisutdelingen.

En velopplagt Erna Solberg innledet SKUP med et fleipete tale der hun harselerte med at det viktigste hun hadde lært som statsminister var å ikke svare på spørsmål. SKUP-konferansen ble avsluttet med en bitter bismak av akkurat det utsagnet.

Ytringsfriheten kan grovt sett deles inn i fem elementer. Den består av retten til å søke, motta, lagre, bearbeide og publisere informasjon. Hva kan regjeringen gjøre for å bedre ytringsfriheten på de ulike punktene?

1. Retten til å søke informasjon

Sørg for at alle offentlige organer publiserer offentlig postjournal på nett (ikke bare statlige). Offentlig elektronisk postjournal (OEP) har vært en stor suksess – følg dette eksemplet.

Fjern adgangen til ikke å journalføre organinterne dokumenter. Muligheten for å unnlate å journalføre slike dokumenter gjør det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å følge mange saker i forvaltningen. Det som må endres, er arkivforskriftens paragraf 2–6.

Stans Kulturdepartementets eget forslag om at SMS-meldinger ikke lenger skal regnes som journalføringspliktige dokumenter.

Sett en stopper for praksisen med å forhåndsklassifisere dokumenter ved journalføring. Det gir flere og ofte feilaktige og unødvendige unntak.

Få fortgang i arbeidet med fulltekstpublisering av dokumenter som uansett ikke skal unntas fra offentlighet. Det vil spare både publikum og forvaltningen for mye unødig arbeid.

Sørg for at alle offentlige data som ikke er sikkerhetsgradert, taushetsbelagt eller unntatt offentlighet av andre grunner, blir gjort tilgjengelige i den form publikum ønsker. Rådata skal normalt utleveres, til priser som speiler det offentliges kostnader knyttet til tilgjengeliggjøringen.

Gjennomgå reglene for offentlighet i rettspleien, med sikte på å innføre et system hvor bevismateriale som skal presenteres i rettssalen, er offentlig fra det øyeblikk tiltale er tatt ut (i straffesaker), eller et visst tidsrom før rettssaken starter, f.eks. berammingstidspunktet i sivile saker.

Endre reglene om adgang til dokumentasjon fra norske straffesaker slik at alt i utgangspunktet kan dokumenteres – også ved foto, billedopptak eller lydopptak. Regelendringen bør også føre til at det kan gjøres unntak, for eksempel for tiltaltes, fornærmedes og enkelte vitners forklaringer.

2. Retten til å motta informasjon

Styrk kildevernet gjennom å innføre et reelt kildevern, hvor journalister og redaktører nektes å vitne om kilder de har lovet anonymitet. Vernet bør endres fra å være en rettighet for redaktører og journalister til å bli en rettighet for kilden.

Parallelt med dette:

Innfør etterforskningsforbud av medienes kilder.

Styrk medienes kildevern gjennom begrensninger i politiets metodebruk.

Styrk varslervernet ved å endre arbeidsmiljølovens varslerparagraf (§2–4). En samlet arbeids- og sosialkomité sier i en innstilling til Stortinget (Innst. 71 S 2010–2011) om varslerparagrafen og virkningen av den at “det må gjennomføres en evaluering av reglene i løpet av denne stortingsperioden”.

3. Retten til å lagre informasjon

Sørg for at det i det kommende EU-direktivet om personvern tas inn en regel som tilsvarer den norske personopplysningslovens bestemmelse om at personvernloven ikke begrenser retten til innsyn etter offentlighetsloven.

I tilknytning til det samme direktivet, sørg for å få presisert at “retten til å bli glemt” ikke kan gjelde synspunkter og betraktninger man har gitt til kjenne i kommentarfelter, på blogger osv. i voksen alder. En ubetinget eller omfattende rett til sletting av denne typen opplysninger vil kunne medføre at viktige deler av den historiske dokumentasjonen av for eksempel offentlige ordskifter går tapt.

4. Retten til å bearbeide informasjon

Sørg for at offentlige dokumenter og data gis ut i de formater som den som ber om innsyn ønsker, så sant de foreligger i dette formatet.

5. Retten til å publisere informasjon

Sørg for å innføre en samlet medieansvarslov som tydeliggjør ansvarssubjekter og ansvarsforhold i redigerte medier.

Styrk det strafferettslige redaktøransvaret, ikke opphev det, slik flertallet i det såkalte medieansvarsutvalget foreslo.

Innfør eneansvar for ansvarlig redaktør – etter den svenske modellen.

Krever mye

Vi har lett for å tro at ytringsfrihet og informasjonsfrihet er enkelt. Det er det ikke – det er svært krevende demokratiske størrelser. De krever mye av dem som skal utøve rettighetene, mye av dem som kan oppleve ubehag på grunn av dem og mye av dem som skal utforme reglene og prinsippene. Det siste lar seg imidlertid gjøre som en fruktbar, politisk øvelse, med demokratiets beste kjennetegn som rettesnor. Det er å håpe at den nye regjeringen griper sjansen.

Ved innføring av parlamentarismen fra 1884 ble prinsippet om åpenhet utvidet til også å gjelde den offentlige forvaltningen; både den statlige og den kommunale, samt en mengde mer eller mindre frittstående offentlige etater. I prinsippet har vi alle innsyn i kommunale sakspapirer og gjennom den statlige elektroniske postjournal kan vi søke på all inngående og utgående korrespondanse i departementer og statlige etater. Offentlighetslovens offentlighetskrav gjør at vi alle og hver enkelt av oss, kan etterprøve de offentlige organers avgjørelser og grunnlaget for avgjørelsene. Tilgangen til sakspapirene er gratis og åpen for enhver.

22. juli-saken og Høyesteretts stadfesting av tingrettens innskrenkninger i kringkastingsadgangen og derved allmennhetens mulighet for å etterprøve domstolenes avgjørelser (f.eks. knyttet til tilregnelighet) gir grunn til å spørre om det ikke er på tide nå, på terskelen til Grunnlovens 200 års jubileum, at Grunnlovens prinsipper om allmennhetens etterprøving og innsyn får konsekvenser også for den 3. statsmakt.

Domstolene har også engasjert seg på en måte som legger en demper på allmenhetens innsyn i bevismateriale både nå (hvilket kan være legitimt nok inntil materialet er fremlagt i retten) og i fremtiden.

Video av alle rettssaker på nettet

I et åpent demokratisk samfunn bør det være like enkelt og selvfølgelig å bestille innsyn i domstolenes saksdokumenter (via elektronisk postjournal) som i andre offentlige organers dokumenter.

Mulighetene for dokumentinnsyn ved domstolene bør således styres av de samme prinsipper og sannsynligvis av den samme lov (offentlighetsloven) som for andre offentlige organ. Også offentlighetsloven gir mulighet for å nekte innsyn p.g.a. personvern og mulighet for utsatt innsyn (jfr. bevisføring i retten).

Offentlighetsloven gir derimot ikke grunnlag for å nekte innsyn på et rent skjønnsmessig grunnlag slik Høyesterett synes å legge til grunn i forbindelse med prosesslovgivningen. Hovedprinsippet i offentlighetsloven er nettopp innsynsrett.

Tilsvarende bør det være like enkelt å følge og etterprøve domstolsforhandlinger som forhandlinger og debatter i Stortinget. Det bør være en selvfølge at videoopptak fra hver enkelt rettssak legges ut på nett slik at hver enkelt borger har mulighet for å følge hver enkelt rettssak og selv gjøre seg opp en mening om riktigheten av domstolens avgjørelse.

Nå når webkameraene florerer både i busser, drosjer, butikker og på offentlige steder er omkostningene uansett bagatellmessige i forhold til hva det koster å holde rettsapparatet «kjørende» med dommere, advokater og administrasjon. Skal vi tippe installasjonskostnader tilsvarende 2–3 advokattimer per rettssal?

