At norsk innvandringsdebatt handler om verdier, moral og identitet er ikke noe nytt. Slik har det vært helt siden 1987, da innvandring for første gang ble et tema i NRKs tv-sendte valgdebatter. I stedet for å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’», taler politikerne i stor grad om hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om.

11. september er det igjen tid for å bestemme hvem som skal styre Norge. På 30 år har nye konstellasjoner dannet seg, innvandringspolitikken har gjennomgått store endringer og NRKs valgdebatter har skiftet format. I min nylig avleverte masteroppgave undersøker jeg hvordan innvandringsdebattens retorikk har endret seg – fra flyktning- og asylpolitikk for første gang ble diskutert i NRKs partilederdebatt i 1987 – til 2015 hvor flyktningkrisen tok regi over kommunevalgkampen.

Politikernes retorikk er en sentral del av hvordan makthavere fremstiller norsk asyl- og flyktningpolitikk. Like interessant som politikernes standpunkter er hvordan disse begrunnes og forsvares, og fjernsynet er fortsatt et viktig bindeledd mellom velgere og politikere foran valg. Gjennom en retorisk analyse av debattene om innvandring i NRKs partilederdebatt i 1987, folkemøte i Oslo i 1999 og partilederdebatt i Fredrikstad i 2015, undersøker jeg hvilke argumenter og poenger som oppstår, forsvinner og vedvarer fra debatt til debatt. Deler debattene noen likhetstrekk til tross for utviklingen?

I studien forstås innvandringsdebatten i fjernsynsvalgkampen som deliberativ og epideiktisk retorikk. Deliberativ retorikk assosieres med politiske forslag lagt til fremtiden og forsøker å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’?». Epideiktisk retorikk fokuserer på definisjoner av hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om. Slike ytringer skiller seg ut fra vanlig argumentasjon. De uttrykker den nåværende tilstanden i samfunnet og dets verdier.

Det hele startet i 1987

Kun fire dager før NRKs partilederdebatt i 1987, leste Fremskrittspartiets partileder Carl I. Hagen opp et brev signert av innvandreren Muhammed Mustafa. Der sto det blant annet at det vantro korset i det norske flagget skulle fjernes og at Norge en dag ville være muslimsk. Dette året opplevde Norge en sterk vekst i antall asylsøkere, noe som førte til praktiske problemer og misnøye blant asylsøkerne og deler av befolkningen. Brevet viste seg å være et falsum, og mediene omtalte saken som en politisk skandale. Likevel fikk ikke «Mustafa-brevet» negative konsekvenser for Fremskrittspartiet, tvert imot tredoblet partiet sin velgeroppslutning fra Stortingsvalget to år tidligere.

Ved å gjøre innvandringsrestriksjon til en viktig valgkampsak, politiserte Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet innvandringsspørsmålet. Tidligere var politikerne enige om at innvandring ikke skulle diskuteres som et politisk stridsspørsmål. De fryktet at et fokus på innvandringsrestriksjon ville føre til økt fermmedfrykt blant befolkningen (Bjørklund, 1999:140). Ved å sette innvandring på dagsorden i valgkampen, gjorde Fremskrittspartiet seg til talerør for misnøyen i befolkningen.

Carl I. Hagen omtaler økt innvandring som naivt og sløsing av penger. Skjermdump fra NRKs partilederdebatt i 1987.

NRKs partilederdebatt i 1987 er delt opp i fire temaer. Sendingen ledes av programlederne Ole Kristen Harborg og Tom Berntzen. I tillegg deltar lederne for de åtte største partiene, bortsett fra Arbeiderpartiet i regjering som stiller med to representanter. Programlederne er hovedsakelig ordstyrere som i liten grad blander seg inn i debatten, mens hver politiker har en samlet taletid på ti minutter. Bolken «andre politiske spørsmål» innledes med flyktning- og asylpolitikken. Ole Kristen Harborg forteller innledningsvis at valgkampemnet har vært vanskelig og uttrykker at det virker som debatten har visse rasistiske trekk. Videre spør han Carl I. Hagen om Fremskrittspartiet har vunnet på at innvandring har blitt et valgkampemne. Hagen forklarer at han ikke har holdt et eneste innlegg om dette og at han kun svarer på spørsmål fra salen. Deretter svarer han følgende:

