Som for eksempel nettforumene for moderne høyreekstreme, der interesserte kan laste ned bruksanvisninger på hvordan føre informasjonskrig. Den som tiltrekker seg over 10000 følgere får kalle seg “Übermensch Influencer”. Eller historien om Filippinene, der man åpenbart har “lyktes” med å skape en effektiv desinformasjons-arkitektur som er den perfekte støtte for president Dutertes voldsherredømme. Så er det selvsagt den russiske nett-troll-fabrikken og hybridkrigen i Ukraina…

Vi har hørt om så mye sånt nå at det virker gammeldags å bli forundret, enn si sjokkert, men det gjør likevel inntrykk å få alt dette på ett brett.

Reportasjer og familiehistorie

Pomerantsevs bok er satt sammen av en serie reflekterende reportasjer, møter med aktivister, journalister, medborgere, folk som på ulikt vis påvirkes av – eller påvirker – vår nye globale medievirkelighet. Forfatteren presenterer ikke én spisset tese, slik det er blitt vanlig i aktualitetsbøker. Det er en lettelse å slippe gjentakelsene og forenklingene som pleier å prege den sjangeren og gjøre det av med enhver leseglede. Her er ingen kulepunktlister med fiks ferdige løsningsforslag.

Et avgjørende grep som løfter boken er at Pomerantsev vever undersøkelsene av nåtiden sammen med sin egen families historie. Foreldrene var dissidenter i Sovjetunionen som havnet i KGBs søkelys, i en tid hvor ord var så mektige at bestemte bøker og tanker var forbudt, bare å oppbevare en ulovlig bok kunne sette hele familien i fare. Familien ble presset til å forlate hjemlandet i 1978 (forfatteren ble født året før), og slo seg etter hvert ned i London.

Kontrasten kunne ikke vært skarpere til den verden Pomerantsev utforsker 40 år senere. Ordenes og bildenes betydning er uthulet, alt er vridd og vrengt til det ugjenkjennelige. Den klare motsetningen mellom Vesten og Sovjetunionen i den kalde krigen er avløst av ullen uklarhet. I vestlige land er det ikke lenger noen følelse av at samfunnsutviklingen styres i en retning, enn si mot en bedre fremtid. Isteden ser vi oss nostalgisk tilbake og lar oss hisse opp av “sterke menn”.

Påvirkningsteknikker

Det er teknikkene for såkalt strategisk kommunikasjon i digitaliserte samfunn som sirkles inn. Alt og alle synes nå å være i full sving med påvirkningskampanjer, og dette er virkelig en global geskjeft. Twitter-brukeren du går i klinsj med kan i virkeligheten være en falsk profil, del av et “botnet” som gjetes av en “bot herder” i Nisjnij Novgorod. Ja, sånne finnes, firmaet var på en og samme tid engasjert i å produsere memes for tyske høyreekstreme, drive kampanje for en eskortetjeneste i Dubai og angripe russiske opposisjonelle.

Den teknologiske forutsetningen er naturligvis de “sosiale” mediene, der budskap kan målrettes til stadig mer finsiktede grupper. Resultatet er en oppsplintret offentlighet der meningsdannelsen blir stadig mer uoversiktlig. En av kampanjesjefene i Brexit-leiren forteller at annonsene som mobiliserte velgere mest effektivt, var rettet mot folk som var opptatt av dyrs rettigheter. Vote Leave hevdet i sine annonser at EU var slem mot dyr, bl.a. fordi spanske bønder som avlet opp okser til tyrefekting mottok EU-støtte. Dyrevern-forkjempere er ikke nødvendigvis mot innvandring, som var et av de andre kampanjetemaene, men det er ikke noe problem når du sender ulike budskap til de forskjellige målgruppene. Med en befolkning på 20 millioner trenger du å spre om lag 70 budskap i sosiale medier, mente Brexit-strategen.

Russerne var først ute

Pomerantsevs første bok Nothing Is True and Everything Is Possible inneholder reportasjer og analyser fra forfatterens år som tv-produsent i Russland, og legger grunnlaget for mye av analysen her. Historien om nett-troll-fabrikken i St. Petersburg er kjent for de fleste i grove trekk, men får fornyet aktualitet når den leses i sammenheng med bokens øvrige reportasjer. Selv om vi ikke burde har vi vent oss til tanken på at russerne med sin “politikk-teknologi” faktisk gjorde det de kunne for å påvirke valgkamp og offentlighet i USA. Blant “teknologiene” er å skape mest mulig forvirring og usikkerhet ved å underminere fakta og sette grupper opp mot hverandre (målrettede annonser og falske profiler er som skapt for dette).

Skal en forstå russiske påvirkningsforsøk i andre land, må en også huske at det å blåse opp egen betydning er en viktig del av det. Russerne er meget fornøyd med store oppslag om de forskjellige operasjonene – slik forsterkes nettopp den usikkerheten og uklarheten de forsøker å skape. Er dette en ekte kampanje eller kan russerne stå bak, spør vi oss. Er i det hele tatt noe det det gir seg ut for å være? Og dette gjør det i neste runde lettere å mistenkeliggjøre protestbevegelser mot autoritære regimer – for er ikke egentlig de også bare “fake”, satt i verk av USA og Vesten?

