Norges befolkning er spesielt velegnet som objekt for uttesting av mobilsporing. Vi har en klart avgrenset populasjon, stor mobiltetthet og høy tillit til myndighetene. I tillegg er vi dugnadsinnstilt og vant til å ytre oss fritt i sosiale medier.

Samle stordata

Selv om det er frivillig å laste ned appen, har myndighetene gjort det klart at minst 60 prosent av befolkningen bør delta i prosjektet for å sikre effekt, implisitt nok data. Et annet mål med appen er nemlig å samle store data til medisinsk forskning.

Det er rimelig å tenke at appen vil fremskynde registrering også av store mengder ikke-medisinske data om en hel befolkning. Det vil bli interessant å utforske hvilke rørelser Smittestopp bringer med seg, både teknologisk og politisk. Hvem ytrer seg? Hva er argumentene? Hvor er motstanden sterkest når en app med bredt overvåkningspotensiale testes ut på en hel befolkning?

Med kunstig intelligens er slike data enkle å fremskaffe. I en tid der stordata er den nye gullstandarden, vil dataoverskudd fra forskning kunne ha stor kommersiell verdi på det internasjonale marked, slik Shoshana Zuboff  påpeker i sin bok om overvåknings-kapitalismen.

Den nasjonale forskningslaben Simula har allerede gitt lisensen gratis til Island, og de samarbeider nå med kolleger i Storbritannia om koden. Samtidig har de poengtert at aktuelle kommersielle aktører må være beredt til å betale, og bekrefter at de allerede har fått flere slike henvendelser.

Grenseoverskridende

Appen som nå testes ut, er i samfunnskritisk perspektiv et grenseoverskridende eksperiment med potensielt store demokratiske ringvirkninger, nasjonalt og internasjonalt. I kampen mot korona-viruset er norske myndigheter involvert i et verdensomspennende forsknings- og teknologikappløp. Fremskaffer sporingsappen presise nok stordata hos oss, kan Norge bli et signaturland – på godt og vondt.

Mens våre hjemlige kritikere har påpekt manglende åpenhet fra Simula, muligheter for falske meldinger i appen og problemer med kildevern, har 300 IT-forskere fra mange land signert et opprop mot inngripende mobilsystemer for smittesporing i ulike deler av verden. Av «forebyggende sikkerhetshensyn» har mer enn 2500 ansatte i Forsvaret fått beskjed om at de ikke skal bruke appen. Norske jurister har tidligere pekt på usikkerhet rundt personvern og risiko for formålsutglidning.

Økende monitorering

Internasjonalt skjer det en raskt økende, statlig monitorering av mobilbrukere blant annet i Iran, India, Russland, Polen, Israel og Kina, land vi ellers nødig sammenligner oss med. Nettstedet Vice har identifisert 30 land der koronaviruset har åpnet for mer digital overvåkning. 

Ifølge The Guardian har den globale mobilindustrien lenge jobbet for å utvikle et felles, globalt datadelingssystem for å spore mobilbrukere over hele verden. Planene ble inntil nylig benektet av GSMA, den globale organisasjonen for nettoperatører. Fra sitt hovedsete i London samordner de nettoperatører i over 200 land som i sin tur administrerer nærmere tre milliarder mobilkunder. Her er det store penger – og store data – i omløp. I påsken meldte også teknologi-gigantene Apple og Google seg på; også de åpner sine systemer for deling av data — alt i koronaens tjeneste.

Samarbeid med Storbritannia

I Norge begynte snøballen å rulle da Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen fikk en telefon fra forskerkolleger i Oxford. Oppfordringen var klar: om Norge kunne tenke seg å utvikle en egen sporingsapp i kampen mot korona? Derfra var veien kort til Folkehelseinstituttet og den nasjonale forskningslaben Simula.

I en kronikk i VG  ble det presisert at det ville være «ulovlig å bruke dataene til andre formål enn å kontrollere epidemien». Dessuten ville alle individuelle (forfatterens utheving) data bli slettet etter 30 dager. Kronikken var signert tungvekterne i norsk helseforskning: lederne av Folkehelseinstituttet, Forskningsrådet og Direktoratet for e‑helse, samt direktøren for Simula. De presiserte at prosjektet var igangsatt i samarbeid med tilsvarende fagmiljøer og myndigheter i Storbritannia.