Carl I. Hagen (Frp): «Vi skal ta imot flyktninger i et antall på 1000–1200 fra FNs Høykommissærs leirer, men at asylsøkere som kommer fra tredje land, altså ikke første land som programlederen innledet med, men fra tredje land hvor vi ikke har noen forpliktelser – de kan vi ikke ta imot fordi omkostningene ved dette har blitt alt, alt for store for det norske samfunn.»

Partilederen beskriver økt innvandring som naivt og sløsing av penger. Dette fører blant annet til press på boligmarkedet og går utover «våre egne». Derfor mener Carl I. Hagen at pengene bør disponeres annerledes.

I 1987-debatten er Carl I. Hagen den eneste politikeren som svarer på spørsmålet «hva skal vi gjøre med ’dette’». Han forklarer at Norge kun kan ta imot 1000–1200 flyktninger fra FNs Høykommissariat og begrunner sitt standpunkt ved hjelp av økonomisk argumentasjon. Dette synspunktet deles ikke av de andre partiene. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener Norge, som en rik nasjon med humanitære tradisjoner, må hjelpe folk i nød. Høyres partileder Rolf Presthus henviser for eksempel til Fridtjof Nansen, som i 1922 ble tildelt Nobels fredspris for sin store internasjonale innsats for flyktningene:

Rolf Presthus (H) fremstiller Norge som et humanitær nasjon ved å henvise til Fridtjof Nansen. Skjermdump fra NRKs partilederdebatt i 1987 .

Rolf Presthus (H): «Vi er tross alt da et land med Nansens tradisjoner, og når folk da blir skutt ved grensene og lider verre skjebner, så må vi gjøre det som er mulig vi også for å hjelpe til. At de da kan få en annen tilværelse når å bli sendt hjem er den rene død, eller tortur eller, eller lignende ting.»

Disse politikerne skaper en felles norsk identitet ved å henvise til verdier som medmenneskelighet, nestekjærlighet og anstendighet. Hos dem er den gode moral både nøkkelen til fellesskapet og løsningen på problemet. De kritiserer Carl I. Hagens holdninger til innvandring og fremstiller ham som uanstendig. «Jeg tror nok at noe av motstanden mot innvandring i Norge skyldes uheldige, dels grumsete holdninger som vi som tror på menneskeverd og nestekjærlighet må bekjempe,» forklarer for eksempel Kjell Magne Bondevik (KrF). Både Hanna Kvanmo (SV) og Aksel Nærstad (RV) kritiserer regjeringens innvandringspolitikk som de mener er for streng og har signalisert uvilje. Likevel er det Carl I. Hagens tvilsomme moral som får skylden for at uanstendige holdninger spres ut til det norske folk:

Aksel Nærstad (RV): «Jeg ønsker å se datteren min i øynene når hun blir stor, og hun skal kunne vite at faren hennes, han sloss mot den statlige rasismen og mot de virkelige ille utslagene som Carl I. Hagen kan høste og som han sår ut til folket».

Partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, forteller om hva det vil si å være norsk og signaliserer viktigheten av å innta en anstendig holdning i innvandringsspørsmålet. Til gjengjeld fremmer de heller ingen pragmatiske løsninger på problemet. Dynamikken illustrerer at partiene for og mot innvandring i 1987 betrakter saken på to ulike måter. Dette fører til forskjellige definisjoner og løsninger på problemet.

1999: Norge er et flerkulturelt samfunn

Hele NRKs Folkemøte i Oslo i 1999 er viet til norsk innvandrings- og integreringspolitikk. I motsetning til partilederdebatten i 1987, hvor aktørene diskuterer norsk flyktning- og asylpolitikk, er det hovedsakelig arbeidsinnvandring som er tema på dette folkemøtet. Programleder Terje Svabø kan stille spørsmål underveis i hele sendingen og politikerne må ikke lenger forholde seg til en bestemt taletid.

