Folks samarbeidsvilje i anonyme enkeltsituasjoner står i motsetning til en del teorier i økonomi og andre fagfelt om at mennesker er rene egoister. Derfor har forskere innen feltet atferdsøkonomi utviklet teorier om «sosiale preferanser» som prøver å ta innover seg at mennesker bryr seg om andre enn seg selv. Disse teoriene prøver å fange opp hvordan ting som normer, skyld og aversjon mot ulikhet påvirker handlingene våre.

Hvor stabil er folks vilje til å samarbeide med fremmede mennesker? Det kan godt tenkes at noen vil samarbeide i ett eksperiment, men oppføre seg helt annerledes i et annet. Noen kan også være villige til å samarbeide én dag, men opptre egoistisk på et annet tidspunkt. For å kunne bruke eksperimenter til å lære om menneskelig motivasjon, er spørsmålet om stabilitet sentralt – hvis samarbeid i én situasjon ikke er generaliserbar, er det vanskelig å trekke generelle slutninger fra eksperimenter.

I en nylig publisert artikkel undersøker jeg sammen med Amanda Reigstad ved Universitetet i Bergen og Gustav Tinghög ved Universitetet i Linköping om nordmenns samarbeidsvilje er stabil i ulike situasjoner og over tid. Vi tar i bruk data fra Norsk Medborgerpanel, hvor et representativt utvalg av den norske befolkningen har deltatt i ulike «økonomiske spill» som måler folks villighet til å dele penger med fremmede i ulike situasjoner. I alle disse situasjonene ville en egoist valgt å beholde alle pengene selv.

Vi finner at nordmenn som samarbeider i én type situasjon har stor sannsynlighet for å samarbeide i en annen situasjon, og større sannsynlighet for å stole på fremmede. Vi finner også at samarbeidsatferd er stabil over en periode på omtrent et halvt år. Med andre ord kan samarbeidsatferd i én situasjon predikere hvordan en person vil oppføre seg i en annen situasjon.

Et annet viktig spørsmål er om samarbeidsatferd er like stabil i ulike land. For å undersøke dette, sammenligner vi nordmenn med data fra andre land – Sverige, Østerrike og USA. Vi finner de samme mønstrene på tvers av ulike land. Ekstra slående er det at samarbeidsatferden ser ut til å være omtrent like stabil over tid i Norge og USA.

Funnene våre er godt nytt for samfunnsforskere som ønsker å trekke generelle konklusjoner om motivasjon basert på eksperimenter. Det ser ut til at de samme menneskene samarbeider i ulike situasjoner og over tid, og i tillegg ser disse funnene ut til å være sammenlignbare mellom land. Vi kan med andre ord bruke en persons samarbeidsatferd på ett tidspunkt til å spå hvordan han vil oppføre seg i andre lignende situasjoner i fremtiden.

Reigstad, A. G., Strømland, E. A., & Tinghög, G. (2017). Extending the Cooperative Phenotype: Assessing the Stability of Cooperation across Countries. Frontiers in psychology, 8, 1990.

Når han får fri fra dommerne og mediene, som lurer på om han har gitt kona Pénélope en fiktiv stilling som parlamentarisk assistent, snakker den 63 år gamle konservative politikeren om programmet sitt. Et økonomisk program som har fått kraftig motbør fra venstresiden: de mener nemlig det er neoliberalt.

Er François Fillon Frankrikes Margaret Thatcher? For å finne ut av det, har Vox Publica snakket med Jean-Louis Thiériot, som er historiker, advokat og ordfører i Beauvoir. Han sitter som fylkesrådgiver for Les Républicains i Seine et Marne (Paris region) og er vararepresentant til nasjonalforsamlingen.

Foto: Mutualité Française cbn

François Fillon, høyresidens presidentkandidat, går til valg på et Thatcher-inspirert økonomisk reformprogram.

Thiériots biografi om Thatcher, Margaret Thatcher, fra kolonialhandel til Overhuset, ble tildelt den store prisen for politisk biografi og Joseph du Teil-prisen fra det franske akademiet for samfunnsvitenskapene.

“Fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-tallets Storbritannia”

Vox Publica: François Fillon har ved flere anledninger sagt at han er direkte inspirert av Margaret Thatcher. Hun var statsminister i Storbritannia fra 1979 til 1990. Hvordan kan man forklare at hun fortsetter å inspirere politikere i dag?

