Det sier Valentyna Samar (50), ukrainsk journalist og menneskerettighetsforkjemper, til Vox Publica. I mars mottok hun en av stiftelsen Fritt Ord og ZEIT-Stiftungs pressepriser til Russland og Øst-Europa for sitt arbeid som uavhengig og kritisk journalist i Ukraina og på Krim-halvøya.

I prisbegrunnelsen står det at Samar ble nominert til presseprisen «fordi hun ikke nøler med å publisere kritiske artikler om politiske temaer eller undersøkelser om korrupsjon begått av statlige myndigheter i Ukraina. Hun har publisert en rekke tankevekkende artikler om den ukrainsk-russiske krigen».

– Det var helt uventet for meg å motta prisen. Selvsagt betyr det mye, men jeg tror ikke jeg skjønte hvor mye før kolleger rundt om i verden begynte å sende meg gratulasjoner, forteller Samar.

– De banket opp journalistene våre

Prisbeløpet på 10000 euro tror hun vil komme godt med.

Valentyna Samar, prisbelønt ukrainsk journalist (foto: Fritt Ord)

– Denne prisen vil ikke bare hjelpe meg, men også kollegene mine som fortsatt befinner seg på Krim. De trenger hjelp. Vi trenger å få tilbake lokalene og utstyret vårt som ble beslaglagt av russiske styrker. I tillegg vil det være med på å støtte arbeidet mitt med undersøkende journalistikk, som for tiden dreier seg om et medieprosjekt om Krim.

Samar jobbet som journalist for tv-stasjonen Chornomorska på Krim i flere år. Men i fjor på denne tiden så hun seg nødt til å flykte fra hjemstedet sitt. 1. mars 2014 ble redaksjonslokalene beslaglagt av dem hun kaller «de små grønne mennene». Dette var godt organiserte væpnede styrker uten kjennetegn på uniformene. Senere har det vist seg at det var en del av den russiske strategien for “hybrid krigføring” å skape uklarhet rundt disse styrkenes status mens de tok kontrollen over Krim. De “små grønne mennene” var regulære russiske soldater.

– De tok utstyret vårt, de banket opp journalistene våre, og i løpet av august var det ingenting igjen verken av lokalene eller utstyret. Da ble jeg også tatt inn til etterforskningslokalene deres og utspurt om det de kalte ekstremisme i artiklene mine.

Men det var ikke før i september at Samar så seg helt nødt til å forlate Krim-halvøya.

– De okkuperte skolene. Den ukrainske skolen sønnen min gikk på ble russisk, og jeg kunne ikke se for meg hvordan min egen sønn skulle gå på en russisk skole. Jeg forstod at arbeidet mitt i verste fall kunne gjøre at jeg havnet i fengsel, og jeg tvang meg selv til å forstå at jeg ikke lenger kunne jobbe der. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer for hjemstedet mitt fra Kiev, så jeg dro.

­Godtar kun «kjekke Putin»

Nå jobber Samar for det ukentlige nyhetsmagasinet Mirror Weekly, i tillegg til å være direktør for den frivillige organisasjonen Information Press Center som er et uavhengig pressesenter for ukrainske journalister.

Flere uavhengige journalister i landet har den siste tiden stått overfor alvorlige anklager fra russiske myndigheter på Krim. Redaktør Natalya Kokorina ble 13. mars løslatt etter å ha blitt avhørt i seks timer av det russiske sikkerhetspolitiet FSB. I den forbindelse uttalte advokaten hennes at journalister som driver med undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk sannsynligvis vil risikere både ransaking og avhør i tiden fremover.

De “små grønne menn”. Russiske soldater uten kjennetegn tar kontrollen over Simferopol flyplass på Krim-halvøya 28. februar 2014 (foto: VOA/Wikimedia Commons)

– De som ble på Krim lider. De jobber under ekstremt vanskelige forhold, og kan ikke bruke sitt eget navn eller vise frem sitt eget arbeid. Hvis de skriver om kjekke Putin og hans fantastiske politikk, kan de jobbe fritt, men det nekter de selvsagt, forteller Samar.