Pomerantsev innser at russerne ikke var et særtilfelle, som han hadde trodd. De har først og fremst vært tidlig ute. Forfatteren forlot Russland og flyttet tilbake til London i 2010 fordi han ikke orket mer av at “ingenting var sant og alt var mulig”, orket ikke å navigere gjennom Putin-regimets tåke av desinformasjon. Noen år senere finner han ut at Storbritannia og resten av verden begynner å ligne Russland: Han ser seg omgitt av en “radikal relativisme som impliserer at sannhet ikke kan finnes, fremtiden løser seg opp i vemmelig nostalgi, konspirasjoner erstatter ideologi”…

Mottrekk

Forfatteren lar leseren trekke egne konklusjoner, men arbeider seg også frem mot noen erkjennelser. Når offentligheten er blitt så uoversiktlig, må økt transparens bli et åpenbart krav. Det må bli mulig for den enkelte borger å forstå hvorfor hun blir utsatt for én type budskap og ikke andre, hvordan målretting foregår, hva som avgjør hvordan visse budskap “går viralt”, og så videre. Polarisering må møtes med brobygging. I en nylig publisert kommentar i The Guardian har Pomerantsev utdypet dette ytterligere.

Offentlighet og demokrati er altså bokens underliggende tema og forfatterens anliggende. Eller mer presist, hvordan en fungerende offentlighet forutsetter at spillereglene er kjent og respektert, og hvordan de siste 20 årenes utvikling har ført oss stadig lenger vekk fra dette idealet. Nettopp derfor blir Sovjet-dissidentenes erfaringer, foreldrenes erfaringer, som Pomerantsev hele tiden utdyper og bearbeider, så viktige og effektive, som et anker for hele boken.

To lysglimt

Med en så mørk tone fra begynnelse til slutt er det fristende å trekke frem to av årets mest oppsiktsvekkende sosiale bevegelser som mulige eksempler på en mer håpefull utvikling.

I Hongkong har en særdeles oppfinnsom folkebevegelse utviklet seg i protest mot Kinas stadig tydeligere forsøk på å ta all makt over territoriet. Det kinesiske regimet er naturligvis i “teten” når det gjelder utnyttelse av teknikkene Pomerantsev beskriver, likevel har demonstrantene hele tiden klart å finne effektive mottrekk. Ledelsen arresteres? Da avskaffer vi ledere. Politiet angriper? Vi forsvinner og dukker opp et annet sted (meget lesverdig fremstilt på bloggen Idle Words).

Hongkong-bevegelsen minner faktisk ikke lite om en moderne versjon av den kalde krigens dissidenter, med sine klare og prinsipielle krav om ytringsfrihet og demokrati.

Den andre bevegelsen er de ungdommelige klimaprotestene “Fridays for Future”. De har imponert i organisasjonsevne, størrelse og utholdenhet, men det som har slått meg spesielt er hvordan de i manipulasjonens og konspirasjonenes tid har holdt seg konsekvent til et klart, faktabasert budskap: Lytt til klimaforskningen. Kanskje ligger det i dette en innebygd, oppdemmet protest mot alt det Pomerantsev har funnet av destruktiv relativisme og nostalgi, ytterligere forsterket av at budskapet fremføres i gater og på plasser, i det åpne offentlige rommet hvor demokratiet trives best.

“Journalistisk venstreparti”

Selv om nordmenn flest fortsatt har høy tillit til nyhetsmediene, har fremveksten av de alternative mediene ført til bekymring for polarisering og spredning av mediemistro. Redaktør Hans Rustad i Document har for eksempel ved flere anledninger omtalt de tradisjonelle mediene for ”journalistisk venstreparti”, mens blant svenske alternative medier er ”gammelmedia” en typisk betegnelse.

Til tross for at de alternative mediene fortsatt har relativt beskjedne lesertall, får de stor oppmerksomhet i tradisjonelle nyhetsmedier. Ifølge Reuters Digital News Report, oppgir omtrent 5 % av den norske og danske befolkningen at de leser alternative medier ukentlig, mens for den svenske befolkningen er tallet så høyt som 11 %. Den store oppmerksomheten kan skyldes at artikler fra alternative medier ofte er blant de mest delte i sosiale medier. Ifølge analysetjenesten Storyboard, var Resett den 8. mest delte norske nettsiden i sosiale medier i 2018, etterfulgt av Document på 10. plass. Artikler fra disse nettstedene ble mer delt enn artikler fra nettaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen, Aftenbladet og Dagens Næringsliv.

Kredibilitet på lån

Selv om en svensk studie har vist at personene bak de alternative mediene har sterke motforestillinger mot tradisjonelle nyhetsmediers etiske normer og profesjonelle standarder, kan man si at alternative medier i stadig større grad låner kredibilitet av de tradisjonelle nyhetsmediene ved å etterligne dem på flere områder: For eksempel har de største Skandinaviske alternative mediene en layout som er svært lik den til nettaviser fra tradisjonelle nyhetstilbydere som VG, Aftenposten og Dagens Nyheter. De alternative mediene merker også ofte innholdet sitt som ”nyheter”, ”kommentar”, ”kultur”, og ”debatt”, som er velkjente og veletablerte sjangre innenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken.