Styrker rettssikkerheten

De rettssikkerhetsmessige aspekter understrekes blant annet av Liland-saken der «ulovlige» opptak nettopp var en vesentlig årsak til gjenopptakelse og frifinnelse.

I mange andre «justismordsaker» (og mange tilfeller der justismord er blitt påstått) har diskusjonen nettopp vært knyttet til hva som ble sagt eller ikke sagt i retten. I de fleste av de land norske myndigheter liker å sammenligne seg med benytter man derfor stenografisk referat fra rettssalene. Opptak er sånn sett ikke noe annet enn dagens (billigere) løsning på problemet knyttet til dokumentasjon av hva som har foregått i rettssalen.

Til sist: spørsmålet om innsyn har relevans også i forhold til sivile saker.

For det store antall klagere som har fått sin sak satt på vent i Finansklagenemnda vil det åpenbart kunne være av interesse å kunne følge rettsforhandlinger og få innsyn i saksdokumenter knyttet til domstolenes behandling i Røeggen-saken eller tilsvarende saker. I de senere år har det også vært ført en rekke pensjonssaker som har hatt stor betydning for tusenvis, titusenvis eller hundretusenvis pensjonsmottakere. Ekspropriasjonssaker og erstatningssaker (tenk forsikringsoppgjør) er likeledes saker som berører et stort antall mennesker.

I et land med store avstander og der en av politikkmålsettingene er å ta hele landet i bruk, bør det også, i alle saker, store som små, være like enkelt for en advokat eller enkeltperson i Kirkenes å følge forhandlinger i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett eller Høyesterett som en advokat, journalist eller enkeltperson bosatt i Oslo.

Det er ikke til å komme forbi at disse fysisk sett sentralt plasserte domstolene også har flest saker. Det bør da legges til rette for at advokater, journalister og enkeltpersoner i andre landsdeler, ved hjelp av dokumentinnsyn og videoopptak på internett har like god mulighet for innsyn som de advokater, journalister og enkeltpersoner som fysisk befinner seg i Oslo.

To personer med over gjennomsnitts innsikt i hvordan det er å jobbe med dataene fra nasjonale prøver er Even Westvang hos Bengler/Origo og Anders Eriksen hos TV 2. Begge to har publisert spennende produkter, og ikke minst delt innsikt i hvor utfordringene ligger i slike prosjekter. Rapporter fra da Westvang og Eriksen besøkte UiB i 2009 finnes her, mens enda mer spesifikk info om hvordan Westvangs nye prosjekt skoleporten.bengler.no ble til finnes på Origo-bloggen.

Even Westvangs visualisering av nasjonale prøver.

I år plukket Even Westvang opp tråden og laget skoleporten.bengler.no, der de samme resultatene vises på et kart. Kartet er i seg selv et fint stykke arbeid, men pølsa i rosinen er hvordan Westvang dokumenterer både fremgangsmåten sin, så vel som at han deler koden bak prosjektet.

Jeg vil gjerne trekke fram et par poeng fra Westvangs arbeidslogg:

• Datakilde: Dagbladet. Utgangspunktet for prosjektet er et Excel-ark med data delt av Dagbladet. Ikke Utdannningsdirektoratet. Selv om Utdannningsdirektoratet viser data på sine websider, deler de ikke data for gjenbruk.
• Skoleregister: web scraping. På tross av at det finnes register over norske skoler på web, lar disse seg ikke enkelt “skrapes” da adresser blir vist som grafikk (en bildefil, ikke tekst). Det går an å tolke slike bilder om til tekst igjen, men dette er tungvint og burde være unødvendig. Metoden Westvang endte opp med var å skrape googlesøk innen skoleporten.utdanningsdirektoratet.no, og så geokode adressene derfra. Er dette med vilje gjort vanskelig fordi det selges en bok med disse dataene?

Kudos til Westvang! Ikke bare for å ende opp med denne framgangsmåten, men helst for å dele resultatene med andre som skulle trenge dataene. På github-kontoen til prosjektet ligger nå 2925 skoler (csv-format) med navn, kommune, fylke, adresse, antall elever og koordinater. Kun ca 100 skoler mangler geokoding.

Vi har jo disse dataene, hvorfor jamre?

Dataene fra nasjonale prøver 2008 finnes. De deles av Dagbladet. Andre medier har dem også. Data for 2009 og 2010 er etterspurt, men meg bekjent ikke publisert i noe fornuftig format utenfor skoleporten.utdanningsdirektoratet.no, og der er de særdeles lite tilgjengelig for viderebruk. Eller?

Resultatene fra prøvene i engelsk og regning vil bli publisert henholdsvis 16. november og 14. desember.

Dette er et sitat fra udir.no 2. november i år. Det er altså kun dager til nye data publiseres, la oss håpe Utdanningsdirektoratet har lært. Fornyings‑, administrasjons- og kirkedepartementets utkast til retningslinjer er uansett anbefalt lektyre.

Hva med skoleregistret?

Per i dag sitter ped.lex.no sansynligvis på det beste registret over norske skoler, barnehager og øvrige utdanningsinstitusjoner. For viderebruk av denne typen data kan dette se ut til å være et hinder, ikke en hjelp. Det kreves et tungvint og kronglete arbeid for å maskinelt hente ut data herfra. Med det er Westvangs skrapede datasett over skoler (på github) muligens det beste settet som er tilgjengelig per i dag?

Behov for basisdata/grunndata

I jakten på datasett og kreativ bruk av disse dukker det stadig opp behov for “basisdata” eller “grunndata”. Med det mener jeg datasett som beskriver entitetene i verden, og ikke nødvendigvis prosessene disse medvirker i. Listen over resultater fra nasjonale prøver er data fra en prosess, data om norske skoler og hvor de befinner seg er i en slik sammenheng nyttig å bryte ned resultatene over. Det vil være relativt stabilt fra år til år, mens resultatene fra nasjonale prøver formodentlig vil variere mer.

Å samle opp slike datasett som beskriver entiteter, basisdata/grunndata, vil med andre ord kunne være med på å gjøre andre data mer verdifulle og nyttige. Erik Bolstad har en samling slike datasett på sin webside (erikbolstad.no). Bolstad har smaken for geografiske data, og deler data om verden (verdensdeler, land, regioner i land), Norge (fylker, kommuner, postnummer [med geokoordinater], fiskebanker, fjell over 1000 meter, jernbanestasjoner, kirker, osv) og skandinaviske kommunesenter.

At kunnskap om slike datasett blir samlet og gjort kjent er med andre ord viktig, og må inkluderes i kunnskapsbaser som data.norge.no, no.ckan.net og andre.

Summa summarum

Dataene fra nasjonale prøver har vist seg i flere prosjekter å by på hodebry for folk som vil gjenbruke dem. Likevel har datasettet både blitt sett av mange, og nå også fått flere spennende grafiske visningsløsninger. Debatten om vi skal ha innsyn og rangering av hvor bra eller dårlig norske skoler leverer har stilnet. Er vi enige nå?

Videre framstår Utdanningsdirektoratet som en motspiller, ikke en medspiller. Slik vil vi ikke ha det. Hvis forholdene skal ligge til rette for effektiv gjenbruk av offentlig sektors data, må vi spille på lag. Jeg er ganske sikker på at både norske borgere, norsk presse og Utdanningsdirektoratet (og andre offentlige instanser) vil tjene på å anse hverandre som medspillere. Hva kan vi gjøre for å bygge opp en positiv delingskultur rundt “data vi allerede har betalt for”? Har du innspill er debatten gående både på data.norge.no, her i Fakta først og sporadisk på Origo.

Det vi i alle fall har lært er at på tross av (den ikke lenger så nye) offentlighetsloven, og et økt fokus på gjennomsiktighet og delingskultur; så er det ennå ikke en smal sak å gjenbruke dette datasettet. Likeledes kan prosjekter som Eriksens og Westvangs se ut til å bane vei, og bidra til at prosessen kan gå lettere prosjekt for prosjekt.

