De gule vestene fremsto som en lederløs bevegelse, i stor grad organisert via grupper på Facebook. Men er en velfungerende offentlighet forenlig med en dominerende rolle for sosiale medier? I forbindelse med at Cass Sunstein ble tildelt Holbergprisen, presenterte Dag Elgesem denne tenkerens resonnementer og advarsler rundt ekkokamre og polarisering.

Man hører ofte at USA er sterkt polarisert, men hva med Norge? En ny studie av Erik Knudsen som han omtalte på Medborgerpanelets blogg viste at situasjonen her kanskje ikke er så ulik den amerikanske: “Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.”

Tilstanden i offentligheten har vi forsøkt å belyse gjennom flere artikler: Anine Kierulf etterlyste i et intervju at skolen lærer elevene å håndtere saklig uenighet. Jostein Gripsrud belyste i et essay hvordan dagens diskusjoner om offentligheten kan tjene på et historisk perspektiv – noe boken Allmenningen og prosjektbloggen Offentlighetens historie var bidrag til. En ny studie pekte på hvordan Instagram kan fungere som en ny arena for meningsdannelse. Og vi presenterte flere bidrag fra et forskningsprosjekt om offentlighet og migrasjon.

De tradisjonelle mediene er fortsatt offentlighetens viktigste institusjoner, men hvordan står det til med borgernes tillit? En stor undersøkelse viste at nordmenn fortsatt har høy tillit til mediene, men det er klare forskjeller mellom folk på høyre- og venstresiden. Et originalt perspektiv på tillit og medier ble presentert av tre medieforskere fra Universitetet i Bergen: Hva forbinder folk selv med tillit? Et av resultatene var en oversett ideologisk dimensjon.

Spredningen av feilaktig informasjon eller “falske nyheter” er i noen tilfeller bevisste forsøk på å bryte ned tilliten til mediene og skade offentligheten. Åsa Wikforss har skrevet bok om temaet og utdypet sine synspunkter i intervju med Vox Publica.

I 2018 startet vi to nye faste innslag: En ukentlig oversikt over norske og internasjonale medienyheter sammenstilt av informasjonstjenesten medienorge, og en ny blogg kalt Teknologibloggen som presenterer forskning på teknologi, medier og offentlighet.

De fem mest leste artiklene i 2018

• Simon Fontvieille: «Det er slutt for den vestlige middelklassen»
• Dag Elgesem: Cass Sunstein: Slik skader sosiale medier demokratiet
• Hanne Vindenes Valkner: Barnas privatliv selges til høystbydende
• Erik Knudsen, Magnus Hoem Iversen og Silje Nygaard: Dette betyr «tillit til mediene» for folk
• Erik Knudsen: Polariseringen er personlig: Vi misliker velgerne til partier vi er uenig med

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2018.

Valgomatene er blitt et viktig tilbud for nettmediene, og de bruker en god del ressurser på å utforme dem. Vi ba tre redaksjoner – NRK, VG og Aftenposten – om å fortelle om de redaksjonelle valgene som lå bak. Sveinung Arnesen kommenterte valgomatenes begrensninger fra et statsvitenskapelig perspektiv.

Falske nyheter – “fake news” – ble et begrep i forbindelse med den amerikanske valgkampen. Vi begynte dekningen vår med en begrepsoppklaring, som også ble vår mest leste artikkel i 2017. Vi forsøkte så å nærme oss temaet sannhet og kvalitet i en offentlighet sterkt påvirket av sosiale medier. Analysen av Condorcets juryteorem og sannhet på nettet burde få enhver Facebook-bruker til å tenke seg om. Videre så vi spesielt på hvordan folk i stigende grad får sine nyheter fra sosiale medier, og på de såkalte nyhetsunnvikernes mediediett.

Offentlighetens tilstand i bredere forstand ble tatt opp fra flere vinkler: En talekonkurranse skal gjøre ungdom bedre i stand til å delta i samfunnsdebatten. Vi presenterte en studie av hatefulle ytringer og konsekvenser for offentligheten. Og vi drøftet utviklingen i folks tilfredshet med det norske demokratiet.

Vi ønsker alltid å ta opp noen av de viktigste internasjonale strømningene innen demokrati og ytringsfrihet i Vox Publica. I 2017 satset vi spesielt på den franske presidentvalgkampen. I et av Europas største land skjedde det store omveltninger i partisystemet. En kandidat fra en nyopprettet liberal politisk bevegelse sto mot en høyrepopulistisk kandidat i det som ble kalt et skjebnevalg for Europa. Vi gikk i en serie artikler inn i de ulike partienes og kandidatenes programmer på en grundig måte, og supplerte dermed de bredere norske medienes Frankrike-dekning.

