Flere får nyheter fra sosiale medier enn fra papiravisen i USA

En av fem amerikanere sier at de ofte leser nyheter via sosiale medier, mens 16 prosent svarer de ofte leser nyheter i papiravisen. Det er første gang sosiale medier går forbi papiravisen. Det viser en undersøkelse gjennomført av Pew Research Center. TV er fremdeles den mest populære plattformen for nyheter i USA. Halvparten av befolkningen sier de ofte ser nyheter på TV. I Norge er avisene – nett og papir – den klart viktigste nyhetskilden. 

LES MER HOS PEW RESEARCH CENTER (12/12/2018)

Verizon går motsatt vei av AT&T

Mens AT&T kjøper Time Warner og Telia kjøper TV-kanaler, ser det ut til at telekomselskapet Verizon går motsatt vei. Verizon kjøpte AOL i 2015 og Yahoo i 2016, og skulle skape en konkurrent til Google og Facebook innen annonsering på nett. Nå er verdien på selskapene nedskrevet med 50 prosent, og Verizon skal igjen konsentrere seg om telekomvirksomheten. AT&T og Verizon er USAs to største selskaper innen telekom, med felles opprinnelse i Bell Telephone Company. 

LES MER HOS KAMPANJE (12/12/2018)

Google-sjef grillet i Kongressen

Google-sjef Sundar Pichai måtte i tre timer tirsdag svare på kritiske spørsmål fra amerikanske kongressmedlemmer. Hovedfokuset lå på Googles behandling av persondata, og bekymringer for hvordan Google beskytter og lagrer alt de vet om oss. I tillegg stilte republikanske representanter spørsmål om aktiviteter hos Google som de mener er venstrevridde – blant annet tiltak for å øke stemmeandelen i den latinamerikanske befolkningen.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES ENDA MER HOS NEW YORK TIMES (12/12/2018)

Brukte millionbeløp på Facebook-reklame for Brexit

Den siste uken har den britiske regjeringen brukt rundt 100 000 pund – godt over én million kroner – på Facebook-reklamer som støtter opp om Brexit-avtalen. Annonsene bruker emneknaggen #BackTheBrexitDeal og lenker til en offisiell regjeringsside med informasjon om avtalen. Dette skjer samtidig som en spesialkomité i det britiske parlamentet har beslaglagt dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata.

LES MER HOS THE GUARDIAN (12/12/2018)

Bonniers ansatte fikk gjennomslag for sluttpakke

Etter flere uker med harde forhandlinger ble det klart at Bonniers ansatte i Norge får både økonomisk kompensasjon og karriereveiledning når selskapet snart avvikles. Ifølge Bodil Gilje i Bonnier Medias redaksjonsklubb har uvissheten de siste ukene vært en tøff påkjenning for de ansatte. Tilbudet om sluttpakker kom i siste sekund, og Gilje er kritisk til måten selskapets avvikling har vært gjennomført på. De som blir med videre skal i tiden fremover jobbe tett med Bonnier i Danmark.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (12/12/2018)

Ny kuttrunde for NRK

Høy prisvekst for sportsrettigheter og annet videoinnhold, kombinert med mindre økning i lisensavgiften enn NRK ba om, fører til at rikskringkasteren må gjennom en ny kuttrunde. For å oppnå budsjettbalanse må NRK spare inntil 130 millioner kroner neste år. Det tilsvarer mellom 50 og 70 årsverk. Årlig slutter mellom 150 og 200 personer i NRK, og del av løsningen blir å redusere inntaket av nye ansatte. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (11/12/2018)

Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet

The Guardian har publisert en omfattende artikkel som tar for seg Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet. I Beijing gjøres det en rekke oppkjøp av mediehus, og utenlandske journalister får høre at de skal «fortelle Kinas historie riktig» – alt som en del av en global, enormt ambisiøs propagandakampanje med stor spennvidde. Mens vestlige journalister må hanskes med budsjettkutt og nedskjæringer på hjemmebane, kan China Global Television Network friste med konkurransedyktige lønninger og splitter nye kontorer. Kina tilbyr også internasjonale journalister reiser og akademisk grad i kommunikasjon – helt kostnadsfritt. 

LES MER HOS THE GUARDIAN (07/12/2018)

Hvorfor nyheter tilpasset unge ikke er en suksess

Digiday ser på forretningsmodellen for nettsteder med nyheter tilpasset årtusengenerasjonen – med BuzzFeed, Mic (nettopp nedlagt) og Mashable som kjente merkenavn. Denne typen nyhetstjenester på nett, med mye bruk av video, er basert på mest mulig «buzz» i sosiale medier, men har problemer med å overleve økonomisk. Til tross for til tider prisbelønnet journalistikk, sliter nyhetstjenestene med å beholde brukerne sine. Også i Norge ble det opprettet flere nettsteder av samme typen, hvor deling i sosiale medier skulle skaffe annonse- og sponsorinntekter, men de er stort sett borte alle sammen. 