– Hva vil det si å være en uavhengig journalist på Krim?
– Det vil si å ikke være på Krim. For er du på Krim, kan du i sjelen din være et fritt og uavhengig menneske, men så lenge fraværet av menneskerettigheter dominerer slik det gjør nå, er den eneste måten å være uavhengig journalist på, å jobbe fra Ukraina. Jeg kunne ikke bli på Krim fordi det ville vært det samme som å gi fra meg friheten min.

– Et lovløst Krim

Russland har formelt annektert Krim og gjort området til en del av den russiske føderasjonen, men anneksjonen anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet.

Situasjonen for befolkningen på Krim-halvøya er vanskelig, skriver Amanda Paul fra tankesmien European Policy Centre i en rapport. Økonomien er sterkt svekket, og det er mange rapporter om krenkelse av minoriteters menneskerettigheter.

– Det finnes ingen lov på Krim lenger. Det finnes ingen menneskerettigheter. Menneskerettighetssituasjonen på Krim er verre enn menneskerettighetssituasjonen i Russland. Til og med russiske menneskerettighetsforkjempere har fortalt meg at mye av det som foregår på Krim nå aldri ville skjedd i Russland, sier Samar.

– På hvilken måte er situasjonen verre enn i Russland?

– Det handler om antall straffesaker som aldri blir etterforsket. Det finnes ingen lov eller rettssystem. Du har ingen rettigheter eller rett på dine egne eiendeler. Krim er i ferd med å bli en eneste stor militærbase, og på en militærbase finnes ingen ytringsfrihet.

Samar har flere kolleger som fortsatt jobber på Krim, men det vil hun ikke snakke om fordi hun frykter for livet deres. Flesteparten lever med skjult identitet.

Knebling av pressefrihet

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har flere ganger uttalt seg om situasjonen for pressefrihet på Krim. Blant annet har alle ukrainske tv-kanaler blitt byttet ut med russiske kanaler, og journalister fra minst 13 uavhengige medier, frilansjournalister og bloggere er blitt truet, overfalt, nektet adgang, forhørt og kidnappet. Utstyret deres er enten blitt konfiskert eller ødelagt.

– Den kontinuerlige ødeleggelsen av frie medier på Krim og kneblingen av uavhengige og kritiske røster er dypt urovekkende. Jeg oppfordrer de ansvarlige til å stoppe mediesensur og sørge for journalistenes sikkerhet, sa OSSEs representant for mediefrihet Dunja Mijatovic da hun besøkte Krim i begynnelsen av mars.

– Gjør bare jobben min

– Situasjonen på Krim føltes fullstendig håpløs da jeg var der selv. Annekteringen er ikke bare en trussel mot Ukraina, men mot hele verden. At invasjonen aksepteres her, betyr at den kan aksepteres hvor som helst, og det er farlig. Vi er kommet til et punkt der det ikke lenger bare handler om ytringsfrihet og rettigheter, men om menneskeliv.

– Hvordan klarer man å fortsette å være profesjonell i en slik presset situasjon?

– Du er den første til å spørre meg det spørsmålet. Jeg gjør bare jobben min, og jeg prøver å lære andre å gjøre det samme. Hovedessensen er at ukrainske journalister trenger å være frie, og de som en gang har følt seg frie i jobben sin vil aldri jobbe under press. Derfor jobber vi for at det skal være normen, ikke bare på Krim, men i hele Ukraina.

Det er ikke overraskende at fornavnet til den 50 år gamle journalisten betyr «modig». Samar jobber iherdig for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk i et splittet Ukraina som bærer preg av svært lite pressefrihet.