I 2017 startet vi en ny blogg fra prosjektet “Forum for vitenskap og demokrati” ved Universitetet i Bergen. Forumets arrangementer blir her dokumentert i en serie podkaster.

De fem mest leste artiklene i 2017

Kristine Holmelid: “Fake news” – hva er problemet?
Ingrid Aarseth Johannessen: Det ordentlige jeg og det morsomme jeg: Unge jenter på Instagram
Solveig Ruud: Valgomat – et vanskelig puslespill
Øyvind Engan, Oda Leraan Skjetne og Tom Byermoen: Derfor lagde vi en superenkel valgomat i VG
Jens E. Kjeldsen: Hva ser du?

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2017.

Hvor går grensene for ytringsfriheten? Hvordan kan de økte tekniske mulighetene folk har fått til å ytre seg forenes med en mest mulig fri debatt, med minst mulig etiske overtramp, e‑galle og hets? Dette er stadig spørsmål det demokratiske samfunnet strir med, over 20 år etter internettets gjennombrudd.

Hva bør politikere gjøre og ikke gjøre? Risikerer de å innskrenke ytringsrommet? Vår nest mest leste sak var en kritisk analyse av Høyre-Frp-regjeringens initiativ mot hatefulle ytringer.

Blant de øvrige temaene vi har tatt opp i en viss bredde i 2016: Frankrikes svar på islamistisk terror var gjenstand for flere grundige artikler – om unntakstilstand, statsborgerskap, burkiniforbud. Aspekter ved terrorisme og medier var også tema i en analyse av IS-magasinet Dabiq og en drøfting av virkningen av omfattende terrordekning. Og selvsagt har også vi grublet over fenomenet Donald Trump.

Medienes krise og omstilling pågår fortsatt for fullt og var viktig også i vår dekning i 2016. Omstillingen byr ikke bare på negative nyheter. Helt på tampen av året beskrev vi en av årets mer vellykkede medienyskapinger — NRKs serie Skam.

De fem mest leste artiklene i 2016

Kristian Meisingset: «Jeg tåler ikke dritt fra noen». Intervju med Nancy Herz.
Kristian Meisingset: Rett til ikke å bli krenket?
Kristian A. Bjørkelo: Fascismens nye drakt
Magni Olaug Fuglerud: Hatet mot rosabloggerne
Erik Bolstad: Tekst-TV – massemediet som alle gløymde

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2016.

Med dette subjektive utvalget ønsker jeg å fremheve ti av mine favorittartikler. Jeg har lagt vekt på saker som av ulike grunner er aktuelle også i 2016. Alt vi har publisert fra dag én finner du i arkivet).

2006: Objektivitet mot terror

Et intervju med den franske medieforskeren Daniel Dayan om hvordan demokratier kan vinne over terrorismen.

2007: Opprøret mot elitene

En kommentar fra Mina Hauge Nærland om nettdebattenes demokratiske potensial – basert på erfaringer fra Dagbladet.no.

2008: Akademikerne må ta ansvar på Wikipedia

Vi brakte i 2008 en serie intervjuer med forskere om deres forhold til Wikipedia. Denne artikkelen oppsummerer funnene.

Vox Publica jubilerer. (illustrasjon: Håvard Legreid)

2009: Islamistfrykt i redaksjonslokalene?

Tre år etter striden om Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer laget vi en undersøkelse blant norske redaktører. Et stort flertall mente at det etter karikaturstriden var blitt vanskeligere å kritisere religion i Norge.

2010: Charta 08 i norsk oversettelse

Tildelingen av Nobels fredspris til Lia Xiaobo i 2010 satte søkelyset på forholdene for opposisjonelle i Kina. Vi publiserte demokratimanifestet Charta 08, som Liu Xiaobo var en av forfatterne av, oversatt til norsk av Michael Kuliani. Lia Xiaobo sitter fortsatt i fengsel i Kina, og har ennå ikke kunnet motta fredsprisen.

2011: Demokrati må læres: om politisk oppdragelse i skolen

I månedene etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya fokuserte vi bl.a. på ungdom og demokrati. Forsker Julie Ane Ødegaard skrev flere artikler om emnet, blant dem denne bakgrunnsartikkelen om demokratisk medborgerskap og politisk oppdragelse i skolen.