En ny studie av undertegnede, ”The appearance of objectivity: How immigration-critical alternative media report the news”, har spurt hva denne typen etterligning betyr for de sakene alternative medier publiserer under sitt nyhetsbanner. Studien tar utgangspunkt i det største og mest etablerte Skandinaviske alternative mediene, norske Document, svenske Fria Tider og danske Den Korte Avis, og undersøker kvalitativt hvordan subjektive vurderinger sniker seg inn i nyhetssakene hos disse tre aktørene. Premisset for studien er at nyhetssjangeren tradisjonelt kjennetegnes av deskriptiv eller objektiv formidling av fakta: hvem, hva, hvor når, mens subjektive innslag som analyse og meningsinnhold er forbeholdt leder-og kommentarsjangeren. Valg av fakta, kilder og vinkling kan riktignok være preget av journalistens forståelsesrammer, og slik sett vil man aldri kunne være fullt ut objektiv.

Da objektivitetsbegrepet er svært omdiskutert, har man heller vist til begreper som balanse, upartiskhet, rettferdighet, og det å gi korrekte fakta i vurderingen av nyheter (Cottle 2003). Likevel har objektivitetsidealet stått sterkt i den skandinaviske nyhetsformidlingen etter oppløsningen av partipressen, hvilket har ført til at nyhetsjournalistikken kjennetegnes av en deskriptiv skrivestil. I Norge opererer også de fleste avishus med et strengt skille mellom nyhets- og kommentaravdelingen. Spørsmålet blir dermed hvordan de alternative mediene forholder seg til dette skillet?

Tre land og tre ulike strategier

Funnene viser at alle de tre alternative mediene har et overveldende fokus på innvandring og kriminalitet, og at de i all hovedsak klandrer den politiske eliten og rettsvesenet for at ”de skandinaviske landene har blitt mer utrygge som følge av innvandringen”. Men de har likevel svært ulike strategier når det gjelder hvordan dette budskapet blir formidlet.

Den svenske alternative mediet – Fria Tider – skiller seg klart ut ved at nyhetene hovedsakelig er deskriptivt formidlet – uten subjektive innslag. Tematisk er nyhetene oftest knyttet til alvorlige kriminalsaker – som voldtekt, knivstikking, ran, overfall og påtente biler. Disse sakene knyttes ikke nødvendigvis eksplisitt til innvandrere, men påfallende ofte er disse sakene hentet fra bydeler som er kjent for å ha en høy innvandrerbefolkning og utfordringer knyttet til kriminalitet.

Det kan dermed synes som om Fria Tider benytter seg av samme strategi som Paul Scott Mowrer — en politisk journalist i Chicago Daily News på 1930-tallet. Mowrer holdt objektivitetsidealet høyt, og tok til orde for at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv – også innenfor meningssjangrene:

”Thus it is better to scrap an editorial calling the mayor a liar and a crook, and to write another which, by reciting facts without using adjectives and without calling names, makes it obvious that the mayor is a liar and a crook” (Mott and Casey 1937: 225).

På samme måte gjør den store andelen nyhetssaker som linker kriminalitet til innvandrertette bydeler det ”åpenbart” for leserne at innvandrere er ”crooks”, eller kjeltringer. Selv om det ikke uttrykkes eksplisitt, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem: Økende innvandring vil føre til mer kriminalitet.
Det kan altså synes som at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv, og at Fria Tider derfor til en viss grad forholder seg til profesjonelle journalistiske normer for hvordan nyhetene skal presenteres. Likevel, dette er helt klart politisk propaganda forkledd som journalistikk, da utvelgelsen av fakta er høyst selektiv i form av et ensidig negativt fokus på innvandring og kriminalitet.

Det hender imidlertid at det sniker seg subjektive vurderinger inn i nyhetssakene også hos Fria Tider. Dette forekommer typisk i form av spekulasjon i fremtidige hendelser. I en nyhetssak om en 85 år gammel kvinne som ble forsøkt ranet i sitt eget hjem oppsummerer Fria Tider saken med følgende spekulasjon:

”Något närmare signalement på mannen ger polisen inte. Nästa gång gärningsmannen står utanför någon äldres bostad kommer det potentiella offret alltså inte kunna känna igen personen” (Fria Tider, 15.08.2017).

Det å gi ut signalement på mistenkte personer har blitt oppfattet som høyst kontroversielt i Sverige. I 2015 ble det gitt en intern instruks i det svenske politiet som sa at man ikke skulle nevne mistenktes hudfarge, nasjonalitet eller rase i offentlige rapporter. Ifølge politiet, ble instruksen gitt for å unngå at slike opplysninger skulle føre til rasisme.

Denne avgjørelsen har blitt heftig debattert og kritisert i den alternative mediesfæren, ikke bare i Skandinavia, men også i USA – anført av det alternative nettstedet Breitbart. Dermed kan denne type spekulasjoner ses som et spark i retning av politiet og rettssystemet for å ikke i tilstrekkelig grad beskytte befolkningen mot trusselen de opplever at innvandringen representerer.

Den Korte Avis: Dogmatikeren

Der det svenske alternative mediet, Fria Tider lar publikum trekke konklusjonene selv, legger danske Den Korte Avis opp til helt motsatt strategi. Nyhetssakene er gjennomgående subjektive – hvor man dogmatisk gjør krav på å inneha sannheten om innvandringens konsekvenser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i form av normative verdidommer om hva som er ”riktig” og ”galt”. For eksempel i en sak om en 17 år gammel asylsøker som skal ha utagert på et asylsenter på grunn av at personalet ikke ville vaske en tallerken for ham, skriver Den Korte Avis:

”Det var så voldsomt at personalet måtte ringe efter politiet. Men tog politiet ham med? Fik han en straf? Blev hans asylansøgning afvist? Nej, realiteten er nok, at det stort set ingen konsekvenser fik. Han og de mange andre asylansøgere fik endnu engang det indtryk, at de kan tørre fødder på europæere, som blot lægger sige som en dørmåtte” (Den Korte Avis, 14.08.2017).