Thiériot: Det er fordi hun overtok makten i et land som var Europas syke barn, og som reiste seg på spektakulært vis. I 1975 måtte Storbritannia be Det Internasjonale pengefondet om hjelp for å dekke sitt budsjettunderskudd. Se hvor landet står i dag. Ni av ti briter har nytt godt økonomisk av thatcherismen. For de 10 prosent fattigste, stemmer det imidlertid at det ble en katastrofe. Det er snakk om langtidsarbeidsledige, dårlig integrerte utlendinger.

Margaret Thatcher er en person som skaper splid. Den britiske opinionen ser i henne en av landets store statsministre, på lik linje med Winston Churchill. Allikevel er hun hatet i de tidligere gruveområdene. Der sang man «The witch is dead!» da hun døde 8. april 2013. En foreleser ved et fransk universitet sa til og med, da han hørte nyheten om Thatchers død: «Champagne! Hun er død!».

VP: Fillons økonomiske program er tydelig høyreorientert. Det ser vi i hans forslag om å kutte i statens utgifter med 110 milliarder euro, eller om å fjerne formuesskatten til fordel for de rike … Er det overdrevent å sammenligne François Fillon og Margaret Thatcher?

Thiériot: Det vi vet med sikkerhet, er at det finnes mange fellestrekk mellom dagens Frankrike og 70-årenes Storbritannia: et stort budsjettunderskudd, store offentlige utgifter og strukturelle hindre i arbeidsretten og på arbeidsmarkedet. Dette er jo hemskoer for den franske økonomien.

Sammenligner vi Frankrike med andre store land i EU, er situasjonen vår åpenbart mye alvorligere, og dette gjelder like mye sysselsetting og utenrikshandel som økonomisk vekst. Det finnes selvsagt forskjeller mellom Frankrike og Thatchers Storbritannia. Se på den pengepolitiske situasjonen: i 1979 opplevde Storbritannia en alvorlig inflasjon på 16–18 prosent. Med euroen slipper vi jo denne problemstillingen (Den europeiske sentralbankens oppdrag er å bekjempe inflasjon, red.anm).

For å komme tilbake til François Fillon, ser man hos ham en utpreget reformvilje. Slik sett kan hans prosjekt være beslektet med Thatchers. Det han foreslår er imidlertid langt fra like brutalt som det Thatcher gjennomførte. Fillons forslag om å fjerne 500 000 offentlige stillinger er blitt mye omtalt. Det dreier seg allikevel ikke om noe annet enn å komme tilbake til 2002-nivået.

Når det gjelder statens utgifter, planlegger ikke Fillon å gjøre noe med underskuddet i begynnelsen av sitt mandat. Slik vil han kunne gjennomføre sine strukturelle reformer, og begrense underskuddet til 3 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpet av fem år, slik de europeiske traktatene anbefaler. Margaret Thatcher hadde jo gått inn for et kutt på nesten 15 prosent i statsutgiftene i løpet av sitt første halvår som statsminister. Derfor mener jeg at man ikke kan snakke om rendyrket thatcherisme når det gjelder François Fillon.

VP: Uten at dette skal være «rendyrket thatcherisme», ser man allikevel mange felles trekk mellom Fillons program og Thatchers politikk …

Thiériot: La oss si at Fillons program bygger tydelig på fri konkurranse. Å fjerne formuesskatten er for eksempel inspirert av skatt på kapitalinntekter innført av Thatcher, og dette ble senere innført i de aller fleste europeiske land. Man kan jo si at Thatcher var den første som innførte den typen reform i den europeiske økonomien, som hadde vært preget av den keynesianske modellen siden 1945. Fillons program er også tydelig inspirert av Agenda 2010, innført i 2003 av forbundskansler Gerhard Schröder (Schröder var forbundskansler i Tyskland fra 1998 til 2005. Han innførte en rekke liberale tiltak for å rette opp Tysklands økonomiske situasjon. Disse tiltakene utgjør «Agenda 2010». Red.anm.).

Vil franskmenn godta økt ulikhet?

VP:Thatchers økonomiske politikk er minst 30 år gammel, og var inspirert av Chicago-skolen og Milton Friedman. Er dette fortsatt aktuelt i 2017?