2012: Presseetikk i terrorens tid

“Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling?” I en analytisk kommentarartikkel stilte Terje Angelshaug noen av de vanskelige spørsmålene om terrordekning, medier og demokrati etter 22. juli.

2013: Når databaserte nyheter blir partiske

I dag kan man knapt lese om medienes fremtid uten at bruken av algoritmer tas opp. Medieforsker Nick Diakopoulos var i denne artikkelen tidlig ute med å advare mot hvordan algoritmebaserte nyheter skaper nye skjevheter i dekningen som kan være minst like problematiske som ved “manuelt” produserte nyheter.

2014: Er det håp for personvernet i IT-alderen?

Digitaliseringen har ført med seg uante muligheter til overvåkning, der overvåkerne kan være både små og store “brødre”. Forfatter Eirik Newth ga i denne analytiske kommentaren en statusrapport post-Snowden.

2015: Mediene og Facebook: “It’s complicated”

Facebook har på et tiår avansert fra plattform for kommunikasjon med venner (og “venner”) til global mediegigant som knabber annonseinntektene fra de gamle mediene. I tre grundige artikler tok Amedia-direktør Pål Nedregotten for seg myter og virkelighet i forholdet mellom Facebook og mediene.

Mediene og Facebook. En av Håvard Legreids illustrasjoner til artikkelserien.

2016: “Jeg tåler ikke dritt fra noen”

I år har “skamløse jenter” blitt et begrep – unge kvinner med minoritetsbakgrunn som trosser press og kritikk og markerer seg i offentligheten. Nancy Herz skrev først om de skamløse jentene, og Kristian Meisingset intervjuet henne for Vox Publica.

For ti år siden var han med og tok initiativ til UiBs nye satsningsområde: demokrati og rettsstat. Da var demokrati allerede lansert som overordnet forskningstema ved hans eget institutt. Gripsrud, som den gang var leder for instituttet, fikk kollegene med på at det skulle startes et online magasin om ytringsfrihet og demokrati. Slik så Vox Publica dagens lys, etter at det ble sjekket med latinkyndige at navnet var grammatisk korrekt og virkelig betydde «den offentlige stemmen».

Fra fjærmygg til Kardashian

Tidsskriftet skulle formidle forskning og drive folkeopplysning, og målgruppen var da som nå allment interesserte lesere og alle interessert i demokrati og ytringsfrihet. Hver måned besøker rundt 4.000 unike brukere Vox Publica, sidevisningene per måned har variert mellom 4.000 og 10.000 siden oppstarten.

– Hvorfor trengs små publikasjoner som Vox Publica i norsk offentlighet?

– Jeg skulle jo helst sett at det var et «norsk rikstidsskrift» som alle journalister med noenlunde påskrudde hoder og alle andre interesserte ville lese… Helt siden 1700-tallet har det fantes mange tidsskrifter, med et mindre publikum. Samtiden og Syn og Segn, startet i 1890 og 1894, er eksempler på publikasjoner som har vært veldig viktige for diskusjonene i en mindre krets, en mer eller mindre utvidet elite.

Et tidsskrift går ikke fort ut på dato, innholdet kan vare i mange år, og ligger der som en viktig og varig ressurs. Vox Publica er en variant innenfor den lange tidsskrifthistorien.

Nettet er et eldorado for små publikasjoner, mener Gripsrud.

– Her kan en drive blogg, diskusjon og fordypning om alt fra fjærmygg til Kim Kardashians høyre sko. Mange dukker opp fordi det er så enkelt og billig å formidle på nett. Vox Publica er et sted der tidsskrifttradisjonen og internettets mangfold krysses.

Norsk offentlighet på 150 ord

Det er en fare for at viktige debatter forsvinner fra offentligheten og inn i sosiale medier der publikum kan velge å holde seg unna alt som er kritisk, der de risikerer å bare bli dummere og dummere.

– Derfor er tidsskrift som Vox Publica, som skriver om demokrati, ytringsfrihet og som utfordrer tanken, så viktige, mener Jostein Gripsrud.

Han fremhever aktuelle saker om internasjonal terror og bidrag om historiske forhold som Vox Publica på sitt beste, samt en stor variasjon i bidragsytere i løpet av de ti årene.