PS: Siste oppdatering i Westvangs prosjekt er et avslag om innsyn i tallene for 2009 og 2010. Begrunnelsen er den etter hvert ikke ukjente §9 i offentlighetsloven, som åpner for at data kan nektes utlevert hvis dataeier mener tilretteleggingsjobben er for arbeidskrevende.

§ 9. Rett til å krevje innsyn i ei samanstilling frå databasar
       Alle kan krevje innsyn i ei samanstilling av opplysningar som er elektronisk lagra i databasane til organet dersom samanstillinga kan gjerast med enkle framgangsmåtar.

Paragrafen har antakelig vært lite brukt til nå, men det er grunn til å tro at det vil endre seg. Interessen for offentlig sektors datakilder som råmateriale for journalistikk er økende. Det journalistiske miljøet har lang erfaring med å bruke offentlighetsloven til å få innsyn i dokumenter, så journalistene kan bli “bjellesauer” også på datakilde-området.

Alle andre grupper og enkeltpersoner som ønsker tilgang til datakilder kan selvsagt også gjøre bruk av loven.

Ikke godta data i pdf

Selv blant dem som har kjent til paragrafen om datakilder, er det trolig ikke mange som har vært klar over alt den kan brukes til. Et eksempel: Et vanlig hinder de som vil ha tilgang til datakilder støter på, er at dataene publiseres i et uegnet format, for eksempel pdf.

Poenget med tilgang til data er som regel at man vil behandle dataene selv — enten det er for å bruke dem til egne analyser og undersøkelser, som råmateriale i en web-tjeneste, for å sammenstille med andre data, lage egne visualiseringer, eller annet. Pdf-formatet innebærer en unødvendig og ressurskrevende omvei, fordi man først må hente dataene ut av pdf-en.

Her kommer loven til unnsetning, viser en gjennomgang generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening har gjort.

— Når dataene finnes elektronisk lagret, kan man kreve både papir- og digital kopi, og man har rett til kopi i ”alle eksisterande format og språkversjonar”, som det står i veiledningen fra Justisdepartementet, sier Øy.

Et pdf-dokument er typisk generert ut fra et annet dokumentformat. Når det gjelder datakilder, vil dette ofte være regneark. Det kan ikke være tvil om at man i slike tilfeller kan kreve dataene utlevert i regnearkformat eller annen elektronisk lesbar form, ifølge Nils E. Øy.

Generelt gir loven adgang til å kreve data utlevert i de formatene man ønsker. Utgangspunktet er at informasjon som er elektronisk tilgjengelig er enkelt å legge over på annet format.

Begynn med samarbeidslinje

Å gi andre tilgang til egne data er ganske nytt for mange virksomheter i offentlig sektor. Få har fast praksis for publisering av data og behandling av innsynskrav. Det behøver ikke bero på vrangvilje, bare at de ikke er kommet så langt ennå.

Derfor bør første skritt være å ta kontakt med virksomheten og høre om de kan gjøre data tilgjengelig i det formatet eller på den måten du ønsker. Vis gjerne til den lille bruksanvisningen Vox Publica har laget, og plakaten som illustrerer de ulike fasene i frigivelse av data.

Hvis responsen er laber eller negativ, har du offentlighetsloven i bakhånd.

På nettstedet offentlighet.no er det lenker videre til flere nyttige veiledninger hvis man skal bruke offentlighetsloven eller andre verktøy for innsyn.

Datakildeportal essensielt

Adgangen til å kreve data utlevert i ønsket format aktualiserer et av punktene vi på Infomedia tok opp i vår rapport om offentlig sektors data: Hvordan vet man i det hele tatt hvilke data en offentlig virksomhet har? Retten til å få ut data er til liten hjelp hvis selve datakilden er ukjent.

Å gjøre disse grunnleggende opplysningene om eksisterende datakilder kjent må være et satsingsområde framover. Heldigvis har Fornyingsdepartementet konkrete planer om å opprette en norsk datakildeportal på adressen data.norge.no. Når den er oppe, må offentlige virksomheter oppfordres til å registrere sine datakilder der.

Men parallelt med dette bør det voksende fellesskapet som er interessert i viderebruk av data opprettholde presset ved å registrere datakilder vi kjenner til. Portalen no.ckan.net er allerede opprettet, og alle interesserte kan legge inn informasjon der.

Selve kartdataene blir imidlertid ikke frigitt nå, forteller informasjonssjef Åge Hadler i Statens kartverk. I første omgang vil man bare gi tilgang til visningstjenestene.

— Vi snakker ikke om vektordataene nå. De er lite interessante for folk flest, for du må ha kompetanse og GIS-verktøy for å kunne behandle disse. Det er det stort sett de profesjonelle kartfirmaene som sitter på. Folk flest kan ikke håndtere disse dataene, sier Hadler.

Kartverket oppfordrer interesserte til å være kreative: “Bruk kartene våre til å utvikle nye spennende tilleggstjenester,” står det på nettsidene. Men mange interesserte stoppet umiddelbart opp ved det første vilkåret for bruk, der det heter at tilgangen gjelder for “personlig bruk” av tjenester for visning av kartbilder. Hva kvalifiserer som “personlig bruk”? Jeg ba seksjonsleder for distribusjonsenheten i Kartverket Erland Røed oppklare dette.

— Vi prøver nå å henvende oss til allmennheten, og har brukt uttrykket “personlig bruk” fordi dette ikke skal danne grunnlag for en kommersiell butikk. Men dette er fryktelig vanskelige spørsmål, fordi kommersiell bruk ikke er definert og det er mange gråsoner, sier Røed.

Kartverket tenker at “personlig bruk” skal dekke brukere som privatpersoner, små organisasjoner og foreninger, aktører med små nettsteder.

— Vi prøver oss fram, vi har ingen erfaring med dette. Vi tar nå en liten sjanse, og så ser vi hva som skjer. Og vi har åpnet for en retrett, selv om det sikkert er veldig vanskelig! Vi vil kunne skru litt på tilgangsmekanismen vår, men vi har ikke en horde av nettpoliti som skal ut og sjekke hvordan dette anvendes nå, sier Røed.

Han viser til offentlighetsloven: Når informasjonen frigis, må den også frigis for alle. Men Kartverket har adgang til å begrense bruk som påfører dem ekstra kostnader i form av for eksempel mer serverkapasitet. Derfor har de i første omgang lagt inn tekniske begrensninger som skal hindre maskinell utnyttelse og nedlasting. Når det gjelder de såkalte cache-tjenestene er begrensningen på 10.000 kartbilder per døgn.

Røed bekrefter at en kommersiell aktør som en nettavis ikke faller inn under “personlig bruk”. Han mener at begrensningene gjør at tjenesten ikke vil være så attraktiv for disse brukerne.

På spørsmål om Kartverket vil begynne med rimeligere priser til kommersielle aktører, viser Røed til endringene som er i vente når det gjelder organiseringen av salget av kartdata. I dag har det statlige selskapet Norsk Eiendomsinformasjon (NE) enerett på dette salget, men denne eneretten er i ferd med å avvikles. Kartverket har ikke foreløpig laget en løsning for hvordan de vil organisere dette videre.

— Vi har ikke innrettet oss nå for å begynne en kommersiell drift rundt dette. Det er et vakuum nå, NE får operere til vi kommer opp med et apparat, sier Røed.

Løsningen vil imidlertid ikke bli “rendyrket kommersiell”, som Røed uttrykker det. Snarere vil man lage en modell der en kommersiell bruker må dekke noen av kostnadene det offentlige påføres ved eksempelvis innkjøp av servere for å håndtere utleveringen av data.

Statens kartverk disponerer også viktige og etterspurte datakilder som GAB-registeret og stedsnavnregisteret. Kartverket forvalter stedsnavnregisteret på vegne av Kulturdepartementet, som ønsker at det skal gjøres tilgjengelig gratis. — Der dreier det seg vel egentlig om å få til noe teknisk rundt et frislipp, sier Røed.