Thiériot: Det kommer an på hva men legger i begrepet «thatcherisme». Mener man med dette Chicago-skolens harde kjerne, er dette utdatert, fordi det dreide seg i hovedsak om å kontrollere pengemengden i en verden preget av sterk inflasjon. Med euroen har vi i dag en annerledes situasjon, der kontrollen over pengemengden er ganske streng.

Når dette først er sagt, kan man fortsatt velge mellom en tilbudsbasert økonomi og en økonomi basert på etterspørsel. Det første er ikke utdatert. Den virkelige forskjellen mellom i går og i dag, er at Margaret Thatcher var en frihandelsideolog. Hun var overbevist om at frihandel kunne føre til økonomisk vekst. Nå har vi 30 års erfaring bak oss, og jeg tror at selv de liberale i dag forsvarer en frihandel som er sine begrensninger bevisst. Frihandel kan nemlig føre til krig mellom statene som slåss om markedene. Ja til en fornuftig form for handel, godt støttet av geopolitiske strategier, regulert av statene eller statsforbund som EU.

VP: Denne økonomiske politikken ligner veldig, i sine store linjer, på den strenge politikken som føres i Europas sørligste land. Allikevel ser man i dag at denne politikken har skadelige effekter, for eksempel på økonomisk vekst. Befolkningen forkaster den. Har Fillon rett i at Frankrike trenger en slik streng økonomisk politikk?

Frankrike trenger Fillons reformer, mener hans partifelle og Thatcher-biograf Jean-Louis Thiériot.

Thiériot: Fillons forslag har overhodet ingenting felles med hestekuren Hellas ble tvunget til. Skattesystemet i Hellas er uoversiktlig. 25 prosent av landets økonomi står stille fordi noen få sitter på ekstremt store verdier. Det gjør for eksempel Den ortodokse kirken, som ikke skatter av verdiene sine …

Så rent konkret, hva betyr det at Fillons politikk er streng? Det betyr at vi går tilbake til antallet offentlig ansatte vi hadde i 2002. Frankrikes offentlige administrasjon var jo ikke underbemannet i 2002. Det betyr at folk blir bedt om å jobbe litt lenger så de får full pensjon. Det er ikke så mye å be om når den gjennomsnittlige levealderen øker.

Når det gjelder arbeidsledighetstrygd, foreslår Fillon at den begrenses til 75 prosent av inntekten, samt at ytelsene avtar fortere. Det siste førte til at arbeidsledige kom seg fortere i jobb i alle landene hvor det ble innført. Etter min mening er ikke Fillon ultraliberal, han er snarere en god forvalter.

VP: Han er kanskje det, men under Margaret Thatchers tid som statsminister økte ulikhetene betraktelig. Mener du at franskmenn, som er lidenskapelig opptatt av likhet, vil godta det?

Thiériot: Jeg velger å svare med en halvveis spøk. I Storbritannia og Tyskland finnes det ulikheter, men ingen arbeidsledighet. I Frankrike har vi arbeidsledighet i tillegg til fattigdom, og ulikheter som øker. Den største ulikheten er at ikke alle får de samme mulighetene på arbeidsmarkedet. Det store problemet i Frankrike, er skillet mellom de som er i arbeid, og de som står utenfor, altså forskjellen på dem man på økonomisk språk kaller for insiders og outsiders. Når du først har et ben innenfor systemet, preges det franske systemet av større likeverd. Problemet er at når du ikke er innenfor så kommer du ikke inn heller. Dette ser man tydelig i arbeidsledigheten blant ungdom. Den lå på 24 prosent i 2016, og er mye lavere i England. Slik sett kan åpning av arbeidsmarkedet fjerne en del hindre.

Jeg foretrekker flere ulikheter med flere folk i jobb, fremfor færre ulikheter med færre folk i jobb. Under sin siste tale i Underhuset sa Margaret Thatcher noe jeg liker veldig godt: «Jeg ønsker ikke å bli dømt på om de rike er blitt rikere, men om de fattige er blitt mindre fattige». I tillegg skal det mye til før Frankrike når ulikhetsnivåer som vi ser i Storbritannia eller Tyskland.

Må raskt i gang med reformer

VP: Så hva sier du, bør François Fillon gi Frankrike en kur à la Thatcher?