I likhet med debatten i 1987 består folkemøtet av to konstellasjoner: Fremskrittspartiet mot de andre. Samtlige aktører er enige i at innvandringsdebatten er blitt bedre. Carl I. Hagen mener dette er fordi de andre partiene nå tør å peke på utfordringene og problemene som innvandring medfører. Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener debatten har blitt bedre fordi Norge nå er et flerkulturelt samfunn hvor alle viser hverandre respekt og toleranse uavhengig av kultur, bakgrunn og hudfarge. Carl I. Hagen avviser denne påstanden. Han mener Norge ikke er flerkulturelt ennå og fremstiller innvandring som et økonomisk problem for Norge. I tillegg forklarer han at noen innvandrere ønsker å integreres i det norske samfunn, mens andre grupper ikke gjør det:

Carl I. Hagen (Frp): «Så det jeg sier, det er mange innvandrere som vil integreres, som er ivrige på å lære seg norsk, oppføre seg ordentlig, skaffe seg arbeid og leve av egen inntekt, og så er det enkelte andre innvandrere som driver med kriminalitet og som ikke ønsker integrering, som ønsker å bevare skikkene fra sitt tidligere land, bevare sin religion og omgangsform.»

Carl I. Hagen understreker viktigheten av å behandle innvandrere som selvstendige individer fremfor en helhetlig gruppe. Som eneste parti tar Fremskrittspartiet innvandrerne på alvor ved å stille krav til dem, hevder han. På denne måten fremstår partilederen som nyansert. På den annen side fremstiller han også noen innvandringsgrupper som en kulturell trussel for Norge ved å vektlegge kulturelle forskjeller mellom «oss» nordmenn og «dem», innvandrerne.

I 1999 ble et helt folkemøte viet norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Skjermdump fra NRKs folkemøte i Oslo.

De øvrige partiene karakteriserer Hagens påstander som fordummende og feilaktige og mener Fremskrittsparti-lederen knytter innvandrere opp mot problemer i samfunnet som egentlig ikke skyldes innvandring, slik som presset på boligmarkedet. De mener innvandrerne er en ressurs og en nødvendig arbeidskraft i det flerkulturelle Norge:

Odd Einar Dørum (V): «Det er riktig som Solheim sier at hvis du hadde fjernet alle i Oslo, så hadde vi ikke hatt noen boligproblemer i det hele tatt. Og jeg tror vi må si det så enkelt etter den ideologiske innledningen vi hadde, at når vi har boligproblem for noen i Oslo, spesielt ungdom, så er det et problem for oss alle. Det rammer alle, og det rammer ungdom uansett hudfarge. (…) Solheim har helt rett, og det må vi ikke glemme i åpningen av dette programmet. Fjern folk fra Oslo Sporveier, fjern fra Oslo Taxi, fjern dem fra hotellnæringen, fjern dem fra Ullevål Sykehus, og vent og se på resultatet.»

Hva skjer når politikerne kritiserer motstanderne på denne måten? I de tv-sendte valgdebattene har politikerne som oppgave å henvende seg til hele befolkningen. I 1987- og 1999-debatten er det motsatte ofte tilfellet. Politikerne har ofte forskjellige forestillinger om hva det vil si å være norsk, og de kan ha ulike holdninger til innvandring. Når politikerne kritiserer hverandres holdninger, skaper dette skiller i befolkningen fremfor å forene nasjonen. Når Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen fremstilles som uanstendige mennesker og innehavere av «grumsete holdninger» i 1987, rammer dette også deler av befolkningen. I forsøket på å avskrive Hagen fra debatten avfeies lignende syn på innvandring.

2015: Norge er et raust land

Over 31 000 asylsøkere kom til Norge i 2015. Skejrmdump fra NRKs avsluttende partilederdebatt i 2015.