GAB-registeret er annerledes; der åpner reglene for at staten kan ta gebyr. Åpning av dette registeret er ikke noe som vurderes nå.

Kartverket har arbeidet med prosjektet om åpne digitale tjenester et halvt års tid, opplyser informasjonssjef Hadler. Blant annet har man avklart rettighetsspørsmål med samarbeidspartnere — kommuner, Vegvesenet og andre. Kartverkets data produseres i samarbeidsprosjektene Norge digitalt og Geovekst.

Kartverksjef Anne Cahtrine Frøstrup viser til ønske om mer åpenhet som begrunnelse for initiativet:

Vi har det beste og ferskeste kartgrunnlaget i Norge og nå deler vi dette med alle. Dette viser at Kartverket er synlig til nytte for samfunnet og er helt i tråd med offentlig politikk om mer åpenhet.

Se også mer om nyheten hos VG Nett og NRK Beta.

Pål Kristensen fra Kartverket tvitrer om saken. Søkeord på Twitter: #kartverket. Du kan også prøve #altut.

OPPDATERING: Kartverket har lagt ut en egen nettside hvor de ber om tilbakemeldinger på initiativet.

Ordet “gransking” har intet entydig innhold. Kjennetegn er en utredning av en gruppe som skal være uavhengig av oppdragsgiveren, som skal søke å klarlegge hva som har skjedd i en sak, som ofte skal uttale seg om ansvarsforhold, og også vurdere mulige systemfeil og hvis ja, foreslå endringer.

Betegnelsene offentlige og private granskinger korresponderer med hvem som er oppdragsgiver; om dette er et offentlig organ eller en privat bedrift eller organisasjon. LO-granskingen var privat. Forskjellen mellom offentlige og private granskinger knytter seg særlig til reglene for saksbehandlingen. I en offentlig gransking vil forvaltningsloven, offentlighetsloven og et rundskriv fra Justisdepartementet fra 1975 sette rammer, men likevel vil granskingsutvalgets skjønn over hva som anses som en forsvarlig behandling spille en viktig rolle. For private granskinger gjelder ingen skrevne regler. Saksbehandlingen beror da på hva oppdragsgiveren og granskingsutvalget anser som forsvarlig.

En annen inndeling av granskinger er mellom faste og særskilte granskingskommisjoner, som går på tvers av inndelingen mellom offentlige og private. Faste kommisjoner har en sammensetning som går ut over den enkelte sak, og hvor den samme kommisjonen skal granske alle ulykker eller andre forhold som fremgår av regelverket for kommisjonens virksomhet. På den annen side opprettes særskilte kommisjoner for hvert enkelt tilfelle.

Statens havarikommisjon for transport har sin virksomhet regulert i lov, gransker ulykker og alvorlige hendelser knyttet til luftfart, jernbane og vei, for å klarlegge hendelsesforløp og årsaker, ser etter mulige systemfeil, og utreder hvordan lignende hendelser kan forebygges. Det nasjonale utvalget for gransking av uredelighet i forskning etableres 1. juli i år, og blir også en fast kommisjon. Det skal etter forskningsetikkloven “uttale seg om forskning … har vært vitenskapelig uredelig”.

Granskingene som det oftest knytter seg størst offentlig oppmerksomhet til, er kommisjoner opprettet når et offentlig organ eller en privat bedrift eller organisasjon ønsker utredet en bestemt sak. Professor Bratholm brukte her betegnelsen “ad hoc-kommisjoner”. En annen hyppig brukt betegnelse er “særskilte” granskingskommisjoner. Granskingene i UDI og LO er eksempler.

Mandatet fra oppdragsgiveren angir rammen for en gransking. Problemene som ofte reguleres i mandatet kan deles i fire grupper. Dette er (1) klarlegge faktum, årsaker og mulige systemfeil; (2) vurdere mulige rettsvirkninger av dette faktum; (3) foreslå mulige endringer i regelverk, organisasjonsstrukturer eller annet; (4) fastlegge rammer for granskingen med tidsfrist etc. Om alle fire elementer er med, varierer fra sak til sak.

Reitgjerdet-kommisjonen, nedsatt i 1980, fikk et særlig omfattende mandat med en grundig fastsettelse av oppdraget, og med regulering av en rekke prosedyrespørsmål. På den annen side finnes eksempler på granskinger der oppdragsgiveren har vært langt knappere. Når mandatet er vagt, må kommisjonen selv definere rammene. Prinsipielt er dette ikke heldig. Oppdragsgiveren bør fastsette oppdraget. Særlig i en personfokusert gransking kan et vagt mandat bli en rettssikkerhetsrisiko, fordi det da kan bli vanskeligere å forberede sitt forsvar.

Mandatet kan på den ene siden forutsette at granskerne skal konkludere hva angår bevisbedømmelse, samt vurdere mulige rettsvirkninger og ansvarsforhold. Et annet og mer begrenset alternativ er at granskerne skaffer og systematiserer materialet, hvoretter oppdragsgiveren vurderer dette og trekker konklusjoner.

Prosessen: Inkvisisjon, lukket, uforutsigbar, ingen overprøving

Granskinger har tradisjonelt vært mest brukt for å avdekke systemfeil – bankkrisen, utbyggingen på Gardermoen etc. De siste årene har vi sett flere granskinger med personfokus. Dette setter rettssikkerhetsproblemene på spissen.

For det første er en gransking en inkvisisjon. De samme personer har ansvaret for å skaffe og vurdere bevisene, og eventuelt uttale seg om ansvar. Generelt er dette en rettssikkerhetsrisiko, fordi det kan være vanskelig å bevare distanse til saken når en selv skal opplyse denne. En forvaltningssak er også inkvisitorisk, i den forstand at vedkommende offentlige organ har ansvaret for å skaffe og vurdere bevisene, men da er prosessen inngjerdet med rettssikkerhetsgarantier i forvaltningsloven og annet regelverk. Inkvisisjonens motsetning er at partene har ansvar for å opplyse saken, slik det normalt er i sivile saker for domstolene.

For det andre er særlig private granskinger oftest en lukket prosess. Mot denne lukkethet står domstolenes åpenhet. Åpenhet disiplinerer aktørene, og gir tillit til prosessen. Mange av dokumentene i en offentlig gransking er offentlige etter offentlighetsloven. En privat gransking kan i sin helhet være lukket.

For det tredje er en gransking ofte uforutsigbar. Det kan være usikkert hvilke omstendigheter som kan få betydning, særlig hvis oppdraget ikke er skarpt avgrenset. Uforutsigbarheten kan også knytte seg til fremgangsmåten, fordi granskernes skjønn ofte spiller en stor rolle for valg av prosedyre.

For det fjerde kan utfallet av en gransking de facto få en slags domsvirkning. Det blir stor avstand mellom det formelle, som er at en granskingsrapport er en ytring som i seg selv ikke fastlegger rettigheter eller plikter; og det reelle hvor rapporten kan være like inngripende som en dom, men uten overprøvingsmulighet.

Tiden kritisk

Et av flere motiver for å iverksette en gransking er ikke sjelden å kjøpe seg tid i forhold til mediepågang. Man håper å få fred så lenge granskingen pågår, og håper at vinden stilner når granskingsrapporten leveres.

Dernest får mange granskingsutvalg knappe tidsfrister. En knapp frist skaper risiko for at utvalget ikke får nok tid til å reflektere over sitt materiale. Kvaliteten på rapporten kan bli svekket, i verste fall med den følge at en part uberettiget får kritikk. Tidsnød er en nøkkelfaktor i analysen av UDI- og LO-granskingene.