Få dager tidligere hadde den største mobiloperatøren i Storbritannia, ifølge The Guardian, startet samtaler med engelske helsemyndigheter og forskere om mulig mobilsporing av korona-smittede.

Senere har engelske myndigheter sagt omtrent det samme som de norske: Appen ville snart være klar og skulle oppfylle de strengeste krav til personvern. Data ville bli anonymisert og skulle kun brukes i arbeidet med pandemien.

Krysskoble data

Ifølge The Guardian er imidlertid engelske data begynt å lekke allerede før den engelske appen er lansert. Avisen har fått innsyn i dokumenter som skisserer hvordan store mengder konfidensiell informasjon om pasienter skulle kunne krysskobles med lokasjonsdata fra sporings-apper og andre sensitive helsedata.

Mens overvåkningskapitalismen brer seg ut, er vi alle deltakere i et stor-skala spill om vår egen demokratiske fremtid.

Astrid Gynnild.

Her i Europa er den nye personvernlovgivningen GDPR knapt implementert, før globale teknologiaktører tilbyr myndighetene tjenester som det nå i en krisetid er vanskelig å avslå. De har grepet momentum, som det heter.

I dette perspektivet er det lett å forstå at politikere, forskere og borgere i demokratiske land er under press fra flere hold: Hva teller langsiktige personvern-hensyn når liv står på spill?

Mens overvåkningskapitalismen brer seg ut, er vi alle deltakere i et stor-skala spill om vår egen demokratiske fremtid. På hvilken måte vi ønsker å delta i det nasjonale spillet om  Smittestopp, er foreløpig opp til den enkelte.

Boken baserer seg på et omfattende flerårig studiearbeid der hun oppsøkte og analyserte arbeidsforhold og bruken av datateknologi i ulike institusjonelle og individuelle kontekster. Hun kommer frem til at forholdet mellom informasjonsteknologi og arbeid har tre grunnleggende kjennetegn: 1) Teknologien er ikke nøytral i seg selv, men har noen innebygde karakteristikker som åpner for helt nye erfaringer, men som også går på bekostning av andre erfaringer; 2) på bakgrunn av de nye mulighetene som åpner seg, tar individer og grupper valg som former den videre utviklingen, og 3) samspillet mellom teknologiens iboende kvaliteter og menneskelig valg påvirkes i tillegg av sosiale, politiske og økonomiske interesser med både forutsigbare og uforutsigbare utfall. Allerede på et så tidlig stadium av datateknologiens inntog i organisasjons- og arbeidslivet, ser Zuboff tydelige særpreg ved det informasjonsteknologiske skiftet. På et tidspunkt lenge før internett ble introdusert peker hun på ulike kontrollmekanismer de nye informasjonsteknologiene åpner for, som etter hennes mening vil forandre fremtidens arbeidsliv.

Et nytt økonomisk paradigme

30 år etter at boken ble publisert befinner vi oss midt i en æra som ofte betegnes som «det store digitale skiftet» der alle hjørner av livet og samfunnet er i ferd med å gjennomsyres av datateknologi. Denne ideen går tilbake til Mark Weisers (1991) visjon av en usynlig, allestedsnærværende datateknologi («ubiquitous computing»), og er knapt 30 år senere ikke lenger en utopisk forestilling, men en faktisk realitet.

Tingenes internett, bedre kjent som «Internet of Things», har blitt et «buzzword» i den aktuelle digitaliseringsdebatten, og beskriver enkelt sagt det neste store skrittet i informasjonsteknologiens evolusjonære syklus. Teknologien veves nå tett inn i hverdagslivet og gjennomtrenger nærmest alle aspekter og omgivelser vi beveger oss i. Den stopper ikke foran oss, men invaderer i økende fart vår egen, menneskelige kropp.

Tidsnok til denne nye og invaderende fasen i informasjonsteknologien er Shoshana Zuboff i 2019 tilbake med en ny bok, med originaltittelen «The Age of Surveillance Capitalism. The Fight for a Human Future and the New Frontier of Power», som bygger på hennes akademiske livsverk og bærer på flere viktige budskap. Boken bygger på tanker som særlig finner resonans i den tyske offentligheten. I 2013 ble Zuboff nemlig vervet av den tyske journalisten og forfatteren Frank Schirrmacher til å skrive for føljetongen i et av Tysklands intellektuelle, journalistiske flaggskip: Frankfurter Allgemeine Zeitung. I flere essayer som Zuboff publiserte fra 2013 til 2018 innfører hun flere nye begreper som «overvåkningskapitalisme» («Surveillance Capitalism»), «de store andre» («Big Other») eller «mørke Google» («Dark Google»), og utvikler nye ideer som utgjør startskuddet til den store debatten om menneskenes digitale fremtid og «Big Data».