Igjen er det altså politi og rettsvesen som holdes ansvarlig for det man anser som en uholdbar utvikling. Forskjellen er at de høyst subjektive vurderingene hos Den Korte Avis levner ingen tvil for leserne om at Danmark har blitt mer utrygt som følge av innvandringen.

Norge midt imellom

Norske Document kan plasserer et sted i midten da det alternativet mediet benytter seg av både ”den svenske” og ”den danske” strategien. Rundt halvparten av de analyserte tekstene hos Document kjennetegnes av en rent deskriptiv fremstilling, men som hos Fria Tider er disse i all hovedsak alvorlige kriminalsaker – ofte fra innvandrertette bydeler. Dermed kan det synes som om også Document forsøker å gi et inntrykk av at man er objektiv i den forstand at de lar det bli opp til leserne å trekke konklusjoner.

Den andre halvdelen av tekstene karakteriseres imidlertid av høyst subjektive innslag, hvor deres ståsted i innvandringspolitikken kommer tydelig til uttrykk. I en artikkel som omhandler en partilederdebatt i forbindelse med Stortingsvalget i 2017, skriver Document:

”Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. […] Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner. På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke” (Document.no, 14.08.2017).

Så er spørsmålet hvorfor Document benytter seg av disse to svært ulike strategiene i nyhetsformidlingen. En forklaring kan være at de ønsker å tiltrekke seg både mer og mindre innvandringskritiske lesere – og slik sett kan dra nytte av å fremstå som mer anstendige overfor potensielle nye lesere ved å legge seg på en mer deskriptiv linje.

På den andre siden hadde Document ambisjoner om å komme inn under selvjustisordningen allerede da datamaterialet ble samlet inn (august 2017), og disse to svært ulike måtene å formidle nyheter på kan være et uttrykk for en gryende profesjonaliseringsprosess – i form av at man forsøker å møte ”det aksepterte” nivået for hvor subjektiv man kan være før man krysser grensen for hva som anses som ”avvikende journalistisk praksis”. I så tilfelle kan denne todelte strategien være et uttrykk for voksesmerter.

Hva motivet er for å etterligne tradisjonell journalistisk praksis i form av deskriptiv nyhetsformidling vet kun aktørene selv. Det er likevel bekymringsverdig at de alternative mediene pakker inn tilsynelatende objektive saker med et ensidig negativt fokus på innvandring og sprer dem i sosiale medier som ”nyheter” – en sjangerbetegnelse forbundet med begreper som balanse og upartiskhet.

Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og politisk polarisert land, sies det. Forskere strides riktignok om hvorvidt amerikanske velgere er mer delt i deres politiske meninger nå enn før, men de enes om at såkalt affektiv polarisering øker: Flere og flere amerikanere misliker velgere som stemmer på det andre partiet.

Politisk polarisering er ikke et entydig begrep i forskningslitteraturen. Det kan blant annet bety avstand mellom folks standpunkter, at man avskriver hverandres synspunkter uten å ta den andre sidens argumenter på alvor eller at folk gir negative karakteriseringer av, og misliker, velgere som mener noe annet enn dem selv. Det er særlig den siste forståelsen av begrepet man enes om i USA.

Amerikanske studier har blant annet vist at fiendtlige innstillinger mellom velgere fører til at amerikanere diskriminerer mer på bakgrunn av parti enn rase og religion. De stoler mindre på politiske meningsmotstandere og forskjellsbehandler den andre siden i ikke-politiske beslutninger.

Inngrupper og utgrupper

Et klassisk mål på utviklingen av affektiv polarisering over tid er avstanden mellom såkalte inngrupper og utgrupper. Mennesker føler ofte tilhørighet til ulike grupper som for eksempel en religion eller som tilhengere av en sportsklubb, og deler gjerne verden i “oss” og “dem”. Vi er som regel selv medlem av inngruppen, og føler ofte forakt for, eller konkurrerer med, utgruppen. Ifølge dette perspektivet anser man velgere som stemmer på samme parti som en inngruppe, og velgere man er politisk uenig med som utgrupper.

Et mye brukt eksempel på slik sosial avstand mellom velgere viser at stadig flere amerikanere blir misfornøyd dersom barnet deres gifter seg med en person som stemmer noe annet enn dem selv. Folks partipreferanse knyttes med andre ord til deres identitet og blir viktig for beslutninger som i liten grad har med politikk å gjøre.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I amerikanske studier undersøker man den affektive polariseringen mellom de som stemmer på det Republikanske partiet og det Demokratiske partiet. Forskere har også gjort undersøkelser av affektiv polarisering i andre land, og resultatene tyder på at dette er mest utbredt i USA.

Studier av affektiv polarisering i flerpartisystemer som tar hensyn til at slike systemer har flere enn to partier, glimrer imidlertid med sitt fravær.