I NRKs partilederdebatt i Fredrikstad i 2015 har situasjonen forandret seg. I motsetning til NRKs valgdebatter i 1987 og 1999, hvor partiene utgjør to konstellasjoner der graden av anstendighet og holdninger til innvandring fører til ulike definisjoner og løsninger på problemet, er samtlige politikere enige i 2015 om at Norge er et raust land som skal hjelpe flyktningene fra Syria og andre konfliktområder. Det norske folk fremstilles som et engasjert, solidarisk og initiativrikt fellesskap som deltar i en nasjonal dugnad.

Samtidig skaper forestillingen to ulike grunnlag for videre argumenter og løsninger på utfordringen. De store partiene – Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet – mener Norge hovedsakelig må bidra i Syria og nærområdene. Som et rikt og ressurssterkt land har Norge mulighet til å hjelpe til i form av pengedonasjoner. De beskriver å reforhandle «Syria-avtalen» som en kortsiktig løsning. Avtalen gikk ut på at Norge skulle ta imot 8000 syriske kvoteflyktninger i løpet av de tre neste årene og ble signert av partiene på Stortinget, med unntak av Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, i juni samme år. Ettersom situasjonen er så uklar påstår de store partiene at det viktigste er å gå til kjernen av utfordringen, nemlig Syria og nabolandene:

Siv Jensen (Frp): «Nettopp fordi vi må sette dette i perspektiv, så handler det jo om å få stabilisert regionen. Det er altså millioner av mennesker som har problemer i denne regionen. De mangler mat, de mangler vann, de mangler de mest elementære ting. Og FN sier at de mangler 40 milliarder kroner. Derfor er det jo giverlandinitiativet regjeringen har tatt mye viktigere, for hvis vi ikke får den situasjonen under kontroll, så blir jo det vi nå ser i Europa for en sval bris å regne, så vi kan jo ikke bare diskutere dette kortsiktige bildet, vi må faktisk også tenke litt mer langsiktig. Derfor må vi stabilisere regionen, og derfor må vi hjelpe mer der.»

De små partiene – Venstre, Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – mener Norge må delta i en europeisk dugnad som en følge av at situasjonen har blitt verre. Derfor bør «Syria-avtalen» reforhand  les. Som medlem av Schengen og som et rikt og ressurssterkt land er Norge moralsk pliktige til å bidra. De mener regjeringen ikke bidrar nok:

Audun Lysbakken (SV): «Jeg mener dette er en tid for lederskap. Ikke for å avvente hva de som nå tar ledelsen gjør. Når regjeringen skal delta på disse møtene, så snakker de ikke bare på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet, de snakker på vegne av hele det norske folk, og det er et folk som ønsker å vise solidaritet. Og jeg ønsker meg politikere nå som viser den samme dugnadsånden som de barna som samler inn leker til flyktningene.»

Audun Lysbakken (SV) mener regjeringen ikke bidrar nok i den europeiske dugnaden. Skejrmdump fra NRKs avsluttende partilederdebatt i 2015.

I 2015 kritiserer politikerne hverandres løsninger på problemet, ikke motstandernes holdninger til innvandring som i tilfellet med debatten i 1987 og i 1999. En av grunnene til dette kan være fordi aktørene nå definerer saken likt, inkludert Fremskrittspartiet. Saken defineres som «flyktningkrisen», og Norge fremstilles som et raust land. Aktørene har inntatt samme holdning i innvandringsspørsmålet. Selv om premisset benyttes på to forskjellige måter, er alle enige i at Norge skal hjelpe flyktninger i nød. Siden politikerne kritiserer hverandres løsninger på problemet og ikke holdninger til innvandring, går heller ikke kritikken utover det rause fellesskapet som beskrives.

En ny retorikk?

Kort oppsummert har jeg funnet ut at de tre debattene deler mange likhetstrekk til tross for ulike situasjoner, innvandringspolitiske bestemmelser og programformat. Særlig bruken av epideiktisk retorikk, hvor politikerne snakker om hvem «vi» er og hva «saken» dreier seg om heller enn å fremme argumenter tilknyttet fremtidige avgjørelser, dominerer ordskiftet. Politikerne viser til norske verdier for å begrunne hvorfor Norge skal ta imot flyktninger og asylsøkere. I 1987- og i 1999-debatten er det hovedsakelig partiene som er for en mer liberal innvandringspolitikk som benytter seg av denne typen retorikk. Carl I. Hagen avviser de andre partienes fremstilling av en felles norsk identitet og ønsker en mer restriktiv og kontrollert innvandringspolitikk. Han begrunner sine standpunkter hovedsakelig ved hjelp av økonomisk argumentasjon hvor økt innvandring går utover «våre egne». I 2015-debatten, derimot, er situasjonen annerledes. Alle deler den samme problemforståelsen og benytter seg av epideiktisk retorikk, inkludert Siv Jensen.