LES MER HOS DIGIDAY (07/12/2018)

Skremmende avsløringer om Facebook

En spesialkomité i det britisk parlamentet beslagla nylig dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata. Og det er skremmende lesning. E‑poster viser både at Facebook vurderte å selge folks persondata til høystbydende, at selskapet har lastet opp telefon- og meldingslogger fra Android-telefoner og har overvåket nettrafikk på iphoner og brukt informasjonen til å stanse konkurranse fra andre selskaper. Facebook har også gitt utvidet tilgang til venners persondata – etter at de erklærte sikkerhetshullet fikset – til store selskaper.

LES MER HOS GUARDIAN
LES MER HOS DIGI.NO (07/12/2018)

Negativ medieutvikling i Ungarn

I Ungarn er hundrevis av regjeringsvennlige medier blitt samlet i én stiftelse, som nå skal unntas fra Ungarns konkurranselover. En rekke selskaper, med eiere som er lojale mot statsminister Orban, har donert sine medier til stiftelsen – blant annet omfatter dette alle de regionale avisene. Ungarn har tidligere fått kritikk fra EU for manglende mediemangfold og ytringsfrihet, på grunn av medielover som gir myndighetene stor kontroll.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS NEW YORK TIMES (06/12/2018)

EU dobler budsjettet i kampen mot falske nyheter

Ifølge EU-kommisjonen skal EU bruke 5 millioner euro – ca 48 millioner kroner – til å bekjempe desinformasjon og falske nyheter i 2019. Dagens budsjett er på 1,9 millioner euro. Det utvikles også en såkalt hurtigalarm som i sanntid skal varsle om desinformasjonskampanjer. Bakgrunnen for støtteøkningen er blant annet bekymringer for russisk innblanding, særlig i forbindelse med valget av nytt EU-parlament til våren. EU har også startet et samarbeid med Facebook, Google, Youtube og Twitter, som månedlig skal sende EU-kommisjonen rapporter om hva de gjør.

LES MER HOS MEDIER24 (06/12/2018)

I dette intervjuet med Vox Publica snakker Schrems om de gode og dårlige sidene ved de nye europeiske personvernreglene, om kampen mot Facebook og Google og om hva frisøren på hjørnet må gjøre for å holde seg på rett side av personopplysningsloven.

Vox Publica: Du har gjennom ditt europeiske “None of your Business”-initiativ (NOYB) sendt inn fire personvernklager rettet mot Google, Facebook og Facebooks datterselskaper WhatsApp og Instagram. Hva dreier dette prosjektet seg om?

Max Schrems: Det tar for seg tvangs-samtykkene som vi stadig blir konfrontert med – altså disse sprettoppmeldingene hvor det står at brukeren må samtykke til nye betingelser, ellers får han ikke lov til å bruke tjenesten lenger. Akkurat det er nemlig forbudt i EUs nye personvernforordning (i Norge brukes ofte den engelske forkortelsen GDPR, red.anm): En tjeneste eller produkt må alltid være skilt fra et personvernsamtykke. Man må ha muligheten til å bruke en tjeneste uten å samtykke til noe mer.

Dessuten er praksisen selskapene nå har lagt seg på, absurd: Alt som er nødvendig for å drive tjenesten, har man innenfor GDPR allerede lov til å gjøre, så samtykke-bokser er egentlig overflødig. Det som selskapene nå gjør, er å koble forespørsler om nødvendige data med forespørsler om data som de har lyst til å samle inn. Og akkurat det forbyr egentlig GDRP: Det finnes et såkalt koblingsforbud.

Dette kan man tydelig se med Googles operativsystem for mobil Android: Når jeg slår på mobilen, må jeg for eksempel samtykke til at Google kan bruke dataene mine til noe med YouTube eller lignende, selv om jeg egentlig bare ønsker å bruke mobilen.

Vox Publica: Klagene skal få mer slagkraft ved at de er fordelt på flere land?

Schrems: Klagen på Facebook er fremsatt i Østerrike, WhatsApp i Hamburg, Instagram i Belgia og Googles Android i Frankrike. De tre klagene som gjelder Facebook-konsernet, er i mellomtiden gitt videre til det irske datatilsynet, fordi det har den såkalte Lead Authority i EU – det er altså det myndighetsorganet som Facebook må forholde seg til.

Vox Publica: Og hvorfor Google i akkurat Frankrike?

Schrems: Det franske datatilsynet har jobbet med Google i lengre tid, derfor var det et logisk valg.

Vox Publica: Du har tidligere hatt suksess med søksmål mot Facebooks personvernmodell i Irland. Har konsernet stor respekt for deg?

Schrems: Det vet jeg ikke, og det gir jeg ærlig talt blaffen i. Prosesser som dette varer fem til ti år inntil en avgjørelse faller. Men jeg tror at man allerede gjennom klagen oppnår en viss effekt, ved at selskapene tar temaet mer på alvor.