Den største utfordringen med å gjennomføre slike studier i land som Norge, sammenlignet USA, er nemlig at USA er et topartisystem og Norge er et flerpartisystem. Det betyr at man må måle folks affektive polarisering til ni, fremfor to, partier.

Jeg gjennomførte nylig en studie av affektiv polarisering som tok for seg alle de ni partiene på Stortinget. Jeg utviklet et design hvor man, gjennom et spørreundersøkelseseksperiment, kan undersøke effekten av å like/mislike et norsk politisk stortingsparti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Norge er et konsensuspreget land med liten grad av polarisering, sies det. Riktignok spekulerer flere i at debattklimaet er blitt mer tilspisset og polarisert, men velgere og politiske partier er ikke nødvendigvis mer delt og fastlåst i sine meninger nå enn før.

I motsetning til USA som har et topartisystem som forsterker polarisering blant politikere, har Norge et flerpartisystem med tradisjoner for parlamentarisk samarbeid og brede politiske forlik.

Gjelder det samme for affektiv polarisering? Vel, tall fra Norsk medborgerpanel har vist at norske velgere både liker og misliker andre norske partier. I vinter svarte for eksempel rundt 75 prosent av Fremskrittspartiets velgere at de misliker Arbeiderpartiet, og nesten 90 prosent av Arbeiderpartiets velgere misliker Fremskrittspartiet (du kan selv utforske hva ulike velgere syns om de ni stortingspartiene).

Mye tyder altså på at norske velgere er i stand til å mislike andre partier og sortere dem etter inn- og utgrupper. Det betyr imidlertid ikke det samme som at folk misliker velgerne til de ulike partiene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks holdninger til partiene betydning for ikke-politiske beslutninger? Hvor fornøyd ville for eksempel du som leser dette vært dersom du hadde en datter eller sønn som giftet seg med en som stemmer et parti du misliker sterkt?

Jeg gjennomførte nylig en studie i Norsk medborgerpanel som tyder på at også vi nordmenn diskriminerer på grunn av partipreferanser. Nordmenn er i gjennomsnitt mer misfornøyd dersom de misliker svigerbarnets partipreferanse, og vice versa dersom de liker partiet.

Denne affektive polariseringen gjelder både velgere på venstre- og høyresiden og blant de som er interessert og uinteressert i politikk. Det spiller liten rolle om svigerbarnet snakker mye eller lite politikk. Altså er det trolig ikke politisk uenighet rundt middagsbordet man er bekymret for. Vi ønsker rett og slett ikke et svigerbarn som støtter et parti vi misliker. Vi er affektivt polarisert i Norge også.

Figuren viser effekter av å mislike/like partiet som nevnes i spørsmålsformuleringen, og viser at jo mer man liker partiet, desto mer tilbøyelig er man til å være fornøyd med svigerbarnet. Dersom for eksempel partiet som vises er Arbeiderpartiet, og respondenten liker Arbeiderpartiet svært mye, øker sjansen for at personen er fornøyd med svigerbarnet. Den svarte linjen viser marginale effekter og det grå feltet rundt indikerer 95 % konfidensintervall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situasjonen i Norge er trolig altså ikke så ulik den amerikanske. Resultatene fra studien tyder på at Norge er, affektivt sett, et delt og politisk polarisert land. Et økende antall studier på dette området tyder på at negative holdninger til «den andre siden» byr på store utfordringer for demokratiet. Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.

Politisk uenighet er ofte sunt for et demokrati. Fiendtlige innstillinger til hverandre er som regel usunt. I Norge lever vi side om side med folk fra hele det politiske spekteret. Hvis vi skal kunne fortsette med det, bør vi være tolerante mot de vi er politisk uenig med. Jo mer vi forskjellsbehandler folk basert på partipolitisk enighet og uenighet, desto mindre vil vi trolig være villig til å forstå den andre sidens argumenter, ei heller ta dem seriøst.

Funnet om affektiv polarisering i Norge legger imidlertid først og fremst til rette for en ny forskningsagenda: Nå vet vi at affektiv polarisering forekommer i Norge. Nå gjenstår det å finne ut hvorfor det forekommer, samt studere utviklingen over tid for å si noe om dette er en utvikling som er økende, står stille, eller er på vei ned.

Diskusjonen om polarisering har ofte vært knyttet til amerikansk politikk, og Sunsteins bøker om polarisering er preget av at de er skrevet i en amerikansk kontekst. Men det er liten tvil om at problematikken med skarpere fronter i det politiske ordskiftet har blitt stadig mer aktuell også i Norge. En indikasjon på dette er at i år 2000 var ordet «polarisering» nevnt 55 ganger i norske medier, mens det i 2017 var det nevnt 1745 ganger. Nettets rolle i polariseringen er viet mye oppmerksomhet også i den norske debatten.

Jeg skal snart komme tilbake til hva Sunstein mener er drivkreftene bak polariseringen, men for å forstå Sunsteins tilnærming er det nødvendig å først se på hva han mener er problemet med polarisering. Selv om han i stor grad trekker på empirisk forskning, særlig eksperimentell psykologi, er Sunsteins anliggende normativt: han vil advare mot og forsøksvis identifisere tiltak som kan bidra til å dempe polariseringen. Sunstein er særlig bekymret for konsekvenser av mulighetene nettet gir for å filtrere ut informasjonen man ikke vil bli eksponert for. Sunstein peker i sin siste bok, #Republic: Divided democracy in the age of social media, på to idealer som han mener en demokratisk offentlighet bør strebe etter å oppfylle:

«First, people should be exposed to materials that they would not have chosen in advance. Unplanned, unanticipated encounters often involve topics and points of view that people have not sought out and perhaps find quite irritating – but that might change their lives in fundamental ways.”

