Hvordan kunne han fornærme motstandere på denne måten, hvordan kunne han tillate seg slike grovheter? Hva var det som sto på spill?

Vi må gå noen år tilbake i tid.

Bondestortinget og «uvitenhetens triumf»

Stortingsvalget høsten 1832 var et politisk jordskjelv. Mange steder var bøndene gått lei av å bli representert av den gamle øvrighet; for første gang hadde de prøvd å samordne seg for få inn flere av sine egne. Nå rykket de mannsterkt fram. Av 95 stortingsmenn var 45 bønder, 33 embedsmenn og 17 andre (kjøpmenn, håndverksmestere). Tidligere hadde embedsmennene alltid vært sterkere enn bøndene; på de to foregående tingsamlinger var de mer enn dobbelt så mange. Men denne gang var alt snudd på hodet. I konservative kretser ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumph». Skriket fra motsatt kant kunne være like overspent. «Enevældets Gjengangere, Norges Arestokrater!», tordnet det i opposisjonspressen: «Eders Haan have vi hørt – den er afmægtig; men skjælver, hvis I trodse den Magt, som erklærer sig imod Eder, den offentlige Stemme!»

Kampretorikk av dette slaget var ikke egnet til å dempe engstelsen blant regimets menn. Men for dem var ikke den nye opposisjonen egentlig en utfordring fra en annen politikk – den var et illevarslende forfall i selve den politiske prosess. Det nye flertallet «har været Gjenstand for Samtale i enhver Cirkel og for Bekymring hos Landets bedste Mænd», het det, forholdsvis behersket, i Morgenbladet: Det var grunn til å frykte at all denne udugelighet ville «prostituere Nationen» og sette en skammelig «Plet paa vor Grundlov».

Om bøndene hadde kunnet innse det selv, og holdt seg beskjedent i bakgrunnen, ville det kanskje vært til å leve med. Men bondeflokken hadde ambisjoner. Den var ikke lenger tilfreds med å gruppere seg bak sine formyndere, men prøvde selv å innta en ledende rolle. Det var grunn til å frykte det verste. Av mangel på dannelse var bonden bare i stand til å fatte det som var grovt og lavt – den materielle fordel, den umiddelbare egeninteresse; når det gjaldt høyere og edlere og mer helhetlige hensyn, strakk ikke forstanden hans til. At han kunne være taktisk utspekulert – som enhver hestehandler ful og slu – gjorde ikke saken bedre.

Bondeopposisjonen på tingsamlingene i 1833 og 1836 blir gjerne tilkjent æren for å ha videreutviklet folkestyret med reformer av typen formannskapslovene. Men hvem var folket? Hvordan var det mulig at menn som før hadde stått overfor hverandre som øvrighet og allmue, nå kunne møtes på like fot, som statsborgere alle sammen?

Statsborgeren

Tiden fram mot valgene i 1832 hadde vært preget av en uhørt agitasjon. Organisert valgkamp var det ikke tale om, i alle fall ikke åpenlyst; flere initiativer bar likevel bud om en ny slags målrettet innsats med sikte på å mobilisere velgere og samordne stemmegivningen. At bøndene, for å sikre sine interesser, burde stemme fram sine egne, var ingen ny innsikt – men nå ble den kjørt fram på bredere front og med ny styrke.

Forholdene lå vel til rette for krav om radikal forandring. Kornprisene steg, fattigfolk sultet. Sinnet rettet seg ofte mot embetsmennene, som sto for den rettslige inndriving av lånene, for utpantinger og tvangsauksjoner: Disse, som selv visste å berike seg med fete sportler (gebyrer), var harde og hjerteløse mot vanlige, hederlige mennesker som uforskyldt var kommet i knipe. På den andre siden var det ikke så vanskelig å få øye på en utvei. Julirevolusjonen i Frankrike (1830) og frihetsbevegelsen som fulgte over det meste av Europa, var et inspirerende eksempel på at vanlige mennesker kunne ta saken i egen hånd og drive igjennom forandring som monnet.

Peder Soelvold var en drivende kraft i agitasjonen foran valget i 1832. Som redaktør av Statsborgeren hadde han siden sommeren før drevet en utrettelig kampanje for å avsløre embetsmisbruk og svekke den alminnelige tillit til embetsstanden som øvrighet. Avisens formål var, som det het i første nummer, «at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efterspore grundlovsstridige og egenmægtige Foretagender, samt Alt hvad der kan have skadelig Indflydelse», og «med Sanhedens og Frimodighedens djærve Sprog, samt med Hensyn til Grundlovens § 100, give saadant Publicitet, og saaledes benytte Trykkefriheden i dens mest udstrakte Betydning». Soelvold holdt hva han lovte. Gjennom en lang rekke skandaløse og mer eller mindre veldokumenterte beskyldninger gikk han løs på overtramp og direkte ulovlig virksomhet blant samfunnets mektige – og dét i en tone som var så aggressiv at det var nødvendig å henvise til den nye trykkefrihet «i dens mest omfattende betydning» og tøye den til det aller ytterste.