Det kan være flere grunner til at Fremskrittspartiets retorikk har endret seg i 2015-debatten. For det første har Fremskrittspartiet gått fra å være et opposisjonsparti til å sitte i regjering. De med regjeringsmakt kan tenkes å ha en annen tilgang til debatten enn partier i opposisjon. Siv Jensen står for eksempel ikke like fritt til å komme med andre budskap enn resten av regjeringen. Videre var flyktningkrisen en spesiell situasjon som krevde en annen retorikk. Der retorikken i flyktning- og asylspørsmålet var åpen og sjenerøs i fjernsynsvalgkampen, endret den seg i kjølvannet av kommune- og fylkestingsvalget, også blant andre partier og deler av befolkningen. Dette betyr ikke nødvendigvis at partiets retorikk i innvandringsspørsmålet har forandret seg på permanent basis. En annen forklaring kan være at Høyre og Fremskrittspartiet i 2015-debatten har endret sakens premiss til å gjelde Norges bidrag i Syria og nabolandene. De argumenterer for at Norge hjelper til bedre der enn ved å ta imot flyktninger og asylsøkere. Det er blant annet fordi situasjonen er uklar.

Helt siden innvandring ble et tema i de tv-sendte valgdebattene, har det blitt behandlet som et spørsmål om verdier, moral og identitet. Som velgere får vi innblikk i hvor partiene befinner seg på den partipolitiske aksen og politikernes holdninger til innvandring. Dette kan være vel og bra, men får vi innblikk den faktiske innvandringspolitikken?

Referanser:

Andersen, Ø. (2007) I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørklund, T. (1999) Et lokalvalg i perspektiv. Valget i 1999 i lys av sosiale og politiske endringer, ISF-rapport 99:002. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Charland, M. (1987) «Constitutive Rhetoric: The Case of the Peuple Québécois», Quarterly Journal of Speech, 73(2), Mai, s. 133–150.

Gabrielsen, J. (2008) Topik – ekskursioner i den retoriske toposlære. København: Retorikkforlaget.

Kjeldsen, J. E. (2006) Retorikk i Vår Tid: En Innføring i Moderne Retorisk Teori. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Artikkelen gjev lesaren litt informasjon om politikken til dei ulike partia, men først og fremst får vi vite at Siv Jensen gjekk til åtak på Vedum, at Vedum slo tilbake, at Gahr Støre retta harde åtak mot Jensen. Partileiardebatten har blitt innramma, eller frama, som ein duell, politikken har blitt definert som ein kamp.

Politikarar sjølv driv med slik innramming heile tida for å skape ei forståing av røyndommen som tener deira eigen sak, men mediene sjølv driv også slik innramming. Nationen sin artikkel er eit flott døme på politikk innramma som ein kamp, der målet først og fremst er å vinne. Dette er ganske vanleg, men tenker vi oss litt om, er det vel få av oss som ynskjer oss ein politikk der siger er endemålet.

Korleis bidreg så biletet til denne innramminga? Eit bilete er noko vi oppfattar umiddelbart, men samstundes er det mangetydig og treng hjelp frå teksten og konteksten for å bli retorisk effektivt. Når me ser ordet “drakamp” i overskrifta, og Jonas og Erna i heftig diskusjon, forstår me straks kva artikkelen handlar om og innramminga av politikk som kamp blir straks etablert. Biletet forsterkar altså innramminga ved å introdusere den før lesaren rekk å byrje på artikkelen.