Den hemmelige arkitekturen

Zuboffs refleksjoner rundt overvåkning, datamisbruk og nye informasjonsteknologier treffer et fortsatt åpent sår i landet som er kjent for verdens strengeste datavern-reguleringer. Tysklands store interesse for å beskytte privatsfæren og personlig data er dypt forankret i flere kulturhistoriske begivenheter og resulterende kollektive traumer knyttet til datamisbruk (f. eks. jødeforfølgelse, Øst-Tysklands Stasi og folketelling i 1983).

Med argusøyne og sterkt ambivalente følelser har tyskerne først observert, og så diskutert, den pågående og omfattende digitaliseringen i samfunnet og hva det innebærer at datateknologiene og tilhørende infrastrukturer gjennomsyrer alt. Mange bransjer, særlig store mediebedrifter, hoppet nølende på transformasjonens digitale hurtigtog med ukjent reisemål. Med god grunn. Dette viser også et åpent brev fra 17. april 2014 fra en av Tysklands mest innflytelsesrike mediestyrere, Mathias Döpfner (daglig leder for Axel Springer-konsernet), i Frankfurter Allgemeine Zeitung, der han henvender seg til Googles administrerende direktør, Eric Schmidt. Under tittelen «Why we fear Google» forklarer Döpfner med et medrivende og tydelig språk at europeiske mediehus er helt avhengige av gigant-konsernet Google, og han tviler på at konkurranse kan fungere i dagens digitale marked, hvor søke-infrastrukturen og stort sett alle dataene til digitalt aktive borgere ligger i hendene til noen få private aktører. Situasjonen spissformulerer han slik: Google trenger ikke oss. Men vi trenger Google.

Zuboffs argumentasjon treffer tonen i diskusjonene om digitalisering i den tyske offentligheten, og da er det lite overraskende at hennes nyeste bok først ble utgitt i Tyskland før den ble publisert i hennes hjemland, USA. Bokens fysiske representasjon kan ses som en «statement» i seg selv, og kommer kanskje til å skremme alle som har vent seg til «lettfordøyelig» digitalt innhold. Boken er bokstavelig talt ingen lettvekter med sine 1,2 kilo og 704 sider, men Zuboffs lettflytende og essayistiske fortellerstil, kombinert med et fengende innhold, gjør boka til en «pageturner».

Zuboff briljerer i sin nye bok med sin omfattende kunnskap, og lager et sammenhengende og klokt oppbygget narrativ der hun prøver å finne svar på et viktig grunnleggende spørsmål: Hvem profitterer på den grenseløse kunnskapen og den nye makten informasjonsteknologier åpner for?

Gjennom møysommelig granskede detaljer fra ulike hendelser og utallige kilder samlet over 17 år, som bedriftsrapporter, statistikker, juridiske vedtak og avisartikler, samt kritisk vurdering av teorier av forskere som Burrhus Frederic Skinner og økonomiprofessorer Joseph A. Schumpeter eller Thomas Piketty, følger Zuboff utviklingen og sporene til hovedsakelig tre tech-giganter: Google, Facebook og Microsoft. Hun identifiserer disse konsernene som petriskålen for å observere «DNA-strukturen» til et nytt økonomisk paradigme som har dannet seg i kjølvannet av spesielle historiske konstellasjoner på begynnelsen av 2000-tallet i USA.

Radikal kapitalisme

Zuboff beskriver utviklingen av en ny og mer radikal form for kapitalisme hun betegner som «overvåkningskapitalisme». Den baserer seg ikke lenger på menneskelig arbeid og det velkjente Marx-imperativet hvor den som eier produksjonsmidler eier makten, men grunner sin økonomiske interesse i en allsidig og altomfattende overvåkning av menneskers handlinger og adferd, både i digitale og analoge sammenhenger. I dette systemet forstås menneskelig adferd som en grenseløs, utømmelig råvare som er tilgjengelig i et uregulert område, og som kan brukes og forvandles til økonomisk gevinst.

