Kamp mot abonnementsmodellen

I arbeidet med Open Access er det i Norge lite fokus på å ”knekke” forleggerne, vi erkjenner at forleggerne utfører viktige oppgaver for forfatterne og de vitenskapelige tidsskriftene. Og, som Sivertsen også er inne på, de norske forleggerne kan ikke på noen måte sies å operere med fortjenestemarginer som det er noen grunn til å reagere negativt på; slik vi oppfatter det er tidsskriftutgivelse nærmest et idealistisk foretagende for de kommersielle, norske forleggerne. Og i det før-elektroniske samfunnet var abonnementsmodellen den eneste levedyktige — som Sivertsen selv sier det, var byttemodellen særdeles ineffektiv.

Det vi arbeider mot, er abonnementsmodellen. Hvorfor det? kan man, med Sivertsen, spørre. Jo, fordi det nettopp er modellen som gjør det mulig for de store, internasjonale forleggerne å ta ut superprofitt (profitt som er større enn et normalt forretningsmessig avkastningskrav) fra sitt forleggeri. Abonnementsmodellen sørger for at markedet for vitenskapelige tidsskrifter er et oligopolmarked med monopolistisk konkurranse. Oligopol, fordi det er noen få svært store og dominerende tilbydere. Monopolistisk konkurranse fordi de enkelte tidsskrifter ikke kan erstatte hverandre — om man har tilgang til det ene, reduserer ikke dét behovet for tilgang til det andre.

I et velfungerende marked vil godene være substitutter, dvs. at det er flere produkter som kan tilfredsstille det samme behovet, og kjøp av ett produkt vil redusere behovet for kjøp av konkurrerende produkter. Slik er ikke tidsskriftmarkedet. Forleggerne benytter seg også aktivt av prisdiskriminering for å øke profitten. Det vil si at de ikke har listepriser, men forhandler frem individuelle priser fra kjøperne, slik at hver kjøper betaler så mye som mulig.

Produktene har jo ingen kostnader for eksemplarfremstilling eller distribusjon, slik at det ikke finnes noen fornuftig produksjonskostnad å prise etter. Og det å hente ut maksimalt av institusjonenes betalingsvilje, viser seg å gi gode økonomiske resultater — for de store forleggerne, ikke for forskningsinstitusjonene. Og slik prisdiskriminering gjør det også mulig å tilby tidsskriftbasene svært billig til fattige institusjoner, og fortsatt tjene penger på handelen så lenge merinntekten er større enn kostnadsøkningen ved handelen.

Et vesentlig poeng er også at abonnementsmodellen bygger på at forleggeren skaffer seg sine inntekter – som egentlig dekker en forsvinnende liten del av de kostnadene som er involvert i å skape en artikkel — ved å motarbeide vitenskapens interesser. Inntektene kommer ved at forleggeren stenger lesere ute, mens vitenskapen er (bør være) interessert i å være tilgjengelig for flest mulig.

Blir så dette bedre med Open Access?

Ja, det kan det bli, om vi organiserer oss rett og vet hva vi gjør. Kommersielle OA-forleggere vil måtte basere seg på forfatterbetaling, dvs. at kostnadene dekkes av forfatternes institusjoner og finansieringskilder ved at tidsskriftet tar seg betalt per akseptert artikkel. (Det vil fortsatt finnes en lang rekke forenings- og institusjonsbaserte OA-tidsskrifter som ikke vil ta seg betalt, men disse er ikke temaet her.)

Legge til rette for konkurranse

Når forfatteren må betale publiseringskostnadene blir markedet med ett mer likt et frikonkurransemarked: Tidsskriftene blir i større grad substitutter — mange tidsskrifter innen samme fag vil kunne være likeverdige for forfatteren — og forfatteren kan kun velge ett tidsskrift å publisere i. Prisen på publiseringen, sammenholdt med prestisje, faglig innretning, leserkrets og service overfor forfatteren vil være parametre tidsskriftene må konkurrere på.

Så lenge vi ikke isolerer forfatterens forskningsøkonomi fra beslutningsprosessen ved at vi fullfinansierer slik publisering uansett kostnad, vil vi få priskonkurranse på en helt annen måte enn innenfor abonnementsmodellen. En modell som vil kunne fungere, er at Open Access-publisering utløser — automatisk — en tilførsel til forfatterens budsjett som godt og vel dekker publisering med en normal publiseringskostnad. Da vil forfatteren ha økonomisk fordel av å velge rimelige tidsskrifter å publisere i, men kan velge dyrere tidsskrifter om de tilfører nok merverdi til å forsvare kostnadsøkningen.