Selv om noen klagesaker altså kan vare i ti år, føres det i mellomtiden ti andre debatter om personvern internt i Facebook – gjør vi sånn, kan vi gjøre slik, eller bør vi heller la være? Ansatte i et slikt konsern ender kanskje med å si: Det der er nok likevel for drøyt, det er egentlig ikke i tråd med loven. De får altså gjennom oss støtte til diskusjonene de fører internt og kan si: Se her, vi har allerede fått disse klagene, og dette vil vi ikke vinne frem med i retten.

Vox Publica: Med andre ord – på denne måten styrkes kanskje de personvernvennlige stemmene internt i Facebook?

Schrems: Uten tvil. Vi hører også at det faktisk er sånn, og at det skjer noe i den retning når et selskap får en klage mot seg. Men til nå lød svaret internt alltid: Ingenting skjer, fordi datatilsynet ikke gjør noe og det er heller ikke noen straff å snakke om. Ideen med NOYB er nå å gå mer strukturert til verks og bidra til å styrke håndhevingen av regelverket.

Til sammen skjer det trolig tusenvis, hvis ikke millioner av brudd på personvernreglene hver eneste dag. Da kan man selvsagt ikke sitte bak hver en busk og sette i gang en klage. Men det er i hvert fall mulig å ta opp enkelte temaer og slik gi debatten internt i personvernkretser en dytt.

For øvrig – lover blir som regel ikke håndhevet i hver enkelt sak, isteden gjelder prinsippet om allmennprevensjon. Potensielle forbrytere er klar over muligheten for at man kan bli straffet. Og da kan man gå ut fra at folk følger loven. Ellers ville vi jo hatt en total politistat, der det måtte stå en politimann bak hvert trafikklys som skulle straffe alle som kjørte på rødt. Også innen personvern må en forsøke å straffe ofte nok, slik at folk generelt holder seg til reglene.

Vox Publica: For tiden er søkelyset sterkt på Facebook i personvernspørsmål – tilsynelatende avløser skandalene hverandre. I forhold til dette virker datakraken Google på mange observatører så uskyldig som et lam. Det er du antakelig ikke enig i?

Schrems: Nei. Jeg tror at selskapene er temmelig like på det feltet. Det finnes naturligvis grunnleggende forskjellige bedriftskulturer. En har selskaper som tjener pengene sine på selve maskinvaren – som Apple. Så er det firmaer som tar inn nok penger gjennom betaling for tjenester – jeg betaler jo Microsoft for Windows.

Med Google er det en blandingsgreie: De har for eksempel den fordelen at de lett kan selge annonser når noen søker etter noe i søkemotoren. Leter noen i søkefeltet etter en gul liggestol, trenger jeg egentlig ingen persondata. Jeg vet jo at uansett hvem som sitter bak denne datamaskinen, så søker vedkommende etter en gul liggestol.

Facebook må derimot dundre på med annonser mot brukeren, selv om hun egentlig bare er interessert i å se på bilder av vennene sine.

Et annet eksempel er operativsystemer for mobil – Apple selger mobilen og gir deg iOS på kjøpet, Google deler derimot ut Android gratis til produsentene, som så selger sine mobiler. Dermed tjener ikke Google noe direkte på dette, og må hente inn igjen pengene på andre måter.

Forretningsmodellene har altså stor betydning. Alt i alt vil jeg likevel si: Det er ikke så lett å finne de uskyldige lammene i denne bransjen.

Vox Publica: La oss snakke om personvernforordningen, som nå har vært i kraft i EU/EØS i noen måneder. Det finnes de i næringslivet som sier at et selskap som Facebook til slutt ikke vil kunne operere på markedet lenger. Er det realistisk?

Schrems: Det tror jeg ikke. Om GDPR finnes det etter hvert mer konspirasjonsteorier enn fakta. Forordningen forutsetter for eksempel at alt jeg som selskap må gjøre for å oppfylle en kontrakt, altså et produkt, uansett er tillatt. Spørsmålet er så bare: Kan jeg bruke dataene jeg samler inn til dette til noe annet og selge videre “stykkevis og delt”?

Vi har sett på Facebook opp mot den gamle loven, direktivet fra 1995, som har den samme kjernen. Da fikk vi gode svar på disse spørsmålene. Der heter det: 95 prosent av dataene som jeg trenger til Facebooks funksjoner, kan Facebook antakelig bruke slik de gjør nå. Spørsmålet er så bare hva de ellers kan gjøre med dataene. Og der er det grenser.

Eventuelt betyr det naturligvis at firmaet kan tjene mindre penger på dataene. Det er temmelig ubestridt. Men når man ser hvordan omsetning og overskudd eksploderer hos disse selskapene, da tror jeg de ville overleve det hvis de tjente et par milliarder mindre. Dette er virkeligheten man ser når man går ordentlig gjennom sakene.

Vox Publica: Og hva sier GDPR til dette?

Schrems: Den sier verken at man i morgen må stenge internett, eller at “anything goes”. Sånn er det også med iverksettelsen av loven. Der har vi det grunnleggende problemet at svært mange jurister som arbeider på dette feltet, kjenner loven dårlig eller er nye på området.