Zuboff ser spesielt på høsting av dataspor generert av menneskelige interaksjoner på nett. Slike spor samles, analyseres og akkumuleres ved hjelp av avanserte algoritmer og kunstig intelligens uten at vi er klar over det. Disse datasporene, som også omtales som «datastøv», kan forstås som forskjellige overskuddsdata som lagres uten at vi legger merke til det, for eksempel gjennom et enkelt Google-søk. I tillegg til selve søket genereres nemlig forskjellige andre data, som antall brukte søkeord, søkerens formuleringer, individuelle inter-punkteringer, klikkmønstre, inntastingshastighet, oppholdes varighet, staving og lokalisering. Disse overskuddsdataene, i kombinasjon med andre data fra våre bevegelser på nettet, blir brukt til å lage omfattende profiler av personer og danner grunnlaget for det neste steget – å kategorisere og forutsi adferden vår (Zuboff, 2018, s. 90).

Zuboff beskriver det nye økonomiske paradigmet som «uten presedens», og det kreves dermed helt nye begreper og konsepter for å forstå de nye fenomenene og deres overordnede betydning. Den fremvoksende makten hun kaller for «instrumentarisme» erstatter tidligere produksjonsmidler med komplekse og omfattende teknologi-baserte mekanismer for å analysere, modifisere, samkjøre og styre menneskelig adferd i sanntid med et overordnet mål om å oppnå sikre økonomiske gevinster. Zuboff ser denne nye data-drevne markedsformen som en ny standardmodell for web-baserte bedrifter, og hun avslører Silicon Valleys Tech-Elites (Google, Facebook og Microsoft) ulike metoder og strategier for å konsentrere makt og bevisst skjule sin egen praksis og egne interesser.

Å bruke narrativer basert på teknologisk determinisme beskriver Zuboff som den trojanske hesten i det nye økonomiske paradigmet. Ifølge Zuboff blir innovasjon bevisst fremstilt som et uunngåelig og skjebnesvangert disruptivt brudd som automatisk foregår i svimlende fart. Hun ser på dette som et strategisk trekk for å legitimere det som i Silicon Valley kalles «permissionless innovation». Med andre ord innebærer dette å bevisst formidle et bilde av teknologiutviklingen som en uunngåelig skjebne, og bruke dette som et raffinert retorisk grep for å tvinge folk til blind aksept og kapitulasjon.

Antidemokratiske maktstrukturer

Zuboffs dyptgående refleksjoner løfter ikke bare sløret på hva tech-gigantene driver med, godt skjult for offentlighetens blikk, men avslører en ny form for makt som er selv-referensiell, parasittær og spikret med dyptgående, antidemokratiske tendenser. Den satser på et maskinbasert, matematisk bilde av mennesker, hvor mennesker degraderes til deterministiske objekter som styres, manipuleres og høstes, uspurt av avanserte og likegyldige (umoralske) maskiner for de mest intime og private detaljer som andre tjener penger på.

Zuboff konkluderer med at den indre logikken som avtegner seg bak den nye økonomiske logikken og dens maskinbaserte systemer representerer en antropologisk trussel for individets suverenitet, verdighet og selvbestemmelse. Hun oppfordrer oss til å være sand i girkassen ved å stille kritiske spørsmål og å ikke akseptere den nåværende, skandaløse misbruken av digitale ferdigheter som er forbeholdt en liten elite av menneskeheten.

Boken representerer ikke bare et viktig bidrag til å forstå det større bildet bak det digitale skiftet i samfunnet; den er også et viktig og etterlengtet korrektiv til den dominerende og ensidige retorikken til industrien og tech-gigantene, som fortsatt opptrer som om de har enerett å bestemme over menneskenes fremtid. Boka er et manifest som motiverer til samfunnsdebatt, og oppfordrer oss til å våkne opp og stille kritiske spørsmål. Den er et opprop for å kjempe for alternative forståelser som gir lysere framtidsutsikter enn det overvåkningskapitalismens ensidige og altomfattende logikk avtegner.

Kilder

Doepfner, M. (2014). «Why we fear Google.» Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Weiser, M. (1991). «The Computer for the 21st Century», Scientific American, 265/3: 94–105. JSTOR.
Zuboff, S. (1988). In the Age of the Smart Machine. The Future of Work and Power. New York: Basic Books.
Zuboff, S. (2018). The Age of Surveillance Capitalism. The Fight for a Human Future at the New Frontier of Power. New York: PublicAffairs.