Gripsrud leder nå prosjektet Norsk offentlighets historie, et treårig bokprosjekt som tar for seg den norske offentlighetens historie fra 1660 til 2016 (med egen blogg på Vox Publica). Når han blir bedt om å gi et kort riss av viktige endringer innen norsk offentlighet, gjør han det slik, på 150 ord:

– Alt før den allmenne stemmeretten ble innført, hadde vi ved siden av den store, dominerende også mange under-offentligheter i Norge. Så kom partipressen, filmen, kringkastingen og et enhetlig skolesystem i et etnisk ganske homogent samfunn med tilsvarende offentlighet. 1980-tallet gav oss kabler og satellitter og et kringkastingsmonopol i oppløsning. Vi fikk et flerkanalsamfunn der folk kunne bruke tid utfra sin spontane smak, som kunne velge vekk Grieg og Ibsen og Folkemusikkhalvtimen på radio. Vi fikk en oppsplitting av publikum, mer forsterket med nettet, og sosialt relaterte smaksgrenser styrte mediekonsumet. Fra et samfunn der alle opplevde det samme, samtidig, tilbys du nå mer av det du allerede har sett før, og alt personaliseres. Det blir vanskelig å opprettholde breie møtesteder eller «general-interest intermediaries», som Cass Sunstein snakker om, og tilhørigheten svekkes. Men – og et viktig men — ekkokamrene utvikles aldri perfekt. Folk forholder seg ikke bare til mediene, men også til hverandre.

– Tradisjonelle medier er trege

– Hva betyr sosiale medier for norsk offentlighet?

– De er en berikelse, som på flere måter har utvidet det offentlige rommet. Men det er problematisk at de tar annonseinntekter fra tradisjonelle medier som dessuten er blitt avhengige av dem både sånn og sånn.  «Disse debattantene bør du følge på Facebook» var en tittel på Aftenposten.no i sommer, etterfulgt av: «Vi har fått to insidere til å fortelle hvem du skal følge for å få med deg den viktige samfunnsdebatten». Hvorfor foregår ikke den viktige debatten i Aftenposten? Det er jo en slags nederlagserklæring.

– Facebook er mye mer umiddelbart enn tradisjonelle medier. Du kan dra i gang en debatt på Facebook klokken 22 om kvelden og før midnatt kan du ha fått 100 innlegg. Tradisjonelle medier er tregere – og tar gjerne opp debatter først etter at de har sirkulert i sosiale medier. En kan si at temaer fra sosiale medier først får ordentlig gjennomslag når de blir presentert i tradisjonelle medier, sier Gripsrud.

– Et hovedmål for medie- og kulturpolitikken i Norge fremover må være å ta vare på redigerte kvalitetsmedier slik at de kan sette ulike grupperinger og perspektiver i kontakt med hverandre. Mottankene der ute gjør at det ikke går til helvete, i alle fall ikke med en gang.

På listen kom også en grundig analyse av et annet omstridt spørsmål. Medieforsker Helle Sjøvaag tok for seg debatten om hvor lik lisensfinansierte nrk.no er de kommersielle nettavisene. NRKs digitale rolle (bl.a. med kommentarer av Meisingset og Sørgard) har vært en av våre temasatsinger i år.

En av illustrasjonene Håvard Legreid laget til Facebook-serien.

Noen av de øvrige temaene vi har tatt opp i en viss bredde i 2015: Ti år siden Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer (utspill fra Shirin Ebadi og replikker fra Vebjørn Selbekk og Anine Kierulf), podkast-serien “Mediesamfunn” om politisk kommunikasjon, formidling av data fra Medborgerpanelet, og en serie artikler om offentlighetens historie.

De fem mest leste artiklene i 2015

• Pål Nedregotten: Forsiden er ikke død, leve forsiden
• Pål Nedregotten: Facebook: En brannsprøyte med trafikk. Eller hvordan det nå var.
• Sveinung Arnesen/Medborgerpanelet: Ligger Miljøpartiet de grønne i sentrum eller til venstre?
• Helle Sjøvaag: Ligner NRK på de andre nettavisene?
• Pål Nedregotten: Mediene og Facebook: “It’s complicated”

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2015.

Vi har nå over 1000 temasider. Et godt sted å starte er temaportalen, hvor vi har valgt ut noen av de viktigste.

Temasidekonseptet utvikles videre, og nå har vi føyd til tre nye og viktige eksterne kilder.