I navnet Statsborgeren lå det et helt politisk program. I dét var Grunnlovens likhet markert, hinsides det gamle skille mellom øvrighet og undersåtter. Å kalle seg statsborger var å påberope seg en myndighet som tilkom alle og enhver; det var å utgi seg for å representere selve det suverene folk. For Soelvold innebar det en forpliktelse til å slå ned på alle som mente at de var bedre enn andre og derfor trodde at de kunne tillate seg mer. Avisen henvendte seg til alle som hadde lidd urett, og oppfordret dem til å si fra. Leserne svarte med en slik strøm av klager at redaktøren aldri var i beit for en sjokkerende avsløring eller i det minste et rykte. I sine første 30 numre påtalte avisen 13 tilfeller av misbruk av embetsmyndighet og 15 tilfeller av underslag eller annen uorden med statens penger. Det dreide seg om stort og smått, likt og ulikt, løst og fast. Kaptein Bentzen holder tilbake soldatenes lønn! Apoteket i Stavanger mangler provisor! Har universitetslektorene Motzfeldt og Stang virkelig lov til å gi privattimer? På Lindesnes fyr (som natten til tredje september var mørklagt i to timer) bruker man en skredder til fyrvokter! Kaptein Møller bruker artillerihester til å kjøre ut gjødsel på sine egne jorder! Sorenskriveren på Nordmøre tar ulovlige avgifter! Er det manko i kassen hos rådmannen i Christianssand? Driver prokurator Präem ulovlig brennevinshandel? Kaptein W. har slått en soldat helseløs!

Katekisme og ulovlig misjonering

Inspirasjonen til Soelvolds virke var John Neergaard, den første egentlige politiske agitator her i landet. På det første bondestortinget var Neergaard den klart førende, og om noen skulle kunne kalles opphavsmann til bondepolitikken, måtte det være ham. Neergaard møtte på Stortinget første gang i 1827, og brukte de siste månedene av sesjonen til å få utgitt en politisk brosjyre – den såkalte Ola-boka – som skulle få avgjørende betydning for de følgende stortingsvalg. Det meste av opplaget, nesten 600 eksemplarer, tok han med seg på en reise som nå i løpet av to år skulle føre ham gjennom mesteparten av det sørlige Norge.

Ola-boka begynte som en klage over at bønder og andre næringsdrivende var rammet av pengemangel, synkende priser, stigende skatter, mens embetsmennene på hvert eneste storting hadde klart å sikre seg bedre økonomiske betingelser. Til tross for alt dette hadde bøndene hittil, «af blind Tillid», bestandig sørget for å velge inn et flertall av embetsmenn. Men nå var det slutt!

Bondepolitiker John Neergaard. Verdens Gang, 19. mai 1883.

Etter en kort innledning i allmenne vendinger gikk Neergaard over til å arrangere sitt stoff som en samtale, som gjorde det mulig å praktisere en enkel og levende muntlighet med preg av dagligtale og dialekt. Poengene ble presentert på en måte som alle kunne kjenne igjen, ikke bare fra hverdagens utvekslinger, men også fra katekismen, den mest utbredte av alle tekster, som ingen hadde kunnet unngå under forberedelsen til konfirmasjon. Neergaard oppdaget (som blant andre Thrane etter ham) hva den kunne utrette med agitatorisk sikte. I det hele var dialogformen anvendelig for enhver som henvendte seg til et bredt folkelig publikum. Standpunktene ble personifisert – og argumentasjonen utviklet, vanlige motforestillinger avvist – gjennom instruktiv veksling av spørsmål og oppklarende svar; det var ikke bare pedagogisk, men også underholdende, med rike muligheter for satire.

Fire figurer fikk representere ulike oppfatninger av samme sak. Selbubonden Ola hadde ikke mye greie på politikk, men han var kvikk og lærevillig, og fikk mye ut av å forhøre seg med Bymannen og Bergverksbetjenten, som begge visste å hevde de næringsdrivendes interesser – og med Klokkeren, som utfylte bildet med et nærmest komisk forsvar for embetsstanden. I Neergaards regi var det Klokkeren som fikk oppgaven med å påstå at kunnskapen må styre, at trange kår skyldes dovenskap osv., og det var Bymannen som fikk opplyse Ole om hvordan den slags var å forstå:

Byemanden: Hør Ole! Du maa undskylde Klokkeren, om han hælder noget til de saakaldte Stores Side, da han staaer i den Stilling, at han maa bukke paa sig, om han kun troer at see et Stykke af en Embedsmand.