De norske tidsskriftene vil trenge en høyere inntekt per artikkel enn de internasjonale for å kunne klare seg. Det er utvilsomt stordriftsfordeler også ved drift av Open Access-tidsskrifter, og Norge er for lite til at man kan utnytte dette. Språk gjør det også vanskelig å sette ut arbeidsoppgaver til lavkostland, slik de internasjonale tidsskriftene gjør. Dette kan løses enten ved at man aksepterer andre stykkpriser, eller ved at Forskningsrådet/KD tilfører et tilleggsbeløp per artikkel til de støtteverdige norske/skandinaviske tidsskriftene.

Potensielt flere lesere

En viktig konsekvens av en overgang til Open Access-modellen for publisering er at leserkretsen utvides — både geografisk og sosialt. Tidsskriftene inkluderes i åpne tidsskriftdatabaser og finnes frem til av lesere langt utenfor det «naturlige» nedslagsfeltet. Allmennheten finner fagstoff i Open Access-tidsskrifter ved søk i generelle søketjenester. Disse effektene bør være av interesse, både for forfatterne og for dem som finansierer forskningen. Dette vil øke kvaliteten på innholdet som er allment tilgjengelig på internett, og øke utbredelsen av norsk som fagspråk. Og det vil gi bedre muligheter til tilgang til norsk sakprosa for de mange som studerer norsk/nordisk språk og litteratur langt utenfor landets grenser.

Jeg er overhodet ikke enig med Sivertsen i at Open Access-modellen passer bedre for utstyrskrevende fag enn for for eksempel humaniora. Spørsmålet er i større grad om de faglige artikler har et marked utenfor det som finansieres over offentlige budsjetter. Selv om mange vitenskapelige tidsskrifter nok har en del abonnenter, skulle jeg likt å se at mange tidsskrifter har et større antall abonnementer som er betalt av private eller av næringsliv — det meste betales nok av offentlige budsjetter.

Dersom inntektene som kommer fra ikke-offentlige kilder er mindre enn kostnadene til trykking, distribusjon, markedsføring og administrasjon av abonnementer og tilganger, er det lønnsomt for det norske samfunnet å finne andre modeller for kostnadsdekning enn ved å administrere en abonnementsmodell. Og tar man i tillegg hensyn til de samfunnsmessige kostnader/ineffektivitet som følge av manglende allmenn tilgang, og at målet for vitenskapelig aktivitet jo nettopp er å skape og gjøre tilgjengelig mer kunnskap i det norske samfunnet, vil det være vanskelig å si at ikke en offentlig finansiering av svært mange vitenskapelige tidsskrifter vil være det rette. Den beste måten å gjøre dette på, er å konkurranseutsette støtten gjennom forfatterbetaling. Da vil de tidsskrifter som har kvalitet, service og lesere tiltrekke seg forfattere og få dekket sine kostnader, de andre vil visne hen og dø.

Dette er, etter min mening, et bedre alternativ enn kostnadskrevende søknads- og evalueringsprosesser hvor man ad administrativ vei forventes å finne ut hvilke tidsskrifter som fortjener støtte.

Bare å kaste seg uti

Hva så med de forfattere som ikke har en institusjon i ryggen? Hvor stort dette problemet er, har nok Sivertsen større oversikt over enn jeg har. Jeg vil betvile at prosentandelen er stor, men løsningen ligger uansett i å overføre de kommersielle forleggernes mekanismer for å finansiere artikler fra fattige land til en lokal modell: At de rike landenes (her: de institusjonsbaserte) forfattere betaler et høyere beløp, hvor det er innbakt finansiering av de fattige landenes (her: de frittstående) forfatteres bidrag, slik at disse forfatterne kan publisere gratis.

Er så dette mulig å få til? Ja, om man innser at Open Access-modellen har vesentlige fordeler fremfor dagens modell, og er villig til å ta grep for å få til en overgang. En lengre periode hvor man i realiteten må dobbeltfinansiere, med utgivelse både i ny og i gammel modell, vil være kostnadskrevende og tungvint. Det er som å bade i Nord-Norge om sommeren: Langsom vassing utover gir høy brystkasse og pusteproblemer — det eneste som duger, er å kaste seg uti for full kraft!

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2009.