Gransking som pressmiddel og omgåelse av verneregler

En gransking kan flytte oppmerksomheten fra institusjonen som er granskingens oppdragsgiver, og over til den eller de personer som er i søkelyset. Vi så dette i UDI-granskingen da søkelyset ble flyttet fra mulige systemfeil i institusjonene og over mot personer. Og vi så dette i år, da LO-granskingen skjerpet personfokuset. Denne forflytning av søkelyset skaper i mediefokuserte granskinger risiko for at den tid som medgår til prosessen gradvis bryter ned partene ved lekkasjer og spekulasjoner.

Når det gjelder spørsmålet om en person skal tre tilbake fra en stilling eller et verv, kan en gransking flytte den reelle avgjørelsen fra arbeids- eller oppdragsgiveren, og over på personen. Enten en gransking er privat eller offentlig, kan prosessen først ha brutt ned parten ved det trykk som lekkasjer og spekulasjoner skaper, og terskelen kan da bli lav før vedkommende trer tilbake når rapporten er publisert. Formelt skjer dette ved frivillig avgang, men reelt er parten tvunget opp i et hjørne. UDI-saken illustrerer denne risiko, der granskingen ikke frembrakte noen saklig grunn for å si opp daværende UDI-direktør Ramin Osmundsen, men hun trådte likevel tilbake. Granskingen førte dermed til en omgåelse av de spilleregler som ellers gjelder i forholdet mellom arbeidsgiver (som i UDI-saken var statsråden) og arbeidstaker.

Spissformulert: Hvis vi får flere granskinger som UDI og LO, får vi et system der den ene part ved uenighet – eller hvor noe kritikkverdig kanskje er skjedd – ensidig utpeker et granskingsutvalg som på inkvisitorisk måte frembringer et faktum, og hvor trykket som granskingen skaper fremtvinger et resultat som man ikke kunne oppnå ved å følge vanlige spilleregler.

Bør gransking lovreguleres?

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal vurdere å lovregulere offentlige granskinger. Private granskinger vil forbli ulovfestet. Spørsmålet om offentlige granskinger bør lovreguleres, blir et debattema nå når lovutvalget er nedsatt. På den ene siden kan lovgivning styrke rettssikkerheten. Dette kan også få en positiv smitteeffekt for private granskinger. På den annen side kan institusjonalisering ved lov bidra til at gransking blir brukt hyppigere, under dekke av lovgivning som kan gi granskinger større autoritet enn det er dekning for. Det vil være uheldig hvis lovgivning skulle åpne for at granskinger blir brukt oftere i saker hvor for eksempel det vanlige forvaltningsapparatet eller domstolene bør være det forum hvor saken håndteres.

Tross disse betenkelighetene kan lovgivning bli en fordel, men lovutvalget bør formulere et utkast som ikke etablerer gransking som en ny prosessordning. Gransking må forbeholdes ekstraordinære situasjoner der de vanlige spilleregler ikke er aktuelle. Lovutvalgets største utfordring vil kanskje bli å definere i et utkast til en lovtekst hvilke undersøkelser som skal omfattes av den mulige fremtidige lov om offentlige granskinger, på bakgrunn av at begrepet ”gransking” ikke har noen entydig avgrensing.

Det er viktig å være nøktern med hensyn til hva som kan oppnås ved juridiske virkemidler ved granskinger. Mange av problemene er ikke juridiske. Eksempler er tendensen til at granskinger iverksettes hyppigere enn nødvendig, at oppdragsgiverne ofte har urealistiske forestillinger om hva man kan oppnå ved gransking, at oppdragsgiverne bør være mer varsom med å rette granskinger mot personer og i stedet for å se på mulige systemfeil, og at medier og allmennheten ellers har en tendens til å være ukritiske mot granskingsutvalg.

Skriftlig eller muntlig behandling?

Spørsmålet om en gransking skal gjennomføres etter et domstolslignende system med muntlighet eller alternativt med skriftlighet, er ikke lovregulert. I offentlige granskinger vil forvaltningens hovedspor med overveiende skriftlig behandling tilsi at dette blir et utgangspunkt, med mindre granskerne foretrekker muntlighet. I en privat gransking beror valget mellom muntlighet og skriftlighet på granskernes skjønn, med mindre oppdragsgiveren har gitt retningslinjer. Hvis et granskingsutvalg i en personfokusert gransking hvor rettssikkerheten er kritisk velger en prosedyre med ”slalåmkjøring” mellom skriftlighet og muntlighet, kan dette i seg selv bli en rettssikkerhetsrisiko fordi prosedyren kan bli uforutsigbar.

I LO-granskingen la utvalget opp til en prosedyre “så nær .. en domstolsprosess som mulig” (s 23). Når vi nå skal drøfte prosedyren i denne granskingen, er det derfor naturlig å måle den mot domstolenes saksbehandling, og de generelle problemer ved granskinger som er drøftet foran.(note 1).

Granskingsutvalgets sammensetning

Førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett var medlem av utvalget. Denne førstelagmannen er domstolsleder i den ankeinstans som vil få til behandling eventuelle rettssaker i kjølvannet av granskingen. En sak for domstolene som følge av granskingen vil bli ført for Oslo tingrett med Borgarting som ankeinstans. Selv om førstelagmannen vil være inhabil, er det uheldig at førstelagmannen deltok i en gransking hvor man ikke kan se bort fra at hans egen domstol senere kan få saken på sitt bord. En mulig rettssak som kan bli reist etter denne granskingen er dersom Valla går til domstolene med et krav om utlevering av dokumenter.

Formelt er rapporten en ytring. Reelt bidro førstelagmannens deltakelse til å forsterke granskingens konklusjoner, i det utvalget fikk et slags “halvoffentlig preg”.

Utvalget bestod bare av jurister. I en tvist om arbeidsforhold for domstolene ville legdommere normalt vært i flertall, trukket ut av det arbeidslivskyndige meddommerutvalget (2). Det ville ha vært nærliggende med en eller flere lege medlemmer i utvalget. Høyesterettsdommer Ketil Lund advarte på nordisk juristmøte i 1996 mot for sterk dominans av jurister i granskinger. Han viste til at jurister som er trenet i å vurdere ansvar på individnivå har lettere for å legge ansvar på personer, fremfor andre fagfolk som oftere prioriterer systemfeil (3).

Åpent mandat kombinert med inkvisisjon

Spesielt for denne granskingen er det åpne mandatet, der oppdragsgiveren LO sa at utvalget skulle foreta ”en uavhengig gjennomgang av den såkalte Yssen-saken” (4). Innenfor denne rammen måtte utvalget selv definere oppdraget. Når de samme personer ikke bare har ansvar for å opplyse saken – men også skal definere oppdraget – forsterkes den rettssikkerhetsmessige risiko, knyttet til at granskerne kan få for liten distanse til sitt materiale.

Utvalgets definisjon av oppdraget

I mandatet fra LO lå intet krav om en prosess som skulle munne ut i noe som minner om en dom. Ordet ”gjennomgang” som ble brukt av LO i mandatet, kan tyde på at LO ønsket en strukturert oversikt over saksforholdet. Dette ordet tyder i seg selv ikke på at oppdragsgiveren så for seg noe som ligner på en dom.

Av de spørsmål utvalget stilte som ledd i sin definisjon av oppdraget, var det sentrale ”om Yssen ble trakassert av LOs leder Valla” (rapporten s 18) (5). Rapporten beskriver ikke de argumenter utvalget må ha drøftet fra på den ene siden det forsiktige ordet ”gjennomgang” i LOs mandat, til på den annen side den domslignende vurderingen slik utvalget presiserte mandatet (rapporten s 21–22).