Det sentrale poenget i dette skriftet er det imidlertid Bergverksbetjenten som presenterer: På Stortinget kan ikke bøndene stole på andre enn seg selv. Ola får komme med innvendinger – som så gir anledning til nærmere forklaringer:

Ola: Mee ha naa hat Bønder der au; ee saa int de vart naa likare heil.

Bergverksbetjenten: Ja det kommer deraf, min kjære Ole! At Bønderne have været alt for faa. Der maa endelig være Fleertallet af Bønder og Borgere i Storthinget, hvis det skulde kunne virke til Skatternes Nedsættelse. Jeg skal forsøge at gjøre Dig dette begribeligt: Embedsmændene staae jo i et Forhold til Staten, omtrent som Tjener til Husbond, og at vælge flere Embedsmænd til Storthinget end Bønder og Borgere, er  paa en Maade det samme, som at lade Fleertallet af Tjenestekarle i et Sogn træde sammen og ved Stemmefleerhed afgjøre, hvor stor Løn deres Husbonder skal betale dem.

Ola: Naa begynne ee aa forstaa de.

Neergaard gjorde aldri bruk av åpne møter med taler og store tilhørerskarer; for det meste nøyde han seg med husbesøk og fortrolige samtaler på tomannshånd eller i mindre grupper. Én grunn var klart nok at han drev med noe som brøt med rådende politisk moral, kanskje også med loven. Han fryktet den nye valgloven, som satte forbud mot å øve innflytelse på stemmegivningen. Som omreisende agitator hadde han også grunn til å frykte for at myndighetene skulle bruke løsgjengerloven mot ham. Derfor kamuflerte han sin politiske virksomhet med kjøp og salg; som handelsmann kunne han vise til at han var ute i lovlig ærend. Da han oppholdt seg på Toten, var det ifølge hans egne opptegnelser «med det officielle Ærinde at sælge en Slump Sild, som blev transporteret fra Veblungsnæs».

Slik gikk det som regel godt – men ikke alltid. Under sitt besøk i Førde kom han «i Knibe», da han ble gjenkjent av en øvrighetsperson. Om hva han hadde i Førde å gjøre, opplyste han «at hans Ærinde var som Surendaling at kjøbe mindst et Par vakre Heste, helst blaa eller ogsaa sortbrune». Til dette svarte den mistenksomme øvrighetsperson «at slige Heste helst fandtes i Opstryn i Nordfjord» – og «dermed maatte han begive sig tilbage». Beholdningen av agitasjonsskrifter, som øvrigheten hadde fått tak i et eksemplar av, stemte ikke godt med Neergaards forklaring.

Neergaard var en effektiv agitator. I hans egen valgkrets Surnadal stemte i 1832 minst 80 prosent av de stemmeberettigede, det var aldeles uhørt på denne tiden. Selv ble han valgmann med nesten alle stemmene i ryggen. Romsdals amt sendte bare bønder til Stortinget denne gangen. Det samme gjorde tre andre amt; de fleste av de øvrige valgte i alle fall ikke mer enn én embetsmann. Med ett var styrkeforholdet mellom samfunnsklassene forrykket. Flere forhold bidrar til å forklare valgskredet denne høsten. I den grad valgagitasjonen virket inn, var det Ola-boka som – sammen med Statsborgeren – gjorde utslaget.

Konge og Storting

Bondeopposisjonen måtte tåle beskyldninger om uvitenhet, sneversyn og råskap, men den var altså ikke tannløs. Den sto for en politikk som i mangt var tuftet på egne klasseinteresser. Ofte opptrådte den samlet, da fikk den fram reformer som tok sikte på å styrke det lokale selvstyre og svekke byråkratiet og sentralmakten. Under stortingssamlingen i 1833 ble lov om lokalt selvstyre («formannskapsloven»), og en rekke lignende lovforslag, kjørt fram som tiltak i denne retning. Alle ble vedtatt på tinget, men ingen ble satt ut i livet: Kongen brukte nemlig sin rett til å nekte sanksjon. Grunnlovens § 79 var en konservativ garanti mot overilte beslutninger; den tillot at Kongen avviste Stortingets lovvedtak både en og to – men ikke flere – ganger. Hvis loven med uforandret ordlyd ble vedtatt også på en tredje stortingssamling, etter at folket i mellomtiden hadde hatt anledning til å markere sin holdning gjennom to valg, var den å regne som gyldig lov, uansett hva kongen måtte mene.