• NRKs radioarkiv: Over 40000 klipp fra NRKs store radioarkiv er nå åpent tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsted. Les egen sak om denne kilden.
• Bibsys: Treff fra katalogene til alle norske universitets- og høyskolebiblioteker.
• Bokhylla.no: Direkte tilgang (for norske IP-adresser) til digitaliserte bøker i fulltekst via Nasjonalbibliotekets prosjekt Bokhylla.no.

Kildene vi bruker må ha et åpent programmeringsgrensesnitt (API), siden koblingen med temasidene (som er vanlige tag-sider i WordPress) skjer automatisk. Vi ønsker mest mulig relevante treff, men dette er naturligvis avhengig av hvordan de eksterne kildene er strukturert.

Eksempler på sider med mange interessante treff fra ulike kilder: Stortinget, valgkamp, kildevern.

Vi tar gjerne imot tips og innspill om hvordan vi kan utvikle temasidene videre.

Dermed var enda en bit i presentasjonen av den digitale publikasjonen lagt på plass. Det er et temmelig stort puslespill etter hvert, men det gir også mer mening enn noen gang tidligere å tilstrebe perfeksjon i digital publiseringsvirksomhet. I webbens barn- og ungdom var for eksempel valget av skrifttyper (fonter) stort sett gitt på forhånd – man var henvist til et lite sett standardfonter som alle nettlesere støttet. Det var i det hele tatt begrensede muligheter for å lage et gjennomarbeidet designuttrykk.

Spesielt utviklingen av responsiv webdesign – nå standard på alle nye nettsteder – har skapt helt nye betingelser. De siste årene har vi opplevd en blomstring av webdesign, antakelig overskygget av all oppmerksomheten som er blitt utviklingen av apper for mobil og nettbrett til del. Sannheten er at gode, gamle world wide web er penere og mer brukervennlig enn noen gang. Det går an å få til vakre og funksjonelle detaljer, og det er ikke lenger noen grunn til at digitale publikasjoner ikke skal kunne måle seg med trykte.

Vox Publicas nye favicon.

Et av mine favoritteksempler er orddeling (ved linjeskift). Her kan en daglig finne stygge feil i papiraviser. I Vox Publica har siden siste redesign for to år siden brukt programutvidelsen wp-Typography for WordPress. Denne gjør utrolig nok nesten aldri feil i delingen av ord. Funksjonen blir spesielt viktig i en responsiv design der spaltebredden vil avhenge av brukerens skjerm. Med wp-Typography ser skriftbildet alltid (vel, nesten) jevnt og pent ut.

Dagens versjon av Vox Publica er altså allerede to år gammel. Siden lanseringen har vi jobbet med diverse justeringer og forbedringer. Eksempelvis fungerer bilder bedre enn i starten (skaleres riktig for ulike skjermer) og vi har funnet gode løsninger for interaktiv grafikk.

Men to år er fortsatt lang tid for en digital publikasjon, og vi vurderer nå designforbedringer, blant annet en oppfriskning av forsiden.

I mellomtiden nyter vi synet av det nye faviconet.

Blant øvrige temaer vi har tatt opp i en viss bredde i 2014: Strukturendringene i mediene (store skifter i publikums bruksmønstre, medienes forsøk på å svare), utfordringer for demokratiet i Europa (Majdan i Ukraina, nedkjøling i Ungarn, folkeavstemningen i Skottland), situasjonen for medier og sivilsamfunn i Russland, 1814-jubileet.

De fem mest leste artik­lene i 2014

• Jakten på sikker kommunikasjon, av Ole-Harald Nafstad.
• «Kjærligheten er et sted å feste blikket, og Grunnloven er et sted å stå», av Trygve Svensson.
• Dommen over Datalagringsdirektivet, av Halvard Haukeland Fredriksen.
• Schibsted-avisene: Mer nærsynte, men ingen ensretting, av Helle Sjøvaag.
• Er det håp for personvernet i IT-alderen?, av Eirik Newth.

I en nettpublikasjon er alt som ligger i arkivet i prinsippet akkurat like tilgjengelig som de dagsaktuelle artiklene. I likhet med alle andre har vi gjort lite ut av mulighetene dette skaper. Til nå. For her kommer Vox Publicas nye levende temasider, der relevant materiale fra eksterne data- og innholdskilder knyttes automatisk til våre egne artikler.

Vi har nå over 800 slike temasider — om personer, institusjoner, land, begreper med mer. Et lite utvalg gode eksempler: ytringsfrihet, Camilla Collett, Kina.