De sier for eksempel: For å være på den sikre siden legger vi ut en samtykkeboks over alt, selv om man egentlig ikke trenger å hente inn samtykke. Folk møter nå et skred av sprettoppbokser, og ergrer seg så klart over det – altså helt unødvendig.

Det store problemet er stadig at GDPR er svært kompleks og at mange selskaper ventet helt til siste minutt med å gjøre noe. Samtidig finnes det svært få eksperter på feltet.

Vox Publica: Blant folk flest er frustrasjonen stor. I Tyskland, hvor folk har en tendens til å holde seg til loven, får til og med småbedrifter den store skjelven. Der er det små butikker, frisører eller leger som lar kundene fylle ut samtykkeerklæringer om GDPR. Har personvernforordningen et imageproblem, eller er frykten berettiget?

Schrems: Det er en blanding. Imageproblemer finnes, men det er også ganske mange problemer med iverksettelsen. Hvis din frisør tror at han trenger noen samtykkeerklæringer, da har han ganske enkelt misforstått loven.

Når det gjelder småbedrifter, finnes det også useriøse rådgivere som sier: Det dere gjør er ulovlig i morgen, gi meg 100 euro, så skal jeg hjelpe dere med å etterleve loven. Så tjener de rått på dette. Dette bondefangeriet er imidlertid ikke lovgiverens problem, det er bedriftslederens, hvis han går på noe så dumt.

Så er det også deler av GDPR som ikke er løst på en god måte, hvor loven er for abstrakt, på visse områder lar spørsmål være ubesvart, på andre områder gir for lite spillerom. Loven er kvalitativt sett sikkert ikke særlig god. Men politisk/innholdsmessig synes jeg den er helt ok.

Jeg har godt håp om at alt vil roe seg. Da gratis plastposer ble fjernet fra markedet her i Østerrike, hisset folk seg voldsomt opp i et par måneder, det var “slutten på shoppingopplevelsen”. Nå har alle vent seg til at man må betale litt for posen.

Vox Publica: Men motstandere av GDPR sier nå at loven kan gjøre Facebook og Google enda sterkere. De må jo arbeide med temaet hver dag.

Schrems: Det er etter min mening et av de tåpeligste argumentene i hele denne debatten. Det blir særlig brukt i forbindelse med samtykkediskusjonen, altså disse boksene hvor du for eksempel må akseptere at informasjonskapsler (cookies) blir lagt igjen på din maskin.

Så får en høre at den stakkars lokale mediebedriften ikke får brukerens samtykke, mens Facebook får det. Men akkurat det er egentlig allerede løst i GDPR. Og der er vi igjen ved tvangs-samtykkene, som vi nå klager på: At jeg ikke lenger kan presse folk til å samtykke, men at samtykket må være helt uavhengig av spørsmålet om jeg gjør et produkt tilgjengelig eller ikke, en tjeneste tilgjengelig eller ikke, og så videre.

Det betyr: Folk må ville det. Og da er spørsmålet: Vil de gi sitt samtykke til sin frisør om at han kan sende reklame, eller vil de heller gi det til Google? Mitt tips er: Jeg vil heller si til frisøren min at han kan sende meg et nyhetsbrev med en kupong eller noe, enn gi et generelt samtykke til Google. Hvis jeg virkelig får den friheten, og det er iverksatt på en god måte, går det helt fint.

VoxPublica: Det var nylig en dom ved EU-domstolen om Facebook og bedrifter. Ifølge den er bedrifter med en egen Facebook-side medansvarlig for personvernet. Hvordan skal man forholde seg til dette?

Schrems: Det er et prinsipielt problem hos Facebook at de ikke sier hva de er ansvarlig for og hva som er den enkelte brukers ansvar.

Når det dukker opp et problem, sier Facebook alltid: Å, et nazi-innlegg? Det er brukerens problem. Har ikke sett det, har ikke hørt om det, har vi ingenting med å gjøre.

Men hvis du vil se dataene dine, sier de: Å nei, det er vårt alt sammen, brukeren har ingenting med dataene å gjøre, tilhører bare oss. Slik er schizofrenien hos Facebook i dag.

Dommen i EU-domstolen har dessverre ikke gitt noe ordentlig svar i saken, det er hovedproblemet. Også denne gang sier dommerne: Det kommer an på, det må man avgjøre i hvert enkelt tilfelle.

Dette er et grunnleggende problem med skytjenester, og særlig med Facebook. Andre selskaper er mye klarere på ansvarsfordelingen. Facebook sier det rett og slett ikke. Det er mitt problem når jeg bruker Facebook nå: Facebook sier ikke hva det sosiale nettverket er ansvarlig for og hvilket ansvar bedriftsbrukeren har. Når noen skriver et nazi-innlegg, er brukeren ansvarlig, uansett om vedkommende driver en side eller er en privat bruker.

Men hvis nå dataene mine blir solgt videre til et eller annet formål, da vet jeg egentlig ingenting om det og kan overhodet ikke kontrollere det, ergo må vel Facebook være ansvarlig. Dette kan man nå avklare for hver funksjon, og det må egentlig Facebook gjøre.