Den gamle stortingssal. Avisutklipp, tresnitt i Skilling-Magasin 1838.

Da Stortinget møttes i 1836, med omtrent samme styrkeforhold mellom bønder og embedsmenn som tre år tidligere, tok opposisjonen sikte på å bruke denne paragrafen til å drive igjennom de omstridte reformene. Det så ut til at den politiske motsetning kunne utvikle seg til en styrkeprøve mellom statsmaktene. Neste gang ville Kongen måtte gi seg. Men verken formannskapsloven eller noen av de andre demokratiske framstøtene kom til avstemning dette året. Mens sakene ennå var til behandling i komiteene, ble Stortinget plutselig oppløst og sendt hjem av en mektig irritert Carl Johan. Hva han oppfattet som misbruk av § 79 ville på sikt kunne undergrave hans maktstilling. Ved å oppløse Stortinget og avbryte dets arbeid, ville han sette en støkk i de uansvarlige.

I første omgang lyktes det glimrende: Virkningen var dramatisk, nesten som et statskupp. Men Stortinget samlet seg snart. Oppløsningen var et angrep på forsamlingen som helhet, ja på institusjonen som sådan. Embetsmennene overtok ledelsen (ingen bønder tok del i ordskiftet disse dagene, ingen fikk plass i komiteene som ble opprettet) – og slo tilbake: Statsminister Løvenskiold, som hadde støttet Kongens aksjon, ble trukket for riksrett. Folkemakten viste handlekraft. «Aldrig have vi levet saa herligt som i hine uforglemmelige Dage», sa Henrik Wergeland.

Under riksretten mot Løvenskiold var det Petersens taktikk å utnytte motsetningene mellom embetsmenn og bønder for å søke tilslutning fra disse første i felles forakt for de siste. Utskjellingen av «den store Hob» var et forsøk på å omdefinere konflikten til en stands- eller klassekonflikt og dermed splitte den norske motstandsfront.

Frekkhetens tykke dunster

Det var som forsvarer i saken mot Løvenskiold at høyesterettsadvokat Petersen hadde satt inn støtet mot «den store Hob». Sak og person gikk aldeles i ett for ham; en forhatt politikk ble bekjempet med grovt diskriminerende tale. Våre dagers rasister kunne ikke funnet mer nedsettende ord å stemple eksotiske fremmedfolk med: At bondepolitikken i Norge var uansvarlig, skyldtes ene og alene at norske bønder var mindreverdige mennesker.

Før pleide man å velge de beste, sa Petersen, nå for tiden velges visst bare den som alltid er enig med de fleste. «Det er desværre gaaet ud af Brug at undersøge en Mands Characteer og hele Færd, hans Fortrin og Dygtighed», den eneste prøvesten er nå «hvilken politisk Troe» han bekjenner seg til. Det hjelper ikke å ha levd et uklanderlig liv, hvis man kan beskyldes for å være konservativ. «Han, derimod, hvis Liv og Levnet ingen lyse Sider opviser, hvis Tænkemaade Ingen stoler paa, hvis Grundsætninger forandre sig efter Omstændighederne, han er Folkets Mand, og en fast Støtte for Friheden.» Om han er aldri så falsk og feig, vil ikke den enfoldige allmuen avvise ham, for den er ikke i stand til å gjennomskue de forførende ord. Slik er det altså i det frie Norge, tordnet Petersen, slik opptrer de som bestandig roper så høyt om frihet – «medens deres Hjerter ere indtørrede af Egoismens qvalme Røg og deres Aand omtaaget af Indbildskhedens, Uvidenhedens og Frækhedens tykke Dunster.»

Er ikke dette en ulykkelig situasjon, spurte Petersen, at man blir tatt for å være en mistenkelig person, «en Smigrer for Magthaverne», bare fordi man ikke kan få seg til «at blande sig mellem den skrigende Mængde»? Hvordan skal det gå med styre og stell når «Raaheden» trenger seg fram over alt? «Kan da Nationens bedre Deel, de, der forene sand Oplysning og Dannelse med rene Sæder og ædel Tænkemaade, tause see paa denne voxende Elendighed»?