“Second, many or most citizens should have a wide range of common experiences. Without shared experiences, a heterogeneous society will have a much more difficult time addressing social problems. People may even find it hard to understand each other. Common experiences, emphatically including the common experiences made possible by social media, provide a form of social glue.” (s. 6)

Det er disse betingelser for et velfungerende demokrati Sunstein er opptatt av. Han er bekymret for at disse idealene blir undergravet dersom folk i stadig større grad benytter seg av mulighetene som nettet og de sosiale mediene gir, til å filtrere ut informasjonen de ikke liker, slik at de bare møter informasjon som bekrefter de meningene de allerede har. Sunstein ser økt polarisering og fragmentering som et resultat av slik filtrering. Det er her Sunstein trekker inn resultater fra sosialpsykologi til å forklare polariseringen vi kan observere i tilknytning til sosiale medier.

Mekanismene bak polarisering i sosiale medier

Vi kan skille mellom polarisering som prosess og som resultat. I alminnelig språkbruk kan vi snakke om polarisering som en tilstand kjennetegnet av stor avstand mellom standpunkter, typisk kjennetegnet av fravær av dialog, negativ karakterisering av motparten, og av at partene avskriver hverandres synspunkter uten å gå inn i den andres argumenter. Men i den psykologiske litteraturen, som Sunstein trekker veksler på, er polarisering definert som en prosess hvor partene i en gruppediskusjon drives mot et mer ekstremt standpunkt som følge av diskusjonen:

«The term ‘group polarization’ refers to something simple: after deliberation, people are likely to move to a more extreme point in the direction to which the group’s members were originally inclined” (s. 68).

Denne effekten er veldig godt dokumentert gjennom en lang rekke eksperimenter gjort på alle mulige grupper, fra dommere til abortmotstandere. Sunstein har gitt et stort og verdifullt bidrag ved at han i en rekke bøker har oppsummert og vist relevansen resultatene fra denne forskningstradisjonen har, også for andre fag enn psykologi. Hans poeng er at denne forskningen kan hjelpe oss å forklare og forstå utfordringen med polariseringen vi ser i sosiale medier: folk som stort sett diskuterer på nettet med folk som de er nokså enig med i utgangspunktet vil ende opp med å mene det samme som før, bare i mer ekstrem form.

Sunstein har særlig fremhevet tre forslag til mekanismer som den sosialpsykologiske forskningen har foreslått som forklaringer på polarisering.

Den første forklaringen er knyttet til at en person som diskuterer et tema i en gruppe, gjerne vil fremme de argumentene han eller hun mener er mest overbevisende. Men hvis diskusjonen foregår i en gruppe der folk i utgangspunktet tenderer til å være enige, så vil det komme opp mest argumenter som går i retning av den posisjonen de allerede deler. Dette vil kunne styrke folk i deres oppfatning og drive gruppen i retning av en mer ekstrem variant av den posisjonen de delte i utgangspunktet.

Den andre forklaringen tar utgangspunkt i at folk er opptatt av ryktet sitt i en gruppe. Ofte har noen medlemmer av en gruppe mer status enn andre, og deres mening får derfor større vekt. En effekt vil ofte kunne være at medlemmer av gruppen som ikke deler deres syn lar være å fremme dette, fordi de ikke ønsker å bli oppfattet negativt av de med høyere prestisje. Dersom den dominerende stemmen i gruppen representerer et mer ekstremt standpunkt, vil resten av gruppen kunne følge etter. Dette har vært brukt til å forklare den såkalte «spiral of silence», det vil si at folk i en minoritetsposisjon ofte holder tilbake sitt syn.

En tredje viktig mekanisme er knyttet til gruppetilhørighet. Dersom man tilhører en gruppe med et synspunkt som er en viktig del av gruppens felles identitet, så vil den identitetsfølelsen styrkes gjennom å dyrke motsetningen til meningsmotstandere og dermed bidra til polarisering.

Sunstein presenterer et stort og variert sett av eksempler på likesinnede grupper som diskuterer på sosiale medier, som han bruker til plausibelt å argumentere for at det er gode grunner til å tro at mekanismer av den typen som sosialpsykologene har identifisert, også er i virksomhet på nettet.

Et av mange eksempler er blogging om klimaspørsmål, som er ekstremt polarisert. Dette er en del av nettdebatten jeg selv har studert¹. Vi vet at klimafornekterne lenker nesten utelukkende til hverandre og til kilder som støtter deres syn, det er noen kilder som er enormt dominerende i deres diskurs, og de har sin gruppeidentitet knyttet til avvisningen av enigheten om menneskeskapt global oppvarming. Polariseringen er i dette tilfellet asymmetrisk, siden de som deler konsensusen om menneskeskapt global oppvarming, ikke har avvisning av klimafornekterne som del av sin identitet som gruppe, selv om de avviser standpunktet.