Thiériot: Ja, delvis, sett i sammenheng med det jeg har sagt. Så kommer spørsmålet: Vil Fillon makte å gjennomføre programmet sitt i Frankrike? Jeg mener nok at han vil få det til, men det forutsetter at han holder ut og gjør noe Thatcher hadde forstått, nemlig å vinne en symbolsk seier for å bevise at Frankrike er reformerbart. For Margaret Thatcher kom denne seieren med den 18 måneder lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85.

Foto: Rob Bogaerts / Anefo — Nationaal Archiefcba

Marilyns munn og Caligulas blikk? Margaret Thatcher i 1983.

Fillons seier kunne være om arbeidsloven eller pensjonsreformen. Men da må han handle raskt, i det første halvåret etter valget mens han fortsatt nyter folkets gunst. Thatcher lanserte sine store reformer etter hvert valg. I sin første periode som statsminister iverksatte hun omfattende kutt i statsutgiftene. I sin andre periode tok hun tak i arbeidslovens reform. I den tredje perioden ventet hun i to år før hun igangsatte reformen om lokalskatten. Hun trodde jo at hun var uangripelig, og det var det som felte henne.

Så spørsmålet er: hva kommer Fillon til å gjøre? Franske politikere pleier å være ganske store i kjeften før et valg, for så å rygge når det røyner på. Man kan jo få panikk av mindre enn Pénélope-saken … (se tekstboks, red.anm.).

VP: Ser vi bort fra denne saken, vil han makte dette i et land som Frankrike som er kjent for sine omfattende streiker?

Thiériot: La oss ikke glemme at streik var også en del av britisk politisk kultur i 1970- og 80-årene. Husk «misnøyens vinter» i 1978–1979. Streikevaktene stilte seg foran kraftverkene, noe som førte til strømbrudd i London. Så alvorlig var det blitt! Fillon vil jo trenge like mye is i magen som Thatcher da hun, like før den mye omtalte gruvearbeiderstreiken, sa til regjeringen sin: «De kommer til å hate dere. Er dere ikke innstilt på at barna deres blir plaget på skolen, er det på tide å si opp …».

Tradisjon for sterk statlig styring

VP: Staten har vært tydelig styrende i fransk økonomi siden Ludvig XIV og hans finansminister Colbert. Staten griper inn, igangsetter og fordeler. I 1960-årene definerte president de Gaulle produksjonsmål i sin økonomiske plan (Planen). I dag er landbruksprodukter og fly det Frankrike eksporterer mest. Staten har en styrende rolle i de to sektorene. Er ikke thatcherisme milevis fra den franske colbertisme?

Thiériot: Vi er jo enige i at Frankrikes økonomi preges av tydelig colbertisme. Frankrike er så fjernt fra den britiske eller tyske gründerkulturen, at Fillons reformer oppfattes som ultraliberale. Dette har vært et kjennetegn i Frankrike siden 1945, da Det nasjonale motstandsråd grunnla det franske trygdesystemet og nasjonaliserte mange bedrifter, bankene for eksempel …

Det du sier her må nok nyanseres. Se på de Gaulles bestemmelser fra 1959. De favner veldig bredt, åpner for konkurranse og sikret dermed den franske økonomiens inntog i moderniteten. Frankrike skrev under på Roma-traktaten i 1957, allikevel hadde franske myndigheter tenkt å ta i bruk alle beskyttelsesklausulene så fransk økonomi slapp å konkurrere med resten av Europa. Under de Gaulle fantes jo Planen. Allikevel glemmer man for ofte at de Gaulle, da han kom til makten, mente at fransk økonomi måtte konkurrere med resten av Europa om den skulle moderniseres.

Her ligger etter min mening den virkelige forskjellen mellom britisk kapitalisme og de Gaulles visjon: økonomi og rikdom er ikke mål i seg selv, de skal tjene Frankrikes storhet og herredømme. Økonomien tjener politikken. Så nå spør jeg deg: hvor i Fillons program står det at staten skal styre økonomien i mindre grad enn før? Det finnes jo ingen privatisering i hans program. Staten styrer fortsatt veldig mye, og dette er også en forskjell mellom Fillon og Thatcher.

VP: Apropos, mener du at privatisering av offentlige institusjoner slik Thatcher gjorde, kan bidra til å blåse liv i fransk økonomi?