Vox Publica: Hva sier du til anklager om at GDPR kan gjøre vilkårene for nettjournalistikk umulige? Den finansieres som kjent ennå hovedsakelig med annonser, og da er man nødt til å samle inn data, virker det som.

Schrems: Finansiering av medier er et spennende tema. Gjennom samtaler med medier har jeg forstått at for tiden er det mellomleddene som tjener grovt på persontilpasset reklame. Mediene blir sittende igjen med smuler. Slik jeg har fått det forklart, tjener de netto omtrent like mye på enkle annonser – for eksempel en bilannonse på en bilside – som på de avanserte målrettede annonsene.

Ved målrettet reklame er det altså hovedsakelig annonseplattformene som får penger. Dessuten taper mediene veldig mye makt over kundeforholdet når de driver på denne måten. Man har lite med annonsøren eller reklameselskapet å gjøre, og det er dårlig for fremtiden.

Vox Publica: Og hva med undersøkende journalister, kan personvernet legge hindringer i veien for dem?

Schrems: Når det gjelder produksjon av innhold, er det en åpenhetsklausul i GDPR for medier og journalistikk. I virkeligheten er det derfor de gamle nasjonale medielovene som gjelder.

For eksempel er det fra før ulovlig i Østerrike å trykke paparazzibilder av tiltalte personer i avisen. Sånn har det alltid vært hos oss. I Irland er det helt motsatt, kommer du ut av en rettssal der, stormer det hundre fotografer mot deg. EU har ikke laget noen nye regler om det, åpenhetsklausulen står. Med andre ord kan jeg ikke forstå kritikken på dette punktet.

Vox Publica: Etter din suksess mot Facebook i Europa er du jo blitt en helt for de personverninteresserte. Har kritikken mot GDPR skadet imaget ditt?

Schrems: Nei. Det er jo ikke jeg som har funnet opp personvernforordningen. Hvis jeg hadde skrevet den, ville den sannsynligvis sett ganske annerledes ut. Jeg tror også at mange mennesker ville vært mye mer fornøyd med den, selv næringslivsfolk. Men siden jeg altså ikke er konge av Europa, er det heller ikke mitt ansvar.

Men de temaene som vi nå tar opp med NOYB, det er akkurat de tingene hvor det er klart at det gjøres feil. Det kunne jo ikke falle meg inn i drømme å plage frisøren på hjørnet med et eller annet personvernskjema. Vi har alle viktigere problemer i livet. Men når det nå dreier seg om tvangssamtykke og alle plutselig får en sprettoppmelding på mobilen om at du nå mister alle dine WhatsApp-kontakter hvis du ikke samtykker – da skjønner vel alle at det er noe tull, det er jeg sikker på.

Bildene du sender via Snapchat, slettes ikke innen ti sekunder slik man får inntrykk av. Facebook eier rettighetene til alle bilder som lastes opp hos dem, dette står skrevet i brukervilkårene du aksepterte da du opprettet kontoen din. Ser du ofte reklame på internett for ting du nettopp vurderte å kjøpe, er sannsynligheten er stor for at du har lastet ned apper som har tillatelse til å hente ut din private informasjon, kanskje uten at du tenker over det.

Eksempler på informasjon du gir fra deg i bytte mot at du får laste ned en app kan være familiebilder eller navn og telefonnummer til alle på kontaktlisten din. Synes du dette er greit?

Foto: Anton Porsche/Flickr cb

Flere av gratisspillene som tilbys til iPhone og Android krever tilgang til dine private data.

Av de mest populære gratisspillene som er tilgjengelige, ber flere om tilgang til ulik privat informasjon. Spillet “Knife Hit” vil ha tilgang til for eksempel bilder, medier og filer samt informasjon om WiFi-tilkobling. “Ord Cross” og “Ordmester” skal i tillegg ha tilgang til enhets-ID og anropsinformasjon. Verstingen av de 15 mest populære spillene på Google Play er “Subway Surfers”, som er lastet ned over 500.000.000 ganger. “Subway Surfers” krever nemlig tilgang til alt nevnt ovenfor, pluss enhets- og apploggen, samt identitet (altså identifiserende informasjon om brukeren). At en bilderedigeringsapp har behov for tilgang til bildene dine er naturlig, men hvorfor skal et spill ha det?

Man kan gjerne si at gratis-apper ikke er gratis, men at selskapene som utvikler dem tar seg betalt i form av informasjon om brukeren. Hvorvidt denne informasjonen blir hentet ut fra brukerne og hva den eventuelt blir brukt til, er mye diskutert. Noen mener den ikke blir hentet ut i det hele tatt, mens andre er overbevist om at NSA lagrer all informasjon om alle i store databaser. Mange tenker også at det ikke spiller noen rolle; at hvis amerikanske myndigheter vil ha alle detaljer om dem, så gjør det ikke noe.

Mange tar seg ikke bryet med å se over listen over informasjon en app ber om tilgang til, eller har ikke problemer med å dele denne. For hvorfor skal man bry seg? Dersom jeg ikke bryter loven eller gjør noe galt, så kan det vel ikke få noen konsekvenser for meg?