Tålmodigheten er strukket for langt! Man må forundre seg over «at Intelligentsen hidtil har misforstaaet sit høie Kald, og tvivlet om sine egne Kræfter».  Nasjonens «oplyste Mænd have altfor ængsteligen lyttet til en saakaldet Opinion» som ikke kan gjøre rede for seg med et eneste fornuftig resonnement. Det er på tide å slå tilbake! De gode krefter må «blotte Usselheden i hele sin Nøgenhed», og «vise Umodenheden tilbage til den Sphære, hvori den alene kan taales», de må klart si fra at de ikke lenger vil finne seg i på bli dominert av «raae og uædle Lidenskaber»!

Den verbale volds nødvendighet

Petersens innlegg i riksretten var en bemerkelsesverdig tale på flere måter. Som moderne leser skvetter man litt av disse personangrepene: den massive utskjellingen, klassehatet helt oppe i dagen. Var det en glipp, slo det tilbake på taleren selv, ble han tatt i skole av sine egne? På ingen måte – og dette er det egentlig bemerkelsesverdige: Petersen var ikke en løs kanon, men en talsmann for regjeringens offisielle syn. Statsminister Løvenskiold hadde skrevet et første utkast til denne talen; den endelige versjon ble gjennomlest og godkjent av ham personlig.

Overfor riksrettens flertall av jurister var utfallet mot uvitenheten tenkt som den mest overbevisende begrunnelse for aksjonen mot Stortinget. Petersen kjente sitt publikum: Beskyldningene hans var et oppkok av innlegg som det gikk tretten av på dusinet i den ministerielle presse. I de kretser var det mange som syntes at dette var ord i rette tid. I riksretten hevdet amtmann Weidemann at Petersen burde tiltales for injurier mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det. Stortingspresident Sørenssen, som var aktor i saken, sa ved flere anledninger faktisk klart og tydelig at det var mye rett i forsvarets kritikk. Og bøndene dukket seg. Det politiske klima ble ikke ytterligere forpestet av Petersens utblåsning; snarere var det som et friskt uvær hadde renset luften. Når statsmaktene hadde fått markert seg overfor hverandre, var begge innstilt på å komme tilbake til fredelige forhold. Løvenskiold ble dømt, men på mildeste måte, nemlig til bot – og ble sittende. Regjeringen innkalte til ekstraordinært storting året etter og fikk formannskapsloven vedtatt, riktignok i utvannet form. Krisen gled over. Bøndene fikk det som de ville i spørsmålet om lokaldemokratiet. Men de hadde funnet seg i å bli æreskjelt, og de hadde tygget i seg skammen. Mangelen på selvtillit hadde satt dem helt ut av spill. Innerst inne må de ha følt at Petersen hadde rett: De var ikke gode nok.

Det offentlige ordskifte var, i 1830-årene, langt mer brutalt enn det er i dag. I Norsk mediehistorie heter det at debatten i de ledende aviser var «preget av direkte ondsinnede personangrep, bevisst fornærmende grovheter, rykter, sladder og baktalelser.» Ettertiden har «rett og slett latt seg forskrekke av den aggresjonen og det voldsomme hatet som preget det offentlige ordskiftet i 1830-årene.» Men hvorfor var det slik? Mediehistorikerne har vist til at «normene for offentlig ytring» under den nye og uvante trykkefrihetens betingelser fremdeles var «uavklarte». Min forståelse er en annen: Den verbale vold var et nødvendig innslag i en politisk kultur som allerede var godt etablert. Den var ikke et uttrykk for normløshet, men en omkostning ved normen om fornuftig meningsbrytning mellom myndige individer. Ifølge tidens ideal burde saklig debatt føre til enighet om det allmenne vel ved at den mest forstandige fikk rett. Når debatten i stedet avdekket uforsonlig uenighet (og det gjorde den jo ofte), måtte det være (enkelte av) deltakerne det var noe galt med. De manglet moralske forutsetninger for fri, uavhengig bruk av fornuftens gave. De var feige og griske, og sannsynligvis kjøpt og betalt.

Så hadde man det gående.

Referanser:

Bastiansen, Henrik og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie. Oslo 2003

Brovold, Ivar: Forhenværende Lensmand og Storhingsmand John Neergaards Liv og Virken. Kristiansund 1877

Den Constitutionelle, nr. 214–217, 1836.

Neergaard, John Gundersen: En Odelsmands Tanker … Christiania 1830

Statsborgeren, nr. 1–2, 1831.

Steen, Sverre: Det frie Norge, bd. 5. Oslo 2002

Støren Munthe, Wilhelm: «Statsborgeren» og Peder Soelvold. Kristiania 1907.

Det vakte difor ei viss oppsikt då Framstegspartiets Ib Thomsen i fjor haust varsla kutt i pressestøtta, og deretter kom med ei trugsmålsliknande spådom om Dagsavisens dystre framtid: Dei “bør skjelve i buksene”.