Gitt de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved en personfokusert gransking, ville det for utvalget ha vært nærliggende å problematisere hvor langt man burde gå i retning av en slags dom; i lys av at disse betenkelighetene er et systemtrekk ved granskinger, og er uavhengig av granskernes personlige dyktighet. Rammen rundt granskingen var preget av forhåndsdømming og lekkasjer, kombinert med det paradoks ved personfokuserte granskinger at allmennheten ofte må få en ”knusende dom” for å godta utfallet. Denne rammen ble i rapporten ikke drøftet som et rettssikkerhetsproblem. Det er mulig at utvalget diskuterte dette, men rapporten redegjør ikke for hvilken betydning disse ytre rammene burde få for prosessen.

Hvis utvalget hadde redegjort for disse forhold, kan det ikke utelukkes at resultatet hadde blitt større varsomhet – blant annet i ordbruken i rapporten og i hvor langt man burde gå i retning av noe som kan minne om en dom.

Partene ikke konsultert ved oppnevnelsen av sakkyndige

Utvalget knyttet til seg psykologisk sakkyndige ved firmaet “Right Management”, samt medisinsk sakkyndige ved en psykoanalytiker og en psykiater. Partene ble ikke konsultert før disse sakkyndige ble oppnevnt. Dette avviker fra domstolenes saksbehandling. I domstolene skal partene som regel gis mulighet til å uttale seg før de sakkyndige oppnevnes (6).

Partene utestengt fra forklaringer avgitt av vitner tilknyttet LO

Høringene for utvalget begynte 10. februar, og fortsatte dagen etter med en rekke personer tilknyttet LO. Tirsdag 13. februar fikk utvalget en anmodning fra HK-klubben i LO, hvor det het at flere personer ville få problemer med å forklare seg hvis Valla var til stede. På denne bakgrunn besluttet utvalget at partene – bl.a. Valla – ikke fikk høre vitner tilknyttet LO som forklarte seg deretter (7). Dette var samlet et betydelig antall. Tre problemer reiser seg her:

For det første fikk partene ikke uttale seg før avgjørelsen om utestengelse ble tatt.

For det andre var som sagt bakgrunnen en anmodning fra HK-klubben. Utestengelsen gikk lenger enn dette. Alle tilknyttet LO, også tillitsvalgte som formelt sett ikke er ansatt og ansatte som ikke er medlemmer av HK-klubben, fikk forklare seg uten at partene var til stede. Til og med medlemmer av LOs ledelse avga forklaring mens partene var på gangen. Årsaken til at utvalget vedtok at alle tilknyttet LO kunne forklare seg uten at partene var til stede – og dermed gikk lenger enn henvendelsen, gitt at denne kom fra HK-klubben – fremgår ikke av rapporten (s 37–38).

For det tredje er det i domstolene ekstraordinært å utestenge partene fra vitneforklaringer (8). Skoleeksempelet er voldtektsofre som ikke ønsker å forklare seg hvis tiltalte er til stede. Bakgrunnen for lovgiverens svært høye terskel for å kaste partene på gangen er dels at partenes nærvær er påkrevd for å kunne stille treffende spørsmål, dels at forklaringer i åpen rett med partene til stede disiplinerer vitnene, og dels at enhver part i en domstolsprosess skal ha full innsikt i de bevis som føres. Utviklingen frem mot en rettsstat har ført til at det faktum som domstolene skal legge til grunn mest betryggende fremkommer etter et åpent rettsmøte med partene til stede, og hvor vitnene kan eksamineres. I dette lyset er det overraskende at utvalget beveget seg bort fra denne grunnleggende premiss for vår domstolsordning, gitt utvalgets programerklæring om domstolsprosessen som utgangspunkt for granskingen.

Det var ikke tilstrekkelig at advokatene kunne være til stede i de forklaringer hvor partene ble utestengt. Advokatene har ikke førstehånds kunnskap om saken, og det er fundamentalt at partene personlig skal ha tilgang til all informasjon som fremlegges.

Bakgrunnen for at partene ble utstengt fra en rekke vitneforklaringer må trolig sees i lys av at ingen hadde plikt til å forklare seg. Utvalget kunne da risikere at vitner ikke ville gi forklaring. I avveiningen mellom å ikke motta forklaringer, eller motta disse med partene på gangen, valgte man det siste. Men gitt utvalgets erklæring om å følge domstolenes prinsipper, hadde utvalget en annen og mer nærliggende mulighet. Dersom viktige vitner hadde vegret seg for å gi forklaring, kunne utvalget ha gått til sin oppdragsgiver LO og sagt at det ikke er mulig å gjennomføre en rettssikker prosess, i lys av at vitner ikke vil gi forklaring, og i lys av at det vil være i strid med grunnleggende prinsipper å utestenge partene fra vitneforklaringer. Ved ikke å nytte denne muligheten, men i stedet gjennomføre granskingen i strid med sin programerklæring, valgte man et alternativ som innebar en mindre betryggende prosessform, særlig på bakgrunn av den inngripende virkning utvalgets rapport ville få, uansett konklusjon.

Psykologisk sakkyndige – verken Valla eller Yssen ble hørt

De psykologisk sakkyndige i firmaet Right Management mottok forklaringer fra 29 vitner tilknyttet LO, og hvor bare psykologene var til stede. Partene kunne da ikke kontrollere eller stille spørsmål til disse kildene. Det fremgikk ikke av firmaets rapport hvem av vitnene som sa hva (utvalgets rapport s 29). Verken Valla eller Yssen deltok i undersøkelsen (s 94).

Intensjonen fra Right Management (s 94) var “å oppnå en åpenhet og en fortrolighet som en åpen juridisk høring ikke ville kunne tillate”. Denne “fortrolighet” kan nærliggende ha vært en rettssikkerhetsrisiko, på bakgrunn av den grunnleggende hovedregel i rettssystemet at vitner skal forklare seg for åpen rett med muligheter for å bli eksaminert.

Til tross for at verken Valla eller Yssen ble intervjuet av de psykologisk sakkyndige i Right Management, fant dette firmaet at det var “hevet over tvil” at Yssen opplevde sitt forhold til Valla som “traumatisk og nedbrytende”, og firmaet fant at behandlingen av Yssen falt inn under “definisjonen for mobbing” (s 96). Psykologene konkluderte altså med mobbing, men uten å ha snakket med verken den angivelig mobbede eller den angivelige mobberen.

Utvalget skriver i rapporten (s 126) “at tre fagprofesjoner, uavhengig av hverandre, har bedømt et omfattende materiale på nokså entydig måte”. Utvalget følte seg derved “trygg på [sine] konklusjoner” (s 126). Disse tre profesjonene er juristene i utvalget, medisinsk sakkyndige og psykologene i Right Management. Rapporten fra dette firmaet ble dermed tatt til inntekt for utvalgets konklusjon om mobbing, selv om psykologene aldri snakket med Valla eller Yssen.

Medisinsk sakkyndige

Mandatet for de medisinsk sakkyndige er ikke gjengitt i utvalgets rapport, og fremstår som uklart. Disse sakkyndige deltok i utvalgets høringer. Det fremgår av rapporten at de stod “til utvalgets disposisjon med hensyn til å gi råd ved bedømmelsen av de ulike vitneprov som er fremført for utvalget” (s 24). De “råd” som her måtte være gitt, er ikke omtalt i rapporten. I domstolene er det utenkelig å bruke sakkyndige som en slags uformelle rådgivere for dommerne.

De medisinsk sakkyndige delte pauserom med utvalget (s 32–33). Dette kan synes som en bagatell, men sammenlignet med domstolsprosessen vil også dette være utenkelig, i lys av at all kommunikasjon mellom domstolen og de sakkyndige skal være kjent for partene, med mulighet for imøtegåelse.

Partene fikk ikke utlevert de medisinsk sakkyndiges rapport, men kunne lese den på utvalgslederens kontor. Dette er også et avvik fra ordinær domstolsprosess, der partene får utlevert skriftlige redegjørelser fra de sakkyndige, og hvor det i retten åpnes for å imøtegå redegjørelsen og stille spørsmål til de sakkyndige.

Det senere kravet om utlevering av dokumenter må sees i lys av at særlig de medisinsk sakkyndiges rapport ikke ble utlevert til partene.