Dessverre stemmer ikke dette, da det kan få konsekvenser. For eksempel kan informasjon om deg bli solgt i forbindelse med målrettet reklame, telefonsalg, svindel via epost eller annet. Det kan utnyttes til identitetstyveri. I verste fall havner du i en situasjon der du blir presset for penger for at ikke private bilder skal havne i innboksen til alle du kjenner. Informasjonen din kan også bli brukt mot deg i fremtiden, for eksempel når du søker jobb. Dermed kan du ende opp med å betale dyrt for å ha lastet ned en gratis app.

Det viktige er ikke om din personlige informasjon blir hentet ut, men om du er villig til å ta risikoen på at det kan skje. Alle bør bli mer bevisst på hva de deler – og med hvem. Så lenge vi ikke legger inn noen form for protest ved at vi fortsetter å laste ned appene heller enn tydelig å ta avstand fra dem, har ikke utviklere grunn til å stoppe denne byttehandelen av informasjon mot små goder. De vil fortsette å be om informasjonen vår. Slik det er nå, befinner vi oss i en digital verden hvor “if you’re not paying for it, you’re the product” har blitt veldig vanlig. Det vil si at når du får noe gratis, er det ofte fordi du selv er produktet som blir solgt.

Tankegangen mange har om at det ikke gjør noe om informasjon lekker fordi man ikke har gjort noe galt, er motbevist gjennom saker som den om Facebook og Cambridge Analytica, der den private informasjonen ble brukt til å påvirke valget i USA. Altså trenger man ikke gjøre noe galt for at lekkasjen av informasjon skal ha konsekvenser.

I Facebook og Cambridge Analytica-saken, ble brukernes persondata ble brukt til politiske formål, som fikk politiske konsekvenser. Dette er et konkret eksempel på hva som skjer når ingen av partene er nøye nok på personvern, og viser at personvern ikke bare handler om privatpersoner. Det viser også at ansvaret for at persondata ikke blir delt, ikke bare bør ligge på brukerne, men også på politikerne.

Et løsning på problemet er å få på plass et lovverk som forteller at det er ulovlig for apper å be om tilgang til personlig informasjon dersom det ikke er nødvendig for at appen skal kunne fungere. Apputviklerne kan fortsatt tjene penger på reklame, men uten å ha informasjon om brukeren. På denne måten kan de fortsatt tjene penger på gratisappen sin, men uten at brukeren risikerer at personlig informasjon kommer på avveie.

I kjølvannet av avsløringene om Facebook og Cambridge Analytica-saken har mange slettet profilene sine på Facebook. Mange har sagt ifra at det ikke er greit at vår informasjon blir brukt til formål vi ikke har sagt ja til. Det er på tide at vi setter foten ned, også for andre app-utviklere som ønsker å utnytte våre private data. Vi må begynne å stille krav til politikerne om få på plass et lovverk som forhindrer misbruk av informasjon som valuta. Vi må gjøre det før det er for sent.

Amerikanske Skam er sluppet på Facebook

Denne uken ble de første klippene av Skam Austin publisert på Facebook. NRK inngikk i fjor avtaler med syv land om å lage sine egne versjoner av serien. Julie Andem, som var Skams regissør og manusforfatter, har også regissert den amerikanske versjonen.

LES MER HOS NRK (25/04/2018)

Giske er APs nye mediepolitiske talsperson

Trond Giske har fått vervet som mediepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet. Han har lang erfaring med mediepolitikk fra sin tid i Familie- og kulturkomiteen på tidlig 2000-tall, og som kulturminister i årene 2005 til 2009. Sammen med resten av Familie- og kulturkomiteen møter han i disse dager kulturministeren for å diskutere mulighetene for et mediepolitisk forlik.

LES MER HOS KAMPANJE (25/04/2018)

Uenighet mellom Google og mediehus om persondata

25. mai innføres den nye personvernforordningen GDPR som har som mål å styrke forbrukernes rettigheter. Det viser seg at Google tolker kravene annerledes enn norske og europeiske mediehus. Mens Google mener det må hentes eksplisitt samtykke fra brukerne i de fleste tilfeller der tjenester samler inn personopplysninger, ønsker mediene å ha mulighet til selv å vurdere hvilke tilfeller som krever samtykke. Dette innebærer at mediene kan avgjøre hva slags data som kan innhentes og brukes uten å spørre brukerne på forhånd.

LES MER HOS DN+ (24/04/2018)

Sluttspillet om mediestøtten er i gang

Denne uken møtes partiene på Stortinget for å diskutere mulighetene for et forlik rundt medienes støtteordninger. Arbeiderpartiet ønsker ikke å samle NRK-lisensen og produksjonsstøtten i én mediepott, slik regjeringen har skissert. Ifølge Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, nestleder av Familie- og kulturkomiteen, er partiet opptatt av at NRKs finansiering skal stå seg over tid og derfor skeptiske til regjeringens forslag. AP har tidligere vist en interesse for den finske finansieringsmodellen, en husstandsavgift i stedet for lisens.