Sannsynlegvis ville Thomsens utspel passa betre inn i 1800-talets medieoffentlegheit og i debattane om portomoderasjonen. Pressestøttas tidlegaste forløpar utvikla seg nemleg til å verte eit treffsikkert politisk vapen, og dei norske avismakarane skalv utvilsamt i buksene.

«Uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae»

Karl Johan som kronprins. Malt i 1811 av Francois Gerard.

Sjølv om 1969 vanlegvis blir rekna som startpunktet for den norske pressestøtta, har norske aviser og tidsskrift i realiteten motteke særeigen og livsviktig statsstøtte heilt sidan den såkalla portomoderasjonen oppsto ved lov i 1796.

Med denne nye ordninga kunne ein sende aviser og tidsskrift med kraftig reduserte eller ingen portokostnadar, framfor å sende dei i posten som brev. Rabattordninga blei utover 1820-åra nytta særleg aktivt av kong Carl Johan, som delte den ut til kvar enkelt redaksjon «inntil vidare». Såleis verka den både som eit førebyggjande og eit sanksjonerande middel: For å oppnå portomoderasjon måtte utgjevarane opparbeide ei viss grad av tillit og velvilje hos kongen, og dersom tilliten forsvann, vart den økonomiske straffa hard å overleve.

Klikk for å lese resten av Vox Publicas analysesak om pressestøttas forhistorie.

Det vakte difor ei viss oppsikt då Framstegspartiets Ib Thomsen i fjor haust varsla kutt i pressestøtta, og deretter kom med ei trugsmålsliknande spådom om Dagsavisens dystre framtid: Dei “bør skjelve i buksene”.

Sannsynlegvis ville Thomsens utspel passa betre inn i 1800-talets medieoffentlegheit og i debattane om portomoderasjonen. Pressestøttas tidlegaste forløpar utvikla seg nemleg til å verte eit treffsikkert politisk vapen, og dei norske avismakarane skalv utvilsamt i buksene.

«Uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae»

Sjølv om 1969 vanlegvis blir rekna som startpunktet for den norske pressestøtta, har norske aviser og tidsskrift i realiteten motteke særeigen og livsviktig statsstøtte heilt sidan den såkalla portomoderasjonen oppsto ved lov i 1796.

Karl Johan som kronprins. Malt i 1811 av Francois Gerard.

Med denne nye ordninga kunne ein sende aviser og tidsskrift med kraftig reduserte eller ingen portokostnadar, framfor å sende dei i posten som brev. Rabattordninga blei utover 1820-åra nytta særleg aktivt av kong Carl Johan, som delte den ut til kvar enkelt redaksjon «inntil vidare». Såleis verka den både som eit førebyggjande og eit sanksjonerande middel: For å oppnå portomoderasjon måtte utgjevarane opparbeide ei viss grad av tillit og velvilje hos kongen, og dersom tilliten forsvann, vart den økonomiske straffa hard å overleve.

«Thi uden Portomoderation kan neppe Aviis i Norge bestaae.» Det var konklusjonen til redaktør Soelvold i opposisjonsavisa Statsborgeren etter at den blei fråteken sin portomoderasjon i 1834. Årsaka var enkel: Statsborgeren hadde gjort seg skuldig i å prente «løgnaktige» og «fornærmelige» påstandar i to smededikt om finansminister Jonas Collett. Om påstandane ikkje var fornærmelege, var dei utvilsamt konfronterande: Diktets hovudperson blei skulda i å «råde undergang», og demoralisere folket ved «skjendig pral». Før han «skal vor frihet sønderknuge», oppmoda forfattaren til å jage hans slekt ut av landet («Af Landet jage vi hans Æt»). I avslutninga blir det stilt eit høgst retorisk spørsmål: «Hvad Nytte har vel C‑let gjort For Staten i det hele? Mon andet ædelt, Godt og Stort, End egen Kage mælet.»

Avisen Statsborgeren med Collett-diktet på førstesiden. Klikk på bildet for å laste ned hele avisutgaven i pdf.

Statsborgeren, som var blant landets mest opposisjonelle røyster, mista ikkje portomoderasjonen utan kamp. Avisa trykka fleire innsendte brev (som sannsynlegvis var forfatta av redaktør Soelvold sjølv), kor den såkalla despotiske regjeringa vart skulda i å spøke med konstitusjonens hovudprinsipp: «Saavel den norske, som svenske Regjering have i den senere Tid taget saa alvorlige Forholdsregler mod Trykefriheden, at man næsten kunde fristes til at troe, de have svoret den Undergang».

