Brennans bok er hipt og morsomt skrevet. Men tankemessig er den ikke så langt unna hva stortingsrepresentanter de første tiårene etter 1814 tenkte og sa. De betraktet seg nettopp som “landets beste menn” – at damer kunne delta var hinsides fantasien deres. De var gjerne rystet over mangelen på både kunnskap og stil hos bøndene som hadde sluppet inn på Tinget. Tredje kapittel i ALLMENNINGEN. Historien om norsk offentlighet beskriver og analyserer denne elitismen, som smykket seg med ord som “fornuft” og “opplyst allmennvilje” selv om den kanskje mest representerte forsvar for embetsmannselitens egne sosiale interesser.

Å kjenne offentlighetens historie er altså å kunne gjenkjenne tema i offentlig debatt på tvers av et varierende antall år, tiår eller hundreår. Men at Brennans bok minner om norsk embetsmannselitisme, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyldig problematikk, en som har vært diskutert i flerfoldige omganger i mange land helt fram til i dag.

Foto: Einar Sakariassen/Oslo Museumcba

Offentligheten er for alle. Barn på et daghjem i Oslo lytter på radio. Bildet er tatt ca. 1950.

Den sto for eksempel sentralt da Stortinget diskuterte om kvinner skulle kunne stemme. Diskusjonen skildres i Allmenningen. Kvinnene ble av mange framstilt ikke bare som uvitende, men også som irrasjonelle, følelsesstyrte. Lignende bekymringer gjaldt selvfølgelig også de eiendomsløse mennene med lave inntekter som fikk allmenn stemmerett 15 år før alle kvinner fikk det.

Argumentene var knyttet til internasjonalt utbredte forestillinger om kvinner og arbeidere – som for øvrig også kom til uttrykk i bekymringer over filmmediet og kinoenes effekter på akkurat disse umodne publikumsgruppene. Allmenningen skildrer både denne motstanden og, på den andre siden, den store gleden kinopublikummet hentet fra det tidlig amerikansk-dominerte repertoaret. At gleden var utbredt i alskens sosiale grupper og lag, kom også fram da Mary Pickford og mannen hennes, Douglas Fairbanks, besøkte Oslo i juni 1924 – og ble hyllet i alle aviser, fra høyre til venstre. De var de første kjendiser en var på fornavn med.

Amerikaneren Walter Lippmann argumenterte på 1920-tallet i tråd med Brennan for at samfunnet var blitt så komplisert at bare eksperter burde bestemme, på sine respektive områder. Ingen vanlige mennesker hadde forutsetninger for å ha begrunnede meninger om alt. Filosofen og psykologen John Dewey var ikke uenig i det siste, men mente at vanlige mennesker, når de skjønte at politiske spørsmål berørte noe viktig for dem, gjerne gikk sammen om å skaffe seg relevant kunnskap og utvikle fornuftige idéer og forslag verdt å drøfte. Mediesosiologen Michael Schudson publiserte for ca. 15 år siden lignende tanker.

Drar noen kjensel på disse posisjonene i dagens diskusjoner, er det ikke veldig overraskende. De fleste ser verdien av å luke vekk de falske nyhetene og sikre en rimelig sannhetsgehalt i resten. Slagsmålet om Statistisk sentralbyrå nylig viser fremst hvor avgjørende viktig leveransene av et troverdig kunnskapsgrunnlag for politiske diskusjoner og beslutninger er. Svært mye samfunnsvitenskapelig forskning har siden 1950-tallet levd av å dekke et stort behov for kunnskaper, i regjeringsapparatet, i Stortinget, i sivilsamfunnet og blant vanlige borgere. Alt dette kan gjerne ses som uttrykk for at vi ønsker en grad av epistokrati.

Det finnes altså slike felles tema i alle vestlige lands diskusjoner om demokratiet og dets vilkår. Og det finnes internasjonale offentligheter av ulike slag, som på kunstens område eller i ulike akademiske disipliner. EU har lenge ønsket seg og støttet forskning om en fungerende europeisk offentlighet. Det fins også ansatser til en global offentlighet, som blir synlig ved for eksempel naturkatastrofer, olympiske leker og enkelte krigshandlinger – samt i sosiale mediers evne til internasjonale gjennombrudd: #metoo. Likevel er de nasjonale offentlighetene klart de viktigste for folk flest det meste av året. Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land. Vi kan vitse om Brå som brakk staven, om Jens Pikenes og Mette-Marit med andre norske, ikke med svensker, dansker, italienere, japanere eller senegalesere.

Offentligheten har i digitale tider en etter hvert uoverskuelig mengde under- og særoffentligheter av mange slag. Men disse avgrensede offentlige rommene har for det første porøse vegger, som offentlighetens fremste teoretiker, Jürgen Habermas, har sagt det. Skjer det samleier til skogenes beste på scenen under en rockefestival, blir det fort kjent både vidt og bredt gjennom en rekke medier. Nattlige virtuelle samtaler mellom menn på Facebook kan bli gjort til gjenstand for behandling på kronikkplass i landsdekkende aviser. For det andre er svært mange av de små offentlighetene på ulike måter knyttet opp mot de sentrale scenene i det enorme sirkuset en kan forestille seg dagens offentlighet ligner.

Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende ikke bare for dannelsen av en nasjonal kulturell identitet. Det er også grunnlaget for at det Grunnlovens paragraf 100 kaller “en åpen og opplyst offentlig samtale”, skal kunne foregå og i prinsippet bidra til styring av landet. I digitale tider, med fare for filterbobler og ekkokamre, har forskere vist at disse truslene ennå ikke er realisert i Norge. Den som kjenner offentlighetens historie, vil i tillegg vite at bevisste forsøk på balkanisering av offentligheten i såkalte “leiroffentligheter” i mellomkrigstida, slo feil. Det gir jo en viss fortrøstning når en prøver å se framover.

Forskere slo fast i siste Maktutredning at “folkestyret forvitrer”, ikke minst fordi tradisjonelle kanaler for politisk makt, som de politiske partiene og folkebevegelsene, har mistet noe av sin betydning. Kanskje offentlighetens betydning har økt tilsvarende?

Desto viktigere er det at staten lever opp til “infrastrukturansvaret” den pålegges av Grunnlovens §100 og gjør sitt for at offentligheten holder ordentlig kvalitet og diversitet.

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.