– Det krever sitt engasjement, helt klart! Men miljøet og innsatsviljen her er så bra at dette går helt fint, sier leder for SAIHs lokallag i Bergen Eirin Winsnes Isaksen.

Målet er å få til en politisk påvirkning gjennom å sette utvalgte tema på dagsorden. I år falt valget på ønsket om debatt og konkrete løsninger på problemer innenfor temaet akademisk frihet.

– I Bergen vil vi gjøre en god del ting rundt det vi kaller open access. Open access er et system for publisering av akademiske artikler. Tanken er at disse skal kunne gjøres tilgjengelige for andre forskere på web. I dag må en betale for tidsskriftene, noe vi mener er ugunstig for videre forskning. Forskning må kunne kritiseres av andre forskere, uavhengig av økonomi, sier Isaksen.

For å engasjere flere i debatten om open access, har SAIH satt i gang et samarbeid med bibliotekene i Bergen. En aksjon hvor de som låner bøker blir bedt om å betale for boken i tillegg til å få utdelt informasjon om kampanjetemaet. Flere aksjoner er under planlegging, alle med et mål om å bevisstgjøre flere enn kun de spesielt interesserte.

– Målet er å gjøre temaet så tydelig at det ikke vil være mulig å ikke legge merke til det, sier Isaksen.

Et annet hovedtema i kampanjeuken er å få flere universiteter og høyskoler til å bli med i det internasjonale nettverket Scholars at Risk, som skaffer forfulgte akademikere midlertidige arbeidsmuligheter ved akademiske institusjoner.

Programmet for kampanjeuken i Bergen og andre byer er tilgjengelig på SAIHs hjemmesider.

Signaturen mastergunner99 takker Time for kåringen.

Når folk flest produserer kunnskap

Tidligere i år kom en av de grundigste analysene til nå av publikums publiseringsvirksomhet, i boken “The Wealth of Networks” (boken er publisert i sin helhet på nett). Forfatter er professor i juss ved Yale University Yochai Benkler. Et hovedpoeng for Benkler er å vise hvordan det han kaller “den nettverksbaserte informasjonsøkonomien” har gitt hver enkelt medborger kontroll over produksjon og distribusjon av informasjon. At flere og flere har PC-knyttet til internett, utgjør faktisk et fundamentalt skifte. Menneskelig kreativitet og allerede publisert informasjon er nå de eneste innsatsfaktorene som trengs for å produsere ny kunnskap, mener Benkler.

Utsnitt av Times for­side, utga­ven datert 25. desem­ber 2006.

Også for Benkler er altså “DU” – enkeltmennesket – i fokus. Han er særlig opptatt av hvordan folk bidrar med sin ledige tid, uten å få betalt, til prosjekter som utvikling av programvare med åpen kildekode, eller nettleksikonet Wikipedia – såkalt produksjon i grupper eller “peer production”. Gitt vår tids produksjonsbetingelser bør slike bidrag ikke forundre, mener han: “Ut fra det begynnende 21. århundres mål og materielle betingelser for informasjonsproduksjon er fremveksten av “peer production” like rasjonelt og effektivt som samlebåndet var ved begynnelsen av forrige århundre,” skriver Benkler i boken.

En bedre offentlighet?

Vox Publica stilte Benkler noen spørsmål på e‑post om hvordan han ser for seg at slik produksjon av kunnskap vil utvikle seg. Vi var særlig opptatt av konsekvensene for en kritisk offentlighet og medier.

Kvaliteten på kunnskap og fakta kontrolleres på en annen måte enn tidligere av deltakerne i prosjekter som Wikipedia og Slashdot. Den tradisjonelle redaktørmodellen er her avskaffet. Hvordan vil nye kunnskapskilder som Wikipedia påvirke hvordan vi forholder oss til kunnskap?