Thiériot: Nei. Å privatisere institusjoner hvor staten er aksjonær ville vært rent ideologisk, det ville ikke føre til noe. Men om staten får mulighet til betydelig merverdi som kan brukes i langsiktige investeringer, eller i en ny stor nasjonal eller internasjonal industrigruppe, hvorfor ikke? Det er jo opplest og vedtatt at staten ikke er en god aksjonær … Jeg vil til og med gå enda lenger, men her snakker vi ikke om Fillons program, det er Jean-Louis Thiériot som snakker. Hva med å starte et stort fransk investeringsfond? Staten kunne selge aksjene sine der den ikke eier mye, og finansiere fondet med salgsgevinsten. Hvorfor ikke? De nordiske landene har jo opprettet investeringsfond som skal brukes til det grønne skiftet.

“Ballene mine på et fat”

VP: Verken François Mitterrand (sosialistpresident fra 1981 til 1995) eller Jacques Chirac (høyrepresident fra 1995 til 2007) likte Margaret Thatcher noe særlig. Kan man si at Fillon svikter en viss fransk tradisjon ved å vise sympati for Thatcher?

Thiériot: Det stemmer nok når det gjelder Chirac, men mye mindre når det gjelder Mitterrand. Jacques Chirac var mer sentrumsorientert, og han hadde jo ikke tenkt å «rive ned hele huset», slik Fillon sier. Thatcher tvang Storbritannia gjennom brutale reformer, og dette ville Chirac helt opplagt aldri gjort. Alle husker Chiracs utbrudd om Thatcher i 1988 da han var statsminister. Det var i Brussel under et EU-toppmøte. Etter en heftig diskusjon mellom Chirac og Thatcher om Storbritannias bidrag til EU-budsjettet, slenger Chirac fra seg: «Hva mer vil denne merra meg? Ballene mine på et fat?». Han trodde at mikrofonen hans var slått av …

Når det gjelder Mitterrand og Thatcher, er det riktigere å snakke om et hat- og kjærlighetsforhold. Mitterrand pleide å si om Thatcher: «Hun har Marilyns munn og Caligulas blikk». Til å starte med mislikte de hverandre sterkt. Det ble betydelig bedre etter hvert. Den 20. november 1990 ble det holdt toppmøte om sikkerhet og europeisk samarbeid i Paris. Thatchers posisjon som leder av det konservative partiet var betydelig svekket. Hun deltok selvsagt, og på kvelden var statsoverhoder og regjeringssjefer invitert av Francois Mitterrand til operaen i Versailles. Mitterrand insisterte på å ankomme Opéra Royal sammen med Margaret Thatcher. En stor brite og en stor franskmann: Det var en slags gjensidig respekt mellom disse to politiske rovdyrene.

• Statens utgifter
• Statens inntekter
• Bevilgningshistorikk

Disse datasettene er det fristende for mange å viderebruke i ulike sammenhenger, men pdf-formatet er et hinder. Finansdepartementet, som har gitt SSØ i oppdrag å publisere månedstallene, forklarer valget slik:

— Dette er et kompromiss for å få ting fort ut. Vår intensjon er at det på sikt skal komme i formater som gjør det mulig å gjenbruke for andre, sier seniorrådgiver Tor Martin Bærum i Finansdepartementet.

På SSØs nettsted er det også lenker til nyttig forklaring av de ulike begrepene.

OPPDATERING 2. desember: SSØs informasjonssjef Herdis Øye har nå svart på noen spørsmål jeg sendte via e‑post:

Fakta først: Hvorfor publiserer SSØ i pdf-format?
SSØ: “En pdf-løsning ble valgt fordi den er forholdsvis enkel å produsere, samtidig som den sikrer at tallene presenteres på en enkel og forståelig måte.”

Er det planer om å tilby redigerbare formater?
“SSØ arbeider med et utredningsarbeid for videreutvikling av regnskapsfunksjonen i staten. I dette arbeidet vil vi også se på videreutvikling av publisering, men det er ikke planer om endringer på kort sikt.”

Er det planer om å publisere andre typer data?
“Innenfor utviklingsarbeidet, ref. punkt 2, skal SSØ også utrede muligheter for å aggregere regnskapsinformasjon fra virksomhetsregnskapene. Dette arbeidet er nå i en startfase, og det er derfor ikke mulig å si noe om hva som blir resultatet av dette.”