Dessutan er dette eit bilete som innsnevrar og spesifiserar den ganske vide “politikk er ein kamp”-innramminga. For kven er det vi ser her? Jonas og Erna i duell, med Vedum og Jensen som sekundantar. Dersom vi rekner med kameraet, er fire av fem blikk-retningar i biletet retta mot dei — det er desse to alt eigentleg handlar om. Dette er informasjon me ikkje finn i artikkelen, der får andre partileiarar like mykje plass. Fotografiet kan altså skape ei forståing av partileiardebatten som først og fremst ei styrkeprøve om kven som bør bli statsminister. I blant blir det hevda at norske valkampar blir meir presidentaktige, altså meir fokuserte på statsministerkandidatane, og dette biletet er i alle fall eit døme på det.

Spørsmålet er kva me mister når valkampen i eit fleirpartisystem handlar meir og meir om statsministerkandidatane, og når debatt blir framstilt som noko ein skal vinne heller enn som eit høve til å opplyse veljarane.

Styrte debatten. Er i valgkampform, offensiv, aggressiv, humørfylt. Får opp temperatur i helseduellen med Erna og får inn flere venstrehooker. Får fram forskjellen mellom de rødgrønne og de blå.

VG-kommentator Hanne Skartveit og VGs terningkastpanel mente også at Jens var best, han var den eneste som fikk 5 på terningen. Også Aftenpostens kommentator Thomas Boe Hornburg mente at Stoltenberg vant – og det «med god margin».

Det er sjeldent særlig klart hvilke kriterier vinnere vurderes etter. Som regel virker de usagte normene til å handle om effektivitet. Politikerne får karakter etter hvordan man tror de klarer å overbevise seeren. Vi ser sjeldent at noen vurderes i forhold til redelighet og etikk eller gode politiske løsninger. Det er verd å fundere på når man leser kommentatorenes terningkast og vurderinger; men jeg vil la det ligge her i denne omgangen. I stedet vil jeg se nærmere på hva det kan være i Stoltenbergs retorikk som gjør at de fleste anså ham som vinner. En lengre innlegg mot slutten av debatten illustrerer godt statsministerens styrker som debattant.

Utfordringen for Jens Stoltenberg var at mange i Norge føler at det er på tide å prøve noe nytt etter 8 år med ham som statsminister for en rød-grønn regjering. Det er ikke noen sterk motvilje mot Stoltenberg og regjeringen, men det er heller ikke noen særlig begeistring. Mange synes å føle at de har det greit. De er kanskje ikke imponert av regjeringen, men de har heller ikke riktig noe veldig alvorlig å klage over. De tenker antagelig at det ikke vil være noen særlig forskjell for landet med et regjeringsskifte og at Erna Solberg virker fornuftig og kanskje vil være en god statsminister.

Hvis Stoltenberg ønsker å bevare stemmene på venstresiden og få så mange som mulig til å stemme på Arbeiderpartiet, må han derfor vise frem på hvilke måter han og regjeringen har gjort en god jobb, samtidig med at han viser at det innebærer en risiko å skifte regjering.

Stoltenbergsk humor: “Vi er ikke helt enige om alt, vi hel­ler. Det har jeg prøvd å skjule, men det nyt­ter ikke.” (Ill: nrk.no)

Når man sitter i en båt hvor alt er rolig, har ingen noe imot å skifte plass eller styrmann. Men hvis noen vipper båten litt og viser hvor ustø den ellers stabile farkosten kan bli når folk begynner å flytte seg rundt, vil de usikre i båten oppfordre til at alle blir sittende hvor de allerede er. Stoltenbergs innlegg – som kom bare 5–10 minutter før debatten sluttet – rugget båten slik at mange usikre må ha lagt en hånd på relingen og tenkt det kanskje er best bare å la alle bli sittende. Selv om Stoltenberg i dette innlegget ikke gir noen konkrete beskrivelser av regjeringens resultater eller noen utdypende argumentasjon for at regjeringen bør bli sittende (det gjør han ellers ofte), illustrerer innlegget mange av hans styrker som debattant. Innlegget begynner med at programlederen, Jarle Roheim Håkonsen, sier:

Stoltenberg, dere ligger altså langt, langt bak disse på meningsmålingene, det til tross for at rent objektiv sett så er det ikke 100 prosent klart hva de skal legge frem av regjeringspartier. Betyr ikke det at folk er meget fornøyd med dere (klipp til JS, som undrer seg), med de rødgrønne, selv ikke uten disse avklaringene så klarer dere å overbevise?