Inkonsistens ved bruken av rapportene fra de sakkyndige

I utvalgets rapport (s 125) heter det at det for utvalget “ikke [var] nødvendig .. å støtte seg på” rapportene fra de psykologisk og medisinsk sakkyndige, jfr. s 103 om at rapporten fra de medisinsk sakkyndige “ikke [var] .. en premiss for utvalgets konklusjoner”. Samtidig viste utvalget på flere steder i sin bevisvurdering til de sakkyndige, med til dels lange sitater fra disses rapporter (bl.a. s 130–131, 132, 134, 138, 147). Dette er en inkonsistens fra utvalget. De mange henvisninger til de sakkyndige i bevisvurderingen viser at disse har hatt større betydning enn utvalget ga uttrykk for.

Selektivt fritak fra taushetsplikt

Yssen fritok LOs bedriftslege for taushetsplikten, så fremt ingen fra LO utover advokaten fikk høre (s 32). Valla fikk derfor ikke høre denne forklaringen.

Yssens fastlege ble også fritatt fra sin taushetsplikt, men bare overfor de medisinsk sakkyndige (s 32). De sakkyndige skrev deretter et referat av sin samtale med fastlegen.

Utvalget aksepterte dette selektive fritaket fra taushetsplikten. Både utvalget, partene og partenes advokater var avskåret fra å eksaminere fastlegen. Til tross for denne rettssikkerhetsmessige betenkelighet, ble fastlegens forklaring brukt av utvalget i vesentlige premisser for bevisvurderingen (bl.a. s 146–147).

Grensene for juristenes kompetanse

I rapporten kap 8.3 – “Utgangspunktet for utvalgets bevisvurderinger” – heter det (s 125) at “Vallas forklaring er dels preget av begrenset innsikt i og forståelse [av] hvorledes hennes atferd virker på andre”. Man spør seg: Hvilken kompetanse har et utvalg av jurister til å vurdere evnen til selvinnsikt, i lys av at utvalget samme sted sier at det ikke var nødvendig å støtte seg på de sakkyndige?

På s 131 heter det at “utvalgets syn [er] at sykdommen [til Yssen] er forårsaket av Vallas ledelse”. Tilsvarende kan spørres: Hvilken kompetanse har jurister til å vurdere årsaker til sykdom? Igjen gitt premissen om at utvalget ikke støttet seg på de sakkyndige.

En mulighet er at Yssens fastlege var avgjørende i bevisvurderingen når det gjaldt påståtte årsaker til sykdom (rapporten kap. 8.10, s 147). Men i så fall har utvalget lagt avgjørende vekt på et vitne som ikke kunne eksamineres.

Disse sidene av utvalgets bevisvurdering på områder hvor jurister ikke har kompetanse, tyder på at de sakkyndige hadde større betydning enn utvalget selv sier i rapporten. Desto mer betenkelig fremstår den manglende rettssikkerhet rundt de sakkyndiges rolle.

Tidsnød

Rapportens ordrikdom tyder på at utvalget hadde tidsnød. Med bedre tid ville fremstillingen ha vært strammere. Fristene i sluttfasen tyder på tidsnød – 1 mars leverte partene sluttinnlegg – 5 mars fikk partene lese de medisinsk sakkyndiges rapport – 7 mars var det uttalefrist om denne – 8 mars må rapporten ha blitt ferdigstilt og trykket – 9 mars ble rapporten levert.

Gitt fristene og rapportens omfang på 195 sider, kan det ikke utelukkes at store deler av rapporten var ferdigskrevet før partenes sluttinnlegg ble mottatt av utvalget. I hvert fall må rapporten nesten ha vært ferdigskrevet da utvalget mottok kommentarene til de medisinsk sakkyndiges rapport. Ettersom det bare gikk en dag fra fristen for å uttale seg om denne rapporten til granskingsutvalgets rapport måtte trykkes, kan det knapt ha vært mulig for utvalget å ta hensyn til partenes uttalelser til de medisinsk sakkyndiges rapport. Rettssikkerhetsmessig er dette betenkelig, ettersom utvalget i sin bevisvurdering viste til de medisinsk sakkyndiges rapport på flere steder.

Hvis utvalget hadde tatt seg noe mer tid, ville det ha fått mer ro rundt sin refleksjon, med den mulighet dette kunne åpnet for alternative tolkinger av stoffet.

LOs og Vallas advokat – Bleken – hadde en rekke innsigelser mot de medisinsk sakkyndiges rapport. Utvalget fant det (s 103) verken “nødvendig eller hensiktsmessig å gå nærmere inn på kritikken”, fordi rapporten “ikke [var] .. en premiss for utvalgets konklusjoner”. Som nevnt ble det vist til de sakkyndiges rapport på flere steder i bevisvurderingen. Da er det mer nærliggende at utvalget ikke drøftet kritikken pga tidsnød, gitt at utvalget satte uttalefristen til de medisinsk sakkyndiges rapport bare to døgn før rapporten skulle overleveres LO, og bare et døgn før rapporten måtte trykkes.

Rapportens fastslående og rammende form

Utvalgets form er fastslående både mht bevisvurdering og karakteristikker. Gitt svakhetene ved en gransking som er systemtrekk ved denne typen undersøkelse og stempeleffekten ved en negativ konklusjon, ville utvalget ha stått seg på mer varsomhet. Eksempler er ord som “entydig” (126) – “meget kontrollerende” (128) – “klart” (133) – “aggressiv og truende” (135) – “ydmykende”, “desavuering” (140) – “et kontrollbehov som er ødeleggende” (143).

Norske dommere skriver tradisjonelt sine avgjørelser stramt, varsomt og nøkternt. Granskingsutvalget brøt med denne tradisjonen med sin ordrikdom, sterke karakteristikker og rammende ordbruk.

Ikke innsyn i rapportutkastet

Ved ulykkesgranskinger er det lovfestet at parter og visse andre kan få innsyn i rapportutkastet med uttalefrist (9). Ellers foreligger ingen plikt til dette, men det blir praktisert i noen tilfeller. I denne saken var dette utelukket pga tidsnøden, men hadde man tatt seg bedre tid med for eksempel partsinnsyn i utkastet eller deler av dette, kunne mye vært oppnådd.

For det første ville partene da fått anledning til å uttale seg også i sluttfasen. For det andre ville partene – særlig Valla slik granskingen utviklet seg – ha fått tid til å forberede seg til hva som kunne komme. Hun kunne da ha konsultert med sin advokat eller andre om hvordan hun skulle forholde seg ved avgivelsen av rapporten. Slik situasjonen ble, fikk hun ingen tid til rolig overveielse. Innsyn i utkastet kunne ha åpnet for en fremgangsmåte som ville ha vært vesentlig mer hensynsfull enn den prosedyre som ble fulgt.

LO publiserte bare konklusjonene, ikke premissene

Etter at utvalget fredag 9. mars overleverte rapporten til LOs sekretariat, besluttet LO at sammendraget og konklusjonene skulle publiseres (rapporten s 16–20). Premissene (s 21–195) ble ikke publisert den dagen.

Effekten av at LO den 9. mars bare publiserte konklusjonene var at granskingen ikke kunne analyseres. Etterprøving var umulig i mangel på premisser. Først da rapporten ble lekket til avis-nettsteder fire dager senere, kunne granskingen vurderes. Men da var interessen kjølnet, og inntrykket som var skapt gjennom konklusjonene ble i de fleste medier stående som ”sannheten”. Om prosessen var slik at den kunne forsvare de rammende konklusjonene, ble – bortsett fra i få medier – et ikke-tema.

Hvis både premisser og konklusjoner hadde vært frigitt fredag 9. mars, ville det raskt ha vært mulig å se svakheter – særlig at utvalget på sentrale punkter avvek fra sitt program om å følge domstolsprosessens prinsipper. Dette kunne – kanskje – ha bidratt til å skape et grunnlag for en mer informert og nyansert debatt i den første fasen etter at rapporten var overlevert.