Se også Finansdepartementets pressemelding.

• Datasettene er nå registrert på datakildeportalen no.ckan.net. Alle kan bidra til denne oversikten ved å legge ut informasjon om datakilder der.

OPPDATERING 18. april 2012:
SSØ har skiftet navn til Direktoratet for økonomistyring. De fleste av de opprinnelige lenkene i denne saken fungerte ikke lenger. De er derfor endret/oppdatert.

Nyhetsartikler og tv-saker om eurolandenes økonomiske problemer er naturlig nok spekket med tall og data som det kan være vanskelig nok å holde styr på for ekspertene. Da er det fint for oss andre å kunne studere nøkkeltall i ro og mak.

Googles Public Data Explorer er et prosjekt hvor dataeiere samarbeider med Google om å visualisere viktige datasett. Grafen under viser utviklingen i budsjettunder- og overskudd for “kriselandene” Hellas, Irland, Portugal og Spania 1995–2009, sammenlignet med EU som helhet og Norge (som prosent av bruttonasjonalprodukt). Beveg markøren over linjene for å se tall for enkeltår.

Gå inn på oversiktssiden for å se visualiseringer også av utviklingen i statsgjeld i samme periode. Du kan selvsagt velge ut andre land enn jeg har gjort her.

Dataene bak grafikken er foreløpig ikke direkte tilgjengelig fra denne Google-siden, men dette er noe det jobbes med. Imidlertid er disse dataene tilgjengelig i mange formater direkte fra kilden, som her er Eurostat:

• Velg format og last ned data om under- og overskudd på statsbudsjettene i europeiske land.
• Velg format og last ned data om statsgjeld for europeiske land.
• Se flere datasett om økonomi hos Eurostat.

(Ideen til saken hentet hos Blog about Stats).

Men hva om du ønsker å se ekstra nøye på tallene i fred og ro? Og kanskje til og med regne litt på tallrekkene som Finansdepartementets hardt arbeidende stab har puslet sammen? Eller du føler deg virkelig eventyrlysten og klør etter å lage egne presentasjoner av tallene? Da har du hatt en jobb foran deg, for statsbudsjettet — “Gul bok” for de innvidde — har vært “read-only”. Helt til nå. I forbindelse med framleggelsen av 2011-budsjettet lanserte Finansdepartementet i dag en god nyhet:

• Last ned tabellene i statsbudsjettet i to formater — Excel (xls) og kommaseparerte verdier (csv).

Som det er lett å se av oversikten: Her er det flust av nøkkeltall om det norske samfunnet. “Folketrygdens utgifter og inntekter” (sykepenger, pensjon…) legger for eksempel tunge premisser for budsjett-helheten.

Du finner foreløpig ikke alt materiale fra statsbudsjettet her. Data fra fagdepartementenes budsjetter skal også bli tilgjengelig etter hvert, forteller seniorrådgiver og nettredaktør Tor Martin Bærum i Finansdepartementet.

Nasjonalbudsjettet legges fram samtidig med statsbudsjettet. Dette er regjeringens redegjørelse for hovedlinjer i den økonomiske politikken og utsiktene for økonomien framover. Tabellene herfra er tilgjengelig for nedlasting på samme måte som fra statsbudsjettet, og dette tilbudet har faktisk eksistert i noen år allerede.

• Vi har gjort informasjon om dataene tilgjengelig via datakildeportalen no.ckan.net. Alle kan bidra til denne oversikten ved å legge ut informasjon om andre datakilder der.

PS: Hvis du fortsatt foretrekker å lese “Gul bok” fra perm til perm — her er den i pdf-format.

Da vi startet, hadde ingen av oss noen god forståelse av hva internett ville utvikle seg til. Men vi hadde drømmer. Min var at internett ville stå for noe annet enn den analoge kulturen. Mens mange var voldsomt opptatt av hvordan nye teknologier ville føre til radikale forandringer i etablerte bransjer, var jeg spent på hva vi ville oppleve av nye måter å skape og kommunisere på. Apples musikktjeneste iTunes innebærer en forbedring av det fysiske platebutikker som Tower Records allerede gjorde temmelig bra. Men hva ville internett ha skapt i 2010 som ikke eksisterte i det hele tatt i 1990?

Foto: Simon Bierwald cbna

Lessig på talerstolen i Berlin 14. september 2006.