Da programlederen spør om ikke dette “betyr at folk er meget fornøyd med dere”, klippes det til et bilde av Stoltenberg som legger hodet på skrå og senker øyenbrynene forundret, mens han nøler forvirret og tydeligvis funderer på om dette er nordkoreansk Dagsrevy hvor journalisten roser den fremragende lederen som har bragt vår stolte land fremgang og rikdom – eller om det er en eller annen form for skjult retorisk bakholdsangrep.

Da det går opp for statsministeren at journalisten bare har snublet inn i en fomlete måte å spørre på, stiller han seg opp i båten og begynner å vippe: “Jeg håper at folk er meget fornøyd med oss”, sier han, og latteren sprer seg idet folk forstår at spørsmålet var underlig, men at statsministeren tok det på en god og humoristisk måte. Så fortsetter han med å slå fast at de rød-grønne har gjort en god jobb:

og i hvert fall er min oppgave å bruke disse ukene til å overbevise dem om at vi skal fortsette, fordi vi har vist i 8 år at vi kan ta vare på landet på en god måte, sammen med alle de fantastiske menneskene i dette landet, og kan gjøre det i fire nye år.

Etter å ha begynt med å slå fast at regjeringen har gjort det bra og vist at han anerkjenner det norske folkets innsats, setter han angrepet inn:

Men jeg er helt enig med alle de som sier at det er jo velgerne som må avgjøre. Problemet er jo bare at hvis de stemmer på et av de fire partiene der, så vet de ikke hvilken regjering de får, så du kan ikke si til velgerne “dere skal bestemme, men det er hemmelig hva som skjer hvis du stemmer på meg” [latter].

Gjennom karikert, simulert tale som om han var en av partilederne på høyre-siden (Erna Solberg, for eksempel) får han på samme tid tydeliggjort utfordringer for disse partiene og appellert gjennom humor slik at angrepet virker mer morsomt enn surt eller hånlig. Så blir han alvorlig igjen og trekker tydelig opp den usikkerheten velgerne står overfor med disse partiene:

For det eneste vi vet det er at Høyre og FrP vil være de to dominerende partier i regjering. Det er i og for seg nyttig; jeg mener det er noe negativt, men det er i hvert fall klart. Men resten vet vi ikke. Vi vet for eksempel ikke om det kommer til å være flere andre partier i regjering og i tilfelle hvilke. Og det er ganske stor forskjell på en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet eller en regjering der også Venstre og Kristelig Folkeparti er med. Det får vi ikke noe svar på. Hvordan kan velgerne da bestemme, når dere ikke kan fortelle dem klart hva som er alternativet på denne siden.

Han fornemmer antagelig nå at han allerede har hatt ordet lenge. Men han er ikke ferdig, og som en av de beste i norsk politikk til å holde ordet i debatter inntil resonnementet er ferdig, holder han fingeren opp i været og angir samtidig med ord at dette var bare første punkt:

Det er det ene. Det andre er at dere har holdt på i 8 år. For 8 år siden sa dere at dere skulle bygge stein for stein et borgerlig alternativ, og nå har dere bygget i 8 år, og det er fortsatt helt uklart. Altså, det er jo et ufattelig mislykket prosjekt når man må bruke så lang tid …

Allerede her begynner applausen, statsministeren har meldt overraskende klart og nådeløst ut om de andres manglende kompetanse: «et ufattelig mislykket prosjekt», og sympatisørene i salen føler seg oppløftet. Stoltenberg fortsetter utsagnet og avslutter det med en klar kontrast:

… på å lage noe som er så uklart.