– Sensuren kommer ikke fra myndighetene selv, men fra forretningsmenn og store, mektige selskaper som eier mediene. De store tv-kanalene ble monopolisert under president Viktor Janukovitsj og fordelt mellom mektige oligarker. Vi ser ingen forandring i dag når det kommer til balansert journalistikk.

Sier mer, men gjør mindre

Samar forteller at situasjonen når det gjelder maktmisbruk og korrupsjon i Ukraina i dag er stabil, og med det mener hun at lite har skjedd de siste årene. Hun ser en gammel tradisjon for at det er viktigere å være lojal mot statsministeren og presidenten enn å være profesjonell politiker.

– Myndighetene snakker mer om å bekjempe korrupsjon enn tidligere, men gjør mindre. Men det ukrainske sivilsamfunnet vokser, og det gjør at de ikke kommer til å kunne fortsette på samme måte. Med et voksende sivilsamfunn og internasjonalt press på ukrainske myndigheter, tror jeg at vi vil kunne se en forandring.

– Hva kan vi i resten av verden gjøre?

– Støtt de internasjonale og ukrainske organisasjonene som jobber for å forbedre situasjonen. Og følg all politikk som går på å begrense Russlands makt over oss. For meg personlig er det viktig at folk viser solidaritet med Krim. Hvis Krim ikke kommer tilbake til Ukraina, vil hele menneskeheten ta et steg tilbake.

— Rent valgteknisk er det ikke mye å utsette. Resultatet avspeiler det folk mener, sier Ole Benny Lilleås, valgobservatør fra Den norske Helsingforskomité. Den samme konklusjonen kommer Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa til i sin rapport. Lilleås mener Serbias demokratiske problem ligger et annet sted.

— Demokrati er ikke bare stemmekonkurranse i et valg, men også en verdi i samfunnet. SRS, det radikale nasjonalistiske partiet, fremmer ikke slike verdier, mener Lilleås.

En ung mann i Beograd avgir sin stemme i parlamentsvalget (foto: OSSE/Milan Obradovic)

At dette partiet med sine 28,7 prosent fikk størst oppslutning, kan dermed holde den demokratiske utviklingen tilbake. Men det er ennå ikke gitt hvor stort utbytte SRS vil ha av valgseieren. Det er det mye opp til statsminister Vojislav Kostunicas parti, det serbiske demokratiske partiet (DSS) å avgjøre. Selv om dette partiet mistet oppslutning i forhold til sist valg i desember 2003, besitter det nå en gunstig posisjon, med makt til å være med på å avgjøre hvilken kurs Serbia skal følge. For ettersom ingen partier er store nok til å regjere alene, må det dannes allianser, og DSS kan spille på lag i ulike retninger. Omtrent en tredjedel av DSS’ velgere har noenlunde samme meninger som SRS’ tilhengere, men partiet har også har mye til felles med president Boris Tadics parti, det demokratiske partiet DS.

Presidentens parti fikk en oppslutning på 22,9 prosent, noe som representerte en økning fra sist valg. DS skal nå først forhandle med DSS. Ifølge Ole Benny Lilleås er dette den mest sannsynlige alliansen. Den lille partilisten G17+, som først og fremst fokuserer på økonomisk modernisering, er også et mulig medlem av en slik allianse. Det er trolig at statsminister Kostunica vil forbli i sin stilling, eventuelt kan statsministerstolen overtas av DS.

Årsak og virkning

Serbia ligger ikke bare langt etter i økonomisk og demokratisk utvikling sammenliknet med Vesten, men også i forhold til nabolandene. En av årsakene er at regjeringene har vært svake og ikke har kunnet, eller våget, å foreta drastiske endringer. Faren for å miste stemmer til det ultranasjonalistiske SRS er en viktig grunn til at de demokratiske partiene er tilbakeholdne, for eksempel når det gjelder å gjennomføre demokratiske reformer. Kostunicas regjering har ikke sørget for å arrestere og utlevere Ratko Mladic til krigsforbryterdomstolen i Haag, ei heller å innse offentlig at Kosovo-provinsen er tapt for Serbia.