Én drøm var det Andy Raskin kalte “en økonomi basert på deling” (“sharing economy”) i en artikkel om Creative Commons i magasinet Business 2.0 i 2004. En økonomi basert på deling er ulik den tradisjonelle kommersielle økonomien. Det dreier seg ikke bare om at folk jobber med noe uten å få betalt for det. Nei, dette er økonomien som holder Wikipedia gående (og som har gjort det samme for fri programvare og programvare med åpen kildekode). Dette er økonomien som driver mye av kreativiteten i YouTube og blip.tv. Dette er de skapende “amatørenes” verden, men ikke på den måten at verkene deres er amatørmessige. Amatør betyr her er at de er motivert av kjærlighet til det de gjør, ikke av penger.

Denne økonomien basert på deling er ikke ment å erstatte den kommersielle økonomien. Formålet er ikke å tvinge Madonna til å synge uten betaling. Målet er isteden å legge forholdene til rette for millioner av andre mennesker verden over som ønsker å drive skapende virksomhet innenfor en annen type fellesskap. Redaktørene som skaper Wikipedia driver ikke med det fordi de ikke fikk jobb i Encyclopedia Britannica. De handler av en annen grunn, innenfor et helt annerledes skapende fellesskap.

Kjernen i Creative Commons er å støtte denne økonomien basert på deling. Verktøyene vi har stilt til rådighet gir skapende mennesker en enkel måte å signalisere hvilke regler som skal gjelde for videre bruk av verkene deres. Og kanskje viktigere, ved at folk på en klar og pålitelig måte kan opplyse om disse reglene, oppmuntrer de andre som ellers kunne ha nølt til å dele og bygge videre på verkene deres. Eksempelvis publiserer Public Library of Science alle sine artikler under en CC-lisens som gir brukere stor frihet til videre anvendelse. Biblioteker og institusjoner verden over kan nå arkivere disse verkene og gjøre dem tilgjengelig lokalt. Uten å kunne støtte seg på CC-lisensene ville utvilsomt disse institusjonenes jurister fått panikk. CC-lisensene gjør at slike panikkreaksjoner unngås, og inviterer mange som ellers ikke ville blitt med til å dele og bygge videre på andres verk.

Foto: creativecommons.orgcb

Fra tegneserie som forklarer hvordan Creative Commons fungerer.

Den neste utfordringen er å finne ut av hvordan denne delende økonomien virker sammen med en tradisjonell kommersiell økonomi. Hva skjer hvis Time ønsker å bruke et fantastisk CC-lisensiert bilde publisert på Flickr? Eller hvordan finner en hit på ccMixter veien inn i den kommersielle musikkverdenen?

CC vil aldri bli en del av den kommersielle økonomien. Men jeg mener det er viktig at vi gjør en innsats for å bygge broer mellom de to økonomiene. Alternativet er en verden vi allerede ser for mye av i dag: store virksomheter som lager sandkasser for “deling”, men så i praksis krever eierskap til alt som bygges i den sandkassen. Dette er etter min mening ingen økonomi basert på deling. Det er isteden rett og slett forpaktervirksomhet. (Lessig bruker her det amerikanske begrepet sharecropping, red. anm.)

Nøkkelen er å bygge alternativer som skapende mennesker på internett kan bruke både til å utfolde seg på den måten de ønsker og å beholde kontrollen over egen kreativitet. Det er utfordringen jeg ser for meg de neste fire årene. I de neste ukene vil vi vise frem noe av det beste fra CC verden rundt, og da vil du kunne se hvordan vi vil kunne møte denne utfordringen.

(Red. anm.: Den siste setningen henviser til eksempler på CC-lisensierte verk og prosjekter på nettstedet Creativecommons.org.)

Om forfatteren og “den kreative allmenningen” i praksis
Artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk 25. oktober 2006 på Creativecommons.org under en såkalt Creative Commons Attribution 2.5 License. Den tillater både ikke-kommersiell og kommersiell viderebruk, blant annet i form av en oversettelse slik vi har gjort her. Også illustrasjonene er publisert under CC-lisenser, se bildetekstene.

Creative Commons eller “den kreative allmenningen” på norsk, er også i ferd med å få en norsk avlegger . Arbeidet med å tilpasse lisensene til norsk lovgivning pågår.