Så lang tid, på noe så uklart! Mens han gjør ferdig setningen stiger applausen og bruser frem, mens han rider den som en bølge. Produsenten merker utvilsomt dramaet og klipper til et bilde av de ukomfortable og anstrengt smilende ansiktene til Erna Solberg og Siv Jensen. Programleder Ingunn Solheim fornemmer at Stoltenberg har talt lenge, hun forsøker å gi ordet til Høyre-lederen med ordene “Erna Solberg”, men statsministeren holder fast på ordet i tradisjonell Stoltenberg-stil ved insisterende å gjenta begynnelsen av sin setning for å signalere at hans resonnement bare mangler en kort avslutning:

Og da…, og da… sier jeg: det ene er at det er uklart hvem som skal være med i denne regjering, men det er også uklart hva som er de fundamentale rammene. Og det er ikke slik at vi forventer at dere skal være helt enige om alt. Vi er ikke helt enige om alt, vi heller. Det har jeg prøvd å skjule, men det nytter ikke, så det er litt til å leve med.

Avslutningen ble antagelig lengre enn programlederne hadde forventet, og motdebattanter hadde håpet, men med en innskutt selvironisk morsomhet holder han oppmerksomheten og ordet. Latter og applaus sprer seg igjen. Liv Signe Navarsete smiler og klapper Stoltenberg bekreftende på skulderen. Stemningen er tilbake til avslappet, men igjen blir statsministeren alvorlig og setter det siste angrepet inn. Denne gangen blir han mer konkret – og personlig:

Men sånne fundamentale ting som at hvem som skal være med i regjeringen blir avklart, hva som er de økonomiske rammene blir avklart; det synes jeg er en lederoppgave å avklare før et valg. Vi gjorde det: Hvem som skulle delta og rammene for politikken ble avklart. Det tok vi ansvaret for. Det har ikke dere greid og det mener jeg at Erna Solberg er ansvarlig for: At Høyre ikke engang forsøker. De sier bare: Etter valget, etter valget.

Kontrasten er åpenbar: Allerede før valgkampen i 2005 satte Stoltenberg seg ned sammen med partilederne i SV og Sp og ble enig om kjøreregler og politikk for en kommende regjering. Etter det har han som statsminister holdt sammen regjeringen og gjennomført den lovede politikken i 8 år. Slik gjør en god leder. I de samme åtte år har Erna Solberg forsøkt å skape felles fotslag for en borgerlig regjering, men fremdeles er det fullt kaos der, så hvem vil du helst ha som styrmann? Selv om Knut Arild Hareide forsikret om at «det ikke blir ellevilt med Erna», var det likevel det inntrykk debatten etterlot – eller, om ikke ellevilt så i hvert fall usikkert. Siv Jensen holdt seg ikke tilbake for å angripe Høyre, Venstre er bestemt ikke enige i alt hva de andre borgerlige mener, gjorde Trine Skei Grande det klart, og gudene må vite hva KrF egentlig vil med Fremskrittspartiet. Båten vipper.

Vel, dette betyr jo langt fra at Arbeiderpartiet vinner valget og den sittende regjering fortsetter. I noen situasjoner kan god retorikk ikke skaffe det ønskete utfallet. Men statsministerens lange, korte innlegg i Arendal illustrerte tydelig hvorfor han ofte klarer seg så godt i debatter: Han har et energisk og dynamisk kroppsspråk fylt med positiv energi. Hans argumentasjon er presis, påholden og fokusert. Hans timing gjør ham i stand til å si det rette på det rette tidspunktet. Hans språkbruk er variert, velformulert og levende, og få andre evner så elegant og ubemerket som ham å holde på ordet inntil argumentet er ferdig. Han er klar og konfronterende uten å bli for aggressiv. Han kan være alvorlig, men også morsom og selv-ironisk. Dette er typisk Stoltenberg i begynnelsen av en valgkamp, men slikt går opp og ned. Man må være i form på dagen, og statsministeren har til tider virket tom og tam i debatter når valgkampen går mot slutten. Men hvis han klarer å holde fast i sin overbevisende begynnelse – og hvis de borgerlige partier ikke klare å mønstre en mer sammenhengende front — så er det slett ikke gitt at vi må skifte styrmann etter 9. september.