Det gir grunn til ettertanke at de fleste kommentatorene la til grunn konklusjonene i en rapport hvor premissene var ukjent. Hvis en domstol eller et forvaltningsorgan ikke hadde publisert premissene for en avgjørelse i en omstridt sak, ville trolig noen medier og allmennheten ellers ha mobilisert kritisk sans. Kanskje ville de også ha vist varsomhet dersom avgjørelsen rammet enkeltpersoner. Men da oppdragsgiveren for granskingen – LO – unnlot å publisere premissene slik at etterprøving ble umulig, synes den kritiske sans å ha vært fraværende hos mange journalister. Dette var sammen med forhåndsdømmingen og lekkasjene også et rettssikkerhetsproblem – ordet “rettssikkerhet” tatt i videste betydning.

Førstelagmannens pressekommentar da rapporten ble levert

I Dagens Næringsliv lørdag 10 mars 2007, dagen etter at utvalget overleverte rapporten til LO, “avfeiet” førstelagmannen i Borgarting – i egenskap av utvalgsmedlem – Vallas kritikk mot rapporten. Hadde dette vært en rettssak, ville førstelagmannen aldri kommentert sin egen dom. Dette illustrerer den mindre formelle og mindre betryggende behandlingsformen.

Utlevering av dokumenter

Det er kjent at partene ikke innehar viktige deler av underlagsmaterialet, særlig de medisinsk sakkyndiges rapport. I en privat gransking som dette vil en eventuell rett til å kreve dokumentene utlevert bero på en mulig ulovfestet regel. Minst fem grupper av argumenter kan hevdes til støtte for at vi nå er inne i en rettsutvikling som kanskje kan begrunne en slik regel:

For det første er det her tale om opplysninger etter personopplysningsloven, men loven gir ikke innsynsrett i dokumenter i en privat gransking. Loven har imidlertid styrket individinteressene ved innsyn i dokumenter, og er et argument i retning av en rettsutvikling som nevnt. For det andre kan innsynsloven av 1999 anføres som ledd i samme utvikling. Loven kom i kjølvannet av Lund-kommisjonen. For det tredje er interesseavveiningen i sykejournaldommen fra 1977 relevant (10). Høyesterett åpnet der for pasienters innsyn i sykejournaler basert på en interesseavveining, en rett som senere er lovfestet. For det fjerde kan vises til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som i en avgjørelse fra 2006 fant at svenske myndigheters nektelse av å gi innsyn i visse av sikkerhetspolitiets dokumenter var konvensjonsstridig (11). For det femte ville partene som hovedregel hatt krav på utlevering av saksdokumenter i en offentlig gransking pga forvaltningsrettslige prinsipper om partsoffentlighet.

Rettssikkerhetsmessig kan det vanskelig godtas at en part som har vært utsatt for en prosess hvis utfall reelt er like rammende som en dom ikke skal få utlevert sentrale dokumenter etter at granskingen er avsluttet, i en situasjon hvor parten også har vært utestengt fra mange av de muntlige forklaringene. Dette argumentet bør ha avgjørende vekt i interesseavveiningen mellom partenes behov for utlevering av materialet på den ene siden, og LOs mulige behov for ikke å utlevere. I denne avveiningen må det også vektlegges at særlig Valla har en klar interesse i å kunne studere grunnlaget for utvalgets konklusjoner hva angår påstander om hennes selvinnsikt og at hennes atferd angivelig er en årsak til Yssens sykdom (pkt 16 foran).

Oppsummering og konklusjon

Selv om granskingsutvalget fremhevet at det ville følge domstolsprosessen så langt som mulig, innebar granskingen en rekke avvik fra domstolenes behandlingsmåte, ikke minst utestengelsen fra vitneforklaringer.

Rettssikkerhetsproblemene i LO-granskingen rammet potensielt både Yssen og Valla. Under granskingen i februar må vi legge til grunn at utfallet var åpent. Begges rettssikkerhet ble da svekket ved bl.a. utestengelsen fra vitneforklaringer og uklarhetene rundt de sakkyndiges rolle.

Dette hadde bl.a. den effekt at partenes muligheter til imøtegåelse ble svekket. Men det har også en annen og underkommunisert og kanskje mer alvorlig side: Når en part i en gransking som denne får en så rammende rapport rettet mot seg i det offentlige rom med de følger det har for omdømmet og for Valla hennes verv, vil granskingen lett forbli et åpent sår. Ser vi derimot på forvaltningen eller domstolene eller en arbeidsgiver som følger vanlige spilleregler, er det lettere å forsone seg med en avgjørelse selv om man er sterkt uenig, fordi prosessen er forutsigbar og åpen for partene.

Dette har også sin bakgrunn i at organer som treffer avgjørelser i henhold til samfunnets vanlige spilleregler har legitimitet. Et privatoppnevnt granskingsutvalg kan aldri få slik legitimitet, fordi det er systemsvakheter ved denne typen undersøkelse når utvalget avgir en slags domslignende rapport. Disse systemsvakhetene er uavhengige av granskernes integritet og dyktighet.

Noen vil kanskje si at granskinger er noe toppledere må tåle. Men både UDI- og LO-sakene er over enhver rimelig tålegrense. Ingen fortjener å bli virvlet inn i en malstrøm som dette. Det er ingen rimelig balanse mellom på den ene siden de behov oppdragsgiverne for granskingene måtte ha, og på den annen side belastningene partene i slike granskinger påføres med prosessen og stempeleffekten.

Når det gjelder granskinger generelt, må terskelen for fremtiden bli vesentlig høyere for å sette i gang den typen personfokuserte granskinger som vi har sett i UDI og LO. Granskinger bør i hovedsak forbeholdes undersøkelser av mulige systemfeil, der granskingsformen som regel er hensiktsmessig.

Når det gjelder LO-granskingen, er det ikke et samsvar mellom utvalgets programerklæring om domstolenes saksbehandlingsprinsipper og den fremgangsmåten som rent faktisk ble fulgt. Min konklusjon blir at granskingsutvalget ikke har levert et troverdig svar på det spørsmålet om trakassering som utvalget stilte.

Noter:

1:Granskingsutvalgets oppdragsgiver var LO. Rapporten ble avgitt 9. mars 2007. Rapporten er pr. 25. mai 2007 formelt sett ikke publisert av oppdragsgiveren, men er likevel lagt ut på diverse nettsteder, bl.a. tv2.no.
2: Arbeidsmiljøloven §§ 17–6 og 17–7
3: Lund i referatet fra Nordisk Juristmøte 1996 s. 418–419: ”Jurister, som är tränade i individuellt och personlig ansvarstänkande i åtskilligt högre grad än fackmän som normalt försöker finna “systemfel” … har lättare att lägga ansvaret på en enskild person. … Jag är helt övertygd om att jurister inte bör vara ensamdomare, inte bara på grund av att jurister i så hög grad är inriktade på att konstatera personlig ansvar, utan även för att jurister inte är bra efterforskare. Jurister är bra intresseavvägare” (min kursivering).
4: LOs nettsider Jfr. Granskingsutvalgets rapport s 21.
5: Arbeidsmiljøloven § 4–3 tredje avsnitt. Utvalget besvarte spørsmålet bekreftende (rapporten s 147).
6:Tvistemålsloven § 241, straffeprosessloven § 141.
7: Rapporten s 37–38, jf s 30–32.
8:Tvistemålsloven § 214, straffeprosessloven §§ 245, 284.
9: Jernbaneundersøkelsesloven § 20, luftfartsloven § 12–22, sjøloven § 485 (sistnevnte ennå ikke trådt i kraft).
10: Norsk Retstidende 1977 side 1035 flg.
11: http://www.lovdata.no/avg/emdn/emdn-2000–062332-sveri.html