Polarisering i skyttergraven

I forklaringen av polarisering er Sunstein mest opptatt av at folk som er enige med hverandre blir mer ekstreme gjennom å diskutere med hverandre. Derfor er også forslagene hans til tiltak for å motvirke polarisering, knyttet til å utvikle og promotere bruk av plattformer der folk kan møte ulike synspunkter. Men jeg mener han litt for ensidig fokuserer på utviklingen av ekkokammer som årsak til polarisering. For det første er det eksperimentell forskning som viser at folk kan bli mer polarisert også gjennom diskusjon med folk med et annet syn enn dem selv². Når deltakerne i slike eksperimenter blir konfrontert med synspunkt som er i konflikt med det de selv mener, så bruker de lenger tid til å tenke seg om enn hvis de møter synspunkter de deler. Men de bruker ikke den tiden til å reflektere over holdbarheten i argumentene til motparten, men til å mobilisere motargumenter. I eksperimenter utvikler deltakerne en mer ekstrem posisjon enn de ga uttrykk for ved starten av eksperimentet, og den sannsynlige mekanismen er at de gjennom aktiveringen av motargumenter blir mer fastlåst i sin egen posisjon. Hvis dette er riktig, er det en grunn til å tro at det ikke bare er fraværet av alternative synspunkter som driver polariseringen også på sosiale medier.

Det er også en god del forskning om bruk av medier på nettet som viser at selv om folk til en viss grad oppsøker kilder basert på ideologiske preferanser, så velger de ikke nødvendigvis aktivt bort alle kilder som presenterer alternative synspunkter. De fleste mediebrukere blir antakelig eksponert for en god del informasjon som utfordrer deres eget syn på politiske spørsmål.

Ingen bestrider at det politiske landskapet er mer polarisert enn tidligere, hvis vi tenker på polarisering som en beskrivelse av en situasjon der det er fastlåste posisjoner som ikke tar hverandres argumenter alvorlig. Spørsmålet er hvilke prosesser som ligger til grunn for en slik situasjon. Ekkokamre, som Sunstein fokuserer på, er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen.

I Norge har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at vår hjemlige nettdebatt har mer karakter av skyttergravskrig mellom folk med sterkt ulike syn, enn av debatter i ekkokamre³. ISF-forskerne finner at diskusjon både med meningsfeller og meningsmotstandere driver polarisering. Argumentet er ikke at ekkokamre ikke kan drive polarisering, men at polarisering også kan styrkes gjennom konfrontasjon med andre synspunkter. Og betydningen av gruppeidentitet, som Sunstein peker på som forsterker av polarisering, kan være med å styrke polariseringen også i skyttergravs-diskusjon mellom folk som er sterkt uenige.

Utvalgt litteratur

Bøker av Cass Sunstein om relaterte tema:

#Republic: Divided democracy in the age of social media. 2017. Princeton University Press.

Infotopia. How many minds produce knowledge. 2006. Oxford University Press.

Republic.com 2.0. 2007. Princeton Univeristy Press.

On Rumors: How falsehoods spread, why we believe them, what can be done. 2009. Princeton University Press.

Solhjell har vært statsråd i to perioder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nestleder i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han fortalt om opplevelsen av økt polarisering.

«Det skumlaste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Landet er blitt så polarisert at dei politiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike verdiar, ser på ulike TV-kanalar, har vanskeleg for å bli samd i Kongressen og går altså på ulike konferansar», skriver han i én Facebook-post.

«Ei veke i USA gjorde dette innlegget av Alex Iversen ekstra relevant», skriver han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med identitetspolitikken i en kronikk i VG.

– Du skriver at «dei kloke og liberale – som eg ser opp til og er inspirert av – knapt syns det er verdt å snakke med republikanere og andre dei mislikar»?

– Polarisering er en toveis prosess. Vi har sett hvordan kristne evangelister, Tea Party og Trump polariserer USA, men nå polariserer også venstresiden.

Foto: Morten Brakestad/Stortinget cbd

I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig, sier Bård Vegar Solhjell.

Solhjell var på en konferanse i regi av New York Review of Books, hvor nobelprisvinnerne Paul Krugman og Angus Deaton, navn som Frances Fitzgerald, Ian Buruma, Bill Bradley og Richard Sennett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.

Konferansen bekreftet inntrykket av polarisering:

– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avstand til det republikanske og høyreorienterte USA. De opplever det ikke som meningsfullt å diskutere med eller lage kompromisser og felles løsninger med motparten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.

Polariseringen preger hele USA, mener Solhjell. Han nevner både hvor vanskelig det har blitt å finne politiske løsninger i Kongressen, og statistikk som viser at det er ytterfløyene som skriver mest om politikk på Twitter, noe som bidrar til å polarisere debatten.

Utviklingen kan være farlig, advarer Solhjell.

– USA har sterke gruppeidentiteter og lite fellesskap: Landet er preget av enorme geografiske avstander, store klasseforskjeller, og veldig ulike kulturelle og religiøse identiteter. Likevel har demokratiet fungert godt, og man har bygget en nasjonal identitet over gruppene. Men hvis den felles identiteten slutter å fungere, er det veldig dramatisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iversen beskriver fenomenet slik i VG-kronikken:

«I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»

– Iversen gir en treffende beskrivelse av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er vanlig at det som skjer i USA og i andre land, kommer til Norge. På konferansen til New York Review of Books var det et liberalt univers, et sterkt fellesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.