“Jeg tror den innebygde usikkerheten i Wikipedia vil kurere oss for tiltroen til autoriteter. Massemediene hadde en tendens til å skape holdningen at “jeg så det på trykk, derfor må det være sant”. Denne kulturen førte til en mer ukritisk holdning og gjorde offentligheten lett å manipulere, eller rett og slett veldig utsatt for feil. Lesere, seere og lyttere hadde et stort sett veldig tillitsfullt forhold til mediene. Jeg tror at når en ny generasjon vokser opp med å lese ting som aldri har en autoritet bak seg, som bare har status som midlertidige biter av informasjon, vil vi begynne å få en mer kritisk, undersøkende form for lesning, lytting og TV-titting. Det å lese vil bli mer som å undersøke noe, som når noen plukker opp biter av materiale med varierende troverdighet, undersøker det fra ulike vinkler og kommer frem til en konklusjon. Som uansett fortsatt kan bli revidert og falsifisert. Dette er essensen i vitenskapelig metode, og det er på høy tid at den tas i bruk på bredere front. Den mest verdifulle endringen vil være utviklingen av en kritisk grunnholdning blant brukerne. Dette vil de ha stor nytte av som uavhengige individer generelt og når de deltar i samfunnet politisk og kulturelt.”

Håpet om at internett skal bidra til å gjøre samfunnet mer demokratisk er en klassiker i debatter om nettets betydning. Spesielt i USA var det på 1990-tallet mange teknologiprofeter som spente forventningene altfor høyt. Dette har ført til et overdrevent tilbakeslag, mener Yochai Benkler. I sin bok fremholder han at demokratiets utvikling etter at nettet kom må sammenlignes med tilstanden i det gamle massemediesamfunnet, ikke med 90-tallets urealistiske utopier. Demokratiet er allerede betydelig styrket gjennom skaren av nye, kritiske stemmer i offentligheten, blant annet i blogger og fora, mener Benkler.

Offentlighet og utvikling

I “The Wealth of Networks” bruker Benkler mye plass på å analysere hvordan desentralisering av apparatet for kunnskapsproduksjon kan få betydning for utvikling i fattige land. Det er en mulighet, mener Benkler, for at tilgang til “produksjonsmidlene” – PC, internett og kunnskapen som er globalt tilgjengelig der – kan motvirke noe av den skjeve fordelingen av ressurser mellom rike og fattige land.

Slik jeg leser dette, mener du at vi undervurderer det positive potensialet informasjonsøkonomien utgjør for utviklingsland.

“Til å begynne med er det viktig med en ydmyk holdning til hvor stor del av kjerneproblemene som kan løses gjennom informasjon og kommunikasjon. Rent vann, fungerende myndigheter og et minstemål av personlig sikkerhet og helse – dette kan ikke bedre internett-tilgang gjøre noe med. Det jeg fremholder, er at selv om vi erkjenner disse problemene, er det likevel mye vi kan gjøre for å redusere menneskelig lidelse også ved hjelp av informasjonspolitikk og kunnskapsproduksjon. Hvis nettverkskommunikasjon faktisk forbedrer demokratiet og legger til rette for mer deltakelse i offentligheten, vil dette i seg selv forbedre menneskelig utvikling. Både direkte, fordi deltakelse er en del av et godt liv. Og indirekte, ved at folk vil stille myndigheter mer til ansvar. Det jeg har vært mest opptatt av er å utforske hvordan myndigheter, tradisjonelle frivillige organisasjoner og individer som arbeider på egen hånd og sammen i “peer production”-prosjekter, kan legge til rette for utvikling der tradisjonelle markedsbaserte og myndighetsbaserte initiativer har mislyktes.”

Blant eksemplene Benkler studerer nærmere er hvordan åpen programvare (fri eller med åpen kildekode) kan forbedre fattige lands tilgang på informasjonsteknologi, og skape en plattform for lokale programmerere til å konkurrere i den globale økonomien. Mer ambisiøse prosjekter gjelder hvordan en kombinasjon av fritt tilgjengelig utdanningsmateriell og forskningsresultater og nettbasert samarbeid kan skape nye plattformer for innovasjon innen biologi og landbruk.

Hvordan ser du på rollen Wikipedia og andre fritt tilgjengelige eller allmennings-baserte prosjekter som “open access” forskningspublisering kan spille for global utvikling?

“Open access-publisering kan redusere adgangskostnadene til den globale informasjonsøkonomien. Mer grunnleggende kan det gi folk sjansen til å leve et rikere liv — bedre informert om sin egen kultur og verden de lever i. Innovasjon og utdanning er grunnleggende komponenter i utvikling. Open access-publisering kan bidra til å senke en av de viktigste barrierene for utvikling på disse feltene. Initiativer som One Laptop per Child har også potensial for å endre betingelsene. Likevel må vi ikke glemme at den viktigste grunnen til manglende utdanning er kostnaden en familie pådrar seg når barna går på skole. Intet initiativ har vært mer effektivt enn å betale familier for å la barna gå på skolen.”