Systemkritikk under press

I det famøse diktet (pdf) blei Jonas Collett rett nok ikkje namngitt, men vart derimot omtala ved den lite kryptiske omskrivinga «C‑let». Slike grep var ikkje uvanlege i dåtidas aviser og nyheitsblad, og skulle nok verke som ei sikring mot kongeleg unåde og rettsleg tiltale. Statsborgeren gjekk langt i å nekte for at denne C‑let var identisk med statsråd Collett. På trykk hevda ein at «Ingen, uden den meest vilkaarlige Fortolkning» kan forklare at finansministeren var diktets hovudperson.

Kongens aksjon mot Statsborgeren viste likevel at satiren og den indirekte systemkritikken var under sterkt press. Når kritikaren ikkje lenger kunne gøyme seg bak omskrivingar, allegoriar og ironi, blei det umogleg å legge sine ord på vektskåla utan at rabulisten ga dei ei ny meining, hevda Soelvold: «…naar det til Exempel skulde falde Nogen ind at tale om Regjeringens dybe Indsigter og mageløse Viisdom, med mere Godt, som en Regjering bør være i Besiddelse af, saa kunde det jo blive udtydet til Spot». Til og med ros og smiger kunne føre til politisk forfølging!

1821: Trykkefridomens «nesten-død»

Fire år etter unionsavtalen med Sverige i 1814, foreslo kong Carl Johan eit tillegg til riksakta som i praksis ville innskrenke trykkefridomen: Alle prenta ytringar som enten direkte eller indirekte fornærma unionen og broderfolket, skulle kunne straffast med fengsel. Dette uavhengig av om fornærminga var «iklædte i Fortællinger, Fabler og overhovedet i Allegorier». Forfattaren eller utgivaren av slike verk skulle også for all tid tape retten til å utgje offentlege publikasjonar.

Først i 1821 blei saka tatt opp i Stortinget, og ein gjekk einstemmig mot proposisjonen. Frå talarstolen blei det hevda at formuleringa «indirekte» ville gi anledning til svært vage og vilkårlige fortolkingar, og at forslaget ville «tilintetgjøre det i Grundlovens §. 100 givne Bud, “at Trykkefrihet bør finde sted”, og saaledes gjøre en Forandring i Grundloven, der stod i Strid med et af dens Principer».

Carl Johan opererte utvilsamt i ei gråsone. Sjølv om Stortinget verna om trykkefridomens opphavlege form, kunne paragrafen juridisk sett ikkje hindre Carl Johans makt over avisenes levevilkår. I prinsippet var moderasjonsordninga ei økonomisk godtgjersle, og utgjorde i seg sjølv ikkje noko eksplisitt forbod av maktkritiske og andre skadelege ytringar.

På veg mot ein stortingsregulert portomoderasjon

At portomoderasjonen likevel utgjorde eit brot på trykkefridomen i praksis, var derimot konsensus i dei opposisjonelle pressekretsane. Redaktør for avisa Patroullen, Ludvig Mariboe, var blant dei mest markante stemmene i saka. Sjølv fekk han avslag på sin søknad om moderasjon i 1824, og karakteriserte ordninga som eit reint sensurmiddel.

Ludvig Mariboe (1781–1841), avisredaktør.

Patroullen har i ettertid blitt omtala som det grundigaste opposisjonsorganet i Noreg før 1830, og det er enkelt å skjøne at avisa kunne vurderast som ei fare for statsapparatet. Bladets tittel spelte nettopp på avisas rolle som eit patruljerande og granskande organ, og gjorde seg anerkjend gjennom sine detaljerte og kritiske referat frå stortingsforhandlingane. Finansdepartementet, som handsama Mariboes søknad om portomoderasjon, grunna avslaget i avisas «upassende Ytringer og Personaliteter».

I 1827 foreslo Mariboe ein lovbestemt og stortingsregulert avisporto som skulle likestille alle aviser og blad, framfor at den utøvande makt delte ut moderasjonen enkeltvis. Først i 1837 blei lova om stortingsregulert porto vedtatt, og kongen mista sitt høve til å indirekte drive sensur av opposisjonelle og kritiske ytringar. Den norske grunnlova av 1814 stadfesta i sin opphavlege hundrede paragraf at «trykkefridom bør finde sted» og at «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Det tok dermed lang tid før slike ideal blei handsama i praksis.

Opportunisten Niels Wulfsberg

Forholdet mellom kongemakt og presse var ikkje berre prega av opposisjon og fiendskap. Niels Wulfsberg, som i ettertida står fram som vår første store avispioner, bygde langt på veg sin karriere på kongelege alliansar og tenestebyter.