LES MER HOS KAMPANJE (24/04/2018)

Facebook flytter brukere vekk fra EU-regler

Facebook vil flytte 1,5 milliarder brukere i land utenom Canada og EU til hovedkvarteret i USA. I dag “tilhører” disse brukerne hovedkontoret i Irland, og håndteringen av persondataene deres ville måtte følge EUs nye, strenge regler (GDPR). USA har andre regler for lagring av persondata enn EU.

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER HOS GUARDIAN (20/04/2018)

Foto: Convert GDPR/Dennis van der Heijden cb

25. mai innføres EUs nye personvernforordning GDPR.

Netflix ønsker mer samarbeid med TV-aktørene

Samarbeidet mellom Netflix og tradisjonelle TV-aktører er en av årsakene til at strømmetjenesten har vokst så raskt, ifølge gründer og konsernsjef Reed Hastings. Det kom frem under Netflix-konseransen See What’s Next i Roma. Netflix har allerede alliert seg med en rekke TV-distributører for å få strømmetjenesten inn i distributørenes abonnementspakker. Hastings viste også til det vellykkede samarbeidet med NRK rundt serien Lilyhammer. Netflix har i underkant av 60 pågående film- og TV-produksjoner i Europa. NRK og TV 2 sier begge de er åpen for samarbeid.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (19/04/2018)

Apple med betalingstjeneste for nyheter og magasiner

Apple har planer om å integrere den nykjøpte magasinappen Texture i den kommende nyhetsappen Apple News, som blir tilgjengelig for publikum mot en månedlig sum. Det skriver Bloomberg. Nyhetsappen skal lanseres neste år, og innholdsskaperne som samarbeider vil få deler av abonnementsinntektene. Lanseringen er en del av teknologiselskapets strategi om å sikre seg større inntekter fra attraktivt nettinnhold.

LES MER HOS KAMPANJE (19/04/2018)

Personvern er viktigere og mer aktuelt enn noen gang, og Forbrukerrådet vil i dette innlegget belyse noen av de viktigste problemstillingene akkurat nå.

Stadig flere gjenstander kobles på nett. Hjemmet, bilen, helsen blir digital. Telefonen kan fortelle deg hvor mange egg du har i kjøleskapet og hvilken vei du bør kjøre for å unngå kø. Termostaten vet når du er hjemme. Armbånd med sensorer hjelper oss å følge med på eget søvnmønster og gjør det mer motiverende å holde seg i form.

Når vi tar i bruk disse tjenestene, genereres det data. Data som er en viktig del av tjenesten, men som samtidig kan ha en verdi i andre sammenhenger.

Den digitale markedsføringsbransjen samler inn store mengder data og bruker disse til å lage profiler og målrette reklame, produkter og tjenester. I 2014 omsatte bransjen for mer enn 30 milliarder euro bare i Europa. I Norge rapporterer INMA, som er den norske paraplyorganisasjonen, om stadig økende omsetning innen digitalmarkedsføring.

Men hvor går grensen for bruk av denne type data? Er det greit om data sammenstilles og bidrar til at reklame tilpasset deg dukker opp i Facebook-feeden din? Eller at TV-en registrerer hva du sier og potensielt formidler dette videre til aktører du ikke kjenner? Og hva om data fra sensorer i mobiltelefonen blir benyttet til at de som beveger seg lite får dyrere forsikring – eller i verste fall ikke forsikring i det hele tatt?

Liten kontroll

Vi vet ikke hvor dataene om oss blir av, hvordan de sammenstilles og benyttes. Det blir stadig vanskeligere å få kontroll over hvilke data vi deler, under hvilke vilkår og hvordan de eventuelt brukes til vår fordel eller ulempe.

Vi får valget mellom å gi mer eller mindre uinformert samtykke eller å takke nei til tjenester vi ønsker å bruke. Samtidig er omfanget av brukeravtaler enormt. Det er regnet ut at det vil ta minst 25 dager i året hvis en vanlig internettbruker skal lese alle erklæringene vi samtykker til. I tillegg preges ofte digitale tjenester av monopolliknende tilstander, noe som gjør at den reelle valgfriheten er lav. For eksempel er det ikke lett å permanent logge av Facebook dersom du er uenig med vilkårene, så lenge alle venner og familie er der. Konsekvensen er resignasjon og avtaleapati. Vi trykker «aksepter» og går videre fordi vi føler vi ikke har noe valg.

Hvorfor er dette så farlig?

Når mer data samles inn om oss, blir fristelsen veldig stor til å bruke dataene til stadig nye formål. Formålsutglidning i bruken av dataene er problematisk, både fordi forbrukere ikke har samtykket, fordi de ikke vet hva dataene brukes til og fordi de ikke har mulighet til å finne ut hvilke data som brukes for eller mot dem.