Temasiden om Kina.

Kildene vi bruker i dag er: Digitalt Museum/Norvegiana, Store norske leksikon, Wikipedia, Virksomme ord. Vi ser for oss å utvide med flere kilder etter hvert.

Et API må til

Teknisk fungerer løsningen slik: Innholdet blir hentet via programmeringsgrensesnittet (søke-API) til de respektive tilbyderne. Navnet på temaet for hver side blir brukt som søkestreng, og API-ene returnerer resultatene i XML- eller JSON-format. De relevante delene av søkeresultatet blir hentet ut og formatert. I de tilfellene hvor et API ikke returnerer noen relevante resultater, vises ikke noe fra denne kilden.

Vi er altså avhengig av at innholdskildene tilbyr et API (for å bedre tilgangen til Virksomme ord, en database over politiske taler i Norge, har vi nylig selv dokumentert basens API).

Selve temaene er ganske enkelt “tags” eller stikkord som vi tilordner hver artikkel. Her har vi for øvrig en jobb å gjøre med å “tagge” eldre artikler i arkivet. Publiseringsverktøyet WordPress innførte støtte for stikkord først noen år etter vår lansering i 2006.

“Pakke inn fisk”-myten for fall

Temasidene er vår variant av det som til vår store glede er i ferd med å bli en nettjournalistisk trend — forklarende journalistikk.

Både journalister og publikum er vant til å tenke at gårsdagens nyheter i beste fall er egnet til å pakke inn fisk i. 20 år etter nettjournalistikkens fødsel er det på høy tid å kvitte seg med denne forestillingen.

Antakelig har mediefolk alltid overvurdert attraktiviteten av nyhetspoenget og undervurdert nytten publikum har av fakta- og kontekstinformasjon. Spørsmålet “Hva dreier saken seg om?” har hatt små sjanser mot “Hva er aller siste nytt i saken?”. De forklarende setningene som likevel ofte er nødvendige for at mange lesere får mening ut av nyheten, har gjerne blitt plassert et godt stykke ned i teksten eller til nød i stikkordspregede faktabokser.

Noen redaksjoner har jobbet seriøst med strukturerte fakta og kontekst en stund. I Tyskland kobler Spiegel egne artikler med bl.a. leksikondata. New York Times prøvde seg med oppsummerende artikler skrevet spesielt for temasidene. Guardian har både laget temasider og åpnet sitt eget arkiv for eksterne utviklere via et åpent API.

Forklarende journalistikk på moten

I USA har flere mye omtalte nyetableringer i det siste sørget for mer dynamikk rundt den forklarende journalistikken (og sågar påstander om en “wonk”-boble). Journalisten Ezra Klein forlot Washington Post for å starte Vox, et nettsted som tilbyr vel så mye forklaring som nyhet. Redaksjonen produserer til og med egne kortfattede faktapakker i form av “kortstokker” om utvalgte temaer (les og lær om El Niño eller Obamacare).

Også FiveThirtyEight, startet av Nate Silver, legger stor vekt på fakta, kontekst og analyse. Silver ble berømt for å ha spådd resultatet av presidentvalget i alle USAs delstater i 2012. New York Times har kontret med sin egen variant Upshot.

En måte å se utviklingen på er å skille mellom “flow” og “stock”, mener Adam Tinworth. Flow er de løpende nyhetssakene, stock er informasjon med lengre holdbarhet. I formater som papiravisen og radio og TV har vektleggingen av ferskvareinformasjon framfor informasjon med holdbarhet gitt god mening. På nettet er det ingen grunn til ikke å omprioritere.

Hvem satser i Norge?

Fra norske mediekolleger har jeg hørt at utvikling av fakta- og kontekstformater har blitt nedprioritert fordi man ikke er overbevist om at de vil tilføre kommersiell verdi. Dessuten er det alltid konkurranse om de interne ressursene.

Vi håper at Vox Publicas temasider kan være et lite bidrag til norsk ideutvikling. Med små ressurser kan vi ikke gjøre som Vox og FiveThirtyEight og sette en redaksjon i sving med “håndlaget” forklarende journalistikk. Derfor har vi satset på automatiserte løsninger via kilder med API — med tro på at også det å sluse leserne mot gode informasjonskilder tilfører dem nyttig informasjon og perspektiver.

Teamet som har utviklet temasidene er: Håvard Legreid (design), Håvar Skaugen (programmering), Olav A. Øvrebø (prosjektledelse).