En observatør fra OSSE sjekker en valgliste utenfor et valglokale i Beograd (foto: OSSE/Urdur Gunnarsdottir)

Fra et vestlig perspektiv kan det dermed synes som at Serbias demokrati motsier seg selv, ved at en stor del av folket på demokratisk vis velger bort partier som ønsker demokratisk utvikling. Men denne prioriteringen har også sine rasjonelle årsaker, ifølge Ole Benny Lilleås:

— En stor del av SRS’ velgere er ikke tjent med modernisering og vestliggjøring. De er gjerne lite utdannede menn som lever av jordbruk. De har verken råd til eller lyst til å dra til Vesten, og de frykter at EU-tilpasning vil føre til at støtteordninger går tapt.

De som har interesse av EU-tilknytning er gjerne unge og bosatt i byene. Blant annet ønsker de seg åpnere visumregler. Et parti som står sterkt blant denne delen av befolkningen er det demokratisk-liberale partiet LDP, som i søndagens valg krøp like over sperregrensen på 5 prosent og nå får 15 av 250 mandater i parlamentet.

— Politisk irrasjonalitet

Dzemal Sokolovic er fra Bosnia, og er ansatt som gjesteprofessor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Han har fulgt med på valgkampen i sitt hjemlands naboland.

— Hvis jeg var serber, ville jeg stemt på det demokratisk-liberale partiet. Partiets unge leder er den viktigste politikeren på den serbiske politiske scenen.

Selv om det demokratisk-liberale partiet er lite, tror Sokolovic at det kan få en avgjørende rolle.

— Partiet representerer framtiden. Det er det eneste partiet som våger å si at Kosovo er tapt, og det er for å gjennomføre den demokratiske utviklingsprosessen som skal til for at Serbia skal kunne nærme seg Europa. Jeg håper at det får enda større oppslutning ved neste valg, sier Sokolovic.

Serbisk valgkamp er svært ulik den norske. Mens vi diskuterer kroner opp og ned på velferdsbudsjettene, er det de store politiske symbolsakene som vekker serbernes engasjement.

— Den nordeuropeiske mentaliteten er annerledes enn den balkanske. Deres politiske fokus er irrasjonelt. De tenker politiske prosjekter fremfor mat til sine egne barn, sier Sokolovic.

Det serbiske sosialdemokratiske partiet er ikke engang representert i den serbiske nasjonalforsamlingen, mens nabolandene har store sosialdemokratiske partier. Det synes Sokolovic er skuffende, og ser ingen åpenbare forklaringer på hvorfor det er slik.

— Det sosialdemokratiske partiet allierte seg med Pensjonistpartiet. Kanskje folk ikke vil ha noe med pensjonistene å gjøre, spøker han.

- Må utlevere krigsforbrytere

— Kostunica har ikke vært klar for fullt samarbeid med krigsforbryterdomstolen i Haag, eller med EU og FN. Neste regjering må utlevere dem som er ettersøkt for krigsforbrytelser til Haag. Dette er ikke viktig kun for Serbia og Balkan, men for hele verden, det er et prinsipp, sier Sokolovic.

Kosovoalbanerne boikottet parlamentsvalget. Når det gjelder Kosovos framtid, håper Sokolovic at flere politikere våger å innrømme at provinsen er tapt.

— De fleste serbere tenker tilbake på Jugoslavias storhetstid. Men selv om Jugoslavia var bedre enn de nye statene på Balkan i dag, må folk se fremover. Sjansen til å leve i samme land er allerede misbrukt.

Kosovo er i dag et protektorat under NATO og FN. Og slik bør det ifølge Sokolovic være en stund til.

— Det er bedre at styrkene blir noen år for lenge enn at de må komme tilbake om ti år, til en blodig situasjon, understreker han.