Det var «eit relativt homogent publikum, politisk og kulturelt» der, de fleste «delte nok mitt politiske utsyn», og Solhjell fikk inntrykk av at «kulturell identitet ikkje berre er religion for kvite evangelister, men også liberale universitetsstudenter»», skrev han på Facebook.

– At venstresiden dyrker gruppeidentiteter, det er fremmed for meg, sier han.

Utviklingen i retning av sterkere gruppeidentiteter, som henger sammen med det man kaller identitetspolitikk, bryter klart med ideologien Solhjell står for.

– Venstresidens politiske prosjekt er at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uheldige utviklingen har to hovedforklaringer, mener Solhjell.

– Det første er at den er en reaksjon mot en markant høyredreining på høyresiden i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyresiden i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanskelig å ha et fellesskap og meningsfulle debatter med dem.

– For det andre: Selv om USA har politiske mekanismer som skal sikre at mindretallene har innflytelse, og et partisystem som i statsvitenskapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finansierer partier og kandidater på, som bidrar til polarisering. Det har, sammen med økende forskjeller blant folk, dratt de politiske fløyene fra hverandre.

Iversen skriver i kronikken at den norske offentligheten «inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så mye konflikt og polarisering i USA».

Norge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.

– Men hvis vi ser til Nederland, kan vi se noe lignende. Man har partier for dyrerettigheter og miljø, og flere partier som representerer ulike gruppers interesser. Samtidig er mye i samfunnet, som skoler og kirkesamfunn, bygget over ulike religioner. Da får man et demokrati som består av mange partier og polariserte gruppeidentiteter.

Når gruppeidentiteten dominerer politikken, får man identitetspolitikk, slik Solhjell forstår begrepet.

– Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.

Å ta avstand fra identitetspolitikken betyr ikke at man slutter å være opptatt av rettigheter.

– Man kan stadig være like opptatt av kvinners og homofiles rettigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i samfunnet. Men man trenger ikke å dyrke gruppenes indre fellesskap og autonomi. I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig.

Land som Nederland og Storbritannia har det til felles med USA, forklarer Solhjell, at de har færre felles institusjoner enn vi har i Norge.

– De har ganske ulike skoler, ulike universiteter, man bor i ulike bydeler, og det varierer fra gruppe til gruppe hvilke idretter og aktiviteter man driver med. Slike samfunnstrekk er skadelige: Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iversen nevner flere eksempler i sin kronikk, blant annet debatten i etterkant av Siv Jensens indianerkostyme. Solhjell er enig i at kritikken mot Jensen var overdrevet.

– Jeg har ikke fulgt den debatten så nøye, men har selv vanskelig for å bli provosert av Jensens indianerkostyme. Jeg skjønner at Iversen bruker det som eksempel, sier Solhjell.

Det Solhjell mener er spesielt interessant i Iversens kronikk, er at Iversen påpeker hvilken temperatur slike identitetsdebatter får.

– Det synes som om temperaturen i debatter som har med identitet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grupper på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhører en gruppe, oppfatter noen ganger symbolene rundt seg som hellige. Det minner meg om måten troende kan snakke på.

Temperaturen gjelder imidlertid ikke bare venstresiden.

– Når det kommer til debatten om muslimske religiøse symboler, ser vi hard språkbruk og et intenst og hatefullt engasjement. Det var det samme engasjementet debatten om Jensens kostyme skapte.

– Er de ulike debattene utslag av den samme gruppetenkningen?

– Ja, når det kommer til tradisjoner, identitet og kultur, som har med forskjeller mellom grupper å gjøre, blir debatten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vektlegger det som binder oss sammen på tvers av identiteter.

Dynamikken strider mot det moderne norske prosjektet, mener Solhjell.

– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mellom mennesker tre fram, og la folk leve ved siden av hverandre i avslappede fellesskap.

En kamp for større likhet

Samtidig som vi i Norge har sterke tradisjoner for fellesskap, har vi også hatt betydelige strømninger som vektlegger ulikheter: Det kan være motkulturer som avholdskulturen eller kristenkulturen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det medgir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle framskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp, og i kampen oppstår det en del gruppeidentiteter.

– Hvordan skiller det seg fra det som skjer nå?

– Min opplevelse er at for eksempel arbeiderbevegelsens mål har vært å skape like rettigheter og like muligheter innenfor en felles ramme i Norge. Bevegelsene har lagt sterk vekt på å skape felles institusjoner, lovverk og regelverk.

– Arbeiderbevegelsen laget et parti, egne idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner med mer?

– Det er riktig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjellene ble mindre, ble de institusjonene bygget ned. Tendensen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble gradvis endret til at man søkte en felles identitet i Norge.

Solhjell advarer igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstatter søkenen etter en felles identitet med veldig sterke kulturelle identiteter, så tror jeg ikke det er noe framskritt, akkurat.

En skummel tendens

Iversen skriver at «en bevegelse av illiberale konformister» er så forvirret at de «klamrer de seg til klisjeer» som «giftig maskulinitet», «internalisert homofobi» og «hvite privilegier».

– Finnes det virkelig ikke «hvite privilegier» eller noen «giftig maskulinitet»?

– Jeg bruker ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svarer Solhjell.

Han understreker at det finnes kamper det er viktig å ta mot forskjeller og diskriminering.

– Jeg observerer bare en tendens i andre land til at de gruppene man tilhører, tar større plass, og at gruppeidentiteten og ‑symbolene inntar en hellig karakter. Det er en skummel tendens.