Diskriminering og at data kan ende opp med å brukes mot forbruker, er en mulig konsekvens. For eksempel utvikles det teknologi som gjør det mulig å avgjøre hvorvidt en Facebook-bruker er kredittverdig eller ei ut fra hvilke venner man har. Få vurderer dette når de takker ja eller nei til en venneforespørsel. Noen kan risikere å få dyrere varer og tjenester, eller til og med ikke få jobb, på grunn av beregninger basert på sosiale nettverk eller klikkhistorikk.

Slik formålsutglidning strider mot grunnleggende forbrukerrettigheter som retten til muligheten til å ta informerte valg og retten til personvern.

Lovgivning på etterskudd

Det tar tid å lage lover og regler. Dette er spesielt utfordrende på et felt hvor teknologien og tjenestene utvikler seg i rekordfart. EU er nå i ferd med å oppdatere personvernregelverket fra 1995, en tid da internett knapt fantes. Forhandlingene mellom Europaparlamentet og medlemslandene er i sluttfasen og vil forhåpentligvis munne ut i bedre regler for forbrukerne og mer forutsigbarhet for bransjen.

Dette regelverket kommer i de neste tiårene til å ha sterk innflytelse på håndteringen av personlige data i Europa. EU-reglene vil også gjelde i Norge via EØS-avtalen. Gode regler i EU er viktig, ikke bare for europeerne, men fordi EU-reglene på personvernområdet i større og større grad er «gullstandarden» som selskaper følger globalt.

Til tross for sine klare personvernsvakheter, følger Facebook i utgangspunktet EUs personvernregler i hele verden, bortsett fra i Nord-Amerika. Google har allerede tapt en rettssak i EU-domstolen og har en rekke saker underveis i nasjonale domstoler. Det samme gjelder Facebook. Dette har ført til at strategene i Silicon Valley nå bruker mer tid og ressurser på å sette seg inn i reglene i Europa.

Dagens EU-regelverk gjør også at landenes personvernlovgivning er ulik. Uklarheter om jurisdiksjon og hvilke regler som gjelder for håndtering av data, bidrar også til at forbrukerne mister kontroll over sine data fordi ansvar pulveriseres. Denne situasjonen vil forhåpentligvis bedres innen EØS med harmonisert regelverk som en følge av de nye personvernreglene som nå forhandles.

Globale kjøreregler

Selv om et oppdatert europeisk regelverk vil være positivt og mest sannsynlig fungere disiplinerende globalt, er det et påtrengende behov for å styrke globale standarder og forbedre eksisterende regelverk.

Dette gjelder ikke minst Safe Harbour-avtalen, som skal sikre at amerikanske selskaper respekterer europeiske personvernregler når de opererer i Europa.

Dessverre har avtalen vist seg å skape falsk trygghet for europeiske forbrukere. Gang på gang er lover og regler blitt brutt. Dette er også bakgrunnen for at EU-kommisjonen i 2013 krevde revisjon av avtalen (pdf) og at amerikanske myndigheter satte inn økte ressurser til tilsyn med selskaper.

Forbrukerrådet har gjennom sin transatlantiske paraplyorganisasjon (TACD) flere ganger henvendt seg til amerikanske myndigheter angående tilsyn av Safe Harbour-selskaper, uten nevneverdig respons. Den amerikanske organisasjonen Center for Digital Democracy klaget i fjor inn mer enn 30 selskaper til Federal Trade Commission (FTC), også uten at det tilsynelatende har ført til noe.

Handelsavtaler utfordrer personvernet

Samtidig som EU legger siste hånd på nye personvernlover, settes personvernlovgivningen under press av internasjonale handels- og investeringsavtaler, slik som TTIP (handelsavtale mellom USA og EU) og TiSA (flerstatlig avtale om handel med tjenester). I praksis risikerer vi at avtalene overstyrer europeiske lover.

Begge avtalene inneholder klausuler som berører flyten av data («the free flow of data») mellom blokkene i tilknytning til e‑handel. Dette er problematisk så lenge det ikke er tilstrekkelige forsikringer om at europeiske regler skal gjelde for europeiske borgeres persondata. Regjeringen lovet derfor i juni at TiSA-avtalen i alle fall kom til å ha slike forsikringer. I TTIP-forhandlingene er dette ikke like klart, selv om europeiske myndigheter kjemper for at personvernreglene våre opprettholdes.

Forbrukerrådet deltar i diskusjonene og holdt i juni et innlegg i Europaparlamentet på vegne av 75 europeiske og amerikanske forbrukerorganisasjoner, hvor vi argumenterte for at eventuelle avtaler må ha klare klausuler som sikrer at de europeiske reglene ikke svekkes. Vår europeiske paraplyorganisasjon har også laget en fin oversikt (pdf) som forklarer problematikken greit.

Forbrukerorganisasjoner har historisk sett vært pådrivere for økt handel over landegrensene og felles standarder, nettopp fordi det bidrar til konkurranse og flere valgmuligheter for forbrukere. Men samtidig er det viktig at vi ikke firer på prinsipper knyttet til helse, miljø, sikkerhet og personvern, hvor skadene ikke kan reverseres.