I førsteutgåve av avisa Tiden 28. januar 1808 (pdf) prenta Wulfsberg det første av mange hyllingsvers til danskeprinsen og stattholdaren Christian Frederik. Tiden, som var landets første eigentlege nyheitsavis, lova i si programerklæring «At drage frem for Lyset mangen nyttig Idee, der elles blev skjult i Mørket; at forøge den indenlandske Communication til Landsmænds Nytte». Slik skulle ein også handle overeins med «deres Kongl. Høiheds Ønsker, Deres gode Villie». Den svært så audmjuke og underdanige støtteerklæringa hadde sannsynlegvis samanheng med prinsens økonomiske ytingar, som etter kvart viste seg å bli ein viktig føresetnad for at avisa i det heile kunne overleve.

Førsteutgaven av avisen Tiden fra 28. januar 1808. Klikk på bildet for å laste ned hele utgaven som pdf.

Christian Frederik fekk sjølvsagt valuta for pengane, og Tiden utvikla seg til å bli hans offisielle organ. Den nære koplinga mellom Wulfsberg og det danske kongehuset er kanskje på sitt mest påfallande i det sterkt politisk farga ekstranummeret etter Kiel-traktaten i 1814. Utgåva var tinga av kronprinsen sjølv, og Tiden kunne som første offentlege organ melde om fred i Norden. «Om Fredsvilkaarene kan Udgiveren Intet tilføie, da han ikke kjender dem», skreiv Wulfsberg. Det gjorde derimot Christian Frederik, som bevisst hadde heldt tilbake informasjonen om at Noreg var avstått til Sverige. I tillegg redigerte han bort Wulfsbergs aller mest entusiastiske formuleringar om (den påståtte) freden, truleg i eit forsøk på å dempe folkets forventningar.

1814 blei eit merkeår i Wulfsbergs fleksible karriere som avisentreprenør. Frå først å føre eit hyllande forsvar av norsk sjølvstende og grunnlovskongen Christian Frederik i Tiden, snudde han raskt kappa etter vinden då unionsavtalen med Sverige vart underteikna. Dette kom til syne ved etableringa av Den Norske Rigstidende (namneendringa kom på initiativ frå dåverande kronprins Carl Johan, då namnet visstnok var meir svenskvenleg enn Tiden). Etter kort tid fekk Wulfsberg einerett til å publisere regjeringas kunngjeringar, og bladet blei raskt eit informasjonsorgan med ein endå meir offisiell stil enn forgjengaren. I tida etter unionsavtalen var Rigstidende faktisk landets einaste ikkje-opposisjonelle avis – og Wulfsberg mottok «Naadesbeviisninger og Gratificationer» frå Carl Johan gjennom heile sitt verke i bladet.

Skjebnene

Stortingets vedtak om ein lovbestemt portomoderasjon var ikkje til hjelp for Statsborgeren og avisas aktørar. Utgjevar Peder Soelvold gav seg i avisa året etter prentinga av Collett-dikta, og sat seinare ein kort periode i fengsel. Ti år etter, i 1845, vart han observert i Christianias gater; fattig, huslaus og forkommen. Han vart overlaten til Akershus fattigvesen, og døydde av koldbrann to år seinare.

Stort betre gjekk det ikkje med forfattaren bak smedediktet. Jens Johan Vangensteen, som raskt tok på seg ansvaret, blei stilt for retten og dømt til tukthus for ytringane. I ettertid omgjorde stiftoverretta vedtaket, då det viste seg at forfattaren i realiteten var løytnant Jens Henrik von Hadeln. Då Vangensteen blei frifunnen, var han allereie død.

Trass i ei forhistorie fylt med statleg kontroll og sensur – ofte i sterk kontrast til konstitusjonens ideal om trykkefridom – kan forteljinga om unionstidas pressepolitikk tilby ei viktig påminning: Pressestøtta har eksistert heilt sidan avisenes barndomsår, og vår presse har til alle tider vore avhengig av statlege subsidiar for å overleve.

Kjelder

De Norske Rigstidende, årgang 1814.
Eide, Martin (red) (2010): Norsk presses historie 1660–2010, bind 1
Johannessen, Finn Erhard (1997): Alltid underveis: Postverkets historie gjennom 350 år
Patroullen, årgang 1825.
Statsborgeren, årgang 1834.
Store Norske Leksikon (nettutgåve)
Stortingsforhandlinger, 1818
Stortingsforhandlinger, 1969
Tiden, årgang 1813 og 1814